– Man må tørre å gi faen

Publisert: 6. desember 20236. desember 2023

Tekst: Rikke Øren Foto: Nina Djærff

Med ærefrykt har artist Fay Wildhagen produsert albumet Møtested – en hyllest til Anne Grete Preus.

Artist, låtskriver og produsent Fay Wildhagen har i høst sluppet albumet Møtested, som er en hyllest til hennes venn og mentor, Anne Grete Preus. Wildhagen har selv stått som produsent bak albumet, som inneholder tolkninger av en rekke kjente norske artister som Ane Brun, Marit Larsen og Ole Paus.

Musikkbransjen har et undertall av kvinnelige produsenter, og Wildhagen forteller at det ikke har vært mange å se opp til. Men spesielt én holdning har vært til hjelp for Wildhagen: Får han det til, får jeg det til. 

Du er kjent for å være en av Norges beste gitarister. Når oppdaget du at musikk var din greie?

– Jeg er neppe Norges beste på noe som helst, annet enn på å gjøre ting på min måte. Jeg har drevet med musikk siden jeg var veldig liten, men tenkte aldri over det. Jeg holdt det hemmelig og hang i bakgrunnen. Det var vel først på videregående at jeg turte å spille for venner, og deres, for meg, litt voldsomme reaksjoner gjorde at jeg kjente på kraften som lå i musikk og formidling. Musikken har vokst med meg og blitt en større og større del av meg, og jeg ser kanskje først nå hvor viktig tilfluktssted den var da jeg var yngre.

Albumet Møtested ble sluppet i november som en hyllest til Anne Grete Preus, og du står bak som produsent. Hvorfor er denne plata så viktig for deg?

– Det var en selvfølge å ta dette prosjektet, på tross av ærefrykt og generell redsel for å ikke være en verdig nok videreformidler. Anne Grete sto meg veldig nær, og jeg var ganske sikker i min sak på hva hun ville like og ikke. Derfor kjentes det helt rett å ta på seg ansvaret for det formålet alene, og å forsøke og lage noe hun ville satt pris på. 

– Men først og fremst fordi jeg er ekstremt glad i henne, og som en vokter av hennes legacy.

På albumet tolker en rekke norske artister Preus sine låter, som blant annet Frida Ånnevik, Marit Larsen, Ole Paus og Ane Brun. Hvordan har det vært å jobbe med denne gjengen?

– Superskummelt. Jeg var nervøs absolutt hele tiden. Mange av artistene som bidro, har jeg vokst opp med og sett opp til helt siden CD-ens glansdager. Det var ganske ubehagelig å ha en sjefsrolle ovenfor heltene mine, men jeg tenkte det viktigste var musikken. Jeg ønsket også å ivareta artistenes sound, og de som mennesker, samtidig som jeg forsøkte å bevare og løfte frem Anne Grete sine tekster.

– Og så har jeg jo så kick på musikk at jeg glemmer litt hvem som er hvem når jeg først er i gang. Men fy søren, så bra de er. Det har vært en sann ære å ha dem i studio, og høre dem levere og jobbe. Det har vært utrolig inspirerende.  

Hvordan er det annerledes å jobbe som produsent enn som artist?

– Det er jo to ganske ulike typer arbeid. En produsent har et helhetsansvar. Fra hvem som skal være med, hvilke låter, hvilken stilart og retning låtene skal ha, hvilken rekkefølge de skal være i på albumet og i tillegg ha en viss organisatorisk oversikt. Hvem som skal i studio hvilke dager, hva vi trenger og hvem vi trenger. Og når det spilles, står jeg og lytter heller enn å være med, for å kunne gi tilbakemeldinger løpende.

– Dette holder jeg også på med i mitt eget prosjekt, men selve artisteriet dreier seg for meg mer om det å skrive, skape og utøve. 

I musikkbransjen er kvinnelige produsenter i undertall. Hvorfor tror du det er sånn?

– Det er et stort spørsmål med mange svar. Det har vært få å se opp til, det har historisk sett vært litt vanskelig å bli respektert og tatt på alvor i tech-roller som er litt nerdete, og det har kanskje ikke vært så mange kvinner som er like opptatt av kabling og kompressorer som menn. Dessuten er det en lederrolle som er vanskeligere å komme til på grunn av typiske, historiske, kulturelle og samfunnsstrukturelle svikter. Likevel er det mange måter å være produsent på, man må ikke være en total technerd eller å kunne noter for å være en god produsent. Det viktigste er å ha et godt øre, en kunstnerisk visjon, ideer og et språk for kunne uttrykke hvor man vil, ha verktøy for å komme seg dit og et musikalsk overskudd. 

Har du et råd til andre kvinner som vil lykkes som musikkprodusent?

– Det gjelder jo nesten alt egentlig, men man må tørre å gi faen, kaste seg ut i store oppgaver man nesten ikke tror man overlever og gutse litt mer. Og så si ifra når noen går over grensen din, være tro mot seg selv og forsøke å ikke tvile så mye. Hvorfor er jeg her? Jo, mest sannsynlig fordi du er kapabel til å få det til, og man må ikke være redd for å spørre om hjelp eller råd. Man taper ikke av den grunn. 

– Jeg sier bare ja, jeg. Selv om jeg ikke kan det, fordi jeg oppriktig tror at det kan jeg lære meg eller få til. Kan du skrive et arrangement til KORK? Jeg kan ikke noter, men sier ja. Kan du lage et score til en spillefilm? Det har jeg aldri gjort før, men ja! Det er jo helt ute, men jeg har lært så mye ved å bare kaste meg ut i ting og tenke, får han det til, får jeg det til. 

Du har beskrevet Anne Grete Preus som din mentor. Hva er én ting du har lært av henne, som du tar med deg videre?

– Være nysgjerrig. På unge og gamle, ny og gammel musikk. Det kjennes overførbart til livet, hvordan jeg ønsker å leve det og behandle folk rundt meg også. Det er en fin ydmykhet i det å lene seg frem og lytte, og man holder seg kanskje yngre? Tenk hvilken rikdom alle rundt deg besitter, og hvor mye man kan lære ved å interessere seg og stille spørsmål. Vi satt på første rad på Karpe sammen, og sang Jeg skammer meg, jeg skammer meeeg. Det var sykt fint. 

Hva inspirerer din egen låtskrivingsprosess?

– Hm. Relasjoner, følelser, opplevelser og prosessen det er å være til, og å bli til Fay. Jeg er mye alene og går mye tur – det skaper ofte rom for spørsmål og refleksjon. Iblant må man grave dypt og besøke rom man kanskje egentlig ikke vil være i, men så tenker jeg at hvis ingenting står på spill så er det ikke verdt å skrive heller.

– Jeg må ha noe å si, det må koste noe og i mitt tilfelle, være sant. Sant for meg i alle fall. 

Hva hører du selv på for tiden?

– Jeg hører faktisk en del på lydbok. Løpe Ulv nå, og jeg elsker den siste Mytting-trilogien. Ellers hører jeg på Melody Gardot og drikker kaffe hver morgen, i alle fall når jeg er i Oslo. I Valdres hører jeg på fuglene og suset i trærne. Og jeg elsker Emilie Nicolas – hun ser jeg voldsomt opp til. 

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– Jeg ville vært rausere med meg selv. Tatt meg selv mer på alvor og prøvd å spille meg selv mer god. Jeg ville prøvd å tenke litt mer sånn; hva er godt og viktig for meg? og hva har jeg behov for?, og anerkjent ting som er vanskelige. Det lyder potensielt selvsentrert, men jeg kan være en pleaser til det er selvutslettende og jeg strekker meg langt for andre og det som er best for dem. Jeg ville og vært mindre streng med meg selv, og tenkt; det her går bra. Du er bra nok.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Jeg nådde et slags low point i fjor. Da gikk jeg mye rundt i skogen og funderte, og kom frem til to åpenbaringer. Det første var at jeg har et mønster og er «fanget» i en slags loop, og det andre var at man ikke kan legge ting bak seg – det er bare noe man sier. Alle opplevelser bor fortsatt i kroppen. Kanskje det er på tide å stoppe opp, komme seg ut av mønsteret, og besøke disse opplevelsene med nysgjerrighet og ydmykhet. Det vil jeg si igangsatte en livsomveltende prosess som har resultert i høyere livskvalitet på alle fronter. 

 Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Jeg tenner masse stearinlys, ser på min hund Timian og tenker wow, for en fyr, og ser en episode av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu med et glass deilig, silkemyk rødvin.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Får ta det fra et musikkperspektiv denne gangen; Moyka, SKAAR og Maria Petra.