Når mor mister seg selv
ANMELDELSE: Den alderdommen som Trond Bredesen tegner og skriver om, er ikke veldig pen. Kanskje er det akkurat det som får denne boken til å kjennes så nær.
Tittel: Mora mi
Forfatter: Trond Bredesen
Tynne ankler, pjuskete hår, fotside skjørt, krokete rygg og en rullator som livets støttehjul. Slik beskriver Trond Bredesen moren sin. Ikke i ord, men i bilder.
Debutboka Mora mi er resultat av illustratørens store bunke med skisser og notater fra hans mors to siste leveår med demens. Variasjonen av skisser på ulikt papir og forskjellig tegneredskap, vitner om hektisk og ærlig hverdagsdokumentering fra serviceboligen i Drammen der moren bor.
For alle som selv har opplevd at omsorgen blir snudd på hodet i foreldrenes eller besteforeldrenes alderdom, er dette en bok som burde leses.
Bleieskiftet
Trond Bredesen er en norsk illustratør som har vunnet priser for sine illustrasjoner innen pakninger, frimerker og bøker. En kan ikke si annet enn at det er kledelig når han nå debuterer i bokform. At tegningene er supplert med små sitater fra moren, gjør boken til en leseropplevelse med høy gjenkjennelsesfaktor.
Gullkornene er spedt jevnt utover i boka, og skaper både glede og tristhet hos leseren. Som hvor hyggelig moren synes det er med besøk, hvor forvirret hun kan være om tid og sted, eller hvilke planer hun legger for sin egen begravelse. Eller slik: «Egentlig vil jeg bare slippe, Trond. Men når jeg ser den puta jeg har brodert, så får jeg lyst til å fortsette litt til. Jeg får sånn skryt for den.»
Andre bilder får stå alene, i ensomheten selv.
Hjemmet til moren Johanne inneholder alle klassiske rekvisitter for en gammel dame på sykehjem. Rotete stuebord med aviser, radio, mokkabønner og blomster. Kontrasten mellom teknisk oppheisbar seng og blomstrete dyne minner oss på at vi har med et menneske i livets siste kapittel å gjøre.
Omsorg handler ikke om kjønn
Hvem skal passe på henne? Mannen er død, sønnene har sine liv og jobber. Likevel, omsorgsansvaret lander på de gjenlevende. Den som en gang skiftet bleier, er den som nå må følges på do. Et skifte som kan oppleves som ydmykende for begge parter.
Ofte faller disse omsorgsrollene på kvinner. Som Johanne, som en gang var husmor på heltid. I Mora mi er det hennes to sønner som har fått omsorgsrollen for sin mor. Er det noen forskjell fra når døtre har denne rollen? Betryggende lite.
Bredesen viser, uten at det er det som er hensikten med boka, hvordan omsorg ikke handler om kjønn. Omsorgen handler om å passe på en mor som stadig mister seg selv. Og den følges av fortvilelsen som ligger i å ikke kunne være der for henne, og samtidig fortvilelsen av å måtte være der hele tiden. For hvem passer på, om ikke «jeg» er der?
Omsorgssvikt eller dårlig hukommelse?
Moren går ned i vekt. Moren får ikke gått på do når hun trenger. Bleia er stadig full, men leiligheten føles tom. Og er det hennes leilighet eller er hun på besøk? Over telefonsamtaler med sønnen er det ikke lett å vite om det er omsorgssvikt fra sykehjemmet eller ensomhet og tapt hukommelse som er problemet, uansett er det like fortvilende å være vitne til.
NRK Brennpunkt viste i 2023 videoklipp fra institusjoner hvor eldre ikke fikk den oppfølgingen de trengte. For tidlig legging, mangel på mat og medisiner, nedsettende kommentarer. Slik omsorgssvikt er hjerteskjærende.
Avhengig av familien
Nå er denne omsorgssvikten mest sannsynlig ikke tilfelle i Bredesens beretning om morens siste leveår, men boken hans må leses som et argument for å løfte omsorg som en verdi vi burde verstette høyere i samfunnet. Helsevesenet er så godt som lagt opp til at de eldre skal ha gode støttespillere i livene sine; familie som bor i nærheten og har tid til å ta både det andre og det tredje skiftet. Slik er det ikke for alle.
Ikke alle har sønner eller døtre som kan varte opp med vaffelsteking og kaffekoking når vennene til den gamle kommer på besøk. Ikke alle har sønner eller døtre som passer på at klærne er rene og doen ikke er full av diaré. Og langt fra alle sykehjem har den kapasiteten til omsorg de skulle ønske de hadde.
Alltid en tråd et sted
Men det er ikke bare oppvask og drit Bredesen skildrer i Mora mi, det skal være sikkert. I de skisseaktige tegningene sine skildrer han humoren og kjærligheten i forholdet som er snudd opp ned mellom mor og sønn.
Det får meg til å tenke på teaterproduksjonen, Det finnes alltid en tråd en plass (2019) ved Cornerteatret i Bergen, en positivt fremstilt dokumentar, hvor vi får innsikt i dementes liv og deres plass i samfunnet. Det som sitter igjen hos meg, er hvordan det mest gjenkjennbare med en person ofte er det som sitter igjen etter at hen har begynt å miste seg selv. Dokumentarens tittel er for øvrig basert på et sitat fra en livsglad gamling som surret med visdomsordene sine: det er alltid et håp et sted, det finnes en rød tråd. Humoren i gamle mennesker blir som skisser av mennesket – noe av det viktigste vi har, står igjen.
Og kanskje er det i det mest skisseaktige og grafiske at Bredesen er best. Konturene av moren som stadig synker sammen – man kan ikke bli annet enn glad i det lille mennesket og få lyst til å gripe inn når hun har det vondt. Samtidig får illustrasjoner av smil oss til å få et håp om at hverdagen til mor ikke bare er håpløs. Selv om det tidvis føles som moren allerede er borte, rommer smilene alt det hun har levd og vært.
ALTSÅ er konkurs.
Jeg, gründer og tidligere sjefredaktør Ida Eliassen, har fått gjenåpnet tilgangen til nettsiden og den eies nå av meg personlig.
