(+) Hva er egentlig markedsverdien til en moden kvinne?
Hun har blitt tykkhudet av å begynne med nettdating. Wencke Mühleisen kan ikke tenke seg en feigere måte å forholde seg til andre på, enn ghosting.
– Jeg har mye kvinneforakt, forteller forfatter, kjønnsforsker og performance-kunstner Wencke Mühleisen.
– Det er vanskelig å ikke ha kulturens blikk på seg selv, presiserer hun.
Mühleisen sitter med kaffekoppen mellom hendene i sin relativt nyinnflyttede leilighet på Torshov, med utsikt mot Torshovparken. Leiligheten er fortsatt litt tom, mener hun, til tross for fargerike møbler og bilder som pryder veggene.
Hun har akkurat gitt ut en ny roman ved navnet Alt jeg frykter har allerede skjedd, som tar for seg en kvinne på 69 år som går gjennom et samlivsbrudd etter et langt ekteskap, og som under pandemien begir seg ut i nettdatingens verden. I likhet med romanens hovedkarakter har Mühleisen selv vært gjennom et samlivsbrudd for fire år siden og forsøkt nettdating under pandemien. Hun har kjent denne erfaringen på egen kropp, og noen av spørsmålene hun møtte på var: Hvordan dater man egentlig i moden alder? Hvordan dater man over nett? Og hvilken markedsverdi har man som en godt moden kvinne på datingmarkedet?
– Jeg liker ikke det ordet, markedsverdi, men det er slik vi har begynt å beskrive våre mest intime relasjoner, sier Mühleisen.
Hun har lest mange romaner om modne og eldre menns eksistensielle erfaringer, og med stor glede og interesse, understreker hun. Men den modne og eldre kvinnens erfaring har hun savnet. Det ble en del av hennes agenda for å skrive boken.
– Fordi menn og kvinner fortsatt har noen ulike vilkår, så kan kvinner ha andre erfaringer, som også menn skulle kunne speile seg i.
– Kvinner og menn bærer på den samme misogynien
Det er en forventning om at eldre kvinner skal være diskré, kle seg nedtonet og i duse farger. Hvem er de eldre kvinnene med rød leppestift, utringet topp, som kanskje drikker litt for mye vin, ler litt for høyt og har en appetitt for livet? Hva vil de og hvorfor tar de så mye plass?
– Jeg har de samme fordommene og ser på dem med et skrått blikk. Må man presse opp de rynke-puppene, spøker Mühleisen.
Hun vender blikket bortover, mot den åpne kjøkkenløsningen, som om disse breiale, eldre kvinnene befinner seg i rommet. Med hånden til den sorte, høyhalsede genseren sin markerer hun spøkefullt at hun nettopp ikke er en av dem.
– Jeg kjenner en slags skamfølelse på deres vegne, og det er forferdelig å måtte innrømme. Men vi kvinner og menn bærer på den samme misogynien og kvinneforakten.
– Det er noe befriende med å kjenne på kvinneforakten, legger Mühleisen til.
Hun lener seg fremover i stolen, og forteller engasjert at man da tror at man er noe annet, og kanskje til og med noe bedre enn kvinnene som snubler og går på høyhælte sko, som ikke kan flykte om de trenger det, og som tror de må gjøre seg til fremfor å bare være seg selv.
– Det er kulturelt sett mye mer anerkjent å identifisere seg med det tradisjonelt maskuline, enn å identifisere seg med det feminine, fordi det feminine har en lavere status, sier kjønnsforskeren.
Det feminine har fått et annet spillerom enn før, og også menn har et større spillerom for hvordan de kan kle seg, påpeker Mühleisen.
– Men går vi til maktens korridorer, så kler menn seg fortsatt i den tradisjonelle maktuniformen, som er å kle seg i dress.
Også kvinner har lært å tilpasse seg den maskuline maktuniformen i form av drakt, mener hun.
– Men med noen feminine markører, slik at det ikke sklir helt over. For du må hele tiden markere at du likevel er en kvinne, ellers kan det virke truende, sier Mühleisen.
Den ufruktbare og fryktede kvinnen
Den eldre kvinnen har gjennom historien blitt oppfattet som en trussel, forteller Mühleisen. I boken sin Hetetokt – rabalder med overgangsalder fra 2018, gjorde hun et dypdykk i overgangsalderens kulturhistorie. Hun undersøkte synet på den ufruktbare kvinnen fra antikkens tid frem til i dag, på tvers av ulike kulturer og tidsepoker, der styreformene stort sett var patriarkalske. Tradisjonelt sett har man ønsket å kontrollere kvinners seksualitet gjennom ekteskap og lovgivning, og det er ikke lenge siden at den gifte kvinnen var mannens eiendom, forteller hun.
– Den frie og ufruktbare kvinnen var en større trussel, sier Mühleisen.
– Kombinasjonen av den ufruktbare kvinnen og seksualitet vekket frykt, fordi kvinnelig seksualitet utenfor ekteskap og reproduksjon, var jo fullstendig uregjerlig. Man forestilte seg et slags umettelig monster. Aller helst skulle hun sitte i et hjørne, hekle og passe på barnebarna.
– Det at kvinner selvsagt har et liv etter at de er fruktbare, er en moderne greie, påpeker hun.
Mühleisen forteller at attraktivitet gjennom historien har vært knyttet til kvinners reproduktive egenskaper, det vil si til det å kunne føde barn og utøve omsorg.
– Seksuell attraktivitet har vært knyttet til det reproduktive potensialet i kvinnen, sier hun.
Hun påpeker at disse forestillingene fortsatt henger igjen til tross for at synet på kvinnen har vært i endring.
– Kvinner ansees raskere som uattraktive enn menn i samme alder. Det er en historisk og dypkulturell holdning som fortsatt sitter i oss alle.
Er det ting du selv synes har vært vanskelig med det å bli eldre?
– Jeg tror at det er svært vanskelig å ikke bli berørt av kulturens blikk på deg, altså på din kategori. Det har jeg følt lenge, og det blikket har jeg selv.
Hva tror du skal til for å endre de dypkulturelle holdningene?
– Jeg tror det tar tid. Og så tror jeg det har mye å gjøre med kulturell representasjon i litteratur, film, TV, sosiale medier og i mote.
I arbeidet med boken søkte hun opp nettopp slik representasjon, og hun påpeker at det er gøy å se at representasjonen av eldre kvinners liv og seksualitet har blitt bedre.
En milliardindustri som tjener på vår lengsel
Etter skilsmissen og sorgprosessen bega Mühleisen seg ut i datingverdenen. Hun befant seg i en slags dobbel isolasjon under pandemien – hun hadde venner, men kunne ikke treffe dem, hun var nyskilt og fordi hun bodde alene, hadde hun ingen kohort å forholde seg til. Nettdatingen var en av de få gjenstående arenaene for å treffe andre mennesker for de som var alene, i en nedstengt omverden.
– Nettdating er en milliardindustri som tjener på vår tids ensomhet og vårt eksistensielle behov for nærhet, selskap og begjær, sier Mühleisen.
Hun påpeker at forskning viser at det kun er 10 til 15 prosent som i kortere eller lengre tid har havnet i en relasjon som resultat av nettdating. Hadde denne industrien hjulpet oss i å lykkes med å finne en partner, hadde den ikke vært så suksessfull og vedvart slik den gjør nå, mener hun.
Hva synes du om nettdating?
– Man blir etterhvert tykkhudet og får et slags kjølig blikk.
Mühleisen skuer betenkt ut i rommet, med kaffekoppen til brystet. I begynnelsen erfarte hun å føle seg åpen og sårbar, men etter å ha hatt mislykkede dater, blitt avvist, vært nødt til å avvise, og blitt ghostet, som har blitt en moderne måte å dumpe noen på, ved å unngå å svare dem eller ved å slette og blokkere dem, kjente hun at hun utviklet en tykk hud.
– Jeg likte ikke det. Slik vil jeg ikke være, presiserer hun.
– Og jeg kan ikke tenke meg en feigere måte å forholde seg til andre mennesker på enn ved ghosting.
Hun påpeker at det ikke finnes noe fellesskap når man dater over nett. Man er alene med sin telefon, med sitt begjær, sin lengsel, sin kropp og sitt sinn. Det er lett å koble seg av og på, og det er lett å tenke at det finnes noe annet – noen morsommere, penere og mer interessant rundt neste sveip. Det er også et verktøy som gjør det lett å hente bekreftelse på egen attraktivitet, uten noen som helst form for forpliktelse.
– Men selvfølgelig har det sitt formål og sin funksjon også. Bor man for eksempel i en liten bygd i Norge, kan jeg forstå viktigheten av nettdating.
En moden kvinnes markedsverdi
Mühleisen forteller at du får speilet din egen markedsverdi i de kandidatene som presenteres for deg i datingappene og på datingnettsidene.
– For kvinner i min kategori innebærer det at majoriteten av kandidatene er ti til tjue år eldre, og det er få jevnaldrende og yngre menn, sier hun.
Menn får derimot opp svært mange yngre kandidater, og de søker også yngre kandidater. Mühleisen forteller at dette er en tendens og et mønster som gjenspeiler dypkulturelle oppfatninger om hva som er en attraktiv kvinne, og hva som er en attraktiv mann.
– Det er pinlig fordi likestillingen tross alt har kommet såpass langt, men når folk blir eldre, oppstår det en u-likestilling jeg ikke hadde tenkt på før, sier Mühleisen betenkt.
– Statistisk sett har mange eldre menn større sjanse til kjærlighet og seksualitet, om de er interessert i det, enn jevnaldrende kvinner.
Mühleisen forteller at omtrent 50 prosent av alle ekteskap i Norge oppløses, og at før midtlivet, omtrent i 40 til 45-års alderen, så er kvinner majoriteten av de som forlater en langvarig relasjon.
– Men deretter skjer det et skifte. Etter dette er det mennene som forlater langvarige relasjoner, for å bli sammen med yngre kvinner.
Hun påpeker at det har skjedd mange positive endringer på samfunnsnivå, også i synet på kvinnen, og med de nye generasjonene som etterhvert vil eldes vil trolig de dypkulturelle tendensene skifte.
– Men det skifter langsomt, legger hun til.
Kan en kvinne uten en mann ha et godt liv?
Det er også godt å se på vår tids fremskritt, sier Mühleisen. Før var det å være ugift sjelden og stigmatiserende, men nå er det å være singel helt streit, og til og med kult. Men begrepet singel har hun likevel et ambivalent forhold til.
– Fordi det er som om den single er relativt ung, og det er en forventning om at det bare er en fase.
Begrepet ble populært på 80-90-tallet, med blant annet tv-serier som Sex and the City. Bildet av den single kvinnen er i dag fortsatt en kvinne under 45 år, som har venner, som forsørger seg selv og som kan gjøre som hun vil – men hun jakter på en mann, sier Mühleisen.
– Det henger noe gammelt igjen. Kan en kvinne uten en mann ha et godt liv? Disse spørsmålene rammer også en mann, men fremdeles i mindre grad. Det problematiseres ikke like mye som hos kvinnen, mener hun.
Selvbestemmelse og frihet i moden alder
Da Mühleisen flyttet for seg selv for fire år siden, var det første gang i sitt liv at hun hadde bodd alene. Til da hadde hun bodd i bofellesskap eller med mann og barn.
– Jeg har alltid levd med flere mennesker i en husholdning, så det var kanskje på tide, tenkte jeg.
Den første tiden var preget av sorg, men deretter oppdaget hun at hun faktisk trivdes godt med å bo alene. Leiligheten hennes gir hint om at det er et hjem som tilhører en akademiker, kunstner og forfatter. Maleriene er fargerike og henger på veggene i flertall. I rommet bak henne har hun et kontor med en full bokhylle som strekker seg fra gulvet helt opp til taket. Det er blant annet her hun har prosessert egne erfaringer fra de siste fire årene, og her boken hennes har blitt til.
– Det har noe med selvbestemmelse og frihet å gjøre. Jeg kan ha alt akkurat som jeg vil. Jeg kan invitere hvem jeg vil hit, når jeg vil. Jeg føler meg ikke ensom, presiserer hun.
Mühleisen forteller at vi kan føle på ensomhet også i en parrelasjon. Det er ikke ensbetydende med å bo og være alene. Hun påpeker at omtrent halvparten av Oslos husholdninger er alenehusholdninger. Det eksisterer i mange former, og å være særboere har i større grad blitt normalt. Hun forteller at “en eller annen sosialdemokrat i Sverige” fant opp et nytt begrep for særboere, som hun har blitt spesielt glad i; kulbo.
– Man bor fra hverandre, og så har man det kult sammen. Det synes jeg er så fint.
Og gjennom det å bo alene har Mühleisen lært noe viktig. Å bo sammen i langvarige relasjoner kan være vakkert, sier hun, men det kan også skje at man mister noe av respekten for hverandre eller går for langt inn i hverandres sfærer.
– Det kan være lett å glemme at en partner også har et indre rom som vi ikke kjenner til, sier hun.
– Jeg er ikke nysgjerrig på deg lenger. Det er så trist, og det kjenner jeg til.
Mühleisen setter fra seg den tomme kaffekoppen og vender seg mot vinduet. Det har gått fra formiddag til dag, himmelen utenfor har blitt hvitere og rommet lysere. På bordet foran har hun servert dadler og tørkede fiken i en liten skål, som ingen av oss enda har rørt.
– Det er viktig å huske den andre sin autonomi og at alle mennesker har sitt, avslutter hun.