«Jeg sitter aldri mer stille når det blir fortalt diskriminerende vitser»
Kerstin har for alltid fått nok av menn som tar seg til rette.
Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.
Mamma, jeg kan ikke bruke den rosa genseren min lenger, for jeg er en gutt!
Den krystallklare konstateringen kom fra min tre år gamle sønn etter en dag i barnehagen. Mitt fine barn som elsket den rosa genseren sin. Nå hadde det for alltid blitt forbudt å bruke den fargen. Dessuten opplevde han med dette sitt livs første sosiale skam – å ha begått et brudd mot samfunnets normer og regler. I barnehagen fikk han informasjonen om at rosa er en jentefarge, den har ikke han lov til å bruke.
Vil du passe inn, må du tilpasse deg.
Tidlig bevisst på urettferdighet
Kjønnskamp. Har jeg alltid visst at det finnes en kjønnskamp å kjempe, og når ble jeg bevisst at det er forskjell mellom jenter og gutter?
Jeg er født i 1977 i et lite samfunn i Sverige, nesten like langt til Stockholm som til Göteborg. Min beste venn het Mattias. Vi lekte ofte sammen, for han bodde i nærheten. Noen ganger lekte vi med hans biler, og iblant bygde vi hytter i skogen. Lek hadde ingenting med kjønn å gjøre, slik jeg husker det.
Min interesse for sosial urettferdighet ble vekket i tidlig alder og jeg har alltid visst at jeg skulle ha et menneskenært yrke. Min kamp startet med en kamp mot urettferdighet, og har med årene gradvis utviklet seg til en kamp med feministisk fortegn.
Metoo-reaksjon
Metoo. Da bevegelsen satte i gang etter en tweet fra en kjent amerikansk skuespiller, tolket jeg først oppstandelsen som en tilfeldig døgnflue. Budskapet var så selvfølgelig, så fullstendig normalisert. Jeg hadde vanskelig for å ta inn hvorfor verden reagerte sånn på denne opplevelsen som er så vanlig for jenter og kvinner. Men media bidro til oppmerksomhet om seksuelle overgrep, og ingen var uberørt av alle historiene som ble delt av både kjendiser og venner.
Selv kan jeg ikke nevne en eneste utekveld sammen med venninnene mine hvor vi har vært på byen for å danse eller feste sammen, og jeg ikke har blitt tatt på eller snakket til av en mann med seksuelle fortegn. Det har skjedd i køen for å komme inn, i køen for å henge fra oss jakken, i baren for å kjøpe et glass vin eller ved det litt bortgjemte toalettet, for å nevne noen steder.
Skamfull etter overgrep
På dansegulvet gjelder det å ha kontroll både på seg selv og sine venninner, for rett som det er kommer det en mann som tar seg friheten å legge hånden på rumpa, eller en som danser med skrittet mot min bak og ignorerer både verbale og ordløse signaler om min totale mangel på interesse. Det tristeste er at jeg gjennom alle tider har følt meg skyldig, skamfull og skitten etter at disse overgrepene har funnet sted.
På vei hjem snakker jeg ikke med venninnene mine om det, heller ikke med kjæresten min. Det er som om jeg bare må akseptere dette. Fordi jeg har en seksualitet, blir det oppfattet som at jeg inviterer til at man kan ta for seg av kroppen min. Det at jeg har sminket meg og kledd meg fint for en kveld ute, har liksom lokket til seg disse mennene som ikke kan annet enn å gjøre et forsøk på seksuell tilnærming.
Det var aldri noe alternativ å protestere mot denne oppførselen. Det ville bare gjøre meg til en masekopp, en som tror jeg er noe.
Vold som kjønnsproblem
I over tolv år har jeg jobbet aktivt med spørsmål om vold i nære relasjoner gjennom en virksomhet som heter Utväg (På norsk: Utvei). Nesten samtlige av de som søker hjelp som voldsutsatte, er kvinner. Like mange som søker hjelp for å ha utøvd vold mot en partner, er menn. Vold i nære relasjoner er ikke en problematikk som er likestilt. Dette er en av vårt samfunns store folkehelseproblemer, og det er et problem som er nært forbundet med kjønnsnormer.
Det finnes naturligvis håp for fremtiden. Det går an å bryte en voldsadferd, og bare fordi noen har vokst opp med en voldelig forelder, må ikke arven videreføres. Men det må skje gjennom et aktivt valg om å ta avstand fra vold, trusler og undertrykkelse. Vårt felles ansvar er å si fra og ikke akseptere kvinneundertrykkende og diskriminerende spøker, samt være gode og forutsigbare forbilder for barna våre.
Den nye generasjonen menn
Vi fikk aldri sønnen vår til å ta på seg den rosa genseren igjen. Pappaen hans kledde seg i rosa skjorter og t-skjorter for å være et godt forbilde, men skaden var allerede skjedd.
Vi har tre fantastiske sønner. De er fantastiske akkurat slik de er, og de har tre helt ulike personligheter. Men vi har alltid hatt en veldig bevisst oppdragelse for våre barn, også ut fra at de er nettopp gutter og skal bli den nye generasjonens menn og forbilder. Vi har alltid snakket med dem om utfordringer i samfunnet og hvordan handlinger kan oppfattes ulikt av mennesker. En bevisst del av vår oppdragelse er at våre barn ikke får banne.
Mange av svenskenes banneord er nedsettende ord om kvinner og det kvinnelige kjønn. Jævla fitte. Hore. Lytt rundt deg i en skolegård eller på en fotballbane. Når barn blir opprørt over en lek eller en kamp, ropes banneord og kjønnsord. Dette har jeg nulltoleranse for. Dere kan gjerne sukke og argumentere mot meg, men jeg er helt overbevist om at vi må begynne i det lille for å forstå det store.
Ikke min skam
Mitt høyeste ønske er at mine barns barn kommer til å gå i en barnehage der de kan ha på seg hvilken farge de vil på genseren sin, uten at de blir lekset opp og informert om at de har valgt feil ut fra kjønnet de er født som.
Jeg kommer aldri til å avslutte denne kampen. Jeg sitter aldri mer stille når det blir fortalt diskriminerende vitser eller når kvinner snakkes ned av den enkle grunn at de er kvinner. Skammen er ikke min å bære.
Ansvaret mitt er at de guttene jeg har født til jorden skal føre ansvaret videre og være med å gjøre verden til et mer likestilt og bedre sted!
Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».
ALTSÅ er konkurs.
Jeg, gründer og tidligere sjefredaktør Ida Eliassen, har fått gjenåpnet tilgangen til nettsiden og den eies nå av meg personlig.
