(+) Jeg vil ha deg med på hvit februar

Publisert: 1. februar 20241. februar 2024

Tekst og foto: Åsalinn Arntzen Dale

Du ville ikke startet dagen med en halvliter, men mobilen holder du tett til brystet fra du står opp. Jeg slår et slag for hvit februar.

Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

La meg begynne med en innrømmelse. Jeg gikk glipp av det som kanskje var årets viktigste nyttårsforsett: hvit januar, etterfulgt av mindre alkohol gjennom året.

Hvert fall om man skal tro norske influensere og inflasjonen av mocktails.

Nå som denne utfordringen allerede er tapt, har jeg innsett en mye verre avhengighet enn alkohol. Og jeg tror du begynner å skjønne hva jeg mener.

TikTok, Instagram, Snapchat, Facebook, X, datingapper, BeReal. Selv har jeg kun to av dem, men føler meg likevel som en rusavhengig med ferskt comeback fra avrusning.

En forlengelse av oss selv

I februar skal jeg nemlig redusere tiden jeg bruker foran mobilen. Du kan kalle det hvit februar. Det blir vanskelig å droppe mobilen fullstendig, samfunnet i 2024 er tross alt avhengig av at du drasser med deg både busskort og bankkort, aviser, kart og legitimasjon på mobilen. Dermed har jeg landet på å kutte ut det verste oppmerksomhetsdopet: sosiale medier.

Tingen er bare den at jeg kommer til å få kjærlighetssorg, for jeg elsker dessverre sosiale medier nesten like mye som jeg hater det. Hele verden ligger jo i hendene mine hele tiden. Jeg kan la meg inspirere, jeg kan lære en hel del, jeg kan holde kontakten med folk og jeg kan spre ordet om saker jeg synes er viktig. Ikke minst, appene er fulle av søte dyr, morsomme fakta og oppskrifter som gjør at latteren sitter løst, jeg får følelse av å ha brukt tiden til noe meningsfylt, og ideene til dagens middag strømmer på. Så hva er så farlig med disse appene? Kan de ikke bare få være en del av oss? En forlengelse av oss selv?

Penger og oppmerksomhet 

Nettopp det tar Lena Lindgren opp i boka Ekko fra 2021, et essay som nærmest fungerer som en utredning av vår tids livsstilssykdommer: tap av konsentrasjonsevne, et vilt begjær etter å følge med på andre og ikke minst et umettelig oppmerksomhetsbehov.

Den fullstendige utredningen får dere lese selv. Men noe fra boka som satte seg som nøttegløgg i januarhalsen, var den tidlige spådommen om internett. Medietenkeren Marshall McLuhan spådde allerede i 1964 dette om internett: En gjensidig avhengighet i elektronisk form vil gjenskape verden som en global landsby.

Hyggelig, tenker du kanskje. Skummelt, tenker jeg. For menneskene som styrer den globale landsbyen, er ikke folkevalgte politikere – det er milliardærer med solbrun hud i Silicon Valley. Mennesker som har studert atferdsmønstre for å tjene mest mulig på vår oppmerksomhet. Dette har fått et navn, det kalles oppmerksomhetsøkonomi.

Generasjon ADHD

For å dra oss tilbake til vår verden. Hvordan påvirker disse tidstyvene oss i hverdagen? Det mest solbrune eksempelet er hvordan det trender å si at du har ADHD. For en som selv har fått påskrevet seg dette, frister det nærmest å riste diagnosen av seg. Oppmerksomhetsproblemer, sier du? Tja, kan det kanskje skyldes alle de blinkende pixlene som du konstant bærer med deg i lomma?

Søsteren min spurte meg klokt. Mens vi vaklet oss ut på glatta etter en kunstutstilling, undret hun seg på hva vi kunne fått til, om vi ikke hadde vokst opp eller levd med sosiale medier. Hun følte at all tid bare siles gjennom hendene. Selv om hun egentlig er et kreativt menneske, får hun aldri tatt seg sammen for å gjøre det hun egentlig har lyst til.

Kanskje du kan kjenne det igjen som en bok du aldri får lest, kronikken du aldri får skrevet, boksekurset du aldri får meldt deg på, vennen eller besteforeldrene du ikke får besøkt ofte nok. Vi lar oss lure av ting vi ikke har tid til. Samtidig som vi ikke fatter hvordan vi aldri får lært oss å sy, har vi sett på 378 syvideoer på Instagram. Vi fortrylles inn i evig sikling på alt vi kan få til, men får aldri tid til å gjennomføre. Dette paradokset bør vi dykke dypere i.

Rumper og dagsrapporter

Det jeg har nevnt til nå, er vel egentlig bare den snille versjonen av oppmerksomhetsdopet. For mens du ser på syvideoer, ser du kanskje også på sminkevideoer, pushups og squats, kjendisers kjedsommelige dagsrapporter, store rumper og lange vipper, porno, vold, kjøp ditt og kjøp tatt. Det samme gjør tantebarnet ditt på 11 år.  Et sammensurium som ikke fører til noe annet sted enn større kjøpepress, og verst av alt, press til å gjøre som alle andre.

Og langt inne i menneskehjernen ligger det gjemt en egenskap med tjukt støv over som vi snart må ta i bruk, før den forsvinner i evolusjonen: kjedsomhet.

Kjedsommelighetens genialitet

I Sommer i P2, et radioprogram der folk vanligvis snakker om seg selv og livet sitt, vier Live Nelvik sin halvtime til å snakke om skjerm. Programlederen og komikeren, som har mastergrad i lørdagsrådgiving, gir oss et råd vi burde lytte til. Hun oppfordrer oss til å tenke mer og skrolle mindre. I et kjært minne hun plukker opp fra egen barndom, blir det hele mer klart. Live kommer hjem fra skolen og oppdager at hun har glemt nøklene, hun setter seg på trappa og sukker tungt, for hun rekker ikke favorittprogrammet på TV og ender nok opp med å måtte løpe til trening.

Men håpløsheten blir etter hvert til kjedsomhet, og i kjedsomheten dukker tankevirksomheten opp. Tenke litt, som hun selv sier, det var det som fikk henne til å komme på den geniale ideen om å hente den tunge stigen bak garasjen, lirke den opp ved huset og krype inn i det øverste vinduet. Følelsen som sitter igjen, er nesten til å ta og føle på for oss som lyttere. Å finne ut av ting selv, enten du er barn eller voksen, er noe smarttelefonene dessverre har tatt ifra oss. 

Bedøvet januar, hvit februar

Jeg skal avslutte kort. For mens du har lest denne teksten, har det nok rykket og plinget i både hånden og hjernen din. Er du klar for en utfordring? Jeg vil ha deg med på hvit februar.

Jeg vil gi deg sjansen til å «tenke litt» når du ellers ville tatt opp mobilen og skrollet mens du venter på bussen. Titte på menneskene rundt deg eller bruke tiden til å lese (hett tips, tynne bøker er perfekt lesestoff når du er i farta). Bruke tiden du har når du går fra a til b eller har noen ledige timer på kvelden, til å kjenne på egne idéer og følerier, heller enn å bedøve dem i lysende pixler.

For kanskje er skjermavhengigheten enda farligere enn alkohol. Du ville vel ikke startet dagen med en halvliter? Eller sippet til whisky hver kveld i timevis? Bruk februar til å tenke over hvordan mediet du trodde var en forlengelse av deg selv, ble en forkortelse. Lykke til.