Ekte mannfolk skyter ikke ulv
Hva er vel tøffere enn å skyte rovdyr? Hva annet kan en akterutseilt og anakronistisk mann på bygda gripe til?
Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.
I Norge er rovviltkonflikten svært så betent og polarisert. I alt har vi godt under 1000 individer av bjørn, ulv, gaupe og jerv til sammen (Rovdata). Det er jo nesten ingenting. Hvorfor blir det da så mye bråk? Det er nok mangefasettert. En kan se på konflikten langs flere akser; for eksempel by-land, beitenæring-natur, arbeidsplasser-naturvern. En kan også reflektere rundt dette i et kjønnsperspektiv: Hvem er det som jakter rovdyr? Menn. Stort sett. Det finnes noen få unntak.
Skambelagt
Stadig færre menn jakter de store rovdyra, heldigvis. Kanskje det begynner å bli litt skambelagt å jakte på rødlistede, truede arter?
Hvem er rovdyrjegerne: De er altså alt overveiende menn, statistisk sett middelaldrende, bor i rurale strøk, driver med annen jakt også, er lavt utdannede, jobber i primærnæringene med skogdrift og jordbruk og er håndverkere (SSB, Skogen, 2022). Det finnes selvsagt unntak; dessverre ser en endel yngre menn også blant rovdyrjegerne. Det kommer av sosial arv; de negative holdningene til rovdyr nedarves fra generasjon til generasjon og fører til nyrekruttering.
Mannsrollen er i endring. Vi ser samfunnsstrømninger som fremmer androgynitet og feminine og myke sider hos mannen. Selve kjønnsdikotomien er i oppløsning med ikkebinæritet og åpning for ikke å definere seg som kjønnsnormativ, men heller som indifferent eller noe annet hen ønsker selv.
Utdatert kjønnsrolle
Mennesker som ikke føler seg hjemme i bygdedyrets smale vindu for normalitet, rømmer til byen. De mennene som sitter igjen i en forgubbet og fraflyttet bygd, omfavner et tradisjonelt kjønnsrollemønster, de hegner om aktiviteter som definerer dem i den utdaterte, arkaiske mannsrollen som tøffe, harde, ufølsomme, sterke, modige menn; han som beskytter familien og kona, det svake kjønn, mot fare.
Og hva er vel tøffere enn å skyte rovdyr? Hva annet kan en akterutseilt og anakronistisk mann på bygda gripe til? Det er lite jobber – det er ulvens skyld, drep den. Kona ble omringet av to ulver, drep den. Bikkja ble drept av ulv – drep den. Ulven spiser opp elgen vår – drep den. Ulven ødelegger jaktmuligheter og gir færre penger i kassa for skogeieren – drep den. Ulven spiser sauen som går alene uten tilsyn i utmarka – drep den.
Symboliserer alt som er galt
Ulven er den store, stygge ulven. Den symboliserer alt som er gått galt på bygda for en gammeldags mannsrolle på vikende front. Hvordan skal mannen oppnå prestisje og heltestatus i en glissen bygd hvor bygdedyret styrer bygdesnakket og hva som aksepteres? Jo, ved å delta i en dugnad mot syndebukken; ulven, bjørnen, jerven eller gaupa.
Nå har disse anakronistiske holdningene krøpet inn i regjeringskvartalet også. Senterpartiet får herje fritt med vår natur, under dekke av å ivareta en landbruks- og distriktspolitikk, ved å legge til rette for at alle rovdyrene blir utryddet, og at overproduksjonen av kjøtt fra oversubsidierte tamdyrnæringer får forrang, hver gang det står mellom rovdyr og næring.
Dette strengt antroposentriske perspektivet henger fast i en tradisjonell mannsrolle. Det skriver seg fra en tid med et samfunn hvor mannen var hovedforsørger og beskyttet sine og den skogen og landet han tok i hevd og krevde som sitt. Dette er tankegods fra en tid hvor den norske mannen sto i en evig kamp, ikke på lag med, men mot naturen. Naturen skulle bekjempes, nedlegges, utnyttes, forbrukes inntil misbruk, slik vi ser i dag.
Forsterker polariseringen
Løsningen for den rurale mann finnes ikke i det å drepe truede arter, eller klore seg fast i beitenæringer som for lengst er passé fordi de raserer naturen og hvor ingen spiser kjøttet likevel. Slik forsterkes bare polariseringen mellom by og land, rovdyrmotstandere og vernere, kvinner og menn.
På Facebook finnes en gruppe som heter Ekte mannfolk skyter ulv. Dette er en gammel forestilling som faller på sin egen urimelighet.
Ekte mannfolk skyter ikke ulv. Ekte mannfolk er moderne menn som tilpasser seg samfunnsutviklingen og som ikke behøver å skyte og drepe noen for å bevise at de har berettigelse eller for å styrke sitt libido. Ekte mannfolk er vernere av natur og ville dyr. Ekte mannfolk er trygge menn som står trygt i sin kjønnsidentitet, som tør å være homofile, heterofile, eller noe midt imellom.
Rovdyrjakt er feilplassert aggresjon, en kanalisert frustrasjon i et samfunn som har løpt fra disse mennene, i en fraflyttet gubbebygd hvor siste halmstrå for selvberettigelse er å gjøre en dugnad for staten ved å drepe ulv. Man er da en samfunnets beskytter! Jakten blir en teleologisk handling, et bevis for at man er mann. Skal vi utrydde rovdyra for at gamle, gretne gubber skal føle seg som menn?
Disse mennene trenger hjelp til å tilpasse seg og finne handlingsrom i en justert mannsrolle, finne ny meningsberettigelse, selvverd og identitet uten å rasere natur og truede arter.
ALTSÅ er konkurs.
Jeg, gründer og tidligere sjefredaktør Ida Eliassen, har fått gjenåpnet tilgangen til nettsiden og den eies nå av meg personlig.
