(+) – Jeg ville aldri gjort det igjen

Publisert: 13. september 202314. september 2023

Tekst: Inger-Lise Kvås

I dag ser det lyst ut for menskoppgründeren Lene Elisabeth Eide. Men veien dit har bydd på utfordringer hun ikke hadde forestilt seg.

Første gang Lene Elisabeth Eide prøvde menskopp, ble hun frelst. Året var 2015, og hun var 20.

– Jeg hadde slett ikke tenkt å bli gründer. Men da jeg hadde prøvd menskopp, hadde jeg lyst til å gjøre dette fantastiske produktet lett tilgjengelig i Norge, forteller hun åtte år og en liten evighet med gründererfaringer senere. I dag ser hun lyst på fremtiden for selskapet, men veien dit har vært alt annet enn rett fram.

Kun ett av fire selskaper i Norge eksisterer etter fem år, viser tall fra SSB. Eides selskap CleanCup kunne fort endt som flertallet.

– Jeg hører veldig mange solskinnshistorier, så i perioder har jeg lurt på om det er meg det er noe feil med.

Utsolgt fra lager

La oss spole tilbake til starten. Eide er nyfrelst menskopp-entusiast, og tenker at dette har hun lyst til å få ut til folk. Hun vil starte produksjon av menskopper selv. Siden hun allerede har et enkeltpersonsforetak som hun startet da hun jobbet som bryllupsfotograf mens hun gikk på videregående, virker hele planen ganske enkel. Utvikle den beste menskoppen, få den produsert, og så selge den gjennom foretaket sitt. Hun startet med å teste ulike modeller som allerede var på markedet selv.

– Mange menskopper var ikke tilpasset anatomien til kvinnekroppen, forteller hun.

Basert på egen erfaring og en spørreundersøkelse blant 450 kvinner utviklet hun en prototyp. Denne var ute i brukertest før en endelig versjon ble satt i produksjonen i Kina.

– Den ble kjempepopulær. I 2019 hadde jeg solgt ut alle produktene av den bestselgende modellen. Og jeg tenkte jo at det var bra at det var så stor etterspørsel at det gikk tomt, sier hun.

Problemene starter

Det kunne vært starten på et eventyr. Men med korona på trappene og et økende behov for å ha kontroll over råvarer og produksjonsprosessen, virket det som en god løsning å flytte produksjonen innenlands.

Det viste seg imidlertid å være vanskelig å finne et firma i Norge som kunne få i gang produksjonen av silikon-koppene. Hver gang hun trodde at nå var det i orden, så ble det utsettelse. Hun red fremdeles på den gode bølgen i markedet, og forhåndssolgte menskopper til privatkunder og større forhandlere.

– Jeg hadde masse fornøyde kunder, og fortsatte å selge koppene. Hele tiden ventet jeg på at produksjonen skulle komme i gang, og hele tiden trodde jeg at nå var det rett før, sier hun.

– Men til slutt innså jeg at det ikke ville komme noen menskopper, sier hun.

Nær konkurs

Eide var nå uten et produkt å selge, men hadde like fullt løpende utgifter. Ved flere anledninger var hun nær konkurs.

– Jeg følte meg som en svindler som tok imot penger uten å ha et produkt å levere, sier hun.

Hun berømmer kundene som i stor grad har vært tålmodige og ventet på at produksjonen skulle komme i gang igjen.

Men selvtilliten hun hadde med seg inn i selskapet da hun startet, var det stadig mindre igjen av.

– Jeg lurte på hva som var galt med meg. Er jeg så personlig uegnet til å være gründer, tenkte jeg. Det er tungt å være ansiktet utad når det du fronter ikke er noe du er stolt av, sier hun, og forteller om skamfølelsen når hun var på fest, og møtte nye folk der det naturlige spørsmålet er: Hva driver du med?

Investorjakt

Det er ikke slik å forstå at Eide bare satte seg ned i en stol da produksjonen stanset opp. Ikke i det hele tatt. Nei, da var det tid for å jakte på investorer. Hun appellerte ikke til deres godhet eller bad om veldedighet, men hun prøvde å få dem til å forstå det hun selv tenker; at selskapet har potensial til å vokse seg stort og gi god avkastning på sikt.

– Men det tar så utrolig lang tid å få investorer, sukker hun.

Det at menn er i klart flertall blant dem som investerer i start-ups, har ikke gjort jobben enklere når produktet er menskopper.

– Jeg har opplevd å bli flirt av i møter, forteller hun.

Fasiten er at det er flest kvinner som har investert i selskapet. Men de største summene er det menn som har gått inn med.

Kvinner har mindre kapital, investerer mindre og starter færre selskap. Eide tenker det er historiske årsaker til dette. Likestillingen er ikke kommet så langt som man kanskje skulle tro, og hun har innimellom følt det som hun lever i et parallelt univers. Forventningene til kvinner er annerledes enn til menn, mener hun. Å være kvinne og gründer utfordrer folks bilde av hvordan kvinner skal være.

– Når jeg starter et selskap for at det skal tjene penger, blir jeg sett på som litt grådig. Og når jeg tar meg betalt for tiden min, oppfattes jeg som lite raus.

Ny start

Den nye given kom da Eide fikk i land en avtale med et firma i Polen som skal produsere menskoppene.

– Oppstartskostnaden er stor for denne produksjonen, men jeg fikk en nedbetalingsavtale som gjør at jeg ikke behøver å betale alt på en gang.

Nå ser hun optimistisk på framtida, og gleder seg til å selge et produkt hun har tro på. Første leveranse er lovet å være på kontoret hennes allerede om få uker. Denne gangen tror hun det vil gå som planlagt. Hun har sett prøvestøpen, og er trygg på at produsenten vet hva de driver med. 

– Basert på de erfaringene du har gjort deg nå, hvilke råd vil du gi til andre som vil starte for seg selv?

– For det første vil jeg anbefale å få opp en bærekraftig omsetning før man gjør store endringer. Og for det andre; vær bevisst på hvem du har rundt deg. Knytt til deg noen med kompetanse du selv ikke har, sier hun.

Selv har hun nå fått en markedsansvarlig som kan mye hun selv ikke kan.

– Jeg hadde ikke forventet å få en mann inn i selskapet. Men han er her fordi han ser et salgbart produkt. Så det gjelder å være åpen for hvem som kan være riktig å knytte til seg.

– Nå som det tross alt ser ut til å gå bra – ville du gjort det igjen hvis du visste det du vet nå?

– Hvis jeg hadde visst i 2015 og 2016 hva som skulle komme, ville jeg aldri gjort det igjen. Ingenting er verdt det når det går på helsa løs, sier hun.

Men legger til at den dagen hun står der med en leveranse av nyproduserte menskopper med sertifiseringer og alt i orden, som etter planen skjer 1. oktober i år, da regner hun med at hun kommer til å føle det helt annerledes.

– Da føler jeg sikkert at jeg kunne gjort det ti ganger til, ler hun.

For det som driver henne, er å hjelpe kvinner slik at mensen blir lettere. Det har vært drivkraften helt siden dag en.

Hva var det som holdt deg oppe i den tunge tiden?

– Jeg hadde hele tiden håp. Det var stadig en investor som kanskje kom til å gå inn i selskapet. Kanskje en ny produsent., Selv om det meste av dette ikke ble noe av, så gjorde det at jeg holdt det gående en uke til og en uke til. Alle hadde skjønt det om jeg hadde meldt oppbud. Men når det er noe man virkelig tror på, så sitter det veldig langt inne å gi seg.