«Kanskje vi hadde levd på gata eller vært døde»
– Vi er svært bekymret over anbefalingen som kom fra Bufdir den 16. januar til regjeringen. Der anbefaler Bufdir en midlertidig stans av alle utenlandsadopsjoner. Hvordan vil dette egentlig påvirke oss? skriver Emmaline Katarina Blaasvær og Ingrid Kruse Fevåg.
Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.
Vi er begge utenlandsadoptert, og vi er kritiske til at mediedekningen av adopsjon den siste tiden gir en ensidig og negativ fremstilling av adopsjon. Det siste året har vi sittet og sett på medias narrativ, hvor særlig VG og NRK har frontet mange adopsjonssaker, der det har blitt avslørt lovbrudd som har skjedd fra regjeringen sin side. Dette ønsker regjeringen å rydde opp i, noe som er vel og bra. Men vi er svært bekymret over anbefalingen som kom fra Bufdir den 16. januar til regjeringen. Der anbefaler Bufdir en midlertidig stans av alle utenlandsadopsjoner. Hvordan vil dette egentlig påvirke oss? Er dette moralsk riktig?
En positiv opplevelse
Vi er mange som er veldig glade for at vi ble adoptert. Hvem vet, kanskje vi hadde levd på gata eller vært døde hvis vi ikke hadde blitt det? Vi er enig i at det må gjøres en endring innenfor adopsjonsfeltet i Norge. Men nå kan ikke vi som har gode resultater og positiv innstilling til adopsjon være tause lenger. For at dette skal være en reell og god debatt, så må vi som ser positivt på adopsjon si i fra.
Å stoppe all adopsjon
Den 16. januar i år varslet Bufdir at de nå anbefaler regjeringen en to års stans i all utenlandadposjon slik at alle adopsjoner kan granskes. Dette er etter at en rekke ulovlige adopsjoner ble avslørt i VG. Adopsjoner fra Filippinene, Taiwan og Thailand er allerede stanset, og i tillegg skal foreløpig ingen nye par få adoptere fra Sør-Korea. I Bufdir sitt forslag anbefaler de at søkere som allerede har fått tildelt et barn, kan få særskilt vurdering av Bufdir for å gjennomføre adopsjonen. Det er derimot ingen garanti for at man får denne særskilte tillatelsen. Det er mange forhold som skal klaffe for å få det. Det er heller ingen garanti for at ikke samarbeidslandene avbryter adopsjonene som pågår dersom regjeringen innfører full stans.
Ja, det er moralsk riktig å rette opp feil og mangler i et system som trenger det. Det er også moralsk riktig å ikke godkjenne nye søkere for utenlandsadopsjon før dette er gjort. Men vi mener at det ikke er moralsk riktig dersom den midlertidige stansen fører til at adopsjonsprosesser avbrytes i de tilfellene der en familie har fått tildelt et barn, der både de kommende adoptivforeldrene og barnet har fått klarsignal om at en adopsjon skal gjennomføres. Og der det eneste som mangler i denne prosessen, er at adoptivforeldrene får hente barnet sitt.
Skulle noen miste et barn på denne måten etter at så og si alt er innvilget, er det ikke bare hjerteskjærende for den enkelte familien det gjelder, men det er rett og slett moralsk uakseptabelt.
Mister kompetanse
En annen bekymring er om midlertidig stans kan føre til en permanent stans i adopsjoner. Som Adopsjonsforum skriver på sin Facebook-side, så har ikke adopsjonsforeningene mulighet til å holde driften oppe uten inntekter. Dermed vil oppsigelser og permisjoner føre til at kompetanse går tapt. I tillegg er de bekymret for hvordan kontakten med samarbeidslandet vil bli videre, og frykter at det kan føre til uopprettelig skade på tillit og samarbeid dersom man stanser all adopsjon i to år.
Vil vi oppleve mer rasisme?
Vi er også svært bekymret for hvordan en stans vil påvirke holdningene i samfunnet til adopsjon, og også til oss som er adoptert. Hvordan vil folk som allerede har et negativt syn på adopsjon, reagere? Vil det føre til mer rasisme mot oss som allerede er adoptert?
Og hvordan vil samfunnet se på den gruppen med foreldre som allerede har adoptert? Det er nærliggende å tenke at mange kan tro at disse foreldrene har begått ulovligheter for å få et barn. Dette er anklager ingen ønsker å få mot seg, spesielt ikke om noe så grunnleggende, viktig og sårbart som barn og foreldrerollen.
De fleste av oss som er adoptert, har fått en god oppvekst, og adoptivforeldrene er som oftest en gruppe foreldre med gode ressurser, og som ønsker barnets beste. Det er ikke adoptivbarnet eller adoptivforeldrene sitt ansvar å tenke på hva som er lov og ikke. Adoptivforeldre ønsker å adoptere av ulike grunner – kanskje de ikke kan få barn? Kanskje de vil hjelpe et barn som trenger det?
Vi lurer også på hva en stans vil ha å si for foreldre som kanskje har lyst til å adoptere i framtida. Vil de ønske det når adopsjon får en klang av noe ulovlig og umoralsk over seg?
Det er ikke en menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å ha foreldre. Den gruppen mennesker som ønsker å adoptere, bør kunne stole på at regjeringen gjør en lovlig jobb sammen med landene Norge adopterer fra. Vi frykter at det negative fokuset på adopsjon skremmer mulige adoptivforeldre fra å adoptere.
Unngå stigmatisering
Vi mener at Norge fortsatt må være et land som hjelper barn som faktisk trenger det. Foreldre må kunne adoptere barn uten å bli stigmatisert, og uten at de adopterte barna blir stigmatisert.
Det må gå an å rette opp feil som er gjort uten å stanse nåtidens adopsjoner. Som Helge Solberg i foreningen Verdens barn sa i Dagsnytt 18 den 16. januar, ligger disse feilene mer enn 30 år tilbake i tid. Det finnes ikke en tryggere måte å adoptere på enn i 2024, ifølge Solberg.
Vi må faktisk ta oss et pust i bakken. Det kan ikke være slik at vi som er adopterte skal måtte svare på om vår start på livet er moralsk riktig eller ikke. Vi kan ikke ødelegge omdømmet til oss som er adoptert eller de adopsjonsforeldrene som har fått adoptere, når det i bunn og grunn er en god handling og et naturlig ønske om å ville bygge en familie.
ALTSÅ er konkurs.
Jeg, gründer og tidligere sjefredaktør Ida Eliassen, har fått gjenåpnet tilgangen til nettsiden og den eies nå av meg personlig.