Russiske feminister blir stemplet som ekstremister. Under krigen har det blitt vanskeligere å bekjempe vold i hjemmet.

Verdensmester Asbjørg Nesje ønsker å få flere jenter til å tøffe seg. Nå setter hun studiene på vent for å satse et år på det som ser ut som et skikkelig mageplask.

Er livet til yndlingsplagget ditt tapt om det slites i stykker? Absolutt ikke, mener bokaktuelle Eva Kittelsen.

Det er ikke et problem at så mange av de nye journaliststudentene i Bergen er kvinner, mener medieforsker Elisabeth Eide. Hun er mer bekymret for det høye karaktersnittet.

Kjersti Synneva Moen er opptatt av alderen der man er voksen nok til å ta p-piller, men ikke vet hvordan man vasker klærne sine på riktig program.

Innekveld? Her er redaksjonens anbefalinger.

For å bryte ut av samfunnsklassen vi tilhørte, gjemte jeg dere bort.

For 42 år siden brukte hun litteraturen til å snu kjønnsroller på hodet. Gerd Brantenberg mener fortsatt at verden ville ha vært et bedre sted om kvinner hadde makten.

Kanskje vil det bli utfordrende – men jeg har lyst til å prøve!

Gerd Schaathun (90) og datteren Gro Schaathun (65) har et godt forhold. Likevel beskriver Gro forholdet til moren sin som en drakamp hun aldri klarer å løsrive seg fra. Psykolog Sissel Gran har brukt hele livet på å forsone seg med moren sin.

Glem deg selv og tenk på andre ting enn din egen kropp! Det er nødvendig for menneskeheten, mener psykolog Guro Øiestad.

Og et par grunner som veier opp for dem alle.

Dette er historien om da Ingvild ville lære seg tango – og hvordan hun først måtte ta rotta på sin indre kritiker.

I virkeligheten er det jeg – en sommerfugl i eventyrland.

Da folk fikk vite at Anjas sønn bodde hos faren, var reaksjonen enten at hun var en kynisk karrierekvinne, eller at de lurte på hvilken diagnose hun hadde. 

Teknologigründer Isabelle Ringnes ble interessert i teknologi da hun skjønte hvor mye det vil påvirke fremtiden.

Aurora Stenersen kom ikke ut av skapet før hun flyttet hjemmefra. Nå vil hun gi skeive bygdeungdommer flere forbilder.

ANMELDELSE
Mummitrollets mor er i Norge for første gang. Likevel er det ikke mange Sniffer eller Snorkfrøkner å se i utstillingen.

Derfor slår jeg opp med «The French Girl», et uoppnåelig ideal.

Moteskaper Louise Xin sprer oppmerksomhet om uigurenes tvangsarbeid i klesindustrien. – Fast fashion er ikke billig. Noen andre betaler prisen.

Få skriver minneord om kvinner. Alexander Gjersøe gikk mot strømmen og skrev en nekrolog det fortsatt går gjetord om.

Kvinnene glimrer med sitt fravær i tradisjonelt landbruk. Men i økologisk landbruk er mer enn hver fjerde bonde en kvinne. Økobonde Stina Mehus har tre forklaringer på hvorfor kvinnene velger bort tradisjonell gårdsdrift.

Publikum er kritiske til nok et år med bare vegetarmat på Månefestivalen i Fredrikstad. Men arrangøren har flere gode grunner til å holde på de kjøttfrie matbodene.

– Jeg bor alene, og tenker ikke at jeg kommer hjem til en tom leilighet. Den er jo full av meg, sier journalist Siri Lindstad.

Er det mulig for gravide å få i seg nok næring uten å spise rødt kjøtt? Helt klart, mener vegetarentusiast Hanne-Lene Dahlgren.

Spis mindre rødt kjøtt, anbefaler Helsedirektoratet. Artist Susanne Sundfør er uenig. Særlig mener hun det er viktig at kvinner får i seg rødt kjøtt før, under og etter en graviditet.

Klimakrisen trenger mer feminin energi, mener filmskaper og kunstner Franciska Eliassen. Hun er aktuell med sin første spillefilm, og svært overrasket over den gode responsen.

Komiker og programleder Else Kåss Furuseth er aktuell med et slankeprogram utenom det vanlige. Hvordan vekter hun livet nå?

Det spesielt én eventyrskikkelse som har skremt vettet av islandske barn. Fotokunstner Berglind Rögnvaldsdóttir løfter henne opp som et feministisk forbilde i sin første soloutstilling.

HISTORISKE KVINNER: Hun besteg et fjell i bare underbuksa og spilte en viktig rolle i dannelsen av det moderne Irak. Les den spektakulære historien om Gertrude Bell.

Tekst: Christina Amundsen

 

I nesten 90 år har Gertrude Bells bidrag til dannelsen av det moderne Irak støvet bort på historiens skraphaug. Hvordan kunne en så slagkraftig diplomat og kulturbygger bli glemt? Kanskje ligger svaret i at datidens største historikere og eventyrere var menn. 

Gertrude fikk, med sine ekstravagante vaner og selvbiografiske skrivestil, ikke den oppmerksomheten som hun fortjente etter sin død. I hvert fall ikke om vi skal tro forfatteren Georgina Howell som har skrevet Queen of the Desert, biografien om Gertrude Bell.

De siste årene har Gertrud derimot igjen fått sole seg i glansen av sine meritter. Senest i 2015 gjennom Werner Herzog spillefilm om livet hennes, med Nicole Kidman i hovedrollen som Gertrude. Filmen er basert på hennes virke som reisende og skrivende arkeolog, kartograf og politisk offiser – for ikke å snakke om hennes tragiske kjærlighetsliv. 

Nettopp kjærlighetslivet blir ofte hovedtema når en kvinne portretteres. Vi lar det ligge for denne gang.

Dette er historien om hvordan den opprørske sosietetskvinnen og hvordan hun var med å samle det moderne Irak.

Forkjærlighet for Midtøsten

Gertrude Margaret Lowthian Bell ble født 14. juli 1868 på familiens gods i Sør-England. Mange vil nok mene at hun allerede ved fødselen av hadde skjebnen på sin side. Hun kom fra en velstående familie, hvor bestefaren, industrimagnaten og politikeren Sir Isaac Lowhian Bell, var den som hadde innbrakt familiens massive formue. Den skulle senere sørge for at Gertrude fikk følge sin ledestjerne.

I 1888 ble Gertrude Bell den første kvinnen som ble uteksaminert fra Oxfords historieprogram. I 1892 tok hun den første reisen til Persia (nåtidens Iran), for å besøke onkelen sir Frank Lascelles som hadde fått post som britisk minister i Teheran. 

Gertrude skrev om reisen sin i det som skulle bli hennes første bok Persian Pictures. Boken var en detaljert nedtegnelse over reisene hennes i Iran, og kommer fremdeles i nye opplag.

I Persia oppdaget Gertrude det hun kalte for «Den andre Gertrude». Den andre Gertrude var fri fra de sosiale lenkene som hennes klasse tilla henne. Hun tok steget ut av skyggene og ble en uavhengig person.

Snart fant hun kjærligheten og forlovet seg med onkelens sekretær, Henry Cadogan. De to delte en forkjærlighet for Midtøsten. Men lykken ble kortvarig, for Henry døde brått av lungebetennelse. Gertrude ble sterkt preget av bortfallet og bega seg derfor ut på flere reiser rundt omkring i Europa og Asia.

Datidens beste kvinnelige fjellklatrer

Gertrude var uvanlig på flere måter. Hun var uvanlig interessert i sport sammenlignet med andre kvinner på tidlig 1900-tallet, og hun var iherdig opptatt med blant annet svømming og fekting. Etter forlovedens død, ga hun seg i kast med sin nyeste besettelse: fjellklatring. 

I 1899 sjokkerte hun den engelske sosieteten ved å bestige franske La Meije (3 984 moh.) i bare undertøyet. Bukser var en luksus datidens kvinner bare kunne drømme om å få ikle seg. Gertrude mislikte måten skjørtene klynget seg til kroppen hennes og hindret bevegeligheten. 

Like før Gertrudes trettisjette bursdag, besteg hun triumferende Matterhorn i Sveits. Hun skrev historie for andre gang og ble kjent som datidens beste kvinnelige fjellklatrer.

Farene lurte som perler på en snor

Sent på året i 1913 fikk fikk den da førtifem år gamle Gertrude Bell tillatelse av britiske myndigheter til å foreta en reise. Ferden fra Damaskus i Syria til Hail i nåtidens Saudi-Arabia skulle bli kjent som hennes mest legendariske reise.

Hvorfor Gertrude valgte å legge ut på denne særdeles farlige turen, er ikke helt klart for ettertiden. Spionerte hun for den britiske etterretningen? Hadde hun et politisk oppdrag? Eller var det av ren eventyrlyst som gjorde at hun var villig til å risikere sitt eget og følgets liv på reisen gjennom dette turbulente området?

På denne tiden var den ambisiøse og mektige stammelederen for Saudiene, Abdulaziz Ibn Saud, i gang med å samle Saudi-Arabia til ett rike. Samtidig hadde både den britiske og tyrkiske regjeringen egeninteresser i Midtøsten. Tyrkia rekrutterte også soldater fra ørkenen.

Trusselen om angrep fra lokale stammer var overhengende for et britisk reisefølge. Likevel tok Gertrud og følget fatt på den lange ferden i januar 1914.

Pistolen alltid under hodeputen

Ruten til Hail gikk gjennom den syriske ørkenen, som er kjølig på den tiden av året, og Gertrude og følget hennes møtte på flere tilbakeslag med både kulde og sult. 

Karavanen til Gertrude var både tidkrevende og kostbar å arrangere. Den bestod av 17 kameler, mat til henne selv og reisefølget, samt gaver som skulle fungere som bestikkelser til stammeledere, tyrkiske soldater og høytstående offiserer. 

Reisen var fysisk anstrengende for både dyr og mennesker, og karavanen gikk ofte tom for mat og drikke. De måtte belage seg på de lokale stammenes gjestfrihet, noe som igjen bød på utfordringer – for hvem var venn og hvem var fiende? 

Gertrud gikk aldri til sengs uten å ha en pistol gjemt under hodeputen. 

Samtidig insisterte hun på å ha med seg en foldestol og et sammenleggbart badekar i tillegg til telt og et skrivebord. Gertrude var av den oppfatningen av at man kunne ha det ukomfortabelt og samtidig reise med stil.

Kameler og silkeskjerf

Etter to måneder på reisefot kunne følget endelig skimte Hails sandfargede bymurer. Budbringerne ble lastet med gaver for å annonsere Gertrudes ankomst. Ved daggry, elegant antrukket i hatt og silke-keffiyeh (en type skjerf), red hun gjennom byportene på kamelryggen. 

Gertrud ble ledet til roshanen, mottakelsesrommet i Rashid-familiens sommerpalass. En slave ved navn Turkiyeh hadde fått i oppdrag å spørre ut den merkelige, utsultede kvinnen om målet for reisen hennes. Gertrude sa det som det var, at hun håpet å fortsette reisen videre sørover for å få en audiens med Saudi-familien. Hennes ønske om å møte Saudi-stammen vekket Rashidenes misnøye, mildt sagt.

For da Gertrude ankom Hail, var Rashidene og Saudiene i krig. Saudiene hadde nettopp erklært at de ønsket hevn for årene de hadde måttet tilbringe i eksil i Kuwait. Den nyheten hadde ikke nådd Gertrudes karavane. 

Fanget i indre Arabia

Gertrude innså at hun var tatt til fange da hun hverken fikk forlate værelset sitt eller motta besøk. Livet til Gertrud hvilte nå i hendene på en 16 år gammel prins, den eldste gjenlevende kongelige i stammen.

I fangenskap i Hail fikk Gertrude kun tillatelse til å besøke hagene i byen. Ellers levde hun i en verden av intriger som ikke angikk henne. Rashid-stammen var svekket, og den adelige familiens historie var farget av blod, død og hemmeligheter. 

Til tross for at hun befant seg i en særdeles farlig situasjon, viste hun ingen frykt. I brevene hennes beskriver hun heller en voldsom frustrasjon over situasjonen hun var havnet i. 

En kveld, i ly av mørket, ble Gertrud eskortert ut av to slaver – kvinnene fikk kun bevege seg i gatene etter mørkets frembrudd. Hun ble brakt til et mottakelsesrom blant en gruppe menn. Prinsens onkel Ibrahim, som regjerte mens den unge lederen var på tokt, ville møte henne. 

Snart diskuterte Gertrude politikk med mennene og drakk bitter arabisk kaffe sammen med dem. 

Den fjortende dagen ble Gertrude sluppet fri. Menn fra Anazeh-stammen, Rashidenes allierte, hadde forhandlet frem Gertrudes løslatelse. Hun satte dermed nesen mot Bagdad i Irak.

Bidro til Iraks frigjøring

Gertrude tilbrakte de neste årene av livet sitt i Bagdad, hvor hun bistod den britiske regjeringen med blant annet spionasje, opptegning av grenser – og innføringen av et konstitusjonelt monarki i landet. 

I sin stilling som sekretær for The Oriental Secrecacy spilte Gertrude en aktiv rolle da Iraks første konge ble innsatt på tronen. Hun arbeidet for at Irak ikke lenger skulle være en britisk koloni, og overtalte den britiske regjeringen til å gjøre dette mulig ved å ta på seg irakernes gjeld.

Britisk etterretning sto i gjeld til Gertrudes glimrende evner som spion og kartograf, og kong Faisal, Iraks aller første konge, hadde Gertrude å takke for at han ble installert på tronen. Før sin død hadde hun vært konfidenten hans og hjulpet ham inn i hans nye rolle som konge. 

Takket være hennes ekspertise som kartograf, hjalp hun britiske tjenestemenn med å tegne opp Iraks grenser. Det var enkelt for araberne å knytte bånd til Gertrude da hun hadde lært seg å snakke flytende arabisk, og hadde en oppriktig beundring for, og kjærlighet til, det arabiske folket.

Ørkenens dronning

Gertrude gjorde en stor innsats for at den irakiske kulturen skulle få et oppsving. Hun utrettet mye for muslimske jenter, blant annet ved å hjelpe til med å danne Bagdads første jenteskole.

De siste leveårene slet Gertrud med depresjon og et stadig tilbakevendende anfall av bronkitt som slet på helsen hennes. På morgenkvisten den 12. juli 1926 ble hun funnet død av tjenestepiken sin. Dødsårsaken var en overdose av sovetabletter. Om det var et uhell eller selvmord er uvisst.

Gertrude Bell ble gravlagt på den Britiske Kirkegården i Bagdad. Den irakiske kongen Faisal overvar begravelsen hennes i det stille fra sine private gemakker.

Gertrudes berømmelse er i stor grad tuftet på hennes innsats for å skape struktur i Midtøstens politiske klima etter første verdenskrig. For å sitere forfatteren Georgina Howells ord i biografien Queen of the Desert: «Gertrude ga araberne veien til en nasjonal enhet.»

 

Kilder:
Queen of the desert (2007), Georgina Howell
Desert Queen (1996), Janet Wallach
The Arabian Diaries 1913-1915, Gertrude Bell

Advokat Nathalie Brinkmann jobber mer effektivt når hun tilpasser arbeidsoppgavene til mensturasjonssyklusen. Er det på tide å tenke nytt for en tilpasset arbeidshverdag?

Tekst: Maria Andersson
Foto: Malin Westermann

– Alle mennesker er forskjellige, men for min egen del har jeg enkelte dager i måneden hvor alt går litt tråere, sier advokat Nathalie Brinkmann.

Hun er blant dem som har valgt å legge opp arbeidsukene etter egen hormonsyklus. I retten? tenker du kanskje. Ja, hun får det til.

– I stedet for å pushe på alle dager, og lure på hvorfor jeg er så sliten, lar jeg kanskje heller noe ligge til dagen etter. Hvis jeg ikke tar hensyn, vil jeg føle at jeg henger etter neste dag uansett. Det å føle seg «bakpå» av en grunn du ikke forstår, kan påvirke deg negativt. 

Flere velger å gjøre som Brinkmann. For der menn stort sett følger en syklus på 24 timer, kan kvinner gå fra strålende solgudinne til mollstemt eremitt fra den ene uken til den neste. Gjøremålslisten som du gled gjennom i går, føles som en eneste lang motbakke i dag. Med andre ord, det kan være krevende å opprettholde et jevnt prestasjonsnivå fra lønnsslipp til lønnsslipp. Er det mulig å tilpasse arbeidshverdagen for kvinnenes 28 dagers syklus?

Nysgjerrig på syklus

Brinkmann ble nysgjerrig på de naturlige hormonelle svingningene i syklusen etter en diskusjon i vennegjengen om prevensjonsbruk – og begynte å lese seg opp på hvilke endringer som skjer i kroppen hver måned. 

– På grunnskolen lærte vi overfladisk om kvinnelig syklus, men det var ingen som nevnte de kjemiske endringene som foregår i kroppen, eller hvordan de forskjellige hormonene er ment å påvirke oss på hvert stadium. Å sette seg inn i det som voksen var en større øyeåpner enn jeg kunne forestille meg. 

Det ble som en aha-opplevelse for Brinkmann. Siden har hun hatt med seg bevisstheten om kvinnelig syklus på jobb, noe hun opplever gir henne mer oversikt og overskudd i arbeidet. Brinkmann presiserer at det ikke er sånn at vi kvinner presterer dårligere på det jevne, selv om en har en litt mindre produktiv dag innimellom:

– Andre dager klarer du alt, og kan yte bedre enn du gjør til vanlig, sier hun, og understreker at det er minst like viktig å være bevisst på disse dagene i syklusen, der alt er lett og tøffere arbeidsoppgaver går som en drøm.

Store variasjoner

At noen opplever store endringer hos seg selv gjennom syklusen, kan gynekolog og overlege ved Oslo Universitetssykehus, Guri Bårdstu Majak, bekrefte. Men det er også store variasjoner i hvor stor grad man påvirkes av endringene.

– Noen kjenner mest til de store endringene i livet: pubertet, svangerskap, tiden rundt og etter fødsel og overgangsalderen. Andre igjen er såpass sensitive for svingningene at de i tillegg merker store forskjeller innad i menssyklusen. Noen kan også tjene på å regulere syklusen med medisiner, for eksempel ved endometriose eller syklusrelatert alvorlig migrene.

Det er i følge Majak vanskelig å si noe helt generelt om hvordan endringene i hormonbalansen påvirker hverdagen. Men syklusens funksjon kan gi oss en pekepinn på de lange linjene. 

– Kroppen vår vet jo ikke at vi lever i 2023, og fungerer fint på samme måte som den har gjort i tusenvis av år. Vi kan gjerne se på syklusen ut fra formålet den har, nemlig å bli gravid, sier hun. 

Fra menstruasjon og fram mot eggløsning, er østrogen det dominerende hormonet. Det bidrar blant annet til å bygge muskler, og styrker reseptorene for serotonin som gjør at vi føler oss bra. Mange  opplever at de har mer pågangsmot, energi og seksuallyst inn mot eggløsningstidspunktet. 

Fra den deilige bølgetoppen østrogenet kan gi, opplever mange en endring etter eggløsningen. I denne fasen legger kroppen til rette for en eventuell graviditet. I denne fasen er progesteron det dominerende hormonet, og de fleste vil oppleve at de føler seg roligere og litt trøttere. Noen blir lettere nedstemt. Bindevevet i kroppen påvirkes, slik at livmoren skal kunne strekke på seg dersom det har skjedd en befruktning. Dette virker også på ledd og tarmer. Mange vil derfor føle seg mer oppblåst og opplever at fordøyelsen fungerer annerledes. Majak tror det kan være klokt å være bevisst på hvordan endringene i syklusen påvirker den enkelte. 

Sykliske vesener

Når det kommer til tilpasning av arbeidshverdagen etter syklus, er Majak mer opptatt av aksept og kunnskap enn av å redusere eller tilpasse arbeidsoppgavene. 

– Det handler om å ha en forståelse for seg selv, og at vi ikke nødvendigvis er helt like, fysisk og psykisk, 30 dager i måneden. Vi er sykliske vesener, sier hun.

Mange opplever svingninger i konsentrasjon, kreativitet, sosialt overskudd og andre faktorer som påvirker prestasjoner og trivsel på jobb. På samme måte som flere idrettsutøvere har begynt å journalføre syklusen systematisk over tid, mener Majak det kan være nyttig for flere kvinner å lage en oversikt, for å se om det er noen mønster.

– Hvis du har hatt en dårlig dag hvor du ikke fikk gjort det du hadde planlagt, og det var en sosial setting eller et møte som ikke gikk så bra, skjønner du kanskje ikke helt hvorfor. Hvis man vet at det skyldes svingninger i hormonene gjennom syklusen, og man vet hvor man kan legge skylden, er det kanskje ikke så problematisk, sier hun.

Ble bevisst mulighetene

Nathalie Brinkmann har etter aha-opplevelsen for 7 år siden praktisert en tilrettelegging av arbeidsoppgaver der hun har kunnet. 

Hvordan er det mulig å gjøre tilpasninger til syklusen i jobber hvor du ikke kan styre arbeidsdagen selv?

– I utgangspunktet er ikke min arbeidsplass enkel å tilpasse, og jeg kan ikke alltid styre dagen min selv. Så lenge man er bevisst sin egen syklus, kan man alltid legge til rette. Hvis jeg må i retten en dag, kan gjerne en kollega hjelpe med å ringe tilbake til de som har ringt meg i løpet av dagen, foreslår hun, og understreker at det er bevissthet og åpenhet som gjelder.

– Fins det enklere oppgaver du kan gjøre de dagene du har mindre å gi? Er det ulike måter å legge opp arbeidet på? I enhver jobbhverdag kan det oppstå akutte eller uplanlagte ting, men så lenge du er bevisst, trenger det kanskje ikke gå inn på deg om du reagerer annerledes enn vanlig, sier hun. 

– Man må kjenne seg selv, først og fremst. En arbeidsgiver kan ikke legge til rette hvis du ikke vet selv hva du trenger. På den gamle arbeidsplassen min hadde vi en grei diskusjon om dette. De hadde ikke tenkt på det før, men min mannlige sjef sa det var i orden at jeg tilpasset oppgaver etter syklusen, forteller Brinkmann. 

Du mener det er viktig at vi setter syklus på dagsorden. Hvor kan vi begynne bevisstgjøringen?

– Kanskje vi begynner i skolen? Da jeg gikk på skolen ble vi delt opp i gutter og jenter når vi lærte om kropp og syklus. Jeg tenker det er feil. For å skape forståelse og ufarliggjøre, er det jo like viktig at gutta lærer det samme som jentene om dette emnet, sier Brinkmann. 

– Mine venninner som har gutter, forteller at de synes dette er interessant og lærerikt, og har allerede tatt det opp med sønnene sine. Jeg syns i alle fall det må være helt greit å snakke om, og ikke noe hemmelig og flaut.

Forståelse for tøffe perioder

Marit Derås Waatsveen-Strand er kreftsykepleier, og jobber både i tredelt turnus på sengepost og på kreftpoliklinikk. Hun er også mamma til to gutter på 7 og 10 år. For henne er akkurat dette med å kjenne seg selv en pågående prosess.

– Jeg har nok tenkt at det er noe feil med meg, og at det er bare jeg som har det sånn som dette. For min del blir alt lettere å håndtere mentalt hvis jeg har en knagg å henge det på, sier hun. 

Som sykepleier opplever Waatsveen-Strand at det er lettere å gi det lille ekstra for pasienter og kollegaer i gode perioder, og at det er da hun føler seg mest som seg selv. Da bidrar hun mer faglig og sosialt og opplever hun har mer overskudd til å spøke og spre godt humør til pasientene. 

Syklusen har derimot blitt en avgjørende knagg for alt det som skjer i kroppen og hodet i de tøffere periodene – som for henne kommer rundt eggløsning og mens. Hun har full kontroll på kalenderen, og vet når disse periodene kommer. Det kan fortone seg uforutsigbart og svingende, men fellesnevneren er at hun har sterke smerter. 

– Det går tregere i kroppen og i hodet. Jeg blir sliten av å gå og ha så mye vondt. Smertene svinger, og kan komme plutselig og uten forvarsel. Dette kan for eksempel skje ved sengekanten til en pasient, og da må jeg bare vente der til det verste gir seg. Men den konstante smerten som ligger der og ulmer, er det verste. Den har blitt en del av meg, forteller Waatsveen-Strand.

Lader opp hjemme

Hun har blitt god på tilrettelegging på hjemmebane. Bevisstheten rundt svingningene gjør det enklere å være snill med seg selv og prioritere Netflix og senga når det trengs. Hvordan hun skal angripe saken på jobb, er derimot ikke like innlysende. Arbeidsmengden kan være stor, arbeidsdagen lite fleksibel, og hun vegrer seg for å gi kollegaer merarbeid for å avlaste henne. Selv om hun noen ganger kun klarer det mest nødvendige, gir hun det hun har på jobb. Foreløpig er det hjemme hun best får til å innrette seg etter formen.

– Det blir i den rekkefølgen, erkjenner hun.

– Jeg overlater mye til mannen min, og binder meg veldig lite til ting, fordi jeg ikke vet hvordan formen vil være. Jeg legger meg tidlig, med varmeflaske og smertestillende. Har jeg jobbet på dagtid, må jeg ta det med ro når jeg kommer hjem. Jeg har fått en kommentar fra eldstemann om at jeg ligger mye i senga, og det er klart det stikker litt. Det er familien som får minst, forteller hun.

Waatsveen-Strand har kommet til et punkt hvor situasjonen ikke lenger er bærekraftig, verken for henne eller familien. Først når hun har begynt å snakke om utfordringene med andre, har det gått opp for henne at det kanskje ikke trenger å være sånn. Hun ble henvist gynekolog for ett og et halvt år siden, med mistanke om endometriose. Den gangen ble det konkludert med at det var lite sannsynlig. Nå har hun testet ut både p-piller og hormonspiral, men uten bedring. 

– Jeg er redd for å bli avvist, og få beskjed om at «det er bare sånn det er». 

Med et sterkt ønske om økt livskvalitet, er hun likevel bestemt på å igjen ta tak i situasjonen, og å ta praten med arbeidsgiver står høyt på agendaen. 

– Det er nok et tema det kan gå an å snakke om. For noen uker siden, når jeg for første gang opplevde smertene som så ille at jeg måtte gå hjem fra jobb, møtte jeg mye forståelse, og det var godt å oppleve, forteller hun. 

Åpen dialog

Dialogen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er noe Ann-Torill Benonisen Indreeide er opptatt av. Hun er spesialrådgiver i NHO, og har et optimistisk syn på mulighetene til å finne løsninger sammen.

– Det er langt større åpenhet i dag om balansen mellom krav og mestring i arbeidet, sier Indreeide. 

Hun sammenligner syklusrelaterte utfordringer, fysiske og psykiske, med andre forhold som krever tilrettelegging, som for eksempel migrene. 

– En må diskutere hva slags behov den ansatte har og hva slags behov arbeidsplassen har, og sammen finne en løsning.

Hun understreker samtidig at det på ulike arbeidsplasser vil være begrensninger, og at løsningen må kunne gå opp, både for den enkelte og for arbeidsplassen. Dersom en arbeidsplass for eksempel har mange som trenger tilrettelegging, kan det by på utfordringer. 

– NHO er positiv til at man skal tilrettelegge for folk, uavhengig av årsaken. Dette er en viktig sak, som hører hjemme på den enkelte arbeidsplass, sier Indreeide og poengterer at dette er lettere å få til nå enn tidligere, i takt med større åpenhet rundt lignende tema.

Fornøyde ansatte

Som leder for sitt eget advokatfirma, har det vært viktig for Nathalie Brinkmann å leve på samme måte som hun lærer bort – og gi kvinnelige ansatte mulighet til de samme tilpasningene som hun selv har nytte av.

– Da jeg hadde kvinnelige ansatte, tok jeg dette opp med dem. Hvis de for eksempel ønsket en rolig dag, så kunne de ta det – uten en utfyllende forklaring. Hvis det sitter en ansatt som er kjempegira og en annen som føler at alt går i ball, kommer åpenheten samlet sett organisasjonen til gode. Jeg tror det gir mer fornøyde ansatte, og det øker produktiviteten samlet sett, sier Brinkmann. 

For henne er denne åpenheten også et spørsmål om likestilling. Brinkmann tror at mange, inkludert henne selv, er redde for å sette ord på forskjellene mellom kvinner og menn, av frykt for å være til hinder for likestilling. Likevel mener hun det tvert imot er nødvendig å sette forskjellene på dagsorden for at kvinner skal ha like muligheter i arbeidslivet, også i krevende stillinger.

– Hvis menn hadde menstruasjon, eller lik syklus som oss, tror jeg vi hadde hatt helt andre ordninger. Kvinnene har bare vært en del av arbeidslivet en brøkdel av den tiden menn har vært det.