(+) Pappajenta

Publisert: 9. november 20239. november 2023

Tekst: Nina Alida Nordbø

Da livet var tungt som bly, dro Margreth Olin til foreldrene for å hente krefter. Faren sa: Vi trenger å gå i et år. Det er blitt til den Oscar-nominerte filmen Fedrelandet.

ALTSÅ snakker med Margreth Olin på telefon til Stranda. Hun tar en pust i bakken i hjembygda noen dager før hun skal ut og reise sammen med den nye filmen sin, fra kino til kino, fra festival til festival, fra land til land.

Hun hiver på seg yttertøy, praten vår skjer mens hun går tur i høstlig vestland.

Hvor er du akkurat nå?

– Jeg går nedover veien med sola midt i ansiktet og vinden i ryggen. Det er gul løvskog her, ved huset der jeg vokste opp. Jeg tar en pause her med pappa, før Oscar-kampanjen begynner.

Margreth Olin og faren er på langturer oppover i fjellet gjennom et helt år i denne filmen. De går på breen, inne i breen, lytter til isen som synger, isen som smelter. Faren snakker om naturens gang, datteren spør, han svarer og peker på alt som er verdt å ta vare på. Han er gammel, beveger seg sakte, bærer med seg livserfaring og klokskap. Med seige steg klyver han opp de bratte fjellsidene, viser vei.

Margreth Olins stemme åpner filmen: Hun undres, deler et barndomsminne, snakker med foreldrene. Personlige samtaler om å være glade i hverandre. Hun er åpen om hvor redd hun er for å miste dem. Moren forteller at hun ønsker seg så gjerne å dø før ektemannen. Vi får se paret holde om hverandre, tøyse, snakke alvor, danse. Faren vandrer. Moren synger. De gamle holder om hverandre, danser ute ved bålet.

– Jeg tenkte at jeg måtte utsette alt

Fedrelandet hadde premiere ute i naturen på ti utvalgte steder over hele landet utpå

sensommeren i år. Margreth Olin så den sammen med moren og faren, de eneste menneskene som er med i denne naturdokumentaren fra den urørte Oldedalen og de majestetiske fjellandskapene rundt. Bare noen dager senere døde moren.

– Det var så brått og uventa det som skjedde med mamma, det er nesten ikke til å tro at det skjedde sånn, sier filmskaperen.

– Heldigvis har jeg alltid hatt et veldig godt forhold til begge mine foreldre. Vi har ikke hatt noe uoppgjort, noe usnakka. Vi har snakka om alt, alltid, mamma og jeg. Vi snakka også om premieren. Om utendørsvisningene rundt i landet, at de skulle være gratis og åpne for alle, en gave til folk i deres egen nærnatur. Pappa innledet visningen i Oldedalen … åh, det var en så utrolig fin opplevelse å få se den sammen!

– Så får mamma hjerneblødning bare noen timer etter arrangementet. Når man står midt i noe sånn, tenker man ikke på film eller arbeid. Jeg tenkte at jeg måtte utsette alt.

Olin snakket med fastlegen, fortalte at hun sto foran en stor lansering, med kalenderen

teppelagt med visninger.

– Hvordan skulle jeg dra på filmvisninger og ikke si noe om det jeg var helt fylt av: Mammas død.

– Føler du at du kan, så gjør det, sa legen.

– Dere er ikke den eneste familien i sorg. Om noen blir sterkt berørt og kan hente fram sin egen sorg, da er det god folkehelse.

Men det var farens ord som veide tyngst.

– Jeg sa til ham at det viktigste for meg er hva du tenker, pappa. Vi har lagt ned så mye arbeid sammen, vi tre. Jeg har tenkt litt på det, sa han da. Du har jo gjort alt arbeidet og filmen skal ut i Norge og utlandet. Det blir tungt for deg om du skal avlyse nå og begynne på nytt. Dette som du står i nå, kommer du til å være i. Det blir ikke lettere senere. Bare la filmen gå sin gang. Og om du ikke orker å reise med filmen, kommer alle til å forstå det.

– Klarer han, så klarer jeg

Olin forteller om premieren i den store salen på Colosseum i Oslo, der man takker av alle og feirer de som har vært med å lage filmen. Hvordan skulle hun gjøre det?

– Pappa sa: Om du vil, så blir jeg med. Er vi sammen, så klarer vi det. Og jeg tenkte at klarer han, så klarer jeg.

– På scenen den dagen var jeg helt nummen og på utsiden av alt. Jeg sa til pappa da vi satt der: Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg har blomster til deg og mamma og … Så gikk vi bare ned sammen. Og alt ble fint, fordi han er som han er.

– Jeg har vandret i hans fotspor i et år, og nå har jeg gått etter han i det som er noe av det vanskeligste i livet. Jeg ser på ham og tenker at han har en helt spesiell kraft i seg. Det hjalp meg over den verste kneika, da han sa: Det er klart du skal få sørge – men moren din hadde ikke ønsket at du utsatte filmen.

Den lystige araberen Fidel

Kan du huske når du først tenkte at dette blir min neste film?

– Vet du, jeg hadde en hvit araber i livet da jeg vokste opp. Jeg var ti år da Fidel var føll. Jeg begynte å ri han da jeg var tretten år. Jeg kom hjem, satte fra meg ranselen, så rei vi i skogen. Jeg har alltid elsket omgivelsene her!

Vinden der borte på Nordvestlandet suser i telefonen, det er lett å forestille seg hvordan den kommer i kalde kast ned fra Strandafjellet. Grått med snø i høyden, frodig i dalføret.

– Vi skal ha respekt for alt levende rundt oss. Å få ansvar for et så stort dyr, å få oppleve det dype vennskapet og den kjærligheten vi hadde til hverandre – det gjorde oss uadskillelige.

Olin forteller om et tydelig minne fra stallen. Fidel er en lystig fyr, og løper rundt. Hun hører på Kate Bush som synger Running up that hill på walkmanen. Blikket hennes zoomer inn på hestens bevegelser og fanger inn den mektige naturen med fjell og fjord rundt dem.

– Jeg sto der og så på ham og hørte på den musikken, og tenkte at det må kunne oversettes til film det jeg opplever, slik at noen andre også kan ta del i det.

Olin har alltid samlet på bilder hun skal lage film om en gang. Hun kaller det en bank av visuelle opplevelser. Da hun begynte på Høgskulen i Volda, skjønte hun fort at det var dokumentarfilm og ikke TV hun måtte velge.

– Den første skissen jeg laget til en dokumentarfilm, var til Fedrelandet. Jeg beskriver fjellet og vannet og breen og hvordan landskapet påvirker temperamentet. Jeg ante bare ikke hvordan jeg skulle oversette det til film den gangen.

– Vi trenger å gå i et år

Hvorfor bestemte du deg for å lage denne filmen nå?

– Vi har en pågående natur- og klimakrise. Jeg spurte meg selv; hvordan kan jeg vise hva naturen er, hvordan den kan være i våre liv?

Tidligere i år holdt Margreth Olin en TEDx Talk; Nature is our home. Der deler hun hvordan livet forandret seg på et sekund da hennes partner fikk slag. Han lå i koma i flere uker og hun ble forberedt på at han kunne dø når som helst. Han var sterk og overlevde mot alle odds. Lenge levde hun i alarmberedskap. Å leve i konstant frykt tok fra henne tilliten til livet, forteller hun.

– Jeg begynte å få panikkanfall og trengte hjelp. Jeg bestemte meg for å dra hjem, og dele min sorg og min frykt med min far. Han forsto at min sorg ikke var av den typen hvor man sender blomster. Mannen min og jeg måtte begynne på nytt, omdefinere livet vi var så glade i og framtiden vi hadde planlagt. Faren min sa: Vi trenger å gå i ett år. Og det gjorde vi.

Slik kom arbeidet med Fedrelandet i gang. 

Det den 85 år gamle faren viste datteren, viser hun til oss. Steg for steg får vi bli med inn i deler av den villeste naturen i Norge, i en skildring av fjellheimen på Nordvestlandet gjennom fire årstider, fra vidder, utsikter og stup, breer, fosser og dyreliv. Gjennom våren, sommeren, høsten og til sist, vinteren, går hun etter faren på stier og tråkk, som hun gjorde da hun var liten.

Fedrelandet er en svært personlig film, også en tett på naturen-film. Hvordan jobbet dere underveis over så lang tid?

– Når vi skulle ut på opptak, hadde jeg aldri shot list. Naturen gir det den gir, og vi tok imot det som kom, sier Olin.

– Pappa valgte plassene han ville vise oss, og så hadde vi kontinuerlig kontakt med

Meteorologisk institutt og lokale folk og værstasjoner for at det skulle være trygt værmessig. Jeg har god erfaring med små, intime team fra de andre dokumentarfilmene jeg har laget. Vi jobbet helt uten stress.

Et lite lag som beveget seg lett, til fots, i fjellheimen. Olin, faren, to fotografer og en lydmann. Ingen motoriserte kjøretøy i utmark og nasjonalpark. Noen ganger hadde de med folk som bar utstyr; stativene, de dyre, tunge linsene.

– Vi overnattet også i høyfjellet. Vi hadde med nistepakke, satte oss i lyngen og så på utsikten og åt. Kokte kaffe, og pusta rolig i det.

En film om vår plass i naturen

Fedrelandet er en utypisk dokumentarfilm. Hvordan ble den som den ble etter den lange ferden gjennom fire årstider?

– Det er mange veier å gå i 200 timer opptak. Hele prosessen har handlet om å jobbe intuitivt. Jeg følte at vi alle måtte være påkoblet en dypere streng. Naturens livskrefter, hva er det?

– Alle valg er tatt ut fra en dypere bevissthet, forteller Olin.

– Det var viktig for meg å hente fram igjen lengselen etter å gå ut, vise folk hvordan vi kan oppleve vår plass i naturen. Samtalene med foreldrene mine om hvor glad jeg er i dem og ikke vil miste dem, kom helt naturlig i denne prosessen. Innsiktene deres har guidet oss, og de guider dem som ser filmen.

– Pappa sier: Vi har ikke kontroll over alt. Hvis du gir deg tid, så ser du at vi er små i den store sammenhengen. Det er den følelsen jeg vil at folk skal få når de ser Fedrelandet.

Olin forteller at filmen handler om vandringen i det å takle resten av livet. Hun måtte hjem for å finne ut av det. Hjemme for henne er både Stranda hvor hun vokste opp, og Oldedalen der farens slekt er fra.

– På dypet kjenner jeg sterkere bånd til Oldedalen. Jeg vet ikke helt hvorfor – men sånn er det. Jeg opplever rein energioverføring når jeg er der, i den ville, mektige naturen. Kanskje jeg har levd der i tidligere generasjoner, kanskje jeg var en av de første settlerne i Oldedalen?

Hun forteller om dramatisk landskap, stupbratte fjell som tidvis er slipt av isen, glatt og reint. Her er menneskene underlagt naturkreftene og må ta hensyn til dem. Her er det været som setter premissene for arbeidsdagen, og folk leser været i vinden, i fossen, i lyset.

– Åh, her er ei lita marihøne!

Det gnisser i telefonen når Margreth Olin bøyer seg ned der oppe langs en vei på Stranda.

– Den er frosset fast i bakken, den er død.

Vi er stille litt.

Norges Oscar-kandidat

Olin kaller Fedrelandet en poetisk dokumentarfilm.

– Jeg har tatt i bruk et annet filmspråk enn tidligere i Fedrelandet. Det handler om flyt, tempo og rytme, hvordan musikken vokser ut av naturlydene. Under etterarbeidet satt jeg med min fantastiske klipper. Micha er 70 år, erfaren. Han hadde satt sammen en spilleliste med klassisk musikk vi hørte på. Vi analyserte symfonier, hvordan de er bygget opp. Jeg lå mye på gulvet og bare lyttet.

Nå er Fedrelandet valgt ut som Norges Oscar-kandidat i kategorien beste internasjonale film, den kvalifiserer også i kategorien beste dokumentar. Den norske Oscar-komitéen sto mellom spillefilmene A Happy Day og Ellos eatnu – La elva leve, og dokumentaren Fedrelandet.

– De valgte vår film! Og det er historisk at en dokumentarfilm blir norsk kandidat i kategorien for beste internasjonale film!

Olin er stolt, og forteller at filmen har fått kinodistribusjon i flere land og skal vises på mange flere festivaler. Nå er det viktig at de rette folkene får se filmen.

Når det er snakk om Oscar, da er det hard core filmbusiness.

– Mer erfaring enn jeg tror sjøl

Men Margreth Olin har vært i gamet i mange år, også internasjonalt. Hun har 12 helaftens dokumentarfilmer bak seg og en spillefilm. Hun laget også bidraget om Operahuset i Oslo til Cathedrals of Culture, produsert av Wim Wenders, som er medprodusent på Fedrelandet sammen med Liv Ullmann.

– På de siste filmene mine har jeg fått større internasjonalt nettverk. Filmprosjektene mine får oppmerksomhet, og jeg har fått med meg de internasjonale aktørene jeg trenger. 

BBC er med som co-produsent, sammen med franske ARTE og tyske SWR, nasjonale kringkastere de også.

– Jeg har kanskje mer erfaring enn jeg tror sjøl, sier Olin.

Når kom tanker om Oscar – har du vært så ambisiøs fra starten?

– Da filmen begynte å ta form, sa min salgsagent: Skal tro om denne ikke skal ha et Oscar-løp?

De la planer for dette tidlig. Hvor filmen har premiere internasjonalt er avgjørende. Strategi. Distribusjon. Og så videre – man må tenke Oscar i hele løpet, sammen med de som er med på laget internasjonalt.

Og filmen har et liv på festivaler og kinoer ute i verden allerede. Allerede i mars hadde den internasjonal premiere på CPH:DOX. Senere er den vist på festivaler i Toronto, Hamptons, Haugesund, Krakow og Lübeck, for å nevne noen. Den har nettopp hatt kinopremiere i Danmark. Premieren var utsolgt.

Nå står den største europeiske dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam for tur, så er det

tilsvarende i Amerika, DOC NYC. Og Oscar-akademiets medlemmer skal møte Olin til Q&A etter visning i både NY, LA, San Francisco, London og Berlin.

– Vi gjør vårt beste, det er mange fantastiske filmer i begge kategorier. Men den jobben vi gjør nå, setter ikke bare Fedrelandet på kartet. Vi løfter frem det enestående arbeidet til de ulike fagsjefene, fotografer, lyddesign, musikk og klipp. Og vi løfter norsk natur ut i verden. Verdien av naturen.

– Vi representerer Norge. Det er litt som å konkurrere i OL, sier filmskaperen.

Den amerikanske 80-åringen som fikk en ny hero

Noe av det fineste med å reise rundt med filmen, er å møte publikum, synes Olin. Hun møter dem under Q&A etter visninger, og ofte står folk og venter i fojaéen etterpå. De forteller at de begynte å gråte etter tre minutter, at de møtte seg selv, at de reflekterte over eget liv og prioriteringer, at filmen var en pause.

– Mange takker og sier at vi trenger denne filmen for å minne oss på at vi trenger naturen.

Olin forteller om en invitasjon hun fikk etter premieren i USA, hvor en av de frivillige på

festivalen gjerne ville vise henne sin natur.

– Jeg tenkte: Dette skal jeg ta meg tid til! Jeg ble plukket opp i bilen, og vi hadde en helt

fantastisk dag. Vi var på noen av de vakreste strendene i USA, men også det å bli tatt med til noen andres nærnatur, som har samme betydning for dem som Oldedalen har for meg. At vi kunne gå i stillhet og bare ta det inn.

Samme dag fikk Olin en mail fra en kar på 80 år som hadde sett filmen med kona.

– Han ba meg hilse min far og si at han hadde fått en ny hero. Han var dårlig til beins nå, men han tenkte at hvis den 85 år gamle nordmannen kan gå i slike fjell, da kunne han også.

Songs of Earth og sangen til mor

I Fedrelandet synger breen, synger ørna, synger moren til Margreth Olin. Flere ganger får vi høre toner med den eldre kvinnens særegne stemme. Den engelske tittelen på filmen er Songs of Earth.

Den gangen Olin var på Colosseum kino for å feire filmen og teamet, visste hun ikke om hun klarte å se filmen. Å se moren igjen, høre henne synge.

– Da tok pappa seg til brystet med en hånd og pekte på datteren med den andre: Ho er no her og ho er no der. Så det er jo ikkje så farlig om ho er på lerretet og.

– Det kjentes bare fint å se henne i filmen, slagferdig og ærlig. Sånn har det vært på visningene også, som om mamma har vært med meg på turné.

Margreth Olin har valgt å si til publikum at moren døde, ofte før filmen blir vist.

– Jeg bare sier det. I alle møtene med publikum oppleves det meningsfullt og fint. Det har det gjort for pappa også når han har vært med. Filmen har jo også sporet i seg om hva vi bærer med oss fra de som har gått før oss.

På mobilen høres lyden av inngangsdøren som åpnes og lukkes i farens hus i Stranda. 

Filmskaperen skal være der en natt til før ferden går til København, Lübeck, Amsterdam og USA.

– Nå kan jeg ikke snakke med mamma på telefon, men jeg snakker med henne likevel. Hun døde. Det var sånn det ble, livet skjer for alle. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for alt mine foreldre har gitt meg. Det spesielle er jo at jeg har laget film om livet deres. Filmen om deres kjærlighet til naturen og til hverandre.

Det blir stille en liten stund.

– Jeg rakk å lage den. De rakk å se den.