(+) – Sivil ulydighet er eneste måten å redde verden på

Publisert: 1. september 202320. september 2023

Tekst: Inger-Lise Kvås

I fjor var hun med på å blokkere motorveien i Stockholm. Mandag står Kjersti Aspheim tiltalt for sabotasje i Sverige.

Hun er klimaaktivist på heltid, og tyr til sivil ulydighet når hun mener det trengs. Som for eksempel i Stockholm i fjor, der hun og et tjuetalls andre gikk ut på Centralbron og sperret motorveien for trafikk. Mens biler og busser tutet og køen vokste, demonstrerte Kjersti Aspheim og de andre klimaaktivistene for å stoppe subsidier av fossil industri, og å stoppe utvinning av torv, og å redde våtmarkene.

– Dette er en stor ting i Sverige. I Norge har vi oljen, i Sverige har de torv, sier Aspheim.

Mandag 4. september må hun møte i retten i Sverige, tiltalt for sabotasje mot det svenske samfunnet. Strafferammen er fire års ubetinget fengsel. Aspheim synes tiltalen er streng.

– De kunne for eksempel valgt å tiltale meg for brudd på trafikkreglene i stedet. Det ville hatt mye lavere strafferamme, sier hun.

Aktivisten er spent på hvordan rettssaken blir. Hun har tro på frifinnelse, men er forberedt på at hun i verste fall må sone i fengsel.

Langsomme prosesser

Fra en norsk domstol har hun allerede en betinget fengselsdom på 14 dager med to års prøvetid. Også det for sivil ulydighet. Hva er det som får en tidligere lønn- og regnskapsansvarlig til å sperre veier og bruke sin egen kropp som barrikade?

– Hvis vi skal redde verden fra å kollapse, må vi bruke alle de demokratiske virkemidlene i verktøykassa. Sivil ulydighet er beskyttet av Grunnloven, og nå er det nødvendig å benytte seg av denne aksjonsformen. Vi har ikke tid til å vente på at endringene skal skje gjennom de vanlige politiske prosessene. De er for langsomme. Da vil det være for sent, mener hun.

– Skaper ikke sivil ulydighet snarere motstand fra storsamfunnet, og slik sett forsinker de endringene du ønsker?

– Nei, det mener jeg at forskning har motbevist. Sivil ulydighet er den raskeste måten å få til endringer på, sier hun og viser til at sivil ulydighet ble brukt ved innføring av stemmerett for kvinner, abortkampen og opphevelsen av apartheid i Sør-Afrika.

– Og nå er det kode rødt for menneskeheten. Menneskene må finne en annen måte å leve på, og det haster veldig, sier hun innstendig.

Bellona var mer proffe

Aspheim har vært opptatt av natur og miljø siden hun var ung. Som medlem i Natur og Ungdom på 1980-tallet opplevde hun at de unge naturvernerne ble totalt overskygget av Bellona og Frederic Hauge.

– Bellona var så mye mer proffe. De var litt eldre enn oss, og de visste hvordan de skulle håndtere media og bli tatt seriøst, sier hun i dag.

Hun husker en voldsom følelse av sorg over ikke å bli lyttet til.

– Vi ble bare ignorert. Fullstendig, sier hun.

Aspheim har vært aktiv miljøforkjemper store deler av livet. Hun har vært tilknyttet ulike organisasjoner. En periode hadde hun verv i Naturvernforbundet. Men hun kjente på behovet for å ta i bruk sterkere virkemidler.

– Jeg ville inn i organisasjoner som ønsker å si fra. Jeg fant et forløsende fellesskap der, forteller hun.

Krim på glattcella

Hun har aksjonert sammen med flere organisasjoner i ulike land. Første gangen hun ble båret vekk av politiet i Norge, var under en aksjon i regi av Nordic Rebellion i 2021. Dette er den nordiske samarbeidsorganisasjonen for Extinction Rebellion, og aksjonen gikk ut på å barrikadere porten til et oljeanlegg utenfor Bergen.

– Husker du hva du tenkte første gangen du ble pågrepet?

– Jeg husker i alle fall veldig godt hva jeg tenkte da jeg satt på glattcelle første gang. Da tenkte jeg at yes, nå lyktes vi med å få oppmerksomhet om saken.

Aspheim har hørt den tykke døra til glattcella bli låst fem ganger.

– Første gangen jeg var på en aksjon der jeg kunne bli arrestert, hadde jeg fått et råd om å ta med meg en krimbok. Det var et godt råd. Da var det bare å sette seg ned og lese. Det var ingenting annet jeg kunne gjøre, så jeg kunne konsentrere meg helt og fullt om boken, smiler hun.

Bare ikke-voldelige aksjoner

En del timer på glattcelle har imidlertid ikke skremt henne fra å aksjonere mer. Men hun har et ambivalent forhold til at aksjonister blir pågrepet og satt i varetekt.

– Lakmustesten til et demokrati er hvordan man behandler sivil ulydighet. I Norge er straffene for strenge, mener jeg. Man får veldig fort bøter på 20 000 kroner eller betinget fengsel, sier hun.

Samtidig innrømmer hun at nettopp pågripelser skaper mer oppmerksomhet om saken, og sånn sett er det et mål at politiet aksjonerer mot aktivistene.

– Og jeg skjønner at samfunnet trenger å reagere på noen former for sivil ulydighet. Jeg er ikke for anarki, poengterer hun.

Hun deltar selv utelukkende i ikke-voldelige aksjoner. Men har også forståelse for noen aksjonister som tyr til sterkere virkemidler for å beskytte dyr og natur. Hvalen for eksempel. 

– Men slike aksjonsformer passer ikke utenfor Stortinget. Det er tid og sted for hvordan man bør aksjonere. Jeg driver kun med ikke-voldelig sivil ulydighet, sier hun, og understreker at hun ikke under noen omstendigheter støtter vold mot mennesker.

En infantilisering av klimabevegelsen

Aspheim er en del av en stadig større klimabevegelse. Men hun passer ikke inn i bildet av den pur unge klimaforkjemperen med en brennende sjel. Selv er hun i 50-årene, og tar avstand fra påstanden om at klimaforkjemperne i all hovedsak er ungdom.

– Det er mye grått hår å se, sier hun.

– Jeg vil si at de fleste er voksne, fra midten av 20-årene og oppover. Jeg opplever det som en infantilisering av klimabevegelsen når man snakker om “de unge klimaforkjemperne”. Ja, det er noen som er unge. Og de er veldig brennende i engasjementet sitt. Men de fleste er voksne mennesker som prøver å få verden til å snu.

Hun er ikke med i Extinction Rebellion i dag. Derimot har hun et eget selskap som hun representerer, men forteller at det er endringer på gang når det gjelder hvem hun er tilknyttet. Mye av tiden går med til klimaengasjementet.

– Når jeg ikke er med familien, er det stort sett dette jeg driver med, sier hun.

Aspheim har tenkt å fortsette å aksjonere så lenge hun mener det trengs.

– Er du pessimist for fremtiden?

– Nei, jeg er optimist. Jeg hadde ikke holdt på med dette hvis jeg trodde det var for sent. Jeg tror vi greier å snu i tide, men det haster, sier hun.

Hun drives av å tenke på de syv tantebarna sine som skal vokse opp i verden. Og av alle dyr og insekter som ikke har en stemme.

– Jeg er stemmen til de stemmeløse, sier hun.