(+) Du trenger ikke smile

Publisert: 5. januar 20245. januar 2024

Tekst: Ann Cathrin Andersen

Jeg visste ikke hvor utfordrende det var for meg å sette grenser før jeg skulle lære det videre til datteren min. Samtidig som jeg ber henne være tro mot seg selv, tripper jeg rundt på tå hev og sier det folk liker å høre. Men nå er det slutt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger.

Alt endret seg da jeg ble mor. Da jeg skjønte at det viktigste jeg kan gi datteren min, er å være et sunt og trygt forbilde. En mamma som er fleksibel og robust, som kan sette grenser og ta vare på seg selv samtidig som hun tar vare på andre.

Jeg vil vise datteren min at verden ikke er et farlig sted. At den faktisk er ganske fin, og et sted der det er trygt å si nei, trygt å sette grenser og helt innafor å tråkke feil iblant. Problemet er at jeg alltid sier ja, og synes det er fysisk ubehagelig å stille krav og enda verre å gjøre noe galt.

Overraskende vanskelig

«Du trenger ikke smile», sier jeg til datteren min på tre år, når naboen hilser litt for høyt og altfor tett på ansiktet hennes. Hun stirrer tilbake på ham uten så mye som å dra på smilebåndet, og jeg blir stolt. Samtidig vekker hennes avvisning av naboen et flyktig, men plagsomt ønske om at han skal like henne. Og meg.

Hver gang jeg sier det, at hun ikke trenger å smile, at hun ikke trenger å si hei, eller gi oldemor en klem om hun ikke vil – vekker det samtidig dette ubehaget i meg. Fordi det jeg forteller henne, er at hun ikke trenger å gjøre noe hun ikke vil for å bli likt, samtidig som jeg selv øver på å ikke være imøtekommende hele tiden. Det er overraskende vanskelig.

At jeg ikke kan innfri forventningene til familien min som venter på en ha det-klem, stikker litt hver gang. Men jeg må lære henne grensesetting, at det er noe som heter samtykke, og eneste måten er å vise det.

Barna våre gjør det vi gjør

Jeg har selv gått på people pleaser-skolen, og er topptrent i at jeg alltid skal tilfredsstille folk rundt meg. Jeg tenker automatisk at når jeg gjør andre glad, er imøtekommende og lett å ha med å gjøre – da blir jeg godt likt, og det må man være for å få aksept og passe inn. Slik får jeg bekreftelse på at jeg er bra nok.

Jeg husker ubehaget fra jeg var liten. Alle klemmene jeg ikke ville gi, alle gangene jeg satte på meg et smil selv om jeg var lei meg. «Gi mannen en klem da, Ann Cathrin». «Smil. Du er penere når du smiler».

Nå har jeg muligheten til å hindre at denne sykdommen når datteren min, og de potensielle kommende kvinnelige generasjonene i familien.

Barna våre gjør ikke det vi sier, de gjør det vi gjør.

Når barn ser foreldrene sine prioritere egne behov, føler de seg trygge til å gjøre det samme. Når de ser oss sette personlige grenser for hvordan vi lar oss behandle, føler de seg trygge til å gjøre det samme. Når barna ser at vi kan eie og ta ansvar for feilene vi gjør, føler de seg trygge til å gjøre det samme. Det handler ikke om å være perfekt, men om å gjøre det enklere for dem å navigere omkring i verden som seg selv.

«Du trenger ikke bli likt av alle for å være bra nok». Et trent øre kan høre tvilen i stemmen min på mange meters avstand. Det holder ikke å si det, jeg må vise det.

Å styrke henne

Jeg er opptatt av at hun skal være trygg i seg selv uavhengig av folks oppfatning – da må jeg også gjøre mitt her hjemme for å jevne ut de antatte kjønnsforventingene som lusker i buskene. Det er mer forventet at jenter skal være rolige, det er mer forventet at gutter skal holde gråten inne, og det er mer forventet at jenter skal delta i mykere lek, mens gutter kan slå uten at det betyr like mye. I kjølvannet av dette er det ofte mer forventet at jenter i større grad skal smile og være høflige. Søte. Det er mer balansert i dag enn for 33 år siden, da jeg var tre år, men vi må jobbe iherdig, vi mødre, for ikke å føre forventningene videre.

Derfor forteller jeg eventyr om statsministre og ledere med andre kvaliteter enn prinsesser og prinser, og bruker «hun» som standard fremfor «han». Vi bruker også «hen» hjemme hos oss, men foreløpig er datteren min en jente – da synes jeg det er vel så viktig å løfte «hun».

Jeg prøver iherdig å innføre mer nøytrale adjektiver når jeg gir henne komplimenter – som sterk, modig, smart og omtenksom. Og så prøver jeg å lese like mange bøker skrevet av kvinner som av menn.

Den siste generasjonen

Selv om jeg har holdt på et års tid nå, er grunnlaget mitt skjørt, så jeg må stadig justere kompasset.

De viktigste spørsmålene jeg stiller meg når jeg er usikker på om jeg skal reagere på mine egne vegne eller ikke, er:

Ville du likt om datteren din ble behandlet slik?

Ville du latt datteren din behandle andre slik?

Hvis svaret er nei, må jeg justere, stille krav og si ifra. Jeg vil at jeg er den siste generasjonen kvinne som har som ryggmargsrefleks å gjøre andre til lags.

Det kan bare skje ved at jeg overstyrer impulsene mine. Det er slutt på å smile for å bli likt.