KJENNER SEG IGJEN: Zeshan Shakar opplever at mange kjenner seg igjen i områdene han skriver om og er glade for at områdene blir synlig i litteraturen, og ikke bare i negative nyhetssaker.

(+) Zeshan Shakar er redd for å glemme. Derfor skriver han
Publisert:
Tekst: Rikke Øren Foto: Erika Hebbert

Forfatteren av Tante Ulrikkes vei skriver for å huske hvem han selv var og hva han har opplevd. I romanene sine gir han Oslos østkant en plass i litteraturen.    

Forfatter og statsviter Zeshan Shakar etablerte seg med et brak i 2017 da han debuterte med romanen Tante Ulrikkes vei. Siden den gang har han også gitt ut romanene Gul bok og De kaller meg for ulven.

Shakar har kontorjobb på dagtid, romanene blir til på kveldene og i helgene. Å skrive er en kombinasjon av terapi og nostalgi, og aller mest det sistnevnte, forteller han. Shakar skriver for å huske – mennesker, hendelser, stemninger, og hvem han selv var. Nå tar han seg en pause fra romanskrivingen, men vi kan fortsatt vente oss tekster fra den prisbelønte forfatteren.       

I 2017 debuterte du med Tante Ulrikkes vei som fikk en fantastisk mottakelse. Ble du overrasket over at du hadde skapt en kultbok?

– Jeg ble veldig overrasket. Jeg håpet selvfølgelig at boka skulle være interessant for folk, men jeg husker også at jeg flere ganger mens jeg skrev den tenkte at det her er ganske kjedelig. Jeg hadde ikke sett for meg den mottakelsen boka fikk.

Har du alltid hatt en forfatterdrøm?

– Ikke alltid, men jeg har fra barneskolen av vært veldig glad i å skrive. Det å bli forfatter begynte jeg for alvor å tenke på først tidlig i 30-årene. Så det er ganske nytt fortsatt å tenke på at jeg er det, også for meg.  

Du har vært aktuell med tre bøker på fem år. Siste bok, De kaller meg for ulven, ble gitt ut i fjor. Er du allerede i gang med nytt bokprosjekt eller trenger du en skrivepause?

– Det har vært et ganske voldsomt tempo de siste årene. Jeg skriver fortsatt, men har behov for litt pause fra romanskriving. Så det blir nok litt andre typer tekster neste gang.

Du skriver om det å være fra arbeiderklassen, å ha innvandrerbakgrunn og å foreta en klassereise, som er paralleller til eget liv. Er det noe terapeutisk for deg å skrive om dette?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det absolutt er et element av det, og det handler på mange måter om å bli mer kjent med seg selv, å utforske hvorfor og hvordan man ble den man ble. 

– Samtidig er det å skrive for meg kanskje aller mest noe jeg har gjort av nostalgi. Jeg er redd for å glemme både hvem jeg selv var, men også mennesker, hendelser, stemninger. Å skrive, selv om det er romaner, hjelper meg å huske.   

Du tar også opp tematikk som skam, identitet og utenforskap fra et mannlig perspektiv. Har du fått noen tilbakemeldinger fra unge menn som kjenner seg igjen?

– Ganske mange. Spesielt fra folk på min alder, og også yngre. Både folk som har foretatt klassereiser av ulike slag, og kjent seg igjen, men også mange som er fra områdene jeg skriver fra, som er glad for at de områdene blir synlig i litteraturen, og ikke bare i negative nyhetssaker.

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

– Jeg har en dagjobb, så det er stort sett på kvelden og i helgene jeg får tid til å skrive. Ofte ganske sent på kvelden etter at barn har lagt seg.  

Hva gjør du når du ikke skriver bøker?

– Henger med familie. Utover det, sykler rundt i Oslo på elsykkelen min, prøver å få spilt litt basket og hengt med gamle og nye venner.  

Hvem er din favorittforfatter?

– Vanskelig spørsmål. Kanskje Astrid Lindgren.  

Har du en favorittbok?

– Umulig.  

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med å bli forfatter?

– En del forfattere sier at det er viktig å lese mye, og det er sant, men det er mye viktigere å skrive mye. Det kommer man ikke utenom. Men, prøv ikke å høre altfor mye på forfattere eller andre som har oppskriften på hvordan bli forfatter, ta det som det det er, tips. Det er veldig individuelt hva som funker. 

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Det blir fort noe skriving, men også gjerne litt fysisk aktivitet. Jeg har dagjobb på kontor og som forfatter sitter man også foran PC-en, så jeg prøver å få gjort noe fysisk om jeg kan. Alt fra hagearbeid, oppussing hjemme eller bare sykle en tur.  

Tre forfattere å merke seg for framtida

– Jeg håper Sumaya Jirde Ali fortsetter å skrive, Priya Bains er en annen jeg gleder meg til å lese mer av, og så Maria Navarro Skaranger, som jo allerede er etablert, men hun er i ferd med å bygge opp et veldig sterkt forfatterskap.