Ytringsfriheten er grunnstenen i demokratiet vårt. Tør du å bruke den?

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 1.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Ja, du kan si hva du vil i vårt frie land. Men like viktig som ytringsfrihet, er ytringskreativitet. På hvilken måte skal du si det som må sies? Det gjelder å være kreativ hvis du skal få folk til å lytte, særlig i den digitale støyens tid. Det er alltid måten noe sies på, som får folk til å stoppe opp og lytte, klikke, lese, tenke.

Ytringsmot er enda viktigere. Og det snakkes det ikke særlig mye om. Det er som friheten skulle være nok i seg selv. Men når har frihet noen gang vært nok? Har det vært frihet som har fått kvinner til å ytre seg når det virkelig gjelder?

Hvordan tror du det var for Rosa Parks, der hun satt på sin sedvanlige busstur i Alabama i 1955 og ble bedt om å gi opp setet sitt til en hvit mann? Var det frihet som fikk henne til å nekte, bli sittende og gi opphav til en massiv frigjøringsbevegelse?

Hvordan tror du det var for Malala Yousafzai, som etter å ha blitt skutt i ansiktet og fått konstante drapstrusler, fortsatte å kjempe for jenters rett til utdannelse i et mannsdominert Pakistan?

Tiden kan komme da hver og en av oss trenger ytringsmot for å si ting som de er. Da vi trenger å heve stemmen og bryte illusjonen om at «alt er ok», enten vi ser noen begå urett mot et barn, en venninne, en kamerat, en kollega – eller mot oss selv. Men før vi kan si, skrive eller delta med noe som helst, må vi finne motet i oss selv. Motet til å bli hørt. Til å bli sett. Til å mene og bli ment noe om. For det er lett å dempe seg, jekke seg ned, slik at ingen skal kunne ta oss på noe. Skilpaddeskallet er et behagelig sted å være. Som Brené Brown skriver i boka «Daring Greatly»: Man skulle tro at kvinners tendens til å krympe seg – å alltid gjøre seg liten, søt, stille og ydmyk – var et utdatert problem. Sannheten er at vi fremdeles gjør det, både privat, på jobb og i det offentlige rom, når vi heller burde finne og bruke stemmen vår.

Hvordan kan vi styrke vårt ytringsmot? Ordet for mot på latin – courage – stammer fra «cor», som betyr både hjerte og kjerne. Mot handler altså om hjertets kjerneoverbevisning. Det handler ikke bare om å kaste seg ut på slagmarken og svinge sverdet, uten frykt for døden. Mot kan også være noe mer subtilt, en følelse av standhaftighet og pågangsmot, en eliksir som kommer fra livets egen pumpe, selve trommen som slår livet inn i oss. Så våg å kjenne etter: Hvordan slår din indre tromme? Hva slår den for? Hva kan og vil du si noe om? Og hvordan vil du si det?

Det viktigste er å begynne et sted. Å ta en sjanse, bruke den stemmen du har, si det du mener. For alt blir enklere med øvelse. «Viljen til å møte opp forandrer oss», skriver Brené Brown. «Det gjør oss litt taprere for hver gang.»

Hvordan kjenner man hvor man kommer fra når man har mange hjemland?

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 4, vår 2020. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger.

Du vokser opp i Østerrike, i et annet land enn der jeg vokste opp, akkurat som jeg vokste opp i et annet land enn foreldrene mine. De vokste opp i Tyrkia og innvandret til Norge med et håp om et bedre liv. Jeg dro til Wien på grunn av kjærligheten og søken etter et nytt kapittel. Det fikk jeg da du kom. Du ble født i Wien for to og et halvt år siden.

Foreldrene mine formet meg biologisk, men Norge formet mine verdier, livssynet mitt og hele min personlighet. En del av hjertet mitt tilhører Norge. Den andre delen Tyrkia. Nå har vi lagt Østerrike til listen. Du og jeg har ikke bare ett hjemland, jenta mi. Vi har flere.

Flere morsmål

Tyrkisk er morsmålet mitt. Det var det første språket jeg lærte, selv om jeg nå snakker bedre norsk. Norsk er morsmålet ditt. Til tross for at du vokser opp i Østerrike, forstår og snakker du mer norsk enn tysk. Enn så lenge.

Jeg skal ikke gjøre som mine foreldre, og la din mors språk forvitre når du begynner på skolen. Med meg får du den norske kulturen inn gjennom språket. Med mormor får du den tyrkiske kulturen gjennom det tyrkiske språket, og med faren din får du det tyske språket.

Språket er mer enn ord. Det lager minner og følelser. De sommerferiene vi var hos familien vår i Tyrkia, ga meg en helt egen hjemmefølelse. I landet der alle snakket samme språk som mamma. Der kjente jeg meg trygg og varm. Når jeg hører tyrkisk, spiser tyrkisk mat eller møter tyrkere, får jeg fremdeles følelsen av å være omsluttet av omsorg og kjærlighet.

Mine norske barndomsminner

Jeg forsøker å gi deg litt av Norge hver eneste dag. Jeg kan ikke gi deg norske fjell, snø og vafler med smelta meierismør og syltetøy etter en dag i marka. Men våre turer i marka i Wien gir deg likevel den gode opplevelsen av å være ute i naturen. Den vi nordmenn er vokst opp med og som vi tenker på som noe av det som definerer oss som nordmenn.

Gjennom litteraturen får du også inn det norske. Folk og røvere i Kardemomme by og De tre bukkene Bruse er noen av favorittbøkene dine. Ikke minst har du helt dilla på Bæ bæ lille lam og Lille Petter edderkopp. Jeg fører mine norske barndomsminner videre til deg.

Mat er kultur

Du får den norske kulturen også gjennom maten du spiser. Du elsker det når vi har importert ‘Lachs aus Norwegen’ og brunost fra TINE. Dine tyrkiske røtter får du også kontakt med ved matbordet. Du gomler i deg börek, tyrkiske kjøttboller og tyrkiske grønne bønner. Og våre besøk hos de tyrkiske naboene våre, der vi får servert tyrkisk mat, gir deg litt av den tyrkiske følelsen jeg vokste opp med. Du omfavner både det tyrkiske og det norske. Kanskje det ligger i blodet ditt?

Da jeg var yngre og snakket med familien min i Tyrkia, pleide de å fortelle meg at jeg gestikulerte som en europeer, og at det var tydelig at jeg ikke hadde vokst opp i Tyrkia. I Norge fikk jeg høre det motsatte; at jeg hadde noe orientalsk over meg og at jeg måtte dyrke det. Da jeg gikk på Teaterhøgskolen, utforsket jeg mine tyrkiske gester og ikke minst mitt tyrkiske temperament. Jeg skjønte at språkene vi snakker, ikke bare former personligheten vår, men også kroppsspråket, bevegelsene, blikket. Hele vårt indre og ytre.

Fra generasjon til generasjon

Hvor vi vokser opp, påvirker oss like mye som hvem vi vokser opp med og hvilke kulturer og språk de menneskene har i bagasjen og viderefører til oss. På denne måten lever kulturene fra generasjon til generasjon. Med flere hjem, eller hjemland, følger en enorm frihet.

Vi får så mange muligheter, så mange måter vi kan være oss selv på. Men det kan også gi en følelse av rotløshet og forvirring hvis vi mister kontakten med de forskjellige tilhørighetene våre. Hvis vi glemmer hva som gjør at vi ikke er bare det ene eller bare det andre.

Derfor skal jeg hjelpe deg å bevare forbindelsen til alle dine hjemland, så du kan bruke friheten til å få dype og solide røtter. Akkurat som de store mammuttrærne i parken rett ved oss, som du alltid peker på og sier «stooor» til.

Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månader.

Denne teksten vart fyrst publisert i papirmagasinet ALTSÅ si utgåve 2. Teksten er vinnar av ein skrivekonkurranse.

Teksten er ein kommentar og gjev uttrykk for skribentens meining.

Eg er glad for at sjukepleiaren har fortalt meg at det er eit langt klede, men sjølv om ho har presisert det, vert eg overraska når eg dreg ut eit blodig gasbind på over to meter. Ut den vegen det skulle ha komme ein baby, eit nytt liv. I staden kjem dette lange kledet, som verdas verste trylletriks. Eg lurer på korleis dei har fått til å legge det slik at det kjem ut som eit langt jamt klede, utan krøllar og klumpar, anna enn klumpane av blod. Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månadar. Eg har blødd heime, på badet og i senga. I byen, på bussen, eg har blødd på biblioteket og på puben. Restane av det som skulle verte barnet mitt, ligg strødd igjen utover heile byen min. Eg prøver å tenke at det er noko fint i det, men eg skulle ønske at eg heller kunne ha blødd nedi eit lite hol i skogen, grave att og visst at der, der er det. Slik det er no, ligg det restar i alle søppelbøttene eg har kasta bind i, og alle toaletta eg har besøkt dei siste tre månadane. På toget til Trondheim og på flyet til Stockholm. Eg vert svimmel og må legge meg ned.

Fem timar sidan inngrepet

Eg ser at det er ho som heiter Kristine som kjem inn. Ho er på min alder, kanskje litt yngre. Ho er lys, med rundt fjes og kraftige overarmar. Eg likar ho godt, ho er ei slik ei eg vil skal støtte meg i seng. «Det har gått 5 timar sidan inngrepet, så du kan ete litt no, vil du ha ei skive?» Eg ristar på hovudet. «Eg kan godt få litt saft», seier eg. Ho trekker frå gardinene, og eg ser at det er kveld. Snart er vakta hennar over. Kristine skal gå heim, truleg til mann og to blonde barn og sjå på fredags-TV, ete heimelaga pizza og drikke vin. Medan eg er her. Ingen pizza, ingen vin, ingen mann. Ingen barn. «Har du barn?» Den forrige som spurde om det, var den nye frisøren. Eg rykka til i stolen, håpa ho ikkje merka det. Svaret mitt kjem alltid akkurat litt for fort og med eit tilsynelatande lett tonefall: «Nei.»

Eg må ha sovna, det har vore vaktskifte og to nye kjem inn. Sjukepleiaren presenterer seg, og seier at ho har med seg ein student som skal vere med på si første nattevakt. Dei tar blodprøver, studenten får øve seg på å stikke. Før dei går, sett sjukepleiaren det vesle begeret med smertestillande på nattbordet. Eg tek dei så fort dei har gått ut, og ventar på søvnen.

Sparklar att underlivet

Eg drøymer at eg er innlagt for å sparkle att underlivet. Eg er vaken under operasjonen og høyrer dei to mannlege legane snakke seg imellom. «Det har medført så mykje smerte at det er til det beste». Så sparklar dei att og glattar til som på ei barbiedokke. Det er ingenting der.

Eg får frukost etter at eg har dusja og forsikra sjukepleiarane om at eg ikkje er svimmel lenger og fint kan gå åleine. I ellevetida kjem legevisitten. Legen sett seg på sengekanten og seier: «Du har kanskje forstått det, men dette var siste sjanse …Vi vil ikkje tilrå …» Det susar i øyra mine, så eg får ikkje med meg alt ho seier, men eg nikkar på dei plassane ho ser ut til å forvente det, og tenker at dei likså godt kunne ha sparkla meg att. Etter ho har gått ut, pakkar eg ned dei få klesplagga og toalettsakene eg hadde med meg og ventar sitjande på senga med joggeskoa på. Eg veit ikkje kva eg ventar på, for snart skal eg gå ut i verda att. Kvinne 38. Ingen barn.

Aktivisten Charity Resian (33) vokste opp på bygda i Kenya på begynnelsen av 2000-tallet, uten kunnskap om verden utenfor. Hun var den første jenta i byen sin som nektet å la seg omskjære. Hun måtte flykte. I dag bruker hun sine personlige opplevelser i kampen mot kjønnslemlestelse.

Tekst og foto: Mirja Lakso
 

Charity er 16 år den dagen et misjonærpar kommer til internatskolen hennes. Alle jentene samles i en svær sal der en film om kjønnslemlestelse skal vises. Charity har ikke blitt omskåret selv enda, men hun kjenner igjen det hun ser i filmen fordi hun selv har deltatt i mange slike seremonier.

Fordi det ikke finnes smertestillende, brukes unge jenter til å helle iskaldt vann over jenta som skal lemlestes. Metallbøtter med vann settes utendørs over natta for å bli iskaldt til den smertefulle prosedyren neste morgen. I løpet av dagen samles alle i byen for å feire, slik tradisjonen er.

– Helt ærlig er kjønnslemlestingsseremoniene noen av mine lykkeligste minner fra jeg var barn. Jeg visste ikke bedre, sier Charity.

Men i slutten av filmen de ser på skolen, skjer noe hun aldri trodde kunne skje.

– Etter at jenta i filmen ble kjønnslemlestet, blødde hun til døde. Det sjokkerte meg. Jeg følte på redsel og forvirring.

Charity begynner å tenke at det hun har sett i filmen er noe menneskene i byen hun kommer fra ikke kjenner til. De er masaier, de lever i en liten by uten elektrisitet og rennende vann. Hun bestemmer seg for å fortelle at hun ikke vil bli kjønnslemlestet når hun reiser hjem på vinterferie i desember.

Uante konsekvenser
– Jeg husker da jeg sa nei. Mor slo meg i hodet og sa at jeg skulle tie stille. Det var et sjokk for henne, sier Charity. 

Hun prøver å forklare moren sin at kjønnslemlestelse er galt, at man får store helseutfordringer og til og med kan dø. Charitys mor svarer at ingen noensinne har dødd av kjønnslemlestelse. Etter dette snakker hun ikke med Charity på flere dager. 

Da Charitys far, som er en av byens eldste, får greie på at hun nekter å la seg omskjære, forverres situasjonen. Han kommer inn på rommet hennes, truer henne og sier at hun ikke har noe valg.

Folk i byen får greie på Charitys motstand, og mange tror at det er moren som har påvirket henne.

– Mamma kunne gå til torget og oppleve at folk løp sin vei da hun kom. Hun opplevde det som et helvete, sier Charity. 

Hver dag kommer det mennesker hjem til Charity for å snakke med familien. Hun sitter alene på rommet og våger ikke å komme ut.

Etter noen uker kommer Charitys bestemor på besøk for å hjelpe til med å finne en løsning på situasjonen. Da forteller faren at han ønsker skilsmisse. Det er da Charity bryter sammen. 

– Jeg gråt i dagevis. Moren min er en enkel masaikvinne. Hun har ikke utdannelse. Hvor skulle hun ta veien?

Flukten hjemmefra
Charity bestemmer seg for å la seg omskjære for å holde familien sammen. Bestemoren forbereder seremonien mens faren drar for å hente kvinnen som skal foreta kjønnslemlestelsen. Planen er at hun skal omskjæres neste dag. Men når hun snakker med moren sin i løpet av kvelden, forteller hun Charity at hun har forandret mening.

– Moren min så på meg og sa: «Charity, jeg har alt levd livet mitt, men du har en fremtid». Hun forsto meg ikke, hun var ikke enig med meg – men hun var på min side. 

Sammen flykter de hjemmefra den kvelden.

Charity og moren hennes begir seg ut i den beksvarte natten på Masai Mara-landsbygda. De har ikke med seg noe og vet ikke hvor de skal dra. De haiker inn til den nærmeste byen. Der kommer de i kontakt med en pastor som gir dem husly for natten.

Dagen etter bestemmer pastoren at det er sikrest for Charity at hun tar seg videre til Nairobi. Der har hun en onkel hun kan bo hos. Charity tar farvel med moren sin og reiser videre alene.

I storbyen Nairobi blir Charity fascinert av alle de nye impulsene, og hun føler seg for første gang trygg og beskyttet. Fordi onkelens familie er mer liberale, har ikke kusinene hennes blitt kjønnslemlestet heller.

– Jeg var veldig lykkelig i tiden jeg bodde der. Det var da jeg lærte meg å sykle, sier hun.

Etter noen uker kommer begge foreldrene for å hente henne hjem igjen. Charity blir livredd og nekter å bli med. Først når onkelen snakker med foreldrene hennes og de lover at hun kommer til å være trygg, blir hun med dem. 

Trakassering i hjembyen
Charity reiser hjem igjen, og skjønner fort at oppstandelsen over beslutningen hennes ikke har gitt seg. Redselen for å bli overfalt og kjønnslemlestet med tvang, gjør at hun for det meste holder seg hjemme. Hun unngår folkemengder, men blir trakassert når hun går ut. 

– Jeg husker at jeg hilste på en eldre mann da han gikk forbi. Han sa at det her er jenta som nektet å bli omskåret – og så spyttet han på meg, forteller Charity.

Når Charity skal begynne på videregående, begynner hun på internatskole. Der får hun tid til å reflektere. Hun blir dypt deprimert, og snakker ikke med noen. 

– Jeg trodde helt ærlig at jeg var den eneste som ikke hadde gjennomgått en omskjæring. Derfor kunne jeg ikke åpne meg og snakke om dette. Ingen i hjembyen min hadde noensinne nektet før meg, ikke på skolen heller. Dette var ikke noe man snakket høyt om.

I løpet av det andre året på videregående finner noen et selvmordsbrev på Charitys rom, og hun blir utvist. Hun begynner på en ny skole. Hun leser mye, og bøkene blir hennes tilfluktssted.

Mens Charity går på videregående, pågår det en debatt om å kriminalisere kjønnslemlestelse i Kenya. Men det finnes hverken datamaskiner eller internett på skolen, og Charity er uvitende om hva som skjer ellers i landet.

Det er først når hun begynner å lage kampanjer med en gruppe unge kvinner to år etter videregående, at hun får greie på at kjønnslemlestelse har blitt ulovlig i Kenya. Det skjedde i 2011.

Flere begynner å lytte
Kvinnegruppa Charity er med i skaper motivasjonskurs for unge i området. Gjennom disse kursene besøker Charity skoler der hun snakker om kjønnslemlestelse. Hun begynner å studere på Universitetet i Nairobi, og der stiller hun opp i en politisk konkurranse. Det gjør at hun blir ungdomsrepresentant for sitt område, Narok.

Når Charity drar hjem til byen sin igjen, ser hun at ting begynner å forandre seg. Med utdannelsen sin får hun respekt, og hun begynner å merke at enkelte foreldre ber barna sine lytte til hva hun har å si.

Det er på denne tiden svenske Sida, Styrelsen för internationellt utvecklingssamarbete, tar kontakt med Charitys kvinnegruppe. De vil sette i gang et prosjekt mot kjønnslemlestelse. I prosjektet inngår en reise til Sverige. Dette blir Charitys første reise utenlands. 

– Det var da jeg kom til Sverige at jeg skjønte at kjønnslemlestelse ikke kun er et problem i mitt land, men er et større globalt problem, sier hun.

Opptur, nedtur og ny opptur
Charitys tid i Sverige inspirerer henne til å søke på et masterstudium i Uppsala. Hun skriver ned historien sin i et søknadsbrev, og blant hundretalls søkere fra hele verden kommer hun inn. Til tross for at hun ikke får noe økonomisk støtte til studiene tar hun en stor sjanse, pakker sekkene og flytter fra Kenya til Sverige.

Med sparepengene fra Kenya betaler Charity den første skoleavgiften, siden begynner hun å søke jobber. Etter 100 jobbsøknader er pengene nær å ta slutt.

– I denne tiden gikk jeg sulten. Jeg hadde ikke mat, og det var like før jeg ble kastet ut fra studentboligen. Det fantes ingen annen utvei enn å begynne banke på dører.

Charity går rundt i Uppsalas gater og presenterer seg på forskjellige restauranter. En dag går hun inn på en hamburgerrestaurant og spør etter sjefen. Det blir redningen til Charity. Hun får jobben.

Til tross for at hun jobber kvelder og netter, rekker ikke pengene til skoleavgiften, og Charity blir utvist. I løpet av hele hennes tid i Uppsala kjemper hun for å få bli i Sverige.

Etter fire vedtak om utvisning, får hun arbeidstillatelse ved hjelp av restauranten hun jobber på. Nå kan hun endelig reise hjem til Kenya og treffe familien sin som hun ikke har sett på fire år.

Hjemkomsten feires med en stor seremoni.

– Det var så mange mennesker som ønsket meg velkommen hjem, de sang! Jeg fikk så mye kjærlighet! Jeg kommer aldri til å glemme den dagen, sier Charity.

Hun stiller seg opp og begynner snakke om kjønnslemlestelse foran menneskene i byen. En av de eldre står like ved henne og støtter henne med å si at tradisjonen ikke lenger har noen hensikt.

– Jeg kjempet lenge med å tilgi menneskene som hadde gjort meg vondt, men da jeg kom hjem, følte jeg ikke på sorg lenger. Jeg hadde endelig funnet min egen kraft, sier hun. 

Stor kløft mellom byer og landsbyer
Høsten 2022 får Charity ledelsen for en delegasjon fra Läkarmissionen. Josephine Sundqvist, generalsekretær for den svenske bistandsorganisasjonen, er Charitys mentor, og den som nominerer henne til dette tillitsvervet. 

De besøker mennesker på bygda i Kenya for å snakke med lokale myndigheter, makthavere, jenter og deres foreldre. Josephine ser fremskritt i arbeidet de gjør mot kjønnslemlestelse, men hun ser også utfordringer.

– Det er en stor kløft mellom landsbygda og de store byene i Kenya. I byene er det flere med høy utdanning, kapital, jobb og kunnskap om globalisering. Så har vi landsbyene som er mer isolerte, mer konservative og med enorm fattigdom, sier hun.

Josephine løfter fram utdannelse som en avgjørende faktor for endring. Hun mener at når jentene ikke får utdannelse, blir ritualer og tradisjoner det som setter rammeverket for livene deres.

Et annet problem er at mange av dem da vil få vansker med å forsørge seg selv, og at det er mulig å jobbe som omskjærerske. Josephine har selv truffet omskjærersker som har kjønnslemlestet over 1000 jenter.

– Når jeg treffer disse kvinnene skjer det en forandring i meg, forteller lederen i Läkarmissionen.

– Man skjønner at de selv har blitt kjønnslemlestet, er indoktrinerte og har levd et hardt liv. Kanskje har de født ni barn og nesten dødd ved hver fødsel. Man føler på ydmykhet. Hva skulle ha vært deres alternative vei?

Den aller viktigste grunnen til at Josephine løfter disse spørsmålene, er at jentene ikke har rett til sin egen kropp. Seksualitet er koblet til å forsørge seg, ekteskap og arv.

Det sentrale er at kvinnen er mannens eiendom. 

– Dette må endres, mener Josephine. 

– Man må satse mer på nye måter for kvinner å skaffe seg et levebrød.

Eleven Sarah og rektoren Edith
Masai-jenta Sarah går i åttende klasse på en internatskole langt ute på bygda i Kenya. Vi sitter sammen i ettermiddagssola i skolegården. Det er juni 2022. Sarah forteller at man tidligere pleide å feire omskjæringen, men i dag skjer lemlestingen i hemmelighet – fordi det er mot loven. Hun forteller at det var det som skjedde med henne da hun var åtte år.

– Det skjedde midt på natten. Moren min kom inn og fortalte meg at jeg skulle omskjæres. Tre kvinner holdt meg nede på gulvet. Så kom en eldre kvinne og skar meg med et barberblad. Jeg så alt og jeg skrek, forteller hun.

 

Mens Sarah mister masse blod, heller kvinnene melk på henne for å rense henne. De samler bitene de kuttet av henne og legger dem i en pose. Sarah forteller at man pleier å grave ned restene i skogen eller brenne den, slik at ingen finner spor av hva som har skjedd.

Ingen hadde fortalt Sarah hva kjønnslemlestelse var før det skjedde med henne. Etterpå sa de voksne at hun lettere kunne bli gravid nå. I dag vet Sarah at dette ikke stemmer.

Edith Komoni er rektor på Sarahs skole. Hun forteller at kjønnslemlestelse er et stort problem i området, til tross for at det ble kriminalisert for over 10 år siden. Mange av elevene hennes kommer ikke tilbake til skolen etter at de har blitt omskåret. Enten blir de giftet vekk når de er rundt 12-14 år, eller så blir de gravide. Hvis 50 elever begynner i første klasse, har ofte 20 av dem sluttet på skolen før åttende klasse.

Edith, som selv er kjønnslemlestet, forteller hvor vanskelig det kan være å leve med komplikasjonene etter en slik prosedyre.

– Man skjærer vekk klitoris og begge kjønnsleppene. Når såret gror, blir hullet så lite at det blokkerer mensblodet. Det skaper alvorlige infeksjoner. Det er ofte så smertefullt at man ikke kan ha bind når man har menstruasjon, forteller hun.

Mange kjønnslemlestede jenter får fistler, en skade som gjør at det lages unormale åpninger mellom urinveier, vagina og endetarm.

– Jentene som er plaget med fistler kan ikke ha sex som voksne, og de tisser på seg. Dette fører ofte til at mannen tar til seg enda en hustru, som fører til ytterligere psykologisk press, sier Edith.

Madame Edith forteller at foreldrene gifter bort jentene fordi de er fattige og sultne. Hun ønsker at verden skal vite at kjønnslemlestelse fortsatt er et stort problem i Kenya, og at hjelpen ikke når frem til mange av de som trenger den.

Drømmen om egen stiftelse
I år flytter Charity tilbake til Kenya for å begynne i sin nye jobb som ekspert i Läkarmissionen. Hun forteller om møtet med organisasjonens leder Josephine og hvordan det forandret livet hennes, og hvor takknemlig hun er for mulighetene hun har fått til å ta utdannelse i Sverige. Nå drømmer hun om å starte sin egen stiftelse, og planen er å involvere sin egen familie.

– Faren min har blitt en stor forkjemper for å få slutt på kjønnslemlestelse. Hvis moren min og faren min kan snakke med andre foreldre, tror jeg at mange kan forstå.

Charity ønsker også å styrke jenter gjennom å dele av sine egne erfaringer.

– Hvis jeg hadde fått se noen som jeg hadde kunnet identifisere meg med, som hadde klart seg, hadde det gitt meg så mye håp. Det hadde vært den største motivasjonen, sier Charity.

Drahjelp fra familien
De siste fem årene har Charitys liv blitt dokumentert av tyske dokumentarfilmskapere. I fjor reiste de til Kenya for å filme intervjuer med folk som var der under Charitys oppvekst.

En av personene som ble intervjuet var faren hennes. Dette gjorde Charity nervøs til å begynne med, fordi forsoningsprosessen deres hadde vært lang. Første gang de snakket med hverandre om kjønnslemlestelse og familiens traumer, var på telefon i november i fjor.

 

Charity har ennå ikke sett intervjuet med faren sin fordi dokumentarskaperne ønsker å fange reaksjonen hennes på film, men hun har fått vite at han åpnet seg og viste sin fulle støtte til arbeidet hennes.

– Kan du tenke deg det? Han støtter meg virkelig. For en forandring det har vært, sier hun.

Charity vil gjerne ha farens hjelp i grasrotarbeidet i Kenya. Hun ønsker å inkludere ham i arbeidet til stiftelsen hun etablerer, og at hans rolle bør være å dele sin egen erfaring med andre foreldre i Masai-samfunnet.

– Jeg vil gjerne ha med moren min også. Hun er en vanlig Masai-kvinne. Og hvis hun drar til disse avsidesliggende landsbyene og snakker med kvinnene der, mor til mor, kvinne til kvinne, tror jeg vi vil være i stand til å skape reell forandring.

---

Hva er kjønnslemlestelse?

Type 1: Deler av eller hele klitoris skjæres bort, og iblant fjernes også forhuden på klitoris.

Type 2: Hele eller deler av klitoristuppen samt indre kjønnslepper tas bort. Iblant fjernes også ytre kjønnslepper.

Type 3: Vaginalåpningen sys sammen etter at indre eller ytre kjønnslepper er skåret bort. Det lages en mindre åpning der urin og blod skal renne ut. Her er det også vanlig at klitoristuppen fjernes.

Type 4: Andre skadelige inngrep på kvinnelige kjønnsorganer. Dette kan for eksempel være at klitoris og vevet rundt “prikkes”, som betyr at det stikkes med noe skarpt, at man brenner eller skraper bort vevet i forskjellige deler av underlivet.

(Kilde: Redd barna)

Hvor mange blir kjønnslemlestet?  

Ifølge Unicef kjønnslemlestes rundt fire millioner jenter hvert år. Majoriteten av disse bor i afrikanske land.

WHO opplyser at omkring 200 millioner jenter og kvinner verden rundt er kjønnslemlestet. Sifrene kan være betydelig større.

I Sverige finnes det i henhold til Socialstyrelsen rundt 40 000 jenter og kvinner som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. I Norge antas det at tallet er rundt 20 000 kvinner. (Kilder: Redd Barna/NKVTS)

Prosent av jenter og kvinner mellom 15 og 49 som har blitt kjønnslemlestet:
Somalia: 98%
Sudan: 87%
Eritrea: 83%
Kenya: 21%
I Kenya har 4 millioner jenter og kvinner blitt kjønnslemlestet.
Innenfor den etniske gruppa Masaiene i Kenya: 78 %

(Kilde: Unicef)

ALTSÅ har sjekket ut det ferskeste og fineste innen kunst og kultur i de største byene akkurat nå.

Kulturtips der du bor? Tips oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Tekst: Frida Andersen

Musikk

Part II Iben
Iben debuterer mektig med EP-en Part II. Det er godt å bli sugd inn i hennes alternative pop-rock-univers, hvor hun solid leker seg et sted mellom ballade og punk. Låta the clown er kraftig flott, og en reise i seg selv. Fredag 28. april har hun releasekonsert på Dattera til Hagen i Oslo. Billetter og mer informasjon finner du her.

 

Kvinner i musikk Venus Collective inviterer
Hvor: Dunk, Oslo
Når: Torsdag 4. mai kl. 18.00

Venus Collective er seks damer som har et utrolig sterkt ønske om å skape et bredere mangfold i musikkbransjen. De vil gi alle «Girls, Gays and They’s» muligheten til å bli hørt og sett. Derfor inviterer de for andre gang til en kveld med showcase og mingling. Sjekk ut arrangementet her. 

 

Film & Serier

Den siste våren Regissørbesøk og samtale
Hvor: ODEON, Stavanger
Når: Onsdag 3. mai kl. 18.00-20.45

I en liten bygd i Nord-Norge lever Eira i skyggen av sin briljante og rebelske storesøster Vera. Noe er i ferd med å skje med Vera. For å forstå hva det er, begynner Eira å lese dagboken hennes. Hun trer inn i Veras univers av intenst lys, glitter, mytologi og et håp om en vakrere verden. Regissør Franciska Eliassen utforsker økofeminisme og grensene mellom virkelighet og fantasi sin kinoaktuelle Lofoten-film Den siste våren. Et sterkt oppvekstdrama om søsterskap, psykisk uhelse og om å leve med trusselen om ødeleggende klimaendringer. Møt filmskaperne i samtale i etterkant av filmen. Ordstyrer er Mariken Halle fra filmbyrået Jack. Billetter og mer informasjon finner du her.

 

Show & Scene

Pikekorets Bingokonsert
Hvor: Vippa, Oslo
Når: Torsdag 4. mai kl. 19.00

Det blir helaften med bingo, ledet av Pikekorets egne bingoentusiast Marie Vestrheim. Mellom slagene får du høre klassikere fra DeLillos, Elvis og Muse. Pikekoret har opptrådt på både «4-stjerners middag» og «Kongen befaler». Sjekk ut arrangementet her.

Ready For It? A Taylor Swift Club Night
Hvor: SALT art & music, Oslo
Når: Lørdag 29. april kl. 21.00

“We do a comeback stronger than a 90’s trend!” Salt inviterer til en Taylor Swift-helaften, med klubbmusikk fra alle album. Mer informasjon finner du her.

 

Litteratur

Klassikerlørdag med poesipioneren Nazik Al-Malaika
Hvor: Sølvberget bibliotek og kulturhus, Stavanger
Når: Lørdag 29. april kl. 12.00

Visste du at kongeeposet Gilgamesj fra ca. 2100 f. Kr. hevdes å være det første skrevne diktet i verden? Poet og forfatter Selma M. Yonus inviterer til foredrag om den irakiske poesibevegelsen. Vi skal tilbake til 1940-tallet, hvor det hele startet med pioneren Nazik Al-Malaika. Les mer om arrangementet her.

 

Alle mennesker er ikke like mye verdt Bokprat med Lindis Hurum
Hvor: Trondheim folkebibliotek
Når: Tirsdag 2. mai kl. 18.00-20.00

Kan vi unngå å langsomt bli vant til en verden som brenner? Bli vant til at mennesker drukner i Middelhavet og at barn dør av sult? Bli vant til at vi behandler flyktninger helt forskjellig basert på hudfargen deres? Lindis Hurum, generalsekretær i Leger Uten Grenser, ga ut kampskriftet «Alle mennesker er ikke like mye verdt» etter å ha fått gnagsår på innsiden av hodet over alt hun hadde sett. Med seg på scenen har hun feltarbeidere som forteller om historiene de aldri glemmer. Det blir også salg av boken og signering. Mer informasjon om arrangementet finner du her. 

 

Marked og helgekos

Klesbyttekveld
Hvor: Storgata Camping, Tromsø
Når: Onsdag 3. mai kl. 19.00-22.00

Har du ett eller flere plagg liggende bakerst i klesskapet? Gi dem et nytt liv ved å ta dem med på klesbyttekveld! Storgata Camping inviterer til en helaften med bruktskatter, musikk og mingling. Les mer om arrangementet her.

Internasjonal kvinnekafé
Hvor: Feministhuset, Trondheim
Når: Søndag 30. april kl. 14.00-16.00

Feministhuset inviterer til internasjonal kafé. Målet er å ha et trygt sted hvor kvinner og barn fra alle kulturer og land kan samles. Noe mat og drikke vil være på huset, og det oppfordres til å ta med mat man har vokst opp med eller er helt hekta på. Å ta med mat er valgfritt. Internasjonal kafé holder åpent den tredje søndagen hver måned fra kl. 14.00 til 16.00. Mer informasjon finner du her. 

 

Strikkernes Vårmarked 2023
Hvor: Kulturhuset, Oslo
Når: Lørdag 29. april kl. 11.00-16.00

Kulturhuset ønsker alle strikkere velkommen til et vårmarked fylt med garn, strikketilbehør og andre håndlagde kreativiteter. Markedet har blitt arrangert siden 2017, og de garanterer alltid deilig vårstemning. Mer informasjon finner du her.

 

Panel, politikk og debatt

 

Prestasjonskultur og psykisk helse Frilansfrokost
Hvor: Uhørt, Oslo
Når: Fredag 28. april kl. 11.00

Ny forskning viser en betydelig høyere utbredelse av symptomer på søvnvansker, angst og depresjon hos musikere, sammenlignet med andre yrkesgrupper. Mange utfordringer følger kunstnernes arbeidshverdag, slik som usikker økonomi, krevende arbeidstider og stor konkurranse. I panelet får vi høre fra psykologene Synne Sandberg og Tord Skagestad Wold. Det blir servering av kaffe og frokost. Påmelding og mer informasjon finner du her.

 

Solidaritet med afghanske jenter og kvinner 1. mai-markering med Amnesty
Hvor: Stortorget, Tromsø
Når: Mandag 1. mai kl. 13.00

Arbeid og utdanning er en menneskerett! Amnesty markerer arbeiderbevegelsens kampdag ved å gå i solidaritet med afghanske kvinner. Under Taliban-regimet har de mistet flere rettigheter, inkludert retten til arbeid, skole og utdanning. Mer informasjon finner du her.

 

Kvinner i fokus Foredrag om livssorg
Hvor: Bergen sanitetsforening
Når: Tirsdag 2. mai kl. 18:00-19:30

Hvordan reiser du deg etter at livet tar deg? Bergen Sanitetsforening inviterer til en kveld med psykologspesialist og forfatter Janette Røseth, som har fordypet seg i temaet livssorg. Hun er også pårørende, og lever selv med kroniske smerter. Sammen med Emmeline K. Werner har Janette skrevet boken Livssorg: Når livet ikke blir slik du hadde tenkt. Mer om boka og arrangementet finner du her. 

 

Nå er det en måned siden innspillingen av Stjålet begynte. Den samiske filmen lanseres globalt på Netflix neste år, cast og crew har så vidt begynt arbeidet. 

 

– Det har vært spennende og krevende dager i minus 35 grader. Vi elsker snø!, forteller regissør Elle Márjá Eira. 

Eira har regissert før: en kunstfilm, fem kortfilmer og tv-dokumentarserien Melkeveien. Hun er også manusforfatter, produsent, musiker, joiker, komponist, og programleder. 

Nå lager hun samisk spillefilm og synes det er utrolig fint å snakke sitt eget språk, som er samisk, på filmsett i Sapmi.

Stjålet er basert på romanen av den prisbelønte forfatteren Ann-Helén Laestadius om en ung kvinnes kamp for å forsvare sin urfolksarv. 

Hva er drømmen din å få til med filmen du lager nå?

Å vekke folks følelser på alle mulige måter.  At folk får opp øynene for reindrift og Sápmi.

Hva er det beste med livet akkurat nå?

Jeg er i en innspillings-boble nå som er hektisk og helt fantastisk! Går med de samme scooter-klærne hver dag!

Hva hører du på for tiden?

Filmmusikk som blir komponert til filmen.

Hvor mye tid bruker du på sosiale medier hver dag?

Jeg har ikke så mye tid til sosiale medier, men «snapper» familien av og til.

Hvem er ditt forbilde?

Formødrene og forfedrene mine. De er med meg hele tiden.

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med det du driver med?

Tålmodighet og utholdenhet.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

Alle nedturer har vært de beste erfaringene.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

Svare på mail og ringe hjem.

Tre kvinner å merke seg for framtida?

… og JENTER: Risten Alida Siri-Skum, Elin Kristina Oskal og Sara-Elvira Kuhmunen!

Vi har snakket med to av de mest kjente influenserne blant barn og unge. Hvilket ansvar har de for innholdet de publiserer?

Tekst: Åsalinn Arntzen Dale

 

– Jeg savner å se barn ute og leke i gatene. Alle burde være mindre på telefonen og sosiale medier. Det er ikke noen hemmelighet for meg, sier influenser Isabelle Eriksen.

Hun er blant de 22 mest populære influenserne blant barn og unge i Norge. Forrige uke skrev ALTSÅ om hva barn og unge blir eksponert for i sosiale medier, der en ny undersøkelse fra Medietilsynet vakte bekymring hos flere. Men hva synes influenserne selv om rapporten?

Les også:
Influensere eksponerer barn og unge for store mengder reklame
(+) Fødende kvinner gjennom 100 år

Legger ikke skjul på ting

Isabelle Eriksen (25) er den mest kjente influenseren blant unge jenter i aldersgruppen 9-14 år. I tillegg til å være influenser er hun tidligere kjent som Paradise-deltager i 2017, og i 2021 ga hun ut Innsatt nummer 19/227, en bok om egne erfaringer med å sone i fengsel i 80 dager.

Mens hun deler mest om voksenlivet sitt på Instagram, er hun opptatt av å levere et annet innhold på kanalene hvor hun treffer en yngre målgruppe.

– Jeg tror jo at de yngste følger mest med på YouTube og TikTok, det egner seg mer for de unge. Der er jeg mest opptatt av å legge ut morsomme ting, ting som folk blir underholdt av.

Eriksen driver med det man gjerne kaller vlogging, eller videoblogging. Hun deler stort og smått fra livet sitt som hun selv mener kan inspirere følgerne.

– Jeg er veldig opptatt av å snakke om ting som de er, og legger ikke skjul på at jeg kan ha en dårlig dag eller gjøre dumme ting. Det er sikkert også det folk liker når de ser på videoene mine, at jeg er veldig åpen og ærlig, sier Eriksen.

Syns du influensere som lever sine voksenliv må ta hensyn til at barn kan følge dem?

– Absolutt, man kan ta hensyn til det. Men jeg synes også det er viktig å tenke på at man er den man er, og så voksen som man er. Man skal ikke måtte skjule det man gjør i hverdagen fordi det finnes barn på sosiale medier.

Er sin egen sjef

– De unge går ikke og hopper utfor en bro bare fordi jeg sier eller gjør det? spør influenseren retorisk. Hun tror unge har en forståelse for å skille mellom hva influensere gjør, og hva de selv kan gjøre, også når det kommer til alkohol.

Influensere får en del kritikk om at innholdet ikke passer for barn. Er det berettiget?

– Som influenser kan man jo faktisk legge ut hva man vil, du har ingen sjef som forteller deg hva du kan legge ut og ikke. Så jeg skjønner veldig godt at folk er kritiske. Man må jo være kritisk til seg selv og hva man kan dele og hva andre folk burde se og ikke.

Eriksen er med andre ord sin egen sjef, og bestemmer hva hun skal reklamere for på egen hånd. Sin egen merkevare inkludert, og rabattkoder på andres produkter. 

Du nevner i en video at vi lever i en verden med klimakrise. Er det noe influensere bør ta hensyn til når dere reklamerer for ting?

– Altså, det er ingen hemmelighet at man burde kjøpe mindre klær. Thrift shopping (handling av bruktklær, red.anm.) og å bruke klær på rundgang. Der kan også jeg bli mye bedre, det tror jeg.

Vil bli mer samfunnsaktuell

Medietilsynets rapport slår fast at hverdagsblogging og reaksjonsvideoer er det mest populære blant jentene. For guttene er det gaming og videoer hvor influencere gjør ulike utfordringer som slår an. Samtidig ser vi at kun to prosent av innholdet er samfunnsaktuelt. Eriksen er enig i at hun ved siden av promotering av produkter og historier om eget hverdagsliv, kan dele mer om samfunnsaktuelle tema.

– Nå i det siste har jeg blitt mye bedre på det. Jeg prøver å dele mer om det jeg brenner for nå, som er det skeive miljøet, som jeg syns er veldig viktig fordi jeg er en del av det selv, sier Eriksen.

Etter at hun delte innlegg om at hun selv er skeiv, har hun fått mange meldinger fra skeive som er takknemlig for åpenheten hennes. Flere har fortalt at hun har hjulpet dem ut av skapet.

I undersøkelsen til Medietilsynet kom det også fram at 1 av 3 innlegg rettet mot jenter dreier seg om kropp, seksuelt innhold, alkohol eller tobakk. Eriksen er klar over at det er mye innhold om utseende rettet mot jenter, inkludert fra henne selv. Der har influenserne et ansvar for å ta det opp med følgerne, mener hun.

– Jeg synes vi skal bli flinkere til å snakke mer om at alle er forskjellige. I tillegg til å legge ut bilder som ikke er poserte og å legge ut mer ekte ting, selvfølgelig. 

Hobbyene ble til jobb

En annen som driver med hverdagsblogging på fulltid, er Mina Jacobsen (21). Fra å leke seg med videoredigering som 16-åring, skulle det til slutt bli fulltidsarbeid og skole på vent. 

Gjennom sosiale medier deler hun hobbyene sine, som inkluderer blant annet tegning, strikking, sying og planlegging. Hun kjenner seg ikke igjen i tallene i Medietilsynets rapport, hvor ett av tre innlegg rettet mot jenter dreier seg om kropp, seksuelt innhold, alkohol eller tobakk.

– Som innholdsskaper promoterer jeg ikke noe alkohol, ikke noe tobakk, og jeg poster ikke sexy bilder i bikini. Alt det der ønsker jeg ikke å være en del av. Fokuset i mine kanaler er å dele skaperglede, sier Jacobsen.

Hva er det du selv får opp i din egen feed?

– Det kan hende at jeg er veldig i min egen boble på sosiale medier. Jeg får opp mye innhold som ligner på mitt eget. Jeg følger mange som lager ting, rett og slett.

Når det kommer til reklameinnhold, velger Jacobsen med omhu. Hun tror ikke at så mye som halvparten av innholdet hun deler er reklame, slik gjennomsnittet for de mest populære influenserne er.

– Det negative er jo at influenserbransjen er en bransje hvor man får masse henvendelser på e-post fra bedrifter som har lyst til å promotere produktene sine. Og ofte er det ganske godt betalt. Jeg ser for meg at mange influensere hopper på det uten å tenke over hvordan det påvirker.

Droppet ut – og delte det

Selv om influenseren deler en slags suksesshistorie om hva hun har fått til, deler hun både oppturer og nedturer. Da hun droppet ut av videregående, bestemte hun seg for å fortelle det til følgerne sine. 

– Akkurat det med skole, det er noe jeg alltid har tenkt på. Man vokser opp og tror at veien i livet er veldig A4, at den går rett frem og at man må følge den rekkefølgen som samfunnet har skapt: skole, studier og så jobb. 

Da YouTube-kanalen tok av for Jacobsen, og hun kunne leve av den, kom jobben før skolen. I tillegg ble hun syk siste året av videregående, og klarte ikke å fullføre på normert tid. Hun syntes det var flaut, og at det var kjipt å ikke få være russ med vennene sine. Dessuten tenkte hun at følgerne før eller siden ville skjønne at hun ikke gikk på skole. 

– Jeg har jo tenkt at det må jo være flere som sitter og føler på det samme, og ville derfor skape en åpenhet. Samtidig ønsket jeg ikke at folk skulle droppe ut. Skole er et fint tilbud og et fint grunnlag. Jeg er opptatt av at man skal gjøre det som er riktig for seg. Jeg fikk jobb før jeg fullførte skolen, men nå fullfører jeg skolen, og ja, det funker for meg.

En internettvenn

Nettopp denne konflikten er noe hobbyfluenseren øver seg på. Hvor mye kan man dele av opp- og nedturer? Det er ikke mye som skal til før man får kritikk, mener Jacobsen. Enten fra seg selv eller fra andre. 

– Man ønsker å vise ting så ekte som mulig. Når man poster hvordan man egentlig har det, er det ofte folk som har meninger om det. Og alle vil jo bare fremstå best og penest. Det er lett å dele oppturer, men det å dele nedturer er mye mer sårt. Men jeg prøver å lage en balanse. Jeg ønsker ikke å være en perfekt profil online og at folk ser på profilen og føle seg dårlig selv, sier hun og legger til:

– Det positive, og det jeg liker med å være influenser, er at jeg kan være en internettvenn. Hvis du har hatt en tøff dag på skolen og kommer hjem og har noen du kan relatere til på internett, kan det være en fin ting.

 

Les også:
(+) Rusens lyse side
Hvorfor vet du ikke at autister også er som meg?
Det er delte meninger: Seksuell lavalder ned til 15?

Kvinnene er i mindretall i havindustrien. Men nå er de på vei inn, og de tenker klima først. 

Tekst: Therese Rist

 

­– Jeg trodde ikke det skulle bli lett, men lettere enn det har vært, sier Agnes Árnadóttir.

For noen år tilbake satte hun og medgründer Espen Larsen-Hakkebo seg ned for å designe et utslippsfritt og stillegående skip. Visjonen var å kunne tilby dagsturer til turister, med minst mulig påvirkning på naturen og dyrelivet man viser fram. I dag har hun tre båter i drift og to under bygging, og hun leder over 40 ansatte som etter planen skal vokse til 70 neste år.

Denne uken havnet 36-åringen på en liste over 100 inspirerende kvinnelige gründere i hav- og energibransjen. Men for å komme seg dit har det ikke vært fritt for skjær i sjøen.

– Det handler nok til dels om at det er en ung kvinne som leder selskapet, men også at både min medgründer og jeg er statsvitere i bunn. Det er antagelig lettere å bli tatt seriøst hvis man er skipsingeniør med tredve års erfaring, av både investorer og teknologer, sier hun, og legger til:

– Bransjen er ikke bare mannsdominert, den er også konservativ og byråkratisk.

BRYTENDE BØLGER
Siden starten i 2019 har Brim Explorer tilbudt cruise med sine stillegående batteribåter, og i dag opererer de i Tromsø, Lofoten, Oslofjorden og på Svalbard. Etter tøff motbør under koronapandemien er de nå tilbake for fullt, og omsatte i fjor for over 45 millioner kroner.

Brim er et norrønt ord for «brytende bølge», og det er vel nettopp det Árnadóttir representerer, både som foregangsperson for det grønne skiftet og som kvinnelig skipsreder.

– Det blir lettere for hver gang, da, fastslår Árnadóttir, som snart får sitt femte skip på vannet.

Blant de tre båtene de allerede har i drift, er to hybridelektriske og en helelektrisk. Planen er å å bli et nullutslippsrederi innen få år. Selskapet jobber kontinuerlig med å videreutvikle teknologien og har satt seg som mål å utvikle løsninger som i fremtiden blir standard for elektriske båter.

NYTTER IKKE Å GJØRE DET HALVVEIS
Árnadóttir er opprinnelig fra Island og tilhører en familie som har drevet med hvalsafari for turister i flere generasjoner. Egentlig hadde hun ikke tenkt å følge i de fotsporene, med da det først ble sånn, gikk hun inn med hud og hår. Visjonen var å designe det optimale sightseeingskipet for arktiske forhold. Da holder det ikke å sette ny motor i en gammel fiskebåt. Ideen bak Brim Explorer har vært å tenke elektrifisering fra tidlig designfase, og lage skip som er skreddersydd for formålet.

Árnadóttir erkjenner at bransjen som helhet har en lang vei å gå for å nå utslippsmålene. Hun mener imidlertid at det å få flere unge kvinner inn, kan akselerere utviklingen i riktig retning.

– Skipsfart er en gammel næring i Norge. Nå må vi tenke helt nytt. Vi kan ikke gjøre elektrifisering halvveis ved å bruke hyllevare som ikke er helt egnet, og tenke system som om det fortsatt var fossil fremdrift. Da er det viktig å få flere kvinner – og generelt unge, nytenkende mennesker – inn i bransjen. Det vil kunne få fortgang i det grønne skiftet på havet.

Les også:
Kvinners plass
Hva skjer når kvinner får fotografere menn akkurat som de vil?

TINDER FOR HAVNÆRINGENE
Árnadóttir får støtte fra Birgit M. Liodden, som også brenner for både mangfold og grønt skifte i havnæringen.

Liodden jobber for å få flere kvinner inn i havindustriene gjennom The Ocean Opportunity Lab (TOOL), hvor hun er grunnlegger og daglig leder. Hun har samlet 11 millioner kroner fra investorer for å lage «Tinder for grønn omstilling og mangfold i hav- og energinæringene», altså en slags spleisetjeneste hvor nykommere og etablert industri kan finne hverandre.

– Jeg tror mangfold og likestilling trengs for raskere og bedre å finne de løsningene vi har behov for i det grønne skiftet. Organisasjoner som kan bygge om kulturen sin og favne om ulike typer mennesker, vil lykkes bedre, mener Liodden.

Blant TOOLs investorer finner vi Elisabeth Grieg, Tore Ulstein, Aino Olaisen og Toril Eidesvik samt Robert Erviks Seagrow. Den digitale plattformen er åpen for alle, og godt tilrettelagt for kvinner, som per i dag utgjør halvparten av brukerne. Den går også på tvers av de ulike havnæringene, men har valgt å ekskludere petroleumsbaserte aktiviteter og gruvedrift på havbunnen.

FLERE SPØRSMÅL TIL JENTENE
Intensjonen er at gründere skal få tilgang på helt håndfaste ting de har behov for, som pilotkunder eller et sted å teste produktene sine. Samtidig er det en database for de som leter etter ledere, eksperter eller styremedlemmer innen havindustri.

Liodden forteller at kvinnelige gründere støter på noen ekstra utfordringer. De har jevnt over mindre tilgang på kapital, og får gjerne andre spørsmål fra investorer enn sine mannlige kolleger.

­– Jenter blir lært opp fra tidlig alder til å være forsiktige og ikke ta risiko, mens vi lærer gutter å oppsøke risiko. Likevel ser vi at de kvinnene som tør å satse, ofte presterer bra og kan vise til gode økonomiske resultater, påpeker hun.

Liodden har selv 17 års erfaring fra skipsfart, men vier nå tiden sin til å jobbe med likestilling og klimakamp. Hun forteller at TOOL er de første som i det hele tatt kartlegger kvinnelige havgründere internasjonalt, og mener det er beskrivende for hvor kort næringene er kommet på dette området.

– Hvis vi skal få til et løft, må vi starte med å lage konstruksjoner hvor man kan finne fram til de kvinnene som tross alt finnes i bransjen, fastslår hun. 

HAVKVINNER SOM INSPIRERER
TOOLs likestillingsinitiativ ble offisielt lansert under konferansen SHE i Oslo 19. april. Konferansen, som handler om sosial bærekraft, hadde for første gang hav og energi som et eget punkt på hovedprogrammet. Kvinnene som figurerte på scenen, har det til felles at de går motstrøms i bransjer preget av mannsdominert tungindustri.

Árnadóttir ble presentert som en ledestjerne blant dem, da listen over de 100 kvinnelige havgründerne som går i bresjen, ble offentliggjort. Listen domineres av aktører fra USA, Norge og Canada.

Onsdag deltok hun på konferansen i en debatt om teknologiutvikling i skipsfarten, selv om hun akkurat nå er i det hun kaller en «fleksibel mammapermisjon» med sitt andre barn.

­– Til sammen har gründerne bak Brim produsert fire barn og snart fem båter på fire år. Det gjør ikke hverdagen mindre spennende, ler hun.

Les også:
Er ordet SpelleMANN tolket litt vel bokstavelig?
7 av 10 ekspertkilder i mediene er menn
(+) Vil ha flere kvinner i musikkbransjen

 

ALTSÅ har sjekket ut det ferskeste og fineste innen kunst og kultur i de største byene akkurat nå.

Kulturtips der du bor? Tips oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Tekst: Frida Andersen

Musikk

Spor av mine tårer Sunna Björk
(Stageway)

Halvt islandske Sunna Björk inspireres av både islandsk natur og skandinaviske, feministiske bautaer som Veronica Maggio, Lisa Nilsson og Gabrielle. Det er nettopp denne bredden vi kjenner i hele kroppen, når vi hører hennes første EP Spor av mine tårer. EP-en er gjennomgående ærlig. I låta Bitter balanserer hun nettopp bitterhet og håp mesterlig. Angsten hun beskriver i 13-trikken er smittsom og inspirerende på samme tid.

Hybelkanina Anna Kajander
(Drabant Music)

Anna Kajander fra Lofoten glimter til i sin nye singel. Hybelkanina handler om å ta et oppgjør med ting som blir liggende urørt i livet, og som man må ta seg sammen for å rydde opp i eller helt bli kvitt. Deilig pop som er perfekt i vårsola! Kajander har en mektig vokal, som forsterkes ytterligere av en drømmende og sår melodi.

 

Film & Serier

Daughters Of Abdulrahman Åpningsfilmen av Arabisk filmfest 2023
Hvor: Cinemateket, Bergen
Når: Torsdag 20. april kl. 18.00-20.00

Arabisk Filmfest åpner med den feministiske dramakomedien Daughters of Abdulrahman. I filmen følger vi fire søstre, som til tross for forskjelligheter, samles for å lete etter sin savnede far. Filmen setter søkelys på kvinners kamp mot det patriarkalske samfunnet og bruken av skam for å kontrollere, utnytte og marginalisere dem. Filmen hadde sin verdenspremiere på Cairo International Film Festival i 2021, hvor den vant publikumsprisen. Les mer om festivalen her. 

 

Kunst

Eden and Everything After Kunstnersamtale
Hvor: Rogaland Kunstsenter, Stavanger
Når: Fredag 21. april kl. 16.00-17.30

Det inviteres til kunstnersamtale med kunstner Tanja Thorjussen og professor i arkeologi Kristin Armstrong-Oma om utstillingen Eden and Everything After på Arkeologisk Museum. Utstillingen er en serie tegninger, installasjoner og videokunst som utforsker grensene mellom kunst og arkeologi. Les mer om utstillingen her.

 

Show & Scene

Kurs i SLAM!POESI Med slampoet Martine Johansen
Hvor: Papillon, Bergen
Når: Lørdag 22. og søndag 23. april kl. 13.00-15.30

Martine Johansen fra SLAM!kollektivet kommer til Vestlandet for å holde introduksjonskurs i slampoesi. – Slampoesi er et sammensurium av rap, standup, rytmikk, teater og poesi. Jeg kaller det gjerne en slags skriftestol, sier Johansen selv om sjangeren. Ingen forhåndskunnskaper nødvendig. Les mer om kurset her.

 

COMEBACK Et soloshow av og med Hani Hussein
Hvor: Nieu Scene, Oslo
Når: Fredag 21. april kl. 20.00-21.15

Hani Hussein har vært alt fra rådgiver i Somalias FN-delegasjon i New York, til deltaker i Kongen Befaler. Nå er hun klar med sitt første soloshow: COMEBACK! Etter nesten seks år på nasjonale og internasjonale scener, inntar hun Nieu scene med alt hun har lært. Hussein inviterer til en reise gjennom barndom, traumer og dagen hun innså at hun ikke er en robot, men et menneske. Les mer om arrangementet her.

 

Robin Podcastlansering
Hvor: Rådstua Teaterhus, Tromsø
Når: Lørdag 22. april kl. 17.00

Under Scenetekstivalen 2023 lanseres podcasten Robin, som skal være en kanal for skeive, kunstneriske ytringer. Robin-prosjektet drives av skuespiller og regissør Henriette Blakstad, skuespiller og musiker Miguel Steinsland og scenekunstner Margunn Kilde. Les mer om arrangementet her.

 

Litteratur

Å skrive uten språk
Hvor: Litteraturhuset, Oslo
Når: Fredag 21. april kl. 18.00-19.00

Det kvenske språket har nesten forsvunnet, etter 200 år med fornorskningspolitikk. Det er et av Europas mest truede språk, og ble ikke anerkjent som et minoritetsspråk før i 2005. Historiker Aina Basso prater om identitet og språkløshet med forfatterne M. Seppola Simonsen og Kjersti Feldt Anfinnsen. De er begge av kvensk/norskfinsk slekt. Les mer om arrangementet her.

 

40 uker, en menneskegraviditet og 81 andre måter å få barn på Boklansering
Hvor: Bortenfor, Oslo
Når: Torsdag 20. april kl. 18.00

Hvorfor bærer vi mennesker babyene inni kroppen så lenge, og er det en grunn til at vi spyr og er kvalme? I denne boken drar forfatter Anna Blix oss gjennom et 40 uker langt menneskesvangerskap. Underveis møter vi 81 andre arter som gjør dette med å få barn på en annen og kanskje bedre måte. Eller kanskje verre? Anna Blix er biolog, forfatter og politisk rådgiver, og bokbades av sexolog Tuva Fellmann. Arrangementet er gratis. Les mer om arrangementet her.

 

Marked & Helgekos

Feministisk fredagspils
Hvor: Folk i Storgata, Oslo
Når: Fredag 21. april kl. 20.30

Kvinnefronten, Norges eldste radikale kvinneorganisasjon, inviterer alle kvinns til en uformell, feministisk fredagspils. En ypperlig anledning til å bli kjent med flere radikale damer i alle aldre. Les mer om arrangementet her.

Klesmarked hos Springbrettet
Hvor: Springbrettet, Bergen
Når: Søndag 23. april kl. 14.00-17.00

Springbrettet inviterer til en morsom og sosial dag, med mulighet for å handle klær og nips til en rimelig sum. Det fristes med et stort vintage-utvalg til alle kjønn. Les mer om markedet her. 

 

Thea Steen-løpet 2023
Hvor: Arena treningssenter, Stavanger
Når: Lørdag 22. april kl. 11.00

Løpet har både 10 km og 20 km. Overskuddet fra løpet går til Thea Steens minnefond.  Alle typer tempo er godkjent tempo.  Les mer om løpet her. 

Markedsdag og auksjon med BrukOm
Hvor: BrukOm, Trondheim
Når: Lørdag 22. april kl. 10.00-15.00

Våren ønskes velkommen med markedsdag og auksjon. Det blir sykkelverksted, gjenbruksverksted for de minste og en rekke aktører på stands. Les mer om arrangementet her.

 

Panelsamtaler

Skeive rettigheter under sviktende demokrati Frokostmøte
Hvor: Digs, Trondheim
Når: Fredag 21. april kl. 08.30

Etter at Ungarn fikk ny statsminister for 13 år siden, har situasjonen for skeive blitt stadig vanskeligere. 21. april er det 51 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. I den anledning inviterer Amnesty International Region Midt og Trondheim Pride til frokostmøte, for å se nærmere på utviklingen i Norge og Ungarn. Les mer om arrangementet her.

In The Making Vårscenefest
Hvor: Small Projects, Tromsø
Når: 29. april kl. 16.30

Tromsø scenekunstfestival avsluttes med en dybdesamtale om samisk og kvensk scenekunst. Hva er hot akkurat nå blant samiske og kvenske scenekunstutøvere? Og hvordan påvirker et styrket samisk og kvensk institusjonfelt, det frie scenekunstfeltet i nord? Samtalen ledes av Ida Løken Valkeapää. Sjekk ut linken for mer informasjon.

 

Spellemannprisen går av stabelen for 50. gang på lørdag. Ikke alle lar seg imponere av mangfoldet i utdelingen av Norges viktigste musikkpris.

Tekst: Maria Andersson

 

I forkant av det stjernespekkede showet førstkommende lørdag, har 26 fagjuryer og en spesialjury jobbet i månedsvis med å få på plass de nominerte til Spellemannprisen. 

Flere har reagert på at kvinner er i mindretall i flere av kategoriene.

Blant de nominerte til «Årets låt», «Festmusikk», «Årets tekstforfatter» og «Årets utgivelse», er andelen kvinner null. Og av de navnene som går igjen i flere kategorier, er Aurora den eneste kvinnen.

En kan nesten begynne å lure på om navnet Spellemann blir tolket vel bokstavelig?

SPEILER IKKE MUSIKKNORGE
– Det er overraskende mange kategorier uten kvinnelige nominerte. Det synes jeg er veldig pussig. 

Det sier Guro Kleveland, redaktør og daglig leder i Ballade, en redaksjonelt uavhengig nettavis for og om norsk musikkliv. Hun reagerer på at prisutdelingen ikke gjenspeiler det norske musikklivet, som hun opplever som bredt og mangfoldig. 

– Vi har historisk mange kvinner i musikklivet, både på utøver- og opphaversiden, og innen tekstforfatting og produksjon. Jeg vet at Spellemann er opptatt av mangfold i juryutvalget – men dette gjenspeiles ikke i nominasjonene, sier hun.

– Jeg synes det er problematisk å lande såpass skjevt som i år. Spellemann bør vise et større mangfold.

I følge foreningen Balansekunst, som jobber for et likestilt og mangfoldig kulturliv, er det langt flere krediterte menn enn kvinner i de ulike nominasjonene. I fjor var fordelingen 80/20, og daglig leder Joakim Aadland bekrefter at bildet ser ganske likt ut i år.

– Hvis vi går litt bak tallene Spellemann legger fram, slår den jevne kjønnsbalansen de viser til sprekker. Skjevhetene ligger for eksempel på låtskriver- og produsentsiden, sier han. 

ETTERSTREBER JEVN FORDELING
Spellemann har i år høstet kritikk for å ikke ha en eneste kvinne nominert til «Årets låt». Blant annet karakteriserer kulturredaktør i Bergens Tidende, Jens Kihl, dette som “flaut” i en artikkel på tv2.no.  

Pressesjef i Spellemann, Simen Idsøe Eidsvåg forklarer at akkurat denne kategorien baserer seg på faktiske lyttertall og streaming i året som gikk. I tillegg til poeng fra en fagjury.

– «Årets låt» fungerer slik. Nominasjonene er basert på hvordan det har gått på radio og streaming – hva vi faktisk hører på innenfor tidsperioden – i tillegg til poeng fra en fagjury, sier Eidsvåg.

Hvert år går Spellemann gjennom regler og kriterier for utvelgelse for juryering, hvor mangfold står høyt på agendaen. Dette vil også bli evaluert – igjen – etter årets utdeling.

– Det er en større andel menn som melder seg på til Spellemann enn kvinner. Samtidig er det en høyere andel kvinner som er blitt nominert enn andelen kvinner som har meldt seg på i år, totalt sett, forteller Eidsvåg. 

– Det kan være at Spellemann og musikkbransjen generelt bør se på hvorfor færre kvinner enn menn melder seg, og finne løsninger på det.

BØR TA ANSVAR
Redaktør i Ballade, Guro Kleveland, mener vi må ta innover oss at det alltid utøves skjønn og gjøres valg i utvelgelsesprosessene. 

– Jeg kjøper ikke det argumentet om at det bare handler om å plukke ut det som objektivt har utmerket seg. Vi må tenke på hvordan vi velger. Det handler selvfølgelig om musikalsk kvalitet – men kvalitet har mange aspekter ved seg, sier hun.

– Jeg mener Spellemann har et ansvar for å gjengi hele det rike musikklivet vi har.

Dette stiller professor og forsker ved UiT, Kate Maxwell, seg bak. Hun og kollega Lilli Mittner, seniorforsker hos Senter for kvinne- og kjønnsforskning, skriver for tiden på en artikkel om kunstfeltets samfunnsansvar og FNs bærekraftsmål nr. 5 – om likestilling mellom kjønnene. 

 – Spellemannprisen er en aktør med makt til å ta ansvar, mener Maxwell.

Kulturguide uke 15: 

ALTSÅ har sjekket ut det ferskeste og fineste innen kunst og kultur i de største byene akkurat nå.

Kulturtips der du bor? Tips oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Tekst: Frida Andersen

Musikk

Til det føles fint Pikekyss
(Nuud Music)
Indiepopbandet er ute med ny musikk! Singelen «Til det føles fint» føles nettopp slik – fint. Det er noe nostalgisk flott over de sømløse riffene.  Behagelige vers glir sorgløst over i et dansbart refreng. En perfekt sommerlåt mens vi venter på sommeren. 

 

Old stone Vilde Tuv
(Poesy)
Vilde Tuv slipper sin nyeste singel. Det er noe fantasifullt og dopaminfremkallende med låta «Old Stone». Tonene er sjangernysgjerrige, med en deilig kombinasjon av EDM og pop. 

 

 

Serier

Tiny Beautiful Things Basert på boka med samme navn
Miniserie (Disney+)

I miniserien, som kan strømmes på Disney+, følger vi skribenten Clare (Kathryn Hahn). Hun skriver spalten «Dear Sugar», hvor hun gir råd og tips til det leserne har sendt inn. Ironisk nok begynner hennes eget liv nå å rakne i sømmene. Serien føles nær og realistisk, og illustrerer godt de forskjellige versjonene av en selv man hopper mellom i jobb og privatliv.

 

Wellmania
Serie (Netflix)

Matkritikeren Liv (Celeste Barber) sier sjelden nei, både når det gjelder mat, dop og menn.  Hennes «lev hardt, dø ung»-holdning må brått legges på hylla, idet hun våkner i en ambulanse på det amerikanske konsulatet. Komiserien fra Netflix veksler mellom høyt blodtrykk og høy partyfaktor, og det er gøy hele veien. Serieskaperne er gode på å holde balansen mellom traumer og humor.

 

Kunst

Kvinners styrke En utstilling om hvordan kvinner mestrer livet
Hvor: Feministhuset, Trondheim
Når: Lørdag 15. april kl. 13.00-16.00

 «Kvinners Styrke» av Elise Ripe Fuhre har fokus på styrken og det genuine som kvinner må hente fram for å mestre livet, og at dette ikke må tas for gitt. Ripe Fuhre engasjerer seg i temaer som kvinner og barn, ungdomsmiljø og medmenneskelighet. Les mer om arrangementet her

 

Butch Don’t Cry En utstilling om å kreve plass i gatene
Hvor: Heimdal Kunstforening, Trondheim
Når: Lørdag 15. april kl. 14.00

«Butch Don’t Cry» er en utstilling om å kreve plass i gatene, være intim i sengene, la de skeive kroppene få bevege seg fritt og skape egne felleskap på egne premisser. I tillegg til kunst blir det drikke, vafler og åpning av Norges første lesbiske lettølbar. Utstillingen holder åpent til 14.05. Les mer om arrangementet her

 

Show

Neudagsrådet Rådene du absolutt ikke trenger
Hvor: Nieu Scene, Oslo
Når: Fredag 14. april kl. 21.00

Humorshow med nieudagsrådet. Får komikerne løst publikums problemer? Bli med på en fredagskveld med mye latter og dårlige råd fra Siri Kristiansen, Henrik Fladseth og Sigrid Bonde Tusvik, ledet av Nieus egne Mette Alstad. Les mer om arrangementet her

Female Dancehall Åpen workshop
Hvor: Rådstua Teaterhus, Tromsø
Når: 15. april kl. 12.00-14.00

Vårtradisjon! Bli med på danseworkshop med masse energi og god stemning. Les mer om arrangementet og finn billetter her

 

Panelsamtaler og filmvisning

Utredning eller handling Hvor lenge skal vi vente før kvinnehelse prioriteres?
Hvor: Ingensteds, Oslo
Når: Lørdag 15. april kl. 12.00

Fagdag med Endometrioseforeningen. En dag fylt med samtaler om kvinnehelse, politisk debatt med AP, FrP, SV, Høyre og forskningsnytt. I tillegg skal prisene «Endometrioseforeningens årlige varmeflaske» og «Endometrioseforeningens banebryterpris» deles ut. Det blir også blodig bra merch i form av menskopper, menstruser og smykker. Mer om arrangementet finner du her.

 

Hvordan gjøre samtykke sexy i klasserommet?
Hvor: Vega Scene, Oslo
Når: Torsdag 20. april
Frist for påmelding: 19. April

Er seksualundervisningen bra nok? Organisasjonen Sex og Politikk skal sammen med fagpersoner prøve å finne ut av hvordan de skal gjøre samtykke sexy i klasserommet. I panelet sitter Marianne Støle-Nilsen, lektor og forfatter av «Helhetlig seksualitetsundervisning for lærerstudenter», Kelly Fisher, rådgiver i Reform og Marit Myreng, sykepleier og underviser hos Sex og Samfunn. I etterkant vises filmen «Ikke en sånn fyr» – en dokumentarfilm om tre unge menn som er dømt for festrelaterte voldtekter. Mer om arrangementer finner du. Mer om arrangementer finner du her. Og påmelding her.

 

Bok

Feministisk lesesirkel
Hvor: Sølvberget bibliotek og kulturhus (Salongen), Stavanger
Når: Tirsdag 18. april

En tirsdag i måneden møtes lesesirkelen i Salongen for å diskutere bøker fra et feministisk perspektiv. Leseliste for våren er «Kjærlighetens Antarktis» av Sara Strindsberg, «Demokratiets langsomme død» av Janne Haaland Matlary, «Om muser og menn» av Martha Breen, «Vuggesang for liten kriger» av Selma M. Yonus. Og «Barn, ungdom, gift» av Tove Ditlevsen. Les mer om arrangementet her

 

Alt bra? Boklansering
Hvor: Youngs, Oslo
Når: Onsdag 19. april

«Alt bra?» handler om Sofie Frøysaa og moren Ellen Frøysaa sitt møte med skolen og helsevesenet når Sofie blir psykisk syk i tenårene. Det handler om hvordan familiedynamikken endres, om forventninger, frykt, tvil og skam. Og kanskje viktigst av alt: Om viktigheten av å bli tatt på alvor. Sofie Frøysaa er komiker, samfunnsdebattant og utdannet grunnskolelærer. Ellen Frøysaa er billedkunstner og underviser i kunst ved Sunnaas sykehus. Kveldens samtale ledes av journalist og forfatter Marte Spurkland. Les mer om arrangementet her

 

Gjestene Agnes Ravatn intervjues om den siste boken sin
Hvor: Sølvberget bibliotek og kulturhus (Salongen), Stavanger
Når: Torsdag 20. april
(studenter gratis)

I Agnes Ravatns nye roman «Gjestene» møter vi Karin og Kai som takker motvillig ja til å låne en luksuriøs hytte ved Oslofjorden. Men Karin er ikke et skjærgårdsmenneske, og det som kunne ha blitt et fint avbrekk fra hverdagen, blir i stedet en påminnelse om alt det hun ikke har. I møte med hyttenaboene kommer Karin i skade for å servere en hvit løgn, og snart har hun og Kai viklet seg inn i noe de ikke så lett kan vikle seg ut av. Gjestene er en roman om å sammenlikne seg med andre og komme til kort. Møt Agnes Ravatn i samtale med Sølvbergets Espen Røsbak. Les mer om arrangementet her

 

Scene

Blottlagt Slampoesi
Hvor: Det Vestnorske Teateret, Bergen
Når: Lørdag 15. april kl. 18.00-19.00

«Den første veka av vidaregåande fekk ei brå vending for Eili då ein sexvideo av henne vart snikfilma. Videoen spreidde seg som eld i tørt gras, og før ho kunne ta innover seg kva som hadde skjedd, vart ho stempla som hora til skulen». Bli med på høytlesning med tre unge talenter fra dramalinja ved Fyllingsdalen videregående. Manuset er utviklet i samarbeid med UNG TEKST og Unge Viken teater og bygger på slampoesi av Regine Folkman Rossnes. Les mer om arrangementet her.

SPRING HAS SPRUNG
Hvor: Haus of Friele, Lille Ole Bull. Bergen
Når: Lørdag 15. april  kl. 22.30

Vårspesial på Haus of Friele, som siden oppstarten i 2019 har blitt en viktig og synlig del av Bergens skeive kulturmiljø. Helaftens dragshow med kings, queens, kunst, stunts, grensesprengende drag og god stemning! Les mer om arrangementet her.

 

Mote

Vintage Pop Up Shop med Bergen Fashion Market
Hvor: Kulturhuset Gimle, Bergen
Når: Søndag 16. april kl. 11.00-16.00

Bergen Fashion Market, Evig Vintage og Handover Copenhagen fyller denne søndagen opp 300 kvadratmeter med bruktskatter. De lover en god miks for alle kjønn. Les mer om arrangementet her

 

Barn og unge blir proppet fulle med reklame og innhold om kropp, vold og alkohol på sosiale medier. Er dette mulig å gjøre noe med?

Tekst: Åsalinn Arntzen Dale og Inger-Lise Kvås

 

Hos de 22 influenserne som er mest populære blant barn og unge i Norge, er nesten annethvert innlegg reklame. Det viser en undersøkelse som Retriever har gjort for Medietilsynet.

Leder i Medietilsynet, Mari Velsand, er bekymret for det store kommersielle trykket som barn og unge utsettes for.

– Generelt er det bekymringsfullt at barn og unge eksponeres for så store mengder reklame som kartleggingen viser. Det er også grunn til å være bekymret over at en betydelig del av det innholdet de eksponeres for via influensere, er relatert til vold, alkohol og kropp, skriver Velsand i en e-post til ALTSÅ.

– Barn og unge er i en sårbar og lett påvirkelig alder, og reklame for produkter som kan bidra til å skape kroppspress, kan bidra til å forsterke usikkerheten.

Undersøkelsen viser også at det er stor forskjell på hva gutter og jenter ser på i sosiale medier. Mens gutter i stor grad foretrekker å se på influensere som gamer, velger jenter å se vlogger fra hverdagslivet til influensere.

FUNN FRA MEDIETILSYNET

• 1 av 3 innlegg rettet mot jenter dreier seg om kropp, seksuelt innhold, alkohol eller tobakk.

• 1 av 4 innlegg rettet mot gutter inneholder animert vold, alkohol eller lettkledde kropper.

• Jenter følger influensere av begge kjønn.

• Gutter følger bare mannlige influensere.

• De unge jentene ser mest på reaksjonsvideoer, der influensere ser på videoer og reagerer på det.

• Eldre jenter ser mest på hverdagsvlogger der influensere forteller fra livet sitt om reiser, fester, shopping og interaksjon med fans.

• Unge gutter ser mest på gaming.

• Eldre gutter ser mest på utfordringer, der influensere utfordrer seg selv og hverandre til å gjøre sprø eller rare ting. De ser også på innlegg med humor, musikk, sport eller salg av produkter. Eller de ser på hverdagsvlogger.

• Jenter ser på norske hverdagsvloggere, gutter ser på utenlandske hverdagsvloggere.

• 2 prosent av innholdet hos de 22 største influenserne var samfunnsaktuelt.

• YouTube er størst som kanal for influensere. TikTok nest størst.

• Halvparten av alle 9-åringene i Norge er på sosiale medier.

• 9 av 10 i aldersgruppen 9-18 år er på sosiale medier.

Kilde: Medietilsynet

Lege og forfatter Kari Løvendahl Mogstad er ikke overrasket over mengden reklame som unge blir eksponert for, men synes rapporten fra Medietilsynet er tankevekkende.

– Så og si alle er på sosiale medier. Det er derfor det er så mye reklame, for aktørene vet hvor lønnsomt og effektivt det er.

Hun tror kravene om hvordan unge skal se ut, og hva de skal like og kjøpe, er med på å innskrenke friheten deres. Det er noe hun selv er vitne til, både som lege og forelder.

– Jeg tar det opp som tema fordi jeg skjønner at det er det som kan ligge bak alt fra hodepine og vondt i magen, til verre ting som at de får spiseforstyrrelser.

BABES OG ALFAHANNER

I 2017 ga Mogstad ut boka Kroppsklemma, en bok om hvordan foreldre kan jobbe med å være trygge og gode voksne for barn og unge i et kroppsfiksert samfunn. Kjønnsforskjellene mellom idealer for gutter og jenter er blant temaene hun tar opp.

– Til tross for at vi lever i et moderne samfunn, er det fortsatt veldig segregert. Jentene skal være babes og guttene skal være alfahann, for å si det litt forenklet, sier Mogstad.

– Hva som er høna eller egget, det vet jeg ikke, men de som pøser ut reklame på unge, ser hva gutter og jenter liker. Og motsatt så blir gutter og jenter påvirket av det som reklamen kommer med.

MEKTIG MEKANISME

Ingeborg Senneset påpeker at det er de unge selv som oppsøker sosiale medier. Senneset er journalist, forfatter, utdannet sykepleier og selv influenser.

– Jeg husker jo selv hvordan det var da jeg hang på røykehjørnet. Det var ikke fordi jeg ikke visste at røyking var farlig, men fordi det ga meg noe, en tilhørighet, kulhet, samhold, hemmeligheter, innpass. Dette finner unge også i sosiale medier, og mange av profilene de følger, utnytter dette behovet. Det blir en selvforsterkende effekt. Man vil ikke gå glipp av noe, sier hun.

Selv om hun er skeptisk til at flere fremstiller unge som passive ofre for sosiale medier, mener hun ikke at dette frikjenner verken influensere eller annonsører for ansvaret de har for hvordan de påvirker unge mennesker.

– Det er en mektig markedsmekanisme. Profiler som profitterer på folks naturlige behov, kan ikke se bort fra at de kan ha en negativ innvirkning på følgerne sine, sier hun.

TRENGER DEBATTER

Senneset har flere ganger hevdet at media har sovet i timen i lang tid.

– Men det er tilsynelatende blitt noe mer kritisk oppmerksomhet rundt bransjen, noe som er både positivt og strengt nødvendig, legger hun til.

Åpne debatter og diskusjoner om influenserne og deres virksomhet er viktig for å styrke unges kritiske sans, mener hun. Men det står ikke så ille til som noen skal ha det til med den fra før, er hennes erfaring.

– Jeg har mye kontakt med ungdom selv i sosiale medier. De virker mer kritiske og oppvakte enn jeg var da jeg var så ung, sier hun.

MEST BEKYMRET FOR KROPPSFOKUS

Senneset er noe mer bekymret for påvirkningen når det gjelder kropp og kroppsbilde, enn for eksempel alkohol og tobakk.

– Barn er meget klare over fra de er små at alkohol ikke er bra, sier hun.

Men hvor mye det påvirker barn å se at det er én type kropp som er fin, er derimot mindre konkret og mye vanskeligere å ha en klar bevissthet rundt, mener hun. All tynnheten som er i sosiale medier gjør noe med hvordan barn og unge forholder seg til sin egen kropp.

– Du skal alltid bli noe bedre enn det du er. Det blir hele tiden deg selv du skal endre, i stedet for å endre det som er rundt deg, poengterer Senneset.

MÅ VÆRE MED PÅ SOSIALE MEDIER

Lege og forfatter Kari Løvendahl Mogstad poengterer at reklame og kroppspress får både gutter og jenter til å utvikle spiseforstyrrelser.

– Det er jo mer machokultur, blant annet drevet fram influencere som Andrew Tate. Man ser hvordan guttene sliter med kroppsbildeforstyrrelser på grunn av den muskelgalskapen.

Selv om Mogstad har jobbet tett på tematikken, både som lege og forfatter, fikk hun ironisk nok oppleve hvordan det var å være forelder til et barn med spiseforstyrrelser. Senere fulgte hun opp med å gi ut boka Vår vei ut sammen med datteren. Nå ser Mogstad et behov for at foreldre følger med på hva barna eksponeres for i sosiale medier. 

– Vi foreldre i dag må sette oss inn i infuensermarkedet. Selv om det føles litt uoverskuelig, må vi ta de samtalene. Vi må kikke innom og følge med på Instagram og TikTok og se hva de blir påvirket av.

Hvem er ansvarlig for at de unge utsettes for kjøpe- og kroppspress?

– Det er et vanskelig spørsmål, hvertfall når det gjelder de store influenserne. De er jo voksne folk som burde kjenne sitt ansvar. Berømmelse og penger er viktigst, virker det som. Det må på et myndighetsnivå som blir håndhevet enda strengere.

SYMBOLSKE REGLER

Hun viser til tiltak som allerede har trådt i kraft, som opprettelsen av Fagutvalget for influensermarkedsføring (Fim) i 2019 og Retusjeringsloven i 2022. Mogstad er imidlertid skeptisk til om tiltakene har en reell virkning.

– Det hjelper ikke hvis det bare er symbolsk, for det er så mye penger i det her. De som er store influensere, sier det ikke er deres ansvar: “Jeg er jo bare en influenser”. De slipper for billig unna, tenker jeg. Det kan ikke bare være en lov, det må virkelig håndheves. Og en bør se på om reglene bør strammes mer inn.

Direktør i Medietilsynet, Mari Veland, mener det trengs mange tiltak for å gjøre barn og unge rustet til livet i sosiale medier.

– Vi må ha et sterkt og tydelig nasjonalt regelverk på området – og det er bra at barne- og familieministeren har signalisert at dette nå skal gjennomgås. Videre er det positivt at det på EU-nivå kommer nye reguleringer som bidrar til å styrke barn og unges forbrukervern. 

Veland trekker også fram kunnskap, opplæring og bevisstgjøring som sentrale tiltak.

– Her har både skole og foreldre et viktig ansvar. Og influensere og annonsører må ha et bevisst forhold til hva som formidles til den unge målgruppen.

Les også:
(+) Vil ha flere kvinner i musikkbransjen
(+) Hvor kommer holdningene våre fra?
Hva skjer når kvinner får fotografere menn akkurat som de vil?

 

Kan man si at unge jenter besitter en form for makt over voksne menn? Og fritar jentas lyst mennene for ansvar? Det er noen av spørsmålene som blir reist i boken Jentedyr.

Tekst: Josefine Gjerde

Dette er en anmeldelse av boken Jentedyr. Forfatter. Cecilie Lind. Forlag Gyldendal.

 

Cecilie Lind gir leseren et nytt perspektiv på en ikke ukjent fascinasjon i kunsten og litteraturen: Begjæret etter den unge piken. Der litteraturhistorien er full av menn som har fått fortelle om sine erobringer og unge fristerinner, gir Jentedyr stemme til den unge jentas begjær. 

Den danske originalutgivelsen, Pigedyr, ble gitt ut i fjor til strålende kritikk. Nå er boka gjort tilgjengelig for norske lesere gjennom Trude Marsteins oversettelse. Boka er morsom og det poetiske språket er godt. Likevel er det mest interessante med boka hvor lojal Lind er mot hovedpersonen Saras opplevelser, og ærligheten om hennes begjær og lyster – uten å fraskrive de voksne mennene som strekker seg mot henne, ansvar. 

EN JENTE FULL AV LYST
Samtidig som kroppen hennes utvikler seg fra å være barn til en ung kvinne, vekkes et begjær i Sara. Før noen rekker å forberede henne eller omverdenen på endringene, skyter kroppen hennes fart. 

Det er ingen tvil om at Sara nesten rives i stykker av lyster. Hun legger aldri skjul på at hun vet hvilken effekt kroppen og klærne hennes har på alt fra prester til familiefedre. Til tider kan det virke som det er hun som sitter i førersetet etterhvert som relasjonene utvikler seg. Hun lengter etter å bli sett av en voksen, og å bli begjært – og ser ikke alltid forskjellen.

Slik løfter boka et interessant spørsmål: Kan man si at unge jenter besitter en form for makt over voksne menn?

Les også: Seksuelle overgrep mot barn skal ikke velsignes av staten

INGEN BESKYTTELSE
For mennene i denne boken virker totalt maktesløse i møte med pikedyrets dragning. Deres manglende evne til å være den voksne i rommet, ta på alvor skjørheten de ser i Sara og stå imot deres eget begjær er ikke bare provoserende, men også urovekkende realistisk. 

Som et ekko av debatten om skolejenter i crop-tops og spørsmål om hva voldtatte kvinner hadde på seg, viser Lind det banale i at voksne menn fratas ansvar når en ung jente ikke lenger vil skjule at hun er et seksuelt vesen. Det er nemlig ingen som beskytter den unge Sara.

Hun er prototypen på hva som skjer med unge, nysgjerrige jenter uten trygge voksenpersoner. Der hun burde blitt møtt av forståelse og veiledning fra foreldrene, møter hun skam, vold og unngåelse. For hverken moren eller andre voksenpersoner klarer å reagere med annet enn sinne og avsky overfor den lystfulle tenåringsjenta. 

OVERLATT I MENNENES HENDER
Lind retter et speil mot leseren og får en til å reflektere over egne fordommer mot jentedyrene i vårt eget liv. Som menneskene rundt Sara, trekker vi oss også unna når vi ikke lenger forstår kvinners grenseløshet? Konsekvensene av den kollektive svikten er tydelig: Ekskludert fra fellesskapet blir Sara overlatt til mennene som ikke klarer å skille mellom ønsket om å beskytte og begjær.

Linds menn passer perfekt inn i dette narrativet. Mannsfigurene som virkelig burde se at den rotløse Sara trenger omsorg og oppfølging, svikter henne ved å la begjæret vinne over fornuften. Både den prektige presten som går til sengs med den nykonfirmerte Sara, og familiefaren som forelsker seg i datterens bestevenninne burde vite bedre, og fortjener en kilevink. Men som en karakter i boken understreker: Det er alltid lettere å gjøre jentedyret til syndebukk. 

Karakterene kan til tider føles karikert, men gjennom dem får Lind frem poenget sitt: Skillet mellom jentebarn og begjærsobjekt er tynt for mange menn. Lind har virkelig fått meg til å lure på om all men faktisk er trash?

MANGLER TRYGGE RAMMER
Etter å ha lest boka, priser jeg meg lykkelig over at jeg aldri skal være en tenåringsjente igjen, og frykter den dagen det kan bli mitt ansvar å navigere en ung jente gjennom de trøblete årene. For hva skiller vanlig, sunn nysgjerrighet fra valgene som fører jentedyret ned en sti hun ikke forstår konsekvensene av før det er for seint? 

Svaret er kanskje like åpenbart som det er vanskelig å få til: Trygge rammer for utforsking av egen seksualitet, og gode forbilder som innleder samtaler om lyster med omsorg, heller enn skam. I en tid hvor den seksuelle lavalderen igjen diskuteres, burde Jentedyr være pensum. 

ALLE KJENNER EN SARA
Du trenger ikke ha vært eller være et jentedyr for å kjenne deg igjen i Linds presise beskrivelse av en ung jentes første tådypp i voksenlivet. Rivalisering, vennskap og et følelsesspekter som er for stort for de små kroppene – denne boka har alt. 

Den sammensatte tematikken skaper likevel problemer for boka til tider. Forfatteren virker mest komfortabel med å fortelle en ting om gangen, noe som gjør det vanskelig å sy alle elementene sammen. Boka er som et lappeteppe hvor enkelte bestanddeler burde vært bedre lappet sammen.

Jentedyr er en fengslende roman. Linds beskrivelse av tenåringsjentas verden er presis. Vi har alle kjent en Sara. Alle som har vært en femten år gammel jente, kan nikke bekreftende: Akkurat sånn var det.

Les også: Seksuelle overgrep mot barn skal ikke velsignes av staten og Delte meninger: Seksuell lavalder ned til 15?

 

På 1950-tallet lå nybakte mødre to uker på sykehuset for å komme seg etter fødsel. Hva skjedde? Her er historien om de siste hundre årene med barselomsorg.

Tekst: Martha Monasdatter Lynne
Illustrasjon: Kjersti Synneva Moen

Hjelpekoner, fødefellesskap, urenhet og barselgrøt. Fødselsomsorgen har en lang og innholdsrik historie.

– Synet på fødsler og barsel vært gjennom mange paradigmeskifter fra førkristen tid og frem til i dag, forteller historiker og lektor Julianne Rydberg. Hvor og hvordan kvinner føder har endret seg dramatisk de siste hundre årene, i takt med den medisinske utviklingen. På starten av forrige århundre økte antallet fødeinstitusjoner, nå skjer det motsatte. En annen trend i tiden er at sykehusene ønsker å sende kvinnene hjem raskest mulig etter fødsler.

– Kvinner har mye kortere liggetid på sykehuset nå. Men det ligger også en frihet i det at vi kan velge å forlate sykehuset hvis vi ønsker det. Dette beveger seg inn i en debatt om at flere ønsker å ligge lenger, sier Rydberg.

– Mange reiser hjem fordi de ikke føler seg godt nok ivaretatt, og andre reiser hjem fordi de føler seg klare. Kvinnehelseutvalget som leverte sin innstilling i mars i år, er bekymret for kvinners tilgang på god og trygg fødselshjelp, spesielt i distriktene. De er også bekymret for mangelfull oppfølging av familiene etter fødsel.

Hvorfor er barselomsorgen som den er i dag? ALSTÅ tar deg med på et historisk tilbakeblikk for å forstå dagens situasjon og debatt.

1920 – 1939
Hjemmefødsel og høy mødredødelighet

Hvor skjedde fødselen:
De fleste fødte hjemme. På 1920-tallet var det tre fødeinstitusjoner i landet (Oslo, Bergen og Trondheim). Etter hvert kom det på plass en rekke mindre fødestuer og mødrehjem.

Hvordan skjedde fødselen:
Distriktsjordmødre hjalp fødekvinner med hjemmefødsler i hele landet, men i løpet av perioden ble fødsler på fødeinstitusjoner mer og mer vanlig. Fødselshjelpen skulle være medisinsk forankret, og hygiene ble vektlagt for å forhindre infeksjon og i verste fall død. Mødredødeligheten var likevel høy.

Omsorg for barnet:
Det var stor kontrast mellom velstående kvinner og kvinner fra arbeiderklassen når det kom til hjelp og støtte i fødsel og barseltid. Omsorgen for barnet ble ivaretatt av barnets mor og i varierende grad med hjelp fra hennes kvinnelige familiemedlemmer.

Barseltiden:
På fødeinstitusjonene kunne kvinner føde og oppholde seg i den første delen av barseltiden. Morsmelkerstatning på markedet på 1920-tallet.

Viktige endringer i perioden:
Forbudet mot reklame og informasjon om prevensjonsmidler som pessar og kondom ble avskaffet i 1938. Dette gjorde det mulig å begrense antall barnefødsler om man hadde kunnskap om og tilgang på disse produktene.

1940 – 1959
Amming hver fjerde time

Hvor skjedde fødselen:
Det ble umoderne å føde hjemme. De fleste fødslene skjedde på fødehjem i distriktene og fødeavdelinger ved sykehusene. Fødehjemmene ble drevet av distriktsjordmødre. Jordmødre trengte derfor i mindre grad å reise hjem til fødekvinnene. Det ble en selvfølge å føde med tilgang på medisinsk hjelp hvis det ble nødvendig. 

Hvordan skjedde fødselen:
Barbering og vaginalskylling ble rutine. Kvinner ble også medisinert og undersøkt uten spørsmål eller informasjon. Under pressfasen måtte kvinnen ligge flatt i en fødeseng. Det ble et større medisinsk fokus, også under fødsler med normalt forløp. Mange ble utsatt for medisinske inngrep som klyster og klipping av skjedeåpningen uten medisinsk grunn. Det var uvanlig at far var med på fødselen.

Omsorg for barnet:
Etter fødsel ble barnet tatt fra mor, vasket og holdt unna mor bortsett fra under amming hver fjerde time. Besøk fra far og søsken kunne bare skje i bestemte tidsrom, og de fikk bare se barnet gjennom en glassrute.

Barseltid:
Under andre verdenskrig var amming for mange det eneste alternativet for å gi mat til det nyfødte barnet. Etter krigen økte bruken av morsmelkerstatning, og ammefrekvensen sank betraktelig. På 1950-tallet var det vanlig med 14 dager liggetid på barselavdelingen. Mange kvinner hadde husmorvikar i barselperioden mens de fortsatt var på sykehuset.

Viktige endringer i perioden:
I 1946 ble barnetrygden innført. Den ble utbetalt direkte til husmødre som lønn når de fikk sitt andre barn.

1960 – 1979
Kvinnekamp og retten til å amme

Hvor skjedde fødselen:
På 1960-tallet var det rundt 180 ulike institusjoner hvor kvinner kunne føde. Alle norske sykehus hadde moderne føde- og barselavdelinger. 

Hvordan skjedde fødselen:
På 1970-tallet kom reaksjonen på det mange mente var en for autoritær og rigid medisinsk fødselsomsorg. Med kvinnekampen kom krav om flere jordmødre i distriktene, retten til å ha med partner eller venn under fødsel og retten til å amme. Bruken av keisersnitt steg betraktelig.

Omsorg for barnet:
Mor og barn ble ikke lenger adskilt etter fødsel. Fra 1965 fikk far være med under fødsel på fødeavdelingen ved Aker sykehus i Oslo, som den første i Norge. De andre institusjonene fulgte etter i løpet av de neste årene.

Barseltid:
I 1960-årene var liggetiden minst åtte døgn. I løpet av det neste tiåret ble barseloppholdet kortere, rundt fem døgn. Bruken av morsmelktillegg nådde en topp på 60-tallet. Ammefrekvensen økte drastisk på 1970-tallet.

Viktige endringer i perioden:
Fra 1977 fikk alle kvinner i lønnet arbeid foreldrepermisjon. Fra 1978 ble det åpnet for at far kunne ta ut deler av permisjonen. 

1980 – 1999
Delt omsorg 

Hvor skjedde fødselen:
De fleste fødsler skjedde på fødeavdelinger ved sykehus. En rekke mindre fødestuer ble lagt ned. I 1990 var det 82 fødeinstitusjoner igjen. Utviklingen kan sees i sammenheng med synkende fødselstall og medisinske anbefalinger om tryggere fødsler i velutstyrte institusjoner. 

Hvordan skjedde fødselen:
Trenden med økt bruk av keisersnitt fortsatte gjennom 1980-tallet før den flatet ut. Kvinnenes individuelle ønsker omkring fødselen fikk økt oppmerksomhet. Det ble mer populært med såkalte “naturlige fødsler” – å føde uten medisiner og inngrep.

Omsorg for barnet:
Omsorg for barnet ble i større grad delt mellom foreldrene, da kvinner fikk en stadig større plass i arbeidslivet, og far fikk sin egen del av permisjonen.

Barseltid:
På slutten av 1990-tallet lå kvinnen fire-fem døgn på barselavdeling etter fødsel med normalt forløp. Rett før årtusenskiftet ble friske kvinner med normale, ukompliserte fødsler tilbudt barselopphold på pasienthotell der sykehusene hadde dette.

Viktige endringer:
I 1993 ble det innført egen fedrekvote på fire uker av foreldrepermisjonen. Denne ble gradvis utvidet til 14 uker. Loven om obligatorisk jordmortjeneste i kommunen kom i 1995. Den slo fast at alle kvinner skulle ha tilbud om svangerskapsomsorg fra jordmor.

2000 – 2023 
Hjemme til fødselen er i gang

Hvor skjer fødselen:
Utviklingen går i retning av færre og større fødeavdelinger. Fødselsomsorgen blir i økende grad sentralisert, som betyr lengre reisevei for mange fødende. I 2022 var det 44 fødeinstitusjoner i Norge, en halvering på 30 år.

Hvordan skjer fødselen:
Fødekvinnen blir bedt om å vente hjemme til hun er i aktiv fødsel, så lenge det ikke er særskilte komplikasjoner og behov for større grad av overvåkning. Partner får være sammen med fødekvinnen under aktiv fødsel og i etterkant på barsel. Det skjer en kraftig økning i andelen fødsler som blir medisinsk igangsatt. Årsaken er at det i 2011 kom nye retningslinjer for igangsettelse etter termindato. 

Omsorg for barnet:
Partners rolle som psykologisk og praktisk støtte for den fødende har fått anerkjennelse. Det blir en selvfølge at partner følger fødekvinnen før, under og etter fødsel. En undersøkelse blant kvinner som hadde født under koronapandemien, viste at 32 prosent hadde høy skår for depressive symptomer. Hvorvidt dette hadde en direkte sammenheng med at kvinnene måtte føde uten parter er usikkert.

Barseltid:
De siste tjue årene har liggetiden på barsel blitt redusert fra et gjennomsnitt på 4 døgn i 2001 til 2,6 døgn i 2021. Ved ukompliserte fødsler er det vanlig at familien blir overført til barselhotell to timer etter fødsel. På barselhotell får foreldrene veiledning og undervisning i amming, stell og bading. Det er ikke samme tilgang på medisinsk personell som på en vanlig barselavdeling.

Viktige endringer i perioden:
I 2001 blir helseforetaksmodellen innført, og sykehusene skal driftes som bedrifter. Ulike behandlinger gir ulik inntjening til sykehuset, det gjelder også innen fødselsomsorgen.  I 2014 kommer “Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen”, som stadfester rollefordelingen mellom stat og kommune og sier hva slags oppfølging alle kvinner bør få. Undersøkelser viser at mange kvinner ikke får oppfølging i tråd med retningslinjene, slik som hjemmebesøk av jordmor. I 2023 anbefaler Kvinnehelseutvalget å utrede en alternativ modell for finansiering av fødselsomsorgen.

LESELISTE:
Barselbrølet av Berit Mortensen
Norsk Kvinnehistorie på 200 sider av Hege Duckert
Den haarde Dyst – fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år av Ida Blom

Vi vet mye om rusens mørke sider. Men finnes det gode grunner til å bruke rus? – Noen former for rus har gjort meg psykisk friskere, sier «Elise».

 

Tekst: INGER-LISE KVÅS
Foto: JULIA MARIA NAGLESTAD

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 10, vinter 2022

Hun er en ressurssterk kvinne i slutten av 20-årene. Vi kaller henne Elise i denne saken, men det er ikke hennes egentlige navn. Elise er i et forhold, har full jobb og eier egen leilighet et sted på Østlandet. De siste årene har hun med ujevne mellomrom brukt ulovlige rusmidler på fritiden. Det er snakk om kokain, LSD og andre psykedelika, MDMA, samt hasj og marihuana.

– Jeg bruker rusmidler til rekreasjon, sier hun, og definerer med det rusbruken sin som noe hun tar innimellom for avkobling uten at hun får skadevirkninger. Elise mener det er fullt mulig å bruke narkotiske stoffer uten at det påvirker livet hennes negativt, og uten at hun blir avhengig.

– Det som er viktig, er hvordan du bruker det, sier hun.

LA DET IKKE VÆRE noen tvil om dette: Rus fører til alvorlige helseskader for mange mennesker hvert eneste år. Det medfører at folk mister jobb, og at familier går i oppløsning. Rus er årsak til at barn utsettes for omsorgssvikt, og det bidrar sterkt til vold og annen kriminalitet. Rusavhengighet gjør mennesker hjemløse, ensomme og dypt ulykkelige. Rus fører til tidlig død, ulykker, tapte arbeidsdager, skader og sykdom. Alt dette er godt dokumentert av forskere innen mange ulike fagfelt.

Men det er ikke dette denne artikkelen skal handle om. Den skal handle om hvorfor folk likevel – til tross for alt dette – bruker rus.

– Rus har vært brukt i alle kjente sivilisasjoner, sier sosiolog Øystein Skjælaaen. Han har forsket på rus i flere år, og tok doktorgraden sin på morgenpilsen rundt om på Oslos brune puber.

– Rusen har vært der gjennom tusenvis av år. Å søke rus har alltid vært en del av det å være menneske, sier han.

Hvilke typer rusmidler ulike sivilisasjoner har brukt, har kommet an på hva naturen har gitt dem. Opium, cannabis, vindruer – det jorden har bydd på, har menneskene kultivert. Rus har hovedsakelig hatt to funksjoner, forteller sosiologen videre. Det ene er en helsebringende medisinsk funksjon.

– Det andre er knyttet til ritualer og markeringer av spesielle hendelser, sier han.

Enten mennesker i tidligere tider skulle få bedre kontakt med gudene, markere at innhøstingen var over eller feire overganger i livet, så har rus hatt en rolle, forteller han.

Den norske historikeren Bjørn Qviller (1942-2004) ga i 1996 ut en bok med tittelen Rusens historie. Der antyder han at rus kan ha spilt en rolle for selve ideen om demokratiet. Han viser til symposiene i oldtidens Athen, der aristokrater, vitenskapsmenn og filosofer møttes, drakk vin og snakket sammen. Tidligere politiske system var preget av hierarkiske maktstrukturer der den sterkeste rett gjaldt. Qviller peker på at symposiene fremmet vennskap, skapte sosial og politisk integrasjon og la til rette for samvær som inspirerte demokratiske idealer om frihet, medbestemmelse og likhet. Han skriver til og med at «grekarane oppdaga politikken fordi dei hadde rikeleg tilgang på drikke.»

OM DEMOKRATIET VÅRT STÅR i gjeld til alkoholen, vil ikke Skjælaaen mene noe om. Men han sier at alkoholrusen kan gjøre at man kjenner sterkere på fellesskap og at samtaler kan gli lettere. Alkohol har gjerne den effekten at den løfter en stemning som allerede er der, forklarer han.

– Sånn sett kan man tenke seg at alkohol har hatt en betydning for utviklingen av samfunnet, sier han på generelt grunnlag.

Skjælaaen oppsummerer effekten av rus, enten det er fra alkohol eller ikke lovlige rusmidler, som en endret bevissthet. Rusens hensikt er overskridelse, et brudd med hverdagen. Rusen innebærer en mulighet til å oppleve noe utover det hverdagslige, og til å kjenne på følelser du ønsker å kjenne på, mener han. I boken Meningen med rus forklarer han at det er en hel del sosiale koder som regulerer når det er greit å ruse seg. Og at det meste av tiden er det å anse om ikke passende. Det hører ikke til fiskebollemiddagen på tirsdagen, eller morgenmøtet på jobben. Tvert imot så hører rusen hjemme i situasjoner der man er løst fra de vanlige forpliktelsene, situasjoner han beskriver som en time out fra det normale. Det kan være lønningspils på jobben, det kan være fredag kveld når barna har lagt seg og det ikke er flere oppgaver som må gjøres i hjemmet, eller det kan være fest på byen. Det er slik det blir overskridelse, ikke hvis rusen er en vanlig ingrediens i hverdagen.

Rusen har vært der gjennom tusenvis av år. Å søke rus har alltid vært en del av det å være menneske.

Sosiologen forklarer også at rus bidrar til at mange får kontakt med følelser de ellers ikke har så lett tilgang til. Som samhold og glede. Eller at både tanker og tale oppleves friere, at hemninger og sjenanse forsvinner til fordel for en kollektiv livsglede eller følelse av nærhet til andre. Alkohol er et rusmiddel som ofte forsterker de følelsene du allerede har i situasjonen.

ALKOHOL ER DET ENESTE lovlige, ikke reseptbelagte rusmiddelet i Norge. Og også det klart mest brukte. I 2020 brukte hele Norges befolkning alkohol som tilsvarte 80 flasker vin per person over 15 år. Fem prosent av oss har brukt cannabis det siste året, mens litt under en prosent har brukt enten kokain, MDMA eller amfetamin. Det er flere menn enn kvinner som bruker ulovlige rusmidler av alle typer.

Elise hadde drukket litt alkohol før hun var 18, men hadde holdt seg langt unna alle andre former for rusmidler. 

– Jeg var superstreit gjennom hele ungdomsskolen og videregående. Jeg var hun som drev med idrett og var flink og snill. Tok avstand fra narkotika. Hovedsakelig fordi det var ulovlig, minnes hun.

Men så var hun på en fest der hun ble tilbudt marihuana. Hun prøvde, mest for å vite hva det var.

– Det var en utelukkende hyggelig opplevelse, forteller hun.

Det gikk likevel flere år før hun prøvde et narkotisk stoff igjen. Det var på en utenlandstur. Også det opplevde hun som bare fint.

Siden har hun i perioder brukt flere ulike rusmidler. Hun forteller at hun gjør bevisste valg om hvilket rusmiddel hun bruker og hvorfor.

– Vin drikker jeg mest fordi jeg liker det. Kokain bruker jeg for å løfte stemningen når jeg er på fest. Som en boost. Det er nok det rusmiddelet jeg bruker mest utenom vin. Det er også det eneste jeg blander med alkohol, sier hun.

LSD og sopp, altså psykedelika, er rusmidler hun bruker for eksempel på hyttetur med kjæresten. Da må det være helt ro, og de to kan sammen få en sterk opplevelse i hodet som de deler med hverandre, forteller hun.

– Det er som en parterapi du ikke trodde du trengte, sier hun.

Cannabis bruker hun gjerne hjemme, og ofte alene. Hun bruker det for å få sove og for å slappe av.

Er du bekymret for at livet kan kjennes tomt hvis du ikke bruker rusmidler?

– Nei. Jeg brukte det oftere før. Men så er jeg kommet til et punkt der jeg kjenner at rusen ikke er det «ekte». Livet er mest hverdager. Jeg sparer lørdagsgodteriet til lørdager, sier hun.

Men legger til at det å bruke rus innimellom, gjør at «livet med meg selv er bedre.»

ELISE FORTELLER AT HUN alltid planlegger på forhånd hvis hun skal ruse seg på noe annet enn vin og kokain. Da passer hun på at hun er i trygge omgivelser, sammen med bra folk som tar vare på hverandre, og at hun har det slik psykisk at rus vil gi henne noe.

– Er du på et dårlig psykisk sted, vil det bare bli verre. Jeg har prøvd det også. Det var ikke noe stas. Men jeg har lært av det, og planlegger bedre nå, sier hun. Hun er også nøye med hvem hun kjøper rusmidlene av.

Når forholdene ligger til rette for det hun betegner som en god opplevelse med rus, kan hun oppleve å få tak på følelser hun ikke har tilgang til uten rus, og hun kan bearbeide og forholde seg til disse følelsene, forteller hun.

Jeg var superstreit gjennom hele ungdomsskolen og videregående. Jeg var hun som drev med idrett og var flink og snill. Tok avstand fra narkotika. Hovedsakelig fordi det var ulovlig.

– Når jeg ruser meg med stoffer som LSD, kan jeg ikke skyve noen følelser under teppet, alt kommer opp. Jeg kan «se» inn i mitt eget hode, og forstå hva som er galt. Og da kan jeg deale med det, forklarer hun.

Elise er ikke den eneste som bruker rus for å få bedre psykisk helse. Det eksperimenteres mye rundt omkring i verden med ulike psykedelika og med MDMA innen psykiatri. I Norge skal Sykehuset Østfold i gang med en studie der de bruker MDMA i behandlingen av personer med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Overlege og psykiater Tor-Morten Kvam ved Moss DPS sier til TV 2.no at stoffet demper angst samtidig som det ikke demper følelsesregisteret, og det gir god tilgang til følelser og minner. I studien skal stoffet brukes under oppsyn og veiledning av fagfolk. Men om stoffet gir gode effekter når det brukes uten slik veiledning, finnes det foreløpig ikke forskning på. Elise er likevel overbevist om at rus bidrar til å gi henne bedre psykisk helse enn hun ville hatt ellers.

– Men det bør ikke brukes for mye. Og man bør vite hvorfor man bruker rus. Det bør være fordi man selv har lyst, og får noe ut av det. Det bør aldri tas fordi man blir utsatt for gruppepress. Eller for å flykte fra følelser, mener hun.

HUN HAR VALGT å være anonym i ALTSÅ.

– Jeg er åpen med mine nærmeste om at jeg bruker rus. Men det er for mye å forklare for alle andre jeg kjenner, sier hun, og viser til at det er lite nyanser i forståelsen av rusbruk her i landet. Mange tror at det å bruke rus er ensbetydende med å ende opp som avhengig av tunge stoffer som heroin, mener hun.

Er du ikke redd for det?

– Nei, jeg bruker ikke rus på den måten. Og heroin har jeg ikke tenkt å prøve, sier hun.

Sosiolog Øystein Skjælaaen har forståelse for at Elise ønsker å være anonym når hun forteller om rusbruk. Han viser til at forskningen i Norge i all hovedsak har dreid seg om rus som samfunnsproblem. Det samme gjelder den offentlige samtalen om rus.

– Og det er selvsagt viktig å ha kunnskap om det, og det er viktig å jobbe for å begrense den skadelige rusbruken. Men kunnskapen om den rusbruken som ikke er en del av dette, den er ikke så stor. Og det er knyttet mye stigma til å det å ruse seg på andre ting enn alkohol, sier han.

Selv opplevde han etter å ha skrevet masteroppgave om sprøyterom, at det var noe kunnskap som ikke ble fanget opp i den eksisterende fortellingen om rus. Nemlig den som handler om hva det er ved rus som gjør at folk ruser seg.

Når jeg ruser meg med stoffer som LSD, kan jeg ikke skyve noen følelser under teppet, alt kommer opp. Jeg kan «se» inn i mitt eget hode, og forstå hva som er galt. Og da kan jeg deale med det.

– Og jeg mener rusen har to hovedbetydninger for folk. Den ene er overskridelsen, å høyne stemningen,
kjenne på noe annet enn det hverdagslige. Og det andre er å lindre, å få pause fra noe som er smertefullt eller plagsomt, sier han, og understreker at all rusbruk også påvirkes av sosiale og kulturelle koder.

Skjælaaen peker på at ulike miljø har ulik aksept for grad av rus, og for tid og sted for når rusmidlene inntas. Blant de han forsket på i doktorgraden sin, de som drakk morgenpils på brune puber, var det for eksempel en oppfatning om at det var noe positivt ved det at de kom seg opp om morgenen, selv om de også definerte seg som alkoholavhengige, noe det var knyttet en grad av skam til.

– Alle rusmidler har farer ved seg. Men vi er utstyrt med ulik sårbarhet for hvilke skader vi kan få. Og noen rusmidler gir mye større risiko for avhengighet enn andre, sier han.

Opioider, som heroin, gir høy risiko for avhengighet. Alkohol har lavere risiko for avhengighet, men likevel så høy at mange mennesker blir avhengige siden det er så mange som bruker det.

– Mens stoffer som MDMA og psykedelika har mye, mye lavere potensiale for avhengighet, forklarer han, og tar til orde for en ruspolitikk som i større grad skiller mellom ulike typer rusmidler. Det gir nesten ikke mening å bruke fellesbetegnelsen narkotika, og føre samme politikk overfor alle de ulike rusmidlene, mener han.

At alkohol er blitt det rusmiddelet som er suverent mest brukt, og også det eneste som er lovlig, mener han har å gjøre med at det historisk var det som ble brukt over hele Europa. Det var lett å fremstille basert på hva man kunne dyrke, og det er blitt en del av både tradisjon og kultur i den vestlige verden.

SOSIOLOGEN VIL IKKE oppfordre noen til å prøve rusmidler. Alle rusmidler kan ha skadelige effekter, avhengig av hva du er disponert for og hvordan og hvor ofte du bruker det.

– Men det er ingen tvil om at rus har tilført noe positivt til mennesker til alle tider, og at rusen gir noe som vi ønsker oss. Det går an å få opplevelsen av å bli løftet ut av det hverdagslige på andre vis også. Noen kan få det på fotballkamper, andre kan få det ved å kaste seg utfor en fjellvegg med fallskjerm på ryggen. Men rusmidler er en mer tilgjengelig måte for mange å få den effekten, sier han.

Elise oppsummerer sin rusbruk slik:

– Jeg bruker rus for å få maks ut av livet.

Alle rusmidler har farer ved seg. Men vi er utstyrt med ulik sårbarhet for hvilke skader vi kan få. Og noen rusmidler gir mye større risiko for avhengighet enn andre.

 

De er kunstnere, de er kvinner og de kommer fra hele verden. Grafittikunstnerne har satt sitt preg på to små tettsteder på Islands vestkyst.

Tekst og foto: Kjersti Veel Krauss

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 9, høst 2021

Ytterst ute mot havet på Island ligger naturreservatet Snæfellsnes med tettstedene Hellisandur og Rif. Området kaller seg Street Art Capital of Iceland. 

Godt over halvparten av all grafittikunsten som er malt på veggene til den gamle fiskefabrikken og området rundt, er laget av kvinnelige gatekunstnere fra hele verden. Kari Vidarsson, som eier kultursenteret og hostellet The Freezer i Rif, var den som dro det hele i gang.

– Jeg ville først gjøre noe med den gamle fiskefabrikken. Den bare sto der, så tom og uten liv. Det var da jeg fikk en mail fra Luanna Lee i Kina som står bak kunstnerprosjektet Artrvl. Vi fant ut at vi ville lage noe som kunne vise den islandske arven. To uker etterpå kom de første kunstnerne, forteller Vidarsson. 

Siden 2018 har 13 kvinnelige kunstnere fra ti ulike land vært med på å utvikle de små tettstedene i naturreservatet til et utendørs grafittigalleri. All kunsten er basert på islandske sagaer og lokal kultur.

Hikki10/Luanna Lee, Kina
 @hikkiten

Vi ønsker å forandre verden, én undervurdert by av gangen. Da vi startet prosjektet på Island, hadde vi ingen spesiell tanke rundt kjønn, det ble bare helt naturlig at vi endte opp med så mange kvinnelige kunstnere.

Den hvithalede islandske ørnen malte jeg på festivalen vi holdt i 2019, og på veggmaleriet lander den for å ta sitt bytte.  Jeg liker at folk kan interagere med kunsten min. Det gjør den mektig og forteller store historier. For meg er det viktig å male ting som ikke så mange vet om en region, og det er til og med flere lokale som ikke kjenner til den islandske ørnen.

På Island måtte vi kjempe oss gjennom snøstormer og kraftig vind, men jeg kunne lett stått ute i dårlig vær i 12 timer. 

Melike Kerpel, Tyrkia
@melikekerpel_art

Veggen i Hellisandur var mitt aller første veggmaleri. Det var utfordrende å male en 150 kvadratmeter stor vegg i islandsk vær. Det regnet og regnet, og vi måtte montere et plastskydd over veggen min for at jeg skulle kunne fortsette å male. Noen ganger blåste det så mye at stillaset vaiet.

Mine arbeider er stort sett inspirert av natur og typografi, og oppdraget på Island var at vi som artister skulle tolke fem ulike islandske skrekk- og drapshistorier. Veggen min ble en slags introduksjon til alle de andre historiene.

Som reisende kvinnelig kunstner blir jeg stort sett behandlet bra, og jeg møter de samme utfordringene som mannlige kunstnere. Men som kvinne fra et utviklingsland møter jeg noen barrierer som andre slipper. Det er for eksempel ikke alltid jeg føler meg komfortabel med å male visse type temaer. Jeg er redd for reaksjonene jeg vil kunne få fra det tyrkiske samfunnet.

Det er ikke lett å forklare, men jeg prøver å få kunsten min til å reflektere likeverd. Som for eksempel når jeg bruker ordet frihet i verkene mine. Da tenker jeg på frihet for kvinner, menneskeheten, naturen, dyr og alt annet som mangler frihet.

Natalia Moguel, Mexico
@natmoguel.art

Terroren i Fróðá er en av de lengste og mest detaljerte skrekkhistoriene fra middelalderen. Det er helt eksepsjonelt å få lese og tolke denne vikinghistorien fra Eyrbyggja-sagaen kunstnerisk.

Jeg har alltid likt å male den menneskelige formen, og spesielt kvinner. Å male kvinner er min måte å gi uttrykk for min egen søken etter egenverdi og indre styrke.

Min tolking av historien fra Fróðá gård i Snæfellsnes viser hvordan hovedpersonene blir kontrollert av en kvinne. Det finnes mange historier fra tidligere tider der kvinner har hovedrollen, og det er spennende å se hvordan menn på et tidspunkt fikk mer makt i flere samfunn.

Jeg husker at vi malte i 8-12 timer hver dag i ekstremt islandsk vær som skiftet hvert femte minutt. Dette ble også en del av min reise mot indre styrke.

Lacey Jane og Layla Folkmann, Canada
@laceyandlaylaart

Gjennom kunsten vår feirer vi det lokale på en så autentisk og hverdagslig måte som mulig. Ofte jobber vi med portretter, og bruker mennesker fra lokalmiljøene vi maler i. Det er vår måte å framheve varmen, skjønnheten og mangfoldet som finnes i de urbane områdene vi besøker. 

Natur er også en viktig del av arbeidene våre. Vi ønsker å dele skjønnheten i naturen, samtidig som vi synliggjør de presserende miljøkampene vi står overfor globalt.

Opplevelsen vår i Hellisandur var helt fantastisk. Verten vår, Kari, har klart å endre en liten, søvnig fiskerlandsby til et område fylt med kunst, kultur og opplevelser. For ikke å snakke om landskapet. Det var en utrolig opplevelse.

Grafittikunst er fortsatt en gutteklubb, men vi har funnet ut at kvinnelige gatekunstnere har en utrolig utholdenhet, fordi de må. Her, som på mange andre områder, jobber vi hardere for å bli anerkjent, og vi overlever gjennom lidenskap, motstandskraft, besluttsomhet og ren stahet. Å være to sterke kvinner med en godt utviklet humoristisk sans, har hjulpet oss mye. Vi kan le av de sexistiske kommentarene vi får og himle med øynene over uvitenheten når folk tror vi ikke kan bruke tunge maskiner. 

Yasja Ligtelijn, Nederland
@studioyasja

Kari ønsket seg et veggmaleri som på en eller annen måte reflekterte dans, musikk og opptredener til en av veggene på kultursenteret sitt. Det ble, etter min mening, ett av de fineste arbeidene mine så langt i karrieren, selv om det var et betalt oppdrag.

For ett år siden ville jeg ha sagt at jeg jobber med feministiske og anti-diskriminerende temaer i kunsten min. Jeg har jobbet med barnesoldater, likestilling og temaer jeg ønsker skal ryste folk, men det har endret seg. 

Siden jeg ble gravid, har jeg begynt å endre tankegang. Jeg er ikke lenger så stridslysten. Jeg vil fortsatt forandre verden, men jeg vil gjøre det med magiske og vakre ting. Jeg kan ikke si med sikkerhet hvor jeg ender opp kunstnerisk slik ting er nå, men det kommer til å bli et eventyr der jeg må finne meg selv igjen.  

Clara Cabrera, Spania
@claracabrerastudio

Prosjektet på Island er en av de mest minnerike opplevelsene jeg har hatt i min karriere. Mye på grunn av den fantastiske beliggenheten. Jeg var fast bestemt på å klare å lage et kunstverk med så få farger som mulig. Jeg malte en ung Björk på veggen til musikkskolen, og jeg elsket utfordringen. 

Opp gjennom karrieren har jeg fokusert mest på portretter fordi jeg er interessert i mennesker, deres historier og deres liv, men jeg har oppdaget at omgivelsene deres også forteller historier om hvem de er. Derfor jobber jeg mer med å sette mennesker inn i et miljø nå for tiden.

Som kvinnelig grafittikunstner er den største utfordringen at jeg alltid må bevise dobbelt så mye som mine mannlige kollegaer. Mange tviler på om lille meg kan klare å lage veggmalerier. Ofte har jeg blitt tildelt mindre vegger enn mannlige artister basert på størrelsen min. Tilfeldige forbipasserende kan finne på å stoppe opp og gi meg råd om hvordan jeg bør male. Når jeg spør dem om bakgrunnen deres, er det ingen av dem som har kunstutdannelse. Da fortsetter jeg bare med malingen min. 

Jeg er så takknemlig for mine kvinnelige kolleger som har kjempet for retten til å bli sett. Det beste jeg kan gjøre for å betale dem tilbake, er å fortsette å male og vise verden at det går an å leve på denne måten.

Liza Gonzales, Mexico
@lizamurales

Da jeg ble invitert til Island, hadde jeg mine tvil om prosjektet. Jeg hadde hørt om kvinner som ble utsatt for trafficking, seksuell utnyttelse og pornografi… Jeg var urolig for disse tingene. Egentlig er det litt trist at man må sjekke ut sånne ting, men etter noen undersøkelser skjønte jeg at det var trygt. 

På Island var vi tre kvinner som malte samtidig, og vi hjalp hverandre og støttet hverandre. For en kunstner som er vant til 30 grader hele året, var det utfordrende å jobbe i Hellisandur. Hendene mine var nesten frosne noen ganger, og vinden var så sterk at det var vanskelig å få rette linjer.

Jeg tolket Jules Vernes episke roman Reisen til jordens indre. I boka reiser en tysk professor og hans nevø til Island for å følge den islandske alkymisten Arne Saknussemms vei inn til jordens midtpunkt gjennom den sovende vulkanen Snefellsjökull.

Da jeg begynte å male veggmalerier for 17 år siden, så de fleste på dette som veldig hardt arbeid, men jeg er glad for, og overrasket over, å se stadig flere kvinner som kommer inn i feltet. Jeg kunne ønske vi klarte å organisere oss bedre, og få til et mer sammensveiset og godt samarbeid oss kvinnelige artister imellom. Bare på den måten kan vi stå sterkere. 

Nå underviser jeg i grafittikunst og gjør kommersielle oppdrag, og jeg ønsker å inspirere andre til å tørre å gå dit de ikke trodde de skulle tørre å gå.

3 kvinnelige grafittikunstere du bør kjenne til

 

1. Swoon
Amerikanske Caledonia Curry, alias Swoon, var den første kvinnelige gatekunstneren som ble internasjonalt kjent. Hun var en del av en gruppe av kunstnere på begynnelsen av 2000-tallet som omfattet blant andre Banksy og JR. Hennes arbeider kretser rundt kunst som en måte for samfunn å helbrede seg selv etter gjennomlevde kriser. @swoonhq

2. Shamsia Hassani 
Shamsia er Afghanistans første kvinnelige grafittikunstner. Hun portretterer i all hovedsak kvinner i vakre surrealiske verk. Ofte er det ensomme kvinner som gir ansikt til styrkene i oss – som makt, ambisjoner, målrettethet og sårbarhet. De afghanske kvinnene settes inn i en sammenheng med det mannlige dominante afghanske samfunnet. Shamsia har inspirert tusenvis av kvinner i hele verden, og har gitt nytt håp til kvinnelige kunstnere i Afghanistan. @shamsiahassani

3. YZ
Yseult Digan bor i Adidjan i Vest-Afrika, og har gjennom sin keiserinne-serie reist rundt i verden for å portrettere sterke kvinnelige krigere og keiserinner fra ulike land. Hun

har også laget grafittiserien Amazone, som presenterer vestafrikanske krigere fra det nittende århundre. yzart.fr

Hvorfor er det fortsatt slik? Det vet vi faktisk en hel del om, skriver medieanalytiker Guro Lindebjerg.

Tekst: Guro Lindebjerg, Norgessjef i medieanalyse-selskapet Retriever

Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

For noen år tilbake gjennomførte NRK et lite eksperiment: de tok mål for seg å samle uttalelser fra fem kvinner og fem menn til en fiktiv «fem på gaten»-spalte. For å få de fem uttalelsene, måtte NRK spørre 15 kvinner. De fikk altså ti «nei», for å få fem «ja». Selv om dette eksperimentet er høyst uvitenskapelig, illustrerer det godt bildet vi i Retriever ser, når vi analyserer kjønnsbalansen i norske medier. 

Kvinner er fortsatt underrepresentert

De siste fem årene har Retriever analysert 500 000 uttalelser i norske medier gitt av kommunikasjonsrådgivere, fagpersoner, eksperter og ledere på ulike nivåer i norske virksomheter. Analysen viser at 34 prosent av uttalelsene er gitt av kvinner og 66 prosent er gitt av menn. I noen bransjer er kvinneandelen så lav som 23 prosent. Denne fordelingen ser ut til å være stabil.

I Norge er likestillingen kommet langt. Likevel viser tallene en stadig underrepresentasjon av kvinnelige ekspertkilder i mediene. Og hvorfor er dette noe vi bør være oppmerksomme på? 

Enkelt sagt: Medier som speiler samfunnet er et sunnhetstegn, det motsatte er problematisk.

Vi trenger både kvinnelige og mannlige forbilder i alle bransjer. Vi trenger nye perspektiver, avvikende perspektiver, vi trenger at de som kan mest om en tematikk kommer til orde, og at vi ikke mister stemmer på feil grunnlag. Når vi ser at virksomheter med kjønnsbalanse blant ansatte, likevel har en overvekt av menn som representerer selskapet i mediene, er det et tegn på at noe er galt. 

Menn synes best i norske medier

Retriever måler også hvilke personer som er mest synlige i norske medier. Her bruker vi språkmodeller for å identifisere hvem som omtales mest og oftest hvert år. 

Blant de ti mest synlige personene i norske medier i fjor finner vi én kvinne (Erna Solberg) og ni menn. Utvider vi listen til de 40 mest synlige, finner vi 12 kvinner og 28 menn. Vi fant de eksakt samme tallene i 2020, og i 2019. I 2021 var tallet 11 kvinner og 29 menn.  

Det er viktig å snakke om disse kjønnsforskjellene. Hvorfor er de så store? Hvilke konsekvenser har det at 70 prosent av de som tar mest plass i avisspaltene er menn? Hva sier det om maktstrukturer i samfunnet? Hvilken betydning har det for barn og unge? Og sier det noe om mediene våre?

Målet er ikke å oppnå en perfekt balanse mellom kvinner og menn i mediene. Målet bør være å reflektere og å diskutere hva disse konstante forskjellene betyr, hvorfor det er slik og hva det fører med seg. Først da kan vi få til endring.

Journalister kontakter oftere menn 

Hvorfor det er slik, vet vi faktisk en hel del om. Elisabeth Eide, professor ved OsloMet, har forsket på kjønnsrepresentasjon i mediene i 30 år. Hele perioden har kvinner vært underrepresentert. Forskningen peker blant annet på to forhold. 

Først er det forhold i redaksjonene. Her vet vi at journalister har tradisjoner med etablerte kilder som lett svarer, og som journalistene vet leverer. Disse er oftere menn enn kvinner. Dernest viser forskning at kvinner er mer forsiktige med å uttale seg til mediene, og sier oftere nei når de blir spurt. 

Disse to forholdene forsterker hverandre: flere menn sier ja, journalistene får flere menn på sine kildelister, menn får mer trening i å uttale seg til mediene og sier ja neste gang de blir spurt. I våre tall ser vi at de mennene som kommer til orde i norske medier i snitt uttaler seg i flere artikler, enn de kvinnene som uttaler seg.

Årsakene til hvorfor kvinner vegrer seg mer for å stå fram i mediene er antagelig sammensatt. Kvinner vurderer risiko annerledes enn menn. For mange innebærer det risiko å stå frem i mediene: Hva om jeg ikke kan tematikken godt nok, hva om jeg ikke svarer tilstrekkelig på spørsmålene, hvordan vil kolleger og sjefer vurdere svarene mine? Hvilke tilbakemeldinger vil jeg få? Kanskje kvinner vurderer disse spørsmålene annerledes enn menn? Antagelig spiller trolling i kommentarfelt også en rolle.

En rapport fra CORE – Senter for likestillingsforskning viser at dobbelt så mange kvinner som menn sier at netthets har gjort dem mer forsiktige med å si meningen sin offentlig. 

Ved å ikke være slike faktum bevisst, kan vi gå glipp av viktige perspektiver, meninger og kunnskap. Og vi risikerer at den som kan mest om en tematikk ikke er den som uttaler seg. 

Mannsdominert ledelse er ikke forklaringen

Mange peker på mannsdominerte toppledelser som en forklaring på kjønnsforskjellene blant norske talspersoner. Historisk har dette vært en av årsakene til overvekten av menn i norske medier. Men når vi undersøker uttalelser gitt i kraft av stilling de siste fem årene, ser ikke toppledelse ut til å kunne forklare kjønnsforskjellene. 

Om lag 80 prosent av uttalelsene vi har analysert er gitt av kommunikasjonsfolk, fagpersoner, eksperter og ledere på lavere nivåer. Om lag 20 prosent er gitt av det vi kan definere som toppledelse, og her finner vi den samme kjønnsfordelingen som i øvrige posisjoner. Kjønnsubalansen ser med andre ord ut til å være lik på tvers av stillingsnivå. 

Nøkkelen er bevissthet og målsetting

Nøkkelen til endring ligger både hos redaksjonene og innad i norske virksomheter. Hvordan kommunikasjonsfolk jobber frem profiler og fageksperter, hvilke talspersoner man velger, og hvilke mål man setter seg, er viktig for endring. 

Setter man seg et mål om at kjønnsbalansen blant virksomhetens talspersoner skal speile kjønnsbalansen i virksomheten for øvrig, har man en retning . Det gjelder for kommunikasjonsavdelinger så vel som for andre deler av virksomhetene.

Hvorfor har man en overvekt av mannlige talspersoner? Hva skal til for å få kvinnelige fagpersoner eller ledere til å uttale seg? Det er først når man begynner å jobbe aktivt mot et mål at man tar slike spørsmål på alvor.  

Samtidig må redaksjoner være bevisst hvilke kilder de velger, og hvordan man jobber med mannlige og kvinnelige kilder – og måle kjønnsbalanse i eget redaksjonelt innhold. Bevissthet er avgjørende for å bryte gamle mønstre. Kanskje kan man sette av mer tid til å jobbe med den kvinnelige fagpersonen som kan tematikken best, når alternativet er mannen som kan det nest best? Kanskje kan man i flere tilfeller legge bort gamle kildelister? 

Dette tar oss tilbake til NRKs eksperiment: Hvor mange menn måtte NRKs journalister egentlig spørre for å få fem «ja»? Jo, det holdt med fem.

Kulturguide uke 12: 

I denne snille guiden markerer vi en etterlengtet vår med det ferskeste av kunst og kultur.

Kulturtips der du bor? Tips oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Tekst: Frida Andersen

Musikk

Moyka lader opp til andrealbumet med ny singel «Rear View»
Det er godt å få servert en stilsikker utgivelse fra Moyka mens vi venter på andreplata. I den nye singelen «Rear View» synger Moyka om destruktiv kjærlighet, omfavnet av en varm, poppete synth-sound. Låta er mektig, vakker og smittsom. Det er en verdig oppfølger av det kritikerroste debutalbumet «The Revelations of Love» fra 2021.

 

Upolert singelslipp fra Astrid S «Fuck Off»
Astrid S har blitt bitter, og vi elsker det. I de første tjue sekundene får vi både et forfriskende bruk av ordet «fitte», før vi sårt og søtt havner inn på første vers. Det hevngjerrige budskapet står i sterk kontrast til den behagelige, funky melodien. Og det funker. En upolert, relaterbar singel om det å sette seg selv først, og å ønske eksen sin alt vondt.

 

Leken sjanger-miksing fra Sval «Smoke»
Sval Rosenløw Eeg beveger seg lenger og lenger vekk fra sitt tidligere MGPjr-stempel hver gang hun slipper nye greier. 24-åringen utfordrer sjanker-miksing i sitt nyeste singelslipp, og gjør det med toppkarakter. Låta «Smoke» tar oss sømløst fra versene som eksisterer i et retro punk-pop-univers, til en feberaktig sound man kjenner i hele seg. 

 

Film & Serier

«Vi lover et helvete» Klimakrise og ung kjærlighet i Finnmark
Serie, NRK / Fenomen

En klimaskeptiker og en miljøaktivist forelsker seg dypt på tross av forskjellig politisk ståsted og ulik kulturell bakgrunn. Kan disse to verdener forenes? Elin og Daniel står på hver sin side av en gruvekonflikt i Finnmark. Det skaper problemer, men er også utgangspunktet til en episk kjærlighetshistorie. Dette er en superaktuell serie om polarisering, radikalisering og hva man gjør når den man elsker står på andre siden av politikken. Genuine skuespillerprestasjoner og en komplisert lokalhistorie trekker ekstra opp. 

 

«Tystnaden i Sápmi» Kinovisning og faglig foredrag
Film, Paranord Film, 2022
Når: Torsdag 30. mars
Hvor: Vika kino kl. 17.30-19.15 og Saga kino kl. 10.00-12.00

«Tystnaden i Sápmi» er en film om overgrep og hysj-kultur i Sápmi, regissert av Liselotte Wajstedt. Filmen tar tak i tabuer og hendelser som har plaget mange unge samer – i generasjoner. På Saga kino åpnes filmen med introduksjon fra Marion Anne Rimpi, som selv medvirker i dokumentaren. I etterkant holder psykologspesialist og forfatter Elisabeth Gerhardsen fra SANKS (Samisk nasjonal kompetansetjeneste for psykisk helsevern og rus) foredrag om vold og seksuelle overgrep i et samisk perspektiv. Billetter her. På Vika kino avslutter Rimi og Gerhardsen filmen med en samtale og publikumsspørsmål. Billetter her

 

Litteratur

Bokforedrag «Klok kvinne eller digg dame?»
Det Norske Samlaget, 2023
Hvor: Litteraturhuset
Når: 28. mars kl. 19.00-20.00

Forfatter Kristin Fridtun og Litteraturhuset inviterer til foredrag og en smakebit av boka «Klok kvinne eller digg dame? Eit stridsskrift om kjønn og Håvamål-oversetting». I sentrum står Billings møy, den kjente figuren fra «Eddadiktet Håvamål». Boka til Fridtun ble til da hun la merke til at Håvamål-figuren Billings møy var fremstilt annerledes i den norske oversettelsen. Dette gjaldt også flere andre oversatte utgaver, på flere språk. Var hun ikke både styggere og klokere i den norrøne utgaven? Penere og litt dummere i den norske oversettelsen? Dette er en liten, men viktig, bok om kjønn, oversetting og norrøn litteratur. Arrangementet er gratis. Mer informasjon finner du her.

 

Boklansering «Hvorfor gikk jeg ikke? Om kjærlighet og psykisk vold»
Res Publica, 2023
Hvor: Dattera til Hagen
Når: 29. mars kl. 19.00

Vold er ikke bare fysisk, vold kan også være psykisk. Dette fikk Sanna Sarromaa erfare – da hennes kjæreste viste seg å være en manipulator. Sarromaa forklarer i boken begreper som gaslighting, voldsspiral og traumebånd, og formidler kunnskap fra folk som jobber innen feltet. Partrepaeut, relasjonspedagog og forfatter Bjørk Matheasdatter er intervjuet som fagperson i alle Sarromaas bøker. På Dattera til Hagen møter hun Sarromaa til samtale om partnervold og traumebånd. Mer informasjon om arrangementet finner du her.

 

Forestillinger

SLAM!-forestilling «Størst av Alt er Håpet»
Hvor: Nordic Black Theatre & Cafeteatret
Når: 24. mars kl. 19.30

Fortellerfestivalen «Øyeblikkets Røtter» er i gang og skal denne fredagen vise forestillingen «Størst av Alt er Håpet». I forestillingen har slampoet Hannah Wozene Kvam med seg fire stemmer, og tar tak i håpet om å komme seg ut av koronakrise, krig og dyrtid. I tillegg blir det smakebiter fra resten av festivalprogrammet, med poesi, musikk og fortelling. For mer informasjon og billetter, se her.

 

Politikk og poesi på Hausmania «Tyttebærpolitiet»
Hvor: Hausmania Kulturhus
Når: 24.-26. mars

Årets korteste vekterutdanning kan nå tas i Oslo, når den queer-anarkistiske sceneproduksjonen «Tyttebærpolitiet» inntar kulturhuset Hausmania. I denne interaktive multimediale forestillingen granskes konsepter som konkurranse, lagånd, hierarkier og autoritet. Skuespillerne zoomer inn og ut mellom små hverdagskonflikter ved kaffemaskinen og større filosoferende tankerekker. Mer informasjon om forestillingen finner du her. 

 

Kunst

Kunstutstilling om antirasismens historie i Norge «Din pust, din stemme»
Hvor: Bymuseet, Frognerparken
Når: 26. mars kl. 13.00

Michelle A. Tisdel var en av appellantene til stede under demonstrasjonen «We can’t breathe – rettferdighet for George Floyd» i Oslo 2020. Dagen etter demonstrasjonen samlet Tisdel inn så mange protestplakater hun kunne. Resultatet ble utstillingen «Din pust, din stemme» på Bymuseet. Denne søndagen får du møte kuratoren for et unikt innblikk i det antirasistiske arbeidet i Norge, helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Mer informasjon om utstillingen finner du her.

 

Diverse

Samtykkekveld med Amnesty
Hvor: Blå, Oslo
Når: 30. mars kl. 17:45

Det nyeste forslaget om samtykkeloven er temaet denne kvelden på Blå. Patricia Kaate, politisk rådgiver i Amnesty, kommer for å snakke om hvorfor forslaget ikke er bra nok, og hvordan samfunnet kan påvirke utfallet. I tillegg blir det en rekke musikkinnslag og standup. Mer informasjon finner du her.

 

Nasjonal markering av Bipolardagen
Hvor: Strømmes via Facebook
Når: 30. mars kl. 18.00-21.00

Bipolarforeningen Norge inviterer til feiring av den internasjonale Bipolardagen 30. mars. Konferansier Else Kåss Furuseth har med seg søsteren Cecilie Ramona i en samtale om det å være bipolar, og det å være pårørende. I tillegg blir det show med komiker Vetle Velstad, som i høst sto åpent frem i A-magasinet om diagnosen. Velstad vil her understreke hvor viktig det er å lage humor på vanskelige temaer. Det fysiske arrangementet er utsolgt, men heldigvis kan du strømme det gratis! Arrangement og lenke til strømming finner du her.

 

Loppis- og markedssesong

Vårens hyggeligste aktivitet er i gang for fullt i hovedstaden!
Vi har samlet et lite utvalg du kan sjekke ut.

Loppis på Tonsenhagen skole
25. mars kl. 11.00-16.00
Mer info

Minimarked på Grisen
25 mars kl. 12.00-17.00
Mer info

Byttedag på Kampen menighetshus
25 mars kl. 12.00-15.00
Mer info

Påskemarked på Ljabruskolen
26 mars kl. 12.00-16.00
Mer info

Bondens Marked på Vinslottet på Hasle
26. mars kl. 11.00-16.00
Mer info

Byttemarked og karaoke på Syng
26. mars kl. 16.45-18.00
Mer info

Lokale skatter på Kruttverket
26. mars kl. 12.00-17.00
Mer info

 

Multikunstneren Elina Waage Mikalsen bygger broer mellom tapt kultur, nåtid og et samisk fremtidsscenario.

Tekst og foto: Sanne Funder Nygaard

 

– Jeg er opptatt av å utvikle et språk for hva det vil si å lytte fra et samisk perspektiv, sier Elina Waage Mikalsen.

– Og å være eksperimentell fra et samisk perspektiv.

Kunstneren har sjøsamisk slekt på morssiden, noe som har blitt en sentral tematikk i arbeidet hennes – for det meste gjennom lydkunst, men også performance, installasjon, video, tekstil og tekst.

Når ALTSÅ møter henne under et travelt Bergens-opphold, dukker hun opp på intervju iført en fargerik merchgenser fra et urfolkskollektiv, akkompagnert med samisk bling og skjerf, svarte bukser fra UFF og ikoniske Dr. Martens. Antrekket ser ut til å være gjennomført til minste detalj.

– Jævelig rå

Det er bare noen dager siden Waage Mikalsen tok toget fra Oslo og Fosen-demonstrasjoner for å rekke Borealis i Bergen. På festivalen for eksperimentell musikk går hun inn i sitt andre år som gjestekunstner.

Denne uken er hun tilbake i Oslo, ikke for å demonstrere, men for å spille konsert på Munchmuseet. Hun skal spille sammen med sin venninne og allierte: Den umesamiske artisten og språkfokjemperen Katarina Barruk, som senest gjestet Lindmo-scenen i november.

Sammen skal de fremføre et eksperimentelt lydsett som forbinder samisk fortid og fremtid. Baruk synger på umesamisk, som står på UNESCOs rødliste over kritisk truede språk, mens Waage Mikalsen spiller på et instrument omgjort av bestemorens gamle vev.

– Hun er en dyktig formidler, veldig klartenkt: bare jævelig rå. Tror det blir et veldig fint møte mellom våre musikalske verdener, sier Waage Mikalsen.

Inspirert av bestemor

Waage Mikalsen utforsker det eksperimentelle og er opptatt av å ta det samiske blikket på verden på alvor – også de spirituelle tradisjonene. I flere prosjekter har hun jobbet med forholdet mellom mennesket og det underjordiske. 

– Samisk kultur er jo rik på åndelighet, som troen på de underjordiske. Det ønsker jeg å ta på alvor. For hvorfor ikke? Det er jo en kjempeviktig del av samisk kultur.

Musikken og kreativiteten har alltid vært med henne, men etterhvert oppsto et behov for å fortelle historier og å stille spørsmål. Det hele startet da hun rettet mikrofonen mot sin áhkku, eller bestemor, Mary Mikalsen Trollvik, som blant annet er kjent for å ha vært den første visepresidenten på Sametinget. 

– Mitt kunstneriske arbeid startet med en dokumentar jeg lagde om henne. Min áhkku var også viktig i husflidslaget i bygden, hvor hun var med å bygge opp statusen til tradisjonelt, samiske håndverk, eller duodji. Hun har virkelig vært en foregangsfigur.

Bestemorens vev var med på gjenopplivningen av den tapte Manndalsgrena – en vevtradisjon med dekorative tepper som en gang eksisterte over hele Sápmi, men som nå i stor grad holdes i hevd i hjembygden Manndalen, takket være innsatsen til husflidslaget. Nå har kunstnerbarnebarnet omgjort veven til et instrument med historisk lyd, som er å finne på strømmetjenesten Soundcloud.

Lyst blikk på en mørk historie

Waage Mikalsen er opptatt av hva som kan eksistere i tomrommet som er etterlatt i samisk historie. Mye av samisk kultur har gått tapt etter både kolonisering, hissig fornorskningspolitikk på 1800- og 1900-tallet og branner etter andre verdenskrig. Kystområdene har vært spesielt utsatt, hvilket betyr at deler av urgammel, sjøsamisk kultur er delvis borte.

– Jeg er ikke så opptatt av å fylle hullene med kunsten min, men jeg er interessert i å se på hva som kan ha vært der. 

For familien hennes er det viktig å være knyttet til landet, til jorden, til muntlige fortellinger, til joiken og til språket – hun syns blant annet det er ødeleggende at stedsnavnene har forsvunnet og blitt fornorsket, og at vindmøllene tar plassen til reindriften på Fosen. Samtidig har kunstneren et bevisst forhold til fremtidsutsiktene for samisk kultur.

– Man kan ikke bygge et samfunn på smerte. For å kunne skape sunne samfunn er man også nødt til å snakke om glede, og fantasere om fremtidsmuligheter. Så der tenker jeg at kunsten kan være viktig, for å reise mentalt frem i tid, litt som i science fiction, sier Waage Mikalsen. 

Flammens betydning

Når en hører gjennom lydsporene til Waage Mikalsen blir en dratt inn i et univers i skjæringspunktet mellom fantasi og virkelighet, fortid, nåtid og fremtid. Hun blander sammen lyder av mobiltelefon, nynning, fugler, fortellerstemme, vind, vann og ild i en forlokkende miks. I det siste har ilden vært en stor inspirasjonskilde opp mot samenes historie.

– Det handler om ildens egenskaper som samlende, men også ødeleggende, som brannene under andre verdenskrig. Men også bålet som mytologisk og spirituelt viktig, og en måte å kvitte seg med ting, forteller Waage Mikalsen. 

Mot slutten av krigen gikk mye tapt da de tyske okkupasjonsstyrkene tvangsevakuerte og brant ned Finnmark og Nord-Troms. Mye av det som var igjen av sjøsamiske kulturminner ble til aske, og mange av de evakuerte vendte aldri tilbake. 

– En del av familiens viktige eiendeler har også gått tapt i andre familiemedlemmers iver etter å rydde opp ved å sette fyr på søppelet. Min onkel klarte å redde noen gamle, tradisjonelle sjøsamiske skallebånd fra flammene.

Alternativ sosial aktivisme 

Kunsten til Waage Mikalsen befinner seg imidlertid ikke bare i historiske tilbakeblikk eller framtidsdrømmerier – den er også stålsatt i nåtiden. Under Fosen-aksjonen lenket hun seg ikke sammen med de andre aksjonistene, men bidro heller gjennom et kunstsalg til inntekt for aksjonsfondet for Natur og Ungdom og Norske Samers Riksforbunds Ungdom (NSR-U). 

– Det politiske ligger også for meg i at jeg tar det samiske blikket på verden på alvor, og presenterer det som jeg opplever det, kompromissløst. 

Selv har ikke Waage Mikalsen vært sivilt ulydig siden hun som 18-åring havnet på glattcelle i 17 timer under aksjonen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. 

– Det var forferdelig for meg å være innelåst på den måten. Så jeg har måttet tenke gjennom andre måter jeg kan bidra på. Og det kan jeg jo gjennom kunsten, eller som musiker: at jeg kan tilby styrke gjennom kunst og musikk.

Du kan høre Elina Waage Mikalsens musikk på Soundcloud her.

Opptredenen til Katarina Barruk ligger på NRKs hjemmesider. Artisten er også å finne på Spotify.

 

---

Elina Waage Mikalsen hjemmelekse: 

Er du interessert i å lære mer om samisk kultur? Elina har håndplukket noen bøker med samisk poesi og faglitteratur i skjønn forening: 

– The Ládjogahpir – The foremothers’ hat of pride, av Outi Pieski & Eeva-Kristiina Harlin, 2020 Davvi Girji

– Herrene sendte oss hit – Om tvangsflytting en av samene, av Elin Anna Labba, 2021 Pax Forlag

– Duodji Reader – Twelve essays on duodji by Sámi writers, redigert av Harald Gaski & Gunvor Guttorm, 2022 Davvi Girji

– Farsmålet, av Gerd Mikalsen, 2017 Gollegiella

– Inifrån Sápmi – Vittnesmål från stulet land, redigert av Patricia Fjellgren & Malin Nord, 2021 Verbal förlag

– Beaivváš Mánát / Leve blant reptiler, av Mary Ailonieida Sombán Mari, 2020 Mondo Books, PDF av boka: https://koro.no/kunstverk/beaivvas-manat-leve-blant-reptiler/

---

 

Girl Power Festival tar et oppgjør med kjønnsbalansen. I april arrangeres musikkfestivalen i Fredrikstad for andre gang.

Tekst og foto: Frida Andersen

 

Ideen kom da Sara Jeanine Heidenstrøm, booking-ansvarlig ved St Croix-huset, skulle rapportere hvor mange kvinner som hadde stått på scenen deres i løpet av 2021. Det var under ti prosent. 

– En pinlig statistikk, forteller Heidenstrøm.

Rapportene viste ikke bare en ubalanse på scenen, men også i publikum. De fleste konsertgjestene i Fredrikstad er menn.

– Det handler om vaner og grupper som har vært etablert lenge. Målet må være å invitere nye grupper inn, sier Heidenstrøm.

Et lokalt samarbeid skulle bli starten på løsningen. Heidenstrøm slo seg sammen med bookingansvarlig ved utestedet Tæps, Linn Carina Johnsen, og prosjektleder i musikkselskapet HES, Emilie Berg Slangsvold. Sammen satte de i gang å arrangere sin første festival med kvinnelige artister i fokus, og dermed gikk Girl Power Festival av stabelen april 2022. I år gjentar de suksessen, med seks forskjellige band, i tillegg til workshops og quiz.

Ønsker ikke rivalisering

Forrige uke skrev ALTSÅ om en ubalanse i musikkbransjen, hvor kvinner er underrepresentert både i musikkproduksjon, booking og i utøvende musikk. Heidenstrøm har selv fått oppleve hvordan likestillingen ikke er der den burde være i festivalbransjen. 

– Ingenting kommer til å endre seg før vi anerkjenner det. Vi har en makt og et ansvar om å bestemme hvem som skal stå på scenen, sier hun.

Heidenstrøm synes musikkbransjen i større grad bør heie på kvinner, like mye som menn. Hun drar frem konsertplakater som eksempel, hvor man som oftest ser menn i front.

– Vi jobber i en bransje som er formet mye av menn. Både i måten man snakker til hverandre på, og ikke minst hvem som blir trukket frem, sier Heidenstrøm.

Hun understreker at folkene bak Girl Power-festivalen ønsker å vise at menn og kvinner står sterkere sammen.

– Vi kan ikke være konkurrenter i et tema som er viktig for alle, understreker Heidenstrøm. 

Nettopp derfor ønsket arrangørene en hovedvekt av kvinner på scenen under denne festivalen. For Heidenstrøm var det en stor glede i å kunne invitere No 4, som dessverre måtte avlyse en så godt som utsolgt konsert i Fredrikstad under pandemien. 

Ikke minst var det viktig for arrangør-trioen å satse på ferske, spennende artister, da de planla lineupen. De besøkte flere festivaler i forkant, og ble forelsket i Han Gaiden under Trondheim Calling. Resten av plakaten bugner av nyskapende band, som turnéaktuelle Klossmajor, indiepop-bandet Pikekyss fra Oslo, punk-bandet Hudkreft og alt-rock-bandet Off All Things fra Bergen.

– Det er ingen «jentefest»

Å arrangere en kvinnetung festival i en by hvor kvinner tilsynelatende går lite på konsert, var et modig grep. I forkant stålsatte arrangørene seg for kritikk. Kommer alle til å føle seg inkludert? Ville det komme noen på festivalen? Og vil det komme kvinner? Men til Heidenstrøms lettelse var det heller flust av positive tilbakemeldinger.

– Vi har nesten utelukkende blitt møtt med begeistring. Og under fjorårets festival var over halvparten av konsertgjestene kvinner, sier Heidenstrøm. 

Hun understreker at festivalen ikke handler om å utelukke menn, men heller er en invitasjon til å se flere kvinner på scenen.

Dere har kalt festivalen Girl Power. Hvorfor gikk dere ikke for noe kjønnsnøytralt?

– Det hadde vært fint hvis man kunne det. Vi var helt nødt til å sette det på spissen, for å få frem poenget. Navnet var for å vekke oppmerksomhet, sier Heidenstrøm. 

På spørsmål om festivalen er en «jentefest», er svaret nei.

– Vi vil gjerne slippe uttrykket «jentefest», ler hun.

– Selv om det ikke hadde vært noe negativt, det heller. Det er jo egentlig ikke noe galt med jentefest, legger hun til.

Langt flere menn enn kvinner jobber i musikkbransjen. Vil ikke kvinner nok, eller kommer de bare ikke til?

Tekst: Gunn Margit Langkaas

 

Statistikken er klar. Forsvinnende få kvinner jobber som musikere, produsenter og bookingagenter. Samtidig domineres fortsatt plakatene, scenene og podiene av menn. 

Hvor blir det av kvinnene i musikk-Norge, er det mange som lurer på. ALTSÅ har snakket med tre aktører i musikklivet om hva som skal til for å få flere kvinner i bransjen.

Spelekvinnen i blues

Vi kan begynne med festivalene. I løpet av fjoråret var 27 prosent av artistene på de 20 største festivalene i Norge kvinner, ifølge en opptelling gjort av Vårt Land. 

– Ser en festival at de har 14 menn og ei dame på plakaten, kan de si at det ikke fantes noen andre gode kvinnelige musikere, det var ingen å ta av, de var ikke der. Men disse kvinnene finnes, fastslår Spellemannsvinner i blues, Rita Engedalen. 

Men Engedalen er heller unntaket enn regelen i en musikksjanger som hovedsakelig gjester menn. Da hun vant i 2006 var hun den første kvinnelige musikeren som har vunnet i kategorien blues. Den gjeve kategorien Årets Spellemann har også et rykte for å være skjevfordelt, med kanskje enda større grunn. Siden prisutdelingen ble opprettet i 1985 har kun 6 kvinner blitt kåret til Årets Spellemann. Hvor blir det av Spellekvinnene?

Engedalen synes det bør være en bevissthet rundt det å lete etter de gode kvinnelige musikerne som er der ute, uten at det trenger å være kategorisk likevekt mellom kjønnene. Bluesartisten spiller selv mye på festivaler og forteller at hun bruker å legge merke til hvor mange jenter som står oppført på plakaten sammen med henne.

– Det er jo fordi jeg har blitt forundra over at det mange ganger er så innmari få, når jeg vet at det finnes så mange dyktige damer der ute, sier hun.

Når festivalledelsen har kommet og takket henne etter endt oppdrag, har hun takket for seg og lagt til at hun håper at festivalen neste år sørger for at det er litt flere kvinnelige musikere der. Resultatet er ofte et smil tilbake og et påfølgende svar hvor ledelsen er klar over at de burde ha flere kvinnelige artister. Engedalen følger gjerne opp med tips om gode kvinnelige musikere hun vet om, både kjente og mindre kjente.

Å få med flere kvinner, vil dessuten endre helhetsbildet av kulturen, mener artisten. Det har ikke noe å gjøre med hvem som er flinkest. Menn og kvinner er like viktige, men en dame som synger kan uttrykke ting som ikke en mannlig sanger kan, mener hun. Damer skriver kanskje om andre typer temaer enn menn gjør. De er ulike i uttrykkene og i stemmeklang. 

– Stemmen til en kvinne har annen klang enn stemmen til en mann. Det trenger vi. Samfunnet trenger det, og publikum vil ha det.

Respekt i miljøet

Som ungdom reiste Engedalen Norge på kryss og tvers sammen med Christin Lund. Duoen spilte mest coverlåter og var entertainere. Under turneene støtte duoen på en del merkelige og negative opplevelser. 

De tok hånd om alt selv; kjørte bil, rigget utstyr, spilte fem sett, ordna alt. Likevel opplevde de at stropper ble dratt i så toppene deres falt av, og at mikrofonstativer ble stukket opp under skjørtene mens de spilte. Engedalen og Lund snakket mange ganger om hvordan det hadde vært om de hadde hatt med seg menn i bandet. Da ville de blitt behandlet annerledes.

– Det ble en helt annen verden da jeg reiste rundt med eget bluesband i 1993. Da opplevde jeg en veldig stor respekt blant mannlige musikere. Det opplever jeg fremdeles, sier Engedalen.

Det er fremdeles sånn at en del kvinner blir framstilt som kun en sexy vokalist, en «syngedame». Hva tenker du om det?

– Det er veldig synd at ei jente som står med mikrofon og skal synge og har sexy klær på seg, skal bli sett annerledes på enn hvis en mann kommer i sine «sirkusklær». Det sier veldig mye om hvordan jenters seksualitet blir sett på, sier Engedalen.

– Gå ut på scenen, vær deg selv og kle deg i hva du vil! Det har vi alle rett til, sier hun.

Tror på inkludering

I 2010 fikk Engedalen Notodden Bluesfestivals Bluespris for sitt arbeid som låtskriver, sanger, gitarist og produsent i tillegg til at hun er «utrettelig i sitt arbeid med å synliggjøre de kvinnelige bluesartistenes betydning i musikkhistorien», som det het i festivalens begrunnelse.

Engedalen ler når hun hører at hun selv blir beskrevet som en pionér og svarer at hun erkjenner det på en måte, men at hun alltid bare har vært seg selv og blir glad når det kommer yngre generasjoner. Forutenom prosjekter som Damer i Blues, hvor hun sammen med kollega Margit Bakken løfter fram 1920-tallets afroamerikanske kvinnelige blues-pionéerer, jobber hun aktivt med inkludering i eget bluesmiljø. 

– Jeg tror på inkludering og å løfte frem. Det har med miljø og det å slippe inn å gjøre, forklarer hun.

Nettopp det med miljø er viktig, påpeker hun. Som ung troppet hun opp på jammer og hang i miljøer der hun traff andre som likte det samme som henne. Etter en vellykket jam på Notodden, stiftet hun bekjentskaper, og det var slik bandet Backbone ble til. Engedalen er glad for at det i dag finnes gode kulturtilbud for unge som vil prøve seg frem innen musikk.

– Er du ung jente som ikke er i noe band, oppsøk aktivt et miljø. Ikke sitt og vent på å bli invitert, råder bluesartisten.

Kvinner synger, menn leder

Selv om vi ser flere kvinner med påvirkningskraft i musikkindustrien i dag enn for ti år siden, er det likevel langt igjen til full balanse. Kvinner utgjør 20 prosent av studentene innen musikkproduksjon i 2022. Samtidig er 2 prosent av medlemmene i Platearbeiderforeningen kvinner. 

Av Spotifys 50 mest spilte låter i 2020 var 12 prosent av låtskriverne og 0,7 prosent av produsentene kvinner. Hva skal til for å få en bedre balanse?

– Jeg har null tro på at ikke jenter og andre som er underrepresentert i musikkbransjen ikke vil eller kan like mye, sier Haley Shea, vokalist og låtskriver i indie-rock-bandet Sløtface.

Shea har dedikert store deler av sitt voksne liv til å jobbe for likestilling i musikken, både på og bak scenen, blant annet gjennom likestillingsorganisasjonen AKKS. 

I AKKS har Shea vært involvert i et prosjekt som heter LOUD bandleir, hvor de jobber med å få flere jenter, ikke-binære og trans-ungdommer til å spille i band. De ser at det er viktig å tydeliggjøre gode forbilder. Blant annet handler det om å «rydde på eget kontor» for å få plass til et mangfold av stemmer.

– Det handler om å være ærlige på hvordan det ser ut på eget kontor, i eget band, i alle avdelinger innen egen organisasjon. Tenke over om du har den representasjonen du skulle ønske, sier hun.

Musikeren forteller at hun er blitt mye mer bevisst på sine egne internaliserte problemer etter å ha jobbet mye med AKKS og LOUD.

– Når man er voksen, kreves det en ekstra innsats å endre holdning. Du må stå imot forventningene om gamle, innlærte kjønnsrollemønstre, sier Shea. 

Hun tror vi trenger flere folk, særlig i autoritetsposisjon, som jobber aktivt med holdningsendringer. Det gjelder media, lærere, musikklærere, foreldre og alle som har en ung person i nærheten som er interessert i musikk. 

– Har du autoritet og en posisjon, bør du oppfordre folk som er underrepresenterte litt ekstra. Alle skal få like muligheter til å prøve, understreker hun.

Shea mener det største hinderet kvinner møter i musikkbransjen i dag er at det fortsatt er mange forventninger basert på kjønn. Forventninger om at kvinner og menn skal oppføre seg på en viss måte og interessere seg for forskjellige ting på bakgrunn av kjønn. Som at jenter synger og blir ledet, mens menn spiller trommer, produserer og er ledere. Det er ikke bare diskriminering av jenter, men også av menn, mener Shea. 

Må kvinner i bransjen jobbe hardere?

– Heldigvis funker musikkbransjen til en viss grad sånn at hvis man lager bra musikk og er en god produsent, får man oppmerksomhet for det, sier Shea og tenker seg om.

For fem år siden ville indie-rock-artisten definitivt sagt at kvinner måtte jobbe hardere for å få den samme plassen, oppmerksomheten, lønnen og respekten som sine mannlige kolleger. I det siste har hun tenkt at begrepet «å jobbe hardere» legger et ansvar på kvinner. Hun mener det egentlig ikke handler om at de må jobbe hardere eller annerledes enn sine mannlige kolleger.

Trenger miljø og møteplasser

Shea er enig med Engedalen i at det er et tap for publikum dersom ikke representasjonen i alle ledd er god nok.

– Musikk og kunst blir laget fordi det er noe mennesker trenger. Vi trenger å få historier fortalt for å leve gode liv. Når ikke alle slipper til, er det bare en brøkdel av historiene som blir representert, og det blir mindre forskjeller i det som produseres. Mangfold gjør kunsten og musikken bedre, konstaterer hun.

Selv om Shea ennå ikke har fylt 30, ser hun at den teknologiske utviklingen bidrar til at mange flere kvinner produserer og skriver sin egen musikk nå, enn da hun selv vokste opp.

Prosjektet LOUD ønsker å løfte fram og skape møteplasser for kvinnelige produsenter, ettersom dette er et svært mannsdominert yrke. Én ting er å teknisk lage musikk. Det å få musikken ut er noe annet. – Et godt, konkret tiltak er å lage møteplasser for produsenter for underrepresenterte i musikkbransjen. De kan hjelpe deg på en annen måte enn en veldig seriøs bransjevirksomhet, sier Shea.

Musikkmedias makt

Når det gjelder viktige rollemodeller, mener Shea at også musikkmedia har et ansvar for å trekke frem alle typer folk så de blir sett. En som har jobbet med nettopp denne delen av bransjen, er bookingagent og manager Anita Halmøy Wisløff. I 2015 tok hun initiativ til å samle en rekke journalister for å lage en huskeliste for hvordan man bør omtale musikk og musikkens bakmennesker i det 21. århundre. 

– Du som omtaler musikk, har mulighet til å påvirke den eksisterende ubalansen i musikkbransjen. Vær bevisst på å vise fram et mangfold, sier Wisløff. 

Hun mener at media bør være mer bevisst på at kvinner, i langt større omfang enn menn, objektiviseres og seksualiseres. Dette gjelder ikke minst i språket som brukes. 

– Spe, søt, yndig, skjør, kjølig, vever, gubbete og lignende beskrivelser bør man være varsom med. Det å vise hud er heller ikke nødvendigvis det samme som å spille på sex, påpeker hun og trekker fram et av punktene i huskelisten:

«Kjenner du en trang til å kategorisere artister som jenteband, ballerock eller kvinnelig musiker, forsøk å bytte ut kjønn med hudfarge, seksuell legning eller religiøs tilknytning. Ser det rart ut, er det rart!» 

Wisløff oppfordrer til ikke å fremstille artister som hjelpeløse, og at vi bør ta utgangspunkt i at både menn og kvinner faktisk gjør jobben selv. 

– Det gjelder å være tilbakeholden med å omtale ferdigheter som overraskende på bakgrunn av artistens kjønn, bemerker hun.

Stolt av kvotering

Det er ikke bare kvinnelige musikere og produsenter som har måttet spisse albuene for å få plass i bransjen, skal vi tro Wisløff. Bookingagenten har selv opplevd å måtte jobbe hardt for å komme inn i rekka med mannlige bookingagenter. «Helt ærlig, vi var redd du skulle bli en  groupie», var svaret Wisløff fikk som begrunnelse da hun ikke fikk jobben som booker på Studentersamfunnet i Trondheim på begynnelsen av 2000-tallet. 

To ganger hadde hun søkt på stillingen. Begge ganger var det menn som ansatte, begge ganger fikk en mann jobben i stedet for henne. 

– Jeg var kvalifisert, interessert og kunne gjort en god jobb. Det har jeg mer enn bevist i mitt virke i etterfølgende år.

I dag er Wisløff partner i All Things Live, som er Norges ledende bookingbyrå og arrangørselskap. Hun jobber fremdeles hovedsakelig som agent, og representerer artister som Girl in Red, Matoma, Fay Wildhagen, Mari Boine og Michelle Ullestad i Norge.

I 2006 ble Wisløff kvotert inn som bookingagent i Artistpartner. Den jobben hadde hun ikke hatt om det ikke var for en kvinnelig leder som ga henne innpass, mener Wisløff.

– Det er noe jeg i ettertid er kjempestolt av, fordi for meg betydde det at noen åpnet en port. Deretter handler det om å bevise at man faktisk har noe der å gjøre. Jeg ble kvotert inn én gang, ikke hver dag de påfølgende 17 år. Men noen ga meg en sjanse!

Teknologien likestiller

Wisløff har også troen på en annen avgjørende endring i årene som kommer. «By på seg selv»-faktoren har lenge hatt en selvfølgelighet ved seg. Nå ser Wisløff at det er flere veier å gå for unge artister.

– Det har vært fantastisk å følge artister som Girl in Red, som viser at det fremdeles er mulig å kjøre en linje der musikken er i fokus, og ikke kropp og likes. Marie Ulven (red.anm. Girl in Red) er et fantastisk forbilde.

Hun nevner også Susanne Sundfør og hennes legendariske «Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne»-utsagn da hun mottok prisen for årets kvinnelige artist i 2007.

Wisløff tror ikke at det nødvendigvis tradisjonelt sett har vært en bevisst handling fra mennenes side å holde kvinner utenfor. Hun synes dette er en viktig del av debatten, og det er noe hun har snakket mye med gode mannlige kolleger om. 

– Det er kanskje ikke naturlig å se seg selv utenfra før noen andre påpeker hvordan det oppleves, sier hun.

Agenten har sett en positiv endring med den teknologiske utviklingen som bidrar til demokratisering. Tradisjonelt sett mener hun det har vært et knippe gatekeepers som har hatt alt å si for at musikken kommer seg opp og frem. Disse har generelt vært menn. Nå kan hvem som helst slippe musikk til massene med et tastetrykk. Alle som vil kan produsere kvalitetsmusikk med en laptop. Etter hennes erfaring er honorarer til artister mer likestilte nå enn da hun startet som agent.

Wisløff mener at kjønnsbalansen har blitt bedre, men at utviklingen går sakte. Vi må fortsette bevisstgjøringen, mener hun, og legger til at det er et stort skritt frem, at det nå oppleves som naturlig å tenke på og snakke om likestilling i bransjen. 

– Jeg etterstreber å ha kjønnsbalanse i min egen stall, men faktum er at det fremdeles er en generell ubalanse, så vi er ikke ferdige. Jeg var én av to kvinnelige agenter i Norge i flere år, nå er vi i hvert fall 10 som jeg vet om.

– Jeg utelukker ikke at kvinnelige artister hadde fått flere spillejobber dersom vi var flere kvinnelige bookere, avslutter agenten.

Er det ingen som blir født fremover, er det ingen som kan ta vare på de aldrende som er igjen i Norge.

Tekst: Astrid Dyson

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Vi leser om eldreomsorgen. Om hun som er underernært. Om han som ikke blir dusja. Er det fordi de ikke har familiemedlemmer til å passe på dem? Hvor er barna deres, de som lovet å «ta vare på foreldrene sine når de blir gamle»? 

Kanskje disse aldrende valgte å ikke få barn. Eller kanskje de har ett eller to barn som er så opptatt av å klatre i karrierestigen eller opp Kilimanjaro, at de verken har tid eller lyst til å ta vare på sine aldrende foreldre. 

Vi leser om at fødestuer legges ned. Er det fordi vi får så få barn i Norge? At det fødes for få barn til at det er noe vits i at fødestuene holdes åpne, også i helgene?

Ensomme eldre er en bivirkning

Er du klar over at grunnen til at du er til, du som leser denne teksten, du som er statsminister eller annen minister, politiker, ansatt eller alminnelig samfunnsborger, er at en kvinne har båret deg og fått deg ut av kroppen sin?

Årsaken til at du er til burde være grunn nok til at det legges til rette for et bedre fødetilbud og barselomsorg i Norge. Ensomme eldre er en bivirkning av at det ikke fødes flere barn i Norge. Barna og barnebarna mangler. Skyldes få fødsler at man synes det er så viktig å ha stålkontroll på alt, at man ikke tar seg råd til ett eller to barn? Vi bør kanskje gi opp det nye kjøkkenet, droppe den ferien, oppussingsplanene av kjelleren, kanskje prioritere å få den kidden i stedet. Det går jo bra å være blakk og sliten?

Uansett hva man prioriterer her i verden, hvor mange barn man bestemmer seg for å lage, kan vi jo ikke føde selv hjemme i stua (jo, må man, så må man). Vi kan heller ikke restituere oss selv etter en fødsel. Vi trenger hjelp, mannskap, kvinnskap, sykepleiere, fysioterapeuter, gynekolog, jordmor, leger, ambulansepersonell og medisiner. Vi trenger oppfølging, pleie, omsorg, råd og veiledning. 

Alt henger sammen

For at du skal komme deg ut av din mors kropp, må mye til.  

For at vi skal lage flere barn, må vi også få hjelp etter fødsel. 

I Frankrike får alle kvinner som har født, ti gratis fysioterapeuttimer for å blant annet gjenopplære bekkenbunnen. Altså, samlingen av muskler som støtter organene til kvinnen, slik at hun blant annet slipper å tisse på seg når hun tar seg en løpetur, ler(!) eller nyser. Dette tilbudet er ofte essensielt for at kvinner også skal kunne nyte sex igjen. 

Alt henger sammen. Hvis Norge vil bli bedre på eldreomsorg, må Norge også bli snillere mot kvinnene som føder barna i Norge, som vokser opp og blir til de voksne. Får kvinnene bedre fødeopplevelser, flere fødestuer og hyppig, nødvendig og fortjent oppfølging før og etter fødsel – så vil hun mest sannsynligvis ha mer sex og bli oftere gravid. Hun vil også føle seg tryggere i valget om å ville bære fram et barn.

Det vil i grunn lages flere barn, og barna vil vokse opp i et land som gir kvinnene den respekten de fortjener fordi hun fødte deg, ja, eller deg. Og dermed blir man kanskje også snillere med sine foreldre. Fordi man er født i et land som forstår viktigheten av å passe på hverandre. Passer vi ikke på kvinnene som føder, blir det ingen fødsler. Og er det ingen som blir født fremover, er det ingen som kan ta vare på de aldrende som er igjen i Norge. Så banalt, skummelt og avgjørende er det. 

For en som har hatt et anstrengt forhold til kropp, kjønn og identitet hele livet, er det ekstra vanskelig å ha et yrke hvor kroppen er ens viktigste arbeidsverktøy. Men nå er skuespiller Ida Elise Broch i ferd med å tatovere på seg en rustning. 

Tekst:  MARI PARELIUS WAMMER
Foto:  XENIA VILLAFRANCA

 

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, høst 2020

Ida Elise Broch er fire år. Hun står i ballett-salen med de andre jentene fra danseklassen. Læreren grer henne hardt i håret med en kam, for å forsøke å tvinge det korte håret hennes inn i en hestehale. Det gjør vondt. Ballettskjørtet føles teit. Det å stå med beinet mot barren føles teit. Den stramme hestehalen verker. Og når hun ser ut av vinduet, ser hun guttene som spiller fotball og dødball ute. De løper og leker. «Det er så mye bedre å være gutt. Det lønner seg ikke å være jente her i verden», tenker lille Ida.   

Episoden fra den kjønnsdelte gymtimen på engelsk internasjonal barneskole i Roma, der Ida Elise tilbragte sine første tre skoleår, er et av hennes første minner, og det har satt seg godt fast. 

 – Jeg skjønte tidlig at det ikke var greit å være slik jeg var.

Hun beskriver seg selv som en skikkelig guttejente, et uttrykk som fortsatt brukes om jenter som foretrekker ting som oftest blir assosiert med guttelek. 

– Jeg ville være en liten gutt. Eller, jeg var en liten gutt i barndommen. Jeg måtte gå med skjørt og kjoler selv om jeg ikke ville. Jeg ville ikke ha på meg kjole på julaften, men dress og Mario-sko. Det høres overfladisk ut, men klær og stil har så mye med identitet å gjøre. Det at du kommuniserer noe annet ut enn sånn du føler deg inni, det er veldig frustrerende. Jeg ønsker ikke å snakke ned foreldrene mine, for det var en annen tid. Hadde det vært nå, hadde jeg sikkert fått friheten til å leve det ut, kanskje til og med skiftet kjønn. Men om jeg hadde fått mer oppbacking da, og dermed hatt større selvtillit og tro på meg selv, så hadde jeg kanskje klart å stå mer for hvem jeg er senere, sier hun.   

Det har gått tolv år siden Ida Elise ble kjent for oss gjennom rollen som Katrine i Mannen som elsket Yngve. I 2015 vant hun Gullruten som beste kvinnelige skuespiller for rollen i NRK-serien Lilyhammer, og i fjor ble rollefiguren Johanne hovedrollen i det som er den første norske Netflix-serien i historien; Hjem til jul, sett av svimlende 30 millioner mennesker. 

Vi sitter på kafeen Godthåb, en vegansk bar- og kafé på Grønland, i nabolaget Ida Elise har bodd i de siste ti årene. Hun beskriver den koselige kafeen som bonushjemmet sitt, og er på fornavn med alle. Og kanskje er det derfor hun har foreslått at vi skal møtes nettopp her. Fordi det kan gi trygghet i en situasjon hun egentlig er ganske ukomfortabel i. Ida Elise er skeptisk til journalister, og forklarer det med at hun er blitt brent for mange ganger. Ting er tatt ut av sammenheng, og hun er blitt misforstått. På forhånd har hun skrevet og sendt meg flere sider hvor hun forsøker å forklare hva som er viktig for henne å få sagt. Men når vi er ferdig her i dag, skal hun gå hjem og gruble over det vi har snakket om, hvordan hun formulerte seg, og engste seg for hvordan teksten blir til slutt. For hun føler at hun har noe virkelig viktig å si.  

Det skal handle om kropp. Identitet. Og om et titalls tatoveringer spredd utover en kropp som i tillegg til å være noe helt privat, også er arbeidsverktøy og kontor.  

Vanskelig forhold til kroppen  

Ida Elise er i en alder av 33 år endelig i ferd med å tilpasse seg sin egen kropp. Noen vil kanskje mene at metoden er dramatisk. Men for skuespilleren er det høyst nødvendig. 

Hun forteller, nesten i en bisetning, at hun har hatt spiseforstyrrelser. Vil ikke at det skal ta stor plass, og er redd for at det skal ende opp som en «synes synd på meg»-sak. Men for Ida Elise er dette en del av fortellingen om hvor forholdet til egen kropp kommer fra. 

– Jeg kunne ønske noen fortalte meg hva som skjer med kroppen når du slutter å spise. At det er ting som blir ødelagt for alltid. Så jeg skulle gjerne ikke ha gjort det på den måten, det har fått konsekvenser senere. Jeg har hatt vanskeligheter med å se på kroppen min og være fornøyd, sier hun. 

Da hun kom i puberteten, la hun på seg ganske mye, som mange tenåringer opplever i årene hvor kroppen endrer seg. Foreldrene til Ida Elise skilte seg omtrent samtidig, og over en sommer gikk hun mye ned i vekt. Selv tror hun det handlet om å få kontroll på noe. 

– Jeg vet hvordan det er å være så sulten at du våkner og skjelver. Uten at det går over. Jeg mistet mye underhudsfett som jeg ikke får tilbake, noe som gjør at jeg føler meg veldig transparent. Og jeg fryser veldig lett. Men, det er en erfaring å ha med seg, det også.

Ida Elise velger seg ordet bluferdig når hun skal beskrive hva hun synes om å kle av seg for andre. Yrket som skuespiller gjør at hun dermed ofte må gå på akkord med seg selv. 

– Rett etter Teaterhøgskolen hadde jeg en rolle hvor jeg spilte en veldig grenseoverskridende person. Jeg skulle for eksempel hoppe rundt blant publikum med puppene ute. Jeg hadde sterk motstand mot det, og laget et lite helvete for både forfatteren av stykket og regissøren. Men til slutt ble det vurdert som «kunstnerisk forsvarlig», som man kaller det. Men jeg tar den kampen. Kroppen min er hellig, ikke sant. Den er bare for Kim (samboeren, red.anm.). Men så har jeg et yrke hvor jeg må bruke kroppen min veldig. Det er rart, og kjempevanskelig. Hvis du er en ung, kvinnelig skuespiller som er litt pen, så blir du avkledd. Puppene mine har vært altfor mye på film! 

Hun mener det bør være en selvfølge at skuespillere og produksjon skal snakke gjennom nakenscener på en ordentlig måte på forhånd, men opplever at det ikke alltid er sånn. 

Jeg har gjort roller som fremdeles finnes i meg, og som plutselig dukker opp. Jeg adopterer tankesett og fakter, og tar med meg noe av det videre. 

– Det har vært ganger hvor jeg har måttet etterspørre de samtalene, og fått høre at jeg bare må «bjuda på» litt. Da har jeg spurt meg selv om jeg er skuespiller eller prostituert, for kroppen min skal jeg ikke få ha kontroll over! Jeg synes man skal være litt forsiktig med når man skal se noens pupp og tiss og rumpe. Jeg elsker jobben min, men det er sånne ting som gjør at jeg har lyst til å slutte med alt, og starte en hundebarnehage, eller noe sånt. Men jeg har blitt flinkere til å si fra med årene. Det kommer litt med erfaring òg, at en ikke finner seg i bullshit lenger, men blir mer selvstendig og vet hva man er verdt. Det er godt. 

Det krever mot å tørre å ta sin plass og være seg selv, skriver Ida Elise til meg før vi møtes. Hun beskriver livet til nå som en konstant leting etter hvem hun egentlig er. Den prosessen blir ikke enklere av å jobbe som skuespiller. 

– Jeg har gjort roller som fremdeles finnes i meg, og som plutselig dukker opp. Jeg adopterer tankesett og fakter, og tar med meg noe av det videre. Jeg føler meg sammensatt av mange ulike folk, og det gjør meg veldig forvirret. Når jeg er ferdig med en rolle, kan jeg oppleve en minikrise fordi jeg har vært den andre personen så lenge. Da vet jeg ikke lenger hva jeg skal ha på meg, for jeg har helt glemt min egen stil. Det gir en skikkelig identitetskrise, og det er det vanskelig for meg å finne ut av.  

Tatoveringene er et skjold 

Løsningen har vært å gi seg selv lov til å tatovere seg. Bestemme over sin egen kropp. Eie seg selv.

Nå er det tatoveringene som gjør at Ida Elise kan se seg i speilet og synes at kroppen er fin. Som gjør det lettere å gå i bikini på stranda, uten å føle seg naken. Som gjør at hun liker håndleddet sitt, beinet sitt, armen sin. Hun har hatt lyst til å ta tatoveringer lenge. Synes det er fint og kult. Men fordi det er forventet at hun som skuespiller er så «ren» som mulig, så har hun vært flink pike, ventet, og akseptert at det ikke er forenlig med å kunne lykkes som skuespiller. 

– Det har jeg gitt faen i nå, kan du si.

Hun ler.  

– Jeg har fått høre at det kan gå utover jobben min, og det er veldig synd. Argumentet er at jeg skal kunne spille alle typer personer, men det er ikke lenger bare outlaws som har tatoveringer. Det kan jo være med å gi dybde til en karakter også. Og at tatoveringene utelukker roller i historiske dramaer, det er ikke så farlig. De rollene får jeg ikke uansett, hehe.  

Samtidig understreker hun flere ganger hvor glad hun er i jobben sin, og hvor gjerne hun vil fortsette som skuespiller. Men hun vet at tatoveringene gir en grunn til å ikke caste henne. 

– Veldig ofte står det mellom meg og en annen. Og tatoveringene kan være grunnen til at det ikke ble meg. Men, hva skal jeg si, jobben er kjempeviktig for meg, men det betyr samtidig ikke hele verden lenger heller. Før var det å bli skuespiller det viktigste av alt. Men jeg har andre ting i livet òg, så jeg skal klare meg helt fint. Jeg er mer opptatt av at jeg skal være fornøyd med meg selv og kroppen min, og ikke trenge å gå på akkord med meg selv. 

Hun snur håndflatene opp, og viser frem puslespillbiten på innsiden av det ene håndleddet. Den første tatoveringen. Drar hun opp ermene på hettegenseren, kommer det flere til syne. Den venstre armen er dekket av en stor tatovering fra håndleddet og nesten opp til albuen, det som kalles en half sleeve. 

Akkurat den har allerede gitt henne problemer. De som har sett første sesong av Hjem til jul, husker at den slutter med at Johanne åpner en dør. Når sesong to skulle filmes, og de skulle starte akkurat der de slapp, så armen som åpnet døren plutselig helt annerledes ut. 

– Det er det mest rampete jeg har gjort på jobb noensinne. Men jeg fikk tatoveringen gratis og klarte ikke å si nei. Det koster jævlig mye å ta tatoveringer. Jeg var litt redd da jeg skulle møte på jobb, men jeg må si at Per-Olav (Sørensen, regissør, red.anm) tok det veldig bra. Jeg tror han ble overrasket selv over hvor bra han tok det, hehe. Jeg er litt fornøyd med at jeg har gitt folkene jeg jobber med, den utfordringen. I vår bransje skal en være så innmari glad og takknemlig for å få jobb i det hele tatt, du er prisgitt alle andre hele tida. Jeg orker ikke å være så flink pike lenger. Men, det skjer ting i sesong to som er en direkte konsekvens av den tatoveringen. 

Utenfra kan det være vanskelig å forstå at det å gjøre noe med det ytre, kan fikse det indre. Men det gjør det for Ida Elise. 

– Ja, det gjør det. Men det er jo også sånn med stil og klær, du kommuniserer ting du har inni deg ved å ta på deg den eller den genseren. Og vi forandrer oss jo hele tiden, tar piercinger eller farger håret. Men det er fint å se meg i speilet og gjenkjenne det jeg har inni meg utenpå. Føle at det samsvarer, sier hun.   

– Synes du det er forskjell på å forbedre selvtillit og selvfølelse ved å tatovere seg slik du gjør, og det å ta silikon i puppene, eller fikse på nesa? 

– Nei, det går vel på mye av det samme. Jeg tenker at hvis du er skikkelig plaget, og har gått hele livet og tenkt at det er et problem, så skal du få lov til å gjøre noe med det. Det er din kropp! Men jeg tror jo at det er komplekser som går dypere enn den nesa eller de puppene. Og at det hadde vært best om man klarte å være fornøyd slik man er. Og det må jeg si, jeg synes det er en forskjell på om du gjør det for din egen del, slik som meg, eller om du tar store silikonpupper fordi du ønsker å være et sexsymbol og få menns oppmerksomhet. 

Hun har etter hvert fått ganske mange tatoveringer. Hun beskriver det som avhengighetsskapende. 

– Men jeg har en plan. De som er veldig synlige, må kunne passe flere roller. Det må være abstrakte ting. Jeg kunne ikke tatovert «Ida» på brystet, liksom. Så tatoveringene mine blir et kompromiss mellom å ikke ha noen og noe som kan fungere på jobb. Jeg skulle gjerne hatt en i nakken, for eksempel, men det går ikke. Og jeg må gi meg snart, jeg vet det. 

Ikke opptatt av kjønn

Selv om Ida Elise drømte om å være en av gutta da hun var liten, er hun lite opptatt av kjønn i dag.

– Når jeg ser meg selv i speilet, så ser jeg ikke noe kjønn. Det høres rart ut, men jeg tenker at jeg er et «det». Noen ganger føler jeg meg fortsatt som den lille gutten, andre dager føler jeg meg veldig jentete. Det er flytende. Men jeg trenger ikke å låse meg til det ene eller det andre. Det er så banalt at det skal ha noe å si, om du er mann eller dame. Men jeg må forholde meg til det likevel. 

Hun er for eksempel sikker på at hun ville hatt et annet handlingsrom dersom hun var mann. 

Når jeg ser meg selv i speilet, så ser jeg ikke noe kjønn. Det høres rart ut, men jeg tenker at jeg er et «det». Noen ganger føler jeg meg fortsatt som den lille gutten, andre dager føler jeg meg veldig jentete. Det er flytende. 

– Det er mange flere roller til menn. Og når jeg skal forhandle om lønn, så hender det at jeg tenker på broren min, Nicolai (Cleve Broch, red.anm). Han er eldre og har lengre erfaring enn meg, så det er ikke egentlig naturlig å sammenligne seg med ham, men det hender jeg spør meg selv om de ville turt å komme med dette tilbudet til Nicolai. Og hva hadde han svart da? Det er mannlige skuespillere som nekter å gjøre intervjuer, og så er det greit fordi han er så dyktig. Det er det få damer som kommer unna med. Kan ikke jeg også få si «jeg er Ida Elise Broch», og så skjønner folk at jeg ikke gjør hva som helst? 

For Ida Elise er det å våge å være seg selv, blitt hennes kvinnekamp.  

– Jeg har følt meg som en dårlig feminist fordi jeg ikke har rukket å gå i tog, eller har manglet en egen kampsak. Men jeg mener det er feministisk å gi meg selv retten til å være meg selv. Og ved å tillate andre det samme. Man er så sterk og så modig, og står i så mye motgang bare i kraft av å være kvinne. 

Kvinnene hun føler mest tilhørighet med, er de homofile mennene i RuPauls Drag Race, et amerikansk talentshow hvor målet er å finne Amerikas neste drag queen.  

– Jeg kjenner meg igjen i folk som er annerledes, og som på en eller annen måte har kommet ut av skapet i løpet av livet. Jeg føler meg litt som en homofil mann inni meg. Det jeg liker så godt med RuPauls Drag Race er at de feirer hva det vil si å være feminin, og hva det er å være kvinne, på måter jeg ikke har sett før. Det krever mye mot å tørre å være seg selv hundre prosent. Jeg er på ingen måte i mål. Men nå har jeg funnet en ting som er MEG. 

TAKK TIL: Kirstin Heggestad Bræin for utlån av bolig til fotografering.

En sint kvinne passer ikke inn i forestillingen av hvordan kvinner er. Så hvor skal kvinnene gjøre av sinnet sitt?

 

Tekst: Marte Bjørgum og Kjersti Nedreskår
Foto: Maria Remøy/VISUELLA

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 8, sommer 2021

Hjemme hos forfatter Ann Helen Ingebrigtsen drar katten seg på gulvet. I utsikten fra stuevinduene bader Sunnmørsalpene i kveldssola, og natta skal snart bre seg over jugendbyen Ålesund. Ann Helen viser oss debutboka si Sinne, en ungdomsroman om Synne som har diagnosen ADHD. 

– Jeg ønsker å redusere stigmatisering og skape mer kunnskap om diagnosen og om sinte jenter. Det er typisk at jenter med ADHD blir diagnostisert mye senere enn gutter. Hos jentene kan symptomene ligne mer på angst og depresjon enn den stereotype oppfatningen man har om ADHD; den om at man «må» være motorisk urolig, sint eller hyperaktiv. Dessuten er det meste av forskningen på ADHD gjort på gutter, derfor oppdager man ikke alltid like fort diagnosen hos jenter, forklarer hun. 

I boka Sinne blir vi kjent med Synne som får noen kraftige sinneutbrudd og må lære seg å regulere følelsene.

– Ofte er sinne knyttet opp mot diagnosen, og det kan også kjennes sårt for jenter som har ADHD at følelsen sinne ikke er mer normalisert. Når du i tillegg har ADHD, kan du bli ekstra stigmatisert som sint jente. Også omvendt er det stigmatiserende for sinte jenter som ikke har ADHD å bli hobbydiagnostisert med diagnosen bare fordi man fyrer, sier Ingebrigtsen.

Taper status 

– Hvis du er kvinne og er sint, vil folk straffe deg, sier den amerikanske forfatteren Soraya Chemaly. Hun skriver om det hun kaller «kjønnsabsurditet»: Kvinner over hele verden er lei av å bli fortalt at sinnet deres er en svakhet, feilplassert, patetisk, skingrende eller tullete, skriver hun. I hennes bok Rage Becomes Her spør hun hvorfor kvinner ikke har lov til å bli sinte på lik linje med menn.

– Forskningen er klar, forklarer Chemaly:

– Når kvinner enten viser sinne eller viser tendenser til å bli sint, så mister de troverdighet. De taper status. De taper selvsikkerhet.

– Ja, det er noe sterkt med de sinte jentene, de ville og voldsomme jentene! Det er ladet, kraftfullt og farlig, sier forfatter Gro Dahle. 

– Det har større sosial aksept å bli lei seg eller trist, virker det som. De som er lei seg eller triste, får trøst og kos. De som er sinte, får kjeft. Det gir læring; jentene lærer å holde tilbake sinnet. De som ikke klarer å kontrollere seg, faller nok kanskje utenfor sosialt, eller får rollen som «den sinte». Jeg tror at jenters sinne og utagering blir møtt med større forundring og bekymring enn tilfellet er for guttene. 

Store kjønnsforskjeller

Da Gro Dahle på 1990-tallet reiste rundt i Norge på skolebesøk med flere av bildebøkene sine, oppdaget hun noe interessant. 

– På skolebesøkene snakket jeg om sinne i over 1200 klasser, og spurte hva barna gjorde og sa når de ble sinte. Det som forundret meg, var at det var store kjønnsforskjeller på hvordan de reagerte på spørsmålet. Mange av jentene gjemte seg i håret, bak bøkene, bak gardinene og ble borte, men ingen av guttene reagerte slik, forteller hun.

Svarene var også forskjellige. Guttene fortalte at de pleide å rive i stykker, sparke og slå, lugge, bite, ødelegge og knuse når de ble sinte. 

– Mens jentene sa at de kunne rydde på rommet, legge seg under dyna, legge seg til å sove, gå tur med hunden eller gjøre lekser, sier hun, og legger til at på småstedene var kjønnsrollene ikke like synlige. 

Hun mener at det er større rom for å være seg selv på små plasser.

– Der får elevene i større grad rom til å være enkeltindivider, og det er mer akseptert å være annerledes. På store skoler skiller en sint jente seg ut fra de andre blide, snille, kontrollerte jentene. Jeg brukte denne observasjonen som forskning til bildeboka Snill som ble utgitt i 2002, forteller Dahle. 

Ekstremt snill pike

Boka Snill handler om en jente som blir så stille, så snill og pliktoppfyllende at hun til slutt blir borte; hun forsvinner inn i tapetet. Da blir hun så sint at hun sprenger seg ut av veggen, ut av tvangen, ut av rollen som flink pike. Hun tillater seg selv til slutt å bli sint. Dahle forteller at boka Snill i stor grad handler om henne selv og hennes oppvekst som enebarn i en familie hun tenker på som konfliktsky, men med høye krav. Hun var en ekstremt snill pike.

– Jeg var – og er – konfliktsky, snill, pliktoppfyllende og blid uansett hvordan jeg har det inni meg. Som voksen er jeg veldig redd for sinte kvinner og menn.

Da Dahle var liten, tenkte hun at det ikke var lov til å være sint, sur eller morgengretten. Hun følte at hun måtte være blid for å fortjene fars og mors kjærlighet. 

– Kjærlighet var ikke noe jeg bare fikk, det var noe jeg følte at jeg skulle gjøre meg fortjent til. Jeg skulle ikke grue meg, bekymre meg eller være redd. Vi hadde en bildebok som het Sippeguri, og det var slik jeg oppfattet det, det verste man kunne være. Jeg ville ikke være sippeguri, for et slikt barn oppfattet jeg det som om ingen likte. Dermed lærte jeg meg opp til å smile, og jeg har alltid smilt siden. Spesielt i situasjoner hvor noe var leit, var det desto viktigere å smile.

Av alle bildebøkene mine, mange av dem skumle for voksne, er det bare Snill barn blir redde for. Boka med den sinte jenta.

Dahle får tilbakemeldinger om at barn opp til femte klasse blir redde når de leser boka Snill.

– Av alle bildebøkene mine, mange av dem skumle for voksne, er det bare Snill barn blir redde for. Boka med den sinte jenta.

Med bildeboka Sinna Mann, derimot, hvor de voksne blir redde, ler barna. «Fordi han ser så dum ut», sier de. «Fordi han oppfører seg som en unge!» forteller Dahle.

– Jeg tenker at i voksenverdenen er det omvendt; der er det den voksne mannen som er farlig, sinte kvinner blir ledd av.

Drukner i forventninger og krav

Når Gro Dahle skriver om en sint jente, blir barna redde, for det er ikke sånn det skal være. Så hva skjer når jenter kjenner på sinne? Mange skammer seg og føler at de tar for mye plass og lager drama. Noen føler seg misforståtte og blir triste og deprimerte. Det sistnevnte bekrefter psykolog Per Are Løkke i Tidsskrift for Norsk psykologforening.

– Det hviler et stort press på dagens unge jenter. De nærmest drukner i forventninger og krav, samtidig som de slåss mot forestillinger om at de ikke er pene, smarte og snille nok, sier Løkke. 

Han mener at jenter har vokst opp med et mantra om hvor viktig det er å være positive, og at alle muligheter ligger åpne. 

– Da blir symptomene som oppstår i kjølvannet av alle kravene, oppfattet som en feil ved dem selv, forklarer Løkke.  

Løkke skriver videre at grunnproblemet ikke består i å forandre negative tanker til positive, men i å forandre retningen på raseriet: 

– Det er en gammel historie at vi liker positive jenter best, at kultur og samfunn ikke har plass til sterke jenter med en frigjørende negativitet og et levende raseri. Men raseriet er der. Og kanskje har vi alle noe å lære dersom vi kan lytte til hva jentene forsøker å fortelle oss? mener han.

Passiv-aggressive, flinke piker

Tilbake i Ålesund har Ann Helen Ingebrigtsen funnet seg til rette på gulvet med katten. Hun er lærer på videregående skole, og forteller at det ikke er så mange jenter som brenner av sinnet sitt der.

– Forventningene til jenter fra vi er ganske små, er at vi skal være stille og flinke piker. Samtidig får guttene brøle mer, hyle og snakke høyere. Mange jenter holder sinnet inni seg, og blir sure, passiv-aggressive og irriterte. Mange av jentene på videregående viser sinne gjennom kommentarer eller utfrysning på sosiale medier, sier hun.

Vi er redde for å såre andres følelser, og vil gjerne unnskylde oppførselen vår etterpå. Har du noen gang hørt en mann gå rundt med dårlig samvittighet og si «unnskyld, håper du ikke ble lei deg for at jeg ble sint!» etter en diskusjon på jobb? 

Ingebrigtsen sier man må eie sitt eget sinne for å gjøre noe konstruktivt med det. 

– Å holde følelsene inni seg er ikke det samme som å kontrollere dem, sier hun. 

Selv kan hun bli rasende, men kun innenfor husets fire vegger.

– Sinnet mitt kommer ut der jeg er trygg. Jeg er en skikkelig kruttønne, og kan virkelig smelle. Men ikke foran andre enn mannen min, sier hun. 

Sinne er skamfullt 

Ingebrigtsen mener at mange er tillært konfliktsky. «Gutter er gutter» og får være så sinte de vil uten konsekvenser, mens kvinner ofte bærer ansvaret for den andres følelser etter at vi har vært sinte. 

– Vi er redde for å såre andres følelser, og vil gjerne unnskylde oppførselen vår etterpå. Har du noen gang hørt en mann gå rundt med dårlig samvittighet og si «unnskyld, håper du ikke ble lei deg for at jeg ble sint!» etter en diskusjon på jobb? Ingebrigtsen rister på hodet. 

Som lærer bruker Ingebrigtsen mye tid på å anerkjenne elevene og hele deres følelsesspekter. Jenter har ikke like god trening som gutter i å vise sinne, og kanskje det er derfor tårene kommer raskere hos sinte kvinner enn menn, tror hun.

– Kanskje er det fordi vi skammer oss over å være sinte, så sklir sinnet over til tårer og følelser om at vi ikke er bra nok. Menn har trent mye mer på å være sinte enn oss, sier Ingebrigtsen. 

Valider sinnet

Anne-Lise Juul Haugan er spesialist i nevropsykologi. Hun har tidligere jobbet ved BUP sitt nevroteam ved St. Olavs med utredning og behandling av barn og unge med utviklingsforstyrrelser. 

– Det er helt klart vanskeligere å være sint jente enn å være sint gutt. Det er mer stigmatiserende, og sinne blir sett på som en mer maskulin reaksjon. Det er mer akseptert at en gutt er sint enn at en jente er det, og sinte jenter kan bli litt upopulære; de blir «den udetonerte bomben som er emosjonelt ustabil», sier hun og fortsetter: 

– Ofte får sinte jenter merkelappen guttejente. Og siden mange med ADHD sliter med følelsesregulering, kan stigmatiseringen og misforståelser av sinne sitte løst. 

Haugan sier det er viktig å validere følelser slik at den andre føler seg respektert. «Nå ser jeg at du er sint, hva handler dette egentlig om?» er en tilnærming som bekrefter følelsen. 

– Vi har ulike forventninger til gutter og jenters oppførsel. Gutter ser vi har mer temperament biologisk og er mer urolige, men vær klar på at barna er ulike innad i jente- og guttegruppen også. Gutt eller jente; det viktigste er at man møter sinnet på samme vis, understreker hun.

Sinne forbindes ofte med mye depressivt hos jentene. Unge, sinte jenter føler seg mislykket og misforstått, og det kan bikke over i selvskading når man ikke klarer å regulere følelsene. 

Samtidig mener Haugan at dersom en jente er veldig mye sint og skiller seg fra normen, er det oftere et symptom på at de strever med noe de trenger behandling for.

– Sinne trenger ikke være ADHD. Årsakene til sinne kan være mange og er ofte sammensatte. Mange av de sinte barna og ungdommene sliter med lavt selvbilde, noen føler seg misforstått eller urettferdig behandlet, noen strever med sosiale relasjoner, noen har vansker med å regulere følelsesuttrykket sitt og noen har det vanskelig hjemme.

Vender raseriet mot egen kropp og psyke

For 70 år siden utga Simone de Beauvoir klassikeren Det annet kjønn. For henne handlet selvskading om et umulig raseri. Den unge jenta hadde ikke samme mulighet som gutter til å gjøre opprør mot faderlig autoritet og verden. De Beauvoir knyttet selvskadingen til et innadrettet raseri. Selvskadingen skapte en væremåte preget av sadistiske selv-angrep; «å gå løs på og håne og pine den kroppen som er dømt til å underkaste seg», skriver hun. 

Haugan sier at de jentene som er veldig sinte, ofte har mye smerte inni seg, og får det veldig vondt etter et sinneutbrudd.

– Sinne forbindes ofte med mye depressivt hos jentene. Unge, sinte jenter føler seg mislykket og misforstått, og det kan bikke over i selvskading når man ikke klarer å regulere følelsene. Risping, kutting; jentene vender sinnet innover og skader seg selv.

Der er det stor forskjell på jenter og gutter, sier Haugan. Jenter har større overvekt når det kommer til depresjon, mens gutter oftere får problemer med rus og adferdsproblematikk.

– Når det gjelder ADHD, har lærere tradisjonelt vært flinkest til å fange opp de urolige barna. De aller fleste assosierer ADHD med motorisk uro og hyperaktivitet, men de utgjør bare en liten undergruppe. Spesielt jenter har mye indre uro. Det vil si at det ofte kan være svært vanskelig for en lærer å fange opp behovet til en sint jente, mener Haugan. 

Psykolog Per Are Løkke forklarer i Tidsskriftet for Den norske psykologforening at den tradisjonelle kvinnerollen har vært designet rundt kravet om å være åpen og mottakelig for omverdenens behov og forventninger. 

– Diagnosekulturen vi har i dag, kan være med på å skjule omkostningene ved det den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera kaller «den nye lydighetens verden»: Den nye lydigheten viser seg gjennom plikter, mestring, flinkhet, snillhet og kroppsidealer, sier Løkke.

Jeg trodde helt oppriktig det var noe galt med meg som ble kategorisert som en av guttene fordi jeg noen ganger lagde mer lyd enn de andre jentene. Jeg synes det er et tullebegrep; jeg var jo Ann Helen.

Jentene får diagnoser som spiseforstyrrelser, depresjon og utmattelse, og Løkke spør seg om kanskje det epidemiske selvhatet vi ser hos dagens jenter, er et uttrykk for at kulturen fremdeles undergraver deres rett til å ha egne grenser.

Hovedpersonene i bøkene til Linnea Myhre, Erica Löfström, Sylvia Åkerman og Gine Cornelia Pedersen tar alle en stor plass i verden gjennom sitt raseri, en plass som tidligere var forbeholdt unge menn. Løkke tror dette raseriet representerer et frigjørende potensial, men at det fremdeles fort kveles av familie, kultur og samfunn.

– Når jentene ikke finner legitime steder å rette raseriet mot, blir den eneste muligheten å vende raseriet mot sin egen kropp og psyke, skriver Løkke.

Sinne som sprengkraft

I Ålesund har sola gått ned bak fjellene som nikker med de hvite hattene. Datteren til Ann Helen Ingebrigtsen, Runa, slår seg ned på gulvet sammen med oss.

– Den er litt hissig, liker ikke så godt å bli klappet på magen, sier Runa og får et bekreftende klaps fra katten.

Som barn fikk Ann Helen Ingebrigtsen høre at hun var en «guttejente» fordi hun var den eneste som måtte på gangen med guttene som hadde bråket.

– Jeg trodde helt oppriktig det var noe galt med meg som ble kategorisert som en av guttene fordi jeg noen ganger lagde mer lyd enn de andre jentene. Jeg synes det er et tullebegrep; jeg var jo Ann Helen.

 

Kulturguide uke 10: 

I denne snille guiden har vi samlet det ferskeste av kunst, kultur og kvinneskapte skatter.

Kulturtips der du bor? Tips oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Tekst: Frida Andersen

Musikk

Synne Vo med sin første EP
EP-en «MVH» er nostalgisk og futuristisk på samme tid. Synne Vo har sluppet sin første EP, og er klar for turné. Å lage originale tekster med det knappe, norske ordforrådet er en helt egen, unik kunst. Slenger du nynorsk fra Gudbrandsdalen inn i den miksen, blir det en pop-blanding vi ikke visste vi trengte. Vi gleder oss til å danse til «Danse» og grine på jenterommet til «Hei, ka gjer du?». Første sjanse får du på Rockefeller fredag! Turnédatoer finner du her.

 

«If You Don’t» – IMERIKA
IMERIKA (Erika Dahlen) fra Trøndelag er ute med ny singel! 26-åringen har vært med i MGP og er et spennende tilskudd til musikk-Norge. «If You Don’t» er en dramatisk, mektig og håpefull låt. Et utopisk spor det er lett å relatere seg til.

 

 

 

 

Singel «Psykopat» – Myra Granberg
Svenske Myra har siden 2015 skrevet poplåter om folk hun enten er sure på eller glad i. «Psykopat» er ikke noe unntak. En hevngjerrig, humoristisk låt om det å ville være alene. Den er gjennomført fengende. Det er bare å glede seg til EP-slipp i april.

 

 

Film/Serie

Intimprodukter i et apokalyptisk drama
Serie, HBO
«The Last of Us»

16 januar slapp HBO spenningsserien «The Last of Us», basert på Naughty Dogs zombiespill med samme navn. Ny episode slippes hver uke. Vi møter verden 20 år etter et utslettende virus, hvor det er mennesker vs. zoombier. De skumleste menneskene i filmen er likevel eldre, hvite menn, og helten er tenåringsjenta Ellie. Vi skal ikke røpe for mye! Men et friskt pust var å få se problemstillingen menstruasjon møter apokalypse og dens manglende tilgang på intimprodukter. Vi blør uansett og det er derfor tilfredsstillende å få se en mens-kopp i beste sendetid. 

 

Litteratur

Boksamtale om «Brød og melk»
Hvor: Deichman Bjørvika
Når: 21. mars
Fri inngang

Svenske Karolina Ramqvists nye roman har fått overveldende god kritikk i svenske medier. 8. mars ble boka lansert på norsk. I «Brød og melk» følger vi en liten jentes besettelse av mat, mens vi samtidig får innblikk i relasjonen hun har til sin mor og mormor. Hva går i arv? Det er en sterk fortelling om oppvekst, morsroller og kvinnekamp – med maten som omdreiningspunkt. 21. mars kommer forfatteren til Oslo for å møte Linn Ullmann i en samtale om mat, minner, oppvekst og morsroller. Arrangementet er gratis, men vil du være sikret plass må du ha billett. Mer informasjon finner du her. 

 

Malin Nesvoll: «Brønsj o’clock»
Mars 2023
Kagge

Hvorfor invitere vennene dine på dyr restaurant når du kan lage brunsj hjemme, til en brøkdel av prisen?Influenser Malin Nesvoll gir ut kokebok! Oppskriftene kan brukes uavhengig økonomi og bosted. Boka er et friskt, inkluderende pust i en verden av kompliserte matretter, dietter og råd. Det resonnerer godt med det generelle inntrykket Nesvoll har gjort på omverdenen. Hun er en dyktig og genuin innholdsskaper, og kokeboka understreker dette. I tillegg får du søte hobby-tips, for eksempel hvordan du kan lage en duk av billig stoff som du har liggende hjemme. 

 

 

Ia Genberg: «Detaljene»
2023
Forlaget Oktober

Kan et elsket menneske virkelig forsvinne? Og hva skjedde egentlig med alle de flyktige relasjonene som en gang betydde alt? Svenske Ia Genbergs roman «Detaljene» er endelig ute på norsk. NRK kalte den for 90-tallets generasjonsroman. For Dagbladet var boken det vakreste anmelderen hadde lest på lenge. Den har mottatt strålende kritikker i svensk media. «Detaljene› er en øm og reflektert skildring om relasjonsproblematikk – med fokus på nettopp detaljene. Og det er i detaljene vi blir forelsket i denne boka. Medmenneskeligheten skinner sårbart gjennom og ordene i romanen sitter igjen lenge etter du har lagt den fra deg.

 

Bra greier som skjer i Oslo i helga

 

«De som gikk foran» – Transsamtaler på Elsker
Hvor: Elsker
Når: Fredag 10. mars kl. 20.00-21.00.
Dørene åpner: 18.00
CC: 50/100.-

Daisy Sælen Hafstad, Kristine Marie Jentoft, Luca Dalen Espseth og FRI Oslo og Viken inviterer til en serie transsamtaler på Elsker! Dette i forbindelse med forarbeidet til en mulig bokutgivelse om den norske transhistorien. Denne fredagen inviteres den eldre garden transpersoner til å dele sine historier med publikum. Arrangementet finner du her.

 

Vintagemarked på Kulturhuset for 65. gang
Hvor: Kulturhuset
Når: Lørdag 11. mars kl. 12.00-17.00

The Fashion Archives er Oslos største innendørs vintagemarked. Nå åpner de dørene for 65. gang! Arrangørene er kjent for kvalitetsplagg i varierte merkevarer. Prisene er rimelige, DJ-en er alltid blid og det er alltid noe godt å få i glasset. Arrangementet finner du her.

 

 

Møtepunkt for planteelskere – åpningsshelg på Stikling
Når: 18. mars 12:00
Hvor: Stikling, Grønland 

I nyoppussede lokaler fyller Stikling sjappa si med ferske planter og stiklinger og kvalitetspotter. I tillegg har de en egen kunst-avdeling, med keramikk, plant-sleeves, prints og lys. Ta turen for forundringsposer, kaffe og bakst.Hold øynene åpne for kommende workshops i den grønneste sjappa i Gamle Oslo. Arrangementet finner du her.

Kulturguide – 8. mars-spesial:

Sjekk ut ALTSÅs guide til kvinnedagen! Forbered deg til markeringen i Oslo eller plukk med deg nyttige kulturtips uavhengig av hvor du befinner deg i landet. 

Tekst: Frida Andersen

Obs! Bla deg ned for å finne en kronologisk rundttur av frokostseminar, panelsamtaler, quiz, DJs og annen snacks i Oslo.

 

Fersk musikk

 

Sliteneliten med nytt album
Hva: «Me kan’kje sei nei te da som e bedre». Albumslipp
Hvem: Sliteneliten
Når: 8. mars

Som et bidrag til den politiske diskusjonen på kvinnedagen, slipper Sliteneliten sitt andre album «Me kan’kje sei nei te da som e bedre». Det feministiske bandet har en kvinnetung produksjon både foran og bak scenen. De beskriver albumet som «eit musikalsk 1. mai-tog, med parolar som «nei til gruvedumping i fjordane» og «ja til sekstimers arbeidsdag»». Musikerne er setter lys på betente temaer med glimt i øyet. Tekstene har en dramatisk ærlig fremtoning, fremført akkurat passe ironisk. Nå i mars drar de ut på norgesturné. Først ut er Kristiansand 8. mars!

 

Første plateslipp fra «Frøya Productions»
Hva: Albumslipp «Frøyas sanger»
Hvem: Frøya Productions
Når: 8. mars

Plateselskapet «Frøya Productions» er det første i Norge som spesialiserer seg på å utgi musikk av kvinnelige komponister. «Frøyas sanger» er det første i rekken. Albumet består av klassisk musikk skrevet av kvinnelige komponister fra 1800- og 1900-tallet, og det meste gis ut for første gang. Blant annet får vi lytte til musikk av Agathe Backer-Grøndahl, Norges kvinnelige svar på Edvard Grieg.

 

På kino

 

«Brainwashed» – sexisme på det store lerretet
Hvor: Vega Scene, Oslo
Når: 8. mars kl. 17.45

Dokumentaren «Brainwashed» skal vise hvordan kvinner systematisk blir fremstilt svake og gjerne halvnakne på film. Etter filmvisningen vil samtalen handle om nettopp dette – etterfulgt av mingling og musikk. I panelet sitter Vibeke Heide som er regissør for Sentimeter film og jobber med mangfold i kunst- og kulturlivet hos Transcultural Arts Production, og Helene Aalborg, festivalsjef i Femfilm Oslo, filmjournalist og filmkurator. Samtalen ledes av Ingerid Salvesen. Programmet finner du her. Billetter finner du her.

 

«Ikke en sånn fyr?» – og samtale om voldtekt
Hvor: Vega Scene
Når: 9 mars

I filmen «Ikke en sånn fyr» settes overgriperne i sentrum, i håp om å forstå hva det er som får menn til å begå denne typen seksuelle overgrep. I panelsamtalen skal det diskuteres hvorfor vi skal høre på overgrepsdømte, når det er så vanskelig å få rettferdighet for de overgrepsutsatte. I panelet sitter regissør for filmen, Signe Rosenlund-Hauglid, i tillegg til kriminolog Anja Emilie Kruse og daglig leder ved DIXI ressurssenter Rannveig Kvifte Andresen. Samtalen ledes av Ingerid Salvesen. Du kan lese mer om arrangementet her. Billetter finner du her.

 

«Marie Antoinette» på 35mm
Hvor: Frogner Kino
Når: 8. mars kl. 20.00

Den prisvinnende filmen fra 2006 er løst basert på biografien Marie Antoinette: The Journey av Antonia Fraser, og regissert av Sofia Coppola. Filmen kuppet en Oscar for beste kostymedesign. Arrangementet finner du her. Billetter finner du her.

Samtaler, panel, musikk, quiz ++

 

Morning beat på Gamle Munch
Hvor: Gamle Munch
Når: 8. mars kl. 07.00-10.00

Starte kampdagen med klubb? Morning beat er et bærekraftig kulturprosjekt som kombinerer live-musikk, økologisk glitter, en vegansk frokost, kaffe og yoga. Mer informasjon finner du her. Billetter finner du her.

 

Amnestyfrokost – Hvordan blir samtykkeloven?
Hvor: Youngs (oppe)
Når: 8. mars kl. 08.30-09.30
Arrangør: Amnesty
Påmelding

En samtykkelov er på trappene. Amnesty er bekymret for om Straffelovrådets forslag til ny lov vil gi trygghet for kvinners rettssikkerhet. I panelet sitter influenser og samfunnsdebattant Frida Marie Grande, professor ved institutt for kriminologi og rettssosiologi (UiO) May-Len Skilbrei og politisk rådgiver hos Amnesty Patricia Kaate. Ordstyrer er Ingvild Endestad, avdelingsleder hos Sex og Samfunn. Arrangementet finner du her.

 

Frokostseminar – Kvinners økonomiske frihet
Friheten til å bestemme selv
Hvor: Kulturhuset
Når: 8. mars kl. 08.45-10.00
Arrangører: LO og Arbeiderpartiet

Hva gjør vel mer for likestilling mellom kjønnene enn kvinners økonomiske frihet? Under dette seminaret blir det frokost, musikk og panelsamtale. Du kan også følge arrangementet digitalt på Facebook. For live-stream og mer informasjon om programmet, se her. 

 

Reproduktive rettigheter – hindre og muligheter
Hvor: Domus Bibliotheca
Når: 8. Mars kl. 08.45-11.00
Arrangør: Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved UiO
Påmelding

Når er den reproduktive kroppen gjenstand for engasjement, forskning og offentlig debatt, og når blir den glemt eller oversett? STK inviterer til seminar med søkelys på reproduktive rettigheter. På agendaen er selvbestemt abort, abortnemnder, endometriose, reproduktiv helse og assistert befruktning. Program kan leses her.

 

Flerkulturell 8. mars-lunsj
Hvor: Kulturhuset
Når: 8. mars kl. 11.00-13.00
Arrangører: LIN og Minotenk
Påmelding

Hva betyr 8. mars for kvinner med innvandrerbakgrunn i Norge, og hva skal til for å oppnå større eierskap til kvinnedagen? LIN og Minotenk inviterer til en flerkulturell 8. mars-lunsj med panelsamtale og sosialt samvær. Programmet kan leses her.

 

Ammekafé på kvinnedagen
Hvor: Barselsalongen
Når: 8. mars kl. 11.00-15.00
Arrangører: Barselsalongen og Ammehjelpen
Fri inngang

Har du spørsmål om amming eller morsmelk? Eller vil du bare henge med andre foreldre i hyggelige omgivelser? Barselsalongen inviterer, uansett om du ammer, pumper eller gir flaske. Arrangementet finner du her.

 

Pop-up-utstilling på Nasjonalmuseet
Friheten til å velge
Hvor: Nasjonalmuseet
Når: 8. mars 14.00-16.00

Museet markerer 8. mars med en pop-up-utstilling som belyser kvinners muligheter for å kunne ta selvstendige livsvalg. Utstillingen viser foto, tegning og grafikk av blant andre Elise Storsveen, Vanessa Baird, Lotte Konow Lund, Erik Werenskiold, Tonje Strøm og Hanne Lydia Opøien. Mer informasjon finner du her og her.

 

Queer pottery painting på Glazed & Amused
Hvor: Glazed & Amuzed
Når: 12 mars kl. 15.00-18.00
Arrangør: Sappho’s friends

Leireverksted for skeive/nysgjerrige/ikke-binære. Det er også mulighet for å male på lerret. Mer informasjon finner du her.

 

Vorspiel på Youngs
Trenger jeg baller for å bli forsket på?
Når: 8. mars kl. 16.00-18.00
Hvor: Youngs Oslo
Arrangør: Norske Kvinners Sanitetsforening
Fri inngang

Sanitetsforeningen inviterer til vorspiel før toget, med fokus på ekte kvinnehelse. Her blir det debatt med Ap, Høyre, SV, MDG og KrF og appell av komiker Sofie Frøysaa. Det blir også stands og utdeling av paroler til toget. Arrangementet kan også streames. Finn mer informasjon her.

 

Vorspiel hos Amnesty før toget
Hvor: Amnesty, Grensen 3
Når: 8. mars kl. 16.00
Arrangører: Amnesty
Fri inngang

Ta turen innom Amnesty for enkel servering, plakat-verksted og politisk prat. I tillegg vil det bli appeller om situasjonen for kvinner i Afghanistan, Iran og Norge. Arrangementet finner du her.

 

Kvinnedagen på Rebel – Blir 2023 året for kvinnehelse?
Hvor: Rebel Oslo
Når: 8. mars kl. 16.00-18.00
Påmelding

Blir 2023 året for kvinnehelse? På Rebell blir det debatten om kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv, etterfulgt av mingling. Programmet kan leses her.

 

Bekransning av Camilla Collett-statuen og appell
Hvor: Slottsparken
Når: 8. mars kl. 17.00
Arrangør: Oslo Kvinnesaksforening 

Tradisjonen tro markerer Oslo Kvinnesaksforening kvinnedagen med bekransning og appell ved statuen av Camilla Collett i Slottsparken. Appellen vil bli holdt av Oslos første fribyforfatter, Soudabeh Alishahi. Programmet kan leses her.

 

Kvinner i Business
Hvor: Grand Hotel Oslo
Når: 8. mars kl. 17.00-20.30
Arrangør: Kvinner i Business

Kvinner i Business inviterer til foredrag om de viktigste temaene i mangfoldsdebatten. På scenen får vi se en rekke suksessfulle kvinner fra gründerverden, mediebransjen, shipping, litteratur og kultur. Programmet kan du lese her. Billetter får du kjøpt her.

 

Markering på Youngstorget
Hvor: Youngstorget
Når: 8. mars kl 17.45
Arrangør: 8. marskomiteen i Oslo

Kvinnedagen markeres med kulturinnslag og appeller på Youngstorget, etterfulgt av tog gjennom hovedstaden. Informasjon om paroler og oppstilling her. Program kan leses her.

 

Alternativ 8. mars-markering på Eidsvolls plass
Hvor: Eidsvolls plass
Når: 8. mars kl. 18.00
Arrangører: Inkluderende Feminisme, PION, radiOrakel, Skeiv Ungdom

Inkluderende Feminisme-initiativet ønsker å arrangere en alternativ markering hvor alle kjønn kan stå sammen i likestillingens navn, og hvor minoriteter føler seg trygge. Etter appeller og kulturinnslag fortsetter markeringen i egne lokaler. For program og oppdatert lokalisering kan du lese her.

 

Berbiske toner på Cosmopolite
Panel og konsert
Hvor: Cosmopolite
Når: 8. mars 18.00

På verdensscenen Cosmopolite får du både panelsamtale og konsert. Temaet i samtalen er hvor essensielt kultur og kunst er i kampen for likestilling i Midtøsten og Nord-Afrika. I panelet sitter Nasim Mashak (DJ), Enja Sæthren (skuespiller), Mariam Kirollos (rådgiver og musiker) og Zeina Bali (regissør). På scenen spiller berbiske Saoud Massi folkemusikk fra Nord-Afrika. Programmet finner du her. Billetter finner du her.

 

Kvinner og klaver – musikalsk fest
Hvor: Trosterudvillaen, Oslo
Når: 8. mars kl. 18.00

Konsert med pianist og musikkviter Sara Aimée Smiseth. I etterkant vil vi få høre historier om legendariske musikere som Clara Schumann, Agathe Backer Grøndahl, Maria Szymanowska og Mathilde Berendsen Nathan. Mer informasjon finner du her. Billetter kan kjøpes i døra. CC: 200.

 

Lyden av kvinner – Fra Brontë til Beyoncé
Hvor: Gamle Raadhus Scene
Når: 8. mars kl. 18.30-22.00
Arrangør: Oslo Vocalis

På Gamle Raadhus Scene blir det allsidig musikkprogram, som en hyllest til kvinner i tekst og musikk gjennom historien. To konserter som setter kvinner i fokus. Mer informasjon finner du her. Billetter finner du her.

 

Kvinnekamp før og nå – med Tankesmien Agenda
Hvor: Kulturhuset
Når: 8. mars kl. 19.30-20.30
Fri inngang

Hva er status? Hvor langt har vi kommet? Kvinnekampen feires med diktlesning, panelsamtale og mingling. Programmet finnes du her.

 

Musikalsk 8. mars-feiring på Blitz
Hvor: Blitz
Når: 8. mars kl. 19.00-23.00
Arrangør: Oslo Hardkor

Oslo Hardkor, Ea Othilde, Mokri, Brainwash machine, Mr. Orkester med band og Linoleum står på plakaten, i tillegg til appeller og mat. Mer informasjon finner du her. Billetter kjøpes i døra. CC: 100.

 

Anti-quiz – Girlpower på Vaterland
Hvor: Vaterland Bar & Scene
Når: 8. mars kl. 18.30
Fri inngang

Fire runder med overkommelige spørsmål i anledning kvinnedagen. Arrangementet finner du her. Bordreservasjoner anbefales: bord@vaterlandoslo.no

 

Litteratursamtale: «I din vold»
Hvor: Litteraturhuset
Når: 8. mars kl. 20.00-21.00

Den svenske suksessforfatteren Lina Wolff besøker Oslo, og er aktuell med romanen «Djevelgrepet». Romanen handler om hvordan det er å være i en voldelig relasjon, både psykisk og fysisk. Forfatter Madeleine Schultz beveger seg også ofte inn på samme tema i sine romaner. Romanen «Morslinjer» er en sår skildring av vold mot kvinner i flere generasjoner. Programmet kan du lese her. Billetter finner du her.

 

Tidsskriftet Fett inviterer til slippfest
Hvor: Deichman Grünerløkka
Når: 8. mars kl. 20.00
Fri inngang

Første nummer i 2023 slippes på selveste kvinnedagen, med tema «Kamp». Det skal feires med høytlesning fra tidsskriftet, DJ og dans. Arrangementet finner du her.

 

Live-podkast og DJ-sett
Hvor: Trekanten
Når: 20.00
Fri inngang

Malin Kulseth (Journalist og musikkbransjeveteran) og Fuchsia Blix (skribent og internettrabulist) står bak podkasten «Det handler ikke om deg». De ønsket å lage et talerør for den mytiske «wokemobben» og gå i dybden på noen av samtidens mest betene debatter. Etter live-showet går damene fra å være podcast-hosts til DJs. Arrangementet finner du her.

 

Gøy og nostalgisk DJ
Hvor: MIR
Når: 8. mars kl. 19.00-00.30
Fri inngang

Etterfest på MIR med DJ METAN. Hun leverer med en egen platesamling døpt «fun house». Mer informasjon finner du her.

 

Inkluderende feministisk etterfest på SALT
Hvor: SALT, Langhuset
Når: 8. mars kl. 20.00-23.00
Arrangører: Inkluderende Feminisme

Det inviteres til en nedpå etterfest, eller «debrief» om du vil, hvor det feires i trygge omgivelser. Mer informasjon finner du her.

 

Kvinnedagsfest i Samfunnssalen
Hvor: Samfunnssalen
Når: 8. mars kl. 20.00
Arrangører: Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar
Fri inngang 

En kveld med musikk, appeller, taler og feiring. Taler vil bli holdt av lederne i Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar og appellen om kurdisk kvinnekamp blir holdt av Nadia Ha. Kunstner Elin Mack stiller ut den feministiske installasjonen «Prosjekt Subjekt». Mer informasjon finner du her.

 

Etterfest på Folk i Storgata
Hvor: Folk i Storgata
Når: 8. mars kl. 20.00

Fethawit Hakin aka DJ Bright Eyes spiller skiver hele kvelden. Det fristes også med overraskelser og lotteri! Arrangementet finner du her.

 

Queer-feministisk feiring
Hvor: Ingensteds
Når: 8. mars kl. 20.00
Arrangør: Femme Brutal

Tradisjonen tro inviterer klubbkollektivet Femme Brutal til etterfest. På plakaten er Oslo-bandet Gaspard, det svenske bandet Lesley og sjangre-forvirrede Deathman. Arrangementet finner du her. Billetter finner du her.

 

«A girl just wanna have fun»
Hvor: Storgata 26
Når: 8. mars kl. 21.00
Arrangør: Sunshine Kollektiv

På etterfesten hos Storgata 26 blir det DJs, tatovører, toothbling, sminkører, dansere og kunstnere. Klubb-konseptet kom i fjor høst, med et ønske om å endre kulturen rundt ufrivillig neddoping og seksuell trakassering i utelivet. Arrangementet finner du her. Billetter finner du her.

For ham sto det en fysioterapeut parat i fotenden av senga da han våknet fra narkosen. Halvannet år etter mitt keisersnitt har jeg ikke sett snurten av noen fysioterapeut.

Tekst: Therese Rist,
styremedlem i Barselopprøret

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Nå som kvinnedagen atter nærmer seg, må vi snakke om knær. Nærmere bestemt mannfolkknær. Enda nærmere bestemt korsbånd som ryker. En typisk sexy idrettsskade. Du vet, en sånn som ofte rammer penishavende friskuser, slike som eeelsker turer i fjellet og tilbrakte hele barndommen på fotballturnering. 

Vi spoler tilbake til det Herrens år 2018, hvor min vidunderlige husbond og jeg var på røntgenavdelingen hele valentinsdagen. Han trodde hans siste time var kommet. Det viste seg å være en menisk som hadde slått kollbøtte og et korsbånd som var revet tvers av. Han skulle visst ikke dø, var faktisk ikke i nærheten engang, men ble likevel tatt på alvor og møtt med respektfull omsorg av legene, radiografene og sykepleierne.

2021, det samme sykehuset: Jeg har nettopp fått buken sprettet opp for å sette en ny borger til verden. Kuttet rett under trusekanten er stiftet sammen. Over femti timer i fødsel endte på operasjonsbordet. En halvliter med blod ble det. 

Ikke lenger sykehusets ansvar
«Jobber du som håndverker? Driver du med idrett? Dette må vi vite for å kunne gi deg våre beste anbefalinger,» sa de til ham.

«Vi har nasjonale retningslinjer vi følger her. Take it or leave it,» sa de til meg. 

For ham sto det en fysioterapeut parat i fotenden av senga da han våknet fra narkosen. En han gikk til i månedsvis etterpå, og kun betalte egenandel for. 

Halvannet år etter min (i all beskjedenhet mer omfattende) operasjon har jeg ikke sett snurten av noen fysioterapeut. Eller annen spesialisert oppfølging, for den saks skyld. Ønsker jeg å sjekke bekkenet eller magemusklene, må jeg bestille time selv og betale fullpris fra egen lomme.  

«Hold deg i nærheten, slik at du kan komme raskt når han trenger deg,» sa de til meg da han lå på sykehuset.

«Du kan ikke belage deg på å ha partner her hele tiden,» sa de da det var min tur å være innlagt.

Han hadde vondt etter operasjonen og ba om smertestillende. Det er ekstremt avhengighetsskapende og må brukes med forsiktighet,» sa legen og skrev ut hundre tabletter som vi fikk med oss hjem.

Jeg hadde vondt etter operasjonen og ba om smertestillende. Det er ekstremt avhengighetsskapende,» sa legen, «så det kan du ikke få. Det er faktisk meningen å ha vondt når man føder barn». 

«Ring hvis det er noe,» sa de til ham.
«Ring fastlegen hvis operasjonssåret begynner å lukte råttent,» sa de til meg.
«Hvordan går det?» spurte Nasjonalt korsbåndregister et halvår etter operasjonen hans.
Hos meg: dørgende stillhet. 

Da han et par år senere kjente det stikke i kneet, var det kort vei tilbake til de samme ortopedene. For min del er døren omhyggelig stengt. Jeg er ikke lenger sykehusets ansvar. 

Skremmes til god helse
Han skulle raskt tilbake etter operasjonen. Til jobben sin, til fritiden sin, til livet sitt. Til å være forsørger og skattebetaler. Han skulle ha livskvalitet.  

Jeg skulle også raskt tilbake, men måtte komme meg dit uten hjelpen som var der så selvsagt for ham. Jeg ble heller satt i klem mellom morsrollen og arbeidslinja, som om jeg kunne skvises og skremmes til god helse. 

Det er klart, jeg skal bruke mesteparten av tiden min de kommende årene på ubetalt omsorgsarbeid uansett. Jeg vil bli sykmeldt på grunn av mine plager etter svangerskap og fødsel. Det er i min kropp traumene bor. Skal vi ha flere barn, er det jeg som sitter der med spontanaborter og kvalme og bekkensmerter, alle disse tingene som «bare er sånn» når man har livmor. En håpløs ansatt. I statistikken over både sykefravær og uførhet, finner vi langt flere kvinner enn menn. Pussig, ikke sant? 

Han er en god investering, jeg er en tapt sak.
Fortell ikke meg at det ikke handler om kjønn.
Fortell ikke meg at jeg er likestilt.
Fortell ikke meg at jeg har lik status og like muligheter. 

Jeg håper inderlig du vil marsjere taktfast gjennom gatene sammen med meg denne kvinnedagen. Så fremt du har knær til det, da.

De har ikke som mål å bli verdensmestere. Det betyr ikke at de ikke er blodseriøse.

Tekst: Inger-Lise Kvås
Foto: Gry Traaen

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020

De lett melankolske tonene til julesangen Walking in the Air bølger utover den nypreparerte isen i ishallen på Jar i Bærum. Den langsomme rytmen smyger seg perfekt rundt de elegante skøytetakene til knappe tjue personer som denne onsdagen tidlig i oktober har møtt opp til kunstløptrening på det ukristelige tidspunktet 22.00. 

– Som voksen-kunstløper kan man ikke velge og vrake i halltider. Her gjelder det å ta det man får mulighet til. Vi er ikke øverst på prioriteringslisten, for å si det sånn, smiler Nora Rolstad. Hun mener dette tross alt er en god tid blant halltidene de har fått i høst. De andre dagene må hun være på plass og klar i god tid før det lysner av dag på denne tiden av året, nærmere bestemt 07.00 og 07.15.

For Nora begynte denne lidenskapen for fire år siden. Eller, det begynte vel egentlig lenge før det.

– Da jeg vokste opp, så vi på alt av sport på TV. Og kunstløp var det flotteste. Det var så elegant. Jeg ville bli kunstløper, men på Hønefoss var det ikke noen organisert trening, ikke som jeg kom over i alle fall. Så jeg gikk for meg selv og laget små programmer. Fire skritt frem og fire tilbake. Det var alt jeg kunne, ler hun.

Da hun ble eldre og flyttet nærmere hovedstaden, var det ikke tid. Det var jobb og det var barn.

– Men så fikk jeg kunstløpsskøyter av familien til jul et år. Sånne hvite fra sportsbutikken. Mest for å bli med barna på skøytebanen. Og det var akkurat like gøy som jeg husket, smiler hun.

Da jeg vokste opp, så vi på alt av sport på TV. Og kunstløp var det flotteste. Det var så elegant.

 

Hun søkte på figure skating basics på YouTube, og lærte seg noen grunnleggende teknikker.

– Jeg syntes jeg ble flinkere også. Og da barna ble større, ville de ikke at jeg hang over dem. De bad meg om å finne meg en hobby, forteller hun.

Da kom ideen om å gjøre alvor av å lære seg å gå kunstløp. Det er fire år siden, og det må være riktig å si at det er gått fra å være en hobby til å bli en lidenskap.

– Men egentlig, forteller hun, – så er dette bare halve sannheten. Den andre er at jeg jobber med læring og utvikling i Storebrand. Der forteller jeg folk hele tiden at vi alle kan lære oss noe nytt selv om vi er godt voksne – og at det er viktig at vi gjør det. Jeg kjente behov for å vise det i praksis selv, være et forbilde.

Hun kunne ha valgt noe mindre krevende enn kunstløp for å sette et eksempel. Nesten uansett hva det hadde vært, så ville det vært enklere å lære seg enn det som av mange regnes som verdens vanskeligste idrett. Hun kunne gitt seg i kast med langrenn. Eller slalåm. Eller tatt opp igjen ballett, som de hadde på Hønefoss, i motsetning til kunstløp – og som hun drev med da hun var ung. Men nei, det var kunstløp som var drømmen. Der bare det å ta seg over isen på en noenlunde grasiøs måte, og veksle mellom å gå forlengs og baklengs på skøytene, krever nitid terping og øving. Detaljene må repeteres kanskje 10 000 ganger før det faktisk ser enkelt og elegant ut. Susanne Lidholm Torgersen har jobbet som kunstløptrener i Norge i 30 år. Før det var hun topputøver i Sverige, og hadde også en karriere med Holiday on Ice. Hun trener eliteutøvere, barn og også de såkalte veteranene. De kalles veteraner selv om de er alt fra i 20-årene til godt opp i 60-årene.

 

 

 

 

Veteranene er helt annerledes å trene enn barn. De er så ivrige. De vil virkelig dette. De er superkonsentrerte på treningene, de får med seg alt vi sier. De spør. Barn prøver å kopiere det vi viser dem. De voksne vil forstå hvordan kroppen skal utføre det.

– Veteranene er helt annerledes å trene enn barn. De er så ivrige. De vil virkelig dette. De er superkonsentrerte på treningene, de får med seg alt vi sier. De spør. Barn prøver å kopiere det vi viser dem. De voksne vil forstå hvordan kroppen skal utføre det, sier hun.

Voksenkunstløp er i vekst. For ti år siden var det så godt som ingen aktive voksne utøvere. Nå er det veteranmiljøer i de fleste større byene i Norge. De har også en egen veteranklasse de konkurrerer i.

– En del av de voksne kommer inn i sporten fordi barna deres driver med kunstløp. Men de fleste begynner med dette fordi kunstløp har vært en drøm. Og nå er det muligheter rundt om i klubbene. Jeg synes det er så flott, sier treneren.

– Tar det lengre tid for godt voksne å lære seg disse krevende bevegelsene?

– Nei, de lærer egentlig fortere enn barna. Fordi de vil ha øvelsene forklart i detalj, og når de forstår det, så kan de øve på å gjøre det riktig med en gang, sier hun.

– Men det er klart, de som gikk på skøyter som barn, har en fordel. For selv om mye av ferdighetene er ferskvare, så er det også noe med å ha lært det grunnleggende som barn. Det hjelper, sier hun.

Men å drive med kunstløp er på ingen måte det samme som å sykle. Det er ikke noe du har lært en gang for alle. 

Det kan Runi Tomter Hansen skrive under på. Hun trente kunstløp i fem år da hun var barn. Nå er det seks år siden hun snørte på seg skøytene igjen. Det skjedde da datteren ville begynne med sporten.

Jeg har det i stedet veldig gøy på det nivået jeg er. Men det betyr ikke at jeg ikke vil lære og bli bedre. For det vil jeg jo.

 

– Jeg syntes det var kjedelig å bare sitte og se på. Når jeg måtte være i hallen likevel, var det jo mye gøyere å trene selv også, forklarer hun.

– Jeg begynte på skøyteskole. Selv om jeg hadde trent som barn, var det så utrolig mye jeg hadde glemt, sier hun.

Men de grunnleggende ferdighetene kom tilbake ganske fort. Og så var hun bitt av basillen. Mye mer enn da hun var barn. Nå er treningen uhøytidelig og bare lystbetont. Og veldig sosial. Det er blitt en stor og god gjeng med voksne i løpet av disse seks årene. Konkurrert har hun også gjort et par ganger, men i dag trener hun mest fordi det er stas. Hun har ikke anledning til å legge ned så mye innsats som det kreves for å bli god i konkurranser.

– Og da er det ikke noe vits i. Jeg har det i stedet veldig gøy på det nivået jeg er. Men det betyr ikke at jeg ikke vil lære og bli bedre. For det vil jeg jo, sier hun.

Runi er en av dem som har flest element på repertoaret sitt i ishallen denne kvelden. Hun seiler forbi i en bue, setter den ene skøytespissen ned i isen og hopper opp i en toe loop. Dette regnes som et av de enkleste hoppene i kunstløp. Runi skrenser inn mot vantet, der hvor ALTSÅ står, og forteller at «et av de enkleste» er alt annet enn enkelt.

– Dette er så vanskelig. Det krever så utrolig mye øvelse. Terping og terping og terping, forteller hun.

I kunstløp skiller man mellom de hoppene der man satser bakfra – og med og uten pigg – og der man satser forfra. Toe loop er et bakfra pigghopp. Det mer kjente hoppet Axel er det eneste hoppet som har satsen forfra. Det er mye vanskeligere.

– Det er en drøm å få til. Men det er helt umulig når man bare trener hver onsdag, som jeg gjør, sier hun.

– Kunstløp er helt fantastisk å drive med, også som voksen. Og jeg håper vi kanskje kan inspirere noen til å begynne med det. Eller noe annet som man har veldig lyst til, men kanskje tenker at det er for sent å begynne med. For det er det helt sikkert ikke! insisterer hun.

Det tok kanskje et år fra jeg begynte til det faktisk var noe trening i det. Jeg var iskald utpå her, ikke varm og svett som jeg blir nå.

 

– Men, legger hun smilende til, hvis du trenger å kjenne på at du lærer fort og at mestringskurven er bratt for å trives, da skal du kanskje satse på noe annet enn kunstløp.

Knut Rapp nikker. Han begynte, som Runi, fordi datteren drev med kunstløp. Han er en av noen få menn på kunstløpsskøyter.

– Det tok kanskje et år fra jeg begynte til det faktisk var noe trening i det. Jeg var iskald utpå her, ikke varm og svett som jeg blir nå. I starten hadde jeg nok med å holde meg på skøytene, forteller han.

Og selv det gikk ikke alltid. Knut brakk ankelen. Men han lot seg ikke skremme, og var tilbake på isen etter drøyt to måneder.

– Vi får jo stadig spørsmål om vi ikke er redd for å brekke lårhalsen, sier Runi.

Og selv om man også kan lese om skulder ut av ledd, hjernerystelse og håndleddsbrudd hvis man blar i legejournalene til Knut, Runi og Nora, så regner de ikke kunstløp som spesielt farlig.

– Jeg tror det er mer skader i bedriftsidretten, sier Runi.

– Det er mest skader helt i starten. Når vi har litt mer kontroll på skøytene, er det mindre fall. Og så lærer vi også å dette slik at vi ikke blir skadet så ofte, mener Knut.

– Men det hender det gjør litt vondt. Og jeg tror nok jeg er mer redd for å skade meg enn det barn er. Så der er det en forskjell for oss som begynner med dette som voksne, legger Nora til.

Men de vil heller snakke om alt som er bra med kunstløp. Om det fine miljøet. Om å bli heiet fram av både trenere og de andre løperne. Om å føle mestring. Og ikke minst om hvor mye moro de har.

– Vi drar på camp en uke i året. Da tar vi ferie og drar til Sverige. Ja, ikke i år da. I år var vi i Norge med en meters avstand. Men ellers. Da er det kunstløp hele uka. Og når vi ikke er på isen, er det glamping for alle penga, sier Runi.

Hun er opptatt av at voksne kunstløpere ikke må ta seg selv så høytidelig. Så hun tar den helt ut. Det skal være så mye bling som mulig. Skøytene har selvsagt også fått en dash.

– Det er Swarovski. Jeg har limt dem på selv, sier Runi. Og hun har sydd seg treningsjakke. Med bling.

– Jeg tror denne kostet meg 100 kroner til sammen. Kunstløp trenger ikke å være en dyr idrett å drive med, selv om det koster litt for selve treningene. Men utstyret, det trenger ikke å være så dyrt. Vi har jo som oftest på oss helt vanlige treningsklær, sier hun.

Men de hvite kunstløpsskøytene fra sportsbutikken, sånne som Nora fikk av familien for å bli med barna på skøytebanen, de er byttet ut til fordel for en mer spesialisert, og dyrere, versjon.

– Det handler både om kvaliteten på skøyter og jern, og at det er mer støtte i disse, forklarer Nora. 

– De jeg har nå, er slike som verdensmestrene bruker. Jeg blir ikke Katarina Witt av den grunn, altså. Men jeg synes det er skikkelig stas å ha skøyter som ser så kule ut.

Kjole har hun også kjøpt seg. Med masse bling på, selvsagt. Den skal hun bruke når hun skal gå sin første konkurranse på senvinteren. Kjolen er bestilt fra Kina.

– Den brukte måneder på å komme fram. Og da jeg satt med pakken i fanget, og kunne åpne den opp og holde i min egen kunstløpkjole… den følelsen der, sier hun, og demonstrerer med et lite gledeshyl. Kjolen har ligget hjemme og ventet på at hun skal bli god nok til å gjennomføre et konkurranseprogram. På oppfordring tar hun på seg kjolen når ALTSÅ kommer for å ta bilder. Det mangler ikke på komplimenter fra de andre da hun tar av seg jakka og den blå kjolen kommer til syne.

– Og nå har jeg et nesten ferdig program. Det er øving, øving og atter øving som gjenstår. Det er ikke sikkert det går bra å konkurrere, men jeg gjør det likevel. Det var hele tiden et mål for meg å delta i en konkurranse. I mars skal kjolen brukes på ordentlig, sier Nora.

Glam og utstyr er krydder og moro, men selve drivkraften kommer fra ønsket om å mestre.

– Da jeg begynte med kunstløp i slutten av 40-årene, ble jeg stadig spurt, litt sånn hånlig, om det ikke var litt i seneste laget. Men det tenkte jeg ikke i det hele tatt, sier Nora.

Hun gjorde kunstløp til et seriøst prosjekt. Skaffet seg personlig trener og ble med i TV 2-programmet Samme tid neste år der deltakerne skulle se hvor gode de kunne bli i en aktivitet på ett år. I dag, fire år etter, trener hun fortsatt fire–fem ganger i uken. Styrke, balanse, koordinasjon og ikke minst hjernetrening – alt det som godt voksne blir oppfordret til å drive med for å holde seg friske – det får hun på kjøpet når hun holder på med kunstløp.

Da jeg begynte med kunstløp i slutten av 40-årene, ble jeg stadig spurt, litt sånn hånlig, om det ikke var litt i seneste laget. Men det tenkte jeg ikke i det hele tatt.

– Jeg har full respekt for dem som velger å ikke lære seg noe nytt. Som ikke vil. Men jeg tror ikke det er så lurt. Og jeg tenker at det aldri er for sent å utfordre seg selv. Det krever litt mer innsats når man er 50 enn når man er 25, og kanskje lærer man på en litt annen måte, men det gir også veldig mye glede. Og helse, sier hun.

– Føles det sånn som du forestilte deg da du var barn?

– Ja, faktisk. Etter fire år med trening begynner det å føles slik. Nå har jeg opplevelsen av at jeg kan gå et program. At det er dans, ikke bare løse trinn.

Akkurat dans som hjernetrening er det forsket en god del på. Forskningssjef ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, Geir Selbæk, mener denne forskningen også kan ha overføringsverdi til kunstløp fordi begge dreier seg om komplekse aktiviteter der både fysikk, rytmikk, koordinasjon og balanse er sentralt.

– Og vi vet at aktiviteter som er komplekse, er med å opprettholde en god hjernehelse, sier han.

Med det mener han at det kan forebygge eller utsette demens, men også at det holder de kognitive ferdighetene ved like. Med andre ord så styrker det hukommelse, oppfattelsesevne, evne til å sette sammen informasjon og innlæring. Det skjer blant annet ved at forbindelser i hjernen blir sterkere. Og noe av det aller beste for hjernehelsen, er når nye forbindelser lages. Det skjer når vi lærer noe nytt, eller når hjernen må jobbe på en litt ny måte, forklarer han. Det kan for eksempel være å lære et nytt språk eller å håndtere ny teknologi. Eller også kunstløp.

– Hvis det vi gjør, er sosialt, er det også veldig bra. For det å være sosial virker på samme vis. Det stimulerer også hjernen vår gjennom prat og tanker og aktivitet, sier han.

Og en skarp og frisk hjerne har vi jo bruk for uansett om det er på jobb, til å snakke med andre, gruble over eksistensielle spørsmål eller løse dagligdagse problemer.

– Men hvordan kan vi kompensere for at vi lærer saktere når vi blir eldre?

– Det er ikke nødvendigvis slik at vi gjør det. Oppfattelsesevnen, hvor kvikk hjernen er, er på topp når vi er cirka 25. Men senere er det andre fordeler som slår inn. Når godt voksne personer skal lære seg noe, vil de ofte ha større motivasjon for læring. Dessuten vil de ha en større analytisk evne. Begge disse faktorene gjør at det er fullt mulig å lære effektivt selv om man ikke er helt ung lenger, sier han, og bekrefter dermed trener Susanne sine observasjoner av veteranene på isen som toppmotiverte og opptatt av å forstå bevegelsene.

Når godt voksne personer skal lære seg noe, vil de ofte ha større motivasjon for læring. Dessuten vil de ha en større analytisk evne. Begge disse faktorene gjør at det er fullt mulig å lære effektivt selv om man ikke er helt ung lenger.

– Men i tillegg til helseeffekten er det jo også veldig bra for livskvaliteten å være aktiv, lære seg nye ting og ikke minst å oppleve mestring, sier forskningssjefen, og peker på at mestringsfølelse er noe vi gjerne har mye av i barne- og ungdomsårene. Vi får bekreftelse fra foreldre og på skolen for at vi får til det vi prøver på. Utover i voksenlivet blir det imidlertid ofte mindre av den slags.

– Men det er det jo fint å kjenne på hele livet, mener han.

Lystavla i ishallen på Jar viser at klokka er 23.01. Vaktmesteren har startet preppemaskinen for siste gang denne kvelden. Det vil bare bli noen få timer med stillhet i det store bygget før det kommer en ny dag der barn og voksne skal terpe og øve ute på isen. Noen for å bli bedre i ishockey, andre i curling og noen i kunstløp. Knut, Runi og Nora sier ha det til de andre mens de tar av seg skøytene. De er fornøyde med treningen selv om den ble litt annerledes enn vanlig med kamera å forholde seg til. Humøret er fortsatt på topp, og de snakker ivrig om tekniske detaljer fra treningen. Trener Susanne forteller at det alltid er slik med veteranene. De møter opp helt presis, ferdig oppvarmet og uttøyd. Etterpå støtter de hverandre. Hvis noen har fått til noe for første gang, blir det feiret av alle. Har noe vært vanskelig, får de støtte og oppmuntring. Det er ganske ofte noe som er vanskelig i kunstløp. Men i løpet av treningen har Susanne fartet rundt på isen og delt ut tomler opp og high fiver ettersom små, små detaljer er kommet på plass. Noen ganger til en av de unge veteranene i 20-årene, andre ganger til en av de mye mer voksne. I denne gruppen er det ingen som trener for å bli best i verden, eller i landet. Det er kanskje et hopp som er målet. Eller noen vel gjennomførte slyngetrinn. Eller kanskje er det følelsen av å kunne gå kunstløp. Av å være dronning – eller konge – ute på isen. Treneren er uansett imponert over innsatsen og seriøsiteten til gjengen sin.

– Det krever utrolig mye trening å få til noe i denne sporten. Men mestringsopplevelsen er like stor om du er barn eller voksen, sier hun.

Er du en #cleangirl, #sadgirl eller #coldgirl? Unge planlegger livet etter hva som ser best ut på internett.

Tekst: Helene Asphaug
Illustrasjon: Maia Arstad

 

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

For litt siden ble jeg vist en TikTok-video laget av en tilfeldig jente, som påsto at det finnes fire typer «pene jenter» – standard, modell, naturlig, populær. TikToken var etterfulgt av hundrevis av videoer lagt ut av jenter som tryglet om å få vite hvilken type pen de var. 

Kjære «søstre», er vi ikke utslitte?

Det har blitt typisk for unge kvinner å dele seg selv inn i kategorier på internett som blir kalt «estetikker». Dette er kort sagt grupper vi pent og pyntelig kan plassere individer i, for å forstå deres stil og dermed også personlighetene deres. 

Den mest utbredte av disse er det som blir kalt «the clean girl». Dette er en jente som står opp før fuglene kvitrer hver dag for å gjøre pilates og drikke grønn juice. Hun har glødende hud og perfekt hår. Hun er alltid slank og som regel hvit og blond.

På Instagram-profilen hennes florerer det av bilder av avokado-toast, yogamatter og soloppganger. Det skal være veldig tydelig at hun har livet sitt på plass. 

Det finnes selvfølgelig flere typer jenter, den ene mer latterlig enn den andre.

Sigaretter og nevrose

«Den triste jenta» framstår som emosjonelt kompleks gjennom innlegg hvor hun leser Sylvia Plath-dikt, iscenesatt med sigaretter og triste, obskure musikkalbum. Hun legger ut selfier med tårer i øynene fordi hun er pen når hun gråter. Hun har også en liste med diagnoser på mentale lidelser, for det meste  av typen som gjør deg tynn. Selv nevrosene hennes er sexy. 

Nylig har den «kalde jenta» kommet i rampelyset, altså en jente som er søt når hun er kald, med trendy øreklokker og en naturlig rødfarge kinnene, selvsagt forbedret med sminke. Hun er pen og tynn. 

Den «beige jenta» er en jente som – sjokkerende nok – bruker mye beige. Hun er også pen og tynn. Jeg kunne fortsatt i evigheter. 

Dette virker jo helt absurd, men unge kvinner på sosiale medier kjenner disse jentene altfor godt. Du kan jo søke opp #cleangirl, #sadgirl og #coldgirl og se selv.

Kostbar fasade

Det alle disse fasadene har til felles er at de er en forbausende smal beskrivelse av hva et helt menneske er, og at de alle krever at du bruker penger på noe, som regel utseendet. 

«Sexy jenter leser Joan Didion» og «kule jenter drikker to liter vann om dagen» er påstander jeg og tusenvis av kvinner blir møtt med daglig på Instagram, Twitter og TikTok. 

Motivasjonen til å gjøre disse tingene kommer ikke av om de er givende i seg selv, men heller at det vil styrke karakteren du har forpliktet deg til. Om du faktisk er belest eller lever en sunn livsstil betyr fint lite, så lenge du virker som typen som gjør det på sosiale medier.

Suksess i å opprettholde en estetikk er et eksempel på «glow up» – altså å optimalisere utseendet sitt og dermed også seg selv. To glow up er ikke et valgfritt prosjekt på sosiale medier. Det er noe vi føler oss forpliktet til.

Men kan vi ikke bare slutte å bruke sosiale medier? Velge å ikke bry oss?

Jeg er usikker på om dette er oppnåelig for de yngre generasjonene. Det hadde vært hyklersk av meg å påstå at jeg får det til selv. 

Vokst opp med skjerm

Å ha vært på sosiale medier siden en var barn, trener en opp til å kun se på seg selv fra et utsideperspektiv. Livet er en opptreden. 

Det er ikke lenger å bare dele livet sitt på sosiale medier. Nå planlegger en livet etter hva som ser best ut på internett. 

Den yngre generasjonen driver med en konstant offentlig overvåking av seg selv der vi inviterer folk til å vurdere og dømme oss. Da er det ikke rom for feil. 

For kvinner betyr dette at alt må se pent ut – det må passe med estetikken. 

Mange skiller ikke mellom det virkelige livet og hva som er profilen på sosiale medier. Etter nyttår fortalte en venn meg at hun hadde gjenoppfunnet seg selv. Dette betydde at hun hadde slettet noen gamle bilder på Instagram og bestilt klær på nettet. 

På overflaten er disse internett-identitetene en komisk og mildt irriterende konsekvens av at de yngre generasjonene er for mye på mobilene sine. Graver man litt dypere finner man et press om å redusere personligheten sin til et lett fordøyelig produkt. 

Prestasjonspress i forkledning

Dette er idealer maskert som en livsstil, en hobby eller til og med en personlighet, og er en slu taktikk som markedskrefter bruker for å tjene penger på unge kvinners usikkerheter. Det er ikke urealistiske skjønnhetsidealer og prestasjonspress – det er en estetikk! Du er ikke utmattet, underernært og anspent – du er en clean girl!

Jeg lurer på hvem jeg hadde vært om jeg lot meg selv eksistere, uten å tenke på hvordan det kom til å se ut på en skjerm. Hvis jeg sluttet å se på meg selv som et forbedringsprosjekt. Kanskje det ikke hadde sett like pent ut, men antagelig mer autentisk og definitivt mer avslappet. 

Vi vet at vi opptrer. Det jeg ikke tror vi forstår, er at vi ikke er forpliktet til å gjøre det.

Du trenger ikke «glow up». Du er ikke nødt til å presse personligheten din inn i en pen pakke og slenge en sløyfe på toppen. 

Vi må slutte å leve for et publikum. Applausen kommer aldri til å bli høy nok. 

 

Da Noelia Morales fikk brystkreft, mislikte hun både ordbruken og moten som fulgte med sykdommen.

Tekst:  LINE TILLER
Foto:  PAOLA DE GRENET

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 4, vår 2020

 

Kirurgene hadde akkurat skåret bort den høyre puppen hennes. Noelia Morales fra Barcelona hadde noen måneder tidligere fått beskjeden: Brystkreft. Det ene brystet rommet en veldig stor og ondartet kul. De fjernet alt; hele sykdommen og halve selvtilliten. Nå skulle hun bare ta på seg klærne og dra hjem. Men en sykepleier stoppet henne. Hun ba noen hente en BH. Dette var viktig. Men Noelia forsto ikke helt hvorfor, arret var langt og vondt, ingenting kjentes behagelig mot den nyopererte huden. 

– De prakket altså på meg en BH, og så begynte sykepleieren å fylle den løse cupen med bomull! Det gjorde vondt, men jeg fikk beskjed om at det var svært viktig å gå ut av sykehuset med to like, runde kuler under jakken, sier Noelia. 

– Viktig for hvem? spør hun og tar en slurk detox-te fra en keramikkbolle i loftsleiligheten som hun deler med sin østerrikske mann Matthias og deres ni år gamle sønn Leon.

Før hun forlot sykehuset, fikk hun også med seg en advarsel om at hun kom til å føle seg mindre kvinnelig etter operasjonen.

– Altså, du kan kutte av meg tusen biter, jeg kommer ikke til å være mindre kvinne selv om du fjerner en pupp, sier Noelia. 

 

« Altså, du kan kutte av meg tusen biter, jeg kommer ikke til å være mindre kvinne selv om du fjerner en pupp .»

 

SOM TENÅRING drømte Noelia om å bli journalist, men hun endte opp med å studere jus. Hun hadde bodd i både Brasil og London før hun returnerte til Barcelona, kjøpte leilighet og ble gravid som 40-åring med mannen i sitt liv.

Så ble det jul i 2014. En rutinesjekk. To flatklemte pupper mellom glassplater. Flash. Flash. Ferdig. En tilfeldig radiolog ga henne den kalde, korte beskjeden. Hun ble provosert. Hvordan kunne han så lett og freidig fortelle at hun var alvorlig syk? Hun som følte seg så frisk, som verken hadde smerter eller sår? Hun trodde ikke på alvoret, men snart ramlet likevel alle disse nye ordene inn i hverdagen hennes. Kamp. Krig. Overleve. Venner kom på besøk, og de gråt. Enkelte unngikk henne. Selv nektet Noelia å ofre døden så mye som en tanke. Hun hadde gode prognoser, men så som sin viktigste oppgave å kunne forklare dette nye, skumle og vanskelige året som lå foran henne til sin da fem år gamle sønn.

– Jeg føler måten folk håndterer en kreftdiagnose på, er som å drikke sprit. Folk reagerer forskjellig, men du viser ditt sanne jeg. Har du tilbøyeligheter til depresjon, så blir du kanskje ekstra nedfor. Jeg er flørtete, lever veldig i nuet, er ikke så seriøs, men jeg har aldri innbilt meg at livet skulle være enkelt og perfekt, så kreft ble bare en ekstra utfordring for min del.

 

Jeg var lei av å føle meg sjenert og gjemme meg i t-skjorter når jeg skulle være intim med mannen min.

 

 

NOELIA STÅLSATTE SEG for en lang reise i ukjente farvann. Problemer måtte løses, så fram med kikkerten og heis seilene. Det var denne innstillingen som snart ledet henne til å skape et stykke mote som verden har manglet til nå. Nemlig sexy undertøy for enbrystede kvinner, inspirert av den kvinnelige 1700-talls sjørøveren Anne Bonny fra Irland. Heller enn en lapp foran øyet, laget Noelia en lapp foran brystet som var borte. En myk lapp, eller BH om du vil, med glitrende perler, laget av både økologisk bomull, kashmir og kvalitetssilke.

– Mens den friske puppen henger totalt eksponert! Jeg elsker å være naken, jeg elsker sex, men jeg var lei av å føle meg sjenert og gjemme meg i t-skjorter når jeg skulle være intim med mannen min, sier Noelia.

– For synet etter en mastektomi kan være både voldsomt og aggressivt. Jeg hadde lenge bare visket ut hele overkroppen fra min egen bevissthet, også den friske puppen. 

En dag sto hun foran speilet med en lekker luksus-BH fra La Perla i sort silke, den første hun hadde tatt på siden operasjonen. 

– Jeg klippet vekk stoffet som dekket den friske puppen min og elsket synet. Jeg fikk umiddelbart selvtillit! Jeg poserte med hendene på hoftene, laget trutmunn og ble rett i ryggen igjen.

Noelia er usikker på om gløden hun så skinne tilbake fra speilbildet, kom av at hun dekket over et tomrom, eller fordi det friske brystet ble fremhevet. Men hun vet at selve arret ikke er problemet, selv om hun misliker synet. 

– Mange kvinner er stolte over arret sitt og viser det gjerne fram, men poenget med min Anna Bonny-BH er å flytte perspektivet på en enkel, men virkningsfull og vakker måte. 

 

 

Da jeg stilte spørsmål om å fortsette livet med én pupp, smilte alle bare overbærende og sa: «Så klart du skal rekonstruere, du er jo fortsatt ung.»

 

 

 

NÅR MAN FÅR KREFT, sier Noelia, har mange meninger om hva som er best å gjøre. Alle medisinske råd avviker noe fra hverandre, og det er mange stier å ta. Så da Noelia sto overfor valget mellom mastektomi eller ikke, og mellom rekonstruksjon eller ikke, snakket hun med fem spanske leger. Til slutt fulgte hun rådet om å fjerne brystet, og hun utførte det i Belgia. Men ingen av legene, verken kvinnelige eller mannlige, opplyste på noe tidspunkt om at hun kunne velge å forbli flat etter operasjonen.

Men Noelia orket ikke tanken på enda flere sykeshusopphold, nye operasjoner, mulige infeksjoner og smerter, bare for å feste en falsk utvekst på kroppen sin. 

– Hvorfor skulle jeg det? For hva? For hvem? 

NOELIA ER FORFERDET over hvordan symmetri synes å veie tyngre enn det å ha en frisk kropp.

– Alle snakket om puppen som skulle forsvinne. Mens jeg bare ville fjerne den lumske sykdommen. Likevel peilet samtalene seg alltid tilbake til nytt bryst eller ikke. Og da jeg valgte å ikke rekonstruere, mente både venner og leger at jeg var i fornektelse. Men nei. De var i fornektelse. De har problemer med én pupp. Samfunnet vil ikke ta inn over seg at en kvinne selvfølgelig kan være like sexy, feminin og kvinnelig med ett bryst som med to, sier Noelia.

Da hun kom hjem etter operasjonen, ble Noelia kastet inn i det hun oppfattet som en utdatert og ulekker gren av motebransjen, den som håndterer protese-undertøy. 

– Glem komfort og estetikk så lenge man later som man har to pupper. Det er en løgn at alt skal bli som før. Du kan ikke trykke på en knapp og få brystet tilbake. Brystet mitt er borte, og det er jo trist. Klart, jeg tenker på den puppen jeg hadde, og jeg savner den. Men den er borte, og det må den få lov til å være uten at samfunnet nærmest pålegger meg å gjennomgå smertefulle, invaderende operasjoner i etterkant av en aggressiv sykdom.

 

Jeg er jo ikke på Tinder, men hva gjør du om du er på date, og vet at det under klærne bare fins én pupp?

 

 

UNDERTØYSOPPFINNELSEN kaller Noelia The Mastectomy Patch, og merket heter Anna Bonny, fra sjørøveren. Uten noen form for designerfaring produserer hun fem typer BH-er, med én cup, ment for å bruke i sexy situasjoner, og på stranden for de som foretrekker toppløs-soling. I fjor vant hun Swarovski-prisen for nye talenter under design- og fotofestivalen Hyères på den franske rivieraen. Med 20 000 euro i premie for oppfinnelsen sin arbeider hun i disse dager med en ny kolleksjon i samarbeid med Chanel. 

– Jeg er jo ikke på Tinder, men hva gjør du om du er på date, og vet at det under klærne bare fins én pupp? Har du på deg protese, og sier «overraskelse» når klærne faller? Nekter du å la daten ta på deg? Forklarer du at du har hatt kreft og blir opptatt med å svare på spørsmål heller enn å kysse? Eller tar du på deg Anna Bonny med glitter? For da tror jeg det meste nemlig er sagt. Med både humor og livslyst, sier Noelia og strekker nakken så en solstråle får tak i nesetippen hennes. 

– Ja da, du har én pupp, men du er klar for å pule.

I Hollywoodfilmer er det en norm med stor aldersforskjell mellom den mannlige og kvinnelige hovedpersonen. Hva gjør det med oss som ser på?

Tekst: Linn Stalsberg, sosiolog

Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne.
Kronikken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 10, vinter 2022.

 

Det er noe mystisk som skjer i filmene fra Hollywood: De mannlige hovedpersonene blir stadig eldre, mens deres kvinnelige romantiske partnere står ungt på stedet hvil. 

Det som gjør det litt ubehagelig er to ting: For det første at den store aldersforskjellen aldri er tema eller et hinder i forholdet i filmene, tvert imot fremstilles det ofte som paret er på samme alder, og aldersforskjellen nevnes ikke med et pip. Det andre ubehagelige er dermed at denne aldersulikheten internaliseres i oss, slik at heller ikke vi som publikum stusser over at det vakre paret på film har flere tiår mellom seg. Derimot hadde vi stusset om James Bond på 53 hadde hatt elskerinne på 55.

Hvorfor hadde vi det?

Fordi det er sjokkerende uvant. Og hadde det skjedd: Da hadde alder vært et tema i filmen. Garantert. 

Det er noe annet som internaliseres også. Svært unge kvinnelige skuespillere spiller ofte rollefigurer mye eldre enn seg selv: Vi begynner å tro at en 34-åring skal se ut som 23, fordi karakteren som er «34-åringen» fort kan være en skuespiller på 23. 

For eksempel spilte 29 år gamle Angelina Jolie moren til Colin Farell på 28 i filmen Alexander. Og da 28 år gamle Olivia Wilde var på audition for å spille kona til Leonardo DiCaprio i Wolf of Wall Street, har hun selv fortalt at hun ble avvist for å være for gammel for rollen. DiCaprio var 39 år. Rollen gikk i stedet til Margot Robbie som var 22. 

Eksemplene er flere: Scarlett Johansson var bare 19 år da hun spilte en gift kvinne i Lost in Translation, som møtte en halvromantisk venn i 53 år gamle Bill Murray. Maggie Gyllenhaal har selv fortalt hvordan hun som 37-åring ble ansett som for gammel som romantisk partner for en mann som i filmen skulle være 55. 

Var det noen som så Edge of Tomorrow med Tom Cruise (51), og stusset over at den kvinnelige motparten var den 20 år yngre Emily Blunt (31)? Eller at Keira Knightley var 22 år yngre enn Steve Carell i Seeking a Friend For the End of the World, eller kun 18 da hun spilte mot Johnny Depp på 40 i Pirates of the Caribbean? 

Hadde du ikke selv stusset om din venninne eller datter på 25 år kom hjem med kjæreste på 53? Garantert. Men ingen stusset over denne aldersforskjellen mellom Colin Firth og Emma Stone i Magic in the Moonlight. Eller: Sean Connery på 69 mot Catherine Zeta-Jones på 30 i Entrapment. Hva med filmen Mank, der 62 år gamle Gary Oldman spiller mot Tuppence Middleton på 33, og bare for å gjør det verre – karakterene de spilte skulle være på samme alder.

Men er det ikke bare Hollywood da?

Er det så viktig?

Ja det er det.

Skuespiller Geena Davis har etablert Geena Davis Institute on Gender in Media, nettopp på grunn av dette. Frem til hun var 40, laget hun en film i året. Etter at hun fylte 40, laget hun én film. Instituttet viser at ingen kvinner over 50 hadde hovedrollen i noen av de store filmene i 2019. 

Hva trengs?

Flere kvinnelige regissører og maktpersoner innen film. Skuespillere som tør å si nei til en partner som er 20 eller 30 år eldre. Da Kristen Stewart var 22, gjorde hun faktisk det; sa nei takk til en rolle fordi hun var ukomfortabel med aldersforskjellen opp til 44 år gamle Will Smith. 

Hvor er mennene som reagerer på det samme? Som ser datteren sin i motspilleren og ikke vil være med?

Representasjon er viktig. 

Fortellingene rundt oss bidrar til å forme virkeligheten, og hvis fortellingene sier oss at middelaldrende kvinner er irrelevante og ikke verdt verken å ansette som skuespillere eller se på lerretet, så forblir noen fortellinger ufortalt.  

Det er et stort tap, for alle.

 

LINN STALSBERG er sosiolog, skribent og sakprosaforfatter, og har gitt ut bøkene Det er nok nå i 2019 og Etter pandemien i 2021. Linn synes det er interessant å utforske hvordan mye av det vi tror er «vanlig» og «sunn fornuft» kan vise seg å være både absurd, paradoksalt og påvirke oss på måter vi kanskje ikke umiddelbart forstår. 

Kaveh Rashidi må leve en hektisk tilværelse for å få ro. Da passer det bra å være kjendislege med formidlingstrang.

Tekst:  CECILIE SKJERDAL
Foto:  XENIA VILLAFRANCA

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 9, høst 2021

Hadde jeg vært liten i dag, ville jeg definitivt fått en ADHD-diagnose.

Den sindige, fornuftige legen vi kjenner fra podkasten God bedring på NRK Radio og som fast spaltist i A-magasinet, sitter ved spisebordet hjemme i det nyoppussede 70-tallshuset i en frukthage på Tåsen. Utenfor henger lilla plommer tunge på trærne i høstsola.

 – En venninne av mamma skal lage persisk dessert av dem, sier Kaveh Rashidi.

Han heller opp kaffe. Håndbrygget, må vite. 

– Jeg drikker altfor mye kaffe, det er en sykelig avhengighet.

Inne i hodet hans er det fullt kjør. Kaos, ifølge ham selv. 

– Jeg har lært meg mestringsstrategier, forklarer han. 

Strategien går ut på å fylle dagene med så mye som mulig. Ikke bare har han – som raste gjennom grunnskolen på 8 år ved å forsere et par klassetrinn, og var ferdig utdannet lege som 23-åring – rukket å lage tv-programmer og skrive tre bøker ved siden av jobben som fastlege. Han var med i dokumentarserien Koronadagbøkene på TV2, blir hovedlege i Hva feiler det deg? på NRK1 i høst, er sensor for legestudenter ved universitetet, styremedlem i Amathea og medlem i faggruppen for Medisinsk uforklarte plager og symptomer. Jaggu dukker han opp på Kreftforenings sider også. Ja, og så er han jo pappa til lille Albert på 1 år.

Kan vi spørre hvordan du får til alt? Eller er det et spørsmål som bare stilles til vellykkede kvinner med lynkarriere og barn?

 

Karrieremessig er det helt klart ekstremt mye lettere å være mann enn det er å være kvinne. Selv om kjæresten min og jeg har et veldig likestilt forhold, så har jeg det mye lettere som pappa enn hun har det som mamma. For hennes del er det mye styr og mas. Mye av permisjonen falt på henne, og jeg kunne jo ikke hjelpe til med amminga. Nå har hun byttet jobb for å slippe de tunge nattevaktene som jordmor på sykehus. 

Imens har Kaveh i koronatid kunnet sykle fra jobben som bydelsoverlege i St. Hanshaugen til studio på Marienlyst. Sjonglere alle baller han har i lufta med venstrehånda mens han twitrer med høyre og slenger ut bilder på Insta i svingene. Tempoet er høyt. Overflaten sympatisk og behersket.

– Sannheten er at jeg må holde meg opptatt med mange ytre greier for å føle ro. Hvis jeg ikke har det travelt med to episoder med podkast som må spilles inn, et foredrag jeg skal holde og må hente i barnehagen, vel, da sitter jeg igjen med bare mitt eget hode. Og blir veldig urolig. Jeg greier ikke å bare sitte stille på en stol og følge én tanke i 15 minutter. 

Alt han gjør, må skje i korte økter der han jobber intenst med én ting, før han bytter til neste. Da han var student, brøt han opp dagen ved å legge et tett program med forelesninger, trening, Amnesty-jobb og lesesal. Tok flere fag parallelt, hørte alltid på musikk mens han leste.

 

Sannheten er at jeg må holde meg opptatt med mange ytre greier for å føle ro. Hvis jeg ikke har det travelt med to episoder med podkast som må spilles inn, et foredrag jeg skal holde og må hente i barnehagen, vel, da sitter jeg igjen med bare mitt eget hode. Og blir veldig urolig.

 

– Det handler nok litt om å distrahere meg selv. Forsøke å bruke uroen konstruktivt. Rastløsheten er en egenskap som potensielt kan være ganske ødeleggende, men det gjelder å finne arenaer der den funker. Jeg trenger kontinuerlig underholdning, og har skapt meg et liv og rammer som passer hodet mitt.   

Nå som han er småbarnspappa, synes han det kan være praktisk å ha så mye energi. Men som lege kan det være vanskelig å vite når en pasients uro bør medisineres og når det er best med livsstilstiltak.  

– Hva som er normalt og et karaktertrekk, og hva som er sykelig, kan iblant være vanskelig å si. Noen er ekstroverte og flommer over av positiv energi. Jeg er mer introvert og holder uroen inni meg. Det kan være stress eller sorg.

Stor sorg

For bak det kvikke blikket bærer han på en tung sorg. I løpet av noen få år da Kaveh var i 20-årene, mistet han både faren og søsteren sin i kreft. 

– Det var en mørk periode i livet mitt. En periode jeg sjelden snakker om. Det gjør for vondt. Å se dem den siste tiden, og å miste dem, var helt forferdelig. Ubeskrivelig og urettferdig. Jeg var virkelig langt nede, uten selv å skjønne det den gang. Sorgen mestret jeg antagelig ved å jobbe mye. Kanskje jeg ville hatt mer ro i sjelen i dag hvis jeg ikke hadde opplevd så fullstendig ødeleggende tap. Om jeg ikke hadde følt den sorgen i livet mitt. 

Han pleide å få vondt i magen på den tida. Stikkende smerter og dårlig appetitt. 

– Først senere skjønte jeg at mye satt i hodet. I følelsene. Det finnes ikke den kroppslige plage som ikke blir verre av psykiske komponenter.

Kaveh er av typen som alltid takker ja når han blir spurt. Som alltid stiller opp. Slik havnet han også i en faggruppe for såkalte medisinsk uforklarte plager og symptomer, altså plager som vanlig skolemedisin ikke klarer å finne ut av. En vond skulder som ingen kan finne årsaken til; alle bilder ser fine ut, alle prøver er normale, men pasienten er plaget. For noen år siden var fibromyalgi en plage mange snakket om. Før den tid var whiplash en plage med flere symptomer enn klare, fysiske skader. Nå er ME den store «mystiske» diagnosen. Det krangles mye. Uenighetene spriker i alle retninger. Hvor syke er pasientene – er de egentlig bare late? Blir de bedre av terapi eller av medisiner? Eller er alle behandlingsopplegg nytteløse? Blir pasientene rett og slett sykere av behandlingen? 

– Det er ganske strenge og tydelige diagnostiske kriterier for ME. Men vi leger har lite kunnskap om det. At mange sliter, er det ingen tvil om. 

ME er en av de få temaene han rett og slett ikke orker å uttale seg om, fordi det blir for mye mas, for mange reaksjoner i alle retninger. De lærde strides, som det heter. Og pasientene er heller ikke enige. Kaveh har valgt å heller sitte i et fagråd som skal utarbeide nasjonale retningslinjer for behandling. 

– Noe av det som er fascinerende med alle disse ulike uforklarlige plagene, er at de oftere rammer kvinner. Og sannheten er at både menn og barn får raskere hjelp av helsevesenet hvis de opplever de samme symptomene. Det er en del fordommer i samfunnet – ikke minst blant oss leger. Hvis en mann som Karsten Warholm en dag blir liggende i senga og sier at han er fullstendig utmattet, så vil alle tro på ham. Man vil forsøke å stille en diagnose. Hvis en middelaldrende kvinne sier det samme, får hun beskjed om å skjerpe seg. 

Han mener fordommer rammer ulike grupper og at der er et mønster: de overvektige, de lavtlønnede. En mørkhudet eller barnløs kvinne. Holdningene ligger bakt inn i hodene våre, sier han. Samfunnet er preget av slike rammer. Holdninger og fordommer som påvirker livene våre. 

Den gode helsen

I 2020 utga han en bok kalt Kanskje du er frisk? En bok om alt det syke vi gjør for helsa vår. Der går han inn i vår bruk av «supermat» og naturmedisiner. Vår jakt på løsninger og vår frykt for sykdom. Han tar for seg blant annet soneterapi, healing og sjamanisme – og konkluderer med at vi heller bør benytte oss av behandlingsformer og metoder som har vitenskapelig bevist effekt. 

– For meg har det vært viktig å vise hvor lite effektive alternative behandlinger er. At unyttige tiltak kan unngås. At folk kan og bør ta større eierskap til egen helse, basert på kunnskap. 

Og han snakker om nocebo-effekten – at våre negative forventninger til noe kan føre til en mer negativ påvirkning enn det ellers ville ha hatt. Som med koronavaksinen. Den kvelden mediene meldte om dødsfall etter AstraZeneca-vaksinen, hadde Kaveh legevakt. Plutselig rant det inn en stor mengde pasienter med akutte brystsmerter og tung pust. De ble sendt gjennom en tung diagnose-runde med CT-kontrast og masse stråling.

 

– Man skal ta folks symptomer på alvor. Men det er et paradoks at vi som er så spreke og har et verdensledende helsevesen, har flere diagnoser enn noen gang før. I møte med pasienter må vi leger være ydmyke. Samtidig skal vi være ærlige og korrekte. Det er utrolig hvor mye som sitter i hodene våre. Opplevelsen av sykdom er jo ekte, og for all del, mye er fysisk. Men symptomer blir forverret av frykt. 

 

I møte med pasienter må vi leger være ydmyke. Samtidig skal vi være ærlige og korrekte. Det er utrolig hvor mye som sitter i hodene våre. Opplevelsen av sykdom er jo ekte, og for all del, mye er fysisk. Men symptomer blir forverret av frykt.

 

Han har mange eksempler på at vår egen opplevelse av en situasjon påvirker kroppen. Frykt for å føde kan gjøre fødselen vanskeligere. Mens en fødsel som fra legens og jordmorens ståsted er vanskelig, kan oppleves som kjempefin for den fødende kvinnen. 

– Det er utrolig rart. Og fascinerende. Vi undervurderer nok alle hvor mye god helse vi egentlig har, og for de aller fleste kan det som er feil ved kropp og sinn repareres av det som er riktig.

For travel til å bli ungdomskriminell

Kaveh har alltid grublet mye. Tenkt store tanker. Følt seg litt sær. Interessene hans matchet ikke alltid det de andre barna var opptatt av. 

– Jeg spilte fotball og hockey, men var tjukk og helt elendig, sier han.

Familien flyttet flere ganger. Han var to år da sykepleier-mamma fikk jobb på Paulushjemmet og han, faren og søstrene ble med på lasset fra Trysil til hovedstaden. 

– Den gang var ikke Grünerløkka kult. Absolutt ikke. Vi bodde i en leilighet som ikke hadde innlagt vann på badet.

Etter noen år flyttet de til Ulven. 

– Der var det skikkelig ghetto. Det nærmeste noe utrygt man kunne komme i Norge på den tiden. 

Miljøet var preget av ungdomsgjenger og kriminalitet. Men Kaveh rakk aldri å bli med i noen gjeng. Han spilte piano og fiolin. Svømte og spilte tennis. Hvis han hadde en ledig luke mellom lekser og fritids-
aktiviteter, dro foreldrene ham med til Sognsvann. 

– Jeg fikk ingen ordentlige venner på barneskolen. Det foregikk alltid så mye sammen med familien. 

Hjemme snakket de persisk og feiret iransk nyttår. Lagde persisk mat. Ute var det skiturer og pølsegrilling.

– I mitt hode er jeg norsk. En variant av norsk – det er ikke unorsk å ha elementer fra andre deler av verden i seg. De få gangene jeg tenker på at jeg er av iransk herkomst, er når andre påpeker det.  

 

Mamma og pappa var veldig fokusert på oss barna, og jeg husker det som veldig kos at de leste lekser med meg. Den bittelille gjengen som jeg er del av, har alltid vært veldig viktig for meg. Samholdet jeg opplevde gjennom hele barndommen, har i stor grad gjort meg til den jeg er.

 

Foreldrene måtte starte et nytt liv fra scratch da de kom hit med to små døtre. Kaveh var lillebroren som ble født på Elverum. Han hadde sterk vilje og var en skikkelig dårlig taper – og var nok iblant i veien for søstrene. Sier han selv. Men han kan også huske å ha sett bilder av at de kledte ham opp i prinsessekjoler da han var liten. Og at de tok godt vare på ham.

– Oppveksten min var veldig sentrert rundt kjernefamilien. Det var jo bare oss. Jeg hadde ingen tanter og onkler eller besteforeldre rundt meg. 

Foreldrene hadde flyktet fra revolusjonen i Iran. De var opptatt av å skape et godt liv for barna sine i et nytt, trygt hjemland.  

 

– Mamma og pappa var veldig fokusert på oss barna, og jeg husker det som veldig kos at de leste lekser med meg. Den bittelille gjengen som jeg er del av, har alltid vært veldig viktig for meg. Samholdet jeg opplevde gjennom hele barndommen, har i stor grad gjort meg til den jeg er. 

Faren, som var ingeniør, kjøpte ekstra mattebøker til sønnen, så han kunne gjøre oppgaver i sommerferiene. Kaveh ble en realfagsnerd. Deltok i matte- og kjemiolympiader. Gjorde mye lekser, fikk gode resultater.

– På videregående fant jeg glede i realfag – det er så fint, for det finnes en fasit. Hvis du bare er smart nok og klarer å skjønne fasiten, så kan du avansere til det blir mer og mer komplisert. 

Familien hadde da flyttet til Ullern på Oslo vest. Veien til Blindern var kort. 

– Det var på universitetet at jeg fikk venner og et miljø som ga meg en retning i livet. 

Det andre kjønnet

Og plutselig var han overalt og hadde meninger om det meste. Nå deler han raust av det hodet koker over av. Selv har han hatt en forestilling om at følgerne er i 30-årene og eldre. At de som leser alle skribleriene hans, for det meste er aftenpostenlesere og de som er interessert i sakprosa. Men på Instagram er det hovedsakelig kvinner i 20-årene som får med seg det han deler – som når han lager persisk ris på TVNorges 4-stjerners middag.

Men hvordan har du klart å få 43K følgere på Instagram med sine 300 innlegg som i hovedsak handler om … øh… mat..?

– Hehe, ja. Jeg bryr meg lite om Instagram. Se her, for eksempel…

Han blar frem et bilde der han har tatt skjermbilde av en twittermelding og lagt ut. 

– Det er så langt mine Instagram-ferdigheter strekker seg.

Han ler. 

– Men det er kult å kunne nå ut til så mange. Se på denne statistikken: en kvart million har sett innlegget. Man kan bli fristet til å gå bort fra tradisjonelle medier.

For på Twitter kan det koke. Der får han i gang lange diskusjoner uansett hva han uttaler seg om, virker det som. Når han twitrer om et ergerlig møte med en el-kjede, blir det overskrifter i avisene av det. Når han hever online-stemmen for bedre arbeidsvilkår for underbetalt helsepersonell, lyttes og likes det fra alle landets sykehuskorridorer og sykehjemsstuer.  Nylig trakk han frem tall fra en forskningsrapport om holdninger til voldtektsforbrytelser.

– Bakgrunnen var at forskeren hadde konkludert med at tilstanden i Norge er god. Jeg syntes det hørtes rart ut, så jeg gikk inn i tallene. Så viser det seg at 13 prosent av norske dommere mener at jenter ikke bør hisse opp menn seksuelt hvis de ikke vil ha sex. Det er en ekstremt ugrei holdning. Jeg synes det er rart at man synes 13 prosent er et bra tall. Det sitter tydeligvis så dypt i samfunnet, at man mister perspektivet på ting – man glemmer at det er kriminalitet. Ved et innbrudd kan kanskje forsikringsselskapet si at det er ting du kan gjøre for å minske risikoen for innbrudd, men det gjør ikke innbruddstyven mindre skyldig.

Hjertene haglet inn. Særlig unge kvinner setter pris på verdiene han representerer. 

 

Det viste seg at 13 prosent av norske dommere mener at jenter ikke bør hisse opp menn seksuelt hvis de ikke vil ha sex. Det er en ekstremt ugrei holdning. Jeg synes det er rart at man synes 13 prosent er et bra tall. Det sitter tydeligvis så dypt i samfunnet, at man mister perspektivet på ting – man glemmer at det er kriminalitet.

 

– Jeg prøver ikke å tale kvinners sak. Jeg taler menneskers sak. Men hvis man bryr seg om menneskerettigheter, så vil man automatisk bry seg mer om at kvinner skal få det bedre. For det er kvinner som veldig ofte trekker det korteste strået. Som kvinne er du fortsatt det andre kjønnet. Menn er menn og er liksom idealmennesket, og så må kvinner jobbe seg opp for å komme til et mannsnivå til tross for «svakhetene». For meg er det lett å si at alle kan gjøre som de vil, for jeg snakker fra en manns ståsted. Jeg er profilert. Jeg kan få hva jeg vil. Det er ikke min stemme folk bør høre på i likestillingssammenheng.

– Da Albert ble født, tenkte jeg: «Du kommer til å få et enklere liv, bare fordi du er født mann».

Verden blir bedre og bedre

Nå som sønnen Albert har blitt halvannet år, ser Kaveh mye av faren sin i ham. Og han vil gjerne gjenskape det han selv vokste opp med; trivelige familiemiddager, lekselesing der foreldrene hjelper til og mange aktiviteter for barn. Han vil sørge for at også Albert vokser opp i et godt hjem med sunne verdier.

 – Jeg skulle ønske pappa kunne sett meg nå. Sett at jeg har en bra jobb, sett det fine barnebarnet sitt. Det hadde betydd mye for ham. Jeg skal gjøre det jeg kan for Albert. Men mye av det som avgjør hvem han blir som menneske, handler ikke om aktive valg vi som foreldre tar, men mer om at miljøet jevnt over er godt. 

Han ser et mønster der negative egenskaper følger hverandre. At de som er veldig sexistiske, ofte også er rasistiske. Oftere er redde for endring eller nye ideer. 

 

Jeg tror man må starte med å skape et klokt menneske gjennom et godt miljø, da kommer de gode holdningene. Albert vil preges av hvordan jeg behandler mammaen hans og hvordan våre venner er. Hvis han opplever et bra menneskesyn rundt seg, så vil også han ha gode holdninger. Da vil han lære seg å bli et snilt, klokt, reflektert menneske.

 

– Jeg tror man må starte med å skape et klokt menneske gjennom et godt miljø, da kommer de gode holdningene. Albert vil preges av hvordan jeg behandler mammaen hans og hvordan våre venner er. Hvis han opplever et bra menneskesyn rundt seg, så vil også han ha gode holdninger. Da vil han lære seg å bli et snilt, klokt, reflektert menneske. Jeg har ikke tenkt å presse mine meninger på ham. Når han er tenåring, er jeg antagelig en utdatert, middelaldrende fyr som tror han vet noe. 

Kaveh synes verden er bedre for sønnen enn den var for ham selv. 

 

– Alt er ikke bra. Men det er ingen tvil om at det går fremover. Det blir bedre og bedre for hver generasjon. Unntatt klima, da. Der går det feil vei. Så man kan jo lure… hvis kloden blir ødelagt og millioner av mennesker blir satt på flukt og dør på grunn av flom, stormer og jordskred, så er alt det jeg snakker om veldig lite viktig. 

Han stopper opp et øyeblikk.

– Men det klarer jeg ikke å ta så veldig inn over meg i min hverdag.

Tidsklemma á la Kaveh

Når kvelden kommer, synger Kaveh sin lille Albert i søvn.  

– Jeg er redd jeg skader ungen min med den elendige sangstemmen, men jeg kan jo ikke ikke synge for ham, heller.

Kanskje du er litt selvkritisk…? 

– Nei, avbryter Kaveh. 

– Det er ille. Skikkelig grusomt. Jeg er ikke tonedøv, så jeg hører jo hvor fælt det er. Kjæresten min kan heller ikke synge. Virkelig ikke. Den dagen Albert kommer ut i samfunnet og hører noen synge med pene lyder, så kommer han til å bli helt forvirret.

Men du er en habil pianist? 

– Ja, jeg er flink til å spille piano. Før kunne jeg ta et lite avbrekk i arbeidsdagen og spille litt. Nå gjør jeg ikke det. Det er et savn. Det er så mye som blir et savn når man får barn. Man har jo nesten ikke tid til noe.

Sier Kaveh Rashidi. Som etter endt arbeidsdag som bydelsoverlege kjører til Asker for å holde foredrag. Som dukker opp i alle mediekanaler, er med på alle slags tv-show. Kaveh som pøser ut kronikker. Som under intervjuet leser både mailer og sms og allikevel greier å holde fokus. 

– Å, tredje vaksinedose for immunsupprimerte pasienter er snart klar. Det er de som har pågående kreft eller noe annet skikkelig ille, forklarer han.

 – Jaja, det har jeg kontroll på – bare fortsett.

Snart kommer en barnebok? 

– Ja, den var lett å skrive. Det er jo bare 50 spørsmål fra barn, som jeg svarer på ett og ett. Den kunne jeg skrive i små økter.

Akkurat slik han foretrekker å innrette alt i livet sitt. Med korte, effektive økter som fyller døgnet med meningsfull aktivitet. Så uroen ikke får overtaket.

Kulturguide uke 7: 

ALTSÅ, wow! I denne snille guiden har vi samlet det ferskeste
av kunst, kultur og kvinneskapte skatter.

Kulturtips der du bor? Tips oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Tekst: Frida Andersen

Litteratur

 

Bok
Så lett, så sterk, så øm.
Feminisme i norsk poesi
Redigert av Marta Breen
RES PUBLICA (2023)

Marta Breen har plukket ut sine feministiske yndlingsdikt. Leseren får følge utviklingen i norsk poesi og feminisme fra 1800-tallet til i dag. «Enkelte setninger er simpelthen så slående at de kommer til å bli med meg for alltid», skriver Breen i forordet. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Diktsamlingen er en samling som minner oss på kampen noen kjempet før oss, og som vi fortsatt må kjempe. Jevne innslag av humoristisk lettelse gjør seg godt i all alvorligheten. Akkurat passe lettlest og tung på samme tid.

«Si nei til kuk. Ta tak i hodet hans. Se forskrekkelsen i ansiktet hans når han får høre at kuk ikke kan være omdreiningspunktet i tilværelsen lenger. Smil overlegent, forklar ham at kuk og ukultur henger sammen». – Utdrag fra boka, diktet «Hopp, snakk, spis» av Maia Kjeldset Siverts.

 

Bok
Samlede dikt 1998-2022
Mona Høvring
FORLAGET OKTOBER (2023)

Her får du Mona Høvrings seks diktsamlinger i ett bind. I Høvrings univers flyter realismen og utopien om hverandre. Språket skaper ettertanke, og ordene gir rom for en behagelig eksistensiell krise. Delen «Heltinnebreva» treffer spesielt godt den feministiske kampsaken, samtidig som det treffer det såre i å løsrive seg fra nære relasjoner:

«Ett døgn med fredelig elskov –
deretter grunnla vi byen og nekta å røre oss».

 

 

Film & serie

 

Serie
Evy og alltid. Humordrama i åtte deler.
Serieskapere: Miriam Larsen og Julie Skaufel
Produsert av Einar Film & Fortellinger og Chezville for NRK (2023)

Om serien: Evy (Malene Wadel) er ferdig med mastergraden, og vekket oppsikt i det akademiske miljøet etter å ha skrevet om kvinner i norsk litteratur. Hun er klar for å leve livet, og skal til Paris med den nye kjæresten. Men først skal hun til hjemplassen Sandnes, for å være forlover for bestevenninnen. Under bryllupsfesten begynner ting å rakne. 

Serien «Evy og alltid» handler om identitetskrise, framstilt på en morsom og uvant måte. Ekstra gøy er det å se et romantisert Sandnes på skjermen, og å få se de klassiske Hollywoodfilm-intrigene på rogalandsdialekt. Synspunktene på samlivsbrudd, finne seg sjæl og blanke ark er relaterbare og såre. Norsk serie på sitt mest hjertevarme. Kan strømmes på NRK.

 

Film
Syk Pike 
Regi: Kristoffer Borgli
YMER MEDIA (2022)

Om filmen: Signe og Thomas er i et usunt, konkurransepreget forhold som tar en ondskapsfull vending da Thomas’ karriere som samtidskunstner begynner å ta av. Som motsvar gjør Signe et desperat forsøk på å gjenvinne statusen sin ved å skape en ny persona, besatt av å tiltrekke seg oppmerksomhet og sympati.

Nå kan kinosuksessen endelig sees i stua! Syk Pike er en grotesk satire av oppmerksomhets-samfunnet. Den er kvalmende morsom, men likevel skarp og en form for realistisk. Kristine Kujath Thorp bærer hovedrollen på et ærlig, frustrerende og ironisk vis. Strømmes eller leies på VIAPLAY og ITUNES.

 

Musikk

 

Artist
Fått med dere Synne Sørgjerd?
Synne Sørgjerd presenterer seg selv som «Norges nest hotteste mikrokjendis, popstjerne og player». Siden 2019 har Sørgjerd sluppet et par spenstige singler i året. I fjor ga hun ut sin første EP «Jeg Hater Også Meg».

Inspirasjonen til den drastisk ærlige EP-en kom da Sørgjerd i 2021, ifølge et svært underholdende julebrev til sine fans, ble «dumpet av en liten bitchboy». Det skal vi være takknemlige for.  «Teenage-angsten» som vi kjenner fra disse kompliserte situasjonene, er byttet ut med en poppete, melankolsk og nesten litt hevngjerrig «ung voksen-panikk». Det er enkelt å bli dratt inn i Sørgjerds semi-utilstrekkelige, ironiske og såre univers. En spesiell favoritt er «Genser / Grenser», hvor Sørgjerd greier å kombinere to motstridende følelser – desperat og selvstendig. Oppriktigheten og selvinnsikten i låta «Lett å ta tilbake» lar du deg lett sjarmeres av.  Heldigvis blir det mer Synne Sørgjerd i 2023. Ny singel ute fredag 17. februar! INSTAGRAM: @synnesorgjerd

Kommende konserter:
Novafest på Revolver: 21.april
Ektefolk på Folk: 25. mai

 

 

Musikkslipp
Klossmajor med ny singel og nytt album
Klossmajor (Karoline Karlsen, Dorothea Økland, Maja Sørbø)
har de siste årene etablert seg som et sterkt liveband. 

24. februar kommer singelen «Diamanter» som en slags spennende smakebit før bandet slipper sitt andre album «Alt jeg ikke har» 17. mars. I deres nyeste singel «Det er jo bare kødd» møtes melodi og østlands-rap harmonisk. Ordene treffer fint og trist samtidig, beaten er jevn og på et vis barnslig – og det funker. Det blir stas å få mer fra Klossjamor senere i februar. Turnédatoene er allerede satt for mars og april – vær på utkikk om de dukker opp nær deg! INSTAGRAM: @klossmajorband

Turnédatoer for «Alt jeg ikke har»:
Parkteateret, Oslo 23. mars
Trondheim, Lokal Scene 24. mars
Bergen, Kvarteret 30. mars
Sandnes, KinoKino 31. mars
Fredrikstad, GRL PWR Festival 21. april

 

Diverse

 

Smykk deg med Juggel
Feministisk budskap, modige farger, lokal kunst.
Johanne Furuseth står bak disse livsglade smykkene i edle metaller og akryl. Et en-kvinnes-show hvor designeren har tegnet og laserkuttet alt selv. Sjekk og ut @juggel_ på Instagram hvis du vil ha deg litt ny bling.

 

 

 

Studenter kritiske til eget fag – Grafill
Hva skjer når designstudenter retter kritisk søkelys mot sitt eget fag? I den ti dager lange utstillingen får publikum muligheten til å se studentenes kritiske designprosjekter som skal belyse samfunnsnormer det er verdt å stille spørsmål ved. Utstillingen er en prosjektoppgavene tilhørende faget «Designkritikk» for tredjeårsstudentene som går bachelor i grafisk design ved Høyskolen Kristiania / Westerdals.

Utstillingen vises i Grafills Hus i Møllergata 39 i perioden 12.–26. februar 2023.

 

Kurs-serie med skaperverkstedet Floke
Butikken, skaperverkstedet og markedet Floke setter nå i gang en rekke kunst- og hobbykurs i hovedstaden. De er kjent for sine lokale, unike og inspirerende skatter, både på nett, i butikk og på marked. NETTSIDE: floke.org. INSTAGRAM: @flokemarked

19. Februar
Lær å lage soyalys og marmorering av kronelys med ATF home.
Et intensivkurs i laging av soyalys & marmorering av kronelys.

22. Februar
Fra hobby til virksomhet med kunstner i Floke-crewet, Lea Alstad.
Et foredrag som introduserer det du trenger å vite når du skal gjøre hobbyen din til bedrift.

23. Februar
Glassmaling med Wildflower Oslo.
Gi gjenbruksglass nytt liv, og et personlig preg med maling! Wildflower Oslo er mest kjent for sine kunsttrykk av den norske flora i friske og unike fargekombinasjoner.

23. Mars
Smykkekurs med Plopp Studio.
Ina Luna bak Plopp Studio lærer bort sine triks for å lage unike smykker og armbånd. Kurset passer fint for nybegynnere.

 

Tekst: Frida Andersen

Ja, vi elsker mord og faenskap. Hvorfor er vi så opptatt av blodig underholdning i verden tryggeste land?

 

Tekst: Kristina R. Johnsen
Foto: Eivind H. Natvig

Bak ulåste dører flimrer TV-skjermene der nok et mystisk kvinnelik har skylt i land. Oppvaskmaskinen blir tømt og fylt i hverdagens evige runddans til lyden av detaljer om hvordan Jeffrey Dahmer ikke likte smaken av ofrenes tatoveringer. Garasjer ryddes, og turer rundt Sognsvann jogges i selskap med en soveromsrøst som gir oss nye nyanser om strømpebuksa til Birgitte Tengs.

Vi lever i et av de fredeligste områdene på planeten, der voldsraten og drapsstatistikken er i ferd med å nå et historisk bunnivå. Samtidig skyter andre tall i været.

For aldri har vi vært så interessert i mord og faenskap som akkurat nå. Interessen for true crime har eksplodert og kvinner står for over 80 prosent av konsumet.

Når ble vi egentlig så blodtørstige? Og hvorfor?

Da det smalt i skolegården

– Du som intervjuer meg tror jeg ville brukt kniv hvis du måtte, men gift om du hadde hatt det tilgjengelig, slår Astrid Andreassen fast.

På samme måte som andre kanskje scanner omgivelsene etter nødutganger når de går inn i en fremmed bygning, ser Andreassen i et lite nanosekund alltid for seg hvilken drapsmetode folk hun møter ville foretrukket. En vane hun har lagt seg til etter en januardag i 2009. 

Det hadde akkurat ringt inn til første time da en politimann i Tromsø skjøt og drepte først sin ekskjæreste, deretter seg selv, utenfor Slettaelva barneskole. 

Kvinnen ble drept 300 meter unna hjemmet til Astrid Andreassen. 

Volden sendte sjokkbølger gjennom nærmiljøet og gav unge Astrid noe å tenke på.

Hva får et menneske til å drepe? Og hvorfor blir vi så fascinert når det skjer?

13 år senere setter hun siste punktum i bacheloroppgaven sin i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet. Der har hun forsket på nordmenns økende fascinasjon for drapssaker og økende konsum av true crime både på skjerm og rett inn i øret som podkast.

– Det ville vært løgn om jeg påsto at jeg ikke ble svært fascinert av det drapet som skjedde. Skolen var min egen barneskole som jeg hadde gått ut av noen år tidligere. Hadde jeg fremdeles vært elev, ville jeg ha passert åstedet omtrent da drapet skjedde, forteller Andreassen.

Selv om hendelsen var tragisk, var den på mange måter det som virkelig utløste hennes store fascinasjon for døden.

– De kaller det blålys-effekten. Man stopper opp for å se hvor blålysene skal. Hva har skjedd? Hvem har gjort det? Hvorfor? forklarer hun, og mener det er den samme effekten som gjør at noen drapssaker ender som virkelighetskrim.

Samtidig som nordmenn er storkonsumenter av denne typen underholdning, er det få steder i verden med mindre sjanse for at noe lignende skal skje med deg. Andreassen mener det er en sammenheng mellom disse to faktorene. 

– I takt med at levestandarden vår bare øker, blir vi mer og mer forskånet for død. Men døden er en del av livet, den er en del av oss. Der tror jeg mye av tiltrekningskraften ligger, sier Andreassen. 

Drapsglobusen

Er det én ting vi mennesker vet med sikkerhet, så er det at vi alle en dag skal dø. Vi vet bare ikke når, hvor eller hvordan. Fram til penicillinen kom, kunne vi dø av en flis i fingeren. For noen hundre år siden ville tannproblemer sannsynligvis tatt livet av deg i løpet av 30-årene. Men i takt med at velferden øker og voldsraten minsker, har døden kommet lenger unna. 

Homicide Monitor er en interaktiv globus utviklet av The Igarapé Institute i Rio de Janeiro som viser ferske tall fra nasjonale myndigheter verden over. Den gløder rødt der de mest utsatte områdene ligger.

Jamaica er det landet i verden der det begås flest drap i forhold til innbyggertall. Den karibiske øya pulserer mørkerødt, og er landet som ranker øverst på den dystre statistikken. Der blir 1.435 mennesker drept hvert år, med 269 drepte i området St. James alene. Det er 48,6 drap per 100.000 innbyggere, som ville tilsvart 162 drap i året i en by på størrelse med Oslo.

På toppen av globusen derimot, der snøen daler ned i skjul, lyser globusen kremhvitt. 

Her begås det 25 drap per år i en befolkning på 5,3 millioner mennesker. 

Det er 0,5 drap per 100.000 innbyggere, og tallet fortsetter å dale nedover. Kun i folketomme Antarktis begås det færre drap enn i Norge. 

Mord som underholdning

Underholdning av andres død og smerte. Når man sier det på den måten, høres det så drøyt ut. I eventyrene kappes hodet av trollet og heksene hives i gryta. Hodeskaller knuses i videospillet Grand Theft Auto (GTA). En seriemorder er løs i den nye krimserien på HBO, og fredagskvelden er komplett.

True crime er «guilty pleasure» for spenningssøkende voksne, ifølge Helge Ridderstrøm, førsteamanuensis ved OsloMet. I artikkelen Virkelighetskrim. Mysteriers møteplass hevder Ridderstrøm at historier om virkelige mordere, er for voksne det monsterfilmer er for barn: frykt og skrekk i et kontrollert miljø hvor trusselen er skummel, men ikke virkelig. 

Allerede på 1500-tallet i Storbritannia florerte pamfletter og hefter med siste nytt fra offentlige henrettelser, og oppdateringer med detaljer og illustrasjoner av bestialske drap. Ifølge Pamela Burger, forfatter av boka The Bloody History of the True Crime Genre, har true crime, helt siden de tidlige moderne mord-pamflettene og fram til i dag, oppfordret oss til å vurdere hvordan vi som samfunn bidrar til at de mest sjokkerende handlinger kan skje. 

For når går det galt? Hvordan gikk det til? Hva har vi gjort feil? Den enorme oppslutningen omkring serier som Making a Murderer, Tiger King og Killer Inside tyder på at spørsmålene opptar oss. 

– True crime assosieres ofte med USA, og i 1924 utkom magasinet True Detective Mysteries. Det inneholdt både fiksjon og saker fra virkeligheten. Etterhvert gikk de helt bort fra fiksjonen, fordi det var sakene fra virkeligheten som virkelig solgte, sier Pål Grøndahl, psykologspesialist med doktorgrad i rettspsykologi og 20 års erfaring som rettspsykiatrisk sakkyndig. 

Han er en av de som snakker med norske drapsmenn og -kvinner etter et drap. I boken Om drap (2019) tar han for seg fenomenet drap og menneskene som begår dem. 

Grøndahl understreker at nordmenn er et trygt folk, internasjonalt sett, og at vi har mye tillit til hverandre.

– I det ligger det nok at det kan bli litt vel fredelig. Vi liker ikke å kjede oss. True crime aktiviserer oss med engasjement, spenning og iver. Det er følelser vi liker, sier Grøndahl.

Han beskriver at når vi ser dramaet spilles ut, skjer det så en slags utløsning, en katarsis som renser oss. Dramaet gir oss en innledning, en spenningstopp og en avrunding der man finner ut hvem som utførte det kriminelle.

– Vi liker en lykkelig slutt. Virkelighetskrim kan faktisk virke rensende på oss og gi oss en bekreftelse på rettferdighet, selv om ikke alle saker som tas opp har fått en løsning.

Lykkelig slutt er kanskje ikke det man forbinder mest med true crime?

– Nei, men vi liker bekreftelsen på at verden er rettferdig. Vi liker ikke en historie om mafiabossen som begår overgrep mot Mathias om Mathias dør og bossen fortsetter som vanlig. Da får vi ikke den forløsningen vi ønsker oss, sier Grøndahl, som på sin side gjerne holder seg unna denne typen virkelighetsunderholdning.

– Når jeg har det yrket jeg har, trenger jeg ikke mer av det på skjermen, forklarer han.

Grøndahl understreker at det til syvende og sist handler om hva man aktiviseres av, og at preferansene kan variere kraftig. 

Han mener også det gjerne er snakk om en bekreftelse på trygghet. Man sitter i en veldig trygg setting og fordyper seg i disse sakene. Det kan like gjerne handle om en flukt fra døden, som en påminnelse. Ofte vil mange kunne få en opplevelse av lettelse, tenke «jeg er glad det ikke var meg» og føle seg tryggere.

Grøndahl tror dette kan være noe av forklaringen for hvorfor vi i Norge konsumerer stadig mer true crime.

– Land med mye vold har for mye spenning og trusler til å ha glede av dette, mens vi i Norge tåler det i vår velstand og trygghet, sier han.

Justismord og mysterier

Stemmen i øreproppene forteller rolig og behersket om det som foregikk den fatale kvelden. En cello draperer historien med lyd som setter seg i kroppen. Det er krimjournalistikk, men fortellergrepene er hentet fra fiksjonen.

Den amerikanske podkastserien Serial satte i 2014 en ny standard for lyd. Mange mener serien trigget en gullalder for lydfortelling som vi ikke har sett maken til siden folk satt klistret foran radioteateret. Med 300 millioner nedlastinger og et prisdryss uten like, bidro serien til oppblomstringen av true crime, og den definerte podkast som en konsumvennlig sjanger man kan ha med seg i daglige gjøremål. 

Men har virkelighetskrim noe mer for seg enn salgbarhet og populær underholdning?

Ny teknologi har endret premissene for etterforskningen av gamle drapssaker, og dette har også ført til at gamle krimsaker plutselig får nye løsninger. 

Generalsekretær i advokatforeningen, Merete Smith, skriver i sin blogg på advokatforeningen.no at man kan lære mye av å se på god true crime, og at vi som tittere og lyttere i tillegg blir invitert med til å leke etterforskere. 

Da første sesong av Serial tok av, satt en enorm mengde mennesker på nett og gjorde jobben de følte etterforskerne og advokatene ikke gjorde da Adnan Syed ble dømt for å ha drept ekskjæresten sin i 1999. 

Med ny teknologi og ny kunnskap, vises sider av saken som ble oversett den gangen. Adnan Syed prøver i disse dager å få saken sin gjenopptatt, basert på informasjon som dukket opp under produksjonen av Serial. Det kan fremdeles ta noe tid før man vet om saken blir gjenopptatt. Kanskje vil det vise seg at oppmerksomheten saken fikk gjennom Serial, fører til et helt annet resultat enn i retten for over 15 år siden, skriver Smith.

Flere av de største norske mediehusene satser nå på virkelighets-krimstoff både på nett, papir, video, podkast og sosiale medier, og uavhengige skapere henger seg på. Therese – jenta som forsvant, Familiene på Orderud, Krimpodden, Henlagt, Rikets sikkerhet, Baneheia – Kampen om sannheten, Mørkdykk, Mord og Mysterier, Skrim – Skandinaviske Krimsaker, Nordic True Crime og Norske krimsaker er bare noen av dem. Biblioteket av norske og nordiske krimpodkaster vokser stadig.

Oppblomstringen fører også med seg kritikk. Diskusjonen har gått i at det gjøres underholdning av ekte menneskers liv og død. At  pårørende til ofre og gjerningspersoner blir påtvunget å gjenoppleve sakene når de blir framsatt for et publikum. Flere kritikere mener sjangeren blir problematisk når man setter underholdning og sensasjon som hovedmotiv for fortellingen.

Samtidig ser vi at virkelighetskrimmen noen ganger bidrar til å gjenåpne og løse uløste saker. Smith skriver at eksplosjonen av true crime er bra for rettssikkerheten, særlig med tanke på serier som Uløst, som går gamle norske drapssaker etter i sømmene.

God rettssikkerhet er avgjørende i et velfungerende demokrati, og vi trenger kunnskap nok til å stille kritiske spørsmål. Bare slik kan vi til syvende og sist ha tillit til systemet, skriver Smith. True crime har vist oss mange mulige justismord, og har sørget for at eldre drapssaker har blitt gjenåpnet, også på hjemmebane.

Birgitte Tengs-saken fra 1995 har fått mye oppmerksomhet i mediene gjennom årene. VGs podkast Uløst ga i 2020 en grundig gjennomgang av saken, og introduserte det som for mange var ny kunnskap om forhør og etterforskning. 

Januar 2016 ble Tengs-saken også den første av et knippe saker som ble gjenopptatt av  Kripos nye Seksjon for alvorlige, uløste saker – også kalt cold case-enheten. I 2021 ble en mann i 50-årene fra Karmøy siktet for drapet. Mandag 7. februar i år ble han dømt skyldig.

Det uløste

To av drapene som fanger størst interesse hos Andreassens informanter, er drapene på Elizabeth Short og Birgitte Tengs. 

– Fordi de var unge, vakre kvinner som fikk en tragisk død, fordi «The death of a beautiful woman is, unquestionably, the most poetical topic in the world», som Edgar Allan Poe skrev, forklarer Andreassen.

– Det handler også om en fascinasjon og interesse for vår egen dødelighet. Vi ser så lite død, men er helt avhengige av å forstå den. Vi kan alle dø når som helst. For å overleve, må vi vite hvilke farer som finnes der ute, ellers blir det så som så med vår overlevelsesevne. Og en av de største farene er de menneskene vi har rundt oss.

Kvinner har en større dragning mot true crime enn menn og står for hele 80 prosent av konsumet. Det slår Amanda M. Vicary og R. Chris Fraley fast i rapporten Captured by True Crime: Why Are Women Drawn to Tales of Rape, Murder, and Serial Killers? (2010). 

– En teori kan være at kvinner er mer redd for å bli utsatt for vold enn menn, og dermed ønsker å lære eventuelle triks for å kunne redde seg selv ut fra den verst tenkelige situasjonen, sier Andreassen, noe som også støttes i rapporten om kvinners konsum av true crime av Vicary og Fraley.

Vold mot kvinner, spesielt partnervold og seksuell vold, er et stort helseproblem globalt, melder Verdens Helseorganisasjon. Én av tre kvinner verden over opplever fysisk og/eller seksuell vold i løpet av livet. 

Ifølge Bufdir registrerte politiet i 2021 at 2.774 kvinner og 1.508 menn ble utsatt for vold i nære relasjoner i Norge. Og siden år 2000 er 166 kvinner og 18 menn registrert drept i Norge i saker hvor partneren er siktet av politiet eller dømt i domstolen, ifølge Krisesentersekretariatet og Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Når det gjelder den norske gruppa Astrid Andreassen har forsket på, er det kvinner i alle aldre og livssituasjoner, som konsumerer innhold om virkelighetskrim og drapssaker. 

Det uløste, det uforklarlige, psykiske lidelser og seriemordere fascinerer mest hos kildene hennes, har hun kommet fram til. 

– Noen av mine informanter trekker fram de uløste drapsmysteriene som mest fascinerende, og de liker å høre detaljene. For kanskje har politiet oversett noe i den kritiske fasen?

Ett sted går grensa

Men ett sted går grensa for oss alle. Hvor den går og hva som er årsaken til at den går akkurat der, har gjerne med vår egen historie å gjøre, ifølge Andreassen. Jo mer virkelighetsnært, jo mindre aktuelt er det som underholdning. 

En av informantene fortalte at hun hadde hatt en oppvekst i det mange ser på som en kristen sekt. Det hadde gjort henne mer oppmerksom på de mørkere mekanismene i mennesket, både i samfunnet og individuelt. Med en slik bakgrunn hadde hun ikke særlig sans for saker som omhandlet masseselvmord i kulter og sekter, slik som Jonestown.

Flere i undersøkelsen sier at de ble lettere trigget etter at de fikk barn, og unngår serier, filmer og lyd der overgrep og mishandling av barn er involvert. 

Avstand er nemlig en nødvendig ingrediens når det gjelder appellen til true crime, ifølge Andreassen. Blant annet svarte samtlige informanter at 22. juli er for nært til at det er aktuelt å konsumere innhold om temaet som underholdning. Kanskje vil det alltid være det. 

– Når man ikke blir personlig berørt, tror jeg det er lettere for oss å bli svært fascinert, mener Astrid Andreassen.

Katarsis

Helt til slutt, hvordan påvirker virkelighetskrimmen oss egentlig? Kan dette blodige konsumet påvirke oss negativt? 

– Nei, mener Astrid Andreassen.

– Til stadighet kan man høre karakteristikker om gjerningsmenn i skoleskytinger som sosiale utskudd som hadde opplevd mobbing og var opptatt av skytespill, voldelige filmer og våpen. Det finnes selvfølgelig tilfeller der man kan vise til at personer som begår kriminalitet har blitt påvirket av media, men dette er stort sett unntaket, ikke regelen, sier hun.

Pål Grøndahl mener det ikke er grunn til å føle på skyld over å la seg underholde av andres smerte og død. 

– Det er ikke nødvendigvis av vond vilje vi tiltrekkes av dette. Det er en gammel mekanisme, allerede med folkeeventyrene ser vi jo det. Den samme katarsisen skjer – trollet sprakk i solen, sier Pål Grøndahl. 

Vi kan faktisk bli mindre voldelige av å utsette oss for disse tingene, mener han.

– Vi har alle disse følelsene i oss, og akkurat som med fotball, er dette en arena for å kjenne på de store følelsene som man som samfunn holder i sjakk.

Ekspertene forteller oss at true crime underholder oss i fredelige Norge. Vi har sett eksempler på at den kan bidra til bedre rettssikkerhet. Virkelighetskrim kan til og med rense oss, og hjelpe oss til å se tegnene og forstå oss på gjerningsmennene, og på den måten hjelpe oss å overleve. Den kan få oss til å føle oss tryggere. Særlig som kvinner.

– Jo mer brutalt og meningsløst drapet virker, jo mer fascinerende vil vi ofte finne det. Og kanskje viktigst av alt, vi ønsker å få høre en god historie, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss, slår Grøndahl fast.

Så ja, vi elsker mord og faenskap. Men som Jokke og Valentinerne sier det: 

Bare på skjermen, og bare når vi vinner.

Debatten om ABC-klinikken er en liten sak som kaster lys på et større problem: At økonomien vår vet kostnaden på alt, men verdien av ingenting.

 

Tekst: Anna Nordahl Carlsen
Leder i Rethinking Economics Norge

 

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Barselopprørets siste protest brøler mot nedleggelse av ABC-klinikken, et fødetilbud som kun tilfaller 0,7 prosent av befolkningen. Likevel stiller tusenvis av mennesker som aldri vil benytte seg av nisjetilbudet opp i protest. Kan protestene være en bønn om en økonomi styrt etter feminine prinsipper? 

Økonomien vår i dag foretrekker forhastede fødsler og keisersnitt, over naturlige og «ukompliserte» fødsler. Du kan se på det som et mannsstyrt tårn som smuldrer sammen fordi det fortærer selve grunnmuren det er bygget på, omsorg. Morgendagens økonomi må sette liv(moren), ikke den kalde mynt, i sentrum. 

Det usynlige arbeidet

På veien dit, kan vi hente inspirasjon fra en nyere retning innenfor økonomifaget, nemlig feministisk økonomi. Denne økonomigrenen belyser kjønnsforskjeller og kvinners plass i samfunnet. Arbeid som barneoppdragelse, ulønnet husarbeid og oppfølging av syke foreldre med mer,  telles ikke når økonomer skal kartlegge kostnader og inntekter generert av befolkningen. Samtidig ser vi at omsorgsarbeid for det meste, men ikke utelukkende, er drevet av kvinner, og er en grunnleggende forutsetning for at økonomien går rundt. 

Innenfor dagens økonomiske logikk, skal hver enkelt samfunnsborger øke egen produktivitet og bidra til økonomisk vekst. I dette narrativet betrakter vi ikke husarbeid og frivillig arbeid som «produktivt» arbeid, fordi det ikke inngår i regjeringens viktigste styringsverktøy, bruttonasjonalprodukt (BNP).

Kort fortalt er BNP summen av alle varer og tjenester som produseres i et land i løpet av et år, og er et nyttig mål dersom vi ønsker å si noe om økonomiens produksjonskapasitet. Men kan vi la BNP være den eneste indikatoren på samfunnets økonomiske helse? En helsesektor i forvitring indikerer at vi trenger å tenke annerledes rundt hvordan vi former oss som samfunn. 

BNP smiler når vi føder kjapt. BNP måler kun betalt arbeidskraft, noe som i praksis usynliggjør ulønnet arbeid. Når ABC-klinikken stenges, forskyves kostnadene over på de fødende – der er de nemlig ikke synlige. Kvinnene som ønsker tilbud á la ABC-klinikken står nå på egne bein for å finne alternativ, mens jordmødrene som ønsker å tilby tjenesten, må privatisere seg.

Kjapp fødsel

Dagens økonomiske narrativ antar at mennesker handler rasjonelt og ut fra det som er best for individet. Kvinnene i barselsprotest og alle folk som har oppfostret et barn, hjulpet en syk slektning, eller mottatt hjelp i en utfordrende livsperiode, vet likevel at omsorg ikke skjer bare fordi det er økonomisk rasjonelt eller lønnsomt. 

Dette poengterer Katrine Marcal på elegant vis i boken Hvem laget middagen til Adam Smith? (2015). Økonomen Adam Smith bodde hjemme hos sin mor da han skrev på verdenskjente verk som Nasjonens Velstand (1776). Moren mekket middag mens sønnen noterte at det ikke er «av omtanke at bakeren, slakteren eller kolonialen sikrer at du har maten på bordet. Det er deres egeninteresse». 

Egeninteresse og egoisme er ikke tilstrekkelig for å forklare menneskers atferd. Hva fikk mammaen til Smith igjen for alt husarbeidet, om ikke hennes arbeid var drevet av kjærlighet? 

Skyggesiden til rasjonalitetens og lønnsomhetens tankegang ser vi i dagens helsesektor. Nedleggelsen av ABC-klinikken og innskrenkende fødetilbud er fragmenter av en helsesektor i krise, hvor stadig mer kostnader og press skyves over på pasient og personell.

I dag mottar helseforetak en liten grunnfinansiering i tillegg til bevilgning beregnet ut fra faktiske aktiviteter i forrige kalenderår. Ulike aktiviteter utløser ulike summer; operative inngrep frigjør mer midler enn naturlige inngrep. Den såkalte innsatsstyrte finansieringen belønner ikke «ukompliserte» aktiviteter, som for eksempel en naturlig fødsel. BNP smiler når du føder med keisersnitt – da jobber sykepersonell kjapt og lønnsomt, og det utløses større bevilgninger til helseforetaket.

Resultatet er opprørte familier og utslitt helsepersonell. I finansieringsmodellen er det ikke rom for medmenneskelighet og omsorg – en viktig driver for mange av de ansatte i sektoren, hvorav den store majoriteten er kvinner. Forsvinner omsorgsaspektet, forsvinner også grunnmuren til helsesektoren, det sosiale vevet. Nedprioriteringen tærer også i det lange løp på den nasjonale økonomien. Sykepleiere, leger, lærere, og andre såkalte samfunnskritiske yrker som løper til privat sektor, er starten på slutten av sosialdemokratiet. Vi kutter opp livmoren som føder oss.

Fallosentrismens fortvilelse

Kan rota til fortvilelsen hos de tusenvis av protesterende familier og helsepersonell, forstås å ligge i vårt nedarvede økonomiske system? Vi lever i en økonomi som favoriserer fallos foran det feminine: Ikke bare er mesteparten av økonomisk teori som legges til grunn for politikken skrevet av menn, den er også preget av en eksklusiv oppmerksomhet rettet mot maskulin-assosierte aktiviteter og antakelser. 

I et økonomisk system hvor profittmaksimering er det eneste målet, trekker kvinner, naturen og omsorg det korteste strået. Feministisk økonomisk teori minner oss på fallgruvene som ligger i å sette sin lit til markedets og kapitalens smale målsettinger. For vil vi egentlig leve i et samfunn hvor kjærlighet og omsorg fortæres fordi vi er dårlige på å sette oss gode mål?

Vi kan forbedre helsesektoren ved å putte mer penger inn i helsevesenet gjennom å øke skatter og avgifter, eller ved å forbedre driften – ikke kutte slik som det gjøres nå. Men i en økonomi som måler sin suksess i form av vekst i BNP, vil slike endringer kun være moderate.

Nytenkende og langsiktig plan

De store mulighetene til å sikre vår felles framtid ligger i å skifte det økonomiske fortellingen fra å handle om å vokse for vekstens skyld, til maksimering av menneskelig velvære for alle. Da trenger vi nye mål for velferd. 

Vi kan sette oss som mål, at alle mødre skal ha en god fødsel, for så å beregne kostnadene og finne ressursene vi trenger. Fordi gevinsten av et samfunn sentrert rundt omsorg og medmenneskelighet, er større enn de kortsiktige utregningene vi bruker i dag. Nedstengingen av ABC-klinikken er et liten sak som kaster lys på et større problem: At vi som samfunn ikke evner å verdsette livet foran pengene. 

Ved å sette nye mål, kan vi forme nye stier hvor nytenkning blomstrer og gamle tanker komposteres. Og ideen om at «det ikke finnes alternativer», den kaster vi på kapitalismens skraphaug. Politikerne trenger bare å rådgive seg med «utenfor boksen»-økonomene (eller ikke-økonomene) for å se dem.  

Marianne vil skape bevisstgjøring rundt kjønnsforskjellene i musikken. Hun ønsker å fremme kvinnelige artister, og er rustet med det søteste virkemiddelet av alle – kake!

Tekst : Aina Mee Myhre
Kakefoto: Marianne Pfeffer Gjengedal

 

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 8, sommer 2021

 

Hvem skulle tro at kaker kan fremme likestilling? Matstylist Marianne Pfeffer Gjengedal har funnet en måte. Inspirert av kvinnelige musikere har Marianne startet et prosjekt for å hylle artister hun beundrer. Basert på elementer, farger og mønstre i musikkvideoer designer hun spektakulære kaker, filmer monteringen og legger ut som story på instagramkontoen sin @sweet.n.pfeffer. Ane Brun, Dagny, Billie Eilish, Beyonce, Lizzo, Aretha Franklin og Sigrid er noen av artistene som har fått kake-hyllester; Honoring women, one cake at a time, som Marianne skriver i bioen. 

Vagina-kaka

Det startet en sen kveld med låta Pynk av den panseksuelle artisten Janelle Monáe. Låta fremstår som en sukkersøt popsang, og i musikkvideoen står Janelle i ørkenen iført pastellrosa drakt. En tilsynelatende kommers, popete låt med sensuelle moves. Men, poff, så sprer Janelle beina, og de rosa rysjebuksene fremstår med ett som kjønnslepper. Og videoens budskap blir med ett tydelig: pussy power!

– Det var som en åpenbaring, forteller Marianne, for akkurat da så hun det: 

– De buksene er jo en kake! 

 

Bransjen er så skjev, og det er så synlig. Jeg tenkte: Hva kan jeg gjøre? 

 

Den natten designet hun Pynk-kaken. Hun filmet monteringen akkompagnert av låtas fengende rytmer og postet den som story. I videoen lager Marianne et rosa kunstverk av en kake, med sensuelle rysjer av smørkrem som subtilt hentyder til vaginaassosiasjonen i videoen. Til tross for det delikate uttrykket, lot ikke reaksjonene vente på seg. En amerikansk sørstatsdame sluttet å følge Marianne i protest. «Jeg har fulgt deg lenge, men nå har du gått for langt!» var beskjeden. At noen kvinner reagerer så sterkt på noe så svakt relatert til underliv, forundrer Marianne. 

– Jeg tenkte: Stakkars deg! Hvis det er så problematisk å se en vagina, i form av en kake eller bukser, hva slags forhold har hun da til sitt eget underliv? 

Og legger til om kaken: 

– Jeg kunne jo vært mye drøyere! 

Vaginakaken ble starten på en rekke kake-hyllester. Likevel tok det lang tid før følgerne oppfattet at det var et mønster i postene – at det kun var kvinnelige artister som ble frontet.

En skjev bransje

For selvfølgelig skulle hun fronte kvinner! 

– Å synliggjøre kvinner, det kommer helt naturlig, sier Marianne. Hun er brennende opptatt av likestilling. Og kommunikasjonsformen passer til personligheten hennes. Kun positive, energiske virkemidler. Det skal være latter, humor – og kake! 

Som utdannet kunstner kunne hun like gjerne valgt kvinnelige kunstnere å fronte, men for øyeblikket er det kvinnelige musikere i fokus. For med musikermann gjennom 20 år – hun er gift med André Alexander Molkom aka Jester i Gatas Parlament – er det en bransje hun har sett på nært hold. 

– Jeg vet hvor vanskelig det er for kvinnelige musikere å komme opp og frem, sier Marianne. 

– Bransjen er så skjev, og det er så synlig. Jeg tenkte: Hva kan jeg gjøre? 

Med over 22 000 følgere innså hun at hun hadde en plattform. Og den ønsket hun å bruke.  

 

 Jeg mener at det ikke er hitene som skal bestemme hva som spilles, men at det hele tiden skal spilles 50 prosent kvinner. Det kommer til å føre til at kvinnene etter hvert har 50 prosent av hitene.

 

Men er det ikke mange kvinner i musikken, da? 

– Jo da, det er kanskje mange kvinner i pop, men hvor mange er det egentlig i hiphop og metall-sjangrene? I country? spør Marianne, og fortsetter: 

– Og hvordan er det i bakgrunnen, blant dem som markedsfører, som er produsenter, og management? Der er det veldig mannsdominert. Det er ekstreme forskjeller, sier hun.

Hun irriterer seg over retorikken som brukes i musikken, som at band bestående av kvinner er «jenteband,» og at kvinner ikke fremstilles med samme faglige tyngde som mannlige artister. Og at musikkpriser fortsatt gis basert på kjønn, til «kvinne» fremfor simpelthen «artist». Det siste er for øvrig noe bransjen for lengst har begynt å bli oppmerksom på. Det er snart ti år siden Susanne Sundfør takket nei til Spellemannsprisen fordi hun vant pris for «årets kvinnelige artist» og kategorien ble fjernet. Men fortsatt gjenstår mye. 

Marianne peker videre på hvor mye makt som ligger hos media. 

For hvordan skal en kvinnelig artist lykkes om hun ikke blir spilt? Hvilke artister som spilles på radio, er jo førende. 

– Jeg mener at det ikke er hitene som skal bestemme hva som spilles, men at det hele tiden skal spilles 50 prosent kvinner. Det kommer til å føre til at kvinnene etter hvert har 50 prosent av hitene. 

Musikk, kunst og mat

At kvinner i musikken blir fremstilt med mindre faglig tyngde enn menn, minner Marianne om tendensen i kunsten på 60-tallet. På kunsthøyskolen ble hun bevisst på hvor ulikt kvinnelige og mannlige kunstnere ble fremstilt. 

– Menn ble portrettert med høyhalset genser i en sofa mens de betraktet kunsten med strengt blikk. Denne distansen til kunsten høynet selve verket deres. Kvinner skulle ha på seg koselige batikklær og ble bedt om å holde kjærlig rundt skulpturen sin mens de så blidt inn i kameraet. Det skulle være koselig og kreativt med kunst! sier hun med ironi så tykk som smørkrem.

 

Mannlige kokker tas bilde av i sorte kokkejakker, deser alvorlig i kamera, har tatoveringer og holder en kniv. Kvinner, som ofte blir matbloggere og influensere, ståri rosa forkle med en kake og smiler. Det er akkurat såntsom man holdt på med i kunsten.

 

Og det er det samme i matbransjen i dag. 

– Mannlige kokker tas bilde av i sorte kokkejakker, de ser alvorlig i kamera, har tatoveringer og holder en kniv. Kvinner, som ofte blir matbloggere og influensere, står i rosa forkle med en kake og smiler. Det er akkurat sånt som man holdt på med i kunsten.

Hun mener den faglige tyngden må på plass for kvinner, på samme måte som for menn. 

– Som kvinne er det det vanskelig å vite hvordan man skal la seg portrettere. Jeg er en dame som jobber med det søte universet, med farge og glede, men jeg ønsker likevel å bli tatt på alvor som formidler, sier hun. 

– Og å vinne kokebokpriser, uten å ha tatoveringer. 

Store forskjeller

Pia J. Korsnes, daglig leder i AKKS Norge, en organisasjon som jobber for likestilling i musikkbransjen, bekrefter skjevheten Marianne beskriver. Det er en ubalanse mellom kjønnene i de fleste områder av musikklivet, fra hvilke instrumenter som spilles og i hvilke sjangre, til fordelingen av jobbene bak artistene og musikken: som komponister, produsenter og teknikere. 

– Det er store forskjeller i musikken. I kulturskolen ser vi at ni av ti elever som velger fløyte og sang, er jenter, mens ni av ti som spiller trommer og bass er gutter. Så forskjellen begynner veldig tidlig, forteller Korsnes. 

– Blant produsenter og komponister er kvinner veldig lavt representert. 19 prosent av norske komponister er kvinner, men av verkene deres blir kun to prosent spilt av norske orkestre. Og på Spotify er bare 18 prosent av låtskriverne kvinner, forteller hun. 

– Vi trenger speiling, å se kvinner i disse rollene, for å få endring, sier Korsnes. 

– Det er viktig å se forbilder, så man vet at mulighetene finnes. 

 

 

Når jeg er på byen og er ute og danser, så teller jeg antall kvinner versus menn som spilles. Og så sier jeg fra til DJ-en: «Du, kjempebra set, men nå har du spilt 90 prosent menn!» For det er jo like god stemning på dansegulvet om det er kvinnelige musikere som spilles. Det trengs bare en bevisstgjøring for å klare å snu det.

 

Behov for bevisstgjøring 

Fra en artists ståsted er det også skjevhet å peke på. Haley Shea er vokalist og låtskriver i punkpopbandet Sløtface. 

– Det er mange kvinner som lykkes, men det er fortsatt mange hindringer. Som kjønnsnormer rundt hvilke forventninger det er til forskjellige instrumenter og sjangre, sier Shea. 

Selv mener Shea at hun ikke har opplevd like stor kjønnsskjevhet som mange andre i bransjen.

– Jeg har en veldig akseptert måte å være kvinnelig musiker på; jeg er vokalist, og jeg spiller med menn som spiller instrumenter. Jeg opplever ikke så mye av det, men jeg har fortsatt hatt ubehagelige opplevelser med hersketeknikk, der folk invaderer mitt personal space, og folk som tar på meg på konserter og må kastes ut. Men jeg har nok vært skjermet i bransjen fordi jeg er i en veldig akseptert rolle. 

Hun peker også på presset kvinnelige artister opplever rundt måten å kle seg på. 

– Jeg tror fortsatt det er en del forventninger til å bruke seksualitet og kropp for å selge musikk i stor skala. Fordi Sløtface er et indieband og ikke er signert av et stort label, så har vi ikke følt på dette presset, sier Shea. 

Feminisme i det små 

Marianne mener det er mulig for oss vanlige publikummere å påvirke.

– Når jeg er på byen og er ute og danser, så teller jeg antall kvinner versus menn som spilles. Og så sier jeg fra til DJ-en: «Du, kjempebra set, men nå har du spilt 90 prosent menn!» For det er jo like god stemning på dansegulvet om det er kvinnelige musikere som spilles. Det trengs bare en bevisstgjøring for å klare å snu det, sier hun.

 

 

Jeg må gjerne sitte tre, fire og fem timer før det virkelig smale og kule fra kvinnelige musikere begynner å rulle opp. Så det er gjerne klokka to på natta at det virkelig begynner å komme godsaker.

 

Hun lytter bare til kvinnelige musikere på Spotify, for å bidra til å bedre statistikken, og hun prøver å lære opp YouTube-kontoen sin til å forstå at hun ønsker å eksponeres for kvinnelige, mindre kjente artister. Det har tatt halvannet år med bevisst lytting før algoritmen skjønte det. 

– Jeg må gjerne sitte tre, fire og fem timer før det virkelig smale og kule fra kvinnelige musikere begynner å rulle opp. Så det er gjerne klokka to på natta at det virkelig begynner å komme godsaker. 

Og slik har hun oppdaget nye, spennende artister. Som hun fremmer til følgerne sine ved å lage kake av musikkvideoen, tagge artisten og legge ut videoen. 

– Jeg kunne laget en kake hver dag til hver kvinnelige artist som er usynlig, sier hun. 

Og det er ikke uten innsats. Kakene tar 15 timer å lage, inkludert filming og redigering.

Men for noen kaker! Å se musikkvideoene bli forvandlet til kaker er å bevitne små kunstverk bli til. Som videoen A Feeling Felt or a Feeling Made hvor Siv Jakobsen svømmer i en blå kjole som transformeres til en lyseblå kake med florlette, transparente slør. Eller Taylor Swifts You Need to Calm Down som blir et rosa, turkis og gult tårn, med en brennende campingvogn på toppen – akkurat som i videoen.

Pick-me-up! 

Følgerne hennes har for lengst skjønt at det er kvinner som frontes på kontoen. Og at det er en kilde til god energi og positivitet. 

– Jeg følger humøret og inspirasjonen og poster på mandager, da man trenger en pick-me-up, sier Marianne.

 

 

– Det er det som er så fint med Instagram, at det er en positiv plattform hvor man kan fronte det man er for. 

Hun liker å jobbe politisk, men på en måte som skaper glede. 

– Jeg føler jeg kan gjøre noe nyttig; markedsføre kvinner og formidle matglede. 

Kombinasjonen fargerike kake-kunstverk og fengende musikk er et sterkt virkemiddel. Prosjektet hennes er litt som låta Pynk: rosa og søt på utsiden, men med et viktig, dypereliggende budskap. Feminismen har aldri smakt søtere.

 

FAKTA OM MUSIKK 

– Av Spotifys mest spilte låter i 2019 var 18 prosent av låtskriverne og to prosent av produsentene kvinner (Spotify 2020)

– I 2019 var åtte av de 100 mest brukte dirigentene i verden kvinner – mot én i 2013 (Bachtrack 2020)

– Siden prisen ble opprettet i 1985, har bare fem kvinner blitt kåret til Årets Spellemann (Spellemanns prisvinnerarkiv 2020)

– Hver femte norske komponist (19 prosent) er kvinne, og verkene deres blir lite spilt. Bare to

prosent av musikken hos norske orkestre er skrevet av kvinner (Norsk Komponistforening 2019)

– 23 av de 100 mest spilte norske utøverne på norske radioer er kvinner. I 2014 var andelen 11 av 100 (Gramo-statistikken 2015)

– Blant festivaler og helårsarrangører i 2018 utgjorde kvinner fem prosent av utøvere på scenen under blueskonserter, 16 prosent under rock- og popkonserter, 22 prosent under jazzkonserter og 40 prosent under klassiske konserter og samtidsmusikk-konserter (Nasjonal arrangørstatistikk 2018)

Kilde: AKKS

Dropp innkjøp av gaver og blomster i plast. Jeg har et enda bedre forslag.

Tekst: Sigrid Bonde Tusvik

Dette er en kommentar. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du maile oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg vokste opp i en familie der det var haram å feire morsdag. Farsdag også for så vidt, og Valentine’s Day og Halloween. Vi lagde fastelavnsboller hvis vi gadd, ikke fordi vi måtte. Dette er noe jeg elsker ble innført, at mamma ikke skulle hylles på én spesiell dag i året fordi hun var vår mor. For det er da vitterlig rart at du plutselig skal komme på at du har en mor sånn midt i februar og ønske henne gratulerer med den dagen? Uten noe annen plikt enn blomster og gaver og til nød en klem hvis du er en klemmefam?

Jeg blir absolutt ikke rasende og det går ingen kronikkalarm av hos meg på morsdagen. Men jeg må innrømme at jeg alltid angrer på alle nyhetsbrev jeg er medlem av i disse dager. Det tikker inn et helvetes kjør om å kjøpe noe til denne mora di. Mora mi vil ikke bli glad for Kari Traa-jakke nedsatt 300 kroner. Men jeg får lyst på de beige vottene til Therese Johaug og trykker kjøp. 

Det er sikkert mange som meg, mødre som blir minnet på at det er morsdag og kjøper morsdagsrabatt til seg selv. Sånn går hjula rundt og det er det heller ikke noe å være rasende for, annet enn klimamessig, for du er blitt topp søplemenneske i verden siden du plutselig har shoppa votter du allerede har altfor mange par av. Bare ikke denne fargen. 

Teksten fortsetter under bildet

Morsdag er mas

Det rare med morsdagen er at den ikke faller på samme dato over hele verden. Albania feirer den 8. mai. Da feirer jo vi krigens slutt, så det hadde vært mas. Eller hadde det det? Hvorfor har vi ikke innført blomster og klem til oss selv for at vi har klart å leve i fred siden 1945? Eller det blir for dumt, siden Norge faktisk har hatt styrker i andre land, selv om vi ikke kaller det krig. 

Costa Rica har 15. august. Det er akkurat rundt skolestart og det er kanskje kjedelig at førsteklassingen må stå i skyggen av sin mor den uka. Det er forresten derfor min familie ikke feirer morsdag, siden min mamma var lærer og hadde mange elever som hadde skilte foreldre, eller manglet en mor eller far. Da var det sårt å sitte og lage kort på pulten. Det har heldigvis flere kopiert og nå er det ikke vanlig at barn lager kort til sine ubrukelige foreldre.

Så da passer kanskje andre søndag i februar? Selv om det ligger sinnsykt nært Valentines. For nært, spør du meg, hvis du er en av dem som både vil kjøpe gave og blomster på begge dagene. Noen mødre har kjærester, da blir det noe voldsomt med blomster den måneden, så du skulle tro noen nære slektninger hadde dødd.

Ikke no’ dull

Før vi roter oss helt bort i diskusjonen om kjøpepress og datoer – har du noen gang tenkt på hvorfor vi begynte å feire morsdag? Da morsdag ble innført i USA i 1908 hadde mange krefter prøvd å innføre dagen som «Morsdag for fred». Det startet nemlig rett etter borgerkrigen med Ann Maria Reeves Jarvis i bresjen. 

Jarvis var en ung, hjemmeværende mor som gjennom ulike foreninger prøvde å forbedre de sanitære forholdene for alle parter etter den amerikanske borgerkrigen. Senere etablerte Jarvis datter en offisiell minnedag for å hedre mødre. Det var kampen for forsoning og fred det altså startet med, ikke at Jarvis syns det hadde vært så digg å få en kaffe på senga den morgenen. 

Og nå kommer vi til kjernen her: Hvorfor skal mor dulles med på én spesiell dag? Hvorfor skal du plutselig løfte blikket en søndag i februar og tenke at du burde kjøpt noe til moren din? Hvorfor innfører vi ikke heller at hver onsdag, den lille drittdagen i uka, må du spørre mamma i huset: Er det noe du er misfornøyd med i livet ditt som jeg kan hjelpe deg med? Kan jeg gjøre noe for deg? 

Kamp og klem

Jeg lanserer her en nedleggelse av morsdagen og innfører heller morsdagsminuttet: Hver onsdag klokka 17.30 må du observere mor i huset og se om hun har det bra. Lese kroppsspråket hennes, se på de lute skuldrene når hun bøyer seg over oppvaskmaskinen. Legge merke til den slitte buksa, de hullete sokkene eller det tynne håret i trist hestehale og spørre: Hei, mams hva kan jeg gjøre for deg? Ikke noe innkjøp av blomster eller gave i plast. Bare stoppe tiden i ett minutt og gi en klem (hvis dere er en klemmegjeng så klart.) 

En morsdag skulle forbedre de sanitære forholdene, stod det. Så der har vi tradisjonen: «Rens sluket for mor i huset», er slagordet jeg krever vi innfører. Vask badet, ovnen, eller bak søppeldunkene, der bor det ofte en borgerkrig av bakterier. Og du kan starte nå på søndag med å si til moren din: På onsdag skal jeg gjøre noe fint for deg.

 

Sigrid Bonde Tusvik er aksjonær i IEC Publishing AS, selskapet som utgir ALTSÅ.