(+) – Iranske kvinner er som superhelter i gatene
For omtrent et år siden fotograferte hun den iranske menneskerettighetsforkjemperen Narges Mohammadi, som i høst vant Nobels fredspris. Siden den gang har Reihane Taravati ikke klart å røre kameraet sitt.
– Å være en kvinne i Iran er å føle at du er noe overflødig, noe som ikke skulle vært der. Slik er det i alle fall for meg, sier den iranske fotografen og kvinneaktivisten, Reihane Taravati.
– Det er som om de skulle ønske at kvinner ikke eksisterte, presiserer hun.
Hun sitter i en leilighet i Paris, på video med ALTSÅ. I bakgrunnen kan man skimte hvite vegger, som lyses opp av solen som skinner i den franske byen. For rundt ni måneder siden var hun nødt til å flykte. Tvungen migrasjon er vanskelig, synes hun. Hun hadde mindre enn fire dager på seg til å pakke en koffert og å komme seg ut av landet. Hun måtte forlate alt hun eide og kjente. Eller hun kunne velge å bli, og sitte seks år i fengsel.
– Å være en politisk aktivist er en nødvendighet, og ikke et valg, mener Taravati.
Selv var hun motefotograf, før hun mottok dommen på seks år og var nødt til å flykte.
– Den islamske republikken Iran gjør deg til en aktivist, fordi alt du gjør får en politisk betydning. Å danse, å synge, å høre på musikk, å gå uten hijab – alt blir til en politisk handling, forteller hun.
Siden etableringen av Den islamske republikken Iran i 1979, har landets kjønnspolitikk vært spesielt diskriminerende og innskrenkende på kvinners frihet, blant annet ved innføringen av påbud om bruk av hijab i 1983. Senest i september 2022 døde 22 år gamle Mahsa Jina Amini etter pågripelsen av moralpolitiet i hovedstaden Teheran – et politi som passer på at befolkningen er sømmelig kledd etter landets kleskodeks.
– Et nytt bilde av iranske kvinner
Mahsa Jina Aminis død satte i gang store protester i Iran mot moralpolitiet og landets regime, som hevder at hun døde av en tidligere nevrologisk lidelse, men familien hennes mener at hun døde av slag til hodet. Kvinner viste sitt opprør ved å danse i gatene, gå uten hijab, ved å klippe av seg håret og ved å brenne hijaben. Denne bevegelsen for kvinners frihet i Iran har fått navnet Kvinne, liv, frihet.
Nå, et og et halvt år senere, forteller Taravati at motstandsbevegelsen fortsetter. Kvinner går i gatene uten hijab, på vei til og fra jobb, vel vitende om risikoen for å bli arrestert og straffet av moralpolitiet.
– Iranske kvinner er som superhelter i gatene. De er fryktløse og står opp mot politiet. Det er et nytt bilde av iranske kvinner, mener hun.
Senest i januar 2024 mottok 33 år gamle Roya Heshmati 74 piskeslag, en straff i tråd med sharia-loven, for å ha gått uten hijab. Selv etter straffen nektet hun å beholde hodeskjerfet som var gitt henne, og kastet det på bakken foran dommeren.
– Det fantastiske er at folk ikke er redde lenger, mener Taravati.
– Vi har sett alt. De har ikke lenger noe mer å true oss med. Det blir repetitivt. Vi har allerede sett alt de kan gjøre mot oss. Folk er villige til å kjempe.
– Ikke mulig å være motefotograf i Iran
Taravati har selv blitt arrestert hele tre ganger – første gangen var hun 21 år. Hun hadde danset med venninner uten hijab, i en video som var publisert i sosiale medier.
– De tok oss til samme politistasjon som Mahsa Jina Amini ble brakt til, forteller hun.
Stasjonen de ble brakt til er det stedet de bringer kvinner som ikke har på seg hijab eller som ikke har på hijaben i tråd med kleskodeksen.
Andre gangen Taravati ble arrestert, befant hun seg på en fotoshoot der de fotograferte en jente i t-skjorte, jeans og en manteau, som er en kappe som går ned til midten av låret og som er i tråd med landets kleskodeks. Politiet ankom likevel fotograferingen, og arresterte alle tolv personene på settet.
– De raserte også kontoret mitt. Det er det de gjør. De ødelegger døren, de ødelegger tingene, tømmer alle skuffer og leter etter bevis på at du gjør noe som er ulovlig, etter deres oppfatning. De er alltid veldig aggressive, mener Taravati.
– Det er ikke mulig å være motefotograf i Iran, legger hun til.
En drøm om å le, danse og synge som kvinne
Hun har tidligere studert industriell design ved kunstuniversitetet i Teheran, men hadde en lidenskap for motefotografi og en drøm om å en dag kunne fotografere for magasinet Vogue.
– De kaller det for sex. Mote er sex for dem. De arresterer modellene, sminkørene, stylistene, scene designerne – alle blir arrestert, forteller hun
Det er også vanlig praksis at artister, skuespillere og kunstnere arresteres.
– De arresterer også folk som jobber i skjønnhetssalonger for å publisere videoer og bilder av behandlinger i sosiale medier. Når de arresterer oss for alt, så blir alt politisk. Å puste er politisk, å gå ut av huset er politisk, å ikke gifte seg i riktig alder er politisk, å ha på eller ikke ha på noe er en politisk handling.
– Når du lever med så mye undertrykkelse, har du ikke noe annet valg enn å være politisk. Du vil jo ha din frihet. Du har lyst til å kunne le, danse, og synge som kvinne, presiserer Taravati.
Et fotoprosjekt med sterke, iranske kvinner
For snart ett år siden dro Taravati hjem til den iranske menneskerettighetsforkjemperen Narges Mohammadi, som i oktober 2023 ble tildelt Nobels fredspris for sin kamp mot kvinners undertrykkelse og for sin kamp for frihet for alle i Iran. Utfordringene med å være motefotograf i Iran, gjorde at Taravati beveget seg mot portrettfotografi. Hun ønsket å gjøre et fotoprosjekt med sterke iranske kvinner, og sendte Mohammadi en melding.
– Narges er en slik person der døren alltid er åpen. Når hun er ute av fengsel går det folk inn og ut av hjemmet hennes hele tiden, forteller hun.
Taravati lyser opp når hun forteller om Mohammadi, som har blitt et kjernesymbol på kampen mot det undertrykkende regimet, og på kampen for kvinners frihet. Opp gjennom årene har Mohammadi blitt arrestert hele 13 ganger, og hun er domfelt fem. Hun er dømt til 31 år i fengsel og til 154 piskeslag, men selv i fengsel fortsetter kampen for frihet. Hun sitter nå inne for en dom på ti år og ni måneder, men fikk senest i fjor høst enda et år lagt til dommen sin, på grunn av sin aktivisme som fortsatt pågår fra fengselet.
– Jeg har mange ganger lurt på hvordan Narges overlever i fengsel, fordi hun elsker å leve livet. Hun elsker å reise, å være utendørs, å løpe, å spille ping pong, å synge og danse. Og hun befinner seg alltid i fengsel. Tenk så slemt å stenge en slik person inne, påpeker Taravati.
– Hun er så levende. Hun er en av de menneskene som får andre til å lyse opp når hun entrer et rom.
På Narges Mohammadi sin dørterskel
Det var i april i fjor at Taravati fotograferte Mohammadi i hennes eget hjem. Bildene hun tok skulle vise seg å bli brukt under utdelingen av Nobels Fredspris den 10. desember 2023. En av portrettene ble også projisert på selveste Grand Hotel under fakkeltoget arrangert av Norges Fredsråd den samme kvelden.
– Jeg hadde ingen anelse om at bildene ville føre til dette. Den gang var det kun et personlig prosjekt, forteller hun.
De avtalte å møtes igjen for enda en fotografering. Taravati stod utenfor Mohammadi sin dørterskel, det var formiddag. Hun banket på, men ingen åpnet. Litt senere fikk hun vite at politiet samme morgen hadde brutt seg inn og arrestert Mohammadi.
– En stor seier
Er du bekymret for Mohammadi nå som hun sitter inne?
– Ja, jeg er bekymret, spesielt på grunn av hjerteproblemene hun har. Da jeg møtte henne, var hun kun sluppet ut midlertidig fra fengsel i to uker for å utføre en hjerteoperasjon.
I november 2023 begynte Mohammadi med en sultestreik da hun ble nektet nødvendig helsehjelp fordi hun ikke ville gå med hijab. En rekke andre innsatte ble også med på streiken. Etter hvert ble fengselet nødt til å godta premissene til Mohammadi, blant annet på grunn av internasjonalt press. Hun fikk omsider dra til sykehuset, uten hijab.
– Det var en stor seier. Det tror jeg er første gang noensinne at en kvinne har fått dra til og fra sykehuset uten hijab, forteller Taravati.
– Hun har fortalt at de dekket henne fra alle kanter og ingen fikk lov til å ta bilder, men det er et bilde jeg gjerne skulle sett – Narges med det store, krøllete håret sitt fritt, dekket av en gruppe mannlige voktere, ler hun.
14 dager i isolat
Bildene Taravati tok av Mohammadi har hittil blitt de eneste bildene til bildeserien hun så for seg. Ikke lenge etterpå ble hun selv arrestert for tredje gang, for å ha laget informative videoer om hvordan kvinner skal håndtere seksuell trakassering på arbeidsplassen, og hvordan de skal beskytte egen kropp.
– Min dom sa ordrett at jeg forsøkte å undervise kvinner. For en fantastisk setning. Selvsagt er jeg stolt av det. Selvfølgelig ønsker jeg å undervise kvinner, spøker Taravati.
– Det stod også i min dom at jeg skaper et behov hos kvinner som ikke er der, og at dette skaper uro i samfunnet og økt pågang til kvinnebevegelsen.
Hun ble deretter satt på isolat, uten å vite hvor lenge hun skulle sitte der. I Iran er det som regel slik at man blir arrestert på ubestemt tid, før en rettssak og eventuell dom. Isolat som straffemetode er også kjent som hvit tortur der vedkommende er totalt isolert fra omverdenen. Det gir ikke fysiske skader, men psykiske. Formålet er å bryte ned personens psyke, og å få frem falske tilståelser, skriver Nobels Fredssenter. Cellen Taravati satt inne i, er avbildet i Nobels Fredssenters pågående utstilling Kvinne – liv – frihet i Oslo, og den 28. februar viser Nobels Fredssenter frem en kortversjon av filmen White Torture, laget av fredsprisvinneren selv.
Hvordan håndtere hvit tortur
Hvordan håndterte du å være i isolat?
– Det var veldig vanskelig, innrømmer Taravati.
– Før jeg ble arrestert, hadde jeg deltatt i et virtuelt rom i appen Clubhouse om hvit tortur, moderert av Narges. Hun har vært en sterk motstander av isolat, forteller hun.
I det virtuelle rommet i appen Clubhouse fortalte ulike mennesker historiene sine og om hvordan de hadde håndtert isolasjon i iranske fengsler. Taravati klarte å huske noen av rådene da hun selv befant seg i isolasjon.
– Tiden beveger seg nesten ikke der inne. Du må bare prøve å få tiden til å gå.
En kvinne fortalte at hun hadde lest ordene på en serviett gjentatte ganger for å holde seg selv opptatt. En annen kvinne hadde trent og gått i sirkler gjentatte ganger inne i cellen. Og en mann hadde skrevet en hel roman inne i hodet sitt. Selv forsøkte Taravati å holde seg opptatt ved å prøve å lese ord andre hadde gravert inn i veggen og ved å ta push-ups, men aller mest hjalp det henne å spille filmer hun tidligere hadde sett, inne i sitt eget hode.
I ettertid kan hun glemme tiden i isolat og tenke at det ikke påvirker henne, men plutselig skjer det en hendelse som bringer henne rett tilbake til tiden innenfor de fire veggene.
– Tenk deg at 14 dager er ingenting sammenlignet med andre som er fengslet i Iran. Folk har sittet inne i isolat i et helt år, og mye lenger enn det også.
– En vekt på kvinners skuldre
Er menn en del av bevegelsen?
– Denne kampen tilhører kvinner, mener Taravati.
– Menn er støttende, men det er en vekt på kvinners skuldre, legger hun til.
Taravati forteller at det er annerledes for kvinner enn for menn.
– Alt en kvinne gjør i Iran er politisk. Fra hun våkner om morgenen er hun nødt til å ta risikofylte valg, og fra hun forlater huset sitt. Også i eget hjem er det risikabelt, fordi mange kvinner har tradisjonelle fedre og brødre. For mange begynner kampen for frihet i eget hjem.
Etter å selv ha vært arrestert tre ganger har hun også erfart fangevokterne og politiet som spesielt kvinnefiendtlige.
– Det er ikke mulig å kommunisere med noen av dem. De er som monstre. De er kvinnefiendtlige, og de holder fast på ekstremt utdaterte synspunkter.
I desember 2023 kom Amnesty med en ny rapport som viste at statlige agenter har brukt voldtekt og seksuell vold for å stoppe Kvinne, liv, frihet-bevegelsen. Fredsprisvinneren Mohammadi sa også til CNN at bruken av seksuell trakassering og seksuelt misbruk har økt siden demonstrasjoene i 2022, og er nærmest systemtisk brukt i fengslene.
– De er brutale og aggressive, og de ønsker å skremme folk. Men de kan ikke lenger slette eller fjerne kvinnen. Det er ikke mulig lenger. Kvinner står i mot. Vi nekter å forsvinne, slår Taravati fast.
Et forurenset kamera
Har du tenkt å fortsette å kjempe fra Paris?
– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre enda, men jeg vet at jeg ikke kan være stille. Jeg skal fortsette å kjempe.
Siden arrestasjonen har ikke Taravati klart å fotografere igjen.
– Det høres rart ut, men siden jeg tok bilder av Narges har jeg ikke rørt kameraet mitt. Da de arresterte meg, tok de alt fotoutstyret mitt, og det er som om de har forurenset det, forteller hun.
– Kanskje en dag fullfører jeg bildeserien, men akkurat nå er det vanskelig, legger hun til.
Er du håpefull om fremtiden?
– Ja, selvsagt er jeg håpefull. Kvinnene vil fortsette å kjempe. Vi kommer til å vinne denne kampen sammen.
Hva håper du blir utfallet av bevegelsen Kvinne, liv, frihet?
– Jeg håper på total frihet, likestilling og demokrati, uten islamske lover. Jeg vil at livmoren min skal være min, presiserer Taravati.
Det er også den yngre generasjonen som gir Taravati håp. Hun opplever dem som spesielt modige og fryktesløse.
– De kan ikke stoppe den yngre generasjonen. Det er ikke mulig. De kommer med en helt ny kraft for å kjempe imot, og det er vakkert å være vitne til hvordan de står imot i sitt daglige liv. Det er slik kampen fortsetter.