(+) Mye av angsten vår må ut av psykiatrien og inn i normalen

Publisert: 26. januar 202426. januar 2024

Tekst: Ann Cathrin Andersen

Jeg skulle ønske det var mer fokus på hvordan vi kan håndtere ubehaget vi føler, fremfor hvor naturlig det er å ha flere angstdiagnoser samtidig.

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Vi ser en radikal økning av angstdiagnoser i Norge, og jeg lurer på om vi griper for lett til diagnosene.

Dobbelt så mange jenter mellom 16 og 19 år ble behandlet for angst i 2022 sammenlignet med 2013. Jenter under 15 behandles for en angstdiagnose 3,4 ganger oftere enn i 2013 – og siden 2020 har tallet vokst med 72 prosent.

I kjølvannet av dette tilrettelegges det uhensiktsmessig for angst. Ta for eksempel engstelige elever i skolen. Flere har behov for å kjøre drosje alene til og fra skolen, andre slipper presentasjoner og gymtimer fordi de er urolige.

Er det kombinasjonen av lav terskel for å diagnostisere naturlig engstelse, en risikoavers foreldregenerasjon og en diskurs preget av psykiatrisk nomenklatur som er årsaken til disse tallene? Det tror jeg.

Vi kan ikke skjerme folk mot alt de synes er vanskelig. Vi må i stedet gi dem en plan for hvordan de skal mestre det de frykter.

Jeg mener mye av angsten vår må ut av psykiatrien og inn i normalen. Vi er nødt til å lære å håndtere stress og angst – til det trenger vi verktøy, ikke tilrettelegging.

En stor del av livet

Angst er en stor del av det å leve. Å være redd er en normal reaksjon når vi er utsatt for en fare. Til og med livsnødvendig. Spørsmålet er når det blir til såkalt “sykelig angst”. Ifølge Norsk helseinformatikk er sykelig angst enkelt forklart når man er redd for ufarlige situasjoner, eller reagerer med angstreaksjon uten at vi faktisk er i fare.

Å være redd uten at vi er i livsfare er så normalt at det må normaliseres.

Alt psykisk ubehag kan ikke behandles i psykisk helsevern.

Alt psykisk ubehag er ikke tegn på at vi er syke.

Det å oppleve noe tilsynelatende ufarlig som farlig, eller å bekymre seg for unødvendig mange ting, vil jeg påstå er bare noen av mange ubehagelige konsekvenser av å leve.Og jeg tror vi er nødt til å nettopp leve med det. Det betyr ikke at vi skal ha det vondt hele tiden – men at vi må lære oss å håndtere det.

Vi må få en sterkere tro på at vi klarer å mestre det vi er redd for, slik at vi tør å utsette oss for det.

Du tåler mer enn du tror

Jeg har både studert psykologi og jobber med mennesker som ikke vil la angsten definere livet – og det viktigste jeg har lært, er dette: Det første steget til å håndtere angst, er å anerkjenne følelsen. Med andre ord, å stå i angsten.

Stikkordet her er ubehag. Jeg har lært at jo oftere vi kan tåle ubehag, dess mer tør vi å utsette oss for det.

Så mitt råd er: Ikke unngå steder eller situasjoner som du tror vil fremkalle uro. Når vi begynner å gjøre alt vi kan for å unngå angsten, er vi i trøbbel. Når vi slutter å forlate hjemmet på grunn av sosial angst, eller ikke tør besøke familie hvis det innebærer bruk av kollektivtransport, begrenses livet av noe helt irrasjonelt i så stor grad at det er ødeleggende. Det går utover livskvalitet, jobb, forhold, barna våre og vår egen mentale helse.

Med mer fokus på hvor mye vi tåler, og hva vi kan gjøre for ålære å tåle, kan vi bevege oss omkring i verden med mer selvsikkerhet, frihet og trygghet. Det er helt naturlig å trenge drahjelp på veien, akkurat som at det er helt naturlig å føle på uro. Bare ikke glem at du har det i deg å søke hjelp, få verktøy og bruke dem.

Barna våre må ikke puttes inn i drosjer alene til og fra skolen, de må få verktøy til å takle at det er ukomfortabelt på bussen.