(+) Når «død» er navnet på sporten du driver med

Publisert: 20. august 202321. august 2023

Tekst: Åsalinn Arntzen Dale Foto: Torstein Nesje

Verdensmester Asbjørg Nesje ønsker å få flere jenter til å tøffe seg. Nå setter hun studiene på vent for å satse et år på det som ser ut som et skikkelig mageplask.

Hun er to ganger verdensmester for kvinner i dødsing, i fjor fra 24,8 meters høyde. I sommer vant hun Døds World tour i Utah, i en mannsdominert sport. Hvorfor er det ikke flere kvinner som dødser, og har Nesje noen tips for å tøffe seg? Vi tok en prat med henne etter verdensturneen.

– Hei, Asbjørg! Har du hatt en bra sommer?

– Hei! Ja, den har vært veldig bra. Det er jo høysesong for dødsing, så det skjer ting hele tiden.

– Hva er det beste med å dødse, syns du?

– Det beste er følelsen når du flyr. Da er det for sent å gå tilbake, for du har allerede hoppet. Men du har enda ikke landet, så det er kun deg selv og vannet. Det er den beste følelsen. Og så liker jeg også reisingen og eventyrene og alt som skjer rundt. I dødsemiljøet driver alle med det vi synes er gøyest, og da blir det gode vennskap.

– Rekker du å tenke noe når du svever i lufta?

– Ja, overraskende masse. Hvert fall hvis du hopper fra store høyder. Men det er jo ikke så mye du får gjort når du først er i lufta. Noen ganger kan jeg tenke på hvilke justeringer jeg må jeg gjøre for å få til det trikset jeg gjør. Andre ganger, hvis jeg er nervøs, kan jeg tenke «skitt, jeg gjorde det!».

– Hva hører du på for tida?

– Stort sett det som blir satt på av andre.

– Hva er det verste med å dødse?

– Det er jo at det kan gjøre vondt når du lander. Men det verste er faktisk før du skal gjøre et ekstra skummelt hopp og du føler deg fysisk kvalm og du har lyst til å grine. Det kan starte allerede på kjøreturen på vei dit du skal eller når du våkner den dagen.

– Har du noen sperrer for å hoppe når du står der?

– Jeg vil ikke si jeg har noen irrasjonell frykt, men en frykt som en prøver å ikke la seg stoppe av. Jeg kan være redd, det er en myte at vi dødsere ikke blir det. Men jeg vet hva jeg bør og ikke bør gjøre. Jeg gjør jo ikke noe som jeg vet at ikke er lurt, eller noe som kommer til å skade meg.

– Altså, jeg klarer ikke en gang å stupe. Har du noen triks for å kverke den frykten som man har i kroppen?

– Haha, ja, jeg pleier å tenke på tre ting. Først: Er omgivelsene trygge? Er det for eksempel dypt nok? Hvis du kan svare «ja» på det spørsmålet, så går du videre til neste: Hvis du ser bortifra at det er skummelt, tror du at du kommer til å få det til rent fysisk? Hvis du kan svare «ja» på det også, så er det eneste som stopper deg hodet ditt. Da er det lett å feige ut, men du bør prøve å jobbe med den frykten. Tenke at du ikke kan vente på at det øyeblikket skal komme hvor du plutselig tør, men bare gjøre det. Det er vanskelig, men det er mindre skummelt om du teller ned. Jeg starter å telle ned fra 5 og så går jeg 4, 3, 2, 1, 0.

– Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Jeg har ikke én spesifikk hendelse, men jeg hadde en som gikk over tid. Jeg drev med turn i mange år og fikk masse problemer med skader. Til slutt så måtte jeg gi meg. Jeg sliter fortsatt med skadene, men jeg har tvunget meg selv til å skifte fokus fra å tenke på at jeg har vondt i ryggen eller nakken og ikke kan gjøre ting på grunn av det –  til å heller tenke at jeg fortsatt kan dødse. Jeg har masse skader, men jeg har jo ingen allergier. Tenk så irritert jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde satt pris det kroppen kan få til. Jeg tenker heller på det jeg er heldig med i stedet for alle ting som jeg er litt uheldig med.

– Hva er det du driver med, sånn ved siden av det å slenge deg utenfor klipper?

– Jeg er egentlig student i Trondheim. Jeg har gått to av fem år på sivilingeniør bygg- og miljøteknikk, men nå fra høsten av satser jeg fullt på dødsing i et år. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå, men jeg tror det kommer til å være kjipt å sitte der med følelsen av at jeg aldri prøvde.

– Hva sikter du mot med dødsingen?

– Jeg har lyst til å kunne bli så god som jeg kan bli. Og så vil jeg prøve å få med flere jenter inn i miljøet.

– Hva tenker du om at ordet død er i sporten du driver med da?

– Tja, det er vel for å understreke at det er skummelt og brutalt. Ikke fordi det faktisk er livsfarlig, for det vil jeg ikke si at det er. Det er ikke en farlig sport så lenge man har fornuften i behold, og det har omtrent alle jeg kjenner i miljøet.

– Når er du på det mest pinglete, vil du si?

– På mitt mest pinglete? Oi, jeg aner ikke. Jeg driver jo med matematikk og fysikk og har en veldig logisk hjerne, så jeg tenker at det det kun er hodet mitt som stopper meg. Så jeg kan be meg selv om å skjerpe meg hvis jeg vet at det faktisk ikke er farlig.

– Omtrent 90 prosent i sporten du driver med er menn. Vil du si at kvinner generelt har dårligere odds for å bli gode dødsere?

– Jeg tipper hovedgrunnen til at jenter generelt er såpass mye dårligere og underrepresentert i ekstremsport, er fordi vi ikke har blitt utfordret av hverandre i løpet av oppveksten, på samme måte som gutter. Guttene blir pushet og satt forventninger til.

– Jaha, på hvilken måte?

– Hvis du er gutt og en venn spør deg om å hoppe utenfor en 10-meters klippe og du sier «nei», så er du fort en pyse. Men hvis en jente ikke hopper, er det ingen som tenker over det. Guttene har så mye mer å tape hvis de ikke hopper. Det er egentlig ganske mange jenter som har potensial til å være kjempetøffe, som bare ikke har funnet ut av det ennå.