Hun har blitt tykkhudet av å begynne med nettdating. Wencke Mühleisen kan ikke tenke seg en feigere måte å forholde seg til andre på, enn ghosting.

– Jeg har mye kvinneforakt, forteller forfatter, kjønnsforsker og performance-kunstner Wencke Mühleisen.

– Det er vanskelig å ikke ha kulturens blikk på seg selv, presiserer hun. 

Mühleisen sitter med kaffekoppen mellom hendene i sin relativt nyinnflyttede leilighet på Torshov, med utsikt mot Torshovparken. Leiligheten er fortsatt litt tom, mener hun, til tross for fargerike møbler og bilder som pryder veggene.

Hun har akkurat gitt ut en ny roman ved navnet Alt jeg frykter har allerede skjedd, som tar for seg en kvinne på 69 år som går gjennom et samlivsbrudd etter et langt ekteskap, og som under pandemien begir seg ut i nettdatingens verden. I likhet med romanens hovedkarakter har Mühleisen selv vært gjennom et samlivsbrudd for fire år siden og forsøkt nettdating under pandemien. Hun har kjent denne erfaringen på egen kropp, og noen av spørsmålene hun møtte på var: Hvordan dater man egentlig i moden alder? Hvordan dater man over nett? Og hvilken markedsverdi har man som en godt moden kvinne på datingmarkedet?

– Jeg liker ikke det ordet, markedsverdi, men det er slik vi har begynt å beskrive våre mest intime relasjoner, sier Mühleisen. 

Hun har lest mange romaner om modne og eldre menns eksistensielle erfaringer, og med stor glede og interesse, understreker hun. Men den modne og eldre kvinnens erfaring har hun savnet. Det ble en del av hennes agenda for å skrive boken. 

– Fordi menn og kvinner fortsatt har noen ulike vilkår, så kan kvinner ha andre erfaringer, som også menn skulle kunne speile seg i.

– Kvinner og menn bærer på den samme misogynien

Det er en forventning om at eldre kvinner skal være diskré, kle seg nedtonet og i duse farger. Hvem er de eldre kvinnene med rød leppestift, utringet topp, som kanskje drikker litt for mye vin, ler litt for høyt og har en appetitt for livet? Hva vil de og hvorfor tar de så mye plass?

– Jeg har de samme fordommene og ser på dem med et skrått blikk. Må man presse opp de rynke-puppene, spøker Mühleisen. 

Hun vender blikket bortover, mot den åpne kjøkkenløsningen, som om disse breiale, eldre kvinnene befinner seg i rommet. Med hånden til den sorte, høyhalsede genseren sin markerer hun spøkefullt at hun nettopp ikke er en av dem.

– Jeg kjenner en slags skamfølelse på deres vegne, og det er forferdelig å måtte innrømme. Men vi kvinner og menn bærer på den samme misogynien og kvinneforakten.

– Det er noe befriende med å kjenne på kvinneforakten, legger Mühleisen til.

Hun lener seg fremover i stolen, og forteller engasjert at man da tror at man er noe annet, og kanskje til og med noe bedre enn kvinnene som snubler og går på høyhælte sko, som ikke kan flykte om de trenger det, og som tror de må gjøre seg til fremfor å bare være seg selv.

– Det er kulturelt sett mye mer anerkjent å identifisere seg med det tradisjonelt maskuline, enn å identifisere seg med det feminine, fordi det feminine har en lavere status, sier kjønnsforskeren.

Det feminine har fått et annet spillerom enn før, og også menn har et større spillerom for hvordan de kan kle seg, påpeker Mühleisen.  

– Men går vi til maktens korridorer, så kler menn seg fortsatt i den tradisjonelle maktuniformen, som er å kle seg i dress.

Også kvinner har lært å tilpasse seg den maskuline maktuniformen i form av drakt, mener hun.

– Men med noen feminine markører, slik at det ikke sklir helt over. For du må hele tiden markere at du likevel er en kvinne, ellers kan det virke truende, sier Mühleisen.    

Den ufruktbare og fryktede kvinnen

Den eldre kvinnen har gjennom historien blitt oppfattet som en trussel, forteller Mühleisen. I boken sin Hetetokt – rabalder med overgangsalder fra 2018, gjorde hun et dypdykk i overgangsalderens kulturhistorie. Hun undersøkte synet på den ufruktbare kvinnen fra antikkens tid frem til i dag, på tvers av ulike kulturer og tidsepoker, der styreformene stort sett var patriarkalske. Tradisjonelt sett har man ønsket å kontrollere kvinners seksualitet gjennom ekteskap og lovgivning, og det er ikke lenge siden at den gifte kvinnen var mannens eiendom, forteller hun. 

– Den frie og ufruktbare kvinnen var en større trussel, sier Mühleisen. 

– Kombinasjonen av den ufruktbare kvinnen og seksualitet vekket frykt, fordi kvinnelig seksualitet utenfor ekteskap og reproduksjon, var jo fullstendig uregjerlig. Man forestilte seg et slags umettelig monster. Aller helst skulle hun sitte i et hjørne, hekle og passe på barnebarna.  

– Det at kvinner selvsagt har et liv etter at de er fruktbare, er en moderne greie, påpeker hun.

Mühleisen forteller at attraktivitet gjennom historien har vært knyttet til kvinners reproduktive egenskaper, det vil si til det å kunne føde barn og utøve omsorg. 

– Seksuell attraktivitet har vært knyttet til det reproduktive potensialet i kvinnen, sier hun. 

Hun påpeker at disse forestillingene fortsatt henger igjen til tross for at synet på kvinnen har vært i endring. 

– Kvinner ansees raskere som uattraktive enn menn i samme alder. Det er en historisk og dypkulturell holdning som fortsatt sitter i oss alle.

Er det ting du selv synes har vært vanskelig med det å bli eldre?

– Jeg tror at det er svært vanskelig å ikke bli berørt av kulturens blikk på deg, altså på din kategori. Det har jeg følt lenge, og det blikket har jeg selv.

Hva tror du skal til for å endre de dypkulturelle holdningene?

– Jeg tror det tar tid. Og så tror jeg det har mye å gjøre med kulturell representasjon i litteratur, film, TV, sosiale medier og i mote. 

I arbeidet med boken søkte hun opp nettopp slik representasjon, og hun påpeker at det er gøy å se at representasjonen av eldre kvinners liv og seksualitet har blitt bedre.

En milliardindustri som tjener på vår lengsel

Etter skilsmissen og sorgprosessen bega Mühleisen seg ut i datingverdenen. Hun befant seg i en slags dobbel isolasjon under pandemien – hun hadde venner, men kunne ikke treffe dem, hun var nyskilt og fordi hun bodde alene, hadde hun ingen kohort å forholde seg til. Nettdatingen var en av de få gjenstående arenaene for å treffe andre mennesker for de som var alene, i en nedstengt omverden.

– Nettdating er en milliardindustri som tjener på vår tids ensomhet og vårt eksistensielle behov for nærhet, selskap og begjær, sier Mühleisen. 

Hun påpeker at forskning viser at det kun er 10 til 15 prosent som i kortere eller lengre tid har havnet i en relasjon som resultat av nettdating. Hadde denne industrien hjulpet oss i å lykkes med å finne en partner, hadde den ikke vært så suksessfull og vedvart slik den gjør nå, mener hun.  

Hva synes du om nettdating?

– Man blir etterhvert tykkhudet og får et slags kjølig blikk. 

Mühleisen skuer betenkt ut i rommet, med kaffekoppen til brystet. I begynnelsen erfarte hun å føle seg åpen og sårbar, men etter å ha hatt mislykkede dater, blitt avvist, vært nødt til å avvise, og blitt ghostet, som har blitt en moderne måte å dumpe noen på, ved å unngå å svare dem eller ved å slette og blokkere dem, kjente hun at hun utviklet en tykk hud.

– Jeg likte ikke det. Slik vil jeg ikke være, presiserer hun. 

– Og jeg kan ikke tenke meg en feigere måte å forholde seg til andre mennesker på enn ved ghosting. 

Hun påpeker at det ikke finnes noe fellesskap når man dater over nett. Man er alene med sin telefon, med sitt begjær, sin lengsel, sin kropp og sitt sinn. Det er lett å koble seg av og på, og det er lett å tenke at det finnes noe annet – noen morsommere, penere og mer interessant rundt neste sveip. Det er også et verktøy som gjør det lett å hente bekreftelse på egen attraktivitet, uten noen som helst form for forpliktelse.

– Men selvfølgelig har det sitt formål og sin funksjon også. Bor man for eksempel i en liten bygd i Norge, kan jeg forstå viktigheten av nettdating.  

En moden kvinnes markedsverdi

Mühleisen forteller at du får speilet din egen markedsverdi i de kandidatene som presenteres for deg i datingappene og på datingnettsidene. 

– For kvinner i min kategori innebærer det at majoriteten av kandidatene er ti til tjue år eldre, og det er få jevnaldrende og yngre menn, sier hun. 

Menn får derimot opp svært mange yngre kandidater, og de søker også yngre kandidater. Mühleisen forteller at dette er en tendens og et mønster som gjenspeiler dypkulturelle oppfatninger om hva som er en attraktiv kvinne, og hva som er en attraktiv mann. 

– Det er pinlig fordi likestillingen tross alt har kommet såpass langt, men når folk blir eldre, oppstår det en u-likestilling jeg ikke hadde tenkt på før, sier Mühleisen betenkt.  

– Statistisk sett har mange eldre menn større sjanse til kjærlighet og seksualitet, om de er interessert i det, enn jevnaldrende kvinner.

Mühleisen forteller at omtrent 50 prosent av alle ekteskap i Norge oppløses, og at før midtlivet, omtrent i 40 til 45-års alderen, så er kvinner majoriteten av de som forlater en langvarig relasjon.

– Men deretter skjer det et skifte. Etter dette er det mennene som forlater langvarige relasjoner, for å bli sammen med yngre kvinner. 

Hun påpeker at det har skjedd mange positive endringer på samfunnsnivå, også i synet på kvinnen, og med de nye generasjonene som etterhvert vil eldes vil trolig de dypkulturelle tendensene skifte.

– Men det skifter langsomt, legger hun til.  

Kan en kvinne uten en mann ha et godt liv?

Det er også godt å se på vår tids fremskritt, sier Mühleisen. Før var det å være ugift sjelden og stigmatiserende, men nå er det å være singel helt streit, og til og med kult. Men begrepet singel har hun likevel et ambivalent forhold til.

– Fordi det er som om den single er relativt ung, og det er en forventning om at det bare er en fase. 

Begrepet ble populært på 80-90-tallet, med blant annet tv-serier som Sex and the City. Bildet av den single kvinnen er i dag fortsatt en kvinne under 45 år, som har venner, som forsørger seg selv og som kan gjøre som hun vil – men hun jakter på en mann, sier Mühleisen. 

– Det henger noe gammelt igjen. Kan en kvinne uten en mann ha et godt liv? Disse spørsmålene rammer også en mann, men fremdeles i mindre grad. Det problematiseres ikke like mye som hos kvinnen, mener hun. 

Selvbestemmelse og frihet i moden alder

Da Mühleisen flyttet for seg selv for fire år siden, var det første gang i sitt liv at hun hadde bodd alene. Til da hadde hun bodd i bofellesskap eller med mann og barn.  

– Jeg har alltid levd med flere mennesker i en husholdning, så det var kanskje på tide, tenkte jeg.

Den første tiden var preget av sorg, men deretter oppdaget hun at hun faktisk trivdes godt med å bo alene. Leiligheten hennes gir hint om at det er et hjem som tilhører en akademiker, kunstner og forfatter. Maleriene er fargerike og henger på veggene i flertall. I rommet bak henne har hun et kontor med en full bokhylle som strekker seg fra gulvet helt opp til taket. Det er blant annet her hun har prosessert egne erfaringer fra de siste fire årene, og her boken hennes har blitt til.  

– Det har noe med selvbestemmelse og frihet å gjøre. Jeg kan ha alt akkurat som jeg vil. Jeg kan invitere hvem jeg vil hit, når jeg vil. Jeg føler meg ikke ensom, presiserer hun. 

Mühleisen forteller at vi kan føle på ensomhet også i en parrelasjon. Det er ikke ensbetydende med å bo og være alene. Hun påpeker at omtrent halvparten av Oslos husholdninger er alenehusholdninger. Det eksisterer i mange former, og å være særboere har i større grad blitt normalt. Hun forteller at “en eller annen sosialdemokrat i Sverige” fant opp et nytt begrep for særboere, som hun har blitt spesielt glad i; kulbo. 

– Man bor fra hverandre, og så har man det kult sammen. Det synes jeg er så fint. 

Og gjennom det å bo alene har Mühleisen lært noe viktig. Å bo sammen i langvarige relasjoner kan være vakkert, sier hun, men det kan også skje at man mister noe av respekten for hverandre eller går for langt inn i hverandres sfærer.

– Det kan være lett å glemme at en partner også har et indre rom som vi ikke kjenner til, sier hun.  

– Jeg er ikke nysgjerrig på deg lenger. Det er så trist, og det kjenner jeg til.

Mühleisen setter fra seg den tomme kaffekoppen og vender seg mot vinduet. Det har gått fra formiddag til dag, himmelen utenfor har blitt hvitere og rommet lysere. På bordet foran har hun servert dadler og tørkede fiken i en liten skål, som ingen av oss enda har rørt.

– Det er viktig å huske den andre sin autonomi og at alle mennesker har sitt, avslutter hun.

Selv om hun risikerer mer sjikane fra publikum, nekter Nora Svenningsen å følge kleskoden for kvinnelige komikere.

Å være en ung, morsom og handikappet kvinne er ettertraktet i humor-Norge. Det opplever hvertfall komiker Nora Svenningsen. Hun har bakgrunn som klassens klovn, har en delvis lam arm, og har nå prosjekter på løpende bånd. Nylig vant hun prisen for Årets komikerspire under utdelingen av Humorprisen, og fremover er hun å se på TV-skjermen i serien Kongen befaler.

Kun én kvinne vant pris under utdelingen av Humorprisen, og det var henne selv. Å være kvinne i en mannsdominert bransje krever sitt – du må forberede deg på hets og heckling, som er når en komiker blir utsatt for harselering, eller at publikum unngår å le. Du kan bli fortalt at det er en fordel å ikke pynte seg, og du må være klar over at folk opplever at det å være kvinne ikke samsvarer med det å være naturlig morsom.

Hvordan begynte du med stand-up?

– Jeg har alltid vært litt klovnen i klassen, og så visste jeg ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt. Så jeg søkte på jobb som komiker på Google, da kom det opp stand-up, og jeg innså at man faktisk kan leve av å være komiker. Jeg meldte meg på et kurs, og etter det tok jeg kontakt med scener. Nå er jeg så heldig at scener tar kontakt med meg, og det er jo luksus.

Når var det du begynte med dette?

– I oktober 2019, så det var en litt dum start med korona fordi jeg aldri kom ordentlig i gang. Det føles som om jeg har startet på nytt fire til fem ganger, men etter korona så har jeg kommet inn i en god flyt. 

Ja, for nå har du jo vunnet et par priser, blant annet Årets komikerspire. Hvordan føles det?

– Det er så rart at det man drømmer om virker så stort når det er langt borte. Men når man kommer tett på det, så blir det ikke sånn. Altså, det er ikke hverdagslig å vinne pris. Så bråkjekk skal jeg ikke bli. Men nå har det blitt jobb, og så er det å få priser for jobben man har gjort veldig motiverende, og det betyr veldig mye. 

Hvordan har du blitt tatt imot i komikerbransjen?

– Kjempegodt. Jeg sa i talen at det absolutt ikke er mangel på inkludering i bransjen. Det er ikke mangel på å få inn damer, men heller det å få damer til å bli der, med det man er nødt til å stå i. Selv om man ikke vil innrømme det, så er man alltid litt bak gutta. Når man er i en line-up med kun menn, så er det alltid litt anspent når det kommer en dame. Man føler alltid at man starter litt bak, og at man ikke er naturlig morsom, slik mange menn kan tenke om seg selv bare fordi de er menn. 

Hvordan håndterer du det?

– Jeg har ikke alltid hatt så sterkt konkurranseinstinkt. Men når jeg kommer på scenen, føler jeg at jeg har det. Da vil jeg være best. Jeg synes alle burde ha konkurranseinstinkt når man driver med stand-up, for man vil jo gjøre showet så bra som mulig. Jeg vil alltid prøve å være bedre enn de andre, og forsøke å få mest latter. Og så er det virkelig ikke sånn at jeg går i kjelleren når det ikke skjer, men jeg vil alltid være god og prestere på topp.

Det er jo flere etablerte kvinnelige komikere nå enn før. Føler du at det hjelper?

– Det er ikke sånn som det var for mange år siden, og jeg er egentlig heldig. Men det er jo fortsatt sånn at damer ikke blir like anerkjent. For eksempel, under Humorprisen, så var det kun én dame som vant, og det var meg. Og det var bare tre kvinner nominert. Det er vanskeligere å komme inn i den kule-gutta-klubben. Jeg er jo veldig glad i bransjen, og ser på alle som vennene mine, men det er fortsatt en litt brutal jobb å ha. 

Hvordan da?

– Da tenker jeg på det du må stå i. Underholdningsbransjen er brutal. Du må være litt hardhudet, og tåle å høre at dette ikke er gøy nok eller at du ikke er bra nok. Det kan man kanskje slite litt med hvis man ikke er født med den veldig høye selvtilliten som mange menn har. Vi kvinner har ofte litt mer selvinnsikt og er usikre. Det er bare sånn vi er av natur, rett og slett. 

Hva tror du skal til for å få flere kvinner som en del av bransjen?

– Vi må fortsette i den retningen vi gjør med å representere damer, på scene, ved prisutdelinger, på TV og i podkaster. Og få frem damer som er skikkelig morsomme. Det begynner vi å få en del av, men jeg ønsker at det ikke skal være en så lang og kronglete vei for at en dame blir satset på. Og vi må vise små jenter, som er fremtidens komikere, at det ikke er farlig å være kvinnelig komiker. Jeg begynte å få oppmerksomhet på samme tidspunkt som Martha Leivestad-saken, der hun mottok så mye hets. At det er en del av jobben at du må forberede deg på hets, er ikke akkurat kjempegøy. 

– Du må vite at du kommer til å få hatkommentarer fordi du prøver å være morsom. Man kommer til å høre at man er tjukk og stygg, kun fordi man klarer å være morsom. Som med alt av problemer i samfunnet, starter det med hvordan vi oppdrar barna. Hvis barna får se masse damer på skjerm, radio og scene, så blir det normalt. Hvis det hver gang skal være bare én dame på scenen og resten menn, så blir det unormalt med kvinner på en scene. Og når det først skal være bare damer på scenen, så er det alltid ladies night. Hvis det bare er menn, så er det vanlig stand-up. Vi trenger å normalisere damer i humorbransjen.

Tenker du at det er forskjell på hvordan mannlige og kvinnelige komikere tas i mot ikke bare innad i bransjen, men også utad?

– Ja, jeg har opplevd å bli tatt veldig godt imot innad i bransjen, så i mine øyne ligger problemet mer utad og i publikum. Jeg, som dame som lager podkast, må alltid tenke på hvem som er målgruppen, men mange har innstilt seg på at damer ikke er morsomme, så den poden gidder de ikke trykke på en gang. Så det er det man må endre.

Du har drevet med Kongen befaler, vært med i NRK-serien Førstemann, du har en egen podkast med navnet PICK. Kan man si at du er en ganske aktiv person?

– Ja, det er mange baller i luften. Men hvis jeg først skal være komiker, så vil jeg være morsom på alle felt. Dessuten er jeg jo litt i startfasen nå. Det er ikke ofte man finner en ung, handikappet, morsom dame, så det er klart at man da er ettertraktet på mange områder. Så jeg er veldig heldig der. Og så gjelder det bare å ikke brenne seg helt ut nå i starten. 

Du har også vært åpen om eget handikap og bruker dette som en del av din stand-up. Føler du at humor hjelper deg med å takle livets ulike fasetter?

– Ja, jeg har jo nesten kommet til det stadiet der noen venner sier til meg at jeg må huske at ikke alt jeg gjør skal ende opp som humor, men at det går an å være litt sårbar eller at ting kan forbli vondt. At jeg ikke trenger å lage en vits på alt, for der er jeg litt nå. Hver gang det skjer noe dritt eller jeg blir avvist, så blir det en vits. Jeg ser på det som noe bra, men jeg skjønner argumentet om at man etter hvert kan bli litt nummen.

Hva hører du på for tiden?

– Jeg er veldig glad i Brenn, et norsk band i punk-rock-sjangeren. Det er nesten bare det jeg hører på. Jeg er så musikklei for tiden og prøver iherdig å finne noe, men det går i Brenn og beroligende støy, altså white noise, når jeg skal sove.

Hvilket samfunnstema er du opptatt av?

– Å nei, nå spør du feil person. Vel, jeg brenner veldig for dette med kvinner i humorbransjen. Jeg brenner for flere kvinner i humorbransjen. Og for at kvinner ikke skal behøve å kle seg ned på scenen. For det var det jeg ble introdusert for da jeg begynte. Jeg måtte ikke pynte meg fordi det ødelegger ideen om at jeg er morsom, og det har jeg rett og slett hatet. Selvfølgelig kan en dame se rå ut og fortsatt være morsom. 

Du fikk altså høre at du ikke måtte pynte deg?

– Jeg tror mange av jentene hadde en innstilling om at vi måtte kle oss så anonymt som mulig, men man skal jo stå på en scene – selvfølgelig vil man se fin ut. 

Og nå da?

– Nå kjører jeg på, jeg. Jeg kan ha kvelder der jeg har jeans og genser, men hvis jeg føler for kjole og dersom den også plutselig er litt gjennomsiktig, så gjør jeg det. 

Merker du noen forskjell i responsen fra publikum?

– Du utsetter deg selv for å bli hecklet og det kan komme litt grisete kommentarer hvis det er mange fulle folk i salen. Målet er ikke å vise pupper på scenen, for det kan ta fokuset vekk fra det du sier, men jeg er aldri redd for å prøve å være sexy og fin. Jeg kan også være mitt styggeste på sosiale medier. Jeg synes det er fint å vise alle sider. 

Føler du at heckling påvirker deg?

– Jeg klarer å stenge veldig mye ute. Kommentarer på sosiale medier har jeg blitt veldig vant til nå. Det treffer ikke så mye lenger, og jeg er trygg i meg selv om at jeg er morsom. Og den tanken om, hvem er den personen som sitter og kommenterer dette, og hvem er egentlig jeg? Den hjelper. Jeg har ikke opplevd at hecklingen har satt meg skikkelig ut, heller.  

Hva skulle du ønske du visste som 16-åring, som du vet nå?

– Jeg var veldig usikker som 16-åring, og jeg er fortsatt litt usikker på selvbildet, men det har blitt bedre. Jeg kunne ønske at 16 år gamle Nora visste mer hva hun var verdt. Personlighetsmessig og utseende, slik at hun ikke hadde gravd seg så ned og vært så streng med seg selv. 

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Jeg har en holdning om at alt skjer for en grunn, og tar kanskje ikke nedturer så innpå meg. Jeg snur det heller om til at det bare kan gå oppover. Det har skjedd mye dritt i livet mitt, men jobbmessig har det gått veldig bra hittil. Jeg har kanskje lært fra de første rundene jeg fikk nei, og lært at et nei ikke er et nei for alltid, men at det bare er å spørre igjen.

Hva er ditt beste råd til andre kvinner som vil lykkes som komikere?

– Det er klisjésvaret om å gi totalt faen. Bare vær akkurat hvem du vil på scenen, om du er for mye eller for drøy, gjør det du synes er morsomt og din humor. Jeg har mange vitser der fem prosent i salen dør av latter og resten av salen skjønner det ikke. Men jeg synes det er så morsomt, og tenker at de som skjønner, får henge med. Så bare kjør din egen stil. Og vær hyggelig og ydmyk bak scenen. 

Tre kvinner å merke seg for fremtiden?

– Andrea Løvland, min partner in crime og en rå stand-up-komiker. Vi startet samtidig. Amalie Stuve, som vant Årets humorspire noen år før meg, og er aktuell med podkasten Desken brenner. Hun er også ekstremt god på det hun gjør. Og så Cecilé Moroni, som også er en utrolig dyktig stand-up komiker.

Lege og TV-profil Wasim Zahid har hatt sin andel nedturer. Han har lært aller mest av nedturene i privatlivet.

Wasim Zahid er lege, og spesialist i indremedisin og kardiologi. Og kanskje er han mest kjent for mange som lege i NRK-programmet Hva feiler det deg? Selv om han er konstant overarbeidet og sliten, mener han likevel at han er i verdens beste yrke. Han har også hatt sin andel med nedturer, spesielt i kjæreste- og ekteskapsrelasjonen. Men han har med tiden lært å se ting fra sin partner sitt perspektiv.   

Hva var grunnen til at du ville bli lege?

– Jeg har hatt lyst til å bli lege helt siden jeg var et lite barn. Men den ideen og interessen ble nok plantet av foreldrene mine. Jeg er glad de gjorde det, fordi for meg er dette verdens beste yrke.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

– Dagen min er ganske variert, og vi har ulike funksjoner fra dag til dag. Noen dager står jeg og opererer hele dagen, andre dager er det pasientkonsultasjoner på poliklinikken. Jeg har også svært syke pasienter på intensivavdelingen, og ellers pasienter som er innlagt for andre ting på sengepostene. Fellesnevneren er at det handler om kontakt med andre mennesker.

Hva gir deg glede i arbeidshverdagen din?

– Det er mange ting. De hyggelige kollegaene mine. Mentalt stimulerende og interessant arbeid, og evnen til å kunne hjelpe andre i nød.

Hva synes du er mest utfordrende i jobben som lege?

– Vi har mange kompliserte pasienter, men det er jo også da det er mest spennende. Det er svært interessant å ha faglige diskusjoner med kolleger for å løse pasientens problemer, og finne frem til best mulig behandling. Men, i blant lykkes vi dessverre ikke, og det å ikke kunne hjelpe en pasient er alltid vanskelig.

Hva gjør du for å finne balanse i en hektisk hverdag?

– Det er jeg nok dessverre ikke spesielt flink til, og jeg er kronisk overarbeidet og sliten. Men å sitte i sofaen, sammen med kona, og se på britiske TV-serier er utrolig deilig og avslappende.

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– Jeg vet ikke. Jeg var ikke spesielt klok som sekstenåring, og føler det egentlig på samme måte fortsatt.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Forholdet til partner/kjæreste/ektefelle er i grunn nokså delikat. Man har sine oppturer og nedturer. Jeg har med tiden lært viktigheten av å virkelig se ting fra partnerens perspektiv. Å såre kjæresten sin gir ingen god følelse etterpå. Snarere kan det føre til vonde perioder og nedturer. Jeg har hatt min andel av slike, og har skjønt viktigheten av å virkelig se min partner og hennes behov.

Hva hører du på for tiden?

– Lord Huron. Sårt og vakkert. Hør på sangen «I lied». Det er mye klokskap der.

Hvem er ditt forbilde?

– Ingen spesielle.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Duolingo, YouTube, lese bok og å fikle med kamera.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Min datter og mine nieser, håper jeg.

Det er en del nedturer når man driver med musikk, forteller artist og låtskriver Emelie Hollow.

Emelie Hollow er artist, låtskriver og en gang i blant hobbypsykolog. Hun debuterte med sin første egenskrevne låt allerede som tolvåring, og nå har hun sin reality-debut i serien Hver gang vi møtes sammen med en rekke andre norske musikere. 

Som låtskriver elsker hun å bli kjent med og formidle andres historier, og hun har skrevet låter for og med blant annet artister som Christ Holsten, Emma Steinbakken, TIX og SKAAR. Og i 2021 var hun nominert til Spellemannsprisen for årets låtskriver. Hollow vet det er et mindretall av kvinner i musikkbransjen, og hennes råd til andre kvinnelige låtskrivere er å fortsette å banke på dører – plutselig er det én som åpner seg.     

Du ga ut din første låt allerede som tolvåring. Når skjønte du at det var musikk du ville drive med?

– Jeg hadde nok en drøm om å drive med musikk helt fra jeg var i tiårsalderen, og begynte å skrive egen musikk. Det var likevel ikke før jeg ble nærmere 18 at jeg virkelig bestemte meg for at dette var noe jeg ville drive med resten av livet.

Du er både sanger og låtskriver. Hva er det som er spesielt med det å være låtskriver, synes du?

– Jeg elsker å bli kjent med og å skrive andre sine historier, og det får jeg virkelig gjort som låtskriver for andre artister. Dessuten kan det være deilig å gjemme seg litt i kulissene i blant. Ofte får jeg leke litt hobbypsykolog, noe jeg syns er veldig gøy. 

Hva inspirerer din egen låtskrivingsprosess?

– Inspirasjonen kommer ofte litt ut av det blå. Det kan være ny musikk, mennesker, natur og noen ganger kommer det bare av å sitte på bussen. Det eneste jeg har lært når det kommer til inspirasjon, er at det ikke kan tvinges frem.

Har du et råd til andre kvinner som vil lykkes som låtskrivere?

– Det er bare å skrive masse, og da mener jeg masse! Tro på deg selv, vær nysgjerrig, men tørr å ta litt plass. Det er en veldig mannsdominert bransje, så det er viktig å få frem flere kvinner. Et tips er å tørre å ta kontakt med folk, banke på alle dører. Plutselig er det én som åpner seg. 

I år er du med i serien Hver gang vi møtes. Er dette din reality-debut?

– Haha, det er vel min reality-debut, ja. Det tok litt tid å venne seg til å ha kamera på seg 24/7, men etterhvert glemte jeg nesten at de var der. 

Hvordan har det vært å delta i Hver gang vi møtes?

– Det har virkelig vært en av livets største opplevelser. Jeg er så takknemlig for gjengen jeg var der med, og alle som jobber med programmet. Det var dritskummelt å være en som er så fersk i bransjen, og så skulle være der sammen med legender, men jeg kunne ikke bedt om en finere gruppe å dele opplevelsen med.

Er det noe du er spesielt spent på å se på TV fra innspillingen?

– Jeg gleder meg skikkelig til å se alle sine opptredener. Jeg har gått og hatt mange av de andre sine låter på hjernen helt siden i sommer. Endelig kommer de ut så jeg kan høre på dem, haha. 

Har du tatt med deg noe ny lærdom fra å være med i serien?

– Det er kanskje klisjé, men jeg føler virkelig at jeg har lært mye om meg selv av å være med på Hver gang vi møtes. Selv om det er rart å skulle åpne seg sånn på TV, har det vært viktig for meg personlig å ta litt tak i både liv og følelser. Jeg anbefaler alle å grave litt mer i seg selv. Dessuten har jeg lært så mye om bransjen, om livet som artist, balanse i hverdagen og lignende, av de andre artistene, som jeg virkelig skal ta med meg videre.

Hva hører du selv på for tiden?

– Akkurat nå hører jeg mye på alle låtene fra programmet. Jeg drømmer meg tilbake, og får så mange gode minner fra oppholdet på Kjerringøy. Ellers er jeg veldig kjedelig når det kommer til å høre på musikk. Jeg hører som regel bare på de samme tre til fire albumene av Norah Jones, Michael Kiwanuka, Melody Gardot og The Black Keys. 

Hvem er ditt forbilde?

– Min bestefar var et av mine største forbilder. Han var godheten selv, og møtte alle mennesker med en åpenhet og varme jeg aldri har sett maken til. Han var også utrolig musikalsk, og vi delte virkelig kjærligheten til musikken. Bestefar klarte alltid å se gleden i de små tingene, og det er noe jeg beundrer veldig. 

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– Mye. Først og fremst ville jeg sagt, senk skuldrene, det er ikke så farlig med karakterer. Å være seg selv, og å ha integritet er mye viktigere enn å være kul. Og ikke minst, slutt å snakke deg selv ned. Vær glad i den du er.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Det er en del nedturer når man driver med musikk. Det er flere ganger jeg har tenkt at nå skjer det, også tar det aldri helt av likevel. Det kan være tøft der og da, men det jeg har lært av det er hvor viktig det er å elske det man driver med. Om jeg 100 prosent kan stå for det jeg driver med, er det ikke så viktig hva andre mener.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

– De ser annerledes ut hver dag. Jeg er helt avhengig av kalenderen min for å huske de forskjellige avtalene, møtene og oppdragene jeg har. Ofte starter dagen med noen møter, før jeg drar videre i studio for å skrive. Så kommer jeg hjem, og har egentlig et ganske vanlig liv.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Det beste jeg vet, er når jeg tar meg tid til å sette meg ned og lese. Men skal jeg være helt ærlig, så slapper jeg mest av når jeg bare ligger på sofaen og ser en serie jeg har sett 100 ganger før.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Ella Marie Hætta Isaksen – en god venn og rå dame. Lauvey – jeg elsker musikken hennes. Hun gjør sin egen greie, og det digger jeg. Johanna Lundell – designer som har laget mye av klærne jeg fikk låne på Hver gang vi møtes-innspilling. Hun er utrolig flink.

Vi har forlatt et økonomisk tøft år. Det spås lysere tider for de aller fleste i 2024, men spesielt én gruppe kan få det litt vanskeligere.

2023 var et tøft økonomisk år for mange. Det har vært høye utgifter, høy rente, prisene har steget, og det har vært vanskelig å betale regninger for de aller fleste. Men det ser lysere ut for 2024, sier seniorøkonom i Handelsbanken, Sara Midtgaard.

– Det vi vil oppleve i 2024 er at folk sakte, men sikkert vil få litt bedre privatøkonomi. 

Midtgaard mener vi kan forvente lavere rente i det kommende året. 

– Det vil nok ta litt tid, men vi tror at renten vil bli satt ned allerede i august, fra 4,5 prosent som er dagens rentenivå, til 4,25 prosent. Deretter tror vi den vil settes ned i september og igjen i desember, som betyr at vi har en styringsrente på 3,75 prosent i desember i 2024.

For privatpersoner vil dette bety at det blir lavere kostnader knyttet til lån. 

Lønnsvekst og bedre kjøpekraft

Et bedre økonomisk år for privatpersoner handler også om at vi kan forvente bedre kjøpekraft som privatpersoner, forteller Midtgaard. 

– Bedre kjøpekraft innebærer at man vil oppleve å kunne kjøpe flere varer og tjenester for den lønnen man får i 2024, sammenliknet med lønnen i 2023, sier Midtgaard.

Handelsbanken forventer nemlig at lønnsveksten i 2024 vil overgå prisveksten i 2024.

– I våre prognoser er det en prisvekst på 4,2 prosent, men vi venter en lønnsvekst på 5 prosent. Så lønnsveksten er ventet å overgå prisveksten, sier Midtgaard. 

Det er frontfagsmodellen som hun nå forventer at vil gi seg utslag i lønnsvekst. Frontfagsmodellen innebærer at konkurranseutsatt industri, altså norske eksportbedrifter som er utsatt for utenlandsk konkurranse, har sitt lønnsoppgjør først i Norge, og er derfor førende for hvordan lønnsoppgjørene blir også for andre grupper. Nå som den norske krona har vært svak, gjør disse bedriftene det bra, rett og slett fordi det blir billigere for utenlandske bedrifter å kjøpe norske varer. 

– Arbeiderne innenfor industrien og konkurranseutsatt sektor krever derfor lønnsvekst, og dette smitter over på resten av norsk økonomi, forteller Midtgaard. 

Prisveksten avtar, arbeidsledigheten øker

Det er også forventet at prisveksten vil avta i 2024, men Midtgaard påpeker at dette har en kostnad. 

– Aktiviteten i norsk økonomi avtar, forteller hun.

Dette er blant annet fordi det bygges få nye boliger, det er lavere aktivitet i varehandelen og flere sektorer i norsk økonomi sliter på grunn av høye renter og høy prisvekst. Samtidig har det vært svakere kjøpekraft for husholdningene. 

– Det vil derfor være veldig svak vekst i verdiskapningen i år, det vil si det som produseres i Norge. Dette innebærer at arbeidsledigheten stiger noe i året som kommer.

De som har jobb og trygg inntekt kan merke økonomisk bedring i 2024, men for de som er ferdig med utdanning, skal bytte jobb eller er arbeidsledige så kan det bli mer utfordrende å finne jobb i 2024, presiserer Midtgaard. 

Men selv om arbeidsledigheten er forventet å stige noe, tror hun likevel at arbeidsledigheten vil være lavere enn det som er normalt.  

– Selv om det blir litt vanskeligere å finne en jobb, vil det fortsatt være lettere enn en normal situasjon. I fjor var det veldig få som var arbeidsledige. 

Midlertidig lavere matvarepriser

Året åpnet med priskrig mellom dagligvarekjedene. Vil dette påvirke prisveksten?

– Det kan ha en midlertidig effekt på matvareprisene. Matvareprisene og produsentprisene fra Eurosonen har avtatt veldig mye fra toppen, så vi har ventet en god stund på at prisveksten innenfor mat vil avta. Men dette vil nok ikke ha en vedvarende effekt på prisveksten. 

Matvareprisene justeres som regel i februar og juli, forteller Midtgaard. Matvareprisene pleier å stige med cirka 0,5 prosent månedsvis. 

– Det kan hende at vi får en svakere start på året enn normalt, men så kan nok dette ta seg opp igjen i februar. Det er vanligvis da matvarekjedene justerer opp prisene.

Boligprisene stiger

Vanligvis stiger boligprisene i løpet av våren, spesielt i januar, februar og mars. I mai tror Midtgaard derimot at boligprisene vil stige mer enn det som er normalt. 

– Vi tror vi får en sterkere boligsommer og bolighøst enn det som er vanlig. Våre prognoser for Oslo viser for eksempel en boligprisvekst på 6 prosent i desember 2024, sammenliknet med desember 2023.

Midtgaard forteller at Handelsbanken tror boligmarkedet vil snu før Norges Bank kutter renten. En viktig antakelse i Handelsbankens prognoser er at de forventer rentekutt tre ganger i andre halvår. 

– Vi tror at boligprisene for desember 2024 nasjonalt vil være 4 prosent høyere enn desember 2023. 

Få nye boliger

Faktorer som påvirker boligprisveksten er blant annet høy lønnsvekst som vil bidra til høyere evne til å finansiere ny bolig. I tillegg har det kommet få nye boliger på markedet, påpeker Midtgaard.

– Vi så for eksempel i Oslo at det ble gitt veldig få igangsettingstillatelser i 2022. Vanligvis blir det gitt cirka 3000 i Oslo, men gjennom 2022 ble det gitt kun 1700 og dette har egentlig bare forverret seg.

Vi vil derfor merke allerede i 2024 at det kommer veldig få nye boliger på markedet. I Oslo har boligmarkedet allerede hatt et begrenset tilbud, så dette vil derfor bidra til å presse prisene opp. 

– Den nye boligmangelen vil først merkes i Oslo, og så vil det merkes nasjonalt, spesielt i 2025, sier Midtgaard. 

En forventning om rentekutt fra Norges Bank er også en bidragsyter til den forventede boligprisveksten. Dette er fordi psykologi er en viktig faktor i boligmarkedet, forteller Midtgaard. Når forventningene til boligmarkedet tar seg opp, ønsker flere å kjøpe bolig før de selger sin eksisterende bolig, og dette forverrer prispresset.

– Det blir selgers marked, sier Midtgaard. 

Optimistiske

– Vi er vel blant de mest optimistiske blant analytikerne. Det er en del som tror på helt flat utvikling neste år. En vekst på 4 prosent som vi forventer, er noe av det høyeste jeg har sett blant analytikerne.

Hva er grunnen til at dere er optimistiske?

– Gjennom 2023 var mange pessimistiske til boligprisutviklingen fordi renta steg så mye. Ofte ser vi sterk sammenheng mellom renteendringer og boligpriser, men så har ikke boligprisene falt så mye som man hadde fryktet. Det kan tyde på at boligprisene responderer mer på rentenedsettelse enn rentehevinger.

En annen årsak til Handelsbankens optimisme er at de forventer rentekutt allerede i august, og tidspunkt for rentekutt er avgjørende for når boligprisene går opp. Midtgaard tror også at analytikere de siste årene har vært litt for pessimistiske til boligmarkedet, og da spesielt til bruktboligmarkedet. 

– Bruktboligmarkedet har klart seg veldig bra til tross for høy vekst på levekostnadene og stigende renter. Aktiviteten i bruktboligmarkedet er på helt normale nivåer. Det har nok overrasket ganske mange.

Forventningene til et stort boligprisfall som har vært spådd de siste årene har altså ikke skjedd. 

– Vi kan få en svak start på året og så snur det ganske raskt. Så boligåret 2024 under ett tror vi blir relativt sterkt, sier seniorøkonomen.

Hani Hussein tror det er mye makt i å se flere kvinner som henne selv på scenen. Hun har særlig ett råd til andre kvinner som vil drive med standup og komedie.

Hani Hussein er mange ting: komiker, tidligere FN-ansatt, fotball- og filmentusiast – og hun er opptatt av representasjon og inkludering. I komikerbransjen er det mangel på mangfold, av både kvinner og minoriteter, og for hver nye kvinnelige komiker kan Hussein navngi omtrent ti mannlige. Hun har tro på at det å se flere kvinner som henne selv på scenen vil bidra til mer mangfold i bransjen. 

Du har en bachelorgrad i afrikastudier fra NTNU og har jobbet som rådgiver i Somalias FN-delegasjon i New York. Hvordan ble du komiker?

– Jeg var komiker etter afrikastudier, men før FN. Jeg tok egentlig bachelorgraden min fordi jeg ville studere, men jeg visste ikke helt hva jeg ville bli. Så da gikk jeg på NTNU.no og så stod afrikastudier øverst. Så brukte jeg tre år på å tenke, og konkluderte med at jeg skulle bli komiker – og det er tre byer jeg anser som hovedsteder for standup; London, New York og LA. Jeg følte for New York. Jeg tenkte, Hvordan kan jeg komme til New York? Og da ble det FN. Jeg dro til FN for å kunne gjøre open-mics i New York.  

Hva er én ting du har med deg fra din erfaring som rådgiver i FN-delegasjonen?

– At jeg faktisk kan få til hva som helst. Det er så absurd å sitte på Skullerud i Oslo, og være sånn, jeg tror jeg vil flytte til New York og jobbe i FN. Det er såpass absurd, så det at jeg klarte det i så ung alder fikk meg til å innse at shit, big things are possible.    

Hva er én ting du skulle ønske folk visste om det å jobbe som komiker?

– For det første, at det er overraskende lett. Terskelen for å prøve seg er veldig lav, du må bare finne en scene og så kan du gjøre det. Det andre er at det krever ekstremt mye arbeid. Så det er lett å starte, men det er veldig vanskelig å opprettholde.

I høst så vi deg på skjermen i Ikke lov å le på hytta. Hvordan har det vært å delta her?

– Det var både gøy og forferdelig. Som komiker er alt du vil å få folk til å le. Og å være i et rom med mange komikere betyr vanligvis kjempegod stemning, vi ler og normalt kan jeg få selvtillitsboost av å treffe kollegaer, men når premisset er å ikke le – det er bare vondt. Men det var en fin hytte da, det skal sies. 

Du har beskrevet komikerbransjen som mannsdominert og hvit. Har du noen tanker om hva som skal til for å få mer mangfold i bransjen?

– Det er gøy å gi meg kred for det som om det er en original observasjon, for det er veldig åpenbart, er det ikke? Jeg tror en måte å få mer mangfold på er å aktivt prøve å rekruttere på måter man ikke har gjort tidligere. Og at folk som meg fortsetter å gjøre standup og komedie, slik at man ser forskjellige mennesker i forskjellige settinger. Da kan kanskje flere tenke, jeg visste ikke at det var et alternativ, kanskje jeg kan gjøre det?

– Å se mangfold har mye makt. Folk er veldig flinke til å trekke koblinger, så det trenger ikke å være en som er identisk med deg selv. Hvis det bare er en som deler noe med deg, så kan man dra det ganske langt. Man trenger bare å finne den ene fellesnevneren man har, men hvis alle man ser er hvite menn, så er det veldig vanskelig å trekke den koblingen. 

Var det sånn du opplevde det med ditt eget komiker-forbilde, Hasan Minhaj?

– Ja, det var han som fikk meg til å innse at dette var noe jeg kunne gjøre og han er en indisk mann som er vokst opp i Davis, California, og som er ti år eldre enn meg –  men han er muslimsk. Du må bare finne den ene tingen til felles, og det var nok for meg til å begynne. 

Hvordan føler du selv at du har blitt tatt imot i komikermiljøet?

– Ganske bra egentlig. Standup gjøres såpass ofte og man møter de fleste veldig mange ganger, og ser utviklingen til hverandre, og når man ser hverandre gjøre det bra på en scene, så er det sånn ok greit, kanskje det ikke er min humor, men jeg kan respektere innsatsen de har satt inn. Det er kanskje det jeg har fått. Jeg snakker ikke alltid om de samme tingene som andre komikere, men jeg føler at de har fått respekt for prestasjonene mine. Så jeg føler at jeg har blitt ganske godt tatt imot egentlig. 

Det ryktes at du er Norges mest lidenskapelige Arsenal-fan…

– Jeg elsker Arsenal og Martin Ødegaard. Folk spør meg, er det en drøm som har kommet i oppfyllelse å være komiker? Nei, den drømmen i mitt liv er at Martin Ødegaard er Arsenal-kaptein. Jeg elsker Martin Ødegaard og Frida Maanum – hun spiller for kvinnelaget til Arsenal, og er dritgod. 

Så du følger med på begge kjønnene i fotball?

– Ja, jeg har fulgt med på herrene mye lenger, men jeg har fulgt med på de store mesterskapene til damene, EM og VM, de siste ti årene. Men noe skjedde ved EM i 2022 i England – det var bare helt sinnssykt å se. Da Frida Maanum dro til Arsenal, stod jeg på Latter og skulle gjøre standup, og så sa jeg til Jonna Støme, jeg har hørt noen rykter om at en norsk jente skal til Arsenal, og så svarte han, det er kusina mi. Så verden er liten. Jeg ser nok mest på herrefotball, men den eneste gangen jeg har sett fotball live på Emirates Stadium, hjemmebanen til Arsenal, var i fjor og da så jeg damene spille mot Tottenham. Det var faktisk en av de beste dagene i livet mitt. Først så jeg damelaget til Arsenal knuse Tottenham 4-0, og så dro jeg på standup-showet til Hasan Minhaj på kvelden. Det blir ikke mer Hani-dag enn det!

– Og da Frida Maanum kom på banen, så ble alle på Emirates Stadium helt ville – for en jente fra Stabæk! Det var helt sykt. Jeg fikk frysninger, jeg. 

Hva fascinerer deg sånn med fotball?

– Hva er det som ikke er fascinerende? Jeg har tenkt lenge på hva det er som fascinerer meg, og sannheten er at det bare er følelser. Det er så mange følelser i 90 minutter. Når kampen starter så vet du ikke hvordan den ender. Du kan ha all mulig statistikk, men det går ikke an å vite hvordan det ender. På 90 minutter kan hva som helst skje, og når kampen er over, så ser du elleve personer som er ekstremt glade, og elleve personer som er ekstremt lei seg. Og hvis det blir uavgjort så er alle skuffa eller noen er glade, så heller ikke det er kjedelig.  

Har du spilt fotball selv?

– Ja, jeg spilte fotball fra jeg var liten til tredjeklasse på videregående, så det var ganske lenge.

Hvilke samfunnstema er du opptatt av?

– Representasjon og inkludering. 

Hva hører du på for tiden?

– Jeg skal prøve å ikke være for basic og si Taylor Swift og Beyoncé, fordi jeg akkurat har sett filmene deres – begge var fantastiske. Jeg hører på veldig mange podkaster, og det går veldig mye i film-podkaster. I USA på denne tiden av året er det mange prisutdelinger, så da liker jeg å høre hvilke filmer som er de beste og de dårligste av 2023. Og selv om vi henger noen måneder bak, så liker jeg å høre på de samtalene og telle ned dagene til jeg selv kan se de filmene de snakker om. 

Så du er en stor filmentusiast også?

– Kjempestor filmentusiast. Det beste med å være frilanser nå er at jeg kan se filmer klokken ett på en tirsdag. Jeg så den nye Martin Scorsese-filmen – den varer i tre og en halv time. Da kan jeg se den fra klokken ett til halv fem, og så gå på show på kvelden. Det er fantastisk. Og om jeg skal anbefale én film fra dette kalenderåret, så vil jeg anbefale Past Lives som er på kino nå.  

Hva skulle du ønske du visste som 16-åring, som du vet nå?

– Det er vanskelig fordi da jeg var 16, ble jeg for første gang introdusert for standup som en kunstform, det var da øynene mine åpnet seg for det, men jeg tenkte ikke på at jeg kunne gjøre det selv. Så en liten del av meg har lyst til å si til den 16-åringen, hallo, bare start! Men samtidig er jeg fornøyd med hvordan ting ble.

– Men jeg var 16 i 2011, så jeg ville faktisk sagt til meg selv, sett penger på at Leicester vinner Premier League om fem år. Å, jeg hadde blitt så rik! Jeg kunne tjent millioner.  

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Å gjøre det skikkelig dårlig på en standup scene. Det var i Bergen, og første gangen det gikk skikkelig dårlig for meg. Og så skulle jeg hjem til Oslo og gjøre standup tre dager etterpå, og det at jeg gjorde det igjen tre dager etterpå og at det da gikk bra, fikk meg til å innse at det er greit å anerkjenne når det går dårlig og at det er kjipt, men man kan også gå videre. Jeg kommer faktisk ikke til å dø. Folk sier ofte, hvordan tør du å gjøre standup? Men altså, hva er du på ekte redd for? Det verste som skjer er at det går dårlig. Og det fine med standup er at du gjør det igjen og igjen.

Hva er ditt beste råd til andre kvinner som vil lykkes som komikere?

– Å, bare gjør det! Du kommer til å være dårlig i starten, alle er dårlige i starten, men hvis man bare gjør det mange nok ganger, så blir man god. Det er så mange unge gutter som prøver seg, og de er alle forferdelige. Nei da, de er ikke det – veldig mange er veldig flinke, men det er veldig få ræva kvinner. Alle blir gode til slutt med øvelse. 

Opplever du at det er flere menn som prøver seg enn kvinner?

– Absolutt. 100 prosent. For hver nye kvinnelige komiker jeg kan navngi, så kan jeg sikkert navngi ti menn. Og hvis du tar utlendinger, så er det ingen.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Frida Maanum. Min NRK-kollega Aida Khorami, som jeg synes er veldig flink. En fotograf som heter Xin Li, som blant annet tok albumcoveret til Aurora sitt album og som også jobber i NRK. Og min manager, Wilde Siem. Hun kommer til å ta over underholdningsbransjen de neste årene. Hun har fått til så mye de årene hun har vært i bransjen og imponerer stort. Og så vil jeg legge til Rania Iraki, som blant annet skal lede en monolog-kveld på Cosmopolite hvor alle inntektene går til Palestina.

Frykt og skam er hovedkilden til psykiske lidelser, sier psykolog Nadia Ansar. Nå tar hun et oppgjør med kulturen hun har vokst opp med.

 – Jeg er så fed up av en kultur drevet av frykt og skam, og som spiller folk opp mot hverandre og gjør at folk føler seg fanget.

ALTSÅ møter Nadia Ansar, psykologspesialist med doktorgrad, i barområdet på Amerikalinjen. Hun er en dame med bestemte skritt og en tydelig stemme. Når hun snakker, er det lett å se for seg psykologen som står på scenen og holder foredrag foran store folkemengder. Men det har ikke alltid vært sånn, forteller hun og innrømmer at det fortsatt ikke faller henne mest naturlig å ta ordet. I store deler av livet har hun vært stille. Og redd. Gamle bilder av Ansar viser en krumbøyd jente med blikket vendt nedover.

 – Når jeg ser på den jenta, så ser jeg hvor redd hun har vært, hvor stille hun har vært, hvor oppslukt hun har vært av å overleve. For henne har det handlet om; pass på at du ikke havner i helvete, pass på mamma og pappa, pass på at du er lydig og flink på skolen.

I boken Min skam som ble utgitt i høst, gir Ansar et rikt innblikk i sin oppvekst og historie. Som psykolog har hun i lang tid snakket om følelser fra en profesjonell rolle, men det at hun nå prater om egen skam og sårbarhet i offentligheten, er å gå i rake motsetning av hva hun har vokst opp med.

Hovedkilden til psykiske lidelser

Som norsk-pakistaner i innvandrermiljøet i Groruddalen, vet Ansar hva det vil si å vokse opp i en kultur som stiller strenge krav. Hun vet hva det vil si å skulle adlyde Allahs ord, adlyde familiens overhoder, å skulle være kvinne og barn på riktig vis, og å frykte Guds konsekvenser dersom man ikke adlyder.

– Det blir et system som spiller på frykt og skam. Vi vet at det er hovedkilden til psykiske lidelser, forteller Ansar. 

Hun er opptatt av at kilden til psykiske lidelser ligger i emosjsonsunngåelse. Det vil si at vi unngår følelsene våre når vi ikke får lov til å føle det vi gjør, og vi ikke har et språk for å uttrykke dem, eller evne til å forstå og håndtere dem. Hun påpeker at det er en kultur som spiller på følelser, men samtidig finnes det ikke noe språk for følelsene. 

 – Det som skjer når du ikke har et språk for følelser, er at følelsen eier deg mer enn du eier følelsen. Det er skummelt når frykt og skam blir den underliggende drivkraften bak valgene vi tar uten at vi er klar over det.

Selv var Ansar nylig på besøk i moskeen. Når hun går dit nå, er det med et sosialantropologisk blikk, forteller hun. Her ble hun vitne til en imam som sa; hvert minutt barna bruker foran dataspill, er et minutt mindre i Guds tjeneste. Det er denne type fryktbasert tilnærming Ansar ønsker å ta et oppgjør med. 

– Da er det frykten for å havne i helvete som styrer valget om hvordan foreldre oppdrar barna, uten at de har noen bevissthet om det.

Et oppgjør med kulturen

I dag har Ansar en spesialisering i emosjonsfokusert terapi for foreldre, en terapiform som fokuserer på og jobber med følelser når de er aktivert i oss, og i fjor fullførte hun en doktorgrad i samme metode. Hun er opptatt av at foreldre spiller en viktig rolle i at færre barn skal slite psykisk, men hun er også opptatt av at foreldre er ofre for den samme kulturen som spiller på frykt og skam.

– Det finnes ikke umotiverte foreldre. Det finnes bare rådville, håpløse, skamfulle, redde og fortvilte foreldre, som trenger å bli møtt med empati og forståelse, mener Ansar.

– Det er kulturens forventninger og rammer som jeg vil ta et oppgjør med, og ikke menneskene som er fanget i denne ukulturen, presiserer hun.

Hun forteller at skam gjør at vi blir redde for å dumme oss ut, skille oss ut, å bli ekskludert og luket ut fra flokken. Skam gjør at vi blir redde for å bli sett. 

– Når vi skammer oss, så gjemmer vi oss.  

– I 32 år har dette vært helt hemmelig

– Jeg vet hva hemmeligholdelse gjør med et menneske, presiserer Ansar. 

I Min skam forteller hun om et seksuelt overgrep hun ble utsatt for av en familievenn da hun var seks år. Hun kjente på en overveldende følelse av skam og unnlot å fortelle det til noen ut av frykt for hva som ville skje. Da hun var 22 år fortalte hun det for første gang til kjæresten sin, Abid Raja, og deretter tok hun mot til seg, og fortalte det til noen familiemedlemmer. Ansar forteller at familiemedlemmene konkluderte med at overgrepet ikke kunne ha skjedd.

 – Da fikk jeg bekreftet mitt verste mareritt. Det er ingen som tåler min smerte og jeg hadde all grunn til å holde kjeft, forteller Ansar. 

Det tok henne totalt 17 år å fortelle om overgrepet. Da hun ikke ble trodd, tok det henne 15 nye år før hun våget å fortelle om det på nytt.

 – Det er 32 år, det. Jeg er 44 år nå. I 32 år har dette vært helt hemmelig, forteller hun. 

Ingen visste om overgrepet, bortsett fra Abid Raja, og familiemedlemmene hun fortalte det til. 

 – Skammen fikk tid til å mørne seg og bli til en giftig cocktail på innsiden, som over tid holdt på å kvele hele meg, deler Ansar.

Det å ikke bli tatt imot av sin familie da hun åpnet opp om overgrepet, har Ansar opplevd som noe av det mest smertefulle i sin oppvekst.

– Jeg er opptatt av at det viktigste er ikke det som skjer, men det som skjer etterpå, forteller Ansar. 

– Jeg har blitt så utrolig opptatt av hva det gjør med et menneske å ikke bli trodd. Jeg har kjent på hvor mye det kostet meg å være åpen, og hvor skadelig det var å ikke bli trodd når man først forteller om noe som er så skambelagt.

Hennes budskap til de som lytter, er å prøve å tro på de som deler.

– Folk lyver ikke om vold og overgrep i barndommen, sier hun. 

Et språk for følelser

Det er på et seminar i emosjonsfokusert terapi i Bergen at Ansar selv får et vendepunkt i sin egen historie. Foredraget hun skal høre har tittelen Det er noe grunnleggende galt med meg. I ryggen har hun spesialistutdanning i klinisk familiepsykologi, hun har fått mange skussmål og gjør det bra faglig. Mannen på scenen begynner å prate med tykk bergensdialekt. I én time snakker han om skam. Han snakker til en forsamling med flere hundre mennesker, men for Ansar føles det som om han snakker til henne.  

– Han nevner ikke kultur med ett ord, han har ingen kompetanse på kulturelle utfordringer og problemer, likevel er det som om han snakker til meg, forteller hun.

Selv om hun allerede har oppnådd det man kan ønske seg som psykolog, bestemmer hun seg der og da; hun skal ta en ny spesialistutdanning, nå i emosjonsfokusert terapi. Utdanningen jobber med følelser, og en del av kravene er at man må gå i gruppe- og individualterapi. 

– Frem til da hadde jeg vært i to terapiprosesser. Jeg hadde skjult alt og var livredd for å bli avslørt for at jeg ikke var skikket til å være psykolog på grunn av oppveksten min. 

Tidlig i ekteskapet opplevde Ansar en økende kontroll i sitt forhold med Abid Raja, men på jobb som psykolog, snakket hun om vold og tvangsekteskap. 

– Jeg turte ikke å fortelle om det jeg opplevde hjemme. Jeg syntes det var så flaut, forteller Ansar.

Det har tatt henne to spesialiseringer, en doktorgrad og 200 timer med terapi for å få et språk for følelser og alt det som har foregått inne i henne. 

– Det er ikke veldig lett å få det, skjønner du, spøker hun.

I doktorgraden i emosjonsfokusert terapi, bestemmer hun seg for å fokusere på foreldre.  

– Hvorfor valgte jeg å fokusere på foreldre? Nettopp fordi det koster så mye mindre. Tenk deg hva det betyr for samfunnet å forebygge psykiske lidelser hos barn gjennom å styrke foreldrenes emosjonelle kompetanse, fremfor å reparere syke voksne.

Mannen som offer

Ansar er opptatt av at også mannen er et offer for den samme kulturen som spiller på frykt og skam. I en patriarkalsk kultur er mannen overhodet, forhøyet over kvinner og barn. Da er det lett å tenke at han er roten til problemet, forklarer hun.

– Jeg er opptatt av at vi må slutte å lage de forenklede historiene om at kvinnen er offer og mannen er ond som påfører kvinnen all elendigheten, mener Ansar.

Mannen er presset inn i den samme kulturen, påpeker hun. Han står også i møte med ekstremt høye forventninger til å lykkes med utdanning, jobb, å skulle stille opp for familien, sende penger til storfamilien i utlandet, og forsørge familien med hjemmeværende kone og derfor med dobbelt økonomisk ansvar. 

– Og så kommer de hjem, utslitt, fortvilet, frustrerte og kjempedårlige utgaver av seg selv. Ikke fordi de er onde, men fordi at også de er drevet av de samme følelsene – frykt og skam, presiserer hun. 

Sammen med ektemannen Abid Raja har Ansar jobbet med å frigjøre seg fra de kulturelle forventningene og å bryte ned tabuer. Hun forteller at hun på mange måter fant sin frihet gjennom ektemannen sin frihet. 

– Veien til min frigjøring gikk gjennom Abid, men det er ikke hele sannheten. Når jeg først kom gjennom han og fikk min frihet, så skjønte jeg at jeg fortsatt har min egen terapiprosess å komme gjennom, påpeker Ansar. 

– Da Abid, for eksempel, ikke lenger brydde seg om hva jeg gikk kledd i eller hvor mye hud jeg viste, så slet jeg fortsatt med det selv, forteller hun. 

Ansar forklarer at de kulturelle kodene lager emosjonelle sår som blir vanskelig å bli kvitt, selv om man ytre sett har blitt fri. 

– Når ting først ble bra, så skjønte jeg at jeg ikke lenger trengte kultur eller foreldrene mine lenger til å pålegge meg disse kravene, for alt hadde jo blitt internalisert. 

Hun forteller at dersom vi blir frigjort fra det patriarkalske grepet, kan det være vanskelig å virkelig bli frigjort om vi ikke gjør jobben med oss selv, og vår egen frykt og skam.

En lukket kultur

Ansar opplever at hennes historie om overgrep, frykt og stillhet, rammer mange flere enn vi våger å tenke. Når hun tenker tilbake på nærområdet, på venninner og barna i oppveksten i Groruddalen, så husker hun den gjennomgående redselen.  

 – Jeg hørte ofte om overgrep, om vold og kriminelle handlinger, om foreldre som satt i fengsel, tabu, hemmeligholdelse, stillhet. Ikke fortell noe til foreldrene. Som voksen kan jeg skjønne hvor redde vi må ha vært. Som barn var det bare en del av hverdagslivet.

Ansar beskriver det som en boble der fysisk og psykisk vold, var vanlig. Hun innrømmer at det høres skandaløst ut, men også overgrep forekommer oftere enn vi våger å tenke, og mørketallene er høye.

 – Det er helt sant, understreker hun. 

 – Dette var helt vanlige historier for barn der å snakke om. Det er rart, for det man snakker om hver dag blir på en måte normalisert.

Det finnes ingen konkret statistikk som viser at det er flere overgrep i innvandrermiljøer enn i andre miljøer, forteller Ansar. Hun påpeker at Stovner politidistrikt har slått alarm fordi flere rapporterer og snakker om overgrep nå, men det betyr ikke nødvendigvis at tilfellene har økt, mener hun. Det kan også bare bety at flere tør å melde ifra. 

– Magefølelsen min sier at det er like mange tilfeller av overgrep og vold i innvandrermiljøer, men at mørketallene er høyere, nettopp fordi det er så stort tabu knyttet til det å gå ut og fortelle om det som foregår hjemme.

– Det er større lojalitetspress i ikke-vestlige og kollektivistiske miljøer. Det vet vi i forhold til det å adlyde Allahs ord, å måtte dra til moskeen hver helg og å frykte Guds konsekvenser ved å ikke adlyde ham og foreldrene, påpeker Ansar.

En integrering som går nedover

Noe av grunnen til at Ansar er opptatt av å peke på de delene av kulturen hun har vokst opp i som er skadelige, er fordi hun selv ser en økning i religiøse og konservative holdninger rundt seg.  

– Da jeg gikk på videregående, så jeg ingen damer med hijab. Nå er det et helt vanlig syn, mener hun.

Som ungdom gikk Ansar og venninnene hennes på burgersjappe. Det var ikke snakk om halalkjøtt eller hijab den gang. Etterhvert har venninner rundt henne blitt mer religiøse, forteller Ansar. Livene deres har blitt innsnevret med lover og regler om blant annet halalkjøtt, og tildekking av hår og hud.

– Jeg merker at flere og flere blir konservative med tiden. Og så merker jeg at mange som gifter seg med sine søskenbarn sier at det er arrangert, men det er ingen som snakker høyt om at de kan ha blitt tvunget inn i ekteskap som de ikke har valgt frivillig, men hvor de har kjent på at de ikke har noe valg.  

Ansar påpeker at ikke-vestlige kvinner gjør det bedre i høyere utdanning enn snittet for norske kvinner.

– Det er sinnssykt imponerende, men hvor blir det av dem? undrer hun. 

Statistikken i arbeidslivet speiler ikke statistikken i utdanning, påpeker Ansar. I arbeidslivet er statistikken lavere for ikke-muslimske kvinner enn for norske kvinner. Hun mener at de gamle, konservative idéene om at kvinner hører til i hjemmet og ikke i arbeidslivet, er noe av det som ligger bak.

Å bryte med systemet

Utdaterte og konservative holdninger om kvinner var noen av utfordringene Ansar slet med i starten av sitt ekteskap med Abid Raja. Selv var hun aktiv i yrkeslivet, men spørsmålene de ble møtt med var mange: Skal hun ikke ta seg av barna og familien? Hvorfor går hun med bukse? Har ikke mannen hennes kontroll på kona si?

– Hvis jeg gjør noe annet, så truer det hele systemet, forteller Ansar.

– Det er viktig at alle følger de samme normene. For hvis én gjør noe annet, så kan kanskje flere få noen andre idéer. 

Men det er nettopp dette som er en del av Ansar sitt prosjekt med boken Min skam. Det er mange grunner til at folk gjør som de gjør, om det er å bruke hijab eller å være hjemmeværende, forteller hun, men i sin bok ønsker hun å vise at det finnes et alternativ.

– Jeg ønsker å gi håp og motivasjon gjennom min historie. Alle har et fritt valg og jeg dømmer ingen, men det finnes også et alternativ, presiserer hun.

Hun forteller at den viktigste veien ut av et system av frykt og skam, er å snakke om det.

– Begynn å snakke om det. Sett ord på dine opplevelser. Det trenger ikke være en psykolog eller en profesjonell, fortell det til en du stoler på, sier Ansar.

– Åpenhet er den eneste veien ut, understreker hun. 

Med ærefrykt har artist Fay Wildhagen produsert albumet Møtested – en hyllest til Anne Grete Preus.

Artist, låtskriver og produsent Fay Wildhagen har i høst sluppet albumet Møtested, som er en hyllest til hennes venn og mentor, Anne Grete Preus. Wildhagen har selv stått som produsent bak albumet, som inneholder tolkninger av en rekke kjente norske artister som Ane Brun, Marit Larsen og Ole Paus.

Musikkbransjen har et undertall av kvinnelige produsenter, og Wildhagen forteller at det ikke har vært mange å se opp til. Men spesielt én holdning har vært til hjelp for Wildhagen: Får han det til, får jeg det til. 

Du er kjent for å være en av Norges beste gitarister. Når oppdaget du at musikk var din greie?

– Jeg er neppe Norges beste på noe som helst, annet enn på å gjøre ting på min måte. Jeg har drevet med musikk siden jeg var veldig liten, men tenkte aldri over det. Jeg holdt det hemmelig og hang i bakgrunnen. Det var vel først på videregående at jeg turte å spille for venner, og deres, for meg, litt voldsomme reaksjoner gjorde at jeg kjente på kraften som lå i musikk og formidling. Musikken har vokst med meg og blitt en større og større del av meg, og jeg ser kanskje først nå hvor viktig tilfluktssted den var da jeg var yngre.

Albumet Møtested ble sluppet i november som en hyllest til Anne Grete Preus, og du står bak som produsent. Hvorfor er denne plata så viktig for deg?

– Det var en selvfølge å ta dette prosjektet, på tross av ærefrykt og generell redsel for å ikke være en verdig nok videreformidler. Anne Grete sto meg veldig nær, og jeg var ganske sikker i min sak på hva hun ville like og ikke. Derfor kjentes det helt rett å ta på seg ansvaret for det formålet alene, og å forsøke og lage noe hun ville satt pris på. 

– Men først og fremst fordi jeg er ekstremt glad i henne, og som en vokter av hennes legacy.

På albumet tolker en rekke norske artister Preus sine låter, som blant annet Frida Ånnevik, Marit Larsen, Ole Paus og Ane Brun. Hvordan har det vært å jobbe med denne gjengen?

– Superskummelt. Jeg var nervøs absolutt hele tiden. Mange av artistene som bidro, har jeg vokst opp med og sett opp til helt siden CD-ens glansdager. Det var ganske ubehagelig å ha en sjefsrolle ovenfor heltene mine, men jeg tenkte det viktigste var musikken. Jeg ønsket også å ivareta artistenes sound, og de som mennesker, samtidig som jeg forsøkte å bevare og løfte frem Anne Grete sine tekster.

– Og så har jeg jo så kick på musikk at jeg glemmer litt hvem som er hvem når jeg først er i gang. Men fy søren, så bra de er. Det har vært en sann ære å ha dem i studio, og høre dem levere og jobbe. Det har vært utrolig inspirerende.  

Hvordan er det annerledes å jobbe som produsent enn som artist?

– Det er jo to ganske ulike typer arbeid. En produsent har et helhetsansvar. Fra hvem som skal være med, hvilke låter, hvilken stilart og retning låtene skal ha, hvilken rekkefølge de skal være i på albumet og i tillegg ha en viss organisatorisk oversikt. Hvem som skal i studio hvilke dager, hva vi trenger og hvem vi trenger. Og når det spilles, står jeg og lytter heller enn å være med, for å kunne gi tilbakemeldinger løpende.

– Dette holder jeg også på med i mitt eget prosjekt, men selve artisteriet dreier seg for meg mer om det å skrive, skape og utøve. 

I musikkbransjen er kvinnelige produsenter i undertall. Hvorfor tror du det er sånn?

– Det er et stort spørsmål med mange svar. Det har vært få å se opp til, det har historisk sett vært litt vanskelig å bli respektert og tatt på alvor i tech-roller som er litt nerdete, og det har kanskje ikke vært så mange kvinner som er like opptatt av kabling og kompressorer som menn. Dessuten er det en lederrolle som er vanskeligere å komme til på grunn av typiske, historiske, kulturelle og samfunnsstrukturelle svikter. Likevel er det mange måter å være produsent på, man må ikke være en total technerd eller å kunne noter for å være en god produsent. Det viktigste er å ha et godt øre, en kunstnerisk visjon, ideer og et språk for kunne uttrykke hvor man vil, ha verktøy for å komme seg dit og et musikalsk overskudd. 

Har du et råd til andre kvinner som vil lykkes som musikkprodusent?

– Det gjelder jo nesten alt egentlig, men man må tørre å gi faen, kaste seg ut i store oppgaver man nesten ikke tror man overlever og gutse litt mer. Og så si ifra når noen går over grensen din, være tro mot seg selv og forsøke å ikke tvile så mye. Hvorfor er jeg her? Jo, mest sannsynlig fordi du er kapabel til å få det til, og man må ikke være redd for å spørre om hjelp eller råd. Man taper ikke av den grunn. 

– Jeg sier bare ja, jeg. Selv om jeg ikke kan det, fordi jeg oppriktig tror at det kan jeg lære meg eller få til. Kan du skrive et arrangement til KORK? Jeg kan ikke noter, men sier ja. Kan du lage et score til en spillefilm? Det har jeg aldri gjort før, men ja! Det er jo helt ute, men jeg har lært så mye ved å bare kaste meg ut i ting og tenke, får han det til, får jeg det til. 

Du har beskrevet Anne Grete Preus som din mentor. Hva er én ting du har lært av henne, som du tar med deg videre?

– Være nysgjerrig. På unge og gamle, ny og gammel musikk. Det kjennes overførbart til livet, hvordan jeg ønsker å leve det og behandle folk rundt meg også. Det er en fin ydmykhet i det å lene seg frem og lytte, og man holder seg kanskje yngre? Tenk hvilken rikdom alle rundt deg besitter, og hvor mye man kan lære ved å interessere seg og stille spørsmål. Vi satt på første rad på Karpe sammen, og sang Jeg skammer meg, jeg skammer meeeg. Det var sykt fint. 

Hva inspirerer din egen låtskrivingsprosess?

– Hm. Relasjoner, følelser, opplevelser og prosessen det er å være til, og å bli til Fay. Jeg er mye alene og går mye tur – det skaper ofte rom for spørsmål og refleksjon. Iblant må man grave dypt og besøke rom man kanskje egentlig ikke vil være i, men så tenker jeg at hvis ingenting står på spill så er det ikke verdt å skrive heller.

– Jeg må ha noe å si, det må koste noe og i mitt tilfelle, være sant. Sant for meg i alle fall. 

Hva hører du selv på for tiden?

– Jeg hører faktisk en del på lydbok. Løpe Ulv nå, og jeg elsker den siste Mytting-trilogien. Ellers hører jeg på Melody Gardot og drikker kaffe hver morgen, i alle fall når jeg er i Oslo. I Valdres hører jeg på fuglene og suset i trærne. Og jeg elsker Emilie Nicolas – hun ser jeg voldsomt opp til. 

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– Jeg ville vært rausere med meg selv. Tatt meg selv mer på alvor og prøvd å spille meg selv mer god. Jeg ville prøvd å tenke litt mer sånn; hva er godt og viktig for meg? og hva har jeg behov for?, og anerkjent ting som er vanskelige. Det lyder potensielt selvsentrert, men jeg kan være en pleaser til det er selvutslettende og jeg strekker meg langt for andre og det som er best for dem. Jeg ville og vært mindre streng med meg selv, og tenkt; det her går bra. Du er bra nok.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Jeg nådde et slags low point i fjor. Da gikk jeg mye rundt i skogen og funderte, og kom frem til to åpenbaringer. Det første var at jeg har et mønster og er «fanget» i en slags loop, og det andre var at man ikke kan legge ting bak seg – det er bare noe man sier. Alle opplevelser bor fortsatt i kroppen. Kanskje det er på tide å stoppe opp, komme seg ut av mønsteret, og besøke disse opplevelsene med nysgjerrighet og ydmykhet. Det vil jeg si igangsatte en livsomveltende prosess som har resultert i høyere livskvalitet på alle fronter. 

 Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Jeg tenner masse stearinlys, ser på min hund Timian og tenker wow, for en fyr, og ser en episode av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu med et glass deilig, silkemyk rødvin.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Får ta det fra et musikkperspektiv denne gangen; Moyka, SKAAR og Maria Petra.

Å være med i 16-ukers helvete har forandret Martine Halvorsens forhold til egen kropp på spesielt et område.

I høst har Martine Halvorsen vært aktuell med serien 16 ukers helvete – bootcamp. Selv om hun er kjent for å fronte kroppspositivisme i sosiale medier, så har hun aldri definert seg selv som kroppspositivist. For Halvorsen har det kun handlet om å ha det bra med seg selv og egen kropp, og å vise at man fortjener å ha det bra – uavhengig av størrelse, form og fasong.

I høst har vi sett deg i serien 16 ukers helvete. Hvorfor ønsket du å delta i serien?

– Jeg var ute på en løpetur i februar, og da bestemte jeg meg. Det var som at jeg plutselig ble klar for å ta grep og ansvar for meg selv. Både fysisk og psykisk. Så da jeg fikk muligheten til å delta i 16 ukers helvete, så var det enkelt å takke ja. Jeg var kjempenervøs, men klar. For første gang i livet så satte jeg meg selv først.

Du er kjent for å fronte kroppspositivisme. Hvordan passer det med deltakelsen i dette programmet, tenker du?

– Jeg har aldri kategorisert meg selv som en kroppspositivist, det er det faktisk andre som har valgt å kalle meg. Det ser jeg absolutt på som en stor ære, men for meg har det vært viktig å bare eksistere, og vise at det er greit å se ut som man gjør, og at man fortjener å ha det bra, uavhengig av størrelse, former og fasong. 

– Det at jeg mener at du og jeg er bra nok som vi er, er ikke et synonym med at vi ikke skal ta vare på oss selv. For meg har 16 ukers helvete handlet om nettopp det å ta vare på meg, og kroppen min, som er mitt mesterverk.

I serien har du vært nødt til å pushe deg selv ganske hardt både fysisk og psykisk. Har du lært noe nytt om deg selv?

– Masse. Jeg har lært at jeg tåler mer enn jeg trodde, at jeg fortjener å ha det bra og at mat er en venn, ikke en fiende.

Har forholdet ditt til egen kropp endret seg på noen som helst måte?

– Ja, det vil jeg si. Jeg har fått en ny respekt for kroppen min, og hva den fortjener. Jeg har blitt snillere med meg selv og jeg føler meg sterkere.

Hvordan vil du definere kroppspositivisme?

– Kroppspositivisme har skapt debatt flere ganger, og mange har vært uenige om hva det egentlig handler om, men også hvem bevegelsen er skapt for. For meg så handler det om at alle mennesker, uavhengig av størrelse, form, fasong, vekt og funksjonsnedsettelse, har rett til å føle seg bra. For meg personlig, så handler det om aksept. Både for meg selv og for andre.

Hvorfor er det viktig for deg å fronte dette?

– Fordi jeg har kastet bort nok tid på å tro at jeg ikke er bra nok, god nok eller fin nok.

I sosiale medier deler du også en del om psykisk helse. Hva er ditt beste råd for å ivareta egen mental helse?

– Ikke vær så streng mot deg selv, frisk luft hjelper alltid og prat med noen.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Det er et godt spørsmål. Jeg føler man lærer noe av alle oppturer og nedturer. Jeg vet ikke om det er én konkret nedtur som har lært meg mest, men jeg forsto at jeg hadde mistet meg selv tidligere i år, og det har vært utfordrende å finne veien tilbake til hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Jeg føler egentlig at jeg fortsatt står i det, så det er kanskje ikke en nedtur som har lært meg mest enda, men jeg har vært mye utenfor komfortsonen i år og det lærer jeg alltid mye av.

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– At jeg kom til å finne mine mennesker, mine behov og meg selv. At ting ikke er så nøye og at alt kommer til å ordne seg.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Da setter jeg på meg headsettet mitt, en deilig spilleliste og får orden hjemme. Orden hjemme er lik orden i topplokket.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Lillesøsteren min, Pernille. Venninnen min og artist, Victoria Nadine. Manageren min, Silje Kim.

Marlene Nøvik Stavrum vant Ikke lov å le på hytta. Etterpå måtte hun stenge av sosiale medier.

Komiker og skuespiller Marlene Nøvik Stavrum har i høst vært å se på skjermen i både Forræder og Ikke lov å le på hytta, og i sistnevnte dro hun av gårde med hele seierspotten. Responsen var ikke overraskende, forteller hun. I innboksen og kommentarfelt ble hun møtt med holdninger om at hun ikke fortjente det. 

Kvinnelige komikere møter oftere kritikk og hets enn mannlige komikere, mener Nøvik Stavrum. Fallhøyden er større for kvinner og de risikerer mer. For å ikke bli utbrent har hun et råd til andre kvinner som vil lykkes med det hun driver med; å ikke være så selvkritiske.

Hvordan har det vært å delta i serien Forræder?

– Det har vært veldig gøy og veldig lærerikt. Det har jo også vært slitsomt. Jeg vet jo egentlig at jeg har mye temperament og konkurranseinstinkt, men jeg glemmer det alltid. Jeg opplever det ikke i hverdagen, men hver gang jeg spiller et spill så husker jeg det og det er like overraskende hver gang. 

Er det alle følelsene som gjør deltakelsen slitsom?

– Ja, for jeg er egentlig ganske rolig til vanlig. 

Men nå har du kommet til semifinalen. Trodde du at du skulle komme så langt?

– Nei, det trodde jeg ikke. Jeg trodde på forhånd at jeg kom til å bli mistenkt veldig mye og det ble jeg også. Det har vært mange kamper for å overbevise de andre at jeg ikke er forræder, men jeg får jo aldri overbevist dem helt. Det er på hengende håret hver dag, føler jeg. 

Hva føler du har vært din største styrke i spillet hittil?

– Jeg gir ikke opp. Det skal jeg jo ha. Det som er litt gøy å se også er at jeg blir mistenkt hver dag, så hver dag går egentlig til å forsvare meg selv. Jeg har ingen å prate med om mine teorier eller tid til å snakke om teorier. Når jeg først får litt pusterom til å tenke på hvem de andre i spillet er, så er jeg ikke helt ute å sykle, men jeg rekker ikke å tenke så mye på det.

Har du oppdaget noen nye sider av deg selv eller er det noen sider ved deg selv som har overrasket deg?

– Jeg vet at jeg har et forferdelig konkurranseinstinkt og at i øyeblikket betyr det å vinne alt. Så får jeg veldig fylleangst og blir flau sekundet etterpå, fordi det betyr jo ingenting i det store og hele. Sånn har det vært hver gang jeg har vært med på lignende konkurranser. Jeg får overtenning og så angrer jeg etterpå. Jeg trodde kanskje at jeg skulle være flinkere til å kontrollere det på TV, men det dreit jeg ganske greit i etter et par dager. Det har jeg lært – jeg klarer ikke å late som over lengre tid. 

Du har jo også vært på TV i høst i Ikke lov å le på hytta. Hvordan ble du egentlig komiker?

– Veldig tilfeldig egentlig. Jeg har en master i drama og teater, og så har jeg gjort mye improv, skuespill og regi. Jeg flyttet til Oslo for å ta master, og så skjønte jeg hvor vanskelig det var å bli skuespiller fordi det er så mange her som gjør det samme. Så tenkte jeg; hva annet kan man gjøre? Jeg har ofte fått høre at jeg er morsom, så jeg gikk for det verste jeg kunne gjøre og det var stand-up. Jeg tok et stand-up kurs og det gikk veldig bra. Fra derav har det rullet sakte men sikkert videre, og plutselig så tjente jeg penger på det og ble komiker. 

Hvordan har deltakelsen vært i Ikke lov å le på hytta?

– Veldig fin. Når det er flere sesonger så blir man bedre forberedt. Jeg hadde gjort en del research på hva de andre spesifikt synes er gøy, så jeg gikk etter å knekke hver enkelt. Jeg tok det ikke så seriøst, og så er jeg god til å holde maska når jeg må. Jeg synes ikke det er så vanskelig når man kan vinne penger. Bare ikke le, så får du 100.000 kroner. Okei, det kan jeg vel gjøre. 

Du vant hele greia?

– Ja, jeg gjorde det. Det var veldig mange flinke folk der, så det var stas å vinne. Men folk må også huske på at det ikke er Norges Idol i å være morsomst, det er en konkurranse. Jeg fikk litt kritikk i etterkant av folk som mente jeg ikke forjente å vinne, og da har jeg påpekt at det er en konkurranse, det er ikke en bedømmelse av Norges morsomste. 

Ja, du fortalte TV2 at du gruet deg til dobbel tv-debut i høst da du opplever at kvinnelige komikere får mer hets enn menn. Har du fått mye hets? 

– Jeg stengte av kommentarfeltet så jeg rakk ikke å få sånn kjempemye, og jeg holder meg unna TikTok og kommentarfelt, men jeg vet at det finnes der ute. Jeg ser bare ikke på det. Men jeg fikk noen direktemeldinger også, før jeg stengte det av. Det er meldinger om at jeg ikke fortjente det og så videre. Jeg forventet det litt, da jeg vant, basert på publikummet som ser på, og det er ikke nødvendigvis det hyggeligste. Så jeg måtte stenge av Instagram så jeg ikke får de verste meldingene direkte. 

Hvorfor tror du det er sånn at kvinnelige komikere får mer hets enn mannlige?

– Det er ikke noe å tro, det er sant. 

Hva tenker du at det handler om?

– Det handler om at vi ikke er vant til å se forskjellige kvinner være morsomme. Det er provoserende og rart. Og at menn og kvinner synes at menn er morsomme, men menn synes i mindre grad at kvinner er morsomme. Menn ser ikke på kvinner like mye og har ikke den samme interessen. Kvinner kan også være litt fiendtlig mot andre kvinner. Så målgruppen kan være mindre for kvinnelige komikere, og det er generelt en mer fiendtlig innstilling til dem.  

Apropos det å være kvinnelig komiker, hva er ditt beste råd til andre kvinner som vil lykkes med det du driver med?

– Du må ikke være så selvkritisk. Jeg kjenner mange kjempemorsomme kvinnelige komikere som blir veldig slitne etterhvert og ikke orker mer. De blir veldig nervøse fordi det er større fallhøyde for å drite seg ut for kvinner. Da jeg begynte var jeg ofte den eneste dama med, og da følte jeg at hvis jeg ikke var morsom så beviste jeg at kvinner ikke var morsomme. Men når vi er flere kvinner på en kveld, merker jeg at det ikke har så mye å si. Publikum må bli presentert for flere kvinnelige komikere oftere. 

Hvilke samfunnstema er du spesielt opptatt av?

– Likestilling og generell urettferdighet. 

Definerer du deg selv som feminist?

– Ja. 

Hva skulle du ønske du visste da du var 16 som du vet nå?

– At ting er ikke så farlig, og at livet er langt, for noen selvfølgelig. Og tenk at alle tenker på seg selv for det meste, de tenker ikke på hvor teit du er. 

Du har en ledig time på kvelden. Hva bruker du den til?

– Det er et litt teit svar, men jeg er ute og jogger. Jeg prøver å bytte ut TV med trening når det blir mørkt. Et veldig nerdete svar, men det er helt sant. 

Er det en mørketid-strategi?

– Ja, det er en strategi. Det er ikke, oh yeah, dette har jeg lyst til. Det er en kamp om å komme seg gjennom mørket. 

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Nora Svenningsen, Amalie Stuve og Mathea Stensæth Josefsen. De er også komikere. Og Anna Filippa Hjarne. Det ble fire.

Før var han bare en bryter. Nå vet Felix Baldauf at han er mer enn hva han presterer på matta.

Julen 2017 sitter Felix Baldauf i en bil med en halvliter pils i den ene hånden og telefonen i den andre. Han har akkurat sendt moren sin av gårde i en politibil etter at hun nesten kjørte på ham i beruset tilstand. Bilen traff istedenfor et tre, og nå har han ansvaret for å kjøre den vrakede bilen hjem igjen. Han har ikke fortalt noen før om alkoholproblemene moren sliter med, eller hvordan han selv har hatt det som barn og ungdom i disse omgivelsene. I dette øyeblikket vurderer han alternativene sine. 

– Skal jeg dunke halvliteren ned og bli dritings?

Han heller pilsen ut av vinduet, plukker opp telefonen og ringer sin bestevenn. Tårene renner som om barnet i han endelig får gråte. Etterpå er det som om en tung vekt har blitt løftet av skuldrene hans. Valget han tar, blir et vendepunkt. Det han har lært siden den gang, er at det er mye vanskeligere å bære en vekt alene enn det er å bære den sammen med noen andre. 

– Jeg tør å ta vare på meg selv

Veien fra å fortelle de nærmeste om de utfordrende barne- og ungdomsårene til å dele det på TV i NRK-serien Hodet i klemme, var lang. Gradvis begynte Baldauf å åpne seg mer og mer. Resultatet var at andre i guttegjengen begynte å dele ting også, og at relasjonen til menneskene rundt han fikk en annen dybde. 

– Snakker man ikke om det som er vanskelig så er det lett at relasjonene blir overfladiske, mener han. 

Nå har Baldauf et godt språk for det som foregår inni seg. Fra å lide i det stille, evner han nå å kjenne på følelsene og snakke om det som er vanskelig. 

– Når jeg er i en periode der jeg er lei, deprimert og har lite energi, så tør jeg å tilpasse livet deretter. Jeg tør å ta vare på meg selv, påpeker han. 

Baldauf understreker at han ikke er i mål på noen som helst måte, og at det ikke alltid er like lett å ta de gode valgene for seg selv.  

– Det går opp og ned, men jeg har klart å identifisere egne mønstre og å være åpen om hvordan jeg har det, og dét tenker jeg er et stort steg i riktig retning. 

Noen dager føler han at livet er tungt, andre dager er det bra. Jobben er å gjenkjenne egne mønstre og ta tak i situasjonen før man synker for dypt ned i de vonde følelsene, mener han. 

Har du flere gode dager nå enn før?

– Ja, før følte jeg meg veldig ensom og lå mange kvelder på rommet, og gråt når dagen var over og lyset var slått av. Hvis jeg tar utgangspunkt i det, så har jeg redusert hvor mange dager jeg gjør det i året.

Mer enn en bryter

Har du blitt møtt annerledes innad i brytemiljøet før og etter du har vært åpen om det å slite psykisk?

– Det som er kult er at nå føler jeg meg som et helhetlig menneske og en person med større verdi enn prestasjonen min. 

Stemmen hans bærer en optimisme når han snakker om det. Baldauf forteller at det å være bryter pleide å være hele hans identitet, og hans egenverdi handlet om det han presterte på matta. 

– Før var jeg bare en bryter. Hvis jeg vant, var jeg en vinner, da var jeg den beste og da ble jeg likt, men hvis jeg tapte, så tenkte jeg at jeg var en taper og at ingen likte meg. Prestasjonen min definerte meg i veldig mange år, sier han. 

Det er åpenheten han har hatt om egen mental helse som har ført til denne endringen. På gata har han blitt møtt med tilbakemeldinger på hvem han er som menneske, og ikke som bryter. Det har fått han til å innse at han har noe å bidra med fordi han er den han er, og ikke på grunn av det han gjør. 

– Nå bryter jeg på mine betingelser og fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg føler at det er det eneste jeg kan, forteller han. 

Et samfunn i endring

For to år siden mistet Baldauf fetteren sin til selvmord. Han forteller at hendelsen har endret ham, og at han i dag ønsker å være en positiv påvirkning slik at andre ikke tar det samme valget. 

– Det har gitt meg retning i hvem jeg vil være som person og hva jeg vil gjøre i fremtiden, og vist meg hvor viktig de jeg er glad i rundt meg er, og at brytingen er en bagatell i det store bildet.

Baldauf har siden den gang vært med å etablere bedriften Bror Mental Helse, der formålet er å åpne opp for samtalen rundt mental helse blant menn. 

– Både min egen historie og historien til flere av de jeg er glad i har vært relatert til psykiske utfordringer. Det har blitt en hjertesak for meg. Ved å fortelle om min egen historie så håper jeg å åpne en dør og gjøre det lettere for andre, forteller han.

Å sette søkelyset på menns mentale helse er sårt trengt, mener Baldauf, som understreker at det er mye stigma for menn å snakke om hvordan de har det. 

Hvorfor tror du det er så stigmatiserende for menn å snakke om følelser?

– Det er vel den gamle idéen om at mannen skal være sterk, en forsørger, og ikke la seg påvirke av ting, men heller være en klippe som skal forsørge og bære familien. Og at det å vise svakhet, sårbarhet, å være lei seg og gråte, ikke er maskulint. 

Baldauf tror dette er en ideologi som fortsatt påvirker gutter og menn den dag i dag, men påpeker at det er et ideal som ikke lenger gagner samfunnet.  

– Jeg skjønner at det er en tid der det var veldig aktuelt, men tidene forandrer seg. Hele samfunnet er i endring, så vi kan ikke ha den tilnærmingen mer. Da ender det med at menn går på felgen mentalt, mener han. 

En ny maskulinitet

Hvordan vil du definere maskulinitet nå?

– Å tørre å møte problemene sine, selv om de er vonde og utfordrende å snakke om. Å være ærlig, fremfor å gjemme seg bak det å være tøff. Og å stå opp for oss selv, det mener jeg er noe av det viktigste vi gjør.

Tenker du på noe spesifikt da?

– Ja, det å tørre å stå for sine meninger og sette ord på hvordan man har det, og ikke bite i seg alt, sier han. 

Her mener Baldauf at det er viktig å ta de vanskelige samtalene – om det er på jobb, med venner eller på trening. Trives man ikke slik ting fungerer, så er det viktig å sette ord på det og sette noen krav for tilværelsen man skal eksistere i. 

– Det mener jeg er veldig viktig for jeg tror det er mange som eksisterer i en hverdag man ikke har det bra i. Det har jeg også gjort, og det koster mye psykisk, understreker han.

Verktøy for mental helse

Hva er dine beste verktøy for å håndtere mental helse i dag?

– Aksept. At jeg aksepterer hvordan jeg har det og så staker jeg ut en kurs derfra. Jeg prøver ihvertfall så godt det lar seg gjøre, spøker han.

Baldauf er et rutinemenneske. Føler han at ting er vanskelig og overveldende, går han tilbake til de gode rutinene som innebærer å sove åtte til ni timer hver natt, å stå opp tidlig, å meditere eller gjøre yoga, eller å begrense sosiale medier. 

– Når jeg står opp om morgenen, er jeg ikke på telefon eller sosiale medier de første timene. Da prøver jeg å finne ut hvordan jeg har det og hvordan verden er den dagen for meg istedenfor å bli påvirket av alt rundt. 

Et fristed er også viktig for han å ha, der han kan slappe av og være seg selv. For Baldauf er det fisking eller trening som setter han tilbake i balanse.

– Og selvfølgelig det å ta meg en god prat med noen og sette ord på hvordan jeg har det akkurat nå, legger han til. 

Det første steget

Har du et råd til andre menn som synes det er vanskelig å snakke om hvordan de har det?

– Starten er alltid det verste. Jeg synes det kan være vanskelig å adressere noe jeg har sittet inne med i flere dager, men det er så deilig når man får det ut. Det føles alltid bedre etterpå enn å sitte og brenne inne med det.

Baldauf forteller at han selv syntes det å åpne seg var aller vanskeligst i starten. Han følte seg ukomfortabel og naken, men jo mer han åpnet seg, jo bedre følte han seg. 

– Det ble en sånn prosess fra å blottlegge seg til å nesten føle seg skuddsikker, forteller han. 

Følte du deg styrket av det etterpå?

– Ja, i etterkant føler jeg meg mye sterkere. Nå har jeg fått kontakt med følelsene mine igjen, og det hadde jeg ikke på veldig mange år.

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– Jeg skulle ønske jeg visste alt jeg vet nå egentlig, ler Baldauf.

– Jeg tror bare jeg hadde ønsket å fortelle meg selv at det kommer til å gå over og at ting ordner seg. Og så skulle jeg ønske at jeg visste at jeg var mer enn bare en bryter, og at jeg også blir likt for den jeg er, og ikke bare for det jeg presterer.

Hun var sju år da Gro gikk av som statsminister. – Jeg visste at hun var lege, men det var omtrent alt jeg visste om henne, sier Kathrine Thorborg Johansen som spiller Gro Harlem Brundtland på TV i høst.

– Jeg pleier å si at jeg og Gro er veldig forskjellige, understreker en lattermild Kathrine Thorborg Johansen og legger vekt på ordet veldig.

Hun har rollen som selveste Gro Harlem Brundtland, i den nye serien Makta som har premiere på NRK 29. oktober. Serien tar for seg maktkampen innad i Arbeiderpartiet fra 1974 til 1981, og fremstiller sentrale personer som Reiulf Steen, Ronald Bye og Odvar Nordli. Og ikke minst Gro Harlem Brundtland, og hennes vei til å bli Norges første kvinnelige statsminister.

Hvordan er du og Gro veldig forskjellige?

– Jeg har snakket med en av serieskaperne om at hvis hun hadde tatt den Big Five-testen, da hadde hun scoret veldig lavt på fantasi og nevrotisisme, og der hadde jeg scoret kjempehøyt, ler skuespilleren, og viser til den mye brukte personlighetstesten som baserer seg på at personlighet har fem hovedkaraktertrekk.

– Men dette er bare mine spekulasjoner, forsikrer Thorborg Johansen som hverken har møtt eller snakket med Gro Harlem Brundtland før eller etter innspillingen. 

Ekstraordinær

Siden Thorborg Johansen har vært nødt til å bevege seg langt fra seg selv i rollen som Gro, har hun forberedt seg ekstra mye. Hun er blitt den reneste Brundtland-ekspert, når hun helt uanstrengt nevner de politiske intrigene, de viktige årstallene, hendelsene og de sentrale politiske aktørene fra 1970- og 1980-tallet. 

Gro var statsminister hele tre ganger. Andre gang, som ikke er med i serien, var hun samtidig leder for Brundtlandkommisjonen, FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling, og som satte begrepet bærekraftig utvikling på dagsordenen. I tillegg hadde hun fire barn hjemme.

– Hvem i all verden har energi til å gjøre alt det her, liksom? Det er jo helt psyko. Hun er jo ganske ekstraordinær når alt kommer til alt. Min kapasitet er ganske mye lavere enn hennes, ler hun.

En fiktiv Gro Harlem Brundtland

I serien Makta er Gro Harlem Brundtland en fiktiv person, forteller Thorborg Johansen. Den versjonen av Gro vi får se på skjermen, er en karakter som har lånt egenskaper og kvaliteter av den ekte Gro.

– Jeg mener det finnes tre mennesker som er involvert i denne prosessen. Det er den ekte Gro Harlem Brundtland som er 84 år og lever, og så er det meg, også er det den tredje personen som er den karakteren jeg har laget. 

Hvorfor Thorborg Johansen fikk rollen som Gro, vet hun ikke, men vektlegger at det har vært et absolutt karrieremessig høydepunkt å få portrettere landsmoderen i serien.

– Det blir på en måte ikke kulere eller mer skremmende enn vil du spille Gro Harlem Brundtland? Eh, ja!

Ja, har du kjent på noe ærefrykt over å spille Gro?

– Ja, er du gæren. Jeg har vært livredd, kjemperedd, selvfølgelig. Særlig fordi hun er et av våre få kvinnelige ikoner i Norge, men også fordi prosjektet har den formen det har.

Et maktkritisk blikk

Makta tar nemlig for seg politikken på 70-tallet med et maktkritisk blikk. Thorborg Johansen forteller at det er satire, hvor man også i satirens navn kommer med kritikk av figurene man portretterer – også Gro.

– Når hun blir statsminister, da er hun jo essensen av makt. Da er det henne serien opponerer mot, kan du si. Ikke som privatperson, men som representant for makten.

Men det er Arbeiderpartiet som spiller hovedrollen i serien, og ikke Gro, understreker Thorborg Johansen. Vi får følge Gro frem til hun får statsministerposten i 1981. 

– Det er først senere, da hun er statsminister i 1985-1986 og leder Brundtlandkommisjonen, og samtidig samler landet under en økonomisk krise, at hun stiger frem som den politikeren vi husker henne som. Det er da hun blir landsmoderen, sier Thorborg Johansen.

En kvinne for seg selv

Hva var forholdet ditt til Gro før serien?

– Helt vanlig. Jeg husker bare en litt sånn firkantet figur med høyt hår, som gikk av i 1996, og da var jeg syv år, så det er jo ikke noe sterkt forhold. Jeg tror jeg visste at hun var lege, og det var mest fordi mine foreldre er leger selv. 

Hva synes du om henne i dag etter å ha spilt henne?

– Jeg elsker henne jo litt. Det er vanskelig å ikke gjøre det. Hun er noe helt for seg selv. Og også som kvinne, så er hun jo også noe helt for seg selv.

Thorborg Johansen innrømmer likevel at hun er usikker på om hun ville likt å jobbe med henne. 

– Jeg tror hun kan stille ganske høye krav og være litt streng, og det er jo veldig bra, men det kan godt hende jeg hadde vært litt redd for henne hvis jeg skulle jobbet med henne, ler hun.

Statsminister via en misforståelse

Gro Harlem Brundtland var ikke bare den første kvinnelige statsministeren i Norge, men også på denne tiden den yngste og den første kvinnelige statsministeren i Norden.

– I boka Makt og mannefall, som jeg og serieskaperen har brukt som en referansebok, står det at Gro kom inn i politikken gjennom en tilfeldighet, hun ble kjent på grunn av en ulykke og ble statsminister via en misforståelse – det føler jeg er ganske treffende. 

Ulykken som gjorde henne kjent, er oljeutblåsningen i Nordsjøen, også kjent som Bravo-ulykken der Gro Harlem Brundtland som daværende miljøvernminister tok krisen på strak arm, forteller Thorborg Johansen.

– Da fikk hun oppmerksomhet fra hele verden, egentlig. Men det var først da hun ble statsminster at hun faktisk ble verdenskjent, understreker hun.

Veien til statsministerposten mener Thorborg Johansen var en litt surrete prosess. Innad i partiet er det store uenigheter, og partileder Reiulf Steen og nestleder Gro snakker ikke sammen på dette tidspunktet, men kommuniserer via partisekretæren. Et halvt år før valget i 1981 trekker statsminister Odvar Nordli seg plutselig på grunn av sykdom. 

– På møtet der de skulle bestemme hvem som skulle ta over statsministerposten, tror alle at Rolf Hansen kommer til å si ja. Ingen har egentlig snakket med han før møtet, bortsett fra Gro. Det er bare hun som vet at han ikke vil, forteller hun.

Da Rolf Hansen takker nei, ender møtet med et improvisert andrevalg, og Gro blir Norges første kvinnelige statsminister.            

Første kvinne til topps

Det finnes også lydopptak fra denne perioden der partileder Reiulf Steen og møbelhandler Arvid Engen beskriver Brundtland som maktsyk. De kaller henne bare for “dama”, sier Thorborg Johansen og beskriver noen av lydopptakene som slemme.  

Tror du det at hun var kvinne ble brukt mot henne?

– Ja, jeg tror jo det. Særlig at hun kommer inn som kvinne og skal fortelle de andre hvor skapet skal stå. Det tror jeg ikke de likte noe særlig godt. Og at hun alltid var dritgodt forberedt og at hun kunne hjemmeleksene sine.

Hvordan tror du det var å være den første kvinnen til topps i norsk politikk?

– Hvordan hun føler seg, det vet jeg ikke, men hvis jeg skulle gjette, så tipper jeg at hun bare tenkte at her må jeg brette opp ermene.

En serie til ettertanke

Det mest skremmende, mener Thorborg Johansen, er parallellene mellom det som skjer på 70-tallet og i dag. Makta portretterer Gro som går i bresjen for selvbestemt abort, og under selve innspillingen ble Roe vs Wade opphevet. Dette er loven som inntil i fjor sikret amerikanske kvinner rett til selvbestemt abort.

– Hva i all verden er det som skjer? Og det er ikke Norge, men det er fortsatt veldig pussig at vi ikke er kommet lenger, eller at det er de samme sakene, mener hun.

Thorborg Johansen forteller også at å gå forbi Stortinget den siste tiden har føltes ut som å være på filmsettet til Makta fra 70-tallet. I 1981 demonstrerte samer og nordmenn mot utbyggingen av Altavassdraget utenfor Stortingssalen, og i den anledning okkuperte 14 samekvinner og én liten jente Gro Harlem Brundtlands kontor dagen etter hun ble statsminister for første gang.

– Nå sitter det samer og aksjonerer mot vindmøllene på Fosen, og blir båret ut av politiet. Akkurat på samme måte som samene ble båret ut av politiet fra Gro sitt kontor. 

En annen parallell Thorborg Johansen trekker frem er Arbeiderpartiets dårlige kommunevalg i september i år, som resulterte i at de mistet posisjonen som Norges største parti for første gang på 99 år. Makta vil nemlig vise oss det legendarisk dårlige kommunevalget til Arbeiderpartiet fra 1979, røper Thorborg Johansen. 

– Det valget går kjempedårlig, og de ender opp med 35,9 som valgresultat. Det var da det dårligste kommunevalget siden krigen, forteller hun.

Arven etter Gro

I dag grubler Thorborg Johansen over Arbeiderpartiet og sosialdemokratiets fremtid. Selv om innspillingen av serien Makta for lengst er over, sitter Thorborg Johansen igjen med et nyfunnet politisk engasjement.

– Hva skal Arbeiderpartiet være? Hva skal skje med dem fremover? Skal det bare fortsette å gå nedover? Og det er jo ikke det eneste landet i Europa hvor det går dårligere med sosialdemokratiske partier. Det skjer jo over hele linja, men hva skjer da?

Har du alltid vært så politisk engasjert, eller har det kommet med serien?

– Jeg har ikke egentlig vært så engasjert før i politikk, bare vanlig liksom, men jeg har blitt mye mer engasjert nå.

Politikk kan føles fjernt og komplisert, det er lett å bare få med seg overfladiske ting, synes hun. Men når man først begynner å lese om det, er det utrolig spennende, mener Thorborg Johansen som nå leser Sosialdemokratiet i en skjebnetid av Halvor Finess Trettvold for gøy. Hun håper serien kan føre til at også andre får en økt interesse for hva som skjer med den sosialdemokratiske bevegelsen i hele verden om dagen.

Franske fans i Cannes

I april i år vant Makta prisen for beste serie og beste musikk ved Canneseries, det vil si Cannes internasjonale festival for serier. Å vinne beste serie var totalt uforventet, kjempegøy og absurd, forteller Thorborg Johansen. 

Men det aller morsomste, forklarer hun, var en samtale med en gruppe franske ungdommer fra ungdomsjuryen som overrøste serien med komplimenter.  

– De er 17 år gamle franskmenn som ser på en serie om norsk politikk på 70-tallet og synes den er dritfet? Vi skjønte ingenting. But what did you like? Altså, det var helt absurd. Og det var egentlig det mest rørende som skjedde.

– Dette var åpenbart en smartere del av den franske befolkningens ungdommer, det må det jo ha vært, men det er kanskje det kuleste. Så det blir jævlig spennende å se om norske ungdommer er like smarte, spøker Thorborg Johansen.

Tror du mottakelsen vil bli annerledes her?

– Det blir jo annerledes, for her har jo hvertfall de som er over en viss alder, sikkert masse forventning til hva dette skal være.

Likevel håper hun at serien kan være et utgangspunkt for å ta opp noen av de store politiske spørsmålene om makt og sosialdemokratiets plass i dag.

– Jeg tenker at hvis det skjer, så er jo det helt fantastisk. For det betyr jo at vi har laget noe som blør inn i en offentlig diskusjon og debatt. Det vil jeg si er sjeldent man får til i film og tv-verden, sier hun.

Thorborg Johansen mener det i film- og tv-bransjen mangler en kultur i å utforske hva et medie kan være. Nå opplever hun å ha vært del av et prosjekt der det har vært rom for å prøve noe nytt.

– Det er så berikende å få jobbe med noe som ikke tar kommersielle hensyn først, eller som er stereotyp og en variant av noe vi har sett før. Det opplever jeg at vår bransje gjør altfor mye, sier hun.

– Og hvis unge mennesker kan se på dette og føle på engasjement, så tenker jeg det er dritfett og at det er noe håpefullt for oss alle i det.

Hvis du går gjennom helvete, fortsett å gå, sa Churchill. Dette var ordene som trøstet Laura Coppa Thommessen. I denne novellen gir hun en sterk skildring av reisen fra brystkreftdiagnose til å sitte på spinningsykkel.

Og så kom vi ut og fikk se stjernene igjen*

1.
            Her sitter jeg. Dørene åpnes og lukkes, samtaler preget av legevitenskapelig veltalenhet sprer seg som en etterklang ut i korridoren.
            Han kaller meg inn. «Jeg beklager, men du har kreft.» Ordene hans strammer seg som en renneløkke rundt halsen min. Jeg presser leppene mine hardt sammen, sitter like stille som Sfinksen. All frykten og alle spørsmålene jeg egentlig ønsker å stille, raser inni meg, usagt.  

2.
            En velstelt hånd med perfekt manikyr, tilhørende en alt-for-hyggelig sykepleier, hekter to poser på intravenøsstativet. De transparente posene, bulende med avskyelig oransje væske, henger der, opphengt som makabre kjøttstykker.
            «Vi kaller denne blandingen Aperol Spritz», sier sykepleieren mens hun krummer to fingre på hver hånd og tegner anførselstegn i luften.
            «Ah ah», ler jeg. En høy latter, like falsk som den innøvde frasen «jeg har det bra», som jeg klarte å lire av meg som svar knappe to minutter tidligere.
            Omkring meg, barn med hud som hvite sengelaken hvilende over knoklene sine, skallede damer med hoder som skinnende gule vannmeloner og kantede hofter, hvor jeg er sikker på at det en gang var kurver. Alle de og hele meg, sitter vi her alene på hver vår trone. Alle oss, ufrivillige skuespillere og tilskuere til dette sirkuset. Ut vinduet til høyre fanger jeg et glimt av Oslofjordens hjerteskjærende skjønnhet. Den skimrer og glitrer fortsatt, helt uvitende om hva som skjer her inne i dette torturkammeret. Med venstre arm utstrakt er jeg klar til å motta den oransje giften som skal bekjempe den andre giften inni meg. Kroppen min, i ferd med å bli slagmarken hvor krigen skal føres.
            I bakgrunnen høres summingen av de små boksene som regulerer flyten av væske. Når drypposene er tomme, piper boksene som plagsomme fugleunger som krever å bli matet. 

3.
            Jeg våknet med det som føltes som mitt livs verste bakrus. De kaller det kanskje Aperol Spritz i torturkammeret, men for meg fremstår det mer som den billigste tequilaen du finner på den bruneste puben. Det minner meg om de to-til-prisen-av-en-tequilaene som, for mange år siden, hadde meg vandrende rundt gatelangs i Tijuana i timevis mens jeg dyttet rundt på en imaginær sykkel. Eller det var i hvert fall det ektefellen informerte meg om at jeg gjorde.

4.
            I dag røk hårknuten på toppen av hodet. Jeg trakk bare forsiktig i den, lik som en herremann respektfullt tipper hatten mot damen han passerer på gaten, og den falt av; min forbausede venstre hånd formet som en knyttneve rundt den. Det så ut som en dyster dott bestående av brunfarget ullhår. Jeg ser nå ut som en person som tapte et veddemål og egenhendig måtte klippe håret med en machete.

5.
            Spørsmålet jeg egentlig har lyst stille han er «Hvorfor meg?», men jeg nøyer meg med et mer generisk og mindre egosentrisk «Men hvordan kunne dette skje?».
Onkologen sin kropp er presset inn i en lang hvit frakk, lik de engler (og slaktere) har på seg. Når han svarer, er ordene vanskeligere å tolke enn Nostradamus sine, så jeg nøyer meg med min egen versjon av hans onkologiske logikk:
            «Hver dag samles grupper av demonstranter seg i kroppen din og opprørspolitiet kommer for å jage dem vekk. Men når en gruppe demonstranter er for stor og politistyrken for liten, kan de ikke fjernes, og det er da de blir og slår røtter. Det er som på Tahrirplassen under den egyptiske revolusjonen. Folk okkuperte det torget i flere måneder.»
            «Så du forteller meg at okkupanter har flyttet inn i kroppen min!?» utbryter jeg.
            Jeg tror han hverken hører eller forstår meg; i realiteten tror jeg hele forklaringen med okkupanter og Tahrirplassen kun foregikk inne i hodet mitt. Gudene vet hva han egentlig sa.
            Han sitter rakrygget bak skrivebordet sitt og stirrer på skjermen mens han hamrer løs på tastaturet, lik et tretået neshorn. Jeg antar at dette er signalet om at mine tjue minutter er over, allikevel blir jeg stående mens jeg sakte flytter vekten min fra den ene foten til den andre. Når jeg endelig tar et skritt mot døren, knirker det polerte tregulvet under de gullfargede «lykke-joggeskoene» mine. Jeg åpner døren med hånden bak ryggen min, nikker «farvel» og forsvinner ned i korridoren. Jeg setter kurs mot torturkammeret, der pose nummer 17 av Aperol Spritz venter på meg.

6.
            Jeg tenker på okkupasjonssituasjonen som utspiller seg inne i kroppen min og bestemmer meg for at det å gi disse okkupantene latterlige navn er den eneste måten å utdrive dem som onde ånder. Jeg kaller okkupanten i høyre bryst for Gargamel, den onde, men samtidig dumme trollmannen fra Smurfene, og okkupanten under armhulen min for Azrael, Gargamels skabbete katt. Jeg forklarer dem begge at de ikke må bli for komfortable der de er, da dette tvangsekteskapet kun vil vare i tre måneder til.

7.
            I kveld slår hjertet mitt som en tromme under en innvielsesseremoni, og mitt vanlige triks med å gjenta de femti amerikanske statene i alfabetisk rekkefølge, får meg ikke til å sovne. Taket på huset knirker av trykket fra vinden som river forbi og suser ut mot havet. Jeg har en følelse av at døden lister seg rundt i huset på leten etter meg. Jeg er full av gift og giftige tanker; det bekymrer meg å observere hvor mye nærmere ektefellen, sønn og resten av familien har kommet hverandre: samles de rundt min døende flamme?

8.
            Hver dag er preget av nye forhåpninger og ny frykt, og selvfølgelig av selvtilfredse mennesker, uberørt av sykdom, som forteller meg at jeg må tenke positivt. Kun ordene til Sir Winston Churchill gir meg trøst: «Hvis du går gjennom helvete, fortsett å gå.»

9.
            «Hvordan føler du deg?» spør kirurgen, hennes kloke blå øyne stikkende over kanten av ansiktsmasken. Hele henne utstråler nordisk eksotisme, den blandingen av kulde og kulhet som bare personer, som tror at det å sove utendørs i minus 10 grader er helsebringende for babyer, innehar. Min desorienterte postoperative tilstand hindrer meg ikke i å forstå at okkupantene nå offisielt er blitt kastet ut (hurra!) og at operasjonen gikk bra (to ganger hurra!). Jeg tilbringer min første natt på sykehuset ruset på smertestillende, sover på samme måte som en delfin – med ett øye åpent og halve hjernen våken – mens romkameraten min, trolig også ruset på smertestillende – snakker om hunden sin og innrømmer at hun elsker ham mer enn barnebarna sine.

10. 

            Tre uker har gått siden operasjonen, og nå jeg står foran baderomsspeilet for den store avdukingen. Sakte tar jeg av det middelalderske korsettet som jeg har blitt instruert om å ha på. Ektefellen legger en hånd på skulderen min. Jeg ber ham holde en nøytral mine, hva enn det betyr. Under den brune operasjonsteipen kommer det høyre brystet mitt til syne, de tørkede stingene går horisontalt på tvers av hele brystet, lik som over Frankensteins panne. Der og da blir brystet døpt til «Frankenbrystet».

11.
            Røde lasere som lager laserlyder brenner seg gjennom huden min, pusten min er like stille som Darth Vader sin. Jeg tenker på kroppen min som den pløyde jorden til den beseirede Karthago på slutten av den tredje punerkrigen. Og jeg tenker på strålebehandling som saltet romerne spredte over byen for å forhindre at avlinger noen gang skulle gro igjen. Første lag med salting ferdig for min del, fjorten lag igjen. 

12.
            Aldri igjen synge Jesus Take the Wheel gjennom tårene mine, aldri igjen ha Madame Butterfly på repeat i hodet mitt mens jeg glir inn og ut av «smultringen» på CT-skanneren. I dag synger jeg «This girl is on fireeee, this girl is on fireeeee» og selv ikke Oslos rushtrafikk kan legge en demper på humøret mitt. Jeg trommer på rattet med høyre hånd. Ettermiddagens solstråler filtreres gjennom frontruten og treffer min ikke-ekte-diamant-diamantring, og som fra en diskokule sprer den sollyset rundt om interiøret i bilen. Jeg er i så godt humør at jeg til og med lar ett gjøkhue i en BMW snike seg foran meg i køen. Anhenget med den hellige Frans av Assisi, som henger fra bakspeilet i bilen min, svinger fra side til side i rytme med musikken. Han er åpenbart like ekstatisk som meg over nyheten om at jeg offisielt er i remisjon.

13. 

            «Litt tiil, litt tiiiiil!», roper spinninginstruktøren over lyden av death metal-musikken som dundrer ut av høyttaleranlegget. De svartmalte veggene i treningsstudioet, tilført flere tiår av svette, avgir lukten av en gammel pub. Rundt meg, damer med lange hestehaler som pisker frem og tilbake, menn med så veldefinerte legger at du vil ta en bit av dem og se om de smaker som kyllinglår, tenåringer med skuldre like brede som en sekstifem-tommers TV. Alle de og meg sittende her på hver vår sykkel, alle oss, villige til å lide oss gjennom en times galskap med pedaltråkk. Den store skjermen bak instruktøren starter å blinke, og gratulerer oss med å ha gjennomført de første tjue minuttene, bare førti minutter igjen.
            Forrige uke sa onkologen min at fra nå av er trening min beste medisin. Og så, i et forsøk på å kjøpe meg mer tid, mer liv, skrur jeg motstandsknappen på sykkelen min helt opp og jeg spinner denne b*tchen som om jeg lager ullgarn til vinteren for hele Norges befolkning. Øynene mine brenner med svette, og jeg spør meg selv: «Hvorfor, hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor fortsetter jeg?» Svaret er såre enkelt: fordi jeg, som alle andre, ikke kan forestille meg en verden, min verden, uten meg i den.

*Oversatt fra Dante’s Inferno: «e quindi uscimmo a riveder le stelle»

Vigdis Hjorth har igjen fått strålende anmeldelser. På boklanseringen gjorde hun som hun pleier: stakk til skogs.

Den prisvinnende forfatteren Vigdis Hjorth er for tiden aktuell med romanen Gjentakelsen – en fortelling om en voksen kvinne som ser tilbake på sitt liv som 16-åring og som gransker en viktig hendelse fra oppveksten.

Anmelderne jubler også for denne boken, som de har gjort for mange av Hjorths siste bøker. Men hun prøver å ikke ta anmeldelsene personlig. I stedet har hun en egen form for rituale – på boklanseringsdagene er forfatteren å finne på sopptur i Nordmarka med sin nye boxervalp. 

Gratulerer med ny utgivelse og fantastiske anmeldelser! Hvordan har du det på boklanseringsdager? 

– Jeg plukker som regel sopp, i år nesten to kilo steinsopp, fåresopp og kantareller i Nordmarka med ny boxervalp Mikkel Rev Hjorth som er hvit på haletippen, og bare to og en halv måned gammel. Veldig meditativt!

Leser du anmeldelser?

– I gamle dager fikk jeg anmeldelsene på papir i posten. Da samlet jeg dem opp, og når det nærmet seg jul, tente jeg i peisen, åpnet en flaske eller to og leste dem alle sammen mens jeg drakk fort, før jeg kastet dem alle på peisen.

– Det betyr ikke at jeg ikke synes litteraturkritikk er viktig, tvert imot. Litteraturkritikken er en uunnværlig del av den helt nødvendige offentlige samtalen om litteratur – og litteraturkritikerne er skammelig dårlig betalt! Dette må det gjøres noe med! Men, for en forfatter er det nok lurt, i hvert fall for meg, å forsøke å ikke ta den svært personlig. Eller, som det heter, ta den inn over seg.
 

Hvordan er det å møte lesere og høre reaksjoner på boken? 

– Det pleier å være veldig fint, interessant, opplysende og av og til bevegende. Men det er klart, de som er sinte, sure eller irriterte over hva jeg skriver, som mener jeg er urimelig, slem eller skriver dårlig, henvender seg sjelden direkte –  men jeg vet jo at de finnes. Men summa summarum: å møte lesere oppleves først og fremst hyggelig.

I Gjentakelsen gransker hovedpersonen sitt liv som 16-åring. Hva skulle du ønske du selv visste da du var 16, som du vet nå?

– Et vanskelig spørsmål. Det er vel antagelig slik at mennesker beskytter seg selv mot ubehagelige sannheter, hvis de for eksempel har en intuisjon om at informasjon er for vanskelig eller umulig å bære i sin nåværende situasjon. Jeg har stor tro på at mennesker flest reagerer ganske adekvat på de krevende situasjonene de opplever til enhver tid, av og til kan det bety å ikke ta inn over seg informasjon. Så jeg vil ikke være etterpåklok på egne vegne.

Du skriver romaner som ligger tett på egne erfaringer. Ligger det noen form for terapi i det å skrive?

– Hvis det å skrive var terapi, ville jo forfatterne vært friske – og det er vi jo beviselig ikke, så nei.

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

– Det kommer helt an på hvor jeg er i en skriveprosess. Er jeg i innspurt, skriver jeg døgnet rundt. Når jeg ikke er det, og særlig når jeg er ferdig med et manus, gjør jeg som regel masse praktisk arbeid jeg har utsatt mens jeg skrev. Nå har jeg nettopp murt inn ny innmat i min gamle jernovn fra Bærum Verk på min lille koie i Nordmarka! Det greide jeg bra, jeg var der nettopp og den fungerte utmerket. Og jeg har først grunnet og så malt yttervegger før vinteren, samtidig som jeg forgjeves prøver å oppdra den uskikkelige boxervalpen Mikkel Rev Hjorth. 

Hva gjør du når du ikke skriver bøker? 

– Som det kommer fram av det ovennevnte; masse praktiske greier! På en måte er jeg en handy-woman. Eller innbiller meg at jeg er det.

Hvem er din favorittforfatter? 

– Dag Solstad.

Har du en favorittbok? 

– For mange –  hundrevis!

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med det du driver med?

– Å holde på og holde på, og å bestrebe seg på å prøve å lese sine egne tekster som om de ikke var skrevet av dem selv.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Svømmer i fjorden, drikker cider på brygga – med Mikkel Rev.

Tre forfattere å merke seg for framtida 

– Hvert år er jeg så heldig å få være med på å presentere debutanter på Litteraturhuset i Oslo. Det betyr at jeg har lest utrolig mange lovende debutanter de siste åra og vil ikke velge blant dem –  men jeg kan bare forsikre norske nysgjerrige lesere om at det er så mye talent der ute og at det bare er å glede seg til framtidige bokhøster!

Forfatteren av Tante Ulrikkes vei skriver for å huske hvem han selv var og hva han har opplevd. I romanene sine gir han Oslos østkant en plass i litteraturen.    

Forfatter og statsviter Zeshan Shakar etablerte seg med et brak i 2017 da han debuterte med romanen Tante Ulrikkes vei. Siden den gang har han også gitt ut romanene Gul bok og De kaller meg for ulven.

Shakar har kontorjobb på dagtid, romanene blir til på kveldene og i helgene. Å skrive er en kombinasjon av terapi og nostalgi, og aller mest det sistnevnte, forteller han. Shakar skriver for å huske – mennesker, hendelser, stemninger, og hvem han selv var. Nå tar han seg en pause fra romanskrivingen, men vi kan fortsatt vente oss tekster fra den prisbelønte forfatteren.       

I 2017 debuterte du med Tante Ulrikkes vei som fikk en fantastisk mottakelse. Ble du overrasket over at du hadde skapt en kultbok?

– Jeg ble veldig overrasket. Jeg håpet selvfølgelig at boka skulle være interessant for folk, men jeg husker også at jeg flere ganger mens jeg skrev den tenkte at det her er ganske kjedelig. Jeg hadde ikke sett for meg den mottakelsen boka fikk.

Har du alltid hatt en forfatterdrøm?

– Ikke alltid, men jeg har fra barneskolen av vært veldig glad i å skrive. Det å bli forfatter begynte jeg for alvor å tenke på først tidlig i 30-årene. Så det er ganske nytt fortsatt å tenke på at jeg er det, også for meg.  

Du har vært aktuell med tre bøker på fem år. Siste bok, De kaller meg for ulven, ble gitt ut i fjor. Er du allerede i gang med nytt bokprosjekt eller trenger du en skrivepause?

– Det har vært et ganske voldsomt tempo de siste årene. Jeg skriver fortsatt, men har behov for litt pause fra romanskriving. Så det blir nok litt andre typer tekster neste gang.

Du skriver om det å være fra arbeiderklassen, å ha innvandrerbakgrunn og å foreta en klassereise, som er paralleller til eget liv. Er det noe terapeutisk for deg å skrive om dette?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det absolutt er et element av det, og det handler på mange måter om å bli mer kjent med seg selv, å utforske hvorfor og hvordan man ble den man ble. 

– Samtidig er det å skrive for meg kanskje aller mest noe jeg har gjort av nostalgi. Jeg er redd for å glemme både hvem jeg selv var, men også mennesker, hendelser, stemninger. Å skrive, selv om det er romaner, hjelper meg å huske.   

Du tar også opp tematikk som skam, identitet og utenforskap fra et mannlig perspektiv. Har du fått noen tilbakemeldinger fra unge menn som kjenner seg igjen?

– Ganske mange. Spesielt fra folk på min alder, og også yngre. Både folk som har foretatt klassereiser av ulike slag, og kjent seg igjen, men også mange som er fra områdene jeg skriver fra, som er glad for at de områdene blir synlig i litteraturen, og ikke bare i negative nyhetssaker.

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

– Jeg har en dagjobb, så det er stort sett på kvelden og i helgene jeg får tid til å skrive. Ofte ganske sent på kvelden etter at barn har lagt seg.  

Hva gjør du når du ikke skriver bøker?

– Henger med familie. Utover det, sykler rundt i Oslo på elsykkelen min, prøver å få spilt litt basket og hengt med gamle og nye venner.  

Hvem er din favorittforfatter?

– Vanskelig spørsmål. Kanskje Astrid Lindgren.  

Har du en favorittbok?

– Umulig.  

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med å bli forfatter?

– En del forfattere sier at det er viktig å lese mye, og det er sant, men det er mye viktigere å skrive mye. Det kommer man ikke utenom. Men, prøv ikke å høre altfor mye på forfattere eller andre som har oppskriften på hvordan bli forfatter, ta det som det det er, tips. Det er veldig individuelt hva som funker. 

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Det blir fort noe skriving, men også gjerne litt fysisk aktivitet. Jeg har dagjobb på kontor og som forfatter sitter man også foran PC-en, så jeg prøver å få gjort noe fysisk om jeg kan. Alt fra hagearbeid, oppussing hjemme eller bare sykle en tur.  

Tre forfattere å merke seg for framtida

– Jeg håper Sumaya Jirde Ali fortsetter å skrive, Priya Bains er en annen jeg gleder meg til å lese mer av, og så Maria Navarro Skaranger, som jo allerede er etablert, men hun er i ferd med å bygge opp et veldig sterkt forfatterskap.