Mange både voksen og unge bruker mye tid på sosiale medier hver dag. Er dette skadelig? Og er det sånn at det er mer skadelig dess lengre tid man henger rundt på Instagram, Snapchat og YouTube? Nei, det virker ikke slik, ifølge ny forskning fra Folkehelseinsituttet (FHI).

Mest psykiske problemer

Forskerne fra FHI har undersøkt ungdoms bruk av sosiale medier, og har holdt dette sammen med graden av psykiske problemer hos de unge. Og funnet vil kanskje overraske mange. Det er ikke hvor mye tid man bruker på sosiale medier som virker å gi mest psykiske plager. I stedet er det de ungdommene som føler at andre følger med på dem i sosiale medier, de som føler at andre følger med på hva de gjør og hvem de er sammen med som har mest symptomer som angst og depresjon.

Undersøkelsen er gjort på 2000 ungdommer på videregående skole i Bergen. I forkant av undersøkelsen intervjuet forskerne ungdom om bruk av sosiale medier. På den måten kunne de forme spørsmålene slik at de ble nærmere den hverdagen unge opplever. Forskerne delte svarene i tre kategorier. Den ene kategorien er subjektiv tidsbruk, altså hvor mye tid de unge brukte der. Den andre kategorien var knyttet til sosial forpliktelse. I det så ligger det om unge følte at de måtte passe inn i normer. Og den tredje kategorien handlet om de som opplevde sosiale medier som en kilde til å bli overveldet eller følelse av å være overvåket. Det var i denne siste kategorien det var en klar overvekt av unge som også hadde angst og depresjon. Forskerne understreker imidlertid at de ikke kan si noe om angst og depresjon kommer av de unges bruk av sosiale medier, men de kan slå fast at det er en samvariasjon.

Minst problemer

De ungdommene som svarte at de brukte mye tid på sosiale medier, var den gruppen som også oppga at de hadde minst psykiske problemer i undersøkelsen. Forskerne mener derfor å kunne si at det ikke er tiden unge bruker med nesa i mobilen som er det problematiske.

Omtrent 90 prosent av alle ungdommer bruker sosiale medier, og 37 prosent sier at de bruker mer enn tre timer om dagen der.

Det er en kjønnsforskjell i hvilke sosiale medier som er mest brukt. Blant jenter er det Snapchat (97 prosent), Instagram (96 prosent), TikTok (81 prosent) og YouTube (78 prosent). Hos gutter er det YouTube (91 prosent), Snapchat (91 prosent), Instagram (84 prosent) og TikTok (60 prosent).

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

På tross av mine gener viste min sønn tidlig at han var godt anlagt for sportslig aktivitet. Dette har ført til at han er nokså god i fotball, heldig nok til å få delta på treninger for de ekstra ivrige guttene i vår krets.

For en som ikke har mer å vise til enn åttendeplass i stille lengde i skolemesterskapet for femteklassinger i 1995, er idrettsverdenen som Narnia; du går inn i skapet, unnskyld, Valhall, og kommer ut i et fremmed univers.

Gode gener

I galleriet sitter vi, rad etter rad med foreldre og besteforeldre, og betrakter våre håpefulle som traver rundt i like uniformer, sprekkeferdige av stolthet og selvtilfredshet, for se hva mine gener har klart! Bak meg sitter en stor norsk idrettshelt og følger med på sin junior, her skal ikke genene kimses av. Jeg føler meg ovenpå her jeg sitter og er en del av de gode geners selskap. Men så minner jeg meg selv på at det eneste jeg har gjort, er å finne en mann med bedre sportslige tilbøyeligheter.

Rundt meg hører jeg «Hvordan var turen til treningsakademiet til Barcelona?» og «Vi spyttet inn midler for å få tak i en god trener til klubben». Her skal det ikke stå på økonomien, heller. Jeg lytter så hardt at jeg får dotter i ørene av å spenne øremuskler jeg ikke ante fantes før nå.

Etterpå må jeg spørre mannen min hvordan barneidretten egentlig fungerer. Betaler noen for trenere selv? Tror du det er så bra for junior med såpass seriøs konkurransekultur? Jeg har aldri sett så mange dyre jakker samlet på en tribune før.

På bortebane

Uka etter står jeg på en fotballbane og skal heie på laget til sønnen min iført ull fra innerst til ytterst, og lua så langt ned at det ser ut som jeg skal rane nærmeste 7Eleven så fort dommeren blåser av kampen.

I dag er vi bortelaget. Det merkes. Det er åtte i heiagjengen vår, seks fedre, en bestefar og meg, og kanskje hundre personer i motstanderens heiaklubb, pluss en god gammeldags boomblaster som spiller Scooters We are the greatest. Akkurat det synes jeg er moro.

Men da kampen blåses i gang, må jeg spørre de seks fedrene og bestefar; «Er det ikke vår keeper som står i målet nærmest oss?» For rett bak han, står fire motstander-fedre og roper HØYT hver gang ballen kommer en anelse i retning av målområdet.

«KOM IGJEN!! DETTE KLARER DERE!! PRESS!! SKYT!! DETTE HAR DERE!!!» rett i ørene på den 13 år gamle keeperen vår.

Skrikekonkurranse

Scenen forvirrer meg; en 13-åring som får tilrop til motstanderne rett inn i øret kan da umulig ha en positiv virkning?  Jeg spør de seks fedrene og bestefar om det i det hele tatt er lov å stå slik og gauke så tett på spillerne, og får beskjed om at det muligens burde vært en fair play-vakt der.

I takt med ropene til gutteklubben bak keepernettet, vokser irritasjonen min. Jeg blikker dem så hardt at jeg glemmer å puste, men forgjeves siden lua mi fungerer som finlandshette.

Fedrene i gjengen vår humrer av meg og klapper meg velmenende på skulderen.

«Nå gidder jeg ikke mer», sier jeg, og spaserer bort til målet, stiller meg helt inntil de ropende fedrene. De ser rart på meg. Det blir stille. Pinlig pause. Men ikke hos meg, jeg venter som gjedda i sivet. Hver gang jeg hører at de skal til å rope, roper jeg enda høyere: «KOM IGJEN, MONS!» «DETTE KLARER DU!» «BRAAAA!!»

Bak mål blir det klein stemning. Jeg kjenner de sjokkerte blikkene deres på ansiktet mitt, og angrer umiddelbart, men trøster meg med at jeg bare holder opp speilet. Tredje eller fjerde gang skrikekonkurransen vår tar til, gir to av fedrene opp og rusler unna. De to gjenværende begynner å snakke lavt om noe annet.

Foreldres behov

I bilen på vei hjem sier trener-mannen min: «Hva var det du dreiv med bak mål? Jeg holdt på å le meg i hjel». Jeg ler ikke, på dette tidspunktet har selvsensuren slått inn, og jeg er nokså sjokkert over egen oppførsel. Jeg lurer på hvorfor jeg plutselig befant meg i dette opptrinnet? Så husker jeg hvor selvtilfreds jeg rakk å føle meg som tilskuer på galleriet i Valhall, og vet jo hvor lett det er å bli revet med av egne barns gode prestasjoner på banen.

Opptrinnet slipper meg ikke på noen dager, for jeg sitter igjen med inntrykk av at idrettsprestasjoner hos barn lett kan dreie seg vel så mye om foreldrenes ønsker som barnas behov. Er det nødvendig med så høylytt påskjønnelse av egne barns prestasjoner i samspill med andre? Eller kan det tenkes at barna ville følt seg mindre presset om vi som foreldre tøylet egne ambisjoner mer? Tro om det hadde medført en svakere innsats fra barna? For mon tro om ikke litt mer distanse mellom barnas prestasjoner og foreldres behov kunne gjort konkurranseidretten sunnere og mindre presset.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

I høstsesongen i podkasten Glasshus hadde jeg samtaler om voldtekt. Der møtte jeg mennesker som jobber med terapi av mennesker på begge sider av overgrep, mennesker i jus og forebygging, og lærte veldig mye om voldtekt, også om hvem som kan begå dem.

Jeg har alltid tenkt at det er en overdrivelse å si at hvem som helst kan begå overgrep. Det er jo ikke hvem som helst som gjør så drøye ting.

Jeg har tenkt, som kanskje du og, at en voldtekt er enkel å definere. At den er voldelig, det er lett å se hva som er en voldtekt, og at den som begår overgrep, er en maktutøver som truer seg til seksuell omgang.

Og så møter jeg Anders Lindskog, en sprudlende svensk spesialist i overgrepsproblematikk.

– Hvem som helst kan begå et overgrep, gitt at kulturen ligger til rette for det, forklarer han.

Og det er ikke bare i en voldtektskultur, som et strengt hierarkisk patriarkat der kvinner regnes som mannens eiendom. Det kan være om man lever i en situasjon der man ikke har tid til langvarige og gode samtaler, for eksempel, forklarer han.

– Stress og frustrasjon øker risikoen for å utøve seksuell vold mot kjæresten din, sier Lindskog.

I en hverdag der du ikke får det du trenger av kjærlighet og aksept, og om du har noen traumer i bagasjen, så er veien kort til å bryte grenser, får jeg vite.

Enkleste vei

– Vold er tidseffektivt, er en av Lindskogs forklaringer på overgrep.

Dette betyr helt enkelt at en person som er disponert for å begå overgrep, om den kjenner behov for sex, gjør den det som koster minst for å få det den trenger.

– Det er bare et tynt lag kultur som hindrer oss i å mishandle hverandre, mener Lindskog.

Han fremlegger at vi går omkring og manipulerer hverandre på gode og vonde måter hele tiden. Og vold er en helt naturlig måte å manipulere andre som er svakere enn oss selv på, mener han. Både i fred, der kvinner slår barn, menn slår kvinner, og når mennene blir gamle, slår kvinnene tilbake. Og i krig, der både mishandling, seksuell vold og drap begås av helt vanlige mennesker mot andre helt vanlige mennesker som til og med kan være naboen du hadde som venn helt til situasjonen forandret seg.

Hjelper ikke å være snill

En annen ting jeg har lært av å intervjue eksperter om voldtekt, er at det ikke hjelper å være snill med en som er disponert for å begå overgrep. Tvert imot. Å være snill med noen som utøver vold, flytter grensene så det blir verre og verre. Dette snakker jeg med Heidi Helene Sveen om i en annen episode. Hun jobber på Dixi til daglig, og gir ut bøker om overgrep. De kan du godt lese, det er spennende ting, og de har det til felles at de tar utgangspunkt i perspektivet til den som har opplevd overgrep.

– Det begynner gjerne med noe enkelt, forteller hun i episoden der vi snakker om destruktive relasjoner.

Det kan starte med at kjæresten din bare sender deg masse fine tekstmeldinger med «jeg elsker deg, tenker på deg». Og du blir selvfølgelig glad for at den du er glad i tenker på deg hele dagen, og du sender gjerne svar der du elsker tilbake. Du lever i et helt vanlig forhold, med en helt vanlig partner. Men så er det en dag du bare har det for travelt, og ikke får svart i tide, eller glemmer å svare med en gang. Når du så kommer hjem, er den du elsker i dårlig humør, og du går kanskje med på at det kan være din skyld.

«Jeg kunne godt ha svart fortere på den meldingen, jeg skjønner at du ble lei deg/sur/furten», sier du, og håper det hjelper på humøret til sur kjæreste.

– Derfra går det fort nedoverbakke, fortsetter Sveen.

Kort vei til vold

Når du først har tatt ansvar for at kjæresten din er i dårlig humør på grunn av deg, så kommer den til å legge skylda på deg for alt den gjør mot deg, forteller Sveen meg. Veien kan være kort fra å ha glemt å svare på en tekstmelding til grovere psykisk og etter hvert også fysisk vold. Et helt vanlig forhold kan på kort tid forandres til en destruktiv og kontrollerende relasjon der du blir kondisjonert til å tåle stadig grovere hendelser.

– Det er det samme hva du gjør, forteller Heidi Helene Sveen.

Hun poengterer også sterkt at hvem som helst kan havne i destruktive relasjoner. Det er ikke noen fellestrekk med folk som er utsatt for seksuell eller annen vold. Det er ikke noe de gjør, det er kun uflaks. Det kan hende hvem som helst.

Må komme seg vekk

Men hva gjør vi når vi først har havnet i en mishandlingssituasjon? Skal vi satse på at den vi elsker skal bli et bedre menneske, det er jo tross alt så mye fint også. Er det ikke bare kjærligheten som driver vedkommende til å være litt for kontrollerende?

– Det er bare å komme seg unna, sier Sveen kategorisk.

Hun fremholder at man må søke hjelp, fra en venn eller hjelpeapparat, og om man har en god oppvekst og gode relasjoner, så er det lettere å komme seg løs.

Når jeg spør Lindskog om det er mulig å få et godt forhold med en som har utøvd vold, er han helt enig med Sveen.

– Det er kanskje mulig, men det er jo veldig mye lettere å bygge et godt forhold med en ny, smiler han.

Som under pandemien

Så der har du det. Hvem som helst kan være en overgriper. Hvem som helst kan bli utsatt for overgrep. Det må jo bety at vi må snakke mer om dette, tenker jeg. Og jeg er overbevist om at vi alle kan forstå hverandre, og hjelpe hverandre i tøffe situasjoner. For å si det med Heidi Helene Sveen:

– Det er som under pandemien. Alle som ikke bærer viruset, må stå sammen for å bekjempe det.

Min innsats ligger i å fortelle videre det jeg nå vet.

Det er VG som først meldte om Høyre-utvalget mot partnervold. Utvalget skal komme med forslag til hva Høyre-ordførerne kan ha som handlingsplaner mot partnervold i sine respektive kommuner. På ordførerkonferansen for Høyre-ordførere i Trondheim forrige uke forpliktet ordførerne seg til å lage slike handlingsplaner i sine kommuner. Høyreleder Erna Solberg sier til VG at partiet skal sørge for at de har et hjelpeapparat som innbyggerne vet at finnes, og som det er lett å komme i kontakt med.

– Da blir terskelen for å ta kontakt og snakke om problemene lavere, sier hun.

De Høyre-styrte kommunene utgjør 66 prosent av landets befolkning.

LES OGSÅ:

– Det er noe som har ligget og ulmet. Nå eksploderer det.

– Ja, vi har monstre blant oss

Ekspertutvalg

Høyre setter altså i denne forbindelse ned et ekspertutvalg som skal komme med råd til Høyre-ordførerne om hvilke andre tiltak de kan innføre i sine kommuner for å bekjempe partnervold og familievold. Oslos ordfører Anne Lindboe skal sitte i utvalget. Hun er også lege og tidligere barneombud. I tillegg skal tidligere voldsoffer Kine Aamodt Pedersen sitte i utvalget. Hun driver organisasjonen Du eier meg ikke. Pedersens overgriper ble dømt til 13 års fengsel for vold mot henne og en annen kvinne. Ifølge VG skal utvalget skal dessuten bestå av:

• Ingeborg Forseth, styreleder i Krisesenteret for Molde og omegn IKS og gruppeleder for Høyre i Molde kommune.
• Mogens Albæk dr.philos, psykologspesialist ved Statens barnehus Kristiansand, tidligere forskningssjef ved RVTS Sør og spesialrådgiver i Barnevernet.
• Hanne Finanger, leder for forebyggingsenheten mot vold i Oslo politidistrikt og fylkesstyremedlem i Akershus KrF.
• Endre Bendixen, jurist i Stine Sofies Stiftelse.
• Tom Georg Indrevik, ordfører i Øygarden og leder av Høyres kommunalutvalg.

Sterkt engasjement

Kine Aamodt Pedersen har gjennom sin organisasjon Du eier meg ikke hjulpet andre voldsofre, og hun har et sterkt engasjement for å bedre sikkerheten for ofre for partnervold. Under demonstrasjonen utenfor politistasjonen i Oslo i januar sa hun til ALTSÅ:

– Vi hadde akkurat møte med politiet, og det er helt tydelig at de trenger flere midler. Jeg håper at de får det de trenger.

Som medlem i Høyres utvalg mot partnervold vil hun først og fremst delta med sin egen erfaring, forteller hun til VG.

Det har lenge vært en diskusjon om det er kjønnsforskjeller i hjernen mellom kvinner og menn. Det har vært antatt, men har vært svært vanskelig å bevise. Nå har forskere ved Stanford universitetet i USA tatt i bruk kunstig intelligens (KI) for å undersøke bilder av hjernen til kvinner og menn. Og KI har med 90 prosent sikkerhet kunnet skille mellom kvinner og menn bare ved å scanne bilder av hjerner, melder Science Daily.

Et nytt kart

Bakgrunnen for forskernes gjennombrudd er todelt. For det første har de laget en slags grid, eller et kart, over områder i hjernen som er mer presist enn forskere tidligere har gjort. Med utgangspunkt i dette «standardkartet» over hjernen har KI kategorisert hjernebilder som enten kvinner eller menn med stor treffsikkerhet.

Det andre forskerne har gjort, er at de tatt i bruk et program som kan fortelle hvordan KI har kommet fram til resultatet sitt. Og på den måten har de fått vite hva det er den kunstige intelligensen har funnet av forskjeller.

To områder med kjønnsforskjeller

Konklusjonen er at kunstig intelligens har sett ulikheter på to områder i hjernen. Det ene er systemet som hjelper oss å bearbeide selvrefererende informasjon. Det andre området der KI oftest fant forskjell, var i det limbiske systemet som blant annet er involvert i læring og i hvordan vi forholder oss til belønning.

Forskerne mener kjønnsforskjeller har vært i hjernen mellom kvinner og menn også tidligere, men at dette er første gangen man har greid å vise det. Om forskjellene er medfødte, om de har oppstått tidlig i livet eller om de oppstår gjennom livet, har de ikke noe svar på.

Men de mener at forskningen kan være et steg i å gi bedre behandling av nevropsykologiske forstyrrelser. Forskerne mener det å forstå hvordan kjønnsforskjeller i hjernen påvirker oppførsel og psyken, er viktig for å forstå psykiske lidelser og for best mulig å kunne hjelpe pasientene.

Det hele startet da en pasient kom seg inn på det området på sykehuset der de oppbevarte embryoer. Pasienten tuklet med embryoene slik at de ble ødelagt, skriver BBC. Tre par som fikk sine embryoer ødelagt av dette, saksøkte sykehuset for tapet. Nå har Høyesterett i Alabama slått fast at embryoene hadde rettsvern, og at sykehuset kan bli straffet for de ødelagte embryoene. Dette har fått det største sykehuset i Alabama til å stanse prøverørsbehandling inntil videre. Sykehusets sier i en uttalelse at de må ta hensyn til at både pasienter og leger ved sykehuset kan stå overfor anmeldelse og straff for å håndtere embryoer.

Påvirkning på abortspørsmålet

Abortmotstandere i USA har trykket denne dommen til sitt bryst. Det er knyttet spenning til hvorvidt den vil få konsekvenser for abortspørsmålet rundt i landet. I Alabama er allerede abort forbudt. Men en dom som sier noe om tidspunktet for når et befruktet egg er å betrakte som menneske, og dermed kan få rettsvern, kan få konsekvenser for abortspørsmålet i andre stater. Mens Det hvite hus sier dommen er et bevis på at opphevelsen av Roe vs Wade ville føre til kaos, akkurat som de advarte mot, så sier The Alliance Defending Freedom, en konservativ kristen gruppe, ifølge BBC at dommen i Alabama er «en viktig seier for liv».

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg ble adoptert fra Bangladesh som baby i 1975. Jeg vokste opp i Norge i en familie med tre søsken som alle var biologiske barn av mine foreldre. Oppveksten min var god, men som voksen har jeg kjent på større og større behov for å vite hva som skjedde da jeg ble adoptert. Jeg har fortalt historien min TV 2, og har også vært på God Morgen Norge. Etter dette har jeg fått enormt med tilbakemeldinger fra fjern og nær. 

Det mange skriver, og som også som kommer frem i nyhetsbildet, er at adoptivbarna må bare være takknemlige for at vi fikk komme til Norge. Det hadde ikke vært noe alternativ å bli boende i vårt fødeland, sier folk. 

Det kan jo kanskje hende, men jeg har selv brukt mye tid på å tenke, føle og kjenne. 

Håper hun gav meg bort frivillig

Det har gått drøye ni måneder siden jeg begynte å lete etter svar, og de ni månedene trengte jeg, det kan sammenlignes med en graviditet. Forskjellen hos meg var at det kom ingen barn, men savnet og lengsel kom enda sterkere frem. 

Takknemlig til foreldre og familie her, det er jeg, men det var ikke mitt valg!

Jeg kjenner ikke til min bakgrunn, men mest sannsynlig ble jeg bortført fra mammaen min.

Jeg håper ikke det stemmer, håper jeg tar feil, jeg håper hun gav meg bort frivillig, for ellers sitter hun kanskje fremdeles med en ekstrem lengsel og et dypt savn. 

Forventer at vi er takknemlige

Når det sies at jeg bare burde være takknemlig, da knyter det seg inni meg. Sier man det til dem som er vokst opp hos sine biologiske foreldre, de som kjenner sin bakgrunn? Det er ikke naturlig at man går rundt og sier det hele tiden. Nå skapes det en slags påtvunget takknemlighet for oss som er adoptert, og det forventes at vi hele tiden går rundt og nikker og bukker i takknemlighetsgjeld til Norge og adoptantene.  

Det som kan være vanskelig for mange å forstå, er at jeg har behov for å kjenne til min bakgrunn, mine røtter. 

Jeg har aldri lignet på noen, aldri i min barndom fått kjenne på at jeg var som de andre i familien, men alltid sett annerledes ut. 

Og temperamentet har også vært helt annerledes. Jeg er utadvendt, høyrøstet, ikke redd for å si hva jeg mener, og stå i det. Unorsk, men det har jo også blitt misforstått, og dårlig tatt imot. Samtidig elsker jeg mennesker og ønsker alle det aller beste. Dette er min personlighet.

Og så har jeg et annet utseende. Det har jo vært en belastning, selv om jeg ikke har følt det på kroppen alltid, men jeg har kjent og følt blikkene. Det gjør jeg enda. 

Behov for å vite

Jeg er ikke bitter, men jeg ønsker at folk skjønner at JEG har behov for å vite. Om jeg ikke finner min biologiske mamma, så er det kanskje sånn det skal være. Men jeg gir ikke opp, jeg forsetter å søke og lete. Det kan jo hende hun fortsatt tenker på meg, og fortsatt savner meg. Og da vil jeg ikke skuffe henne, jeg fortsetter letingen. 

Ja, jeg er takknemlig for at hun gav meg livet den gang. Og jeg er takknemlig til mine adoptivforeldre som gav meg muligheten til å leve videre i Norge.  

Bort fra sine røtter

Så håper jeg at de som sterkt ønsker seg barn fra andre land, skjønner at det å få et barn fra et annet land, det betyr også å dra barnet bort fra sine røtter, og at de vil sannsynligvis bærer på noe resten i livet. Noe som kanskje ikke alltid er synlig, men det vil alltid ligge der.  

Den dagen barnet spør, så sørg for å kunne svare på spørsmålene.  Inntil granskningen i Norge er ferdig, så håper jeg de stopper all adopsjon. Det har blitt for stor belastning for så altfor mange, ikke minst for de mødrene som har blitt rammet. 

Folk i Vindmøllebakken i Stavanger har sine egne små leiligheter, men eier store fellesarealer sammen med alle naboene. Her er det fellesmiddager og aktiviteter. Ingen skal trenge å føle seg ensom i disse leilighetene.

– Her er jeg veldig mye om sommeren. Det er deilig med så mye uteplass her oppe – spesielt for de som ikke har hytter å dra til.

Lene Elizabeth Hodge har bodd i Vindmøllebakken siden de første leilighetene var ferdige i desember 2018. Hun og samboeren flyttet fra leilighet i Gamlebyen i Oslo da de fikk jobb i Stavanger, og oppdaget tilfeldigvis dette byggeprosjektet av tre da de kjørte over en av broene i nærheten.

– Vi leste oss opp og syntes det virket spennende å dele kvadratmeter, og fokuset på beboere i forskjellige livsfaser. Pluss at vi likte gata og bydelen!

Da ALTSÅ kommer for å besøke Vindmøllebakken, er det liv og røre i gata bofellesskapet har navnet fra. Det myldrer av barn fra hele strøket på akebrett, voksne som gir fart, bygger hopp og holder liv i bålene nedover i stikkveien. 

Noe annet enn profitt

Vi er off-Pedersgadå i Stavanger, der hermetikkfabrikkene holdt til under Stavangers forrige industrieventyr. Miksen av gamle murbygg og skakke arbeiderboliger lokket først til seg grafitti-kunstnere under Nuart-festivalen, så andre oppfinnsomme folk.

De siste årene har dette gått fra å være en folketom gate ut av sentrum med en bensinstasjon og et par kiosker, til å myldre av et mangfold av take away-sjapper og små restauranter (inkludert den bittelille sushibaren Sabi Omakase med Michelinstjerne), Matros og andre barer, boutiques, barberere, antikvariater og kontorer for lokale filmskapere.

Bofellesskapet ligger oppi høyden, litt unna sentrum. Det synes ikke så godt, der det ligger med ujevn fasade og varierende med etasjer rundt gårdsrommene. Malt i hvitt, som mesteparten av de originale boligene her.

Heisen suser til topps, og Lene Elizabeth Hodge åpner døren inn til et koselig lite atrium fullt av slyngplanter, med trebord og kurvstoler i midten. Utenfor er det Ryfylke panorama, utsikt over oljeby, fjord og fjell. Bord og benker og dyrkekasser venter bare på bedre vær.

– Det er litt kaldt her nå, vi går inn på biblioteket og setter oss!

Laget på dugnad

Hodge viser vei inn i det andre rommet her oppe. Det er stort og lyst og lukter tre som resten av bygningen. Her er det også en stor terrasse utenfor.

– Dette forteller egentlig alt om dette stedet: At toppetasjen er fellesområde, ikke penthouse-leiligheten som kunne ha blitt solgt for et tosifret millionbeløp, sier hun.

Økologiske økonomer snakker om at moderne samfunn trenger å kunne måle verdier i noe annet enn penger. Dette huset er et eksempel på det. Maks utnyttelse av tomten kunne ha blitt veldig mange flere leiligheter. Her er det høyt under taket og liv og røre på takene i stedet.

Mye gjøres på dugnad og mye lages på dugnad.

– Alt vi ser her i Loftstuen er laget av beboere. Noen har bygget bokhyllene og sofaen, helt fra bånn, sier Hodge. 

– Det er mye motivasjon her i huset, for å si det sånn. 

Bor smått, men romslig

Det tidligere hermetikkindustri-området i Stavanger har fått nytt liv. 67 mennesker bor rundt i de 40 leilighetene. 

Da bofellesskapet var nytt, var de største leilighetene på gateplan beregnet spesielt for barnefamilier, priset rimeligere så de skulle ha råd til å kjøpe seg inn. Nå selges de til markedspris de også, men det bor flere barn her, og voksne i alle aldersgrupper.

De fleste i Vindmøllebakken bor på rundt 50 kvadratmeter og har kun ett soverom. 

De 500 kvadratmetrene alle eier sammen inkluderer to leiligheter for overnattingsgjester. Og en innredet kjellerstue beboerne kan bruke til middager og feiringer hvis de vil. Det er inntektene fra de mange omvisningene for kommuner, politikere, eiendomsutviklere og arkitekter fra hele verden som har betalt for møblene her – langbord, sofagruppe, åpen kjøkkenløsning og kule lamper. 

Alt er innredet på dugnad. Og alt kan brukes av alle. Mangler du en stor gryte eller trenger en eltemaskin, kan du låne en fra kjøkkenet (ja, alle leilighetene har eget kjøkken). Trenger du en gardintrapp, kan du bruke den som står nede i snekkerboden. 

Kommer du sliten hjem fra jobb kan det hende at noen har satt lasagne de hadde til overs i kjølerommet som du kan ta. Du kan også gi bort klær, det er bare å henge dem opp nede ved trappen i auditoriet.

– Det er ambisjoner her for det som skjer utenfor de fire veggene våre, sier Lene Elizabeth Hodge.

– Jeg liker tanken om at livet ikke bare handler om det som skjer på egne kvadratmetre.

Ildprøven

Vindmøllebakken fikk DOGAs høythengende pris for inkluderende design i 2020, et års tid etter at folk flyttet inn. Innovasjonsprisen blir delt ut hvert tredje år og går til “design og arkitekturprosjekter som bidrar til et mer inkluderende samfunn med vekt på sosial, miljømessig og verdiskapende bærekraft. Prisen løfter frem prosjekter med store visjoner, inkluderende prosesser og nyskapende og universelle løsninger.”

Under arkitekturbiennalen i Venezia i 2021 ble det nyskapende bofellesskapet vist fram for verden i hele den nordiske paviljongen. Det vi deler. En modell for bofellesskap ble basert på intervjuer med folk som bodde i Vindmøllebakken. Utstillingen ble kuratert av Nasjonalmuseet, og laget av Helen&Hard, de samme arkitektene som tegnet dette boligkvartalet.

Stor stas for norsk arkitektur, for Stavanger, for alle som hadde vært med å lande dette visjonære bofellesskapet.

Men hvordan har det vært å bo her? Mange av de nyinnflyttede rakk bare å bo der i noen måneder før koronapandemien kom og forandret nasjonens sosiale liv totalt. 

Bofellesskapet hadde riktignok en egenutviklet app, men den ble ikke et digitalt sosialt lim som folk ellers ble veldig avhengige av.

– Det er helt utrolig, men det ble en av de mest sosiale periodene av mitt liv, sier Hodge.

Pådrivere i bofellesskapet tok i bruk nettverket sitt og gjorde auditoriet til en kulturell arena. Kohorten hadde konserter med Skambankt, Thomas Dybdahl, Hilde Selvikvåg, Heine Totland og lokale stjerner som Hanne Vasshus og Pål Jackman.

Mens resten av landet måtte trekke seg inn i sine egne små huler, fikk bofellesskapet en slags flying start.

Hva annet enn en pandemi skal til for at et bo-fellesskap som dette ikke bare blir brolagt med gode intensjoner, men faktisk funker?

Sosial bærekraft mot ensomhet

Over halvparten av befolkningen bor i singel-husholdning. Og ensomheten øker i det norske samfunnet, mest tydelig blant unge, aleneboende under 35 år og pensjonister. Vindmøllebakken er et pilotprosjekt for en ny boform som er ment å bidra til mindre ensomhet, 

Modellen som er brukt kalles Gaining by Sharing, klekket ut av eiendomsutvikler Sissel Leire og arkitektfirmaet Helen & Hard.

– Vi satte oss ned og snakket om hva vi kunne gjøre for å lage flere naturvennlige og sosialt bærekraftige boliger. Vi syntes det var nødvendig med nye grep, forteller Leire.

– Vi lever på en måte som er så ekskluderende for kontakt med andre mennesker. Det blir vi syke av. Det ønsket vi å gjøre noe med.

I praksis selges Gaining by Sharing-modellen til eiendomsutviklere, inkludert samarbeid om hvordan de arkitektonisk kan planlegge et bærekraftig bofellesskap. Med på kjøpet får de også hjelp til en beboer-prosess slik at den sosiale prosessen kan begynne før folk flytter inn.

Sissel Leire er ærlig: Til tross for stor interesse blant byplanleggere og arkitekter, er det manko på utbyggere som tenker større enn maks inntekt.

Ja, hva skal faktisk og praktisk til for at slike bærekraftige bo-konsepter blir en byggeskikk?

– Et slikt fellesskap er ikke noe en utbygger eller arkitekt kan bestille eller forvente. Men det kan tilrettelegges for gjennom arkitektur og prosess, sier Siv Helen Stangeland i Helen & Hard.

Arkitekten bor selv i Vindmøllebakken. Hun understreker at samfunnsgevinsten skapes av mange ulike bidrag som blir til en større helhet. Her har alle parter, fra byggherrer til beboere, bidratt med smidighet og samarbeid på hvert sitt vis, og faktisk ønsket å bidra til nyskaping og bærekraft.

– Synergier oppstår gjennom deling og fellesskap – enten det er å unngå ensomhet, eller å få en ekstra bestefar, eller det er å dele rom, bil eller verktøy, sier Stangeland.

– Det er et felles ansvar å få til flere boligprosjekter som kommer samfunnet til gode, dersom vi virkelig vil få til endring. Vi tror kommunene kan spille en større rolle. Det nye prosjektet vi jobber med her i Stavanger, for eksempel, er resultatet av et nyskapende offentlig/privat samarbeid.

Ildsjel-arena

Det er også versjoner av Vindmøllebakken i gang i Alta og Voss. Sannsynligvis trenger de som flytter inn i Alta god plass til snøskutere. I Stavanger fant beboerne som var med i planleggingsfasen at det måtte være god plass til sykler. 

De bestemte seg også for at de ville ha snekkerbod, og at det måtte være plass til å spise sammen rett ved et romslig felles kjøkken. Nå når huset er i full drift betyr det i praksis at kjøkkengruppa bistår med å lage fellesmiddag minst en gang i måneden. Veganergruppa lager middag hver onsdag. 

– Det er en klar overvekt av ildsjeler her! Vi har over 50 selvorganiserende grupper, forteller Lene Elizabeth Hodge.

– Her i biblioteket møtes meditasjonsgruppa hver morgen året rundt. De som helårsbader møtes også fast og tar følge ned til fjorden.

Gruppene er navet for den sosiale bærekraften her i “huset”. De fikser feiringer og nyttårsfester. Barnas forum sørger for at ungene blir hørt. Kjæledyrsgruppa har laget regler for dyrehold, og har hyret inn ekspertise fra en lokal hundeskole og arrangerte en bli kjent- dag for hundene i bofellesskapet. 

– Vi har en ny faddergruppe nå som tar imot nyinnflyttede, forteller om uformelle regler og hjelper dem inn i fellesskapet, forteller Hodge. 

Andre grupper står for drift, at helt nødvendige ting at vaskemaskinene funker og filteret i bergvarme-systemet blir skiftet.

 Hva er deres versjon av å krangle om hvem som tar oppvasken?

– Alle har ikke samme syn på hva ryddig betyr. Det oppstår gnisninger, det er jo helt naturlig. Vi får bare ta ting som de kommer. Det er derfor husmøtene annenhver måned er så viktige.

Fare for å brenne ut

Styreleder Mona Vervik stikker hodet innom biblioteket, og nikker enig når hun hiver seg ned i den røde, romslige dugnads-sofaen.

– Ja, det er veldig bra å få tatt opp ting før det baller på seg konflikter.

– Og vask av fellesområdene har vi satt ut, altså! 

Hva er den største utfordringen med et bofellesskap som næres av engasjement?

– Utfordringen er vel at motivasjon og engasjement ikke er en utømmelig ressurs hos alle, sier Hodge.

– Nå har vi vært i en skapende fase, det er jo for mange mer spennende enn drift. Framover kreves det flere rutiner, og ting må virke. Vi kan ikke forvente at engasjementet gløder like mye av seg selv de neste 20 årene, men det må til for at dette stedet skal være bærekraftig.

Hva slags hierarki er det som har oppstått her i huset etterhvert?

– De som faktisk gjennomfører planer har en høy stjerne. 

Lene Elizabeth Hodge liker at hun kan bidra til fellesskapet ved å arrangere bokbad hvis hun vil, og finne på ting sammen med LOL-gruppa (står for lått og løye, som direkte oversatt fra stavangersk betyr latter og humor).

– Hierarkiet her er uformelt og basert på forskjellige behov og hensyn, det er også fint.

– Det jeg setter aller mest pris på her, er spontaniteten. En prat på terrassen, her har Mona og jeg hatt mange gode samtaler. Vi tar ned barrierer ved å bli kjent, og det er ikke noe press – det skjer helt naturlig.

Hvem bør ikke flytte inn her?

– Folk som helst vil unngå sosial kontakt. Og de som ikke vil diskutere åpent med andre hva vi skal gjøre sammen på for eksempel 17. mai og Sankthansaften.

Det plinger fra appen til bofellesskapet. Den eldste i Vindmøllebakken inviterer til sjampanje-vorspiel til 80 års-bursdagsfest. Klokka 21:30 på kjøkkenet. 

– 20 påmeldte. Sånn, nå er det 21! Lurer på om jeg skal pynte meg?

– Jeg har lyst å pynte meg, sier styrelederen.

– Så kult med vorspiel klokka halv ti en fredag!

Overgrep er et stort folkehelseproblem. 16 prosent av jenter og fire prosent av gutter på videregående skole har blitt voldtatt, ifølge Helsedirektoratet. Overgrep fører til store og alvorlige helseproblemer for de som rammes. Helsedirektør Bjørn Guldvog er bekymret for hva dette betyr, både for individene og for samfunnet.

– Konsekvensene av overgrep er store. Mange faller ut av skole eller utdanning og får helseutfordringer. Angst, søvnproblemer, spiseforstyrrelser og rus er noen av det vi ser. Det bekymrer meg, sier han.

I 82 prosent av overgrepene er overgriper en jevnaldrende. Bare 15 prosent av ungdommene forteller foreldrene om hva de har opplevd.

Overgrepsmottaket i Oslo behandlet rundt 750 pasienter i 2023. Nå har de varslet om en bekymringsfull utvikling ved at de ser stadig flere unge blant de som oppsøker mottaket. Vi vet også fra store undersøkelser at bare 10 prosent som rammes av voldtekt, oppsøker hjelp, ifølge Helsedirektoratatet.

– Snakk om samtykke

Helsedirektør Bjørn Guldvog oppfordrer nå foreldre til å snakke med barna sine om overgrep.

– Tenåringsforeldre må snakke med ungdommene sine om hva som er et samtykke og hva som er innafor. Vi er nødt til å heve kompetansen om overgrep i alle ledd av helsetjenesten, men spesielt hos dem som er tettest på ungdom. Da tenker jeg for eksempel på helsesykepleiere, fastleger og BUP, slik at flere som er utsatt kan få hjelp. Aller viktigst er å sikre at ungdom får nødvendig opplæring om hva som er sunn seksualitet slik at vi forebygger overgrep, sier han.

Han varsler nå at det trengs en ny strategi for seksuell helse, for å lære barn og unge om grenser, samtykke og overgrep.

– Hele samfunnet må jobbe sammen for å bedre situasjonen. Dette er et landsomfattende problem som krever innsats i både hjem, skole, øvrig organisert arbeid med barn og unge, politiet og helsetjenestene. Vi vil ta med oss dette inn i det pågående arbeidet med en ny strategi for seksuell helse, sier Guldvog.

Har du opplevd voldtekt, kan du ta kontakt med Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte på 800 57000, eller du kan få hjelp på dinutvei.no. Vil du anmelde et seksuelt overgrep, kan du gjøre det ved å ringe politiets fellesnummer 02800.

Du kan også høre «Leas» historie om voldtekt i podkasten En dag i august. Her kan du høre hva som skjedde da hun opplevde å bli voldtatt av kjæresten sin, og også få råd og tips til hvordan det går an å komme seg gjennom et slikt traume. Du vil også få høre om vanlige reaksjoner i etterkant, om ulike hjelpetiltak, og om hvordan pårørende kan hjelpe best. Du finner podkasten der du hører på podkaster. Den gratis å lytte til.

Det er ny dansk forskning som viser den store kjønnsforskjellen. Sosiologene Nanna Mik-Meyer, professor ved Copenhagen Business School og Margaretha Järvinen, professor ved Københavns Universitet, har stått bak studien. De har intervjuet i alt 163 kvinnelige og mannlige professorer og førsteamanuensiser ved tre utdanningsinstitusjoner i Danmark. Og det de har undersøkt, er i hvilken grad kvinner og menn tar ulikt ansvar for relasjonelle oppgaver og servicefunksjoner som må gjennomføres på arbeidsplassen. Det er Kifinfo som omtaler forskningen.

Klar kjønnsforskjell

Det de har studert, er hvem som gjør slike oppgaver som å organisere kurs og seminarer, eller å delta i utvalg og komiteer på arbeidsplassen. Oppgaver som noen må gjøre, men som ikke betaler seg i forskning eller på annet vis karrieremessig. Og kjønnsforskjellene de fant, var så store at de ble overrasket selv. Mens 75 prosent av kvinnene tok på seg slike jobber, var det bare 25 prosent av mennene som gjorde det samme.

Forskerne hadde også delt begrunnelsene til å ta på seg oppgaver eller eventuelt avstå fra dem, i fire kategorier. Og de fant ut at kvinnene tok på seg oppgavene fordi de innordnet seg systemet de var en del av. De tenkte at noen må gjøre, og da er det bare å fikse det. De mennene som tok på seg oppgaver, begrunnet det i større grad med at de gjorde det kun hvis det medførte en fordel for dem selv, eller hvis de kunne gjøre det som en byttehandel der de fikk noe igjen for det. Ellers svarte menn i stor grad at de aktivt unngikk å ta på seg slike oppgaver.

– Ved å lage denne oppdelingen, kunne vi avdekke forskjellen på hvordan menn og kvinner deltok i servicearbeidet, sier Mik-Meyer til Kifinfo.

– Det ble tydelig hvordan menn klarte å unnslippe interne arbeidsoppgaver, og hvorfor kvinner i større grad endte opp med disse, legger hun til.

Uselvisk

Hun forklarer videre at heller ikke kvinnene var helt uselviske når de tok på seg slike oppgaver. Men det de kunne oppnå, var mer uklart.

– Flere kvinner uttrykte også at de ikke gjorde det helt uselvisk, men at det lå en form for forventning om at deres servicearbeid var en form for investering, og at det skulle lønne seg også akademisk.

Mennene, forteller Nanna Mik-Meyer, var i langt større grad bevisste sine valg og navigerte etter hvorvidt det gagnet deres karriere eller ikke. Særlig de mannlige førsteamanuensene var tydelige på at de aktivt drev med unnvikelse og ikke ønsket å delta dersom det ikke var positivt for deres karriere.

Ikke overrasket

Forskerne er overrasket over at resultatet var så tydelig.

– Etter å ha interessert meg for kjønn i arbeidslivet i mange år, er det første gangen jeg har sett på det som skjer i egen leir, på universitetet, sier Nanna Mik-Meyer.

– Jeg er ikke sjokkert over resultatet, men at kjønnsmønstrene var så åpenbare hadde jeg ikke ventet, forklarer Mik-Meyer.

Forskere ved NTNU har laget en modell for å vise hva det er mulig å spare i energi og klimaavtrykk ved å endre folks kjøpevaner fra å kjøpe nye klær til å kjøpe eller leie brukt. Det er forskningsmagasinet Gemini som skriver om forskningen. Først har forskerne sett på hele klesforbruket her i landet i ett år. De har gjennomgått hva som ble produsert, importert, frakt, energiforbruk i butikker, reise for de som handler og hva som ble kastet og fraktet til utlandet for destruering. Året de så på var 2018. Så har de regnet på hva som vil skje hvis andelen som kjøpes eller leies brukt går fra fem prosent til 74 prosent av det totale klesforbruket.

De har da funnet ut at vi vil få en reduksjon klimagassutslipp med 57 prosent, reduksjon i vannfotavtrykket med 62 prosent og energiforbruket vil bli redusert med 47 prosent. Men, sier de, for at dette skal være mulig, må det en omfattende endring til i måten myndigheten organiserer avfallshåndteringen. Forskerne har også laget en modell for hvordan den kan endres slik at vi får en høyere grad av sirkulært forbruk av klær.

Færre klær

– Klesforbruket i Norge er hovedsakelig lineært, og de fleste plaggene som blir skaffet er helt nye og forlater systemet gjennom forbrenning eller eksport, forteller Kamila Krych. Hun er stipendiat ved NTNUs  Institutt for energi- og prosessteknikk og Program for industriell økologi og en av forskerne som står bak den nye studien.

De har tatt utgangspunkt i at folk skifter ut like mange klær som de gjør i dag i beregningene sine. Og de mener det er noen typer klær det er mindre sannsynlig at folk ønsker å leie eller kjøpe brukt. Som undertøy, for eksempel. Mens annet tøy, som barneklær, er det langt større vilje til å kjøpe eller leie brukt.

Skal man få ned omsetningen av nye klær mer enn det de har beregnet i studien sin, må vi forbrukere rett og slett greie oss med mindre klær, konkluderer de. Det vil i så fall kunne redusere klimaavtrykket ytterligere.

Forskere ved University of Maastricht i Nederland har analysert vevsprøver fra en mengde spontanaborterte embyoer for å lete etter årsaken til abortene. Det skriver forskning.no. Forskerne har funnet kromosomfeil hos to tredeler av embryoene de undersøkte. Dette innebærer at de aller fleste tidlige spontanaborter ikke skyldes noe kvinnen gjør tidlig i svangerskapet, slik mange kvinner lurer på etter en spontanabort. I stedet er altså årsaken at fosteret har feil som gjør at det ikke er levedyktig. Det dør tidlig i forløpet av svangerskapet og kroppen støter det ut.

Kromosomfeil hos flere

Forskerne mener videre at kromosomfeil er årsaken til enda flere enn to tredeler av spontanabortene. For da de undersøkte den tredelen som de ikke hadde funnet kromosomfeil hos først, fant de ved hjelp av mer avanserte teknikker kromosomfeil hos en tredjedel av disse også. De tror dermed at hvis man undersøker med mer avanserte tester, vil man finne kromosomfeil hos enda flere av embryoene.

Disse funnene stemmer godt overens med norsk forskning, skriver nettstedet. Ved Senter for fruktbarhet og helse på Folkehelseinstituttet har forskere beregnet at 12,8 prosent av kjente graviditeter ender med spontanabort. De fant også at risikoen for det øker betraktelig ved økt alder hos kvinnen. Risikoen øker fra kvinnen er 30 år, og de fant ut at for kvinner på 45 år var risikoen for spontanabort på hele 53 prosent.

Nå venter nye utfordringer på hoppdronningen. Ifølge NRK skal hun lede et kvinneprosjekt ved privatskolen Wang Toppidrett. Prosjektet heter Jenter, fokus og utvikling, og har som formål å finne ut hvorfor det er færre norske kvinnelige toppidrettsutøvere som får topplasseringer enn menn i internasjonale konkurranser.

– Det er jo et stort og utfordrende prosjekt. Det kan handle om alt fra måten å trene på, om det bør ansettes og rekrutteres flere kvinnelige trenere, eller hvordan man kommuniserer til jenter kontra gutter, sier Lundby til NRK.

Prøve noe nytt

Hun forteller videre at hun skal se på forskning for å prøve å finne noen svar på spørsmålene. Hun vil også reise rundt til ulike treningsmiljøer for å samle informasjon.

Wang Toppidrett er en privat skole med til sammen 3600 elever som driver med 36 idretter fordelt på 15 på ungdoms- og videregående skoler rundt om i landet.

Lundby sier til NRK at hun har fått mange jobbtilbud etter at hun varslet at hun ville legge opp, og at hun har vært på jakt etter en jobb som gir henne andre utfordringer og annen kompetanse enn den hun kjenner fra årene som hopper.

Maren Lundby har vunnet OL-gull i hopp normal bakke i Pyeongchang i 2018. Hun har vunnet en rekke verdenscupseiere, hun vant VM-gull i 2019 og hun ble den første verdensmesteren i stor bakke i 2021. Hun ble også den første kvinnen som vant Raw Air. Lundby har også fått mye heder for at hun har vært åpen om vektproblemene hun hadde i flere år. Og hun har ikke minst blitt kjent fordi hun har stått i spissen for at kvinner skal få delta i hoppsporten på samme vilkår som menn. Hun har også utdannelse fra idrettsvitenskap med fordypning i helse og treningsfysiologi.

Bevegelsen #FreeBritney la mye av grunnlaget for det som endret fortellingen om superkjendisen Britney Sprears. Det slår amerikanske forskere fast i en studie.

Spears ble superkjendis da hun som 15-åring ga ut hitlåten Baby One More Time på 1990-tallet. Hun var popprinsessen som hadde en fantastisk musikkarriere allerede som tenåring. Media fulgte henne gjennom siste del av tenårene, gjennom forhold, ekteskap, karriere, konserter, barn og skandaler. De amerikanske forskerne har sett på hvordan mediene som skrev om henne, ble fanget av sine egne historier, og ikke hadde rom for alternative fortellinger om henne. De har sett på Wikipedia sine faktabaserte tekster og på TMZ sine skandalesøkende saker. Og de konkluderer med at skandalemedia laget flere og flere saker med den samme historien, fordi det er sik disse mediene fungerer. På den måten ble historiene om hvordan «Britney er ute av kontroll» stadig mer befestet.

Britney Spears ble satt under vergemål, med sin egen far som verge. Forskerne peker på at diskursen om henne i offentligheten, altså den etablerte sannhet, eller samtalen, foregikk i et økosystem av mediehistorier som bygde opp under hverandre og sannheten de hadde etablert. Det var vanskelig å få plass til et alternativt syn, peker de på.

Hjelp fra Twitter

Men da #FreeBritney-bevegelsen startet i 2019, og hadde som mål å få henne fri fra vergemålet, skjedde det en endring i hvordan samtalen om henne foregikk, har forskerne funnet ut. De har analysert omtale av henne fra TMZ, Wikipedia og det som da het Twitter, nå X. Og det de har funnet, er at Twitter ga en muligheten til å få inn en alternativ historie ved at bevegelsen postet innhold som ble ivrig diskutert. Dette førte til at samtalen også i etablerte medier ble påvirket av hva som skjedde i sosiale medier, og hadde åpning for en annen historie om Spears enn den som hadde vært enerådende i omtrent to tiår. Slik ble også opinionen påvirket. Dette endte med at hun i 2021 fikk rettens medhold i at hun skulle slippe å være under vergemål, og nå igjen kunne ha kontroll over sitt eget liv.

– Det er veldig viktig å vise slike eksempler på hvordan sosiale medier kan være en plattform for motnarrativer, sier Adina Gitomer, en av forskerne bak studien.

Det var videnskab.dk som først omtalte saken.

Det kan derfor bli en jevn kamp om hvor grensen skal gå for selvbestemt abort. Ifølge VG kan det stå om bare en stemme eller to.

Vil trolig få stemme fritt

For at det skal bli en utvidelse av grensen for selvbestemmelse, må minst fem representanter fra partier som egentlig ikke ønsker å utvide grensen, stemme mot standpunktet til eget parti. Det har vært tradisjon i flere partier for å fristille representantene i saker som handler om verdispørsmål, og det er ventet at flere av partiene vil gjøre det i spørsmålet om abortlov. Det vil i så fall innebære at hver representant kan stemme i henhold til sin egen overbevisning, og ikke trenger å følge partiet sitt standpunkt i denne saken.

Ifølge VG er det først og fremst Fremskrittspartiet som kan bli redningen for en eventuell ny abortlov. To av Frp-erne som VG har snakket med, sier de kommer til å stemme for 18 uker. Det gjelder Himanshu Gulati og Sivert Bjørnstad. To andre Frp-ere, Terje Halleland og Morten Wold, sier til avisen at de ikke har bestemt seg, men at de ikke er fremmede for å være med på en utvidelse. Silje Hjemdahl, også hun fra Frp, sier til VG at hun ikke har bestemt seg for hva hun vil stemme, og viser til at det pågår en høring.

Hvis alle disse fem fra Frp velger å stemme for 18 uker, vil det etter alt å dømme være flertall for dette. Det gjelder selv om primærstandpunktet til Rødt og SV er å utvide grensen til uke 22. Disse partiene ønsker med andre ord at grensen for selvbestemt abort skal gå ved levedyktighet for fosteret. Det er ventet at disse partiene vil stemme for 18 uker hvis det ikke blir flertall for primærstandpunktet deres. En annen grunn til å tro at forslaget fra regjeringen er garantert alle 80 stemmene fra de partiene som ønsker en utvidelse, er at det ikke er forventet at disse partiene vil fristille representantene sine.

Splittelse i regjeringen

Regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet er splittet i synet på abortloven. Senterpartiet ønsker å beholde dagens grense, som er på 12 uker.

Abortutvalget som la fram sin innstilling i fjor høst, anbefaler at grensen for selvbestemmelse blir satt til 18 uker. De har også anbefalt å beholde abortnemndene for abortsøkende kvinner mellom uke 18 og uke 22. Det er knyttet spenning til hva helseministeren vil foreslå når det gjelder nemndene, og også til hva utfallet i Stortinget blir også med tanke på nemnder.

Dette kommer fram i Folkehelseundersøkelsen i Agder 2023. Forskerne fra Folkehelseinstituttet (FHI) har intervjuet over 18 000 innbyggere i Agder høsten 2023 via spørreskjema, og stilt deltagerne en rekke spørsmål om helse og livsstil. En lignende undersøkelse ble gjort også i 2019, så det er mulig å se utviklingstrekk.

Det er noen forhold som er ganske like for begge kjønn. For eksempel er det stort samsvar mellom dårlig økonomi og dårlig opplevd helse. Denne sammenhengen er i mange tilfeller svært sterke, ifølge FHI. Det er også mindre helseplager hos personer med høyere utdanning enn personer med lavere utdanning. Dette er funn som man også finner igjen i andre undersøkelser.

Sunne kvinner

Kvinner rapporterer gjennomgående at de tar sunnere helsevalg enn menn. De spiser mer grønnsaker, de drikker mindre alkohol og de røyker og snuser mindre. Kvinner har også bedre sosiale relasjoner enn menn, ifølge denne undersøkelsen. De rapporterer høy sosial støtte og høyere tillit enn menn. Men kvinnene svarer at de føler seg mindre trygge i nærmiljøet sitt enn menn.

Plaget med smerter

Kvinner og menn svarer jevnt over ulikt på hvor mye fysiske plager de har. I denne undersøkelsen ble det spurt om i hvilken grad deltagerne hadde korsryggsmerter og nakkesmerter. På begge disse spørsmålene var det flere kvinner enn menn som opplyste at de var plaget med dette.

Kvinnene skåret også lavere på mange av spørsmålene om psykisk helse. Kvinner har i følge undersøkelsen mer psykiske plager, mer negative følelser, mer søvnproblemer og er mer ensomhetsfølelse enn menn. Men kvinner skårer høyere enn menn på spørsmålet om livet er meningsfylt.

Bedre med årene

Den gode nyheten for mange av oss er at begge kjønn får det bedre med årene, helt fram til de passerer 80 år. De fysiske og de psykiske plagene avtar med alderen, og de ser lysere på livet.

Forskerne mener det er grunn til å tro at folk i Agder ikke er så veldig ulike folk ellers i landet, og de tror dermed at undersøkelsen har overføringsverdi til befolkningen ellers.

Det viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå. I den ferske oversikten over nikotinbruken blant norske kvinner og menn kan vi lese at unge kvinner fortsetter å snuse stadig oftere. På ti år har kvinner som snuser daglig i aldersgruppen 25-34 år økt med fem-gangeren, fra fem prosent i 2013 til 23 prosent i 2023. Mens menn i samme aldersgruppe har hatt en forsiktig tilbakegang de siste par årene, så øker snusbruken blant unge kvinner fremdeles kraftig år for år. Det er likevel flere menn enn kvinner som snuser, alt i alt. Blant menn mellom 25 og 34 er det 34 prosent som putter en pose snus under leppa flere ganger om dagen. Dette er den aldersgruppen blant begge kjønn der flest snuser, og den prosentvise økningen er klart størst blant kvinnene.

Alt i alt er det 11 prosent av kvinnene her i landet som snuser på daglig basis. Tallet for menn er 21 prosent. Blant menn er det i aldersgruppen 35-44 år hvor det er nestflest som snuser. Men for k vinner er det blant de yngste, fra 16 til 24, man finner de nestivrigste snuserne. Faktisk er det nesten like mange av begge kjønn som snuser blant de yngste. Her er tallene 22 prosent for menn og 17 prosent for kvinner. Som en kuriosa kan vi nevne at det er noen snusere også i besteforeldregenerasjonen. En prosent av kvinnene og seks prosent av mennene over 65 har denne vanen.

Flere røyker

SSB har også undersøkt hvordan det står til med røykerne blant oss. Selv om tallet har blitt lavere år for år i mange tiår, så er det en økning i antallet som røyker av og til, gjerne kalt festrøykere, i alle aldersgrupper. Økningen er størst blant de yngste, og tydeligst blant de unge kvinnene. Faktisk festrøyker så mye som 15 prosent av kvinner mellom 16 og 24 år. For de unge mennene er tallet 18 prosent.

Det er også en svak økning i tallet på unge kvinner som røyker daglig. Dette gjelder blant de aller yngste kvinnene, og også blant kvinner 55-64 år. For menn er det en svak økning i de fleste aldersgrupper av dagligrøykere. Men totaltallene er imidlertid lave for både kvinner og menn. I gjennomsnitt er det sju prosent av alle kvinner her i landet som tenner seg en eller flere sigaretter daglig, og åtte prosent av mennene som gjør det samme.

Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende ene-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg er barn og fri, og tenker at pappa er så ufri. Tenker at de andre pappaene kan ta fri fra jobben når de vil ha ferie. Vi står midt i snøstormen og måker snøen vekk fra drivhusveggene, for snøen er tung og våt og har lagt seg i høye murer rundt glassplatene som drivhusene er laget av. Der inne, innenfor glassene, står agurkplantene og vokser seg store. Her ute presser snøen på glasset.

Jeg hater agurkene der og da, når vi går glipp av noen av sangene på Melodi Grand Prix. Jeg ville ikke forlate den varme stua og ullpleddet jeg lå pakket inn i foran peisen. Snøen smelter i skoene mine. Pappa er vant til å måke snø i beste sendetid.

Nuet varer ikke evig

Hva er det med temaet «odel» som gjør det så tungt å snakke om? Odel er en påminnelse om at dette nuet ikke varer evig. En dag vil noe endres, enten man er klar for det eller ikke. En dag må jeg ta et valg, og hver dag etter det må jeg fortsette å stå for det valget. Eller selge gården, skuffe alle tidligere og kommende generasjoner.

Hva om jeg ikke klarer å drive denne gården? Hva om jeg må selge den, gå i underskudd og tape alt og begynne på nytt med å tenke på hva jeg vil i livet. Odelsretten er en evig påminnelse om at jeg ikke alltid skal være den unge og «ansvarsløse».

Odelen minner meg på at pappa og mamma ikke alltid skal være her, og at jeg må ta stilling til noe en gang om forhåpentligvis mange år.

Reise langt vekk

Sitter på jenterommet og ser tretoppene utenfor vinduet som lyses opp av drivhusene. Drømmer om å reise til Japan og til Sør-Amerika, og å være «fri». For «fri» må vel bety å kunne reise langt vekk, når man vil, til hvor man vil, uten at noen kan stoppe deg?

Jeg er 18 år og snakker minst mulig om hva pappa og mamma gjør. Folk snakker ikke om hva foreldrene gjør. Snakker mer om alt vi selv skal gjøre. Alt vi skal oppnå, oppleve, oppdage. Snakker om de vi ser opp til.  Alt skal oppover.

«Visste ikke at noen drev med sånt lenger»

Jeg er 22 og student, og nevner at jeg skal hjem og jobbe i drivhusene neste helg.

«Hva har dere i drivhusene?» spør folk.

«Agurker.» svarer jeg.

«Er det sant? Hva gjør dere med de?» spør de.

«Dere kjøper dem på matbutikken.» sier jeg.

«Åja, er det mange dere lager da?»

«Flere tusen om dagen» svarer jeg.

«Jøss, visste ikke at noen drev med sånt lenger» svarer de.

Fin jobb og fine negler

Jeg er 25 år og har fin jobb, fine negler og rent hår. Skriver saker om sex og død fordi det er det som selger. Pappa dyrker agurker hjemme på gården, selger de videre til de som selger de til matbutikkene som selger dem til deg. Kollegaer spør om familien min, og jeg forteller om hjemgården min hvor vi produserer agurker, og alle svarer «Hæ? Det har jeg aldri hørt om noen som gjør».

Er på byen og blir spurt om hva jeg jobber med.

«Journalist» svarer jeg.

«Så kult! Så spennende det må være!».

Slutter med det

Er 27 år og får helt nok av å skrive og tenke og drikke take-away-kaffe, og skrive om ting som selger, og lese om folk som blir drept og folk som dreper. Ideer skal hostes opp og bilder skal arrangeres og sjefer skal imponeres, og de blir aldri imponert, og jeg blir utslitt og tenker at «hvem er det jeg sliter meg ut for?». Mangler gode begrunnelser for å holde på som jeg gjør. Slutter med det.

Flytter dit jeg kommer fra. Jobber med det som pappa jobber med. Får stygge negler og bustete hår og større smil og mer energi. På fest spør folk hva jeg driver med.

«Dyrker agurker på familiegården.» sier jeg.

«Hæ, gjør noen i Norge det fortsatt?» spør de.

Verdsetter ikke matproduksjon

Hvor er alle mine «hype-men» og alle rådgivere og sjefer for ditt og datt, som kan hjelpe meg til å drive Agurkfarmen videre til suksess år etter år? De som finnes i mange andre bedrifter og bransjer. Hvor er midlene til å ansette analysefolk og utviklere, eller noen som driver med robotteknologi som gjør at de ansatte kan bruke mer tid på å jobbe med plantene og mindre tid på fysisk gjentakende arbeid, som å rulle planter eller høste agurker?

Hvor er matprodusentene som får like godt betalt som det jeg får som innholdsprodusent i en stor mediebedrift?

Det er kanskje ikke det vi vil putte pengene i. At noen suser rundt på gårder i Norge, og tenker på vær og vind og roboter og smaksoptimalisering og nye måter å dyrke mat mer effektivt og bærekraftig på.

Det er kanskje derfor jeg og andre odelsjenter og odelsgutter velger bort dette yrket. Det er kanskje derfor naboen river ned drivhusene.

Det er gjeld og lån og ustabilt vær og ustabile strømpriser og ustabil arbeidskraft som reiser dit det er mest penger (selvfølgelig). Forvirrende politikk og et skremmende verdensbilde.

Skape verdi

Jeg vil ha mat på bordet, tak over hodet, et fint tak. Vil ha en sikker framtid. Vil ikke risikere å bruke masse penger og tape penger.

Jeg vil skape verdi, skape mat og arbeidsplasser og produkter som folk trenger. Som agurker, for eksempel. Lære meg om hva vi trenger i maten, og hva vi ikke trenger. Lage god og verdifull mat som gjør godt for kropp og sjel.

Er 31 år og lurer på hva som er verdifullt i vårt samfunn. Ser rundt meg etter eksempler på hva og hvem som får anerkjennelse og hvem som defineres som suksessfulle. Ser altfor få matprodusenter.

Lønnsgapet mellom menn og kvinner ble noe redusert i fjor. Det viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå. Det skjedde ved at kvinner hadde en høyere lønnsvekst enn menn i 2023. Mens kvinner økte lønnen sin med 6,6 prosent i gjennomsnitt fra 2022 til 2023, hadde menn en lønnsvekst på 5,7 prosent. Dette utgjør 40 kroner i måneden. Med andre ord er kvinners lønn 40 kroner nærmere menns lønn hver måned nå sammenlignet med for ett år siden. Lønnsforskjellen er på 6930 kroner i måneden.

Størst forskjell i staten

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er størst i staten. Gjennomsnittlig brutto månedslønn i staten er 58 290 for kvinner og 65 500 for menn. Lønnsveksten i fjor var helt lik for kvinner og menn innen denne sektoren, nemlig 6,7 prosent.

I kommunesektoren er lønnsgapet minst. Der tjener kvinner i snitt 49 800 kroner brutto i måneden, mens menn tjener 52 680 kroner. Lønnsveksten for kvinner var 6,8 prosent, mens menn tjente 6,6 prosent mer i 2023 enn de gjorde i 2022.

I privat sektor var gjennomsnittlig månedslønn for kvinner 52 410, og for menn 59 590.

Om man ser på ulike yrkesgrupper, er det genrelt slik at jo høyere lønningene er, dess større er forskjellen mellom kvinner og menn innen samme yrkesgruppe

Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende ene-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Arbeidende småbarnsmødre som føler at de ikke strekker til, strekker mest sannsynlig ikke til. Det stemmer, og la oss ikke late som noe annet. Ideen om den hysteriske kvinnen er ikke død, og det ødelegger for den feministiske kampen.

Jeg er lei av at kvinnen, igjen, får skylden for situasjonen hun er fanget i, og vi later til å synes det er greit. Kanskje vi ikke merker det engang.

Vi skal jobbe som om vi ikke har barn, og oppdra barn som om vi ikke har jobb. Arbeidende mødre er spredt ut tynt, med rekordhøye sykemeldingstall og angstdiagnoser. Økningen i kjønnsforskjellene i sykefravær er på 72 prosent de første fire årene etter fødsel. Å jobbe 100 prosent og å være småbarnsforelder føles for mange uoverkommelig, spesielt for aleneforeldre. Når vi burde vende blikket mot hvordan storsamfunnet kan dekke flere av behovene småbarnsmødre har, vender vi det feilaktig mot moren, og løser ingen av de høyst reelle problemene.

Diskursen er fargelagt med historiske feil og latskap. Samtidig som vi ber en stresset mamma gi mer blaffen eller slappe av, kaller vi henne hysterisk. Vi sier at kravene er skapt av kvinnene selv, og dermed er de ugyldige.

Vi antyder at løsningen på problemet er å roe seg ned. Med andre ord, problemet må være kvinnen selv, ikke situasjonen – og bare ved å ta på seg skylden kan hun endre det.

Typisk kvinner

Energien vi kunne brukt på å gjøre endringer og stille krav – slukes av forsøkene på å bli bedre på alt. Fordi vi tror det er vår feil at vi er slitne – at det er vår feil at vi ikke håndterer å bli dratt i alle kanter, døgnet rundt. At det liksom er typisk oss kvinner å være flinke og stresse for mye.

Å være forelder i dag, hvert fall om man er alene med barnet, krever at man jobber 100 prosent samtidig som man har en enda viktigere fulltidsjobb hjemme. Vi skal ikke bare jobbe, vi skal helst være på to steder på en gang.

Det går ikke opp – og det er ikke vår feil.

Utakknemlige goder

Vi har mange goder i Norge. Som betalte omsorgsdager dersom barna blir syke, ti dager i året. Da jeg hadde brukt opp mine omsorgsdager helt i starten av året i min tidligere jobb, ringte sjefen meg for å informere om at de var oppbrukt, og sa jeg ville bli trukket i lønn dersom treåringen ble mer syk. I januar. Vi var inne i den sesongen med mest sykdom. Jeg visste hun ville bli mer syk, mest sannsynlig allerede uken etter.

Så la meg omformulere – vi har omsorgsdager dersom barna blir syke, men vi må sørge for at barna ikke blir mer syke enn Arbeidsmiljøloven tilsier. Da blir det til hinder for karrieren.

Kan kvinnen ta kritikk?

Kan kvinnen ta litt kritikk? spør de. Det er dit debatten går hver gang.

Såklart tar vi kritikk, vi lærer jo at vi er årsaken til dette. Vi kvinner og hormonene våre. At om vi bare stresset mindre, var mindre nærtagende, ikke leste så mye av den viktige forskningen om barneoppdragelse, rett og slett sluttet å kjenne på presset – da skulle vi se at dette ikke var så vanskelig.

Jeg tar ikke imot råd om hvordan jeg kan levere dårligere som mamma lenger. Jeg tar ikke imot tips om raske, usunne middager, spill på iPaden som holder dem opptatt, eller løgnen om at de har det bra i barnehagen fra de er ett år.

Ferdigpizza til middag er ikke løsningen på dette problemet. Mangel på ferdigpizza var heller aldri problemet.

Gi oss heller råd om hvordan vi kan tilpasse rollen vår på jobb, slik at den passer med morsrollen. Og snu siktet mot Stortinget, næringslivet og mannen i gata.

Strukturelt problem

Det er et kjønnsforventningsproblem, et rolleforventningsproblem og et likestillingsproblem at arbeidende mødre er mer syke enn arbeidende fedre, det er ikke fordi kvinner er mindre robuste enn menn.

Arbeidsplassene må legge til rette for at kvinner med små barn kan gjøre jobben sin godt,og vise forståelse for at det er viktigere å hente i barnehagen enn å ha det ettermiddagsmøtet. Staten må øke foreldrepermisjonen for begge foreldre, utvide antall omsorgsdager, og betale disse dagene slik at kvinner slipper å bli stigmatisert på jobb om barna blir syke. Det må være en selvfølge at barn er viktigere enn jobb. På hjemmefronten må far gjøre mer. Det har blitt bedre, men vi er ikke likestilte. Skal vi være likestilte på arbeidsmarkedet, må vi være likestilte på alle andre fronter

Jeg sier ikke at vi ikke skal ta ansvar for hvordan vi har det, og at vi ikke kan gjøre noe med det som faktisk er i vår kontroll – nemlig hvordan vi velger å følelsesmessig reagere på noe som skjer med eller rundt oss.

Dette skjer rundt oss, og jeg velger å reagere med sinne.

Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet «50 kvinner på 50», hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com. Følg prosjektet på Instagram @50_kvinner_pa_50.

Det er Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press som deler ut prisen Gullbarbie. Prisen er ment å ansvarliggjøre de som bevisst bruker unges usikkerhet til å tjene penger. Tidligere vinnere er TV-serien Ex on the Beach (2023), klesmerket Brandy Melville (2022), Sophie Elise AS (2021), Blogg.no (2020), Victorias Secret (2019) og BikBok (2018).

Årets nominerte er Meta, Good for me og Shein. Meta er nominert fordi de ifølge Press ikke tar ansvaret de har ved å ha mange unge brukere. Good for me har fått en nominasjon fordi Press mener de markedsfører seg aggressivt i sosiale medier mot unge brukere, og spiller på utseende for å selge unge forbrukere skjønnhetsprodukter for hud og hår, og på den måten presser forbrukere inn i snevre rammer for skjønnhet. Shein er nominert fordi de etter Press sin mening markedsfører seg mot unge forbrukere med dårlig råd, og bombarderer dem med reklame som det er umulig å holde seg unna.

Avstemming

Avgjørelsen om hvem som får årets Gullbarbie blir avgjort ved avstemming. Press inviterer unge mellom 13 og 25 til å stemme over hvem de mener fortjener den lite attraktive prisen.

Menn og kvinner har ulikt drikkemønster. Dette mønsteret har i liten grad forandret seg de siste ti årene. Det viser en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet (FHI). Den eneste gangen i løpet av perioden 2012-2023 hvor vi har sett en endring i drikkemønsteret i Norge, var under pandemien. Da rapporterte folk at de drakk mindre alkohol totalt enn ellers, men til gjengjeld drakk de noe oftere. Undersøkelsen for 2023 viser at drikkemønsteret nå er tilbake på nivået fra før pandemien.

Mer risikofylt

Undersøkelsen viser at menn drikker mye mer enn kvinner totalt. Mens kvinner i gjennomsnitt drikker 18 cl i måneden, drikker menn 34 cl alkohol. Menn drikker også vesentlig mer risikofylt, ifølge FHI. De definerer risikofylt drikking som å drikke mer enn seks enheter alkohol per gang man drikker, og at risikofylt drikking også øker hvis man drikker så mye ofte. Menn oppgir i undersøkelsen at de dobbelt så ofte som kvinner har drukket mer enn seks enheter på en gang.

De ti prosentene som drikker mest, står for over halvparten av det totale alkoholkonsumet. De fleste av disse er menn.

Seks glass vin i måneden

Undersøkelsen viser at i løpet av fire uker drikker menn åtte halvlitere øl, fem glass vin og tre glass brennevin. Kvinner rapporterte at de drakk seks glass vin, to halvlitere øl og ett glass brennevin. Øl og brennevin er mer vanlig i yngre aldersgrupper, mens vinkonsumet øker i høyere alder, blant gifte og samboere og også med høyere inntekt og høyere utdanning. Personer med høyere utdanning drikker oftere enn de med lav utdanning, men de drikker til gjengjeld ikke så mye av gangen.

Alkoholkonsumet er klart høyest blant folk i Oslo, og klart lavest i Innlandet.

FHI understeker at det er vanlig å oppgi mindre alkohol enn man faktisk drikker i slik selvrapporteringsundersøkelser. Hvis man ganger opp respondentenes svar slik at de gjelder hele befolkningen, kan vi se at salgstallene for alkohol er dobbelt så høye som det respondentene har rapportert. Det er derfor grunn til å tro at hvor mye alkohol folk drikker, er vesentlig høyere enn det denne undersøkelsen viser. FHI tror at underrapporteringen er større jo mer respondentene faktisk drikker.

Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

La meg begynne med en innrømmelse. Jeg gikk glipp av det som kanskje var årets viktigste nyttårsforsett: hvit januar, etterfulgt av mindre alkohol gjennom året.

Hvert fall om man skal tro norske influensere og inflasjonen av mocktails.

Nå som denne utfordringen allerede er tapt, har jeg innsett en mye verre avhengighet enn alkohol. Og jeg tror du begynner å skjønne hva jeg mener.

TikTok, Instagram, Snapchat, Facebook, X, datingapper, BeReal. Selv har jeg kun to av dem, men føler meg likevel som en rusavhengig med ferskt comeback fra avrusning.

En forlengelse av oss selv

I februar skal jeg nemlig redusere tiden jeg bruker foran mobilen. Du kan kalle det hvit februar. Det blir vanskelig å droppe mobilen fullstendig, samfunnet i 2024 er tross alt avhengig av at du drasser med deg både busskort og bankkort, aviser, kart og legitimasjon på mobilen. Dermed har jeg landet på å kutte ut det verste oppmerksomhetsdopet: sosiale medier.

Tingen er bare den at jeg kommer til å få kjærlighetssorg, for jeg elsker dessverre sosiale medier nesten like mye som jeg hater det. Hele verden ligger jo i hendene mine hele tiden. Jeg kan la meg inspirere, jeg kan lære en hel del, jeg kan holde kontakten med folk og jeg kan spre ordet om saker jeg synes er viktig. Ikke minst, appene er fulle av søte dyr, morsomme fakta og oppskrifter som gjør at latteren sitter løst, jeg får følelse av å ha brukt tiden til noe meningsfylt, og ideene til dagens middag strømmer på. Så hva er så farlig med disse appene? Kan de ikke bare få være en del av oss? En forlengelse av oss selv?

Penger og oppmerksomhet 

Nettopp det tar Lena Lindgren opp i boka Ekko fra 2021, et essay som nærmest fungerer som en utredning av vår tids livsstilssykdommer: tap av konsentrasjonsevne, et vilt begjær etter å følge med på andre og ikke minst et umettelig oppmerksomhetsbehov.

Den fullstendige utredningen får dere lese selv. Men noe fra boka som satte seg som nøttegløgg i januarhalsen, var den tidlige spådommen om internett. Medietenkeren Marshall McLuhan spådde allerede i 1964 dette om internett: En gjensidig avhengighet i elektronisk form vil gjenskape verden som en global landsby.

Hyggelig, tenker du kanskje. Skummelt, tenker jeg. For menneskene som styrer den globale landsbyen, er ikke folkevalgte politikere – det er milliardærer med solbrun hud i Silicon Valley. Mennesker som har studert atferdsmønstre for å tjene mest mulig på vår oppmerksomhet. Dette har fått et navn, det kalles oppmerksomhetsøkonomi.

Generasjon ADHD

For å dra oss tilbake til vår verden. Hvordan påvirker disse tidstyvene oss i hverdagen? Det mest solbrune eksempelet er hvordan det trender å si at du har ADHD. For en som selv har fått påskrevet seg dette, frister det nærmest å riste diagnosen av seg. Oppmerksomhetsproblemer, sier du? Tja, kan det kanskje skyldes alle de blinkende pixlene som du konstant bærer med deg i lomma?

Søsteren min spurte meg klokt. Mens vi vaklet oss ut på glatta etter en kunstutstilling, undret hun seg på hva vi kunne fått til, om vi ikke hadde vokst opp eller levd med sosiale medier. Hun følte at all tid bare siles gjennom hendene. Selv om hun egentlig er et kreativt menneske, får hun aldri tatt seg sammen for å gjøre det hun egentlig har lyst til.

Kanskje du kan kjenne det igjen som en bok du aldri får lest, kronikken du aldri får skrevet, boksekurset du aldri får meldt deg på, vennen eller besteforeldrene du ikke får besøkt ofte nok. Vi lar oss lure av ting vi ikke har tid til. Samtidig som vi ikke fatter hvordan vi aldri får lært oss å sy, har vi sett på 378 syvideoer på Instagram. Vi fortrylles inn i evig sikling på alt vi kan få til, men får aldri tid til å gjennomføre. Dette paradokset bør vi dykke dypere i.

Rumper og dagsrapporter

Det jeg har nevnt til nå, er vel egentlig bare den snille versjonen av oppmerksomhetsdopet. For mens du ser på syvideoer, ser du kanskje også på sminkevideoer, pushups og squats, kjendisers kjedsommelige dagsrapporter, store rumper og lange vipper, porno, vold, kjøp ditt og kjøp tatt. Det samme gjør tantebarnet ditt på 11 år.  Et sammensurium som ikke fører til noe annet sted enn større kjøpepress, og verst av alt, press til å gjøre som alle andre.

Og langt inne i menneskehjernen ligger det gjemt en egenskap med tjukt støv over som vi snart må ta i bruk, før den forsvinner i evolusjonen: kjedsomhet.

Kjedsommelighetens genialitet

I Sommer i P2, et radioprogram der folk vanligvis snakker om seg selv og livet sitt, vier Live Nelvik sin halvtime til å snakke om skjerm. Programlederen og komikeren, som har mastergrad i lørdagsrådgiving, gir oss et råd vi burde lytte til. Hun oppfordrer oss til å tenke mer og skrolle mindre. I et kjært minne hun plukker opp fra egen barndom, blir det hele mer klart. Live kommer hjem fra skolen og oppdager at hun har glemt nøklene, hun setter seg på trappa og sukker tungt, for hun rekker ikke favorittprogrammet på TV og ender nok opp med å måtte løpe til trening.

Men håpløsheten blir etter hvert til kjedsomhet, og i kjedsomheten dukker tankevirksomheten opp. Tenke litt, som hun selv sier, det var det som fikk henne til å komme på den geniale ideen om å hente den tunge stigen bak garasjen, lirke den opp ved huset og krype inn i det øverste vinduet. Følelsen som sitter igjen, er nesten til å ta og føle på for oss som lyttere. Å finne ut av ting selv, enten du er barn eller voksen, er noe smarttelefonene dessverre har tatt ifra oss. 

Bedøvet januar, hvit februar

Jeg skal avslutte kort. For mens du har lest denne teksten, har det nok rykket og plinget i både hånden og hjernen din. Er du klar for en utfordring? Jeg vil ha deg med på hvit februar.

Jeg vil gi deg sjansen til å «tenke litt» når du ellers ville tatt opp mobilen og skrollet mens du venter på bussen. Titte på menneskene rundt deg eller bruke tiden til å lese (hett tips, tynne bøker er perfekt lesestoff når du er i farta). Bruke tiden du har når du går fra a til b eller har noen ledige timer på kvelden, til å kjenne på egne idéer og følerier, heller enn å bedøve dem i lysende pixler.

For kanskje er skjermavhengigheten enda farligere enn alkohol. Du ville vel ikke startet dagen med en halvliter? Eller sippet til whisky hver kveld i timevis? Bruk februar til å tenke over hvordan mediet du trodde var en forlengelse av deg selv, ble en forkortelse. Lykke til.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Noen folk oppfører seg som om du er et dårligere menneske om du legger ut et uskyldig bilde i bikini, enn om du aktivt går inn for å rakke ned på andre i et kommentarfelt.

Jeg så på kommentarfeltet til en influencer som hadde lagt ut et bilde av seg selv i en kjole med dyp utrigning og med push-up BH under, og flertallet av kommentarene gikk ut på at hun «søker oppmerksomhet» og «burde være bedre enn dette». Så er det alltid noen som drar «du er mamma»-kortet. Men om noe tenker jeg at et barn heller får mye dårligere påvirkning av en omsorgsperson som slenger dritt til andre.

For du skader jo ingen ved å søke litt bekreftelse eller oppmerksomhet. Det som derimot er ganske stygt, er alle som blir fylt med så mye negative følelser at de bare må få utløp for det.

Søke oppmerksomhet

Dette med å «søke oppmerksomhet» blir ofte brukt som skjellsord. Det er nesten noe truende over det. Som om det verste du kan gjøre, er å bli fersket i søke litt bekreftelse. 

Men puppekløft og trutmunn på nett definerer deg ikke som menneske. Hvordan du behandler andre derimot..?!

Noen liker mye oppmerksomhet, andre ønsker seg minst mulig. Vi er forskjellige. De fleste som holder på med sosiale medier ønsker jo oppmerksomhet, ellers hadde man ikke holdt på det med det man gjør. Enten man er på tv, radio, er kunstner eller influencer.. Man har et behov for å bli sett og hørt.

Og hva så? Lev og la leve…

Selvsagt med unntak av de som søker oppmerksomhet i form av negativ trolling, for DET er jo skadelig.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

I Norge er rovviltkonflikten svært så betent og polarisert. I alt har vi godt under 1000 individer av bjørn, ulv, gaupe og jerv til sammen (Rovdata). Det er jo nesten ingenting. Hvorfor blir det da så mye bråk? Det er nok mangefasettert. En kan se på konflikten langs flere akser; for eksempel by-land, beitenæring-natur, arbeidsplasser-naturvern. En kan også reflektere rundt dette i et kjønnsperspektiv: Hvem er det som jakter rovdyr? Menn. Stort sett. Det finnes noen få unntak.

Skambelagt

Stadig færre menn jakter de store rovdyra, heldigvis. Kanskje det begynner å bli litt skambelagt å jakte på rødlistede, truede arter?

Hvem er rovdyrjegerne: De er altså alt overveiende menn, statistisk sett middelaldrende, bor i rurale strøk, driver med annen jakt også, er lavt utdannede, jobber i primærnæringene med skogdrift og jordbruk og er håndverkere (SSB, Skogen, 2022). Det finnes selvsagt unntak; dessverre ser en endel yngre menn også blant rovdyrjegerne. Det kommer av sosial arv; de negative holdningene til rovdyr nedarves fra generasjon til generasjon og fører til nyrekruttering.

Mannsrollen er i endring. Vi ser samfunnsstrømninger som fremmer androgynitet og feminine og myke sider hos mannen. Selve kjønnsdikotomien er i oppløsning med ikkebinæritet og åpning for ikke å definere seg som kjønnsnormativ, men heller som indifferent eller noe annet hen ønsker selv.

Utdatert kjønnsrolle

Mennesker som ikke føler seg hjemme i bygdedyrets smale vindu for normalitet, rømmer til byen. De mennene som sitter igjen i en forgubbet og fraflyttet bygd, omfavner et tradisjonelt kjønnsrollemønster, de hegner om aktiviteter som definerer dem i den utdaterte, arkaiske mannsrollen som tøffe, harde, ufølsomme, sterke, modige menn; han som beskytter familien og kona, det svake kjønn, mot fare.

Og hva er vel tøffere enn å skyte rovdyr? Hva annet kan en akterutseilt og anakronistisk mann på bygda gripe til? Det er lite jobber – det er ulvens skyld, drep den. Kona ble omringet av to ulver, drep den. Bikkja ble drept av ulv – drep den. Ulven spiser opp elgen vår – drep den. Ulven ødelegger jaktmuligheter og gir færre penger i kassa for skogeieren – drep den. Ulven spiser sauen som går alene uten tilsyn i utmarka – drep den.

Symboliserer alt som er galt

Ulven er den store, stygge ulven. Den symboliserer alt som er gått galt på bygda for en gammeldags mannsrolle på vikende front. Hvordan skal mannen oppnå prestisje og heltestatus i en glissen bygd hvor bygdedyret styrer bygdesnakket og hva som aksepteres? Jo, ved å delta i en dugnad mot syndebukken; ulven, bjørnen, jerven eller gaupa.

Nå har disse anakronistiske holdningene krøpet inn i regjeringskvartalet også. Senterpartiet får herje fritt med vår natur, under dekke av å ivareta en landbruks- og distriktspolitikk, ved å legge til rette for at alle rovdyrene blir utryddet, og at overproduksjonen av kjøtt fra oversubsidierte tamdyrnæringer får forrang, hver gang det står mellom rovdyr og næring.

Dette strengt antroposentriske perspektivet henger fast i en tradisjonell mannsrolle. Det skriver seg fra en tid med et samfunn hvor mannen var hovedforsørger og beskyttet sine og den skogen og landet han tok i hevd og krevde som sitt. Dette er tankegods fra en tid hvor den norske mannen sto i en evig kamp, ikke på lag med, men mot naturen. Naturen skulle bekjempes, nedlegges, utnyttes, forbrukes inntil misbruk, slik vi ser i dag.

Forsterker polariseringen

Løsningen for den rurale mann finnes ikke i det å drepe truede arter, eller klore seg fast i beitenæringer som for lengst er passé fordi de raserer naturen og hvor ingen spiser kjøttet likevel. Slik forsterkes bare polariseringen mellom by og land, rovdyrmotstandere og vernere, kvinner og menn.

På Facebook finnes en gruppe som heter Ekte mannfolk skyter ulv. Dette er en gammel forestilling som faller på sin egen urimelighet.

Ekte mannfolk skyter ikke ulv. Ekte mannfolk er moderne menn som tilpasser seg samfunnsutviklingen og som ikke behøver å skyte og drepe noen for å bevise at de har berettigelse eller for å styrke sitt libido. Ekte mannfolk er vernere av natur og ville dyr. Ekte mannfolk er trygge menn som står trygt i sin kjønnsidentitet, som tør å være homofile, heterofile, eller noe midt imellom.

Rovdyrjakt er feilplassert aggresjon, en kanalisert frustrasjon i et samfunn som har løpt fra disse mennene, i en fraflyttet gubbebygd hvor siste halmstrå for selvberettigelse er å gjøre en dugnad for staten ved å drepe ulv. Man er da en samfunnets beskytter! Jakten blir en teleologisk handling, et bevis for at man er mann. Skal vi utrydde rovdyra for at gamle, gretne gubber skal føle seg som menn?

Disse mennene trenger hjelp til å tilpasse seg og finne handlingsrom i en justert mannsrolle, finne ny meningsberettigelse, selvverd og identitet uten å rasere natur og truede arter.  

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Vi ser en radikal økning av angstdiagnoser i Norge, og jeg lurer på om vi griper for lett til diagnosene.

Dobbelt så mange jenter mellom 16 og 19 år ble behandlet for angst i 2022 sammenlignet med 2013. Jenter under 15 behandles for en angstdiagnose 3,4 ganger oftere enn i 2013 – og siden 2020 har tallet vokst med 72 prosent.

I kjølvannet av dette tilrettelegges det uhensiktsmessig for angst. Ta for eksempel engstelige elever i skolen. Flere har behov for å kjøre drosje alene til og fra skolen, andre slipper presentasjoner og gymtimer fordi de er urolige.

Er det kombinasjonen av lav terskel for å diagnostisere naturlig engstelse, en risikoavers foreldregenerasjon og en diskurs preget av psykiatrisk nomenklatur som er årsaken til disse tallene? Det tror jeg.

Vi kan ikke skjerme folk mot alt de synes er vanskelig. Vi må i stedet gi dem en plan for hvordan de skal mestre det de frykter.

Jeg mener mye av angsten vår må ut av psykiatrien og inn i normalen. Vi er nødt til å lære å håndtere stress og angst – til det trenger vi verktøy, ikke tilrettelegging.

En stor del av livet

Angst er en stor del av det å leve. Å være redd er en normal reaksjon når vi er utsatt for en fare. Til og med livsnødvendig. Spørsmålet er når det blir til såkalt “sykelig angst”. Ifølge Norsk helseinformatikk er sykelig angst enkelt forklart når man er redd for ufarlige situasjoner, eller reagerer med angstreaksjon uten at vi faktisk er i fare.

Å være redd uten at vi er i livsfare er så normalt at det må normaliseres.

Alt psykisk ubehag kan ikke behandles i psykisk helsevern.

Alt psykisk ubehag er ikke tegn på at vi er syke.

Det å oppleve noe tilsynelatende ufarlig som farlig, eller å bekymre seg for unødvendig mange ting, vil jeg påstå er bare noen av mange ubehagelige konsekvenser av å leve.Og jeg tror vi er nødt til å nettopp leve med det. Det betyr ikke at vi skal ha det vondt hele tiden – men at vi må lære oss å håndtere det.

Vi må få en sterkere tro på at vi klarer å mestre det vi er redd for, slik at vi tør å utsette oss for det.

Du tåler mer enn du tror

Jeg har både studert psykologi og jobber med mennesker som ikke vil la angsten definere livet – og det viktigste jeg har lært, er dette: Det første steget til å håndtere angst, er å anerkjenne følelsen. Med andre ord, å stå i angsten.

Stikkordet her er ubehag. Jeg har lært at jo oftere vi kan tåle ubehag, dess mer tør vi å utsette oss for det.

Så mitt råd er: Ikke unngå steder eller situasjoner som du tror vil fremkalle uro. Når vi begynner å gjøre alt vi kan for å unngå angsten, er vi i trøbbel. Når vi slutter å forlate hjemmet på grunn av sosial angst, eller ikke tør besøke familie hvis det innebærer bruk av kollektivtransport, begrenses livet av noe helt irrasjonelt i så stor grad at det er ødeleggende. Det går utover livskvalitet, jobb, forhold, barna våre og vår egen mentale helse.

Med mer fokus på hvor mye vi tåler, og hva vi kan gjøre for ålære å tåle, kan vi bevege oss omkring i verden med mer selvsikkerhet, frihet og trygghet. Det er helt naturlig å trenge drahjelp på veien, akkurat som at det er helt naturlig å føle på uro. Bare ikke glem at du har det i deg å søke hjelp, få verktøy og bruke dem.

Barna våre må ikke puttes inn i drosjer alene til og fra skolen, de må få verktøy til å takle at det er ukomfortabelt på bussen.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Makta på NRK. Jeg nyter hver scene med Kathrine Torborg som Gro Harlem Brundtland. Jeg stusset litt over valget av Nader Khademi som Einar Førde, og en scene i første episode med Den Norske Operaen i bakgrunnen. Så kom jeg over podkasten Seriesnakk. I første episode av podkasten intervjues serieskaper Kristin Grue: «Serien foregår på 70-tallet, men dere filmer det i moderne omgivelser. Hvorfor det?» «… karakterene våre vandrer rundt i konsekvensene av sine egne handlinger»

Genialt! Slippe å bruke penger på å få alt til å være tidsriktig. Da kunne de jo også få inn mangfold slik at flere kan kjenne seg igjen i, og kanskje få en interesse for norsk politikk.
I 2018 var 18,9 prosent av den norske befolkningen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, ifølge IMDi. Nesten to av ti i Norge har altså innvandrerbakgrunn. Samme år oppga 9 prosent av Norges befolkning mellom 15 og 66 år til Bufdir, at de hadde bevegelseshemming. Nesten en av ti, hvor er alle folka som har vanskeligheter med gangen?

For ti år siden fikk jeg hjerneslag med påfølgende lammelser. Hoppe, løpe, trapper og nedoverbakker er håpløst, derfor søkte jeg, september 2022, om et forflytningshjelpemiddel, en såkalt trehjulsliggesykkel. Det tok ett år på venteliste for å få en ergoterapeut som kunne sende søknaden. Når søknaden var sendt, fikk jeg svar fra NAV om at behandlingstiden for søknaden var tre til fire måneder. I desember purret ergoterapeuten. Søknaden var ikke behandlet ennå, og de måtte diskutere om sykkelen skulle regnes som et forflytningshjelpemiddel eller et ganghjelpemiddel!

Jeg vet hvor alle de handikappede er! De sitter inne! De kommer seg ikke ut, ikke ut blant folk, ikke ut i samfunnet, ikke ut der de synes. De kommer seg heller ikke til makta, for de har ikke kapasitet og overskudd til å engasjere seg. De jobber og de trener for å bli så samfunnsnyttige de kan bli, for ikke å få så dårlig samvittighet for at de ikke strekker til.

Mangfold? Ja, serien Makta har mangfold, men som i alle filmer og serier, bare deler av mangfoldet. Ikke innesitterne. Serieskaperne av Makta har vært gode på regi og casting, for karakterene, vandrer virkelig rundt i konsekvensene av sine egne handlinger.

Donald Tusk ble ny statsminister i Polen rett før jul. Han leder en koalisjonsregjering av tre partier. Han varslet onsdag at han vil legge fram en ny lov som gir polske kvinner tilgang på lovlig og trygg abort fram til 12. svangerskapsuke. Han har også varslet at han vil gi polske kvinner mulighet til å kjøpe abortpiller reseptfritt på apotek.

Ikke lovlig

Polen har hatt en av Europas aller strengeste abortlover. Det har vært ulovlig å ta abort med bare noen bitte få unntak for incest og fare for mors liv. Det er rapportert om at kvinner blir overvåket og forfulgt ved mistanke om abort. Senest i 2022 ble et forslag om å myke opp de strenge lovene nedstemt.

Organisasjonen Sex og Politikk har vært en norsk støttespiller for forkjemperne for lovlig abort i Polen. Lederen i organisasjonen, Tor-Hugne Olsen, sender gratulasjoner både til Donald Tusk og til polske kvinner. Han er særlig positiv til at forslaget innebærer at abortpillene ser ut til å bli tilgjengelige uten resept, noe som er i tråd med WHOs anbefalinger for trygg abort.

I fjor ble Justyna Wydrzyńska dømt av distriktsdomstolen i Warsawa, Polen, til åtte måneders samfunnstjeneste for å ha hjulpet en kvinne med tilgang til abortpiller, ifølge Sex og Politikk. Kvinnen hun hjalp var i et skadelig forhold. Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan loven har ført til straff for de som hjelper polske kvinner med å få tilgang til abort.

– Årene som profesjonell danser er som en sommerfugl. Du begynner omsider å fly og plutselig er du ferdig. Du har maks 20 gode år. Det er alt, sier eks-prima ballerina Maiko Nishino usentimentalt.

ALTSÅ møter Maiko Nishino i det lille studioet hennes på Dælenga i Oslo, et gammelt arbeiderboligstrøk på østkanten. Bak de store vinduene i alle første-etasjene bortover gata, driver folk sine små virksomheter; et arkitektkontor, en madrass-maker, en matbutikk – og et bittelite dansestudio. 

Opp en steintrapp, inn en glassdør.

– Heiii! Bare sett skoene der. Vil du ha te? Kamille, er det ok?

Vi er i gå-avstand til sentrum, Maiko Nishino-Ekeberg liker seg i sentrale strøk, da har hun selv kontroll på at hun kommer dit hun skal i tide. Om vi rusler nedover, forbi Botanisk hage og svinger mot Grønland, er det ikke langt til Den Norske Opera & Ballett. Danserens gamle arbeidsplass. Det hvite isflaket av et bygg der nede ved fjorden er et hjerte i hovedstaden, det pulserer av liv både ute og inne. 

Her har ballettdanseren trent utallige timer, danset utallige forestillinger, slitt ut over 4400 ballettsko. Her har drømmer blitt knust og gått i oppfyllelse. Her har hun landet de berømte 32 piruettene i Svanesjøen (på rad!). Her har hun danset Julie i Romeo og Julie, Anna i Anna Karenina, Clara i Nøtteknekkeren – og vært solodanser i en laaaang rekke andre, også moderne balletter. 

Rost opp i skyene.

Helt til hun måtte gå av med pensjon. Når du blir 41 år er du ute. 

Det er harde bud i ballettverden. 

Hvordan har kroppen det i dag?

Maiko Nishino er aktuell med boken Jinsei, det japanske ordet for livet.

Hun har nettopp vært nede i byen og signert bøker i en bokhandel. Her i studioet, hvor det neste kapittelet i arbeidslivet hennes skjer, har hun krøllet seg opp i stolen med ulltøfler. Rolig pianomusikk på anlegget. Kamille-teen varmer i januarkulda. Koppene med fat fra 70-tallet matcher den mørk-gule sofagruppen ved vindusveggen. Utenfor går folk forbi, med luer og skjerf og hunder og hver sin måte å vandre på vinterføre. Vi ser dem, gjennom de hvite lamell-gardinene, de ser ikke oss. 

– Jeg liker å se ut på verden herfra. Se så forskjellige menneskene er!

Det er derfor hun bestemte seg for å ikke åpne ballettskole, forteller hun, som ville vært et åpenbart valg en eks-prima ballerina av hennes kaliber. Dette at vi alle er unike. Hun vil heller bli kjent med kundene sine, jobbe én til én.

– Som danser sammenligner du alltid deg selv med andre. Det er slik vi er oppdratt i ballettverden, vi skal liksom gjøre den samme tingen. Men nå, med all erfaringen jeg har, vet jeg at vi alle er så forskjellige. 

Hver og en må kjenne på hvordan kroppen har det, forklarer Nishino. Hvor er hoftene, hvor er knærne, fingrene? Hvordan er balansen? Hvordan er den mentale tilstanden?

De som kommer hit for å bli instruert av henne blir bedt om å stille seg foran speilet og spørre seg selv: Hvordan har du det i dag?

– Jeg vil at de som kommer hit skal kjenne seg trygge. Men at de også kan slippe taket, som betyr at jeg pusher dem. Utfordrer dem. Ber dem se seg selv i speilet og si: Dette er meg.

– Det kan høres litt crazy ut, å snakke med seg selv i speilet. Men det er egentlig enda mer crazy at nesten ingen sier at de liker det de ser i speilet. Og hvis du ikke er glad, hvordan kan du spre glede?

Bevegelsestreneren brenner for å lette på presset om å prestere og passe inn. Hun blir tydelig engasjert når hun snakker om det, framoverlent med direkte blikk. 

Hun forteller mye om det i boken, å bli vurdert av andre er en del av livet som ballettdanser, av medstudenter og kollegaer, av koreografer og ballettmestre. På godt og vondt. 

– Som ballettdanser har man så mange balanser vi skal holde. Spesielt jenter, fordi vi skal stå på tå! 

Noen dager er bare ikke gode balanse-dager, sier hun til studentene sine. Hun ser det med en gang, på spenningen i nakken, spenningen i armene – det er som om de stivner når de ikke får det helt til. 

– Jeg sier: Snakk med kroppen din! Hvordan kjenner du deg i dag? Kanskje du har en sånn dag at kroppen din kan tilpasse seg? 

Hun undrer seg. Hvorfor vi har et så strengt tankesett om alt vi burde få til? 

Danset det ut

Maiko Nishino er kjent for jernviljen sin. Hun danset hovedrollen i Gods and Dogs på hovedscenen på Operaen fem måneder før hun fødte sønnen Eilif. Og trosset både odds og ballettsjef Ingrid Lorentzen da hun trente seg opp til å danse hovedrollen i den svært krevende Svanesjøen allerede et halvt år etter fødselen.

Som alle profesjonelle ballettdansere begynte Maiko Nishino å trene allerede som barn. Hun vokste opp i det strenge regimet og det konkurransepreget miljøet. Og selv om det var tøft, har hun alltid elsket det, villet det mer enn noe annet.

I boken forteller hun om fysisk og psykisk mobbing i Osaka, kanskje fordi hun var mye høyere enn alle andre? Om å bli kastet stein på på vei hjem fra skolen.

– Jeg var heldig. Jeg kunne flykte. Jeg trengte ikke sitte hjemme og være redd, jeg kunne bare danse det ut. Ofte satte jeg på musikken til faren min, mye nydelig klassisk musikk, og bare danset som en gal! Noen ganger var musikken så vakker at jeg bare måtte gråte.

– Den som åpnet øynene mine var treneren min, sensei Sachiyo Hashimoto. Jeg var som Bambi på isen de første årene, så mye høyere enn de andre, så ukoordinert! Så hun tok ekstra timer med meg, hun ble min “ballett-mor”.

– Hun forklarte meg: Hør, din kropp er annerledes enn de andres – ikke prøv å danse som andre, du kan ikke det. Beina dine er så mye lenger enn de andres, naturligvis bruker du lengre tid på å hoppe! Du bruker lengre tid når du bøyer deg. Du må kjenne balansene dine. 

– Så da skjønte jeg. Ah, jeg må gjøre det annerledes! Jeg ble fortalt det da jeg var barn og jeg har erfart det gjennom livet som danser. Nå kan jeg dele det med andre.

Mega nedtur, og opp igjen

Maiko Nishino beskriver livet som ballettdanser som en serie nedturer og oppturer. 

Ned og opp igjen, hun tegner en U i luften med hendene.  

Ingenting kommer gratis for en danser. Det er tøft, spesielt for jenter, er hennes erfaring. Selv for en som fikk navnet Maiko, som betyr “dansende barn” på japansk. 

Men hun fikk støtte av både foreldrene og treneren i å følge drømmen. 

–  Min sensei visste at jeg kom til å passe bedre som danser i Europa enn i Japan, det var nok derfor hun tok meg til Hans Meisters klasser da han kom til Japan. 

Da var Maiko 11 år. To år senere fikk hun reise til Sveits, alene, til danser og koreograf Meisters sommerskole. En dyr affære for foreldrene.

To år etter reiste hun til Europa igjen, til opptaksprøve på Royal Ballet School i London. Hun forsto ikke at hun hadde kommet inn etter ukene med prøvedansing før juryen stoppet henne i døren på vei ut. 

15-åringen skulle aldri bo i Japan igjen.

Her skjer en slik U, som Maiko Nishino tegnet i luften.

– Begynnelsen av London-tiden var en kjempe-nedtur. 

Den unge danseren kunne ikke språket og slet med selvtilliten som danser. Oppmerksomheten hun fikk som asiat, var både pluss og minus. Ung og på egen hånd i en helt ny kultur var en utfordring.

– Men samtidig, var – og er – jeg veldig heldig, som kommer fra en familie med mye humor. Rundt vårt middagsbord er det alltid latter. Vi kan le så vi gråter! Det er jeg så glad for, det har lært meg å finne noe morsomt selv på dårlige dager. 

I mørke tider kunne hun i alle fall danse, være i studio og bare glemme de vonde følelsene. Ballett har alltid vært en glede, forteller hun, og mange ganger en flukt. 

– Da jeg var yngre, og ble mobbet, var dansen en flukt. Jeg kunne bare danse, danse, danse. Jeg følte aldri at noen tvang meg, selv med alle de timene med trening. Det fikk meg alltid til å kjenne meg bra.

Dedikasjonen hennes mener hun er grunnen til at familien stilte sånn opp for henne.

– Jeg kunne ikke feile

Hun forteller om oppveksten i boken, med familien som levde sammen med foreldrene til faren i deres leilighet i Osaka. Drømmen til foreldre var å få sitt eget sted å bo. De sparte i årevis. Da eldstedatteren kom inn på Royal Ballet School, besluttet de likevel å bruke pengene på utdannelsen hennes. 

Selv med så usikre framtidsutsikter en danser har. Hvis man ikke blir skadet. Hvis man faktisk får jobb. Et stort offer.

– De trodde jeg hadde noe, og de visste at jeg ville gjøre mitt beste, sier Nishino.

– Det de gikk gjennom økonomisk og den tilliten de viste meg. Jeg kunne ikke feile. Jeg tok studiene veldig seriøst. Skolen i London var som en test på om jeg ville passe inn. Jeg ville jo ikke hjem igjen til Japan heller.

Maiko Nishino hadde også en mor utenom det vanlige. En mor som jobbet.

På privatskolen datteren gikk på den gangen på 80-tallet, var alle mødrene hjemmeværende. Moren hennes var den eneste kvinnen som gikk med drakt, som gikk på jobb tidlig. 

– Hun var en unik kvinne, helt annerledes enn de andre mødrene. Søsknene mine ville heller ha henne hjemme, men jeg var så stolt av henne. Å se henne med høye hæler, se henne gå på jobb. Hun kom løpende på alle skole-arrangementene, fordi hun måtte på jobb. Hun løp alltid. Og lyden av hælene hennes! 

– Jeg snakker mye om moren min. Far også – han er supersnill – men for meg som jente var det helt fantastisk å ha mor som forbilde. Min mor, min bestemor og jeg er veldig like. Vi ler ofte, vi snakker mye, vi er høylytte, kan ikke stille stille og er fryktløse. Ikke typisk japanske kvinner, akkurat.

Litt etter litt fant Maiko Nishino seg tilrette i den europeiske kulturen, med det internasjonale ballettmiljøet som base. Men hun forteller om tiden etter studiene, på jakt etter jobb, som en veldig tøff periode. 

Igjen og igjen fikk hun avslag. Det var ikke til hennes fordel å være asiatisk av utseende.

– De ville gjerne ha danseferdighetene mine, men ikke dette, sier hun og sirkler en hånd rundt ansiktet.

Så, endelig, fikk hun jobbtilbud. Og flyttet til Oslo for å danse med den norske nasjonalballetten. 

Sju måneder med insomnia

Ny by, nytt land, ny kultur. Ballettkompanier er internasjonale, og ballettens språk og metoder er likt uansett hvor i verden man trener. Men det er krevende å finne ut av livet på et nytt sted. Oslo framsto som en rotete og skitten by for den japanske danseren.

I Jinsei får vi lese om spenningen ved hver annonsering av rollelisten for neste forestilling. Listen henges opp i gangen og alle stimler til, ordet sprer seg. Og alltid den ulidelige spenningen om hvem som står øverst på listen.

I flere år var det trening og jobbing med flere forestillinger om gangen. Tøffe år. En serie hendelse ødela mye for Nishino; en gjestedanser hun skulle på scenen med trakasserte henne over lengre tid. 

Men hun fortalte ikke om det til noen. Ikke på lenge. Ikke før hun hadde hatt insomnia i sju måneder og begynte å få angstanfall. 

– Overgrep trenger ikke handle om berøring. Det trenger ikke handle om noe fysisk. For kvinner som kommer til et nytt land og ikke kjenner kulturen, kan ting som blir sagt også være grusomt. Verre.

I tre og et halvt år gikk hun til psykolog. Det er hun evig takknemlig for.

– Det jeg har gått gjennom i min karriere, det var en del av det jeg var ment å gå gjennom. Mobbing. Overgrep. Det gjorde meg sterkere. Og åpnet også øynene mine. Liksom: Se deg rundt!

– Sosiale medier kan være overgrep

– Nå tenker jeg at sosiale medier også kan være overgrep. For unge ballettdansere er det så mye på sosiale medier som viser dårlige ting, om hvordan du skal se ut og hvordan du skal passe inn. 

– Sosiale medier kan være like mye overgrep mot et ungt sinn, fordi det setter dem under et så stort press. 

Den pensjonerte danseren mener hun har vært heldig som vokste opp på 90-tallet. 

– I mobbeperioden da jeg var ung, ble jeg mishandlet der og da, men nå kan vi trakasseres via sosiale medier. Det er mye tøffere, slik jeg ser det. Det er grusomt å bli kasta stein på, men jeg kunne vise fram det han hadde gjort mot meg. I sosiale medier er trakassering uangripelig. Digitalt.

Når i livet fant hun sin egen trygghet?

– Da jeg møtte mannen min. Utvilsomt. Da hadde jeg jobbet med engstelsen min i tre og et halvt år sammen med psykologen, og var nesten i enden av det løpet da jeg møtte Nico. Da forandret livet seg, bokstavelig talt. Forholdet vårt har gitt meg mye kraft. Og sønnen min, Eilif, som er ti år nå.

I arbeidslivet var den første virkelig store oppturen å bli utnevnt til solodanser for første gang. 

– Det er en helt spesiell følelse å oppleve at det er du som endelig står på toppen av listen. Å være den valgte, endelig! Jeg var 24 år da, og dette hadde jeg trent for hele livet!

Maiko Nishino skulle spille hovedrollen i selveste Svanesjøen.

– I det øyeblikket kjentes det amazing! Men konkurranseinstinktene er høye i et ballettkompani og det er en jobb. 

– Så ja: Fantastisk! Men også: Nå må jeg levere!

Kan ikke svette

To år etter, i 2005, ble Maiko Nishino utnevnt som solodanser, ikke bare til en forestilling, men i den norske nasjonalballetten. Prima ballerina.

– Jeg tok rollen min veldig alvorlig. Så klart. Det var et superpress å være ledende danser, og så ung jeg var, bare 25 år! 

– Jeg hadde også et press på meg som utenlandsk. Siden jeg ikke var lokal danser, følte jeg at jeg måtte levere enda raskere, enda bedre. Det var det jeg fortalte meg selv. Jeg kunne ikke feile.     

Ansvar. Hun legger vekt på det.

– Som solodanser skyldte jeg den norske nasjonalballetten å ta vare på meg selv. Ikke bare for meg selv. For mine suksesser – og mine feil – var også kompaniets. 

Hvor selvopptatt må en prima ballerina være? Med et forbruk på over 200 ballettsko i året er man jo å regne som en slags toppidrettsutøver.

– Ja, du må være egoistisk, det har jeg vært hele karrieren min. Du må det, du må ta så godt vare på deg selv, kroppen din må være tuned hele tiden. Du må være i form, du må passe på deg selv. Jeg kaller det egoistisk, fordi du må være selv-sentrert. Du må fokusere på kroppen din.  

Ballettdanseren ler hjertelig av sammenligningen med toppidrettsutøvere. 

– Moren min startet med ballett da hun var 60. Hun ville gjerne forstå hva jeg gjorde. Hun spurte: Hvordan gjør du det? Det ser så lett ut! Å fly gjennom luften, uten å svette engang. 

– Idrettsutøvere kan svette, det kan ikke vi. Med idrettsutøvere ser du svetten og kraftanstrengelsene. Du ser lidelsen, derfor forstår folk at det er så fysisk hardt. Vi som er ballettdansere, kjenner smerten, men vi viser det ikke. Det skal se lett ut. Samtidig som vi spiller en rolle. Vi er ikke oss selv på scenen. 

Når det er sagt, en av Nishinos favoritter som ballettdanser er å dø på scenen, i slutten av forestillingen. Hun kan ikke tenke seg noe mer dramatisk. Og dette er en kvinne som elsker dramatikk, som erklærer med stolthet at hun er en dramatisk person, som sin mor og bestemor.

Og folk har elsket henne for det. Det er laget dokumentarfilm om henne og hun har blitt intervjuet utallige ganger.

En av de fineste tilbakemeldingene i karrieren fikk hun da et japansk tv-crew var i Norge og spurte folk om de visste hvem Maiko var.

En av de eldre publikummerne svarte: “Ja, så klart. Hun er vår lokale ballerina.” 

– Da ble jeg så glad! 

– Jeg vet hvem jeg er. Så for meg, gjennom alle de årene når jeg ble intervjuet, gjorde jeg det ikke for å bli berømt, ikke fordi jeg ville at folk skulle se opp til meg. Det jeg ville, var å være alles Maiko. Så jeg kunne ikke drømt om noe bedre, enn å være “en av oss”.

Glad i drama

Det kan kanskje kalles Maiko Nishinos ultimate nedtur, at koronapandemien satte en stopper for avskjedsforestillingen hennes. Det ble ingen grand finale. Siste arbeidsdag på Operaen fikk hun en flaske sjampanje av sjefen Ingrid Lorentzen, og måtte levere fra seg adgangskortet i resepsjonen. 

– Det som ville ha vært enda mer dramatisk, var ikke korona, sier hun nå.

Der hun sitter i den gule stolen i det nye studioet sitt, lener hun seg framover og ser ut på gata. En gammel mann går lutende forbi med votter og store støvler. Solen lyser opp topplua hans.

– Det mest dramatiske for meg var at jeg ble tvunget til å faktisk forstå overgangen til et annet kapittel i livet mitt. 

– Tvunget til å sitte ned, være hjemme og tenke på det. Normalt ville jeg ha danset, danset, danset opp mot min siste forestilling, og så STOPP! Da ville fallet ha vært mye større. 

I NRKs artikkel om avgangen, 40 og for gammel, sier prima ballerinaen rett ut at hun egentlig synes hun “fortjente en bedre avskjed, etter alt som har vært”.

Hun kjente ikke på takknemlighet der og da, innrømmer hun.

– Da kjente jeg på “Ah, hvordan kan jeg slutte uten å få danse avskjedsforestilling for fullt hus? Å få blomster, se familien og alle fans der, og til slutt bukke for alle. Dét var min drømmeavslutning!

– Åpenbart skjedde det ikke. Så jeg tenkte: Jeg kan ikke presse korona og det som skjer med verden. Så hvordan vil jeg forlate operaen? 

– Vil jeg føle meg tvunget til å gå, eller selv ønske å gå?

Så nå, når neste kapittel er i gang, hvordan oppleves det?

– Det viktige for meg nå er å få kontakt med folk. Her i mitt lille studio kan jeg fysisk få en forbindelse med klientene mine, så jeg kan hjelpe dem med å jobbe med seg selv. Hva enn de går gjennom i livene sine, enten de er 13 eller 70, så håper jeg de kan være nysgjerrige. Ikke på meg, men på hva livet har lært meg.

Danseren stilner en liten stund. Tørker tårer.

– Kontakt med mennesker er en stor glede, og når den kontakten er der, så kjenner du den bare. Det er nå. Å være nær mennesker på den måten, det er et helt nytt nivå av medmenneskelighet for meg.

Hun forteller at hun alltid har hatt evnen til å kjenne hvordan andre mennesker har det. Som sin mor, som sin bestemor. 

Maiko Nishino sitter i stolen i studio med hendene i fanget. Følger folkene som går forbi utenfor med blikket.

– Først og fremst kjenner jeg meg heldig.

Et flertall av vinner som får samtale med jordmor etter fødsel, opplyser at de har stort eller svært stort utbytte av en slik samtale. Det viser en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet (FHI).

Det er kanskje ikke så overraskende, men retningslinjen om å gi kvinner som har født en individuell samtale med jordmor før hun drar hjem, har noe for seg. Likevel blir det i praksis slett ikke alltid gjennomført en slik samtale, ifølge FHI.

Dårlig informasjon om helse

I en undersøkelse med over 3000 respondenter kom det fram at ca 85 prosent hadde hatt individuell samtale med jordmor før hjemreise. To prosent hadde hatt gruppesamtale med jordmor, mens resten reiste hjem uten å ha fått en samtale med jordmor i det hele tatt. Det temaet der kvinnene var minst fornøyd med oppholdet på sykehuset, handlet om informasjon om egen helse. Men dette var også det temaet der det var størst forskjell på de som hadde hatt samtale og de som ikke hadde fått et slikt tilbud, ifølge undersøkelsen. Kvinner som hadde individuell samtale skåret 16,3 poeng bedre enn de som ikke hadde samtale, og de som hadde hatt gruppesamtale skåret 11,3 poeng høyere enn de som dro hjem uten å ha snakket med jordmor.

Best med individuell samtale

Undersøkelsen viste også at de som hadde individuell samtale med jordmor, hadde hatt klart større utbytte av samtalen (50,2 prosent) enn de som hadde gruppesamtale (28,6 prosent).

– Resultatene kan ses som støtte til å gjennomføre individuelle samtaler etter føde- barsel opphold for å sikre faglig, pasientsentrert og individuelt tilpasset informasjon til hver enkelt barselkvinne. Det er imidlertid behov for mer presis kunnskap om hva som bør være innhold og mål i slike samtaler og hva slags personell som bør gjennomføre dem, kommenterer seniorforsker ved FHI, Ingeborg Strømseng Sjetne om undersøkelsen til FHI.no.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Det er en gammel samisk skikk å advare treet før du hugger det ned. Tre ganger skal du banke på treet med baksida av øksa for å gi det en mulighet til å forberede seg.

Rundt meg forsvinner skogene så raskt at jeg mister pusten.

Vernet fungerer ikke. Ikke naturvernet, og ikke dyrevernet heller. 94,1 prosent av søknader om inngrep i vernet natur ble godkjent i perioden 2013 – 2022, ifølge Miljøvedtaksregisteret.

Frie reinsdyr

Det sies at villreinen ble til fordi Hácheseadni mishandlet stammoren. Søsteren, Njáveseadni, var god mot sitt reinsdyr, som ble tamreinens stammor. Moralen i fortellingen var alltid å behandle dyrene med verdighet, fordi vi ellers ville miste de fullstendig; Det falt dem ikke inn å tvinge reinsdyrene inn i trange båser, i generasjon etter generasjon.

99 prosent av norske griser er aldri ute.Illusjonen om Norge som et land hvor dyrene har det godt, raknet i sømmene etter Griseindustriens hemmeligheter (2018), og fortsetter å rakne under tilfeller som dyretragediene på Innherred og Indre Salten. Mange former for mishandling av dyr i kjøttindustrien er tillatt i det norske regelverket. Likevel fant Mattilsynet brudd ved hele 73 prosent av grisefarmene i en av sine undersøkelser 2017-2018.  

La ned gårdsdriften

Min farmor var grise- og oksebonde. Hun forteller at hun følte seg presset til å øke antall dyr og effektivisere driften gjennom stadig nye pålegg og regler. En lovendring i 1970 skulle bli avgjørende for henne; et forbud mot å slippe oksene ut. Hun la vekk bondelivet, og la fullstendig om gårdsdriften. Der oksene sto en gang, er det nå kafé. Der grisene holdt til, ble det konferanserom og bar. Siloen ble bibliotek, butikk og toaletter. De bygget hytter og leide ut båter. Hun var ikke den eneste som forlot bondelivet i denne perioden; frafallet skulle øke enormt i årene som kom.

To gårdsbruk ble ifølge Landbruksdirektoratet lagt ned hver eneste dag i 2017.

Fra 2021 til 2022 fortsatte det i samme retning, litt saktere – med i overkant at ett gårdsbruk hver dag.

Småbøndene utryddes, og erstattes med brutal industri.

Bøndene som har holdt fast, sliter. I 2023 viste en medlemsundersøkelse fra Norges Bondelag at en tredel av norske bønder bekymret seg over om de ville klare å betale sine regninger det året.¹ Det hele toppet seg da bonden Halvor Sveen samme året leverte 5,5 tonn med verpehøns til slakt, og fikk under 2000,- tilbake. I butikken ble de anslått solgt videre for 338.000 kroner.

Innsikt ved å amme

For meg var det morsrollen som endret min holdning i hverdagen, samt at jeg bodde på min farmors gård da barnet ble født. Å amme ga meg en knusende kognitiv dissonans. Kyr fratas sine barn umiddelbart etter fødselen. Kalven plasseres i en boks, alene, i åtte uker. Kun i de mest nådefulle tilfellene, får hun være med barnet sitt i tre dager før det går inn i boksen.

Gården var for lengst lagt om, men min farmor snakket ofte om grisene sine. At hun støttet hver eneste purke gjennom fødslene, og at grisene hadde trasket rundt som hunder på gårdsplassen utenfor. At det hadde vært en blandet følelse å sende dyrene til slakteriet, men at det var verdifullt å vite at de hadde hatt et liv verd å leve.  

Jeg er ikke veganer, men forstår godt de som er det. For meg er det viktig å kjempe for jakt, fiske, reindrift, og småbrukene. De forsvinner rundt oss, i storindustriens jag etter evig vekst.

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Det er nesten blitt en rutine, å tenke på å ytre meg om det jeg kaller diskré diskriminering, men ikke gjøre det. I hodet mitt gjør jeg det. Men ikke høyt (ikke til noen andre enn samboeren og mamma, naturligvis – de vet godt hvem jeg er). Jeg er skribent. Tekstforfatter. Historieforteller. Og jeg var, i større grad enn jeg er, grammatikknerd. En sånn som pirker på feil bøying, feil bruk av ord, dumme formuleringer. Sier du gamlest, svarer jeg eldst. Sier du diagnosert, sier jeg diagnostisert.

Men det er sjeldnere og sjeldnere jeg sier det høyt; inni meg er nesten min egen hjerne lei. Jeg har bitt meg i tungen så mange ganger at om metaforen var virkelighet, ville tungen min vært kortere. Kanskje har det en effekt å pirke; kanskje ender en opp med ingen venner. At jeg sjeldnere kommenterer utenfor mitt eget hodet har flere grunner. Én av dem er viten om at jeg blir «en sånn en». Jeg kan føle de himlende øynene på andre siden av skjermen.

Hvem er det som kvitrer?

En grå dag i november skrev Bergensavisen at en kvinnelig meteorolog kvitret prognosen for dagene fremover. Været så ut til å bli fint, og jeg kan bare anta at ordet «kvitre» ble brukt for å forklare en form for glede i stemmen til meteorologen. Når fuglene kvitrer, synger de. Når meteorologene kvitrer, blir været godt. Men kvitrer en mannlig meteorolog, eller er det bare de kvinnelige? Mennene, de galer? I september publiserte Aftenposten et portrett med DNB-sjefen, Kjerstin Braathen. Saken starter med en beskrivelse av hvor høye hælene hennes er og hvilken farge de har. Hvilken farge er det Stoltenberg har på skoene igjen? 

Begynne i det små

Diskré diskriminering, diskriminering vi omtrent ikke legger merke til, diskriminering vi gjerne ser, men ikke sier noe om fordi det «var så lite”» Helene Uri kan liste opp og ned og i mente om hvordan kvinner og menn omtales ulikt, presenteres og representeres ulikt. Fordi hun er obs på det når hun leser, ser hun alle de hverdagslige forskjellene; den diskré diskrimineringen. De små tingene ser jeg også, dog i mindre skala enn Uri, men jeg har ikke turt å fortelle om det, vise det frem, gjøre andre oppmerksomme på dem. For da er jeg «en sånn en». En blodfeminist som kverulerer og pirker og aldri blir fornøyd.

Diskré diskriminering, de små tingene vi ikke tør si noe om fordi det var så lite. At en kvinne blir beskrevet som kvitrende, er ikke diskriminerende nok. Hadde en kvinne blitt beskrevet som en jævla kjerring, da hadde vi sagt fra, alle sammen i kor. «Dere kan gjerne sukke og argumentere mot meg, men jeg er helt overbevist om at vi må begynne i det lille for å forstå det store», sa Kerstin Nettelblad til ALTSÅ.no. Kun ved å ta tak i de små, uheldige formuleringene, kan vi skape et likestilt språk; kun ved et likestilt språk kan vi si at vi har likestilling. 

Ikke bevisst

Når journalistene skriver at meteorologen kvitrer, om de rosa hælene til DNB-sjefen, om «sjåføren og den kvinnelige sjåføren», «legen og den kvinnelige legen», tror jeg ikke det er bevisst. Jeg tror ikke de mener å diskriminere. Jeg tror ikke de bevisst tenker at å fokusere på at hælene til DNB-sjefen er ti centimeter høye, er en språklig manipulering som påvirker leserens syn. Jeg tror ikke de mener at den kvinnelige meteorologen er mer som en fugl enn en mannlig er. Jeg tror ikke de bevisst reflekterer over at en sjåfør naturligvis er mann og derfor må den kvinnelige sjåføren spesifiseres som kvinne. Jeg tror det er holdninger i samfunnet som vi er så vandt med, at vi ikke legger merke til dem. Derfor må noen gjøre oss oppmerksomme på dem. Minne oss på at en lege like gjerne kan være kvinne som mann og at verken menn eller kvinner kvitrer – det er det fugler som gjør. 

Å bite seg i tungen når venner mimrer tilbake til de «gamleste minnene de har» er kanskje like greit. Men det er på tide å motsi trangen til ikke å bli «en sånn en» når det gjelder diskré diskriminering. Om «en sånn en» er en person som bidrar i kampen for et likestilt språk, så er det meg en ære å være en sånn en. For har vi ikke likestilling i språket, da har vi ikke likestilling. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg skulle ønske vi kunne ha restarta verden da klokka slo tolv natt til 1. januar 2024.

Siden det ikke er så enkelt, sitter jeg her og lurer på hva som skal til? Hva skal til for at verdens ledere drar seg ut av den byråkratiske, diplomatiske hengemyra, kaller et folkemord for et folkemord og sier «Israel, stopp! Våpenhvile nå!»

De siste månedene har jeg sett videoer av døde, lidende, gråtende og desperate mennesker daglig. Hver gang tenker jeg; det her er det verste jeg har sett! Så kommer neste video og jeg tenker akkurat det samme.

Krise, med stor K 

Som helsearbeider kjenner jeg på en enorm maktesløshet overfor mine kollegaer i Gaza, som står i en krisesituasjon uten sidestykke. Vi i Helse-Norge er flinke til å bruke ordet krise, men for helsearbeiderne i Gaza må ordet defineres på nytt. Krise der er å måtte tråkke over døde barn for å gi den siste paraceten til et annet barn, før du amputerer det barnets bein uten bedøvelse. For ikke å snakke om at alt skjer i lokaler uten strøm, vann eller utstyr.

Jeg har med egne øyne sett hva bomber og hvit fosfor gjør med en menneskekropp. Da de første ukrainske soldatene kom til norske sykehus i 2022, var jeg på jobb på St. Olavs Hospital. Bruken av hvit fosfor var ikke lov da, det er ikke lov nå. Men både Russland og Israel setter seg selv over internasjonal lov. Eneste forskjellen er at Israel får ikke i nærheten av de samme internasjonale reaksjonene og sanksjonene fra verdens ledere som Russland har fått.

Jeg er smertelig klar over at menneskerettigheter og krigens folkerett har blitt brutt før, og kommer til å bli brutt igjen. Men når Leger Uten Grenser sier at situasjonen i Gaza er ulikt alt de hittil har sett av kriser, synes jeg vi skal høre etter. De vet hva de snakker om.

Det kunne ha vært meg

Som mor har bildene fra Gaza truffet meg hardt rett i hjertet. Alle mennesker som har barn, vet hva jeg snakker om. Den lille jenta med brannskader over hele kroppen kunne vært min datter. Den lille gutten som ligger drept i gata ved siden av pappaen sin kunne vært min sønn. Kvinnen i blått med den lille hvite bylten på fanget kunne ha vært meg. Det er ikke selvforsvar å angripe barn, ingen dehumaniserende retorikk kan få meg til å mene noe annet.

Jeg blir glad når jeg vekkes av ungene mine på natta nå for tida, fordi jeg får muligheten til å bekrefte at her er hvert fall to barn i verden som er trygge og har det bra.

Et kaos av følelser

Selv om jeg kan velge å se på situasjonen gjennom perspektivet av å være helsearbeider eller mamma, trengs kun perspektivet av å være menneske for å trigge følelseskaoset. 

Jeg blir sint når jeg leser at Israel mener Hamas startet krigen med angrepet 7. oktober, når hele verden vet at konflikten og okkupasjonen har pågått i mange, lange år. Jeg skammer meg over å leve i en verden som har latt Israel bombe Gaza så sønder og sammen at det ser annerledes ut ifra verdensrommet. Jeg føler meg maktesløs over at verdens befolkning demonstrerer igjen og igjen uten at verdenslederne griper inn. Jeg kjenner på en helt overveldende følelse av sorg for mennesker jeg aldri har møtt, og som jeg nå heller aldri kan møte, fordi de er drept. Meid ned av en mengde bomber proporsjonalt større enn hva de allierte styrkene slapp på Tyskland under 2. verdenskrig. Sist, men ikke minst kjenner jeg på frykt for hvilken presedens disse grusomhetene setter for framtida. Er alt lov nå? Er ingenting hellig?

Mantra for det nye året

Siden 7. oktober har jeg truffet mange som er passive i møte med andre menneskers lidelse. Dette kommer ikke av ondskap, heller avmakt, men vi kan ikke være passive nå.

Det som holder meg gående, er ildsjelene, hverdagsaktivistene, sivilsamfunnet som reiser seg og sier ifra. Baristaen som kommenterte palestinaskjerfet mitt og fortalte om hvor hun hadde fått sitt eget. Gjengen i Palestina-teltet i Oslo som holdt ut i det lengste, til tross for trakassering og kaldt vintervær, til de ble båret bort av politiet for sin fredelige demonstrasjon. Alle menneskene på Instagram som aktivt jobber imot Meta sin shadowbanning av journalister i Gaza, og som deler informasjon så verden skal se nøyaktig hva som foregår innenfor blokaden. Kollegaene mine som arrangerer #NotATarget-demonstrasjoner, de som matcher frustrasjonen, sorgen og engasjementet mitt. Håpet verden trenger nå ligger i disse menneskene. Vi kan ikke restarte, men vi kan heller ikke gi opp.

Gjennom desember så jeg på julekalenderen Snøfall på NRK med barna mine. Introsangen har blitt mitt mantra for det nye året.

Reis deg opp,

lille menneske

Det går fint

skal du se

Førr detta mørke

som hold deg nede

Du skal overvinne det.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Maren Riis og Katrine Fjørtoft i Oslo Friomsorgskontor har i Fontene rettet skarp kritikk mot meg etter mine innlegg i sosiale medier om min venninne Kine Pedersen Aamodt og hennes erfaring som voldsutsatt. Det var et bevisst valg å bruke mine personlige kontoer i sosiale medier, siden Kine er en god venn av meg. Gjennom henne får jeg dessverre nære innblikk i realiteten for en som har overlevd grov mishandling i Norge i dag. Samtidig er jeg sjefredaktør i ALTSÅ, et magasin som følger både Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten og er sitt presseetiske ansvar bevisst, og jeg vet at mine ytringer privat ikke kan skilles fra det jeg gjør på jobb. Men mitt virke som redaktør krever ikke at jeg er nøytral til vold mot kvinner. Det betyr tvert imot at det er min oppgave å bidra til samfunnsdebatt om dette utrolig viktige temaet.

Retraumatiseres for hver permisjon

Kines tidligere samboer ble dømt til 13 års fengsel for vold, overgrep og trusler mot henne og en annen kvinne. Jeg skrev om hva som skjer når han etter bare fem års soning slippes ut på permisjon. Og selv om Kine føler seg emosjonelt ivaretatt av enkeltmenneskene som ringer henne fra Kriminalomsorgen, opplever hun at systemet ivaretar den kriminelle. Når han kan bevege seg fritt i samfunnet med jevne mellomrom, oppleves det svært truende og retraumatiserende for henne. Kine har stått fram med sin historie og gjort den kjent og er kjent med innholdet i denne kronikken. Gjennom å følge hennes hverdag, har jeg lagt merke til at systemet har alvorlige feil og mangler, og at det er store glipper mellom de ulike etatene som skal holde samfunnet trygt. 

Samfunnet svikter i alle ledd

Riksrevisjonen har også undersøkt i hvilken grad hjelpeapparatet beskytter de som blir utsatt for vold i hjemmet, og konklusjonen er nedslående. Det svikter i omtrent alle ledd. Kanskje mest bekymringsfullt er hvor dårlig politiet håndhever besøksforbud og voldsalarm. Dette er beskyttelsestiltak som det ikke går an å regne med for de som lever med trusler på livet.

Demonisering 

Jeg omtalte Kines voldsmann som et monster. Kronikkforfatterne fra Oslo Friomsorgskontor mener en demonisering av seksualforbrytere er problematisk, og viser til at stigmatisering kan føre til isolasjon og manglende integrering igjen i samfunnet, og at dette heller øker risikoen for gjentakelse av kriminelle handlinger snarere enn at det reduserer risikoen. Det er nettopp denne retorikken jeg har vokst opp med og nå tar et oppgjør med.

Voldsutøver har alt ansvar

Det er vold og mishandling av andre mennesker som er hovedproblemet. Gjerningspersonen er den eneste ansvarlige. Om vedkommende gjentar slike handlinger etter å ha sonet sin dom for det, så er det fortsatt kun gjerningspersonen som er ansvarlig for det. Ansvaret kan ikke legges på samfunnets holdninger til dem. 

Enkelte kan ikke reddes

Selv om jeg er svært opptatt av psykologi og tilhenger av et velferdssamfunn som trygger oss alle og jobber for å forhindre at noen faller utenfor, ser jeg at vi noen ganger kommer til et punkt der samfunnet må beskyttes fra enkeltmennesker som ikke kan rehabiliteres. Vi har dessverre altfor mye statistikk på at enkelte mennesker er fanget i et stygt og farlig mønster som de gjentar og gjentar. Et sted må samfunnet trekke en strek og sette lovlydige og fredelige mennesker som gjør verden bedre foran de som har bevist at de ikke kan annet enn å ødelegge andre. Ja, vårt samfunn er bygget på prinsipper om likhet for loven. Men alle regler har unntak, og i media akkurat nå ser vi på et unntak som heter Anders Behring Breivik. Det virker som det er bred enighet om at han ikke skal tilbakeføres til samfunnet. De uhyrlige gjerningene hans har, heldigvis, skapt en enighet om at samfunnet må beskyttes mot ham. Jeg mener samfunnet trenger å beskyttes også mot de aller groveste volds- og overgrepskriminielle, i lang tid – kanskje for alltid.

Hva er et monster?

Min bruk av ordet monster karakteriseres som “utdaterte holdninger”. Kanskje er ikke Riis og Fjørtoft klare over alvorlighetsgraden i denne mannens handlinger. Jeg vil derfor påpeke at han er dømt for “torturlignende vold” og 190 voldtekter mot Kine. Her er også et utdrag fra dommen, i et faksimile fra ABC nyheter:

Artikkelen inneholder flere beskrivelser fra rettssaken.

I mitt hode er det bare et monster som utfører slike handlinger. Og jeg skulle ønske at vi hadde effektive metoder for å rehabilitere slike voldsutøvere. Da hadde verden sett helt annerledes ut. Men vi har dessverre ingen forskning som underbygger at slike personer slutter med vold og trusler mot kvinner etter opphold i fengsel, uansett hvor tilgivende holdninger de møter.

Syltynt kunnskapsgrunnlag

Dette bringer meg videre til kronikkforfatternes neste poeng, som er viktigheten av forskningsbasert kunnskap. Her er vi helt på linje. Problemet er at de selv bruker et svært tynt tallgrunnlag når de peker på tiltak som fungerer. Oslo friomsorgskontor innførte i 2022 Circles of Support and Accountability (CoSA), et prosjekt som lener seg på lokale frivillige (!) og så vidt jeg kan se, én studie fra 2017 med 50 deltakere og en kontrollgruppe på 50, som alle var dømt for seksuallovbrudd. Blant de 50 var det én person som ble arrestert for nye overgrep, mens det i kontrollgruppen var sju. Dette er jo lovende, og én er mindre enn sju, men det kan knapt kalles forskning og det er for tynt grunnlag til å berolige meg.  (Kilde: Duwe, Grant, 2018 “Can circles of support and accountability (CoSA) significantly reduce sexual recidivism? Results from a randomized controlled trial in Minnesota” i Springer Science+Business Media B.V.)

Vi må vite at det fungerer

Det er mulig at Kriminalomsorgen har andre krav enn meg til å stole på atferdsendringer, men her ute i samfunnet har vi altfor mange bevis for at det ikke fungerer. Når skal vi begynne å innta en føre var-holdning på vegne av voldsutsatte kvinner? Jeg er glad for alle initiativene som kan forebygge eller rehabilitere, men de kan ikke brukes som grunnlag før vi vet at de fungerer. Og bak hvert eneste drap skjuler det seg mange flere kvinner som lever med vold, trusler om vold og frykt for livet sitt på daglig basis.

En farlig mann er en farlig mann

Jeg forstår at Kriminalomsorgen ikke kan holde folk i fengsel i lengre tid enn det de er dømt til. Her er det påtalemyndigheten og domstolen som eventuelt må klandres for at denne mannen ikke ble dømt til forvaring. Men å slippe en som er dømt for så grov vold ut igjen i samfunnet etter så kort tid, det er en feilvurdering av Kriminalomsorgen. Når de viser til at han slett ikke er en fri mann, så er det altså ingen av restriksjonene de nevner (meldeplikt hos politiet, spesifikke innetider og kontaktforbud) som vil kunne være til beskyttelse for Kine hvis hun skulle trenge det. Dette er taushetsbelagt informasjon som den voldsutsatte ikke får. Her er det også viktig å nevne at vi ikke har noen som er satt til å beskytte Kine når han er ute. Hvorfor har ikke politiet ansvar for å sikre henne mens han er ute?

Noen voldsutøvere kan per i dag ikke rehabiliteres, og bør derfor heller ikke tilbakeføres til samfunnet. Jeg stiller meg undrende til at jeg kritiseres for å mene dette. Som redaktør er det blant annet mitt ansvar å bidra til debatt om samfunnsaktuelle temaer. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg ønsker å utfordre holdningene som fører til at voldsutsatte kvinner får i oppgave å passe på seg selv så fort en voldsutøver er ferdig med å sone. Og ikke minst ønsker jeg å utfordre praksisen med permisjoner for slike overgripere og mangelen på sikkerhetstiltak for de utsatte. 

Jeg forventer rett og slett bedre av dette landet. 

For ingen skal leve i frykt for å bli drept.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Vil du delta i debatten, send en e-post til  redaktor@xn--alts-toa.no.

En gang jeg var alene i leiligheten min og min daværende kjæreste var på utenlandsreise, fikk jeg en ekkel følelse. Den mannen som stod utenfor oppgangen, i den lille veistubben der borettslaget lå, så mistenkelig mye opp mot min leilighet. Jeg bodde i samme bygård som Hadia Tajik, som da var minister. Den mest trua ministeren vi har hatt, mest sannsynlig, så det var stadig sivilt politi og svarte biler som stod på tomgang utenfor porten vår, til naboene i første etasjes store vrede. Men ministre må passes på på tomgang, det er omtrent grunnlovsfestet, tror jeg.

Men denne mannen hadde sittet i bilen sin i flere dager og ikke blitt flyttet på av politiet. Med andre ord kanskje ikke en trussel mot vår norske, kvinnelige minister med minoritetsforeldre.

På den tiden hadde jeg skrevet en kronikk som gjorde at jeg var svært upopulær blant trollene på lukkede facebookgrupper, men det slo meg først den fjerde dagen at denne mannen fulgte med på meg.

En alfahann til unnsetning

Og redselen som kom da jeg forstod dette, var ubeskrivelig. En panikk du sikkert får hvis det brenner overalt rundt deg. Du føler deg fanget. Heldigvis har jeg fine mannlige venner. Så jeg ringte den mest alfahannete i komikergjengen og ba om hjelp. Han var ikke vond å be. Han møtte opp med rak rygg og tyrenakke, banka på bilvinduet til mannen. Pekte på meg og sa: Hold deg unna henne, ellers finner jeg deg igjen. Fyren la seg på gasspedalen og forsvant.

Jeg er evig takknemlig for at det endte slik. Det er det nærmeste jeg har kommet å føle meg utrygg i eget hjem, hittil i livet. 

Truet av en som elsker deg

Tenk deg hvis det er din nærmeste som truer deg. En du har elsket. En som elsker deg fremdeles, sykelig og farlig. En gal mann, hadde vi kalt det før i tiden. En syk mann, sier vi nå. En voldelig mann, som det alltid bør kalles.

Det å være svakere enn et annet kjønn, tror jeg aldri en mann vil forstå hvordan føles. Vi kvinner vet at vi fysisk er underlegne en sinna mann. Nesten alltid. Og hvert fall hvis denne mannen vil deg vondt, vil kontrollere deg og aldri vil stoppe med det.

For noen måneder siden hadde jeg en samtale med filmregissør Mona Hoel om filmer hun har laget opp gjennom åra. Hun har gang på gang laget filmer om vold i nære relasjoner. Hennes siste film Natt tar et virkelig oppgjør med problematikken.

Ville fikse det selv

Den handler om en lege med to barn som anmelder mannen for vold. Det er en ganske så tørr, lang scene fra rettssaken, så naken og stusslig bare et tinghus klarer å få til. Det er kun de to, legen og den voldelige mannen, hver sin advokat og en dommer. Det er så ekte og ekkelt. Og ikke minst så tankevekkende. Og spørsmålene legen får om hvorfor hun ikke har anmeldt denne mannen før, er også voldsomt tankevekkende. For hun svarer: Jeg hadde lyst til å fikse ham selv.

Jeg tror dette er mye av problemet rundt vold i nære relasjoner. Det er så skamfullt og nedrig å bli banka opp. Særlig hvis du ser på deg selv som et ressurssterkt, oppegående menneske. Du vil ikke synke så dypt at du vil si fra til noen. Du skammer deg voldsomt. Ikke minst hvis du har barn med mannen. For han er halvparten av genene inni barna dine.

Som Mona Hoel sa til meg: Volden i Norge er ikke synlig. Den er inni husene til folk.

Smak litt på den. Volden her i landet skjer stort sett ikke ute på gata. Det barker ikke sammen store folkegrupper, selv om ungdomsgjengkriminaliteten kan få en til å tro noe annet. Hverdagsvolden er lukket inne. Den holdes skjult. Og det er ofte langt til naboen. Vinterstid kan det gå uker mellom hver gang vi møter folk. Da kan mye ha skjedd innenfor husets fire vegger.

Reiser seg opp av skammen og ber om hjelp

Statistikken viser at i sju av ti tilfeller der kvinner blir drept av sine partnere eller ekspartnere, har de bedt om hjelp på forhånd. Når kvinner har turt å reise seg opp fra sin egen skam, og til slutt gått til noen og sagt fra, skal vi huske på hvor lenge de har holdt ut først. Hvor lenge de har prøvd å fikse det selv. Hvor mange ganger de har tilgitt. Hvor mange de har holdt det skjult for. 

Vi kan godt kritisere myndighetene for å ha et elendig system når det kommer til vold i nære relasjoner. Både menn og kvinner trenger beskyttelse, for kvinner er også voldsutøvere. Men vi skal også huske på at vi skal være den nysgjerrige nabokona som tør å blande oss, tør å stille spørsmålene. Kanskje tannlegen din ikke har det så bra? Kanskje fastlegen skjuler en mørk hemmelighet.

Vi skal være han kompisen som spretter opp og kommer og skremmer bort skumle menn, uten å bruke vold.

Så får politikere og jurister skamme seg over at det er altfor mange liv som har gått tapt og at vi ikke har turt å smykke voldsmenn med voldsalarm.

Vi er lei av å være det svake kjønn.

Det faller helt naturlig for Thea Hvistendahl å vekke ubehag. Nå er hun klar med sin første spillefilm, Håndtering av udøde, med stjerneduoen Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie i hovedrollene.

– Jeg vet ikke om jeg er modig. 

Thea Hvistendahl tenkte at hun laget en “vanlig” film, men på andres reaksjoner skjønte hun gradvis at det ikke var tilfellet. 

– Nå når den er ferdig, sier folk at det er en veldig annerledes film. Men det var ikke noe jeg var obs på eller tenkte på fra start. Jeg bare lagde den sånn jeg ville ha den.

Grunnen til at vi sitter på kjøkkenet til Thea Hvistendahl på Torshov i Oslo, og snakker om å være modig mens vi drikker nytraktet kaffe, er at hun er klar med sin første spillefilm. 

Ikke en vanlig skrekkfilm

Håndtering av udøde har vakt oppsikt allerede før premieren.

Ikke bare er hovedpersonene i Cannes-vinneren Verdens verste menneske, Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie, med i debutfilmen hennes. Verdenspremieren skjer på Sundance, en av verdens mest innflytelsesrike filmfestivaler. Det har allerede pløyd vei for Håndtering av udøde til amerikanske kinoer og salg av rettigheter til 30 land.

Traileren viser korte klipp med ikke helt levende mennesker.

Er dette en ny norsk skrekkfilm?

Ikke helt en skrekkfilm, mener Hvistendahl. 

– Mer et drama med et horrorpremiss, kanskje?

– La oss si det som at det er en film om zombier for de som ikke egentlig liker zombiefilmer. 

Akkurat sjangeren er litt vanskelig å definere, synes regissøren. 

– Selv om det jo er et zombiepremiss, er dette mer et drama om sorg fortalt gjennom udøde, eller gjenoppståtte.

Filmen er basert på boken til den kritikerroste og populære svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist.

– Han sa at han ble fornøyd med at det var en zombiefilm han aldri hadde sett før.

Thea Hvistendahl ler fornøyd under det høye taket på kjøkkenet til familien på tre. 

Far og sønn er andre steder akkurat nå. Filmskaperen jobber hjemme, og skriver på to nye manus. Før dagen er omme skal 15 nye sider bankes ut, som hun sier.

Utenfor de store vinduene i det gamle arbeiderstrøket er det snø og glimt av sol. Før den mørke, kalde årstiden er over skal Håndtering av udøde ha verdenspremiere i Utah, åpne Göteborg Film Festival og ha premiere på norske kinoer.

Det er travle dager for Thea Hvistendahl.

– Et helt eget blikk

Thea Hvistendahl har hatt film på kino før. I tre dager. 

Selv kaller hun Adjø Montebello for en hybrid-film. Den var avslutningen på Karpes Heisann Montebello-prosjekt, rap-duoens femte album. Konsertfilmen ble en snakkis da den bare såvidt ble vist på stort lerret, og rakk å bli sett av nærmere 60.000. 

Adjø Montebello ble tildelt prisen for beste produksjonsdesign/scenografi under Kanonprisen 2018 og Amandaprisen 2018 og ble nominert til prisene for årets Amanda, beste musikk, beste klipp og beste visuelle effekter. 

Thea Hvistendahl ble definitivt lagt merke til utenfor filmmiljøet. 

En av de som har fulgt henne gjennom flere år og har lagt merke til grepene hennes, er Helene Aalborg, leder for den feministiske filmfestivalen Femfilm Oslo og markedsansvarlig for Kortfilmfestivalen. Hun mener vi her snakker en av de kommende store norske regissørene. 

– Thea er en som kommer til å være definerende for sin generasjon filmskapere. Jeg ble fort interessert i henne fordi hun har et veldig lekent og spennende filmspråk. Og veldig originale vrier narrativt også.

Aalborg peker på Hvistendahls lekenhet og vilje til å eksperimentere.

– Hun tar i bruk virkemidler på en ny måte. Hun var den første jeg la merke til som brukte forskjellige farger på undertekst på film, for eksempel. Plutselig knallrosa undertekst, hvem gjør det? 

– Denne filmskaperen har vært ganske nær skrekkfilm flere ganger. Hun er ikke redd for å ta tak i det ubehagelige, det er en slags rød tråd i hennes filmer, sier Aalborg.

– Hun har et helt eget blikk. Thea er en av de kommende store norske regissørene som kommer til å være definerende for sin generasjon filmskapere, påstår Aalborg. 

Den som lever får se.

Grønt lys

Det ble nesten Netflix. Thea Hvistendahl var på debutant-pitch på Gøteborg filmfestival i starten av 2019, med nyervervede rettigheter og et 15 år gammelt arvet manus til Håndtering av udøde. En i salen fra Netflix ble veldig gira og det ble påbegynt et utviklingsarbeid. 

– Så skjedde det noen interne greier hos dem, og diverse forventningsavklaringer, som gjorde at vi valgte å ikke gå for dem, forteller Hvistendahl. 

Tiden gikk. Nytt manus ble påbegynt. Filmregissøren fikk barn. Den nybakte moren fikk skrivehjelp. I en periode samarbeidet Hvistendahl med Lindqvist på manuset, før han vinket henne avgårde med full frihet til å lande filmfortellingen som hun ville.

En og en landet skuespillerne. Anders Danielsen Lie skulle være med, Bjørn Sundquist skulle være med, Bahar Pars skulle være med, Bente Børsum skulle være med.

– Renate (Reinsve, journ. anm) castet vi vel et år før vi gikk i innspilling. Det er mye diggere å skrive når du har landa skuespillere, røper filmskaperen.

– Det var gøy å ha Renate og Bjørn på prøvespilling sammen og se dem spille mot hverandre! Vi gjorde noen kameratester med dem den sommeren også, som var sykt gøy! 

Hun husker denne tiden før finansieringen gikk i boks som en veldig stressende periode. Å få med skuespillere, å finne staben, å få på plass alle fagpersonene.

Innspillingen begynte 4. august 2022. Tre og et halvt år etter idépitchen i Gøteborg. Det skulle ta over et år til før filmen var ferdig.

Smak

Thea skjenker kaffe i mummikoppene, knasker på kjeks. En bustete kattekropp hopper mykt opp fra benken inntil veggen og balanserer mellom kopper og fat.

– Kapers! Er du sulten?

Hun løfter gråtassen, hvis fulle navn er Leonardo Di Kapers, ned fra trebordet, og gir ham mat i egen skål.

Det er koselig på kjøkkenet. 

Ubehag, mon tro hvorfor det er den røde tråden i filmskaperens virke så langt? 

Atmosfæriske filmer, fargesprakende, mørke. Om altfor unge jenter på bar i Syden, på jakt etter å miste møydommen. Om en ung jente som aborterer hjemme alene og pynter seg for å gå på fest etterpå. Om småjenter på kristen sommerleir, som tror de ser Satan. 

Regissøren kikker ut vinduet, klør seg i hodet.

– Jeg har ikke hatt et så bevisst forhold til det. Annet enn at jeg tar tak i de tingene jeg synes er spennende, som jeg kjenner meg igjen i og blir fascinert av. Det er vel det som kommer naturlig, da. 

Hun smiler avvæpnende når hun sier at det ikke er noen helhetstanke bak ubehaget. 

Hvorfor begynte du å lage film, ble du inspirert av noen?

– Helt klart Mulholland Drive av David Lynch, som jeg så seks ganger på rad. Jeg er veldig glad i filmer som jeg ikke helt skjønner. Og så elsket jeg Almodovar! Det var vel sånn jeg ble interessert i film, de to inngangene jeg hadde til filmer som ikke var helt mainstream. 

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av visualitet. Jeg har alltid hatt en tydelig smak, som jeg sikkert har tatt med inn i hvordan jeg vil at filmene skal være eller se ut, eller hvilke type filmer jeg vil lage. 

Skulle bli lektor

Selv om Thea Hvistendahl elsket reklamefilmer da hun var liten og hadde lyst å lage filmer selv, gikk det ikke rake veien til filmskole etter videregående i Bærum.

– Jeg tenkte ikke på at jeg kunne bli regissør. Jeg har alltid likt å være kreativ, men så kunne jeg ikke synge, ikke tegne, ikke spille musikk. Men så gjorde jeg det bra på historieeksamen, og da tenkte jeg at jeg kunne jo bli lektor i historie, da får man mye sommerferie og sånn. Så dro jeg til London og studerte spansk og historie. Og fant vel ut at det ikke var noe for meg. 

Hva skjedde?

– Jeg fikk plutselig en sånn «Ding! Jeg kan bli regissør!” Jeg husker det som et lyspære-øyeblikk. Det har aldri vært noe tvil etter det. 

I 2013 gikk Thea Hvistendahl ut fra Westerdals med en bachelor i film og TV i baklomma. I løpet av de neste årene laget hun over 40 reklamefilmer, kortfilmer og musikkvideoer. 

Nå står en helaftens spillefilm klar og tripper.

Er noe av det du har laget før med videre i Håndtering av udøde? 

– Ja, Satans barn føltes som en nøkkel. Da jeg lagde den skjønte jeg at dette universet og måten å lage film på, liker jeg. Det føltes mye tydeligere enn det andre jeg hadde laget. Det var som om jeg visste hva jeg måtte gjøre.

Hva var nøkkelen?

– Jeg er glad i stemningen i filmen. Med litt sjanger kan man bygge opp et annet type ubehag, som er mer cinematisk enn å følge karakterene med masse dialog. Jeg har jo gjort mye musikkvideo, og er aller mest glad i å fortelle med bilde og lyd, mer enn dialog. 

Hva vil du si at den handler om, Satans barn?

– Den handler om to jenter som blir venner på kristen sommerleir. Og så kommer det en tredje jente som er litt annerledes, som de mener er besatt av Satan. Så finner de stadig vekk tegn på at hun er det, og ender med å drepe henne. 

Drøyt.

– Mm. Ja. 

Litt noia

Filmskaperen gisper når hun blir spurt om det beste med arbeidet som ligger bak henne, nå som hun er på oppløpssiden med ferdig film. Så bare ler hun igjen, og fyller på mer av den hjemmekverna kaffen fra termosen.

– Det som var gøy med denne produksjonen, var at det var så mange involvert i forhold til det jeg er vant til, og at det varte mye lengre. Dette var SPILLEFILM! Innspillingen var veldig gøy. Selv om jeg var ganske nervøs. 

Første scene som ble skutt, var med Bjørn Sundquist, hjemme i det som er hans leilighet i filmen. Regissøren sier han er en stjerne.

– Det var supersmooth første dag, det var digg. Bjørn, er så snill og flink, og god. Dette var første gang for meg hvor det var masse ordentlige, erfarne skuespillere. Som så klart også var litt noia! Men det viste seg jo: De er jo veldig gode, da. 

Det har vært en del snakk om at du har med Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie, som spilte sammen i Verdens verste menneske. Den filmen er sett av over en million mennesker kino rundt i verden. 

– Ja, det er jo sykt kult. Anders ble casta for lenge siden. Derfor var jeg litt skeptisk til å caste Renate. Men så gjorde hun en helt sinnsyk prøvespilling og ga karakteren masse ekstra. Jeg måtte bare drite i at det kunne være teit at de hadde spilt i samme film. Og så ble jo Verdens verste en vanvittig suksess da! De to sammen – nå har jo det blitt greia.

Både norske og internasjonale medier har skrevet om den neste filmen med de to skuespillerne.

Filmskaperen kaller det skikkelig luksus, å jobbe med så erfarne skuespillere. Hun blir stille og ser ut vinduet en stund, før hun forteller at det var rørende at alle hadde så lyst til at det skulle bli bra.

– Det som sitter igjen, er mest den følelsen av at alle bare var så på. Alle var så engasjerte, og jobba sykt hardt for at det skulle bli best mulig. Jeg har jo ikke så mye erfaring, men det gikk veldig fint. Under innspillingen følte jeg at det var mest skuespillerne som gjorde arbeidet. Da jeg satt i klippen var det liksom ikke noe som var dårlig.

Mange av de som har vært med på denne filmen, har også vært med på andre av prosjektene til Hvistendahl. Det gjorde det lettere å håndtere den overveldende regi-jobben, forteller hun.

– Det var veldig trygt når jeg skulle inn i spillefilm. Først og fremst fotografen, Pål Ulvik Rokseth, kjæresten min. Han har jo en god del erfaring fra lange prosjekter, så det har vært veldig bra.

Produsentene Kristin Emblem og Guri Neby i Einar film, som har det overordna og økonomiske ansvaret for filmen, har også backet henne, poengterer regissøren.

– De har støttet meg på at jeg skal få lage den filmen j e g vil lage. De har vært tålmodige og modige underveis, de også. 

– De har stolt veldig på meg, som er det viktigste. Man trenger jo det.

Vågemot

Regissøren oppsummerer spillefilmen Håndtering av udøde i én setning.

–  Filmen handler om tre familier i sorg som opplever det å få tilbake sine nylig døde familiemedlemmer. 

Tematikken, da?

– Jeg vil si sorg, men også omsorg. Og tap. Kjærlighet. 

– Død også, da.

Det har vært skummelt for Thea Hvistendahl å lage denne filmen, det er hun åpen om. Selv om hun er en del av generasjon filmskapere som ikke blir møtt med skepsis fordi de er norske. 

Hva kjennetegner din generasjon norske filmskapere?

– Vi er mer eksplosive i uttrykket, kanskje. Hvis det gir mening. Mindre konservative. Vi inspirerer jo hverandre også, til å ta valg. Vi bruker hverandre masse til feedback på manus og klipp og idéer. Alle er med å heie hverandre opp.

Hun lister opp serier og filmer fra denne bølgen nye filmskapere som har det hun kaller vågemot. 

– Joachim Trier ligger jo foran oss, og Eskil Vogt. Men jeg føler jo at det kommer ganske mye kult nå fra min generasjon, det må jeg bare si. Det er jo Kenneth Karlstad, som har gjort Kids in Crime. Og Halfdan Ullman Tøndel som kommer med Armand. Kristoffer Borglis Syk Pike var jo veldig bra, og nå kommer Dream Scenario med Nicholas Cage i hovedrollen. Johanna Pyykkö jobber med ny film. Emilie Blichfeldt holder på med sin første, den tror jeg blir dritfet. 

Hvor har du selv vært mest modig, i arbeidet med din spillefilm?

– Jeg har ikke følt meg så vågal underveis. Kanskje mest i klippen, der må man holde på det man har tenkt. Jeg fikk mye motstand. Fine tilbakemeldinger også, men også ganske harde tilbakemeldinger. Mange ville ha det mer sånn og sånn. Så DA måtte jeg være modig. Hmhm! Stole på min egen magefølelse. Jeg kan jo ikke gå med på noe som kjennes feil, heller.

Nå er det Thea Hvistendals tur. Først verdenspremiere på Sundance i Utah 20. januar. Så åpningsfilm på Göteborg Film Festival 26. januar. Så kinopremiere i Norge 9. februar, og i gud vet hvor mange andre land.

Er du klar?

– Ja. Det var digg å få godkjenningsstempelet fra Sundance-festivalen. Det hjelper på noiaen. Veldig. Nå merker jeg at jeg gleder meg til å vise frem filmen. Og til publikum skal se den på kino – det er jo det som teller mest.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Tanken på hvor mange slag kvinner har tatt imot disse dagene, hvor mange tårer som har trillet, hvor mange søvnløse netter og hvor mange ganger en kvinne har sett seg over skulderen en ekstra gang er overveldende.

Skal vi fortsette å sitte stille å se på at menn dreper kvinner i Norge??

Jeg er forbanna fordi hver tredje kvinne blir fysisk eller seksuelt misbrukt i løpet av livet sitt, ofte av den som står dem nærmest.

Dette er ikke greit!

Vold fra partner

Statistisk sett så har en kvinne i vennegjengen min, familien min eller kanskje din blitt banket opp eller voldtatt.

Vi vet at kvinner er mer utsatt for gjentatt vold, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.

Vi vet at kvinner mye oftere enn menn opplever alvorlig fysisk vold fra kjæreste, partner eller ekspartner. Én av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, og én av tjue er voldtatt av partner med makt eller tvang.

Dette skjer bak lukkede dører på en arena som i utgangspunktet skal være trygg. Kvinner er utsatt for gjentatte overgrep der omverdenen har lite innsyn. Skammen er det den voldutsatte som bærer.

Gjør ikke det deg forbanna?

Voldalarm ikke nok

Noen får voldsalarm, men det viser seg at dette ikke er godt nok.

Hun er fortsatt i beredskap og ser seg over skulderen. Hun må se til at alarmen har fått ladet. Hun vet fortsatt ikke når voldsutøver plutselig står på døren, eller oppsøker henne på vei hjem fra jobb.

Hun vil fortsatt sove dårlig, og hun vil stadig tenke på hvor langt unna nærmeste politipatrulje vil befinne seg.

Hun vil fortsatt føle på utryggheten. Hun vil fortsatt leve med en unormalitet.

Når alarmen utløses betyr det at voldsutøver har oppsøkt henne. Hvor er nærmeste politipatrulje for å bistå henne da? Uansett hvor du bor i landet, så er politiet for langt unna fordi det menneske du frykter mest, det menneske som har skadet deg og det menneske som kan drepe deg, står allerede ved din side.

Det ingen grunn til at voldsutsatte skal være den som bærer voldsalarmen. Det er ingen argumenter om inngripen eller krenkelse mot voldsutøvers frihet som kan trumfe en voldsutsatt kvinnes rett til å føle seg trygg.

Langt unna målet

Studier viser at partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge.

Disse drapene kommer ikke uten forvarsel. I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet. Tre av fire gjerningspersoner og offer har vært i kontakt med politi, helsevesen og hjelpeapparat. Det var observert valide risikofaktorer for partnerdrapt. Dette betyr at i flertallet av partnerdrapene i Norge er det et betydelig potensial for iverksetting av forebyggende tiltak.

Gjennom FN`s bærekraftsmål skal verdenssamfunnet eliminere vold mot kvinner innen 2030.

Men vet du hva? Ikke ett land, inkludert Norge, ligger an til å nå dette målet. Ikke ett eneste land!

Vi må engasjere oss mer.

Som enkeltindivid og som samfunn. Nå kan ingen lengre lukke øynene for det som skjer. Politikerne må vise at de vil bidra til å stoppe alle former for vold. Det er helt tydelig at vold mot kvinner er en så viktig sak at vi må få bred politisk enighet om å handle NÅ.

Det er vanskelig å finne konkrete statistiske bevis for at livet som kvinne er annerledes i nord enn i sør. Men noen ting kan man lene seg på. Som at kvinnene i nord får barn tidligere. 

Ordføreren i Måsøy kommune, som for tiden er i sin fjerde fødselspermisjon, er en av de som fikk barn tidlig. 

– Damene i Finnmark er ikke redd for å stå stødig blant menn, sier Majala.

Vant valget, faren tapte

Hun er født og oppvokst i Havøysund, tettstedet med 1200 innbyggere i Måsøy kommune. Fiskeværet ligger langs Hurtigrutens ferdselsåre på kysten, mellom Hammerfest og Honningsvåg, plassert ytterst i havgapet med nesen vendt ut mot Barentshavet.  

Fiskeri har vært, og er fremdeles, en helt sentral næring på det værharde stedet. 

Søker man på navnet Ingrid Majala, er det første som dukker opp båten Ingrid Majala. Det er et “norsk fiskefartøy som bruker snurpenot/ringnot og er registrert i Måsøy”, står det blant annet. 

Tre båter har blitt oppkalt etter Ingrid, og dette er den siste. Foreldrene eier et rederi, hvor faren har vært skipper og moren har vært regnskapsfører. Fiske har vært en bærebjelke i livet og oppveksten til Majala, og nå er det et generasjonsskifte på gang i familiebedriften. 

De tre brødrene hennes jobber på båt, og mens de er ute på havet, var planen at Ingrid skulle begynne å jobbe i rederiet som økonom. Men så vant hun, noe overraskende for hennes egen del, kommunevalget med det nyoppstartede og uavhengige partiet Bygdelista. 

– Pappa sier på tull at han tapte valget. Han hadde nok håpet at jeg skulle begynne å jobbe i rederiet, sier Majala. 

Fødte på valgnatta

Det andre som dukker opp når man søker på Ingrid Majala på nettet, er alle nyhetssakene fra valgnatten. 

Hun rakk bare så vidt å bli ordfører i Måsøy kommune før hun fødte sitt fjerde barn. Å føde samme natt som man vinner et valg, var såpass utenom det vanlige at medier som NRK, VG, Nationen og Adressa skrev saker som Nybakt firebarnsmor blir ordfører: Fødte på valgnatta. 

– Det var litt heftig medietrykk rett etter en fødsel. Men jeg så på det som noe positivt. Kanskje kan saken gjøre det mindre skummelt å stille til verv, selv om man har et familieliv hjemme, sier Majala. 

Da ALTSÅ møter Ingrid Majala igjen, har minstejenta rukket å bli to måneder gammel, og hun sover trygt i bilstolen som er tatt inn i stua. Der sovnet hun på tur hjem fra barnehagen etter at søsknene var levert. Den eldste datteren går siste året på ungdomsskolen. 

– Jeg valgte også å stille som ordfører for barna mine. De skal ha et fint sted å vokse opp og bo. Som ordfører vil jeg jobbe for at de skal bo her, og komme tilbake når de er eldre, sier hun. 

Motivert av å få barn tidlig

Akkurat som hun selv gjorde etter at hun hadde tatt master i økonomi i Tromsø. Der bodde hun før eldstedatteren begynte på skolen. 

Ingrid Majala var 20 år da hun fikk sitt første barn, og har vært en av dem som bidrar til at statistikken for førstegangsfødende ser annerledes ut i Finnmark enn i Oslo. 

Før Troms og Finnmark ble slått sammen, hadde Finnmark de yngste førstegangsfødende i landet. I 2019 var mødrene i det nordligste fylket 27,4 år, mens førstegangsfødende i Oslo var 31.5. 

– Det er en klisjé med negative forventninger: Hvis man får barn tidlig, så dropper man å ta utdannelse fordi man må skyndte seg ut i arbeidslivet for å tjene penger. Men det er ikke nødvendigvis sånn. For min del var det å få barn en stor motivasjon for å gjøre ferdig utdannelsen. 

Som 26-åring ble hun ferdig utdannet siviløkonom, og de siste ni årene har hun jobbet som økonomisjef i kommunen. 

Hvorfor være ordinær i Oslo når du kan være stjerne i Finnmark?

En doktorgrad fra 2009, som baserer seg på innflytteres fortellinger om hverdagsliv i Havøysund og Vadsø, viser at mange kvinner opplever at de får flere muligheter når de flytter til Finnmark, skriver forskning.no.

Hvorfor være ordinær i Oslo når du kan være stjerne i Finnmark? sa én av kvinnene i doktorgradsavhandlingen til sosialantropolog Mai Camilla Munkejord. 

Munkejord forteller i avhandlingen sin at fylket skilte seg ut i statistikken. I likhet med resten av landet, har Finnmark et kjønnsdelt arbeidsmarked. Men i enkelte kommuner, som Vadsø, har kvinner gjennomsnittlig høyere lønn enn kvinner i andre deler av landet, og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i fylket er betydelig mindre enn andre steder.

Forskeren pekte på historien som en del av forklaringen:

Fordi den tyske okkupasjonsmakten brente alle hus i Finnmark, ble alle steder bygd opp rett etter krigen. Dette førte til en viss grad av sentralisering av de relativt små fiskestedene. I motsetning til jordbrukssamfunn er derfor mange kyststeder i Finnmark forholdsvis tettbygde steder der det er korte avstander mellom folk og mellom hjem, arbeid og barnehage/skole. 

I doktorgraden til Mai Camilla Munkejord trekker kvinnene fram at stedets kompakthet gjør det gjennomsiktig, og at dette igjen har visse fordeler som lett tilgang til makt, posisjoner og innflytelse. 

Resultatet kan være flere muligheter på arbeidsmarkedet, også i lokalpolitikken og generelt i lokalsamfunnet. I tillegg har kvinner med høy utdanning erobret stadig flere fagområder som tidligere var dominert av menn, og kvinner inntar faglige stillinger innenfor fiskeri, olje og energi og næringsutvikling.

Bestemødre på sjøen

Ingrid Majala ser noen av de samme tendensene. De siste årene har det vært flere kvinner, også den eldre generasjonen, som begynner med havfiske. Det er svært lukrativt, spesielt krabbefisket. 

– Det er egentlig smått utrolig hvor mange bestemødre som har hevet seg inn i fiskeriet og er aktive fiskere. Det er veldig tøft, og noe som bare har skjedd naturlig, uten politisk styring. For meg sier det litt om mentaliteten her i Finnmark. Man tenker ikke at det er visse ting man ikke kan gjøre, uansett om man er kvinne eller mann, sier hun. 

Hva har det å vokse opp på et sted som Havøysund gitt deg?

– Det aller meste. Jeg har kjøpt hus, som jeg klarer å ivareta på egen hånd. Og jeg kan kombinere både jobb og fire barn. Det kan hende noen ting blir utfordrende, men det skal ikke være et problem. Og utfordringer kan man alltid løse. 

Kvinner har fortsatt et hovedansvar for klesvasken rundt i de tusen hjem. Det viser en oversikt fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I undersøkelsen har kvinner og menn svart på spørsmål om fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet. Spørsmålene er fordelt på omsorgsoppgaver og på husarbeid, og viser at kvinner og menn er mer likestilte når det gjelder omsorg for barn enn de er når det gjelder husarbeid. 64 prosent av alle par sier at kvinner vanligvis er den som vasker klær. Av alle kvinner som har svart, er det 70 prosent som mener de selv vanligvis vasker klær. 58 prosent av mennene mener det er kvinnene som pleier å ta klesvasken.

Menn har på sin side et tydelig hovedansvar for vedlikehold og småreparasjoner av boligen. Bare 19 prosent deler denne oppgaven likt mellom seg. 74 prosent av parene mener at det er mannen som har hovedansvaret for denne oppgaven, mens bare fem prosent av parene svarer at kvinnen har hovedansvaret.

Undersøkelsen viser også at det er flere kvinner enn menn som har hovedansvaret for matlaging, støvsuging og sosiale aktiviteter, mens menn oftere tar seg av økonomi og betaling av regninger. Men det er også en stor gruppe som oppgir at disse oppgavene er likt fordelt.

Overvurderer egen innsats

Ifølge undersøkelsen vurderer kvinnene sin innsats til å være større innen alle oppgaver enn det mennene sier at den er. Det samme gjelder andre veien; også menn rapporterer høyere innsats enn det kvinnene sier at mennene gjør.

Undersøkelsen har derfor laget et gjennomsnitt av hva begge kjønn rapporterer, og bruker det som et grunnlag for hvor mye kvinner og menn legger ned av arbeid i hjemmet. Den viser også at det er større kjønnsforskjeller med økende alder. Eldre par har en mer tradisjonell arbeidsfordeling enn de yngre.

Undersøkelsen viser dessuten at kjønnsforskjellene er størst når det gjelder husarbeid, mens de er mindre når det kommer til å ta seg av barn. Norske mødre og fedre er temmelig likestilte i foreldrerollen, ifølge spørreundersøkelsen som ble utført under pandemien. Det er mest likestilling når det gjelder å leke med barn og å legge barn, mens det fremdeles er noe mer vanlig at kvinner har hovedansvaret for å kle på barn.

Likestilte kvinner mest fornøyd

I undersøkelsen er også parene spurt om de er fornøyd i parforholdet. Kvinnene er mest fornøyd i par der det er mest likestilling. Det er større utslag hos kvinner enn hos menn på hvor fornøyde de er med parforholdet ut fra hvor likestilte de er. Både kvinner og menn rapporterer større tilfredshet med arbeidsfordelingen når de er likestilte, men utslagene er større for kvinner.

Han viser til flere studier som forteller om dette. Blant annet en studie som viser en økning på hele 50 prosent i tvangsekteskap for unge jenter i Bangladesh når det er tørkeperioder. I år der det var hetebølge på mer enn 30 dager, økte tilfellene av jenter mellom 11 og 14 som ble giftet bort med hele 50 prosent. Studien fra Ohio State University så på til sammen 20 ulike studier, og konklusjonen er at klimaendringer fører til at flere unge jenter blir giftet bort. Studien fant at dette gjaldt i mange forskjellige land, og at det var tydeligst i land der det er kulturelt vanlig at brudgommens foreldre betaler for bruden.

– Vi har også informasjon fra rapporter som viser at det samme skjer i flere land og regioner, blant annet i Etiopia, sier Georgsen.

Han legger til at kvinner også rammes hardere av kjønnsbasert vold i hjemmet når det er høyere stressnivå, som for eksempel på grunn av lite mat, eller andre typer stress som klimaendringer fører med seg. Georgsen mener det ikke er overraskende at kvinner rammes ekstra hardt av klimaendringer.

– Det er det samme som skjer ved klimaendringer som ved andre kriser som krig og pandemi, nemlig at det rammer de aller mest sårbare aller hardest. Kvinner og jenter er ofte de mest sårbare, sier Georgsen.

Han viser til at det samme skjedde under pandemien. Også da så man store konsekvenser for jenter i det globale sør.

– Når skolene ble stengt, økte tallet på tenåringsgraviditeter. Da skolene åpnet igjen, var det mange jenter som aldri kom tilbake på skolen, sier han.

– Utslaget av kriser er voldsomme for de mest sårbare. Det er mye verre enn vi kan forestille oss, understreker han.

Klimakrisen rammer først og fremst mennesker i det globale sør hardt, fordi de av ulike årsaker har liten motstandsdyktighet mot tørke eller flom.

Må tenke på kjønn

Care er et utviklings- og nødhjelpsorganisasjon som særlig jobber med kvinner og jenters posisjon i verden, og med å styrke deres stilling. Organisasjonen spiller derfor inn til klimamøtet COP28 som nå foregår, at myndigheter må ha kjønnsaspektet med seg i vurderingen av både konsekvenser av klimaendringer og av tiltak som innføres.

– Vi ser også at det er få kvinner som er med i forhandlingene. I fjor var kun 37 prosent av de nasjonale delegatene som deltok på COP, kvinner. I år var kun 15 av de 133 verdenslederne som deltok i løpet av toppmøtets første uke, kvinner. Det som ofte skjer når kvinner er underrepresentert blant de som bestemmer, er at det oppstår en blindsone for kjønnsforskjeller, sier generalsekretæren.

Småbrukere

Økt risiko for tvangsekteskap er bare én av de alvorlige konsekvensene av klimaendringer som rammer kvinner og jenter. Med mer tørke må man ofte gå lengre for å hente vann. Dette er i mange land en oppgave for kvinner, og lengre vei fører til økt sikkerhetsrisiko, ifølge Georgsen. En annen konsekvens av klimaendringer som rammer kvinner, er i alle tilfellene der kvinner er ansvarlige for produksjonen av mat.

– Vi snakker om alle kvinnene som driver selvbergingslandbruk der de dyrker små jordflekker til seg og familien. Når det kommer tørke eller flom, så har ikke disse familiene en plan B. Da betyr det at de ikke får mat, sier Georgsen.

Han oppfordrer blant annet COP28 til å sørge for at skadefondet som skal bidra til å kompensere for skadene som kommer som følge av klimaendringer, har et kjønnsperspektiv. Med det mener han at tilgangen til kompensasjon ikke må knyttes bare til de store byene, men må være tilgjengelig for småbønder som driver med selvbergingsjordbruk på landsbygda. Disse bøndene er ofte kvinner, påpeker han.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Men du kan ikke være autist? Du ligner ikke på niesa mi/kameraten til sønnen min/gammelonkelen til naboen min» (stryk det som ikke passer). Eller hva med «det virker som om alle skal ha en diagnose nå til dags, autisme har jo blitt det nye ADHD».

Høres dette ut som noe du kunne ha sagt eller tenkt? Du er ikke alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre tilsvarende kommentarer selv. Jeg forstår at det er godt ment og jeg forstår at utsagnene og tankene kommer fra et litt uvitende sted. Jeg er likevel ganske trøtt av å få dem. For meg er autisme noe ganske annet enn mote. 

Passer ikke inn i bildet

Med mitt relativt normale liv, med ektemann, to barn og boliglån ser jeg kanskje ikke ut som den autisten du visste om da du var barn, eller den du fremdeles ser for deg. Du vet, den autisten som mangler et språk du forstår og som kanskje bor i en omsorgsbolig eller annen institusjon. Som kanskje går på spesialskole, og som i hvert fall ikke hadde de samme kompetansemålene på videregående som deg.

Jeg kræsjer nok også med bildet av den autistiske savanten. For eksempel Raymond Babbit i filmen Rainman (1988). Jeg har ikke fotografisk hukommelse. Jeg har ikke doktorgrad i en snever utkant av astrofysikken, og heller ingen togtabeller lagret i hodet. Jeg har, når sant skal sies, svært begrenset interesse for kjøretøy generelt. Så lenge bilen min ruller og går, og så lenge kollektivtrafikken tar meg dit jeg skal når jeg skal, fyller jeg livet og hodet mitt med andre ting. 

Vanskelige år

Jeg har like fullt fått en autismediagnose, som jeg både vedkjenner meg og føler at stemmer. Den var ikke enkel å få. Bak meg har jeg mange vanskelige år, hvor følelsen av utenforskap og det at jeg ikke fikk til det «alle andre» fikk til stod sterkt. Arbeidslivshistorien min består for det meste av ulike praksisplasser i regi av Nav. Jeg fullførte ikke videregående før jeg var tjuetre. Det fikk jeg til fordi skolen jeg gikk på var en liten enhet med små grupper, rause lærere og hvor toleransen for det litt uvanlige var på plass.

Jeg har tre havarerte studieforsøk bak meg. Ingen av dem ble avsluttet fordi jeg gikk lei, fordi jeg var for dum eller fordi jeg var lat. Men i mangel på andre forklaringer, var det det jeg fortalte meg selv. Ettersom de jeg studerte sammen med for det meste fullførte, var det mest logiske, slik jeg så det, at jeg rett og slett var udugelig.

Fikk diagnosen som 39-åring

I mange år gikk jeg rundt og trodde jeg hadde de samme forutsetningene som de rundt meg. Jeg greide ikke for mitt bare liv å forstå hvorfor jeg ikke fikk til først skole, deretter arbeidslivet like greit som de rundt meg. At det hele bunnet i udiagnostisert autisme streifet meg ikke i det hele tatt. Diagnosen fikk jeg ikke før jeg var 39. Det å få den er en av de virkelig store milepælene i livet mitt.

For meg er diagnosen både svar og aksept. Jeg fikk endelig svar på hvorfor jeg ikke har fått til det jeg har ønsket å få til, selv med både evner og vilje på plass. Jeg fikk svar på hvorfor jeg plutselig kan kjenne meg akutt utslitt av lys, lyder, andre mennesker og hverdagens stadige sceneskift.

Lærer saktere

Jeg kunne endelig slutte å tro at min manglende tilknytning til arbeidslivet, mine utallige mageplask i forsøk på å lande Jobben skyldtes at jeg enten var lat eller bare ikke ville det nok. Med diagnosen som forklaring, greide jeg omsider å se at jeg, med mine kommunikasjonsutfordringer, overstimulerte sanser og livslange søvnvansker faktisk har et annet utgangspunkt enn de fleste jeg tidligere sammenlignet meg selv med.

 Under utredningen ble det også avklart at jeg av og til prosesserer informasjon langsommere enn majoriteten. Plutselig kunne jeg forstå hvorfor jeg i flere arbeidsforsøk har irritert vettet av både arbeidsledere og kolleger, som har fått den noe utakknemlige jobben å lære meg opp. Jeg har både lært langsommere enn det de (og jeg selv) har forventet, og det har vært et sprik mellom det jeg jo er, oppegående og normalt intelligent, og hvor raskt jeg faktisk har evnet å omsette teori i praksis.

Etter at jeg fikk konstatert at jeg er autist, og at jeg har en litt annerledes hjerne, greide jeg endelig å godta meg selv. Jeg greide å slippe tanken om at jeg var et evig prosjekt som aldri kunne bli godt nok.

Slipper å finne på forklaringer 

I diagnosemanualen heter det «autismespekterforstyrrelse». Mange autister, meg selv inkludert, foretrekker «autismespekterdiagnose» Vi trenger kanskje diagnosebokser, jeg har jo selv hatt stor nytte av å endelig finne en mal jeg føler jeg passer inn i. Men selv om jeg forstår at termen «forstyrrelse» ikke handler om meg, synes jeg likevel den er ganske fæl. Vi med autismediagnose er forskjellige. Noen foretrekker å kalles autist, andre sier at de har autisme. Selv foretrekker jeg å kalles ved navnet mitt, Stine. Det er likevel et poeng for meg å av og til dele at jeg er autist. Jeg slipper å finne på kvasiplausible forklaringer på hvorfor jeg ikke jobber. Jeg får forklart hvorfor akkurat den sangen gjør vondt i hele kroppen min, og jeg får forståelse for hvorfor jeg ikke kan vente i «bare ti minutter» når jeg er overstimulert og må vekk. Og nå som jeg har funnet en boks å plassere meg i, og et samfunn bestående av autister hvor de fleste strever med de samme utfordringene som meg selv, forstår jeg endelig at jeg slett ikke er en feilvare.

– Motiverende, men mye er fortsatt uløst, sier gründer og programleder Christine Dancke. Hun påpeker at bransjen fortsatt er mannsdominert. 

I 2023 er fem av de ni mest strømmede låtene i Norge av kvinnelige artister. 

Øverst troner Emma Steinbakken med Floden som har over 28 millioner avspillinger. I tillegg ligger Steinbakkens låt Delilah på fjerdeplass på den samme lista. 24. november vant den unge artisten prisen årets artist under P3 Gull. 

Også Miley Cyrus med Flowers, Alessandra med Queen of Kings og Loreen med Tattoo er å finne på listen over de mest strømmede låtene i Norge.

– VISER AT KVINNER KAN BLI LYTTET TIL 

På lista over de mest strømmede artistene i Norge er to av ti kvinner. Her er Taylor Swift på førsteplass og Emma Steinbakken på tredjeplass. Swift er forøvrig den mest strømmede artisten på Spotify internasjonalt og på Apple Music. 

Christine Dancke mener det er lovende med så mange kvinner på toppen av listene i år. Hun er programleder, driver Vrang Produksjon, profilert DJ og har 20 års erfaring i musikkbransjen. Dancke er optimistisk på kvinnelige artisters vegne. Men samtidig realistisk med tanke på den dominansen mannlige artister fortsatt har i bransjen. 

– Disse listene er veldig lovende og trolig motiverende for kvinner som vil satse på en karriere innen musikk. Listene viser at det er mer variasjon i kjønnsbalansen dette året. Og sier noe om at kvinner definitivt kan bli lyttet til. 

Dancke trekker også fram debatten i fjor rundt mangelen på kvinnelige artister blant de som leverte de mest strømmede låtene, og at denne muligens kunne misforståes. 

– Det ble en debatt i fjor om at de mest strømmede artistene på Spotify bare var mannlige artister, og det kunne komme til uttrykk som at kvinner ikke lager god musikk. Men det er stor forskjell på det å strømme mest, og det å lage god musikk. Det går ikke an å kvalitetsvurdere musikk opp mot antall strømminger. 

– IKKE NOE MER ENN TRENDER

VG skrev 29. november at kjønnsbalansen blant de mest populære låtene har jevnet seg ut, med 50 prosent kvinnelige artister på topp 10. I fjor var det ingen kvinnelige artister på topp 10. Vil du si at kjønnsbalansen har tatt seg opp i musikkbransjen i 2023?

– Det er lovende at det er mer variert denne gangen, men i fjor hadde listene på Spotify en helt annen historie å fortelle. Vi kan derfor trolig ikke si at det i 2023 er oppnådd noe mer kjønnsbalanse i musikkbransjen. Disse listene speiler vanligvis ikke noe mer enn trender. Jeg skulle virkelig ønske at kjønn ikke hadde noe å si for hva en hører på. 

TUNG DOMINANS AV MENN

Dancke bruker TONO sine medlemstall for å eksemplifisere den tunge dominansen av menn i musikkbransjen. 

TONO forvalter de økonomiske opphavsrettighetene til komponister og sangtekstforfattere. De siste tallene fra TONOs medlemsmasse viser at per 31.12.2022 var 21,8 prosent av medlemmene kvinner. 

– Hvis du ser på TONO sine medlemstall, er det fortsatt stor forskjell mellom menn og kvinner når det kommer til andelen opphavspersoner i musikk. Hvis det hadde vært 50-50, ville kvinnelige musikere vært mer representert. Når det er så stor forskjell i aktive aktører, er det derfor viktig å ha dette i bakhodet når en diskuterer likestilling på lister. 

LES OGSÅ:

Er ordet SpelleMANN tolket litt vel bokstavelig?

(+) Neste bare kvinner på scenen

(+) Vil ha flere kvinner i musikkbransjen

ØNSKER STRENGERE KRAV TIL KJØNNSBALANSE

Hvorfor er det færre kvinner som velger å bli artister? Dancke mener at det er viktig å stille seg spørsmålet, og sier strukturene bak kan forklare hvorfor det er slik. I en sak på Gramo.no tidligere i høst uttalte hun at det i mye større grad bør stilles krav til mangfold når det deles ut penger. Hun argumenterte for at folk med penger og makt i musikkbransjen, slik som plateselskaper og de som styrer støtteordninger, bør stille krav for å endre egen bransje.  

– De artistene som er på årets Spotify-lister, har valgt å gå inn i en svært mannsdominert bransje. Det er utrolig viktig at bransjen selv ser på hvordan de kan skape flere av disse forbildene. De må legge opp til at det skal være like muligheter for å lykkes som artist uavhengig av om du er kvinne eller mann. 

– BEVEGER SEG FRAMOVER

Selv om Dancke mener at mye må endres i musikkbransjen til fordel for kvinnelige artister, ønsker hun også å skryte av musikkbransjen:

– Hvis det er én bransje som har beveget seg langt framover, så er det musikkbransjen,

Hun trekker fram noen gode kvinnelige musikkprestasjoner dette året som hun er imponert over. 

– Alessandra fra Eurovision i år har gjort det helt sjukt bra både i Norge og i utlandet. Det har også Randi Oline sin cover av Cezinandos Kristoffer Robin fra 2020. Det viser at det går an. 

I fremtiden kan vi kanskje slippe CO2-utslippene. For Equinor og staten ønsker å elektrifisere Melkøya. Samtidig planlegger de å øke gassproduksjonen og forlenge Snøhvit-feltet. Klimaregnskapet varierer alt etter hvem du spør, men Jonas Gahr Støre kaller det for det største, enkeltstående klimatiltaket fra en norsk regjering noensinne.   

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, ikledd en melkehvit genser for anledningen, sto ved statsministeren side i den kontroversielle saken. Han konstaterte:

“Det er en stor sak, det er en omfattende sak og en krevende sak”. 

Både Senterpartiet lokalt, naturvernorganisasjonene og reindriften har protestert over planene i lengre tid. Fordi det vil bety en massiv utbygging av vindkraft i hele regionen.  

– De fjerner hele vårt eksistensgrunnlag, sier reindriftssame Ellinor Utsi til ALTSÅ i etterkant av pressekonferansen. 

La fjella leve

“Duodji mu árbi – min arv. I dag broderer jeg teksten: Ellos luondu // La fjella leve!”, skrev hun på Facebook etter at hun hadde sett på pressekonferansen i Hammerfest. 

Bildet av henne som sitter og syr på en samisk kofte er nå i svart-hvitt. Ellinor Utsi sitter 368 kilometer lenger nord enn Hammerfest, en kort kjøretur utenfor tettstedet Kjøllefjord, i nærheten av sommerbeitet til reinsdyrene. Her driver de også reiselivsnæringen Davvi Siida. 

I hovedhuset bor de og arrangerer selskap for gjester. På treveggene henger samisk kunst, og i et karnapp med utsikt over en liten lavvo står sydukken til Ellinor med en kofte på. Skjønt, det har ikke vært mye tid til sying eller håndarbeid i det siste. Rommet har heller blitt brukt som kontor for å skrive svar til kommuner, NVE og utbyggere. 

– Man må nesten være samfunnsplanlegger for å ha fullstendig innsikt i alle lovene og reglene som gjelder. Men enten vi vil eller ikke, så må vi forholde oss til det. Så jeg har sagt at jeg skal ta den utposten. Snakke med journalister, skrive svar, lese lovverket og planene. Så kan de andre jobbe med næringen. 

Gjennom generasjoner har Ellinor Utsis familie jobbet med reindrift. Nå er de to sønnene hennes reineiere, og datteren er også tilknyttet næringen. 

– Reineiere. Det er det slektstavla mi viser så langt tilbake som det er mulig å komme, sier Utsi. 

Hvis barna hennes ikke hadde ønsket å leve av reindrift, hadde det kanskje vært annerledes. Men de vil ha reinflokken sin og leve slik som de har gjort i generasjoner før dem. 

– De forteller meg at det samiske i dem er så sterkt, og at det er så mye stolthet og glede i reindriftsnæringen. Det er det jeg kjemper for. Etterkommerne mine. 

Inviterte ministeren på besøk

Få dager etter pressekonferansen i Hammerfest, fikk Utsi høre at olje- og energiministeren skulle på besøk til Lebesby kommune for å snakke om vindmøllene før valget. Hun plukket opp telefonen. Etter 20 minutter hadde hun fått en avtale med statssekretæren hans. Ministeren skulle komme på besøk til henne også. 

De tok imot ham i jordgammen, en lávndjebuvri, som de bygde under pandemien. Den står på plassen utenfor hovedhuset, sammen med to små hytter som de leier ut til overnattingsgjester og turister.  

Jordgammen er rund, moderne og med plass til trebenker rundt ildstedet. Vanligvis er det gjester fra Hurtigruten som sitter her for å høre om samisk historie og kultur, med ulltepper med samisk design signert Ellinor Utsi i ryggen. Men nå var det olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) som satt her. Sammen med ordføreren i kommunen, Sigurd Rafaelsen (Ap). 

De tente i den åpne peisen midt i rommet og serverte rykende varm suppe, mens Utsi fortalte om reindriften som har eksistert gjennom generasjoner i 7000 år. Hvordan skal de klare å bevare den de neste 7000 årene hvis vindmølleutbyggingen kommer?

– Vi må ivareta reindriften på en så god måte som overhodet mulig. Så de får et livsgrunnlag som står seg i et generasjonsperspektiv, sa Terje Aasland til NRK i jordgammen. 

Utsi er ikke overbevist. 

– Jeg har ikke tillit til ham. Et slikt møte er et steg for å bygge tillit. Hvis man skal si at man har tillit, så må resultatene vise det, sier hun i etterkant til Altså. 

Sparker hardt fra seg

Ellinor Guttorm Utsi har aldri vært redd for å si hva hun mener. Verken til ministre, politikere eller næringslivsledere. Flere ganger har hun skapt avisoverskrifter. Som da hun truet med boikott av Hurtigruten etter at Trygve Hegnar skrev lederen Grådige samer i Finansavisen.

– Jeg kan ikke la Hegnar herje med vårt folk, sa hun til NRK. 

– For meg har det samiske alltid vært noe trygt og godt. Og opprørsk, forklarer hun til ALTSÅ. 

Ellinor Guttorm Utsi har sparket oppover helt siden hun var liten. 

I 1972, samme år som Norge ratifiserte FN-konvensjonen som sa at “i de stater hvor det finnes etniske, religiøse, eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til … å dyrke sin egen kultur … eller bruke sitt eget språk”, kom rektoren hjem til familien Utsi. 

Faren var, som alltid, borte med reinen, men moren tok imot rektoren på det lille kjøkkenet hos familien Guttorm i Tana.

Rektoren spurte om Ellinor skulle ha samisk som andrespråk på skolen. Det hadde ikke vært mulig før nå. Hun husker godt hvordan hun, da hun hørte spørsmålet, tok fart, løp mot ham og sparket ham i leggen. 

– Jeg syntes det var så unødvendig å komme og spørre om det. Det var jo så opplagt. Selvfølgelig skulle jeg ha samisk som andrespråk!

700 dager siden Fosen-dommen

Lyngen som omkranser huset til Ellinor Utsi har fått striper av gult og rødt i seg. Høsten er i anmarsj. Når klokka er 09, minner Nyhetsmorgen oss på hvilken dag det er: 

“Fosen-aktivistene varsler nye demonstrasjoner. I dag er det 700 dager siden Høyesterett slo fast at vindturbinene på Fosen var satt opp i strid med rettighetene til samene. Olje- og energidepartementet viser til at det fremdeles er mekling i saken.”

Det er også valgdag, og mens Ellinor tenner opp ildstedet i den runde jordgammen, åpnes stemmeurnene i Kjøllefjord, administrasjonssenteret i Lebesby kommune.

Når velgerne går inn i avlukkene og stemmeurnene fylles opp med valgkort fra de 999 stemmeberettigede i Lebesby kommune, er det elektrifiseringen av Melkøya og Norges klimamål som ligger i potten. 

De to største vindkraftprosjektene ligger i Lebesby kommune: Davvi og Laksefjorden vindkraftverk. De kan produsere en vesentlig del av kraften som trengs for å elektrifisere Melkøya. Davvi er det klart største, med planer om 174 vindmøller som er opptil 200 meter høye, og en årsproduksjon på 2,7 TWh.  

Vindkraftverkene, samt de nye kraftledningene og det omfattende veinettet som følger med, ligger i trekk- og flytteleien til blant annet familien Utsi i reindistrikt ni. Det er også foreslått et vindkraftanlegg midt i reinbeiteområdet deres, på Sandfjellet. Her kan det komme 100 vindturbiner. 

Reineierne har lenge protestert, og i valgkampen fikk de allierte i Senterpartiet og SV lokalt. De frykter skyhøye strømregninger og mener utbyggingen vil føre til uakseptable inngrep i uberørt natur. 

Arbeiderpartiet derimot er for vindmøllene. Hvis det blir ja til vindmøllene, og Davvi bygges, vil inntektene på 90-95 millioner kroner i året gå til Lebesby kommune og tilsvare omtrent en 50 prosent økning av kommunebudsjettet. 

Sliten av å være same

Etter at valglokalet stengte i høst, var det valgvake i kjelleren på det lokale hotellet. Ellinor Utsi var usikker på om hun skulle. Hun føler seg ikke særlig hjemme i Kjøllefjord nå. Den siste tiden, særlig med Fosen-saken i mediebildet,  har stemningen mot reineierne blitt merkbart annerledes.

Ellinor Utsi merker at mer grums kommer til overflaten. 

– Vi reindriftssamer blir overført en skam, fordi de mener at vi er til hinder for samfunnsutviklinga. Og skam er noe av det verste du kan påføre en annen. Skal vi fremdeles måtte bære på skam fordi vi er samer? Fremdeles, i 2023?

Egentlig har Ellinor Utsi mest lyst til å pakke bort kontoret, datamaskinen, alle dokumentene. Det hun egentlig vil bruke tiden på er å sy, strikke, være med barnebarna og leve et vanlig liv. 

– Jeg er sliten av å være same. Du må hele tiden stå i kamp. Hvordan hadde det vært å slippe? Å ikke måtte lese plan- og bygningsloven, skrive høringsuttalelser, gå i møte med utbyggerne og NVE? Gi meg heller livet mitt tilbake. 

Mener utbygging er viktig for å bevare samiske

Kjøllefjord er et tettsted som siden 1500-tallet har vært en smeltedigel for fiskere, samer og handelsmenn. Her er det flere fiskebedrifter, en stor kystflåte og rundt 1200 mennesker som bor i fargerike trehus med bratte tak; en typisk etterkrigsbebyggelse ettersom hele byen ble brent ned og jevnet med jorden av tyskerne. 

Stemmelokalene har stengt på rådhuset, og det fylles øl i glassene mens NRKs team rigger seg til. De skal gå direkte så snart valgresultatet er klart. 

Ordfører Sigurd Kvammen Rafaelsen (Ap) vet ennå ikke om han skal sitte som ordfører i fire nye år. Men han har god tro før valgresultatene kommer. Han mener mange setter pris på at de ønsker vindkraftutbygging i kommunen. For mange er det synonymt med arbeidsplasser og aktiviteter som gjør at folk ønsker å bo i kommunen. 

Rafaelsen mener vindkraftutbyggingen også er viktig for å bevare det samiske. 

– En av de største utfordringene for det samiske samfunnet er befolkningsutviklingen. Det er utrolig viktig at det bor folk i Finnmark, også for å holde det samiske i hevd. Vi trenger gode helsetjenester, god skolegang og at vår infrastruktur legger til rette for innbyggere og næringsliv. Vi må ha alle med for å bygge en sterk region.

Hva tenker du på da?

– Vi bor i et samisk samfunn. Hele Finnmark er en blanding av kvensk, norsk og samisk. Hvis det ikke bor folk i Finnmark, så betyr det at det ikke bor folk i de samiske samfunnene. Man er avhengig av folk for å videreføre tradisjonen. 

Samtidig mener flere reindriftssamer at utbyggingen truer deres eksistens og livsgrunnlag? 

– Man må ha aksept for at det er ulike meninger, også om store arealkrevende inngrep. Det vil det være, og det er viktig å ha gode prosesser slik at man kan gjøre gode tilpasninger, sier han til ALTSÅ denne kvelden i september, før han går ned til valgvaken. ALTSÅ slår følge for å få med seg stemningen denne viktige dagen. Lokalvalget vil være avgjørende viktig både for de som ønsker vindkraften velkommen og for de som frykter utbyggingen.

Plutselig går strømmen. Det blir mørkt på hele hotellet og den store skjermen som viser valgsendingen til NRK går i svart. Strømbrudd er ikke så uvanlig her. Vinteren i 2021 var strømmen borte i flere døgn. Det er de gamle kraftlinjene som får skylden. 

Flertallet ville ha vindkraft

Under valgvaken var det flere som ga uttrykk for støtte til kraftutbyggingen, både med tanke på næringslivet og for å få mer stabil strømforsyning. Flere ytret også skarp kritikk og motstand mot vern av reindriften. Ingen ønsker å stå fram med kritikken sin i ALTSÅ.

Det er NRKs reporter som kunngjør de første valgprognosene. Nesten 60 prosent av stemmene går til Arbeiderpartiet. Jubelen står i taket ved det største bordet med de røde rosene på. Det er en tydelig støtte til partiet som ønsker å bygge ut vindkraft i kommunen. 

Syv nye prosjekter etter valgkampen var over

Da statsministeren og energiministeren lovet et gigantisk kraftløft i Finnmark fra parkeringsplassen til Equinor i Hammerfest i august, lovet de også at det skulle skje raskt. 

Saksbehandlingen skulle skje på et «hurtigspor», og denne høsten har NVE fulgt regjeringens arbeidsordre. De satt fristen til 17. november, innen da måtte alle aktører se på gamle og nye vindkraftplaner. 

Nå har flere nye store vindkraftprosjekter, mange av dem ukjent for de fleste, inkludert reindriftsutøverne, blitt lansert. Før valget var det fem prosjekter. Nå har det kommet syv nye i området. Det vil si 12 prosjekter totalt. 

Syv av dem berører reinbeiteområdene til Ellinor Utsi og hennes reinbeitedistrikt. 

– For oss er det ikke noe liv igjen hvis disse planene blir realisert. Det er ingen som kan leve i en sånn kraftjungel.

Ikke alle prosjektene vil få konsesjon

Olje- og energiminister Terje Aasland sier til ALTSÅ at han har lærte mye av møtet med Ellinor Utsi i sommer.

– Det vil jeg ta med meg videre i arbeidet med å avbøte tiltakene, sier han, og viser til at regjeringen har sagt at de vil finne tiltak som skal avbøte arealkonflikten med reinnæringen.

Han sier videre at det er stort behov for mer kraft i Finnmark, samtidig som det er små muligheter for å bygge ny kraft.

– Det må skje på en god og trygg måte for natur og reindrift. Det er viktig for regjeringen å legge til rette for at reindriftens driftsgrunnlag sikres i et generasjonsperspektiv. Det er også et strengt regelverk som sier at nye prosjekter for nett og produksjon ikke skal få ut. over reindriftas rettigheter, understreker han.

Aasland understreker videre at anslaget som er gitt for mulig kraftutbygging i Finnmark ikke er knyttet til konkrete prosjekter. I stedet er det basert på at tiltak i nettet, forutsatt at det vil bli gitt nødvendige konsesjoner, vil gjøre kraftsystemet i stand til å ta imot minst 670 MW økt kraftproduksjon totalt i Finnmark, opplyser han.

– Av det har 170 MW fått konsesjon. Foreløpig er det meldt om prosjekter i Finnmark på omlag 9000 MW. Det er betydelig mer enn det som faktisk vil bli realisert. For å oppfylle ambisjonene i kraft- og industriløftet, trengs ett til to nye vindkraftprosjekter, sier han videre.

Hvilke det ender opp med, vil bli avgjort i konsesjonsbehandlingen.

Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Likestilling er et sentralt tema i Norges omdømmebygging og ofte fremhevet som en eksportvare i godt selskap med laksen. Samtidig har den såkalte arbeidslinja, målet om å få flest mulig ut i lønnet arbeid, tradisjonelt vært det fremste middelet for likestilling og integrering i Norge. 

For å oppnå dette har Norge implementert tiltak som bedre tilgang til utdanning, barnehageutbygging, foreldrepermisjon og fleksibel arbeidstid for å bedre kvinners deltakelse i arbeidslivet – også kjent som statsfeminisme.

Men selv om det ikke skorter på resultater som viser at disse tiltakene har hatt effekt, gjenstår det fortsatt ulikhet på arbeidsplassen.

MELLOM FIRE VEGGER

Kvinner tjener i gjennomsnitt rundt 88 prosent av menns gjennomsnittlige månedslønn i Norge, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2022. Core – Senter for likestillingsforskning sitt topplederbarometer fra 2022 viser at bare 27 prosent av topplederne i de 200 største selskapene i Norge, er kvinner. 

I tillegg er kvinner mer sykmeldt enn menn. Ifølge SSB var kvinners sykefraværsprosent i Norge i andre kvartal 2023 på 6,58 prosent, mens menns sykefraværsprosent var 5,06 prosent. En mulig årsak til dette kan være at kvinner opplever dobbeltarbeid og utmattelse. 

Kan årsaken og løsningen til denne ulikestillingen ligge mellom fire vegger?

HJEM KJÆRE HJEM

Hjemmet er ofte portrettert som en arena for kjærlighet, omsorg og trygghet. Det er sted for det sedvanlige, det rituelle – rødvin og Nytt på nytt fredag kveld og pinnekjøtt på julaften. Men hjemmet rommer også vaner og tradisjoner av mer beklagelig sort. Selv etter mange tiår med likestillingspolitikk, er det fortsatt kvinner som gjør mesteparten av det ulønnede arbeidet i landets husholdninger. 

I hjemmet viderefører vi tatt for gitt-heter, som at det er mor som har oversikt over bursdager i kommende kvartal, over hva som må gjøres av husarbeid og hva som må handles inn, og legger inn den største praktiske innsatsen i husarbeidet. Selv om denne omsorgen og dedikasjonen til familien er verdifull, har det også skapt et klima for kjønnsulikhet.

NESTEN EN TIME UBETALT HVER DAG

Den siste tidsbrukundersøkelsen fra SSB fra 2010 viser at kvinner bruker i snitt 50 minutter mer på husarbeid og ulønnet omsorgsarbeid enn menn. Dette inkluderer slikt som matlaging, renhold, klesvask, barnepass og pleie av familiemedlemmer. Ergo nedlegger kvinner nesten en time mer arbeid per dag. Det medfører en nokså betydelig forskjell på et år, for ikke å snakke gjennom et helt yrkesliv. Så lenge kvinner fortsatt i stor grad er ansvarlige for de fleste oppgaver knyttet til husholdning og omsorg for barn og eldre familiemedlemmer, selv om de også har deltids- eller heltidsjobber utenfor hjemmet, er de i større grad enn menn under et ekstra arbeidspress. 

Det er meget nærliggende at dette ekstra arbeidspresset kan ha negative konsekvenser for kvinners kapasitet i karrierelivet, og dermed også kvinners økonomi. 

DET ANDRE SKIFTET

For å forstå dybden av denne problematikken, er det verdifullt å se på arbeidet til sosiologen Arlie Russell Hochschild. I hennes bok fra 1989, The Second Shift: Working Parents and the Revolution at Home, undersøkte Hochschild hvordan amerikanske heltidsarbeidende middelklassepar med barn delte det ulønnede arbeidet i hjemmet. Studien baserte seg på intervjuer med 50 par gjennom 1970- og 80-tallet. Begrepet «the second shift», ble brukt av en av kvinnene som ble intervjuet for å beskrive det arbeidet som ventet henne hjemme etter en gjennomført arbeidsdag – «It feels like a second shift». 

Resultatet av studien viste at kvinner fortsatt tok seg av størstedelen av det ubetalte arbeidet i hjemmet, til tross for at begge var i arbeid. Hochschilds studie føyde seg dessuten inn i en rekke studier på kvinners liv på 1970- og 80-tallet.

I denne perioden bidro empiriske studier av kvinners ulønnede hus- og omsorgsarbeid til å utfordre den dominerende forståelsen av arbeid som lønnsarbeid. Det var slettes ikke bare den offentlige sfære som var arena for arbeid. Mellom fire vegger foregikk arbeid fra morgen til kveld, og slik er det fortsatt. 

DET TREDJE SKIFTET OG EMOSJONELT ARBEID

Debatten rundt ulønnet arbeid kommer stadig tilbake, og siden Hochschilds bidrag har et nytt begrep kommet på banen. «Det tredje skiftet» refererer til det usynlige tilretteleggingsarbeidet som gjøres i familier, som oppgaver knyttet til planlegging og koordinering av barneomsorg, deriblant bursdager, fritidsaktiviteter og oppfølging med skole og barnehage. 

Tilfører vi Hochschilds begrep «emosjonelt arbeid» til denne potten, sitter vi med en god mengde arbeid som kvinner sysler med både under og etter arbeidstid. Dette arbeidet stiller krav som trøst, smil, høflighet, engasjement og empati, uavhengig av dagsform og humør. Undersøkelser gjort av Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) viser at arbeidstakere med denne type krav, har en økt risiko for sykefravær. Da kan vi tenke oss hva slags arbeidstrykk dette også medfører i hjemmet.

De tre begrepene illustrerer at ulikestillingen i hjemmet er et gjennomgående fenomen, de kan ikke bare reduseres til enkelterfaringer. 1970-tallsfeminismens slagord «Det personlige er politisk» er således stadig relevant.

PATRIARKATETS SISTE SKANSE

Familien som «patriarkatets siste skanse» er et begrep brukt av jusprofessor Hege Brækhus, som har forsket på likestilling i Norge siden 1970-tallet. Hun hevder at det er kvinners fortsatte omsorgsarbeid i familien som hindrer dem i å oppnå likestilling med menn. Det kan være at hjemmets ulikestilling har blitt oversett i favør av sterke politiske insentiver for å fremme kvinners deltakelse i arbeidslivet, for eksempel kvotering. Og det er kanskje ikke rart – å skulle innføre likestilling i hjemmene kan virke som en vidløftig ambisjon, uegnet til å oversette til konkrete statsfeministiske tiltak. 

Likevel er det på tide å adressere denne ulikheten.

TYNGET AV SKITTENTØY

Skeivfordeling av husarbeid har konsekvenser forbi at gnisten i parforholdet visner hen – det går utover kvinners samlede kapasitet og reelle evne til å realisere seg i karriere og samfunnsliv. Gjennom en mer likestilt fordeling av ansvar og oppgaver kan vi bidra til å bryte ned kjønnsbaserte ulikheter og skape et mer rettferdig og inkluderende samfunn. 

Hjemmet, som en grunnleggende enhet i samfunnet, har potensial til å være en katalysator for positiv endring. Ved å endre praksis og holdninger i våre nærmeste omgivelser, kan vi legge grunnlaget for en mer likestilt fremtid, der kvinner har like muligheter til å rykke fram i den offentlige sfære. La oss starte med å bygge et likestilt hjem, der kvinner ikke er tynget av skittentøy og en ulønnet stilling som administrerende direktør mellom fire vegger. Dette kan være startpunktet for å få bukt med patriarkatets siste skanse.

Studien Early Intervention after Rape, forkortet EIR, er en del av hennes doktorgrad.. Den er tilknyttet NTNU og St. Olavs hospital i Trondheim, og hensikten er å undersøke om eksponeringsbasert behandling på et tidlig tidspunkt etter voldtekten kan bidra til å forebygge posttraumatisk stresslidelse.

Snakk om det

Haugen peker på at voldtekt er et tabubelagt tema i samfunnet.

– Hvis du krasjer med bil på vei til jobben, så vil du antagelig fortelle om det etterpå. Du vil si det til alle du møter den dagen, du vil gjengi hendelsesforløpet, fortelle om hvor teit den andre sjåføren var, og hva som var årsaken til kollisjonen. Det er ingen stengsler for at du kan dele av den traumatiske erfaringen din. Kanskje innser du at du ble så rystet at du blir hjemme fra jobb noen dager for å slappe av og komme deg. Du behandler deg selv som om noe ekstraordinært har skjedd, sier Haugen.

Og nettopp det å forholde seg til en ekstraordinær hendelse som noe ekstraordinært er en del av naturlig tilfriskning i etterkant, forteller hun.

Men la oss si at traumet ikke er en bilulykke, men en voldtekt. Da håndterer de aller fleste dette helt annerledes.

– De fleste drar på jobb neste dag, og de sier ingenting til noen. De later som det ikke har skjedd noe ekstraordinært, sier hun, og forklarer at det er dette EIR-studien handler om.

I studien skal deltakerne trene på å forholde seg til overgrepet. Alle som deltar, får inntil fem timer med samtale, der hensikten er å trene seg til å forholde seg til det som har skjedd.

– Vi prøver å etterligne det som fører til naturlig tilfriskning etter et traume, sier Haugen.

Å bearbeide det som har skjedd er ett av de viktige temaene i ALTSÅs nye podkastserie En dag i august. Der forteller “Lea” om sin opplevelse med voldtekt, om egne reaksjoner og ikke minst om hvilken hjelp hun trengte for å komme seg videre i livet.

Du kan høre podkasten her, eller der du vanligvis hører podkast. Podkasten er gratis å lytte til.

Unngår å tenke på det

En studie fra WHO har vist at av alle typer traumer, er voldtekt en av de som gir høyest risiko for å utvikle posttraumatiske stressplager i etterkant. Studier viser at 30-70 prosent får PTSD-symptomer etter overgrep.

– Med EIR-studien vil vi undersøke om tidlig intervensjon kan forebygge PTSD hos overgrepsutsatte, forklarer Haugen.

Deltakerne blir rekruttert blant kvinner som oppsøker tre ulike overgrepsmottak her i landet. Ved disse mottakene har ansatte fått opplæring i en behandlingsform som heter Prolonged Exposure (PE), en type eksponeringsterapi. Denne behandlingen skal hjelpe kvinnene til å forholde seg til voldtekten, til å forstå egne reaksjoner og til å gjenvinne funksjoner de hadde før voldtekten. I PE blir det jobbet med tanker knyttet til skyld og skam, og å redusere unnvikelse.

– Etter et overgrep er det mange som unngår å tenke på overgrepet. Mange vil også unngå ting som kan minne om det som har skjedd, og det er vanlig å holde seg opptatt av andre ting for å unngå sine egne tanker og følelser. Det kan være å jobbe mye, være sosial hele tiden eller scrolle i alle ledige øyeblikk, forklarer Haugen.

Andre, sier hun, kan bli mindre aktive, og unngår på den måten alt som kan minne om det som har skjedd.

– Dette kan bli en ond sirkel av unnvikelse som påvirker funksjonen i dagliglivet, sier hun.

Trener på å forholde seg til voldtekten

I behandling med PE trener deltakerne på å opprettholde tidligere funksjon i stedet for å unngå steder og aktiviteter som minner om overgrepet. De lærer at det ikke er farlig å tenke på det som har skjedd, selv om det føles vondt. Ved å snakke om det, kan deltakerne ta stilling til urealistiske overbevisninger som ofte oppstår etter voldtekt: Var det min skyld? Var jeg tydelig nok? Jeg burde ikke vært så  full.

– Vi vet at mange har følelser som skyld og skam etter en voldtekt. Dette kan være en årsak til at det er vanskelig å snakke om det. Man er redd for å få bekreftet fra andre at den vonde opplevelsen faktisk var ens egen feil, sier psykologen.

Men når man ikke forholder seg til det som skjedde, får man heller aldri muligheten til å ta stilling til det, eller utfordret de tankene som har oppstått, påpeker psykologen.

– Ved å snakke om hendelsen, kan man lettere også vurdere hva som skjedde og hva som eventuelt burde vært gjort annerledes . Og følelsen kan lettere slippe taket, sier Haugen.

Ulik behandling

Halvparten av de som sier ja til å være med på studien, får tilbud om PE-behandling. Den andre halvparten får den behandlingen som alle andre får ved det aktuelle overgrepsmottaket. På denne måten håper forskerne å finne ut om behandlingen med eksponering er effektiv for å forhindre PTSD hos overgrepsutsatte.

Tilbudet rundt om på overgrepsmottakene varierer, opplyser Haugen. Med denne forskningen ønsker hun at vi skal få mer kunnskapsbasert behandling, og at den skal gis til alle som oppsøker overgrepsmottak hvis studien viser at den fungerer.

– Vi skulle aller helst også nådd de som aldri kommer til noe overgrepsmottak og som aldri forteller det til noen. Men nå vil vi forhåpentligvis få bedre kunnskap om hva som hjelper og hvem som har best utbytte av denne typen behandling, sier hun.

Du kan høre hva som hjalp «Lea» i podkasten En dag i august.

Tallet på drepte har ifølge helsedepartementet til Hamas passert 11 255 personer per 13. november. 27. oktober la helsedepartementet fram en rapport med navn og id-nummer på i alt 6747 drepte palestinere mellom 7. og 26. oktober. Dette melder VG som har systematisert dataene. Ifølge oversikten VG har laget, er det ingen alder der det er flere drepte, enn fem år. Ifølge VG er totalt 41 prosent av alle de som er rapportert drept mellom 7. oktober og 13. november, barn.

VG opplyser at tallene på drepte som Hamas har oppgitt ved tidligere kriger, har vist seg å stemme godt overens med det uavhengige organisasjoner kommer fram til i ettertid. Avisen understreker likevel at tallene ikke er basert på uavhengige undersøkelser.

Horribel situasjon

– Det er en helt horribel situasjon. Mine kollegaer i Gaza forteller at det er som å leve i en skrekkfilm, forteller Hilde Sofie Pettersen i Care.

– Folk er beordret til å flykte sørover på Gaza-stripen, men heller ikke de mange som har flyktet dit, er trygge. Barna gruer seg for å sove, fordi de vet at de blir vekket av bombene – livredde. En kollega som oppholder seg i Rafah-området, altså sør mot grensen til Egypt dit folk er beordret om å evakuere til, fortalte nylig at to av nabohusene til huset hvor hun og 13 familiemedlemmer søker tilflukt i, ble jevnet med jorden, sier hun.

Pettersen kan også fortelle at fordi folk bor så utrolig tett, sprer sykdommer seg. FNs organisasjon for koordinering av humanitær innsats, OCHA, estimerer at det i gjennomsnitt er 160 personer som deler på ett toalett, og 700 personer som deler en dusj, opplyser hun.

– Matmangel, vannmangel og hygieneutfordringer utgjør i seg selv en trussel mot folks liv – så kommer bombingen i tillegg.

Kritisk for fødende

Pettersen opplyser at det var omtrent 50 000 gravide kvinner i Gaza da krigen startet. Care har laget egne analyser som viser at 160-180 kvinner skal føde hver dag.

– Når sykehusene stenger en etter en, blir det å føde potensielt livsfarlig både for mor og barn, sier hun.

– Vi har fått rapporter om at keisersnitt utføres uten bedøvelse, fordi sykehusene mangler medisiner. Vi hører om sår som renses med eddikk. Nå stenger sykehusene en etter en, og det er risikofylt å forflytte seg. Det er en rask utvikling i negativ retning. Vi frykter at stadig færre får tilgang på helsehjelp ved fødsel. Allerede for to uker siden var kapasiteten så lav at nybakte mødre ble sendt hjem fra sykehus etter tre timer. Det er mangel på morsmelkerstatning, og mangel på rent vann å blande den med, sier hun.

Fare for overgrep

Care er også ekstra bekymret sikkerheten til jenter og kvinner generelt.

– Vi vet at overgrep og vold ofte øker i kriser, sier hun

Har dere rapporter på at kvinner er spesielt utsatt for overgrep nå under krigen?

– Vi har ingen konkrete rapporter vi kan dele per nå, sier Pettersen.

Men på generelt grunnlag sier hun at det er en fare for økt kjønnsbasert vold når et område er veldig tett befolket og det ikke finnes dører man kan lukke og låse.

– Det er noe som så definitivt er tilfelle i Gaza nå, så er det grunn til å frykte at kjønnsbasert vold øker. Vi hører at kvinner og jenter tar forholdsregler, som for eksempel å være flere sammen når de går på do, fordi de er redde for hva som kan skje med dem dersom de går alene, sier hun.

Pettersen peker videre på at hygiene er en ekstra utfordring for jenter i forbindelse med mensen.

– En helt hverdagslig ting som mensen blir ekstremt utfordrende når det er mangel på selv vann for å vaske seg, når man ikke har tilgang til rene toaletter, når det er mangel på bind og tamponger eller medisiner for å utsette mensen.

Drikker vann fra bassenget

Care har lokalt ansatte i Gaza. De har som mange andre sivile dratt fra nord til sør, etter sterke oppfordringer fra Israel. Der opplever de mangel på mat og vann, og sikkerhetssituasjonen er svært utfordrende, forteller kommunikasjonssjefen i Care. Hun har selv hatt kontakt med noen av organisasjonens ansatte i Gaza, og kan fortelle at de ansatte rapporterer om mangel på det meste.

– Nødhjelpen som har kommet inn til nå, er en dråpe i havet, men hver dråpe hjelper. En kollega forteller at de hver dag forsøker å bytte til seg eller kjøpe enten linser, mel eller hermetisk mat, men det er veldig lite å få tak i nå. Får de tak i mat, må de sanke ved og tenne opp bål for å tilberede den, sier hun.

– En annen kollega fortalte at de sparer det lille de har av rent vann til morsmelkerstatning for babyen, mens de andre i familien drikker forurenset vann. Barna gråter etter mat, men foreldrene må rasjonere på det lille de har. En av våre ansatte deler et hus med 120 andre. De sover på skift, og drikker vann fra et skittent basseng. Alle gjør det de kan for å klare seg, men vi er veldig, veldig bekymret for våre kollegaer, våre partnere og alle andre sivile i Gaza nå.

Rammer sivile

Oversikten fra helsedepartementet i Gaza forteller om høye dødstall blant barn. Hvorfor er barn særlig utsatte?

– Omkring halvparten av Gazas befolkning er barn, og barnekroppen er særlig sårbar, sier Pettersen.

Tallene fra Hamas viser også at av de drepte mellom 7. og 26. oktober, er 1681 kvinner og 2401 menn.

Hvordan forklarer du den høye andelen kvinner som blir drept?

– Det er omtrent like mange drepte menn og kvinner, ifølge oversiktene fra OCHA. Når så mange kvinner er drept, peker det først og fremst på hvor mange sivile som er drept. Når tettbebygde strøk bombes, som er tilfelle i Gaza nå, blir det enorme sivile tap. Da er ingen trygge. Ikke kvinner, ikke barn, ikke besteforeldre, sier Hilde Sofie Pettersen.

Den nåværende krigen i Gaza startet etter at Hamas drepte 1200 israelere og tok omlag 240 gisler med inn i Gaza. Minst 31 av de drepte under Hamas sitt angrep 7. oktober, var barn, ifølge israelske myndigheter.

Da livet var tungt som bly, dro Margreth Olin til foreldrene for å hente krefter. Faren sa: Vi trenger å gå i et år. Det er blitt til den Oscar-nominerte filmen Fedrelandet.

ALTSÅ snakker med Margreth Olin på telefon til Stranda. Hun tar en pust i bakken i hjembygda noen dager før hun skal ut og reise sammen med den nye filmen sin, fra kino til kino, fra festival til festival, fra land til land.

Hun hiver på seg yttertøy, praten vår skjer mens hun går tur i høstlig vestland.

Hvor er du akkurat nå?

– Jeg går nedover veien med sola midt i ansiktet og vinden i ryggen. Det er gul løvskog her, ved huset der jeg vokste opp. Jeg tar en pause her med pappa, før Oscar-kampanjen begynner.

Margreth Olin og faren er på langturer oppover i fjellet gjennom et helt år i denne filmen. De går på breen, inne i breen, lytter til isen som synger, isen som smelter. Faren snakker om naturens gang, datteren spør, han svarer og peker på alt som er verdt å ta vare på. Han er gammel, beveger seg sakte, bærer med seg livserfaring og klokskap. Med seige steg klyver han opp de bratte fjellsidene, viser vei.

Margreth Olins stemme åpner filmen: Hun undres, deler et barndomsminne, snakker med foreldrene. Personlige samtaler om å være glade i hverandre. Hun er åpen om hvor redd hun er for å miste dem. Moren forteller at hun ønsker seg så gjerne å dø før ektemannen. Vi får se paret holde om hverandre, tøyse, snakke alvor, danse. Faren vandrer. Moren synger. De gamle holder om hverandre, danser ute ved bålet.

– Jeg tenkte at jeg måtte utsette alt

Fedrelandet hadde premiere ute i naturen på ti utvalgte steder over hele landet utpå

sensommeren i år. Margreth Olin så den sammen med moren og faren, de eneste menneskene som er med i denne naturdokumentaren fra den urørte Oldedalen og de majestetiske fjellandskapene rundt. Bare noen dager senere døde moren.

– Det var så brått og uventa det som skjedde med mamma, det er nesten ikke til å tro at det skjedde sånn, sier filmskaperen.

– Heldigvis har jeg alltid hatt et veldig godt forhold til begge mine foreldre. Vi har ikke hatt noe uoppgjort, noe usnakka. Vi har snakka om alt, alltid, mamma og jeg. Vi snakka også om premieren. Om utendørsvisningene rundt i landet, at de skulle være gratis og åpne for alle, en gave til folk i deres egen nærnatur. Pappa innledet visningen i Oldedalen … åh, det var en så utrolig fin opplevelse å få se den sammen!

– Så får mamma hjerneblødning bare noen timer etter arrangementet. Når man står midt i noe sånn, tenker man ikke på film eller arbeid. Jeg tenkte at jeg måtte utsette alt.

Olin snakket med fastlegen, fortalte at hun sto foran en stor lansering, med kalenderen

teppelagt med visninger.

– Hvordan skulle jeg dra på filmvisninger og ikke si noe om det jeg var helt fylt av: Mammas død.

– Føler du at du kan, så gjør det, sa legen.

– Dere er ikke den eneste familien i sorg. Om noen blir sterkt berørt og kan hente fram sin egen sorg, da er det god folkehelse.

Men det var farens ord som veide tyngst.

– Jeg sa til ham at det viktigste for meg er hva du tenker, pappa. Vi har lagt ned så mye arbeid sammen, vi tre. Jeg har tenkt litt på det, sa han da. Du har jo gjort alt arbeidet og filmen skal ut i Norge og utlandet. Det blir tungt for deg om du skal avlyse nå og begynne på nytt. Dette som du står i nå, kommer du til å være i. Det blir ikke lettere senere. Bare la filmen gå sin gang. Og om du ikke orker å reise med filmen, kommer alle til å forstå det.

– Klarer han, så klarer jeg

Olin forteller om premieren i den store salen på Colosseum i Oslo, der man takker av alle og feirer de som har vært med å lage filmen. Hvordan skulle hun gjøre det?

– Pappa sa: Om du vil, så blir jeg med. Er vi sammen, så klarer vi det. Og jeg tenkte at klarer han, så klarer jeg.

– På scenen den dagen var jeg helt nummen og på utsiden av alt. Jeg sa til pappa da vi satt der: Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg har blomster til deg og mamma og … Så gikk vi bare ned sammen. Og alt ble fint, fordi han er som han er.

– Jeg har vandret i hans fotspor i et år, og nå har jeg gått etter han i det som er noe av det vanskeligste i livet. Jeg ser på ham og tenker at han har en helt spesiell kraft i seg. Det hjalp meg over den verste kneika, da han sa: Det er klart du skal få sørge – men moren din hadde ikke ønsket at du utsatte filmen.

Den lystige araberen Fidel

Kan du huske når du først tenkte at dette blir min neste film?

– Vet du, jeg hadde en hvit araber i livet da jeg vokste opp. Jeg var ti år da Fidel var føll. Jeg begynte å ri han da jeg var tretten år. Jeg kom hjem, satte fra meg ranselen, så rei vi i skogen. Jeg har alltid elsket omgivelsene her!

Vinden der borte på Nordvestlandet suser i telefonen, det er lett å forestille seg hvordan den kommer i kalde kast ned fra Strandafjellet. Grått med snø i høyden, frodig i dalføret.

– Vi skal ha respekt for alt levende rundt oss. Å få ansvar for et så stort dyr, å få oppleve det dype vennskapet og den kjærligheten vi hadde til hverandre – det gjorde oss uadskillelige.

Olin forteller om et tydelig minne fra stallen. Fidel er en lystig fyr, og løper rundt. Hun hører på Kate Bush som synger Running up that hill på walkmanen. Blikket hennes zoomer inn på hestens bevegelser og fanger inn den mektige naturen med fjell og fjord rundt dem.

– Jeg sto der og så på ham og hørte på den musikken, og tenkte at det må kunne oversettes til film det jeg opplever, slik at noen andre også kan ta del i det.

Olin har alltid samlet på bilder hun skal lage film om en gang. Hun kaller det en bank av visuelle opplevelser. Da hun begynte på Høgskulen i Volda, skjønte hun fort at det var dokumentarfilm og ikke TV hun måtte velge.

– Den første skissen jeg laget til en dokumentarfilm, var til Fedrelandet. Jeg beskriver fjellet og vannet og breen og hvordan landskapet påvirker temperamentet. Jeg ante bare ikke hvordan jeg skulle oversette det til film den gangen.

– Vi trenger å gå i et år

Hvorfor bestemte du deg for å lage denne filmen nå?

– Vi har en pågående natur- og klimakrise. Jeg spurte meg selv; hvordan kan jeg vise hva naturen er, hvordan den kan være i våre liv?

Tidligere i år holdt Margreth Olin en TEDx Talk; Nature is our home. Der deler hun hvordan livet forandret seg på et sekund da hennes partner fikk slag. Han lå i koma i flere uker og hun ble forberedt på at han kunne dø når som helst. Han var sterk og overlevde mot alle odds. Lenge levde hun i alarmberedskap. Å leve i konstant frykt tok fra henne tilliten til livet, forteller hun.

– Jeg begynte å få panikkanfall og trengte hjelp. Jeg bestemte meg for å dra hjem, og dele min sorg og min frykt med min far. Han forsto at min sorg ikke var av den typen hvor man sender blomster. Mannen min og jeg måtte begynne på nytt, omdefinere livet vi var så glade i og framtiden vi hadde planlagt. Faren min sa: Vi trenger å gå i ett år. Og det gjorde vi.

Slik kom arbeidet med Fedrelandet i gang. 

Det den 85 år gamle faren viste datteren, viser hun til oss. Steg for steg får vi bli med inn i deler av den villeste naturen i Norge, i en skildring av fjellheimen på Nordvestlandet gjennom fire årstider, fra vidder, utsikter og stup, breer, fosser og dyreliv. Gjennom våren, sommeren, høsten og til sist, vinteren, går hun etter faren på stier og tråkk, som hun gjorde da hun var liten.

Fedrelandet er en svært personlig film, også en tett på naturen-film. Hvordan jobbet dere underveis over så lang tid?

– Når vi skulle ut på opptak, hadde jeg aldri shot list. Naturen gir det den gir, og vi tok imot det som kom, sier Olin.

– Pappa valgte plassene han ville vise oss, og så hadde vi kontinuerlig kontakt med

Meteorologisk institutt og lokale folk og værstasjoner for at det skulle være trygt værmessig. Jeg har god erfaring med små, intime team fra de andre dokumentarfilmene jeg har laget. Vi jobbet helt uten stress.

Et lite lag som beveget seg lett, til fots, i fjellheimen. Olin, faren, to fotografer og en lydmann. Ingen motoriserte kjøretøy i utmark og nasjonalpark. Noen ganger hadde de med folk som bar utstyr; stativene, de dyre, tunge linsene.

– Vi overnattet også i høyfjellet. Vi hadde med nistepakke, satte oss i lyngen og så på utsikten og åt. Kokte kaffe, og pusta rolig i det.

En film om vår plass i naturen

Fedrelandet er en utypisk dokumentarfilm. Hvordan ble den som den ble etter den lange ferden gjennom fire årstider?

– Det er mange veier å gå i 200 timer opptak. Hele prosessen har handlet om å jobbe intuitivt. Jeg følte at vi alle måtte være påkoblet en dypere streng. Naturens livskrefter, hva er det?

– Alle valg er tatt ut fra en dypere bevissthet, forteller Olin.

– Det var viktig for meg å hente fram igjen lengselen etter å gå ut, vise folk hvordan vi kan oppleve vår plass i naturen. Samtalene med foreldrene mine om hvor glad jeg er i dem og ikke vil miste dem, kom helt naturlig i denne prosessen. Innsiktene deres har guidet oss, og de guider dem som ser filmen.

– Pappa sier: Vi har ikke kontroll over alt. Hvis du gir deg tid, så ser du at vi er små i den store sammenhengen. Det er den følelsen jeg vil at folk skal få når de ser Fedrelandet.

Olin forteller at filmen handler om vandringen i det å takle resten av livet. Hun måtte hjem for å finne ut av det. Hjemme for henne er både Stranda hvor hun vokste opp, og Oldedalen der farens slekt er fra.

– På dypet kjenner jeg sterkere bånd til Oldedalen. Jeg vet ikke helt hvorfor – men sånn er det. Jeg opplever rein energioverføring når jeg er der, i den ville, mektige naturen. Kanskje jeg har levd der i tidligere generasjoner, kanskje jeg var en av de første settlerne i Oldedalen?

Hun forteller om dramatisk landskap, stupbratte fjell som tidvis er slipt av isen, glatt og reint. Her er menneskene underlagt naturkreftene og må ta hensyn til dem. Her er det været som setter premissene for arbeidsdagen, og folk leser været i vinden, i fossen, i lyset.

– Åh, her er ei lita marihøne!

Det gnisser i telefonen når Margreth Olin bøyer seg ned der oppe langs en vei på Stranda.

– Den er frosset fast i bakken, den er død.

Vi er stille litt.

Norges Oscar-kandidat

Olin kaller Fedrelandet en poetisk dokumentarfilm.

– Jeg har tatt i bruk et annet filmspråk enn tidligere i Fedrelandet. Det handler om flyt, tempo og rytme, hvordan musikken vokser ut av naturlydene. Under etterarbeidet satt jeg med min fantastiske klipper. Micha er 70 år, erfaren. Han hadde satt sammen en spilleliste med klassisk musikk vi hørte på. Vi analyserte symfonier, hvordan de er bygget opp. Jeg lå mye på gulvet og bare lyttet.

Nå er Fedrelandet valgt ut som Norges Oscar-kandidat i kategorien beste internasjonale film, den kvalifiserer også i kategorien beste dokumentar. Den norske Oscar-komitéen sto mellom spillefilmene A Happy Day og Ellos eatnu – La elva leve, og dokumentaren Fedrelandet.

– De valgte vår film! Og det er historisk at en dokumentarfilm blir norsk kandidat i kategorien for beste internasjonale film!

Olin er stolt, og forteller at filmen har fått kinodistribusjon i flere land og skal vises på mange flere festivaler. Nå er det viktig at de rette folkene får se filmen.

Når det er snakk om Oscar, da er det hard core filmbusiness.

– Mer erfaring enn jeg tror sjøl

Men Margreth Olin har vært i gamet i mange år, også internasjonalt. Hun har 12 helaftens dokumentarfilmer bak seg og en spillefilm. Hun laget også bidraget om Operahuset i Oslo til Cathedrals of Culture, produsert av Wim Wenders, som er medprodusent på Fedrelandet sammen med Liv Ullmann.

– På de siste filmene mine har jeg fått større internasjonalt nettverk. Filmprosjektene mine får oppmerksomhet, og jeg har fått med meg de internasjonale aktørene jeg trenger. 

BBC er med som co-produsent, sammen med franske ARTE og tyske SWR, nasjonale kringkastere de også.

– Jeg har kanskje mer erfaring enn jeg tror sjøl, sier Olin.

Når kom tanker om Oscar – har du vært så ambisiøs fra starten?

– Da filmen begynte å ta form, sa min salgsagent: Skal tro om denne ikke skal ha et Oscar-løp?

De la planer for dette tidlig. Hvor filmen har premiere internasjonalt er avgjørende. Strategi. Distribusjon. Og så videre – man må tenke Oscar i hele løpet, sammen med de som er med på laget internasjonalt.

Og filmen har et liv på festivaler og kinoer ute i verden allerede. Allerede i mars hadde den internasjonal premiere på CPH:DOX. Senere er den vist på festivaler i Toronto, Hamptons, Haugesund, Krakow og Lübeck, for å nevne noen. Den har nettopp hatt kinopremiere i Danmark. Premieren var utsolgt.

Nå står den største europeiske dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam for tur, så er det

tilsvarende i Amerika, DOC NYC. Og Oscar-akademiets medlemmer skal møte Olin til Q&A etter visning i både NY, LA, San Francisco, London og Berlin.

– Vi gjør vårt beste, det er mange fantastiske filmer i begge kategorier. Men den jobben vi gjør nå, setter ikke bare Fedrelandet på kartet. Vi løfter frem det enestående arbeidet til de ulike fagsjefene, fotografer, lyddesign, musikk og klipp. Og vi løfter norsk natur ut i verden. Verdien av naturen.

– Vi representerer Norge. Det er litt som å konkurrere i OL, sier filmskaperen.

Den amerikanske 80-åringen som fikk en ny hero

Noe av det fineste med å reise rundt med filmen, er å møte publikum, synes Olin. Hun møter dem under Q&A etter visninger, og ofte står folk og venter i fojaéen etterpå. De forteller at de begynte å gråte etter tre minutter, at de møtte seg selv, at de reflekterte over eget liv og prioriteringer, at filmen var en pause.

– Mange takker og sier at vi trenger denne filmen for å minne oss på at vi trenger naturen.

Olin forteller om en invitasjon hun fikk etter premieren i USA, hvor en av de frivillige på

festivalen gjerne ville vise henne sin natur.

– Jeg tenkte: Dette skal jeg ta meg tid til! Jeg ble plukket opp i bilen, og vi hadde en helt

fantastisk dag. Vi var på noen av de vakreste strendene i USA, men også det å bli tatt med til noen andres nærnatur, som har samme betydning for dem som Oldedalen har for meg. At vi kunne gå i stillhet og bare ta det inn.

Samme dag fikk Olin en mail fra en kar på 80 år som hadde sett filmen med kona.

– Han ba meg hilse min far og si at han hadde fått en ny hero. Han var dårlig til beins nå, men han tenkte at hvis den 85 år gamle nordmannen kan gå i slike fjell, da kunne han også.

Songs of Earth og sangen til mor

I Fedrelandet synger breen, synger ørna, synger moren til Margreth Olin. Flere ganger får vi høre toner med den eldre kvinnens særegne stemme. Den engelske tittelen på filmen er Songs of Earth.

Den gangen Olin var på Colosseum kino for å feire filmen og teamet, visste hun ikke om hun klarte å se filmen. Å se moren igjen, høre henne synge.

– Da tok pappa seg til brystet med en hånd og pekte på datteren med den andre: Ho er no her og ho er no der. Så det er jo ikkje så farlig om ho er på lerretet og.

– Det kjentes bare fint å se henne i filmen, slagferdig og ærlig. Sånn har det vært på visningene også, som om mamma har vært med meg på turné.

Margreth Olin har valgt å si til publikum at moren døde, ofte før filmen blir vist.

– Jeg bare sier det. I alle møtene med publikum oppleves det meningsfullt og fint. Det har det gjort for pappa også når han har vært med. Filmen har jo også sporet i seg om hva vi bærer med oss fra de som har gått før oss.

På mobilen høres lyden av inngangsdøren som åpnes og lukkes i farens hus i Stranda. 

Filmskaperen skal være der en natt til før ferden går til København, Lübeck, Amsterdam og USA.

– Nå kan jeg ikke snakke med mamma på telefon, men jeg snakker med henne likevel. Hun døde. Det var sånn det ble, livet skjer for alle. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for alt mine foreldre har gitt meg. Det spesielle er jo at jeg har laget film om livet deres. Filmen om deres kjærlighet til naturen og til hverandre.

Det blir stille en liten stund.

– Jeg rakk å lage den. De rakk å se den.

Tonje Steen er lillesøster til Thea Steen som døde av livmorhalskreft i 2016. Før hun døde, var Thea Steen initiativtaker til Sjekkdeg-kampanjen. Tonje Steen overleverte de 7252 underskriftene til helse- og omsorgsministeren på vegne av Thea Steens Minnefond.

– Man drømmer jo om å kunne utrydde kreft. Og nå har vi muligheten til å utrydde livmorhalskreft raskere, sa Steen til helseminister Ingvild Kjerkol.

Steen viste fram kommentarer fra folk som har signert oppropet. Mange av de over 7000 har lagt igjen kommentarer om hvorfor de mener dette er viktig. Flere forteller om personlige opplevelser med livmorhalskreft. Noen har en datter som er under behandling, noen har mistet en de har kjær. Vi har ingen flere å miste, skriver en.

– Dette er et engasjement jeg deler, sa helseministeren til Steen da hun mottok bunken med signaturer.

Ikke penger i statsbudsjettet

Bakgrunnen for oppropet er at Sverige og flere andre land nå har satt i gang med en kampanje for å eliminere livmorhalskreft. Uten noen ekstra innsats er det beregnet at livmorhalskreft i Norge vil være utryddet i 2039 som følge av vaksiner. Beregninger som Kreftregisteret har gjort, viser at det er mulig å utrydde kreftformen mange år tidligere hvis man gjør en ekstrainnsats over kort tid. Innsatsen er den samme som Sverige nå også gjør. Den innebærer screening med hjemmetest til alle over 25 år og samtidig tilbud om vaksine til de som er HPV-positive. HPV er årsaken til livmorhalskreft og også til en del andre kreftformer hos både kvinner og menn. Det er grovt beregnet at en slik innsats vil koste 400 millioner kroner som en engangsutgift.

Det er ikke satt av penger til dette i Kjerkols forslag til statsbudsjett for neste år.

– Vil Norge gjøre slik som Sverige, og satse på å utrydde livmorhalskreft raskere?

– Vi har et opphentingsprogram også i Norge. Vi kom i gang litt seinere enn hos svenskene. Det er det som gjør at svenskene ligger før oss i løypa. Det vi har prioritert i fjor og i år er å utvide tilbudet for hjemmetesting, sånn at vi får tidlig oppdagelse, og gode prognoser for å behandle de tilfellene som fortsatt får livmorhalskreft, sier helseministeren.

Har du de 400 millionene for å eliminere livmorhalskreft, og spare menneskeliv?

– Jeg har gitt fra meg neste års statsbudsjett. Det ligger nå til behandling i Stortinget. Så er det jo et spørsmål om prioritering hvert år. Jeg er glad for at livmorhalsprogrammet har så stor positiv effekt, at vi kan forebygge livmorhalskreft så effektivt som de første tallene viser at vi kan. Så får vi komme tilbake til de fremtidige statsbudsjettene, sier Kjerkol til ALTSÅ.

De gode resultatene hun viser til, forteller at det ikke er påvist noen krefttilfeller i år hos det første kullet som fikk tilbud om HPV-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet. Disse jentene er nå 25 år gamle, og for første gang omfattet av HPV screeningen. Tonje Steen understreker at dette oppropet gjelder de som er eldre, og som ikke fikk tilbudet om HPV-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet.

Berømmer oppropet

Helseministeren er imponert over engasjementet til Thea Steens Minnefond, og takker for innsatsen de har gjort for å skape engasjement.

– Dette er en djerv målsetting som jeg vil berømme initiativtakerne for å målbære veldig tydelig, sier Kjerkol.

Tonje Steen er glad for at statsråden tok seg tid til å ta imot underskriftene, og hun håper det vil bli bevilget penger til å utrydde livmorhalskreft raskt.

– Jeg håper hun blir litt beveget av å se alle menneskene som er bak, og hvordan folk blir berørt av denne kreftformen. Det gjelder både de som selv får det, og alle de som er nær, sier hun.

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Overalt blir jeg minnet på at jeg alltid kan bli bedre.

Klart jeg kan bli bedre – men til hvilken pris? Trenger jeg egentlig å strekke til hele tiden? Får jeg et bedre liv uten angst?

2023 skulle bli året jeg virkelig tok grep om livet mitt. Drømmehverdagen føltes innen rekkevidde takket være eksperthjelpen som fantes i min egen mobil.

En mørk kveld et snaut år ut i jakten på et bedre liv var det ingenting drømmeaktig over verken min mentale helse eller hvilepuls. Om ikke annet var jeg mer selvsentrert og stresset enn noen gang. Aldri hadde jeg brukt så mye tankekraft på meg selv.

Selvhjelp på Instagram

Jeg satt på huk på stuegulvet og skrollet på Instagram etter at datteren min endelig hadde sovnet for kvelden. Det gjensto å gjøre yoga, meditere, henge opp klær og svare på meldinger, men jeg sto urørlig i en slags froskeposisjon med mobilen i hånden. Etter kanskje tjue minutter på samme sted trøstet jeg meg med at jeg i det minste sto i en yogaposisjon. På skjermen sto det at jeg måtte bli bedre. På alt.

Do these 5 things after 7 pm, your life will never be the same.

Lever du noen andres liv? Elsk deg selv.

Dette er vanene til de lykkelige.

Jeg lagret innleggene og skrollet videre.

Det finnes en optimal morgen, og en optimal kveld. Og optimale vaner i mellomtiden.

Gi deg selv en high five i speilet og si «jeg elsker deg»

Jeg fikk frysninger av tanken.

Jeg noterte det viktigste, og rangerte aktivitetene i selvutviklings-listen min på telefonen.

Jaktet sjelefred i tretti år

Jeg holdt ikke bare på med å helbrede rustne barndomstraumer, jeg optimaliserte rutinene mine, justerte tankesettet mitt, gjorde daglige fokusøvelser for å trene hjernen, og jeg prøvde å lære meg hva grensene mine var.

Pulsen økte i takt med listen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Det var ikke nok timer i døgnet.

Jeg kapitulerte ned i en pose snacks.

Etter å ha jaktet på lykke og sjelefred i tretti år, og snart meditert på meg blodpropp, kan jeg si med sikkerhet at ingenting av det jeg har gjort, har fungert. Det har ledet til mer stress. Jeg har prøvd å planlegge så store deler av livet, å finne ut av hva jeg vil og hvem jeg er, og samtidig sikre at jeg blir en forbedret utgave av meg selv, at øyeblikkene har forsvunnet.

Angst = frihet

Søren Kierkegaard sa på midten av 1800-tallet at det ikke er et spørsmål om hva, men om hvorledes. Hva du synes er sant, eller hva som er meningen, er ikke vesentlig – men det er hvordan du forholder deg til det. At nøkkelen til et meningsfullt liv er å være lidenskapelig og inderlig til stede, ikke fravær av angst. Å tørre å være til stede – ikke bare i det gode, men i det vonde også.

Angst er frihetens mulighet, saKierkegaard og hevdet angst er et signal på frihet og for mange valg.

Mennesket er dømt til å være fritt, la Jean-Paul Sartre til litt senere.

Aforismen refererer til individets frihet til å velge sitt eget liv, å være sin egen årsak. Vi har friheten til å velge, men ingen garanti for å velge riktig. Vi har friheten til å velge hvordan vi skal forholde oss til det meste. Frihetens grenseløse natur og vår ambivalens i møte med den er årsaken til denne angsten Kierkegaard snakker om. Og mest sannsynlig årsaken til min egen angst.

Vil jakte på fellesskapet

Det er mye frihet i tiden vi har til å tenke på oss selv, på alt vi kan bli og våre egne behov. Jeg vil ikke være min egen årsak.Vi trenger ikke flere folk som er sin egen årsak. Livet trener oss til å bli selvsentrerte og grådige, selv om det ikke er i vår natur. Jeg burde ikke jakte på lykke alene i leiligheten min, jeg burde jakte på fellesskapet. Jeg burde ikke bruke så mye tid til å tenke på meg selv – jeg burde tenke på andre.

Kanskje vi skal slutte å lete etter dette «noe» som skal løse uro, og heller la angsten leve, kjenne på privilegiet i at angst er et signal på frihet og ta ansvar ved å begrense valgene våre.

Det finnes absolutt sunne atferdsendringer som påvirker oss positivt, som kan gjøre oss tryggere i våre valg, friskere i topplokket og følelsesmessig til stede. Å ta vare på seg selv er viktig.

Men det andre, det som skal løfte oss opp til å bli lykkelige og frie, skaper selvsentrerte mennesker som bruker altfor mye tid til å tenke på seg selv – og tilsvarende lite tid til å ta hensyn til andre.

Vi trenger ikke å gi oss selv en high five i speilet for å føle at vi er bra nok. Hva med mer dagslys, mindre rus, litt mer søvn, og langt mindre tid på Instagram?

Det brygger nok en gang opp til storm rundt planlagte kraftutbygginger. Reindriftsutøvere kjemper for beiteområdene i Finnmark, men de møter mye motstand lokalt. Også mange samer vil heller ha utbygging enn vern.

I høst har vi sett samer stenge ned Statnett, joike i Vandrehallen, bo i lavvo utenfor Stortinget, demonstrere på Karl Johan og gå inn på Slottet for å be Kongen om hjelp. De unge, stolte samene har med vrengte kofter utfordret nasjonale institusjoner, og krever umiddelbar handling etter at Høyesterettsdommen i Fosen-saken falt for over 700 dager siden. 

Lengre nord i landet er det en murring. Utbyggingen av vindmøllene på Fosen var et menneskerettighetsbrudd fordi samenes urfolksrettigheter ble krenket. Samtidig er det flere store vindmølleparker under planlegging i Finnmark.  Også her står reindriftsnæringen, samiske tradisjoner og urfolks rettigheter på den ene siden mot utbygging på den andre. Men motsetningene er større her når det gjelder beskyttelse av de samiske rettighetene. Og heller ikke alle samer i Finnmark velger reinbeite foran kraftutbygging.

Kraftlinje over sommerbeitet

Reindriftsutøver Anne Louise Næss Gaup har fulgt med på Fosen-demonstrasjonene. For henne har det vært oppløftende å se engasjementet de har skapt.

– Jeg blir motivert når jeg ser demonstrasjonene i Oslo. Mye fordi jeg ser at det er flere enn de som er tilknyttet reindrifta som demonstrerer. Det er også andre samer og majoritetsnordmenn som er med på å demonstrere mot menneskerettighetsbruddene utført av staten, sier hun. 

Hun er født og oppvokst i Karasjok, og var seks måneder første gang hun ble tatt med ut til reinen sammen med familien. I dag er det reindriften hun lever av. Men hun bekymrer seg for fremtiden, både hennes egen og de som kommer etter henne. 

Den planlagte kraftlinja Skaidi-Varangerbotn, går gjennom hennes sommerbeiteområde i Porsanger og er tegnet inn rett over simlenes kalvingsområde. Hun kom med et forslag som ville minimert skadene betraktelig; å la kraftlinja gå langs E6, men det ble ikke tatt hensyn til. 

Hvis regjeringens planer om å elektrifisere Melkøya går i oppfyllelse, vil det også komme store vindkraftanlegg i nærliggende områder. 

Reindrift versus utbygging

Det ligger an til å bli en konfliktfylt prosess: Hele Finnmark er definert som reinbeiteområde, bortsett fra det som allerede er dyrket mark. Og mens flere roper på økt utbygging, mer næringsliv og storstilt kraftløft, er flere reindriftssamer bekymret for et økende press for å industrialisere det nordligste fylket. 

– Staten tråkker på oss. Vi er en minoritet i en minoritet. Det finnes ikke så mange reindriftsutøvere, og det sjokkerer meg at de ikke tar hensyn. Vi vet ikke om de kommer til å ekspropriere og ta reinbeiteområdene våre. De kan heller ikke lokke oss med penger. Livsstilen med reinen er noe vi er oppvokst med, og det er det eneste vi har i livet, sier Anne Louise Næss Gaup. 

Det er nå fem store vindkraftprosjekter under utredning i Finnmark. Totalt sett kan prosjektene bety opp til 380 turbiner, hvis de alle skulle godkjennes – det vil si over dobbelt så mange som de 151 turbinene som reindriftssamene på Fosen krever at skal rives. I tillegg er det foreslått veinett og kraftledninger, som er nødvendig for å transportere strømmen. Også disse vil spise av reinbeitene. 

– Vi er få folk, og jeg føler at vi ikke har noe vi skulle ha sagt. Storsamfunnet sammenligner vindmølleparkenes arbeidsplasser og lønnsomhet med den som er i reindrifta. Det er urettferdig, for vi skal også leve her oppe, sier Anne Louise Næss Gaup. 

Mer støtte i sør enn i nord

Vindmøllene er bare en av flere saker som skaper konflikt i Finnmark:

• I Hammerfest har befolkningen sett seg lei på reinsdyr som spiser blomster, gress og gjør fra seg i byen. Tidligere i år anmeldte Hammerfest Høyre saken til politiet. 
• Miljøvernorganisasjoner og Sametinget sa nei til gruvedrift i Repparfjorden, derimot sa kommunen og to departementer ja. 
• Reindriftsnæringen står i en vindkraftkonflikt ved Rásttigáisá i Finnmark og en kraftlinjekonflikt mellom Skaidi og Lebesby i samme fylke. Det ble også store protester da elektrifiseringa av Melkøya ble foreslått av Regjeringen i starten av august.

En undersøkelse utført av InFact på vegne av AbcNyheter, viser at folk som bor i Nordland, Troms og Finnmark er markant mer skeptiske til å ta hensyn til samisk reindrift enn folk ellers i landet. 

Faktisk er over halvparten av nordlendingene og finnmarkingene negative.

Noe alle vet

Vi spør Torjer A. Olsen, som er professor i urfolksstudier ved Senter for samiske studier på UiT Norges arktiske universitet, om det finnes forskning som underbygger resultatene fra spørreundersøkelsen, men han kan fortelle at det er begrenset hvor mye som er dokumentert. 

Samtidig sier han: 

– Det er noe som alle vet, men som få har skrevet vitenskapelig om. 

Det er både enkelt og komplisert, forteller han, og det historiske bakteppet spiller en sentral rolle.

Fornorskningen av samene og kvenene var en aktiv politikk som varte i nesten 100 år, fra 1850-tallet til 1960-tallet. Med skolen som slagmark og lærerne som frontsoldater skulle samene legge bort språket sitt, endre grunnverdiene i kulturen sin og bytte ut den samiske identiteten.

Barn ble sendt bort fra foreldrene sine for å gå på internatskoler, og skolegangen var flere steder preget av forbud og tvang mot å bruke morsmålet sitt. Vold, sjikane og hets var utbredt. Da rapporten fra Sannhets- og forsoningskomiteen ble lagt fram av Dagfinn Høybråten, kalte han den “alvorlig”. 

Fornorskningen en del av forklaringen

Det var langs kysten at fornorskningen rammet hardest. 

– Fornorskningen virket på mange ulike måter, og det er ulikt hvor brutalt det var, men vi vet at mange sluttet å være same og kven. Etter at fornorskningen var ferdig, hadde mange mistet språket sitt, og det var mange som hverken følte seg norsk eller samisk. Etter alt å dømme, fikk dette utslag i motstand mot det samiske. Særlig langs kysten i Finnmark og Troms. Man skulle hvert fall ikke være same, og alt som var samisk ble også assosiert med noe negativt, sier Torjer Andreas Olsen ved UiT. 

Det var skamfullt å være same, og det å legge bort den samiske identiteten var en overlevelsesmekanisme for mange, forklarer han. Men på 1970-, 80- og 90-tallet og helt fram til i dag har det skjedd en revitalisering. 

– Det har også skapt noen utfordrende relasjoner og situasjoner i kystsamfunnene i nord. Hvis du tar tilbake den samiske identiteten din, og erklærer at du er samisk, så erklærer du jo også at hele familien din er det. Da oppstår det noen situasjoner som er ganske unike for dette kystbeltet: En bror kan ta avstand fra det samiske, mens en søster kan komme med kofte. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at det kan bli komplisert, sier han. 

Dermed har det oppstått mange mellomposisjoner, og det er også en diskusjon om hva som egentlig utgjør det samiske samfunnet, kan han fortelle. For mange er det samiske noe bredere og mer variert enn å være reindriftssame.

Utfordrer det tradisjonelle

Partiet Nordkalottfolket gjorde et brakvalg i Finnmark i høst. Partiet er mer opptatt av å hindre avfolking enn av å beskytte beiteområder.

De ønsker å være et parti og en stemme for menneskene som har en sammenfattet samisk identitet. 

– Det samiske er mer enn joik og rein. Ser man Finnmark og samer utenfra, er det lett å tenke at reindrift og samisk identitet er to sider av samme sak. Gjerne med et romantiserende blikk, mener Toril Bakken Kåven, Sametingsrepresentant for Nordkalottfolket.

– I Oslo er man veldig glad i den nasjonalromantiske samen. Det er reindrift, joik, kofte og det samiske språket som skal beskyttes. Men det samiske er mer enn det, sier Kåven. 

Hun synes ikke det er rart at man er mer positiv til reindriftsnæringa i sør enn i nord. 

– Det er helt naturlig. Man sitter så langt unna. Næringen deres har ingen konsekvenser for dem i Oslo. Vi lever med det hver dag. 

Vil hindre fraflytting

Kåven har sittet på Sametinget siden 2005. Tidligere var det for Finnmarkslista, nå er hun sametingsrepresentant for partiet Nordkalottfolket. Et parti som har blitt en storaktør i Finnmark og nå kun er marginalt mindre enn Arbeiderpartiet. 

De er et opposisjonsparti på Sametinget, og utfordrer den tradisjonelle urfolkspolitikken og reindriften. Nordkalottfolket mener den er for dominerende og legger for store føringer.

– Vi er norske, godt integrerte samer som mener at Nord-Norge må overleve. Det er viktig for oss å hindre en massiv utflytting fra nord. Hvis ikke de små kystsamfunnene klarer å overleve, så kommer vi også til å miste mye av den samiske kulturen, sier hun. 

Toril Bakken Kåven er en av dem som har tatt tilbake det samiske. Hun jobber i utmarksnæringen, det vil si at hun sanker bær og urter fra utmarken, for så å konservere, produsere og selge produktene. Samtidig snakker ikke Kåven samisk. I hennes familie har de snakket norsk i fire generasjoner.

Hun mener reindriftssamene har for mye makt i dag, og at det må bli lettere å bygge ut annen næring. 

– I dag kan reindriftseierne si nei til alt, med loven i hånden. Det er ikke så rart at de sier nei, jeg forstår det, de ønsker å beskytte næringen sin. Det er grunnleggende menneskelig. Men slik lovverket er i dag, beskytter man en del av den samiske befolkningen til fordel for den andre. 

Forventer mer polarisering

Også forsker Torjer Andreas Olsen ved UiT er spent på hvordan debatten kommer til å utvikle seg videre, og hva som kommer til å skje med en av de mest betente sakene – kraftutbygging i nord. 

– Debatten har blitt veldig polarisert. Det å snakke om vindkraft, samiske rettigheter og utmark skaper ikke en trivelig diskusjon, akkurat, sier han.

Forskeren ser ikke for seg at motsetningene kommer til å bli mindre med det første.

– Jeg tror at polariseringen bare kommer til å forsterke seg. Og at Sametingsvalget kan komme til å bli en utrivelig affære.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Mamma, jeg kan ikke bruke den rosa genseren min lenger, for jeg er en gutt!

Den krystallklare konstateringen kom fra min tre år gamle sønn etter en dag i barnehagen. Mitt fine barn som elsket den rosa genseren sin. Nå hadde det for alltid blitt forbudt å bruke den fargen. Dessuten opplevde han med dette sitt livs første sosiale skam – å ha begått et brudd mot samfunnets normer og regler. I barnehagen fikk han informasjonen om at rosa er en jentefarge, den har ikke han lov til å bruke.

Vil du passe inn, må du tilpasse deg.

Tidlig bevisst på urettferdighet

Kjønnskamp. Har jeg alltid visst at det finnes en kjønnskamp å kjempe, og når ble jeg bevisst at det er forskjell mellom jenter og gutter?

Jeg er født i 1977 i et lite samfunn i Sverige, nesten like langt til Stockholm som til Göteborg. Min beste venn het Mattias. Vi lekte ofte sammen, for han bodde i nærheten. Noen ganger lekte vi med hans biler, og iblant bygde vi hytter i skogen. Lek hadde ingenting med kjønn å gjøre, slik jeg husker det.

Min interesse for sosial urettferdighet ble vekket i tidlig alder og jeg har alltid visst at jeg skulle ha et menneskenært yrke. Min kamp startet med en kamp mot urettferdighet, og har med årene gradvis utviklet seg til en kamp med feministisk fortegn.

Metoo-reaksjon

Metoo. Da bevegelsen satte i gang etter en tweet fra en kjent amerikansk skuespiller, tolket jeg først oppstandelsen som en tilfeldig døgnflue. Budskapet var så selvfølgelig, så fullstendig normalisert. Jeg hadde vanskelig for å ta inn hvorfor verden reagerte sånn på denne opplevelsen som er så vanlig for jenter og kvinner. Men media bidro til oppmerksomhet om seksuelle overgrep, og ingen var uberørt av alle historiene som ble delt av både kjendiser og venner.

Selv kan jeg ikke nevne en eneste utekveld sammen med venninnene mine hvor vi har vært på byen for å danse eller feste sammen, og jeg ikke har blitt tatt på eller snakket til av en mann med seksuelle fortegn. Det har skjedd i køen for å komme inn, i køen for å henge fra oss jakken, i baren for å kjøpe et glass vin eller ved det litt bortgjemte toalettet, for å nevne noen steder.

Skamfull etter overgrep

På dansegulvet gjelder det å ha kontroll både på seg selv og sine venninner, for rett som det er kommer det en mann som tar seg friheten å legge hånden på rumpa, eller en som danser med skrittet mot min bak og ignorerer både verbale og ordløse signaler om min totale mangel på interesse. Det tristeste er at jeg gjennom alle tider har følt meg skyldig, skamfull og skitten etter at disse overgrepene har funnet sted.

På vei hjem snakker jeg ikke med venninnene mine om det, heller ikke med kjæresten min. Det er som om jeg bare må akseptere dette. Fordi jeg har en seksualitet, blir det oppfattet som at jeg inviterer til at man kan ta for seg av kroppen min. Det at jeg har sminket meg og kledd meg fint for en kveld ute, har liksom lokket til seg disse mennene som ikke kan annet enn å gjøre et forsøk på seksuell tilnærming.

Det var aldri noe alternativ å protestere mot denne oppførselen. Det ville bare gjøre meg til en masekopp, en som tror jeg er noe.

Vold som kjønnsproblem

I over tolv år har jeg jobbet aktivt med spørsmål om vold i nære relasjoner gjennom en virksomhet som heter Utväg (På norsk: Utvei). Nesten samtlige av de som søker hjelp som voldsutsatte, er kvinner. Like mange som søker hjelp for å ha utøvd vold mot en partner, er menn. Vold i nære relasjoner er ikke en problematikk som er likestilt. Dette er en av vårt samfunns store folkehelseproblemer, og det er et problem som er nært forbundet med kjønnsnormer.

Det finnes naturligvis håp for fremtiden. Det går an å bryte en voldsadferd, og bare fordi noen har vokst opp med en voldelig forelder, må ikke arven videreføres. Men det må skje gjennom et aktivt valg om å ta avstand fra vold, trusler og undertrykkelse. Vårt felles ansvar er å si fra og ikke akseptere kvinneundertrykkende og diskriminerende spøker, samt være gode og forutsigbare forbilder for barna våre.

Den nye generasjonen menn

Vi fikk aldri sønnen vår til å ta på seg den rosa genseren igjen. Pappaen hans kledde seg i rosa skjorter og t-skjorter for å være et godt forbilde, men skaden var allerede skjedd.

Vi har tre fantastiske sønner. De er fantastiske akkurat slik de er, og de har tre helt ulike personligheter. Men vi har alltid hatt en veldig bevisst oppdragelse for våre barn, også ut fra at de er nettopp gutter og skal bli den nye generasjonens menn og forbilder. Vi har alltid snakket med dem om utfordringer i samfunnet og hvordan handlinger kan oppfattes ulikt av mennesker. En bevisst del av vår oppdragelse er at våre barn ikke får banne.

Mange av svenskenes banneord er nedsettende ord om kvinner og det kvinnelige kjønn. Jævla fitte. Hore. Lytt rundt deg i en skolegård eller på en fotballbane. Når barn blir opprørt over en lek eller en kamp, ropes banneord og kjønnsord. Dette har jeg nulltoleranse for. Dere kan gjerne sukke og argumentere mot meg, men jeg er helt overbevist om at vi må begynne i det lille for å forstå det store.

Ikke min skam

Mitt høyeste ønske er at mine barns barn kommer til å gå i en barnehage der de kan ha på seg hvilken farge de vil på genseren sin, uten at de blir lekset opp og informert om at de har valgt feil ut fra kjønnet de er født som.

Jeg kommer aldri til å avslutte denne kampen. Jeg sitter aldri mer stille når det blir fortalt diskriminerende vitser eller når kvinner snakkes ned av den enkle grunn at de er kvinner. Skammen er ikke min å bære.

Ansvaret mitt er at de guttene jeg har født til jorden skal føre ansvaret videre og være med å gjøre verden til et mer likestilt og bedre sted!

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Vil du delta i debatten, kan du sende en e-post til  redaktor@xn--alts-toa.no.

En milliard kroner. Det er det Kvinnehelseutvalget kom fram til at trengs for å få et likestilt helsetilbud til kvinner og menn. Utvalget leverte sin rapport til helseministeren i vår, og da kunne hun lese side på side med dokumentasjon på hvordan kvinners helse systematisk får dårligere behandling og oppfølging enn menns helse.

Utvalget peker på at det mangler både kunnskap om kvinnehelse og penger til behandling. Og med kvinnehelse mener de:

• Sykdommer og lidelser som utelukkende rammer kvinner.
• Sykdommer og lidelser som hovedsakelig rammer kvinner.
• Sykdommer og lidelser som rammer begge kjønn, men der man har mindre kunnskap om hvilke symptomer kvinner får og om hvilken behandling som er best for kvinner.

LES OGSÅ:

Kvinner og knær

Kvinnehelsen er 36 ganger mindre verdt enn Follobanen

For å oversette:

Kvinner får ikke god nok helsehjelp for endometriose, vaginisme, vestibulitt og andre smertefulle tilstander som kludrer til både livet og sexlivet. Andre underdiagnostiserte kvinnetilstander er PCOS, fremfall av skjede og livmor, PMDD og PMS. Som betyr problemer med å få barn, smerte, og store psykiske påkjenninger det har vært vanlig å sette på kontoen “slik er det bare å være kvinne”.

Helsetilbudet er heller ikke topp når vi snakker om graviditet, fødsler og livet etter fødsel. Det mangler jordmødre over hele landet, og historiene er mange om konsekvensene av dette. For ikke å snakke om hvor lite oppmerksomhet det er om komplikasjoner etter fødsel, som for eksempel langvarig bekkenløsning, delte magemuskler eller inkontinens. Og ja, fødselsskader kan føre til inkontinens både foran og bak – noen ganger begge deler.

Lav status

Og det er mer å velge i. Som muskelsmerter i nakke og rygg, benskjørhet, lipødem, fibromyalgi, leddgikt, ME, MS, migrene og psoriasis. Det er flest kvinner som får alt dette, og det tar gjerne lang tid å få riktig hjelp. En fellesnevner er å ikke bli trodd på hvor alvorlige plagene er. Har legen kunnskap om det du feiler, er det mest av alt tilfeldig. Mange av sykdommene mangler en oppdatert nasjonal standard for behandling.

Det tar gjerne lang tid å få riktig diagnose, og Kvinnehelseutvalget har funnet ut det som kvinner har visst bestandig – mange av kvinnesykdommene har lav status blant helsepersonell. Altså hos legen som skal hjelpe deg. Hen synes mest sannsynlig ikke det er særlig spennende, det du kommer med av plager.

Og da kan vi jo gjette på om du havner direkte hos en spesialist med kompetanse og interesse for det du feiler, eller om du blir sendt hjem med beskjed om å gå mer tur og tenke positivt. Og en god dose skam fordi du føler at du klager.

Livsfarlig mangel på kunnskap

Et annet problem for kvinner i møte med helsevesenet er når vi ikke har samme symptomer som menn. Og ja, det er først og fremst et problem for oss. Når vårt hovedsymptom på hjerteinfarkt ikke er strålende smerter i venstre arm, så er det ikke sikkert vi får den hjelpen vi trenger i tide til å overleve. Det samme gjelder ved hjerneslag, har nyere forskning vist.

Det gjelder også for ADHD og autismespekterforstyrrelser. Mange kvinner får andre symptomer enn menn. Men slett ikke alle leger kjenner til det. Og igjen – potensielt livsfarlig for oss.

Forskning på menn

Det er den samme historien om igjen og om igjen. Kvinner er ikke blitt inkludert i forskning. Fordi det har vært enklere å bruke menn, siden de ikke har syklus eller kan bli gravide. Konsekvensen er at det finnes altfor lite kunnskap om hvordan ulike sykdommer arter seg hos kvinner, og også om hvordan ulike medisiner virker. Så det tar lengre tid å finne riktig diagnose, og det er ikke sikkert vi får medisin som virker.

Men det behøver ikke å være slik! Det er ingen naturlov som sier at kvinner må ha dårligere helsetilbud enn menn. Kvinnehelseutvalget har listet opp 75 tiltak som vil føre til at vi får et mer likestilt helsetilbud. De anbefaler at regjeringen gjennomfører alle. Da vil legene få kunnskap om både kvinner og menn sine sykdommer og hva som er beste behandling uansett hvilket kjønn du har, det vil bli mer kompetanse om de tingene som bare rammer kvinner, og kvinnesykdommer vil få høyere status.

Høye forventninger

Forventningene var store før årets statsbudsjett skulle legges fram. Det første statsbudsjettet etter at Christine Meyer la fram Kvinnehelseutvalgets rapport. Vi var mange som bladde forventningsfullt gjennom det tynne helsebudsjettet på leting etter spor av Meyers tiltak. Vi visste fra før at det skulle opprettes et kompetansesenter for endometriose og adenomyose. Endelig, og lenge på overtid – ikke desto mindre velkomment. Kjerkol hadde allerede sørget for å lekke den nyheten så den kunne skinne uten støy fra andre budsjettsaker.

Går feil vei

Men det var sjokkerende at dette var den eneste nyheten hun hadde å by på for kvinnehelse. Ikke bare mangler budsjettet et skikkelig løft for kvinners helse, men det vil etter alt å dømme bare bli verre. Fordi hun har heller ikke tatt ordentlige grep som vil gjøre noe med fastlegekrisen eller med jordmormangelen. Heller ikke med ressursmangelen i sykehusene. Presset på de ansatte vil øke ytterligere, og slikt pleier ikke å være spesielt gunstig for de pasientene med lavest prioritet fra før.

Med kompetansesenteret for endometriose kan helseministeren krysse av for tiltak nummer 38 i rapporten. Men hva med de andre? Og hvordan kan regjeringen kutte i støtten til rådgivningstjenesten Amathea samtidig som aborttallene øker? Hvordan kan regjeringen være fornøyd med at norske kvinner skal fortsette å få livmorhalskreft i 15 år til når Sverige og USA gjør noe for å få slutt på det nå? Hvorfor skal ikke norske kvinner få tilbud om utvidet mammografi til tross for at både Verdens helseorganisasjon og EU sterkt anbefaler det?

Når skal vi kunne komme til fastlegen og bli møtt med kompetanse på smerter i underlivet, eller bli tatt på alvor når vi kjenner på indre uro som ikke passer inn i diagnosemanualen?

Halve Norges befolkning er lei av at helsen vår blir valgt bort. Nå må helseministeren ta grep.

Det var knyttet stor spenning til om det ville være penger i statsbudsjettet til en ekstrainnsats for å eliminere livmorhalskreft. Men de som håpet på dette, ble skuffet. Tove Steen har selv kjent på kroppen hvor ubarmhjertig livmorhalskreft kan være da hun mistet datteren Thea Steen i 2016. Thea Steen valgte å være åpen om sin kreftdiagnose, og hun var frontfigur for #sjekkdeg-kampanjen. Etter at hun døde, ble det opprettet et minnefond i Thea Steens navn. Minnefondet har laget et opprop og samlet inn 5000 underskrifter for å be regjeringen om å bevilge pengene som skal til for å forsere utryddelsen av livmorhalskreft. Underskriftene er kommet på mindre enn en uke, og Thea Steens Minnefond håper på mange flere signaturer i dagene som kommer.

– Det dreier seg om en engangskostnad på 400 millioner kroner. Gevinsten er sparte utgifter på 400 millioner årlig i ti år. Dette er penger man ikke lenger vil trenge å bruke på behandling av livmorhalskreft, og som man kan bruke på andre ting. Alle økonomer jeg kjenner ville sett på dette som en gavepakke, sier Steen.

Store omkostninger

Hun stiller seg undrende til at tiltaket ikke er blitt prioritert.

–– I tillegg til at staten vil tjene inn igjen de pengene de bruker på kort tid, vil det spare mange kvinner for alvorlig sykdom. 70 kvinner dør hvert år av denne sykdommen. De som overlever livmorhalskreft, får i mange tilfeller senskader som hindrer dem i å få barn, delta i arbeidslivet og ha et samliv. Livmorhalskreft rammer i hovedsak unge kvinner, og omkostningene av sykdommen er store. Her har man muligheten til å utrydde en hel kreftform, sier Steen.

Hvis regjeringen ikke gjør noe annet enn å vaksinere skolebarn mot HPV, er det beregninger som viser at livmorhalskreft vil være utryddet i 2039. Alle norske jenter og gutter får tilbud i barnevaksinasjonsprogrammet om HPV-vaksine. Jentene har fått det siden 2009, og guttene har fått det siden 2018. 

Kjente virkemidler

Men med en ekstrainnsats der man over en kort periode tilbyr HPV-test til kvinner mellom 20 og 30 år, og samtidig vaksinerer kvinner og menn i samme aldersgruppe, vil livmorhalskreft kunne utryddes mange år før.

Forskere ved Kreftregisteret har beregnet at dette vil være en svært effektiv måte å eliminere denne kreftformen på.

– Det er ikke en gang snakk om ny forskning eller ny teknologi. Det er bare å ta i bruk og intensivere virkemidler vi allerede har, sier Steen.

– I Sverige gjør de dette nå. Jeg skjønner ikke hvorfor Norge ikke gjør det samme. Vi kan bli kvitt livmorhalskreft på fem år, sier Tove Steen.

Planen er å overrekke underskriftene til helseministeren innen kort tid. Målet er å få inn 10 000 underskrifter.

– Da kan hun få en forståelse av engasjementet og hvordan stemningen er på grasrota, sier Steen.

Hun legger til at gevinsten ved en slik engangsinnsats også vil komme menn til gode, ved at det vil føre til sterk reduksjon også i andre HPV-relaterte kreftformer. Mange av disse rammer menn.

– Dette er rett og slett vinn-vinn for absolutt alle. Jeg kan ikke forstå hvordan man kan si nei til det. Det er en for god deal, sier hun.

Vi synes det er gledelig å høre at Helse- og omsorgsdepartementet vil komme med nye tiltak i videre forebyggingsarbeid mot HPV-relatert kreft, slik vi kan lese på altså.no. 

Vi har stor respekt for at tiltak for å utrydde livmorhalskreft er en politisk avgjørelse. Men hvor fort vi eliminerer livmorhalskreft i Norge, er faktisk også et valg – man kan velge å vente til 2039, eller man kan velge å gjøre det raskere. Vi har konkrete forslag til hvordan,  og tidsvinduet er ikke åpent langt frem i tid.

Livmorhalsprogrammet har en stabil dekningsgrad på rundt 70 prosent, og det jobbes kontinuerlig med å nå målet på over 80 prosent. Dessverre har man sett over lengre tid at det er de yngste som har lavest oppmøte. Sverige har en oppslutning på 90 prosent i denne aldersgruppen. Planen om innføring av hjemmetest i Norge gjelder ikke for alle kvinner. Prosjektet er for kvinner som ikke har tatt test de siste ti årene og for spesielt utsatt grupper. Vi ser behov for å utvide dette tilbudet drastisk.

LES OGSÅ:

Kan utrydde livmorhalskreft

Gir ingen løfter om livmorhalskreft-satsing

Meningsløst at norske kvinner skal fortsette å få livmorhalskreft

De yngste får ikke hjemmetest

I juli 2023 ble HPV-test også et tilbud til de yngste kvinnene i Livmorhalsprogrammet, fordi man her så en økning av livmorhalskreft. En HPV-test kan gjennomføres hjemme og sendes til analyse på et laboratorium. Dette var ikke mulig med cytologi-testen som er brukt til nå. Med ny teknologi kommer nye løsninger.

Men de yngste kvinnene får ikke tilbud om hjemmetest, de må fortsatt gå til lege, noe mange av ulike grunner ikke gjør. Problemet er også at det vil ta minst tre år før alle kvinner har fått tilbud om HPV-test, slik løpet er lagt opp nå. Et tilbud om hjemmetest til alle som en kampanje vil være en enkel, rask og konstandseffektiv løsning.

Norge ligger bak Sverige og Danmark

Sverige og Danmark ligger foran Norge når det gjelder å eliminere livmorhalskreft blant annet fordi de startet opphentingsvaksinen tidligere og ga et bredere tilbud.  Men det er flere forskjeller i HPV-vaksinasjonsstrategien. Danmark begynte aller først med opphentingsvaksinasjon, mens Sverige fulgte noen år senere. Sverige startet etter Norge med å inkludere HPV-vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet. Norge har faktisk høyere vaksinasjonsdekning enn både Sverige og Danmark.

Imidlertid har de andre landene satset sterkt på HPV-basert screening og hjemmetesting. Sverige har nå også satt i gang en ekstra innsats hvor de inkluderer HPV vaksinasjon samtidig med hjemmetest. På den måten forebygger de livmorhalskreft samtidig som årsaken til sykdommen, nemlig HPV, fjernes fra samfunnet.  Eliminering av livmorhalskreft går derfor raskere.

En god investering

Vi foreslår videre at alle menn <30 år også vaksineres mot HPV. Det finnes ingen screening for HPV relatert kreft hos menn, og alle menn over 17 år er uvaksinerte. HPV-forårsaket kreft hos menn, spesielt i munn og svelg, er sterkt økende og snart like vanlig som livmorhalskreft hos kvinner. Vaksinering av menn 18-30 år nå vil forhindre et stort antall krefttilfeller om 10-30 år. Det er en god investering.

Ved å vaksinere både kvinner og menn hvor viruset er i omløp, kan man, på samme måte som for Covid-19, få R-tallet under 1. Da vil viruset forsvinne av seg selv, og årsaken til HPV-relatert kreft er fjernet.

Forskerne oppgir at Kreftregisteret administrerer Livmorhalsprogrammet og mottar finansiering for forskningsarbeid på langtidseffekt av HPV vaksiner fra MSD.

Statssekretær Truls Vasvik opplyste til ALTSÅ tidligere denne uken at regjeringen vil vurdere nye tiltak for å forebygge HPV-relatert kreft, uten at han kunne love noen konkrete planer for dette.

Forskere ved Kreftregisteret har tatt til orde for å sette i gang massevaksinering av alle under 30 samtidig med tilbud om hjemmetest for alle kvinner. De ser for seg at dette kan gjøres etter samme modell som covid-responsen. Dette er også den metoden svenskene bruker for å utrydde livmorhalskreft.

En gavepakke

Ross tror en del politkere er engstelige fordi de nå ser en presset helsetjeneste med press på mange tjenester og ansatte som løper stadig fortere.

– Men prisen for denne satsingen på å utrydde livmorhalskreft vil på kort tid være tjent inn igjen, sier hun, og mener fordelen ved en slik engangssatsing er tredelt:

– For det første vil kvinner slippe å få kreft. Det er den aller viktigste fordelen. Men i tillegg vil samfunnet tjene dette inn igjen raskt fordi det er mye dyrere å behandle kreftsykdom enn å vaksinere og teste. Og for det tredje vil det avlaste helsetjenesten at færre trenger behandling for kreftsykdom. Hvis jeg var politker, ville jeg tenkt at dette var en gavepakke, sier hun.

Ingen å miste

Uten en ekstra satsing for å utrydde livmorhalskreft, er det beregnet at denne kreftformen vil være utryddet i Norge i 2039.

– Men hvorfor skal vi bruke lengre tid enn vi behøver, spør hun.

– I Sverige regner de med å utrydde livmorhalskreft på fem år. I Norge sier man at det vil ta 15 år. Det kan vi ikke være bekjent av. Vi har ingen å miste, sier hun.

Statsbudsjettet blir lagt fram i morgen fredag 6. oktober klokken 10.

ANNONSØRINNHOLD

Alice Neel var en radikal kunstner som alltid satte mennesket først. I høst kan du oppleve hennes ekstraordinære portretter i den mest omfattende presentasjonen av hennes kunst vist i Norge noensinne.

 

Alice Neel (1900–1984) arbeidet som kunstner hele livet, men først på 1970-tallet fikk hun bred anerkjennelse. I dag regnes hun som en av de store skikkelsene i moderne amerikansk kunst. Med klare farger, uttrykksfulle penselstrøk og ofte nådeløs psykologisk innsikt, malte hun mennesker fra alle samfunnslag og miljøer. Det være seg kunstnere, skeive ikoner, mødre og barn i New Yorks Spanish Harlem, åndsfeller i kommunistpartiet, sexarbeidere eller kulturell elite.

Hennes gripende portretter minner om at ethvert fellesskap, uansett hvor stort eller lite, er gjort opp av individer. «Hver person er et nytt univers,» som hun sa.

Neel var ikke bare en enestående kunstner, hun var også kjent som en fascinerende og underholdende historieforteller. Hun fikk aldri råd til eget studio. I stedet inviterte hun modellene hjem til leiligheten sin, der hun fikk dem til å slappe av ved å prate og fortelle historier mens hun malte. «Det var så forførende,» har en av modellene hennes, kunstneren Benny Andrews, sagt. «Hun forhekset deg. Og du kan se det på portrettet mitt.»

I denne utstillingen Alice Neel: Hver person er et nytt univers, som kan oppleves i 9. etasje på MUNCH frem til 26. november, kommer Neel til orde gjennom en rekke sitater, hentet fra intervjuer, taler, brev og katalogtekster, ved maleriene på veggen. Slik gjenskapes den avslappede, varme og hemningsløse stemningen Neel var kjent for å skape rundt seg mens hun malte.

En betydningsfull epoke i amerikansk historie

Neel ble født 28. januar 1900 og pleide å si at hun var «fire uker yngre enn århundret». Selv levde hun gjennom en av de mest betydningsfulle epokene i nyere historie, fra Wall Street-krakket i 1929, den moderne psykologiens frembrudd og andre verdenskrig, til kvinne- og borgerrettsbevegelsen, Stonewall-opprøret og den kalde krigen. Bilder av mennesker speiler tidsånden bedre enn noe annet, mente Neel. Som kunstner forsøkte hun å avdekke hvordan politiske og sosiale forhold kommer til uttrykk i menneskers ansikt og kroppsspråk. Maleriene hennes av mennesker er derfor også et rikt og dyptloddende portrett av det amerikanske samfunnet i det tjuende århundre. I verket James Hunter Black Draftee fortelles en sterk historie om en usikker skjebne. Alice Neel møtte James Hunter i 1965. Da var han nettopp blitt innkalt til tjeneste i Vietnamkrigen. Neel skisserte kroppen rett på lerretet, som hun pleide, og fargela deler av hendene og hodet. Hunter hadde bare én uke igjen i New York og rakk aldri å vende tilbake til Neels leilighet for en ny økt. Neel bestemte at det «ville være interessant å forlate et pågående arbeid.» Slik blir maleriet en sterk metafor for den usikre skjebnen til alle de unge mennene som ble sendt i krigen for å kjempe, ofte mot sin vilje.

Rå og ekspressive realisme

Familie, omgangskrets, naboer og samfunn er viktige temaer i Neels kunst. I en tid da abstrakt maleri – og mennene som ofte laget den – dominerte kunstverden, var Neels portretter radikalt umoderne. Faktisk mislikte hun begrepet portretter og foretrakk å si at hun malte mennesker. «Jeg er ikke imot abstraksjon,» har hun uttalt. «Vet du hva jeg er imot? Å si at mennesket ikke har noen betydning … Jeg er en humanist og det er det jeg ser og det er det jeg maler.»

I hennes rå, ekspressive gjengivelser av individet, kan man spore fascinasjonen for Edvard Munch, som sammen med de spanske malerne Francisco de Goya og Diego Velázquez, var en viktig inspirasjon for Neel. 28. oktober åpner utstillingen Goya og Munch. Moderne profetier i 3. etasje på MUNCH, hvor de mørke, mytiske og tidsvis groteske sidene av det å være menneske belyses.

Sterkt og personlig innblikk i Neels strabasiøse liv og virke

I det siste rommet i utstillingen viser vi den personlige og kritikerroste dokumentaren Alice Neel fra 2007, som er laget av Neels barnebarn Andrew. Filmen gjør bruk av privat arkivmateriale og åpenhjertige intervjuer med Alice Neels gjenlevende familie, og viser hvordan hun strevde for å oppnå anerkjennelse som kunstner samtidig som hun oppdro to sønner alene i New York. Neel fikk også to døtre: den første døde i spedbarnsalder; den andre ble etterlatt på Cuba med slektninger og kun gjenforent med Neel et par ganger. Resultatet er et gripende og fordomsfritt portrett av et komplekst menneske – ikke ulikt maleriene Neel selv malte.

Former for felleskap

Noen fellesskap skaper vi selv, noen blir vi født inn i og noen holdes vi utenfor. Hvorfor er fellesskap så grunnleggende for oss mennesker? For andre gang arrangeres Tekst på MUNCH, en tverrkunstnerisk festival, som vil finne sted på museet den 10. og 11. november. I år har festivalen temaet «former for fellesskap», inspirert av Alice Neels kunstnerskap. Opplev scenesamtaler, slam poesi, konserter og performance, hvor norske og internasjonale kunstnere på ulikt vis utforsker temaet fellesskap. Her møter du blant andre Arif, Martha Leivestad, Eartheater, Brynjulf Jung Tjønn og Bjørn Hatterud.

I høst kan du også oppleve den tredje utgaven av utstillingsserien SOLO OSLO, hvor Admir Batlak tar over det særegne visningsrommet i 10. etasje på MUNCH. Batlak er en kunstner som arbeider i skjæringsfeltet mellom mote, skulptur og installasjon, og hans nye verk I knekken henter inspirasjon fra antifascistiske monumenter fra det tidligere Jugoslavia.

KOMMERSIELT SAMARBEID MED MUNCH

Les mer om høsten på MUNCH her

Det var forsker ved Kreftregisteret, Thea Falkenthal, som i ALTSÅ kunne fortelle at mulighetene til å utrydde livmorhalskreft nå er innen rekkevidde innen få år. Det kan skje ved samtidig screening med hjemmetest av alle kvinner under 30 og massevaksinasjon av unge voksne.

– V i har ingen tid å miste, uttalte hun til ALTSÅ.

Les hele saken her: – Kan utrydde livmorhalskreft

Hjemmetest neste år

Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Truls Vasvik, opplyser til ALTSÅ på e-post at det er planer om å innføre hjemmetesting neste år til alle kvinner som ikke har tatt HPV-prøve hos lege. Allerede i år er det bevilget åtte millioner kroner til et prøveprosjekt med hjemmetest i samarbeid med fastlegene.

– Høsten 2023 pågår det en utprøving av HPV-hjemmetest via fastleger til kvinner over 25 år som har ulike utfordringer med gynekologisk undersøkelse. Kvinner som ikke har tatt en livmorhalsprøve de siste ti årene vil fra utgangen av 2024 motta en HPV-hjemmetest i posten. Målet er å øke deltakelsen i programmet og at færre kvinner på sikt skal utvikle livmorhalskreft, skriver han.

Bak Sverige og Danmark

Uten ekstra innsats er det beregnet at livmorhalskreft vil være utryddet i Norge i 2039. Det vil skje fordi effekten av barnevaksinasjonsprogrammet blir større og større ettersom flere og flere som er vaksinert blir voksne. Ifølge forskeren ved Kreftregisteret, Thea Falkenthal, vil det være mulig å utrydde livmorhalskreft mye tidligere ved å sette inn en kortvarig ekstrainnsats. Ifølge kreftforskeren innebærer det å vaksinere alle voksne under 30 år i en massevaksinasjon etter modell fra covid-responsen. Samtidig med vaksine må kvinner få hjemmetester for HPV, slik at de som er positive, kan følges nøye og man kan forhindre at de utvikler kreft. De som er negative for HPV og som får vaksine, behøver i prinsippet ikke behøve å tenke mer på HPV resten av livet, ifølge Falkenthal.

Sverige er allerede i gang med en slik satsing. I både Sverige og Danmark har tilfeller med livmorhalskreft gått raskere ned i enn i Norge fordi de kom tidligere i gang med opphentingsvaksiner enn Norge. Det forklarer statssekretær Truls Vasvik.

– Danmark og Sverige startet tidligere med opphentingsvaksinasjon, og ga et bredere tilbud. Det fører til en raskere nedgang av HPV-relatert kreft. Vi forventer en lik effekt i Norge, men Sverige og Danmark ser ut til å nå målet om eliminasjon tidligere, skriver han.

Vurderer tiltak

Han legger til at også Helse- og omsorgsdepartementet i Norge vurderer å sette inn flere tiltak for å forsere utryddelsen av livmorhalskreft. Han sier imidlertid ikke noe om eventuelt tidspunkt for dette, eller hvilke tiltak som blir vurdert.

– Vi vil også vurdere nye tiltak i videre forebyggingsarbeid mot HPV-relatert kreft, sier han.

Kreftforsker Falkenthal understreket for ALTSÅ at en ekstraordinær innsats slik hun beskriver også vil være en fordel for menn og for kvinner som rammes av annen HPV-relatert kreft enn livmorhalskreft. Massevaksinasjon av alle under 30, både kvinner og menn, vil på sikt gi en positiv effekt på tilfeller av HPV-relatert kreft i penis, i endetarm, i munn og svelg, i vagina og i vulva.

Jenter fikk tilbud om HPV-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet i 2009. Gutter fikk tilbudet i 2018. Jentene fikk i to år, 2016 og 2017, også tilbud om å ta gratis opphentingsvaksine. Den ble gitt til de som var for gamle til å få vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet, men som var født i 1991 eller senere. Gutter har ikke fått tilbud om opphentingsvaksine.

God oppslutning

Statssekretær Truls Vasvik understreker at det er god oppslutning om HPV-vaksinen som blir tilbudt til jenter og gutter på sjuende trinn.

– Det er først nå vi kan begynne å se effektene av vaksinasjonsprogrammet på forekomsten av livmorhalskreft. Med HPV-vaksine, et screeningprogram med høy deltakelse og riktig behandling, har vi et mål om å utrydde livmorhalskreft. Modelleringer viser at målet kan nås i 2039, skriver han.

Han poengterer også at det er god oppslutning om Livmorhalsprogrammet. 71 prosent av kvinner som er omfattet av programmet tester seg jevnlig.

– Livmorhalsprogrammet, som inkluderer kvinner mellom 25-69 år, redder hvert år minst 700 kvinner i Norge fra å få livmorhalskreft. Fra januar 2023 ble HPV-test innført for aldersgruppen 25-33 år. Dette gjøres blant annet fordi det har vært en økt forekomst av livmorhalskreft blant unge kvinner i Norge de siste årene, særlig blant de uvaksinerte, opplyser han.

Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet 50 kvinner på 50, hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com.

– Når kompetansetjenesten blir godkjent og igangsatt vil det bety enormt mye for pasientgruppen. Det er et første skritt i riktig retning, sier styreleder Elisabeth Raasholm Larby til VG.

Omtrent en av ti kvinner har endometriose og enda flere har adenomyose. Endometriose fører til sterke smerter ved menstruasjon og for mange gir det også vanskeligheter med å bli gravid. Det skyldes at vev som ligner på det som er i livmorslimhinnen, vokser utenfor livmoren. Det kan vokse inn i buken eller inn i andre organer som blære og tarmer. Adenomyose innebærer at vev som pleier å vokse i livmorslimhinnen, vokser inn i livmorveggen. Også dette kan gi voldsomme menstruasjonssmerter og også svært kraftige blødninger i tillegg til en rekke andre plager fra underlivet. også denne sykdommen kan gjøre det vanskelig å få barn.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Fordi du er jente»

Jeg vokste opp i en familie med tradisjonelle kjønnsverdier. Det vil si at mine stadige spørsmål om hvorfor jeg, og ikke min tvillingbror, skulle gjøre det mor ba om, ble kontant besvart med «fordi du er jente». En setning som hang over meg i min oppvekst, og som i ulik bekledning dukker opp fremdeles. Ofte mellom linjene. Javel, så er jeg et hunnkjønn. Per definisjon skulle det da tilsi at jeg hjalp til på kjøkkenet og med klesvask, samt hadde tidligere innetider enn tvillingBROR.  Senere ble det klart for meg at det også innebar å ikke mene for mye.

For stor plass

Sannsynligvis lærte mine foreldre dette tankesettet i sin oppvekst. Opphavet til samfunnets kjønnsroller skal jeg ikke si noe om her. Dette er en tekst om egne erfaringer om å være et hunnkjønn som tar plass. For stor plass vil muligens enkelte hevde, utfra et biologisk kjønn.

Enkelte er ikke meg, så er det sagt. Jeg tenker alle skal ta sin plass. Egentlig ikke behøve å ta den, men at din plass er din plass. Som en slags konstant faktor. Altså ikke noe du skal behøve å kjempe for, eller krangle deg til. For det å hevde min rett og å være hunnkjønn, ble flere ganger definert til å være kranglete. Nærmest litt hissig.

Dårlig begrunnelse

Tilfeldigvis, eller heldigvis, så har jeg fra tidlig av vært sterk i egen vilje og med rettferdighetssans. For nei, jeg aksepterte ikke begrunnelsen «fordi du er jente». Den setningen kan lett tas fra hverandre, og stille avsender til ansvar og til veggs. Hvilket jeg stadig gjorde. Dermed ble jeg raskt oppfattet som sta og noe opposisjonell. Jeg stilte fra barnsben av spørsmål, og deltok med stort engasjement i samtaler.

Jo eldre jeg ble, jo mindre sjarmerende virket det som om flere mente mitt engasjement var. Jeg brøt etikken om at hunnkjønn skal slippe andre til, og ikke seg selv. For det var det som var argumentet – at jeg ikke slapp andre til. Sånn så jeg aldri på det, og sånn ser jeg ikke på det nå.

Engasjement kan ikke sidestilles med å kjøre over andre eller ikke la andre slippe til. Formålet mitt var og er å bidra, og ved det nettopp engasjere andre.

Nå skal det nevnes at det var temaer jeg mer enn gjerne var oppfordret til å mene noe om; farger, interiør, matlaging og håndarbeid. Ting jeg overhodet ikke finnes interessert i. Derimot politikk, relasjoner og sosioøkonomiske spørsmål ble det voldsomt for noen at jeg var opptatt av.

Forkledd som humor

Verre er det som ligger mellom linjene eller som henger som en tynn dis i rommet. Det som man ikke kan arrestere tvert i likestillingens navn, eller det som åpenbart er en diskriminering av et kjønn. Det at din mannlige kollega stadig kommer med slibrige kommentarer under den flotte fanen humor.

Det å oppfatte det som ubehagelig og galt legges til deg, at du er nærtakende og eller prippen. Et sted jeg jobbet tillot en mannlig kollega seg stadig å komme med sexinfiserte kommentarer. Det gjaldt ikke bare til meg, men også flere av mine kvinnelige kollegaer. Det visste alle, også ledelsen som lot hans kommentarer fortsette under den såkalte humorfanen.

Jeg tok ham for meg selv, dog ikke under en humorfane. På kopirommet en dag han kom inn mens jeg kopierte noe, kom han med følgende kommentar, litt hviskende med et fårete smil: «Nå må du spre bena så jeg kommer til». Jeg stilte meg så nærme fjeset hans jeg kom, stirret rett inn i øynene hans og svarte, ganske tydelig og uten noe som helst form for sjarm: «Fortsetter du sånn, så slår jeg deg rett ned.»

Det var siste gang han kom med en kommentar til meg. Deretter gikk jeg rett til min nærmeste leder og informerte om at jeg hva jeg hadde sagt, og hvorfor. Hvorpå han svarte forfjamset «javel». Verken mer eller mindre. Jeg tror ikke jeg tenker feil om narrativet fra enkelte kanter ble slik at jeg var den ufine med ukorrekt opptreden her, eller kanskje også manglet humor.

Meningene mine provoserer

Å være nydelig tydelig, og samtidig hunnkjønn, vekker motstand hos noen. Du kan få kommentarer som «du må liksom alltid si noe, du», eller «du skal alltid mene noe», gjerne i kombinasjon med et oppgitt smil.

Ja, jeg mener noe. Og jeg mener noe nesten hele tiden. Jeg er engasjert. Noen finner dette truende, provoserende, unødvendig eller rett og slett upassende. Faktisk også litt brysomt og slitsomt. Hva som ligger bakenfor dette, kan være ulike faktorer, som for eksempel kultur, tradisjon og så videre. Normativ opptreden i grupper har fra tidlig av vært en nødvendighet for overlevelse. Sånn sett nyttig for samfunnet og flokken. Dersom normen er feil, hva gjør vi da? Ikke minst; hvem avgjør at den er feil?

LES OGSÅ: – Jeg vet akkurat når jeg ble en slitsom kvinne

Myke verdier

Forventninger om meg knyttes ofte til kjønn. Måten jeg ordlegger meg på i skriftlig kommunikasjon kan være et eksempel. I min rolle som leder fatter jeg daglig beslutninger. Jeg sender ut en haug av skriftlige beskjeder og informasjon. Her har også kjønn vært et tema.

Visstnok mangler min måte å ordlegge meg på enkelte ganger myke verdier, er tilbakemelding på et infoskriv jeg sendte ut.  Hva konkret han savnet, kunne han ikke svare på. Myke verdier i skriftlig form vet jeg ikke hvordan ser ut, og jeg spør meg selv om dette er noe en mannlig kollega har fått som tilbakemelding.

Klær og hårsveis likeså. At jeg av og til kler meg i dress og slips i jobbsammenheng, samt setter opp håret i en knute bak, er for noen helt upassende. Faktisk noe jeg bør ta til meg, og endre på, som jeg fikk både skriftlig og muntlig tilbakemelding på.

Håret som signaliserer maktbegjær

Hårknuten lyste maktbegjær, ble det sagt, og dress med slips var skummelt og for formelt. I tillegg smilte jeg for lite. Riktignok inviterte jeg ikke vedkommende til å komme med forslag til hårsveis og bekledning på jobb, men har en mistanke om at løsthengende hår og blomstrete, flagrende gevanter ville gjort susen. Hadde det vært klaget på dersom jeg ikke var så tydelig og mente så mye? Usikker. Det hender jeg undres om min tvillingbror ville fått samme tilbakemelding. Uansett, jeg går fortsatt kledd som før og har den sveisen jeg ønsker, også på jobb.

Ved ett tilfelle da jeg hadde takket ja til en krevende lederstilling, utbrøt en bekjent at jeg var rett mann til rett jobb. Det var ment som et kompliment, men jeg undrer meg også over det utsagnet.  Mann assosieres som en positiv verdi her, altså jeg er ikke rett kvinne til rett jobb. Den jobben ble av vedkommende vurdert som så krevende at mannlige egenskaper passet best, kunne det høres ut som.

Kvinner skal være kvinner

I forelskelsens rus spurte jeg min daværende kjæreste rett etter vi var blitt sammen om hvilke verdier jeg hadde som han likte best. Han svarte «du er sexy». Nei, dette var ikke en ungdomskjæreste. Vi var begge godt voksne. Nedtur.

Jeg er blant annet reflektert, engasjert, vitebegjærlig og respektfull. Hva med en av disse faktiske verdiene? Plutselig opplevde jeg meg degradert til en birolle i en Disney-historie, hvor hunnkjønn har en passiv rolle som en slags rekvisitt. Noe jeg slett ikke vil være.

Fortsatt hender det at denne litt forslitte beskjeden rettes til meg i det en middagsinvitasjon kommer fra en mulig kjæreste eller partner: «Da må du ta på deg en kjole eller skjørt.» Gjerne supplert med «For menn skal være menn, og kvinner kvinner» når du drister deg til å spørre hvorfor.

De aller dristigste krydrer det hele med å slenge på; «også høye hæler». Med andre ord, så er jeg mindre kvinne om jeg dukker opp til daten i et par bukser.

Det har også hendt at jeg har blitt møtt med «må vi diskutere når vi først er sammen, kan vi ikke bare ha det hyggelig?» når jeg har sagt meg uenig i påstander eller utsagn fra en date.  Med andre ord – være enig, ikke ha egne meninger. Da blir det ikke koselig. Fristende å lage et ordspill på nikkedukke.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk»

Menn er tydelige, kvinner er krasse

Ikke særlig ladylike er et uttrykk du risikerer å støte på dersom du i en forsamling blir tydelig på egne meninger. Eller vent litt, ordet tydelig blir ikke så ofte brukt, men derimot er ordet krast et ord jeg og mine kvinnelige kollegaer da kan treffe. Mannlige kollegaer blir derimot beskrevet som tydelige. Det er på en måte noe flott over at de er engasjerte og tydelige, mens hunnkjønn da er harde i klypa (nok en betegnelse brukt om meg) når jeg faktisk utfører jobben min på en profesjonell måte.

En risiko ved å skrive denne ærlige teksten er at den kan komme til å regnes som et forsvar for ufin opptreden. Faren ved at andre skal fortolke mine skrevne ord vil alltid være høyere enn gjennom en dialog. Jeg kunne liste opp eksempler hvor jeg har fått ros og annerkjennelse for den jeg er, men da ville dette kunne fremstå som en slags beklagelse av at jeg er jeg. Det akter jeg ikke gjøre.

Vel, jeg risikerer å bli mistolket. Det er slett ikke første gang, i så fall.

Er det nødvendig å snakke høyt om kvinnekamp i 2023 i Norge? Ja. Hvorfor? Av den enkle grunn av at vi lar oss ikke stanse av at noen synes vi er slitsomme når vi mener noe, engasjerer oss, stiller dirkete spørsmål og drister oss til å pynte oss med bukser. Faktisk også med flate hæler.

Tygg på den, den som vil.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som “slitsomme”.

Han refererer til et intervju NRK gjorde med Kim Friele i 1972, om avkriminaliseringen av homofili. Han mener det intervjuet er like aktuelt i dag, fordi argumentasjonen er akkurat den samme.

– Vi må fremdeles forklare hva homofili er, fordi folk er så opptatt av det seksuelle. Transpersoner blir jo stadig spurt om hva de har “der nede”. Hvorfor er det så jævlig viktig for folk? Vi burde snu det på hodet og spørre cis- og heteropersoner om deres genitalier oftere.

Komedie

Første film ut på Oslo/Fusion er den amerikanske dramakomedien Cora Bora med Megan Stalter.

– Jeg var litt redd for at rollen hennes skulle være veldig Kayla fra tv-serien Hacks, men hun er ikke det.  I denne filmen er hun musiker i et åpent forhold. Når det viser seg at kjæresten hennes har truffet en annen dame, må hun reise tilbake for å vinne tilbake kvinnen i sitt liv. Filmen er full av pinlige episoder, forteller han.

Viktig om seksualitet

Seksualitet er et aktuelt tema på årets festival. Interseksualiteten er også ivaretatt, programmet inkluderer flere minoriteter enn det gjorde tidligere.

– Vi viser feministisk kunstnerisk pornografi hvert år. Folk setter stor pris på det, på at vi viser fram det inkluderende når det gjelder kropp, etnisitet, identitet og samtykke, sier Ydén. 

– Det er en tanke bak de seksuelt eksplisitte filmene vi viser, det er ikke bare noe vi plukker fra internettet. Vi har også noen gjester som kommer for å snakke om filmen sin, så de kan få fortelle om prosjektene sine og vi kan få i gang samtaler.

På programmet står flere filmer om sexarbeidere, blant annet amerikanske Kokomo City som hadde premiere på Sundance i år, og ble vist på Berlinalen. Her får fem transkvinner som er sexarbeidere snakke i kamera, helt ufiltrert, om sine liv, opplevelser, og tanker rundt jobb-identitet. 

Festivalsjefen har sett den fire ganger.

Utsatt for vold

– Dette er en oppløftende film som gir transkvinnene den stemmen de fortjener, helt unikt. Det triste er at hun ene som er med, Koko Da Doll, ble skutt og drept tre uker etter premieren i Berlin. De sier noe om det i filmen, at det som er farlig når de møter en kunde, er etter at kunden har hatt orgasme. For da kommer skammen. Og skammen manifesterer seg innimellom som vold. Du tar livet av den som har påført deg skammen. Sorte og brune transkvinner som er sexarbeidere, er ofte ofre for vold. 

Oslo/Fusion viser spillefilmer, dokumentarer og kortfilmer. Acsexybility har personlige historier om mennesker, inkludert skeive, som har funksjonsnedsettelser, Black Barbie handler om hva som skjedde da leketøysgiganten Mattel slapp verdens første fargede Barbiedukke i 1980. 

Flere kortfilmer

Festivalen har 20 kortfilmer, 10 av dem er norske.

– Det blir mer og mer kortfilmer for hvert år, og nå i år har vi satt opp kortfilmer som forfilmer på de fleste filmene, så folk skal få med seg hvor bra de er, poengterer Ydén, som også jobber med Kortfilmfestivalen i Grimstad.

– Det å fortelle en historie på fire minutter, sju minutter, et kvarter – det er et kunststykke!

Det er én norsk spillefilm på programmet i år; Fuckings bygda av Frøydis Fossli Moe. Norske Leo Behrens har regissert Skin, en kortfilm han akkurat vant student-Oscar for i kategorien eksperimentell, alternativ film.

Avslutningsfilmen Cassandro handler om en amatør-bryter i Mexico, og er basert på en sann historie. 

– Filmen handler om en ung mann som er seg selv. Han tar vare på familien, han er bare tvers gjennom en god person. Han står imot hele den machokulturen som Lucha Libre-brytingen er. 

En fin film å runde av med, som gir håp og optimisme, mener festivalsjefen.

– Jeg lager festival for skeive og jeg lager festival for alle. Men skeive er i fokus. Definitivt.

Aspheim ble dømt sammen med andre demonstranter. Aksjonene de er dømt for, skjedde i fjor da de stoppet trafikken på motorveien i Stockholm med paroler mot oljeindustrien og mot utvinning av torv i Sverige. Tiltalen lød på sabotasje mot den svenske staten, og strafferammen var fengsel i fire år.

Aspheim ble dømt for sabotasje, og dommen er på fire måneder betinget fengsel, 70 dagsbøter på 300 kroner hver, til sammen 21 000 kroner. Hun må også betale deler av saksomkostningene på 20 594 kroner.

Hun opplyser til ALTSÅ at hun vurderer å anke dommen.

Aspheim er også dømt for sivil ulydighet i Norge.

Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

De er korrupte alle sammen, sa taxisjåføren. Ja, de er jo korrupte alle sammen, svarte jeg og ble sjokkert over min egen holdning. Jeg som alltid pleier å svare “nei, det stemmer ikke med alle”. Men nå har det rabla for partier på begge sider av vektskåla. Hva i alle dager er dette? tenkte jeg, mens jeg nikket og var enig i alt taximannen mente. Det har sjeldent skjedd før. Jeg har trodd at min oppgave i taxibil har vært å være venstresidas talerør i baksetets Politisk kvarter. 

Politisk Paradise Hotel

Lite visste vi at Sindre, selve Skybert i Høyres rekker, skyggen med innfatningsløse briller og grisk dialekt, var han som skulle lage den hittil største politiske bruduljen. Mannen med liten m, mest fordi Erna har vært stjerna hele deres ekteskap, hvert fall i Se og Hør og alle andre steder hun har kjørt sitt evinnelige folkelige opptog, stod plutselig i finalen med sin kone – og slapp troskapskula. Sindre har spilt spillet. Bak Ernas rygg. (For de uinnvidde i Paradise-universet betyr dette at pengene ikke blir delt mellom paret, men at den som slipper kula, tar det som ligger på bordet. Den i paret som står igjen, får ikke noe utenom svik.)

Det er umulig for folk å ikke tenke på hva Erna og Sindre har snakket om de siste ukene rundt middagsbordet.

Det er der de snakker, tipper jeg, for vi føler de sover på hvert sitt rom for tiden. Etter at Sindre slapp kula og tok alle penga og førsteplass i rassoppførsel. Nå er det så mange som bør ende opp på solo i dette spillet at vi bør droppe dobbeltrom i neste sesong av Politiske Paradise Hotel.

For når vi står i Finnes-gate med hakeslepp bør vi kanskje tenke: Hva blir det neste? Tenk at det skal komme politiske skandaler også etter en sånn sesong, det er nesten ikke til å fatte. Inhabile politikere og deres ektemenn. Hvor skal dette ende? Som psykologen min sa: “Sindre Finnes er vår Imelda Marcos, bare at han har byttet ut sko med aksjer. Mennene til sterke kvinner må også få kjede seg hjemme, da skjer dette”.

Kommentarfeltet i baksetet

Noe er råttent i politikerland, og det kjedelige er at nå skal de bruke skattepengene våre til å leie inn PR-folk for å få oss til å glemme at de er sleske folk så vi stemmer på dem igjen i 2025, sa jeg til taxisjåføren jeg satt på med, og ble nok en gang sjokkert over setningen jeg lirte av meg. Jeg hørtes ut som en avdanka Karpe-låt der jeg satt. Ut av kjeften på meg kom kommentarfeltkommentarer på løpende bånd.

Et speil på samfunnet

Jeg endte samtalen med å si at jeg kanskje ikke stemmer i 2025, så liten tiltro har jeg til den politiske eliten. Vi vet at politikerne skal speile samfunnet, og hvis vi er nødt til å se oss selv i speilet, så ser vi alle ganske stygge og skyldige ut. Er vi blitt et grabbete, grisk folkeslag som meler vår egen kake? Det er ikke så sunt.

For meg var det ikke et sjokk at Ola Flem og Sindre Finnes ikke klarer å holde fingra sine unna Børsen. Heller ikke at konene deres ikke gadd å følge med på den tafsingen de har drevet med på alle aksjene. Sjokket for meg er at jeg har mista trua på de vi har sett på som hyssingfargede, flinke politikere – og at jeg har begynt å gi flatt faen.

Bare ingen nå tipper over og begynner å lage kunsthandlenett og stiller ut med Morten Traavik.

Har pengene plassert

Jeg visste ikke at folk MÅTTE handle aksjer for å kjenne at de lever. Jeg føler meg rett og slett dum som ikke driver med dette selv.

Mine penger ligger i vaser fra Skeidar, rørospledd og telysholdere. En del risiko følger med det også, siden en ikke vet hva høstens interiørfarge er før det blåser hardt utenfor stuevinduet.

Etter en lang skandalesommer og valghøst har vi ingen side å heie på.

Jeg har begynt å sette meg i midten i baksetet på taxiene, for at vi alle skal finne en ny balanse.

De nye tildelingene på til sammen 60 millioner kroner er øremerket til å få mer kunnskap om kvinnehelse.

– Vi trenger mer kunnskap om kvinners helse. Derfor er det så viktig at det nå settes i gang flere forskningsprosjekter som kan bidra til nettopp dette. Regjeringen er opptatt av økt forskningsinnsats for bedre kvinnehelse og har derfor prioritert øremerkede forskningsmidler til dette, sier helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol i en pressemelding fra Forskningsrådet.

Traumer

En tildeling på 11 millioner går til Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS). De skal forske på kvinners psykiske helse etter overgrep. De tar utgangspunkt i kvinner som har oppsøkt overgrepsmottak, og hensikten er å gi bedre helsetjenester til denne utsatte gruppen kvinner.

En annen tildeling, også den på 11 millioner, går til Oslo universitetssykehus som skal forske på nye behandlingsmåter for barneleddgikt. Denne formen for leddgikt er tre til seks ganger så hyppig hos jenter som hos gutter. Hvis den ikke blir behandlet riktig, kan den føre til ødelagte ledd og voksne som faller utenfor skole og arbeidsliv.

Mer kunnskap om ME

En annen tildeling på 11 millioner går til Universitet i Bergen, som skal forske på energiomsetningen i cellene hos personer med ME. Denne sykdommen rammer flere kvinner enn menn, og det er stor uenighet i fagmiljøene om både årsaker og behandling. Sykdommen fører til ulike grader av invaliditet hos de som rammes, og svært redusert livskvalitet.

Kvinner og sykefravær

Også Nordlandssykehuset får 11 millioner for å forske på kvinnehelse. De skal undersøke om intervensjon kan gjøre noe med sykefraværet hos kvinner. Et annet mål for dette forskningsprosjektet er å forklare forskjellen i sykefravær mellom kvinner og menn. Kvinner har nesten dobbelt så høyt sykefravær som menn, ifølge ferske tall fra SSB.

Arbeidsmiljø er tema for en studie som får støtte i regi av Sykehuset Østfold. Her skal forskere delta i en randomisert studie om kvinners trivsel og sikkerhet i arbeidslivet. Denne studien har fått 4,9 millioner kroner av Forskningsrådet.

Den siste studien som har fått støtte, skal utføres ved Helse Fonna helseforetak. Den har fått 11 millioner kroner til å hindre feildiagnostikk av kvinner som har demens med Lewy legemer. Studien skal gjøres ved å undersøke kjønnsspesifikke biomarkører om risiko og prognose hos kvinner.

I rapporten «Privat AFP – ikke for alle» kommer det fram at ansatte innen handel og serviceyrkene i stor grad faller utenfor dagens AFP-ordning. Det er overvekt av kvinner i mange av disse yrkene, og de mister dermed muligheten til å gå ut av yrkeslivet med en god ordning når de er 62.

Dette er AFP:

Avtalefestet pensjon i offentlig sektor er en tidligpensjonsordning for de som er ansatt i offentlig sektor og mellom 62 og 67 år. For arbeidstakere født i 1963 og senere er ordningen lik den i privat sektor ved at den betales livet ut.

Avtalefestet pensjon i privat sektor er en pensjonsordning for de som har fylt 62 år og jobber i en privat virksomhet med tariffavtale med AFP. Privat AFP betales livet ut. Man må ha vært ansatt i en bedrift med AFP-avtale i sju av de siste ni årene før man fyller 62 år. I privat sektor betaler staten en tredel av AFP-pensjonen, mens medlemsbedriftene og utbyttet av AFP-fondet betaler to tredeler.

(Kilder: NAV og Norsk Pensjon)

Disse faller utenfor

Rapporten viser at innen privat sektor er det noen yrkesgrupper som i stor grad får glede av AFP-ordningene, og andre som faller utenfor. 

– De som kommer godt ut, jobber innen olje og gass, industri og finans, sier Sissel Rødevand fra analyseselskapet Actecan.

Dette er typisk mannsdominerte yrker.

Eksempelberegninger i rapporten viser at en ingeniør kan ende med en pensjon på 800 000 kroner i året, mens pensjonen for en renholder kan være så lav som 250 000 i året. Å få avtalefestet pensjon vil bety mer for renholderen enn for ingeniøren, selv om ingeniøren får utbetalt mer i kroner. AFP kan med andre ord utgjøre stor forskjell for livskvalitet og økonomi på tampen av arbeidslivet, og som pensjonist.

Lav tilslutning til ordningen

Det er tre hovedfaktorer som avgjør om man får AFP. Den ene handler om at bedriften du jobber i, må være tilsluttet ordningen. Samlet sett anslår Nav at 37 prosent av private bedrifter er omfattet av AFP. Mens det er opp mot hundre prosent tilslutning i olje, gass, industri og finans, er det lav oppslutning innen handel og service.

Typiske næringer der ansatte ikke får AFP, er: Serveringssteder, frisør- og skjønnhetssalonger, vaskerier og restauranter. Og renhold.

– Det er mange bedrifter innenfor serviceyrkene som ikke har AFP-avtale for sine ansatte, sier Rødevand, og legger til at dette er yrker der det er overvekt av kvinner.

– Bare et mindretall av servitører og renholdere kan derfor regne med å få AFP, sier hun.

Skiftende eiere

I handels- og servicenæringene er det også slik at arbeidstakere er spesielt utsatt for å falle utenfor AFP-ordningen fordi det er så vanlig med virksomhetsoverdragelser.

Og da kan AFP-en falle bort selv om bedriften man ble ansatt i hadde ordningen, forklarer hun.

– Du mister for eksempel rettigheten til AFP når arbeidsplassen går fra en eier med AFP-ordning til en eier som ikke har en slik ordning, sier hun.

Rapporten peker nettopp på virksomhetsoverdragelse som en av fallgruvene for ansatte. Ett av kravene for å få AFP er at man har vært ansatt i en AFP-bedrift i sju av de siste ni årene før man fyller 62 år. Ved virksomhetsoverdragelser som ofte forekommer innen for eksempel renhold og kantine, vil det stadig skje at ansatte faller ut av AFP-ordningen.

Opptjening

En tredje hovedårsak til at ansatte faller utenfor AFP, er at de selv ikke oppfyller kriteriene for å få tidligpensjonen.

Det kan være at de ikke har jobbet lenge nok i samme bedrift. Turnover er særlig vanlig innen handel og service, påpeker rapporten. Opptjening til AFP starter fra man er 53 år. For å være kvalifisert, må man ha jobbet i en AFP-bedrift i minst sju år fra man er 53 til man er 62.

Det kan altså være et karriere-move å sikre seg jobb i en AFP-bedrift når man er i alderen 53 til 62?

– Ja, om du er frisør eller butikkmedarbeider og får karra deg inn i en AFP-bedrift de siste årene, da kan du være reddet, sier hun.

Dessuten er det krav om at man må ha jobbet minst 20 prosent stilling i de sju årene,  man må ha en minsteinntekt og man må kunne ta ut folketrygden. Det er heller ikke mulig å få AFP hvis man er fullt ufør og får utbetalt uføretrygd.

Et forslag fra 2021 går ut på at opptjeningstiden skal være gjennom hele arbeidslivet, ikke bare de ni siste årene før man fyller 62. Da vil kanskje flere bedrifter med unge arbeidstakere bli med i AFP-ordningen. Rapporten viser at ansatte i handel og service i så fall vil kunne tjene på dette når de blir pensjonister.

Det er stor splid i LO når det gjelder endringsforslaget. Noen forbund har medlemmer som taper på dagens ordning, mens andre har medlemmer som vil tape på en slik endring.

– Det er en utfordring å gi god nok pensjon til flere uten at noen må betale mer, om dette så er arbeidsgivere eller staten. Det er ikke uten grunn at diskusjonen har stått stille noen år, her må man tenke både pensjonsopptjening og finansiering, sier Rødevand.

Pensjon består av folketrygden, innskuddspensjon som arbeidsgiver betaler inn i pensjonssparing, og AFP for de som er kvalifisert for det.

Har du noen råd til kvinner for å sikre økonomien når de blir eldre?

– Generelt bør unge få vite at innbetalinger til pensjon som ung er en billig spareform. Innbetalingene får da mye renter og rentesrente, som igjen kan gi en god pensjon. Hvor god pensjonsordning du har hos arbeidsgiver betyr mye for økonomien når du blir eldre. Så det å stille krav til arbeidsgiver og vise interesse for innskuddsprosenten, kan jo være et poeng, sier hun, og legger til:

– Kvinner må også ta inn over seg at de fullt og helt må stole på egen opptjening til pensjon. Vi er nok ikke helt i mål der enda.

Kun ett av fire selskaper i Norge eksisterer etter fem år, viser tall fra SSB. Eides selskap CleanCup kunne fort endt som flertallet.

– Jeg hører veldig mange solskinnshistorier, så i perioder har jeg lurt på om det er meg det er noe feil med.

Utsolgt fra lager

La oss spole tilbake til starten. Eide er nyfrelst menskopp-entusiast, og tenker at dette har hun lyst til å få ut til folk. Hun vil starte produksjon av menskopper selv. Siden hun allerede har et enkeltpersonsforetak som hun startet da hun jobbet som bryllupsfotograf mens hun gikk på videregående, virker hele planen ganske enkel. Utvikle den beste menskoppen, få den produsert, og så selge den gjennom foretaket sitt. Hun startet med å teste ulike modeller som allerede var på markedet selv.

– Mange menskopper var ikke tilpasset anatomien til kvinnekroppen, forteller hun.

Basert på egen erfaring og en spørreundersøkelse blant 450 kvinner utviklet hun en prototyp. Denne var ute i brukertest før en endelig versjon ble satt i produksjonen i Kina.

– Den ble kjempepopulær. I 2019 hadde jeg solgt ut alle produktene av den bestselgende modellen. Og jeg tenkte jo at det var bra at det var så stor etterspørsel at det gikk tomt, sier hun.

Problemene starter

Det kunne vært starten på et eventyr. Men med korona på trappene og et økende behov for å ha kontroll over råvarer og produksjonsprosessen, virket det som en god løsning å flytte produksjonen innenlands.

Det viste seg imidlertid å være vanskelig å finne et firma i Norge som kunne få i gang produksjonen av silikon-koppene. Hver gang hun trodde at nå var det i orden, så ble det utsettelse. Hun red fremdeles på den gode bølgen i markedet, og forhåndssolgte menskopper til privatkunder og større forhandlere.

– Jeg hadde masse fornøyde kunder, og fortsatte å selge koppene. Hele tiden ventet jeg på at produksjonen skulle komme i gang, og hele tiden trodde jeg at nå var det rett før, sier hun.

– Men til slutt innså jeg at det ikke ville komme noen menskopper, sier hun.

Nær konkurs

Eide var nå uten et produkt å selge, men hadde like fullt løpende utgifter. Ved flere anledninger var hun nær konkurs.

– Jeg følte meg som en svindler som tok imot penger uten å ha et produkt å levere, sier hun.

Hun berømmer kundene som i stor grad har vært tålmodige og ventet på at produksjonen skulle komme i gang igjen.

Men selvtilliten hun hadde med seg inn i selskapet da hun startet, var det stadig mindre igjen av.

– Jeg lurte på hva som var galt med meg. Er jeg så personlig uegnet til å være gründer, tenkte jeg. Det er tungt å være ansiktet utad når det du fronter ikke er noe du er stolt av, sier hun, og forteller om skamfølelsen når hun var på fest, og møtte nye folk der det naturlige spørsmålet er: Hva driver du med?

Investorjakt

Det er ikke slik å forstå at Eide bare satte seg ned i en stol da produksjonen stanset opp. Ikke i det hele tatt. Nei, da var det tid for å jakte på investorer. Hun appellerte ikke til deres godhet eller bad om veldedighet, men hun prøvde å få dem til å forstå det hun selv tenker; at selskapet har potensial til å vokse seg stort og gi god avkastning på sikt.

– Men det tar så utrolig lang tid å få investorer, sukker hun.

Det at menn er i klart flertall blant dem som investerer i start-ups, har ikke gjort jobben enklere når produktet er menskopper.

– Jeg har opplevd å bli flirt av i møter, forteller hun.

Fasiten er at det er flest kvinner som har investert i selskapet. Men de største summene er det menn som har gått inn med.

Kvinner har mindre kapital, investerer mindre og starter færre selskap. Eide tenker det er historiske årsaker til dette. Likestillingen er ikke kommet så langt som man kanskje skulle tro, og hun har innimellom følt det som hun lever i et parallelt univers. Forventningene til kvinner er annerledes enn til menn, mener hun. Å være kvinne og gründer utfordrer folks bilde av hvordan kvinner skal være.

– Når jeg starter et selskap for at det skal tjene penger, blir jeg sett på som litt grådig. Og når jeg tar meg betalt for tiden min, oppfattes jeg som lite raus.

Ny start

Den nye given kom da Eide fikk i land en avtale med et firma i Polen som skal produsere menskoppene.

– Oppstartskostnaden er stor for denne produksjonen, men jeg fikk en nedbetalingsavtale som gjør at jeg ikke behøver å betale alt på en gang.

Nå ser hun optimistisk på framtida, og gleder seg til å selge et produkt hun har tro på. Første leveranse er lovet å være på kontoret hennes allerede om få uker. Denne gangen tror hun det vil gå som planlagt. Hun har sett prøvestøpen, og er trygg på at produsenten vet hva de driver med. 

– Basert på de erfaringene du har gjort deg nå, hvilke råd vil du gi til andre som vil starte for seg selv?

– For det første vil jeg anbefale å få opp en bærekraftig omsetning før man gjør store endringer. Og for det andre; vær bevisst på hvem du har rundt deg. Knytt til deg noen med kompetanse du selv ikke har, sier hun.

Selv har hun nå fått en markedsansvarlig som kan mye hun selv ikke kan.

– Jeg hadde ikke forventet å få en mann inn i selskapet. Men han er her fordi han ser et salgbart produkt. Så det gjelder å være åpen for hvem som kan være riktig å knytte til seg.

– Nå som det tross alt ser ut til å gå bra – ville du gjort det igjen hvis du visste det du vet nå?

– Hvis jeg hadde visst i 2015 og 2016 hva som skulle komme, ville jeg aldri gjort det igjen. Ingenting er verdt det når det går på helsa løs, sier hun.

Men legger til at den dagen hun står der med en leveranse av nyproduserte menskopper med sertifiseringer og alt i orden, som etter planen skjer 1. oktober i år, da regner hun med at hun kommer til å føle det helt annerledes.

– Da føler jeg sikkert at jeg kunne gjort det ti ganger til, ler hun.

For det som driver henne, er å hjelpe kvinner slik at mensen blir lettere. Det har vært drivkraften helt siden dag en.

Hva var det som holdt deg oppe i den tunge tiden?

– Jeg hadde hele tiden håp. Det var stadig en investor som kanskje kom til å gå inn i selskapet. Kanskje en ny produsent., Selv om det meste av dette ikke ble noe av, så gjorde det at jeg holdt det gående en uke til og en uke til. Alle hadde skjønt det om jeg hadde meldt oppbud. Men når det er noe man virkelig tror på, så sitter det veldig langt inne å gi seg.

Kjente idrettshelter som Charlotte Kalla, Magdalena Forsberg og Anja Pärsson er med på oppropet som er lansert i det svenske magasinet Femina. Oppropet ble først omtalt i Norge av VG.

Bakgrunnen for oppropet er det som skjedde rett etter finalen i fotball-VM, der den spanske fotballpresidenten Luis Rubiales kysset landslagsspilleren Jennifer Hermoso på munnen uten hennes samtykke. Rubiales er under etterforskning for seksuell trakassering, og den spanske domstolen har besluttet at saken mot ham skal behandles i retten. Den historiske VM-seieren til det spanske landslaget har handlet mer om boikott, krav om Rubiales avgang og maktstrukturer i idretten enn av å feire prestasjonen.

– Vi må bruke denne debatten som har blusset opp til å forandre systemet, for det vi ser her er symptom på et råttent system, sier Hedvig Lindahl som i mange år var landslagsmålvakt for Sverige.

– Må bli en forandring

I alt 19 svenske idrettsstjerner står bak oppropet, som originalt heter #gefaniminkropp. Flere av stjernene forteller om opplevelser med kroppsfiksering og utnyttelse av unge jenter.

Den svenske friidrettsutøveren Moa Hjelmer, som tok EM-gull i Helsinki i 2012, forteller til Femina at gullet hennes ble overskygget av en debatt om hun egentlig var muskuløs nok til å være så god. Alpinist Anja Pärsson, som har OL-gull og sju VM-gull, forteller om tilfeller der unge alpinister ble utnyttet seksuelt av trenere, noe de også er blitt dømt for i ettertid.

– Dette er ikke okei på noe vis, og det kan ikke fortsette. Det er nok nå, det må bli en forandring, sier Pärsson til det svenske magasinet.

Langsrennsstjernen Charlotte Kalla støtter også oppropet.

– Jeg står hundre prosent bak oppropet #gefaniminkropp, sier den tredobbelte olympiske mesteren i langrenn.

Trekker seg

Mandag denne uken fortalte Luis Rubiales i et intervju med den britiske journalisten Piers Morgan at han kommer til å trekke seg. Dette skjer etter at han er blitt utestengt i 90 dager av det internasjonale fotballforbundet Fifa, den spanske regjeringen har fordømt handlingen hans og krevd at han trekker seg, og spanske landslagsspillere har sagt at de boikotter landslaget så lenge han fortsetter som president.

Både idrettsutøvere, politikere og kommentatorer verden over har pekt på hendelsen som et uttrykk for diskriminering i idretten.

– De fleste kan få orgasme. Men det er slett ikke alle som har opplevd det, sier sexologisk veileder Annie Tønnessen. Hun driver Sexologakutten, og gir råd til kvinner og menn som vil ha hjelp til å få et bedre seksualliv. Det er mange flere kvinner enn menn som ikke får orgasme når de har sex. Kun en av fire kvinner kan få orgasme ved vaginalt samleie.

– Det er ingen grunn til at kvinner skal ha dårligere sex enn menn, sier sexologen. Tønnessen mener skam og for dårlig tilgang på informasjon om hva som gir kvinner nytelse, er to av de viktigste grunnene til at mange kvinner har redusert glede ved sex. Kunnskap om klitoris og annen anatomi er viktig, mener hun. I tillegg fremhever hun tidsbruk og tålmodighet som nøkkelfaktorer.

Årsakene til at orgasmene uteblir, kan være veldig forskjellige, forteller hun. Det finnes derfor ikke ett magisk råd som vil hjelpe alle.

– Men noen problemer går igjen, og jeg kan gi noen råd som til sammen vil være til hjelp for mange som aldri før har fått orgasme. Rådene vil også kunne bidra til lengre og kraftigere nytelse for dem som ikke har problemer med å få orgasme. Så her er det noe for alle, sier hun.

1. Bli kjent med underlivet

Bli kjent med vulvaen din! Visste du at klitoris har 8000 nerver – over dobbelt så mange som i penishodet? Og at klitoris slett ikke bare består av den lille tappen rett bak urinrøret? Den har et skaft på fire–fem centimeter som går innover fra den tidligere nevnte tappen. I tillegg sprer den seg ut på begge sider langs kjønnsleppene og helt bakover til vaginaåpningen, omtrent som en ønskekvist. Alle deler av klitoris er superfølsom for berøring. Vær også klar over at både de ytre og de indre kjønnsleppene er ressurser når det kommer til nytelse, særlig de indre. Analåpningen kan også gi nytelse. Bruk gjerne et speil og lys, så du ser hvordan du ser ut.

– For å kunne nyte, er det så viktig å være glad i sin egen kropp. Alle vulvaer ser forskjellige ut, og din er akkurat like verdifull som alle andre – stikk i strid med hva pornoindustrien vil ha oss til å tro, sier Annie Tønnessen.

2. Utforsk de erogene sonene

Alle har erogene soner. Det vil si områder av kroppen som vekker mer vellyst enn andre. Men hvilke de er, er individuelle. Så her er det bare å prøve seg fram. For de aller fleste er brystene erogene. Tungen er også erogen for mange. Leppene like så. Mange blir opphisset av å bli berørt i nakken eller på ørene. Magen fra navlen og nedover mot venusberget er ultrafølsom for de fleste. Føtter og ben kan være erogene, fingre og håndflater også, og albuene eller bak knærne. Kanskje øyevippene er en erogen sone for deg? Eller armhulene? Mellom rumpeballene?

– Test ut, og husk at det som føltes deilig i går, ikke nødvendigvis er det som er aller best i morgen, sier sexologen.

3. Knip!

Kontakt med muskulaturen i bekkenbunnen og skjeden er kjempeviktig for nytelse og orgasme. Så hvis du trodde knipeøvelser kun gjelder etter fødsel – tro om igjen!

Hold hvert knip i seks til åtte sekunder, 12 ganger etter hverandre. Sitt, stå og stå på kne når du kniper.

– Er du i tvil om du kniper med riktige muskler, putt en finger inn i skjeden og kjenn at du kniper rundt fingeren, anbefaler Tønnessen. 

4. Snakk med partneren din

Ikke vær redd for å fornærme partneren din ved å rettlede hen. Si hva du ønsker deg akkurat nå. Husk at ingen er tankeleser, og partneren din ønsker garantert å gi deg så mye nytelse som det går an. Med rettledning i stedet for kritikk vil dette bare være vinn-vinn.

5. Ta deg god tid

Tar det vanligvis fem minutter å onanere? Hva med å sette av en time? Ofte!

6. Skift fokus

For mange handler sex om orgasmen. Den er liksom målet. Vitsen med det hele. Men dette kan ironisk nok føre til at orgasmen ikke blir så dyp og kraftig, eller kanskje den ikke kommer i det hele tatt. Forsøk heller å tenke at nytelsen er målet, råder Annie Tønnessen. Prøv deg fram og finn ut hva du liker. Alene eller med partner. Hvor på kroppen føles det godt å berøre? Hvordan? Er det godt med fingrene, med en pute, med leketøy, med fjær, med skinn, med varme eller kulde, med vibrasjon?

– Bruk sansene. Alle sammen! sier Tønnessen. Varier mellom å berøre hardt og mykt, raskt og sakte. Se hverandre i øynene. Bruk speil hvis du onanerer og se deg selv i øynene. Det er temmelig kraftfullt. Finn lukter du forbinder med noe seksuelt. En parfyme eller lukten av skogbunn hvis du har hatt god sex ute en gang. Hørselen kan stimuleres med musikk du finner sensuell eller lyder du eller partneren selv lager. Bruk smakssansen ved å slikke på deg selv eller hverandre. Eller bruk glidemiddel med smak, kondom med smak, eller mat du liker som du kan slikke av kroppen.

7. Bruk glidemiddel

Ett superenkelt tips til mer nytelse:

– Bruk glidemiddel. Alltid. Enten du onanerer eller du har sex med partner. Alt blir bedre med glidemiddel, sier sexologen.

Og hvis du vil gjøre det enklere og billigere, kan du like godt bruke kokosolje som du kjøper i dagligvarebutikken, legger hun til.

8. Se etter det erotiske

Det hjelper ikke med all verdens gode teknikker hvis ikke lysten er der. Vil du ha mer lyst enn du har, kan du begynne med noen øvelser som kan få det til å bruse litt i trusa.

– Se etter erotiske symboler i hjemmet ditt. Let etter fasonger som ligner penis eller vulva eller det du tenner på. Gjør det en hel dag. Og gled deg til kvelden!

– Når du går i naturen, tenk på hvor du kunne hatt sex. Og hvordan. Se etter noe du kunne brukt for å onanere. En trestamme å gni deg mot, en rund og deilig stein å sitte på, eller en avlang en.

– Gå på kunstutstilling og se kun etter erotiske uttrykk. De finnes garantert!

– Søk på nettet etter erotiske bilder, eller se på tantramassasje.

9. Råd om teknikk

Sexologisk veileder Annie Tønnessen har også konkrete råd å komme med når det gjelder teknikk du kan bruke når du onanerer.

I dusjen: Bruk vannstrålen til å stimulere klitoris. Hele klitoris, ikke bare tappen. Varier avstanden, trykket og temperaturen. Bruk dusjhodet i sirkel rundt klitoris. Sett deg ned i dusjen med bena ut. Dette kan gi en helt annen opplevelse enn å stå.

8-tall: Beveg fingrene i en åtte-tallsformasjon rundt klitoris og mot vaginaåpningen. Og tilbake. Bytt retning og kraft. 

Rundt leppene: Ta pekefinger og langfinger på hver side av kjønnsleppene, og beveg fram og tilbake. Varier tempo og kraft.

Rull pennen: Ta på dine indre kjønnslepper med tommel og pekefinger og rull dem som en penn. Vi er forskjellig laget med forskjellig størrelser på indre og ytre vulva, derfor må du se hva som passer deg best. 

Tommelnytelse: Ta en tommel inn i vaginaen og press inn mot analveggen. Ha en vibrator eller bruk fingrene og masser klitoris samtidig. 

Uten friksjon: Smør glidemiddel eller olje mellom kjønnsleppene, samle leppene og beveg på dem med fingrene dine. Tapp, klem, roter i alle vinkler og med ulik styrke. Nyt, utforsk og lek med deg selv, anbefaler sexologen. 

10. Test hjelpemidler

Seksuelle hjelpemidler kan utgjøre en rå nytelse for deg. Her er Tønnessens råd:

–  Er du nybegynner, kan du starte med en fingervibrator. Den er ikke så kraftig. Så kan du teste de mer kraftige etter hvert. Det finnes også tungevibratorer som mange har glede av. 

– En bestselger heter Womanizer, og den har vibrerende vakuumtrykk mot klitoris.

– Analplugg kan gi økt nytelse ved å stimulere anus.

– Vibratorer som stimulerer både klitoris og g-punkt samtidig, kan gi kraftige orgasmer.

– Bruk også gjerne hjelpemidler for å oppnå orgasme under samleie. En liten vibrator kan gjøre stor nytte, og en dobbelvibrator kan være pirrende for både han og henne, anbefaler sexologen.

– For viderekommende er Magic Wand en anbefaling.

Kilder: Sexologisk veileder Annie Tønnessen og Sex og samfunn

Denne saken ble første gang publisert i magasinet ALTSÅ utgave 5 høst 2021.

Etter sist lokalvalg var 35 prosent av ordførerne her i landet kvinner. Aldri før har det vært så mange kvinner som har styrt ordførerklubba i Norge. Nå kan tallet bli enda høyere. For antallet kvinner som er listetopp for sitt parti, er i år rekordhøyt. 33 prosent av alle toppkandidatene er kvinner. Det er en økning på en prosent fra sist lokalvalg, viser en fersk statistikk fra Statistisk sentralbyrå.

LES OGSÅ: (+) Ung ordførerkandidat har møtt hets

Færre kvinner på listene

Om årets valg vil bli en opptur eller nedtur for kvinnene i lokalpolitikken, gjenstår å se. Ved valget for fire år siden, var det rekordhøyt antall kvinner på listene totalt sett. I år er det noe færre kvinner som stiller til valg. 41,3 prosent av alle kandidatene er kvinner.

Andelen kvinner i kommunestyrene vil imidlertid etter all sannsynlighet bli lavere enn andelen kvinner som stiller til valg. For når Ola og Kari går inn i stemmeavlukkene, vil nesten halvparten endre på listene. Det vil si at de vil gi ekstrastemme til enkeltkandidater. Det kan de enten gjøre ved å sette kryss ved siden av ett eller flere navn på lista de stemmer på, såkalt kumulering. Dette innebærer at de som får et kryss, får en ekstra personstemme.

Et annet alternativ er å gi personstemme til en kandidat fra en annen liste.

Flere personstemmer til menn

Når stemmene blir talt opp, er det hvor mange personstemmer kandidatene har, som avgjør hvilken plass de får på den endelige lista til partiet sitt. Plassene i kommunestyrene blir fordelt ut fra hvor mange stemmer kandidatene på de ulike listene har fått.

All erfaring fra tidligere valg tilsier at det er menn som får flest personstemmer. Og at noen menn dermed går forbi kvinner på den endelige lista over hvem som får plass i kommunestyrene. Ifølge SSB-oversikten er det 21 prosent av kvinnene som blir forbigått på listen, mens tallet for menn er 15 prosent. Til sammenligning er det 40 prosent av mennene som får en høyere plass, mens det er 33 prosent av kvinnene som løftes oppover av velgerne.

–  Vi har studier på personstemmegivning fra Norge og Sverige som viser en tendens til at kampanjer for å få kvinner valgt inn, har hatt en effekt. Slike aktiviteter fører til at flere kvinner blir stemt inn. Om det ikke legges vekt på kjønn i valgkampen, ser vi at færre kvinner får stemmer, sier Ragnhild Louise Muriaas, professor i statsvitenskap på Institutt for politikk og forvaltning ved Universitetet i Bergen.

Ved kommunevalget i 2015 ville det blitt nesten 43 prosent kvinner i kommunestyrene rundt omkring hvis ikke velgerne hadde endret på listene. Men det endte med 39 prosent kvinner, ifølge forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Jo Saglie. Med andre ord ble det fire prosent færre kvinner i kommunestyrene fordi menn fikk flere personstemmer. Og den største taperen var eldre kvinner. De falt i størst grad ut av kommunestyrene til fordel for menn. 

Færre kvinner på listene enn i fjor

Til tross for at en del kvinner falt ut av kommunestyrene på grunn av personstemmer ved sist valg, ble det likevel satt rekord i hvor mange kvinner som var valgt inn i lokalpolitikken.

– Det ble en bratt økning i kvinneandelen av lokale politikere ved forrige kommunevalg, men det er ikke sikkert det blir slik nå, sier Ragnhild Louise Muriaas.

Hun forklarer at dette er avhengig av kjønnsbalansen på listene til de partiene som gjør det best i valget.

– Ikke alle partier er nøye på kjønnsbalanse på listene sine. Det er ganske stor forskjell på partiene når det handler om lik fordeling mellom menn og kvinner på personlistene. Om blå partier gjør det bra i år, vil det nok bli færre kvinner, sier hun, og forklarer:

– I 2019 var kvinneandelen høy først og fremst fordi både Arbeiderpartiet og SV gikk tydelig inn for å ha jevn kjønnsbalanse og hadde frivillig kjønnskvotering. Både Sp og Ap gjorde et godt valg, og siden de har tradisjon for å ha god balanse mellom kvinner og menn, fikk mange kvinner plass i fylkes- og kommunestyrer.

Og hvordan står det til i år?

– Partier uten mål om kjønnsbalanse har flest menn på listene. Ved lokalvalget i år er 73 prosent av dem som står på listene til Fremskrittspartiet, menn. Spesielt partiene på venstresida og i sentrum har lik fordeling på kjønn. Rødt og SV har ved valget i år flere kvinner enn menn på sine lister.

Ikke opptatt av kjønn

Oversikten til SSB viser at både menn og kvinner er mer opptatt av geografisk fordeling innad i kommunen enn av kjønn når de endrer på listene. Men kvinner er litt mer opptatt av kjønnsfordelingen i politikken enn det menn er. Og velgere på venstresiden er mer opptatt av lik fordeling mellom kvinner og menn enn det velgere på høyresiden er.

Norge ligger bak Sverige, Island og Frankrike når det gjelder kvinner i lokalpolitikken. Men godt foran land som Danmark, Nederland og Tyskland.

Til opplysning: Den ene av journalistene i denne saken, Nina Alida Nordbø, stiller til valg for MDG i sin hjemkommune Enebakk.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

For fjorten år siden tok jeg med meg barn og mann fra travelhet i Kristiansand til en roligere hverdag i Rakkestad. Som ny, og på jakt etter en hobby hvor jeg kunne bruke engasjementet mitt og bli kjent med bygda og folkene, ble jeg med i lokalpolitikken.

I 2011 ble jeg valgt inn i formannskap og kommunestyre. Majoriteten i mitt kommunestyre var født og oppvokst i bygda, de var menn og de hadde vært med i politikken i både ett og to tiår. Historien lå tungt over statuttene. De uskrevne reglene kunne du bare glemme å rokke ved. Ikke bare i kommunestyret, men i hele bygda.

«En fare for Rakkestad»

Fra å trå varsomt og ydmykt frem i starten, ble jeg snart mer kritisk, frempå og synlig. Frem til da hadde jeg aldri hatt en fiende, aldri opplevd å bli sett på som et problem. Jeg syntes det var fryktelig ubehagelig da jeg ble kalt både «en fare for Rakkestad», «en bitch» og «en som trodde jeg eide hele bygda».

Jeg ville allikevel ikke helt slutte å være slitsom. Mange støttet og heiet. Og det var så mye å kjempe for! Ikke bare i politikken, men på jobb, på nettet, i Rakkestad, Norge og hele verden. Etter mer enn ti år i det brennende engasjementets tjeneste, krøp til slutt disse menneskenes synlige irritasjon over mitt slitsomme engasjement under huden, inn i hjertet og jeg ble totalt utslitt.

I godt selskap

En morgen våknet jeg med noe interessant svevende rundt i topplokket. Jeg kan komme på mange slitsomme kvinner! Sigrid Bonde Tusvik, Amal Aden, Lise Klaveness, Martha Leivestad, Inga Marte Thorkildsen, Lan Marie Berg, Anette Sagen, Maren Lundby, Kadra Yusuf og mange flere! Massevis av modige, flotte, kloke, fantastiske kvinner som jeg ser opp til og beundrer, og som får andre til å rase. Jeg er slitsom sammen med alle dem! 

Den høstmorgenen i 2022 fikk jeg ideen om å danne Foreningen for slitsomme kvins. Jeg sendte melding til Bonde Tusvik og Aden om å være med. Da de sa ja, ble jeg både overrasket, veldig glad og kjempemotivert. Dette kunne jo bli til noe!

Mange slitsomme kvinner

Nå har jeg vært så slitsom at jeg har fått fantastiske damer til å skrive om sine erfaringer som kvinne, og sine tanker om likestillingskampen. En kamp som må tas igjen og igjen til vi er i mål, for i mål skal vi. Jeg vil nemlig at mine barn skal oppleve en litt bedre verden enn min, og deres barn en enda litt bedre verden enn dem igjen. Her i Norge, og over hele kloden.

Det var viktig for meg at tekstene de slitsomme kvinnene skrev, på en eller annen måte ble utgitt. Jeg er veldig glad for at ALTSÅ publiserer noen av dem i sitt nettmagasin.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk» – ALTSÅ 

De viktige forbildene

Dersom jeg skal si noe helt konkret om hva jeg mener må til for å oppnå full likestilling, hvor alle behandles rettferdig over alt, uansett hvem eller hva de er, er det to grupper mennesker jeg mener må trå til litt ekstra.

Jeg vil først og fremst henvende meg til alle som er eller skal bli foreldre. Foreldre har enorm påvirkning på sine barns holdninger. Foreldres ord og handlinger blir barnas ord og handlinger, som de igjen tar med seg overfor andre, inn i sitt voksenliv og gir videre til sine barn. Du må være den voksne du vil at barnet ditt skal bli.

I tillegg må dere som har et synlig ansikt i offentligheten, med makt over andre og stor mulighet for påvirkning, hele tiden tenke, snakke og være slik vi ønsker at verden en dag skal se ut.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg har vokst opp i et land der jeg som barn fikk høre at dersom det ikke kom regn, var det fordi kvinner ikke dekket hodet med hijab. Da jeg vokste opp, lærte vi at kvinner er til for å tilfredsstille mannens behov, kvinner burde helst være inne, lage mat, ta vare på mann og barn. Kvinnen er skapt for å tjene en mann, enten det er en far, en ektemann eller en bror. Som kvinne skal du ikke ha egne meninger, det er alltid en mann som skal bestemme for deg.

Ses på som en slitsom kvinne

Jeg har vokst opp som foreldreløs i et krigsherjet land, så derfor slapp jeg å bli den stakkarslige jenta som måtte beskyttes av menn – jeg måtte beskytte meg selv. Derfor har jeg i manges øyne gått fra å være en plagsom jente til en slitsom kvinne.

I hele mitt liv har jeg kjempet imot patriarkatet i en kultur og en religion som mener kvinner har mindre verdi enn menn. Kvinner arver mindre enn menn, kvinner skal ikke ha egne meninger og i alle fall ikke ha noen seksualitet. Til og med her i Norge er det vanskelig å frigjøre seg for kvinner med somalisk bakgrunn.

Et miljø som overvåker andre

Jeg kommer fra et miljø der det er vanskelig å frigjøre seg, et miljø der man ofte overvåker hverandre. Et miljø med mange rykter. En del personer som har kommet til Norge fra mitt fødeland Somalia, har tatt på seg et ansvar for å være et slags moralpoliti. Disse personene overvåker andre, ikke bare personer de kjenner, men også andre som har samme kulturbakgrunn som dem. Ofte er deres mål å passe på at kvinner ikke blir for norske.

Disse mennene er raske til å spre rykter. De kan ringe familiemedlemmer til personer i Somalia og fortelle at deres kvinner har kjærester eller har blitt horer her i Norge. Disse mennene kan for eksempel ta bilde hvis de ser en kvinne og en mann holde hender og spre disse bildene i miljøet. Flere kvinner jeg har snakket med kommer fra veldig religiøse og kontrollerende hjem, og forteller at hvis noen sprer slike bilder av dem, kan livet deres være i fare.

Vanskelig å ha meninger

Dette skaper store utfordringer for de som gjerne vil være en del av det norske samfunnet, for eksempel ungdom som vil leve som andre nordmenn, jenter som vil være frie.

I en kollektivistisk kultur kan det være vanskelig å være fri. Det er vanskelig å være en fri kvinne, det er vanskelig å være en kvinne med egne meninger. Fordelen med å være en del av en kollektivistisk kultur er at mange kan stille opp for deg når du trenger det – de er din storfamilie.

Men hva skjer hvis man ikke lenger ønsker å være en del av denne storfamilien? Eller hvis man som kvinne vil kle seg annerledes enn de andre kvinnene i storfamilien? Ta av seg hijaben, gå med bukser, klippe håret kort? Hva hvis en kvinne vil gå sine egne veier, eller at kvinnen prater høyt om egne tanker og hva hun selv tenker er best for henne?  Kvinner med slike tanker og holdninger kan fort bli erklært som en fiende av familien og miljøet. Disse kvinnene kan bli sett på som dårlige forbilder, som prøver å splitte familien og miljøet.

Mange lever dobbeltliv

Familiene til slike kvinner skammer seg over valgene de har tatt. Som kvinne blir du sett på som et dårlig menneske, en vantro eller en dårlig muslim.

Jeg snakker stadig med både kvinner og menn med opprinnelse i Somalia som for eksempel ikke er troende muslimer lenger. De fleste av disse er livredde for at andre skal få vite dette – selv om de bor i Norge.  

Det er kvinner i det somaliske miljøet som hater å gå med hijab, men som ikke tør å ta den av. De frykter rykter, sjikane og hat. Mange kvinner sier at selv om de lever i et fritt land, føler de seg ikke fri, de tør ikke leve det livet de egentlig ønsker. Jeg kjenner mange som lever dobbeltliv i konstant frykt for å bli oppdaget av miljøet. Noen har kjæreste, noen drikker alkohol, noen har forhold til noen av samme kjønn, men er gift med en av motsatt kjønn.

Jeg er alt som ikke er lov

Personlig har jeg valgt å være fri. Jeg nekter å leve et dobbeltliv eller være ulykkelig bare fordi personer fra Somalia skal akseptere meg. Jeg er alt som ikke er lov; jeg fordømmes på måten jeg kler meg på – at jeg ikke går med hijab, men med bukse og skjorte – det anses som en skam. Jeg er kvinne og har kort hår – det anses som en skam. Og på toppen av det, jeg er gift med en kvinne – det anses ikke bare som en skam, det er forbudt.

Ofte er det visst vanskelig for en del menn å forstå at kvinner har en seksualitet. Mange menn ser meg ikke bare som en slitsom kvinne med altfor mange meninger, men de ser meg også som en slags trussel. Jeg har fått høre at hvis jeg ble voldtatt noen ganger, så ville jeg til slutt like menn.

Jeg mener menn stadig overvurderer seg selv, de tror ikke en kvinne klarer seg uten dem. Menn har sendt meg bilder av «deres edlere deler» for å friste meg. Jeg ble kvalm, ikke fristet. Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk, hvordan kan jeg være sammen med en annen kvinne og ikke skamme meg?

Må lære om likestilling

Norge har kommet langt når det gjelder likestilling, men vi er ikke helt i mål. Vi trenger slitsomme kvinner i alle miljøer som prater høyt. Siden jeg selv har minoritetsbakgrunn, har jeg alltid vært opptatt av minoritetskvinner i Norge.

For å få til en bedre likestilling i minoritetsmiljøer må vi starte tidlig. Personer som er nye i Norge, må få informasjon om kvinnekampen i Norge. Mange kommer fra land som aldri har hørt om likestilling. Jeg tror både nye kvinner og menn vil ha nytte av å lære om likestilling med en gang de kommer hit. Kanskje vil det gjøre det litt lettere for en del å leve det livet de selv ønsker.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg er frustrert og sint på alle medier og journalister som spyr ut slankesaker. Likevel ble plutselig min historie brukt i en sånn sak. Jeg brenner for å spre kunnskap og åpenhet om overspisingslidelse – en spiseforstyrrelse som rammer tre prosent av befolkningen og preges av mye hemmelighold, tabu og skam.

I mai ble jeg intervjuet av Dagbladet om overspising og det ble publisert en nettsak. Tre måneder senere hentet de opp saken og trykket den på papir – denne gangen utvidet med såkalte ekspertråd mot overspising.

Men disse rådene handlet om vektregulering, IKKE hvordan man kan overkomme en overspisingslidelse eller et overspisingsproblem.

Overskriften på forsiden av avisa “Ekspertråd mot overspising – Bli kvitt de ekstra kiloene” gjør meg rasende.

For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre. Det har de til og med tatt med i saken, og likevel deler de slanketips?

Se Dagbladets svar lenger ned i saken.

Lite kunnskap

Dagbladet har i ettertid forklart at det som skjedde var at de satte sammen to gamle nettsaker, og at hvis “ekspertrådene” i saken som ble trykket på papir var feil, så var de nok også det den gangen de laget nettsaken “ekspertråd mot overspising”.

Creds til Dagbladet for å innrømme feil og for å lytte til tilbakemeldinger om hva som ble feil og hva de bør gjøre annerledes neste gang. For jeg håper virkelig de vil skrive flere saker om overspising, med hjelp av gode eksperter på feltet.

MEN. Denne glippen fra Dagbladet tydeliggjør ikke bare den lave kunnskapen om overspising og overspisingslidelse, som til og med strekker seg til helsevestenet.

Den tydeliggjør også medienes villighet til å lage slankesaker, her med Dagbladet som eksempel og syndebukk.

Jeg regner med at slankesaker selger, og at nok en forside som lover “ekspertråd for å bli kvitt de ekstra kiloene” lokker til seg lesere som har et vanskelig forhold til egen vekt.

Tynnfiksert kultur

Jeg slanket meg første gang da jeg var 13 år, og holdt på i MANGE år med jojo-slanking. Vet du hvorfor? Fordi vi lever i en tynnfiksert kultur som fortalte meg at jeg ikke var bra nok fordi jeg var tjukk. Og vet du hvem som i stor grad er med på å skape og formidle kulturen? Media.

Medienes fremstilling av idealkroppen og medienes evige mas om slanking og dietter dikterer i stor grad befolkningens virkelighetsoppfatning av at den tynne kroppen er mer verdt enn den tjukke kroppen, og at hvis du er tjukk så bør du slanke deg.

Men slanking funker veldig dårlig. Av de som slanker seg er det ytterst få som holder vekten, og fryktelig mange som går opp igjen mer enn de først gikk ned.

Så de prøver en ny diett eller slankekur. Kanskje en de har lest om i en avis eller et blad? Og ja: De går ned i vekt mens de holder seg til regimet, men resultatet er dømt til å bli midlertidig så lenge reglene de følger ikke er endringer i kostholdet som de faktisk trives med.

Telte kalorier som 13-åring

Det er helt ubeskrivelig trist at jeg allerede som barn visste at jeg var for tjukk og at jeg begynte å telle kalorier som 13-åring. Og vet du hva? Jeg klandrer media. Og vet du hva mer? Nå får det være nok.

Jeg vil ikke at mine søte små barnehagebarn skal vokse opp i en kultur hvor et menneskes verdi blant annet måles i kroppsstørrelse. Jeg vil ikke at neste generasjon skal vokse opp med all den kroppsmisnøyen og alle de spiseforstyrrelsene som min generasjon har levd og fortsatt lever med.

La barna vokse opp med en helsefremmende livsstil for kropp og psyke fylt av glede og mestring. Men ikke la trening eller mat handle om hvor tynn kroppen kan bli.

For kropper ER forskjellige. Og det er greit.

Stopp å fronte slanking!

Å fronte slanking og dietter er ikke helsefremmende, det er helseskadelig. Slanking virker i de fleste tilfeller mot sin hensikt ved å føre til vektøkning via jojo-slanking.

Favorisering av den tynne kroppen og oppfordring til slanking fører også til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos mange, både voksne og barn.

Så til journalister, aviser, blader, magasiner og TV-programmer som promoterer slanking direkte eller indirekte: Stopp med en gang!

Og til deg som venn, familiemedlem, kollega eller nabo: Hvordan du forholder deg til kropp og mat påvirker de rundt deg. Vær forsiktig.

Slik svarer Dagbladet

Redaktør for Dagbladet Pluss, Bjørn Carlsen, svarer slik på kritikken:

– Overvekt og fedme er et utbredt og økende folkehelseproblem i Norge. Vi mener det er viktig å opplyse og gi kunnskap og råd til våre lesere her, siden vi vet det kan hjelpe mange til bedre livskvalitet. Når det kommer til dette konkrete oppslaget om overspising, så erkjenner vi at for en del som lider under dette, så er det først og fremst kognitive metoder, blant annet terapi, som kan gi god og varig hjelp. Vi forstår godt at dette for Malin og andre i hennes situasjon kan være svært komplekse problemer, og det var overhodet ikke vår mening å gi løsninger som for dem oppleves irrelevante.

Pandemien førte til at kvinnelige forskere som hadde barn, fikk mindre tid til å forske enn de hadde tidligere. Dette skjedde også med mannlige forskere som hadde barn, men kvinnene rapporterte om større utslag enn mennene. Det viser en ny norsk undersøkelse som Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har gjort. I alt 2300 ansatte ved høyskoler, universiteter og forskningsinstitutter deltok. Resultatet er i samsvar med det studier fra andre land viser, sier den ene av de to forskerne bak studien, Inge Ramberg, i en pressemelding.

– Både våre og andre undersøkelser viser at en litt høyere andel kvinner opplevde mer tidspress under pandemi og nedstengning enn det menn gjennomsnittlig gjorde.

Ramberg mener forklaringen er enkel:

– Flere internasjonale undersøkelser har pekt på at kvinner tok en større del av omsorgsbyrden når barna måtte være hjemme, sier han, og legger til at kjønnsforskjellene som blir rapportert er større i andre land enn i Norge. Dette tolker han som et uttrykk for at Norge er et mer likestilt land enn de fleste andre.

Kvinner mer samvittighetsfulle

Et annet funn i undersøkelsen fra NIFU er at kvinner som underviste under pandemien, rapporterte om at de brukte mer tid til å planlegge og forberede undervisningsopplegg enn sine mannlige kollegaer.

– Det kan indikere at kvinner jevnt over er mer samvittighetsfulle eller legger mer arbeid i dette, og dermed opplevde større tidsklemme under pandemien. Dette er en sammenheng vi ønsker å gå videre inn i, sier forskningsleder ved NIFU, Espen Solberg, sier i pressemeldingen.

Bra for forskere uten barn

En tilsvarende undersøkelse fra 2021 viser at forskere uten barn fikk bedre tid til å forske når de satt på hjemmekontor under pandemien. I den nye undersøkelsen kommer det imidlertid fram at det er stor forskjell på fast ansatte og midlertidige, og hvordan de har håndtert hjemmekontoret.

Forskerrekrutter uten fast stilling og dermed uten noe særlig nettverk rundt seg rapporterte i den nyeste undersøkelsen at de er mer forsinket med forskningen sin enn de med fast stilling.

Silje Løkeng har valgt å være åpen om brystkreften hun fikk i 2019, og om opp og nedturer etter det. Hun har blant annet vist hvordan man sjekker brystet sitt på God Morgen Norge, og hun har instagramkontoen @expeditionpinkribbon der hun deler fra livet sitt som kreftoverlever, og om forberedelser og gjennomføring av en stor ekspedisjon over Grønland som hun tok initiativ til. I vår krysset hun grønlandsisen sammen med andre kreftoverlevere, og målet har vært å samle inn penger til kreftforskning.

Løkeng har valgt ikke å rekonstruere brystet, og hun bruker ikke protese for å skjule at brystet er fjernet.

– Da jeg måtte fjerne brystet, fikk jeg et stort behov for å lære den nye kroppen min å kjenne, akseptere den og bli stolt av den. Og det er jeg i dag. Jeg er veldig stolt av kroppen min, sier hun.

Men noen ganger møter hun folk som gjør at hun likevel føler seg liten og usikker, usikker på kroppen sin og på selvbildet sitt.

Ubehagelig for dem

Det var nettopp det som skjedde for få dager siden. Løkeng forteller at hun var på et event, og at en person som også deltok der, sa at hun burde gå med protese for ikke å “flashe” at hun bare har ett bryst.

– Det var tydelig at vedkommende mente jeg skulle bruke protese fordi det var ubehagelig for andre å se på kroppen min, forteller Løkeng.

– Som om jeg kan noe for at jeg måtte fjerne et bryst.

I øyeblikket ble hun helt perpleks.

– Men jeg kjente at det traff meg. Det gjorde skikkelig vondt. Jeg kjente plutselig på skam over at jeg mangler en kroppsdel.

I ettertid har hun reflektert over sin egen reaksjon i øyeblikket, der hun nærmest fleipet det bort.

– Det var nok pleaseren i meg som ikke ønsker å være ubehagelig for andre. Men jeg burde sagt ifra med en gang. For når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?

Fint med mangfold

Hun understreker at de aller fleste mennesker ikke har slike holdninger til annerledeshet.

– De fleste møter meg med nysgjerrighet. Da svarer jeg uten noen problemer på det de lurer på, og så går vi videre.

Men noen folk har problematiske holdninger til at folk er annerledes, mener hun.

– Dette er noe mange som på en eller annen måte er annerledes, har erfart. Og det er veldig trist. Det fine i samfunnet vårt er jo mangfoldet.

Mange kjenner seg igjen

Styreleder i Brystkreftforeningen, Ellen Harris Utne, forteller at mange av de 55 000 som lever med ettervirkninger av brystkreft, vil kunne kjenne seg igjen i det Silje Løkeng har opplevd.

– Slike holdninger er en ekstra belastning i tillegg til selve sykdommen, sier hun.

Utne tror på åpenhet som virkemiddel, og roser Silje Løkeng for hennes bidrag til å skape mer åpenhet rundt brystkreft.

–  De som synes det er ubehagelig å se på en kropp med bare en pupp, de får holde seg unna. Vi må leve med dette, og jeg synes ikke det er greit at vi blir sett på som freaks. Det må være aksept for alle kropper, dette er også en del av livet, sier hun.

Viser fram puppen

Utne forteller at hun selv måtte fjerne et bryst, og at det ikke var mulig å rekonstruere på grunn av stråleskader. Hun bruker selv protese, men viser også fram både protesen og arret der brystet var til barn som lurer.

– Barn spør, og da svarer jeg, og viser fram, sier hun, og tror at det bidrar til å gjøre sykdommen og kroppen mindre mystisk.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for forfatterens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg begynte å jobbe i frisørsalong som ryddehjelp da jeg var 16 år. Jeg sniklyttet til samtalene frisørene hadde med alle kundene. For å bli frisør selv, måtte jeg naturligvis lære meg å klippe hår. Men jeg vil si den viktigste ferdigheten som frisør er å se mennesker. Forstå det usagte og kjenne på veien inn til akkurat dette mennesket. Jeg tror alle som har vært hos frisøren, vil være enig i at uten kjemi mellom deg og frisøren, spiller det ikke noen rolle hvor kledelig og god klippen var – du kommer sannsynligvis ikke tilbake.

Ville lære mer

Jeg har alltid vært glad i å observere, analysere, se mønstre og forstå sammenhenger. Derfor kjente jeg en trang til å lære noe nytt etter å ha jobbet som frisør i noen år.

Jeg begynte med å ta studiespesialiserende og ulike realfag slik at jeg hadde alle muligheter åpne.

I 2016 ble jeg forelsket i triologien til forfatteren og historikeren Yuval Noah Harari. Boken Homo deus. En kort historie om i morgen ble en åpenbaring. Jeg som er så glad i ekte menneskemøter, syntes det var urovekkende lesning da han skrev at den teknologiske utviklingen vil føre til at menneskeheten slik vi kjenner den i dag, vil slutte å eksistere. Spesielt ordet ALGORITMER skremte vettet av meg. Vil disse algoritmene føre til at vi mister vår identitet og evnen til empati? Disse tankene fikk meg etter hvert  til å tenke at jeg skulle studere informatikk!

Bratt læringskurve

Jeg begynte å studere på universitetet i Bergen ved Institutt for informatikk høsten 2020. Pandemihøsten. Mine datakunnskaper før det var å opprette mapper på skrivebordet og legge Word-dokumenter inn i disse. Nå skulle jeg altså lære meg databasehåndtering, programmering, operativsystem og programvaresikkerhet, for å nevne noe. Denne høsten satt jeg hjemme alene i stuen som et fortvilet spørsmålstegn. Læringskurven har vært bratt, for å si det mildt.

Heldigvis kunne vi etter hvert returnere til fysiske forelesninger og møte andre medstudenter på lesesalen. Men selv ikke dette var bare-bare for en frisør som var ti år eldre enn de fleste andre. Jeg møtte opp med krøller i håret og spurte om alle hadde det bra. Feil. Dette var ikke plassen for smalltalk.

Fordeler og ulemper

Men det var stedet for å lære om kunstig intelligens. Jeg synes det er interessant hvordan den nå kan bli brukt til å sortere bort uønskede fiskearter i elvene ved å skanne bevegelsesmønsteret og utseende på fisken og kun slippe ønsket fisk gjennom sluser. Kunstig intelligens kan allerede oppdage tjue prosent flere krefttilfeller ved mammografi. Mulighetene innen medisin er store i fremtiden.

Samtidig er det alltid noen som vil utnytte det ,og vi må eksempelvis bli mer bevisste på svindelforsøk, overvåkning, diskriminering og grusomst av alt – at KI kan bli brukt til å lage seksualiserte bilder av barn. 

Jeg er bekymret for at vi ligger bakpå med lovverket som skal hindre den nye teknologien å bli en fare for helse, personvern og diskriminering.  

Avhengighet og avstand

Min interesse innenfor datateknologi ligger først og fremst hvordan kunstig intelligens påvirker oss mennesker psykologisk. Jeg vil påstå at vi alle trenger å bli sendt på rehab for algoritme-avhengighet. 

Ny forskning har konkludert med at vi ikke blir deprimerte av sosiale medier, og det er jo bra. Samtidig er jeg bekymret for at det skaper en usynlig avstand mellom oss. Barn som kommer til verden i dag, ligger ved mors bryst og søker blikkontakt med en mor som skroller på Instagram. Mange unge vet ikke hvor de selv begynner og TikTok slutter.

Den nye valutaen

Dine meninger og valg du gjør er et resultat av noe du har erfart, sett, lest eller hørt. Dette er noe teknologi-gigantene i Silicon Valley har forstått. De tjener milliarder på å manipulere og overvåke oppmerksomheten din. Det er blitt den nye valutaen i samfunnet, derfor er det viktigere enn noen gang å spørre seg selv: hvor plasserer jeg min oppmerksomhet?

Jeg vet i hvert fall at min oppmerksomhet skal fortsette å være blant menneskene rundt meg og jeg skal i min nye tilværelse som teknolog bruke alt jeg har erfart som frisør. Jeg har selv alltid fulgt intuisjonen min i valg jeg har tatt. Jeg vil ikke at kunstig intelligens skal ta fra oss vår intuisjon. For mennesker trenger mennesker, og jeg vil helst at disse menneskene skal være homo sapiens.

Dette er eit debattinnlegg. Synspunkta gjev uttrykk for forfattarens meining. Dette innlegget blei fyrst publisert på forfattarens Facebook-side. Vil du delta i debatten, send ein e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Vi holder pusten». «Rødt farevarsel». «Det er en veldig alvorlig situasjon». «Har satt krisestab».

Ekspertane åtvarar, og folk pakkar villig ned trampolinene sine, sikrar kjellaren sin, ladar powerbanken og planlegg for heimekontor. Fordi det er ein storm på veg.

Kor er krisestaben for klimaet?

Kvifor i all verda klarar me ikkje å få folk til å bry seg om klimakrisa på same måte? Farevarsla er eldraude og ekspertane ropar så høgt dei berre kan, men kor er krisestaben og den folkelege mobiliseringa?

Skogar brenn ned, jord tørkar ut, elvar fløymer over og artar døyr ut. Det finst snart ikkje normalvèr lenger, berre ekstremvèr, og matproduksjonen kjem til å bli vanskeleg mange plassar og umogleg andre plassar. Folk mistar heimane sine og jobbane sine, og millionar av menneske kjem til å blir tvungne ut på flukt.

Presset på landa som framleis er nokolunde stabile og levelege kjem til å bli enormt. Tolmodet, tilliten og demokratiet kjem til å bli sett på prøve. Og så vidare og så vidare og så vidare.

Så ja – me held pusten.

Veit ikkje kva som er skumlast

For kvifor høyrer ikkje folk etter når ekspertane åtvarar? Kvifor gjer me ikkje som dei ber oss om? Og kor er solidariteten med alle dei som allereie er, og kjem til å bli, råka? Eg veit ikkje kva som er skumlast og vondast – er det forskarane sine spådommar og framskrivingar, eller er det å leve i eit land der så mange vel å drite i dei rundt oss og dei etter oss, trass tiår med åtvaringar og oppfordringar?

Førre veke skreiv NRK at apatien og mistilliten hos unge aukar, og at «klimaengasjementet» har blitt mindre. Kva trudde de? At me «engasjerte oss» fordi det var kjekt? At millionar tok til gatene og la om livsstilen sin fordi dei ikkje hadde noko betre å bruke tida si på?

At ungdommar skriv kronikkar, skulkar skulen og sperrar motorvegar fordi dei ønskar seg ein klapp på skuldra? At me hadde lege vakne og skrive teite hjartesukk dersom me sov godt om natta?

Vel, beklager å måtte seie det, men me har aldri vore «engasjerte». Me er redde og triste og sinte.

Ikkje vits i lenger

Men no er det altså mange unge som føler at det ikkje er noko vits i å prøve lenger. Som sluttar å lese nyheiter fordi det gjer vondt. Som sluttar å demonstrere fordi dei same slagorda har blitt ropt i fleire tiår utan at det har blitt gjort noko nemneverdig. Som sit heime og lurar på kva dei skal leve av og for når ingenting er som før. Som drit i å vere flinke og fornuftige fordi det følest meiningslaust.

«Verden går under om 50 år uansett», som ein 19-åring svara Aftenposten i ein reportasje om kor skadeleg unge si festrøyking er (takk for omtanken, Aftenposten, men sigg hamnar godt nedpå lista over bekymringar, eit par hakk bak for eksempel ferskvatnkrigar, flyktningstraumar og høgreekstremistar på frammarsj).

Ikkje legg ansvaret på politikarane

Det er ufatteleg at ikkje fleire vaksne, opplyste og priviligerte nordmenn skjerpar seg. Dei aller, aller fleste klarar å forstå at me ikkje kan halde fram som før, og at klimaløysingar inneber at ein må minske sitt eige forbruk drastisk. Det nyttar ikkje å berre leggje ansvaret på politikarane eller å skulde på næringslivet.

Politikarar må føre politikken veljarane vil ha, og bedrifter produserer varene forbrukarar vil kjøpe, så så lenge folk protesterar mot endringar og tviheld på overforbruket sitt, kjem politikarar og maktpersonar til å gjere det same.

Det kjennest som eit hån når de seier at «håpet ligg i ungdommen», og samstundes gjer det så vanskeleg for oss å ha noko å håpe på. Alle dei vanskelege vala og kutta de ikkje orkar å ta, blir me nødt til å ta. Me orkar faen ikkje å bere håpet dykkar i tillegg.

Føder ikkje ein framtidig helsearbeidar

Eg fattar ikkje kva me kan seie eller gjere for at fleire skal endre kurs. Utallige vitskapsartiklar, demonstrasjonar, oppfordringar og hjartesukk har tydelegvis ikkje gjort inntrykk nok. I nokre små, radikale grupperingar blir det no kviskra om å bruke vald, trugslar og sabotasje for å få folk til å høyre etter. Eg forstår fortvilinga deira, men fordømmer idèane.

Men andre meir stilleteiande reaksjonar og protestar tvingar seg også fram frå byllen av sinne og redsel: Eg og mange med meg fødar ikkje eit einaste barnebarn eller ein framtidig helsearbeidar inn i denne verda før de byrjar å bry dåke også om vår alderdom.

Kvinner over 60 år står lengre i jobb når jobben er monoton enn det menn gjør, skriver forskning.no. Det viser en fersk studie fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) som er publisert i International Journal of Environmental Research and Public Health. Forskningen er gjort på 145 000 norske kvinner og menn mellom 62 og 67 år, og viser at det finnes kjønnsforskjeller innenfor noen typer jobber.

Forskerne har undersøkt ulike typer jobber, og delt inn etter hvilke typer belastninger ulike jobber har. Det dreier seg om både fysiske belastninger, psykososiale og psykiske belastninger. De har videre sett på hvor lenge arbeidstakere over 60 år har stått i jobb innenfor de ulike kategoriene av arbeid. Hensikten er å finne ut hva som kan få eldre arbeidstakere til å jobbe lengre, og om det er spesielle tiltak man kan gjøre for å få personer til å være yrkesaktive lengre. Det finnes bare noen få studier fra før som har undersøkt kjønnsforskjeller.

En av kategoriene der det var størst forskjell mellom kvinner og menn i denne undersøkelsen, var innenfor monotont arbeid. Forskerne fant at kvinner som jobber med monotone arbeidsoppgaver, står i jobb lengre enn menn med en monoton arbeidshverdag.

Hvorfor det er slik, kan ikke forskerne svare helt tydelig på. Men de foreslår i den publiserte studien at det har betydning hvilke typer jobber kvinner og menn med monoton arbeidsbelastning har. I studien peker de på at kvinner i denne kategorien gjerne jobber i butikk, mens menn typisk jobber på lager.

Rollene snudd

Et helt motsatt funn i studien er at menn i jobber med høye jobbkrav, har senere avgang fra yrkeslivet enn kvinner i lignende jobber. I denne type stilling er rollene altså snudd. Dette funnet skiller seg fra tidligere forskning, som sier at både kvinner og menn i jobber med høye krav står lenge i jobb.

Forskerne skriver i studien at en forklaring kan være at kvinner i større grad påvirkes psykisk av høye jobbkrav ved at de også ofte er dobbeltarbeidende. Men de understreker at dette bare er en mulig forklaring.

Hovedforsker bak studien, Karina Undem, sier til forskning.no at det er viktig med mer forskning for å kunne trekke konklusjoner.

– At arbeidsmiljøfaktorene er knyttet til ulik risiko for avgang for kvinner og menn, tyder på at vi også bør ta kjønn med i betraktningen når vi ser på tiltak for å forebygge tidlig avgang fra arbeidslivet, sier hun.

Et annet funn i undersøkelsen fra STAMI er at kvinner og menn oppgir ulike grunner til at de slutter å jobbe. Et klart flertall av kvinnene oppgir høy følelsesmessig belastning som årsak. For menn er det manglende støtte fra ledelsen som er den viktigste årsaken til at de gir seg i arbeidslivet.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Klokka er 01.30 og jeg sitter ved siden av et menneske som snart skal dø. La oss kalle henne Rigmor. De siste fire timene har jeg lyttet til hvordan hun puster og beveger seg. Gir beskjed til sykepleier om det virker som hun har smerter. Rigmor er ikke lenger kontaktbar, men innimellom bekrefter jeg med rolig stemme at jeg er her. Hørselen er nemlig noe av det siste vi mister før vi dør. Rigmor har som alle andre nemlig en rett til å bli behandlet som et levende menneske til hun dør.

Når morgenen melder sin ankomst, sovner Rigmor stille inn. Det var en fredelig død. Det vet vi fordi det var noen til stede da Rigmor døde. Jeg er takknemlig for at jeg kunne få være sammen med Rigmor til hun forlot oss. Men allikevel spinner tankene videre til noe annet. 

Basert på frivillige

Dette er nemlig frivillig. Jeg er verken helsepersonell eller utdannet. Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.

For slik det er nå, er det nettopp en realitet at mennesker dør alene. Hva hadde skjedd om ingen andre frivillige kunne ta vakten? Og hva med alle andre som hadde trengt noens tilstedeværelse i natt? 

Retten til en verdig død

FN har utarbeidet en erklæring om døendes rettigheter (The Bill of Rights). Dette er rettigheter vi har når vi alle må forholde oss til at vi snart skal møte døden. Vi har en rett til å slippe å dø alene. Vi har en rett til å få dø i fred og med verdighet.

Men hvordan vet vi om det var fredelig eller verdig, hvis pasienten dør i ensomhet? I fjor døde over 45 000 mennesker i Norge. Spørsmålet jeg ønsker å stille, er hvor mange av disse døde alene? Og hva kan Norge gjøre for at vi ikke skal fortsette å bryte disse rettighetene? 

Et presset helsevesen

I de samme rettighetene står det at vi har en rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå våre behov, og som vil oppleve det som givende å hjelpe oss å møte vår død. Det er ingen tvil om at det er mange gode og omsorgsfulle ansatte i helsevesenet som ønsker å bidra til at menneskene de møter får en verdig død.

Men når systemet i helsevesenet gjør det vanskelig å prioritere tilstrekkelig bemanning i hverdagen, hvor sykepleiere allerede har dårlig samvittighet og ikke føler de strekker til, hvor mye vil da kunne falle sammen under arbeidsdagen dersom de mister en ansatt som er plassert hos en døende pasient gjennom hele vakten?

Hvor mange pasienter på samme avdeling vil da kunne miste sine behov?

Ulik praksis i kommunene

Når mennesker er døende, er det mulig å leie inn fastvakt som da sitter sammen hos den døende og observerer. Men realiteten er at det er ulik praksis i Norge. Vi skal heie på stedene som bruker dette aktivt og prioriterer at ingen døende skal ligge ensomme.

Men det holder ikke når det ikke er en lov som bestemmer at dette er noe som skal leies inn.

For dessverre er det slik at mange steder ikke leier inn fastvakter til døende pasienter. Og da står man igjen med frivilligheten som prøver å strekke til, men som absolutt ikke er nok. 

Kan ikke basere seg på pårørende

Det er ingen garanti for at mennesker som snart skal dø har pårørende i samme by, noen som kan stille opp eller har pårørende i det hele tatt. For pårørende kan det være en stor påkjenning å skulle sitte med et familiemedlem som er døende. Og ikke alle har tid i en hverdag som ikke stopper opp.

Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være. Men å måtte gå fra noen som kjenner på frykt og angst for døden, er langt fra verdig.

Vi kan ikke godta at økonomi gjør at mennesker ikke får god behandling, og jeg oppfordrer alle som opplever dette å varsle, særlig når yrkesetiske retningslinjer § 5.4 sier at sykepleiere har plikt til å varsle “..når pasienter utsettes for kritikkverdige eller uforsvarlige forhold.”. 

Vil ha ny lov

Vi trenger lovfestet fastvakt for terminale pasienter for å sørge for at Norge ikke bryter FN sine rettigheter.

Det er en kostnad som vil gjøre menneskers siste stund på jorden verdig, etterlatte og pårørende sine behov dekket og ikke minst gjøre det mulig for sykepleiere å kunne få bistand i en allerede overarbeidet arbeidsdag.

Også i Norge. En undersøkelse som ble gjort av politiet i Trøndelag viste at antall anmeldelser for partnervold økte med 54 prosent i pandemiens første år. Undersøkelsen viste også at volden var grovere, og den viste en økning i antall kvinner som ble anmeldt for å utøve vold mot partner. Flertallet av anmeldelsene gjaldt likevel menn.

Farligere for kvinner

FN har også konkludert med at vold mot kvinner økte kraftig på verdensbasis under pandemien. Mens land etter land stengte ned, og påla folk å holde seg hjemme, ble voldsutsatte kvinner tvunget til å oppholde seg hjemme sammen med en voldelig partner. Det, hevder FN-rapporten, gjorde livet til mange kvinner farligere. I tillegg viser Bjartnes i boken sin hvordan mange land stengte helse- og hjelpetilbud til voldsutsatte kvinner. I mange land var det portforbud eller kraftige restriksjoner på hvor man fikk lov å ferdes. Det ble vanskeligere å komme seg unna voldsutøver.

I Norge holdt krisesentrene åpent. Men regjeringen Solberg fikk kritikk for ikke å opplyse om dette på pressekonferansene sine. I en Bufdir-rapport blir det poengtert at dette kunne ført til at flere voldsutsatte hadde visst om at de hadde et sted å reise til, selv om samfunnet ellers var nedstengt. Krisesentrene opplevde en sterk nedgang i antallet kvinner som overnattet på sentrene, men de hadde i stedet en stor økning i telefonhenvendelser. 

Rettigheter under press

I boken sin skriver Bjartnes også om hvordan tilgangen på trygg abort, prevensjon og svangerskaps- fødsels- og barselhjelp ble påvirket av pandemien. Hun konkluderer med at det på verdensbasis ble dårligere forhold for kvinners tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester, i tillegg til at volden mot kvinner økte.

Hva tenker du om funnene dine?

– Pandemien har fungert som et forstørrelsesglass, der vi ser at brudd på kvinners rettigheter har økt og urettferdigheten i verden er blitt forsterket. Samtidig har pandemien bare gjort de allerede eksisterende manglene i kvinners tilgang på helsetjenester i verden synligere. 

– Jeg tenker derfor at funnene egentlig ikke er noe særlig unikt for pandemien, koronaen har snarere vært en påminner om at kvinners rettigheter har vært nedprioritert over lang tid, sier hun.

Bjartnes, som til daglig jobber med seksualitet og reproduksjon i FN i New York, understreker at det hadde vært mulig å unngå at pandemien gikk ut over kvinner slik den gjorde.

– Hadde kvinners rettigheter og helse blitt prioritert før pandemien, hadde pandemien kanskje ikke hatt så dramatiske utslag, sier hun.

Godt etablert kunnskap

Bjartnes peker på at det lenge har vært kjent at kvinner er særlig utsatt i kriser. Man har lenge visst at vold mot kvinner øker når det er en eller annen form for krise.

– Mange ledere hadde denne kunnskapen. Men mange beslutningstakere glemte det, eller prioriterte det bort, sier hun.

Bjartnes viser videre til at det har vært få kvinner involvert i arbeidsgruppene som har ledet pandemihåndteringen på verdensbasis. Kun 24 prosent har vært kvinner, ifølge en studie fra UN Women og UNDP.

– Det er menn som har ledet covid-responsen. Når kvinner ikke har hatt representasjon, betyr det at mange av kvinnenes behov ikke har blitt ivaretatt, og viktige kjønnsperspektiver som skal ivareta kvinners økonomiske sikkerhet, gi beskyttelse mot vold og overgrep og sikre tilgang til helsetjenester, er uteblitt. Det er svært kritikkverdig, sier hun.

Nedgang i aborter

Bjartnes skriver også om hvordan stengte landegrenser gjorde tilgangen til trygg abort dårligere i mange land der det ikke er tilgang på dette. Det samme var utfallet av at flere land stengte abortklinikker eller omdisponerte helsepersonellet som utførte abort. I Norge ble tilgangen til abort opprettholdt, men Abortregisteret viste en nedgang i aborter i årene 2020 og 2021, sammenlignet med årene før. Først i 2022 var aborttallene igjen oppe på nivå med tallene før pandemien brøt ut.

Assisterende daglig leder i Sex og Politikk, Kjersti Augland, stiller spørsmål om restriksjonene gjorde at noen ikke fikk den tilgangen til abort som de hadde behov for.

– Tilgangen til abort i Norge var relativt god. De globale trendene er at tilgangen på trygge aborter ble begrenset. Men man kan stille spørsmålet om det gjaldt noen i Norge også, sier hun, og utdyper:

– Unge opplevde at skolene stengte ned og at skolehelsetjenesten også ble borte. Da kan noen ha mistet tilgangen på trygt helsepersonell, sier hun.

Mindre tilgang på prevensjon

Forfatter Kristine Bjartnes skriver også om hvordan tilgangen på prevensjon ble dårligere for verdens kvinner under koronaen. Når det gjelder situasjonen i Norge, så viser hun til at særlig mange helsesykepleiere i skolehelsetjenesten ble omdisponert til å jobbe med pandemihåndtering.

– Mange unge får sine prevensjonsmidler gjennom helsesykepleierne på skolen. På grunn av omdisponeringen av disse kan det tenkes at særlig unge kvinner i Norge har hatt dårligere tilgang til prevensjonsmidler i perioden med nedstengning. Mange unge mistet også viktig samtaletilbud og en trygg voksenperson når helsesykepleiere ble omdisponert, sier hun, og legger til: 

– Hvilket helsepersonell som ble omdisponert sier også noe interessant om hvem man anser som mindre viktig.

Sterke krefter

Du skriver i boken din at det som skjedde under pandemien er en konsekvens av sterke krefter som ønsker å svekke kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Hvilke krefter sikter du til?

– Jeg snakker om den store anti gender-bevegelsen. Den består av organisasjoner, politikere og også statsledere. Dette er en bevegelse som jobber mot kvinners rettigheter. De er for tradisjonelle familieverdier, og ser på seksuelle rettigheter for kvinner som en trussel mot menneskeheten, sier hun.

Bjartnes legger til at de jobber svært aktivt mot abort, skeives rettigheter, homofile ekteskap og transkjønnedes rettigheter.

– De er ekstremt godt organisert på tvers av land, og har massevis av penger, sier hun.

Med dette bakteppet, er du pessimistisk for fremtiden?

– Under pandemien finnes det mange eksempler på ledere, helsepersonell og sivilsamfunn som har jobbet beinhardt for å opprettholde kvinners rettigheter i mange land. De har jobbet på, og hadde det ikke vært for dem, så hadde situasjonen sett langt verre ut mange steder. Disse folkene gjør at jeg er optimistisk, sier hun. Og blir stille litt, før hun legger til:

– Eller, de gjør at jeg ikke er bare pessimistisk i alle fall.