(+) Pensjonist som 41-åring

Publisert: 25. januar 202425. januar 2024

Tekst: Nina Alida Nordbø

– Årene som profesjonell danser er som en sommerfugl. Du begynner omsider å fly og plutselig er du ferdig. Du har maks 20 gode år. Det er alt, sier eks-prima ballerina Maiko Nishino usentimentalt.

ALTSÅ møter Maiko Nishino i det lille studioet hennes på Dælenga i Oslo, et gammelt arbeiderboligstrøk på østkanten. Bak de store vinduene i alle første-etasjene bortover gata, driver folk sine små virksomheter; et arkitektkontor, en madrass-maker, en matbutikk – og et bittelite dansestudio. 

Opp en steintrapp, inn en glassdør.

– Heiii! Bare sett skoene der. Vil du ha te? Kamille, er det ok?

Vi er i gå-avstand til sentrum, Maiko Nishino-Ekeberg liker seg i sentrale strøk, da har hun selv kontroll på at hun kommer dit hun skal i tide. Om vi rusler nedover, forbi Botanisk hage og svinger mot Grønland, er det ikke langt til Den Norske Opera & Ballett. Danserens gamle arbeidsplass. Det hvite isflaket av et bygg der nede ved fjorden er et hjerte i hovedstaden, det pulserer av liv både ute og inne. 

Her har ballettdanseren trent utallige timer, danset utallige forestillinger, slitt ut over 4400 ballettsko. Her har drømmer blitt knust og gått i oppfyllelse. Her har hun landet de berømte 32 piruettene i Svanesjøen (på rad!). Her har hun danset Julie i Romeo og Julie, Anna i Anna Karenina, Clara i Nøtteknekkeren – og vært solodanser i en laaaang rekke andre, også moderne balletter. 

Rost opp i skyene.

Helt til hun måtte gå av med pensjon. Når du blir 41 år er du ute. 

Det er harde bud i ballettverden. 

Hvordan har kroppen det i dag?

Maiko Nishino er aktuell med boken Jinsei, det japanske ordet for livet.

Hun har nettopp vært nede i byen og signert bøker i en bokhandel. Her i studioet, hvor det neste kapittelet i arbeidslivet hennes skjer, har hun krøllet seg opp i stolen med ulltøfler. Rolig pianomusikk på anlegget. Kamille-teen varmer i januarkulda. Koppene med fat fra 70-tallet matcher den mørk-gule sofagruppen ved vindusveggen. Utenfor går folk forbi, med luer og skjerf og hunder og hver sin måte å vandre på vinterføre. Vi ser dem, gjennom de hvite lamell-gardinene, de ser ikke oss. 

– Jeg liker å se ut på verden herfra. Se så forskjellige menneskene er!

Det er derfor hun bestemte seg for å ikke åpne ballettskole, forteller hun, som ville vært et åpenbart valg en eks-prima ballerina av hennes kaliber. Dette at vi alle er unike. Hun vil heller bli kjent med kundene sine, jobbe én til én.

– Som danser sammenligner du alltid deg selv med andre. Det er slik vi er oppdratt i ballettverden, vi skal liksom gjøre den samme tingen. Men nå, med all erfaringen jeg har, vet jeg at vi alle er så forskjellige. 

Hver og en må kjenne på hvordan kroppen har det, forklarer Nishino. Hvor er hoftene, hvor er knærne, fingrene? Hvordan er balansen? Hvordan er den mentale tilstanden?

De som kommer hit for å bli instruert av henne blir bedt om å stille seg foran speilet og spørre seg selv: Hvordan har du det i dag?

– Jeg vil at de som kommer hit skal kjenne seg trygge. Men at de også kan slippe taket, som betyr at jeg pusher dem. Utfordrer dem. Ber dem se seg selv i speilet og si: Dette er meg.

– Det kan høres litt crazy ut, å snakke med seg selv i speilet. Men det er egentlig enda mer crazy at nesten ingen sier at de liker det de ser i speilet. Og hvis du ikke er glad, hvordan kan du spre glede?

Bevegelsestreneren brenner for å lette på presset om å prestere og passe inn. Hun blir tydelig engasjert når hun snakker om det, framoverlent med direkte blikk. 

Hun forteller mye om det i boken, å bli vurdert av andre er en del av livet som ballettdanser, av medstudenter og kollegaer, av koreografer og ballettmestre. På godt og vondt. 

– Som ballettdanser har man så mange balanser vi skal holde. Spesielt jenter, fordi vi skal stå på tå! 

Noen dager er bare ikke gode balanse-dager, sier hun til studentene sine. Hun ser det med en gang, på spenningen i nakken, spenningen i armene – det er som om de stivner når de ikke får det helt til. 

– Jeg sier: Snakk med kroppen din! Hvordan kjenner du deg i dag? Kanskje du har en sånn dag at kroppen din kan tilpasse seg? 

Hun undrer seg. Hvorfor vi har et så strengt tankesett om alt vi burde få til? 

Danset det ut

Maiko Nishino er kjent for jernviljen sin. Hun danset hovedrollen i Gods and Dogs på hovedscenen på Operaen fem måneder før hun fødte sønnen Eilif. Og trosset både odds og ballettsjef Ingrid Lorentzen da hun trente seg opp til å danse hovedrollen i den svært krevende Svanesjøen allerede et halvt år etter fødselen.

Som alle profesjonelle ballettdansere begynte Maiko Nishino å trene allerede som barn. Hun vokste opp i det strenge regimet og det konkurransepreget miljøet. Og selv om det var tøft, har hun alltid elsket det, villet det mer enn noe annet.

I boken forteller hun om fysisk og psykisk mobbing i Osaka, kanskje fordi hun var mye høyere enn alle andre? Om å bli kastet stein på på vei hjem fra skolen.

– Jeg var heldig. Jeg kunne flykte. Jeg trengte ikke sitte hjemme og være redd, jeg kunne bare danse det ut. Ofte satte jeg på musikken til faren min, mye nydelig klassisk musikk, og bare danset som en gal! Noen ganger var musikken så vakker at jeg bare måtte gråte.

– Den som åpnet øynene mine var treneren min, sensei Sachiyo Hashimoto. Jeg var som Bambi på isen de første årene, så mye høyere enn de andre, så ukoordinert! Så hun tok ekstra timer med meg, hun ble min “ballett-mor”.

– Hun forklarte meg: Hør, din kropp er annerledes enn de andres – ikke prøv å danse som andre, du kan ikke det. Beina dine er så mye lenger enn de andres, naturligvis bruker du lengre tid på å hoppe! Du bruker lengre tid når du bøyer deg. Du må kjenne balansene dine. 

– Så da skjønte jeg. Ah, jeg må gjøre det annerledes! Jeg ble fortalt det da jeg var barn og jeg har erfart det gjennom livet som danser. Nå kan jeg dele det med andre.

Mega nedtur, og opp igjen

Maiko Nishino beskriver livet som ballettdanser som en serie nedturer og oppturer. 

Ned og opp igjen, hun tegner en U i luften med hendene.  

Ingenting kommer gratis for en danser. Det er tøft, spesielt for jenter, er hennes erfaring. Selv for en som fikk navnet Maiko, som betyr “dansende barn” på japansk. 

Men hun fikk støtte av både foreldrene og treneren i å følge drømmen. 

–  Min sensei visste at jeg kom til å passe bedre som danser i Europa enn i Japan, det var nok derfor hun tok meg til Hans Meisters klasser da han kom til Japan. 

Da var Maiko 11 år. To år senere fikk hun reise til Sveits, alene, til danser og koreograf Meisters sommerskole. En dyr affære for foreldrene.

To år etter reiste hun til Europa igjen, til opptaksprøve på Royal Ballet School i London. Hun forsto ikke at hun hadde kommet inn etter ukene med prøvedansing før juryen stoppet henne i døren på vei ut. 

15-åringen skulle aldri bo i Japan igjen.

Her skjer en slik U, som Maiko Nishino tegnet i luften.

– Begynnelsen av London-tiden var en kjempe-nedtur. 

Den unge danseren kunne ikke språket og slet med selvtilliten som danser. Oppmerksomheten hun fikk som asiat, var både pluss og minus. Ung og på egen hånd i en helt ny kultur var en utfordring.

– Men samtidig, var – og er – jeg veldig heldig, som kommer fra en familie med mye humor. Rundt vårt middagsbord er det alltid latter. Vi kan le så vi gråter! Det er jeg så glad for, det har lært meg å finne noe morsomt selv på dårlige dager. 

I mørke tider kunne hun i alle fall danse, være i studio og bare glemme de vonde følelsene. Ballett har alltid vært en glede, forteller hun, og mange ganger en flukt. 

– Da jeg var yngre, og ble mobbet, var dansen en flukt. Jeg kunne bare danse, danse, danse. Jeg følte aldri at noen tvang meg, selv med alle de timene med trening. Det fikk meg alltid til å kjenne meg bra.

Dedikasjonen hennes mener hun er grunnen til at familien stilte sånn opp for henne.

– Jeg kunne ikke feile

Hun forteller om oppveksten i boken, med familien som levde sammen med foreldrene til faren i deres leilighet i Osaka. Drømmen til foreldre var å få sitt eget sted å bo. De sparte i årevis. Da eldstedatteren kom inn på Royal Ballet School, besluttet de likevel å bruke pengene på utdannelsen hennes. 

Selv med så usikre framtidsutsikter en danser har. Hvis man ikke blir skadet. Hvis man faktisk får jobb. Et stort offer.

– De trodde jeg hadde noe, og de visste at jeg ville gjøre mitt beste, sier Nishino.

– Det de gikk gjennom økonomisk og den tilliten de viste meg. Jeg kunne ikke feile. Jeg tok studiene veldig seriøst. Skolen i London var som en test på om jeg ville passe inn. Jeg ville jo ikke hjem igjen til Japan heller.

Maiko Nishino hadde også en mor utenom det vanlige. En mor som jobbet.

På privatskolen datteren gikk på den gangen på 80-tallet, var alle mødrene hjemmeværende. Moren hennes var den eneste kvinnen som gikk med drakt, som gikk på jobb tidlig. 

– Hun var en unik kvinne, helt annerledes enn de andre mødrene. Søsknene mine ville heller ha henne hjemme, men jeg var så stolt av henne. Å se henne med høye hæler, se henne gå på jobb. Hun kom løpende på alle skole-arrangementene, fordi hun måtte på jobb. Hun løp alltid. Og lyden av hælene hennes! 

– Jeg snakker mye om moren min. Far også – han er supersnill – men for meg som jente var det helt fantastisk å ha mor som forbilde. Min mor, min bestemor og jeg er veldig like. Vi ler ofte, vi snakker mye, vi er høylytte, kan ikke stille stille og er fryktløse. Ikke typisk japanske kvinner, akkurat.

Litt etter litt fant Maiko Nishino seg tilrette i den europeiske kulturen, med det internasjonale ballettmiljøet som base. Men hun forteller om tiden etter studiene, på jakt etter jobb, som en veldig tøff periode. 

Igjen og igjen fikk hun avslag. Det var ikke til hennes fordel å være asiatisk av utseende.

– De ville gjerne ha danseferdighetene mine, men ikke dette, sier hun og sirkler en hånd rundt ansiktet.

Så, endelig, fikk hun jobbtilbud. Og flyttet til Oslo for å danse med den norske nasjonalballetten. 

Sju måneder med insomnia

Ny by, nytt land, ny kultur. Ballettkompanier er internasjonale, og ballettens språk og metoder er likt uansett hvor i verden man trener. Men det er krevende å finne ut av livet på et nytt sted. Oslo framsto som en rotete og skitten by for den japanske danseren.

I Jinsei får vi lese om spenningen ved hver annonsering av rollelisten for neste forestilling. Listen henges opp i gangen og alle stimler til, ordet sprer seg. Og alltid den ulidelige spenningen om hvem som står øverst på listen.

I flere år var det trening og jobbing med flere forestillinger om gangen. Tøffe år. En serie hendelse ødela mye for Nishino; en gjestedanser hun skulle på scenen med trakasserte henne over lengre tid. 

Men hun fortalte ikke om det til noen. Ikke på lenge. Ikke før hun hadde hatt insomnia i sju måneder og begynte å få angstanfall. 

– Overgrep trenger ikke handle om berøring. Det trenger ikke handle om noe fysisk. For kvinner som kommer til et nytt land og ikke kjenner kulturen, kan ting som blir sagt også være grusomt. Verre.

I tre og et halvt år gikk hun til psykolog. Det er hun evig takknemlig for.

– Det jeg har gått gjennom i min karriere, det var en del av det jeg var ment å gå gjennom. Mobbing. Overgrep. Det gjorde meg sterkere. Og åpnet også øynene mine. Liksom: Se deg rundt!

– Sosiale medier kan være overgrep

– Nå tenker jeg at sosiale medier også kan være overgrep. For unge ballettdansere er det så mye på sosiale medier som viser dårlige ting, om hvordan du skal se ut og hvordan du skal passe inn. 

– Sosiale medier kan være like mye overgrep mot et ungt sinn, fordi det setter dem under et så stort press. 

Den pensjonerte danseren mener hun har vært heldig som vokste opp på 90-tallet. 

– I mobbeperioden da jeg var ung, ble jeg mishandlet der og da, men nå kan vi trakasseres via sosiale medier. Det er mye tøffere, slik jeg ser det. Det er grusomt å bli kasta stein på, men jeg kunne vise fram det han hadde gjort mot meg. I sosiale medier er trakassering uangripelig. Digitalt.

Når i livet fant hun sin egen trygghet?

– Da jeg møtte mannen min. Utvilsomt. Da hadde jeg jobbet med engstelsen min i tre og et halvt år sammen med psykologen, og var nesten i enden av det løpet da jeg møtte Nico. Da forandret livet seg, bokstavelig talt. Forholdet vårt har gitt meg mye kraft. Og sønnen min, Eilif, som er ti år nå.

I arbeidslivet var den første virkelig store oppturen å bli utnevnt til solodanser for første gang. 

– Det er en helt spesiell følelse å oppleve at det er du som endelig står på toppen av listen. Å være den valgte, endelig! Jeg var 24 år da, og dette hadde jeg trent for hele livet!

Maiko Nishino skulle spille hovedrollen i selveste Svanesjøen.

– I det øyeblikket kjentes det amazing! Men konkurranseinstinktene er høye i et ballettkompani og det er en jobb. 

– Så ja: Fantastisk! Men også: Nå må jeg levere!

Kan ikke svette

To år etter, i 2005, ble Maiko Nishino utnevnt som solodanser, ikke bare til en forestilling, men i den norske nasjonalballetten. Prima ballerina.

– Jeg tok rollen min veldig alvorlig. Så klart. Det var et superpress å være ledende danser, og så ung jeg var, bare 25 år! 

– Jeg hadde også et press på meg som utenlandsk. Siden jeg ikke var lokal danser, følte jeg at jeg måtte levere enda raskere, enda bedre. Det var det jeg fortalte meg selv. Jeg kunne ikke feile.     

Ansvar. Hun legger vekt på det.

– Som solodanser skyldte jeg den norske nasjonalballetten å ta vare på meg selv. Ikke bare for meg selv. For mine suksesser – og mine feil – var også kompaniets. 

Hvor selvopptatt må en prima ballerina være? Med et forbruk på over 200 ballettsko i året er man jo å regne som en slags toppidrettsutøver.

– Ja, du må være egoistisk, det har jeg vært hele karrieren min. Du må det, du må ta så godt vare på deg selv, kroppen din må være tuned hele tiden. Du må være i form, du må passe på deg selv. Jeg kaller det egoistisk, fordi du må være selv-sentrert. Du må fokusere på kroppen din.  

Ballettdanseren ler hjertelig av sammenligningen med toppidrettsutøvere. 

– Moren min startet med ballett da hun var 60. Hun ville gjerne forstå hva jeg gjorde. Hun spurte: Hvordan gjør du det? Det ser så lett ut! Å fly gjennom luften, uten å svette engang. 

– Idrettsutøvere kan svette, det kan ikke vi. Med idrettsutøvere ser du svetten og kraftanstrengelsene. Du ser lidelsen, derfor forstår folk at det er så fysisk hardt. Vi som er ballettdansere, kjenner smerten, men vi viser det ikke. Det skal se lett ut. Samtidig som vi spiller en rolle. Vi er ikke oss selv på scenen. 

Når det er sagt, en av Nishinos favoritter som ballettdanser er å dø på scenen, i slutten av forestillingen. Hun kan ikke tenke seg noe mer dramatisk. Og dette er en kvinne som elsker dramatikk, som erklærer med stolthet at hun er en dramatisk person, som sin mor og bestemor.

Og folk har elsket henne for det. Det er laget dokumentarfilm om henne og hun har blitt intervjuet utallige ganger.

En av de fineste tilbakemeldingene i karrieren fikk hun da et japansk tv-crew var i Norge og spurte folk om de visste hvem Maiko var.

En av de eldre publikummerne svarte: “Ja, så klart. Hun er vår lokale ballerina.” 

– Da ble jeg så glad! 

– Jeg vet hvem jeg er. Så for meg, gjennom alle de årene når jeg ble intervjuet, gjorde jeg det ikke for å bli berømt, ikke fordi jeg ville at folk skulle se opp til meg. Det jeg ville, var å være alles Maiko. Så jeg kunne ikke drømt om noe bedre, enn å være “en av oss”.

Glad i drama

Det kan kanskje kalles Maiko Nishinos ultimate nedtur, at koronapandemien satte en stopper for avskjedsforestillingen hennes. Det ble ingen grand finale. Siste arbeidsdag på Operaen fikk hun en flaske sjampanje av sjefen Ingrid Lorentzen, og måtte levere fra seg adgangskortet i resepsjonen. 

– Det som ville ha vært enda mer dramatisk, var ikke korona, sier hun nå.

Der hun sitter i den gule stolen i det nye studioet sitt, lener hun seg framover og ser ut på gata. En gammel mann går lutende forbi med votter og store støvler. Solen lyser opp topplua hans.

– Det mest dramatiske for meg var at jeg ble tvunget til å faktisk forstå overgangen til et annet kapittel i livet mitt. 

– Tvunget til å sitte ned, være hjemme og tenke på det. Normalt ville jeg ha danset, danset, danset opp mot min siste forestilling, og så STOPP! Da ville fallet ha vært mye større. 

I NRKs artikkel om avgangen, 40 og for gammel, sier prima ballerinaen rett ut at hun egentlig synes hun “fortjente en bedre avskjed, etter alt som har vært”.

Hun kjente ikke på takknemlighet der og da, innrømmer hun.

– Da kjente jeg på “Ah, hvordan kan jeg slutte uten å få danse avskjedsforestilling for fullt hus? Å få blomster, se familien og alle fans der, og til slutt bukke for alle. Dét var min drømmeavslutning!

– Åpenbart skjedde det ikke. Så jeg tenkte: Jeg kan ikke presse korona og det som skjer med verden. Så hvordan vil jeg forlate operaen? 

– Vil jeg føle meg tvunget til å gå, eller selv ønske å gå?

Så nå, når neste kapittel er i gang, hvordan oppleves det?

– Det viktige for meg nå er å få kontakt med folk. Her i mitt lille studio kan jeg fysisk få en forbindelse med klientene mine, så jeg kan hjelpe dem med å jobbe med seg selv. Hva enn de går gjennom i livene sine, enten de er 13 eller 70, så håper jeg de kan være nysgjerrige. Ikke på meg, men på hva livet har lært meg.

Danseren stilner en liten stund. Tørker tårer.

– Kontakt med mennesker er en stor glede, og når den kontakten er der, så kjenner du den bare. Det er nå. Å være nær mennesker på den måten, det er et helt nytt nivå av medmenneskelighet for meg.

Hun forteller at hun alltid har hatt evnen til å kjenne hvordan andre mennesker har det. Som sin mor, som sin bestemor. 

Maiko Nishino sitter i stolen i studio med hendene i fanget. Følger folkene som går forbi utenfor med blikket.

– Først og fremst kjenner jeg meg heldig.