I årets utgave av Hver gang vi møtes har vi blitt enda bedre kjent med den personlige delen av frontfigur i Highasakite, Ingrid Helene Håvik. – Det hjalp massevis å få så mange fine meldinger fra både venner, familie og helt ukjente mennesker som kjente seg igjen i hva jeg fortalte. 

Musikkgruppa Highasakite har oppnådd stor internasjonal suksess og har stort sett vært kritikerrost med sine fem albumutgivelser. De har turnert verden over – i Europa, USA og Australia. Og vunnet flere priser, deriblant tre Spellemannpriser og Kulturdepartementets Bendiksenprisen. 

Ingrid Helene Håvik er med i årets utgave av Hver gang vi møtes, som er et musikalsk underholdningsprogram på TV2. Håvik er frontfigur i Highasakite, som hun startet opp med trommeslageren og musikkprodusenten Trond Bersu tilbake i 2010. 

Hvordan var det å være med i Hver gang vi møtes? 

– Det har vært kjempegøy å være med på Hver gang vi møtes. Både å være der oppe på Kjerringøy sammen med produksjonen og de andre deltakerne har vært en kjempefin opplevelse. 

Hvordan har det kjentes i ettertid å være så åpen og ærlig om følelser som du har vært i programmet?  

– Akkurat den dagen programmet ble vist på tv, følte jeg meg kanskje litt hudløs. Det var som å være naken og få masse skryt for kroppen min. Som er kjempehyggelig. Men det hadde vært litt fint å få på seg noen klær også, hvis du skjønner. Det hjalp massevis å få så mange fine meldinger fra både venner, familie og helt ukjente mennesker som kjente seg igjen i hva jeg fortalte. Da følte jeg at følelsen av å være naken avtok. 

Du forteller at låta Someone who´ll get it handler om ensomhet – som i “send noen til meg som skjønner meg”. Er det egenopplevde erfaringer, og kan du i så fall si noe mer om det? 

– Det er jo vanskelig å være i et parforhold, og det er jo skrevet med det i tankene. Fortvilelsen av å ikke finne noen som forstår meg eller tåler meg akkurat slik som jeg er. Det er på mange måter en veldig egoistisk tekst. Det er vel ingen arenaer i livet man kan være seg selv fullt og helt. 

Du har fortalt at skolen var vanskelig for deg. Har du noen erfaringer som du kan dele med andre som sliter med å komme seg på skolen?  

– Jeg har litt troen på å ikke ha noen lekser i skolen. Om det ikke fungerer å sitte hjemme og hjelpe ungene med leksene, så be om å få slippe å gjøre det. Det har i hvert fall jeg tenkt å gjøre med mine barn. Det skal ikke være en full dag på skolen, så hjem og jobbe enda mer. Spesielt ikke om det gjør at det blir dårlig stemning hjemme av det også. Det syns jeg er for mye forlangt av barna. 

Kan du utdype noe om hva du synes om covringene til de andre artistene av din musikk? Var det noen som imponerte og/eller overrasket deg? 

– Jeg syns de var helt nydelige, og jeg satte ekstremt stor pris på hvor mye arbeid og sjel de hadde lagt inn i disse versjonene. Jeg var litt spent på det, fordi Highasakite har jo blitt covret på diverse tv-programmer tidligere, uten at jeg har fått sånn veldig mye ut av det. Men det var noe helt annet å sitte der og få servert versjoner av artister jeg respekterer og beundrer, og som jeg vet at de har jobbet mye med for å gjøre til sitt eget. 

Når skjønte du at musikk var noe du skulle leve av? 

 – Det er så vanskelig å leve av musikk at det skjønte jeg ikke at jeg skulle leve av før jeg gjorde det. Til og med som musikkstudent ante jeg jo ikke hva jeg skulle finne på etter jeg var ferdig. Jeg prøvde meg et halvt år som sanglærer først, og fant ut at dette var jeg jo virkelig ikke noe god til, og ikke trivdes jeg med det heller. Så jeg satt der jo med kun denne ene kompetansen, som var sang, og måtte bare prøve å lage en karriere ut av det. Og til slutt kunne jeg jaggu betale husleia med det også.

Hva er det beste med livet ditt akkurat nå? 

– Det beste med mitt liv akkurat nå er familien min. Jeg har skikkelig søte barn, og mannen min er ganske snill. Jeg gleder meg til helgene når vi skal finne på ting sammen.

Hvem er ditt forbilde?

– Jeg har mange forbilder. Jeg syns for eksempel at Pia Tjelta er helt rå. Syns det er så kult at hun er en så fantastisk skuespiller, men også har sin egen kleskolleksjon som jeg elsker! Hun oser integritet for meg. 

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med det du driver med?

– Dette er jeg litt ambivalent til å svare på. Det er mange måter å lage en karriere på. Og det er over tolv år siden jeg etablerte meg som artist. Musikkbransjen har forandret seg radikalt siden det, og det jeg gjorde da, tror jeg ikke nødvendigvis ville funket så bra nå. Men jeg tror det kan være lurt for en del artister å huske på at det er de som er sjefen for sitt eget prosjekt. Du må selv bestemme veien, og du står selv ansvarlig. 

Tre kvinner å merke seg for framtida? 

– Emilie Nicolas kommer sikkert med ny musikk om en stund, det er alltid verdt å få med seg. Sigrid Bonde Tusvik skal sikkert ha nytt show og det er jo alltid sykt gøy. Og Yngvild Sve Flikke, som regisserte Makta, helt makalaust. Disse tre kvinnene er jo ikke nye, men de er langt ifra ferdig og jeg gleder meg til alt de skal gjøre i fremtiden.

 Kan vi forvente noe mer ny musikk av Highasakite dette året? 

– Nei, hehe, men i 2025. 

I dag kom nyheten om at Maria Navarro Skaranger sin siste roman Jeg plystrer i den mørke vinden er nominert til Nordisk råds litteraturpris. 

Juryens begrunnelse er blant annet at hun har overrasket og imponert helt siden hun debuterte med romanen Alle utlendinger har lukka gardiner i 2015. Juryen sier at hun skriver originalt og presist, at romanen er sår og komisk, og at den bærer i seg et mektig raseri i skildringa av strukturell fattigdom i Norge.  

Rettighetene til romanen er solgt til fem land foreløpig. Bøkene hennes er oversatt til 18 språk. 

Forfatter Nils Fredrik Dahl er også nominert for sin roman Fars rygg.

Vinneren av Nordisk råds litteraturpris blir offentliggjort ved Nordisk råds sesjon i Reykjavik høsten 2024.

ANMELDELSE: I stykket Nære relasjonar er det kvinnen som utøver partnervold. Det bidrar til økt innsikt i voldens natur.

Nære relasjonar betrakter et giftig kjærlighetsforhold utenfra – og innenfra – på en ekte, virkelighetsnær, intim og rå måte. Forestillingen handler om kjæresteparet Are (spilt av Christian Ruud Kallum) og Kine (spilt av Josefine Frida Pettersen). Etter at Kine slår Are for første gang, opplever de begge at relasjonen mellom dem endrer karakter – og gjør noe med dem. 

Og det er gjennom Ares monolog i stykket på en time og 40 minutter at vi får et nært innblikk i hvordan han mister seg selv i forsøket på å tilgi Kines oppførsel og å forsøke å elske henne på tross. 

Forestillingen hadde premiere 17. januar på Det Norske Teatret og er basert på forfatter Maria Tryti Vennerøds roman med samme navn. Marie Blokhus har regien og Anna Albrigtsen er dramaturg for stykket. 

Fascinerende scenegrep

Det første som skjer i stykket, er at publikum blir invitert inn i et provisorisk rom hvor vegger av papir omslutter oss i Scene 3 på Det Norske Teatret – som et rom i rommet. Det er plass til rundt 40-50 publikummere på stoler på rad og rekke. Are, hovedpersonen, har noen kvadratmeter scene foran publikum å boltre seg på, med en svart enkel stol som eneste rekvisitt. Kine er aldri fysisk tilstede på scenen. 

Hverdagslivet til paret vises imidlertid på papirveggen i front som videopptak. Det blir som en videodagbok for minnene de har sammen. 

Derfor er det også bare Are som snakker om episodene, og som får tolket og reflektert over dem i retrospekt. Det er et fascinerende scenegrep. Are bruker hele rommet gjennom forestillingen, og får kontakt med publikum fra fremste til bakerste rad for å fremprovosere reaksjoner på det vi nettopp har sett på skjermen. Og for å få anerkjennelse for sine egne høyttenkende refleksjoner og reaksjoner. 

Blir manipulert 

Dette scenegrepet er viktig, og bidrar til at vi både får avstand til hendelsene i parforholdet og greier å se hva som egentlig skjer. Vi skjønner hvordan Are hele tiden blir manipulert av Kine til å godta hennes fortelling om hvem som har skyld i konflikter og vold. 

Ensemblet består utenom rollene Are og Kine av skuespiller Oddgeir Thune i rollene som Gard eller lege og skuespiller Tiril Heide-Steen, som spiller Benedicte, kollegaen til Are. De er innom i korte passasjer i løpet av forestillingen, hvor de  underbygger hvilken livssituasjon Are står i. De blir et slags kompass for Are på rett og galt, men uten at de får Are selv til å innrømme helt hvilken tung situasjon han står i. 

Legen som er innom i en kort sekvens midt i forestillingen kan tenkes å være med for å vise at samfunnet ikke tenker på partnervold når det gjelder menn. 

Får han fram volden?

Etter hvert som forestillingen skrider frem, glemmer en at Kine kun er med i videoene, for Are klarer å smelte sammen sine replikker på scenen med det som skjer på videoene. I Ares fortolkninger får vi som publikum virkelig kjenne hvordan han har det i det intense, uforutsigbare og strabasiøse forholdet med Kine. Og vi får se hvordan Are godtar og bagatelliserer Kines oppførsel, og tar på seg mer og mer skyld for hvordan hun reagerer. Er det han som får fram volden i Kine? 

Regissør Marie Blokhus kan tenkes å ha tatt et bevisst valg om å la Are sin stemme komme frem uten påvirkning og avbrudd fra partneren. Nettopp fordi det er det motsatte som skjer i mange av scenene vi får se på videoopptak. Are blir både avbrutt, misforstått og tillagt meninger av Kine som han egentlig ikke har. Det går til slutt så langt som at han ikke får ha egne meninger. 

Ettergivende

Stykket viser hvordan Kine i begynnelsen helt uskyldig, får vi inntrykk av, tolker hvem Ares venner er. I bestevennen Gard ser hun en veik fyr, og mener at hans forhold til kjæresten er dødsdømt. Are nøler med å bekrefte hennes syn, men til slutt er han enig, og presterer å si at han sit kanskje litt fast i gamle kjønnsrollemønster. Som publikum kan vi få en forståelse av at han på dette tidspunktet, hvor han er hodestups forelska i Kine, er svært ettergivende og lar henne ha rett.

Forestillinga klarer på glimrende vis å få fram hvordan Are blir påvirket av at Kines svingende stemningsleie kommer mer og mer til overflaten. Den klarer også å vise hvilke motsetninger som spiller seg ut i Ares bevissthet. I flere scener opponerer han tydelig mot Kine og setter skapet på plass, samtidig som han i andre scener gir etter og egentlig motsier seg selv. Selvrespekten og integriteten blir sakte prellet vekk. 

Møtes sjelden i dialogen

I en annen scene blir Kines tydelige flørting med en av kameratene til Are kilde til en stor krangel på tilbakeveien hjem fra en uteplass, godt påvirket av alkohol. På forhånd har de hatt en avtale om at Are går med på det, fordi han tidligere har innrømmet at han liker at andre menn begjærer henne. Det hele kulminerer til slutt i en stor krangel. Are kaller Kine aggressiv og understreker at hun har slått. Kine bagatelliserer det hele, retter skytset i Ares retning og spør om det ikke kan ha noe med hvordan han selv opptrer å gjøre. Dialogen mellom Are og Kine bærer preg av at de aldri ordentlig møtes og kan bekrefte hverandres synspunkter. 

Et destruktivt forhold

Det hele blir bare verre. Selv om det innimellom er små pauser hvor stemninga tilsynelatende er god og en kan få en oppfatning av at dette bare er vanlig konfliktproblematikk – som i alle andre forhold. 

I en av scenene hvor grensene tydelig blir flyttet på, og Ares integritet har forsvunnet som sandkorn mellom fingrene, er da Kine kommer hjem fra trilletur med deres lille baby Leo. Kine kommer inn, og oppdager at Are verken har laget middag eller gjort husarbeidet. Han møter henne med en øl i hånden. Hun eksploderer i raseri, og vi blir gjennom lyd og Ares beskrivelser vitne til at han blir truffet av en vase i ansiktet. At Are har googlet begrepet partnervold mens Kine og Leo var ute på trilletur, bekrefter absurditeten i situasjonen. 

Utfordrer etablerte oppfatninger

Det er her produksjonen virkelig har klart å få fram kjernen i det de ønsker å formidle. Vold i nære relasjoner kan ta ulike former, og utfordrer den etablerte oppfatningen om at det er mannen som alltid er voldsutøver fordi han er fysisk overlegen. Forestillingen får godt frem at Kines kommunikasjon med Are har elementer av psykisk vold i seg, men også hvordan Are blir påvirket av hennes aggressive atferd og selv kjefter, roper og ved en anledning knuser et glass i vasken i frustrasjon. 

Kine er likevel den som tydeligst og først og fremst fremstår som både slem og manipulativ med vilje – for ikke å glemme de scenene hvor hun åpenbart går fysisk løs på ham. Den psykiske volden fra Kine kommer klart frem i gjentatte episoder hvor hun beskylder Are for å være kontrollerende og potensielt voldelig. Hun snur om på virkelighetsforståelsen hans, og får ham til å tvile på rollen sin i relasjonen deres. Denne formen for manipulasjon er svært vanlig i voldelige forhold, ifølge forskning. Nære relasjonar viser at dette er en adferd som ikke er forbeholdt ett kjønn.

Kvinnen som voldsutøver

Ved å snu om på de tradisjonelle rollene for partnervold, ved å gjøre kvinnen til voldsutøveren, så greier dette stykket å gi innsikt ikke bare i vold mot menn. Men også å øke forståelsen for hva som faktisk skjer når det er menn som utøver volden.  Når det er mannen som er voldelig, så blir ofte den fysiske volden tolket som det viktigste i forståelsen av hva som skjer, mens manipuleringen av virkeligheten og av offerets egen psyke gjerne får mindre plass. 

Are er aldri ordentlig i livsfare, fordi han er sterkere enn Kine – noe han også på et tidspunkt selv reflekterer over i forestillingen. Nettopp derfor får stykket også fram de psykologiske rammene som ofte er tilstede i et voldelig forhold. Stykket øker forståelsen for mekanismene som finnes i voldelige forhold uansett hvem det er som utøver volden. Kanskje bidrar Nære relasjonar til å gi et svar på det klassiske spørsmålet; Hvorfor gikk du ikke bare? 

Etter å ha sett bak gardinene til Kine og Are er det i alle fall rimelig trygt å kunne konstatere at et destruktivt forhold kan la seg etablere i oss alle. 

Elle Márjá Eira er aktuell som filmregissør for den kommende Netflix-spillefilmen Stjålet.

ALTSÅ har snakket med filmregissør, artist og komponist Elle Márjá Eira. 

Anledningen var OsloMet sin markering av samenes nasjonaldag 5. februar, som de arrangerer en dag på forskudd. 

Eira er aktuell med regi på den kommende svenske Netflix-spillefilmen Stolen/Stjålet/Suoládeapmi, som er basert på Ann-Helén Laestadius’ bestselgende roman med samme navn. Filmen skal ha premiere i år, men dato er ikke satt enda. 

– Jeg tror de kommer ut snart med informasjon om lansering, sier Eira. 

Under markeringa på OsloMet hadde Eira sitt eget innslag hvor hun trakk paralleller mellom spillefilmen Stolen, NRK-dramaserien Makta hvor hun har regien på episode sju, og kortfilmen hennes The Sámi have rights. 

Eira ga en stor takk til sine forfedre i anledningen. 

– Jeg vil takke de som har gitt meg drivkraft inn i egne prosjekter. Det er mine formødre, forfedre og egne foreldre. De har kjempet og fortsetter å kjempe for å beholde kulturen og tradisjonen med reindrifta. Min store inspirasjon er dem. 

Første samiske originalproduksjon fra Netflix

Eira forteller om boka som den kommende spillefilmen baserer seg på. 

– Boka handler om den ni år gamle Elsa, som vokser opp i reindriften i dette århundret og er en av få jenter i reindrifta. Hun opplever å miste sin første reinkalv, som blir drept rett foran øynene på henne. Hun tar opp kampen etter hvert, men det blir veldig utfordrende for henne fordi hun opplever så mye hat og rasisme. Det går utover reinflokken. Læstadius har fortalt at romanen er basert på sanne hendelser, sier Eira. 

Eira er reindriftssame selv og kjenner igjen mye i boka fra personlige erfaringer med næringa.

– Jeg tenkte at dette kunne handlet om meg. Vi har både interne konflikter og eksterne konflikter i reindrifta, og det er svært få kvinner som jobber med rein. 

Akkurat som i boka, er hovedtematikk i filmen konflikter rundt reindrift. Den har også elementer i seg som i dag er høyaktuelle. Kamp om rettigheter, ressursfordeling og historie. Innspillingen begynte 18. februar 2023. Filminga er gjort i Nord-Sverige og Nord-Norge, og er den første samiske originalproduksjonen for Netflix. 

– En veldig fin mulighet

Filmregissøren sier at det var fint å kunne bruke egne erfaringer med å være reindriftskvinne under innspillinga. 

Hva var det som var starten på filmprosjektet med Stjålet?

– Netflix kom til Kautokeino for to år siden. De var invitert av Anne Lajla Utsi, som er direktør ved Internasjonalt Samisk Filminstitutt. Strømmetjenesten oppdaget romanen Stjålet, del 1 av en sápmitrilogi, som er skrevet av den samiske forfatteren Ann-Helén Laestadius. I den anledning ville de ha en samisk regissør til å lage filmen – og da kom jeg i kontakt med dem. 

Hvordan utviklet prosessen seg, fra idé til produkt? 

– Manusforfatter for filmen er Peter Birro, som er veldig erfaren. Både jeg og Ann-Helén Laestadius har vært med i skriveprosessen hele veien. Vi har lest gjennom alle utkastene, kommet med forslag, innspill og ønsker. Birro har vært veldig god til å lytte, og det tror jeg er veldig viktig. 

Hva betyr det for deg å ha tittel filmregissør, og å ha vært med så inngående i prosessen i filmen – personlig og karrieremessig?

– Dette er en veldig fin mulighet for meg som filmregissør å lage film for Netflix. Selv om jeg var noe skeptisk til å begynne med. Jeg har alltid hatt lyst til å lage en spillefilm som handler om reindrift. Netflix har lyttet og vist respekt, og det har vært et veldig fint samarbeid. 

Vekke sterke følelser 

Eira tror at dette vil kunne gi en stor mulighet for andre samiske filmskapere. 

– Det kan åpne nye dører. Og det blir veldig fint å vise filmen til hele verden. Samtidig som det blir skummelt også. 

I ordet skummelt legger filmregissøren vekt på at det kan være en film som kan bli for heftig for noen, at den kan vekke sterke følelser hos noen mennesker. 

– Filmen handler mye om rasisme og hat som i ytterste konsekvens kan gå utover reinsdyrene. Det er noen der ute som hater samer så mye. 

Innblikk i reindriftssamers hverdag

Hva håper du at alle oss som ikke har inngående kjennskap til reindrift skal forstå? Tror du filmen kan endre noe i folks bevissthet?

– Det håper jeg. En får et innblikk i hvordan det er å være reindriftssame i dag, fordi filmen er fra samtiden. Det finnes bare én annen film som har hatt premiere med samme tema – resten er historiske filmer. 

Filmen Eira sikter til er Tundraens voktere av regissør Sara Margrethe Oskal som har førpremiere i dag – på Samenes nasjonaldag. 

Eira legger vekt på at det er to sider av å vise fram en slik film som Stjålet er. 

– Det blir fint å vise hvordan det er å være en ung reindriftskvinne i dag. Samtidig vil den vise hvor tøft det er – både fysisk og mentalt. Man opplever så mye press og det er så mange kamper å ta. Det er kjempetøft å stå i som enkeltutøver i en slik kamp. Vi møter utfordringer på alle kanter – med gruvedrift, kraftlinjeutbygging, vindmøllepark, hyttebygging og veiutbygging. Samtidig prøver reindriftssamer å leve et helt normalt liv – som alle andre. 

Tøffe forhold på filmsettet

Da Eira og teamet begynte å filme Stjålet i februar i fjor, oppdaget hun raskt hvor tøffe forhold det var å filme under. 

– Det var utmattende og krevende. Vi filma for det meste utendørs, langt vekk fra sivilisasjonen, i opp mot 40 minusgrader. In the middle of nowhere, der en ikke har tilgang til strøm, toalett eller vann, og med lange avstander. 

Hun forteller at de måtte kjøre med snøscootere langt vekk hvor reinen beiter. Aspektet med å ha mye rein og dyr i filmen var også krevende. Og ikke minst at det var amatørskuespillere med. 

– De fleste av de samiske som stilte opp som amatørskuespillere hadde aldri vært med i en film før. Nesten alle kommer fra reindriften. Jeg hadde også med barneskuespillere. Og mine egne barn fungerte både som statister, statistansvarlige, produksjonsassistenter og av og til også min personlige assistent. 

– På en måte har jeg gjort alt det en ikke skal gjøre når en lager film, sier Eira humoristisk. 

Hun ramser opp for å oppsummere.

– Filme i kulda, i snøen, med amatørskuespillere og masse barn og dyr med. 

For mannsdominert næring

Selv er Eira vant til kulde, snø og å ha med en stor reinflokk å gjøre. Hun og familien hennes tilhører reinbeitedistriktet Lákkonjárga. Hun er hjemme i Kautokeino så mye hun kan imellom alt som har med film- og musikkprosjekter å gjøre. 

– Jeg er også reineier og er på fjellet så mye jeg kan når jeg er hjemme. Der hjelper jeg til og gjeter rein, merker reinkalver og er med på vårflytting og høstflytting. Det er faren og broren min som jobber med reinflokken til daglig. 

Kan du si noe om det å være kvinne i reindriftsnæringa? 

– Etter at det ble innført reindriftsenheter, som gjør at det kun som oftest er én person i familien som har retten til å utøve reindrift, mener jeg at det har blitt vanskeligere for kvinner. For det er flest menn som får retten på sin side. Jeg synes at flere kvinner skulle fått muligheten til å jobbe aktivt i det daglige i reindriftsnæringa. 

Hun presiserer likevel at i reindriften er hele familien viktig. 

Tap av areal og klimautfordringer

Er det noen tiltak som kunne blitt gjort for å gjøre det lettere å være kvinne i reindriftsnæringen? 

– Ja, absolutt. Ordningen med at bare én person i nærmeste familie har retten til å jobbe med reindrift bør ses nærmere på. Man arver eller kjøper en reindriftsenhet hos en familiemedlem. Hvis en familie har flere barn er det som oftest en av dem som arver reindriftsenheten. 

Eira går under sin far, som eier reindriftsenheten. En annen utfordring hun peker på, er presset utenfra. 

– I og med at vi mister mye areal, fører det til at vi blir presset på mindre områder.  Reinen krever å ha store områder på grunn av beite. Samtidig sier myndighetene at det er for mye rein, mens vi bare mister mer og mer av arealområdene. Mister vi mer, blir det veldig vanskelig å drive med reindrift.

Klimaforandringer er også noe som påvirker reindriftsnæringa. Eira utdyper hvordan hennes familie måtte håndtere det i 2020, da det ble beitekrise. 

– Da måtte vi selv fóre reinflokken for aller første gang. Været var så ustabilt. I Kautokeino er det ikke vanlig at det regner midt i januar, og så er det 30 minusgrader dagen etter. Bakken ble til is og reinen kom seg ikke gjennom isen for å finne mat. Konsekvensen var at mange av våre rein døde, forteller filmregissøren. 

I hver sin bok lyser forfatterne Olaug Nilssen og Tina Åmodt opp dypt tabubelagte temaer om familierelasjoner og morsroller. 

Forfatter Olaug Nilssen er ute med sin siste roman Uønska åtferd. Hun mener det at et bofellesskap overtok den daglige omsorgen for deres sterkt funksjonshemmede barn, var det beste for han og hele familien. Vi har blitt bedre foreldre av å ha tid til å være foreldre, sier hun. 

Forfatter Tina Åmodt skriver i sin roman Den andre moren om det å være et lesbisk ektepar med barn fra to ulike biologiske donorer, og hvor hovedpersonen Silje Marie har født det ene barnet, men ikke det andre. Kan det være et godt foreldreskap?

Og hva er et verdig familieliv? 

Disse spørsmålene gikk igjen i samtalen som fant sted på Litteraturhuset tirsdag 31. januar på arrangementet Grenser for omsorg: Tina Åmodt og Olaug Nilssen, i samtale med forfatter og kritiker Kaja Schjerven Mollerin.

Trengs et språk for

Mollerin åpnet samtalen med å understreke at bøkene har en kompleks relasjonell dybde, og fulgte opp med å spørre forfatterne om de kunne gi en kort beskrivelse av bøkene. 

Nilssen nevner at det var viktig for henne å beskrive hvordan det kan utarte seg å være søsken som pårørende. Hun trekker fram hvordan Janne som søster i boka må må ta hensyn til og forstå Jostein, selv når han går over seksuelle grenser, og gnir tissen mot søstra si. 

– Pubertet og seksualitet hos en som er sterkt funksjonshemmet er et av hovedtemaene i boka. Det er et tema som det er vanskelig å snakke om, men som det likevel finnes mange som trenger et språk for.

Hva om de har rett?

I Tina Åmodts bok Den andre moren sirkulerer de overordnede temaene rundt foreldreskap, biologi og skeive liv. Forfatteren forteller at inspirasjonskilden til romanen har vært å tenke på hva hun er mest redd for.

– Etter terrorangrepet 25. juni ble det klart for meg at jeg ville skrive et fram en karakter som tenker: Hva om de som er mot lesbiske og homofile har rett? 

Forfatteren forteller at romanens hovedperson, Silje Marie, tviler mye på om hun har gjort det rette. 

– Hun spør seg om hun er en verdig forelder av mange grunner, en av dem at hun har fått barn gjennom fertilitetsindustrien. Er det ikke et ubehag å vite at det er en kapitalistisk industri som har tatt seg av det mest intime? 

Hun lar spørsmålene henge i luften. 

Utslitt av omsorg

Boka til Olaug Nilssen, Uønska åtferd, viser hvordan familien slites i to når et barn som trenger alt vanskeliggjør å ta vare på alle i familien. Romanen tar opp spørsmålet om hvor grensen går for hva en skal ofre for et barn.  

Nilssen beskriver hvordan mor er utslitt av omsorgen, og hvordan det gir seg utslag i atferden hun fremviser overfor familien. 

– Katrine er en sliten, men hard mor. Hun har lite empati igjen for det som er Josteins utfordringer med den gryende seksualiteten sin. Hun har tatt hovedbyrden for omsorgen, forsvarer og legger til rette for ham. Hun får problemer med å kjenne sympati for de andre i familien. Det blir en langvarig kraftig påkjenning, både for Katrine og mannen Gunnar, utdyper hun.

Å ha internalisert homofobi

Åmodt beskriver kjerneproblemet til hovedpersonen hun har skapt. 

– Silje Marie kjenner på en tvil og en uro fordi hun ikke har født det yngste barnet. I ekteskapet med Helene har de født hvert sitt barn med to ulike donorer.

Forfatteren sier at Silje Marie føler at avgjørelsen om at disse barna skulle vokse opp sammen, først var lett, men at hun etter hvert tviler. 

Tina Åmodt tar en kunstpause og sier: 

– Egentlig så er det en bok om å leve med depresjon, å ha internalisert homofobi og å tolke alt i et bestemt lys. 

Et sinne mot gladhistoriene

Åmodt har et sinne mot det hun mener er gladhistorier av de lesbiske i offentligheten. 

– Du skal være så jævla happy. Jeg vil ikke at disse positive overskriftene i media om lykkelige lesbiske ektepar bare er det som skal få lov å definere oss. Jeg vil skrive om det komplekse, hele mennesket. Og ikke være en representant for solskinnshistoriene. Det har vært drivkraften min for å skrive denne boka. 

Nilssen kjenner igjen følelsen, særlig fra da hun skrev romanen Tung tids tale.  

– Å være forelder med et sterkt funksjonshemmet barn og se at offentligheten bringer unyanserte fortellinger fram, som for eksempel utelukkende fokuserer på det gode og positive, har vært vanskelig. Det har også vært flere debatter om abort på foster med avvik, og når man har et barn som lever og som har avvik, kan det føles som om hele samfunnet ønsker barnet bort. Å lese hvordan offentligheten definerer våre liv og selv personlig stå i det, har vært utfordrende. Det skaper en nervøsitet, et sinne og en frykt for å bli dømt og definert ut fra offentlige fortellinger. 

Isolert som kjernefamilie

Mollerin uttrykker mot slutten av samtalen at bøkenes spørsmål om hva en familie er, er svært interessant. Hun trekker fram kjernefamiliens status, og spør forfatterne: Er vi for få mennesker rundt barn til å oppdra dem – er vi for isolerte? Hvorfor står kjernefamilien så sterkt i dag?

Begge er enige i at kjernefamilien er en form som samfunnet respekterer. 

– Det er godt å være en liten flokk og kjenne på at en hører sammen, sier Nilssen. 

Hun sier at det personlig var en vanskelig sak å overtale myndighetene om å flytte sin sønn fra hjemmet og til et bofellesskap. 

– Jeg innså at han har det bedre i et bofellesskap med profesjonalisert kompetanse. En profesjonalisert omsorg er bedre for ham sammenlignet med den daglige omsorgen vi kunne gitt ham. Jeg synes at vi ble bedre foreldre av å få tid til å bare være foreldre, utdyper Nilssen. 

Åmodt trekker fram at kjernefamilien med to partnere og barn er sårbar. 

– Med mine egne erfaringer fra denne juleferien, for eksempel, ser jeg at vi er ment til å være flere. Vi var samlet en stor gjeng i familien, barna fløt så godt mellom alle menneskene og vi kunne overlate dem til andre. Når det koker i hverdagen kan vel de fleste småbarnsforeldre kjenne på å være fortvilet og alene og spørre seg selv: Hvorfor kan ikke bare en voksen komme og hjelpe meg? 

ANMELDELSE: Den britiske dramafilmen How to have sex ruller nå over norske kinolerreter. En bemerkelsesverdig film om samtykke og gråsoner.

Vi følger de engelske bestevenninnene Tara (spilt av Mia McKenna-Bruce), Skye (spilt av Lara Peake) og Em (spilt av Enva Lewis) på denne reisen, i det de letter med flyet fra Storbritannia, lander på Kreta og inntar partybyen Malia. 

Inneklemt i drosja på vei til hotellet merker vi at de unge jentene har satt stemninga for sydenferien. De ønsker seg mest mulig fest og sex. Og Tara, den eneste av de tre som fortsatt er jomfru, håper tilsynelatende på et ligg i løpet av turen. 

Jentene har sannsynligvis bikket 16 år, men er ikke gamle nok til å frekventere puber i hjemlandet, så de utnytter å drikke i det lovløse utland. Akkurat det får vi se i en av de første scenene hvor de går rundt i en av de lokale matbutikkene i Malia. Den usjenerte Skye trekker en eplepunsj ut av varehylla, kaster den ned i handlevogna og konstaterer at punsjen er en premie for den som klarer å ha mest sex på turen. 

Med alkohol og promille kommer den falske selvtilliten og også roen til å slippe seg mer løs. Spesielt for Tara, som er sjenert. Seerne forstår tidlig at drikkingen spiller en sentral rolle for å veie opp for hennes lave selvbilde. Med alkohol i blodet blir hun mer hardhudet og kan speile seg mer i stemninga til venninnene og de eldre guttene i naboleiligheten ved hotellet de bor på. Ettersom handlingen skrider fremover, skjønner vi at Tara spiller en rolle som ikke er henne selv, for å innfri forventningene de andre har til henne. 

Tar opp alvorlige spørsmål

Forventningene fra Taras venninner om at hun skal kvitte seg med jomfrudommen på denne turen, gir Tara et unødvendig press, og dette temaet følger filmen som en råd tråd. Venninnene gir et inntrykk av at jomfrudommen er et problem som skal løses. Det er særlig Skye som stadig vekk påpeker det, på en hånlig måte. Hun klarer blant annet å avsløre at Tara ikke har hatt sex under spillet Jeg har aldri på en fest i leiligheten til naboguttene på hotellet. 

I de påfølgende scenene blir vi revet med av høy diskomusikk på uteplassene gjengen besøker. Det er god dynamikk, og dansen mellom jentene og de eldre guttene fra hotellet er elektrisk. Det er sanseløs drikking fra blå cocktails i store skåler med sugerør. 

Går over egne grenser  

I flere scener i filmen, som er regissert av Molly Manning Walker, kjenner en ubehaget det er å observere at Tara går over sine grenser. Som når hun står på stranda med den unge nabogutten fra hotellet, Paddy (spilt av Samuel Bottomley). I det Tara sier at hun er svett og kald av klærne hun har dansa i, utnytter Paddy situasjonen og ber henne kle av seg. Hun sier først nei, men klarer etter hvert ikke å stå imot hans forsøk på det motsatte. Paddy flørter, tuller, løfter henne opp og forsøker å le bort Taras usikkerhet. Det hele ender med et uønsket samleie for Tara på stranda med Paddy. 

Jeg skal ikke avsløre for mye her, men Tara drar ikke hjem til hotellet etter denne hendelsen. Denne scenen får betydning i filmen, men ikke nok betydning til at venninnene forstår hva Tara har opplevd. Det er det bare seerne som gjør. 

Samtykkets gråsoner

Fra perspektivet til tenåringsjenta Tara, som har fått hovedrollen i filmen, utforskes seksuelt samtykke og overgrep i en kontekst som kan tenkes å være veldig nær virkeligheten. Filmen tar på en nær og intim måte opp situasjoner der jenter blir ute av stand til å verken si ja eller nei – og hvor den pågående andre utnytter akkurat denne usikkerheten til å få viljen sin. Filmen illustrerer på godt vis samtykkets gråsoner. 

Her til lands har en av fem jenter opplevd seksuelle overgrep i løpet av barne- og ungdomsårene, og ni prosent av alle kvinner har vært utsatt for voldtekt minst én gang i livet. Det viser resultater fra undersøkelser gjort av Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress på oppdrag fra Folkehelseinstituttet. At mennesker opplever å ha sex mot sin vilje, kan ikke kalles for annet enn et overgrep. 

Men vel så viktig som selve spørsmålet om hvordan en lov om samtykke skal utformes, er spørsmålet om hvilke seksuelle normer vi vil ha. Og hvilke seksuelle normer som ungdommens atferd preges av, får igjen betydning for hvordan de handler i grenseoverskridende atferd. 

Hadde Paddy gått over den seksuelle grensen til Tara i filmen hvis han hadde vært del av et skolesystem som tok mer på alvor å gi barn og unge seksuell oppdragelse – som snakket om hva som er seksuelle grenser og hva som er seksuelle krenkelser?  

Eller er det bare slik at i kåtskapens bølge, kombinert med en berusende følelse som alkoholen har forårsaket i kroppen, klarer ikke unge menn å kombinere sine biologiske instinkter med en porsjon moral som er stor nok til at de klarer å skjønne når nei er et NEI? 

Gir ingen svar

Jeg vil si at filmen lar spørsmålene henge i luften. I så måte har filmen lyktes med å få publikum i kinosalen til å tenke over hva de nettopp har vært vitne til, selv om jentene i filmen ikke får den samme innsikten i hva som har skjedd i løpet av ferien.

Styrken i denne produksjonen er at filmen ikke gir noen svar på hvordan en bør forholde seg til alvorlige spørsmål om sex og samtykke. I stedet blir seeren overlatt til å reflektere over dette selv.

Jeg håper og tror derfor at filmen kan nå ut til et bredt publikum for å vise hvordan man ikke går fram for å ha sex, i det den på en oppriktig måte har fasilitert How to not have sex.

Det sier AUF-leder Astrid Hoem, og markerer dermed hvor hun er mest uenig med regjeringen.

Astrid Willa Eide Hoem har allerede tilbakelagt en bred politisk karriere. Hun er leder for Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) – som er Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon. Det har hun vært siden 2020, etter å ha vært nestleder i samme organisasjon fra 2018 til 2020. 

Som vaktbikkje for moderpartiet Ap kan hun skyte fra hofta med politiske prioriteringer som hun ønsker at Arbeiderpartiet skal ta. Hoem har klare meninger om hva Norge bør gjøre for å hjelpe palestinerne og hva som må gjøres på klimafronten. Og når Hoem slipper å stå på barrikadene og har en ledig time på kvelden, slapper hun gjerne av med noe hun slipper å tenke særlig på. Akkurat nå går det i Devious Maids. 

Hva er de største kampsakene for AUF i 2024?

– Det er å kutte klimagassutslipp så det monner, få ned de økonomiske forskjellene og et fritt Palestina. 

Hva føler du at har vært den vanskeligste politiske saken å stå i som politiker? 

– 22. juli har vært krevende å diskutere politisk, fordi det har vært så personlig for meg. Samtidig har det føltes veldig viktig. 

Hva er de største seirene du har opplevd politisk? 

– Å vinne kampen om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja – og kampen om abortnemndene. Begge på landsmøter i Arbeiderpartiet. 

På hvilke områder er du mest uenige med regjeringa? 

– Jeg mener vi bør anerkjenne Palestina og boikotte Israel økonomisk. 

Hvis du kunne omgjort en beslutning som regjeringa har tatt – hva ville det vært? 

– Vi burde anerkjent Palestina som noe av det første vi gjorde i regjering. Også ville jeg stoppa oljeskattepakken slik at man ikke gjør ulønnsomme fossile investeringer lønnsomme gjennom politikken som føres. 

Hva vil du si at de politiske konsekvensene av 22. juli har vært? 

– Jeg mener at det handler om at vi ikke kan være naive i møte med det ekstreme. Vi må få en felles forståelse av at selv om kun de som gjennomfører handlingene har ansvaret, så deles holdningene av mange flere. Ekstremisme skapes ikke i et vakuum. Det kan utvikle seg hos noen som har vokst opp i samfunnet vårt, vært i skolegården og sparka fotball på fotballbanen i nabolaget – det kan være en av oss. Derfor må vi forebygge rasisme og ekstremisme på alle arenaer. 

Hva bærer du med deg etter 22. juli personlig? 

– Savnet etter hvem de som ble drept, skulle vært i dag. Først kommer det brutale savnet av å miste de vi kjente som unge mennesker. Med årene kommer det såre savnet etter å aldri få vite hvem de skulle ha vært i dag. 

Hva er det beste med livet ditt akkurat nå? 

– At jeg skal hjem til Kristiansund i helga. Verdens fineste by!

Hva hører du på for tiden? 

– Det samme som jeg får opp som toppartist på Spotify hvert eneste år: Bjørn Eidsvåg. 

Hvem er ditt forbilde? 

– Alle AUF-erne som står opp hver morgen, klare til å forandre verden. Og så er jeg heldig som har mange sterke kvinnelige forbilder som har gått før meg i AUF. Fra Sissel Rønbeck som var den første kvinnelige AUF-lederen, til Ina Libak som var leder i AUF før meg. Det er to av de jeg har lært aller mest av.

Hva skulle du ønske at du visste da du var 16, som du vet nå?

– For det første, folk tenker mye mindre over hva du gjør og hvordan du er enn du selv gjør. For det andre, gutter med lappen er bare to år eldre, ikke nødvendigvis så sykt mye kulere bare fordi de nå har lappen. For det tredje: Bruk solkrem. 

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med det du driver med?

– Vær deg selv. Søk råd fra folk du stoler på når du synes ting er krevende. Og mist aldri trua på at man faktisk kan få til endring. Det er vi mennesker som forandrer verden. 

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Pandemien. Når hele samfunnet stenger ned, blir det veldig tydelig hva som er viktigst for oss mennesker  – å få være sammen i fellesskap. Da var det ikke like viktig om man fikk handla nye ting. 

Hva gjør du om to år?

– Da håper jeg at jeg fortsatt kjemper for et samfunn med store muligheter for alle og trygghet til å være seg selv. 

Tre kvinner å merke seg for framtida? 

– Sandra Åberg, som er ungdomsleder i El og It Forbundet. Hun er en beintøff dame som har satt skikkelig dagsorden med at man må ha klær tilpasset kvinner også i sin bransje. 

– Silje Falmår, som sa tydelig ifra om hva som var ugreit i forsvaret. Vi trenger modige stemmer som tør å si ifra, det koster å gjøre det – men det er så viktig. Da er det vår andres rolle å heie og støtte. 

– Leder av Solidaritetsungdommen, Amanda Hylland Spjeldnæs. Hun bærer den internasjonale fanen høyt og står sterkt i kravet om et fritt Palestina og en solidarisk flyktningepolitikk. . 

– Disse tre er jo allerede også nåtida, setter premisser for debatter og er med på å skape endring allerede. Men jeg tror vi kommer til å få se mye av dem i framtida også. 

Nå er hun takknemlig for hver dag hun lever.

Da Gunn-Helen Øye var i midten av 30-årene, var hun på randen av å bli ødelagt av alkoholavhengighet. Nå har hun skrevet bok om å miste kontrollen over alkoholen.

Livssmerte

ALTSÅ.no møter Øye utenfor Nasjonalmuseet, en plass hun selv liker å frekventere. På de grå, lange sitteplassene i foajeen møter vi en livsenergisk, godt voksen kvinne. Med et sterkt og varmt blikk, gestikulerende håndbevegelser og gode skildringer trer hun fram som en god historieforteller. 

Men bak det sterke, veltalende ytre har Øye også en annen side. Hun begynner å snakke om årene med alkoholavhengighet. 

– Det handlet mye om å døyve en livssmerte som var for vond å bære på. 

Med et sårt blikk og et lavere og mer alvorlig toneleie beskriver hun hvordan den siste tiden var før hun turte å ta steget og ba om hjelp. Da Øye var rundt 34 år, var hun på kanten av stupet. 

– Jeg visste at hvis jeg ikke gjorde noe, så ville jeg drikke meg ihjel. 

Hun hadde i lang tid sett den samme annonsen i Aftenposten, fra Vangseter rusbehandling. Nederst i annonsen sto det et telefonnummer, og Øye tok opp telefonen og ringte. I den andre enden av telefonrøret presenterte en mann seg ved navn Harald. 

– Jeg var så nedkjørt før jeg dro dit. Både mentalt og kroppslig var jeg veldig langt nede. Jeg hadde evig diare og sov dårlig om natta. Bare det å gå opp trappen der vi bodde var et slit. Gjør jeg ikke noe nå, så avslutter jeg livet, tenkte jeg. Jeg orket ikke mer, fordi det var så fryktelig ensomt. 

På Vangseter ble hun møtt av Harald, som skulle bety mye for henne i tiden framover. 

– Han så på meg og sa: Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg du også er. Han hadde helt rett i det. Da han sa det, skjønte jeg at nå var jeg kommet hjem. 

Fra 4. september 1989, samme dag som Øye begynte i behandling på Vangseter, holdt hun seg unna alkohol for godt. 

– De seks ukene med behandling var de beste ukene jeg har hatt. Jeg møtte mange som var akkurat som meg. Å ha et fellesskap eller å ha likesinnede å dele tanker med, er helt essensielt. 

Det ubevisste i kulturen

Denne måneden kommer hun ut med boka Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg du også er. I de siste fem årene før hun sluttet, hvor flaska var det viktigste for henne, gir hun leserne et unikt innblikk i hennes tilværelse da hun var aktiv alkoholiker. 

Og det på tross av at hun hadde en toppjobb i et datafirma, partner og små barn. 

Boka består også av ti historier fra andre alkoholavhengige, som Øye selv har intervjuet og anonymisert for anledningen. 

– Jeg kan med hånda på hjertet i dag si at hvis jeg hadde lest denne boka, og fått den kunnskapen jeg selv formidler da jeg var 20 år gammel, så hadde jeg mest sannsynlig ikke blitt alkoholiker. 

Øye tar blant annet opp på en allment forståelig, ikke-akademisk måte hva det er i den ubevisste kulturen vår som gjør at det er lettere å gli inn ved å drikke enn å stå utenfor og si at nei, jeg vil ikke drikke. 

– Det å være en outsider har ikke alltid vært lett i tredve år, påpeker Øye. 

Et fryktelig ensomt liv

Utad var Gunn-Helen Øye et svært vellykket menneske. Hun feiret suksesser og milepæler i jobben i datafirmaet med champagne og vin. 

Champagneflaskene var målenheten for hvor bra vi hadde gjort det, selve definisjonen på vellykkethet. Jo dyrere vin og champagne, jo større suksess.

Hjemme med små barn og partner utartet drikkinga seg mer som Martini skjult i kaffekrus, som hun kunne finne på å drikke før hun gikk ut i sandkassa med ungene.

Eller slik hun selv beskriver det i boka:

Om kvelden kunne jeg finne på å drikke vin av sølvkruset til ungen min, det han fikk til dåpen, mens han pusset tennene. 

Ett glass vin på mandag, to på jobbfest dagen etter. For Øye ballet det på seg, og alkoholen tok gradvis over hele livet hennes. På ett tidspunkt hadde hun til og med flasker lagret i en bærepose under en busk i skogholtet mellom der hun bodde og arbeidsplassen.

– I lunsjen gikk jeg ut fra jobben – en profesjonell toppjobb – og hjem for å drikke først, før jeg vendte tilbake til dette depotet i skogen og drakk enda mer. Jeg tok tannpasta i munnen for å skjule stanken. Bare tenk på det. Det sier noe om en sånn desperasjon og tomhet som er vanskelig å beskrive. 

Årene fra Øye var 30 til 35 år var de verste i livet hennes. Hun tror at mange alkoholikere har slike år. 

– De årene var så fryktelig ensomme. Du føler at du ikke blir sett, men likevel samtidig at du blir det. Da jeg var full på jobbsamlinger, kjente jeg på et stort indre svart hull inni meg. Jeg husker at jeg sto og så på meg selv i speilet på jobben og tenkte: Hva er det som skjer? Hvis noen hadde grepet inn før, hadde jeg sluppet de verste siste årene. 

Skam å være kvinne og alkoholiker

Du sa i et intervju med Magasinet Psykisk helse i 2019 at det å være kvinne og alkoholiker er skambelagt i vårt samfunn. Kan du si noe mer om det?

– Først vil jeg ta inngangen med at kvinner tåler mye mindre alkohol. Hvis et kjærestepar skal dele en flaske vin, så skal han drikke to-tredjedeler og hun en-tredjedel for å få samme promillenivå. Det sier noe om biologien vår. På pubene i England har det alltid vært mye mindre glass for kvinnene. Kvinner får i mange tilfeller øl blandet med sitronbrus eller fruktjus i.  

Forfatteren fremhever at kvinner har en stor omsorgsfølelse. 

– Jeg skal ikke si kanskje mer enn menn, men i alle fall en stor omsorgsfølelse. 

På grunn av dette, sier Øye at kvinner kommer senere inn i behandling fordi de skammer seg over å være mammaer og drikke. 

– De skammer seg over at de ikke mestrer, og de skammer seg fordi de vet at de fleste i samfunnet synes det er verre å se en full mamma enn en full mann. 

De behandlerne som Øye har snakket med om temaet, sier at kvinner ofte bærer på mye skam.

– Da har de utviklet en mye mer dyp alkoholisme. Og mange av kvinnene er redde for å miste barna sine. For noen jeg har snakket med så var det trusselen om å miste barna som gjorde at de tok tak i drikkeproblemet sitt. 

– Jeg følte selv på det med skammen som mamma. Jeg visste at den offentlige skammen var mye større som småbarnsmamma, med den omsorgsrollen jeg sto i. Mammaer skal ikke drikke, rett og slett. 

Kvinner blir “borte” i behandlingen

I boka skriver hun om tilbudet til kvinner i rusbehandling. Det mener hun er for dårlig. 

– Kvinner blir usynlige i rusbehandlingen sammen med menn. Behandlingsplassene fylles opp av menn, og det er ikke lett for kvinner å åpne seg opp med sine innerste tanker i en behandlingsgruppe dominert av menn, presiserer Øye. 

– Å tilrettelegge mer for kvinnelige behandlingsgrupper vil være lurt, slik at de kan få en mest mulig vellykket behandling, legger hun til. 

Øye peker også på to andre aspekter som er viktig for å spre kunnskap og forebygge rusavhengighet hos kvinner.

– Hvis en skal drive opplysningsarbeid som treffer, må en først og fremst fortelle hvor mye mindre alkohol kvinner tåler. Og så må vi jobbe med den offentlige skammen, som er en mentalitet i samfunnet vårt. Det er ikke noe mer skam for en kvinne som får kontrollsvikt, enn en mann. 

Kulturell kos

Som en rød tråd gjennom hele boka skriver Øye om hvordan alkoholforbruk og kultur tilrettelegger for usunne drikkevaner og hva det gjør med oss. 

Hva kan du si om den tida da du var aktiv alkoholiker, opp mot dagens drikkekultur?

Øye mener at den største endringen har å gjøre med at en kan drikke på langt flere steder i dag enn da hun var ung – at det er kafeer og spisesteder nærmest overalt.

– Går du i Torggata en sommerdag, er det mange steder du kan sitte og drikke. Det var det ikke da jeg startet. Da jeg var 20 år, var det såvidt en kafé på samvirkelaget der jeg bodde. 

– I dag er det for det første et mye større mulighetsrom. Vi har for det andre fått en kultur som har utviklet seg fordi vi nesten er blitt som et vennesamfunn. Vi er veldig mye sammen med venner og skal gå ut og spise. Det var ikke slik før. Da var det bare Grand Hotel, Hotel Bristol og Hotel Continental en gikk til for å spise på, sier hun, og legger til:

– For det tredje er det den kulturelle kosen. I den kosen er det som oftest alkohol. Og så bruker en også alkohol som en del tydelig markeringer – for eksempel som inngang til helgen. Det har blitt mye mer stuerent. 

Forskning i dag viser at nordmenn hovedsakelig drikker på den nordeuropeiske måten, forteller Øye, og sier at det kjennetegnes av å drikke mye på kort tid, og at det hovedsakelig foregår i helgene. 

– Det er den mest usunne måten å drikke på. Slik jeg observerer det, har vi også tatt en bit av denne kontinentale drikkinga midt i uka. Du skal ut med venninner på en tirsdag og så tar du deg et glass alene på onsdag igjen, siden det er lillelørdag. Hvis du da også drikker i helga, blir det en del alkoholenheter i løpet av uka. 

Ifølge psykiater Jørgen Bramness, som ga ut boka hva er AVHENGIGHET i 2018, og som Øye har intervjuet til boka si, er ikke nordmenns alkoholkonsum det største problemet. 

– Han sier at nordmenn drikker totalt sett ikke så mye i forhold til mange andre land i Europa, men at det er måten vi drikker på som er et problem, presiserer Øye.

Savner et tydelig søkelys på alkoholens konsekvenser

Øye mener at vinmonopol og strenge forbud ved siden av at alkoholreklame siver inn over alt, er forvirrende. 

–  Vi har vinmonopol og strenge forbud mot alkoholreklame på den ene siden. På den andre siden har vi “markedsføringen” av alkohol via influensere, avisartikler og bloggere. 

– Influensere viser riktignok nok mer enn før fram alkoholfrie alternativer til vinene, men jeg savner et tydeligere søkelys på hva alkoholen faktisk kan gjøre med oss – og noen anbefalinger om å redusere bruken. 

Øye trekker også fram paradokset i at restauranten Hygge på Gjøvik i fjor måtte endre logoen fordi Y-en i Hygge var formet som et drinkglass.

– Det er et stort gap mellom influensere som kan snakke om og vise fram alkohol på sine plattformer, samtidig som Vinmonopolet og myndighetene nesten har mistet modernitetens rolle. 

En hjelper for andre alkoholavhengige

Gunn-Helen Øye merket ganske tidlig etter at hun hadde vært på avrusning at venner og kjente kom til henne for å be om hennes hjelp og erfaringer for andre de var bekymret for. Hun bestemte seg med tiden for å bli en hjelper. 

– Jeg kjenner lusa på gangen, som det heter. Jeg vet hva det mennesket sier, og hvilken fasade hen gjemmer seg bak. Det er betryggende for en som står i det å møte en som har vært på akkurat samme sted. 

Øye har i mange år vært sponsor i selvhjelpsgrupper. Tidligere var hun også rusrådgiver på Diakonhjemmet i Oslo. 

– Å være sponsor betyr å være en fadder. Jeg følger opp personer som er alkoholavhengige. 

Følsomhet og sensitivitet for avhengighet

Forfatteren har i et tidligere intervju med Magasinet Psykisk helse sagt at hun har en oppfatning om at de som er avhengige ofte er følsomme personer. I de 30 årene Øye har vært tørrlagt, har hun møtt mange tørrlagte som er følsomme og høysensitive. 

– Flere bærer på livssmerter. Sensitive personer tåler mindre og bukker lettere under for rus. Forskninga støtter også denne teorien, understreker Øye. 

Hun definerer også seg selv som høysensitiv. 

– Hvis jeg hadde vært barskere og ikke så sensitiv som jeg er, hadde jeg nok tålt livssmerten min bedre. Det er ikke sikkert at jeg hadde hatt noe av det i det hele tatt.

Øye skifter toneleie og forteller på humoristisk vis hvordan en av venninnene hennes påpekte personlighetstrekket hennes. 

– Hun ringte meg fra India her om dagen og sa Hei Gunn-Helen, jeg skal aldri ta deg med til India, for det er du for følsom for, men du kan komme til Sri-Lanka, det går bra. 

Med et smilende blikk og en standhaftighet i stemmen forteller hun at hun tar i bruk sensitiviteten på en best mulig måte i hverdagen. 

– Nå bruker jeg min høysensitivitet til et pluss. Og jeg gleder meg til hver dag jeg står opp og får leve livet, avslutter Øye. 

Hvis vi kan forutse når vi er opplagte, når vi er irritable, når vi er blide og når vi trenger tid alene, så blir alt mye enklere.

Hvordan få bedre helse, få mer ut av trening, prestere best mulig, hvile best mulig, forebygge utbrenthet, vite når kroppen er i endring, når det er lettest å bli gravid og når du bør gå til legen for å bli undersøkt? Dette er noe Mathilde Okkenhaug Pilskog er opptatt av. Hun er fysioterapeut, og har skrevet boken Syklusboka – fra skam til styrke. Hvordan bruke de fire fasene i en syklus til din fordel.

Pilskog mener de fleste av oss kan ha nytte av å lære mer om syklusen vår, og hvordan vi kan jobbe med den i stedet for mot den.

– Hvorfor har ingen sagt dette til oss?

Ideen til en bok om dette temaet kom da Pilskog gikk gravid for rundt tre og et halvt år siden.

– Jo mer jeg leste om syklus, jo mer spurte jeg meg selv: Hvorfor kan jeg ikke mer om dette? Hvorfor har ingen sagt dette til oss?  

Pilskog jobber med kvinnehelse i jobben som fysioterapeut, og hun mener at kunnskap om syklus er svært underkommunisert.

– Jeg gikk mye på prevensjon før jeg ble gravid. Jeg har hele tiden tenkt at syklusen min var dum, den var for kort, og derfor skulle jeg dekke den til med prevensjon. I ettertid har jeg tenkt: Hvorfor gjorde jeg det? 

Mer flat på prevensjon

Som mange andre kvinner gikk Pilskog på prevensjon i mange år uten egentlig å tenke på hva det er som er hennes unike syklus og hvordan kropp og hode fungerer uten det. 

– En oppdager seg selv på nytt ved å gå av prevensjon for en stund. Ja, jeg kan få noen triste følelser når jeg ikke har prevensjon innabords, men jeg har mange flere topper og kjenner meg mer lykkelig nå. Det kan være mange årsaker til det, men jeg var mye mer flat før. 

Pilskog trekker videre fram noe av det hun tenker er det viktigste med å prøve å gå av prevensjon for en periode:

– Kvinner skal forstå at det ikke er noe galt med deres psyke. Å føle at det er mørkt rett før menstruasjonen handler om at disse følelsene er reelle med tanke på hormonene som svinger. Det er mange som har det veldig kjipt, men som ikke trenger å ha det. Det er grep kvinner kan ta for å gjøre perioden mye bedre. Kunnskap om egen syklus er kvinnens ubrukte potensial. 

Logging av syklus

Hvordan kan man bruke syklus til sin fordel? 

– Det aller første en bør gjøre, er å begynne å logge syklus. Husk at prevensjon kan kamuflere en del, så for noen kan det være aktuelt å gå av en periode for å bli kjent med egen kropp. Alle kvinner er forskjellige. Vi kan ikke si at alle føler seg på topp under en eggløsning, for det er noen som går i kjelleren også. Det som er viktig, er å finne ut hvordan en selv er i de ulike fasene.

Hun forteller at en bør logge syklus i hvert fall i tre måneder for å få et ordentlig overblikk. Hun understreker at det ikke bare bør være fokus på smerter i registreringa.  

– Positive trekk en kan oppleve i de fire fasene som en menstruasjonssyklus består av, bør også logges. Å legge til rette i eget liv er lettere når en for eksempel vet hvor produktiv en er på jobb i de ulike fasene. Det gjelder også søvnbehov og hvor mye energi en har på trening. Logginga gjør at en mye lettere ser variasjonene i formen i sammenheng med hvilken fase i syklusen en er i. 

Mulige underliggende sykdommer er et annet viktig argument for å gå av prevensjon i en periode, forteller Pilskog: 

– Hvis en for eksempel har endometriose eller polycystisk ovariesyndrom, er det den  eneste måten å finne ut av det på. Eller om en har trent for hardt i noen år, noe som i ytterste konsekvens kan føre til at en ikke har menstruasjon i det hele tatt. 

Syklus påvirker humør

De ulike fasene i en menstruasjonssyklus handler om mye, blant annet variasjoner i humør, sexlyst, energi og appetitt, og søvn- og sosialiseringsbehov. I boka beskriver Pilskog hvordan humøret kan svinge. 

Når man har menstruasjon, kan humøret stige, i takt med at østrogennivået øker litt. Hun forklarer at østrogen fører til at vi kan ta opp mer av lykke- og velværehormonet serotonin.

I perioden etter at blødningene er ferdig, er vi på vei inn i eggløsningsperioden. Dette er en periode der mange opplever å ha mye energi. Denne ekstra energien kan en bruke både i jobb og fritid. Her understreker Pilskog samtidig at det ikke er alle som kjenner seg lykkelige. Noen har tøffe dager i forkant av eggløsning, poengterer hun i boken.

Etter eggløsning vil mange oppleve at de premenstruelle symptomene øker fordi progesteronnivået stiger. Det kan være den verste fasen psykisk for mange, skriver Pilskog. Hun skriver at progesteron kan ha en beroligende effekt, så for noen er dette en tid der de faktisk sover bedre. Hun skriver også at fordi dannelse av kortisol prioriteres fremfor progesteron under stress, så kan det øke stressresponsene og gjøre det vanskeligere å bearbeide følelser.

Dette kan være godt å vite for deg som lett blir trigget i denne perioden. Bruk informasjonen til å legge til rette for at det er mindre stress. Kanskje vil det si at du prioriterer naturen mer, legger deg tidligere og ikke setter i gang med nye prosjekter akkurat på dette tidspunktet, påpeker hun. 

I tiden før menstruasjonen er østrogennivåene på bunn. For mange betyr det at brystene er ømme og magen er oppblåst. Noen har kanskje allerede begynt å få menssmerter og kanskje smerter i ledd. Mange vil også kjenne at de blir lettere irritert og får redusert selvtillit i denne fasen, skriver hun. For en del er dette perioden der den sosiale aktiviteten kan være lav.

Det femte vitale tegnet

Menstruasjonssyklusen er en refleksjon av kvinners generelle helsetilstand. Det kan brukes som det femte vitale tegnet sammen med blodtrykk, puls, temperatur og respirasjon, skriver Pilskog.  

– Jeg tror at mange leger fortsatt ikke har skjønt viktigheten av å etterspørre  informasjon om det. De kunne ha brukt informasjonen om menstruasjonssyklus til å finne sammenheng mellom plager og sette diagnose. En annen utfordring er at selv de som kjenner sin egen syklus, kan møte helsepersonell som ikke tror på det de sier. 

Pilskog snakker om disse temaene ut fra mange års erfaring som kvinnehelsefysioterapeut ved den tverrfaglige helseklinikken Asker Kvinnehelse, hvor hun også er deleier. 

– Jeg kan snakke med pasienter hvor jeg spør hvordan det står til med menstruasjonen. Da kan de i en bisetning si at de ikke har hatt den på tre måneder. Hvis du ikke har hatt mensen på tre måneder, og du normalt sett har den en gang i måneden, er det et tegn på at noe er galt. Da skal en egentlig gå og sjekke seg. Vi har ikke i stor nok grad blitt fortalt om hva som kan skje med kroppen under menstruasjon. Hvis blødningene for eksempel blir større, så kan det være noe som har skjedd – det kan være alvorlige bakenforliggende årsaker. Altfor få kvinner sitter med denne kunnskapen. 

Syklusen påvirker søvn  

Noe mange ikke vet, er at søvn blir påvirket av endringer i hormoner og menstruasjonssyklus. 

– Kvaliteten på søvn varierer med hvor du er i syklusen. Jeg sover kortere under eggløsningsperioden, men jeg trenger heller ikke så mye søvn akkurat da. Før kunne jeg bli stresset av det. Jeg er kreativ i eggløsningsperioden, og når jeg går og legger meg, får jeg gjerne mange ideer, forteller Pilskog.

– Før lå jeg og tenkte over ideer og hvordan jeg kunne sette dem ut i livet. Da falt jeg ikke til ro og kunne få panikk fordi at jeg ikke klarte å sove. Nå står jeg heller opp og skriver ned ideene mine. Når jeg da legger meg igjen, får jeg sove. Det gjør ofte ikke noe om jeg får en time mindre søvn, for jeg vet at i eggløsningsperioden har jeg mer energi. 

La arbeidsgiver legge til rette

Pilskog mener det ville være en god idé om arbeidsgivere la bedre til rette for at kvinner kan jobbe i samsvar med syklusen. Hun peker på fleksitid som en enkel måte å tilrettelegge på.

– Da tillater en at kvinner kan jobbe hardere i de periodene de har mer energi og er produktive, og at de kan jobbe litt mindre i de periodene de trenger ekstra hvile.

Hun peker på at det er lettere å gå i kjelleren hvis en ikke tar hensyn til hvilke perioder en har mye og lite energi.

– Vi kan ikke bare dure på. Kvinner har ikke en 8 til 16-klokke. Hele arbeidslivet er lagt opp til hvordan menn jobber best. De har en 24-timers syklus, mens kvinner i gjennomsnitt har en 28-dagers syklus. Likevel spinner vi hele tiden, og føler oss late om vi legger oss ned på sofaen. Det kan ha mye for seg å gå ut av hamsterhjulet og se på hvordan en legger opp livet sitt. Og så er det selvsagt andre saker som spiller inn, som for eksempel at kvinner gjør mer i hjemmet, avslutter hun.

ILDSJELENS JULEØNSKER: –  I år synes jeg det er en selvfølge at man gir støtte til en veldedig organisasjon som jobber direkte med menneskerettighetsbrudd og utdanning av barn i kriserammede områder. 

Selv driver hun to organisasjoner, hvorav den ene har fått inn 50 lastebiler med livsviktig hjelp til Gaza.

Vi har tatt en prat med Kristina Quintano. Hun er journalist, oversetter, forfatter og forlegger. I over tjue år har hun dokumentert flyktningkrisen i Middelhavet. 

Gjennom Facebook-bloggen Budbringeren fra Helvete gir hun daglige oppdateringer fra flyktningkrisen rundt Middelhavet. Bloggen har over 15.400 følgere og i snitt 100.000 visninger daglig. 

I 2022 ble hun tildelt Annette Thommessens Hederspris for sin innsats for å belyse menneskerettighetsbrudd langs Middelhavet og fluktruten. 

Hva er du mest stolt av å ha oppnådd i år personlig? 

– I år har jeg vært festivalsjef for to flotte festivaler. Både Sakprosafestivalen og Fluktfestivalen. Begge hadde faktisk publikumsrekord og svært gode og viktige panelsamtaler. Jeg skal innrømme at det gjør meg stolt. 

Hva er du mest stolt av å ha oppnådd i året som har gått i arbeidet ditt med formidlingen av flyktningkrisen i Middelhavet? 

– Jeg er stolt over at Fluktfestivalen ble avholdt to ganger dette året, både den 9. mai og på FN-dagen den 24. oktober. Det er en festival jeg startet for tre år siden for å skape en arena der man kunne snakke om, lære om og forsøke å belyse ulike områder rundt temaet flukt. Begge gangene til fullsatte saler på Litteraturhuset og med viktige stemmer både fra inn- og utland. Jeg er stolt over å ha fått til å skape dette rommet der vi sammen kan belyse og forsøke å gjøre noe med de enorme humanitære overgrepene som begås mot mennesker på flukt. Jeg gleder meg til å jobbe videre med det gjennom en festival der vi har tid til å både lytte og snakke sammen. 

Hva ser du på som den viktigste personlige begivenheten i året som har gått? 

– Det er ingen tvil om at et helt liv som aktivist setter seg i kroppen. Jeg har for første gang i år turt å lytte til den og å skape meg et pauserom – selv om jeg ikke har hatt lyst. Jeg har begynt med både trening, yoga og avkobling. Det høres kanskje litt klisjéaktig ut, men å ha endometriose i tillegg til å brenne seg ut som aktivist, er ikke noen fordelaktig kombinasjon. Derfor er det å ta på alvor at man trenger hvile og å koble bort verdens kriser, noe jeg jobber med hver dag. Jeg er faktisk stolt de gangene jeg klarer det. Jeg blir en bedre mor og et bedre menneske når jeg ikke har vondt over alt, og ikke er utslitt og lei meg hele tiden. 

Hva har vært den viktigste begivenheten i året som har gått som journalist og forfatter?

– Jeg er snart ferdig med to nye bøker der jeg belyser grove menneskerettighetsbrudd mot flyktninger. Begge kommer ut i 2024. Å finne informasjon med sikre kilder både fra Middelhavet og fluktruten tar enormt med tid. 

Som forfatter og journalist er dokumentasjonen det viktigste gjennom hele året. 

Hva mener du har vært den viktigste begivenheten i offentligheten i året som har gått? 

– At noen endelig har begynt å snakke om og finne ut av hva som har skjedd med de over 500 asylbarna Norge har «mistet» eller bedre sagt forsømt. Når vi ikke klarer å ta vare på noen av de aller mest trengende i samfunnet vårt – barn som har mistet alt – må vi finne ut nøyaktig hvor det glipper og rette det opp umiddelbart. Det skjer fortsatt altfor lite, men det at det overhodet er belyst, er en start.

Kan du peke ut noe som har skjedd i 2023 i positivt henseende for kvinner? 

– Forbud mot konverteringsterapi. Like viktig for menn altså, men at dette forbudet kom nå på tampen av året er så enormt viktig. Det er ikke mye jeg er fornøyd med i norsk politikk om dagen, men dette var bra. 

På den andre siden – kan du peke ut noe som har skjedd som du er skuffet over i året som har gått, som handler om kvinners posisjon i vårt samfunn? 

– At vi fortsetter å stenge grensene for kvinner som flykter fra krig, nød, voldtekt og humanitære overgrep – og det fortsetter å skuffe meg at ikke engang de kvinnelige politikerne er forkjempere for andre kvinners rettigheter. 

Nå ringes jula snart inn – hvilken julegave skulle du ønske at folk ga til hverandre? 

– I år synes jeg det er en selvfølge at man gir støtte til en veldedig organisasjon som jobber direkte med menneskerettighetsbrudd og utdanning av barn i kriserammede områder. 

– Selv driver jeg to organisasjoner sammen med venner, Team Humanity, som akkurat nå har fått inn 50 lastebiler med livsviktig hjelp til Gaza. Den andre organisasjonen, Salam LADC, jobber med utdanning til syriske og palestinske barn i Libanon. Alle donasjoner til oss går så godt som uavkortet til de som trenger dem. 

– Om man har penger, så gi dem til noen som trenger det enda mer. Men jeg synes at det er veldig lov å ikke gi julegaver. Eller å gi noe man har laget. Hvert år får jeg sirupssnipper av en venninne. Jeg er ikke god til å bake, så for meg er det en perfekt julegave. 

– I en tid med mye sorg og mørke er det også viktig å gi hverandre opplevelser. Hos oss kjøper vi teaterbilletter, konsertbilletter og opplevelser i Operaen som vi sprer utover året. Slik har vi noe å glede oss til.

Hva ønsker du deg for det nye året?

– Det første de fleste tenker på nå, vil jeg tro, er ro for Gaza. På en eller annen måte må det komme noe som minner om en løsning. Det samme gjelder for Middelhavet. 2023 var det dødeligste året i Middelhavet på mange år. I snitt druknet minst ti mennesker hver dag. Selv når vi visste nøyaktig hvor de var. 

– Å søke asyl, uansett hvor man kommer fra, er en menneskerett. Vi må skape trygge veier for dem som flykter fra humanitære overgrep, sult og krig. 

– Her hjemme ønsker jeg bedre kår for de som skriver sakprosa. Vi faller mellom nesten alle stoler når det gjelder kunstnerstipend og altfor mange gode, viktige sakprosabøker blir ikke kjøpt inn av bibliotekene. Det er et demokratisk problem om ikke bøker om flukt, klima og så videre ikke finnes gratis og tilgjengelig i bibliotekene. 

Til slutt: Har du noen råd for det nye året til våre lesere? 

– Å finne pauserom, logge av verden og koble ut med tekst. Lese god sakprosa, gode romaner og finne frem til de gode tidsskriftene. ALTSÅ, Transit, Harvest og Ny Tid har gode, lange essay og artikler.

ILDSJELENES JULEØNSKER: – På tampen av 2023 ser vi veldig godt at verden har nok å streve med. Jeg tror den eneste farbare veien videre er mindre individualisme og mer fellesskap.

Hun har denne høsten både utforsket kjærligheten med sin nye partner og fulgt de grufulle bildene og utviklingen på Gaza.

– Jeg føler at året som har gått, har vært en helt vanvittig blanding av lys og mørke. 

Vi har tatt en prat med leder i Framtiden i våre hender, Anja Bakken Riise, om året som er på hell, og hva jula betyr for henne. 

Hva er du mest stolt av å ha oppnådd i år personlig? 

– Etter litt fomling tok jeg sats og hoppet inn i det som ser ut til å være livets store kjærlighet. Litt pompøst sagt kanskje, men det føles sånn! Og man skal være ærlig i jula, skal man ikke?

Hva er du mest stolt over å ha oppnådd i arbeidet ditt som leder i Fremtiden i våre hender?

– Jeg tror det jeg er mest stolt av, er at vi har fått med tekstilindustrien på et forslag til en mye strengere regulering av bransjen. Det siste året har vi deltatt i en arbeidsgruppe som i oktober leverte vår rapport til regjeringen. Hvis forslaget vårt følges, vil færre nye klær settes på det norske markedet, plast-klær vil bli dyrere og eksport av brukte klær vil få strengere krav til seg. Vi vil også stanse mye av hemmeligholdet i klesbransjen. Det kan bli en liten klesrevolusjon. Og det ville ikke skjedd uten alle medlemmene og støttespillerne våre, som har gjort det mulig for oss å følge denne saken over mange år.

Hva ser du på som den viktigste personlige begivenheten i året som har gått? 

– Jeg føler at året som har gått, har vært en helt vanvittig blanding av lys og mørke. Denne høsten har jeg på den ene siden utforsket kjærligheten med min nye partner og på den andre siden fulgt de grufulle bildene og utviklingen på Gaza. Situasjonen er helt uholdbar. Det er så mørkt å se at verdenssamfunnet er lammet i møte med det som ser ut som et folkemord. Samtidig reiser virkelig folket seg, de sier fra, vi er ikke stille, vi møtes, demonstrerer og mobiliserer. I denne jævlige situasjonen, gir vanlige folk meg håp.

Hva ser du på som den viktigste begivenheten i året som har gått for Framtiden i våre hender? 

– Det er vanskelig å peke på en spesifikk hendelse, for det er mye. Men en ting jeg opplever at er i endring, er et uttalt ønske om å bevege oss bort fra et miljø- og menneskefiendtlig bruk- og kast-samfunn. I sommer vedtok for eksempel EU en ny lov som sier at det fra 2027 kun er tillatt å selge mobiler, bærbare PC-er, nettbrett og lignende, hvor du enkelt kan bytte batteri selv og uten spesialverktøy. Jeg tror ikke vi får bukt med overforbruket uten denne typen systemendringer. Når EU, som et stort og kjøpesterkt marked setter slike krav, er det sannsynlig at produsenter legger om hele produksjonslinjen sin, så dette er godt nytt for hele verden.

Kan du peke ut noe som har skjedd i 2023 i positivt henseende for kvinner?

– Jeg var veldig glad for at fredsprisen i år gikk til Narges Mohammadi. Ikke fordi det er en gladsak at iranske kvinner må kjempe for de mest basale rettighetene, men fordi det er bra at kampen for kvinners rettigheter får den plassen og synligheten. 

På den andre siden – kan du peke ut noe som har skjedd som du er skuffet over i året som har gått, som handler om kvinners posisjon i vårt samfunn? 

– I verden, men også i Europa, ser vi at i stadig flere land må kvinnekamper vi trodde vi var ferdige med, tas på nytt. Det er skremmende. Jeg håper og tror det er noen siste krampetrekninger fra siste rest av utdaterte holdninger, men jeg er slett ikke sikker. Når mange mennesker opplever at økonomien og samfunnsutsiktene er usikre, løftes forestillinger om kjernefamilien frem som en slags trygg løsning. Det er en viktig påminnelse også her i Norge om at rettighetene våre ikke kan tas for gitt.

Nå ringes jula snart inn – hvordan ser Anjas jul ut? 

– Det varierer, men i år blir det tradisjonell Tromsø-jul hjemme hos mamma og pappa. Viktige ingredienser er juletrepynting 23. desember, mammas sjakkruter (silkekaker), kongerøkelse, særs rolige dager med lesing av julens bøker på sofaen, og vel, for første gang å ta med livets kjærlighet hjem til jul.

Hva betyr jula for deg? 

– Forholdet mitt til jul er motsetningsfylt: Jeg elsker mange av tradisjonene, musikken, maten, kongerøkelse og å ta en pause. Samtidig synes jeg det er drøyt å se hvor kommersiell jula har blitt, hvor mye fokus det er på gaver, nye klær og forbruk. Barn som får så mange gaver at det blir vanskelig å glede seg over hver enkelt. Jeg skulle ønske vi som samfunn kunne vri betydningen av jul vekk fra kjøpepress og over til fellesskap og omsorg. Ikke nødvendigvis i familien, men i lokalsamfunnet, i bydelen, eller hvilken enhet som måtte passe best. På tampen av 2023 ser vi veldig godt at verden har nok å streve med. Jeg tror den eneste farbare veien videre er mindre individualisme og mer fellesskap. 

Hva er din favorittmusikk å komme i julestemning med? 

– Jeg er en sucker for sære juleplater. En av mine favoritter er en instrumental plate med bare blåsere, av Kjetil Bjerkestrand og Tore Brunborg, som heter Gull, Røkelse og Myrra fra 1995. Hver desember ringes jula inn med saksofon og sildelaging på kjøkkenet. Man trenger ikke være pensjonist for å te seg som en. Av andre skikkelige klassikere må jeg anbefale Sissel Kyrkjebøs Glade jul fra 1987 og Sølvguttenes Julenatt fra samme år. Av de nyere, og hakket mer alternative juleplatene, liker jeg Sufjan Stevens Songs for Christmas fra 2006 og Bob Dylans Christmas in the Heart fra 2009. 

Til slutt: Har du noen råd for det nye året til våre lesere? 

– Fellesskap og kjærlighet! Det trenger vi mer av i 2024.

Kvinner opplever oftere tap av sine nære, og de har flere overganger på veien fra frisk og fungerende til gammel og dårlig fungerende.

Det er hovedfunnet i en ny studie fra OsloMet som har kartlagt ulike overganger som er typiske for alderdommen. Nærmere bestemt har de undersøkt i hvilken grad kjønn, utdanning og formue har betydning for når, og hvor mange, overganger eldre personer gjennomgår.

– Vi så at kvinnene opplevde flere overganger enn menn, og at kjønnsforskjellene økte med økende alder. Forskjellene var altså større blant de mellom 80 og 84 enn blant de mellom 70 og 74, utdyper Katharina Herlofson, som er en av forskerne bak studien.

– Et av de viktigste funnene i studien er at kjønnsforskjellene øker med økende alder, forteller Herlofson.

Dataene i studien er basert på 1700 deltakere bosatt i hele landet, som ble intervjuet i to omganger med ti års mellomrom, i 2007 og 2017. De har tatt utgangspunkt i deltakere som var mellom 60 og 74 år gamle i 2007 og fulgt dem frem til 2017 da de var mellom 70 og 84.

Kjønn og lønn spiller inn

Studien fra Velferdsforkningsinstituttet NOVA ved OsloMet viser at både kjønn og lønn spiller inn på alderdommens overganger, som det å bli pensjonist og tapet av nære og kjære.

– De med høy sosioøkonomisk status har en tendens til å oppleve overgangene noe senere i alderdommen. Det kan virke som at de i større grad klarer å utsette overgangene, sier Herlofson.

– Men vi vet ikke om kjønnsforskjellene er større blant dem med lavere sosioøkonomisk status. Det vil si om forskjellene mellom kvinner og menn er større blant de med lavere utdanning og formue enn blant de med høyere sosioøkonomisk status.

Lite forskning på livsløpsoverganger hos eldre

Herlofson sier at det er gjort mye forskning på overganger tidligere i livet, men lite på livsløpsoverganger hos eldre mennesker.

– Livsoverganger hos eldre mennesker er preget av tap av roller, sier hun og utdyper:

– Det handler for eksempel om å miste rollen som yrkesaktiv, som partner og som deltaker i ulike aktiviteter. Det har blitt påpekt at de sosiale rollene i eldre år er preget av å være vage fordi det ikke er noen klare forventninger knyttet til dem, som for eksempel til pensjonister.

Hun påpeker at livsoverganger som overgangen til pensjonisttilværelsen, tap av nære familiemedlemmer og av funksjonalitet kan ha stor betydning for eldre og deres livskvalitet. Og for en del inntreffer denne type hendelser tidligere enn man kanskje har trodd.

Overrasket over livsoverganger i tidlig alderdom

Herlofson ble overrasket over hvor mange som hadde opplevd livsoverganger i relativt tidlig alderdom.

– I dag er det mye prat om aktiv aldring, og eldre mennesker oppfordres av politikerne til å ta ansvar for sin egen alderdom. Men vår studie tyder på at noen eldre er bedre rustet til å leve en god og aktiv alderdom enn andre, sier hun.

– Den mest typiske overgangen i fasen fra 60 til 74 er naturlig nok overgangen fra yrkesaktiv til pensjonist. Dette er ikke nødvendigvis en overgang som medfører økt sårbarhet, ifølge Herlofson.

Hun påpeker på den andre siden at det like fullt er en stor overgang.

– Hverdagsrytmen blir totalt endret og den daglige kontakten med mennesker du traff på jobben hver dag opphører.

«Kvinner lider, menn dør»

Kvinner går også gjerne av med pensjon tidligere enn menn.

– En årsak til dette er at kvinner er tilbøyelige til å koordinere yrkesavgangen sin med mannen som er eldre, sier Herlofson.

«Kvinner lider, menn dør,» er en av oppsummeringene fra forskeren.

– Menn har i snitt færre sykdommer, men en større tendens til å dø av de sykdommene de får. Mens kvinner lever lenger med de plagene og sykdommene de rammes av.

Derfor er det også sånn at kvinner i større grad enn menn opplever å miste partneren, forteller Herlofson.

– Av samme grunn blir kvinner oftere omsorgsgivere, fordi de er yngre enn mennene sine og lever lenger.

– Viktig innspill i debatten om eldres liv

– Overganger som er typiske for eldre år kan ha betydning for den videre aldringsprosessen og for muligheten til å ha en frisk og aktiv alderdom slik myndighetene oppfordrer til. Derfor tenker jeg at vår forskning er et viktig innspill i debatten om eldres liv.

– Det er viktig å være klar over at ulike grupper stiller ulikt. Det er nok ganske mye lettere å ta ansvar for egen alderdom hvis du ikke har noen særlige helseproblemer, lever i et parforhold og har god økonomi, avslutter Herlofson.