EDRUSKAPSDAGEN: 30 år etter at Øye sluttet å drikke alkohol, feirer hun fortsatt edruskapsdagen, det avgjørende øyeblikket da hun la seg inn til avrusning.

(+) Holdt på å drikke seg i hjel
Publisert:
Tekst: Sunniva Katrine Bornøy Foto: Werner Anderson

Nå er hun takknemlig for hver dag hun lever.

Da Gunn-Helen Øye var i midten av 30-årene, var hun på randen av å bli ødelagt av alkoholavhengighet. Nå har hun skrevet bok om å miste kontrollen over alkoholen.

Livssmerte

ALTSÅ.no møter Øye utenfor Nasjonalmuseet, en plass hun selv liker å frekventere. På de grå, lange sitteplassene i foajeen møter vi en livsenergisk, godt voksen kvinne. Med et sterkt og varmt blikk, gestikulerende håndbevegelser og gode skildringer trer hun fram som en god historieforteller. 

Men bak det sterke, veltalende ytre har Øye også en annen side. Hun begynner å snakke om årene med alkoholavhengighet. 

– Det handlet mye om å døyve en livssmerte som var for vond å bære på. 

Med et sårt blikk og et lavere og mer alvorlig toneleie beskriver hun hvordan den siste tiden var før hun turte å ta steget og ba om hjelp. Da Øye var rundt 34 år, var hun på kanten av stupet. 

– Jeg visste at hvis jeg ikke gjorde noe, så ville jeg drikke meg ihjel. 

Hun hadde i lang tid sett den samme annonsen i Aftenposten, fra Vangseter rusbehandling. Nederst i annonsen sto det et telefonnummer, og Øye tok opp telefonen og ringte. I den andre enden av telefonrøret presenterte en mann seg ved navn Harald. 

– Jeg var så nedkjørt før jeg dro dit. Både mentalt og kroppslig var jeg veldig langt nede. Jeg hadde evig diare og sov dårlig om natta. Bare det å gå opp trappen der vi bodde var et slit. Gjør jeg ikke noe nå, så avslutter jeg livet, tenkte jeg. Jeg orket ikke mer, fordi det var så fryktelig ensomt. 

På Vangseter ble hun møtt av Harald, som skulle bety mye for henne i tiden framover. 

– Han så på meg og sa: Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg du også er. Han hadde helt rett i det. Da han sa det, skjønte jeg at nå var jeg kommet hjem. 

Fra 4. september 1989, samme dag som Øye begynte i behandling på Vangseter, holdt hun seg unna alkohol for godt. 

– De seks ukene med behandling var de beste ukene jeg har hatt. Jeg møtte mange som var akkurat som meg. Å ha et fellesskap eller å ha likesinnede å dele tanker med, er helt essensielt. 

Det ubevisste i kulturen

Denne måneden kommer hun ut med boka Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg du også er. I de siste fem årene før hun sluttet, hvor flaska var det viktigste for henne, gir hun leserne et unikt innblikk i hennes tilværelse da hun var aktiv alkoholiker. 

Og det på tross av at hun hadde en toppjobb i et datafirma, partner og små barn. 

Boka består også av ti historier fra andre alkoholavhengige, som Øye selv har intervjuet og anonymisert for anledningen. 

– Jeg kan med hånda på hjertet i dag si at hvis jeg hadde lest denne boka, og fått den kunnskapen jeg selv formidler da jeg var 20 år gammel, så hadde jeg mest sannsynlig ikke blitt alkoholiker. 

Øye tar blant annet opp på en allment forståelig, ikke-akademisk måte hva det er i den ubevisste kulturen vår som gjør at det er lettere å gli inn ved å drikke enn å stå utenfor og si at nei, jeg vil ikke drikke. 

– Det å være en outsider har ikke alltid vært lett i tredve år, påpeker Øye. 

Et fryktelig ensomt liv

Utad var Gunn-Helen Øye et svært vellykket menneske. Hun feiret suksesser og milepæler i jobben i datafirmaet med champagne og vin. 

Champagneflaskene var målenheten for hvor bra vi hadde gjort det, selve definisjonen på vellykkethet. Jo dyrere vin og champagne, jo større suksess.

Hjemme med små barn og partner utartet drikkinga seg mer som Martini skjult i kaffekrus, som hun kunne finne på å drikke før hun gikk ut i sandkassa med ungene.

Eller slik hun selv beskriver det i boka:

Om kvelden kunne jeg finne på å drikke vin av sølvkruset til ungen min, det han fikk til dåpen, mens han pusset tennene. 

Ett glass vin på mandag, to på jobbfest dagen etter. For Øye ballet det på seg, og alkoholen tok gradvis over hele livet hennes. På ett tidspunkt hadde hun til og med flasker lagret i en bærepose under en busk i skogholtet mellom der hun bodde og arbeidsplassen.

– I lunsjen gikk jeg ut fra jobben – en profesjonell toppjobb – og hjem for å drikke først, før jeg vendte tilbake til dette depotet i skogen og drakk enda mer. Jeg tok tannpasta i munnen for å skjule stanken. Bare tenk på det. Det sier noe om en sånn desperasjon og tomhet som er vanskelig å beskrive. 

Årene fra Øye var 30 til 35 år var de verste i livet hennes. Hun tror at mange alkoholikere har slike år. 

– De årene var så fryktelig ensomme. Du føler at du ikke blir sett, men likevel samtidig at du blir det. Da jeg var full på jobbsamlinger, kjente jeg på et stort indre svart hull inni meg. Jeg husker at jeg sto og så på meg selv i speilet på jobben og tenkte: Hva er det som skjer? Hvis noen hadde grepet inn før, hadde jeg sluppet de verste siste årene. 

Å BEARBEIDE DET BAKENFORLIGGENDE: – De som drikker for å glemme noe, slik jeg holdt på med, får det bedre når de får bearbeidet det som ligger bak. Da får du resten av livet tilbake, sier Øye.

Skam å være kvinne og alkoholiker

Du sa i et intervju med Magasinet Psykisk helse i 2019 at det å være kvinne og alkoholiker er skambelagt i vårt samfunn. Kan du si noe mer om det?

– Først vil jeg ta inngangen med at kvinner tåler mye mindre alkohol. Hvis et kjærestepar skal dele en flaske vin, så skal han drikke to-tredjedeler og hun en-tredjedel for å få samme promillenivå. Det sier noe om biologien vår. På pubene i England har det alltid vært mye mindre glass for kvinnene. Kvinner får i mange tilfeller øl blandet med sitronbrus eller fruktjus i.  

Forfatteren fremhever at kvinner har en stor omsorgsfølelse. 

– Jeg skal ikke si kanskje mer enn menn, men i alle fall en stor omsorgsfølelse. 

På grunn av dette, sier Øye at kvinner kommer senere inn i behandling fordi de skammer seg over å være mammaer og drikke. 

– De skammer seg over at de ikke mestrer, og de skammer seg fordi de vet at de fleste i samfunnet synes det er verre å se en full mamma enn en full mann. 

De behandlerne som Øye har snakket med om temaet, sier at kvinner ofte bærer på mye skam.

– Da har de utviklet en mye mer dyp alkoholisme. Og mange av kvinnene er redde for å miste barna sine. For noen jeg har snakket med så var det trusselen om å miste barna som gjorde at de tok tak i drikkeproblemet sitt. 

– Jeg følte selv på det med skammen som mamma. Jeg visste at den offentlige skammen var mye større som småbarnsmamma, med den omsorgsrollen jeg sto i. Mammaer skal ikke drikke, rett og slett. 

Kvinner blir “borte” i behandlingen

I boka skriver hun om tilbudet til kvinner i rusbehandling. Det mener hun er for dårlig. 

– Kvinner blir usynlige i rusbehandlingen sammen med menn. Behandlingsplassene fylles opp av menn, og det er ikke lett for kvinner å åpne seg opp med sine innerste tanker i en behandlingsgruppe dominert av menn, presiserer Øye. 

– Å tilrettelegge mer for kvinnelige behandlingsgrupper vil være lurt, slik at de kan få en mest mulig vellykket behandling, legger hun til. 

Øye peker også på to andre aspekter som er viktig for å spre kunnskap og forebygge rusavhengighet hos kvinner.

– Hvis en skal drive opplysningsarbeid som treffer, må en først og fremst fortelle hvor mye mindre alkohol kvinner tåler. Og så må vi jobbe med den offentlige skammen, som er en mentalitet i samfunnet vårt. Det er ikke noe mer skam for en kvinne som får kontrollsvikt, enn en mann. 

Kulturell kos

Som en rød tråd gjennom hele boka skriver Øye om hvordan alkoholforbruk og kultur tilrettelegger for usunne drikkevaner og hva det gjør med oss. 

Hva kan du si om den tida da du var aktiv alkoholiker, opp mot dagens drikkekultur?

Øye mener at den største endringen har å gjøre med at en kan drikke på langt flere steder i dag enn da hun var ung – at det er kafeer og spisesteder nærmest overalt.

– Går du i Torggata en sommerdag, er det mange steder du kan sitte og drikke. Det var det ikke da jeg startet. Da jeg var 20 år, var det såvidt en kafé på samvirkelaget der jeg bodde. 

– I dag er det for det første et mye større mulighetsrom. Vi har for det andre fått en kultur som har utviklet seg fordi vi nesten er blitt som et vennesamfunn. Vi er veldig mye sammen med venner og skal gå ut og spise. Det var ikke slik før. Da var det bare Grand Hotel, Hotel Bristol og Hotel Continental en gikk til for å spise på, sier hun, og legger til:

– For det tredje er det den kulturelle kosen. I den kosen er det som oftest alkohol. Og så bruker en også alkohol som en del tydelig markeringer – for eksempel som inngang til helgen. Det har blitt mye mer stuerent. 

Forskning i dag viser at nordmenn hovedsakelig drikker på den nordeuropeiske måten, forteller Øye, og sier at det kjennetegnes av å drikke mye på kort tid, og at det hovedsakelig foregår i helgene. 

– Det er den mest usunne måten å drikke på. Slik jeg observerer det, har vi også tatt en bit av denne kontinentale drikkinga midt i uka. Du skal ut med venninner på en tirsdag og så tar du deg et glass alene på onsdag igjen, siden det er lillelørdag. Hvis du da også drikker i helga, blir det en del alkoholenheter i løpet av uka. 

Ifølge psykiater Jørgen Bramness, som ga ut boka hva er AVHENGIGHET i 2018, og som Øye har intervjuet til boka si, er ikke nordmenns alkoholkonsum det største problemet. 

– Han sier at nordmenn drikker totalt sett ikke så mye i forhold til mange andre land i Europa, men at det er måten vi drikker på som er et problem, presiserer Øye.

ET SAMFUNNSPROBLEM: Gunn-Helen Øye mener at hele samfunnet vårt beruses av alkohol uten at vi trekker i helsebremsen. – Selv om vi nå har tilegnet oss kunnskap om hvor helseskadelig for mye alkohol er, tar vi det ikke opp til revisjon med oss selv.

Savner et tydelig søkelys på alkoholens konsekvenser

Øye mener at vinmonopol og strenge forbud ved siden av at alkoholreklame siver inn over alt, er forvirrende. 

–  Vi har vinmonopol og strenge forbud mot alkoholreklame på den ene siden. På den andre siden har vi “markedsføringen” av alkohol via influensere, avisartikler og bloggere. 

– Influensere viser riktignok nok mer enn før fram alkoholfrie alternativer til vinene, men jeg savner et tydeligere søkelys på hva alkoholen faktisk kan gjøre med oss – og noen anbefalinger om å redusere bruken. 

Øye trekker også fram paradokset i at restauranten Hygge på Gjøvik i fjor måtte endre logoen fordi Y-en i Hygge var formet som et drinkglass.

– Det er et stort gap mellom influensere som kan snakke om og vise fram alkohol på sine plattformer, samtidig som Vinmonopolet og myndighetene nesten har mistet modernitetens rolle. 

En hjelper for andre alkoholavhengige

Gunn-Helen Øye merket ganske tidlig etter at hun hadde vært på avrusning at venner og kjente kom til henne for å be om hennes hjelp og erfaringer for andre de var bekymret for. Hun bestemte seg med tiden for å bli en hjelper. 

– Jeg kjenner lusa på gangen, som det heter. Jeg vet hva det mennesket sier, og hvilken fasade hen gjemmer seg bak. Det er betryggende for en som står i det å møte en som har vært på akkurat samme sted. 

Øye har i mange år vært sponsor i selvhjelpsgrupper. Tidligere var hun også rusrådgiver på Diakonhjemmet i Oslo. 

– Å være sponsor betyr å være en fadder. Jeg følger opp personer som er alkoholavhengige. 

SPONSOR: Forfatter Gunn-Helen Øye har mye glede av å hjelpe andre i selvhjelpsgrupper.

Følsomhet og sensitivitet for avhengighet

Forfatteren har i et tidligere intervju med Magasinet Psykisk helse sagt at hun har en oppfatning om at de som er avhengige ofte er følsomme personer. I de 30 årene Øye har vært tørrlagt, har hun møtt mange tørrlagte som er følsomme og høysensitive. 

– Flere bærer på livssmerter. Sensitive personer tåler mindre og bukker lettere under for rus. Forskninga støtter også denne teorien, understreker Øye. 

Hun definerer også seg selv som høysensitiv. 

– Hvis jeg hadde vært barskere og ikke så sensitiv som jeg er, hadde jeg nok tålt livssmerten min bedre. Det er ikke sikkert at jeg hadde hatt noe av det i det hele tatt.

Øye skifter toneleie og forteller på humoristisk vis hvordan en av venninnene hennes påpekte personlighetstrekket hennes. 

– Hun ringte meg fra India her om dagen og sa Hei Gunn-Helen, jeg skal aldri ta deg med til India, for det er du for følsom for, men du kan komme til Sri-Lanka, det går bra. 

Med et smilende blikk og en standhaftighet i stemmen forteller hun at hun tar i bruk sensitiviteten på en best mulig måte i hverdagen. 

– Nå bruker jeg min høysensitivitet til et pluss. Og jeg gleder meg til hver dag jeg står opp og får leve livet, avslutter Øye.