LITTERATURSAMTALE: Tabuene i familien, etiske gråsoner og biologi og omsorg var hovedtemaer i samtalen mellom forfatter Olaug Nilssen (fra venstre), forfatter Tina Åmodt og forfatter og kritiker Kaja Schjerven Mollerin.

(+) Et verdig familieliv?
Publisert:
Tekst og foto: Sunniva Katrine Bornøy

I hver sin bok lyser forfatterne Olaug Nilssen og Tina Åmodt opp dypt tabubelagte temaer om familierelasjoner og morsroller. 

Forfatter Olaug Nilssen er ute med sin siste roman Uønska åtferd. Hun mener det at et bofellesskap overtok den daglige omsorgen for deres sterkt funksjonshemmede barn, var det beste for han og hele familien. Vi har blitt bedre foreldre av å ha tid til å være foreldre, sier hun. 

Forfatter Tina Åmodt skriver i sin roman Den andre moren om det å være et lesbisk ektepar med barn fra to ulike biologiske donorer, og hvor hovedpersonen Silje Marie har født det ene barnet, men ikke det andre. Kan det være et godt foreldreskap?

Og hva er et verdig familieliv? 

Disse spørsmålene gikk igjen i samtalen som fant sted på Litteraturhuset tirsdag 31. januar på arrangementet Grenser for omsorg: Tina Åmodt og Olaug Nilssen, i samtale med forfatter og kritiker Kaja Schjerven Mollerin.

Trengs et språk for

Mollerin åpnet samtalen med å understreke at bøkene har en kompleks relasjonell dybde, og fulgte opp med å spørre forfatterne om de kunne gi en kort beskrivelse av bøkene. 

Nilssen nevner at det var viktig for henne å beskrive hvordan det kan utarte seg å være søsken som pårørende. Hun trekker fram hvordan Janne som søster i boka må må ta hensyn til og forstå Jostein, selv når han går over seksuelle grenser, og gnir tissen mot søstra si. 

– Pubertet og seksualitet hos en som er sterkt funksjonshemmet er et av hovedtemaene i boka. Det er et tema som det er vanskelig å snakke om, men som det likevel finnes mange som trenger et språk for.

HUMOR: Olaug Nilssen leser opp et utdrag fra boka om en utfordrende situasjon hun formidler på humoristisk vis: – Jeg skriver med humor fordi det er en mulighet til å ta innover seg det som er en grunnleggende alvorlig og vanskelig tematikk, sier hun.


Hva om de har rett?

I Tina Åmodts bok Den andre moren sirkulerer de overordnede temaene rundt foreldreskap, biologi og skeive liv. Forfatteren forteller at inspirasjonskilden til romanen har vært å tenke på hva hun er mest redd for.

– Etter terrorangrepet 25. juni ble det klart for meg at jeg ville skrive et fram en karakter som tenker: Hva om de som er mot lesbiske og homofile har rett? 

Forfatteren forteller at romanens hovedperson, Silje Marie, tviler mye på om hun har gjort det rette. 

– Hun spør seg om hun er en verdig forelder av mange grunner, en av dem at hun har fått barn gjennom fertilitetsindustrien. Er det ikke et ubehag å vite at det er en kapitalistisk industri som har tatt seg av det mest intime? 

Hun lar spørsmålene henge i luften. 


Utslitt av omsorg

Boka til Olaug Nilssen, Uønska åtferd, viser hvordan familien slites i to når et barn som trenger alt vanskeliggjør å ta vare på alle i familien. Romanen tar opp spørsmålet om hvor grensen går for hva en skal ofre for et barn.  

Nilssen beskriver hvordan mor er utslitt av omsorgen, og hvordan det gir seg utslag i atferden hun fremviser overfor familien. 

– Katrine er en sliten, men hard mor. Hun har lite empati igjen for det som er Josteins utfordringer med den gryende seksualiteten sin. Hun har tatt hovedbyrden for omsorgen, forsvarer og legger til rette for ham. Hun får problemer med å kjenne sympati for de andre i familien. Det blir en langvarig kraftig påkjenning, både for Katrine og mannen Gunnar, utdyper hun.

Å ha internalisert homofobi

Åmodt beskriver kjerneproblemet til hovedpersonen hun har skapt. 

– Silje Marie kjenner på en tvil og en uro fordi hun ikke har født det yngste barnet. I ekteskapet med Helene har de født hvert sitt barn med to ulike donorer.

Forfatteren sier at Silje Marie føler at avgjørelsen om at disse barna skulle vokse opp sammen, først var lett, men at hun etter hvert tviler. 

Tina Åmodt tar en kunstpause og sier: 

– Egentlig så er det en bok om å leve med depresjon, å ha internalisert homofobi og å tolke alt i et bestemt lys. 

FORFATTERENS STEMME: Tina Åmodt leste opp to utdrag fra romanen Den andre moren i Litteraturhusets storsal Wergeland.

Et sinne mot gladhistoriene

Åmodt har et sinne mot det hun mener er gladhistorier av de lesbiske i offentligheten. 

– Du skal være så jævla happy. Jeg vil ikke at disse positive overskriftene i media om lykkelige lesbiske ektepar bare er det som skal få lov å definere oss. Jeg vil skrive om det komplekse, hele mennesket. Og ikke være en representant for solskinnshistoriene. Det har vært drivkraften min for å skrive denne boka. 

Nilssen kjenner igjen følelsen, særlig fra da hun skrev romanen Tung tids tale.  

– Å være forelder med et sterkt funksjonshemmet barn og se at offentligheten bringer unyanserte fortellinger fram, som for eksempel utelukkende fokuserer på det gode og positive, har vært vanskelig. Det har også vært flere debatter om abort på foster med avvik, og når man har et barn som lever og som har avvik, kan det føles som om hele samfunnet ønsker barnet bort. Å lese hvordan offentligheten definerer våre liv og selv personlig stå i det, har vært utfordrende. Det skaper en nervøsitet, et sinne og en frykt for å bli dømt og definert ut fra offentlige fortellinger. 

Isolert som kjernefamilie

Mollerin uttrykker mot slutten av samtalen at bøkenes spørsmål om hva en familie er, er svært interessant. Hun trekker fram kjernefamiliens status, og spør forfatterne: Er vi for få mennesker rundt barn til å oppdra dem – er vi for isolerte? Hvorfor står kjernefamilien så sterkt i dag?

Begge er enige i at kjernefamilien er en form som samfunnet respekterer. 

– Det er godt å være en liten flokk og kjenne på at en hører sammen, sier Nilssen. 

Hun sier at det personlig var en vanskelig sak å overtale myndighetene om å flytte sin sønn fra hjemmet og til et bofellesskap. 

– Jeg innså at han har det bedre i et bofellesskap med profesjonalisert kompetanse. En profesjonalisert omsorg er bedre for ham sammenlignet med den daglige omsorgen vi kunne gitt ham. Jeg synes at vi ble bedre foreldre av å få tid til å bare være foreldre, utdyper Nilssen. 

Åmodt trekker fram at kjernefamilien med to partnere og barn er sårbar. 

– Med mine egne erfaringer fra denne juleferien, for eksempel, ser jeg at vi er ment til å være flere. Vi var samlet en stor gjeng i familien, barna fløt så godt mellom alle menneskene og vi kunne overlate dem til andre. Når det koker i hverdagen kan vel de fleste småbarnsforeldre kjenne på å være fortvilet og alene og spørre seg selv: Hvorfor kan ikke bare en voksen komme og hjelpe meg?