(+) – Å se mangfold har mye makt

Publisert: 15. desember 202315. desember 2023

Tekst: Rikke Øren Foto: BAFF

Hani Hussein tror det er mye makt i å se flere kvinner som henne selv på scenen. Hun har særlig ett råd til andre kvinner som vil drive med standup og komedie.

Hani Hussein er mange ting: komiker, tidligere FN-ansatt, fotball- og filmentusiast – og hun er opptatt av representasjon og inkludering. I komikerbransjen er det mangel på mangfold, av både kvinner og minoriteter, og for hver nye kvinnelige komiker kan Hussein navngi omtrent ti mannlige. Hun har tro på at det å se flere kvinner som henne selv på scenen vil bidra til mer mangfold i bransjen. 

Du har en bachelorgrad i afrikastudier fra NTNU og har jobbet som rådgiver i Somalias FN-delegasjon i New York. Hvordan ble du komiker?

– Jeg var komiker etter afrikastudier, men før FN. Jeg tok egentlig bachelorgraden min fordi jeg ville studere, men jeg visste ikke helt hva jeg ville bli. Så da gikk jeg på NTNU.no og så stod afrikastudier øverst. Så brukte jeg tre år på å tenke, og konkluderte med at jeg skulle bli komiker – og det er tre byer jeg anser som hovedsteder for standup; London, New York og LA. Jeg følte for New York. Jeg tenkte, Hvordan kan jeg komme til New York? Og da ble det FN. Jeg dro til FN for å kunne gjøre open-mics i New York.  

Hva er én ting du har med deg fra din erfaring som rådgiver i FN-delegasjonen?

– At jeg faktisk kan få til hva som helst. Det er så absurd å sitte på Skullerud i Oslo, og være sånn, jeg tror jeg vil flytte til New York og jobbe i FN. Det er såpass absurd, så det at jeg klarte det i så ung alder fikk meg til å innse at shit, big things are possible.    

Hva er én ting du skulle ønske folk visste om det å jobbe som komiker?

– For det første, at det er overraskende lett. Terskelen for å prøve seg er veldig lav, du må bare finne en scene og så kan du gjøre det. Det andre er at det krever ekstremt mye arbeid. Så det er lett å starte, men det er veldig vanskelig å opprettholde.

I høst så vi deg på skjermen i Ikke lov å le på hytta. Hvordan har det vært å delta her?

– Det var både gøy og forferdelig. Som komiker er alt du vil å få folk til å le. Og å være i et rom med mange komikere betyr vanligvis kjempegod stemning, vi ler og normalt kan jeg få selvtillitsboost av å treffe kollegaer, men når premisset er å ikke le – det er bare vondt. Men det var en fin hytte da, det skal sies. 

Du har beskrevet komikerbransjen som mannsdominert og hvit. Har du noen tanker om hva som skal til for å få mer mangfold i bransjen?

– Det er gøy å gi meg kred for det som om det er en original observasjon, for det er veldig åpenbart, er det ikke? Jeg tror en måte å få mer mangfold på er å aktivt prøve å rekruttere på måter man ikke har gjort tidligere. Og at folk som meg fortsetter å gjøre standup og komedie, slik at man ser forskjellige mennesker i forskjellige settinger. Da kan kanskje flere tenke, jeg visste ikke at det var et alternativ, kanskje jeg kan gjøre det?

– Å se mangfold har mye makt. Folk er veldig flinke til å trekke koblinger, så det trenger ikke å være en som er identisk med deg selv. Hvis det bare er en som deler noe med deg, så kan man dra det ganske langt. Man trenger bare å finne den ene fellesnevneren man har, men hvis alle man ser er hvite menn, så er det veldig vanskelig å trekke den koblingen. 

Var det sånn du opplevde det med ditt eget komiker-forbilde, Hasan Minhaj?

– Ja, det var han som fikk meg til å innse at dette var noe jeg kunne gjøre og han er en indisk mann som er vokst opp i Davis, California, og som er ti år eldre enn meg –  men han er muslimsk. Du må bare finne den ene tingen til felles, og det var nok for meg til å begynne. 

Hvordan føler du selv at du har blitt tatt imot i komikermiljøet?

– Ganske bra egentlig. Standup gjøres såpass ofte og man møter de fleste veldig mange ganger, og ser utviklingen til hverandre, og når man ser hverandre gjøre det bra på en scene, så er det sånn ok greit, kanskje det ikke er min humor, men jeg kan respektere innsatsen de har satt inn. Det er kanskje det jeg har fått. Jeg snakker ikke alltid om de samme tingene som andre komikere, men jeg føler at de har fått respekt for prestasjonene mine. Så jeg føler at jeg har blitt ganske godt tatt imot egentlig. 

Det ryktes at du er Norges mest lidenskapelige Arsenal-fan…

– Jeg elsker Arsenal og Martin Ødegaard. Folk spør meg, er det en drøm som har kommet i oppfyllelse å være komiker? Nei, den drømmen i mitt liv er at Martin Ødegaard er Arsenal-kaptein. Jeg elsker Martin Ødegaard og Frida Maanum – hun spiller for kvinnelaget til Arsenal, og er dritgod. 

Så du følger med på begge kjønnene i fotball?

– Ja, jeg har fulgt med på herrene mye lenger, men jeg har fulgt med på de store mesterskapene til damene, EM og VM, de siste ti årene. Men noe skjedde ved EM i 2022 i England – det var bare helt sinnssykt å se. Da Frida Maanum dro til Arsenal, stod jeg på Latter og skulle gjøre standup, og så sa jeg til Jonna Støme, jeg har hørt noen rykter om at en norsk jente skal til Arsenal, og så svarte han, det er kusina mi. Så verden er liten. Jeg ser nok mest på herrefotball, men den eneste gangen jeg har sett fotball live på Emirates Stadium, hjemmebanen til Arsenal, var i fjor og da så jeg damene spille mot Tottenham. Det var faktisk en av de beste dagene i livet mitt. Først så jeg damelaget til Arsenal knuse Tottenham 4-0, og så dro jeg på standup-showet til Hasan Minhaj på kvelden. Det blir ikke mer Hani-dag enn det!

– Og da Frida Maanum kom på banen, så ble alle på Emirates Stadium helt ville – for en jente fra Stabæk! Det var helt sykt. Jeg fikk frysninger, jeg. 

Hva fascinerer deg sånn med fotball?

– Hva er det som ikke er fascinerende? Jeg har tenkt lenge på hva det er som fascinerer meg, og sannheten er at det bare er følelser. Det er så mange følelser i 90 minutter. Når kampen starter så vet du ikke hvordan den ender. Du kan ha all mulig statistikk, men det går ikke an å vite hvordan det ender. På 90 minutter kan hva som helst skje, og når kampen er over, så ser du elleve personer som er ekstremt glade, og elleve personer som er ekstremt lei seg. Og hvis det blir uavgjort så er alle skuffa eller noen er glade, så heller ikke det er kjedelig.  

Har du spilt fotball selv?

– Ja, jeg spilte fotball fra jeg var liten til tredjeklasse på videregående, så det var ganske lenge.

Hvilke samfunnstema er du opptatt av?

– Representasjon og inkludering. 

Hva hører du på for tiden?

– Jeg skal prøve å ikke være for basic og si Taylor Swift og Beyoncé, fordi jeg akkurat har sett filmene deres – begge var fantastiske. Jeg hører på veldig mange podkaster, og det går veldig mye i film-podkaster. I USA på denne tiden av året er det mange prisutdelinger, så da liker jeg å høre hvilke filmer som er de beste og de dårligste av 2023. Og selv om vi henger noen måneder bak, så liker jeg å høre på de samtalene og telle ned dagene til jeg selv kan se de filmene de snakker om. 

Så du er en stor filmentusiast også?

– Kjempestor filmentusiast. Det beste med å være frilanser nå er at jeg kan se filmer klokken ett på en tirsdag. Jeg så den nye Martin Scorsese-filmen – den varer i tre og en halv time. Da kan jeg se den fra klokken ett til halv fem, og så gå på show på kvelden. Det er fantastisk. Og om jeg skal anbefale én film fra dette kalenderåret, så vil jeg anbefale Past Lives som er på kino nå.  

Hva skulle du ønske du visste som 16-åring, som du vet nå?

– Det er vanskelig fordi da jeg var 16, ble jeg for første gang introdusert for standup som en kunstform, det var da øynene mine åpnet seg for det, men jeg tenkte ikke på at jeg kunne gjøre det selv. Så en liten del av meg har lyst til å si til den 16-åringen, hallo, bare start! Men samtidig er jeg fornøyd med hvordan ting ble.

– Men jeg var 16 i 2011, så jeg ville faktisk sagt til meg selv, sett penger på at Leicester vinner Premier League om fem år. Å, jeg hadde blitt så rik! Jeg kunne tjent millioner.  

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Å gjøre det skikkelig dårlig på en standup scene. Det var i Bergen, og første gangen det gikk skikkelig dårlig for meg. Og så skulle jeg hjem til Oslo og gjøre standup tre dager etterpå, og det at jeg gjorde det igjen tre dager etterpå og at det da gikk bra, fikk meg til å innse at det er greit å anerkjenne når det går dårlig og at det er kjipt, men man kan også gå videre. Jeg kommer faktisk ikke til å dø. Folk sier ofte, hvordan tør du å gjøre standup? Men altså, hva er du på ekte redd for? Det verste som skjer er at det går dårlig. Og det fine med standup er at du gjør det igjen og igjen.

Hva er ditt beste råd til andre kvinner som vil lykkes som komikere?

– Å, bare gjør det! Du kommer til å være dårlig i starten, alle er dårlige i starten, men hvis man bare gjør det mange nok ganger, så blir man god. Det er så mange unge gutter som prøver seg, og de er alle forferdelige. Nei da, de er ikke det – veldig mange er veldig flinke, men det er veldig få ræva kvinner. Alle blir gode til slutt med øvelse. 

Opplever du at det er flere menn som prøver seg enn kvinner?

– Absolutt. 100 prosent. For hver nye kvinnelige komiker jeg kan navngi, så kan jeg sikkert navngi ti menn. Og hvis du tar utlendinger, så er det ingen.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Frida Maanum. Min NRK-kollega Aida Khorami, som jeg synes er veldig flink. En fotograf som heter Xin Li, som blant annet tok albumcoveret til Aurora sitt album og som også jobber i NRK. Og min manager, Wilde Siem. Hun kommer til å ta over underholdningsbransjen de neste årene. Hun har fått til så mye de årene hun har vært i bransjen og imponerer stort. Og så vil jeg legge til Rania Iraki, som blant annet skal lede en monolog-kveld på Cosmopolite hvor alle inntektene går til Palestina.