«Alle skal ha en diagnose nå til dags»
Har du noen gang tenkt eller sagt noe slikt? For meg er autismediagnosen noe ganske annet enn mote.
Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.
«Men du kan ikke være autist? Du ligner ikke på niesa mi/kameraten til sønnen min/gammelonkelen til naboen min» (stryk det som ikke passer). Eller hva med «det virker som om alle skal ha en diagnose nå til dags, autisme har jo blitt det nye ADHD».
Høres dette ut som noe du kunne ha sagt eller tenkt? Du er ikke alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre tilsvarende kommentarer selv. Jeg forstår at det er godt ment og jeg forstår at utsagnene og tankene kommer fra et litt uvitende sted. Jeg er likevel ganske trøtt av å få dem. For meg er autisme noe ganske annet enn mote.
Passer ikke inn i bildet
Med mitt relativt normale liv, med ektemann, to barn og boliglån ser jeg kanskje ikke ut som den autisten du visste om da du var barn, eller den du fremdeles ser for deg. Du vet, den autisten som mangler et språk du forstår og som kanskje bor i en omsorgsbolig eller annen institusjon. Som kanskje går på spesialskole, og som i hvert fall ikke hadde de samme kompetansemålene på videregående som deg.
Jeg kræsjer nok også med bildet av den autistiske savanten. For eksempel Raymond Babbit i filmen Rainman (1988). Jeg har ikke fotografisk hukommelse. Jeg har ikke doktorgrad i en snever utkant av astrofysikken, og heller ingen togtabeller lagret i hodet. Jeg har, når sant skal sies, svært begrenset interesse for kjøretøy generelt. Så lenge bilen min ruller og går, og så lenge kollektivtrafikken tar meg dit jeg skal når jeg skal, fyller jeg livet og hodet mitt med andre ting.
Vanskelige år
Jeg har like fullt fått en autismediagnose, som jeg både vedkjenner meg og føler at stemmer. Den var ikke enkel å få. Bak meg har jeg mange vanskelige år, hvor følelsen av utenforskap og det at jeg ikke fikk til det «alle andre» fikk til stod sterkt. Arbeidslivshistorien min består for det meste av ulike praksisplasser i regi av Nav. Jeg fullførte ikke videregående før jeg var tjuetre. Det fikk jeg til fordi skolen jeg gikk på var en liten enhet med små grupper, rause lærere og hvor toleransen for det litt uvanlige var på plass.
Jeg har tre havarerte studieforsøk bak meg. Ingen av dem ble avsluttet fordi jeg gikk lei, fordi jeg var for dum eller fordi jeg var lat. Men i mangel på andre forklaringer, var det det jeg fortalte meg selv. Ettersom de jeg studerte sammen med for det meste fullførte, var det mest logiske, slik jeg så det, at jeg rett og slett var udugelig.
Fikk diagnosen som 39-åring
I mange år gikk jeg rundt og trodde jeg hadde de samme forutsetningene som de rundt meg. Jeg greide ikke for mitt bare liv å forstå hvorfor jeg ikke fikk til først skole, deretter arbeidslivet like greit som de rundt meg. At det hele bunnet i udiagnostisert autisme streifet meg ikke i det hele tatt. Diagnosen fikk jeg ikke før jeg var 39. Det å få den er en av de virkelig store milepælene i livet mitt.
For meg er diagnosen både svar og aksept. Jeg fikk endelig svar på hvorfor jeg ikke har fått til det jeg har ønsket å få til, selv med både evner og vilje på plass. Jeg fikk svar på hvorfor jeg plutselig kan kjenne meg akutt utslitt av lys, lyder, andre mennesker og hverdagens stadige sceneskift.
Lærer saktere
Jeg kunne endelig slutte å tro at min manglende tilknytning til arbeidslivet, mine utallige mageplask i forsøk på å lande Jobben skyldtes at jeg enten var lat eller bare ikke ville det nok. Med diagnosen som forklaring, greide jeg omsider å se at jeg, med mine kommunikasjonsutfordringer, overstimulerte sanser og livslange søvnvansker faktisk har et annet utgangspunkt enn de fleste jeg tidligere sammenlignet meg selv med.
Under utredningen ble det også avklart at jeg av og til prosesserer informasjon langsommere enn majoriteten. Plutselig kunne jeg forstå hvorfor jeg i flere arbeidsforsøk har irritert vettet av både arbeidsledere og kolleger, som har fått den noe utakknemlige jobben å lære meg opp. Jeg har både lært langsommere enn det de (og jeg selv) har forventet, og det har vært et sprik mellom det jeg jo er, oppegående og normalt intelligent, og hvor raskt jeg faktisk har evnet å omsette teori i praksis.
Etter at jeg fikk konstatert at jeg er autist, og at jeg har en litt annerledes hjerne, greide jeg endelig å godta meg selv. Jeg greide å slippe tanken om at jeg var et evig prosjekt som aldri kunne bli godt nok.
Slipper å finne på forklaringer
I diagnosemanualen heter det «autismespekterforstyrrelse». Mange autister, meg selv inkludert, foretrekker «autismespekterdiagnose» Vi trenger kanskje diagnosebokser, jeg har jo selv hatt stor nytte av å endelig finne en mal jeg føler jeg passer inn i. Men selv om jeg forstår at termen «forstyrrelse» ikke handler om meg, synes jeg likevel den er ganske fæl. Vi med autismediagnose er forskjellige. Noen foretrekker å kalles autist, andre sier at de har autisme. Selv foretrekker jeg å kalles ved navnet mitt, Stine. Det er likevel et poeng for meg å av og til dele at jeg er autist. Jeg slipper å finne på kvasiplausible forklaringer på hvorfor jeg ikke jobber. Jeg får forklart hvorfor akkurat den sangen gjør vondt i hele kroppen min, og jeg får forståelse for hvorfor jeg ikke kan vente i «bare ti minutter» når jeg er overstimulert og må vekk. Og nå som jeg har funnet en boks å plassere meg i, og et samfunn bestående av autister hvor de fleste strever med de samme utfordringene som meg selv, forstår jeg endelig at jeg slett ikke er en feilvare.
ALTSÅ er konkurs.
Jeg, gründer og tidligere sjefredaktør Ida Eliassen, har fått gjenåpnet tilgangen til nettsiden og den eies nå av meg personlig.
