NÆRE RELASJONAR: Forestillinga Nære relasjonar på Det Norske Teatret skildrer særlig godt hvordan et parforhold kan bli destruktivt, og der det er kvinnen som utøver partnervold. FOTO: Monica Tormassy/Det Norske Teatret.

(+) Når hun slår
Publisert:

ANMELDELSE: I stykket Nære relasjonar er det kvinnen som utøver partnervold. Det bidrar til økt innsikt i voldens natur.

Nære relasjonar betrakter et giftig kjærlighetsforhold utenfra – og innenfra – på en ekte, virkelighetsnær, intim og rå måte. Forestillingen handler om kjæresteparet Are (spilt av Christian Ruud Kallum) og Kine (spilt av Josefine Frida Pettersen). Etter at Kine slår Are for første gang, opplever de begge at relasjonen mellom dem endrer karakter – og gjør noe med dem. 

Og det er gjennom Ares monolog i stykket på en time og 40 minutter at vi får et nært innblikk i hvordan han mister seg selv i forsøket på å tilgi Kines oppførsel og å forsøke å elske henne på tross. 

Forestillingen hadde premiere 17. januar på Det Norske Teatret og er basert på forfatter Maria Tryti Vennerøds roman med samme navn. Marie Blokhus har regien og Anna Albrigtsen er dramaturg for stykket. 

Fascinerende scenegrep

Det første som skjer i stykket, er at publikum blir invitert inn i et provisorisk rom hvor vegger av papir omslutter oss i Scene 3 på Det Norske Teatret – som et rom i rommet. Det er plass til rundt 40-50 publikummere på stoler på rad og rekke. Are, hovedpersonen, har noen kvadratmeter scene foran publikum å boltre seg på, med en svart enkel stol som eneste rekvisitt. Kine er aldri fysisk tilstede på scenen. 

Hverdagslivet til paret vises imidlertid på papirveggen i front som videopptak. Det blir som en videodagbok for minnene de har sammen. 

Derfor er det også bare Are som snakker om episodene, og som får tolket og reflektert over dem i retrospekt. Det er et fascinerende scenegrep. Are bruker hele rommet gjennom forestillingen, og får kontakt med publikum fra fremste til bakerste rad for å fremprovosere reaksjoner på det vi nettopp har sett på skjermen. Og for å få anerkjennelse for sine egne høyttenkende refleksjoner og reaksjoner. 

Blir manipulert 

Dette scenegrepet er viktig, og bidrar til at vi både får avstand til hendelsene i parforholdet og greier å se hva som egentlig skjer. Vi skjønner hvordan Are hele tiden blir manipulert av Kine til å godta hennes fortelling om hvem som har skyld i konflikter og vold. 

Ensemblet består utenom rollene Are og Kine av skuespiller Oddgeir Thune i rollene som Gard eller lege og skuespiller Tiril Heide-Steen, som spiller Benedicte, kollegaen til Are. De er innom i korte passasjer i løpet av forestillingen, hvor de  underbygger hvilken livssituasjon Are står i. De blir et slags kompass for Are på rett og galt, men uten at de får Are selv til å innrømme helt hvilken tung situasjon han står i. 

Legen som er innom i en kort sekvens midt i forestillingen kan tenkes å være med for å vise at samfunnet ikke tenker på partnervold når det gjelder menn. 

Får han fram volden?

Etter hvert som forestillingen skrider frem, glemmer en at Kine kun er med i videoene, for Are klarer å smelte sammen sine replikker på scenen med det som skjer på videoene. I Ares fortolkninger får vi som publikum virkelig kjenne hvordan han har det i det intense, uforutsigbare og strabasiøse forholdet med Kine. Og vi får se hvordan Are godtar og bagatelliserer Kines oppførsel, og tar på seg mer og mer skyld for hvordan hun reagerer. Er det han som får fram volden i Kine? 

Regissør Marie Blokhus kan tenkes å ha tatt et bevisst valg om å la Are sin stemme komme frem uten påvirkning og avbrudd fra partneren. Nettopp fordi det er det motsatte som skjer i mange av scenene vi får se på videoopptak. Are blir både avbrutt, misforstått og tillagt meninger av Kine som han egentlig ikke har. Det går til slutt så langt som at han ikke får ha egne meninger. 

Ettergivende


Stykket viser hvordan Kine i begynnelsen helt uskyldig, får vi inntrykk av, tolker hvem Ares venner er. I bestevennen Gard ser hun en veik fyr, og mener at hans forhold til kjæresten er dødsdømt. Are nøler med å bekrefte hennes syn, men til slutt er han enig, og presterer å si at han sit kanskje litt fast i gamle kjønnsrollemønster. Som publikum kan vi få en forståelse av at han på dette tidspunktet, hvor han er hodestups forelska i Kine, er svært ettergivende og lar henne ha rett.

Forestillinga klarer på glimrende vis å få fram hvordan Are blir påvirket av at Kines svingende stemningsleie kommer mer og mer til overflaten. Den klarer også å vise hvilke motsetninger som spiller seg ut i Ares bevissthet. I flere scener opponerer han tydelig mot Kine og setter skapet på plass, samtidig som han i andre scener gir etter og egentlig motsier seg selv. Selvrespekten og integriteten blir sakte prellet vekk. 

REAGERER: Bestevennen Gard (spilt av Oddgeir Thune) reagerer når Are forteller hvordan Kine opptrer overfor ham. I sekvensene hvor Gard er på scenen, bidrar han med en viss normalitet i en ellers kaotisk livssituasjon for Are. FOTO: Monica Tormassy/Det Norske Teatret.

Møtes sjelden i dialogen

I en annen scene blir Kines tydelige flørting med en av kameratene til Are kilde til en stor krangel på tilbakeveien hjem fra en uteplass, godt påvirket av alkohol. På forhånd har de hatt en avtale om at Are går med på det, fordi han tidligere har innrømmet at han liker at andre menn begjærer henne. Det hele kulminerer til slutt i en stor krangel. Are kaller Kine aggressiv og understreker at hun har slått. Kine bagatelliserer det hele, retter skytset i Ares retning og spør om det ikke kan ha noe med hvordan han selv opptrer å gjøre. Dialogen mellom Are og Kine bærer preg av at de aldri ordentlig møtes og kan bekrefte hverandres synspunkter. 

Et destruktivt forhold

Det hele blir bare verre. Selv om det innimellom er små pauser hvor stemninga tilsynelatende er god og en kan få en oppfatning av at dette bare er vanlig konfliktproblematikk – som i alle andre forhold. 

ET RELATIVT VANLIG PARFORHOLD? Bildene og videoklippene fra stykket kan gi inntrykk av at Are og Kine er i et relativt vanlig parforhold. Små lykkelige øyeblikk mellom all konflikt og krangel kan i begynnelsen få oss til å tro det, men publikum endrer snart mening. FOTO: Marie Blokhus.

I en av scenene hvor grensene tydelig blir flyttet på, og Ares integritet har forsvunnet som sandkorn mellom fingrene, er da Kine kommer hjem fra trilletur med deres lille baby Leo. Kine kommer inn, og oppdager at Are verken har laget middag eller gjort husarbeidet. Han møter henne med en øl i hånden. Hun eksploderer i raseri, og vi blir gjennom lyd og Ares beskrivelser vitne til at han blir truffet av en vase i ansiktet. At Are har googlet begrepet partnervold mens Kine og Leo var ute på trilletur, bekrefter absurditeten i situasjonen. 

Utfordrer etablerte oppfatninger

Det er her produksjonen virkelig har klart å få fram kjernen i det de ønsker å formidle. Vold i nære relasjoner kan ta ulike former, og utfordrer den etablerte oppfatningen om at det er mannen som alltid er voldsutøver fordi han er fysisk overlegen. Forestillingen får godt frem at Kines kommunikasjon med Are har elementer av psykisk vold i seg, men også hvordan Are blir påvirket av hennes aggressive atferd og selv kjefter, roper og ved en anledning knuser et glass i vasken i frustrasjon. 

Kine er likevel den som tydeligst og først og fremst fremstår som både slem og manipulativ med vilje – for ikke å glemme de scenene hvor hun åpenbart går fysisk løs på ham. Den psykiske volden fra Kine kommer klart frem i gjentatte episoder hvor hun beskylder Are for å være kontrollerende og potensielt voldelig. Hun snur om på virkelighetsforståelsen hans, og får ham til å tvile på rollen sin i relasjonen deres. Denne formen for manipulasjon er svært vanlig i voldelige forhold, ifølge forskning. Nære relasjonar viser at dette er en adferd som ikke er forbeholdt ett kjønn.

Kvinnen som voldsutøver

Ved å snu om på de tradisjonelle rollene for partnervold, ved å gjøre kvinnen til voldsutøveren, så greier dette stykket å gi innsikt ikke bare i vold mot menn. Men også å øke forståelsen for hva som faktisk skjer når det er menn som utøver volden.  Når det er mannen som er voldelig, så blir ofte den fysiske volden tolket som det viktigste i forståelsen av hva som skjer, mens manipuleringen av virkeligheten og av offerets egen psyke gjerne får mindre plass. 

Are er aldri ordentlig i livsfare, fordi han er sterkere enn Kine – noe han også på et tidspunkt selv reflekterer over i forestillingen. Nettopp derfor får stykket også fram de psykologiske rammene som ofte er tilstede i et voldelig forhold. Stykket øker forståelsen for mekanismene som finnes i voldelige forhold uansett hvem det er som utøver volden. Kanskje bidrar Nære relasjonar til å gi et svar på det klassiske spørsmålet; Hvorfor gikk du ikke bare? 

Etter å ha sett bak gardinene til Kine og Are er det i alle fall rimelig trygt å kunne konstatere at et destruktivt forhold kan la seg etablere i oss alle.