Stadig færre unge urfolkskvinner i Bolivia velger å kle seg i de tradisjonelle cholita-klærne. Det ønsker unge kvinner med skateboard å gjøre noe med.

Tekst: Hanne Hellvik
Foto: Veimar Rocha

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 10, vinter 2022

I en skatepark i den bolivianske byen Cochabamba gjør tre unge cholitaer imponerende skatetriks. De har på seg knelange skjørt som elegant flagrer i lufta når de hopper kontrollert opp fra skateboardet, og man kan skimte et hvitt underskjørt. På overkroppen har de bluser med knapper foran. De lange flettene flyr i lufta, og den hvite gipshatten holdes støtt på hodet under hvert hopp. Det er slik cholitaer i Cochabamba kler seg hver dag. Men få som bruker denne klesdrakten, er unge. De fleste bolivianske urfolkskvinner velger å ikke videreføre den lange tradisjonen med å være cholita, slik deres mødre eller bestemødre er.

Skategruppa Imilla Skate tenker helt annerledes. De bruker de tradisjonelle klærne når de gjør de imponerende triksene sine. På denne måten ønsker de å bevare kulturen og å hedre sine formødre.

En cholita er en kvinne som tilhører urfolksgruppene aymara eller quechua. Det er estimert at rundt 60 prosent av befolkningen i Bolivia tilhører urfolket. Da spanjolene hersket i Bolivia, tvang de urbefolkningen til å kle seg i moderne og europeiske klær. Da oppsto bekledningen cholitaene fortsatt bruker den dag i dag. Det er cholitaer over hele Bolivia, og i noen andre sør-amerikanske land, men hvilken type skjørt og hatt de bruker, endrer seg etter hvilken region de tilhører.

Chola og cholita betyr det samme, og har flere definisjoner. Det er tonen og konteksten som bestemmer om ordet betyr noe positivt eller negativt. Det kan blant annet brukes til å forklare en etnisitet, en person med dårlig smak eller manglende utdannelse. Men cholita brukes oftere i mer positiv forstand enn chola. Skategruppen Imilla Skate består av unge kvinner, og gruppen finnes i flere av de største byene i Bolivia. Vi har snakket med gruppen i Cochabamba.

Cholitaene har en lang og dyster historie med diskriminering. De fikk blant annet ikke jobber, og de fleste var fattige og startet for seg selv som selvstendig næringsdrivende for å overleve. Dette er en av grunnene til at man fortsatt den dag i dag ser mange cholitaer som selgere på markeder og i små kiosker. Forholdene bedret seg imidlertid etter at urfolkspresidenten Evo Morales tok over makten i 2006. Da ble en egen politisk lov som anerkjente cholitaklærne signert av staten. Etter at loven kom, ble cholitaene i hovedstaden La Paz et tegn på økonomisk og politisk makt. Men Huascar Camacho Mojica som er ekspert på biologisk mangfold og kultur i Bolivia, mener at det å være cholita i Cochabamba eller andre byer i Bolivia er noe annet enn å være cholita i La Paz.

– I resten av landet og spesielt i Cochabamba, fortsetter kvinner som bruker det tradisjonelle cholitaskjørtet å bli diskriminert. Dette gjelder spesielt når de kommer fra landsbygda til byen. På landsbygda utenfor Cochabamba brukes det et hjemmelaget skjørt som kalles ajsus eller aymilla. Men bruker kvinnene dette i byen, blir de sett ned på. De tar derfor på seg samme cholitaskjørt som cholitaene i byen bruker, men av veldig enkel kvalitet. De blir da diskriminert for å være thana cholas, det vil si en dårlig kledd chola, uten eleganse, økonomisk eller politisk makt. En cholita som skal ha status, vurderes etter om hun har et elegant og dyrt skjørt, bluse, sjal og verdifulle smykker av gull og edelstener, forteller Camacho.

 

Der du heilt skuddsikkert hugsar at du hadde tampongane sist, er det no heilt føkkings tomt. Seriøst?

Av Merete Medle

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du maile oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020

Er det ikkje typisk korleis mensen alltid kjem som julekvelden på kjerringa? Og umiddelbart etterpå fylgjer den velkjende jakta. For der du heilt skuddsikkert hugsar at du hadde tampongane sist, er det no heilt føkkings tomt. Seriøst? Dei har ramla ut av jakkelommer, veskelommer, baglommer og baklommer – alltid med litt flau stemning som resultat. Dei har vore med i vaskemaskina både ein og to gonger, til plastomslaget gjev etter og du får ein miniversjon av ein drukna Sauen Shawn ut i lag med truser og sokkar. Dei har lege og slengt over alt, ungane har ete på dei, dei har havna i støvlettane til og med!

Men så, når du faktisk treng ein, er alle søkk vekk. Og dét medan du berre ventar på at du skal blø gjennom, samstundes som ferda går desperat gjennom kontorlandskapet. For det skjer alltid på jobb, ikkje sant? Og du er dømt til kleine avbrytingar i folk si kaffipause: «Du eh, Marianne? Har du eit sekund?» Du tek Marianne til sida. «Du har ikkje, eh, tilfeldigvis ein tampong?» «Jo!» seier ho. Og YES, tenker du – på første forsøk og greier! Du strener etter Marianne i lett trav bort til pulten hennar der ho romsterer litt i veska si. «Her!» sier ho; «Å nei,» tenker du. For det er feil farge, og aldri i verda om den vesle blå saken der kan stoppe Nilen som er på veg. Så jakta held fram.

Beklagande kvinneblikk som ikkje kan hjelpe og menn som skuggar banen. Dei høyrer, men høyrer ikkje. Rart i grunnen, dei aller fleste er gift med kvinner, og burde ha ei viss forståing for problemet. Men nei. Jakta på tampongar har til no tatt 20 minutt av arbeidsgjevars og mi tid, og ferda går til næraste butikk. Situasjonen er no såpass kritisk at du knip igjen mens du går, i håp om å klare å avgrense skadeomfanget. Dette resulterer i ein slags haltande gange, som igjen fører til dagens første gode nyheit; du får gå forbi ei dame med full handlekorg i kassa, betalar for fire pakkar rosa O.B. og haltespring tilbake på kontoret. Første toalett: opptatt. Andre toalett: ledig, men med spor (ja, sånne spor!). Frustrasjonsnivået toppar seg i det døra ved sidan av går opp, og toalett nummer tre vert ledig, men idet ho som har vore der, kjem ut, slår ho ut med hendene og signaliserer med ein peikefinger at det er tomt for toalettpapir.

Kronikken fortsetter under bildet.

Dør nummer ein går opp, og endelig er det din tur. Toalettpapir, check (og det heng med kanten ut, ikkje inn – meir om det ein anna gong). Ingen spor, check. Tampongar (riktig storleik til og med) innanfor rekkevidde, check! Let it flow.

I ettertid av denne hendinga som er basert på (minst) 12 sanne historiar, tenker eg at ein treng faktisk ikkje ei doktorgrad i økonomi for ganske tidlig i denne historia å forstå at om dette var eit businesscase, så ville det levere stort forretningspotensiale med umiddelbar effekt. Kvifor er det ikkje vanlegare med tampongar på (dame)toalett på arbeidsplassen? Det ville gjort min kvardag fem dagar i måneden sjukt mykje enklare, mindre klein, meir effektiv og mindre stressande. Det er som eit kinderegg til bedrifts-Norge: meir effektive kvinner, mindre stressa kvinner, mindre tid tapt i tampongjakt.

I morgon kontaktar eg O.B. for å høyre om me saman skal lage «Mensenboksen» som skal kunne bli distribuert til alle selskap med kvinnelege tilsette. Så kanskje det kjem noko godt ut av dette likevel. Imens (!) kan du selje inn ideen til sjefen din.

Hvordan knuser vi normer og idealer som kolonialismen har vært med på å etablere?

Av Liisa-Rávná Finbog

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du maile oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020

En tidlig vintermorgen i 1822 kunne lesere av den britiske avisa Times lese om den unge samiske kvinnen Karen Christiansdatter at hun, til tross for sitt «lappiske» opphav, var både «uaffektert» og «grasiøs». Avisen mente i tillegg at selv adelens dannede fruer kunne lære av the Lapland female. Utgangspunktet for omtalen var at Karen, sammen med sin familie, var med i en levende utstilling i London Museum of Natural History and Pantherion – eller, som det på folkemunne var bedre kjent som, Egyptian Hall. For mange vil ideen om å stille ut levende mennesker på museer være helt ukjent, men dette fenomenet opplevde på 1800-tallet en økende popularitet som vedvarte til langt ut på 1900-tallet, og hvor såkalte «primitive» folkegrupper ble stilt ut til offentlig beskuelse. Siden samer var å regne som primitive, er det kanskje ikke til å undres over at Karen med mann og barn ble hentet til London.

Karakteristikken av Karen er interessant. Den avslører et vesentlig poeng; nemlig at det å være «lapp» og det å være grasiøs på denne tiden var motstridende karakteristikker. Dette blir bare mer påfallende om man tar en kjapp titt på øvrige beskrivelser av samer fra samme århundre, hvor det er langt vanligere å se karakteristikker som «degenerert», «primitiv», «skitten», «stygg», «fattig», «kort, men bred», «lat», «uanstendig», «drikkfeldig», «dum» og «apekatter».

Med andre ord ble samer sett på som en underlegen og primitiv rase som lå nokså langt bak de siviliserte og hvite europeerne i den evolusjonære utviklingen. Det var faktisk en gjengs oppfatning at samer var den siste skanse av en urgammel polar-rase, som i steinalderen hadde bebodd hele Nord- og deler av Vest-Europa. Men ettersom sivilisasjonen langsomt skred fremover, hadde de primitive samene blitt tvunget til å vike, og på sikt trukket seg lenger og lenger mot nord. Både de nevnte karakteristikkene så vel som det konvensjonelle synet på samisk opprinnelse kan forklares med en kolonialistisk motivasjon. Under de ulike europeiske nasjoners utstrakte kolonialisme var det vanlig at man presenterte stereotype forestillinger om urbefolkninger som såkalte primitive folkegrupper. Dette var en av mange strategier for å rettferdiggjøre kolonisering av land som allerede var bebodd, og umyndiggjørelse av de opprinnelige bosetningene.

Etter hvert ble det utviklet forskjellige og hierarkiske kategorier for mennesker. Samer, sammen med andre «primitive» folkegrupper ble plassert lavt nede på den evolusjonære rangstigen, mens de øvrige hvite europeerne ble normalisert som overlegne på alle måter – biologisk, men også utseendemessig. På sikt har dette resultert i at man i dag har etablerte normer for skjønnhet som faktisk er tuftet på hvithet og bestemte europeiske folkegrupper. Dette idealet opprettholdes og reproduseres på daglig basis gjennom underholdningsindustrien, litteratur, mote og skjønnhetsbransjen. Vi bombarderes med bilder som forteller oss hva som er vakkert, og det underliggende budskapet handler om hva som ikke er vakkert. Samer, sammen med andre urbefolkninger og kolonialiserte folkegrupper, plasseres i sistnevnte kategori. Vi passer ikke inn i normene for hva som er pent.

Som ung er det lett å la seg påvirke av det etablerte skjønnhetsidealet, og en av mange konsekvenser er at man bedømmer eget utseende. Når man ikke opp, så er man ikke vakker, og dermed er man stygg. Ironisk nok så spiller det veldig liten rolle om de man elsker og omgir seg med på daglig basis, forteller deg det motsatte. Selv om besteforeldre, onkler, tanter og foreldre eller venner kaller deg vakker, er det altfor lett å lytte til alle andre som forteller deg at du ikke er det. At du er stygg – bare en «skitten lapp» eller en «stygg apekatt». Det er lett å forklare dynamikken bak dette fra et sosiologisk ståsted. Studier på dette feltet er nemlig enige om at etniske stigmaer har en ødeleggende effekt fordi gjentagelsen av stereotyper over tid blir en slags sannhet.

Kronikken fortsetter under bildet.

Selv om disse studiene forklarer hvordan vi har nådd dette punktet, sier de dessverre lite om hvordan vi kan bevege oss forbi det. Det er et skrikende behov for å ta en diskusjon om skjønnhetsidealet som regjerer i dag, hvor hvit hud eller bestemte trekk, størrelser eller farger er å foretrekke. For våre barn og unge, og for den saks skyld for vår egen del, så er det nødvendig at vi tar dette oppgjøret. Men hvordan? Hvordan knuser vi normer og idealer som kolonialismen har vært med på å etablere? Ett steg vil kanskje være å innse at vi faktisk snakker om menneskeskapte normer. Et annet steg vil være å forstå at normene for skjønnhet delvis ble skapt for å kategorisere enkelte folkegrupper, samene inkludert, som mindre verdt og mindre utviklet. I stedet for vestlige og koloniale normer kan man kanskje heller søke til egne kulturers definisjon av hva som er vakkert?

Et kjapt, men nødvendig apropos: Dessverre er det slik at mange av urfolks egne systemer for meningsdannelser og estetikk har vært ofre for det som kalles epistemicide, som rett og slett betyr at det har blitt bevisst forsøkt ødelagt som et ledd i kolonialisme. Hva som historisk sett har blitt definert som vakkert innenfor urfolkskulturer, er derfor vanskelig å avgjøre, men ikke umulig. I en samisk kontekst har skjønnhet sjeldent vært basert på en ytre fremtoning alene. Hva som er vakkert, defineres i tillegg av relasjon og funksjon: Grove hender er vakkert fordi det betyr at man har jobbet hardt for å skape et godt liv for seg selv og andre; store bryster og brede hofter på kvinner vitner om amming og barsel, som betyr at du har skapt liv; værbitt hud og rynker betyr at du har levd ditt liv i frihet, og overlevd til tross for de utfordringer livet har måttet bringe.

Jeg vokste opp i den troen at jeg var stygg. Men når jeg ser meg selv i dag, ser jeg min egen skjønnhet. Jeg ser den i øynene mine som jeg arvet fra min far og i kinnbeina som er de samme som min tantes, jeg ser hvor vakker hårfargen min er fordi det er den samme som min mors og mine brødres, jeg elsker kroppsfasongen min fordi den kommer fra min bestemor, og nesa fordi jeg finner den i min tipp-oldefars ansikt. I alle disse attributtene ser jeg skjønnhet fordi jeg ser min egen historie, og jeg ser historien om mitt folk som har motstått og trosset undertrykkelse og rasisme. Jeg ser vår vilje til å overleve mot alle odds. For meg finnes det ingenting som er mer vakkert, uansett hva filmer, moteblader eller skjønnhetsindustrien forsøker å fortelle meg.

Når ga du sist blaffen i hvordan du får andre til å føle seg?

Tekst: Cathrine Elnan
Illustrasjoner: Christina Disington

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 4, vår 2020

Hanne Haavind er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. Hun har vært med på en rekke undersøkelser om hvordan kvinner og menn uttrykker og tolker hverandres følelser – i parforhold, i terapirommet, og på skolen eller jobben. Noe som har lært henne at kvinner lettere blir opptatt av hvordan de skal romme andre menneskers følelser – fremfor å presentere sine egne.

Hvorfor har kvinner til tider smale rammer for hvilke følelser de kan vise? 

Når kvinner berømmes for sin følsomhet, er det ikke nødvendigvis fordi de åpner opp for egne følelser, men snarer fordi de påtar seg oppgaven å få andre til å føle seg bra. Siden deres egne følelsesuttrykk nærmest automatisk blir formet av hva slags følelsestilstander de vekker hos andre, kan det også kjennes som man har trange rammer for å uttrykke følelser som sinne og skuffelse – i hvert fall blir det slik for noen.

Hvordan påvirker denne trangen til «å behage» kvinners muligheter innen arbeidslivet, for eksempel når man klatrer oppover karrierestigen?

For kvinner er det er ikke nok å være en som vil ha innflytelse. Beveger de seg rundt på områder som tradisjonelt har vært forbeholdt menn, skal de helst kunne vekke anerkjennelse hos de andre som allerede er «innbyggere» der. Hvis de møter motstand, prøver de gjerne å være forsiktige og hjelpsomme. Enhver kvinne pålegges både av seg selv og omgivelsene et utvidet ansvar for å sørge for at det hun ønsker seg på egne vegne, også er i tråd med det andre er villige til å gi sin støtte til.

Og på den måten får vi kvinnelige ledere som er «varme», «empatiske» og «omgjengelige»?

Kanskje er det ikke noe galt i å vise innlevelse i andre. Men de fleste kvinner i mannsdominerte sfærer må veksle mellom å være en som brøyter seg vei, og en som er til behag. Men uansett, hun må finne ut hva andre kan tåle og orke fra akkurat henne. For, har hun vært innlevende i andres følelser og lenge vist seg som forståelsesfull, kan hun etter en stund opparbeide seg en slags rett til å si fra om at «nok er nok».

Hvorfor blir sinne fra kvinner og menn tolket på så forskjellige måter? 

Hvordan sinne uttrykkes og hvordan det tolkes mellom kvinner og menn, preges av hvor man befinner seg og hva man driver med. For eksempel: Hvordan kan det ha seg at sinne fra små gutter i barnehage og skole lettere blir tolket som en form for styrke? Så lenge det ikke blir for mye av det, blir det oppfattet av de voksne som et ønske om mer gjennomslag, og et steg på veien til engasjement og mestring.

Sinne fra en av de små jentene tas derimot lettere som tegn på at akkurat hun er i ferd med å miste besinnelsen, at hun misforstår. De voksne tenker gjerne at hun ikke kan klare det hun prøver på, eller at her passer hun ikke inn. Dermed kan hennes sinne bli et tegn på svakhet.

---

Kvinnene pålegges et utvidet ansvar for de følelsene deres handlinger vekker i andre. Dette bruker derfor kvinner som et slags kompass når de finner sin vei gjennom livet, mens menn først og fremst tar ansvar for de følelsene deres handlinger vekker i dem selv. Dette bruker de som en drivkraft.

---

Hva med mennene, hvordan er deres rammer for å vise følelser?

Litt overbærende heter det at menn ikke er så gode på å snakke om følelser. Men det kan være grunn til å omtolke dette, og si at det er maskulinitetens privilegium å ikke lære noe særlig om hva andre føler. Klaffer følelsene mellom to, er det herlig. Men gnisser det, er det hans egen skuffelse og eget ubehag som gjelder. Hvis hun uttrykker sinne og skuffelse, blir det lett oppfattet som «masing». Mens han trenger ekstra forståelse fordi han blir utfordret på noe han ikke «er så god på», nemlig følelser. Kan det være at det er hennes følelser som den enkelte mann noen ganger ikke vil snakke om? Satt litt på spissen: Hans følelser rettleder henne, mens hennes følelser begrenser ham.

Kvinnene pålegges et utvidet ansvar for de følelsene deres handlinger vekker i andre. Dette bruker derfor kvinner som et slags kompass når de finner sine veier gjennom livet, mens menn først og fremst tar ansvar for de følelsene deres handlinger vekker i dem selv. Dette bruker de som en drivkraft.

Går de sammen i parterapi, fører det oftest til at hun lærer mer om hans følelser, og han lærer mer om sine egne.

Du har jobbet med dette siden 70-tallet. Har det endret seg?

Når vi diskuterer det følelsesmessige samspillet mellom kvinner og menn, kan vi ikke unngå å legge merke til at denne vinden som roper at kvinner må være til behag, den er i ferd med å snu. Det er ikke lenger bare menn som kjemper om og fordeler maktposisjoner seg imellom. De mennene som uten videre kjenner seg berettiget til å holde på en form for dominans overfor – i alle fall noen – kvinner, virker «avleggs». Å være kvinne på «riktig måte» er ikke lenger å være underdanig eller usynlig, men det blir likevel lett omgjort til et krav om å være det andre syns virker balansert.

Må kvinner vente på at tiden skal jobbe for oss, eller er det slik at hver gang noen utfordrer de innarbeidede tankemønstrene, så frigjør vi oss litt fra dem?

Hver gang noen forskere, journalister, forfattere, jurister, politikere, humorister, tillitsvalgte utfordrer det innarbeidede samspillet, så frigjør først de og så vi oss litt fra dem. Den som prøver å uttrykke egne følelser, er samtidig i bevegelse i møte med andres. Det kan være nyttig å krangle litt om hvem som føler hva.

Et oppgjør med diskriminering – eller et problem for ytringsfriheten?

Tekst: Åsalinn Arntzen Dale

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, sommer 2022

Har du noen gang deltatt i en diskusjon om satire, krenkelser, rasisme eller seksuell trakassering? Da vet du kanskje at terskelen er lav for å kalle noen woke – eller politisk korrekt. Noen mener woke-bevegelsen innskrenker ytringsfriheten og gjør kunst og underholdning tammere. Andre mener identitetspolitikken de står for er helt nødvendig for å ta et oppgjør med politiske og kulturelle holdninger. Hva har egentlig wokeimse å si for demokratiet?

TIDENS MOTTO

– Jeg syns det er veldig skremmende, sier statsviter og politiker Janne Haaland Matlary (H).

Hun er bekymret for resultatene som kommer fram i Opinions rapport Ung2022. Rapporten tar for seg norsk ungdoms utviklingstrekk fra det siste året. Her svarer 52 prosent av de spurte mellom 15 og 25 at de kvier seg for å si det de mener fordi samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Hvor får de unge denne frykten fra?

– Vi snakker jo alltid om hvor flott demokrati vi har. I teorien er det fritt frem for alle debatter, men det er veldig tydelig at det er sånne maktstrukturer som vi ofte kaller politisk korrekthet, som disiplinerer debatten på den måten at en som ytrer seg om et kontroversielt tema, får karakteristikker som latterliggjør, sier Matlary.

I mars kom hun ut med boka Demokratiets langsomme død – den nye intoleransen. Her tar hun et oppgjør med det politisk korrekte og wokeisme eller woke-kultur. Noen bruker begrepet woke om seg selv. Andre bruker det som et skjellsord på meningsmotstandere. Matlary bruker det for å forklare en maktstruktur hun mener har tatt overhånd i samfunnet.

Det å være woke betyr egentlig å være våken og bevisst i kampen mot rasisme, sexisme og annen sosial diskriminering. Hva er egentlig så galt med det? Matlary presiserer at det ikke er standpunktene i woke-kulturen som er problemet, men heller metoden som brukes.

– Det er mer metoden i woken som blir farlig. At det ikke finnes noe sannhet, ikke noe fakta. Det finnes bare opplevelser. Og det blir jo helt subjektivt.

– Hvis det blir mange personlige reaksjoner og stempling og bås-setting, får vi ingen pluralisme i debatten. Altså, mangfold, som liksom er tidens motto, vi får ikke noe mangfold i debatt.

– DEN ANDRE BLIR DEN AMORALSKE

Matlary mener følelser og personlige reaksjoner kan få for mye plass i offentligheten, særlig i møte med rasjonelle argumenter, blant annet i politikk, rettsvesen og utdanningsinstitusjoner. Problemet oppstår når en bevegelse får lov til å styre hvem som får være med i offentlig diskusjon, og hva som er lov å diskutere.

I den nyutgitte boka skriver Matlary blant annet om professor, geofysiker og klimaekspert Dorian Abbot, som ble kansellert fra å holde foredrag ved MIT Universitetet i Chicago. Årsaken var en konflikt som oppsto mellom ham og studentene, etter at han hadde uttrykt at kvoteordning ikke var hensiktsmessig i opptaket til universitetet. Studentene var uenige og mente at mangfoldskriterier skulle få bestemme.

– Begge synspunkter er helt legitime å debattere og fremme. Men han ble da kansellert for å mene det han mente. Hvis det kan skje med en velrenommert forsker på et toppuniversitet, så sender jo det et signal til alle andre om hvor farlig det er å ytre seg om noe som kan være kontroversielt. Og da blir det selvsensur som blir resultat av det.

I Norge har det vært en opphetet debatt i Kunst-Norge. Blant annet ble kunstneren Ina Bache-Wiig av-invitert fra å stille ut på Galleri Standard i fjor sommer, etter å ha likt et Facebook-innlegg som var kritisk til Pride- og transbevegelsen.

Matlary mener at følelser i debatten ofte brukes til å moralisere, som i seg selv kan være en form for hersketeknikk. Identitetspolitiske bevegelser som Pride, Black Lives Matter og #metoo blir ofte beskyldt for å bruke følelser som sterke virkemidler i politiske debatter og demonstrasjoner.

– Jeg tenker at det å være engasjert også er en følelse, og det er fint. Man er jo med i en debatt fordi man er engasjert. Men å bli så moralsk indignert at man bare uttrykker følelser – det blir ofte til en moralisering hvor den andre blir den amoralske. Og så er det sånn at det som er etisk bra generelt, er ikke alltid det politisk riktige å gjøre, sier Matlary, og viser til politiske migrasjonsspørsmål som eksempel.

– At det er etisk riktig å hjelpe alle som trenger det, det er ingen som er i tvil om. Mens du kan ta inn for eksempel fem tusen, er det politisk umulig å ta inn 500 000 eller 5 millioner i et lite land, for da vil det kollapse, ikke sant? Politikk bør i størst mulig grad ha en etisk plattform, men du kan ikke bare ta hva du mener er riktig, og så mene og si at sånn bør politikken være.

MOBILISERE MED FØLELSER

Samfunnsgeograf Anja Sletteland har forsket på kommunikasjon i konflikt, spesielt Israel-Palestina-konflikten og #metoo-debatten. Hun mener det kan være nødvendig å mobilisere på følelser for å få kraft rundt en sak og bli hørt. Den habermasianske tenkemåten, med utspring i den tyske filosofen Jürgen Habermas, hvor det kreves at man holder seg til sak og ikke følelser, er ifølge Sletteland et ideal, men innebærer en form for ekskludering som har mistet legitimitet.

– Forståelsen av rasjonalitet er både rasialisert og kjønnet. For det handler om at de eneste som kan holde følelsene utenfor, er de som ikke blir rammet av den. Den såkalt rasjonelle samtalen fungerer best for de som ikke har noe på spill, de som ikke har noen grunn til å være sinte, som ikke har noen grunn til å være bitre. Følelseskortet har blitt brukt til å skvise minoriteter og kvinner fra offentlig debatt, eller tvunget dem til å delta på premisser de ikke nødvendigvis kan stå for selv, sier hun.

Det habermasianske idealet har tradisjon tilbake til opplysningstiden. Sletteland forteller at det er brukt som en hersketeknikk særlig mot kvinner. Menns følelser har blitt sett på som engasjement, iver og visjoner, mens kvinners følelser blir sett på som hysteriske og irrasjonelle. Det finner ikke folk seg i lenger.

Å TA MANNEN, IKKE BALLEN

«Woke» og «politisk korrekt» er langt fra de eneste tingene man kan bli kalt på nettet. I motsatt leir blir mange avfeid som «boomer», «rasist» og «hvit middelaldrene mann» eller «Karen», bare for å nevne noen av motsetningene.

– Begrepet «hvit, middelaldrende mann» fungerer på samme måte som begrepet «politisk korrekthet». Det brukes om grupper, egenskaper eller handlinger som er kjente for å stilne andre, og det i seg selv har ingen legitimitet fra et ytringsfrihetsperspektiv.

Sletteland forteller at vi bruker denne type begreper i mangel av et bedre språk, men også fordi man ikke når gjennom med sakligargumentasjon. Se for deg at du har fått høre de samme kommentarene på religionen din, hudfargen din, kjønnet ditt, utallige ganger. Da kan det være mer fristende å slå tilbake med samme mynt enn å argumentere saklig tilbake.

– Det er veldig vanlig at når man går lei av å forklare saken sin på nytt og på nytt, så vil man heller si noe som kan sette motstanderen i et dårlig lys, eller få dem til å holde kjeft. Det er kjempevanlig. Det er det som heter «å ta mannen, ikke ballen».

DEMOKRATISK REVOLUSJON

Sletteland forteller at et økt konfliktnivå og hissig debattklima også kan skyldes at vi står overfor en demokratisk revolusjon, hvor to store samfunnsendringer har skjedd samtidig. For det første er det er langt flere stemmer enn noen gang som nå er med å konkurrere om dagsorden i offentligheten, og om hvilke perspektiver som skal gjelde.

– Egentlig er det et sunnhetstegn for demokratiet, som handler om at det er mye større ytringsrom nå enn det noen gang har vært. Men vi er ikke vant til det spenningsnivået. Vi er ikke vant til å håndtere den type konflikter, og mangler egnede debattnormer.

For det andre har sosiale medier gitt oss en helt ny mulighet til å sette saker på agendaen. Men sosiale medier er lite egnet til å skape en felles forståelse av saker, og det har senket terskelen for å komme med hatefulle og trakasserende ytringer.

– Med sosiale medier og kommentarfelt har ting blitt mye hissigere. Når du skriver leserinnlegg i aviser, bruker du mer tid, og det er redaktører som passer på at du er noenlunde høflig. I sosiale medier reagerer folk så kjapt at de ikke får korrigert fordommer og misforståelser.

SOSIALE MEDIER – ET EMOSJONELT ROM

Man må ha tykk hud eller unngå å være på nettet. Det er tittelen på Medietilsynets undersøkelse om unges erfaringer med hatefulle ytringer. Unge utsettes nemlig seks ganger mer enn resten av befolkningen for hatefulle ytringer på nett. 25 prosent i alderen 16–20 år har opplevd hatefulle ytringer mot seg selv i løpet av det siste året.

Sletteland tror vi er nødt til å akseptere at sosiale medier er et emosjonelt rom. Samtidig må vi vite at vi utsetter oss selv for harde konflikter mer enn det vi ofte har godt av.

– Vi forholder oss i langt større grad til folk vi er uenige med. Bare det at vi deltar ufattelig mye mer i meningsutveksling enn det vi har gjort tidligere. Vi forholder oss også langt mer til meninger som strider med våre egne.

Selv om det er et sunnhetstegn å oppsøke andre meninger enn sine egne, tror Sletteland vi også må bli flinkere til å ta en pust i bakken. En pause fra alle de oppfyrte debattene. Og lære oss å leve med det nye meningsmangfoldet.

– Egentlig bare ved å anerkjenne at vi er i samme båt, og så å puste med magen. Man ser hvor mye støy det er overalt i sosiale medier, og så kan man tenke, ja, okei, det handler ikke om meg.

Ordliste

Politisk korrekt er hovedsakelig et negativt ladet uttrykk om ulike forsøk på å endre uttrykksformer eller sensurere ytringer som kan virke støtende eller diskriminerende for enkeltpersoner. Uttrykket brukes også om personer som fremmer lite kontroversielle synspunkt, eller regelrett og ukritisk videreformidler offentlig godkjente tale- og tenkemåter.

Det å være «woke» betyr å være årvåken, oppmerksom og engasjert når det gjelder etnisk og sosial urettferdighet. Uttrykket har røtter fra 1930-tallet, men ble verdenskjent først gjennom borgerrettsbevegelsen i USA på 1960-tallet. I nyere tid er woke-begrepet blitt aktualisert i kampen mot politivold og strukturell rasisme. I dag brukes det også om våkenhet overfor sexistisk, kjønnsbasert og sosial diskriminering – men også i nedsettende betydning mot en gruppe som moraliserer og utestenger andre fra samfunnsdebatten.

Identitetspolitikk er politisk virksomhet og aktivisme som tar utgangspunkt i opplevelser og erfaringer fra marginaliserte grupper. Dette er grupper som har blitt utsatt for urettferdighet, undertrykking og trakassering, ofte basert på etnisitet, kultur, kjønnsidentitet, seksuell legning, religion eller funksjonshemning. Begrepet ble først brukt på 1970-tallet i USA. I vår tid blir identitetspolitikk ofte brukt i negativ sammenheng, blant annet som betegnelse på en politikk hvor minoriteter får privilegier ovenfor majoritetsbefolkningen, for å rette opp i fortidens urettferdigheter.

Fire stemmer om Ytringsklima i Norge

Sylo Taraku
Forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda

Ytringsfriheten står sterkt i Norge, men det er likevel mange som kvier seg for å si sin mening. Jeg er spesielt bekymret over selvsensuren blant humorister, karikaturtegnere, akademikere og personer med minoritetsbakgrunn. Presset mot ytringsfriheten kommer fra radikale krefter av ulike farger. For eksempel høyreekstremister og islamister med lav terskel for å true og hetse sine meningsmotstandere, eller identitetskrigere på den radikale venstresiden med lav terskel for å påberope seg krenkelser på vegne av en eller annen identitetsgruppe. Trusler og hets er selvsagt spesielt alvorlig, men også overfølsomhet og kanselleringskultur kan undergrave ytringsfriheten og uthule demokratiet.

Som de fleste samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn, har jeg fått hatefulle ytringer rettet mot meg på internett og sosiale medier. Selv om jeg har ganske moderate posisjoner i debatten, så har jeg opplevd alt fra trusler til stemplinger som «islamist» og beskjed om å «reise hjem igjen». Slike reaksjoner er ubehagelige, men nå er jeg såpass erfaren at jeg ikke lar dette virke begrensende for meg. Jeg kjenner imidlertid folk som demper seg for å unngå trusler og hets. Selv om ytringsfriheten står sterkt i Norge kan en intolerant ytringskultur skremme vekk viktige stemmer fra samfunnsdebatten og dermed gjøre ytringsrommet mindre for enkelte grupper i samfunnet.

Natasja Askelund
Billedkunstner og gjestekommentator i Stavanger Aftenblad

Debattklimaet i kulturlivet har nok aldri gitt rom for den store uenigheten, men med dagens kanselleringskultur finnes nå strenge rammer for hva en kan ytre seg om. Jeg som alltid har oppfattet meg selv som å stå langt ute på venstresiden politisk, og vært spesielt opptatt av klasse, kvinnesak, og innvandring-og integreringsspørsmål, blir plutselig kalt både rasist og homofob. Den stormen jeg opplevde etter å ha skrevet en kronikk om ytringsfrihet i Stavanger Aftenblad juli 2021, var jeg totalt uforberedt på. Det er sjokkerende og vanskelig å ta inn over seg at viktige demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, pressefrihet og demonstrasjonsfrihet blir sett på som verdier man kjemper mot av folk man før kjempet felles sak med.

I stedet for å snakke om «oss» handler det nå om «meg». Det handler om «mine» følelser, og «min» opplevelse. Denne individfokuseringen skaper en enorm polarisering. Vi opplever å definere oss i grupper der man er «for» eller «mot», i en slik debattkultur finnes det kun rette eller gale svar, det er farlig for demokratiet, for kunsten, og for den enkeltes frihet.

Kjell Lars Berge
Professor i retorikk og språklig kommunikasjon

Hvis man ser på Norge som debatt-land eller som ytringsfrihet-land på 50- og 60- og 70-tallet, så var det betydelig mer konformt enn det det er i dag. Vi hadde partipresse for eksempel, det er jo helt utenkelig i dag. Partiene styrte debattene ut ifra sine politiske preferanser. Og jeg husker godt hvor pinlig det var da Monty Pythons Life of Brian ble forbudt i Norge fordi den gjorde narr av kristendommen. Fy fader, så konformt og kjedelig det var.

Heldigvis var det noen journalister i NRK som skjønte at hvis demokratiet skulle overleve også i Norge, så måtte man faktisk konfrontere politikerne sånn at de ikke bare kunne snakke enetale ut til folket. Det ble skapt nye debattformer på 60 tallet, og TV- og radiomonopolet ble oppløst på 80-tallet. Og så var det jo Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr. på 60-tallet – den parodien der, den åpna. De gutta dreit jo ut det møkkekjedelige Norge, det var jo bare utrolig bra at de røska opp i en sånn utrolig konform kultur. I dag er samfunnet mye åpnere og mye friere og bedre på den måten. Så det er blitt et bedre samfunn sånn ytringskulturelt enn hva det var i min oppvekst – det kan jeg med hånda på hjerte si.

Selma Moren
Journalist og debattansvarlig i Dagsavisen

Da jeg ble med i samfunnsdebatten som 17-åring, ble jeg fort vant til hersketeknikker. Hvis jeg brant for noe, var jeg politisk korrekt. Hvis jeg satte noe på spissen, var jeg unyansert. Sa jeg fra om den retorikken, ja, da var jeg i alle fall en manne-hatende-venstreradikal bitch. Det er mine merkelapper. Alle som deltar aktivt i samfunnsdebatten, har nok noen sånne. Enten det er «50 år gammel hvit mann» eller «sinna-feminist». Det er bare det: Jeg er så himla privilegert. Og jeg vil bruke de privilegiene til å snakke for grupper som ikke har dem. Da kaller folk meg «woke», fordi de er redde for ting de ikke har innsikt i. For om det ikke er et problem for dem, kan det ikke kan være et problem overhodet. Ja, vi har et problem med ytrings-kulturen. Men jeg er ikke mest bekymret for de som oftest flagger om det som et problem. For jeg tror ikke at empati, innsikt og følsomhet overfor andre er farlig – men en menneskelig styrke vi skal etterstrebe. Hvis det gjør meg «woke», ja, så bærer jeg den merkelappen med stolthet.

Ettertraktede. Ansiktsløse. Med supersæd. Mystiske sæddonorer blir biologiske fedre til stadig flere norske barn. Men hvem er de?

Tekst og foto: Line Tiller

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 5, høst 2020

Å få barn, å lage barn, å ønske barn. Oftest står kvinnen – og eggcellene hennes – i fokus når temaet dukker opp. Og det skulle jo bare mangle. Men slik folk må være to for å spille tennis, vil ingen baby gurgle i armene dine uten at menneskekroppens aller minste celle får hilse på menneskekroppens største.

Likevel blir den knøttlille sædcellen innimellom kun nevnt i bisetninger. Noe man bare fikser. Som kanel på cappuccinoen. Og skulle det være nødvendig å få hjelp av en sæddonor, nevnes han kanskje ikke i det hele tatt. Mange kjenner noen som er ufrivillig barnløse i dag, og stadig flere norske ektemenn og kjærester har problemer med sædkvaliteten. For tiden står det faktisk verre til med norske menns sædproduksjon enn hos noen av deres europeiske brødre. Mer om det senere. For samtidig har Norge enorm manko på sæddonorer. For babyer skal vi jo ha, og køene på offentlige fertilitetsklinikker tetter seg til. Ønsket og behovet for frivillige norske sæddonorer er minst det firedobbelte av hva Norge har på lager. Og nå i sommer ble etterspørselen plutselig enda mer prekær.

Fra og med 1. juli i år trådte nemlig en ny bioteknologilov i kraft og ga single norske kvinner rett til å bli gravide med fremmed sæd på statens regning, om de skulle ønske. Men per dags dato sirkulerer donorsæd fra kun 50 menn i Norge. Slik ble det brått behov for mer magisk melk. Kun private fruktbarhetsklinikker henter inn sæd fra utlandet. Og de to offisielle sædbankene – på Rikshospitalet i Oslo og St. Olavs i Trondheim – får sjelden besøk av nordmenn som vil gi bort en sprut. Årlig kommer bare mellom 10 og 15 nye menn. Bokstavelig talt.

Alle disse frivillige får heller ikke donere selv om de gjerne vil. Bare halvparten får grønt lys til å overrekke livets gave, de andre må gå slukøret hjem med stryk i donor-fag. Enten fordi kvaliteten på sæden deres er for dårlig, eller fordi motivasjonen lyder hul. Sædbankene godtar kun friske norske menn med kvalitetssikret super-sæd. De som blir godkjent, får 350 kroner per donasjon. Mange mener nok at de burde fått en medalje. De er tross alt noen, ikke bare noe. Disse mannfolka har både nykker, drømmer og særheter. De er godhjerta menn som mellom hårete lår bærer på to varme hudposer med flytende gull – et biologisk stoff som stadig blir mer etterspurt – men hvem er de egentlig?

– De er uselviske og gjennomsnittlige, sier Peter Fedorcsak.

Han er en av svært få som får titte inn i ansiktene til de ansiktsløse, som leder av reproduksjonsmedisinsk avdeling på Rikshospitalet i Oslo.

– Donorene har gjennomsnittlig høyde og vekt, sier han videre.

Akkurat, ja.

Fertilitetslegen bobler ikke over av fargerike beskrivelser. Og to be fair, enkelte kvinner som skal innlemme spermen til en fremmed mann i livmoren sin, ønsker å vite så lite som overhodet mulig om halve opphavet til barnet sitt. På den andre siden ivrer noen av sæd-shopperne hos private klinikker i Danmark eller USA for eksempel, etter å høre stemmeleiet hans, lese skriften hans og vite hvilke TV-serier han liker.

I det offentlige Norge får man ikke velge egen donor. Man får til nød være med å sile ut høyde og farger på øynene. Ellers er det opp til legen å bestemme hvilken match som på medisinsk grunnlag passer paret eller kvinnen best. Det legges mer vekt på om donoren er helsemessig oppegående og at han har mange og raske svømmere. Men selv om alle norske sæddonorer siden 2005 må være villig til å bli kontaktet når barnet vokser opp (om barnet selv vil) og dermed på papiret er ikke-anonyme – er donorene likevel usynlige. De går stille inn dørene. Og de går stille ut igjen.

Kan du fortelle litt mer om donorene våre, Fedorcsak?

– De har gjennomsnittlig utdannelse og yrke. Halvparten av norske sæddonorer er single, den andre halvparten er familiemenn. De er helt normale folk, sier legen.

Det lar vente på seg, det krystallklare bildet av det genetiske opphavet til de rundt 150 årlige norske donor-babyene.

Hvilke yrker har de, da?

– Denne uken hadde vi en sivilingeniør, en lærling i byggfag og en økonom som kom innom for å donere.

Fortsatt en grå masse! Hvem er den norske sæddonoren?

Jo, én av dem heter Erik. Han er 41 år, trebarnsfar, jobber i Forsvaret som offiser – og er en gentleman. Han er blodgiver. Og han elsker lasagne.

Erik Holthe Eriksen har dype smilehull, og et bedagelig lynne. Med sitt askeblonde hår og milde, knallblå øyne sitter han og drikker svart kaffe på en brygge i Bodøs sommersol.

Ser du på deg selv som en gjennomsnittlig norsk mann, Erik?

– Alle vil jo være normale og fornuftige mennesker. Men ingen vil vel være en grå mus? Men tja, på mange måter er jeg vel gjennomsnittlig? Familiemann som jobber i staten liksom, ler han.

Hva er yrket ditt?

– Ingeniør og offiser.

Du har tre egne barn?

– Ja, på snart ett, fire og ti år.

Favorittfarge?

– Blå.

Favorittmiddag?

– Lasagne.

Kanskje Peter Fedorcsak hadde rett. Erik forteller at han liker kajakkturer, spiller trommer og prøver å bli flink på gitar. Han jobber med innovasjon og teknologi i forsvaret. Reiser en del, og tenker på engelsk etter å ha tatt en master i USA.

Hvilken sang synger du helst på karaoke?

– Jeg synger mest alene, jeg. Tør ikke karaoke, ler han.

Men Erik Holthe Eriksen har turt å gjøre ting de fleste norske menn aldri engang har nærmet seg. En av dem er å få utløsning i en liten plastkopp inne på et sterilt rom med sexy bilder rullende over en tv-skjerm. Hvorpå potente celler er blitt overlevert en lab-tekniker og senere kan vokse til en baby inne i en kvinnemage som Erik aldri har berørt. Kanskje har magen føflekker. Ring i navlen? Kanskje er den solbrent? Under huden vokser Eriks avkom. Selv om det aldri blir Eriks barn.

– Å bli donor er som å hoppe i fallskjerm, det er litt ekstremsport!

En mannlig donor kan ifølge norsk lov bli genetisk opphav til et ubegrenset antall barn innenfor seks norske familier (som nå også inkluderer aleneforsørgere). Den gjennomsnittlige sædgiveren i Norge donerer ti ganger i livet, noe som resulterer i rundt 30 graviditetsforsøk. Det vil si at en enkelt manns donorsæd kan bli «utsolgt». Selv om det ikke fins en best-før-dato på fryst sæd, ønsker offentlige instanser å bytte ut gen-bassenget hvert andre år for å unngå intetanende innavl i vårt lille land. Lege Peter Fedorcsak på Rikshospitalet ønsker å møte minst 80 nye mulige donorer hvert år, ikke bare litt mer enn 10.

– Vi vil se et økt behov for norske sæddonorer, det er helt klart. Derfor må åpningstider, tilgjengelighet, oppfølging og hurtighet forbedres. Vi må få de interesserte mennene til å faktisk donere. Det er nemlig ikke så lett, og ingen vet helt hvordan vi skal rekruttere flere. Det er ikke så enkelt som å annonsere over en helside i VG, sier Fedorcsak.

Men det fins jo lite reklame rundt dette?

– Og det er flere grunner til det. Slike kampanjer er kostbare. Og det er ikke sikkert det er riktig verktøy. Det er fristende å reklamere på kino og slikt, men sædgivere flest er reflekterte personer som gjør seg lange og mange tanker før avgjørelsen modnes, sier Fedorcsak.
Et nytt norsk lovforslag går ut på å endre den nedre aldersgrensen for sæddonorer fra 25 år til 18 år.

Det kan jo bety flere frivillige?

– Jo, men det er ikke alle som får bli donorer selv om de gjerne vil. Hvis det kommer en fyr fredag ettermiddag og sier han trenger 300 kroner for å kjøpe øl til helga og gjerne vil donere i bytte, så er ikke dette innstillingen og motivasjonen vi som klinikk er ute etter. Da må vi avvise ham. Man behøver en viss innsikt før man tar en avgjørelse som skal følge en resten av livet. Så anbefalt aldersgruppe ligger fortsatt mellom 25 og 45 år, sier Fedorcsak.

Det tar over to måneder å produsere en sædcelle. I periodene før Erik Holthe Eriksen i Bodø har donert, har han sørget for å ikke gå med mobilen i bukselomma. Han har spist ekstra sunt og drukket litt mindre alkohol og kaffe for å gi ifra seg optimale prøver. Bare sånn i tilfelle.

– Når man først gjør dette, bør man jo strekke seg så langt man kan for å levere godt, sier Erik.

Du er en snill fyr?

Han smiler.

– Jeg ble faktisk kåret til skolens snilleste på videregående.

Har du reddet livet til noen?

– Ja, det har jeg.

For rundt ti år siden, mens han løp Oslo Maraton, så Erik en middelaldrende mann falle om på asfalten. Erik forteller at han gjorde hjerte-lunge-redning på mannen før ambulansepersonell ankom. Deretter fullførte Erik løpet. 20 minutter bak skjema. Erik gir også til veldedighet. Facebooksiden hans er fylt med støtte til Røde Kors, Unicef, Framtiden i våre hender.

– Jeg er ikke en type som bare står og ser på, sier Erik.

Var det litt slik med sæddonasjon også?

– Tja. Når avgjørelsen først er tatt, blir det til at du donerer, blir ferdig med det og lever ditt liv.

Men det var ingen enkel beslutning. Erik ble tilfeldigvis klar over samfunnets donor-behov da han for et par år siden fikk vite at et vennepar sto på venteliste. Det eneste forholdet han hadde hatt til sæddonorer, var fra amerikanske komedier. Men da barnløshet dukket opp i hans krets, kjente han et sterkt behov for å bidra.

– Noen må jo gjøre det. Jeg sier det litt på spøk, men det er litt sant òg. Man innser når man får egne barn hvor magisk og flott det er. Om jeg kan hjelpe andre med å oppfylle den drømmen, så er jo det bare fint, sier Erik.

Han tenkte gjennom valget i månedsvis. Han ble sjekket og forhåndsgodkjent, men var likevel i tvil.

– Da jeg etterhvert landet på et ja, kjentes det veldig riktig. Jeg vil også bidra til mindre tabu rundt sæddonorer. Jo flere vi er, jo bedre. Slik blir det lettere å finne en passende match for paret eller kvinnene også.

Hvordan opplevde du egentlig å donere?

– Innimellom var det litt komisk. Jeg så meg selv ovenfra og tenkte: Hva er det du driver med nå? He-he! Men etter hvert blir donasjon en rutine, sier han.

Du har jo i praksis donert en celle, men den kan forvandles til et menneske. Hva føler du selv du egentlig har gitt fra deg?

– En celle, absolutt! Men om jeg tenker litt stort på det, så er jo alle mennesker i familie med hverandre. Vi er jo alle celler på et vis.

Cellen kan en ettermiddag i rundt 2038 stå med dype smilehull og et forventningsfullt blikk i dørkarmen hans. Erik synes det er gøy å tenke på.

Håper du noen banker på?

– Åh ja! Eller, altså, håper …

Blikket ditt mykner når du snakker om det?

– Alle liker vel spenning i livet? Men jeg er forberedt på å møte donorbarn i framtiden, ja.

Har du fantasert om hvordan forholdet til de eventuelle voksne barna vil bli?

– Jeg har en datter på ti, en sønn på fire og en nyfødt sønn. De er livet mitt. Så jeg har ikke planlagt å kjøpe julegaver til eventuelle donorbarn. Men om det blir med den ene kaffen eller brusen når vi kanskje sees, det får være opp til dem.

Hva om de vil på teltturer og «adoptere» deg som pappaen de kanskje aldri fikk oppleve?

– Vel, jeg har et stort hjerte, smiler Erik.

Han har tenkt nøye gjennom alle scenarier.

Så du er åpen for telttur?

– I utgangspunktet, ja. Men dette er vanskelig. Det kan kanskje bli rart å blande inn egen familie i en helt annen familie. Det som uansett er helt klart, er at donorbarna hører til noen andre, ikke meg. Et donorbarn blir en fremmed for meg – og jeg for dem. Så i utgangspunktet vil et møte bestå av å si hei. Og så ta det derfra. Men dette er jo vanskelig å spå om. Derfor er det fint at reglene og rammene er forutsigbare. At vi som donorer ikke har noen forpliktelser. Bortsett fra å være åpen for kontakt.

Blir du skuffet om ingen kommer?

– Ja … men det ville jo vært bra på et vis også, sier Erik.

Fordi?

– Da har vel barna det fint og trygt der de er.

Det fins en sædbank i Shanghai som avviser 90 prosent av menn som kommer innom, ivrig etter å donere. De ansatte finner altså mesteparten av sæden ubrukelig. Det samme sjokkerende høye antallet avvisninger gjelder også på verdens største sædbank, Cryos i Danmark, samt de fleste fruktbarhetsklinikker i Spania, hvor donasjon av både egg og spermier har vært vanlig og tilgjengelig i mange år. God sæd er blitt mangelvare, og kan gå for 40.000 kroner på svartebørs i Asia. Det skriver Niels Christian Geelmuyden i sin bok Spermageddon (2019).

– Fertilitetsbransjen er utvilsomt en vekstbransje av de sjeldne. I nesten halvparten av verdens land er fertilitetsraten nå så lav at befolkningen vil dø ut hvis det fortsetter på samme måte, sier forfatter og journalist Geelmuyden.

I boken refererer han til en haug undersøkelser og internasjonal forskning som tar sikte på å forklare de faktiske årsakene til det som i verste fall kan ende med at menn i den vestlige verden blir infertile.

De siste par årene har det blitt skrevet mye om menns synkende sædkvalitet, altså spermienes antall og konsentrasjon, form, inntrengningsevne og svømmedyktighet. Funnene har vist en kraftig forverring. 185 studier gjennomført mellom 1973 og 2011 viser at spermie-konsentrasjonen er mer enn halvert hos vestlige menn i løpet av de siste 40 årene. Og i Europa står det aller dårligst til med nordmenn. Hver femte unge nordmann har mindre enn 20 millioner sædceller per milliliter. Dette er bare hakket over det nedjusterte minstekravet for normal sædkvalitet satt av WHO. Infertilitet forekommer oftest hos de som produserer under 70 millioner.

– Det er ingen myte at trange underbukser, lange sykkelturer, sofasitting, tv-titting, bilturer med oppvarmet sete og laptop i fanget er uheldig for sædkvaliteten, sier Geelmylden.

Men selv om sauna og mobilstråling heller ikke gir topp stemning for sæden, bunner de virkelige farene i hormonforstyrrende kjemikalier i lufta, maten og vannet rundt oss, samt stress, røyking og antidepressiva. Geelmuyden påpeker i boken at enkelte av studiene han henviser til, gir motstridende resultater. Det er generelt vanskelig å være skråsikker på hvorfor sæden har blitt så … sad.

Hva tenker du er hovedårsaken?

– Jeg tror mat og drikke er hovedproblemet. Svært mange miljøgifter, tungmetaller, sprøytemiddelrester, plaststoffer, tilsetningsmidler, medisinrester, sukker og søtstoffer ankommer kroppene våre gjennom mat og drikke, sier forfatteren.

I 2014 påviste Norsk institutt for luftforskning at nordmenn har et høyere antall miljøgifter og fremmedstoffer i blodet enn noe annet folkeslag – mellom 200 og 400 forskjellige stoffer. Nordmenn, med noe av det klareste og kaldeste springvannet i verden, får likevel i oss giftstoffer fra allværsjakker, oppdrettslaks, solkrem, deodoranter, aluminiumsfolie, sengetøy, drikkeflasker og maling rundt oss hele tiden.

– Nordmenn pusser opp og maler langt oftere enn mange andre. Vi har lenge spist mer laks og pølser enn andre folkeslag. Men hovedårsaken er sikkert mer sammensatt, sier Geelmuyden.

Enkelte av stoffene i nylig nevnte substantiver er hormonforstyrrende og feminiserende – de kan føre til at guttebabyer produserer mindre testosteron, noe som i ytterste konsekvens kan føre til infertilitet. Testiklene faller ikke ned i pungen, penis blir misdannet og spermiene svømmer i sirkel, skriver Geelmuyden.

– Man ser nå at hannfisker i britiske elver utvikler egg. Hos enkelte pattedyr registrerer man at penis nesten forsvinner. En ny dansk studie viser at seks av ti danske guttebabyer utvikler bryster. Noen med melkekjertler. Det ser altså ut til å skje en «feminisering» av både mennesker og dyr for tiden, sier Geelmuyden.

Så at krabben ved hyttefjæra har blitt borte noen steder, kan rett og slett skyldes at de ikke fødes?

– Ja, vi legger jo merke til mindre liv i elver og fjorder, men folk flest skylder helst på overfiske, sel eller tyske bobilturister. At de samme skadene på forplantningsevnen hos mennesker også fins hos fugler, insekter, pattedyr og fisker, var det som sjokkerte meg aller mest under arbeidet med denne boken.

Han er dog ikke like overbevist, avdelingsleder Peter Fedorcsak på Rikshospitalet, om at menneskehetens undergang kan være 13 år fram i tid, slik Geelmuyden spår om ingenting gjøres med den nåværende situasjonen. Fedorcsak undres over om vi i det hele tatt kan snakke om kvalitet når det gjelder spermier.

– Formuleringen sædkvaliteten har gått ned er nytteløs, sier lege Fedorcsak.

– For selv om flere av studiene viser en nedgang i konsentrasjonen av menns sædceller, altså antall spermier per milliliter, så sier ikke dette nødvendigvis noe om befruktningsevnen. Og det er den som gjelder, sier Fedorcsak.

– Dessuten går menns sædproduksjonen i bølger, så slike undersøkelser sier lite om en persons faktiske fruktbarhet. Folk i den vestlige verden stumper også røyken, og vi spiser sunnere enn før. Det må vel bedre fruktbarheten, spør han.

Hva kan norske menn gjøre, Geelmuyden?

– Det hjelper å ikke alltid bruke solkrem, å få i seg nok D-vitamin. C-vitaminer også. Trene, spise økologisk, ha mer sex. Enkelte ting fungerer for å bedre sædproduksjonen.

Som barn var Geir Ivar Elgjo fra Oslo sosial og flink på skolen. Han danset ballett, ble lett forkjølet og likte å reparere ting. Begge foreldrene var leger. Høsten 1985 studerte Geir Ivar selv i hovedstaden for å bli lege. Da forelesningen i fødselslære var over, ble alle mannlige studenter i auditoriet bedt om å bli sittende. Et par måneder tidligere hadde medisinstudentene fått spørsmål om å prøve ut en ny tablett for sjøsyke. Noen hadde sagt ja. Denne gangen var ønsket fra de besøkende i hjørnet noen hakk mer seriøst. Kunne de tenke seg å donere sæd anonymt, til par i Norge som slet med å få barn?

Det tok unge Geir Ivar mindre enn to uker å svare ja.

– Jeg tror mellom tre og fem studievenner gjorde det samme. Jeg vet ikke den dag i dag hvilke studiekamerater som også ble donorer. Alt var veldig diskré, vi snek oss ned i dunkle kjellerrom på Rikshospitalet som ikke var brukt på 30 år, minnes Geir Ivar som i dag er 59 år og jobber som anestesilege, innimellom på redningshelikopter.

Det å kunne hjelpe noen var hovedgrunnen til at han ville donere. Det var meningsfylt. Det kostet ham ikke noe å gjøre det. Det var et enkelt spørsmål, syntes han. Likevel er han enig i at det fins mange vakre og rørende ting man kan gjøre for andre folk som er litt mindre ekstremt enn å skulle «gi bort et halvt menneske».

– Jo da, men dette er ofte vanskelig å forklare. Du kan si det slik at jeg hadde en inkluderende, kristen farmor som lærte meg at den som har to skjorter, skal gi bort den ene til den som ingen har. Det er ofte litt slik jeg tenker, sier Geir Ivar.

En kjapp donasjon betydde vanvittig mye for andre mennesker. Da Geir Ivar virkelig skjønte det, betydde det noe for ham også. Så det altruistiske var hans hovedmotivasjon. Om kompensasjonen hadde bestått av null kroner, ville han fortsatt donert, men kanskje ikke så ofte som en gang i måneden gjennom to hele år.

– Det var innimellom litt brysomt å plutselig skulle komme seg til Rikshospitalet tidlig om morgenen for å levere ferske prøver som skulle brukes innen få timer. Så økonomien var jo en bitte liten prosent av motivasjonen. En enda mindre prosent var det å faktisk ha avkom på jorden, sier Geir Ivar som har fått beskjed om at han kan være biologisk far til ti norske barn. Og Geir Ivar vil gjerne la seg finne, om noen av dem skulle lete.

Da han donerte på 1980-tallet, var norske anonymitetsregler det motsatte av i dag. Da måtte donorer være anonyme. For et par år siden stilte Geir Ivar opp i et TV2-innslag – han ønsket å gi seg til kjenne. Men ingen donorbarn har kontaktet ham. For alle tilfellers skyld har Geir Ivar spyttet i tre DNA-testkits, og sendt dem til forskjellige utenlandske analyseselskap, i tilfelle donorbarnet gjør det samme.

– Det kribler litt ekstra når jeg får de mailene som starter med Du har nye slektninger, sier Geir Ivar og tar et tygg av en kanelbolle på et kafébord ved Lilleaker på vestsiden av hovedstaden, der han vokste opp. Han har syklet til intervjuet. Med gul hjelm. Kanskje lyttet han til spillelisten sin på Spotify, den han har kalt Gi Jernet.

– Jeg får jo beskjed om mange nye firmenninger, men de bryr jeg meg ikke så mye om. Det hadde vært mest spennende med: Slektskapet er din sønn, eller datter, sier han og smiler.

Om biologiske barn ønsker å feire jul med deg, vil du kjøpe gaver og invitere til julemiddag?

– Jeg liker å tenke slik. Men man er jo ikke garantert at barna har det så bra som jeg håper de har det. De kan være i økonomisk trøbbel eller ha helsemessige vanskeligheter, uten at det vil stoppe meg fra å møte dem. I fantasien vil jeg uansett åpne døren på vidt gap!

Innen 1. januar neste år vil en ny norsk lov tre i kraft, som gir framtidige barn av donorer rett til å vite hvem som er deres biologiske far (eller mor) når de blir 15 år. Tidligere var aldersgrensen 18 år. De donorbarna som blir født før loven trer i kraft, må fortsatt vente til de er 18 år med å bli overrakt et navn. Samtidig skal blivende foreldre bli pålagt ved lov å informere barnet om at det har kommet til verden ved hjelp av donor.

– Jeg synes det er fint. Det er ikke bra å holde slike ting hemmelig. Helst bør man fortelle sannheten så tidlig som overhodet mulig, så det ikke blir en bombe i tenårene, sier Geir Ivar Elgjo.

– Og hvis vi som donorer ikke sier fra om hvem vi er, så kan bare fantasien sette grenser for den eller de dette gjelder på mottakersiden. De vil gruble seg fram til hvem vi er, og de tankene kan gå langt, sier han.

I 2003 spredte en nyhet seg om at en psykotisk mann hadde tatt livet av sine egne to jentebabyer. Ryktene ville også ha det til at han jevnlig skulle ha levert sæd i en sædbank i et annet europeisk land. Den aktuelle klinikken benektet dette, men uvissheten satte så klart en støkk i folk, også i Norge. Men om din genetiske far mot alle odds skulle være en barnemorder, vil det ikke si at du også blir et monster. Det kan likevel være ekkelt å tenke på.

– Sæddonasjon i Norge er en behandling som skal være helt trygg, sier Peter Fedorcsak.

– Men innimellom møter vi noen som ikke er egnet. Noen har fysiske sykdommer, andre har psykiske lidelser. Men undersøkelsene skal være gode nok til å utelukke dem dette gjelder. Likevel finnes ikke noe absolutt, sier han.

Norske sæddonorer må foruten en fryse/tine-test av spermiene, ta blodprøver for HIV og hepatitt B. Men hva med deres mentale helse? Prater de lenge og vel med en psykolog, slik donorer må gjøre i mange andre land?

– Nei, de snakker med en spesialsykepleier og en lege, sier Fedorcsak.

Så ingen kyndige sjekker dem mentalt?

– Det finnes ingen opplagte måter å teste den mentale helsen vår på. Altså, vi kunne brukt psykologiske diagnosekriterier og lignende verktøy, men det er ikke et krav. Og ville ikke vært nyttig. Men sædgivere skal være friske. Både fysisk og psykisk, sier legen og puster tungt ut.

Hva tenker du som fagperson, burde norske donorer sjekkes grundigere mentalt?

Han venter litt med på svare.

– Svaret er sikkert ja. Stortinget har jo bestemt at eggdonorene skal bli sjekket av psykolog, så det er rimelig at det også blir slik for sæddonorer. Men det finnes ikke et magisk psykologisk verktøy som sier at folk er mentalt friske. Man kan alltids gjøre ting bedre, men at man ikke snakker med en psykolog før donasjon, betyr ikke at assistert befruktning med sæddonor ikke er en trygg behandling her til lands, sier han.

Ok … fordi?

– Ja, fordi? Altså, vi ville oppdaget det, tror jeg, hadde donoren vært uegnet. Alle blir spurt om de har en historie med psykolog eller psykiater. Vi kan gå inn i både historikken og journalene. Vi oppdaget blant annet en som gikk på antipsykotika på grunn av schizofreni. Disse får ikke donere – og dette forstår de, sier han.

Hva stiller legen spørsmål om?

– Sykdomshistorien deres, medisiner de tar, om de røyker, om de har snakket med noen om temaet, og deres motiv for å donere. Vi ser på familiehistorie og reproduksjonshistorie og hvilke tanker de gjør seg angående de familiene de donerer til, samt hvordan de ønsker å forholde seg til barna i framtiden.

Han har klipset på seg den signalgule hjelmen allerede, sæddonor Geir Ivar Elgjo, mens han leier sykkelen sin til et trafikkert lyskryss. Han myser mot skarp ettermiddagssol.

– Du vet, sier han og skakker på hodet.

– Den tiden hvor en familiekonstellasjon består av mor, far og biologiske barn, er over. I en vanlig skoleklasse i dag er det jo noen adopterte, noen donerte og snart egg-donerte også. Så jeg tror ikke dette vil være like stigmatiserende nå som for 30–40 år siden.

Han stopper for rødt lys.

Hvorfor tror du så få nordmenn donerer sæd?

– Altfor få vet at de trengs. Og de få annonsene som finnes, er dårlig formulert. Tekstene formidler ikke hvor stort behovet er, hvor stor gleden kan bli på mottakersiden og hvor ufarlig donasjon er!

Ufarlig?

– Ja, det finnes en redsel og en myte om at dørene til oss sæddonorer vil bli nedrent om noen år, men slik er det ikke. Menneskemøter kan uansett alltid være problematiske, men skulle det være så mye mer problematisk å bli kjent med noen man har vært med på å lage? Jeg tror det finnes mange potensielt villige donorer i Norge som aldri forstår hvor stort behov det er for dem, sier Geir Ivar.

Noe du vil si til dem?

– Ja, tenk at det skal meget lite til for å hjelpe noen, og at det ikke er så farlig å bli funnet.

Det vet du jo ikke, da?

Anestesilegen smiler bredt mens han klemmer inn håndbremsen på sykkelen. Så svinger han seg på setet – og slipper opp bremsen.

– Jo. For det kan man faktisk bare bestemme seg for, sier Geir Ivar Elgjo, før han sykler av gårde. På grønn mann.

Når menn blir sinte, øker makten deres. Når kvinner blir sinte, mister de den.

Tekst: Cathrine Elnan
Illustrasjoner: Christina Disington

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 4, vår 2020

Kvinner kan rett og slett ikke besitte visse følelser på samme måte som menn. Eller, de kan hvert fall ikke vise dem uten at det blir oppfattet på en helt annen måte. En studie fra Georgetown University viser for eksempel at én av åtte amerikanere mener at kvinners følelser gjør dem mindre egnet som politikere enn menn. En annen studie viser at en kvinnelig advokat som utviser sinne, kan vende en jury imot seg, mens en mannlig advokat som gjør det samme, kan vinne autoritet og troverdighet.

Hvorfor blir emosjonelle kvinner ofte sett på som inkompetente og irrasjonelle? Mari Haugaa Engh, førsteamanuensis ved Senter for kjønnsforskning på Institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU, mener tankegangen er dypt rotfestet i vestlig filosofi- og vitenskapstradisjon.

– Mye av grunnen til at kvinner blir møtt på en annen måte når de viser følelser, for eksempel sinne, bunner i en idé som vi har i vestlig tradisjon og vitenskap om at det er best å være rasjonell, objektiv og distansert. Og det blir sett på som noe menn kan og er, fordi de historisk har vært forbundet med vitenskap og filosofi, mens kvinner har vært ansett som emosjonelle, og ikke blitt sett på som i stand til å være løsrevet fra følelsene og kroppen sin.

Men kvinner har jo styrt, stemt og påvirket i noen år nå, har det ikke hatt noen effekt?

– Det er en tung filosofisk og vitenskapelig arv, hvor hovedtanken er at kvinner ikke er like kapable til rasjonell tenkning og ledelse som menn. Det er stereotypier med en lang historie. Og ofte er det disse stereotypiene som ligger til grunn i dag, uten at de nødvendigvis er eksplisitt uttalt. Jeg tror nok kvinner fremdeles blir sett på som mindre objektivt pålitelige, mindre behersket og mer emosjonelle.

Bøtelagt for sinne

“Fordi jeg er kvinne, så skal du ta dette fra meg?” sier Serena Williams til dommeren under finalen av US Open i 2018. Hun er tydelig frustrert, og nesten på gråten.

I løpet av kampen har hun allerede slengt racketen i bakken og blitt trukket ett poeng fordi dommeren mener hun har fått hjelp av treneren. Når Williams senere kaller dommeren en “tyv”, blir hun trukket enda en gang og får i tillegg en bot på 17.000 dollar. Tennisspilleren, som til slutt tapte finalen, mente dømmingen var et tydelig eksempel på sexisme. Noe hun ikke bare ga uttrykk for under kampen, men også i etterkant. Hun mente tilsvarende aldri hadde skjedd hvis hun var mann, noe flere mannlige toppspillere støttet henne i.

For, Mari Haugaa Engh, som har forsket på rase, kjønn og seksualitet innen idrett, var det interessant å se hvor sterke reaksjoner Williams fikk.

– Sinnet hennes var en reaksjon på rasistisk og sexistisk behandling, som hun viste på en spesiell arena – en tennisarena som er kjent for å være mannsdominert og blendahvit. Det hun gjorde, var å kritisere et rasistisk, sexistisk system som hun selv har hatt lang erfaring med. Men ved å gi henne den rasistiske merkelappen «angry black woman» ble kritikken avfeid; når man tegner et bilde av Serena Williams som kun «en sint, svart kvinne», trenger man heller ikke ta det hun sier, alvorlig.

Hvorfor blir ikke sinte, mannlige tennisspillere møtt med de samme sanksjonene?

– Fordi sinne og aggresjon hos menn oftere blir lest som et uttrykk for at noe virkelig er galt eller urettferdig, og at det virkelig er en grunn til å vise den typen emosjoner.

Emosjoner trumfer klimakritikk

Da lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg argumenterte i NRK-programmet Debatten for strengere smittevernstiltak i forbindelse med utbruddet av koronaviruset, var det flere kritikere som gjorde et poeng av at hun var tydelig opprørt.
At følelsene bak kvinners ord tillegges vekt, så vi kanskje enda tydeligere da Greta Thunberg, med tårer i øynene, illsint blikk og hevet stemme, hudflettet verdens ledere under FNs klimakonferanse i fjor høst. Da ble det rettet vel så mye oppmerksomhet mot hennes mentale tilstand som mot klimakritikken hun kom med.

– “Det ble for emosjonelt”, så vi jo at mange sa. Og det ble tolket som at det ikke var noen logikk, kunnskap eller objektivitet i det hun sa. Igjen blir følelser avfeid og sett på som kunnskapsløshet.

Men menn viser jo til tider også følelser i offentligheten. Vi så Brett Kavanaugh være sint, emosjonell, gråte og være i oppløsning da han forsvarte seg mot overgrepsanklager under en høring i Senatet i fjor høst. Senere ble han valgt til høyesterettsdommer.

– Det er et eksempel på at menn, selv om de viser følelser, ofte likevel blir tatt alvorlig, de blir likevel sett på som relativt objektive. Det ble ikke stilt spørsmål ved om han kunne gjøre jobben sin, selv om han var emosjonell under høringen. Det henger fast i den historiske ideen om at menn generelt er rasjonelle.

Tror du vi må vente på at tiden og historien skal jobbe for oss, eller er det slik at hver gang noen utfordrer disse innarbeidede tankemønstrene, så frigjør vi oss litt fra dem?

– Nei, jeg synes ikke vi skal vente. Vi trenger flere modige og sinte kvinner som snakker høyt og tydelig i offentligheten! Heldigvis er det en voksende aksept for følelser som forskningsfelt og som kilde til kunnskap, mye takket være feministisk teori og forskning. Man blir mer oppmerksom på ulike mekanismer som finnes, og det er større forståelse for at alle – uansett mann eller kvinne – snakker fra et visst ståsted som er basert på personlige opplevelser.

En leder som har kontakt med følelsene sine, er en moderne leder.

Tekst: Guro Thobru
Illustrasjoner: Ada Wikdahl

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020

Ledelse har tradisjonelt vært assosiert med det maskuline. Lederstillinger har da også stort sett vært forbeholdt menn i evig tid. Det å ta kjappe beslutninger, være risikovillig, beinhard i forhandlinger og mer opptatt av tall enn av følelser har vært en underforstått del av en leders jobb. Alt sammen er også egenskaper som hører til i den maskuline sfæren.

Men nå er det noen tiår siden de første kvinnene erobret sjefsstolene i norske bedrifter. Likevel er fortsatt bare litt over to av ti toppledere i de 200 største norske selskapene kvinner, ifølge en undersøkelse gjort av CORE – Senter for likestillingsforskning. Og det til tross for at flere store internasjonale undersøkelser viser at bedrifter som får kvinner inn i ledelsen, gjør det merkbart bedre enn bedrifter med kun menn på toppen. Så hva skal til for å lykkes som leder når du er kvinne?

Det å «jobbe som en mann» for å nå toppen, er i alle fall ikke veien å gå, mener Tiril Refsum, gründeren av kafékonseptet Oslo Raw.  Hun har prøvd ut den strategien, og det sendte henne inn på et mørkt rom i et år. Nå eksperimenterer hun i stedet med å omfavne sin femininitet i lederskapet. 

Feminin og maskulin kraft

Hun bruker ord som kraft, energi og balanse når hun snakker. Grunnmuren til Oslo Raw ble bygget med mye maskulin energi, forteller hun.

– Det var veldig mye hardt arbeid for å få alt på plass i begynnelsen. «Fremover, fiks det, kom igjen nå, dette går bra!» Å bare være i den energien er ikke bra i lengden. Det er der mange kvinner brenner seg ut, mener Refsum.

– Vi brenner og brenner, gir og gir og vi får ikke fylt på. Vi skal gi til verden rundt oss, til jobb, venner og familie, men vi tar ikke vare på oss selv.

Hun beskriver den feminine energien som sterk, men på en annen måte enn den maskuline; avslappet, lyttende, kreativ, følende, sanselig og intuitiv er ord hun bruker, og hun sier det merkes på kroppen når hun har fått for lite påfyll av dette.

– Jeg får fysiske symptomer når jeg ikke er i balanse. Jeg får kort og overfladisk pust hvis jeg mister kontakten med mine feminine sider. Vi kvinner, siden vi er kvinner, trenger å fylle opp på det feminine, mens menn ikke har det samme behovet. Naturlig nok, tenker jeg, siden vi er bygget forskjellig.

Færre båser, flere farger

Runar Heggen er CEO i Podium jobb- og karrieresenter, har en master i endringsledelse og er opptatt av mennesker og hvordan de har det på jobb. Han forstår hvorfor man bruker betegnelsene feminint og maskulint om egenskaper, men ønsker seg en fremtid med mindre behov for å putte i bås.

– Det maskuline er forbundet med det autoritære og handlingsorienterte, mindre med følelser. Det feminine med empati, følelser og sårbarhet, for eksempel. Men vi mennesker har alle nyanser i oss, sier han, og vil helst bruke alle fargene.

– Hvis jeg bare får lov til å bruke to farger, blir jeg fattig, for jeg har hele spekteret. Jeg vil kunne bruke alt.

Han mener selvmord blant unge menn som aldri deler hvordan de har det, og tilstanden i USA etter valget av en viss president i 2016, er eksempler på konsekvenser av for mye maskulinitet.

– For mye styring, regler og kontroll er ikke bra, men med for mye empati kommer man heller ingen vei. Det er bra å bli sett, men det må være en balanse mellom det myke og det harde, mellom handling, fakta og følelser, sier han.

Tiril Refsum er med på samme tanken:

– Jeg bruker den maskuline siden av meg til bygge struktur, å planlegge, beslutte, gjennomføre og sette mål i Oslo Raw. Men strukturen kan ikke eksistere uten det flytende, feminine og nærende. Og vice versa. Hvis det bare er flow og feminint, så blir folk veldig usikre og slitne fordi det ikke er noen rammer. Hvis det er sånn en dag, så henter jeg maskulin kraft innenfra, og rydder opp.

Hun merker at når hun bruker det maskuline, får det feminine faktisk mer plass.

– Det blir rom til å være kreativ uten å slite seg ut, utdyper hun.

– Hvis det er for hard struktur, så skjer det ingenting. Og hvis det er for lite struktur, så bare flyter det og ingen kommer noen vei. Ved å kjenne seg selv og de to kreftene, kan man få utrolig fremdrift.

Hun ser mange kvinner som ikke har det bra, og undres om det er fordi det feminine ikke får den plassen det fortjener.

– Det feminine trives ikke med den konstante dirringen av action. Jeg merker selv hvor fort jeg havner i det å bare gjøre, fanget i to do, i hodet, alltid der ute for å fikse. Det er nesten så jeg synes det er skummelt å sitte stille, sier hun.

Hun tror grunnen er behovet for kontroll.

– Vi tviholder på kontroll på så mange områder, prøver å fikse alt, løper rundt, strever i det ytre hele tiden, i stedet for å lene oss tilbake og se at man kan eie kontrollen på en helt annen måte når man hviler i seg selv og finner en ro på innsiden.

Etter at hun begynte å lytte mer innover og eksperimentere i balansen mellom det feminine og maskuline, har businessen vokst stort, og Refsum er lykkeligere enn noen gang.

La folk være seg selv

Når Sigrun Syverud, gründer av Fjong som legger til rette for at du kan føle deg vel i lånte klær – og spare både penger og miljø, får spørsmål om hva feminine verdier i lederskapet er for henne, er hun ikke sikker på om hun er så utpreget feminin, egentlig. Mer moderne.

– I gammeldags næringsliv og lederskap har det jo vært mest menn, begynner hun.

– Kvinner ledet også, men ikke i typiske næringslivsstillinger. Så jeg tenker at gamle lederverdier ofte forbindes med maskulinitet. Mer moderne verdier i næringslivet er feminine, men det trenger ikke å utelukke menn, sier hun på diplomatisk vis.

Syverud tror kvinner ofte er mer i kontakt med følelsene sine, og er bedre på å identifisere hvilke følelser de har, hva de kommer av, hvorfor de reagerer som de gjør, enn det som er naturlig for menn.

– Du ser det på barn. Jenter står i skolegården og snakker om ting, mens guttene har mindre verbale leker. Jenter trenes opp til å kjenne på følelser og snakke om følelser, og da blir de bedre på det emosjonelle. Etterhvert som flere kvinner tar mer plass i samfunnsliv og næringsliv, og setter sitt preg på måten å lede på, vil feminine verdier naturlig være noe man ser mer av, mener hun.

Før hun startet Fjong, jobbet hun i finansbransjen. En ikke spesielt feminin bransje.

– Det var for eksempel fokus på at man ikke skal trenge søvn. Man jobber til man er ferdig, om det betyr til langt utpå natta. Mange blir utbrent, og det er vanskelig å kombinere fritid og familie med en sånn jobb. En mer moderne verdi, eller en feminin verdi om du vil, er å ta hensyn til at folk trenger søvn. Hvis de har det bra, yter de bedre.

Hvilke verdier tenker du at for eksempel finansbransjen kunne hatt godt av å implementere?

– De eksterne verdiene til Fjong, kommer det raskt.

Empowerment, diversity og sustainability er det Fjong kommuniserer utad.

– Altså, la folk få være hvem de er. Nå er det bare hvite gutter fra Oslo Vest som jobber i finansbransjen. Det hadde åpenbart vært veldig bra med mer mangfold, og hvordan får man mer mangfold? Ved å akseptere folk som de er, alt fra at de er jenter til at de kommer fra en annen kultur og har en annen personlighet.

Følelser og kommunikasjon

Syverud mener hun har blitt en bedre leder etter hvert som hun har blitt bedre på å lytte til hvordan de ansatte har det.

– Ved å forstå den ansatte på en mer helhetlig måte, tune inn på hva personen ikke sier, og hva den tenker, oppnår man tillit. Og så være åpen for at både du og den du snakker med, har forskjellige følelser som styrer dere. Jo mer man tar hensyn til det som leder, desto lettere er det som ansatt eller teammedlem å kunne yte sitt beste, fordi man føler seg trygg, vet hva man skal gjøre og er motivert.

Hva tenker du om den delen av lederskapet og samtidig skulle ha fokus på vekst og strategier?

– Det tenker jeg ikke er en motsetning i det hele tatt, for du sier jo det samme. Du endrer ikke målene, bare måten du kommuniserer målene på, slik at du lettere forstår i hvilken grad den du snakker med, har skjønt hvor dere skal. Hvis du setter målene etter folks følelser, så blir det helt feil, men jeg tror det er veldig bra å vite litt om de ansattes følelser når du kommuniserer målene.

En helt annen business

For Tiril Refsum handler ledelse med vekt på det feminine om å være et helt menneske, og å tørre å bli kjent med seg selv.

– Det kan være skummelt, og det er derfor mange ikke gjør det, tror jeg. Det er mye rart man finner når man går innover. Min største jobb de siste ti årene har vært å se meg selv, og finne ut hvem jeg er. Å bli kjent med sitt indre liv og ha en personlig utvikling er ekstremt viktig i lederskap. Mange investerer i overfladiske løsninger og kursing, men de connecter ikke med seg selv. De er utviklet intellektuelt, men ikke emosjonelt. Da kan det være vanskelig å bygge opp en tillitskultur og skape noe som berører mer enn bare hodet.

Hun mener at hvis de ansatte ser at hun ikke er ærlig med seg selv, og ikke rommer sine egne følelser, vil de tenke at hun spiller et spill.

– De følger jo meg, ikke sant. Lederen leder. Hvis jeg i stedet er akkurat sånn som jeg er, med autoritet og ro, noen ganger kjempeglad, andre ganger lei meg, så vil de se at jeg er et helt menneske. «Oi, man kan være et helt menneske på jobb.» Pust ut, liksom. Når man er tilgjengelig emosjonelt, hjelper man de ansatte å vokse og utvikle seg som mennesker. Det skaper en ro og en tillit i kulturen, sier hun.

– Dette er det kanskje lettere for kvinner å få tilgang til, men menn har vel så god tilgang til egenskaper som handler om empati, omsorg og åpenhet. Ofte er det bare lettere for dem å havne i det maskuline på grunn av kultur, arv og religion. Det å vise seg sårbar og åpen kan lett bli sett på som negativt og svakt. Hvis menn i toppen av næringslivet hadde hatt mer tilgang til sin femininitet, ville det vært en helt annen business, de ville ledet mye bedre, sier Refsum.

Respekt for rollen

Det samme gjelder for kvinner, mener hun. Samfunnet trenger flere kraftfulle kvinner som eier makten sin med verdighet, og det kan skje ved at flere tør å eie sin femininitet.

– Mange kvinner er mektige, men mange tør ikke å eie det hundre prosent, for det kan være skummelt. Jeg har 40 ansatte, det er mange millioner i omløp, jeg kan bestemme alt og nesten alt er mitt. Det er mye å eie, og jeg synes iblant det kan være utrolig vanskelig å forstå og ha respekt for. Så jeg kan havne på «venninnenivå» hvor vi skal bake og ha det hyggelig. Men da løfter jeg ikke bedriften til der den kan være.

Så hvordan gjøres dette i praksis? Hvordan eier man makt og sin egen feminitet?

– Si jeg kommer inn på jobb og er stressa. Da vil jeg bli opplevd som en litt urolig jente. En jente, ikke en kvinne, som er livredd for å ikke være best og fikse alt og please alle. Det får man ikke særlig stor respekt av. Det blir ikke noe sånn «wow, det var kraftfullt», mer «oii, du må slappe av litt».

– Hvis jeg heller kommer inn i kafeen med en integritet; det vil si at jeg har sjekket hvordan jeg selv har det, jeg respekterer meg selv, jeg anerkjenner rollen min i Oslo Raw, jeg anerkjenner at jeg er lederen, så gir det meg en utrolig styrke som jeg ikke trenger å snakke om. Jeg bare føler det. Jeg trenger ikke gjøre noe for å få respekt, fordi jeg respekterer rollen min selv. Da føler jeg at jeg er i min kvinnelighet.

Sigrun Syverud gjør det litt på samme måte.

– I en start-up er det mye oppturer og nedturer, og veldig mye som få mennesker skal ha kontroll på. Det er lettere å ha kontroll og gjøre ting bra når du ikke er stressa. Så for min del hjelper det veldig å ta tid til å reflektere rundt hva jeg føler og hvordan jeg har det. Hvis jeg har en dårlig dag, prøver jeg å identifisere årsaken sånn at jeg forstår meg selv bedre, aksepterer at det er sånn virkeligheten er der og da, og så fortsette mot målene.

Balansen

Runar Heggen mener vi alle må stole på at vi har en haug med lag og nyanser som kan gjøre oss til gode ledere, både feminine og maskuline kvaliteter.

– De som er flinke, bruker hele spekteret og alle nyansene.

Selv har han merket fordelen av å være høysensitiv og litt «annerledes» inne på maskuline arenaer.

– Det er når jeg tillater det sensitive, at jeg har vært på mitt beste på befalsskolen eller fotballbanen. Jeg aner hva som skjer, jeg skjønner sammenhenger, jeg får med meg dybder og forstår ting, sier han.

– Jeg er opptatt av det mange opplever som myke verdier, som sårbarhet. Og jeg er veldig lite autoritær. Mange vil sikkert plassere meg i båsen myk og feminin leder, men det får de bare gjøre. Jeg har drevet business i 30 år og har til gode at noe av det går konkurs, så jeg har jo styring også.

Så hvordan kombinere det maskuline og det feminine i lederskapet?

– Jeg har jobbet med å utfordre ting i meg selv som jeg føler har vært understimulert, sier han. – Uten å bli ekstrem, så begynte jeg med meditasjon fordi jeg ble tiltrukket av det, og yoga, for 20 år siden. Da var jeg eneste mannen der, men sånn er det ikke lenger. Men å hele tiden utfordre seg selv i ytterkantene er viktig i lederskapet.

For Tiril Refsum handler det om å komme fra hodet og ned i kroppen når ting spinner på jobb. De ansatte følger lederen, og er hun ikke «på plass» i seg selv, får de det vanskelig også.

– Hvis jeg har en hektisk dag, er det spesielt viktig at jeg sjekker inn med meg selv. I et møte kan jeg for eksempel gå inn på toalettet og lukke øynene i to minutter. Jeg sjekker pusten min, senker skuldrene og kommer ned fra hodet og inn i kroppen. I kroppen finnes det en ro man ikke kan tenke seg til. Jeg stopper tankekjøret, slutter å prøve å fikse alt, slutter å overprestere.

– Det er et eksperiment, men jeg vet at det funker. Jeg tester hva som jorder meg, og blir mer voksen. Hjertet og følelser må frem, og som voksen kvinne kan man romme dette. Med en voksen bevissthet kan man bruke følelsene, og sortere dem så man ikke går inn i drama og kaos. Dette jobber jeg med hver eneste dag.

Puppen er mat. Puppen er kropp. Puppen er seksuell. Kor vanskeleg kan det vere?

Tekst: Gunn Margit Langkaas
Foto: Gry Traaen og Nikol Herec

Denne teksten ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 7, vår 2021

I LAKK, LÆR OG NAGLAR går ho energisk att og fram på scena. Ho vrikkar og ristar på seg. Antrekket er heilsvart bortsett frå eit lite felt med raudt skinn over det ytste punktet på brysta. Over det raude feltet ser ein bar hud før det går over i meir lær og naglar rundt halsen. Han kliner seg heile tida så nær henne bakfrå som han klarer å kome. På slutten av låta skjer det: Han tar tak på eine sida av BH-en hennar og dreg til. Høgre bryst slepp fri og foldar seg ut i si naturlege form. Årets skandale er eit faktum.

Ifølgje dei to på scena var dette eit uhell, sjølv om ho hadde dekt til brystvorta med ein liten metallbit. Orda choose to be different strøymer ut av høgtalarane og avsluttar showet. Gløym krig, svolt og andre verdsproblem – den store snakkisen dette året blei Janet Jacksons pupp.

No er det 17 år sidan Janet og Justin drog på litt ekstra under superbowlfinalen i USA. Kva har skjedd med puppar i offentlege rom sidan då?

– ALTSÅ SEX, FOR Å BEGYNNE MED DET: Sex selger som hakka møkk! skal redaktøren av mykpornobladet Lek ha uttalt i 1997.

Idrettssosiolog, professor ved Universitetet i Sør-Aust Noreg, journalist, feminist, samfunnsdebattant og tidlegare toppidrettsutøvar i friidrett, Gerd von der Lippe, les med høg og klar stemme frå si eiga bok som ho gav ut i 2001, Idrett som kulturelle drama. Boka ligg oppslått framom ho på pulten på USN-kontoret i Bø.

Med brillene på nasetippen glyttar ho opp. Dei grå krøllene vippar rundt andletet idet ho ristar lett på hovudet, lener seg framover og seier om att:

– Sex sel som hakka møkk. Og bryst, og særleg brystvorter, har vore seksualisert gjennom heile historia, seier ho.

VON DER LIPPE HØYRER MED til den generasjonen av kvinner som kasta BH-en som eit ledd i kvinnefrigjeringa på 1970-talet. Dei var mange, og folk slutta ganske snart å få hikke eller pusteproblem av topplause kvinner på strendene eller naturleg forma bryst under kleda. Heller ikkje på 1980-talet var naturlege bryst eit sjokkerande syn. Endringa kom på 1990-talet. Meir om det snart.

I dag fører synlege brystvorter til utestenging frå det digitale sosiale fellesskapet dei fleste av oss er del av. Så framt det er brystvorta til ei kvinne som synast. Og det er ikkje bare fordi dei er meir puritanske på andre sida av Atlanterhavet. Her i landet er det også utenkeleg at ei kvinne stiller opp til debatt på TV utan at brysta har den unaturlege forma av to ballar og at brystvortene er godt skjult av den polstra BH-cupen. For kven ville høyrt kva ho sa dersom ho hadde valt å la puppane vere BH-frie under blusa?

– PUPPEN ER AMBIVALENT, slår Ida Marie Henriksen, sosiolog og forskar ved NTNU, fast.

I doktorgrada si frå 2018 tar ho for seg interaksjon i offentlege rom når det gjeld amming.

Henriksen er samd med von der Lippe i at brystvorta er særleg seksualisert.

– Den er jo gjerne stiv, seksuell og kåt, seier ho, og viser til at dette er konteksten me no er vane med å forhalde oss til kvinners brystvorter i. Ho forklarer dette med kraftig amerikanisering dei siste tiåra. Og med den har det blitt ei sterk seksualisering av kvinnekroppen.

− Brystvorta er både moderleg og seksuell, og når ein kroppsdel er begge delar, kan somme bli kjempeforvirra, forklarar ho.

Den seksualiseringa av kvinnebryst som ein ser i dag går hand i hand med ein mykje strengare puritanisme enn det ein såg på 1970- og 80-talet. Gerd von der Lippe finn puritanismen interessant.

– Fordi det puritanske er ei motrørsle i kulturen. Unge jenter i dag viser omtrent heile puppen, men likevel dusjar dei ikkje lenger nakne før dei går i symjehallen eller etter gym på skulen, seier idrettssosiologen.

Ho har forståing for at dei er redde for å bli tatt bilete av.

– Det er jo ei reell frykt, for det finst dei som gjer slikt, seier ho. – Men så har du samstundes dette med at dei sjølve legg ut bilete av kroppen sin på internett. Då berre den eller dei delane dei sjølve likar best, som puppane eller bakenden. For ei kortvarig glede ved å få likes. Dei treng stadfesting. Resten av kroppen eller heilskapen mislikar dei sannsynlegvis, trur ho.

− DET ER LETTARE Å photoshoppe eit bilete på jenterommet enn å vise seg fram i all si sårbarheit i ein gymgarderobe eller på soverommet til ein kjærast, kommenterer lege og forfattar Kari Løvendahl Mogstad.

– Det er eit trist bevis på at det er noko som er riv ruskande galt.

Mogstad forklarer samanhengen mellom kroppspress og puritanisme med at det er ein stor ambivalens i folk og kultur. Ho meinerfølgjande skildrar kvinners utfordringar: De skal være likestilte, men ikke sinte. De skal være sexy, men ikke billige. De skal være frigjorte, men ikke vulgære, siterar ho frå boka si Kroppsklemma.

Dette er uttrykk for ei samanblanding av seksuell frigjering og objektivering, peikar ho på.

Ho trur BH-ens rolle i dag kjem av denne ambivalensen mellom å vere frigjort og å ha strenge og rigide ideal. Det er ut å gå utan BH, men sexy undertøy er trendy og kan gjerne bli vist fram. Den store fikseringa er at alt skal vere sexy, og redigera puppar forklarar ho enkelt med at puppar er in.

– Influensarar legg ut bilete av sine operera puppar og perfekte bryst heile tida, poengterer ho, og legg til at me sjølvsagt kan skulde på internett, big business, moteindustri, popindustri og sosiale media, men at me også må sjå på kor stor innverknad pornoindustrien har på liva våre i denne samanhengen. Det er mykje av ideala for utsjånad som kjem derifrå.

Det gjeld også for bryst, og seksualiseringa av bryst har røter i pornoen, peikar ho på.

– Og dei er jo seksuelle, seier ho, men trur det er vanskeleg for mange å skilje mellom det at brysta er viktige matfat og eit symbol på det moderlege, og det at dei er objekt for sex.

– Mange unge ser porno og blir påverka av korleis kvinnekroppen stereotypt blir framstilt der. Den endringa vi har sett, kjem kanskje også av den store intensiteten og konstante eksponeringa frå internett, seier ho.

Er naturleg kropp blitt umoralsk?

Det er ikkje tvil om at det naturlege er sett under press, og at det er glidande overgangar mellom det ekte og det som ikkje er det. Det kan me sjå på plastisk kirurgi-industrien, som har eksplodera, og kor fort det har gått frå at det var litt shady og «Hollywood-aktig» å la seg operere og fikse på utsjånaden, mens det i dag er som eit lite gjesp, meiner ho.

Det er eit sterkt press å stå imot for ein ung sjel som framleis leitar etter sin plass i verda. Korleis kan me som vaksne kvinner vere gode rollemodellar for dei unge?

– Me ER viktige rollemodellar. Aller mest gjennom det me GJER, presiserer ho. – Eg trur faktisk at mange vaksne kvinner også strevar med akkurat dei same tinga som ungdommane våre. Då er det ikkje så rart at utviklinga er som den er. Men det er like viktig å tematisere det, slår ho fast.

GERD VON DER LIPPE HADDE EI VENNINNE som jobba i helsesektoren. På byrjinga av 80-talet gjekk ho utan BH på arbeid, og det var heilt greitt. Heilt til starten av 90-talet. Då fekk ho beskjed av sjefen om å ta på seg BH.

Kva skjedde på starten av 90-talet som gjorde at det ikkje lenger var greitt?

Von der Lippe trur det heng saman med at Sovjet gjekk i oppløysing i 1991, og at det førte til store endringar også i Vesten – og i Noreg. Med Sovjets fall var den kalde krigen mellom aust og vest slutt.

− Vesten hadde liksom vunne med slagordet The End of History av den nord-amerikanske filosofen, Francis Fukuyama. Det var økt konsum, kapitalismen og demokratiet som hadde vunne i vår del av verda, forklarar ho.

Idrettsprofessoren meiner me treng ei ny kvinnerørsle for å frigjere kroppen, men ser at det ikkje er så enkelt i dag. No er alt så globalt, og alt er samanvove med kapitalisme og økonomi. Me blir konstant fora med nye freistingar og ting me «må» ha. Men ho saknar bevisstgjering om konsekvensar.

Bevisstgjering, ja. Få har vel vore meir i front enn Gerd von der Lippe når det gjeld kvinnekamp i Noreg. Då særleg innan idrettens verd.

– I -72 var me to kvinner som sprang ulovleg i Holmenkollstafetten, for den var berre for menn, fortel ho.

UNDER DET FALSKE NAMNET «Øyvind Foss» deltok von der Lippe i stafetten dette året. Det enda med rabalder; utestenging frå landslaget og frå jobben på Norges Idrettshøgskole, kritikk for «kjettersk oppførsel» og debatt i avisene, men det var ein viktig augneblink i norsk kvinnekamp. Kampen blei kjempa på fleire frontar, men sprang ut av same ideen; at kvinner skulle få bestemme over seg sjølv. Slik blei BH-frie bryst og deltaking i idrettsarrangement to sider av same sak.

– Avisene var jo ivrige etter å skrive om alt som var i opposisjon, og etter alt det der med Holmenkollstafetten var det eit bilete av meg som blei mykje bruka i avisa Klassekampen. Der kan du sjå brystvorter. Vi kjempa kampen på fleire hald, seier von der Lippe.

Kvifor er det blitt nærast tabu å gå utan BH i det offentlege rom?

– Det er eit godt spørsmål som eg ikkje trur nokon har eit godt svar på, men det KAN vere at det minner om kvinnerørsla, om fortida. Det er jo mange i dag som trur at det berre er framtida som gjeld. Dei tenker ikkje at vi alle har fortida i kroppane våre, og ho spelar inn heile tida, seier ho. Ho trur det for mange ikkje finst noko verre enn tanken på å vere «gamaldags».

– Det å vere gamaldags blir uglesett fordi det heile tida skal vere framdrift. Næringslivet vil stadig ha såkalla framsteg og endring. Då tenker dei ikkje på at jordkloden ikkje treng den typen endringar som inneber økt konsum, seier von der Lippe.

Trur du at det å kaste BH-en minner for mykje om 70-talets feminisme, og at det kan virke skummelt for nokon sidan kvinnene den gongen blei så sterke?

– Ja, absolutt! Vi erobra jo den nord-vestlege verda, og det sette sjølvsagt skrekk i mange mannfolk. #metoo-rørsla viste kor vanleg det framleis er for menn med makt å få vilja si med yngre kvinner. Makt er kapital, påpeikar feministen.

Kva med at puppefikseringa i dag er blitt så stor og likevel verkar det som det ikkje er ekte puppar som er idealet? Skal verkeleg bryst i 2020 berre bli sett i redigera utgåve?

– Ja, ja, ja, ja! Det skal tirre det du ikkje ser, ikkje sant? Ser du brystvorta, ser du alt, og du mister spenninga. Jon Michelet sa ein gong at han ikkje forsto kvifor kvinner skulle gå med berre ein liten flekk her og ein liten flekk der, seier ho og viser med ein finger rundt brystvortene og ein mellom beina.

– Han hadde tenkt nøye på det, og kome fram til at det var jo rett og slett for å pirre. «Kva er det vi ikkje ser?»

I SOSIOLOGIEN FORSTÅR EIN DET slik at jo mindre du ser av noko, jo meir framandgjort blir det. Ida Marie Henriksen ropar derfor høgt hurra for kafépuppen og alle mødre som ammar offentleg. Dei hjelper til med å sosialisere både ungdom og vaksne til at bryst er meir enn noko seksuelt. Vi blir sosialisert til å tenke at puppen er babymat også.

Ho minner om at det er vi saman som skapar haldningane til kvinnebryst. Stigmatiseringa også.

– Dersom fleire hadde sola seg topplause, så hadde det blitt opplevd som meir naturleg, seier ho.

Kvifor trur du den puritanske haldninga til kropp har fått slikt fotfeste i Noreg?

– Eg antar at det er noko med at heile kulturen rundt oss er blitt meir fokusera på utsjånad. Me har influensarar som påverkar, som lever av å vise fram styla kropp og antrekk. Me har jo alltid kledd på oss og pynta oss. Korleis me gjer det, er avhengig av mote og trendar. Bikiniar på barn, for eksempel, handlar jo om kapitalisme, det er salsvare, meiner ho.

– Eg har ei dotter, og det å ta på ein unge bikinitopp, er jo ein måte å seksualisere ho på. Då seier du at dei her brystvortene, som ikkje er blitt puppar enno, er seksuelle. Då skjuler me noko som eigentleg ikkje er noko å skjule, poengterer sosiologen.

NORMEN ER AT ME godt kan gå utan BH så lenge brystvorta ikkje synast, meiner ho. Det er den som får det til å gå rundt for folk fordi me ikkje lenger er vane med å sjå brystvorter. Henriksen vil hylle alle som går på offentlege badeanlegg og kler heilt av seg i garderoben. Eller bare det å gå rundt i symjehallen eller på badestranda i badetøy med den kroppen ein har, er med på å normalisere det naturlege. Reklamebransjen bør også kjenne på eit ansvar for å vise fram eit mangfald av kroppar, meiner ho, ikkje bare den retusjerte og idealiserte. Ho trekker fram Press, Redd Barna Ungdom for å gjere ein kjempejobb med å bevisstgjere kva som er urealistisk og manipulera reklame. Alt vi ser, er med på å skape biletet vårt av normalitet. Ser vi bare retusjerte bilde, er det etter kvart slik vi oppfattar at det normale er. Og avstanden til våre eigne kroppar blir stor.

GERD VON DER LIPPE SIN GENERASJON gjorde meir enn å vise fram bryst som ei aning under trøya. Ho ler litt i dag av frimotet deira, og innrømmer at dei ikkje alltid tenkte på korleis folk tok det. Som den gongen ved hytta i Gamle Hellesund der ho sprang med kjærasten sin. Året var rundt 1971 og dei trena sprint.

– Dette var eit lite samfunn på Sørlandet, og eg sprinta i DEN vesle bikinien. BH-en var liten og puppane var utanfor, dei spratt opp og ned. Då kom det ei gamal dame som var på veg til kyrkja som låg like ved. Eg sprinta på og tenkte ikkje over kor eg var. Plutseleg såg eg at andletet til den gamle vrengte seg, fortel ho.

Då stoppa ho opp og, for fyrste gong, tenkte at: «ok…me vil ha endring, men me bør nok også vise omsyn til den eldre generasjonen. Me treng ikkje utfordre heile tida».

– Eg gløymer det aldri, det andletet, seier ho tankefullt.

Den gongen, på 1970-talet, fekk kvinnerørsla hjelp av kapitalismen til å bli så dominerande, meiner von der Lippe. Samfunnet såg at dei hadde bruk for kvinner i business, utdanning, leiing og i dei fleste yrke for å auke sal, produksjon og avkasting. Dersom kapitalismen ikkje er tent med nye rørsler, blir det vanskeleg å gjennomføre dei, meiner ho.

Kapitalismen vil heile tida fremje endringar, nye motar. Og endringa kom. Utover på slutten av 80-talet gjekk von der Lippe framleis og sola seg topplaus, men ikkje lenger over alt. No var det noko som bare skjedde på ein bestemt stad i Oslo. Og ho og dei andre topplause var no blitt i mindretal.

NYE NORMER INNHENTA også feministen i Bø, og dei BH-frie åra tok slutt.

Då gode venninner tok på seg BH-en att, gjorde von der Lippe det same.

− Ein blir jo og påverka av filmar, reklame og slike ting. Det gjer me jo nesten alle, fortel ho.

Men framleis er det slik at så fort ho kjem heim, og veit at ho ikkje skal ut av huset på ei stund, så er det av med BH-en.

− Det er like skjønt å kaste BH-en når eg kjem heim i dag som det var å bli kvitt han på 1970-talet, seier von der Lippe.

Eg ser ho der ho går framom meg. Sjølvsikre, lette steg. Nesten som dei dansar. Ho går lent lett framover. Håret flagrar idet ho snur seg for å helse på nokon som ropar hei. 

Tekst: Gunn Margit Langkaas

Denne teksten ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020

Ho vinkar og seier eit-eller-anna eg ikkje får med meg. Dei ler begge to. Ho er ein brøyteplog av lys, banar veg. Ho lagar straumdrag i vatnet. Eg kan gli etter i skuggen hennar. Augo i bakken med solbriller og caps. Usynleg. Viktig og uviktig på same tid. Liten, men stor nok for meg sjølv akkurat i dag.

Eg ser henne i møte med folk. Ho er open, nyfiken og glad. Ho blir ønska velkomen. Eg er med, men eg veit ikkje om nokon veit at eg er der. Kanskje dei anar meg i kjølvatnet hennar, som ein mørk hale dei ikkje forstår seg på. Eg er nøgd. Ho er nøgd. Eg svelger og tar eit steg til. Framover. Ho snur seg og forsikrar seg om at eg heng på. At eg er der. Som alltid. Skuggen hennar.

Ho kjenner alle og alle kjenner ho. Utadvent, positiv og sosial er ho med på alt som skjer, tar automatisk sin plass i verda, kan prate med alle, rappkjefta, har alltid eit svar. Ho ler. Folk ler med. Ho taklar dei fleste situasjonar. Er sjølvsikker og støttande.

– Klart du klarar det, seier ho når dei tviler på seg sjølve.

– Fuck janteloven, seier ho og ler hest.

Ho er interessert, impulsiv og tar helst ting på sparket. Alt går! Ho stoler på flaksen sin, og det meste har ein tendens til å ordne seg til hennar fordel.

– Klart dei vil ha meg med, seier ho.

– Dette klarar eg, seier ho, og gler seg til nye utfordringar.

Ho hoppar i det utan ein plan B. Elskar kaos og det å berre sjå kor ho hamnar.

– Klart eg er bra nok, seier ho og meiner det frå inste krok av hjartemuskelen.

Ho er korkje tykk eller tynn, lang eller kort, men akkurat passe. Litt stor nase med fregner over.

Hår som ser bra ut dei fyrste ti minuttane før det lever sitt eige liv og krøllar seg dit det sjølv vil. Føter som ikkje klarar å stå i ro. Slett ikkje perfekt. Absolutt bra nok. Ho kunne ikkje brydd seg mindre om andre likar henne eller ikkje. Det er det som gjer henne betre enn bra nok.

Ho held eigentleg alle på ein armlengdes avstand utan at dei nokon gong merkar det. Ho er skinnande, men flyktig. Umogleg å fange. Blir sjeldan verande lenge. Rastlaus og uredd.

Introvert. Det er termen dei brukar om slike som meg. Eg trivst best mitt eige selskap. Er det så ille? Eg er ikkje perfekt, og dermed ikkje bra nok. Er det eg seier, dumt? Håper ikkje nokon høyrde meg! Teier heller stille enn å seie noko uinteressant. Eg er svak, men sterk likevel. Er eg støttande, er eg det på ein stille, kjedeleg måte. Eg er impulsiv i tankane utan at eg klarer å få det ut. Viss folk blir kjent med den verkelege meg – den mjuke, grå kjernen – vil dei bli sjokkerte. Dei ville ikkje like meg. Kven kan like meg når dei er vane med ho? Må ikkje la dei kome for langt innpå. Eg kan bli avslørt. Eg er jo eigentleg ingenting. Eg er tåke. Eg er myr. Eg er ein novemberdag, midt imellom seinsommarsol og juletrelys.

Me er på fest. Eg og ho. Eg ser ho der framme ved baren. Ho pratar og skålar og har det moro med dei andre som likar å prate og skåle og ha det moro. Eg sit stille i det mørke hjørnet. Eg observerer dei andre utan å bli lagt merke til. Klarar ikkje å prate på ein stad som dette. Bråkete og overflatisk. Likar å halde meg til ein om gongen. Det kjem ein skugge til og sett seg ved sida av meg. Me seier lite i byrjinga, men har etter kvart ei låg og intens samtale om dei djupe tankane. Me kjem inn i sjela til den andre, koplar oss over på eit anna nivå. Bråket rundt oss blir irrelevant.

Ho slepp tilsynelatande alle innanfor. Ho er open og utan dører. Det dei ikkje veit, er at dei berre kjem inn på venterommet. Det er eit stort og ljost venterom. Eg har ingen venterom, berre eit lite bakrom utan vindauge. Hos meg kjem svært få inn. Når dei er inne, er dei inne for livet. Det er trongt om plassen. Rommet er lite.

– Kva sa du? Ønske velkommen? I mikrofonen? På scena?

Han spør igjen, som eg har høyrt han har spurt mange gonger før. Men ikkje meg. Aldri meg. Det er alltid ho han spør om slike ting. Eg krympar meg i skrekk. Nei, det klarer eg aldri. Eg blir skjelven. Kvalmen bølger i meg. Dette var ikkje planlagt.

– Du må vente. Eg må få tak i ho. Kanskje ho vil gjere det. Ho kan gjere det, ikkje eg, seier eg.

Han ser rart på meg. Det får stå til. Kva han trur om meg får eg tenke på seinare. I natt, kanskje. Når eg eigentleg skal sove. Då kan eg vri meg i skam over å ha sagt noko slikt, for andre, uforståande babbel. Akkurat no må eg berre overleve.

Ho står framleis ved baren, men har flytta seg over i andre enden. Eg høyrer henne før eg ser henne. Ho merkar blikket mitt i ryggen og snur seg. Blikka våre låser seg, og ho veit. Me har ein merkeleg kontakt, sjølv når me begge er opptatt i kvar vår verd. Ho glir over til meg og er der. Eg merkar rislinga i kroppen idet ho overtar. Eg pustar ut. Ho går opp og tar tak i mikrofonen. Ho seier noko til dei som står fremst. Dei ler og klappar.

Den evige kampen mot uvêret. Må halde det vekk. Må halde hovudet over vatnet. Må få nok luft i sugerøyret eg pustar gjennom. Det er i periodar ein fulltidsjobb. Vinterstid eller sommarstid. Har ingenting å seie. Det er visst lettare å forklare slike som meg dersom eg har det verre på vinteren. Derfor seier eg at det er verre på vinteren. Det gjer dei litt meir fornøgde. Det er lettare å forstå.

Av og til er det eit større og vidare sugerøyr eg pustar gjennom. Då smiler eg inni meg. Eg er nærare ho då. Ho går tett inntil meg. Me går i takt. Like lange steg. Armane svingar likt. Eg skjønar kvifor me heng saman enno. Ho ser på meg og smiler. Ho forstår. Symbiose.

Me er Batman og Robin, sukker og salt, lys og mørke, dag og natt, sommar og vinter. Me heng i hop. Som me har gjort sidan me blei vâr einannan ein gong i 20-årsalderen. Trekt mot kvarandre som magnetar. Eg treng ho og ho treng meg. Ho høyrer heime i kaos, regnbogar og glitrande sommarregn. Eg lengtar etter einsemd og ro ved eit vatn utan å måtte forhalde meg til andre.

– Beskriv lykke, sa dei til ho. Korleis kjennest lykke ut, fysisk?

– Ah, seier ho og smiler så augo blir til smale strekar.

− Det gnistrar ut av fingertuppane. Eg er elektrisitet og eg kan styre det. Det boblar i kroppen og huda nuppar seg i forventning. Eg kjenner oppladinga fyller meg. Eg er klar. Eg er på. Eg er uovervinneleg, seier ho og legg hovudet bakover. Ho ler høgt utan å bry seg om at dei ser på ho.

Det er rart. Dess større ho blir, dess mindre blir eg. Eg imploderer der ho eksploderer.

Ho er ivrig, overtydande. Brukar store ord. Er inviterande, inkluderande. Kanskje litt mykje for somme. For dei som er som meg. Det er god plass under vengene hennar. Famna hennar er stor som eit luftslott. Det kjennest som eit streif over kinnet av positiv lada energi, som ein startgass for utbrende motorar.

Eg er ein klump av glødande, mørk tåke med ujamne kantar. Eg er her, men er mest ikkje synleg. Eg er ei kjensle. Ei vedvarande skumring. Eg kan ikkje sleppe taket i livbøya. Min hang mot å hoppe utfor stupet er der alltid. Tør ikkje ta kontroll, veit ikkje om batteriet held lenge nok. Når det er tomt, er det tomt. Heilt flatt. Ein prosent att, så er du borte.

Ho og eg. Me treng einannan. Eg treng ho for ikkje å søkke under. For ikkje å bli heilt isolert. Ho treng meg for ikkje å flyge av stad i sitt overmot og sin livsrus. Eg er hennar anker. Ho er mi luftlomme.

Livet er svart eller kvitt. Regn eller sol. I skyene eller under jorda. Varmt eller kaldt. Ho er meg og eg er ho. Det er tomt mellom ytterpunkta. Frå den eine sida til den andre på eit sekund, ein time eller ein dag. Eg kler henne på meg og går ut i verda når eg må. Eller er det ho som pakkar seg rundt meg? Med eit meir eller mindre tykt skall og ein seigtflytande, geléaktig kjerne går me ut døra. Kven vinn i dag? Eg eller ho?

Dei dagane ho vinn, er gode. Det er dagar i sol. Dagar som gnistrar. Liv. Latter. Høyre til. Dersom batteriet er fullt lada opp og varar tida ut. Det er den utgåva dei oftast ser. Dei dagane ho er tynnsliten og eg er bortimot aleine, har eg gøymt meg i hola mi. Lyset er slege av. Eg er i det skumle, men velkjente mørket. Eg og månen. Dei dagane eg vinn, er det lite mat, lite søvn og mykje tankar.

I morgon startar tevlinga på nytt. Kven vinn? Eg veit me må ut blant folk. Det er tomt for mjølk og brød. Ho og eg. Eg og ho. To sider av same sak. Innsida og utsida. Retta og vranga. Dag og natt. Saman er vi eit døgn. Ein heilheit. Sterkare. Det er balansen som er vanskeleg.

Ok, det er framleis fleire timar til. Kor er ladaren?

Tiltrekning er en del biologi, en dæsj kjemi og en dose trygghet.

Tekst: Guro Thobru
Illustrasjoner: Elena Wong

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 10, vinter 2022

Har du en «type»? Menn eller kvinner du trekkes mot gang på gang? Eller er det ingen fasit?

Når undertegnede ser tilbake på de mennene jeg har vært tiltrukket av, så blir jeg ikke veldig klok. De har vært lave, høye, tynne, lubne, skjeggete, glattbarberte, blonde, mørkhårede, norske, franske, svenske. Noen har jeg blitt overrasket av – hva var det i ham jeg fant så tiltrekkende? Klassisk pen? Ikke i det hele tatt! Muskuløs kropp? Nja, heller det motsatte. Pent smil? Joda, absolutt sjarmerende med tenna på tørk. Hva er det egentlig som skjer når man blir tiltrukket av noen?

Kjemi og magi

Magic is in the air, there ain’t no science here, synger Sam Smith i Promises. Tiltrekning mellom to mennesker kan føles som magi, men det er faktisk også en dose vitenskap inne i bildet.

Siri Gullestad er professor i psykologi ved UiO, psykoanalytiker og forfatter av boken Å begjære den du elsker – om lengselen etter spenning og behovet for trygghet.

– Kjemi er et begrep vi bruker i dagligspråket når vi sier at man har god kjemi. De fleste bruker det synonymt med å ha god kontakt. Det jeg synes er interessant i denne sammenhengen, er at det viser til et fag som handler om fysiologi og blanding av væsker. Det kan lett assosieres til noe kroppslig, og det er ikke tilfeldig. Forelskelsen og begjærets språk er fysisk, sier hun.

– Så en innfallsvinkel til å forstå hva det er vi snakker om når vi snakker om hva vi tiltrekkes av, er at det er kropper som snakker sammen.

Gullestad eksemplifiserer med en scene fra Nina Lykke sin bok Nei og atter Nei, hvor en mann som opplever seg som grå og kjedelig, blir sjekket opp av en kollega i en bar på fest. Når han legger hånden på låret hennes, tar hun hånden hans, putter langfingeren i munnen og lar den gli sakte inn og ut.

– Det skjer en eksplosjon av tiltrekning. Hun adresserer seg ikke via intellektet eller ordene, men direkte til det kroppslige språket.

Det samme skjer i filmen Take This Waltz fra 2012, hvor en gift kvinne blir tiltrukket av en mann som over en drink beskriver alt han vil gjøre med kroppen hennes.

I den franske filmen Blå er den varmeste fargen føler hovedpersonen Adéle at det er noe som mangler i livet hennes. Hun gjør det slutt med ham hun dater, og kort tid etterpå møter hun blikket til ei jente i en fotgjengerovergang. Begge snur seg etter hverandre, tiltrekningen er umiddelbar og nærmest fysisk.

– Det kroppslige er ikke alt, men det er en dimensjon av det, sier Gullestad.

Catharina Elisabeth Arfwedson Wang er professor i klinisk psykologi ved UiT Norges arktiske universitet og forsker blant annet på tilknytning. Tiltrekning og tilknytning er to prosesser som delvis flyter inn i hverandre. Mer om det litt senere.

Hun forklarer at det er mange faktorer som bidrar til at det oppstår en forelskelse, både biologiske og relasjonelle behov.

– I tiltrekningsfasen når vi blir forelsket, oppfører vi oss som om vi nærmest er rusa. Vi nedtoner det negative og fokuserer på det positive. Dette er for å klare og slippe alt, og bare konsentrere oss om å skape et forhold. Det er forelskelsens funksjon. Når du så har begynt å knytte deg til en person og får et forhold, så kommer nyansene mer frem. Når prinsen detter av den hvite hesten, og forelskelsesskyen trer til side, det er da det blir krevende. Det er flere ting enn tiltrekning som er viktige for at et forhold skal vare. Det handler om å bli sett og å føle seg trygg. Hvis ikke de behovene blir dekket, så er det ikke liv laga, sier Wang.

Hvorfor blir man i det hele tatt tiltrukket av eller forelska i mennesker som ikke er riktige for en?

– Du nedtoner de dårlige signalene.

Nesten null kontroll

Men før vi havner i et forhold, så har vi altså blitt tiltrukket av et annet menneske, og i denne fasen er det mye ubevisst som skjer.

– Det er mye vi ikke vet og mange komplekse, ubevisste prosesser som pågår som vi ikke har styring på i det hele tatt, sier Wang.

At vi i det hele tatt blir tiltrukket av noen, er et komplekst felt, men én ting ligger til grunn, forteller hun:

– Fra et evolusjonsperspektiv tiltrekkes vi av en person og vil ha sex fordi vi skal formere oss. Det er også nytelse i det at man tiltrekkes av noen, men det er formeringsaspektet som er det opprinnelige formålet. Vi må ikke glemme at vi er biologiske vesener, sier hun.

– Samtidig har sex også fått en annen betydning for mennesket, og nærheten som oppstår mellom to personer som har fysisk kontakt, er viktig for etableringen av tilknytningen, legger hun til.

Det ligger en del føringer nedarvet i biologien vår som ikke har forandret seg i takt med samfunnsutviklingen. I dag er vi trygge inne i husene våre, vi slipper å jakte for føden, og vi har satellitter som går i bane rundt jorda og sørger for wi-fi til Netflix. Samfunnsutviklingen har en kurve som en hockeykølle, men biologisk sett går ting i sakte film.

– Dette kan kanskje virke provoserende på noen, men da vi levde i jeger- og samlersamfunnet, var det mennene som gikk på jakt og kvinnene fødte og ivaretok barna. Den gang var det viktig for kvinnene å tiltrekkes av menn som hadde de egenskapene som var viktig for å ivareta henne og barnet; alfa-hannene, sier Wang.

– Det er ikke et bevisst valg, men snarere et underliggende biologisk behov å ville ha den tøffeste hannen i flokken. Det er det sikreste kortet for videreføring av gener. Samtidig trekkes menn ubevisst til kvinner som er fruktbare, sånn at de kan føre sine gener videre.

Noe annet som stammer fra lenge før den moderne verden, er tiltrekningen som ligger i immunforsvaret. Immunforsvaret vårt har nemlig en lukt. Og forskning viser at lukt er av betydning for hvem man tiltrekkes av. Forskere tror at vi er biologisk programmert til å finne en partner med et immunforsvar som utfyller vårt eget, for da øker sjansen for at avkommet overlever. Jo mer komplekst immunforsvar, dess flere mikrober kan det slåss mot.

Anerkjent som menneske

Så langt kan vi konkludere med at tiltrekning ikke er rett fram. Det som kompliserer tiltrekning ytterligere hos oss mennesker, er at vi jo også kan reflektere over ting. Vi er ikke bare overlatt til ubevisste prosesser.

– Det som er unikt med mennesket, er at vi kan reflektere over egen og andres atferd, og det virker inn på de mer primitive prosessene, sier Wang.

Alfa-menn, for eksempel, kan jo oppstå i mange variasjoner. En alfa-hann kan være alt fra trygg og stabil og snill, til mer psykopatiske typer som utstråler en selvtillit som ikke alltid er så bra. Men jeg tror man kan lære seg hva man skal se etter.

Siri Gullestad forteller at for noen er selve utseendet og kroppen sentral for hva man tiltrekkes av; muskler, rumpe, rygg – mens for andre så er det en følelse av et intellektuelt møte med en personlighet som du føler treffer noe i deg. Kanskje en lengsel etter å bli sett.

– Når vi tiltrekkes av noen, så behøver det ikke nødvendigvis bare være et seksuelt begjær eller seksuell drift. Hvis du ellers føler at du går i ett med tapetet i det forholdet du er i, og det plutselig er en som ser deg og viser interesse, så kan det vekke noe hos deg.

Tilpasset tilknytning

Gullestad har 40 års erfaring som psykoanalytiker, og ser i møte med pasienter at mønstrene for hva som gjør at vi blir tiltrukket og hvem vi vil være med, delvis formes i de tidlige samspillene og interaksjonene med mor og far, eller andre nære omsorgspersoner.

– Den tidlige, kroppslige dialogen, med snusing og lukting og kosing, det blir en prototype for samspill, som senere kan fylles med erotisk innhold.

Å bli holdt rundt slik at alt annet forsvinner, å bli kysset som du aldri før har blitt kysset, eller å høre en latter du bare elsker. Hva er det som gjør deg tiltrukket av en person en annen ikke finner like innbydende? Det kan være flere svar her, men ett av dem er at vi har et biologisk kart vi navigerer etter. Det er ikke uvanlig at man tiltrekkes av noen som minner om det man er kjent med fra før, forklarer Gullestad.

Parallelt med tiltrekning skjer det også en annen prosess, nemlig tilknytningsprosessen. Catharina E A Wang refererer til psykiater og forsker John Bowlby som er kjent for sin teori om at følelsesmessig tilknytning til en omsorgsgiver har fundamental betydning for barnets psykologiske utvikling.

– Han så at spedbarn ikke bare har behov for mat og at noen skifter bleie og passer på dem. De har også et sterkt medfødt behov for å knytte seg til et annet menneske, sier Wang og fortsetter:

– Grunnen til det er at et barn uten omsorgsgivere ble ofre for rovdyr. De biologiske instinktene er sterke, og oppskriften vi bærer med oss er at det å miste en omsorgsgiver er lik død. Tilknytning er altså like viktig som å få mat for et spedbarn, og det er derfor tilknytningsmønstrene våre formes fra vi er spedbarn. For ikke å bli avvist og forlatt, prøver vi å tilpasse oss omsorgsgiver. Hvordan du tilpasser deg, blir din relasjonelle erfaring, og du vil både føle deg tiltrukket av og tiltrekke deg mennesker som svarer på de erfaringene du har fra tidligere, sier hun.

– Selv om en omsorgsgiver ikke har vært snill, så vil vi fortsatt tilpasse oss for ikke å bli forlatt. Mennesker er veldig gode på å oppsøke det vi er kjent med, fordi det er det kjente som føles trygt for oss.

Wang forteller også at vi ubevisst tiltrekkes av mennesker som er i samme «liga» som oss selv. Når en annen person ligner oss, så er sjansen for å bli avvist og forlatt mindre. Hvis man blir sammen med en som er i en høyere «liga» enn en selv, så vil man leve med trusselen om at vedkommende skal gå fra en.

– Dette gjelder både utseendet og sosial status. Det er også lettere å tilpasse seg et menneske som har et liv som ligner på sitt eget. Det er faktisk noe sant i ordtaket om at «like barn leker best», sier hun.

Valgets kval

I boken sin beskriver Siri Gullestad hvordan vi mennesker er splittede vesener. Boken handler om motsetningene i oss, for tiltrekning, seksualitet, langvarig kjærlighet og trygghet går ikke alltid i hop.

– På den ene siden vil vi ha det som er trygt og godt, det vi kan kalle et hjem, men på den andre siden søker vi spenning i det som er nytt – og gjerne forbudt eller spesielt begjærlig. Folk blir for eksempel forelsket i terapeuten sin, i gifte menn og kvinner og i såkalte bad boys.

Hun forteller om unge kvinner som vil ha den utilgjengelige mannen som hun ikke vet hvor hun har.

Men når det er snakk om å etablere seg, velger hun ofte en trygg og stabil type. Det er ikke alltid forenelig med tiltrekning.

– Hvis jeg har ett budskap her, så er det å slutte å søke perfekt harmoni, sier Gullestad.

– Jeg har hatt flere pasienter som skammer seg over å tenke på andre når de ligger med mannen sin. Men det må ikke være skam rundt det å ha sine egne private rom for fantasi. Det er en viktig del av begjæret.

Å bevare begjæret samtidig som det er trygt, handler om å ville det, mener hun.

Om man merker behovet for noe nytt og spennende presse på, har Gullestad et perspektiv som kan hjelpe. Det er ifølge psykoanalyteren en illusjon at vi kjenner mennesket vi er sammen med til bunns.

– Hvis du opprettholder opplevelsen av at den andre er ukjent, og kan bevare følelsen av den andre som en egen person, så er det lettere å kjenne på tiltrekning i et langvarig forhold. Parene som bevarer begjæret, gir hverandre frihet, de har et liv hver for seg, og bringer noe hjem som gjør at det er noe interessent som kommer inn døra.

Kan vi snakke om alt? Bør vi snakke om alt?

Tekst: Marte Østmoe

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020

eg ville heller vite enn bare å ane, sier Linda Lund Nilsson. I arbeidet med boka Kjære bestemor. Alt vi aldri snakket om, fant hun mye nytt om familien sin. På godt og vondt.

– Alle visste at mamma hadde vært på barnehjem, men også at hun ble hentet hjem, sier Nilsson. Der stoppet imidlertid fortellingen. Ingen sa noe mer.
Det var i dette feltet forfatteren ble nysgjerrig. Helt fra hun var liten jente, hadde hun følt at noe skurret.

– Jeg tror ikke at fortielsene har vært en bevisst strategi i familien, sier forfatteren.

– Det var nok andre grunner til at de ikke snakket om ting. Jeg tror tausheten var skadelig, men vil ikke kalle det løgn.

Når sant skal sies

I dag er det fristende å spørre: Hvor annerledes hadde ikke ting blitt hvis de hadde våget å snakke om fortiden?

Hvilken lettelse hadde ikke det vært for dem alle? Hvor mange konflikter kunne vært spart, gnisninger og også sykdom? Kunne de ikke bare snakket ut?

– På den tiden var det ikke fokus på åpenhet og følelser slik det er i dag, sier Nilsson.

– I tillegg hadde de antakelig mye slit med å få hverdagen til å gå rundt.

Psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi, Line Marie Warholm, støtter Nilssons resonnement.

– Vi må øve oss, sier hun. Når det kommer til begreper som «sannhet» og «ærlighet», mener psykologen det er farlig å klandre fortidens generasjoner:

– Det blir ikke rett å dømme tidligere hendelser i lys av vår tid. Kanskje hadde de gode grunner til å holde tett? Kanskje er heller ikke dagens ærlighetstrend utelukkende positiv?

Alt for algoritmene

Warholm er forfatter av boka Kule kids og foreldre som strever med å slippe taket. Som psykolog er hun særs skeptisk til medienes jakt på kjente personers «ærlige historier».

– Mediene visker ut skillet mellom private og offentlige roller, poengterer psykologen og tar dagens politikere som eksempel. Når disse hentes fram og benyttes som deltakere i talkshow eller underholdning, må de by på seg selv og legge ut om privatlivet sitt. De snakker om forholdet til kona, til kjæresten og til hunden. De kysser på TV og danser på YouTube. Handlingene fremstår som ekte, samtidig vet vi at de er regisserte, filmen er klippet, det er flere tagninger og alt inngår som en del av en såkalt storyline. Er det da helt ærlig? Mye av ærligheten vi møter i mediene i dag, vil jeg kalle «skinnærlighet», sier Warholm.

– Det er en sminket versjon, en fortelling som ser sann ut, men som i virkeligheten er tilpasset mediet, publikum, algoritmer og SEO.

Fasaden krakeleres

– Mennesker generelt og ledere spesielt kan ha bruk for en viss avstand til folket, mener Warholm. Psykologen slår gjerne et slag for maskene og fasadene. Når en person skal ta en viktig avgjørelse på vegne av en hel nasjon, kan det være svært forstyrrende hvis befolkningen knytter bestemmelsen opp mot personens privatliv eller lystige opptredener på Farmen Kjendis. Dette er et kjerneproblem i samfunnet vårt, mener Warholm. Psykologen legger til at hun i mange tilfeller vet mer om kjente personers feil og mangler, angst og ugjerninger enn hun vet om folk i sin nærmeste vennekrets. Hun spør:

– Er det en sunn utvikling? Hva skal vi med informasjonen om kjente personers privatliv? Og ikke minst; skal alle inn dit?

Warholm kaller det et stort ærlighetsparadoks:

– Når en skal være ærlig og åpen om alt, også det som er vondt, som dårlig psykisk helse eller sorg, da ender vi ofte opp med å pynte på ærligheten. Resultatet er at vi blir flinkere til å lyve!

Den uærlige ærligheten

Tilsynelatende ærlige utspill kan altså i sin verste konsekvens bli rene usannheter. Dette påvirker også oss som ikke er kjendiser, mener psykologen. Vi blir stående i spennet mellom å dele alt med alle og å skulle fremstå som bra, sympatiske og interessante.

Før vi tar den uformelle snappen, sminker vi oss slik at vi fremstår som ekte. Vi skifter til joggebukse for å fremstå som mer avslappet eller buster til håret for å se litt herlig ustelt ut.

Skillene mellom det offentlige og private er pusset ut. Det samme er skillet mellom det falske og det ekte. Warholm sukker:

– Resultatet blir en verden hvor det er komplisert å navigere.

Hva er sant, hva er usant? Hva er ærlig, hva er løgn?

Løgnen er bare mulig hvis det finnes en sannhetsinstitusjon. Dette skriver filosof Lars Fredrik H. Svendsen i sin nyeste bok Løgnens filosofi. Å kjenne igjen en løgn fordrer altså at vi kan gå ut ifra at det som sies stort sett er sant.

Praktisk talt er alle enige om at det er generelt galt å lyve, skriver Svendsen. I løpet av boken går filosofen inn i et brokete landskap av hvite og sorte løgner. Han deler sågar løgnene inn i sju kategorier. Felles for dem alle er at sannheten er for problematisk. Sannheten er for rå. Vi tåler den ikke. I boka står det å lese: Løgnen er noe vi tyr til for å løse et problem sannheten ville skapt for oss.

Selvbedrag er selvets verste løgn

Kunsten å lyve for seg selv har Svendsen valgt å vie et helt kapittel. Bakgrunnen for en slik løgn kan, ifølge filosofen, være at innsikten kan være så vond å ta inn over seg at det er mer fristende å holde fast ved illusjonen.

– Nettopp, bekrefter Line Marie Warholm.

– Vi lyver ofte om sider ved oss selv som vi helst ikke vil vedkjenne oss.

Eksempler på tabubelagte følelser er, ifølge Warholm, sjalusi og misunnelse. Har vi vært i nærheten av konflikter bygget opp rundt dette, vil vi helst slette dem fra minnet.

– Hukommelsen er ikke til å stole på, forklarer hun, og fortsetter:

– Alle former vi om vår egen historie, da gjerne i egen favør. Vi glemmer det vi ikke vil huske, skyver det vekk, fortrenger.

Hvis livsløgnen blir en del av personens identitet, mener Warholm at det kan by på problemer.

– Bedraget kan blokkere muligheten for at vi utvikler oss, sier hun.

– Hvis en persons handlinger eller holdninger konfronteres eller speiles, kan hun eller han reagere med å beskytte seg selv og ikke ta kritikken til seg.

Seg selv nok

I de fleste tilfeller får det å lyve kun negative konsekvenser. Likevel er uttrykket fake it till you make it blitt et helt legitimt mantra. Er det noe du ikke kan, kan du altså bare late som om. Filosof Lars Fr. H. Svendsen kaller det bløff.

– Vi er alle bløffmakere, hevder han.

– Vi bløffer ikke bare andre, men også oss selv, og tillegger gjerne oss selv adskillig mer moralsk høyverdige motiver enn vi virkelig har.

Over porten til Apollons tempel i Delfi står det Gnothi seauton, Erkjenn deg selv.

Fin oppfordring. Men er det mulig? Og hva er et «selv»? Er det til enhver tid en fast størrelse? Er det ikke heller snarere slik at vi som enkeltindivider har mange ulike oppgaver, og tilpasser oppførselen vår etter dem?

Samfunnsforsker Erving Goffman påpekte dette. Selvet er et sett roller, mente han. Med ander ord endrer adferden seg i ulike situasjoner, eller sagt med Goffmans ord, i ulike forestillinger. Dette skriver Svendsen om i boken sin. Der tar han også til orde for at det å spille mange roller, i seg selv ikke er bedragersk. Å organisere fortellingen om deg selv kan snarere bidra til å skape sammenheng mellom livets erfaringer og episoder som til sammen kan danne en helhet.

Svendsen konkluderer:

– Å fortelle fortellingen som seg selv, er å bli seg selv.

Brudd på arvesynden

Men en idealisering av egen livshistorie kan by på utfordringer. Kanskje var ikke familielivet så idyllisk likevel? Psykolog Warholm har en rekke eksempler på hva som kan gå galt.

– Et idealisert bilde av foreldrene våre kan få en høy kostnad, sier psykologen, og eksemplifiserer:

– Gjennom hele livet har du kanskje opplevd at du må være blid for å bli elsket. Dermed bringer du dette videre til oppdragelsen av egne barn. Oppdager du ikke mønsteret i tide, kan du bli bærer at det selv.

Det var et slikt mønster forfatter Linda Lund Nilsson oppdaget under arbeidet med sin bok. Allerede som liten hadde hun kjent på en kulde mellom moren og bestemoren sin. For å bøte på situasjonen, gikk lille Linda gjerne mellom som en blid og forsonende buffer. I dag kan hun trekke lærdom av historien og er blitt svært kompetent i kunsten å lese kroppsspråk og stemninger. Ikke minst er hun blitt god på å sette ord på følelser, de samme følelsene som man på bestemorens tid absolutt ikke snakket om.

Ærlig talt

– Uansett hensikt er det viktig å ha et bevisst forhold til ærligheten, mener Warholm. Når er det hensiktsmessig å være ærlig? Til hvem betror vi oss og hvorfor?

Når det gjelder slektsforskning som i Nilssons tilfelle, kan et slikt narrativ være med på å gi en større mening til tilværelsen, en bedre forståelse av sitt eget liv. Opplysningene er kanskje ikke alltid fordelaktige, men kan representere essensielle biter i en historie og danne et mer tydelig bilde av hvorfor ting er blitt som de er blitt. Om fortellingen kan kalles sann eller ikke, mener Warholm kan komme i andre rekke:

– Sannheten er subjektiv, sier hun.

– Ulike personer husker hendelser forskjellig. Det viktige er at vi får en livshistorie som gir mening, og at det i bakgrunnen ikke ligger et taust drama som kan påvirke oss følelsesmessig, kanskje ubevisst, uten at vi får tenkt eller snakket om det.

Fra taushet til den gode samtalen

Linda Lund Nilsson bekrefter psykologens utsagn:

– Nå som jeg vet mer om hva som skjedde i bestemors liv, blir det enklere å sortere. Jeg ser hva som hører fortiden til og hva jeg faktisk har mulighet til å endre. Det gir en helt egen ro.

Nilssons bok startet med et dypdykk inn i tausheten. Etter fire års arbeid kom forfatteren ut på den andre siden. Nå hadde hun et klarere blikk og et helt annet forhold til egen historie.

Hun er ikke i tvil om at det er verdt å jobbe for åpenhet. Spesielt som mor er hun opptatt av å være lydhør.

– Barn lurer jo på alt. De er som svamper. Jeg tror alle kan ha mye igjen for å stoppe opp og tenke over hva barna spør om, og hvorfor vi kanskje vegrer oss for å svare ærlig.

Det finnes like mange seksuelle tenningsmønstre som det finnes mennesker. Hva er det som former dette mønsteret?

Tekst: Guro Thobru
Illustrasjon: Marius Pålerud

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 9, høst 2021

Noen tenner på det de ser, andre på det de hører, noen på lukter, andre på bevegelse og noen på berøring av spesielt følsomme områder. Tenning er en fysiologisk aktivering av seksuelle deler av kroppen, og handler ikke kun om lyst på sex. Det handler om å komme i flyt, gi slipp på hemninger og kjenne spenning bygge seg opp.

For noen kommer den fysiske tenningen først, før de etter hvert får kontakt med deilige tanker. For andre starter det med en flørt, en stemning, et blikk eller et objekt, før den fysiologiske aktiveringen skjer.

– Lyst øker med forventningen om noe nytelsesfullt, sier Sidsel Schaller, spesialist i klinisk psykologi og sexologi ved UiO.

– Lyst og tenning er to forskjellige, men overlappende systemer, som kobles sammen etter hvert som den kroppslige aktiveringen skaper en nytelsesfølelse som lystsenteret i hjernen blir motivert til å oppsøke igjen, fortsetter hun.

Bra vibrasjoner

Hvorfor vi tenner på det vi tenner på, er et forskningsfelt med flere teorier.

Én teori er at noe av det vi tenner på, kan stamme fra ting menneskeheten har hatt positive assosiasjoner til gjennom flere tusen år. Elsa Almås, professor i sexologi ved Grimstad Medisinsk-Psykologisk-Allmenn-Terapeutisk Institutt, nevner et eksempel med blonder.

– Vi mennesker liker å se snøkrystaller, bladverk og mønstre i naturen. Blonder minner om dette. Det å ligge inntil pelsverk er også dypt forankret i mennesket, enten det er skinnfeller eller dyr. Mange elsker å være nær pels. Noen tenner på lepper med leppestift, kjønnsorganer, pupper, blanke, sorte flater som kan minne om olje på mørk hud, eller vann. Alt er elementer som har vært til stede i menneskeheten i tusenvis av år, forteller hun.

Men ifølge både Elsa Almås og Sidsel Schaller er det læringsteorier som best kan forklare utviklingen av tenningsmønstre.

Tilfeldig respons

Almås sammenligner dannelsen av tenningsmønstre med å lære språk. At seksuelle tenningsmønstre utvikles like tilfeldig som hvordan du lærer språk, dialekt og slang.

 

– Seksualiteten er til stede som en mulig respons gjennom hele livet fra vi blir født til vi dør. Det vekkes impulser, og de kan vekkes av forskjellige ting. Impulsene kan vekkes i barndommen, for eksempel ved stimulering av kjønnsorganene, sier Almås.

Schaller forklarer at seksuelle følelser finnes allerede i spedbarnsalderen, som følge av variasjoner i hormonelle svingninger, muskulære spenninger og avspenninger, variasjoner i blodmengde i kjønnsorganene, tilfeldige bevegelser og berøringer.

Når disse variasjonene opptrer samtidig med tilfredsstillelsen vi opplever av å få dekket våre kroppslige behov, om det er mat, varme og nærhet, berøring, fordøyelse og så videre, så kan det dannes en forbindelse i hjernen – en assosiasjon.

– Det er for eksempel vanlig å tenne på føtter og sko, og det er ikke så rart med tanke på at barn beveger seg mye blant føtter og sko, sier Almås, og legger til:

– Et tenningsmønster kan oppstå i barneårene ved at en knytter en seksuell følelse til et ytre objekt, for eksempel bleier, pelsverk, stolbein, klatretau – og ikke minst hud. Dette mønsteret kan følge en livet ut.

Tenningskart og kompass

Assosiasjoner som gjentas over tid, danner baner i hjernen, og blir et mønster.

– Et tenningsmønster er som et systematisk tenningskart som utvikler seg etter hvert, og som er nokså stabilt fra tidlig i tenårene, sier Schaller.

– Når vi kommer i tenårene, har vi allerede gjennom flere år opplevd mange assosiasjoner mellom seksuelle følelser som vi har i kroppen, og situasjoner eller betingelser som gradvis utvikler seg til noen systematiske sammenhenger. Dette trenger ikke å handle om eksplisitte seksuelle erfaringer med andre, men kan også være en konsekvens av egen seksuell aktivitet og fantasier.

I tillegg til hva vi har av positive assosiasjoner, påvirkes tenningsmønstrene også av hva som er akseptert innen kultur og samfunn.

– I tenårene er det mindre tilfeldig enn i barndommen hvordan den seksuelle responsen tennes, sier Almås, – for det er da man får noen sosiale skript for hva som er akseptert. Det er nærmest opplest og vedtatt at jenter skal tenne på gutter og gutter skal tenne på jenter. Ofte tenner man på dem som har status i ungdomsgruppa, og man kan tenne på spesielle egenskaper med jenter eller gutter, eller for eksempel på de som liker den samme musikken. De som tenner på noe som ikke er akseptert, vil kunne føle skam.

Sosiale skript for tenning

Sosiologene Gagnon og Simons lanserte i 1973 The Sexual Script Theory, der de forklarer at vi sosialiseres inn i seksualiteten vår gjennom samhandling med andre.

– Det som dukker opp i folks fantasier, er preget av hva kulturen formidler som seksuelt, sier Schaller.

– Det handler om hvordan kulturen, samfunnet og våre nære sosiale forhold snakker om, reagerer på og tegner opp hva og hvordan seksualitet kan være. Dette vil prege våre tanker og følelser og handlinger om seksualitet, og det er dette som danner utgangspunktet for hvordan fantasiene til folk flest ser ut.

En del av dette grunnlaget er også porno. Schaller peker på at for mange unge danner porno forestillingsgrunnlaget for hvordan sex skal foregå og være.

– Dessuten er porno laget for at assosiasjoner til egne seksuelle følelser raskt aktiveres. Dermed er formatet potent i å forme unges tenningsmønstre, særlig hvis det kombineres med onani. Det er fortsatt flere unge gutter som ser på porno enn unge jenter, men det er i ferd med å jevne seg mer ut, sier hun.

Men selv om jenter haler innpå guttenes porno-konsum, er ikke rollemønsteret som eksisterer i den vanlige pornoen jevnt.

– Kjønnsrollemønstrene er veldig tradisjonelle, og fokuserer mer på mannens nytelse enn på kvinnens. Kvinner blir for det meste fremstilt som objekter for mannens seksuell fantasier. Det er ikke det beste utgangspunktet for å lære om hva som er god seksualitet, sier Schaller.

– Mye av pornoen inneholder ofte en del voldelige elementer og rollespill, som det kan være vanskelig for unge å sortere og forstå.

– Mange tenner på ting som ikke er sosialt anbefalt, sier Almås.

– Og porno kan spille en rolle som modell for seksuell væremåte, dessverre! Jeg har snakket med jenter som ikke tør ha sex, fordi de ikke føler at de ser ut som en pornomodell.

Utvikling av mønstre

Når et tenningsmønster er dannet, har det en tendens til å gjenta seg selv, av den ganske enkle årsaken at det er kjent territorium.

– Den sexen vi har med en fast partner over tid er gjerne preget av at kroppen gjenkjenner det vi har gjort med partneren vår tidligere, og tenningen springer ut av den assosiasjonen, sier Schaller.

Når du tenner på en ny person og kanskje til og med blir forelsket, så kan også det ha sin forklaring i disse assosiasjonene.

– Hvis vi umiddelbart tenner på en vi møter for første gang, sier det noe om at han, hun eller hen treffer oss rent biologisk, for eksempel med lukten deres, eller fordi de tenningsmessig passer inn i det vi liker fra før. Når vi blir forelsket, reduseres hemningene våre. Lysten og tenningen er ofte høyere enn ellers, og vi har mer og heftigere sex. Det gjør at betingelsene for tenningsassosiasjoner er gode, sier Schaller.

Å ha sex med en ny person kan også utvide tenningsmønsteret vårt, i alle fall opp til et visst nivå. Etter hvert kommer man inn i mønstre også sammen med en ny person. Men akkurat som vi kan lære nye språk, kan vi også lære nye tenningsmønstre.

– Om det blir introdusert noen nye elementer i sexen, og vi opplever å være veldig kåte når dette blir introdusert, kan det skape positive assosiasjoner til noe vi kanskje før ikke tenkte på som seksuelt spennende, sier Schaller.

Seksuell kapasitet

Så hva tenner deg? Er det ord, lyder, lukt, berøring, smak, noe du ser? Forventninger om noe som skal skje? Mange er ikke klar over sitt eget tenningsmønster, og har ikke sett på hva de egentlig blir opphisset og tent av.

– Vi har tilsynelatende et ganske begrenset register, sier Elsa Almås.

– Vi kan bli mye flinkere til å kommunisere, få bedre seksualitet, et større repertoar og et større register å spille på. Mange er usikre og bare gjør ett eller annet. Og sier at det var deilig, når de egentlig mener noe annet, legger hun til. Og poengterer at dette særlig har vært en utfordring for kvinner.

– Det finnes en feiloppfatning om at hvis kvinnen er våt, er hun også tent. Det stemmer ikke alltid. I tenning er det en fysiologisk del og det er en psykisk del, men det er ikke så lenge siden det ble godtatt i vår del av verden at det også for kvinner handler om det psykiske, og ikke bare sex for reproduksjon.

Sett ord på tenningen

Det er mange årsaker til at tenningen kan være langt unna. Stress, sykdom, konflikter, engstelse og slitenhet kan føre til at både lyst og tenning virker utilgjengelig, men det finnes råd.

Kan man øve seg på å tenne oftere? Elsa Almås sier ja.

– Man kan bli mer bevisst på sin egen kåthet og lyst. Skjønne at de er forskjellige, sette ord på det som skjer, og tenke at lysten kan være der uten at det nødvendigvis leder til samleie. Det er lurt å lære seg å onanere for å finne ut av egen kropp og hva man tenner på. Jeg vil bare advare mot å bruke vibrator før man har lært seg å kjenne etter med fingrene hva som kjennes godt. Sterk stimulering er som sterkt krydret mat, den kan stenge for evnen til å verdsette de mildere nyansene!

Sidsel Schaller vil gjøre oppmerksom på at tenning ikke trenger å avhenge av at den andre parten skal være eller gjøre noe som tenner en.

– Til en viss grad må det være en assosiasjon der fra før, men vi kan også bruke våre egne fantasier til å tenne oss selv og dermed ha sex med den andre, gitt at vi liker vedkommende og ikke finner dem uattraktive på noen måte, sier hun.

– Hvis du gir tenningen din mer oppmerksomhet, altså hva du liker og hva som gir lysten din grunn til å forvente at noe godt kommer ut av det, så vil tenningen være lettere tilgjengelig, legger hun til.
Elsa Almås anbefaler også å lese erotisk litteratur, se erotisk film og observere hva du føler og hva som skjer i kroppen.

– Vi er forskjellige, og vil ha glede av ulik type stimulering. Få seksualiteten til å bli en naturlig del av hverdagen ved å tenke positivt påseksualitet og erotikk, snakke positivt, og først og fremst kjenne etter hva som skjer i kroppen din! For gutter og menn er det enklere: De har denne penisen som blir stiv og snakker et tydelig språk. Kvinner må kjenne mer etter, fordi seksuelle responser skjer inni kroppen. Derfor bruker kvinner ofte lengre tid på å få tak i kåtheten sin, forklarer hun.

Og om det starter med et blikk, en berøring, en lyd, en lukt – eller noe helt annet, det er helt individuelt. Men det er så verdt det å finne ut hva som tenner akkurat deg. For jo mer tenning, dess bedre sex får du.

Med et behagelig toneleie inntar kvinnestemmen rollen som vår digitale hjelper. Men hvorfor er det nesten ingen velvillige mannestemmer som alltid er klare til å assistere oss?

Tekst: Cathrine Elnan
Illustrasjon: Zarina Saidova

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 8, sommer 2021

Innen et år kommer folk til å snakke til nettsidene, og nettsidene kommer til å snakke tilbake til oss.

Allerede i år 2000 – lenge før robotstøvsugerne sveipet rundt på kjøkkenet, Alexa slo på stereoanlegget i stua og Siri hjalp oss med å ringe hjem, ble stemmeteknologi løftet fram som en stor, omveltende tech-trend i The New York Times.

Dr. Clifford Nass, som på dette tidspunktet var en 43 år gammel professor ved Stanford-universitetet, hadde brukt de ni siste årene på å studere hvordan mennesker kunne interagere med maskiner som snakket. Basert på forskningen sin var han fullstendig overbevist om at framtidens teknologiske hjelpemidler kom til å være stemmebaserte.

Spådommene til Nass gikk i oppfyllelse. Spoler vi 21 år fram i tid, har alle de store teknologiselskapene utviklet stemmeassistenter, og markedet for stemmeteknologi skal være verdt 220 milliarder kroner innen 2025.

Men på ett punkt tok Nass feil: Professoren var nemlig overbevist om at det var de mannlige stemmene som kom til å guide oss gjennom hverdagen.

– Studiene våre viser at veiledning fra en kvinnelig stemme blir oppfattet som mindre presis sammenlignet med en mannlig stemme, til tross for at de leser nøyaktig det samme. Å ha en dyp stemme hjelper også. Det indikerer en viss størrelse, høyde og autoritet. De dype stemmene er mer troverdige, sa Nass til The New York Times i 2000.

Men i 2021 er de fleste stemmeassistentene utstyrt med kvinnestemmer og vestlige navn. Hvorfor ble det sånn?

Stemmene som påvirker oss

Vi kjenner dem som Siri, Alexa og Cortana. Selv om Apple, Amazon og Microsofts stemmeassistenter mangler både fjes og kropp, har de klare menneskelige trekk – de er hjelpsomme, og med sine velmenende og dempede stemmer gjør de sitt beste for å utføre det de blir bedt om. De er lyttende og til stede, men aldri kommanderende. Og de er skapt med feminine stemmer og navn.

– I stemmeteknologiens startfase trodde mange at de fleste stemmene kom til å bli mannlige. Men det motsatte har altså skjedd, de aller fleste har et kvinnelig uttrykk, sier Roger Andre Søraa. Han er forsker ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU, hvor han også har tatt en doktorgrad i studier av teknologi og samfunn. I flere år har han fordypet seg i problemstillinger knyttet til teknologi, mangfold og kjønn.

Søraa forteller at kvinnestemmer har blitt dominerende for service-robotene, de som skal hjelpe brukerne, og gi enkel informasjon. Mens Einstein-robotene, de som skal være eksperter og gi fakta, gjerne er mannlige, ofte presentert som en karikatur av nettopp Albert Einstein.

– Det finnes mange eksempler på stemmeassistenter som samlet sett viderefører eksisterende fordommer og kjønnsstereotypier i samfunnet: Kvinner skal hjelpe. Menn skal vite. Når vi blir vant til at assistenter kun har et kvinnelig uttrykk, reproduserer vi forventninger om at kvinner skal være serviceinnstilt og hjelpsomme. Men det er jo ikke slik mennesker eller samfunnet er sosialt konstruert, sier han.

Forskning fra de siste tiårene viser at de samme forventningene og fordommene dukker opp uansett om vi hører en menneskelig eller en robotstemme. Lytteren vil uansett bruke de sosiale og kulturelle normene de har lært, for å prøve å kategorisere stemmen.

Det var også noe BMW tidlig fikk erfare da de på slutten av 1990-tallet utstyrte en av bilmodellene sine med talefunksjon. Stemmen var kvinnelig, noe som ikke falt i god jord hos de tyske, (hovedsakelig) mannlige sjåførene. Mennene nektet å ta imot råd i bilen fra en kvinnestemme, og BMW fikk så mange klager at stemmen måtte endres. Til slutt endte de opp med en mannsstemme som var «hakket mer dominant, noe vennlig og veldig kompetent».

– Teknologi er aldri nøytralt – hverken med tanke på hvem som utvikler den eller når det gjelder hvilke data som blir brukt, sier Søraa, som blant annet viser til ansiktsgjenkjenning – hvor databaser ofte er overrepresentert av hvite menn, noe som resulterer i at ansiktsgjenkjenningen fungerer dårligere på kvinner, og spesielt på fargede kvinner.

Han mener det er påfallende at de fleste virtuelle assistenter har kvinnelige, vestlige navn.

– Det er ikke mye mangfold å spore, hverken når det gjelder kultur, bakgrunn eller kjønn. For å være mer inkluderende bør de teknologiske produktene også representere diversitet, vi må få et større mangfold.

Hvorfor er det så viktig?

– Det er viktig å være bevisst på at teknologi er kjønnet. Hvis ikke ender vi opp med å reprodusere forventningene om at kvinner skal oppføre seg og snakke på en viss måte. Det forsterker de sosiale normene om hvordan man skal være og hva man skal gjøre.

En digital svingdør

Det er ikke bare stemmen, navnet og kjønnet til de digitale assistentene som påvirker oss. Måten de snakker på, og hva de sier, spiller også inn.

Helene Uri, språkviter og forfatter, har gått grundig inn i kjønningen av språket vårt, blant annet i boken Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk fra 2018. Hun forteller at det er mindre forskjeller mellom språket til menn og kvinner enn man skulle tro, og at det er mange individuelle og situasjonsbetingede forskjeller. Når det er sagt, finnes det også noen klare ulikheter i måten menn og kvinner ofte snakker på.

– Generelt er kvinner mer lyttende og eager to please. De er mer oppmerksomme, har mer blikkontakt og stiller flere oppfølgingsspørsmål. En kvinnelig samtalepartner gir ofte mer oppmerksomhet enn en mannlig, er mer involvert og viser et større engasjement, sier Uri.

Det passer også bra med rollen som de kvinnelige stemmeassistentene blir tillagt, mener hun.

– Det man ønsker av en stemmeassistent, er jo en oppmerksom lytter. Man vil bli tatt hånd om, hørt og ivaretatt. På den måten kan kvinnestemmen representere den perfekte sekretær, og et mer feminint toneleie passer også til denne rollen. For når du ber om hjelp eller krever noe hos en assistent eller sekretær, så ønsker du ikke å bli utfordret, sier Uri.

Siri, verdens kanskje mest velkjente stemmeassistent, utfordrer heller ikke dersom hun blir møtt med fornærmelser, verbale overgrep eller seksuelle tilnærmelser. I lang tid svarte hun heller I’d blush if I could dersom hun ble kalt hore eller ble seksuelt trakassert.

I FN-rapporten fra 2019 med nettopp tittelen I’d blush if I could blir det slått fast at underdanigheten og serviliteten som Siri og andre stemmeasistenter viser, også når de blir trakassert, beviser hvordan kjønnede fordommer har blitt kodet inn i teknologiske produkter.

Forsker Roger Andre Søraa ved NTNU er usikker på hvor bevisste teknologiselskapene egentlig har vært når de menneskeliggjør og kjønner digitale produkter.

– Ofte skal utviklingen skje fort, den er økonomisk drevet, og man glemmer til en viss grad å ta i betraktning det store mangfoldet av brukere som fins.

Norske Clara og Hulda

I mars lanserte Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) to robotstemmer med navnene Clara og Hulda. De leser tekst for blinde, svaksynte og personer med dysleksi eller andre lesevansker. Og selv om talesyntese egentlig bare er en programvare, er de to assistentene utstyrt med kvinnelige navn og stemmer.

Fram til 2020 var NLBs talesyntese en mann ved navn Brage.

– Vi fikk noen innspill fra lånere om at det hadde vært fint om vi nå kunne bytte til kvinnestemmer, men dette var bare tilfeldige innspill, sier Mari Myksvoll, seniorrådgiver i NLB.

Utover det gjorde ikke NLB noen spesifikk undersøkelse rundt kjønn og stemmeteknologi.

– Jeg er klar over at det eksisterer en diskusjon som kjønn og talesyntesestemmer, men for NLB var det langt viktigere å få stemmer som flest mulig ville finne behagelige og tydelige. Vi produserer lange tekster i form av studiebøker, aviser og tidsskrifter, sier Myksvoll.

Og navnene? De er inspirert av foregangskvinner innenfor hvert sitt felt.

– Navnene ble valgt som en morsom gimmick. Vi valgte å kalle opp etter noen bra damer. Hulda er selvsagt oppkalt etter Hulda Garborg, og stemmen Clara er oppkalt etter Clara Skridshol. Hun var lærer i sang, musikk og boklige fag ved Christiania Blindeinstitut, forteller Myksvoll.

Jakten på en kjønnsnøytral stemme

Til tross for at dagens mest kjente stemmeassistenter er kvinner, er det også endringer å spore i markedet. I vår lanserte Apple en mannlig versjon av Siri til det amerikanske markedet, fordi de ønsket å «vise en langvarig forpliktelse til mangfold og inkludering».

Roger Andre Søraa, forsker ved NTNU, tror Apples avgjørelse kan ha en positiv effekt.

– Det vil kunne ha en betydning fordi man ikke reproduserer sexistiske framstillinger av kvinner på samme måte. Man blir mer bevisst rundt bruken av teknologien, og det gjør at man som forbruker også kan ta mer bevisste valg, sier Søraa.

Andre selskaper går enda lenger i å unngå kjønnet teknologi, og utvikler ikke-binære stemmer. Som det skotske selskapet CereProc, som også utviklet de norske talesyntesestemmene Clara og Hulda.

– Et av målene våre har vært å utfordre status quo innen stemme-teknologi, og med denne ikke-binære stemmen ønsker vi å skape bevissthet rundt dette viktige temaet når neste generasjon av AI-baserte digitale talesystemer skal utvikles, sa administrerende direktør i CereProc i forbindelse med lanseringen i slutten av 2020.

Stemmen Q er et annet eksempel på en ikke-binær stemmeassistent.

– Jeg er skapt for en framtid der vi ikke lenger er definert av kjønn, men av hvordan vi definerer oss selv. Stemmen min ble tatt opp av mennesker som hverken definerer seg som mann eller kvinne, sier stemmen i en lanseringsvideo.

Selv om det kommer flere ikke-binære stemmeassistenter, hvor stemmen har en annen frekvens enn den typiske manns- og kvinnestemmen, tror språkviter Helene Uri at det kan være utfordrende å skape kjønnsløse stemmer.

– Som mennesker har vi blitt sosialisert til å ha en veldig kjønnet forståelse, og man blir satt ut når man møter noe som ikke stemmer med vår binære oppfatning. Jeg tror det kan være vanskelig å lage en fullstendig kjønnsnøytral stemme med et nøytralt toneleie.

Forsker Roger Andre Søraa ved NTNU tror lytterens oppfatning av ikke-binære stemmer vil avhenge av hens egen sosiokulturelle kontekst.

– Noen vil nok mene at dette er en mann- eller kvinnestemme, men samfunnet er jo i økende grad åpent for en mer flytende kjønnsforståelse, så Q er et interessant eksperiment i hvordan man tenker om kjønn og virtuelle agenter, avslutter Søraa.