(+) Den hvite flekken på kartet

Publisert: 16. november 202316. november 2023

Tekst: Liv Bjørnhaug Johansen, sykepleier og forfatter

Gynekologer er opptatt av de reproduktive organene, og hudleger stopper ved hårkanten. Ingen jobber med vulva.

Denne teksten er et utdrag fra boken Diagnose kvinne.

«Ta med deg et par til, du! Det er ikke så lett å finne riktig hull.» Det var min første praksisperiode på sykehuset. Jeg skulle for første gang kateterisere en kvinne – altså stikke et plastrør inn gjennom urinrøret hennes for å tappe urinen ut av blæra. Vi hadde lært om det på skolen og øvd på plastdokker. Riktignok hadde vi brukt mest tid på peniser. Det var ikke noe rart i det – menn har et 20 centimeter langt urinrør. Det er s-formet, og på veien til blæra må man passere prostata. Det kan kreve både godt håndlag, anatomisk kunnskap og spesielt utstyr for å passere.

Kvinner var noe annet. På plastdokka og tegningene i boka var det ganske greit og ryddig: Det er tre hull og klitoris. Selve urinrøret er bare tre centimeter langt. Velg det øverste hullet. Ferdig snakka.

I kateterhylla på avdelingen var kompleksiteten gjenspeilet i utvalget. Det er lange katetre for menn i ulike størrelser. Med og uten gelé. Med og uten forsterket spiss for prostata. For kvinner er det én. Et enkelt, hvitt plastrør, cirka ti centimeter langt. Bare å vaske sterilt, holde kjønnsleppene til siden med den ene hånda og så putte det rett inn og la urinen renne ned i flaska.

Men nå fikk jeg altså beskjed om å ta med flere.

Med rette.

På leting etter urinrøret

For sannheten er at det er veldig få vulvaer som likner på den tegningen i boka. Rumpehullet er greit å identifisere, men etter å ha holdt på med dette noen år har jeg dytta katetret inn i både skjeden, klitoris og andre hudfolder som så hullaktige ut. Jeg har lært meg at det ikke bare er lurt å ta med flere katetre, men å la bomtreffene stå, så du ikke gjør samme feil igjen. Det urinrøret vi er på jakt etter, kan være gjemt inne i hudfolden, det kan ligge helt inne i klitorisfolden eller helt oppe i skjedeinngangen. Noen ganger er det et stort svart hull, andre ganger et nesten usynlig kryss.

Jeg har opplevd å gi opp. Og jeg har opplevd å bli hentet inn av kollegaer som har gitt opp. Jeg har opplevd å ringe urolog for hjelp, bare for å bli avvist med: «Det er et hull der – det er ikke noe lettere for meg å finne enn for deg.»

Men det jeg synes er interessant her, er dette: Vi prøver ikke å bli flinkere. Denne delen av kroppen opplever vi åpenbart ikke som et felt vi burde bry oss særlig mye om.

Ingen vilje til forbedring

Vanligvis når vi står overfor vanskelige prosedyrer i sykehusene, jobber vi veldig målretta med å bli bedre, vi deler kunnskap, vi kurser hverandre, vi vet akkurat hvem i avdelingen som er best på det.

Men når det kommer til kateterisering av kvinner, er det som om interessen for å få det til ikke er der. Vi snakker ikke om det på pauserommet. Det finnes ingen prestisje i å være god på det. Ingen har forsøkt å vise meg noe mønster i de anatomiske variasjonene. Vi bare kaver videre og fortsetter å late som om den ryddige plastmodellen der de tre hullene står pent på rekke mellom små, ryddige kjønnslepper, er kartet vi trenger. Vi oppfører oss som om hver enkelt vanskelig vulva er en enkeltstående episode uten noen videre læringsverdi.

Den manglende læringsviljen som jeg og mine kollegaer avslørte i vår evig klønete omgang med kvinner og urinkatetre, er dessverre ganske representativ for legevitenskapens stemoderlige behandling av vulva. Ofte blir den ikke engang kalt ved sitt rette navn, men må finne seg i å gå under betegnelsen vagina, som egentlig bare er skjeden, ikke det ytre kjønnsorganet.

Ukjent anatomi

Faktisk var ikke anatomien til klitoris ordentlig kartlagt før i 1998. Tidligere har man beskrevet klitoris som en knapp. Men i 1998 avdekket den australske urologen Helen O’Connor at det var snakk om langt dypere strukturer. Hun fant at det var like mye erektilt vev i klitoris som i penis. Den var bare plassert innover i kroppen. O’Connors motivasjon for å undersøke dette var at hun så hvordan kirurgene brukte sin kunnskap om nervestrukturer og anatomi hos menn til å sikre at inngrep i penis og prostata ikke svekket pasientenes seksuelle funksjoner.

Når kvinner ble operert i kjønnsorganene, ble det ikke tatt liknende hensyn, fordi kunnskapen om anatomien var så overfladisk. De visste faktisk ikke om de kuttet over noe som ville påvirke pasientens seksualitet. De hadde ikke noe kart.

Ingen har ansvaret for vulva

Vulva faller mellom legespesialiseringene. Gynekologens fagfelt begynner der vagina åpner seg. Gynekologi som fag har vært utviklet for å understøtte fødselshjelp og reproduktiv helse. De delene av kvinners unike anatomi, fysiologi og helse som ikke er relatert til graviditet og fødsel, har ikke vært noe sentralt felt for dem. Hudlegenes interesse stopper ved hårkanten. Vulva er ingens jobb.

Både kunnskapen i befolkningen om vulvahelse og tilbudet i helsevesenet har vært helt marginalt, til tross for at plager i vulva er et ganske vanlig helseproblem for kvinner. 15 prosent av kvinner vil ha det som kalles vulvodynier i løpet av livet. Det er en betegnelse på langvarige, ofte brennende eller stikkende smerter i vulva som ikke gir noen synlige forandringer. De fleste av oss kan ikke noe om det. Vi vet ikke hva det skyldes, hvorfor det har oppstått, eller hva vi kan gjøre med det.

Det gjør gjerne ikke legene våre heller. Resultatet er at mange kvinner med store smerter og alvorlige seksuelle problemer gjennomgår en masse utredninger og får høre at alt ser normalt ut og «det er ikke noe feil med deg».

Ingen jobber fulltid med vulva

Helsetilbudet til kvinner med lidelser i vulva, er også symptomatisk for statusen til dette feltet. At det i det hele tatt finnes et spesialisert tilbud, er ganske nytt og ene og alene en frukt av at ildsjeler har jobbet for å få det til. Nå finnes det tre offentlige vulvaklinikker i hele Norge: i Trondheim, Tromsø og Oslo. Tre nye er vedtatt at skal åpne, men tilbudet er marginalt. Ingen jobber fulltid med dette, de ansatte der får bare bruke en liten brøk av stillingen sin på vulvaklinikkene. Ikke engang et årsverk i hele landet er satt av til å jobbe med alvorlige vulvalidelser.

Det skyldes ikke mangel på pasienter – alle klinikkene har et halvt års ventetid. Problemet er at det ikke er prioritert midler. De kvinnene som står i kø til vulvaklinikkene, har invalidiserende kroniske smerteplager som har vart i årevis uten at noen har kunnet hjelpe dem. De venter ikke på en fancy PET-scan eller en avansert laboratorieprøve. De trenger bare tilsyn av en lege som vet hva hen skal se etter.

Fikk soppkur

Da jeg selv i tjueårene var hos legen med underlivsplager, fikk jeg beskjed om å ta en kur mot soppinfeksjon. Og hjalp ikke det, skulle jeg ta en til. Først nå, tjue år etterpå, når jeg har gravd meg ned i kvinnehelselitteraturen, skjønner jeg at det må ha vært en forbigående vulvodyni jeg hadde. Kanskje utløst, eller i hvert fall vedlikeholdt, av de latterlig trange olabuksene vi gikk med på den tiden?

De som jobber med vulvahelse, peker på at antallet kvinner med vulvaplager har økt omtrent samtidig som g-strengen og underlivsbarbering ble vanlig i den kvinnelige befolkningen. Sammenhengen er ikke påvist vitenskapelig, for det er jo ingen som forsker på dette.

Allmennkunnskap om hva som påvirker helsa vår, er en del av folkehelseberedskapen. At vi vet at hodepine kan skyldes dehydrering, dårlig syn eller søvnmangel, er det som gjør at du kan behandle og forebygge en vanlig hodepine selv. Når vi mangler denne kunnskapen, svekkes vår evne til å ta vare på oss selv. Vi ser ikke sammenhengene mellom det vi gjør, og plagene som oppstår. Vi settes ikke i stand til å holde oss friske, vi klarer ikke å identifisere problemer når de oppstår, og vi får ikke den hjelpa vi trenger når vi blir syke.

Mangelen på kunnskap om vulva bare er ett konkret eksempel på hva slags konsekvenser kunnskapshullene om kvinners helse har for livsbetingelsene våre. Den kan egentlig tjene som metafor for hele kvinnehelseproblemet.

––––––––––––––––––––––––––––––––––––

I boken Diagnose: kvinne av Liv Bjørnhaug Johansen møter vi kvinner som  på ulike måter har falt gjennom i helsevesenet. Sammen med forskning og beskrivelser fra eget yrkesliv som sykepleier, tegner forfatteren opp et kritisk bilde av kvinnehelsens status i norsk helsevesen. Denne teksten er gjengitt fra boken med tillatelse.