Bør seksuell lavalder senkes til 15 år? ALTSÅ har spurt folk som jobber med barn og unge hva de mener.

 

Tekst: Ida Eliassen-Coker og Nina Alida Nordbø

Margrete Wiede Aasland
Spesialist i sexologisk rådgivning (NACS) og forfatter

Hva synes du om forslaget?

— Forslaget er grundig behandlet. Straffelovrådet har lyttet til Landsgruppen av helsesykepleiere og Helsedirektoratet. Men allerede nå synes 16-åringer det er vanskelig å håndtere den seksualiteten de er tillatt. Derfor mener jeg 16 års lavalder bør bevares. De kan få slippe å si nei.

Hvordan ser du at forslaget kan føre til bedre beskyttelse mot overgrep mot barn?

— Jeg tror ikke det får noen konsekvens. De som begår overgrep driter i loven. Men at barn manipuleres, tvinges, trues, lokkes, presses til å delta kan få en betydning dersom en slik sak havner i retten.

Hvilke signaler tror du ungdommer vil få dersom lavalderen senkes?

— Jeg tror ikke det vil utgjøre særlig stor forskjell så lenge ikke seksualitetsundervisningen i barnehager og på skole fra 1. klasse til ut videregående tillegges større vekt enn i dag. 

Hvilke signaler tror du voksne vil få dersom lavalderen senkes?

— Noen foreldre vil kanskje synes det er for tidlig at deres barn skal kunne ha samleie som 15-åringer. Kanskje det vil gjøre at mange voksne forstår hva som er god kunnskap om seksualitet, om å få si nei, ja og å ombestemme seg. Kanskje foreldre tar seg sammen og snakker om seksualitet og seksuell folkeskikk, eller i det minste sørger for at barn og unge har bøker i huset de kan hente kunnskap fra. Slik at barn slipper å tro at porno er læringsverk om samhandlende, nær, deilig samtykkende sex.

Isaac Elstad Røssnes
Leder i Press – Redd Barna Ungdom

Hva synes du om forslaget?

— Press er negative til å senke den seksuelle lavalderen. Vi er nødt til å ha et mer helhetlig fokus på barns seksualitet, for eksempel gjennom en bedre seksualitetsundervisning.

Hvordan ser du at forslaget kan føre til bedre beskyttelse mot overgrep mot barn?

— En seksuell lavalder som er for lav vil ikke gi tilstrekkelig beskyttelse mot overgrep mot barn. Men det er vanskelig å si hvor 15 år plasserer seg i forhold til dette hensynet.

Hvilke signaler vil senket seksuell lavalder gi til 15-åringene?

— Jeg tror at en senket seksuell lavalder både kan gi positive og negative signaler til 15-åringer. På én side vil det gi muligheten til å utforske seksualiteten sin fritt i en yngre alder, men det kan også føre til et press for en tidligere seksuell debut.

Hvilke signaler vil senket seksuell lavalder gi til voksne?

— Jeg tror at en senket seksuell lavalder potensielt kan utnyttes av voksne for å begrunne overgrep mot barn. Samtidig håper jeg at voksne uavhengig av den seksuelle lavalderen vurderer både alder, modenhet og livssituasjon når det kommer til seksuelle partnere.

Atle Austad
Psykologspesialist og spesialist i klinisk sexologi (NACS)

Hva synes du om forslaget?

— Forslaget innebærer at man nå antar at 15-åringer er fullt ut utviklet til å forstå egen seksualitet og konsekvenser av den. Noen 15-åringer gjør det, men mange gjør det ikke. Det er på tide at lavalder står i samsvar med og gjenspeiler straffeloven. I straffeloven har de praktisert 15-årsgrense, og ikke forholdt seg til 16-årsgrensen når det gjelder å straffe 15-åringer for seksuelle handlinger når de er under lavalder på 16 år. Derimot har 15-åringer absolutt ikke blitt vurdert som tilstrekkelig samtykkekompetente når de har hatt sex med personer eldre enn seg. Altså har for eksempel personer over 18 år som har hatt sex med 15-åringer kunne blitt straffet for det – selv når 15-åringen har samtykket til sex.

Hvordan ser du at forslaget kan føre til bedre beskyttelse mot overgrep mot barn?

— Lovforslaget vil ikke på noen måte beskytte barn mer mot seksuelle overgrep. Tvert imot vil det kunne fremme seksuelle overgrep gjennom at voksne har sex med 15-åringer, som ikke er modne nok til å forstå konsekvensene av å ha sex.

Hvilke signaler tror du ungdommer vil få dersom lavalderen senkes?

— Ungdommer flest vil nok tenke at det er greit å ha sex før fylte 16 år. Det kan være positivt å slippe skam. Men det vil kunne skape forventninger om å ha sex tidligere enn de er klare for, dersom dette oppfattes som normgivende.

Hvilke signaler tror du voksne vil få dersom lavalderen senkes?

— Voksne flest bryr seg nok lite. De som har planer om å ha sex med 15-åringer jubler nok hemningsløst.

Kjersti Regine Westeng
Rektor ved Eidskog ungdomsskole

Hva synes du om forslaget?

— Jeg synes forslaget er greit. Det er svært mange som er seksuelt aktive før dette (Kilde: Ungdata). Ungdommer, og spesielt jenter, modnes tidligere enn 16. Det viktige her er lov om samtykke og gi ungene god veiledning i problemstillinger som kan dukke opp i denne tiden.

Hvordan ser du at forslaget kan føre til bedre beskyttelse mot overgrep mot barn?

— Her må jeg si meg usikker. Jeg tror ikke det er dette tallet på 15 år som utgjør forskjellen i valg overgripere tar.

Hvilke signaler tror du ungdommer vil få dersom lavalderen senkes?

— De viktigste signalene ungdommene tar med seg kommer fra foresatte og venner. Igjen er det veiledning som er det viktigste for å gjøre det lettere for unge å ta gode valg for seg selv, sin kropp og sine grenser. Jeg kan se det som en problemstilling at «sexpresset» mellom de unge kan komme tidligere.

Hvilke signaler tror du voksne vil få dersom lavalderen senkes?

— Jeg tror ikke dette har så mye å si.

Sidsel Fjelltun

Psykolog

Hva synes du om forslaget?

 — Jeg syns ikke noe om forslaget og undrer meg over at Straffelovrådet ikke er mer opptatt av seksuell helse. 15-åringer som har sex med hverandre får ingen straff, men 16 års aldersgrense er et viktig signal særlig for voksne som vil utnytte barn. Barn og ungdommer har i praksis et svært dårlig vern mot seksualisert vold, og seksuell frihet avhenger av vern mot seksuell ufrihet – vold og utnyttelse.

Hvordan ser du at forslaget kan føre til bedre beskyttelse mot overgrep mot barn?

 — Jeg tror ikke det kommer til å føre til bedre beskyttelse i det hele tatt.

Hvilke signaler tror du ungdommer vil få dersom lavalderen senkes?

 — Ærlig talt tviler jeg på at ungdommer bryr seg så mye om dette. Men senking av lavalder kan bidra til å gi inntrykk av at 15-åringer er mer modne enn de reelt er og at de fleste 15-åringer har sex.

Hvilke signaler tror du voksne vil få dersom lavalderen senkes?

 — Jeg tror det kan føre til at flere voksne våger seg på «forhold» til barn på 15 år med den begrunnelsen at det «ikke er ulovlig». Vi vet fra før av at det er relativt vanlig noen steder i distrikts-Norge med «forhold» med store aldersforskjeller. Det er en overgrepskultur som ikke bør spres.

 

Hun er ikke ekspert på noen ting. Unntatt å være seg selv foran kamera.

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, sommer 2022

Tekst: ÅSALINN ARNTZEN DALE
Foto: ELINE KJØL BERG

– Den jakka blir bare et symbol på alle de tingene man sitter og brenner inne med. Det er jo et problem hvis folk bruker mange, mange år på å tørre å si hvem de er.

Både utfordrende og uhøytidelig på samme tid. Kjapp i replikken. Til og med litt frekk når det trengs. Lydia Gieselmann kommer rett fra jobben på NRK i Trondheim. Med bleka og litt rufsete hår, minimalistiske tatoveringer og komfortable, nøye gjennomtenkte klær, ser hun akkurat ut som den den energiske Lydia fra NRK-programmet Unormal. Men det er en litt mer tilbakelent og undrende kvinne som nå prater. Om filteret som plutselig er borte. Hvorfor det var akkurat hun som ble valgt til jobben som programleder. Hva hun vil bruke sin egen stemme til. Og litt om hvorfor du bør kle deg akkurat som du vil.

EKSTREMT VANLIG

Hun har vært der selv, som alle oss andre, i de usikre tenårene. Men som voksen blir hun stadig minnet på hvor viktig det er å prate om ting som angår alle mennesker: kropp og identitet. I dag er det jobben hennes å nå ut til ungdom med denne tematikken, i programserien Unormal. Det tar ikke lang tid før Gieselmann trekker fram eksempler. Som hvor vanlig det er med utflod og dopapir i trusa.

– Det her med utflod for eksempel, at det er ingen som gidder å drasse med seg truseinnlegg overalt, og så bruker man dopapir i stedet. Og så tenker man at det må ingen få vite om. Det er jo rart, selvfølgelig, men man føler seg jo så aleine. Men så er det så ekstremt vanlig. Både ordet utflod og utflod i seg selv er kanskje noe av det mest usexy som finnes. Selv om den er med på å gjøre en våt, og da er det plutselig verdens mest sexy ting! Det er tidenes selvmotsigelse, og ikke noe en lærer på skolen.

Har du alltid turt å snakke høyt om kropp og seksualitet?

– Nei da, jeg snakka nesten aldri om det temaet før. Jeg var veldig forsiktig. Jeg klarte nesten ikke å si ordet mensen før vi lagde Kroppen-serien med Newton. Men så skjønte jeg at det her trengs å snakkes om. Så jeg har absolutt blitt mye friere de siste to årene.

Gieselmann kan bli overrasket over seg selv og hva hun klarer å lire av seg. Rett som det er, kan hun finne på å snakke høylytt om mensen når hun sitter på kafé med venner eller familie.  Sakte, men sikkert har hun blitt helt filterløs. Så lenge hun har forskning og vitenskap i ryggen, er det få ting som stopper Gieselmann fra å snakke om tabubelagte tema eller sette autoriteter på plass. Som da hun ikledd sykepleierkostyme veide stortingspolitikere på baderomsvekt, for å illustrere hvor ubehagelig det er for åttendeklassinger å bli veid sammen med klassen sin.

– Det opptaket der er et av mine favorittopptak fordi jeg hadde det så sykt på det rene å være frekk og direkte. Det er så ekstremt mye som skjer i den alderen der, så det å få et tall på vekta si kan jo trigge mange. Og så hadde jeg forskninga i ryggen og hele tre hundre kommentarer fra ungdom med deres historier. For jeg har ikke lyst til å være frekk for å være slem, men jeg har muligheten til å være frekk med systemet i den jobben jeg har, på vegne av en ung målgruppe som ikke vet hva de skal stå opp for ennå.

JACK OF ALL TRADES, MASTER OF NONE

– Jeg har aldri hatt én spesifikk ting jeg interesserer meg for. Jeg har hatt mange.

Lenge lette Gieselmann etter en signatur, noe som kunne være hennes felt. Etter barndomsår i småkommunene Beiarn og Skjerstad iNordland flyttet hun til Bodø og begynte på musikklinja. Deretter var det Oslo og bachelor i klesdesign som sto for døren. Parallelt med studiene begynte hun å skrive i magasinene Melk & Honning og 730.no. Mote og populærkultur har alltid interessert henne, og å gå inn i det journalistiske feltet åpnet en bredere verden, hvor musikk, klær og populærkultur kunne flyte sammen.

Beiarn, Skjerstad, Bodø, Oslo. Hvor skulle veien gå nå, etter endt studium? Gieselmann hadde alltid søkt det som var litt større. Hun haddedrømt om å få jobbe i store magasiner som Vogue. Samtidig hadde hun fått et engasjement for bærekraft og feminisme. Hun var kritisk til moteindustriens overforbruk. Bacheloren i klesdesign var et stikk til klesbransjen og samfunnets forestillinger om såkalte tomboys, eller guttejenter.

En dag kom hun plutselig over stillingsannonsen for Newton – vitenskapsprogrammet som hadde fulgt henne gjennom barndommen. Fristen gikk ut to dager etter. Det var som noe klikka sammen.

Hun sendte inn en kort videosnutt på 30 sekunder, hvor hun skulle rekke å fortelle om seg selv og hvorfor hun ville ha jobben. Ble innkalt til først én audition, og så én til. Gieselmann innså først på andre audition at en jobb i Newton innebar å flytte til Trondheim. Det fristet lite å flytte til en mindre by når hun endelig hadde funnet seg til rette i Oslo. Men kallet om å bli programleder ble sterkere. Her kunne hun gjøre alt det hun likte i én jobb.

– Det var noe i meg som sa at selv om jeg ikke forventa å få den, så visste jeg at den jobben blir helt riktig for det jeg har lyst til å gjøre. Jeg bestemte meg for å velge den rolla jeg ville ha, den versjonen av meg som jeg ønska å være når jeg er på kamera. Det er jo… jeg er ikke en offentlig snuser, altså.

Gieselmann graver i en totebag og finner fram snusboksen. Hun avbryter praten for å presisere.

– … aldri på kamera. Jeg vil ikke ha dårlig innflytelse på seerne mine. Hvis noen ser at jeg snuser på gata, så får det bare være.

SOM ET TÅRNHOPP

Gieselmann husker ingenting fra andre audition til Newton. Det hun vet om opptaket har hun fått høre i ettertid.

– Jeg fikk høre at jeg var veldig til stede. Det var et eller annet som gikk feil med et eksperiment jeg skulle vise, og så reagerte jeg med en gang med å se inn i kamera, noe som var helt naturlig for meg å gjøre.

Eksperimentet hadde Lydia funnet på selv, og det gikk ut på å la en tennisball hvile oppå en basketball og la den treffe bakken. Trykket basketballen fikk mot bakken skulle gjøre at tennisballen spratt rett opp i været. Isteden føk den av gårde, helt ute av kontroll, og sneiet nesten kameramannen. De fleste hadde kanskje blitt flaue og sure på seg selv etter glippen. Gieselmann tok det med humor, og brukte det for det det var verdt.

–  Livet går jo ikke som planlagt, man kan jo ikke bare stoppe opp. Det var jo en kjempeartig blooper!

Hun sammenligner prøvelsen med realityserien Kompani Lauritzen, hvor hun i vår var en av de 14 kjendisene som ble utfordret i militærøvelser. Her ble deltakerne testet både psykisk og fysisk i egen viljestyrke. Gieselmann trekker fram Tårnhoppet, en klassisk øvelse hvor de bokstavelig talt må kaste seg ut i det som er ubehagelig. Fra et tårn med den psykologisk verst tenkelige høyden, 14 meter.

– På audition til Newton så var det liksom som i Tårnhoppet, at jeg bare måtte bestemme meg for ikke å holde noe tilbake.

Sånn føler hun det også om å være programleder. Et adrenalinrush som kommer og blokkerer ut alt annet. Hukommelsen som fordufter i øyeblikk med mye spenning i kroppen. Men der og da tar hun fram den indre regissøren sin. Skrur på alle knappene. Glemmer all usikkerhet og «gønner på».

ÅPENHETENS PRIS

Det skorter ikke på utfordringer i Gieselmanns arbeidshverdag. Jobben har i det hele tatt vært en eneste bootcamp for selvtilliten. Etter at hun ble programleder i Newton (2017) og senere i Unormal (2020), har hun rukket å trosse sin egen frykt for fritt fall både en og to ganger. Først ved å hoppe i fallskjerm fra 4000 meters høyde, senere med dødse-trener i svømmehallen. Hun har pratet åpent og fritt om alt fra mensen og onani til pornomyter og seksuelle overgrep. Men har den fryktløse og åpne mentaliteten sin pris?

– Jeg deler jo mye i Unormal, men det betyr ikke at man kan utnytte det.

Gieselmann tenker seg godt om. Tar seg en snus til.

– Det koster jo noe. Ikke sånn pengemessig, men det koster noe å dele så mye av seg selv. Jeg gjør det ikke fordi jeg vil snakke om alle mine erfaringer med kroppen. Det er ikke derfor jeg har lyst til å snakke om det. Men jeg gjør det så lenge jeg vet at det vil hjelpe noen andre til å få det lettere med seg selv.

I arbeidet med Det som ikke skulle skje, Unormal sine fem episoder om overgrep, følte Gieselmann for å være åpen om hva hun selv hadde opplevd. Hun ønsket imidlertid ikke noen overskrifter rundt det, eller å utlevere noen detaljer.

– Jeg kjente jo rundt å lage den serien at jeg hadde lyst til å fortelle … for å gi andre trygghet i å si ifra. Ikke fordi jeg ville ha oppmerksomhet rundt at jeg selv hadde opplevd det.

Likevel har flere medier ønsket å fokusere på nettopp hennes egne erfaringer. Gieselmann forstår hvorfor de ønsker et ansikt som kan fronte en slik historie, men hun vet med seg selv at den børen behøver hun ikke å bære.

– Det var en vinkling som var interessant å ta tak i. Jeg har full forståelse for det. Men jeg må finne mine egne bremser, verne litt om meg sjøl. Nå har jeg kanskje åpna en dør som alle andre vil gå inn i, men jeg har ikke gått inn den døra sjøl en gang. Jeg kjente at der går grensa, faktisk.

GULLGRUVE FOR KUNNSKAP

Sammen med Unormal-gjengen må Gieselmann stadig tenke nytt for å treffe den unge målgruppa på digitale plattformer. Det er imidlertid én ting som alltid funker: å se for seg en person du skal snakke til. Gieselmann forestiller seg at hun snakker til seg selv som tenåring, og tenker på hva hun gjerne skulle visst i de årene.

Det er mye kjendisnytt rettet mot ungdom. Leste du noen gang ungdomsbladet Topp?

– Ja, men det jeg syntes var interessant, var Mona og Mikkel (red.anm. en spalte hvor leserne stiller spørsmål om sex). Hvis livet mitt er et Topp-magasin, så føler jeg meg mye mer vel i rollen som Mona og Mikkel enn som personen på forsida.

Ironisk nok kanskje. Programlederen har en utstråling og en stil som får en til å ville plassere henne på coveret. Men for henne er verken personlighet eller estetikk et rop om oppmerksomhet. Tatoveringer, frisyre og klær er snarere symboler på det å kunne uttrykke seg selv og meningene sine. Det er et spesielt minne hun husker fra ungdomsskolen. Det handler om en skinnjakke.

Gieselmann mener hun vanligvis ikke gjorde noe ut av seg på ungdomsskolen. Kostymer og designprosjekter holdt hun for seg selv, innenfor husets fire vegger. Hun våget ikke å stikke seg ut. Men én dag kom hun stolt på skolen med en ny skinnjakke.

– Jeg hadde kjøpt den for egne penger og følte meg skikkelig kul. Og så kommer jeg på skolen og alle jentene syns den er så teit.

Gieselmann var ikke et mobbeoffer, men syns det var leit at det var så mange regler blant jentene. I dag er hun ikke noe redd for å stikke seg ut, og blir glad hver gang hun ser ungdom med sin egen stil.

– Jeg ser ikke på meg selv som noen rebell, selv om jeg har veldig mye tatoveringer og sånt. Når jeg får en ny tatovering, tenker jeg ikke at jeg har fått en ny tatovering. Da tenker jeg bare at nå ser dere meg litt mer sånn som jeg ser meg innenifra, eller som jeg ønsker å uttrykke meg. Eller hvis jeg har et basic antrekk og en litt mer spinnvill jakke. Jeg trenger den for å føle meg som meg sjøl.

– ALLE HUSKER DEN ENE LÆREREN

I 2017 ble Gieselmann nominert til beste programleder i den amerikanske Kidscreen-prisen, som belønner det beste fra barne-TV verdenover. Her til lands ble hun i 2020 nominert til Gullruten i kategorien Beste programleder – nyhet, sport eller aktualitet. Av og til tenker likevel den unge programlederen at det er rart hun har den rollen hun har. Hun får det som kalles imposter syndrome, det å tvile på egne evner og føle seg som en svindler.

– Når man innser at «Oi, shit, når skal folk skjønne at jeg egentlig ikke burde ha denne jobben her? Det finnes jo mange som er mye bedre enn meg. Hvem er jeg til å fortelle om de tingene her. Jeg er jo ikke noen psykolog eller helsesykepleier.»

Hva gjør at det er du som har den jobben, og ikke en ekspert?

– Jeg kjenner de som har den rette utdanninga, men så stopper det når det kommer et kamera foran dem. Det er det eneste som stopper folk fra å ha samme jobb som meg. Mens jeg tenker ikke over kamera en gang.

Siden hun begynte i statskanalen som 24-åring, er forbildene i Vogue bytta ut med dokumentarister. Blant dem Norges eneste punkrock-programleder.

– Jeg har en drøm om å bli Thomas Seltzer. Eller dokumentaristene i BBC, Billie JD Porter og Cherry Healey. Det er den uredde måten å angripe tema på, tema som er veldig vanskelig å snakke om. Jeg syns alle disse er gode på å vise virkeligheten uten å prøve å endre den så veldig.

– Jeg får gjort sånne ting nå som jeg jobber i Unormal, men det er jo gjerne kortere innslag. Jeg liker å gå litt mer i dybden, og vil gjerne nå ut til en voksen målgruppe etter hvert.

Dessuten har hun et mål om å klare å formidle på en praktisk og spennende måte. Akkurat sånn Gieselmann selv har funnet veien til ny kunnskap. Gleden over god formidling ble kanskje allerede vekket da hun som liten så på Newtons rare eksperimenter.

– Jeg huska jo at jeg elska å lære ting, jeg elska å utforske og var veldig visuell og kreativ og løsningsorientert. Det var det jeg likte med Newton, at jeg kunne se på og lære noe litt annerledes. Altså, alle husker den ene læreren som sa noe på en artig måte.

Syklus og hormoner gjør det mulig å få barn og gir oss lyst på sex. Og en hel masse andre bra greier. Men noen ganger lager hormonene trøbbel. Faktisk ganske ofte.

Tekst: THEA AGNETHE ERIKSEN
Illustrasjoner: KINE NORDGÅRD UGELSTAD

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 10, vinter/vår 2022

PMS

Omtrent 85 prosent av alle kvinner opplever plager før menstruasjon, men hos tre til åtte prosent er plagene så alvorlige at de går utover dagliglivet. Da kan det kalles premenstruelt syndrom (PMS). Guri Bårdstu Majak er seksjonsleder og overlege ved Gynekologisk avdeling på Oslo universitetssykehus. Hun forklarer at symptomene på PMS opptrer i andre halvdel av syklus, og er fraværende resten av syklusen. PMS rammer kun kvinner i fruktbar alder.

Ifølge Legeforeningen er det beskrevet over 200 forskjellige symptomer knyttet til PMS, men vanlige fysiske symptomer er oppblåst mage, ømme bryster, kvalme og hodepine. Psykiske symptomer er blant annet tretthet, depresjon, irritabilitet, lav selvfølelse, søvnløshet og angsttilstander.

Vi vet ikke nøyaktig hva som forårsaker PMS, men Majak forklarer at både genetiske og miljømessige faktorer synes å ha betydning. En forklaring er at økning og fall av hormonnivåer i løpet av syklusen kan påvirke signalstoffer (nevrotransmittere) i hjernen.

Det finnes ulike behandlingsalternativer som må vurderes etter hvor alvorlig rammet man er. Hvis det er nødvendig for den psykiske helsen, forsøker man gjerne målrettet behandling for å øke mengden tilgjengelig serotonin, et signalstoff i hjernen som får oss til å føle oss bra. Det finnes også en behandlingsmetode som retter seg mot kjønnshormonene.

– Den regulerer svingninger, og eventuelt blokkerer dem helt, for å se om det kan hjelpe på symptomene. Effekten av disse kan variere veldig fra kvinne til kvinne. Noen får god effekt av det ene, og andre av noe annet. Noen igjen har det kanskje best med en kombinasjon av flere ting, forklarer Majak.

Noen kvinner får også effekt av ulike livsstilstiltak, som å trene, benytte ulike avspenningsteknikker (yoga, meditasjon) og å opprettholde et sunt kosthold. Effekten av dette er ikke vitenskapelig bevist, men Majak forklarer at effekten kan henge sammen med at det ved trening frigjøres en del nevrotransmittere som gjør at man føler seg bedre.

PMDD

Premenstruell dysforisk forstyrrelse (PMDD) er en mer alvorlig variant av PMS. Majak forklarer at PMDD ofte har en kraftig og invalidiserende påvirkning på pasientens psykiske helse, i form av depresjon, angst, irritabilitet, sinne, utmattelse og konsentrasjonsvansker.

– Dette har en stor innvirkning på livskvaliteten, og disse kvinnene har en økt risiko for selvmordstanker og selvmordsforsøk hvis de ikke får god hjelp, forklarer hun.

Statistikk viser at rundt to prosent av kvinner plages av tilstanden. Den gjennomsnittlige debutalderen for PMDD er 26 år, men tilstanden kan dukke opp når som helst før overgangsalderen. En diagnose stilles ved at legen bruker spesifikke diagnosekriterier.

I likhet med PMS finnes det ikke en klar årsak til PMDD, men både genetiske og miljømessige faktorer ser ut til å spille inn. Behandlingen er den samme som ved PMS. Majak legger til at det kan være aktuelt å fjerne eggstokkene kirurgisk, dersom kvinnen ikke ønsker barn i fremtiden. På den måten får kvinnen en permanent effekt.

Majak påpeker også viktigheten av å kjenne sin egen syklus:

– Variasjoner i humør og form er vanlig for mange, men påvirker det hverdagen i stor grad, er det fint å føre dagbok, eller bruke en app som gjør det mulig å fange opp en systematikk i symptomene. Selv om det å vite at man gjennomgår PMS/PMDD ikke endrer symptom-byrden i seg selv, er det ofte en lettelse for både kvinnen og de rundt å vite hva det dreier seg om. Det kan også gi mulighet for målrettet behandling.

 

Menoragi

Kraftige blødninger ved menstruasjon, også kalt menoragi, er ikke alltid tegn på sykdom, men fortsatt plagsomt. Ingrid Baasland er gynekolog ved Baasland-klinikken. Hun definerer menoragi med at man mister mer enn 80 milliliter blod per menstruasjon.

– 80 milliliter er en abstrakt mengde for de fleste av oss. Men dersom man må bruke både bind og tampong for å unngå gjennomblødning, at dette må skiftes nesten hver time på dagtid, og at man må opp og skifte på natten eller at det kommer blodklumper, da indikerer det unormalt store blødninger, forklarer Baasland.

Det er rundt en femtedel av kvinner i 30- og 40-årene som sliter med kraftige blødninger. Hos mange kvinner finner man ingen spesiell årsak til kraftig menstruasjon. Ofte er hormonell behandling førstevalget. Baasland forklarer at hormonspiral kan redusere blødningene med 90 prosent, og p-piller reduserer blødningene også betydelig.

Hun forklarer også at en vanlig årsak til kraftige menstruasjonsblødninger er muskelknuter i livmoren. Dette er godartede svulster som vokser ut fra muskulaturen i livmorveggen.

– Mange kan ha slike muskelknuter uten å merke noe, men noen kan få plager i form av kraftige menstruasjoner eller trykksymptomer. Det siste kan skje dersom muskelknutene blir veldig store, sier hun.

Hvis du har kraftige blødninger, eller hvis blødningsmønsteret forandrer seg, kan det uansett være grunn til å sjekke seg hos legen. Baasland trekker frem at kraftige blødninger kan resultere i blod- og jernmangel, som videre kan påvirke livskvaliteten.

Endometriose

Endometriose er en kronisk tilstand, og blir regnet som en av de vanligste kvinnesykdommene vi har. Man antar at omtrent en av ti kvinner har sykdommen, men ikke alle er like plaget. Noen blir heller aldri undersøkt, og får dermed ikke diagnosen.

Anton Langebrekke er spesialist i gynekologi, og har blant annet jobbet som overlege på Ullevål sykehus. Han forklarer at endometriose innebærer at endometriet, altså livmorslimhinnen, er på avveie og vokser utenfor livmorhulen. De vanligste stedene å finne endometriose er i bekkenet, rundt eggstokkene, egglederne, utenpå livmor, samt området mellom livmor og endetarm. I noen tilfeller kan endometriose også bli funnet på tarm, blære, vagina, lunger og urinveier.

Endometrievevet vil skape betennelse rundt seg, og skape sammenvoksninger og cystedannelser i form av små blodfylte knuter, eller større cyster i eggstokkene. Betennelsen påvirker nervene i nærheten, og gir opphav til smerter. Betennelsesreaksjonen kan også skade blant annet egglederne og eggstokkene.

Guri Bårdstu Majak forklarer at de vanligste symptomene er smerter ved menstruasjon og/eller eggløsning, smerter ved samleie, smerter ved vannlating og avføring. Kvalme og oppblåsthet er også vanlig, og mange vil også oppleve utmattelse av ulik grad. Hos noen påvirker endometriosen også humøret, og det er økt risiko for depresjon og angst. Mange endometriose-pasienter sliter også med fertilitet. Langebrekke forklarer at cirka 50 prosent av alle infertile pasienter har endometriose, men han påpeker også at det finnes håp.

– Hvis endometriose er oppdaget og behandles kirurgisk – så øker sjansen for graviditet betydelig både ved spontan graviditet og IVF, sier hun.

Diagnosen stilles ved kikkhullskirurgi, men en gynekologisk undersøkelse og samtale med pasienten kan også gi mistanke om tilstanden. Langebrekke forklarer at man mistenker at det er menstruasjon som utløser problemene og smertene ved endometriose. Derfor er hovedmålet med medikamentell behandling å redusere mensen. Mange begynner på p-piller eller setter inn hormonspiral.

Majak påpeker også at det finnes noen andre alternativer, og at mange kvinner har nytte av kostomlegging ved tarmplager, fysioterapi ved muskulære smerter, psykisk støtte og eventuelt sexolog.

Langebrekke påpeker også viktigheten med å ta plagene på alvor, og å oppsøke lege:

– Man skal ikke være så invalidisert at man må være hjemme fra jobb eller ligge å vri seg i smerter, og bruke store mengder smertestillende under hver menstruasjon. Da bør man gå til legen.

Adenomyose

Adenomyose er beslektet med endometriose, men regnes som en egen sykdom. Direkte oversatt fra gresk heter sykdommen «kjertel-i-muskel-sykdom». Hvis du har adenomyose, vokser det altså kjertler fra livmorslimhinnen inne i livmorveggen. Den forekommer i alle aldersgrupper, men er hyppigst i alderen 34 år og oppover. Man antar at 15-20 prosent har adenomyose.

Adenomyose gir ikke symptomer hos alle, men det vanligste symptomet er sterke menstruasjonsblødninger og smerter. Sterke blødninger er et symptom som skiller seg fra endometriose, og ca. 50 til 70 prosent opplever dette. Hyppig vannlating, smerter under samleie, bekkensmerter og oppblåsthet kan også forekomme. Hos noen kan adenomyose bidra til vansker med å få barn.

Man vet ikke nøyaktig hvordan adenomyose oppstår, men hovedteorien kalles «skade-og-reparasjons»-teori. Den beskriver hvordan kroppen prøver å lege små skader eller rifter i livmoren, men i denne prosessen produseres adenomyose. Teorien forklarer hvorfor adenomyose blir verre og verre med årene etter fødsel. Langebrekke trekker også frem en annen teori om at membranen som ligger under livmorslimhinnen allerede kan være skadet i fosterstadiet.

Adenomyose diagnostiseres ved gynekologisk undersøkelse, ultralyd eller MR. Langebrekke forklarer at noen kan ha lokal adenomyose, og da er det mulig å fjernes kirurgisk. Ellers er det også vanlig å få hormonell behandling, eksempelvis med hormonspiral.

PCOS

Polycystisk ovariesyndrom (PCOS) er en kronisk tilstand som kan debutere gjennom hele kvinnens fruktbare alder. Som oftest debuterer den i tidlig voksen alder. Ingrid Baasland forklarer at navnet kommer av at man ved ultralyd kan se mange (poly) væskefylte hulrom (cyster) på eggstokkene (ovariene). Videre definerer hun PCOS som en hormonell ubalanse:

– Det er en tilstand der hormonene er i ubalanse slik at eggene på eggstokkene ikke modnes skikkelig, noe som igjen medfører manglende eggløsning. Kvinner har ulike kjønnshormoner (østrogen, progesteron og androgener). Ved PCOS er det en ubalanse mellom disse hormonene med en overvekt av androgener (mannlige kjønnshormoner).

Den økte mengden testosteron fører til symptomer som unormal hårvekst, uregelmessig mens og akne. Baasland forklarer videre at dersom eggløsning er uregelmessig eller sjelden, kan det bli vanskeligere å bli gravid.

Den hormonelle ubalansen kan også gi forstyrrelser i forbrenningen. Dette innebærer at hormonet insulin, som kontrollerer blodsukkeret, virker dårligere, som igjen kan lede til utviklingen av diabetes type 2. Baasland forteller også at kvinner med PCOS har lettere for å legge på seg.

Diagnosen PCOS stilles ved at pasienten må ha minst to av tre symptomer og kriterier; uregelmessig menstruasjon, hyperandrogenisme (enten behåringsplager, kviser eller ubalanse i visse hormonprøver) eller typiske funn med mange små cyster ved ultralyd av eggstokkene.

I Norge er det rapportert at 14 prosent av kvinner i fruktbar alder har PCOS. Baasland forklarer at årsaken til diagnosen ikke er kjent, men man tror at både arv, miljø i fosterlivet og livsstil spiller en rolle i utviklingen, og også på symptomenes alvorlighetsgrad.

Valg av behandling avhenger av symptomene, prevensjonsbehov og barneønske.

– Et viktig langtidsmål i behandlingen ved PCOS er å forebygge negative langtidsfølger ved å behandle overvekt, nedsatt sukkertoleranse, og fettstoffer i blodet for å forebygge diabetes type 2, høyt blodtrykk og hjertekarsykdom, sier Baasland.

Videre trekker hun frem at mange PCOS-pasienter begynner på p-piller, som også kan hjelpe med akne- og behåringsplagene. I tillegg er mosjon og kostendring viktig. Regelmessig mosjon har vist positiv effekt på blodsukkernivået, triglyserider (fettstoffer i blodet) og blodtrykk. Likevel er mosjon som regel ikke nok for å gå ned i vekt, og kostendring er viktigst. Samtidig er det viktig at kvinnen finner et kosthold hun lever godt med, avslutter Baasland.

Skriftlige kilder: Helsenorge, Legeforeningen, Endometrioseforeningen

Da Gloria Kankunda så seg i speilet første gang etter syreangrepet, tenkte hun «nå er livet over».

Tekst: Tommy Halvorsen
Foto: John T. Pedersen

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, sommer 2022

MAI-KVELDEN VAR LIKE VARM som den pleier i Ugandas hovedstad Kampala. Klokka hadde passert 22 da Gloria Kankuda satte seg inn i sin metallic grå Suzuki på vei hjem til nabolaget Kabowa der hun bodde. Dagen hadde vært full av møter og arbeidsoppgaver. Med seg i bilen hadde hun en venninne som skulle overnatte. Praten fløt like fint som kveldstrafikken, helt til de svingte inn og nærmet seg porten der hun bodde. Svakt opplyst av gatelysene så de en fremmed skikkelse kledd i en rødrutete flanellskjorte med åpen jakke over.

 

– Er det vanlig at folk lusker rundt her så sent? undret venninna.

Gloria trakk på skuldrene. Hun var nesten aldri ute på denne tida av døgnet. Klokka var litt over 22.30. Det var torsdag 21. mai 2009. Bilens hastighet var lav, de nærmet seg porten som vakta snart skulle åpne for dem.

Så ble bildøra brått revet opp. Den ukjente mannen i flanellskjorte tok tak i armen til Gloria og forsøkte å rive henne ut. Hun gjorde motstand, skrek alt hun maktet. Plutselig kjente hun at noe ble helt over henne. Gloria tenkte at det var et ransforsøk, og at gjerningsmannen ønsket å gjøre henne bevisstløs med middelet han hadde med seg. Hun klarte ikke å se hva det var, men hun kjente en lett smerte, små ilinger i huden.

 

RETT FØR PORTVAKTEN og sjokkerte naboer kom ilende til, forsvant gjerningsmannen. Inne i Suzukien hadde det lagt seg et teppe av røyk. Det var ikke mulig å se klart, men Gloria maktet å karre seg ut. Naboene, som ennå ikke forstod hva som hadde skjedd, bestemte seg for å frakte henne til en klinikk i nærheten.

Da de ankom klinikken, hadde Gloria kun truse og BH på, resten av klærne var etset bort. De forstod ennå ikke at det dreide seg om syre, men sykepleierne innså raskt at dette var noe de ikke kunne håndtere på den lille klinikken. Gloria ble sendt videre til Kampala International Hospital.

Hun var fortsatt ved bevissthet, satt helt stille under transporten. Adrenalinet dempet smertene noe. Inne på sykehuset hadde lege Ben Khingi kveldsvakt. Nå så han enda en skrekkslagen kvinne foran seg. Han innså umiddelbart det de andre ennå ikke hadde forstått: At kvinnen var utsatt for syreangrep.

Før de nådde dusjen, hadde legen beordret at bøtter med kaldt vann skulle helles over Gloria. Idet vannet traff kroppen, var det som en eksplosjon av smerter Gloria ikke hadde kunnet forestilt seg at hun noensinne skulle kjenne. Redselsfylte hyl raste gjennom sykehuskorridorene. Hun tenkte på sønnen Aaron, og på barnet hun bar i magen. Tre måneder på vei. Så besvimte hun.

 

HUN HUSKER AT HUN VÅKNET av en mannsstemme som lente seg mot øret hennes og spurte om han kunne få klippe av håret hennes. Gloria anstrengte seg, nikket svakt.

– Jeg hadde langt, vakkert hår den gangen, sier 38-åringen. Et mildt smil legger seg over ansiktet.

Det venstre øyet lever med, det høyre er dødt. Det stod ikke til å redde, og hun fikk senere et kunstig øye satt inn. At hun i det hele tatt har ett øye å se med, kan hun takke doktor Khingi for.

Som en del av behandlingen satte han i gang med drypp av saltvannsløsning på øynene, slik at de ikke på noe tidspunkt skulle bli tørre. Grunnet personalmangel fikk ett av Glorias familiemedlemmer i oppgave å være dråpeansvarlig gjennom natta. Hvert femte-sjette sekund traff en ny dråpe åpne øyne som lengtet etter å falle i søvn. Saltvannsdråpene var årsaken til at det venstre øyet ble reddet.

De første dagene på sykehuset gikk med til å rense huden. Gloria trodde det verste var unnagjort etter fire dager da hun ble overført til Mulago Hospital, landets største sykehus. Men lidelsene hadde så vidt begynt.

 

PÅ MULAGO HOSPITAL SKAR legene bort så mye død hud som de kunne, så langt ned som mulig, uten at det skulle blø for mye. Behandlingen i Glorias tilfelle var ekstra komplisert på grunn av graviditeten. Det var uvisst om barnet i magen ville klare seg.

Etter fem dager på Mulago ble Gloria fløyet til Cape Town for å behandles av eksperter som ikke fantes i hjemlandet. Reisen var mulig som følge av økonomiske bidrag fra familie, samt velvilje fra det offentlige. Gloria skulle ikke få gjøre vendereis før over to år senere.

– Det var en vanskelig tid, sier Gloria som etter hvert sluttet å telle alle operasjonene.

– Jeg hadde mye smerter som følge av skadene, og i tillegg lengtet jeg etter sønnen min hjemme.

Hun så ham ikke én eneste gang i løpet av disse drøye to årene. Og hun ble ikke akkurat oppløftet da hun så seg selv i speilet første gang etter angrepet. Drøyt to uker etter den skjebnesvangre kvelden i Kampala ble hun hjulpet inn på badet av to sykepleiere. Da Gloria hevet blikket mot det ovale speilet over vaskeservanten, så hun et ansikt hun ikke kjente igjen, fullt av sår og gul-hvite flekker.

«Nå er livet mitt slik jeg kjenner det, over», tenkte Gloria.

– Hvordan skal jeg forklare det? 38-åringen løfter underarmen fra bordet, legger haka i håndflata mens hun tenker seg om og ser på ALTSÅs reporter.

– Det var i dette øyeblikket foran speilet at virkeligheten for alvor slo inn. Jeg så en annen person, og jeg likte ikke det jeg så.

Ved syreangrep blir de ytre skadene på huden mer synlige når det har gått en viss tid, og arrene har fått tid til å sette seg. Gloria, i likhet med mange andre som har vært eksponert for syre, kunne hatt betydelig mindre, ytre skader dersom hun hadde blitt satt under vann på et tidligere tidspunkt. Den beste «medisinen» etter syreangrep er nemlig å komme seg i dusjen så raskt som mulig, opplyser Khingi til ALTSÅ. Med 20 minutter eller mer under rennende kaldt vann umiddelbart etterpå, ville skadene på huden mest sannsynlig vært minimale for Gloria.

FOR GLORIA BLE tida etter angrepet preget av tunge, depressive tanker. Vendepunktet i prosessen med å akseptere sitt nye utseende kom gjennom samtaler med fysioterapeuten på sykehuset i Cape Town.

– Hun ble en venn som klarte å trøste og muntre meg opp. Gradvis endret jeg fokus. Jeg hadde en sønn der hjemme, samt en forestående fødsel. Angrepet hadde tross alt ikke drept meg eller barnet i magen. Langsomt begynte jeg å se meg selv som en overlever i stedet for et offer.

Fem måneder ut i Sør-Afrika-oppholdet gjennomførte Gloria en vellykket fødsel.

– Jeg ga henne navnet Miracle, sier hun med et varmt smil.

GLORIA HADDE FÅTT ET forvarsel om angrepet. Noen uker før hadde hun blitt oppringt, og en ukjent mannsstemme hadde opplyst at en kvinne hadde forhørt seg om vedkommende kunne ta på seg et «syreoppdrag». En såkalt «acid-hitman» er vanlig ved angrep av denne typen. Mannen forklarte at han hadde sagt nei, og nå ville han advare Gloria. Hun tok det ikke altfor alvorlig, tenkte at det måtte være noen som enten tok feil, eller tullet.

– Jeg hadde aldri i min villeste fantasi forestilt meg at jeg kunne bli utsatt for et slikt angrep, jeg som ikke hadde noen fiender, sier hun.

Etterforskningen pekte imidlertid i retning av en kvinne, og motivet Gloria i dag tror hun hadde, var sjalusi. Kvinnen ble arrestert, men ettersom Gloria var under behandling i utlandet og naturlig nok ikke kunne stille ved berammet tid i rettssystemet, ble saken henlagt, og kvinnen ble sluppet fri.

Opplysningene bekreftes av legen Ben Khingi som hadde tett kontakt med Gloria i tida etter angrepet.

– Syreangrep skjer nesten alltid etter mørkets frembrudd, noe som gjør at det oftest ikke er andre vitner enn den angrepne selv. Offeret får dermed en dobbeltrolle som både offer og vitne, og når man på grunn av skader og behandling ikke er i stand til å møte i retten, henlegges sakene raskt, forklarer Khingi. Han underbygger svakheten i rettssystemet ytterligere med følgende opplysninger:

Mindre enn femti prosent av de som står bak angrepene blir indentifisert, enda færre enn dette stilles for retten. Blant disse igjen er det bare noen få som faktisk blir dømt og må sone i fengsel.

– At gjerningspersonen forblir fri, er en ekstra belastning for ofrene, både med tanke på usikkerheten det skaper, og skuffelsen over at rettssystemet svikter dem, sier Khingi.

Gloria selv bekrefter at hun bærer på en utrygghet som aldri helt slipper taket.

– Jeg kan innimellom kjenne på en frykt, både i forhold til barna mine og meg selv. Når noen har gjort denne forbrytelsen én gang, tenker man at de kan være i stand til å gjenta det.

Gloria vrir hodet litt til siden. Det tar noen sekunder før hun fortsetter.

– Hun er fortsatt der ute. Fri. Redselen vil nok aldri bli helt borte.

– Er du sint? Bitter? 

– Nei, i dag er jeg rolig. Fylt av fred. Det er best for min egen del ikke å være sint. Troen min har også hjulpet meg. Jeg har tilgitt henne, sier Gloria.

 

 

IFØLGE DE SENESTE rapportene har man offisielt registrert rundt 35 syreangrep årlig i Uganda, men det reelle tallet er sannsynligvis langt høyere. Flere rapporter tyder på at forbrytelsen er utbredt, også i avsidesliggende strøk. En stor samfunnsundersøkelse viste for eksempel at tre av fire personer var kjent med begrepet syrevold, og én av fem kjente et offer, opplyser Acid Survivors Trust International (ASTI), en non-profit internasjonal organisasjon med britisk opphav – hvis eneste formål er å få slutt på syrevold verden over.

Syrevold rammer først og fremst kvinner. Rundt 90 prosent av ofrene for syreangrep i Uganda er kvinner.

– Årsaken er ofte enten at kvinnen har avvist en mann, eller sjalusi og sinne fordi hun avslutter forholdet – kanskje også fordi hun har møtt noen andre. Det skjer også at kvinner initierer angrep mot andre kvinner. Når en mann angripes, er motivet derimot annerledes. Da er det i stor grad relatert til business – ønsket om å skremme noen unna, eller sette dem ut av spill, opplyser Khingi.

India, ett av landene i verden med mest syrevold, har rundt 1500 registrerte angrep årlig, ifølge ASTI. Av disse er 80 prosent rettet mot kvinner. Syrevold gjenspeiler og opprettholder diskriminering av kvinner og jenter, og er forbudt ved internasjonal lov. Altfor ofte forblir denne grove kriminaliteten likevel urapportert, og dermed også ustraffet. En viktig årsak til dette er at mange overlevende etter syreangrep lever i frykt for represalier, og av den grunn velger ikke å rapportere eller anmelde angrepet. ASTIs anslag over hvor mange angrep som forblir urapportert verden sett under ett, er 60 prosent.

GLORIA, SOM BLE EN del av den offisielle syrevoldstatistikken for 13 år siden, drifter i dag sin egen organisasjon – Kankunda Gloria Foundation. Organisasjonen hjelper overlevere overlevende? etter syreangrep; både økonomisk når muligheten finnes, materielt og ikke minst psykososialt; støtte til å komme tilbake – ut igjen i samfunnet.

– Det er mange som befinner seg i en sårbar situasjon. Pandemien har rammet flere av «våre» ekstra hardt. For de fleste var det tøft nok i utgangspunktet. Noen har vært nødt til å tigge for å overleve. Noen dør. Ikke nødvendigvis av de fysiske skadene. De orker ikke mer. Makter ikke å håndtere reaksjonene og fordommene de møter. Blikkene og kommentarene fra folk på gata. Jeg ønsker å gi folk motet til å bære arrene sine – både de synlige, fysiske arrene, og de indre arrene – slik at de blir i stand til å vende tilbake til samfunnet. Jeg har muligheten til å stå opp og kjempe for andre. Denne vissheten driver meg, forteller hun.

Den aller første organisasjon i landet som ga hjelp til mennesker utsatt for syreangrep, Acid Survivors’ Foundation Uganda (ASFU), en ikke-statlig organisasjon (NGO), ble etablert av legen som behandlet Gloria, Ben Khingi, i 2003. ASFU sin ambisjon var å hjelpe de skadede både medisinsk, psykososialt og økonomisk, samt hjelpe med advokatbistand – alt for å legge til rette for en raskest mulig retur til samfunnet. Legens engasjement for syresaken ble vekket allerede et par år før organisasjonen så dagens lys.

– Jeg fikk to pasienter som hadde vært utsatt for syreangrep, begge med store skader. På den tida hadde vi liten erfaring med å behandle denne typen pasienter, sier Khingi sittende inne på det spartanske kontoret sitt; fire-fem kvadratmeter stort, møblert med skrivebord og tilhørende stol, to oransje plaststoler forbeholdt pasienter og besøkende, samt en undersøkelsesbenk. Vinduspersiennene er stilt slik at de slipper inn litt av det varme ettermiddagslyset.

I mange tilfeller er stemmen den eneste gjenværende muligheten – selv for de aller nærmeste – til å gjenkjenne den angrepne etter at skadene har satt seg. Blindhet er også en stor risiko. I tillegg til de fysiske skadene, som krever kirurgi og lang oppfølging, understreker doktoren de alvorlige psykologiske konsekvensene.

– Det påvirker selvtilliten og det sosiale livet i stor grad. En pasient har like stort behov for behandling og oppfølging fra psykiatrisk fagpersonell som den rent fysiske behandlingen.

ASFU HAR IKKE VÆRT ordentlig i drift de seneste åtte åra på grunn av mangel på midler, samt en krevende arbeidshverdag for Khingi selv. Til gjengjeld har nye organisasjoner og personer, slik som Gloria Kankunda, tatt over.

Selv om legen ikke lenger har ansvar for en organisasjon, lever engasjementet videre.

– Jeg har alltid engasjert meg sterkt i pasientene. Nå for tida bor en av dem hjemme hos meg, slik at jeg har mulighet til tett oppfølging, sier han.

– Hvordan er oppmerksomheten rundt syreproblematikken i Uganda i dag?

– Oppmerksomheten fra myndighetene har kommet og gått. For noen år siden var det stor interesse, men den har mer eller mindre forsvunnet. Politikere og myndighetspersoner bryr seg ikke nok fordi temaet er fjernt fra dem selv, tror legen som har mistet oversikten over hvor mange pasienter med syreskader han selv har behandlet – flere hundre i tallet.

– Hva kan gjøres for i beste fall å komme syrevolden til livs?

– Syra er et svært rimelig middel som kan volde stor skade på andre. Énlitersflasker koster 3000 shilling, mindre enn én US dollar, og kan kjøpes på alle bensinstasjoner. Tilgjengeligheten burde vært mye mer restriktiv. Syre brukes i stor grad til bilbatterier, og det er liten vilje til å erstatte syren med noe annet. Når noen trenger syre til bilbatteriet, burde de fått service og påfyll fra personalet på bensinstasjonen, i stedet for å få kjøpe med seg plastflasker og kanner. Vi har lenge forsøkt å nå frem med dette uten å lykkes, sier Khingi.

Han nevner svakhet i etterforskning, lover og rettssystemet som andre hindre.

– Det burde vært mye større fokus på å oppklare saker, og straffene burde vært strengere.

Statistikk fra andre land viser nemlig at lover, strengere straffer og mindre tilgjengelighet har en stor effekt. I Bangladesh, Pakistan og Kambodsja har man som direkte konsekvens av økt fokus på lover og strengere håndheving av dem, samt opplysningskampanjer og redusert tilgjengelighet, klart å redusere syrevold betydelig, ifølge ASTI.

EN ANNEN KVINNE som selv har følt syrevold-problematikken på kroppen, og som i dag kjemper aktivt for lovendringer og for å hjelpe andre, er Reenah Ntoreinwe. Hun jobbet som sekretær da livet endret seg brått en vårkveld i 2009.

 

Denne kvelden satt hun i bilen til en venninne som hun skulle overnatte hos. I det de nærmet seg porten foran leilighetsbygget, la de merke til en person som kom gående mot dem. Han var kledd i svart jakke og caps. Selv om Reenah hadde justert setet slik at hun lå bakoverlent i passasjersetet, så hun at mannen holdt noe i hånda.

Bilen rullet sakte de siste meterne inn mot porten, før den stanset helt. Et sekund eller to senere hørtes et høyt skrik fra førersetet. Brått var bilen fylt av røyk. Reenah klarte ikke å se hva som skjedde, men kjente at noe traff ansiktet og kroppen. Til å begynne med føltes det ut som noe veldig kaldt. Ennå kjente hun ingen smerte.

Venninna nærmest veltet ut av bilen, mens hun fortsatte å skrike. «Jeg må også komme meg ut», tenkte Reenah instinktivt. Utenfor så hun mannen i den sorte jakka med caps på hodet. Han løp ikke, han forlot plassen gående, som om ingenting hadde skjedd. I samme øyeblikk som Reenah kjente den første smerten, fikk hun øye på en gul jerrykanne på bakken rett ved siden av bilen.

– Reenah, det er syre. Han har helt syre over oss, ropte venninna hysterisk.

ALTSÅ MØTER REENAH på kafé i Kampala Boulevard, midt i hovedstadens yrende, og tilsynelatende kaotiske sentrum. Øynene har blitt blanke mens hun har fortalt om kvelden angrepet skjedde.

Det var åpenbart venninna som var mål for angrepet. Uheldigvis for Reenah sin del befant hun seg på feil sted til feil tid. En «bestiller» og en «hitman» ble arrestert i etterkant av angrepet, men saken ble henlagt og de to ble sluppet fri etter henholdsvis én og tre måneder – uten dom. For Reenah sin del innebar syreangrepet nesten fem måneder lenket til sykesenga – med fire store operasjoner og hudtransplantasjoner underveis.

Hva tenker hun om henleggelsen i dag?

– Det smerter ekstra. Skadene jeg og venninna mi ble påført, ville ikke blitt borte som følge av en rettssak og rettferdig straffeutmåling, arrene hadde ikke forsvunnet, men det ville vært medisin for sjela og hjulpet mentalt, sier Reenah.

EN AV DE TØFFESTE dagene på sykehuset var da den fire år gamle sønnen kom på besøk for første gang – halvannen måned etter angrepet.

– Jeg var så redd for reaksjonen hans, selv om jeg på den tida fortsatt var dekket av bandasjer, forteller Reenah som i dag er mamma til enda en gutt.

Hun klarer ikke å holde tårene tilbake når hun tenker tilbake på besøket.

– Jeg er her på grunn av en tatovering, var Reenahs forklaring til sønnen den dagen. Hun maktet ikke å fortelle sannheten.

– Mamma kommer snart hjem, sa hun til ham.

Tre og en halv måned senere fikk hun reise hjem, der hun bokstavelig talt låste seg inne.

– Jeg ville unngå å bli sett. Fryktet alle spørsmålene jeg visste ville komme: Hva har skjedd? Hvem har gjort dette? Hvorfor?

Det skulle gå lang tid før Reenah forsonet seg med skadene og sitt eget utseende. Så lenge som syv år etter angrepet, i 2016, fikk hun en sterk følelsesmessig reaksjon da hun deltok på et møte med andre ofre for syreangrep.

– Jeg brøt sammen i gråt. Det var første gang jeg møtte andre overlevere overlevende? enn venninna mi. Rundt meg i rommet satt mennesker med skader, mange mye større enn mine. Den natta sov jeg ikke ett eneste minutt. Jeg lå og tenkte, spurte meg selv: Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?

PÅ DET SAMME møtet befant Linneti Kirungi seg. 30-åringen, som denne dagen i Kampala sentrum så langt har sittet stille og lyttet ved siden av Reenah, skulle komme til å bli hennes nære venninne og kompanjong i tida etter 2016. Selv var hun 19 år da hun ble angrepet med syre. Hun tror det var eks-kjæresten som bestilte angrepet. De to gode venninnene Reenah og Linneti startet sammen opp organisasjonen Hope Care Rescue Mission. Gjennom denne støtter de overlevere overlevende?, samtidig som de jobber for å få myndighetenes oppmerksomhet.

– Å være en overlever innebærer et hardt liv for mange, ikke minst økonomisk, sier Reenah. Hun mistet selv jobben som følge av syreangrepet, og senere har hun opplevd blikkene de gangene hun har blitt innkalt til jobbintervjuer. Man blir «dømt» og nedvurdert på grunn av arrene, forteller hun.

– Jeg vet hvordan livet mitt var før, og hvordan det har blitt etter angrepet. Like fullt, jeg kan bevege meg fritt, jeg har hendene mine, synet mitt. Tenk hvor hardt det må være for dem som har mistet hendene, eller er blitt blinde? Linneti mistet ett øre, men hun kan fortsatt høre. Vi ønsker å være en stemme for dem som ikke makter å snakke for seg selv, sier Reenah, og legger til:

– Det gir en god følelse å kunne hjelpe andre, men det er også tøft. Vi bærer våre egne historier, og som dere har sett, jeg klarer fortsatt ikke å holde igjen tårene når jeg tenker tilbake.

Noe ønske om å prøve å rette ytterligere på arrene og skadene gjennom plastisk kirurgi har hun ikke.

– Jeg skjulte meg i lang tid, men etter hvert som jeg så at de nærmeste ble vant til utseendet mitt, våget jeg å vise mer og mer. Jeg er den jeg er, og uansett hvor mange operasjoner jeg hadde begitt meg inn på, ville jeg uansett ikke blitt den jeg en gang var.

Reenah ser bort på Linneti, løfter ei hånd med neglelakkpyntede fingre – fire røde, en hvit med gullpynt – og drar de stramme rastaflettene litt tilbake, slik at arrene i ansiktet blir enda mer synlige.

– Dette kostet meg fem måneder på sykehus. Det er for kostbart til å holdes skjult.

I tillegg til å hjelpe andre overlevere bruker de to kvinnene tiden sin til initiativ for å endre lover og rettspraksis knyttet til syrevold.

– Myndighetene tar ikke syreproblematikken alvorlig nok. Når vi forsøker å få dem engasjert i kampanjene våre, er det ingen respons.

Reenah og Linneti akter ikke å gi opp. De fortsetter både med støtte, informasjon, besøk i rettssaler for å observere hvordan saker blir behandlet, samt å oppsøke sykehus for å fange opp nye overlevere.

– Noen ganger, når vi har besøkt sykehus og ikke hører om noen nye angrep, er det nesten så man begynner å tro at syrevolden er på vei bort. Men så skjer det igjen. Og igjen. Det er langt fra over, sier Reenah.

EN NY DAG GRYR i Kampala. Denne dagen skal vi sammen med Gloria Kankunda reise ut av hovedstaden – til Iganga Town for å møte Moureen Lydia Nabaanjala, en overlever Gloria kom i kontakt med via egen organisasjon.

Etter en lang og strabasiøs ferd, inkludert flere politikontroller, ankommer vi Iganga, ti mil utenfor Kampala i østlig retning, mange timer forsinket. Nattas og morgenens kraftige regnskyll har ikke akkurat virket positivt på trafikkflyten.

 

Vi venter på avtalt sted. Gloria har ringt og gitt beskjed om vår ankomst. Noen minutter senere roper hun ut av vinduet, «Moureen, Moureen!».

Moureen har ikke sett bilen, selv om hun er få meter unna oss. Syra har nesten stjålet alt syn.

– Hvordan gikk turen? Det ble en lang reise ja. Sånn er det på vei til himmelen, sier Moureen smilende idet hun stikker hodet inn i bilen.

 

Moureen var akkurat ferdig utdannet sykepleier da 2013 nærmet seg slutten. Hun bodde på denne tida i Kampala. Hun og kjæresten hadde bestemt seg for å gifte seg, og livet smilte. Hun var på vei hjem, satt bakpå en motorsykkeltaxi. Like før hun var hjemme, kom en bil opp på siden av henne. Fra det åpne vinduet kastet en mann syre mot Moureens ansikt.

Ingen ble dømt for angrepet, men etterforskningen pekte i retning av Moureens ekskjæreste.

Etter angrepet ble hun værende på Mulango Hospital i to måneder, før hun flyttet hjem til Iganga der hun ble ivaretatt av slektninger.

– Jeg gikk inn i en dyp depresjon. Jeg hadde jobbet så hardt, klart å ta utdannelsen som skulle sikre meg et bedre liv. Brått ble alt revet bort. Jeg hadde ikke lyst til å leve lenger, forteller hun.

MOUREEN VAR GRAVID da angrepet skjedde, hun ble bedt om å være sterk, holde ut. Ikke minst for det ufødte barnet sin skyld, og for Joel, toåringen hun allerede var mamma til.

– Jeg måtte bare bite tennene sammen, og sette min lit til Gud. Det har vært tøft. Jeg har store skader, blant annet svært redusert syn som gjør at jeg må unngå å være utendørs på dagtid når sollyset er for sterkt. Men jeg er her. Jeg er en overlever, sier Moureen.

Hun sitter lett fremoverlent i stolen hjemme i nabolaget Buseyi. Området er preget av enkel bebyggelse. Ikke langt unna er en gjeng ungdommer i full gang med å hente opp vann fra brønnen. Huset til Moureen er enkelt, men hjemmekoselig. Det er bilder på veggene. Rundt omkring i stoler og sofa er det plassert rikelig med puter. På stuebordet ligger en hvit duk som i likhet med putene er pyntet med border.

En hane beveger seg rundt på det trange uteområdet som skiller stua og muren som omgir eiendommen, hønene er sperret inne i høyden langs den ene veggen. På tomta dyrker Moureen også tomater og løk. Det familien ikke selv bruker av egg og grønnsaker, gir en liten, kjærkommen ekstrainntekt. Den økonomiske hverdagen er hard.

Mannen hun var sammen med da angrepet skjedde, og som hun senere giftet seg med, ble hos henne til mars i fjor.

– Nå er jeg og ungene alene.

MOUREEN ARBEIDER SOM sykepleier, men har aldri hatt fast jobb.

– De blir skremt av utseendet mitt, og forstår ikke at hjernen er intakt, forteller hun.

Innimellom, ved behov, får hun kortidsengasjementer, et par uker, en måned, kanskje to. Resten av tida arbeider hun selvstendig. På stuebordet står en flettet kurv fylt av tabletter og medikamenter. Kurven er hovedårsaken til at hun og barna klarer å overleve.

– Jeg kan mitt fag. Malaria er bare ett av mange eksempler på sykdommer jeg kan behandle, sier Moureen. Nå smiler hun.

– Jeg kan tjene rundt 50.000 shilling (cirka 125 kroner, journ.anm.), andre ganger opp mot 100.000. Jeg skriver regninger etter hvert utførte oppdrag. Noen ganger betaler folk, andre ganger ikke.

Selv om hun har det tøft selv, er hjertet for andre likevel stort. I tillegg til å ha overtatt ansvaret for jentungen Priscilla, hvis mor døde av skadene etter et syreangrep mens hun fortsatt hadde barnet i magen, er Moureen også en av ildsjelene i organisasjonen Di Albil Civil Society Association. Denne gir støtte både til overlevere etter syreangrep, diabetes-pasienter og albinoer.

– Sistnevnte gruppe møter mange av de samme fordommene og problemene i samfunnet som oss syreskadde, forklarer Moureen.

TILBAKE I KAMPALA. Det er seks år siden sist Gloria møtte legen Ben Khingi ansikt til ansikt. Nå skal det skje.

Etter å ha ankommet bakpå en av byens utallige motorsykkeltaxier, slår hun seg ned på steinmuren utenfor klinikken der han har kontor. Der blir Gloria sittende å vente i nærmere halvannen time. Doktoren er nemlig blitt opptatt med en akuttoperasjon. Men så, endelig, svinger bilen inn i oppkjørselen. Ut stiger Ben Khingi med et smil om munnen. Smilet vokser seg enda større mens han går mot Gloria, og før noen ord blir sagt, møtes de to i en lang omfavnelse. Deretter tar han hånda hennes, og leier henne bort til et par hagestoler på gresset foran klinikken.

 

– Hvordan går det med deg? spør Khingi.

– Jo, det går bra, svarer Gloria, men legger etter hvert til at hun sjelden har en hel natt med god søvn. Det er fortsatt ting som plager henne, områder som er smertefulle, spesielt halsregionen.

– Det trenger ikke være sånn. Du trenger ikke å ha disse smertene. Det kan vi gjøre noe med, sier han.

– Ja, jeg må bare samle mot til å skulle gjennomføre mer kirurgi, svarer Gloria.

Da ALTSÅ senere er tilbake i huset til Gloria, lar hun øyelokkene gli igjen noen sekunder før hun ser på oss med det friske øyet sitt.

– Nå er jeg ikke lenger redd for blikkene, kommentarene og spørsmålene. Det har vært en prosess, men i dag kjenner jeg at jeg kan komme dem åpent i møte. Arrene har blitt en del av meg.

Blikket er fast.

– Jeg bærer på håpet, jeg lever, jeg beveger meg. Dere har sett meg kjøre bil. Jeg er ikke avhengig av andres hjelp. Det er mange som har det vanskeligere enn meg. Jeg er heldig som har hatt venner og familie som har hjulpet meg, og nå kan jeg selv hjelpe andre. Det gir meg styrke til å fortsette.

ALTSÅ har gjentatte ganger over flere uker forsøkt å komme i kontakt med ugandiske myndigheter for å gi dem mulighet til å svare på kritikken som fremkommer i artikkelen, og høre deres syn på syrevold-problematikken. Vi henvendte oss først til kontaktpersonen for Ugandas konsulat i Norge, og ble henvist videre til Ugandas ambassade for Skandinavia i København. Men ingen vi har blitt satt i kontakt med, har valgt å svare oss. Vi har også prøvd å komme i kontakt med ansvarlige myndigheter i Uganda via andre kanaler uten å få noen kommentar. Heller ikke via den offisielle nettsiden til Uganda har vi blitt satt i kontakt med noen som kan svare på kritikken.

Britney, Jessica, Anna Nicole, Lindsay, Diana, Tonya, Monica, Nicole. Det er bare å si beklager. Måten 1990-tallet behandlet dere på er utilgivelig.

Tekst: Linn Stalsberg

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 9, høsten 2021

For oss som ble voksne på 1990-tallet, er det å reflektere tilbake på medienes misbruk av våre medkvinner nesten ikke til å holde ut. Det som er like vondt er å innse at vi lesere var med på det fordi vi kjøpte og fråtset i det.

Alt ble brettet ut for åpen og glanset magasinforside: cellulitter, fyll, kjærlighetssorg, alle kilo over størrelse 0, mentale lidelser eller narkotikaproblemer. Unge kvinner var fritt vilt, og de som jaget dem var paparazzier, godt betalt av godt betalte redaktører. Og målet var enkelt: Finn et bilde eller en historie som ydmyker kjendisen. Noe vi kan latterliggjøre. Få henne til å skamme seg over. Ta henne for.

Å se kjendiskvinner snuble ut av et utested eller bli tatt bilde av mens de ikke ante at de ble tatt bilde av, og deretter brettet ut i en av 90-tallets glansede magasiner, var en helt naturlig del av vårt kulturelle landskap. Vi lo med og vi lo av.

Hvordan kunne dette bli så normativt at det føltes normalt?

Og hvorfor kom ikke oppgjøret før nå nylig  – med #metoo-bevegelsen som endret alt?

For mange var det 2021-dokumentaren Framing Britney Spears som åpnet Pandoras eske til medienes behandling av ikke bare henne, men også mange andre.

Mediene fikk for eksempel ikke nok av Anna Nicole Smiths psykiske uhelse og narkotikaproblemer. Smith, som ble kalt «white trash» mens hun levde og «påtrengende formfull» i nekrologen, fikk aldri den kreden hun burde fått for å ha kjempet seg vekk fra en svært problematisk oppvekst – og nesten klarte det.

En av de kvinnehistoriene som plager meg mest fra 1990-tallet er den om Nicole Simpson som var bare 17 år da hun og OJ Simpson innledet et forhold. De giftet seg åtte år senere, i 1985. I dag vet vi at hun gjennom hele relasjonen ble offer for psykisk, fysisk og emosjonell mishandling. I 1994 blir hun drept. Vi visste at hun ble mishandlet. 911-samtalene hennes nådde mediene. Da hun tryglet om at politiet måtte arrestere ham i 1989, var det den niende gangen hun ringte dem. Likevel endte Nicole opp som en «død blondine,» og eksmannens straffesak ble TV-underholdning som endte i frifinnelse, mens hardcore fans av den gamle fotball- og filmstjernen nektet gi opp beundringen av han.

Glansede magasiner, elleville talkshows som The Jerry Springer Show, internettet med sine første bloggere, deriblant Perez Hilton som stort sett ikke gjorde annet enn å spre ondsinnet sladder om kjendiskvinner, skapte en perfekt storm for å påføre kjendiskvinner skam mens vi betalte for å lese om det.

Dette kvinnesynet tok ikke slutt på 1990-tallet, men det var da det tok av.

Også over på 2000-tallet fikk vi se Paris Hiltons mest intime øyeblikk filmet og solgt. Ingen brukte begreper som hevnporno eller snakket om hennes traume i etterkant.

I 2004 sa Donald Trump til talkshowverten Howard Stern om skuespilleren Lindsay Lohan, da kun 18 år, at deeply troubled women are always the best in bed. Lohan stakk senere til Dubai, og der er hun fremdeles.

En scene i 2021-dokumentaren om Britney Spears er sånn: I underholdningsprogrammet Family Feud spør programlederen deltagerne om hva Spears har mistet det siste året.

Deltagerne og publikum ler.

Alternativene er. A. Ektemannen. B. Håret. C. Vettet.

Det siste utløser massiv applaus og rop.

Det er vondt å se på. I dag.

Da programmet ble sendt så sent som i 2008, var det ingen som beveget en celle i kroppen.

Det beste med #metoo er at skammen endelig plasseres der den hører hjemme. Men vi kommer ikke videre uten å ta oppgjør med det gamle. 1990-tallet er både historie og her og nå.

Når papir koster for mye, må vi gjøre noe nytt. Nå blir ALTSÅ et digitalt aktualitetsmagasin.

Hvis du allerede abonnerer, får du tilgang til stoffet hvert øyeblikk. Vi har bare støtt på et lite teknisk problem med betalingsmurløsningen.

Fra 1. januar i år er ALTSÅ blitt digitalt. Vi tar mål av oss til å bli den viktigste kilden til stoff om kvinner og likestilling. Intet mindre. 

Klikk her for å abonnere på ALTSÅ digitalt!

For å klare det, skal vi fortsette å publisere dybdejournalistikk som er spesielt relevant for kvinner, kronikker og kommentarer som gir deg noe å tenke på, eller noe å smile av, intervjuer som gir innsikt og reportasjer du ikke får noen andre steder. I tillegg skal vi ha et våkent øye på nyhetsbildet innenfor vårt tematiske univers. Det er én av mange fordeler med digital publisering – det er mulig å følge nyhetsbildet fra dag til dag, og fra time til time dersom det er aktuelt.

Vi tar sikte på å publisere én til to saker om dagen når vi er i full drift. I første omgang blir det ikke fullt så mye, for vi trenger én person til som jobber redaksjonelt før vi kan ha så stor produksjon. Og for å ha råd til det, må vi ha mer inntekter.

Hvis du lurer på hvordan ALTSÅ blir nå, hva denne omleggingen betyr for ditt abonnement eller noe annet om driften, så kan du bare fortsette å lese. Vi skal forsøke å svare på alt du måtte lure på.

 

Hva betyr dette for mitt abonnement?

Hvis du er abonnent, vil du fortsette å være det med mindre du selv sier opp. Vi kommer til å skru på igjen alle abonnement 1. februar i år. Du vil da få varsel om trekk en uke før beløpet trekkes, slik du er vant til. Når abonnementet trekkes, er avhengig av når på året du abonnerte i utgangspunktet. Hvis du vil at vi skal skru på abonnementet ditt før 1. februar, send oss en epost på post@xn--alts-toa.no. Det hjelper i en fortsatt presset situasjon.

Hvis du ikke ønsker å fortsette som abonnent nå som innholdet vårt blir digitalt, kan du si opp inne på Min side på www.xn--alts-toa.no, eller sende oss en epost på post@xn--alts-toa.no.

 

Hva betyr det for prisen at ALTSÅ blir digitalt?

Prisen kommer til å øke til 99 kroner i måneden, eller 999 kroner for ett års abonnement. Grunnen til dette, er at vi nå vil lage mange flere saker enn det vi kunne på papir. Vi tenker å bli et nyhets- og aktualitetsnettsted for alle som er interessert i likestilling og temaer som særlig gjelder kvinner.

 

Årsaken til at vi lager flere saker, er todelt:

1. Vi tar mål av oss til å bli et nettsted der alle som er interessert i kvinnetemaer og likestilling, naturlig går for å bli oppdatert. Da behøver vi en god bredde av saker og og vi må sørge for at det hele tiden er noe nytt å lese. For slik er det med nettsteder. Skal du få som vane å bruke dem, må det være noe nytt å lese hver gang du logger deg inn. Det betyr mer enn én ny sak om dagen. Ellers er det så fort å glemme det bort.
2. Vi lager innhold som vi mener oppfyller alle krav til å få pressestøtte i dag, med ett unntak: Vi publiserer ikke ofte nok. Kravet til å få pressestøtte er å publisere minst 480 saker i året, og minimum fem saker i uka. For vår del betyr det at vi kommer til å publisere minst fem saker i uka nå i starten, og så øke på i antall etter hvert.

 

Hvorfor er det viktig å få pressestøtte?

Pressestøtte vil være en solid bærebjelke i den økonomiske driften vår. Hensikten med pressestøtten er å sikre et mediemangfold. Og ALTSÅ bidrar til mediebildet nettopp ved å lage innhold ingen andre lager. Derfor mener vi det er rett og rimelig at vi skal være en del av denne ordningen.

 

Jeg har allerede betalt for utgaver jeg ikke har fått. Hvordan løser dere det?

Noen av abonnentene våre har betalt for flere utgaver de ikke har fått, andre har to eller én utgave de ikke har fått. Som du kanskje allerede vet, så skyldes dette at vi ikke har greid å lage fire utgaver i året etter at inntektene våre stupte som følge av Facebooks blokkering. Du kan lese mer om det her >>

Fra februar kommer vi til å produsere omtrent like mange nye saker i uka som det er saker i et helt magasin, så alle vil ha fått tilgang på det antallet saker de har betalt for innen vi skrur på abonnementene igjen.

Vi vet selvsagt at digitale saker ikke er akkurat det samme som å få et papirmagasin. Hele følelsen av å sette seg i sofaen med et helt ferskt magasin er noe annet. Det er design og kunst og sider å bla i. Vi skulle veldig helst fortsatt med å lage dette. Men det går dessverre ikke slik situasjonen er akkurat nå. I stedet for å legge ned, forsøker vi å lage det viktige innholdet vårt på en annen og mer lønnsom plattform. Og vi håper du er enig i at det er selve sakene, innholdet, som er kjernen i ALTSÅ. Dette vil du fortsatt få! Bare mer.

Hvis du ikke er fornøyd med denne måten å gjøre opp på, så bare ta kontakt med oss på post@xn--alts-toa.no. Vi vil prøve å finne en løsning du blir fornøyd med.

 

Blir innholdet det samme som i papirmagasinet?

Ja – bare mer. Hurra! Vi skal ha langlesingen du kan synke inn i, og vi skal ha kommentarer og kronikker om aktuelle temaer. Vi skal ha reportasjene du ikke leser noen andre steder og intervjuene til å bli klok av. Vi skal gi deg innsikt og bakgrunn, og så skal vi også gi deg nyheter. For med publisering digitalt får vi mulighet til å være dagsaktuelle. Det gleder vi oss til!

Temaene blir de du kjenner fra ALTSÅ fra før; helse, kultur, økonomi, politikk, tech, psykologi, og andre samfunnsaktuelle saker fra inn- og utland. Alle sakene våre er særlig relevante for kvinner og for likestilling. 

 

Blir det ikke noe mer ALTSÅ på papir?

Vi håper det blir det. Men først fokuserer vi på det digitale. Slik det er nå, med papirpriser til himmels (opp 50 %), har vi ikke mulighet til å trykke ALTSÅ på papir.

 

Har dere vurdert å begynne med reklame for å få det til å gå rundt?

Ja, det jobber vi aktivt med nå. Vi kommer nok til å ha litt reklame, både i våre sosiale medier og på nettsiden vår. Dette vil være reklame som passer med vår profil, og vi vil tenke nøye gjennom hvem og hva vi reklamerer for. Så lenge det er noe vi kan stå inne for, så tenker vi at reklame er akseptabel måte for oss å tjene penger på. I alle fall når valget er mellom det og å ikke eksistere.

 

Hvordan skal dere få det til å gå rundt når dere ikke fikk det til med papirmagasin?

• Vi må ha inn frisk kapital, eller tilsvarende antall nye abonnenter. Vi trenger 2 millioner inn. Vi jobber for å få på plass investorer som tror på prosjektet og som er villig til å gå inn med penger.
• Vi må ta en noe høyere pris for abonnement, siden vi kommer til å lage mange flere saker. Men vi vil fortsatt ha en månedspris  (99,-) som er i nedre sjiktet av hva som er vanlig å betale for månedlig abonnement.
• Vi må ha en redaksjonell ansatt til for å greie å produsere alt innholdet.
• Vi har tro på en forsiktig vekst i antall abonnenter. Vi tror på en økning på 1000 abonnenter i løpet av dette året. Det tenker vi er mulig fordi vi vil kunne markedsføre innholdet vårt mye lettere når det er digitalt. Og også fordi vi tror vi vil bli et aktualitetsnettsted for folk som er opptatt av god journalistikk om det som angår kvinner.
• Og ikke minst så sparer vi mye penger på å ikke ha trykk og porto. Med dagens priser ville det kostet mer enn en halv million per utgave.

 

Hva er den økonomiske situasjonen nå?

Takket være alle dere fantastiske støttespillere som har kjøpt kunstkalendere, tidligere utgaver, kunst og gitt donasjoner for til sammen litt over 1,2 millioner kroner siden 22. oktober, så gikk vi ikke konkurs før nyttår. Hurra – og tusen takk for mobiliseringen! <3

Faren er imidlertid ikke over. Vi har ikke greid å betale ned riktig all gjeld. Vi skylder fortsatt  ca 300 000 kroner i kortsiktig gjeld. Så vi trenger fremdeles å selge produkter fra nettbutikken vår, og ikke minst selge nye abonnement på det digitale ALTSÅ. 

Hvis du kjenner noen du tror vil like det, kan du tipse dem om oss. Eller eventuelt kjøpe et abonnement i gave. Det kan du gjøre her.>>

Vi behøver å få i gang salg av nye abonnement ganske raskt for å få inn penger til å betale siste rest av gjeld og til vanlig drift. Vi starter med å markedsføre dette i sosiale medier en av de nærmeste dagene.

På lang sikt behøver vi ca 2 millioner kroner i friske penger for å overleve. I tillegg så trenger vi å selge mange nye abonnement, og å beholde de abonnentene vi har for å overleve.

 

Hva kan jeg gjøre for å sikre at dere overlever?

I tillegg til det du har gjort ved å abonnere og eventuelt kjøpe produkter fra oss, så kan du gi bort abonnement på ALTSÅ digitalt til noen du tror vil like det.

Du kan kjøpe gaveabonnement her >>

Du kan kjøpe kalenderen her >>

I nettbutikken har vi også tidligere utgaver som vi selger til redusert pris. Sjekk det ut her >>

 

La oss snakke om skam. For det er akkurat det som kan gjøre den mindre.

Tekst: Idun Alma Eikrem Torvik Ramsdal

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 10, vinter/vår 2022

Skamfølelsen kan dukke opp i mange sammenhenger. Kanskje kommer den når du står med flere fullpakkede handleposer og ikke har dekning på kortet. Eller når du sier feil navn til en person på et viktig møte på jobben. Kanskje kommer den når du serverer ferdigpizza til barna andre dagen på rad. Eller når du har vært urimelig sint på sønnen din. Den kan komme når du har lagt på deg, eller når du har blitt psykisk syk.

I det siste har vi også fått nyordet koronaskam.

– Alle har skam, men ingen vil snakke om det de skammer seg over, sier psykolog og medforfatter av bøkene Klok på følelser og Selvkritisk – et møte med din indre kritiker, Aksel Inge Sinding.

For det er noe ubehagelig med ordet skam. Det smaker ikke godt i munnen. Det kleber seg liksom fast i tunga. Det vil ikke ut i lyset.

Sinding sier at det likevel er viktig at vi snakker om det vi skammer oss over:

– For jo mindre vi snakker om det, jo mer makt får det over oss.

Hva skjer med oss når vi skammer oss?

• Vi kjenner at vi får lyst til å krøke oss litt sammen. Dette er på grunn av at vagusnerven som går fra hjernen og ned i magen, blir affisert, og derfor gjør vondt.
• Vi mister kraft i kroppen
• Blodårer utvider seg i hjernen, nakken og ansiktet. Det er derfor vi ofte kan rødme når vi skammer oss.
• Vi blir selvbevisste, og kjenner oss sårbare for andres blikk.

Kilde: Aksel Inge Sinding

Redsel for avvisning

– Når vi skammer oss, vil vi ofte gjemme, skjule og dekke til det vi ikke liker ved oss selv fordi vi er redde for å bli avvist, sier Sinding.

Og det er skummelt å bli avvist, for vi mennesker trenger mennesker. Vi er flokkdyr.

Ifølge forfatter og forsker Brené Brown er vi psykologisk, emosjonelt og kognitivt programmert for tilknytning, kjærlighet og tilhørighet. Det å knytte oss til andre mennesker er altså noe svært grunnleggende. Og det er nettopp derfor skam er så vondt for oss. I boka si Uperfekt – våg å vise hvem du er, definerer Brown skam som «den intenst smertelige følelsen eller opplevelsen av å tro at vi er mangelfulle og derfor uverdige til kjærlighet og tilhørighet».

I dette perspektivet er det kanskje ikke rart at det er vanskelig å snakke om det vi skammer oss over. Det kan virke som rein galskap å si noe som (i alle fall i vårt eget hode) gjør at vi risikerer å miste kjærlighet og tilhørighet, når det er nettopp dette vi trenger alle mest.

Da kan det mange ganger være lettere å skjule deler av seg selv:

– Det veldig mange gjør når de skammer seg, er at de dekker seg til. For eksempel hvis du føler deg stygg, kan du sminke deg veldig mye, eller poste perfekte bilder av deg selv på sosiale media. Når du får bekreftelse da, lærer du at «jeg blir godtatt når jeg dekker meg til». Det vi derimot trenger, er at den versjonen av oss selv som blir akseptert og bekreftet, er så nær som mulig opp mot slik vi opplever at vi er, sier Sinding.

Våger du likevel?

«Det som gjør skam litt vanskelig er at du ofte får lyst til å gjemme deg og trekke deg unna, samtidig som behovet er at andre kommer nærmere deg og gir bekreftelse», står det på Følelseskompasset – en nettside utarbeidet av blant andre Sinding.

Det blir altså som en slags spagat. Som en titt-tei-lek der spørsmålet er om lysten til å gjemme seg vinner, eller om vi tør å ta hendene bort fra ansiktet, og se noen vi stoler på i øynene.

– Mennesket er skrudd sammen sånn at vi ønsker å få mindre av det som er vondt, og mer av det som er godt – vi ønsker oss altså mer av de gode følelsene, og mindre av de vonde følelsene. Når vi er engasjerte og interesserte, ønsker vi å få mer av det, og når vi er triste eller skammer oss, så vil vi ha mindre av det. Et menneske som skammer seg, får så vondt at mange reagerer med å trekke seg unna, og å skjule seg. Ved å gjøre det, kan det føre til en umiddelbar lindring, fordi du slipper andres blikk. Men dette er ingen god strategi på lang sikt. Du bør heller trosse impulsen om å gjemme og skjule deg, og snakke med noen du stoler på om det, sier Sinding.

 

Hvordan kan vi bli mer motstandsdyktige mot skam?

1. Gjenkjenn skam, og finn ut hva som utløser den. Bli kjent med hvordan skam kjennes ut for deg i din kropp, og bli bevisst på hva som utløser skam hos deg.
2. Praktiser kritisk bevissthet. Tenk gjennom om de budskapene eller forventningene som gjør at du skammer deg, er realistiske eller oppnåelige. Er budskapene/forventningene det du ønsker å være, eller er de det du tror andre ønsker fra deg?
3. Ta kontakt med noen du stoler på. For å oppleve empati, må vi søke tilknytning.
4. Snakk om det du skammer deg over med noen du har tillit til at vil møte deg på en god måte.

Kilde: Brené Brown. Uperfekt – våg å vise hvem du er

Den andres gode blikk

Det vi trenger når vi våger å åpne oss opp om skammen, er ifølge Sinding forståelse og aksept. Vi trenger den andres gode blikk, og noen som kan vise oss at vi fremdeles hører til fellesskapet og flokken.

Du bør altså ikke gå til hvem som helst. Som Brown sier det: Du bør snakke med noen som har gjort seg fortjent til å høre historien din. Kanskje er det en venn, kanskje er det partneren din, kanskje er det en psykolog.

– Du bør oppsøke noen som du har tillit til at vil møte deg på en god måte. Du trenger at den andre viser at den tåler deg sånn du er. Poenget er at du må føle at du blir akseptert med det du ikke liker ved deg selv, sier Sinding.

I sin Ted Talk Listening to Shame sier Brown at empati er motgiften til skam. Hun illustrerer dette ved et bilde: dersom du putter skam i en petriskål (du vet, en sånn skål de bruker til å dyrke frem bakterier), trenger den tre ting for å vokse raskt: hemmeligholdelse, taushet og fordømmelse. Dersom du putter samme mengde skam i en annen petriskål og gir den empati, kan den ikke overleve.

Visste du dette om skam?

• Mens skyld er følelsen av å ha gjort noe feil, er skam følelsen av å være Skam handler altså om deg som person – det er følelsen av at det er noe feil med deg, at det er noe med deg som ikke er bra nok for andre.
• Det finnes alt fra mild til alvorlig skam – det er et stort spekter.
• Et eksempel på noe som kan fremkalle mild skam, er når du ler av noe som venninna di sier, men oppdager plutselig at du misforstod situasjonen, og at hun egentlig fortalte noe trist. Dersom dette utløser mild skam i deg, vil dette virke kun som en liten brems – et signal på at «nå må jeg passe meg». Denne formen for skam gjør at du forholder deg til flokken som noe større enn deg selv.
• Alvorlig skam kan stamme fra oppveksten, for eksempel dersom du ble mobbet, eller ikke ble forstått eller akseptert som den du er.
• Det er vanlig å skamme seg over ulike følelser. For eksempel kan man skamme seg over å være trist eller redd.

 

Kilder: Følelseskompasset.no og Aksel Inge Sinding

Å møte skam

Kanskje tør barnet ditt å fortelle deg om noe hen skammer seg over. Kanskje møter du den skjelvende stemmen til en venn i telefonen. Eller kanskje våger partneren din å åpne seg opp om noe som har gjort vondt lenge. Da er det ikke alltid lett å vite hva man skal si.

– Vi vil ikke at folk vi liker skal skamme seg. Vårt eget ønske om at den andre ikke skal ha det vondt, kommer ofte i veien. Veldig mange går i en felle med at de hopper raskt til å avkrefte eller oppmuntre. For eksempel kan en du er glad i si til deg at han eller hun føler seg stygg. Da er det fort gjort å motsi det den andre føler, og for eksempel si at «men du er jo ikke det, se så fin du er!». Vi blir ofte så kjappe til å si sånne ting, og da blir det ofte slik at den andre ikke føler seg forstått, sier Sinding.

OK, så vi skal altså prøve å unngå å hoppe raskt til å avkrefte. Men hva kan vi heller gjøre? Sinding råder oss til å prøve å vise forståelse, sette oss inn i hvordan den andre føler det, og forsøke å anerkjenne den andres følelse og opplevelse.

– Du kan for eksempel anerkjenne den andres skamfølelse over sitt eget utseende ved å si: «Åh, det høres skikkelig vondt ut! Det er ikke rart at det føles vanskelig å gå ut når du ikke føler deg vel i kroppen din». Da avkrefter du ikke følelsen, men bekrefter at det er vondt å ha det sånn, sier Sinding

– Det aller viktigste er å prøve og gjøre den andre trygg nok til å tørre å vise noe ved seg selv som de ikke liker, avslutter Sinding.

Det som skjer på Berghain, blir på Berghain. Bli med på innsiden av verdens mest hemmelighetsfulle fest.

Tekst: Tommy Halvorsen

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 5, høsten 2020.

Dype, mørke basstoner siver ut gjennom veggen og gir et lite hint om hva som skjuler seg på den andre siden. De tildekkede fabrikkvinduene derimot røper ingenting.

Den store betongkolossen som tidligere huset en kraftstasjon øst i Berlin, i grenseland mellom de to bydelene Kreuzberg og Friedrichshain, omsluttes av ytterst få varmegrader denne dagen. Covid-19 er fortsatt et ukjent begrep som hører framtida til, og Corona gir enn så lenge bare assosiasjoner til lyst øl med en limebåt i flaskehalsen for de køende som tørster etter å komme inn i klubbvarmen. Alle vet at dersom de kommer seg på andre siden av den massive betongfasaden, da blir det dampende hett. En cocktail av verdens beste DJ-er, suggererende techno, dans, alkohol, dop og ekshibisjonistisk, skamløs sex – i alle filer.

Før man kommer så langt, er det bare ett stort men: De kraftige, beryktede dørvaktene som ser ut som de like gjerne kunne vært vakter ved et høyrisikofengsel, eller for den saks skyld innsatte.

Forskjellen er bare at her vil alle inn, ingen ut.

Overveldet

Det er skrevet tusenvis av blogginnlegg om hva som skal til for å slippe inn på verdens kanskje mest myteomspunne og attraktive klubb. Gjengangere blant tipsene er: Ikke flash rikdom, kle deg enkelt – gjerne i sort, ikke vær synlig beruset, oppfør deg rolig i køen, ikke le eller snakk høylytt, ikke kom i store grupper (maks fire), les deg opp på DJ-lineup-en (det kan hende du ender opp i et aldri så lite forhør), og det er ingen ulempe om du snakker tysk.

Det eksisterer ingen gjestelister, alle må pent finne seg i å stå i kø, også kjendiser. Mer enn én superkjendis skal ha fått det forsmedelige Bergnein.

Fredag og lørdag kveld risikerer du å bli stående to–tre timer i kø, før du får se hånda som enten viser deg bort, eller vinker deg inn døra som er åpen non-stop fra fredag kveld til godt utpå morgenkvisten mandag. Hvert sekund av ventetiden er verdt sin pris når du først slipper inn, ifølge stedets svorne tilhengere; en av dem er kinesiske Gemma (28). Hun bor til daglig i New York, men reiser så ofte hun kan til Berlin, hovedsakelig på grunn av technoklubben.

– Berghain er mitt happy place, her er jeg er på mitt aller lykkeligste. Stedet er Mekka for alt som er techno for meg, sier Gemma.

Det var kjærlighet ved første beat.

– Jeg ble overveldet av inntrykk. Stedet var så praktfullt med sitt massive industripreg. Jeg husker hvor utrolig takknemlig og ydmyk jeg følte meg over å ha sluppet inn, etter alt jeg hadde hørt om den skremmende dørpolitikken, minnes hun.

Om dørvaktene var skumle, ble møtet med klientellet desto hyggeligere.

– Jeg lot meg overraske over hvor søte raverne på Berghain er under antrekkene av skinn, latex, kjeder og seler. De er både hyggeligere og langt mer attraktive enn klientell på andre klubber jeg har besøkt, sier Gemma med smil i stemmen.

Så kom musikken. Og blåste henne av banen.

– Den var så bra at jeg ikke klarte å forlate stedet. Jeg var der alene, og etter 18 timer sa jeg til meg selv «nå er det virkelig på tide å gå». Jeg prøvde å rømme mot trappene, men musikken og technogudene trakk meg tilbake til dansegulvet. Jeg husker det fortsatt som en av de beste dagene i livet mitt.

Overraskelser i kø

Vi ankommer sen formiddag søndag, et godt tidspunkt for å slippe lang kø, men samtidig en dag det kan være noe vanskeligere for kvinner å slippe gjennom nåløyet, enn på de mer heteroorienterte fredagene og lørdagene.

Kun 20–25 spente sjeler er foran oss i linja. Aller fremst står en mann og en dame i begynnelsen av 20-åra. Høye og vakre. Stilig, men samtidig passe klubbrøft kledd i sort denim og skinn.

 

Det føles nesten som en audition, bortsett fra at vi ikke har noe annet å vise frem enn oss selv. Hva mener dommer-bøddelen i døra? Passer vi inn i dagens miks?

 

– Er det noen her som kommer inn, er det i alle fall dem, hvisker jeg diskret til kameraten min. Men, så kommer kveldens første overraskelse. Dørvaktas hånd sveiper i feil retning og viser dem vekk. Den unge damen og hennes følge får umiddelbart et lite knekk i kroppen, men tar avslaget med tilsynelatende fatning og rusler rolig bort. Er det ett sted man ikke begynner å kverulere med vaktene, er det her.

Hvis det er noen trøst, er de ikke alene om å lide samme skjebne. De 10–12 neste i køen forsvinner samme vei. Dørvaktene skal i alle fall ikke beskyldes for å være i godlune, tenker vi, og forbereder oss på en stor, avvisende hånd.

Plutselig får to stykker tommel opp, og smetter inn døra. Kanskje likevel? Når de seks, sju neste lider en ublid skjebne, synker håpet igjen.

Uten at jeg tenker over det, har vi sluttet å snakke, sluttet å le. Det føles nesten som en audition, bortsett fra at vi ikke har noe annet å vise frem enn oss selv. Hva mener dommer-bøddelen i døra? Passer vi inn i dagens miks? Har vi den riktige looken? Attituden? Nå er det bare sekunder til vi enten vinkes inn, eller rett forbi.

Strippet velkomst

Blikket til den store dørvakta møter mitt. Ingen ord, bare et lite nikk og en kjapp håndbevegelse avslører at vi er blant dagens heldige.

Vel inne bærer det rett til venstre. Her blir mobilkameraer forseglet med runde, oransje klistremerker på begge sider. Å fotografere inne i lokalene er strengt forbudt. På sin egen instagramkonto med 78.000 følgere har Berghain postet ett eneste innlegg, det skjedde i 2004: et veggbilde med teksten: Taking photos is not allowed! på fire språk. Årsaken til den strenge regelen er todelt:

Å la gjestene få mulighet til å miste seg selv fullstendig i musikken uten å bli forstyrret av kameraer. Og sist, men ikke minst: Beskytte klubbgjengernes frihet og privatliv. Det som skjer på Berghain, blir på Berghain.

18 euro lettere og med et limegrønt plastarmbånd rundt håndleddet stiller vi oss i garderobekø i den store, åpne foajéhallen. En ung mann lener seg mot garderobedisken. Slank, definert, glatt kropp, halvlang, våt lugg, Han legger inn alt, bortsett fra skoene og en lysegrå, tettsittende, kort boksershorts. Med en side brettet opp blottlegger han den ene rumpeballen. Like bak ham står en annen ung mann og lar fingrene fare som trommestikker over den halvveis blottlagte rumpa. Et stort smil legger beslag på fjeset til den lettkledde. Helt øverst: To sløve, superblide øyne.

Alle rundt ham smiler også. Det er nesten som om våren plutselig eksploderte, akkurat her. Kropper på bristepunktet, forventninger, gode vibber, ja nærmest kjærlighet. Men stadig bare et lite frampek på hva som venter.

Pikkene på broen

Fredag 15. oktober 2004 åpnet Berghain sine graffiti-taggede dører første gang. Forventningsfulle klubbgjengere entret stedet som skulle komme til å definere tusenvis av unge liv, og bli et tempel for elektronisk musikk.

Stedet har dansegulv med hver sin profil i de tre hovedetasjene. På grunnplanet finner vi Säule, klubbens siste tilskudd som ble åpnet i 2017 og favner mer eksperimentell, elektronisk musikk. Med en ølflaske i hånda skummer vi gjennom førsteetasjen, før vi tar ståltrappa opp til andre.

Her åpenbarer Berghains hovedrom og største dansegulv seg i det som en gang var turbinhallen i kraftverket. Omgitt av ståltrapper, betongvegger, amfi og et ruvende tak ni meter over oss. I bakkant av dansegulvet har man utsyn ned til første, bak der igjen: en metallkonstruksjon som fungerer som en bru over gulvet fra den ene siden av rommet til den andre. Det er der to fyrrige menn snart skal la buksene falle, der den ene stående skal vende ryggen til, før den andre banker sitt stive lem opp i ham, mens klubbgjengere vandrer forbi bare noen centimeter unna. Tilsynelatende er det absolutt ingen som lar seg sjokkere, ingen som stopper og stirrer vantro på den ekshibisjonistiske kåtskapen som utspiller seg rett foran dem.

 

God takhøyde

Vår nye, kinesiske venn, Gemma, hyller Berghains frigjorte atmosfære. En av grunnene til at hun liker klubben så godt, er at den hjalp henne å avlære forestillinger om frykt og skam.

– Jeg vokste opp i Kina, der synet på seksualitet og frihet er svært konservativt, jeg følte meg som i et bur. Berghain frigjorde meg, lærte meg at sex og nakenhet aldri er noe å skamme seg over. Tvert imot, det skal feires som en de vakreste tingene vi får oppleve og være vitne til i dette livet – enten det er offentlig eller privat, sier Gemma.

28-åringen forteller at hun ofte møter dømmende blikk, også hjemme i New York.

– Vi er omgitt av dømmende mennesker som kollektivt definerer hva som er akseptabel oppførsel. Det er lett å utvikle frykt for å gjøre noe galt og føle skam, dersom handlingene dine ikke passer helt inn i A4-normen. For meg slo Berghain og Berlin ned den veggen av frykt og skam ved å tilby hver enkelt frihet til selv å ta regi og bestemme over eget liv. Her føler jeg meg respektert og omfavnet på en måte jeg aldri har opplevd noe annet sted.

Helen Hagemeier driver sin egen spesialistpraksis for ergoterapi med spesialisering i psykiatri og psykosomatikk i Berlin. Hun praktiserer selv rollen som både coach og par- og sexterapeut, og er grunnlegger av et sexpositivt event for kvinner, transkjønn, interkjønn og ikke-binære mennesker. Hagemeier kjenner Berghain godt og støtter uttalelsen om klubben som et befriende sted for alle kjønn, seksuelle orienteringer og identiteter.

– Det er et sted hvor mennesker ganske enkelt kan være seg selv, eller til og med noen andre, dersom de ønsker det. Folkene bak stedet har vært tydelige på å markere at alle kjønn, seksuelle orienteringer og identiteter skal kjenne seg hjemme, enten man kommer for å danse, oppleve erotisk lek, eller begge deler. Respekt og toleranse kjennetegner klubben. Jeg kan forestille meg at en cis-kvinne kan være mer avslappet med kroppen og seksualiteten sin, fordi det er mindre ikke-samtykkende berøring og mindre kroppsskam her.

Det er flere steder hvor en person kan føle seg fri og velkommen, men på Berghain oppleves akseptbegrepet spesielt godt, også fordi fokuset er så intimt, mener hun.

– Hver enkelt er velkommen til å oppfylle sine egne seksuelle fantasier på en måte som blir tolerert av de andre. De uskrevne reglene er kjent for alle, og følges med respekt. At grensene mellom kjønnene viskes ut, kan føles veldig frigjørende, særlig for mennesker som står i kjønns- eller identitetsspesifikke emosjonelle kamper, sier Hagemeier.

 

Kraftwerk

Et heterofilt par har slått seg ned ved enden av «brua» bakerst i andreetasjen. Ellers befinner de fleste seg ute på dansegulvet. DJ-en foran, et lite hakk over gulvet, pisker opp stemningen i det evigmørke rommet – kun opplyst av flerrende lys som farer over den bevegende massen av mennesker i ny og ne. Kvinner i små, svarte kjoler, eller tettsittende topper, menn i jeans eller shorts, noen i skinn, lær og latex, mange i bar overkropp.

DJ-en styrer dem som marionettdukker. Basslinjer fra et av verdens beste lydanlegg bærer ned og bygger seg opp – igjen og igjen – med nådeløs effekt. Raskt, repeterende. Trommemaskiner. 120–150 beats i minuttet. Hofter som rister, kropper som svinger, hender som heves, opp mot mørket. Noen fletter seg sammen i svette, små grupper, men de fleste ser ut til å være helt i sin egen verden.

Ikke alle er utelukkende ruset på musikk. Det er ingen hemmelighet at dop er utbredt i miljøet. Ofte er det andre behov enn å late vannet som får folk til å stimle sammen i avlukkene på unisex-toalettene, designet for å romme 6-7 personer samtidig. En av Berghains uskrevne regler sier nemlig at det bare er akseptert å ta dop inne på toalettene. Sivile, «usynlige» vakter sørger for at de som ikke følger regelen, risikerer å bli vist bort.

Å komme seg på toalettet når du faktisk må på do, kan med andre ord være en krevende affære. Noen nøyer seg heller ikke bare med én form for rus; ta paret bak meg i køen for eksempel.

Toalettsex

En ung dame i begynnelsen av 20-åra, skremmende lik tegneseriefiguren Nemi, råkliner med en blond, jevnaldrende mann i hvite sneakers, grønn Adidas-joggebukse og bar overkropp. Rett før det er min tur, tar tungetalerne en liten pause.

– Kan vi få gå før deg? Vi bare må ha sex nå, sier hun med foldede hender og sitt mest yndige blikk.

– Jeg skal bare tisse, og dere klarer nok å vente tretti sekunder til, sier jeg med et ikke altfor overbærende smil.

For jenter som faktisk må på do, kan det bli en pinefull lang ventetid. Gutta har muligheten til å ta i bruk pissoaret, men vær klar over at det fort kan være menn der med over gjennomsnittlig bruk av sidesyn, og andre intensjoner enn bare å late vannet.

Det eksisterer forresten ikke et eneste speil her, hverken på toalettene eller andre steder i bygget. Ikke en eneste flate som gir speillignende gjenskinn. Det er som om veggene hvisker til deg her finnes ingen bevis, lev i nuet, hengi deg.

Etter toalettbesøket klatrer vi enda ett hakk opp, til Panorama Bar i 3. etasje, og det som skal vise seg å bli observasjon av enda mer skamløst samvær.

Dansemaraton

Stemningen er litt lysere, litt lettere her oppe i det som var den tidligere kraftstasjonens kontrollrom. Musikalsk går det i en annen undersjanger av den elektroniske musikken, nemlig house.

Den store baren innbyr til å ta en drink, kanskje sitte ned og hvile litt, før man er klar til ny innsats på dansegulvet. En av dem som hengir seg til dansen iført skinnseler holdt sammen av metallringer, en såkalt «harness», på overkroppen og skinnkilt nedentil, er colombianeren Manuel. Han ser overraskende pigg ut i forhold til antall timer i technotempelet.

– Jeg har vært her i 12 timer. Jeg elsker det, sier han med et smil som understøtter utsagnet.

Litt bortenfor ham eier to jenter dansegulvet, begge kledd i korte, gotisk-inspirerte antrekk. De danser hemningsløst tett med en mann mellom seg, det er som om trioen smelter sammen til én rytmisk enhet.

Selv om lokalet rommer mange som må sies å ha vært heldige fra naturens side, er det langt fra bare smellvakre modellspirer innenfor. Her er folk som passer inn i alle slags kategorier av skjønnhetsidealer, eller ingen i det hele tatt. Også aldersmessig er det spredning. Flertallet befinner seg i segmentet 25–35 år, men miksen inkluderer også Andy Warhol-kopier med en fremtoning som om de gikk ut på klubb på 70-tallet, og aldri dro hjem.

Friksjon og virkelighet

Vår observasjon passer godt med uttalelsene Sven Marquardt, sjefen for Berghain-dørvaktene, ga i et svært sjeldent intervju til magasinet GQ. Berghain praktiserer non-media policy, men Marquardt, som også er fotograf, stilte opp for å snakke om bildene sine. Da journalisten snek inn et par spørsmål om klubben, svarte Marquardt, om enn noe motvillig, på hva som skal til for å slippe inn.

– Det avgjøres av den subjektive meningen til han som står i døra. Bare noen få av guttene mine er tilgodesett det ansvaret. De må først forstå hva Berghain handler om. Utover det eksisterer ingen faste regler, sa mannen som har vært tilknyttet klubben siden starten i 2004, og som oftest selv står i døra fredag og lørdag kveld.

57-åringen med halvlangt, gråstenket frisyre glatt bakovergredd, store tatoveringer i ansiktet og på kroppen, to kraftige piercinger gjennom underleppa i tillegg til én i hvert nesebor, store øreringer, enda større kjeder rundt halsen og stadig skiftende designerbriller foran et par øyne som trolig har sett mer enn de fleste, lot det skinne gjennom at han foretrekker mennesker som er unike og har sin egen personlighet, fremfor dem som prøver hardt å kopiere en stil de tror er riktig.

– Man vil ha friksjon. Det kjennetegner enhver god klubb. Mangfold og friksjon. Klubben utviklet seg fra homomiljøet i Berlin på nittitallet. Det er viktig for meg å bevare noe av den arven, at den opprinnelige typen klubbgjenger fremdeles føler seg velkommen. Hvis vi bare var en klubb for sortkledde, pene mennesker og modeller, ville det vært fint å se på en halvtime, men gud så kjedelig det hadde blitt. Det ville føles mindre tolerant også, uttalte Marquardt til GQ.

Sjefen i døra, selv en markant skikkelse i Berlins kulturliv, tar ikke lett på jobben.

– Jeg føler at jeg har et ansvar for å gjøre Berghain til et trygt sted for folk som kommer for å feire og glede seg over musikken, bevare klubben som et sted der folk kan glemme tid og rom en liten stund og bare kose seg.

På tross av det som mange har opplevd som en ubarmhjertig dørpolitikk, føles Marquardts uttalelse om stedets filosofi mer sympatisk. En filosofi som trolig er den viktigste årsaken til at stedet har klart å bevare sin vitalitet og suksess i så mange år. En fascinerende miks av mennesker er med på å skape stedet, hver eneste helg. Berghain står ut som en klubb ulik alle andre.

Kunst for menigheten

Ettersom technoturistene har inntatt Berghain i stadig økende antall på fredager og lørdager, har flere fra den harde kjernen gjort søndagen til sin favoritt. Flere beskriver det som en sin «søndagsmesse».

For mange er forholdet til Berghain faktisk av religiøs art. En egen verden utenfor verden, en kirke eller tempel ulikt alle andre templer. Stedet med det industrirøffe utseendet preget av betong og stål har også fått egen kunst, selv om den ikke er opplyst slik den ville vært i en kirke, eller i et galleri. Noe av den mest iøynefallende kunsten står en av samtidens mest anerkjente og hyllede fotografer, tyske Wolfgang Tillmans, for.

På veggen i Panorama Bar henger tre bilder av fotokunstneren. Da klubbens eiere henvendte seg til Tillmanns i 2004 med ønske om et bilde, valgte han Nackt (Naken), et bilde av en kvinne med bena skilt, der kameraet avslører hennes vulva. Det andre bildet, som ankom Berghain i 2009, Philip, nærbilde III, viser en mann med bøyd midje som har latt buksene falle. Ved hjelp av sin venstre hånd blottlegger han anus. Det tredje bildet, som kom seks år senere, er et nærbilde av en åpen munn. Tennene er knapt synlige, og fokuset er på den glinsende baksiden av halsen. Gjennom sin skildring av seksualitet og begjær glir de tre bildene godt inn i sitt nåværende hjem.

Hekking i hyller

Hedonisme på veggen, og sannelig også bak veggen. Til høyre, skjult bak dansegulvet, befinner det seg en korridor med «hyller» i veggen store nok til å romme mennesker. Idet vi passerer ser vi en ung mann alene i en av hyllene – med et søkende blikk som lengter etter selskap. I hyllerommet ved siden av ligger to gutter og en jente i en tilsynelatende dyp, filosofisk samtale.

I en av «hyllene» i korridoren til venstre for Panorama Bar har en mann og en dame snakket nok og gått over til handling, han over henne, med buksa trukket ned på lårene, ansiktene vendt inn mot veggen. Basslyd og trommemaskiner fra dansegulvet ikke langt unna dreper den eventuelle lyden av vellyst, samtidig som de gir ham hjelp til å holde rytmen. Cirka 150 beats i minuttet.

Enda mer ekshibisjonistisk adferd finner sted i Berghains to darkrooms, ett i første og ett i andreetasje. Disse benyttes hovedsakelig av menn.

Stadig vekk forsvinner de, en og en, eller to og to, inn bak veggen der menn møtes i ordløst samkvem som den spinkle belysningen gjør sitt for å holde anonym og hemmelig.

Vi vender oss igjen til Gemma for å høre hvordan det oppleves å være kvinne på en klubb med så åpen og fri tilnærming til sex og seksualitet. Føler hun seg objektivisert?

– Miksen av mennesker og den hyggelige stemningen gjør det forfriskende å være her. Jeg føler meg ikke objektivisert i det hele tatt, sier hun, før hun tar en liten tenkepause.

– Jeg tror kvinner føler seg mindre som objekter her, fordi flertallet av Berghain-klubberne frivillig objektiviserer seg selv ved å kle seg fetisjistisk. Dette er et middel for å uttrykke seg, men samtidig en oppfordring til seksuell oppmerksomhet, eller objektiverende oppmerksomhet om du vil. Under det røffe industrielle uttrykket, lær, seler og mørkerom åpenbarer det seg et sted hvor fortsatt udefinerte følelser kan innta rå, instinktive ønsker og begjær. Det er også en del av hva BDSM handler om: Uttrykke seg gjennom aktivt å objektivisere seg selv, eller la seg bli objektivisert, sier Gemma.

 

En meget liberal og hedonistisk feiringskultur sitter i veggene, og jeg kjenner knapt til noe annet sted hvor det er like trygt å kle seg ut, eller kle av seg og vise frem kroppen, som på Berghain.

 

Også terapeut Helen Hagemeier ser på Berghains filosofi som frigjørende.

– Kvinner som gruppe, men også mennesker som velger og våger å skille seg ut, blir kontinuerlig «angrepet» og objektivisert på gata og andre steder i samfunnet. Jeg tror ikke det samme er tilfellet på Berghain. Dersom du velger å kle deg i latex, eller for den saks skyld en hundemaske, vil du legge merke til at det blir tolerert. Du kan danse toppløs på en plattform, og være sikker på at det aksepteres uten dom. Klubbens verdier og normer er kjent for gjestene, og dersom noen skulle bryte dem, vil både vakter og gjester reagere raskt. En meget liberal og hedonistisk feiringskultur sitter i veggene, og jeg kjenner knapt til noe annet sted hvor det er like trygt å kle seg ut, eller kle av seg og vise frem kroppen, som på Berghain, sier Hagemeier.

Terapeutens ord gir gjenklang hos Gemma.

– Gutter, jenter og alt imellom, på Berghain blir vi alle som barn på lekeplassen, men om man velger å delta i noen form for seksuell utfoldelse er helt opp til enhver.

– Så du har aldri følt noe press?

– En av mine største fornøyelser i livet er å være fri og hedonistisk, så Berghain er min versjon av Disneyland på steroider, svarer Gemma entusiastisk, før hun legger til:

– I stedet for press vil jeg si at Berghain kan hjelpe til med å gi deg et lite puff ut av komfortsonen. Når det er sagt kommer de fleste hit for å danse, og mange gjør ikke noe utpreget seksuelt, mens andre deltar i seksuelle handlinger bare en gang iblant.

Hard landing

Oppe i Panorama Bar ligger en mann og sover på en av de store puffene. En kompis lener seg over, og rister lett i den tunge kroppen akkurat idet et streif av kveldssola lurer seg inn gjennom en liten glippe i tildekkingen av de store vindusrutene.

Etter fem timer i «tempelet» begynner vi selv å føle oss slitne, klare for å trå ut igjen i verden. For noen blir landingen hard.

– Samme hvor vakker du opplever klubbstemningen, vil det alltid være et skille mellom fest og hverdagsliv for hver enkelt – uansett om du velger å ta del i den mer seksuelt frigjorte feiringen, med eller uten bruk av narkotiske stoffer. Festen brukes ofte som et påskudd og middel nettopp til å komme litt bort fra hverdagen, kanskje sågar flykte fra det som er vanskelig, sier terapeut Helen Hagemeier.

I nattens hete fordamper problemene, mulighetene kjennes uendelige og du føler deg som en del av et euforisk fellesskap. Etter denne ekte, eller syntetisk fremkalte, følelsen av oppstemthet – når festen er over og du er tilbake i dagslyset – følger ofte en motsatt sinnsstemning.

For noen kan nedstemtheten utvikle seg til depresjon, tvil om identitet, seksuell dysfunksjon, rusavhengighet, frykt og panikkanfall, mener Hagemeier.

– Alle bør tenke gjennom hvorfor de drar på fest, og hva de forventer å få ut av det. Hvis formålet er å undertrykke realitetene i det livet du lever til daglig, kan det hende fest ikke er det mest fornuftige. Kanskje vil det i en periode være bedre å søke annen form for avslapning, mindfulness-trening – eller til og med terapi.

 

– Jeg opplevde det som å bli revet ut av en euforisk drøm. Det var i skumringen en søndag ettermiddag, byen føltes så stille, melankolsk, nesten skummel.

Og solen går sin gang

Klubbgjenger Gemma har selv kjent på nedturen når hverdagen melder seg.

– Å vende tilbake til virkeligheten etter mange timers festing på Berghain kan oppleves litt desorienterende. Å bevege seg inn eller ut av døra er som å tråkke mellom to verdener. Du prøver å nyte hvert eneste øyeblikk, kjenne gleden bare en gang til, før den glir bort, sier Gemma.

Tøffest var det å forlate klubben den aller første gangen.

– Jeg opplevde det som å bli revet ut av en euforisk drøm. Det var i skumringen en søndag ettermiddag, byen føltes så stille, melankolsk, nesten skummel. Ingenting var åpent, bortsett fra kafeer og gatekjøkken. Jeg kjente meg så takknemlig for klubbopplevelsen, men samtidig nedstemt og trist fordi jeg måtte forlate Berlin dagen etter. Tilbake i New York opplevde jeg en nedtur, og det tok ikke mange uker før jeg satte meg på flyet og dro tilbake til Berlin. Denne følelsen motiverte meg til å flytte hit og oppleve hele fjorårssommeren her, forteller 28-åringen.

Idet vi beveger oss ned trappa til første etasje, er atmosfæren på dansegulvet i andreetasje fortsatt like ladd av rytmer og kroppsvarme. Som en evig sommer, et felles momentum, eufori. Utenfor bidrar nye mennesker til en kø som aldri dør.

31 år har gått siden murens fall, en hendelse som også markerte starten på Berlins store kulturelle oppblomstring. Klubb- og technobølgen skyllet inn over byen. Berghain har holdt seg vital som byens viktigste klubb med stor påvirkningskraft i siste halvdel av denne epoken.

Spørsmålet er hvor lenge stedet fortsatt kan klare å eie natten, og stenge sollyset ute når dagen gryr?

Så langt er i alle fall konklusjonen klar. Festen fortsetter.

 

Hvem: Fordomsfrie klubbere og techno-hoder i «alle» aldre, kjønn og legninger. Overvekt av aldersgruppa 20–35, men folk i fire ulike tiår observert.

Hva: Berghain, Berlins technotempel som har holdt stand som en av verdens beste og mest myteomspunne klubber i 16 år. Kompromissløst strenge dørvakter, ettertraktede DJs, dansing, hedonisme, et fristed fra resten av verden fra fredag kl. 23:59 til godt utpå morgenkvisten mandag. Kapasitet: 1500 mennesker.

Hvor: Am Wriezener Bahnhof, i grenseland mellom Kreuzberg og Friedrichshain (derav navnet Berghain), ikke langt fra Ostbahnhof i Berlin.

 

 

Historisk tilbakeblikk – Muren faller, festen reiser seg

Etter murens fall i 1989 begynte unge husokkupanter, kunstnere, gallerieiere, DJ-er og andre frie, festglade sjeler fra både øst og vest å fylle tomme bygg og nedlagte fabrikker med nytt, kreativt liv. Utesteder og gallerier poppet opp overalt. Klubb- og kulturscenen skulle bli en drivende kraft i byens fornyelse og foryngelse, et sted der hverdagens krav og grenser opphørte.

Selv om technomusikken ikke ble unnfanget i Berlin, oppsto her i denne perioden det som gjerne omtales som et big bang, eller en revolusjon for sjangeren – gjennom klubber som Tresor, Planet og Ufo. Verden så begynnelsen på en stor ungdomskulturbevegelse.

Ved årtusenskiftet fikk Berlins klubbscene enda et momentum. Billige flybilletter i Europa kombinert med populære klubber som Watergate, Bar25, Berghain og fester som aldri så ut til å ta slutt, tiltrakk seg et økende antall technofans fra mange land.

Full av kreativ kraft og frittenkende individer har Berlin ikke bare akseptert, men hyllet annerledeshet. Slik er det også her på byens mest innflytelsesrike klubb. Så lenge du ikke plager andre, er det stort sett fritt frem, uansett seksuelle fetisjer og lyster. Det spiller ingen rolle om du er han, hun eller hen, transe, inter, heterofil, bifil, homofil, panfil, eller om du erstatter -fil med -seksuell.

Berghains forløper, Ostgut, sprang ut av det ambulerende klubbkonseptet Snax – for menn som elsket menn, eller i alle fall elsket å ha sex med menn. Da eierne av konseptet, Michael Teufele og Norbert Thormann, i 1998 fikk tilbud om fast adresse i et stort industribygg i Friedrichshain, like ved bredden av elven Spree, ble stedet åpent for alle.

Ostgut var i fem år et samlingspunkt for Berlins techno subkultur, men måtte stenge dørene i 2003 da politikerne bestemte at industribyggene skulle rives for å gjøre plass til bygging av O2 World Arena. Eierne av Ostgut fant sitt nye lokale noen få kvartaler unna. Der, i et nedlagt kraftverk, startet historien om Berghain.

Skriftlige kilder: GQ, Electronicbeats.net, Rolling Stone, The New York Times, The New Yorker, Wikipedia

Den mest berømte film-orgasmen i historien er det Meg Ryan som har spilt i filmen Da han møtte henne. Som mange vil huske, demonstrerte hun en fake orgasme i den scenen. Det er ganske symptomatisk for hvordan kvinners sex fremstilles på film.

Tekst: KRISTINE TINGVIK AAS

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 7, vår 2021.

 

Det snakkes alltid om hvor misvisende sexen i mainstream-porno er. Men jeg spør: hva så med disse mer «uskyldige» populærfilmene- og seriene som langt flere av oss sluker oftere, og det både mere skamløst og ukritisk? Også disse sexscenene kan være snevre og gjentakende, og hva gjør de egentlig med den seksuelle praksisen vår?

 

Den amerikanske skuespilleren Ruth Wilson, som gikk av med Golden Globe for sin fengslende rolletolkning av den sørgende, men sensuelle Alison i dramaserien The Affair, fikk mye oppmerksomhet da hun kritiserte skjermens krav om hennes visuelle tilfredsstillelse:

– Hvorfor må jeg alltid gjøre orgasmefjeset, spurte hun nemlig.

– Det burde være et mannlig orgasmefjes. Hvorfor er det alltid kvinnen som kommer?

Den siste tiden har jeg oppsøkt mye sex på skjerm for å bli klokere på slike spørsmål, og langs veien har jeg konsultert spesialist i sexologisk rådgivning NACS (Nordic Association for Clinical Sexology), Trude Slettvoll Lien. Lien jobber for Sex og samfunn i tillegg til å drive egen praksis, og til «høna eller egget»-spørsmålet mitt om hvem som kom først; vi eller mannsfantasien om oss, svarer hun:

– Der tror jeg nok man kan si at det mannlige blikket har litt skylda. Det må jo kjennes kjempegodt når en partner tilsynelatende er så jublende for det man tilbyr henne! Men så er det jo ikke sånn at alle hyler og skriker og stønner og bærer seg, legger hun til.

Og kanskje er det ikke så rart at noen av oss kan finne på å bringe dette bildet på nytelse opp i vår egen seng, når vi fôres med det hvor enn vi ser – enten fordi vi tror det er slik det skal kjennes og se ut, kanskje antar vi at partneren vår forventer det av oss, eller fordi vi simpelthen litt underbevisst assosierer en slik atferd med sex og dermed blir kåte av å skru på spillet?

Lien kan fortelle at noen av de kvinnene hun har pratet med, nærmest har mistolket de fysiske reaksjonene sine i møte med sex:

– Enkelte har funnet ut at, oi, de har faktisk hatt orgasme! Det har bare ikke sett ut som på film. Det er ikke stjerner og måner og berg- og dalbane og 17. mai og nyttårsaften på én gang, men kanskje bare et lite blaff av en sånn skjelving gjennom kroppen som var deilig, og så skulle man så gjerne hatt mer av den.

Klitoris som en nødvendig del av dirty talk-en

En morsom scene i nittitallskomedien Hot Shots 2 parodierer den erotiske thrilleren Basic Instinct. Med skøyeraktige ordspill på den såkalte cowgirl-stillingen, rir kvinnen mannen, og ikke bare roper hun Yiha!, men er attpåtil utstyrt med både cowboyhatt og en revolver som hun avfyrer i vilden sky. Scenen gjør narr av populærfilmers vri på «aktive» kvinner som omgjøres til et enda større, attraktivt skue. Og så må vi selvsagt ikke glemme hvor lykkelige vi tilsynelatende blir hvis vi bare får litt pikk.

En gjenganger er nemlig hvordan sex nesten utelukkende fremstilles som penetrering.

– Sex er veldig mye mer enn samleiet, sier Lien om dette gjengse sexsynet. – Det er ikke hovedretten. Sånn sett vil jeg heller kalle det et tapasbord. Man tar litt av ditt og litt av datt, hvor alt er med på å gi nytelse.

Om film og TV sier hun videre:

– Jeg ville nok vært tydeligere på det, å vise at det handler om mer enn det samleiet. Selv om man får med en del av det andre, så ender det som regel i samleie, at det er da man virkelig har fått full pakke.

I Netflix-serien Hjem til jul opplever hovedpersonen Johanne hele fem orgasmer på ett ligg. Der hun selv skal være i starten av 30-årene, er sengepartneren en yngre fyr med russekort på nattbordet. Sexscenen deres er både lang og drøy, men også ganske vittig slik den skildrer orgasmene hennes som perler på en snor. Likevel tar jeg meg selv i å føye også denne sexfremstillingen til rekken av urealistiske vaginalorgasmer. Fyrens talent ligger verken i kunnskap, fingerferdigheter eller dåsespill, men en enorm stamina og evne til å holde igjen.

Om hvordan kvinner får orgasme i virkeligheten, forteller Lien:

– Kvinner generelt får orgasme ved at klitoris blir stimulert, det enten ved at man bruker fingre, tunge, eller dusjhodet for den saks skyld. Og så er det sånn at cirka 30 prosent også får orgasme i skjeden. Men der spiller også klitoris en stor rolle, fordi det er jo ikke bare den lille tuppen som vi ser på utsiden, klitoris er veldig mye større på innsiden.

Normal People – heteronormativ vaniljesex?

Men til tross for det sexologen formidler, er penetrering det foretrukne motivet på film, og jeg tror faktisk ikke jeg har sett klitoris bli tematisert på skjermen. Så da Hulu-serien Normal People ble fjorårets store snakkis, hyllet for sine realistiske sexscener, var jeg veldig spent på å se hva den viste. Serien handler på mange måter om den kvinnelige karakteren, Marianne, sin seksuelle entré: fra hennes seksuelle debut med Connell, og herfra utforsker hun sin seksuelle identitet sammen med ham, men også med andre elskere.

 

Jeg spør ofte mine klienter, «hva betyr sex for deg», og jeg vil jo si at 9,5 av 10 sier samleie. Og så kan vi ut ifra det snakke om at sex kan være mer.

Lien framhever spesielt Mariannes første møte med sex som et forbilledlig, nesten pedagogisk, eksempel på ungt samtykke. Den mer erfarne Connell er hele tiden hensynsfull og forsikrer seg om at hun har det bra, og at hun fortsatt vil. Men sexinnholdet er skuffende ordinært, i stor grad omfavnende heteronormativ vaniljesex. Når jeg påpeker dette, mener likevel Lien den viser en troverdig avbildning av ung sex, en fremstilling hun tror mange vil kjenne seg igjen i:

– Så viser den jo samleie, og jeg tenker at kanskje er ikke det så rart, for det er nå faktisk ofte sånn. Jeg spør ofte mine klienter, «hva betyr sex for deg», og jeg vil jo si at 9,5 av 10 sier samleie. Og så kan vi ut ifra det snakke om at sex kan være mer.

Lien fortsetter med å si at mange kvinner ikke nødvendigvis får orgasme ved samleiet, men intimitet og nærhet som også er viktige faktorer for hva som skal klassifiseres som god sex.

Orgasmegapet: regelen snarere enn unntaket

Når jeg prater med Lien, blir jeg bevisst min egen seksuelle erfaringshorisont. Det er jo tross alt denne som fargelegger hvordan jeg betrakter og fortolker sex på skjermen. Så jeg spør hva som egentlig er normalt – er vi kvinner fornøyde med sexlivene våre?

– Det er viktig å si at jeg møter ikke alle de som synes sex er flott og deilig og helt supert, de kommer jo ikke til meg, presiserer hun. – Men brorparten av de jentene som kommer, de strever med egne grenser, med å sette egne behov først, i det hele tatt bare å tenke på hva de vil. Det er litt leit hvor mange det er som sier: «Nei, men så lenge han er fornøyd, så er det vel greit.» Og det er ikke så lett å skulle fjerne seg fra orgasmemangler eller smerte i samleie hvis du aldri tar hensyn til hva som kjennes godt for deg.

Men disse klientene som Lien omtaler med varm og sympatisk røst – er de representative for kvinner flest?

– Det er nok regelen snarere enn unntaket, svarer hun og viser til en amerikansk undersøkelse med deltakere i alle aldre.

– Der så en at heterofile menn får orgasme i omtrent 90 prosent av gangene de har sex. Homofile menn ligger rett i underkant, det er bare snakk om én prosent forskjell. Lesbiske kvinner får orgasme i 86 prosent av gangene, og heterofile kvinner er nede på 60-tallet. Og det sier jo litt om at det orgasme-gapet er ganske stort fortsatt.

Et krav om realisme – eller aktivisme?

Så jeg undrer: Er kravet mitt om økt realisme på film egentlig et krav om økt aktivisme? I researchen min kom jeg blant annet over The Guardian-journalist Stuart Heritage som hevdet ekte sex er for stygt til å vises på stort lerret:

– Hvis sex på film var på noen som helst måte representativ for hva sex er i virkeligheten, så ville det vært miserabelt å se på. Filmer måtte kommet med spyposer og advarsler.

Vi skal ikke kimse av hvor magisk gjenkjennelse på skjermen kan være. Jo oftere vi ser noe, dess mer normalisert blir det. Og kardinalspørsmålet er så klart hvilke fantasier som inkluderes, og hvilke som utestenges.

Replikken får meg til å lure på hva hans erfaringshorisont er! Men jeg ser poenget hans. Populærfilm og -serier er ment å være virkelighetsflukt, og det kan selvfølgelig bli litt usexy hvis hver sexscene må brytes opp av at et kondom skal ut av emballasjen og træs på, eller et pessar må settes inn.

Opprinnelig fikk den USAs aller høyeste aldersgrense på grunn av én scene, og det var da ektemannen gikk ned på kona til hun kom. Handlingen var verken eksplisitt eller nærgående, den skildret simpelthen en uselvisk kjærlighetserklæring fra ham til henne.

Men vi skal heller ikke kimse av hvor magisk gjenkjennelse på skjermen kan være. Jo oftere vi ser noe, dess mer normalisert blir det. Og kardinalspørsmålet er så klart hvilke fantasier som inkluderes, og hvilke som utestenges. Ta for eksempel Blue Valentine da den kom i 2010, en film om ekteskapets opp- og nedturer. Opprinnelig fikk den USAs aller høyeste aldersgrense på grunn av én scene, og det var da ektemannen gikk ned på kona til hun kom. Handlingen var verken eksplisitt eller nærgående, den skildret simpelthen en uselvisk kjærlighetserklæring fra ham til henne.

Dette førte til at spillefilmen ble strengere vurdert enn både American Psycho, Hostel: Part II og The Wolf of Wall Street – alle filmer med betydelig mer nakenhet, narkotika og til og med draps- og torturscener. Og det får en jo til å tenke litt over Hollywood-synet på sex, og hvor forskjellig en anser det som skjer med hovedvekt på kvinnens nytelse kontra det som skjer med vekt på mannens.

Hvis sexologen fikk bestemme

Heldigvis demokratiseres jo underholdningsindustrien av at stadig nye stemmer entrer markedet. Det er ingen smeltedigel av mangfold ennå, men det er absolutt flere perspektiver som formidles ut til mainstream-publikummet. Så jeg er nysgjerrig på hva en sexolog vil velge at skal bli representert, hvis Lien med all sin erfaring fikk bestemme.

– Nå er det jo sånn at det som oftest vises, er mann og kvinne. Hvis jeg skulle få bestemme, ville jeg vist mer likekjønnede par, for det vet jeg mange lesbiske kvinner savner. Jeg holdt på å si en slags oppskrift, og det spørsmålet får jeg jo av og til også: «Hvordan kan jeg ha sex?» Men uten at det ble noe spekulativt i hvordan det ble fremstilt. Og det er vanskelig da, for den enes erotikk er jo den andres porno på et vis.

Hun synes også det kan bli flere eksempler à la Skam:

– Hvor gutter kysser, ligger i sengen, tar på hverandre, onanerer hverandre, at man kommer litt bort fra at gutta alltid har analsex.

I tillegg trekker Lien fram cunnilingus.

– Det synes jeg godt kunne vært et tema. For det ser vi jo at enkelte syns er litt ekkelt og lurer, «lukter jeg vondt» eller «smaker jeg vondt». At du ikke nødvendigvis gikk over i den pornogreia, men mer sånn «kan ikke du slikke meg?». Det vil jeg tro kunne være fint. At man viste mer helheten av kvinnelig nytelse.

Kvinnelig seksualitet har generelt alltid vært mer tabubelagt. Fortsatt er det sånn i store deler av verden at vi kvinner ikke anses å ha en egen seksualitet, den er alltid knyttet til en manns. Så vi har fortsatt en lang vei å gå før vi kan si at vi er seksuelt likestilt

For onanien og selvoppdagelsen!

Lien sier også hun slår et slag for onani og selvoppdagelse, og det får meg til å tenke på flere kvinnekarakterer jeg har sett med hånda nedi buksa de siste årene. Nyligst er Sofie i komediedramaet Kjærlighet og anarki, som låser seg inne på badet med ørepropper og porno på mobilskjermen, sniker inn «en kjapp en» mellom slagene i en ellers hektisk hverdag. Men også her er for så vidt ofte eksemplene bare symptomer på kåtskap i fraværet av menn. Så fort sistnevnte fyller tomrommet, slutter kvinnene å ta hånd om seg selv.

 

Lien er enig i at alle disse bildene vi omringes av, noen mer nyanserte enn andre, har mye makt. Så jeg spør om vi kan reversere dem:

– Ja, men jeg tror det er et langt lerret å bleke. Kvinnelig seksualitet har generelt alltid vært mer tabubelagt. Fortsatt er det sånn i store deler av verden at vi kvinner ikke anses å ha en egen seksualitet, den er alltid knyttet til en manns. Så vi har fortsatt en lang vei å gå før vi kan si at vi er seksuelt likestilt, svarer hun.

– Men alle som har en stein i skoen, vet at den irriterer ganske mye. Så hvis vi bruker alle disse småsteinene, så klarer jeg ikke la være å tro at det på et eller annet vis kan resultere i noe. For eksempel ved at vi viser fram stadig flere og flere bilder av at det normative faktisk er i endring.

Så jeg avrunder med et slikt bilde: Det er i HBO-serien, The Deuce, som skildrer USAs pornomiljø på 70-tallet. Maggie Gyllenhaal spiller en sexarbeider som i en scene har sex på privaten. Når mannen er ferdig, fullfører hun på seg selv i all selvfølgelighet mens hun ligger rett ved siden av ham. Han blir ikke fornærmet, snarere tvert imot, og om det inkluderte onanielementet har Gyllenhaal sagt at det måtte overtalelse til i dialog med produsenten – men det var så absolutt verdt det:

 

– Jeg følte at det var all denne performative sexen, all denne betalingssexen, men jeg ønsket å vite hvordan hennes begjær så ut. Og etter at vi hadde filmet det, så sa han, «Ålreit. Ålreit. Vi er ålreit. Vi har laget noe feministisk.» Vi har det.

Fiolinist Catharina Chen har blitt hyllet på kjente scener over hele verden. Men den største magien oppstår når hun spiller for barn i en enkel gymsal. 

 

Tekst: CECILIE SKJERDAL
Foto: ASTRID WALLER

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ Utgave 10, vinter/vår 2022.

Helt nordøst i Oslo, i et naturskjønt område med et frynsete drabantby-rykte og lave boligpriser, står ei lita jente med fiolin og noteark inne i leiligheten. Ute faller snøfillene stille over grantrærne borte i skogkanten. Aller helst ville Catharina Chen vært ute og lekt med venninnene. «Snart,» lover pappa, som selv er fiolinist og spiller sammen med henne, time etter time.

– Én del av meg var i det veldig spissede vidunderbarn-miljøet, den andre delen likte å henge med ikke-musikere. Jeg har alltid følt meg litt splittet, for jeg har vært opptatt av å ha ett bein i hver verden, sier hun.

– Jeg kan huske at jeg var annerledes enn vennene mine. Ingen andre spilte fiolin. Ofte måtte jeg være inne og øve mens de var ute. Men som barn opplever man sin egen hverdag som det vanlige, og sannheten er at jeg har verdens beste barndomsminner fra Romsås. Der bodde barn fra hele verden, og vi hadde naturen tett på.

Hun gikk på skiskole rett utenfor stuevinduet. Trente turn i flere år. Som åtteåring fikk hun plass på det prestisjetunge musikkinstituttet Barratt Due, og ni år gammel mottok hun stående applaus på konserter og ble omtalt som Norges yngste klassisk-talent i aviser over hele landet.

– Én del av meg var i det veldig spissede vidunderbarn-miljøet, den andre delen likte å henge med ikke-musikere. Jeg har alltid følt meg litt splittet, for jeg har vært opptatt av å ha ett bein i hver verden, sier hun.

Rampelyset som komfortsone

– Helt fra jeg var liten, var det et race for å være den yngste, den første, den beste. Jeg kan nesten ikke huske alle stedene jeg har vært. Iblant spør folk meg om jeg har spilt der eller der, og så svarer jeg bare «ja, sikkert».

Allerede før hun ble tenåring, spilte Catharina konserter over hele Norge, dro på turné i Asia og mottok flere priser. Hun ble TV-kjendis og scenevant. Etter hvert spilte hun i store symfoniorkestre som Shanghai, Beverly Hills og Dallas, og reiste fra New Yorks Carnegie Hall til Shanghai Oriental Art Center til Mozarteum Grosser Saal i Salzburg. Det gikk slag i slag.

– Helt fra jeg var liten, var det et race for å være den yngste, den første, den beste. Jeg kan nesten ikke huske alle stedene jeg har vært. Iblant spør folk meg om jeg har spilt der eller der, og så svarer jeg bare «ja, sikkert».

Hun ler godt. Hun var et barn som ble fløyet fra sted til sted for å vise frem hvor flink hun var. Og hun likte det.

– Jeg ville gjerne gjøre alt riktig etter boka. Jeg øvde i timevis, søkte perfeksjon, og elsket å beherske vanskelige stykker og bli forgudet på scenen. Rampelyset ble min komfortsone. En gang var jeg med i et is-show på Arena di Verona der jeg hadde kostyme og ble heist opp mens kunstløperne danset på isen foran 15 000 tilskuere. Det var kanskje ikke det største musikalske øyeblikket mitt, men det var virkelig en once in a lifetime-opplevelse. Jeg elsker variasjon, og føler meg utrolig privilegert som har fått spille på mange fantastiske arenaer.

God kjemi

Etter å ha spilt seg inn som fagjuryens favoritt i Kjempesjansen på NRK, der hun vant rundt en halv million kroner, kunne 18-årige Catharina legge ut på en annen type reise. Hun skulle finne sin egen fiolin, den som skulle bli hennes faste følgesvenn i mange år fremover.

– Jeg var på auksjoner i London og Frankrike med pappa, dro rundt og prøvde ulike fioliner, lette etter en god match. Instrumenter er som mennesker, det må liksom være riktig kjemi. Det er så mange detaljer som må klaffe; det handler om størrelsen i forhold til kroppen din, om klangen, vil du ha en røff tone, en lys tone, en briljant tone? Med moderne instrumenter er det lett å produsere god lyd, for de gjør akkurat som du vil. Men de gir ingenting ekstra. Magien mangler. Til slutt kom jeg over en fransk Vuillaume fra 1859 som traff meg med én gang. Den hadde ligget alene i et skap i 40 år uten å bli spilt på. Så jeg måtte finne rette strenger, justere lydpinnen, finne riktig skulderstøtte, hakebrett og bue. Den var slett ikke perfekt, men jeg merket potensialet umiddelbart, og behøvde bare å spille den inn.

Noe helt annet var det da hun for noen år siden fikk låne en Stradivarius fra Leif Høegh Stiftelse.

– Da jeg åpnet kassen, ble jeg helt fortumlet. Et så vakkert instrument! Den er så nett, så fint avrundet, litt mindre enn min egen. Og den har en enorm personlighet! Jeg opplevde ingen kjemi sånn umiddelbart, og lyden var vanskelig å finne. Balansen manglet. Det var som om den sa til meg at «du trenger meg, men jeg trenger ikke deg». Den gjorde seg kostbar og jeg måtte jobbe hardt for å gjøre meg fortjent til den. Dessuten er den veldig sensitiv; hvis det er mange mennesker i et rom eller hvis luftfuktigheten endrer seg, forandrer treverket seg veldig fort. Den er som et levende vesen med en sterk personlighet og sjel, forteller hun.

 

Fra lidenskap til byrde

I dag er Catharina Chen førstekonsertmester i Operaorkesteret – også det en tittel der hun var tidenes yngste kvinnelige den gang hun ble utnevnt som 26-åring. Rollen innebærer å være en slags «lagkaptein» som holder tak i orkesteret i samarbeid med dirigenten, slik at alle musikerne fungerer sammen som en enhet. Hun må være både musikkfaglig meget dyktig, og en god leder og menneskekjenner.

– Jeg er en people pleaser. Men spillingen hadde gått fra å være lidenskap til å bli en byrde. Jeg følte meg utbrent. Måtte rett og slett legge fiolinen på hylla, reise bort og finne meg selv.

I mange år hadde Catharina samlet statuspoeng og CV-fyll. Hun gjorde unna en mastergrad i USA før hun fylte 25, ble løftet frem og hauset opp av musikkpedagoger, familien, media og konsertarrangører. Da hun ble bedt om å spille skolekonserter, var hun ikke spesielt interessert – hun var vant til å være solist på prestisjefylte scener med mange tusen betalende lyttere fra høykulturelle kretser.

– På den tiden var jeg lite ydmyk.  Jeg ville spille etter boka, være en av de store, bli forgudet. Målet var alltid å vise hvor flink jeg var.

Men en dag føltes alt plutselig tomt og meningsløst. Kanskje hadde følelsen kommet snikende. «Er dette det jeg vil?», tenkte hun stadig oftere. Selv om hun hadde jobbet hardt for det hun hadde oppnådd, begynte hun å lure på om det hadde utspring i henne selv, eller om hun bare gjorde det som mange rundt henne ville at hun skulle gjøre.

Hun møtte den berømte veggen.

– Jeg er en people pleaser. Men spillingen hadde gått fra å være lidenskap til å bli en byrde. Jeg følte meg utbrent. Måtte rett og slett legge fiolinen på hylla, reise bort og finne meg selv.

Hun tilbrakte tid i Afrika. Var på yoga-camp på Zanzibar. Gikk gjennom alle de store, eksistensielle spørsmålene.

– I løpet av det året innså jeg hva fiolinen gjør med meg, at den betyr så mye på så mange måter. Jeg er dyktig. Fiolinen er et kall. Den pausen var helt nødvendig, som et ledd i det å bli voksen. En prosess vi kanskje alle går gjennom. Et menneskes liv er en reise. Jeg er undrende og nysgjerrig, vil gjerne utvikle meg og liker ikke å hvile på laurbærene. Derfor er dette yrket perfekt, for man blir aldri utlært. Men i dag er fokuset mitt et helt annet når jeg spiller.

Magiske menneskemøter

Scenevante Catharina er fortsatt førstekonsertmester i Operaen. Men hun er ikke så fryktelig opptatt av å stå på de store scenene lenger. Hun spiller helst intimkonserter, gjerne i en gymsal eller i et fengsel.

Særlig når jeg spiller for barn, opplever jeg en slags indre expansion – at hjertet utvider seg. Det er helt magisk når jeg ser at musikken treffer noens følelser uten at de vet hva stykket heter, hvem som har skrevet det eller hva det betyr.

– Jeg har innsett at musikken min er et verktøy som forbinder meg som utøver med publikum. Vi kan dele noe unikt i øyeblikket, oppnå en menneskelig kontakt og skape magi. Særlig når jeg spiller for barn, opplever jeg en slags indre expansion – at hjertet utvider seg. Det er helt magisk når jeg ser at musikken treffer noens følelser uten at de vet hva stykket heter, hvem som har skrevet det eller hva det betyr. For hvem bryr seg? Det er vel ikke relevant om det er Beethoven-sonaten eller Mozart, hvis det berører?

Nå elsker hun å spille skolekonserter. Hun vil bringe klassisk musikk til de som kanskje ikke har råd til å gå i Operaen, de som ikke vanligvis blir eksponert for fiolinmusikk.

– Musikk taler til folk på veldig mange forskjellige måter. Målet mitt er å bidra med noe i samfunnet, gjøre noe godt for noen. Formidle klassisk musikk til de som virkelig trenger å høre klassisk musikk. Kanskje jeg kan klare å nå inn til noen som i utgangspunktet har fordommer mot denne typen musikk, og bidra til en slags åpenbaring. Det har blitt min hjertesak!

Programmene hun setter sammen, er mer lekne i dag. Hun kaller seg en rebell og liker å bryte de reglene hun tidligere elsket å mestre til fingerspissene.

– Man er så opptatt av regler innen klassisk musikk, så fokusert på å være korrekt og gjøre det som er riktig kutyme. Hvis du klapper mellom satsene, vil alle stirre på deg – men hvorfor er det tabu? Er reglene viktigere enn en naturlig menneskelig reaksjon? Det må man ta et oppgjør med! Musikk er jo musikk. Hvem er det som sier at man ikke kan blande barokk inn i for eksempel et pop-stykke?

Etter selvransakelsen for noen år siden er Catharina mer i kontakt med seg selv, og ikke minst med publikum.

– Tilbakemeldingene jeg får, er fantastiske. Før fikk jeg kommentarer om hvor flink jeg var. Nå får jeg i tillegg høre at programmet var spennende og morsomt. Tenåringsjenter kommer og forteller at de tenkte på bestemoren sin mens jeg spilte, små barn kan bli helt lyriske og si at de føler seg som vind mellom trærne og sånt – det er virkelig bare helt magisk å ha den nærkontakten og se dem i øynene når jeg spiller. Jeg ser at musikken min treffer dem.

Fiolinfri ferie

 Iblant tillater hun seg å ta helt fri i lange strekk. Ferie fra fiolinen. Det gjorde hun ikke tidligere – da måtte hun øve litt hver dag. Nå er livskvalitet blitt en viktig verdi. Hun legger ikke så store planer, men har begynt å ønske seg en egen familie. Hun vil reise mer, og på en helt annen måte enn før.

– Å være solist er fryktelig ensomt! Jeg kjenner mennesker over hele verden og har vært flere steder enn jeg kan huske, men møtene blir overfladiske. Ofte ser jeg bare hotellet, noen restauranter og de menneskene jeg treffer i forbindelse med konserten. Nå vil jeg reise uten instrument. Utforske mer. Få et bedre innblikk i stedene jeg besøker. Og ikke minst reise sammen med noen. En gang var jeg på en to-ukers turné i India via Rikskonsertene. Det var en annerledes type reise der vi musikerne ble knyttet tett sammen, og vi hadde litt ekstra tid på hvert sted. Det ga mersmak. Det er mye jeg har gått glipp av i livet, konstaterer hun.

– Å være solist er fryktelig ensomt! Jeg kjenner mennesker over hele verden og har vært flere steder enn jeg kan huske, men møtene blir overfladiske. Ofte ser jeg bare hotellet, noen restauranter og de menneskene jeg treffer i forbindelse med konserten.

 

I hverdagen lager hun plass til andre aktiviteter enn bare fiolinspilling; som å gå tur med hunden og trene. Tilbringe tid med familien.

– Vi er en ganske stor slekt som har nære bånd, og vi har våre tradisjoner med mye god, kinesisk mat, samtidig som vi for eksempel i jula spiser tradisjonell norsk julemat.

– Mamma og pappa er mine favorittmennesker. Virkelig. Jeg ser så opp til dem. De har en ekstremt høy arbeidsmoral, er superkreative, smarte, nysgjerrige, og de gir ikke opp. Alt det jeg har i dag – ingenting av det hadde skjedd uten dem.

 

– Mamma og pappa er mine favorittmennesker. Virkelig. Jeg ser så opp til dem. De har en ekstremt høy arbeidsmoral, er superkreative, smarte, nysgjerrige, og de gir ikke opp. Alt det jeg har i dag – ingenting av det hadde skjedd uten dem.

Catharina kaster et blikk rundt seg, slår takknemlig ut med armene, blunker et par ganger og vender blikket ut mot hagen i det sola skjærer gjennom de smårutete vinduene på den nye adressen.

– Oj, se så mye lys! Jeg elsker denne leiligheten, smiler hun.

Snøen ligger tykk over plenen her oppe i Holmenkollåsen. Her er hun tett på naturen og høyt over sentrumsgryta. Det minner faktisk om barndommen på Romsås.

 

CECILIE SKJERDAL er sosialantropolog og skribent på evig oppdagelsesferd. Hun elsker å reise, er en sann globalist og setter like stor pris på refleksjoner rundt livets store spørsmål som på gleden i hverdagens små detaljer.

ASTRID WALLER har jobbet som fotograf for en rekke norske aviser og magasiner. Hun elsker å ta bilde av folk, og er alltid på jakt etter å fange den ekte stemningen. Når hun ikke befinner seg bak kamera, inntar hun mer enn gjerne scenen som bassist i rockebandet Cocktail Slippers. 

 

 

Sopp, celleforandringer, klamydia, vaginisme. Kløe, klumpete utflod, fiskelukt og smerter. Lista over hvilke underlivsplager kvinner kan få i løpet av livet er lang. Vi har laget en kjapp og enkel forklaring, med årsak – og behandling.

Tekst: THEA AGNETHE ERIKSEN

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 9, høst 2021

Underlivssopp

Underlivssopp er veldig vanlig, og nesten alle kvinner vil oppleve å få en soppinfeksjon i løpet av livet. Ole Aleksander Dyrkorn er spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp, og jobber som gynekolog på Aleris og på Vulvaklinikken på Oslo universitetssykehus. Han forteller at omtrent 75 prosent av alle kvinner har opplevd en soppinfeksjon før de er 25 år.

Sopp er en del av normalfloraen i tarm og skjede. En infeksjon oppstår når det blir endringer i skjedens normalflora slik at mengden sopp øker. Symptomene er kløe, klumpete og hvit utflod, og man kan bli sår nedentil. Dette kan føre til lett svie når man tisser, eller ubehag ved samleie. Det kan bli en ond sirkel, hvor slimhinnene blir irriterte og klør, og når man klør, blir de bare enda mer irriterte og såre.

Dyrkorn forklarer at det er begrenset kunnskap om hvorfor noen ofte får plager av sopp i skjeden, mens andre slipper. Overdreven underlivshygiene eller bruk av antibiotika gir økt risiko for soppinfeksjon. Svangerskap, diabetes eller nedsatt immunforsvar øker også risikoen. Dyrkorn påpeker også viktigheten av å gå til lege eller gynekolog om du har plager. Gynekologer ser nemlig en tendens til overbehandling mot sopp fordi kvinner behandler seg selv med reseptfrie soppmidler uten å oppsøke lege. Disse medikamentene kan virke irriterende på slimhinnene, og i verste fall gi kroniske plager med svie eller smerter i skjedeåpningen. En lege vil kunne gi deg riktig medisin.

For å unngå å få sopp, er det viktig å unngå overdreven intimvask, spesielt med såpe og intimsåpe. Dyrkorn tipser om at en parfymefri olje kan være et godt alternativ.

Bakteriell vaginose

Bakteriell vaginose er en infeksjon i skjeden som skyldes en ubalanse i bakteriefloraen. En endring i bakteriesammensetning kan bidra til en høyere pH-verdi, som gjør at andre bakterier trives i vaginalkanalen, og øker i antall. Det vanligste symptomet er endret lukt, som ofte beskrives som stram eller fiskeaktig. Noen opplever også mer utflod, og at den er gråaktig.

– Bakteriell vaginose er vanlig. Dette kan forekomme etter samleie med ny partner, ved antibiotikabehandling og ved overdreven vask eller skylling av skjeden, men oftest kommer det uten at det er noen kjent årsak, forklarer Dyrkorn.

Han forteller videre at det er viktig å unngå overdreven intimhygiene, og å ikke skylle skjeden med vann. Hvis du har mistanke om bakteriell vaginose, bør du gå til lege for å få riktig behandling, som regel antibiotika.

 

Celleforandringer

Hvert år er det omtrent 25 000 norske kvinner som får påvist celleforandringer. Celleforandringer er et begrep som dekker både unormale celler og forstadier til livmorhalskreft. Trine Stokstad er seksjonsoverlege for gynekologisk kreft ved St. Olavs Hospital. Hun forklarer at celleforandringer skyldes en kronisk infeksjon med HPV-virus. De regner med at minst 70 prosent av alle som er seksuelt aktive, får en HPV-infeksjon i løpet av livet. Hos de fleste går infeksjonen over av seg selv, men hos noen blir viruset værende, og kan føre til celleforandringer. For å fange opp endringer på livmorhalsen er det viktig å ta jevnlige celleprøver. Prøvene bør tas minst hvert tredje år.

Stokstad forklarer at det finnes ulike grader av celleforandringer. Man skiller mellom lette og alvorlige forandringer. Lette forandringer går ofte tilbake av seg selv, og man blir anbefalt å komme tilbake til kontroll etter ett år. Hvis vevsprøven viser alvorlige forandringer, anbefaler man som regel konisering, som betyr at gynekologen fjerner en liten bit helt ytterst på livmortappen. Dette er et lite inngrep som gjøres med lokalbedøvelse på sykehuset. De fleste blir kvitt celleforandringene ved konisering, men det hender at inngrepet må gjentas hvis kontrollene etter behandling viser at det fortsatt er forandringer. I noen tilfeller blir lege og pasient enige om at det er best å fjerne livmoren, men dette er sjeldent.

Stokstad har ett enkelt råd for å unngå celleforandringer:

– Den beste måten å forhindre celleforandringer på, er å ta HPV-vaksine før man blir smittet, altså før man er seksuelt aktiv.

HPV-vaksinen tilbys alle jenter og gutter i Norge når de er 12 år. Det er også mulig å ta vaksinen som voksen, men da må man betale den selv. Stokstad trekker også fram at man har lavere risiko for å få HPV-infeksjon hvis man har få seksualpartnere, og at bruk av kondom beskytter noe.

Hvis man får påvist celleforandringer, er det vanlig å reagere med bekymring og stress. Stokstad forteller at mange gruer seg til operasjonen, og at informasjonen man får på forhånd er viktig. Hun påpeker også at det tar mange år fra celleforandringene oppstår til det utvikles kreft, ofte mer enn 10 år.

Hvis du har symptomer som unormale blødninger eller endret utflod, bør du kontakte legen din og ta en celleprøve.

Klamydia

Klamydia er en infeksjon som smitter ved seksuell kontakt, og er den vanligste kjønnssykdommen i Norge. Norge er faktisk det landet i verden som har flest tilfeller av klamydia per innbygger. Omtrent én av 20 seksuelt aktive unge er til enhver tid smittet. Infeksjonen gir betennelse i livmorhalsen og urinrøret hos kvinner. Hvis du har ubeskyttet oral- eller analsex, kan du også få klamydia i svelget eller endetarmen.

Symptomene er ofte uklare og forbigående, noe som gjør det vanskelig å oppdage. De vanligste symptomene er utflod eller endret utflod, og kløe når du tisser. Du kan også ha blødninger mellom menstruasjon eller etter samleie, og smerter nederst i magen i forbindelse med samleie. Samtidig er det cirka halvparten av alle som har klamydia som ikke får symptomer.

Klamydia behandles med antibiotika. Et forebyggende tiltak er å bruke kondom, og ellers er det viktig å teste seg jevnlig, spesielt etter nye sexpartnere. Gynekolog Dyrkorn påpeker at ubehandlet klamydia i noen tilfeller kan utvikle seg til en bekkeninfeksjon, noe som kan øke risikoen for infertilitet. Men han understreker at dette sannsynligvis gjelder under fem prosent av alle smittede.

Mykoplasma

Mykoplasma er en kjønnssykdom som forårsakes av bakterien mycoplasma genitalium. Bakterien trives på slimhinner i kjønnsorgan, urinrør og endetarm, og kan føre til betennelse i disse organene. Hos kvinner kan mykoplasma i sjeldne tilfeller skape komplikasjoner fordi den kan spre seg til egglederne, og hos menn til bitestiklene. De fleste har ingen symptomer, men kvinner kan få forandret utflod, svie ved vannlating og ekstra blødning.

Ved mistanke om mykoplasma kan man teste seg hos legen. Infeksjonen behandles med antibiotika. Dyrkorn forteller at det er få studier som har sett på utbredelsen av mykoplasma her i Norge, men i en større dansk undersøkelse har de funnet at omtrent fem prosent av alle som testet seg for seksuelt overførbare infeksjoner, hadde mykoplasma.

Vestibulitt

Studier viser at mellom 10 og 15 prosent av alle kvinner har en form for smerter i underlivet. En samlebetegnelse for smerter i underlivet er vulvodyni. Lokalisert vulvodyni kalles vestibulitt, og er en tilstand hvor kvinnen opplever smerter i og rundt selve skjedeåpningen. Dyrkorn forklarer at dette medfører at det er vanskelig å ha samleie, føre inn en tampong eller gjennomføre en gynekologisk undersøkelse. Smertene kan kjennes som sviende eller brennende, og kan utløses ved trykk eller berøring, eller de kan være til stede hele tiden.

Diagnosen stilles ved å notere smerteømfintligheten via en trykktest hos gynekolog. Årsaken til plagene er kun delvis kjent, og kan være sammensatt av flere faktorer, blant annet stress og psykiske plager. Dyrkorn trekker frem at studier har vist at kvinner med smerter har økt antall nervefibre i det smertefulle området. En teori er at de har hatt tilstander der slimhinnene har vært irriterte, og at dette har ført til en sensitivisering av nervene slik at normal berøring oppleves smertefullt eller ubehagelig. Mange forteller at de har blitt behandlet for gjentatte soppinfeksjoner eller urinveisinfeksjoner, noe som kan tenkes å ha irritert slimhinnene.

Siden det kan være ulike årsaker til vestibulitt, tilpasses ofte behandlingen den enkelte pasient. Mange opplever økt følsomhet i slimhinnene  og derfor er det viktig å ta godt vare på disse, blant annet ved å ikke bruke såpe. Dyrkorn forklarer også at mange har nytte av behandling som tar sikte på å normalisere følsomheten rundt skjedeinngangen.

– Det kan gjøres på flere måter, enten ved egenmassasje, bruk av lokalbedøvelse regelmessig eller medikamenter som reduserer nervesmerte.

Vaginisme

Vaginisme er en annen form for vulvodyni. Dette handler mer om muskulaturen rundt skjedeveggen, og en stram og øm bekkenmuskulatur. Kristin Offerdal er spesialist i gynekologi og driver sin egen praksis, Trondheimsgynekologene. Hun forklarer at vaginisme føles svært smertefullt.

– Når vi kjenner med finger i skjeden og trykker mot bekkenbunnsmuskulaturen, så er dette så vondt for noen at de begynner å gråte, forteller hun.

Også denne tilstanden kan skape problemer i sexlivet ved at det kan være svært smertefullt å ha penis, fingre eller gjenstander i skjeden.

I likhet med vestibulitt er det ikke én enkel årsak til vaginisme. Offerdal forklarer at årsaken ofte kan komme av at man ubevisst strammer musklene. Da er det viktig med avspennings- og avslapningsøvelser, noe en fysioterapeut eller osteopat ofte kan hjelpe med.

I noen tilfeller brukes også botox som behandling. Dette lammer muskulaturen. Pasienter som sliter med psykiske plager eller økt stressnivå, kan også ha god nytte av å gå til en psykolog eller psykiater. Både Dykorn og Offerdal trekker frem sexologisk rådgivning som et godt råd, da smerter i underlivet kan ha en negativ innvirkning på et parforhold, og også på eget forhold til seksuell lyst.

Begge gynekologene ser positivt på at man kan bli frisk.

– De fleste vil med riktig hjelp kunne bli frisk eller vesentlig bedre av plagene. Dersom du ikke opplever at legen din kan hjelpe deg, kan du be om å bli henvist videre til en gynekolog med kompetanse eller til en av landets vulvaklinikker, anbefaler Dyrkorn.

De to vulvaklinikkene i Norge finner du i Oslo og i Trondheim.

Tørre slimhinner

Tørre slimhinner i og rundt skjeden er svært vanlig, og kommer i hovedsak av minsket produksjon av kjønnshormonet østrogen. Om lag halvparten av kvinner over 60 år opplever dette, men også yngre kvinner kan plages. Offerdal forklarer at tørre slimhinner kan være en bivirkning av ulike prevensjonsmidler, som minipillen. Det er også vanlig når du ammer.

Noen av symptomene er tørrhet, kløe, brenning, irritasjon og smerte eller lett blødning i forbindelse med sex. Hvis årsaken er mangel på østrogen, er den mest effektive behandlingen østrogenbehandling. Dette innebærer enten krem og gel, vaginale tabletter, hudplaster eller svelgetabletter. Hvis du ammer, anbefales lokal østrogenkrem. Hvis det viser seg at det skyldes prevensjonen du bruker, kan du i samråd med legen din forsøke annen prevensjon.

Muskelknuter i livmor

Livmorknuter er godartede svulster som vokser i veggen på livmoren. De er laget av en type muskelceller og bindevev, og er vanligvis ikke farlige, og gir sjelden symptomer. Hos noen kan de i midlertidig forårsake smerter og store blødninger ved mens, trykkfølelse i magen, smerter under samleie og at man ofte må på toalettet. Noen får problemer med å bli gravid eller med at graviditet ender i spontanabort, men det er sjeldent. Man vet ikke sikkert hvorfor noen kvinner får livmorknuter, men hormonene østrogen og progesteron synes å få dem til å vokse.

Siden få opplever symptomer er det ofte ikke nødvendig med behandling. Den mest brukte behandlingen er innsetting av hormonspiral, som hos mange fører til et opphør av menstruasjon og knutene minker i størrelse. Dersom man har store plager og smerter som ikke lar seg kontrollere, kan operasjon være aktuelt. Type operasjon avhenger av knutene, og man blir enig med gynekolog om hva som er best.

Store blødninger og menssmerter

Noen opplever å ha store blødninger og sterke menssmerter. En normal blødning i forbindelse med menstruasjon varer som regel i en uke eller mindre. Kraftig menstruasjon er sjelden farlig, men kan være plagsomt og en belastning i dagliglivet.

Både store blødninger og menssmerter kan komme av andre diagnoser, som endometriose, adenomyose og polypp i livmorhalsen. For å få stilt en diagnose, må du utredes hos legen eller gynekolog.

 

Skriftlige kilder:

Helsenorge
Sex og samfunn
Oslo universitetssykehus
Oslo kvinnehelsesenter

ALTSÅ har hatt mange saker om kvinnehelse. Her kan du få en liten oppsummering av hva vi har skrevet om hittil.

Kvinnehelse er et samlebegrep for følgende: Sykdommer og tilstander knyttet til kjønnsorganer og kjønnshormoner. Graviditet, fødsel og barsel. Sykdommer og tilstander som arter seg annerledes hos kvinner enn hos menn. Sykdommer og tilstander som rammer klart flere kvinner enn menn, og som ikke prioriteres innen forskning og behandling.

I utgave 1: Sak om manglende forskning på kvinner når det gjelder alt fra sikkerhet i bil til hjertesykdom og kunstig intelligens. Også sak om abortrettighetene i Italia – og hele Europa – og hvordan de er under press.

I utgave 2: Kronikk om spontanabort, en personlig historie. Og en annen kronikk om å legge opp livet i pakt med syklusen.

I utgave 3: Reportasje om kunstig befruktning for single kvinner, med både det politiske og det personlige aspektet. Og så er det en sak om trening på lag med syklusen. Her er det mye vi enda ikke vet, fordi det utrolig nok nesten ikke er forsket på, selv om omtrent halvparten av alle idrettsutøvere har syklus. I saken får vi høre fra utøvere som har erfart at det spiller en rolle hvordan man trener i ulike faser av syklusen. Også forskere forteller hva de vet så langt.

I utgave 4: Reportasje om Noelia Morales som valgte ikke å rekonstruere brystet etter brystkreftoperasjon, og stigmaet hun har møtt som enbrystet kvinne. Dessuten er det en kronikk om bruk av menskopp, og hvilke fordeler og ulemper man kan oppleve. Og så kan du lese en sak om hvordan vagina er fremstilt i kunst gjennom tidene. Kanskje ikke en ren helsesak, men vaginaskam rammer i alle fall bare kvinner – og kan gi psykiske plager og føre til helt unødvendige kirurgiske inngrep.

I utgave 5: Reportasje om fødselsomsorgen i Norge, der en fødende kvinne forteller om sin opplevelse med lav jordmordekning, og både jordmødre og leger tegner sine bilder av fødselsomsorgen og ressursmanglene. Dessuten kan du lese en stor reportasje om menn som donerer sæd – og som bidrar til at kvinner som ikke kan bli gravide ved naturmetoden, får hjelp til å få barn. Pluss en sak om hvordan kvinner kan gå fram for å få orgasme – fordi færre kvinner opplever orgasme ved sex. Dette er kanskje ikke direkte helse – men i alle fall livskvalitet.

I utgave 6: Her kan du lese en sak om kvinner som lever med endometriose, og hvordan helsevesenet mangler kunnskap om sykdommen. Du kan lese erfaringene til endometriose-pasienter både med leger og hvordan de blir møtt på jobb og i samfunnet ellers. Og så kan du lese hvor vi står politisk for å bygge opp kunnskap og få på plass et behandlingsforløp. Og så er det en kronikk om å få mensen uten å ha tamponger tilgjengelig.

I utgave 7: Reportasje om å leve videre etter voldtekt, om ulike måter å håndtere traumet på. Denne saken handler om den største gruppen overlevere, de som ikke får rettferdighet gjennom rettssystemet. Enten fordi de ikke anmelder, eller fordi de ikke blir trodd. Dessuten er det en sak om seksualisering av puppen, og hvor dette kommer fra. Og så kan du lese om hvordan kvinners seksualitet er blitt framstilt i filmer, og hvordan det kan ha påvirket både kvinner og menns forventninger til hva som er god sex for kvinner – stikk i strid med det man vet om kvinners anatomi. (Igjen kanskje mer livskvalitet enn helse, men når det gjelder sex og kropp, så henger dette ofte sammen).

I utgave 8: Her kan du lese om jenter med ADHD, og hvordan symptomene er annerledes for jenter enn for gutter. Og hvordan veldig mange jenter ikke blir fanget opp av helsevesenet, fordi kunnskapen om symptomene hos jenter er mangelfull. Det meste av forskningen er nemlig gjort på gutter.

I utgave 9: Sak om ulike lidelser og diagnoser knyttet til kvinners underliv, med oppdatert informasjon om behandling. Mange av lidelsene er veldig vanlige, tabubelagte og lite forsket på.

I utgave 10: Reportasje om abortrettighetene i USA, og hvordan de er (var per vinter 2022) under enormt press. Siden vi publiserte denne saken, er jo situasjonen blitt dramatisk vanskeligere i og med at Høyesterett har gjort det mulig for delstatene å forby abort. Denne utgaven har også en sak om sykdommer som skyldes hormoner. De forekommer hos veldig mange, er noe vi gjerne ikke snakker om til tross for at de forårsaker masse lidelse. De fleste er heller ikke forsket noe særlig på.

I utgave 11: Her kan du lese om hvordan syre blir brukt for å skade kvinner i Uganda. Syre er billig og lett å få tak i, og det er oftest kvinner som rammes. Mange kvinner dør av skadene, andre overlever med store og synlige skader. Vold mot kvinner er et enormt helseproblem på verdensbasis. Et annet eksempel på dette er hvordan det russiske regimet er blitt farligere for kvinner. Vold mot kvinner er blitt mer og mer vanlig de siste årene, og nå har politikerne bestemt at partnervold ikke er ulovlig lenger. I ALTSÅ kan du lese om hvordan motstanden mot krigen også er en kamp mot kvinnevold – og i stor grad føres av den samme bevegelsen. Videre kan du lese om hvordan kvinner som er rammet av psoriasis her i landet utfordrer skjønnhetsidealene ved å vise fram sykdommen sin i stedet for å gjemme den bort. Her snakker vi om en sykdom som rammer mange flere kvinner enn menn, og som derfor er en del av kvinnehelsebildet sammen med mange av de andre kroniske sykdommene som kvinner får mer av enn menn – uten at de prioriteres med forskningsmidler.

Vi i ALTSÅ kommer til å fortsette å skrive om kvinnehelse. Vi vil opplyse og vi vil bidra til forandring. 

 

ALTSÅs nye kurssatsing har fått navnet Ta plass! Vi starter med kurs i å bli hørt og forstått.

Det første kurset vi tilbyr i høst, legger grunnlaget for hvordan du kan delta i en diskusjon og faktisk få andre til å høre på deg. Du trodde kanskje at det handlet om å ha de beste argumentene? Nei, så enkelt er det nok ikke. Kommunikasjon handler om hvordan mottakeren oppfatter det du sier. Og da er det mer enn argumentasjonen din som er viktig. Dette kurset passer enten du skal bruke det til å vinne debatten i Dagsnytt 18, om du trenger verktøy for å bli hørt på jobben – eller du vil at dine nærmeste skal forstå deg bedre. 

Dette er et innføringskurs i retorikk, og kursholder er forsker Anja Sletteland. Hun har forsket på kommunikasjon i mange år, og har også lang erfaring med å delta i det offentlige ordskiftet. Retorikk er kunsten å overbevise, og på dette kurset får du kunnskapen du trenger for å få andre til å høre på deg. Kurset er digitalt, og holdes 21. september kl 19-21. Hvis du er med da, kan du stille spørsmål og delta interaktivt. Har du ikke mulighet på dette tidspunktet, kan du kjøpe kurset i opptak etterpå.

Hele ideen bak kursene til ALTSÅ er å bidra til at det blir enklere for deg å ta den plassen du selv ønsker å ta. Derfor heter kursserien vår ALTSÅ – Ta plass! Vi i ALTSÅ ønsker å styrke kursdeltakerne sin kompetanse innen kommunikasjon, både verbalt og skriftlig. Dessuten ønsker vi å motivere deg til å ta ordet, eller på annet vis ta den plassen du ønsker å ta. Og vi vil at kursene våre skal gi deg tillit til egne ressurser, slik at du faktisk gjør det som er riktig for deg.

Planen er at det skal komme flere kurs utover høsten med ulike temaer – vi håper du finner noe som passer for deg.

For å melde deg på kurset i retorikk, kan du klikke her.

Pris: 299,- (kun for tidlig påmelding innen  29. august)

Deretter 349,-

Hvis man er opptatt av menneskerettigheter, bør man være opptatt av kvinners rettigheter, sier kjendislege, forfatter og skribent Kaveh Rashidi i denne utgaven av ALTSÅ.

ALTSÅ har for første gang en mann på cover. Og ikke en hvilken som helst mann, men en kjendislege som flere ganger har brukt kanalene sine til å snakke om temaer som handler om diskriminering av kvinner. Kaveh Rashidi reagerer på at kvinner ikke blir tatt like alvorlig i helsetjenesten som menn. Dette fører til at mange kvinner får dårligere hjelp enn menn når helsen deres svikter, fremholder han. I dette intervjuet, skrevet av Cecilie Skjerdal, forteller han også om å være far, og hvilke tanker han gjorde seg da han fikk en sønn for litt over et år siden. Blant annet sier han at sønnens verdier og syn på kvinner i stor grad vil farges av hvordan han som far behandler sønnens mor. I intervjuet kan du også lese om hvordan han, som ble ferdig utdannet lege som 23-åring, rekker alt fra å være bydelsoverlege i Oslo til å skrive bøker, delta i TV-programmer og podkaster, skrive artikler og å være en dedikert pappa for lille Albert. Hemmeligheten er en uro han selv tror ville gitt han diagnosen ADHD.

Har du lyst til å lese denne utgaven, eller abonnere på ALTSÅ, kan du gjøre det her.

I denne utgaven kan du også lese om fem klimaforskere som har vært på forskningstokt på Svalbard. De har som mål å påvise hvordan forurensning over hele verden påvirker issmeltingen i Arktis. Selv om isbreer smelter omtrent mens forskerne går på dem, så har de håp om at det ikke er for sent å endre kursen. Men hvis dette skal skje, må politikerne forstå alvoret veldig fort, advarer de. Og du og jeg må også bidra. De har helt konkrete råd til hva vi kan gjøre for å hindre at verden koker. Men vi må gjøre det nå! Journalist Maria Philippa Rossi har møtt de fem kvinnene ute på ekspedisjon, der de kunne fortelle om nærgående isbjørn og hvilke tiltak de måtte gjøre for å unngå å bli angrepet av den stadig mer pressede Kongen av Arktis. Hun har også møtt forskerne både før og etter ekspedisjonen, der de oppsummerer situasjonen for Svalbards isbreer akkurat nå.

En annen sak du kan lese om dette nummeret, er kvinnene fra Øst-Europa som redder Italias eldre fra en dårlig utbygd offentlig eldreomsorg. Italias eldre er faktisk blitt helt avhengige av disse omsorgsarbeiderne fra fattige land som Moldova, Romania og Ukraina. Kvinnene forlater familiene sine i hjemlandet for å pleie de eldre italienerne, i mange tilfeller helt til de dør. Noen av kvinnene har små barn der hjemme som de ikke ser i måneder og år mens de er i Italia for å forsørge familien. Det gjelder blant annet Olga som journalist Charlotte Nagell møtte i denne reportasjen. Og noen, som Halyna fra reportasjen, savner barnebarna sine når hun seks dager, og noen ganger netter, i uken pleier oppdragsgiveren sin. Halyna er blitt en sliten kvinne av den tunge jobben, men hjemme i Ukraina er lønningen så lave at hun ikke kan greie seg. Så hun blir hos den eldre kvinnen hun pleier helt til siste slutt.

Et helt annet tema du kan lese om denne utgaven, er tenningsmønstre. Hva vi tenner på, er faktisk helt individuelt. Og det kan læres, nesten som vi lærer språk, sier ekspertene som journalist Guro Thobru vi har snakket med. Men mest av alt er de opptatt av å fortelle oss at vi kan få bedre sex ved å være mer bevisst på vårt eget og vår partners tenningsmønster.

Og mens vi er inne på underliv, så kan vi også fortelle at dette nummeret har en oversikt over vanlige underlivsplager. Den slagen som du nesten aldri snakker med noen om, men som er utrolig vanlig å ha. Journalist Thea Agnethe Eriksen har selvsagt også laget en oversikt over hva slags behandling legene anbefaler. Og det finnes faktisk hjelp å få for det aller, aller meste. Selv om du noen ganger kanskje kan ha hjelp av å lese deg litt opp selv for å vite hva slags hjelp du kan be om.

I tillegg kan du lese en masse annet i magasinet. Og som vanlig har vi droppet all reklame, og viser i stedet fram kunsten til flere, spennende kvinnelige kunstnere.

Ønsker du å kjøpe magasinet, kan du bestille det her. Det koster 649,- kroner for fire utgaver, høst, vinter, vår og sommer.
Du kan også kjøpe utgave 9 som enkeltutgave her.

Tenk at vi nesten er i mål! Etter bare 2 år med ALTSÅ er vi nær ved å få endene til å møtes. 

Veksten har vært eventyrlig, men etter en lang periode med blokkeringer og krøll har vi fått oss en kraftig trøkk. Nå må vi prøve å klare oss uten å annonsere på Facebook og Instagram. Det er abonnentene som gjør det mulig å publisere et reklamefritt og tvers igjennom fantastisk magasin. Uten abonnentene, intet ALTSÅ.

Derfor trenger vi andre måter å få nye abonnenter på. 

Vi vet det er uendelig mange der ute som digger ALTSÅ, men som ikke abonnerer. Vi hører det stadig fra folk. De har hørt om oss, tenkt å abonnere – men ikke fått ut fingeren. Ofte møter vi også folk som aldri har hørt om oss, men som blir supergira når de skjønner hva slags magasin vi er. De må med! Og det er her du kommer inn. 

I sommer møter du kanskje folk du ikke har sett på lenge, folk som kunne ha lyst til å abonnere. Eller du har en venninne eller en søster eller onkel som du tror ville like å lese ALTSÅ. Vi håper at du kan gi dem et bittelite dytt. Og for at du skal få et bitte lite dytt til å gjøre det, så har vi skaffet en hel haug med fine vervepremier.

Her ser du hvilke premier du får, og registrere verving.

 

Det du må gjøre, er:

Få en, to, tre eller flere til å gå inn på altså.no, og kjøpe abonnement.

De du verver må tegne et abonnement for at de skal telle som «vervet» av deg. 

 

Onsdag kveld publiserte Mediebedriftenes landsforbund (MBL) årets nominasjoner til Medieprisene. ALTSÅ er blant finalistene i to kategorier: Årets magasin og Årets magasincover.

– Årets magasin er den gjeveste prisen for norske magasiner. Det er stor stas å være blant de nominerte for andre år på rad. Det må bety at også resten av Medie-Norge ser verdien av at vi finnes og tilbyr en annen vinkling på virkeligheten enn den som finnes i de tradisjonelle mediene, sier grunnlegger og sjefredaktør Ida Eliassen-Coker.

De andre finalistene til å vinne denne prisen er: Tara, Politiforum og VG Seriemester 2020.

I kategorien Årets magasincover er det ALTSÅ nr 4 som er en av finalistene. Dette coveret viser den brystkreftopererte kvinnen Noelia Morales, der hun står med sitt ene bryst bart, mens arret etter det bortopererte brystet er dekket til. Coveret heter Pupp og prakt.

Mens juryen til Medieprisene har vurdert dette coveret som ett av de fire beste i Norge i fjor, kan ikke vi vise dette på våre digitale plattformer. Årsaken er at bildet er sensurert av Facebook. Facebook mener dette bildet er seksualisert innhold, og de har stengt oss ute fra deres annonseplattformer gjentatte ganger på grunn av at dette.

– Vi kan ikke engang vise det på vår egen nettside, for da blir vi blokkert av Facebooks roboter. Dette viser hvor absurd det er at Facebook skal drive sensur av redaktørstyrte medier. Her må kulturminister Abid Raja komme på banen, og ta initiativ til at denne typen sensur tar slutt, sier Eliassen-Coker.

Fotograf: Paula De Grenet

De andre finalistene i Årets magasincover er: Elle, Politiforum og Maison Mat.

Utgave 4 kan kjøpes her, så langt lageret rekker.

Vinnerne blir kåret på Årets Mediepriser på Vulkan Arena i Oslo 25. august. 

Årets to juryer har bestått av Hanna Thorsen (NRK Dagsrevyen), Inger Therese Holgersen (Haugesunds Avis), Kim Riseth (Namdalsavisa), Bjørn Bore (Vårt Land), Marius Karlsen (Helt Digital), Eivor Jerpåsen (Amedia), Ulla Kristine Rafaelsen (P4) og juryleder Trine Ohrberg (MBL).

I 2020 ble ALTSÅ ble nominert til Årets magasin og Årets nyskapning.

Vi trenger fortsatt flere abonnenter. Abonner her!

Ida Eliassen-Coker i samtale med Katrine Nøstvedt om at nye gater og veier i Bergen skal oppkalles etter kvinner.

Klikk her for å  se innslaget på NRK  TV

 

 

Ida Eliassen-Coker og  Asta Mitkija Balto gjestet God morgen Norge  for å snakke om 100 under 100.

Klikk her for å  se innslaget på TV2 (gratis)

 

 

Da hun ble kjent med nominasjonen var gleden selvsagt stor. Det faktum at de har klart å markere seg på mediehimmelen og har blitt lagt merke til, er ikke minst en inspirasjon.

– Det er virkelig en ære å bli nominert. Listen over nominerte ellers, består av en lang rekke gode navn. Det betyr at vi har blitt anerkjent for at vi har endret en del ting og fordi vi har gjort ting annerledes. Det er jo ikke alltid like populært i den etablerte mediebransjen, mener Ida.

Les hele saken i Amta (betaling)

Ida Eliassen-Coker i samtale med Marianne Lein Moe  om filmen «Framing Britney Spears»

Klikk her for å  se innslaget på NRK  TV

Den 8. desember 2020 stevnet Fredrik Virtanen forfatter Cissi Wallin og Memo forlag i Asker og Bærum tingrett. Virtanen krever at Wallins bok “Alt som var mitt” trekkes tilbake og at han betales oppreisning for ærekrenkelser. Denne saken er prinsipielt svært viktig for norske overlevendes rett til å eie sin historie og å skrive sitt liv. Det vil ha ringvirkninger for alt av selvbiografier framover.

Klikk her for å lese hele kronikken på Altså.no

Også publisert på Klassekampen.no 16.12.20 (betaling)

Påfølgende diskusjon i Klassekampen:

Klassekampen 22.12.2020: Kommentar: Kunsten å skade kampen av Thorbjørn Kaland (betaling)

Klassekampen 23.12.2020: Tilsvar: Slurv, grums og  feil fra Kaland av Ida Eliassen-Coker (betaling)

 

Usikkerheten førte til diskusjon internt. Hvor mye hud turte de å ha på neste forside?

Klikk her for å  lese hele saken i Aftenposten (betaling)

Tidligere i år delte magasinet et bilde av ikke-seksualisert bryst for å snakke om brystkreft og feminitet. Det ble for kraftig kost for Facebook og Instagram, som nå har permanent utestengt magasinet fra annonseplattformen sin. For femte gang.

Klikk her for å lese hele artikkelen i Melk & Honning

Når skal Norge forstå at voldtekt er den mest fornedrende formen for vold et menneske kan utsettes for?

Klikk her for å lese hele kronikken i Dagsavisen

Ida Eliassen-Coker i samtale med Linn Wiik  om Hadia Tajiks kontroversielle bokomslag

Klikk her for å  se innslaget på NRK  TV

Frihet er viktigere enn trygghet for sjef­redaktør i Altså, Ida Eliassen-Coker. Livet med små barn ble bedre da hun ga slipp på de faste rammene ved en vanlig jobb.

Klikk  her for å lese hele saken i Dagens Perspektiv (betaling)

– Det handler om å tro på seg selv og være sikker på at man gjør er bra. Det har vært et personlig prosjekt hvor jeg har gått i dybden på meg selv for å finne ut hva som er viktig for meg, sier hun til Medier24.

Klikk her for å lese hele saken i Medier 24

Klikk her for å se video-intervjuet på Facebook

Ida Eliassen-Coker i debatt med Thore Langfeldt og Tone Haldorsen om seksuell lavalder i Norge bør økes fra 16 til 18 år for å beskytte mindreårige fra voksne overgripere.

Klikk her for å se hele innslaget på NRK TV

«Det er fryktelig rart å tenke på at to mennesker i så ulike verdener kan ha sex med hverandre i Norge. Fullt lovlig.»

Klikk her for å lese hele kronikken i Dagbladet

– Ta litt av marginene deres, og bruk dem til å tilby kundene deres en ordentlig tjeneste, tordner sjefredaktør Ida Eliassen-Coker.

Klikk her for å lese hele saken i Medier 24

Hvordan er det å satse på et print når «alle» snakker om at magasiner og aviser går mot en sikker død? Eller stemmer ikke dette?

Klikk her for å høre episoden på Spotify

Magasinet ALTSÅ har fått omtrent 1030 nye aksjonærer og 500.000 kroner mindre enn taket de satt for aksjesalget.

Klikk  her for  å lese hele  saken i Dagens Næringsliv

Hun tror mange kjenner seg igjen i følelsen, hun beskriver den som vag, litt som da hun som barn ble kalt sjefete.

– Det var skambelagt, skulle ikke være det, hvisker hun og rister på hodet.

Klikk her for å lese hele saken i Dagens næringsliv (betalt)

– Er målet nedjustert fordi dere har solgt færre aksjer enn dere håpet på?

– Nei, vi bestemte oss for å cappe beløpet for flere uker siden, sier Eliassen-Coker og viser til at de ikke ville risikere å hente mer enn de trenger nå.

Klikk her for å lese hele artikkelen i Dagens Næringsliv

Ida Eliassen-Coker i debatt med Gunnar Stavrum (Nettavisen) og  Karl Munthe-Kaas (Kolonial.no) om prisingen av selskapet ved emisjon.

Klikk her for å se hele innslaget på NRK TV

– Men er det ikke relevant å peke på at du står i tett relasjon til en profil i Nettavisen, uavhengig av kjønn?

– Kjønn er ikke grunnen til at jeg blir provosert av dette, for å peke på bindingen min til Espen er ikke på sin plass her, svarer Sandstø og legger til:

Klikk her for  å lese hele saken i Medier24

Altså-redaktør Ida Eliassen-Coker mener Stavrum villeder leserne i en økonomikommentar. – Løgn, svarer Nettavisen-sjefen.

Klikk her for å lese hele saken i Medier24

På en uke har ett år gamle ALTSÅ magasin solgt aksjer for nærmere én million kroner. Men kun to menn har så langt investert.

Klikk her for å lese hele saken i Dagsavisen

På spørsmål fra DN om hun er redd for at de har priset for seg for høyt, svarer Eliassen-Coker: – Nei, jeg er helt trygg på den prisen og sikker på at våre lesere og de som forstår hva vi vil med Altså er enige.

Klikk her for å lese hele saken i Dagens Næringsliv

– Det har vært en kjempelang prosess å prise selskapet, og det er mange faktorer der. Vi har sett på lignende salgsobjekter, men det er ikke så mye vi kan sammenligne oss med, sier Ida Eliassen-Coker.

Klikk her for å lese hele artikkelen i Dagens Næringsliv

Magasinet ALTSÅ, som er grunnlagt av Ida Eliassen-Coker fra Nesodden, er nominert til Medieprisen 2020 i kategorien «Årets nyskapning». ALTSÅ konkurrerer med NRK, VG og DN i kategorien «Årets nyskapning», noe som er ekstra stas for Nesodden-gründeren. – Jeg er så glad. «Årets nyskapning» er jo den kuleste nominasjonen. Jeg har alltid tenkt at det er en klisje når folk sier at det er så stas å bare være nominert. Men nå føler jeg at vi har vunnet en pris, og vi har feiret masse med bobler i glasset allerede, røper sjefredaktøren.

Klikk her for å lese hele saken i Amta (betaling)

– Å være på papir var hele premisset for oss. Jeg tror det er bare folk utenfra som synes det er rart. Det er mange som savner å lese på papir og den siste måneden har dette bare blitt enda mer relevant. Jeg tror derfor vi i denne nye situasjonen kan gjøre det bedre enn før. 

Altså-redaktøren tror vi er midt oppe i en motreaksjon mot digitaliseringen. 

– Det har gått så langt at mange er blitt lei av at alt skal være digitalt. Vi vil kreve enda flere pauser fra skjerm og løpende, krisemaksimerende nyheter.

– Hva er det papiret gir leserne? 

– Det er mange ting. Det ene er at vi gir en anledning for folk å sette seg ned å lese et kuratert innhold fr perm til perm. Et innhold du i utganspunktet stoler på at er bra. I tillegg åpner denne type lesning for at du leser noe som du ikke ville klikket deg inn på på nettet. Papir kan dermed gi dybde og plass for økt kunnskap og innsikt. 

Klikk her for å lese hele saken i Klassekampen (betaling)

Magasinet ble lansert i juni, og er den eneste nye tittelen fra 2019 som er med i MBL-oversikten. Det offisielle opplagstallet ble 8.606 eksemplarer.

– De har jo solgt veldig bra til å være nystarta magasin. Så det var veldig imponerende, sier opplagskontrollør Henry Nilsen til Journalisten.

Klikk her for å lese hele saken i Journalisten

Magasinet står bak emneknaggen #ingenrefusjon på Facebook og Instagram. Det første innlegget er allerede delt mer enn 3000 ganger.

Klikk her for å lese hele saken i Aftenposten

Ida Eliassen-Coker i samtale med Inger Merete Hobbelstad om at forlaget Hatchette trekker Woody Allens selvbiografi etter voldtektsbeskyldinger fra hans datter Dylan Farrow.

Klikk her  for å se hele innslaget på NRK TV

Det slår meg idet de kommer inn i rommet. De kan gjøre hva de vil. Jeg er alene i treningsrommet på et stort hotell. Jeg løper på tredemølla da to veldig sterke menn kommer inn for å trene. De hilser pent.

Klikk her for å lese hele saken i Dagsavisen

Ida Eliassen-Coker i debatt med Anki Gerhardsen om Cissi Wallin dommen for ærekrenkelser mot Fredrik Virtanen i  Sverige

Klikk her for å se hele innslaget på  NRK TV

– Hvis poenget er at Trond Giske skal ha muligheten til å snakke om å stå i en mediestorm, så kan jeg informere om at han har hatt et eget TV-program, kona har skrevet en bestselgende bok og snakket om det på Lindmo. Giske har fått snakket om hvordan han opplevde det, sier hun videre.

Klikk her for å les hele saken i Journalisten

«Etter at Dagbladet publiserte min kronikk om et ensidig panel på Svarte natta-konferansen, har det kokt i kommentarfeltene. Disse forsøkene på avsporing blir jeg ikke med på.»

Klikk her for å lese hele kommentaren i Dagbladet

«Nei, det gikk ikke så galt da pressen dekket #metoo.»

Klikk her for å lese hele kronikken i Dagbladet 

Da føltes ikke lederjobben helt uoppnåelig ennå. Men det var før jeg ble tobarnsmor.

Klikk her for å lese hele saken i Dagsavisen

— Jeg har hatt dårlig samvittighet for å fly siden 2006.

Klikk her for å lese hele saken hos Naturpress

– Jeg tror abonnentene setter pris på at engasjementet vårt er ekte. Vi har nok en litt annen motivasjon enn mange av de andre mediehusene, som selger for å tjene mest mulig penger til aksjonærene, sier Eliassen-Coker.

Klikk her for å lese hele saken i Journalisten

Nå kaprer de sjefer fra konkurrenten og lykkes i et hardt presset bladmarked.

Klikk her for å lese hele artikkelen i Dagens Næringsliv

– Disse abonnentene er ikke blitt lokket til abonnement i bytte mot en sminkepung

Klikk her for å lese hele saken i Melk & Honning

— Dermed må allerede neste utgave av Altså kaste av seg flink pike-faktene som jo nettopp er et av stigmaene de vil til livs.

«Altså er et vakkert og lesverdig magasin. Istedenfor reklame er store billedflater viet ulike kunstverk av kvinnelige kunstnere. Over 132 sider tykt papir presenteres store intervjuer, reportasjer, småstoff og tips.»

Klikk her  for å lese hele anmeldelsen i Dagbladet

Da Ida var 9 år tok moren og stefaren hennes med til Tanzania. Der bodde hun i 2,5 år, en tid som siden har vært med på å forme livet hennes og hvordan hun møter det. Nå, et lite steg inn i voksenlivet, lever hun et tilsynelatende A4-liv med mann og barn.

Klikk her for å høre hele episoden på Spotify

Det er rett og slett frigjørende å lese om dyktige mennesker uten å på neste side bli fortalt hvordan du skal bli kvitt cellulittene.

Klikk  her for å lese hele artikkelen i Minerva (betaling)

– Målet er å forandre verden.

Klikk her for å lese hele saken i Journalisten

— Da lager vi det bladet kvinner hele tiden har sagt at de vil ha

Klikk her for å høre hele innslaget på NRK Radio

– Hadde ikke trodd at vi skulle kunne skryte av så mange flinke bidragsytere, sier sjefredaktør.

Klikk her for å lese hele artikkelen i Kampanje

Komiker Sigrid Bonde Tusvik har sammen med Ida Eliassen-Coker tatt initiativ til en satsing på et nytt magasin på papir – helt uten reklame. Og allerede før en eneste utgave er produsert, har kvinnene bak magasinet «Altså» klart å få 2000 abonnenter og over én million kroner i folkefinansiering.

Klikk her for å lese hele artikkelen i Kampanje

Vil basere seg på godt betalte frilansere. – Vi kan ikke basere oss på at folk skal satse på oss med sin gratisjobbing, sier redaktør Ida Eliassen-Coker.

Klikk her for å lese hele saken i Medier24

– Vi møter et enormt engasjement og hører hele tiden at dette er noe folk har savnet, og tenkt mye på. Det er gøy å kunne tilby noe så kjærkomment.

Klikk her for å lese hele saken i Journalisten

– Dette viser at norske kvinner ønsker en forandring og at de gjerne betaler for å få et skikkelig kvalitetsmagasin som tar dem på alvor.

Klikk her for å lese hele saken i Medier24

Altså er et nytt, uavhengig magasin for kvinner. I stedet for annonser, stiller de 20 sider av første utgave til disposisjon for kunstnere, illustratører og fotografer som ønsker et utstillingsvindu

Klikk her for å lese hele saken på Grafills nettsider 

 

– Det er kun på papir, vi skal ikke ha noen digital tilstedeværelse, det er en av grunnsteinene i Altså. Å gi folk en pause fra skjermen. Dessuten snur vi dagens pressemodell på hodet ved å la leseren finansiere produktet. Da slipper vi å ha annonser og vi kan konsentrere oss om å tjene leserne, sier Eliassen-Coker.

Klikk her for å lese hele saken i Amta (betaling)

Ønsker ikke skjønnhetsreklame i bladet. I stedet finansieres det av leserne.

Klikk her for å lese hele saken i Journalen 

Klikk her for å se hele innslaget

– Kvinnemagasiner er fulle av saker som jeg ikke tror damer kjenner seg så godt igjen i.

Klikk her for å lese hele saken i Kampanje

– Enten er det en myte at damer er mer forsiktige, eller så er Sigrid og jeg et unntak. Men jeg tviler på det sistnevnte, sier Eliassen-Coker.

Klikk her for å lese hele saken i Dagens Næringsliv.

Det er Eliassen-Coker som er initiativtaker til prosjektet, og hun vil også gå inn i rollen som bladets ansvarlige redaktør. Opplaget skal styres etter abonnementenes interesse gjennom såkalt «folkefinansiering», som etter planen skal starte på kvinnedagen 8. mars.

Klikk her for å lese hele saken i Medier24