(+) Leiligheten kommer med fellesmiddag og klesbytte

Publisert: 18. februar 202421. februar 2024

Tekst: Nina Alida Nordbø

Folk i Vindmøllebakken i Stavanger har sine egne små leiligheter, men eier store fellesarealer sammen med alle naboene. Her er det fellesmiddager og aktiviteter. Ingen skal trenge å føle seg ensom i disse leilighetene.

– Her er jeg veldig mye om sommeren. Det er deilig med så mye uteplass her oppe – spesielt for de som ikke har hytter å dra til.

Lene Elizabeth Hodge har bodd i Vindmøllebakken siden de første leilighetene var ferdige i desember 2018. Hun og samboeren flyttet fra leilighet i Gamlebyen i Oslo da de fikk jobb i Stavanger, og oppdaget tilfeldigvis dette byggeprosjektet av tre da de kjørte over en av broene i nærheten.

– Vi leste oss opp og syntes det virket spennende å dele kvadratmeter, og fokuset på beboere i forskjellige livsfaser. Pluss at vi likte gata og bydelen!

Da ALTSÅ kommer for å besøke Vindmøllebakken, er det liv og røre i gata bofellesskapet har navnet fra. Det myldrer av barn fra hele strøket på akebrett, voksne som gir fart, bygger hopp og holder liv i bålene nedover i stikkveien. 

Noe annet enn profitt

Vi er off-Pedersgadå i Stavanger, der hermetikkfabrikkene holdt til under Stavangers forrige industrieventyr. Miksen av gamle murbygg og skakke arbeiderboliger lokket først til seg grafitti-kunstnere under Nuart-festivalen, så andre oppfinnsomme folk.

De siste årene har dette gått fra å være en folketom gate ut av sentrum med en bensinstasjon og et par kiosker, til å myldre av et mangfold av take away-sjapper og små restauranter (inkludert den bittelille sushibaren Sabi Omakase med Michelinstjerne), Matros og andre barer, boutiques, barberere, antikvariater og kontorer for lokale filmskapere.

Bofellesskapet ligger oppi høyden, litt unna sentrum. Det synes ikke så godt, der det ligger med ujevn fasade og varierende med etasjer rundt gårdsrommene. Malt i hvitt, som mesteparten av de originale boligene her.

Heisen suser til topps, og Lene Elizabeth Hodge åpner døren inn til et koselig lite atrium fullt av slyngplanter, med trebord og kurvstoler i midten. Utenfor er det Ryfylke panorama, utsikt over oljeby, fjord og fjell. Bord og benker og dyrkekasser venter bare på bedre vær.

– Det er litt kaldt her nå, vi går inn på biblioteket og setter oss!

Laget på dugnad

Hodge viser vei inn i det andre rommet her oppe. Det er stort og lyst og lukter tre som resten av bygningen. Her er det også en stor terrasse utenfor.

– Dette forteller egentlig alt om dette stedet: At toppetasjen er fellesområde, ikke penthouse-leiligheten som kunne ha blitt solgt for et tosifret millionbeløp, sier hun.

Økologiske økonomer snakker om at moderne samfunn trenger å kunne måle verdier i noe annet enn penger. Dette huset er et eksempel på det. Maks utnyttelse av tomten kunne ha blitt veldig mange flere leiligheter. Her er det høyt under taket og liv og røre på takene i stedet.

Mye gjøres på dugnad og mye lages på dugnad.

– Alt vi ser her i Loftstuen er laget av beboere. Noen har bygget bokhyllene og sofaen, helt fra bånn, sier Hodge. 

– Det er mye motivasjon her i huset, for å si det sånn. 

Bor smått, men romslig

Det tidligere hermetikkindustri-området i Stavanger har fått nytt liv. 67 mennesker bor rundt i de 40 leilighetene. 

Da bofellesskapet var nytt, var de største leilighetene på gateplan beregnet spesielt for barnefamilier, priset rimeligere så de skulle ha råd til å kjøpe seg inn. Nå selges de til markedspris de også, men det bor flere barn her, og voksne i alle aldersgrupper.

De fleste i Vindmøllebakken bor på rundt 50 kvadratmeter og har kun ett soverom. 

De 500 kvadratmetrene alle eier sammen inkluderer to leiligheter for overnattingsgjester. Og en innredet kjellerstue beboerne kan bruke til middager og feiringer hvis de vil. Det er inntektene fra de mange omvisningene for kommuner, politikere, eiendomsutviklere og arkitekter fra hele verden som har betalt for møblene her – langbord, sofagruppe, åpen kjøkkenløsning og kule lamper. 

Alt er innredet på dugnad. Og alt kan brukes av alle. Mangler du en stor gryte eller trenger en eltemaskin, kan du låne en fra kjøkkenet (ja, alle leilighetene har eget kjøkken). Trenger du en gardintrapp, kan du bruke den som står nede i snekkerboden. 

Kommer du sliten hjem fra jobb kan det hende at noen har satt lasagne de hadde til overs i kjølerommet som du kan ta. Du kan også gi bort klær, det er bare å henge dem opp nede ved trappen i auditoriet.

– Det er ambisjoner her for det som skjer utenfor de fire veggene våre, sier Lene Elizabeth Hodge.

– Jeg liker tanken om at livet ikke bare handler om det som skjer på egne kvadratmetre.

Ildprøven

Vindmøllebakken fikk DOGAs høythengende pris for inkluderende design i 2020, et års tid etter at folk flyttet inn. Innovasjonsprisen blir delt ut hvert tredje år og går til “design og arkitekturprosjekter som bidrar til et mer inkluderende samfunn med vekt på sosial, miljømessig og verdiskapende bærekraft. Prisen løfter frem prosjekter med store visjoner, inkluderende prosesser og nyskapende og universelle løsninger.”

Under arkitekturbiennalen i Venezia i 2021 ble det nyskapende bofellesskapet vist fram for verden i hele den nordiske paviljongen. Det vi deler. En modell for bofellesskap ble basert på intervjuer med folk som bodde i Vindmøllebakken. Utstillingen ble kuratert av Nasjonalmuseet, og laget av Helen&Hard, de samme arkitektene som tegnet dette boligkvartalet.

Stor stas for norsk arkitektur, for Stavanger, for alle som hadde vært med å lande dette visjonære bofellesskapet.

Men hvordan har det vært å bo her? Mange av de nyinnflyttede rakk bare å bo der i noen måneder før koronapandemien kom og forandret nasjonens sosiale liv totalt. 

Bofellesskapet hadde riktignok en egenutviklet app, men den ble ikke et digitalt sosialt lim som folk ellers ble veldig avhengige av.

– Det er helt utrolig, men det ble en av de mest sosiale periodene av mitt liv, sier Hodge.

Pådrivere i bofellesskapet tok i bruk nettverket sitt og gjorde auditoriet til en kulturell arena. Kohorten hadde konserter med Skambankt, Thomas Dybdahl, Hilde Selvikvåg, Heine Totland og lokale stjerner som Hanne Vasshus og Pål Jackman.

Mens resten av landet måtte trekke seg inn i sine egne små huler, fikk bofellesskapet en slags flying start.

Hva annet enn en pandemi skal til for at et bo-fellesskap som dette ikke bare blir brolagt med gode intensjoner, men faktisk funker?

Sosial bærekraft mot ensomhet

Over halvparten av befolkningen bor i singel-husholdning. Og ensomheten øker i det norske samfunnet, mest tydelig blant unge, aleneboende under 35 år og pensjonister. Vindmøllebakken er et pilotprosjekt for en ny boform som er ment å bidra til mindre ensomhet, 

Modellen som er brukt kalles Gaining by Sharing, klekket ut av eiendomsutvikler Sissel Leire og arkitektfirmaet Helen & Hard.

– Vi satte oss ned og snakket om hva vi kunne gjøre for å lage flere naturvennlige og sosialt bærekraftige boliger. Vi syntes det var nødvendig med nye grep, forteller Leire.

– Vi lever på en måte som er så ekskluderende for kontakt med andre mennesker. Det blir vi syke av. Det ønsket vi å gjøre noe med.

I praksis selges Gaining by Sharing-modellen til eiendomsutviklere, inkludert samarbeid om hvordan de arkitektonisk kan planlegge et bærekraftig bofellesskap. Med på kjøpet får de også hjelp til en beboer-prosess slik at den sosiale prosessen kan begynne før folk flytter inn.

Sissel Leire er ærlig: Til tross for stor interesse blant byplanleggere og arkitekter, er det manko på utbyggere som tenker større enn maks inntekt.

Ja, hva skal faktisk og praktisk til for at slike bærekraftige bo-konsepter blir en byggeskikk?

– Et slikt fellesskap er ikke noe en utbygger eller arkitekt kan bestille eller forvente. Men det kan tilrettelegges for gjennom arkitektur og prosess, sier Siv Helen Stangeland i Helen & Hard.

Arkitekten bor selv i Vindmøllebakken. Hun understreker at samfunnsgevinsten skapes av mange ulike bidrag som blir til en større helhet. Her har alle parter, fra byggherrer til beboere, bidratt med smidighet og samarbeid på hvert sitt vis, og faktisk ønsket å bidra til nyskaping og bærekraft.

– Synergier oppstår gjennom deling og fellesskap – enten det er å unngå ensomhet, eller å få en ekstra bestefar, eller det er å dele rom, bil eller verktøy, sier Stangeland.

– Det er et felles ansvar å få til flere boligprosjekter som kommer samfunnet til gode, dersom vi virkelig vil få til endring. Vi tror kommunene kan spille en større rolle. Det nye prosjektet vi jobber med her i Stavanger, for eksempel, er resultatet av et nyskapende offentlig/privat samarbeid.

Ildsjel-arena

Det er også versjoner av Vindmøllebakken i gang i Alta og Voss. Sannsynligvis trenger de som flytter inn i Alta god plass til snøskutere. I Stavanger fant beboerne som var med i planleggingsfasen at det måtte være god plass til sykler. 

De bestemte seg også for at de ville ha snekkerbod, og at det måtte være plass til å spise sammen rett ved et romslig felles kjøkken. Nå når huset er i full drift betyr det i praksis at kjøkkengruppa bistår med å lage fellesmiddag minst en gang i måneden. Veganergruppa lager middag hver onsdag. 

– Det er en klar overvekt av ildsjeler her! Vi har over 50 selvorganiserende grupper, forteller Lene Elizabeth Hodge.

– Her i biblioteket møtes meditasjonsgruppa hver morgen året rundt. De som helårsbader møtes også fast og tar følge ned til fjorden.

Gruppene er navet for den sosiale bærekraften her i “huset”. De fikser feiringer og nyttårsfester. Barnas forum sørger for at ungene blir hørt. Kjæledyrsgruppa har laget regler for dyrehold, og har hyret inn ekspertise fra en lokal hundeskole og arrangerte en bli kjent- dag for hundene i bofellesskapet. 

– Vi har en ny faddergruppe nå som tar imot nyinnflyttede, forteller om uformelle regler og hjelper dem inn i fellesskapet, forteller Hodge. 

Andre grupper står for drift, at helt nødvendige ting at vaskemaskinene funker og filteret i bergvarme-systemet blir skiftet.

 Hva er deres versjon av å krangle om hvem som tar oppvasken?

– Alle har ikke samme syn på hva ryddig betyr. Det oppstår gnisninger, det er jo helt naturlig. Vi får bare ta ting som de kommer. Det er derfor husmøtene annenhver måned er så viktige.

Fare for å brenne ut

Styreleder Mona Vervik stikker hodet innom biblioteket, og nikker enig når hun hiver seg ned i den røde, romslige dugnads-sofaen.

– Ja, det er veldig bra å få tatt opp ting før det baller på seg konflikter.

– Og vask av fellesområdene har vi satt ut, altså! 

Hva er den største utfordringen med et bofellesskap som næres av engasjement?

– Utfordringen er vel at motivasjon og engasjement ikke er en utømmelig ressurs hos alle, sier Hodge.

– Nå har vi vært i en skapende fase, det er jo for mange mer spennende enn drift. Framover kreves det flere rutiner, og ting må virke. Vi kan ikke forvente at engasjementet gløder like mye av seg selv de neste 20 årene, men det må til for at dette stedet skal være bærekraftig.

Hva slags hierarki er det som har oppstått her i huset etterhvert?

– De som faktisk gjennomfører planer har en høy stjerne. 

Lene Elizabeth Hodge liker at hun kan bidra til fellesskapet ved å arrangere bokbad hvis hun vil, og finne på ting sammen med LOL-gruppa (står for lått og løye, som direkte oversatt fra stavangersk betyr latter og humor).

– Hierarkiet her er uformelt og basert på forskjellige behov og hensyn, det er også fint.

– Det jeg setter aller mest pris på her, er spontaniteten. En prat på terrassen, her har Mona og jeg hatt mange gode samtaler. Vi tar ned barrierer ved å bli kjent, og det er ikke noe press – det skjer helt naturlig.

Hvem bør ikke flytte inn her?

– Folk som helst vil unngå sosial kontakt. Og de som ikke vil diskutere åpent med andre hva vi skal gjøre sammen på for eksempel 17. mai og Sankthansaften.

Det plinger fra appen til bofellesskapet. Den eldste i Vindmøllebakken inviterer til sjampanje-vorspiel til 80 års-bursdagsfest. Klokka 21:30 på kjøkkenet. 

– 20 påmeldte. Sånn, nå er det 21! Lurer på om jeg skal pynte meg?

– Jeg har lyst å pynte meg, sier styrelederen.

– Så kult med vorspiel klokka halv ti en fredag!