Er det barnas ønsker eller foreldrenes behov som er viktigst i barneidretten?

Publisert: 1. mars 20241. mars 2024

Tekst: Caroline Schea

«Nå gidder jeg ikke mer», sier jeg, og spaserer bort til målet, stiller meg helt inntil de ropende fedrene på motstanderlaget.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

På tross av mine gener viste min sønn tidlig at han var godt anlagt for sportslig aktivitet. Dette har ført til at han er nokså god i fotball, heldig nok til å få delta på treninger for de ekstra ivrige guttene i vår krets.

For en som ikke har mer å vise til enn åttendeplass i stille lengde i skolemesterskapet for femteklassinger i 1995, er idrettsverdenen som Narnia; du går inn i skapet, unnskyld, Valhall, og kommer ut i et fremmed univers.

Gode gener

I galleriet sitter vi, rad etter rad med foreldre og besteforeldre, og betrakter våre håpefulle som traver rundt i like uniformer, sprekkeferdige av stolthet og selvtilfredshet, for se hva mine gener har klart! Bak meg sitter en stor norsk idrettshelt og følger med på sin junior, her skal ikke genene kimses av. Jeg føler meg ovenpå her jeg sitter og er en del av de gode geners selskap. Men så minner jeg meg selv på at det eneste jeg har gjort, er å finne en mann med bedre sportslige tilbøyeligheter.

Rundt meg hører jeg «Hvordan var turen til treningsakademiet til Barcelona?» og «Vi spyttet inn midler for å få tak i en god trener til klubben». Her skal det ikke stå på økonomien, heller. Jeg lytter så hardt at jeg får dotter i ørene av å spenne øremuskler jeg ikke ante fantes før nå.

Etterpå må jeg spørre mannen min hvordan barneidretten egentlig fungerer. Betaler noen for trenere selv? Tror du det er så bra for junior med såpass seriøs konkurransekultur? Jeg har aldri sett så mange dyre jakker samlet på en tribune før.

På bortebane

Uka etter står jeg på en fotballbane og skal heie på laget til sønnen min iført ull fra innerst til ytterst, og lua så langt ned at det ser ut som jeg skal rane nærmeste 7Eleven så fort dommeren blåser av kampen.

I dag er vi bortelaget. Det merkes. Det er åtte i heiagjengen vår, seks fedre, en bestefar og meg, og kanskje hundre personer i motstanderens heiaklubb, pluss en god gammeldags boomblaster som spiller Scooters We are the greatest. Akkurat det synes jeg er moro.

Men da kampen blåses i gang, må jeg spørre de seks fedrene og bestefar; «Er det ikke vår keeper som står i målet nærmest oss?» For rett bak han, står fire motstander-fedre og roper HØYT hver gang ballen kommer en anelse i retning av målområdet.

«KOM IGJEN!! DETTE KLARER DERE!! PRESS!! SKYT!! DETTE HAR DERE!!!» rett i ørene på den 13 år gamle keeperen vår.

Skrikekonkurranse

Scenen forvirrer meg; en 13-åring som får tilrop til motstanderne rett inn i øret kan da umulig ha en positiv virkning?  Jeg spør de seks fedrene og bestefar om det i det hele tatt er lov å stå slik og gauke så tett på spillerne, og får beskjed om at det muligens burde vært en fair play-vakt der.

I takt med ropene til gutteklubben bak keepernettet, vokser irritasjonen min. Jeg blikker dem så hardt at jeg glemmer å puste, men forgjeves siden lua mi fungerer som finlandshette.

Fedrene i gjengen vår humrer av meg og klapper meg velmenende på skulderen.

«Nå gidder jeg ikke mer», sier jeg, og spaserer bort til målet, stiller meg helt inntil de ropende fedrene. De ser rart på meg. Det blir stille. Pinlig pause. Men ikke hos meg, jeg venter som gjedda i sivet. Hver gang jeg hører at de skal til å rope, roper jeg enda høyere: «KOM IGJEN, MONS!» «DETTE KLARER DU!» «BRAAAA!!»

Bak mål blir det klein stemning. Jeg kjenner de sjokkerte blikkene deres på ansiktet mitt, og angrer umiddelbart, men trøster meg med at jeg bare holder opp speilet. Tredje eller fjerde gang skrikekonkurransen vår tar til, gir to av fedrene opp og rusler unna. De to gjenværende begynner å snakke lavt om noe annet.

Foreldres behov

I bilen på vei hjem sier trener-mannen min: «Hva var det du dreiv med bak mål? Jeg holdt på å le meg i hjel». Jeg ler ikke, på dette tidspunktet har selvsensuren slått inn, og jeg er nokså sjokkert over egen oppførsel. Jeg lurer på hvorfor jeg plutselig befant meg i dette opptrinnet? Så husker jeg hvor selvtilfreds jeg rakk å føle meg som tilskuer på galleriet i Valhall, og vet jo hvor lett det er å bli revet med av egne barns gode prestasjoner på banen.

Opptrinnet slipper meg ikke på noen dager, for jeg sitter igjen med inntrykk av at idrettsprestasjoner hos barn lett kan dreie seg vel så mye om foreldrenes ønsker som barnas behov. Er det nødvendig med så høylytt påskjønnelse av egne barns prestasjoner i samspill med andre? Eller kan det tenkes at barna ville følt seg mindre presset om vi som foreldre tøylet egne ambisjoner mer? Tro om det hadde medført en svakere innsats fra barna? For mon tro om ikke litt mer distanse mellom barnas prestasjoner og foreldres behov kunne gjort konkurranseidretten sunnere og mindre presset.