Etter åtte uker begynte blødningene – hun spontanaborterte for andre gang
Lisbeth er en av alle kvinnene som har opplevd spontanabort. – Å føde barn er det vi er laget for, opprinnelig. Og så var ikke jeg i stand til det. Det var fælt.
Utdrag fra boken Avbrutt – fortellinger om abort av June Holm og Vilde Bratland Hansen. Utgitt på Res Publica forlag. Gjengitt med tillatelse.
«Er du sikker på at du er 12 uker på vei?» Jordmoren beveget ultralydapparatet frem og tilbake, som om hun lette etter noe. Lisbeth nikket bekreftende, hun visste at hun var et sted mellom svangerskapsuke 11 og 13. Jordmoren fjernet blikket fra skjermen og rettet det mot Lisbeth og samboeren: «Jeg kan nemlig ikke finne noen hjertelyd. Jeg ser bare en fostersekk. Det kan se ut som at fosteret sluttet å utvikle seg for to uker siden og er dødt.»
Tårene kom umiddelbart og rant nedover kinnene på Lisbeth. Hun hadde ikke engang tenkt at dette kunne skje. Det kjentes som om kroppen hadde lurt henne. Lisbeth hadde verken hatt blødninger eller andre symptomer på spontanabort. Jordmoren forklarte at spontanaborter som regel skjer av en grunn: «Noen ganger har embryoet en kromosomfeil og er ikke levedyktig.»
Det var snakk om en «missed abortion», der fosteret er dødt i livmoren, men kroppen fremdeles tror at den er gravid og ikke støter fosteret ut.61 Denne formen for spontanabort oppdages gjerne på ultralyd og krever at kvinnen fjerner fosteret kirurgisk eller ved hjelp av medikamenter.
Lisbeth husker at jordmoren ville ta en blodprøve for å måle svangerskapshormonet hCG så hun kunne være helt sikker på at fosteret var dødt, men at hun var klar på at paret ikke burde ha for høye forhåpninger. Det bar mot provosert abort på sykehuset. Det døde fosteret måtte fjernes.
Lisbeth skulle på jobb etter ultralyden. «Ring sjefen og si at du er syk», rådet samboeren. Han mente at de burde dra hjem og snakke ut. Lisbeth ristet på hodet. Det var bedre å gjøre noe konkret enn å ligge på sofaen og gråte. Idet hun møtte kollegaen sin, som også var en god venninne, forstod hun at det var en dårlig idé. «Hvordan går det?» spurte kollegaen. Lisbeth sank sammen på gulvet og hulket. Venninnen var klar i talen da hun fikk vite hvorfor: «Dra hjem og ta vare på deg selv», sa hun.
Den medikamentelle aborten på sykehuset var uproblematisk. Fosteret ble fjernet, og Lisbeth følte seg godt ivaretatt. Men sorgen var hun ikke forberedt på: «Jeg ble jo bare sendt hjem, som om jeg hadde sydd et par sting. Vi hadde mistet et elleve uker gammelt foster, men for meg var det hele verden. Det var det ingen som snakket med meg om», sier Lisbeth i samtale med oss.
Flere måneder etter aborten følte hun seg fortsatt knust. Verken kjæresten, bonusdatteren eller lange dager på jobb fikk henne på andre tanker. Alt Lisbeth og samboeren hadde sett for seg og drømt om, det som skulle bli deres nye liv, var revet vekk. Noen måneder senere ble Lisbeth gravid igjen. Etter åtte uker begynte blødningene – hun spontanaborterte for andre gang. «Prøv igjen, det går nok bra neste gang», lød beskjeden fra fastlegen.
Paret gjorde som legen sa, men da graviditet nummer tre var et faktum, var Lisbeth bestemt på ikke å fortelle noen at de ventet barn. Det var nok å håndtere egne følelser. I svangerskapsuke ni spontanaborterte hun igjen. «Det må være noe alvorlig galt som feiler meg. Alle andre klarer det jo», hulket Lisbeth til samboeren en kveld de satt i sofaen.
På sosiale medier ble hun daglig minnet om følelsen av egen utilstrekkelighet: Venninner la ut bilder av flotte gravidmager. Lisbeth var over 30 år. Langt yngre kvinner var tydelig stolte av en datter eller sønn som nettopp hadde begynt i barnehagen. Kom hun til å bli en av dem som måtte leve resten av livet som ufrivillig barnløs?
Siden Lisbeth hadde opplevd spontanabort tre ganger, noe som kalles habituell abort, fikk hun tilbud om en utredning bestående av vaginal undersøkelse, innvendig ultralyd og blod- og urinprøve.
Det var ingenting som feilte henne. I perioden som fulgte, var Lisbeth på symptomjakt. Ville det gå neste gang, eller
ville de bli skuffet igjen? Hun googlet og leste på diverse kvinneforum om hvordan hun best kunne tilpasse livet for å bli gravid. Tusenvis av kroner ble brukt på eggløsningstester og ulike kosttilskudd.
Lisbeth hadde nemlig fått med seg at multivitaminer og mineraltilskudd anbefales når man prøver å bli gravid. Folat kan for eksempel bidra til å forebygge alvorlige skader som ryggmargsbrokk hos barnet.
Lisbeth er ikke den eneste som har investert voldsomt med tid og penger i håp om å bli gravid etter én eller flere spontanaborter. For noen blir ønsket om å lykkes så altoppslukende at alternative metoder uten dokumentert effekt tas i bruk. Vaginal damping, som går ut på å sitte over dampende vann med ulike urter, er et eksempel på en slik udokumentert metode. Den er blitt populær etter at kjendisskuespilleren Gwyneth Paltrow sverget til den,
men ingenting tyder på at damping øker sjansen for å bli gravid. Tvert imot kan det øke risikoen for vaginal infeksjon og gi brannskader.
Når kvinner som har vært gjennom flere spontanaborter, blir gravide, er mange så bekymret for veien videre at de mer enn gjerne betaler for flere private ultralyder, som koster over 1000 kroner per undersøkelse. Alt for å være på den sikre siden. Andre frykter at en ultralyd kan skade fosteret, selv om undersøkelsen er helt trygg, også når flere gjennomføres.
En del kvinner som opplever habituell abort, velger å vente med å prøve å bli gravid igjen. De trenger tid for å hente seg inn, både fysisk og psykisk. Lisbeth begynte aldri på prevensjon etter den tredje spontanaborten, men bestemte seg for å «gi litt faen» i prosjekt barn og heller prioritere karriere. Det var da det skjedde.
Midt i en travel arbeidsperiode løp hun inn på toalettet for å kaste opp baguetten hun nettopp hadde spist til lunsj. Graviditetstesten var positiv. Hun klarte likevel ikke å kjenne på glede. På ultralyd i uke åtte smilte jordmoren og sa at hun kunne høre hjerteslag.
Lisbeth trodde ikke på det. «Jeg kan også se og høre det», forsikret samboeren. «Hvis dere ser det, så stemmer det sikkert», snufset hun.
Jordmoren forklarte at risikoen for spontanabort fremdeles var der, men at den sank drastisk for hver dag. Dette er viktig å vite for alle som tror at det bare er «den magiske grensen» på 12 uker som er avgjørende: Så fort en graviditet når åtte uker, er sjansen for at det skal gå bra, på omkring 98 prosent, gitt at det ikke er snakk om et risikosvangerskap.
Sannsynligheten for at det skal gå galt, er imidlertid større for dem som har flere spontanaborter bak seg. Kvinner som tidligere har spontanabortert, opplever oftere dødfødsel, for tidlig fødsel, problemer med morkaken samt lav fødselsvekt hos barnet og har høyere risiko for en ny spontanabort. Lisbeth og samboeren fikk derfor tilbud om to nye ultralyder i svangerskapsuke 11 og 14.
Alt så fint ut, og Lisbeth ble betrygget over at hun fortsatt kastet opp. I de tre andre svangerskapene hadde hun nemlig ikke opplevd å være uvel. Etter fire måneder tok kvalmen slutt. «Nå er det kjørt», tenkte Lisbeth. Ukene frem mot ordinær ultralyd i svangerskapsuke 18 ble et mareritt. Hun var livredd for en ny abort, selv om hun visste at det er normalt at svangerskapskvalmen går over etter cirka tre måneder. I forkant av rutineundersøkelsen satt hun på venterommet og skalv.
Da den nyfødte sønnen omsider lå på brystet hennes, etter flere år med blødninger, smerte og knuste drømmer, kjente Lisbeth på en helt euforisk følelse. Lille Max var livets største seier. Hun lo og gråt om hverandre, holdt det lille nurket hardt inntil seg. «Vi klarte det. Tenk at dette er vår baby», utbrøt hun til samboeren.
Først etter at Lisbeth fikk barn, har hun vært i stand til å fortelle om spontanabortene. Flere kvinner som har opplevd å abortere flere ganger, sier det samme: De måtte lykkes før andre kunne få vite – trolig fordi de kobler eget selvbilde opp mot evnen til å få barn. Mange opplever det som uutholdelig å se dem rundt seg få barn, mens de selv må forholde seg til smerte, tapte drømmer og en konstant frykt for at neste toalettbesøk vil resultere i blodbad.
Når man har spontanabortert for ellevte gang – slik en kvinne vi har snakket med, erfarte – oppleves det naturligvis som et knyttneveslag å få det beryktede spørsmålet om når man har tenkt å få barn. Mange synes at det er lettere å tie enn å svare. Lisbeth oppsummerer det slik: «Vi er jo kvinner. Å føde barn er det vi er laget for, opprinnelig. Og så var ikke jeg i stand til det. Det var fælt.»
ALTSÅ er konkurs.
Jeg, gründer og tidligere sjefredaktør Ida Eliassen, har fått gjenåpnet tilgangen til nettsiden og den eies nå av meg personlig.
