(+) Ja, vi dyrker fortsatt agurker i Norge

Publisert: 7. februar 20247. februar 2024

Tekst: Kristine Marie Gutterød

Der jeg vokste opp, dyrket vi agurker. Om jeg, som odelsjente, kan fortsette med det i fremtiden, er jeg usikker på.

Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende ene-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg er barn og fri, og tenker at pappa er så ufri. Tenker at de andre pappaene kan ta fri fra jobben når de vil ha ferie. Vi står midt i snøstormen og måker snøen vekk fra drivhusveggene, for snøen er tung og våt og har lagt seg i høye murer rundt glassplatene som drivhusene er laget av. Der inne, innenfor glassene, står agurkplantene og vokser seg store. Her ute presser snøen på glasset.

Jeg hater agurkene der og da, når vi går glipp av noen av sangene på Melodi Grand Prix. Jeg ville ikke forlate den varme stua og ullpleddet jeg lå pakket inn i foran peisen. Snøen smelter i skoene mine. Pappa er vant til å måke snø i beste sendetid.

Nuet varer ikke evig

Hva er det med temaet «odel» som gjør det så tungt å snakke om? Odel er en påminnelse om at dette nuet ikke varer evig. En dag vil noe endres, enten man er klar for det eller ikke. En dag må jeg ta et valg, og hver dag etter det må jeg fortsette å stå for det valget. Eller selge gården, skuffe alle tidligere og kommende generasjoner.

Hva om jeg ikke klarer å drive denne gården? Hva om jeg må selge den, gå i underskudd og tape alt og begynne på nytt med å tenke på hva jeg vil i livet. Odelsretten er en evig påminnelse om at jeg ikke alltid skal være den unge og «ansvarsløse».

Odelen minner meg på at pappa og mamma ikke alltid skal være her, og at jeg må ta stilling til noe en gang om forhåpentligvis mange år.

Reise langt vekk

Sitter på jenterommet og ser tretoppene utenfor vinduet som lyses opp av drivhusene. Drømmer om å reise til Japan og til Sør-Amerika, og å være «fri». For «fri» må vel bety å kunne reise langt vekk, når man vil, til hvor man vil, uten at noen kan stoppe deg?

Jeg er 18 år og snakker minst mulig om hva pappa og mamma gjør. Folk snakker ikke om hva foreldrene gjør. Snakker mer om alt vi selv skal gjøre. Alt vi skal oppnå, oppleve, oppdage. Snakker om de vi ser opp til.  Alt skal oppover.

«Visste ikke at noen drev med sånt lenger»

Jeg er 22 og student, og nevner at jeg skal hjem og jobbe i drivhusene neste helg.

«Hva har dere i drivhusene?» spør folk.

«Agurker.» svarer jeg.

«Er det sant? Hva gjør dere med de?» spør de.

«Dere kjøper dem på matbutikken.» sier jeg.

«Åja, er det mange dere lager da?»

«Flere tusen om dagen» svarer jeg.

«Jøss, visste ikke at noen drev med sånt lenger» svarer de.

Fin jobb og fine negler

Jeg er 25 år og har fin jobb, fine negler og rent hår. Skriver saker om sex og død fordi det er det som selger. Pappa dyrker agurker hjemme på gården, selger de videre til de som selger de til matbutikkene som selger dem til deg. Kollegaer spør om familien min, og jeg forteller om hjemgården min hvor vi produserer agurker, og alle svarer «Hæ? Det har jeg aldri hørt om noen som gjør».

Er på byen og blir spurt om hva jeg jobber med.

«Journalist» svarer jeg.

«Så kult! Så spennende det må være!».

Slutter med det

Er 27 år og får helt nok av å skrive og tenke og drikke take-away-kaffe, og skrive om ting som selger, og lese om folk som blir drept og folk som dreper. Ideer skal hostes opp og bilder skal arrangeres og sjefer skal imponeres, og de blir aldri imponert, og jeg blir utslitt og tenker at «hvem er det jeg sliter meg ut for?». Mangler gode begrunnelser for å holde på som jeg gjør. Slutter med det.

Flytter dit jeg kommer fra. Jobber med det som pappa jobber med. Får stygge negler og bustete hår og større smil og mer energi. På fest spør folk hva jeg driver med.

«Dyrker agurker på familiegården.» sier jeg.

«Hæ, gjør noen i Norge det fortsatt?» spør de.

Verdsetter ikke matproduksjon

Hvor er alle mine «hype-men» og alle rådgivere og sjefer for ditt og datt, som kan hjelpe meg til å drive Agurkfarmen videre til suksess år etter år? De som finnes i mange andre bedrifter og bransjer. Hvor er midlene til å ansette analysefolk og utviklere, eller noen som driver med robotteknologi som gjør at de ansatte kan bruke mer tid på å jobbe med plantene og mindre tid på fysisk gjentakende arbeid, som å rulle planter eller høste agurker?

Hvor er matprodusentene som får like godt betalt som det jeg får som innholdsprodusent i en stor mediebedrift?

Det er kanskje ikke det vi vil putte pengene i. At noen suser rundt på gårder i Norge, og tenker på vær og vind og roboter og smaksoptimalisering og nye måter å dyrke mat mer effektivt og bærekraftig på.

Det er kanskje derfor jeg og andre odelsjenter og odelsgutter velger bort dette yrket. Det er kanskje derfor naboen river ned drivhusene.

Det er gjeld og lån og ustabilt vær og ustabile strømpriser og ustabil arbeidskraft som reiser dit det er mest penger (selvfølgelig). Forvirrende politikk og et skremmende verdensbilde.

Skape verdi

Jeg vil ha mat på bordet, tak over hodet, et fint tak. Vil ha en sikker framtid. Vil ikke risikere å bruke masse penger og tape penger.

Jeg vil skape verdi, skape mat og arbeidsplasser og produkter som folk trenger. Som agurker, for eksempel. Lære meg om hva vi trenger i maten, og hva vi ikke trenger. Lage god og verdifull mat som gjør godt for kropp og sjel.

Er 31 år og lurer på hva som er verdifullt i vårt samfunn. Ser rundt meg etter eksempler på hva og hvem som får anerkjennelse og hvem som defineres som suksessfulle. Ser altfor få matprodusenter.