Mange både voksen og unge bruker mye tid på sosiale medier hver dag. Er dette skadelig? Og er det sånn at det er mer skadelig dess lengre tid man henger rundt på Instagram, Snapchat og YouTube? Nei, det virker ikke slik, ifølge ny forskning fra Folkehelseinsituttet (FHI).

Mest psykiske problemer

Forskerne fra FHI har undersøkt ungdoms bruk av sosiale medier, og har holdt dette sammen med graden av psykiske problemer hos de unge. Og funnet vil kanskje overraske mange. Det er ikke hvor mye tid man bruker på sosiale medier som virker å gi mest psykiske plager. I stedet er det de ungdommene som føler at andre følger med på dem i sosiale medier, de som føler at andre følger med på hva de gjør og hvem de er sammen med som har mest symptomer som angst og depresjon.

Undersøkelsen er gjort på 2000 ungdommer på videregående skole i Bergen. I forkant av undersøkelsen intervjuet forskerne ungdom om bruk av sosiale medier. På den måten kunne de forme spørsmålene slik at de ble nærmere den hverdagen unge opplever. Forskerne delte svarene i tre kategorier. Den ene kategorien er subjektiv tidsbruk, altså hvor mye tid de unge brukte der. Den andre kategorien var knyttet til sosial forpliktelse. I det så ligger det om unge følte at de måtte passe inn i normer. Og den tredje kategorien handlet om de som opplevde sosiale medier som en kilde til å bli overveldet eller følelse av å være overvåket. Det var i denne siste kategorien det var en klar overvekt av unge som også hadde angst og depresjon. Forskerne understreker imidlertid at de ikke kan si noe om angst og depresjon kommer av de unges bruk av sosiale medier, men de kan slå fast at det er en samvariasjon.

Minst problemer

De ungdommene som svarte at de brukte mye tid på sosiale medier, var den gruppen som også oppga at de hadde minst psykiske problemer i undersøkelsen. Forskerne mener derfor å kunne si at det ikke er tiden unge bruker med nesa i mobilen som er det problematiske.

Omtrent 90 prosent av alle ungdommer bruker sosiale medier, og 37 prosent sier at de bruker mer enn tre timer om dagen der.

Det er en kjønnsforskjell i hvilke sosiale medier som er mest brukt. Blant jenter er det Snapchat (97 prosent), Instagram (96 prosent), TikTok (81 prosent) og YouTube (78 prosent). Hos gutter er det YouTube (91 prosent), Snapchat (91 prosent), Instagram (84 prosent) og TikTok (60 prosent).

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

På tross av mine gener viste min sønn tidlig at han var godt anlagt for sportslig aktivitet. Dette har ført til at han er nokså god i fotball, heldig nok til å få delta på treninger for de ekstra ivrige guttene i vår krets.

For en som ikke har mer å vise til enn åttendeplass i stille lengde i skolemesterskapet for femteklassinger i 1995, er idrettsverdenen som Narnia; du går inn i skapet, unnskyld, Valhall, og kommer ut i et fremmed univers.

Gode gener

I galleriet sitter vi, rad etter rad med foreldre og besteforeldre, og betrakter våre håpefulle som traver rundt i like uniformer, sprekkeferdige av stolthet og selvtilfredshet, for se hva mine gener har klart! Bak meg sitter en stor norsk idrettshelt og følger med på sin junior, her skal ikke genene kimses av. Jeg føler meg ovenpå her jeg sitter og er en del av de gode geners selskap. Men så minner jeg meg selv på at det eneste jeg har gjort, er å finne en mann med bedre sportslige tilbøyeligheter.

Rundt meg hører jeg «Hvordan var turen til treningsakademiet til Barcelona?» og «Vi spyttet inn midler for å få tak i en god trener til klubben». Her skal det ikke stå på økonomien, heller. Jeg lytter så hardt at jeg får dotter i ørene av å spenne øremuskler jeg ikke ante fantes før nå.

Etterpå må jeg spørre mannen min hvordan barneidretten egentlig fungerer. Betaler noen for trenere selv? Tror du det er så bra for junior med såpass seriøs konkurransekultur? Jeg har aldri sett så mange dyre jakker samlet på en tribune før.

På bortebane

Uka etter står jeg på en fotballbane og skal heie på laget til sønnen min iført ull fra innerst til ytterst, og lua så langt ned at det ser ut som jeg skal rane nærmeste 7Eleven så fort dommeren blåser av kampen.

I dag er vi bortelaget. Det merkes. Det er åtte i heiagjengen vår, seks fedre, en bestefar og meg, og kanskje hundre personer i motstanderens heiaklubb, pluss en god gammeldags boomblaster som spiller Scooters We are the greatest. Akkurat det synes jeg er moro.

Men da kampen blåses i gang, må jeg spørre de seks fedrene og bestefar; «Er det ikke vår keeper som står i målet nærmest oss?» For rett bak han, står fire motstander-fedre og roper HØYT hver gang ballen kommer en anelse i retning av målområdet.

«KOM IGJEN!! DETTE KLARER DERE!! PRESS!! SKYT!! DETTE HAR DERE!!!» rett i ørene på den 13 år gamle keeperen vår.

Skrikekonkurranse

Scenen forvirrer meg; en 13-åring som får tilrop til motstanderne rett inn i øret kan da umulig ha en positiv virkning?  Jeg spør de seks fedrene og bestefar om det i det hele tatt er lov å stå slik og gauke så tett på spillerne, og får beskjed om at det muligens burde vært en fair play-vakt der.

I takt med ropene til gutteklubben bak keepernettet, vokser irritasjonen min. Jeg blikker dem så hardt at jeg glemmer å puste, men forgjeves siden lua mi fungerer som finlandshette.

Fedrene i gjengen vår humrer av meg og klapper meg velmenende på skulderen.

«Nå gidder jeg ikke mer», sier jeg, og spaserer bort til målet, stiller meg helt inntil de ropende fedrene. De ser rart på meg. Det blir stille. Pinlig pause. Men ikke hos meg, jeg venter som gjedda i sivet. Hver gang jeg hører at de skal til å rope, roper jeg enda høyere: «KOM IGJEN, MONS!» «DETTE KLARER DU!» «BRAAAA!!»

Bak mål blir det klein stemning. Jeg kjenner de sjokkerte blikkene deres på ansiktet mitt, og angrer umiddelbart, men trøster meg med at jeg bare holder opp speilet. Tredje eller fjerde gang skrikekonkurransen vår tar til, gir to av fedrene opp og rusler unna. De to gjenværende begynner å snakke lavt om noe annet.

Foreldres behov

I bilen på vei hjem sier trener-mannen min: «Hva var det du dreiv med bak mål? Jeg holdt på å le meg i hjel». Jeg ler ikke, på dette tidspunktet har selvsensuren slått inn, og jeg er nokså sjokkert over egen oppførsel. Jeg lurer på hvorfor jeg plutselig befant meg i dette opptrinnet? Så husker jeg hvor selvtilfreds jeg rakk å føle meg som tilskuer på galleriet i Valhall, og vet jo hvor lett det er å bli revet med av egne barns gode prestasjoner på banen.

Opptrinnet slipper meg ikke på noen dager, for jeg sitter igjen med inntrykk av at idrettsprestasjoner hos barn lett kan dreie seg vel så mye om foreldrenes ønsker som barnas behov. Er det nødvendig med så høylytt påskjønnelse av egne barns prestasjoner i samspill med andre? Eller kan det tenkes at barna ville følt seg mindre presset om vi som foreldre tøylet egne ambisjoner mer? Tro om det hadde medført en svakere innsats fra barna? For mon tro om ikke litt mer distanse mellom barnas prestasjoner og foreldres behov kunne gjort konkurranseidretten sunnere og mindre presset.

Det er en gruppe forskere ved Binghamton University i New York som jobber med en mulig vaksine mot GBS. Det skriver forskning.no. Disse streptokokkene er den vanligste årsaken til at nyfødte kan få alvorlig infeksjonssykdom. 

Oppdaget proteinet BvaP

Oppdagelsen deres av proteinet BvaP er et viktig funn i denne sammenheng, for det er det som gjør at GBS-bakteriene klistrer seg fast i kroppen. Å lage en vaksine som blokkerer dette proteinet er målet, fordi det på denne måten forhindrer bakterien fra å feste seg i vagina. 

GBS-sykdom kan gi seg utslag i lungebetennelse, hjernehinnebetennelse og blodforgiftning. Bakteriene kan også føre til spontanabort, tidlig fødsel og dødfødsel. 

– I så fall en god vaksine

Overlege Anne Karin Brigtsen, som jobber ved nyfødtintensiv avdeling på Rikshospitalet, har selv tidligere forsket på GBS-bakterier ved å se på hvilken effekt bakteriene har på mødre og nyfødte. Det gjorde hun ved Harvard University i USA. 

– Fordelen er at de finner dette proteinet på alle ulike GBS-stammer de har testet. Det kan bety at en eventuell vaksine vil kunne ta alle undergrupper av gruppe B-streptokokker. Det er i så fall en god vaksine, sier hun til forskning.no. 

Vil tilby hurtigtest fremfor antibiotika

Sedina Atic Kvalvik, som er fødselslege ved Haukeland universitetssykehus, sier til Forskning.no at utfordringen med vaksine mot GBS som er forsøkt laget tidligere, er at antistoffdannelsen i blodet ikke virker like godt i vagina. Det er problematisk fordi den høyeste konsentrasjonen av bakterier er nettopp der. 

Hun forteller at fordi forekomsten av bakterien er svært vanlig, uten at den nødvendigvis behøver å gi seg utslag i GBS-sykdom, så er det en bekymring at mange vil få antibiotika uten å egentlig behøve det. Kvalvik sier videre at tilstedeværelsen av bakterier varierer, selv bare med testing noen uker før fødsel, og at det dermed er lett å bomme på hvem som trenger behandling og ikke. 

Hun mener at en hurtigtest til kvinner der vannet går tidlig, ville vært en bedre strategi fremfor antibiotika, men at det er kostnadskrevende å få til. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

I høstsesongen i podkasten Glasshus hadde jeg samtaler om voldtekt. Der møtte jeg mennesker som jobber med terapi av mennesker på begge sider av overgrep, mennesker i jus og forebygging, og lærte veldig mye om voldtekt, også om hvem som kan begå dem.

Jeg har alltid tenkt at det er en overdrivelse å si at hvem som helst kan begå overgrep. Det er jo ikke hvem som helst som gjør så drøye ting.

Jeg har tenkt, som kanskje du og, at en voldtekt er enkel å definere. At den er voldelig, det er lett å se hva som er en voldtekt, og at den som begår overgrep, er en maktutøver som truer seg til seksuell omgang.

Og så møter jeg Anders Lindskog, en sprudlende svensk spesialist i overgrepsproblematikk.

– Hvem som helst kan begå et overgrep, gitt at kulturen ligger til rette for det, forklarer han.

Og det er ikke bare i en voldtektskultur, som et strengt hierarkisk patriarkat der kvinner regnes som mannens eiendom. Det kan være om man lever i en situasjon der man ikke har tid til langvarige og gode samtaler, for eksempel, forklarer han.

– Stress og frustrasjon øker risikoen for å utøve seksuell vold mot kjæresten din, sier Lindskog.

I en hverdag der du ikke får det du trenger av kjærlighet og aksept, og om du har noen traumer i bagasjen, så er veien kort til å bryte grenser, får jeg vite.

Enkleste vei

– Vold er tidseffektivt, er en av Lindskogs forklaringer på overgrep.

Dette betyr helt enkelt at en person som er disponert for å begå overgrep, om den kjenner behov for sex, gjør den det som koster minst for å få det den trenger.

– Det er bare et tynt lag kultur som hindrer oss i å mishandle hverandre, mener Lindskog.

Han fremlegger at vi går omkring og manipulerer hverandre på gode og vonde måter hele tiden. Og vold er en helt naturlig måte å manipulere andre som er svakere enn oss selv på, mener han. Både i fred, der kvinner slår barn, menn slår kvinner, og når mennene blir gamle, slår kvinnene tilbake. Og i krig, der både mishandling, seksuell vold og drap begås av helt vanlige mennesker mot andre helt vanlige mennesker som til og med kan være naboen du hadde som venn helt til situasjonen forandret seg.

Hjelper ikke å være snill

En annen ting jeg har lært av å intervjue eksperter om voldtekt, er at det ikke hjelper å være snill med en som er disponert for å begå overgrep. Tvert imot. Å være snill med noen som utøver vold, flytter grensene så det blir verre og verre. Dette snakker jeg med Heidi Helene Sveen om i en annen episode. Hun jobber på Dixi til daglig, og gir ut bøker om overgrep. De kan du godt lese, det er spennende ting, og de har det til felles at de tar utgangspunkt i perspektivet til den som har opplevd overgrep.

– Det begynner gjerne med noe enkelt, forteller hun i episoden der vi snakker om destruktive relasjoner.

Det kan starte med at kjæresten din bare sender deg masse fine tekstmeldinger med «jeg elsker deg, tenker på deg». Og du blir selvfølgelig glad for at den du er glad i tenker på deg hele dagen, og du sender gjerne svar der du elsker tilbake. Du lever i et helt vanlig forhold, med en helt vanlig partner. Men så er det en dag du bare har det for travelt, og ikke får svart i tide, eller glemmer å svare med en gang. Når du så kommer hjem, er den du elsker i dårlig humør, og du går kanskje med på at det kan være din skyld.

«Jeg kunne godt ha svart fortere på den meldingen, jeg skjønner at du ble lei deg/sur/furten», sier du, og håper det hjelper på humøret til sur kjæreste.

– Derfra går det fort nedoverbakke, fortsetter Sveen.

Kort vei til vold

Når du først har tatt ansvar for at kjæresten din er i dårlig humør på grunn av deg, så kommer den til å legge skylda på deg for alt den gjør mot deg, forteller Sveen meg. Veien kan være kort fra å ha glemt å svare på en tekstmelding til grovere psykisk og etter hvert også fysisk vold. Et helt vanlig forhold kan på kort tid forandres til en destruktiv og kontrollerende relasjon der du blir kondisjonert til å tåle stadig grovere hendelser.

– Det er det samme hva du gjør, forteller Heidi Helene Sveen.

Hun poengterer også sterkt at hvem som helst kan havne i destruktive relasjoner. Det er ikke noen fellestrekk med folk som er utsatt for seksuell eller annen vold. Det er ikke noe de gjør, det er kun uflaks. Det kan hende hvem som helst.

Må komme seg vekk

Men hva gjør vi når vi først har havnet i en mishandlingssituasjon? Skal vi satse på at den vi elsker skal bli et bedre menneske, det er jo tross alt så mye fint også. Er det ikke bare kjærligheten som driver vedkommende til å være litt for kontrollerende?

– Det er bare å komme seg unna, sier Sveen kategorisk.

Hun fremholder at man må søke hjelp, fra en venn eller hjelpeapparat, og om man har en god oppvekst og gode relasjoner, så er det lettere å komme seg løs.

Når jeg spør Lindskog om det er mulig å få et godt forhold med en som har utøvd vold, er han helt enig med Sveen.

– Det er kanskje mulig, men det er jo veldig mye lettere å bygge et godt forhold med en ny, smiler han.

Som under pandemien

Så der har du det. Hvem som helst kan være en overgriper. Hvem som helst kan bli utsatt for overgrep. Det må jo bety at vi må snakke mer om dette, tenker jeg. Og jeg er overbevist om at vi alle kan forstå hverandre, og hjelpe hverandre i tøffe situasjoner. For å si det med Heidi Helene Sveen:

– Det er som under pandemien. Alle som ikke bærer viruset, må stå sammen for å bekjempe det.

Min innsats ligger i å fortelle videre det jeg nå vet.

Det er VG som først meldte om Høyre-utvalget mot partnervold. Utvalget skal komme med forslag til hva Høyre-ordførerne kan ha som handlingsplaner mot partnervold i sine respektive kommuner. På ordførerkonferansen for Høyre-ordførere i Trondheim forrige uke forpliktet ordførerne seg til å lage slike handlingsplaner i sine kommuner. Høyreleder Erna Solberg sier til VG at partiet skal sørge for at de har et hjelpeapparat som innbyggerne vet at finnes, og som det er lett å komme i kontakt med.

– Da blir terskelen for å ta kontakt og snakke om problemene lavere, sier hun.

De Høyre-styrte kommunene utgjør 66 prosent av landets befolkning.

LES OGSÅ:

– Det er noe som har ligget og ulmet. Nå eksploderer det.

– Ja, vi har monstre blant oss

Ekspertutvalg

Høyre setter altså i denne forbindelse ned et ekspertutvalg som skal komme med råd til Høyre-ordførerne om hvilke andre tiltak de kan innføre i sine kommuner for å bekjempe partnervold og familievold. Oslos ordfører Anne Lindboe skal sitte i utvalget. Hun er også lege og tidligere barneombud. I tillegg skal tidligere voldsoffer Kine Aamodt Pedersen sitte i utvalget. Hun driver organisasjonen Du eier meg ikke. Pedersens overgriper ble dømt til 13 års fengsel for vold mot henne og en annen kvinne. Ifølge VG skal utvalget skal dessuten bestå av:

• Ingeborg Forseth, styreleder i Krisesenteret for Molde og omegn IKS og gruppeleder for Høyre i Molde kommune.
• Mogens Albæk dr.philos, psykologspesialist ved Statens barnehus Kristiansand, tidligere forskningssjef ved RVTS Sør og spesialrådgiver i Barnevernet.
• Hanne Finanger, leder for forebyggingsenheten mot vold i Oslo politidistrikt og fylkesstyremedlem i Akershus KrF.
• Endre Bendixen, jurist i Stine Sofies Stiftelse.
• Tom Georg Indrevik, ordfører i Øygarden og leder av Høyres kommunalutvalg.

Sterkt engasjement

Kine Aamodt Pedersen har gjennom sin organisasjon Du eier meg ikke hjulpet andre voldsofre, og hun har et sterkt engasjement for å bedre sikkerheten for ofre for partnervold. Under demonstrasjonen utenfor politistasjonen i Oslo i januar sa hun til ALTSÅ:

– Vi hadde akkurat møte med politiet, og det er helt tydelig at de trenger flere midler. Jeg håper at de får det de trenger.

Som medlem i Høyres utvalg mot partnervold vil hun først og fremst delta med sin egen erfaring, forteller hun til VG.

Det har lenge vært en diskusjon om det er kjønnsforskjeller i hjernen mellom kvinner og menn. Det har vært antatt, men har vært svært vanskelig å bevise. Nå har forskere ved Stanford universitetet i USA tatt i bruk kunstig intelligens (KI) for å undersøke bilder av hjernen til kvinner og menn. Og KI har med 90 prosent sikkerhet kunnet skille mellom kvinner og menn bare ved å scanne bilder av hjerner, melder Science Daily.

Et nytt kart

Bakgrunnen for forskernes gjennombrudd er todelt. For det første har de laget en slags grid, eller et kart, over områder i hjernen som er mer presist enn forskere tidligere har gjort. Med utgangspunkt i dette «standardkartet» over hjernen har KI kategorisert hjernebilder som enten kvinner eller menn med stor treffsikkerhet.

Det andre forskerne har gjort, er at de tatt i bruk et program som kan fortelle hvordan KI har kommet fram til resultatet sitt. Og på den måten har de fått vite hva det er den kunstige intelligensen har funnet av forskjeller.

To områder med kjønnsforskjeller

Konklusjonen er at kunstig intelligens har sett ulikheter på to områder i hjernen. Det ene er systemet som hjelper oss å bearbeide selvrefererende informasjon. Det andre området der KI oftest fant forskjell, var i det limbiske systemet som blant annet er involvert i læring og i hvordan vi forholder oss til belønning.

Forskerne mener kjønnsforskjeller har vært i hjernen mellom kvinner og menn også tidligere, men at dette er første gangen man har greid å vise det. Om forskjellene er medfødte, om de har oppstått tidlig i livet eller om de oppstår gjennom livet, har de ikke noe svar på.

Men de mener at forskningen kan være et steg i å gi bedre behandling av nevropsykologiske forstyrrelser. Forskerne mener det å forstå hvordan kjønnsforskjeller i hjernen påvirker oppførsel og psyken, er viktig for å forstå psykiske lidelser og for best mulig å kunne hjelpe pasientene.

Intervjuet som ALTSÅ hadde med Sinober ble gjort 21. februar, samme dag som kong Harald fylte 87 år og NRK kunne melde om at oppslutningen rundt monarkiet fortsatt er sterkt, men at kun 62 prosent av unge voksne fortsatt vil beholde kongedømmet. 

Hyllest og lite kritikk

Hvorfor er vi så tradisjonelle? er noe av det Sinober tar opp på sitt nye show. 

– Da NRK sendte dokumentaren Kongen vår, så jeg hele seansen. Det var så koselig at en omtrent begynner å lure på hvor koselig det går an å ha det i en familie. Jeg tenker at det har vært narrativet helt siden 1905. Det har vært hyllest, hyllest, hyllest – og lite kritikk. Det er mye personfokus på de kongelige og hvor bra de er. 

Komikeren har alltid vært fascinert av at vi nordmenn er veldig konservative, og at en del også er litt defensive i hvor konservative de er.  

– Monarkiet er en veldig gammeldags institusjon, og det er ingen som er uenige i det. Selv de som er for å beholde monarkiet, mener egentlig at makt ikke burde gå i arv. Likevel har man disse argumentene om at det er så koselig med tradisjoner, sier hun. 

– Også når det gjelder skolegudstjenester og Luciatog for barneskolebarna, ser vi at folk står veldig på barrikadene for det, selv folk som ikke tror på Gud. 

Lite diskusjon om apanasje

For en stund tilbake sendte Sinober inn en søknad for å få støtte til manusutvikling fra Fritt Ord for showet. 

– Da jeg fikk støtten, så tenkte jeg at da må jeg. Støtten har blitt en fin forpliktelse og et godt dytt for å få showet i havn. 

For å se om monarki-vitsene slo an, har Aila testet dem ut på forskjellige klubbscener. 

Publikum kan forvente seg et skarpt skråblikk på kongehuset som institusjon, men Sinober kommer ikke til å gjøre humor på de enkelte kongelige. Det bryr hun seg ikke så mye om. 

– Jeg har hatt en tommelfingerregel på to punkter: At jeg ikke skal parodiere kongen og ikke nevne shaman Durek. 

Showet skal også få fram at det er lite diskusjon i offentligheten knyttet til apanasje, skattefritak og samfunnsoppdraget til kongehuset. 

– Jeg har en mistanke om – og har lest litt om at kongehuset og pressen har et veldig koselig forhold – kanskje et litt for koselig forhold, presiserer hun. 

Privilegier og forskjeller

I VG-kronikken som Sinober skrev tidligere denne måneden, tar hun opp at nesten 291 millioner av våre skattepenger går til apanasje til kongehuset og det kongelige hoff i løpet av 2024. Det blir unntatt offentligheten hva pengene brukes til, og Sinober mener det er et privilegium de har sammenlignet med andre som mottar penger fra staten. 

Komikeren sier at hvis man skal snakke om privilegier og forskjeller i samfunnet, så kommer man ikke utenom å ta opp totalsummen av det kongehuset får hvert år.  

– Folk flest vet ikke hvor mye penger som går med på det. Det er veldig mye penger som kunne ha blitt brukt på et annet vis. Og en kan være enig eller uenig i om det er en viktig sum, men jeg synes i hvert fall at det burde bli snakket om, sier hun. 

– Man er veldig kjappe til å snakke om hvor lave satser de som går på trygd skal få, og at man ikke skal bruke for mye på det. Sammenlignet med summen kongehuset får, har den stort sett blitt økt hver gang det snakkes om det. 

Ønsker å skape debatt

Hun poengterer at hun synes kongehuset har gjort en god jobb. Men hun synes ikke nødvendigvis at det behøver å bety at det er liv laga.  

– Jeg føler at politikere i retrospekt er veldig for endringer som har skjedd, men før de har skjedd, er det de mest radikale som sier det. Det kan vi se fra historien av: Stemmerett for kvinner, rettigheter for homofile – i alle slike kamper – så er folk i etterkant veldig med på at det var bra – også de konservative, men i starten er de som er for det helt psycho. 

En debatt om temaet hadde vært ønskelig og da kronikken hennes kom i VG ble folk veldig provoserte, forteller Sinober. 

– Håpet er at showet både skal være morsomt og folkeopplysende. Den beste stand-upen jeg liker å se på selv, er den hvor jeg ler der og da og så i ettertid tenker at dette hadde jeg ikke tenkt på før. Å gi et perspektiv som er nytt. Skråblikket er komikerens oppgave.

Løst problemet

Showet har premiere 7. mars, og skal også spilles 8. mars og 9. mars. Sinober har oppvarmere hun gleder seg mye til å ha med i showet. 

– På premieren skal komiker Mette Alstad varme opp. Hun er en god venn og kollega som jeg har gjort mange prosjekter sammen med, og som driver podcasten Fru Alstad. 

Den andre dagen får hun med seg standup-komiker Andrea Løvland, som blant annet har showet Get ready with us på Nieu Scene hvor hun og Nora Svenningsen inviterer til humorvorspiel. 

Marius Thorkildsen er oppvarmer 9. mars. Han er aktuell med den nye humorpodcasten Desken Brenner på NRK sammen med Odd-Magnus Williamson, Tara Lina Shalin og Amalie Stuve. 

Det store spørsmålet om hvordan Aila Sinober som småbarnsmor og ukjent komiker i slutten av 20-åra kan klare å avskaffe monarkiet i Norge, vil hun ikke avsløre før premieren. 

– Jeg har funnet svar. Jeg har faktisk løsningen på både hvordan en avskaffer monarkiet og hva alternativet er, men det har jeg ikke lyst til å spoile, avslutter Sinober. 

Siden etableringen av Den islamske republikken Iran i 1979, har landets kjønnspolitikk vært spesielt diskriminerende og innskrenkende på kvinners frihet, blant annet ved innføringen av påbud om bruk av hijab i 1983. Senest i september 2022 døde 22 år gamle Mahsa Jina Amini etter pågripelsen av moralpolitiet i hovedstaden Teheran – et politi som passer på at befolkningen er sømmelig kledd etter landets kleskodeks. 

– Et nytt bilde av iranske kvinner

Mahsa Jina Aminis død satte i gang store protester i Iran mot moralpolitiet og landets regime, som hevder at hun døde av en tidligere nevrologisk lidelse, men familien hennes mener at hun døde av slag til hodet. Kvinner viste sitt opprør ved å danse i gatene, gå uten hijab, ved å klippe av seg håret og ved å brenne hijaben. Denne bevegelsen for kvinners frihet i Iran har fått navnet Kvinne, liv, frihet.

Nå, et og et halvt år senere, forteller Taravati at motstandsbevegelsen fortsetter. Kvinner går i gatene uten hijab, på vei til og fra jobb, vel vitende om risikoen for å bli arrestert og straffet av moralpolitiet.

– Iranske kvinner er som superhelter i gatene. De er fryktløse og står opp mot politiet. Det er et nytt bilde av iranske kvinner, mener hun.  

Senest i januar 2024 mottok 33 år gamle Roya Heshmati 74 piskeslag, en straff i tråd med sharia-loven, for å ha gått uten hijab. Selv etter straffen nektet hun å beholde hodeskjerfet som var gitt henne, og kastet det på bakken foran dommeren.  

– Det fantastiske er at folk ikke er redde lenger, mener Taravati. 

– Vi har sett alt. De har ikke lenger noe mer å true oss med. Det blir repetitivt. Vi har allerede sett alt de kan gjøre mot oss. Folk er villige til å kjempe. 

– Ikke mulig å være motefotograf i Iran

Taravati har selv blitt arrestert hele tre ganger – første gangen var hun 21 år. Hun hadde danset med venninner uten hijab, i en video som var publisert i sosiale medier. 

– De tok oss til samme politistasjon som Mahsa Jina Amini ble brakt til, forteller hun. 

Stasjonen de ble brakt til er det stedet de bringer kvinner som ikke har på seg hijab eller som ikke har på hijaben i tråd med kleskodeksen.

Andre gangen Taravati ble arrestert, befant hun seg på en fotoshoot der de fotograferte en jente i t-skjorte, jeans og en manteau, som er en kappe som går ned til midten av låret og som er i tråd med landets kleskodeks. Politiet ankom likevel fotograferingen, og arresterte alle tolv personene på settet.

– De raserte også kontoret mitt. Det er det de gjør. De ødelegger døren, de ødelegger tingene, tømmer alle skuffer og leter etter bevis på at du gjør noe som er ulovlig, etter deres oppfatning. De er alltid veldig aggressive, mener Taravati.

– Det er ikke mulig å være motefotograf i Iran, legger hun til. 

En drøm om å le, danse og synge som kvinne

Hun har tidligere studert industriell design ved kunstuniversitetet i Teheran, men hadde en lidenskap for motefotografi og en drøm om å en dag kunne fotografere for magasinet Vogue. 

– De kaller det for sex. Mote er sex for dem. De arresterer modellene, sminkørene, stylistene, scene designerne – alle blir arrestert, forteller hun

Det er også vanlig praksis at artister, skuespillere og kunstnere arresteres.

– De arresterer også folk som jobber i skjønnhetssalonger for å publisere videoer og bilder av behandlinger i sosiale medier. Når de arresterer oss for alt, så blir alt politisk. Å puste er politisk, å gå ut av huset er politisk, å ikke gifte seg i riktig alder er politisk, å ha på eller ikke ha på noe er en politisk handling.  

– Når du lever med så mye undertrykkelse, har du ikke noe annet valg enn å være politisk. Du vil jo ha din frihet. Du har lyst til å kunne le, danse, og synge som kvinne, presiserer Taravati. 

Et fotoprosjekt med sterke, iranske kvinner

For snart ett år siden dro Taravati hjem til den iranske menneskerettighetsforkjemperen Narges Mohammadi, som i oktober 2023 ble tildelt Nobels fredspris for sin kamp mot kvinners undertrykkelse og for sin kamp for frihet for alle i Iran. Utfordringene med å være motefotograf i Iran, gjorde at Taravati beveget seg mot portrettfotografi. Hun ønsket å gjøre et fotoprosjekt med sterke iranske kvinner, og sendte Mohammadi en melding.

– Narges er en slik person der døren alltid er åpen. Når hun er ute av fengsel går det folk inn og ut av hjemmet hennes hele tiden, forteller hun.

Taravati lyser opp når hun forteller om Mohammadi, som har blitt et kjernesymbol på kampen mot det undertrykkende regimet, og på kampen for kvinners frihet. Opp gjennom årene har Mohammadi blitt arrestert hele 13 ganger, og hun er domfelt fem. Hun er dømt til 31 år i fengsel og til 154 piskeslag, men selv i fengsel fortsetter kampen for frihet. Hun sitter nå inne for en dom på ti år og ni måneder, men fikk senest i fjor høst enda et år lagt til dommen sin, på grunn av sin aktivisme som fortsatt pågår fra fengselet.

– Jeg har mange ganger lurt på hvordan Narges overlever i fengsel, fordi hun elsker å leve livet. Hun elsker å reise, å være utendørs, å løpe, å spille ping pong, å synge og danse. Og hun befinner seg alltid i fengsel. Tenk så slemt å stenge en slik person inne, påpeker Taravati.

– Hun er så levende. Hun er en av de menneskene som får andre til å lyse opp når hun entrer et rom.

På Narges Mohammadi sin dørterskel

Det var i april i fjor at Taravati fotograferte Mohammadi i hennes eget hjem. Bildene hun tok skulle vise seg å bli brukt under utdelingen av Nobels Fredspris den 10. desember 2023. En av portrettene ble også projisert på selveste Grand Hotel under fakkeltoget arrangert av Norges Fredsråd den samme kvelden.

– Jeg hadde ingen anelse om at bildene ville føre til dette. Den gang var det kun et personlig prosjekt, forteller hun.

De avtalte å møtes igjen for enda en fotografering. Taravati stod utenfor Mohammadi sin dørterskel, det var formiddag. Hun banket på, men ingen åpnet. Litt senere fikk hun vite at politiet samme morgen hadde brutt seg inn og arrestert Mohammadi.

– En stor seier

Er du bekymret for Mohammadi nå som hun sitter inne?

– Ja, jeg er bekymret, spesielt på grunn av hjerteproblemene hun har. Da jeg møtte henne, var hun kun sluppet ut midlertidig fra fengsel i to uker for å utføre en hjerteoperasjon. 

I november 2023 begynte Mohammadi med en sultestreik da hun ble nektet nødvendig helsehjelp fordi hun ikke ville gå med hijab. En rekke andre innsatte ble også med på streiken. Etter hvert ble fengselet nødt til å godta premissene til Mohammadi, blant annet på grunn av internasjonalt press. Hun fikk omsider dra til sykehuset, uten hijab.

– Det var en stor seier. Det tror jeg er første gang noensinne at en kvinne har fått dra til og fra sykehuset uten hijab, forteller Taravati.  

– Hun har fortalt at de dekket henne fra alle kanter og ingen fikk lov til å ta bilder, men det er et bilde jeg gjerne skulle sett – Narges med det store, krøllete håret sitt fritt, dekket av en gruppe mannlige voktere, ler hun.

14 dager i isolat

Bildene Taravati tok av Mohammadi har hittil blitt de eneste bildene til bildeserien hun så for seg. Ikke lenge etterpå ble hun selv arrestert for tredje gang, for å ha laget informative videoer om hvordan kvinner skal håndtere seksuell trakassering på arbeidsplassen, og hvordan de skal beskytte egen kropp.

– Min dom sa ordrett at jeg forsøkte å undervise kvinner. For en fantastisk setning. Selvsagt er jeg stolt av det. Selvfølgelig ønsker jeg å undervise kvinner, spøker Taravati.

– Det stod også i min dom at jeg skaper et behov hos kvinner som ikke er der, og at dette skaper uro i samfunnet og økt pågang til kvinnebevegelsen.

Hun ble deretter satt på isolat, uten å vite hvor lenge hun skulle sitte der. I Iran er det som regel slik at man blir arrestert på ubestemt tid, før en rettssak og eventuell dom. Isolat som straffemetode er også kjent som hvit tortur der vedkommende er totalt isolert fra omverdenen. Det gir ikke fysiske skader, men psykiske. Formålet er å bryte ned personens psyke, og å få frem falske tilståelser, skriver Nobels Fredssenter. Cellen Taravati satt inne i, er avbildet i Nobels Fredssenters pågående utstilling Kvinne – liv – frihet i Oslo, og den 28. februar viser Nobels Fredssenter frem en kortversjon av filmen White Torture, laget av fredsprisvinneren selv. 

Hvordan håndtere hvit tortur

Hvordan håndterte du å være i isolat?

– Det var veldig vanskelig, innrømmer Taravati. 

– Før jeg ble arrestert, hadde jeg deltatt i et virtuelt rom i appen Clubhouse om hvit tortur, moderert av Narges. Hun har vært en sterk motstander av isolat, forteller hun. 

I det virtuelle rommet i appen Clubhouse fortalte ulike mennesker historiene sine og om hvordan de hadde håndtert isolasjon i iranske fengsler. Taravati klarte å huske noen av rådene da hun selv befant seg i isolasjon. 

– Tiden beveger seg nesten ikke der inne. Du må bare prøve å få tiden til å gå.  

En kvinne fortalte at hun hadde lest ordene på en serviett gjentatte ganger for å holde seg selv opptatt. En annen kvinne hadde trent og gått i sirkler gjentatte ganger inne i cellen. Og en mann hadde skrevet en hel roman inne i hodet sitt. Selv forsøkte Taravati å holde seg opptatt ved å prøve å lese ord andre hadde gravert inn i veggen og ved å ta push-ups, men aller mest hjalp det henne å spille filmer hun tidligere hadde sett, inne i sitt eget hode.

I ettertid kan hun glemme tiden i isolat og tenke at det ikke påvirker henne, men plutselig skjer det en hendelse som bringer henne rett tilbake til tiden innenfor de fire veggene.

– Tenk deg at 14 dager er ingenting sammenlignet med andre som er fengslet i Iran. Folk har sittet inne i isolat i et helt år, og mye lenger enn det også.  

– En vekt på kvinners skuldre

Er menn en del av bevegelsen?

– Denne kampen tilhører kvinner, mener Taravati.

– Menn er støttende, men det er en vekt på kvinners skuldre, legger hun til.  

Taravati forteller at det er annerledes for kvinner enn for menn. 

– Alt en kvinne gjør i Iran er politisk. Fra hun våkner om morgenen er hun nødt til å ta risikofylte valg, og fra hun forlater huset sitt. Også i eget hjem er det risikabelt, fordi mange kvinner har tradisjonelle fedre og brødre. For mange begynner kampen for frihet i eget hjem.

Etter å selv ha vært arrestert tre ganger har hun også erfart fangevokterne og politiet som spesielt kvinnefiendtlige. 

– Det er ikke mulig å kommunisere med noen av dem. De er som monstre. De er kvinnefiendtlige, og de holder fast på ekstremt utdaterte synspunkter.

I desember 2023 kom Amnesty med en ny rapport som viste at statlige agenter har brukt voldtekt og seksuell vold for å stoppe Kvinne, liv, frihet-bevegelsen. Fredsprisvinneren Mohammadi sa også til CNN at bruken av seksuell trakassering og seksuelt misbruk har økt siden demonstrasjoene i 2022, og er nærmest systemtisk brukt i fengslene.

– De er brutale og aggressive, og de ønsker å skremme folk. Men de kan ikke lenger slette eller fjerne kvinnen. Det er ikke mulig lenger. Kvinner står i mot. Vi nekter å forsvinne, slår Taravati fast. 

Et forurenset kamera

Har du tenkt å fortsette å kjempe fra Paris?

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre enda, men jeg vet at jeg ikke kan være stille. Jeg skal fortsette å kjempe. 

Siden arrestasjonen har ikke Taravati klart å fotografere igjen.

– Det høres rart ut, men siden jeg tok bilder av Narges har jeg ikke rørt kameraet mitt. Da de arresterte meg, tok de alt fotoutstyret mitt, og det er som om de har forurenset det, forteller hun.

– Kanskje en dag fullfører jeg bildeserien, men akkurat nå er det vanskelig, legger hun til.

Er du håpefull om fremtiden?

– Ja, selvsagt er jeg håpefull. Kvinnene vil fortsette å kjempe. Vi kommer til å vinne denne kampen sammen.

Hva håper du blir utfallet av bevegelsen Kvinne, liv, frihet?

– Jeg håper på total frihet, likestilling og demokrati, uten islamske lover. Jeg vil at livmoren min skal være min, presiserer Taravati.

Det er også den yngre generasjonen som gir Taravati håp. Hun opplever dem som spesielt modige og fryktesløse.

– De kan ikke stoppe den yngre generasjonen. Det er ikke mulig. De kommer med en helt ny kraft for å kjempe imot, og det er vakkert å være vitne til hvordan de står imot i sitt daglige liv. Det er slik kampen fortsetter.

FN-spesialrapportører slår alarm om det de hevder er troverdige rapporter om grove menneskerettighetsbrudd begått mot palestinske kvinner og jenter i Gaza og på Vestbredden. Rapportene kommer fra FNs spesialrapportør for vold mot kvinner og jenter, Reem Alsalem, og spesialrapportør på menneskerettigheter i okkuperte palestinske områder, Francesca Albanese, sammen med FNs arbeidsgruppe for diskriminering av kvinner og jenter, som består av Dorothy Estrada Tanck, Claudia Flores, Ivana Krstić, Haina Lu og Laura Nyirinkindi.

Spesialrapportørene har mottatt rapporter om at palestinske kvinner og jenter som har blitt fengslet og satt i varetekt, har blitt utsatt for flere former for seksuelle overgrep. Blant annet skal flere ha blitt avkledd og ransaket av mannlige, israelske militære. 

Minst to kvinnelige palestinske fanger ble angivelig voldtatt, mens andre skal ha blitt truet med voldtekt og seksuell vold, sier spesialrapportørene i en pressemelding fra FN. 

FN-ekspertene melder også at de har fått rapporter om bilder av kvinnelige fanger i nedverdigende situasjoner som skal ha blitt tatt av israelske militære og ha blitt lastet opp på nettet. 

– Voldtekt brukes som våpen i krig

– Vi vet av erfaring at seksuell vold mot jenter og kvinner øker i kriser og konflikt. Voldtekt brukes som våpen i krig, forteller Hilde Sofie Pettersen, kommunikasjonssjef i hjelpeorganisasjonen CARE.

Hun forteller at når mange mennesker stues sammen på ett sted, opphører privatlivet, noe som i seg selv gjør kvinner og jenter utsatt. CARE er også vitne til en generelt utbredt holdning om at kjønnsbasert vold er «mindre» viktige problemer sett opp mot store kriser som folk står i. Pettersen påpeker at dette også kan heve folks terskel for å søke hjelp.

– Det er ekstremt viktig at hjelperesponsen også i Gaza har et særlig blikk for kvinner og jenters behov, også for å beskytte mot seksuell vold og tilby hjelp og støtte til de som utsettes for det.

Vilkårlige henrettelser

I tillegg til varslene om seksuelle krenkelser av jenter og kvinner i fangenskap, melder FN også om vilkårlige henrettelser av palestinske kvinner og jenter, ofte sammen med familiemedlemmer og egne barn. 

– Vi er sjokkert over rapporter om bevisst målretting og utenrettslig drap på palestinske kvinner og barn på steder hvor de søkte tilflukt, eller mens de flyktet, melder FN-rapportørene Alsalem og Albanese.

– Noen av dem skal ha holdt hvite tøystykker da de ble drept av den israelske hæren eller tilknyttede styrker. 

Fengslinger og forsvinninger

Rapportene forteller også om vilkårlige fengslinger av palestinske jenter og kvinner, i Gaza og på Vestbredden siden den 7. oktober. Disse skal inkludere menneskerettighetsforkjempere, journalister og humanitære arbeidere.

Rapportene FN-ekspertene har mottatt, forteller om nedverdigende behandling, nekt av menstruasjonsbind, mat og medisiner, og bruk av vold i form av slag. En palestinsk kvinne skal angivelig ha blitt holdt i et bur i regn og kulde, og uten mat.

FN-rapportørene er også bekymret over rapporter om jenter og kvinner som skal ha forsvunnet etter kontakt med den Israelske hæren. 

– Det er urovekkende rapporter om minst ett jentespedbarn som er tvangsoverført av den israelske hæren til Israel, og om barn som er separert fra foreldrene sine, og hvor deres oppholdssted forblir ukjent, melder Alsalem og Albanese.  

Ber om uavhengig etterforskning

FN-rapportørene ber om en uavhengig, upartisk og fremskyndet etterforskning av anklagene. De ber også om samarbeid fra Israel i etterforskningen. 

– Til sammen kan disse påståtte handlingene utgjøre alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter og humanitær lov, og utgjøre alvorlige forbrytelser under internasjonal straffelov som kan straffeforfølges under Roma-vedtektene, sier spesialrapportørene Alsalem og Albanese i FNs pressemelding.

– Vi minner Israels regjering om dens forpliktelse til å opprettholde retten til liv, sikkerhet, helse og verdighet for palestinske kvinner og jenter og til å sikre at ingen blir utsatt for vold, tortur, mishandling eller nedverdigende behandling, inkludert seksuell vold. 

Det hele startet da en pasient kom seg inn på det området på sykehuset der de oppbevarte embryoer. Pasienten tuklet med embryoene slik at de ble ødelagt, skriver BBC. Tre par som fikk sine embryoer ødelagt av dette, saksøkte sykehuset for tapet. Nå har Høyesterett i Alabama slått fast at embryoene hadde rettsvern, og at sykehuset kan bli straffet for de ødelagte embryoene. Dette har fått det største sykehuset i Alabama til å stanse prøverørsbehandling inntil videre. Sykehusets sier i en uttalelse at de må ta hensyn til at både pasienter og leger ved sykehuset kan stå overfor anmeldelse og straff for å håndtere embryoer.

Påvirkning på abortspørsmålet

Abortmotstandere i USA har trykket denne dommen til sitt bryst. Det er knyttet spenning til hvorvidt den vil få konsekvenser for abortspørsmålet rundt i landet. I Alabama er allerede abort forbudt. Men en dom som sier noe om tidspunktet for når et befruktet egg er å betrakte som menneske, og dermed kan få rettsvern, kan få konsekvenser for abortspørsmålet i andre stater. Mens Det hvite hus sier dommen er et bevis på at opphevelsen av Roe vs Wade ville føre til kaos, akkurat som de advarte mot, så sier The Alliance Defending Freedom, en konservativ kristen gruppe, ifølge BBC at dommen i Alabama er «en viktig seier for liv».

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg ble adoptert fra Bangladesh som baby i 1975. Jeg vokste opp i Norge i en familie med tre søsken som alle var biologiske barn av mine foreldre. Oppveksten min var god, men som voksen har jeg kjent på større og større behov for å vite hva som skjedde da jeg ble adoptert. Jeg har fortalt historien min TV 2, og har også vært på God Morgen Norge. Etter dette har jeg fått enormt med tilbakemeldinger fra fjern og nær. 

Det mange skriver, og som også som kommer frem i nyhetsbildet, er at adoptivbarna må bare være takknemlige for at vi fikk komme til Norge. Det hadde ikke vært noe alternativ å bli boende i vårt fødeland, sier folk. 

Det kan jo kanskje hende, men jeg har selv brukt mye tid på å tenke, føle og kjenne. 

Håper hun gav meg bort frivillig

Det har gått drøye ni måneder siden jeg begynte å lete etter svar, og de ni månedene trengte jeg, det kan sammenlignes med en graviditet. Forskjellen hos meg var at det kom ingen barn, men savnet og lengsel kom enda sterkere frem. 

Takknemlig til foreldre og familie her, det er jeg, men det var ikke mitt valg!

Jeg kjenner ikke til min bakgrunn, men mest sannsynlig ble jeg bortført fra mammaen min.

Jeg håper ikke det stemmer, håper jeg tar feil, jeg håper hun gav meg bort frivillig, for ellers sitter hun kanskje fremdeles med en ekstrem lengsel og et dypt savn. 

Forventer at vi er takknemlige

Når det sies at jeg bare burde være takknemlig, da knyter det seg inni meg. Sier man det til dem som er vokst opp hos sine biologiske foreldre, de som kjenner sin bakgrunn? Det er ikke naturlig at man går rundt og sier det hele tiden. Nå skapes det en slags påtvunget takknemlighet for oss som er adoptert, og det forventes at vi hele tiden går rundt og nikker og bukker i takknemlighetsgjeld til Norge og adoptantene.  

Det som kan være vanskelig for mange å forstå, er at jeg har behov for å kjenne til min bakgrunn, mine røtter. 

Jeg har aldri lignet på noen, aldri i min barndom fått kjenne på at jeg var som de andre i familien, men alltid sett annerledes ut. 

Og temperamentet har også vært helt annerledes. Jeg er utadvendt, høyrøstet, ikke redd for å si hva jeg mener, og stå i det. Unorsk, men det har jo også blitt misforstått, og dårlig tatt imot. Samtidig elsker jeg mennesker og ønsker alle det aller beste. Dette er min personlighet.

Og så har jeg et annet utseende. Det har jo vært en belastning, selv om jeg ikke har følt det på kroppen alltid, men jeg har kjent og følt blikkene. Det gjør jeg enda. 

Behov for å vite

Jeg er ikke bitter, men jeg ønsker at folk skjønner at JEG har behov for å vite. Om jeg ikke finner min biologiske mamma, så er det kanskje sånn det skal være. Men jeg gir ikke opp, jeg forsetter å søke og lete. Det kan jo hende hun fortsatt tenker på meg, og fortsatt savner meg. Og da vil jeg ikke skuffe henne, jeg fortsetter letingen. 

Ja, jeg er takknemlig for at hun gav meg livet den gang. Og jeg er takknemlig til mine adoptivforeldre som gav meg muligheten til å leve videre i Norge.  

Bort fra sine røtter

Så håper jeg at de som sterkt ønsker seg barn fra andre land, skjønner at det å få et barn fra et annet land, det betyr også å dra barnet bort fra sine røtter, og at de vil sannsynligvis bærer på noe resten i livet. Noe som kanskje ikke alltid er synlig, men det vil alltid ligge der.  

Den dagen barnet spør, så sørg for å kunne svare på spørsmålene.  Inntil granskningen i Norge er ferdig, så håper jeg de stopper all adopsjon. Det har blitt for stor belastning for så altfor mange, ikke minst for de mødrene som har blitt rammet. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Vi er begge utenlandsadoptert, og vi er kritiske til at mediedekningen av adopsjon den siste tiden gir en ensidig og negativ fremstilling av adopsjon. Det siste året har vi sittet og sett på medias narrativ, hvor særlig VG og NRK har frontet mange adopsjonssaker, der det har blitt avslørt lovbrudd som har skjedd fra regjeringen sin side. Dette ønsker regjeringen å rydde opp i, noe som er vel og bra. Men vi er svært bekymret over anbefalingen som kom fra Bufdir den 16. januar til regjeringen. Der anbefaler Bufdir en midlertidig stans av alle utenlandsadopsjoner. Hvordan vil dette egentlig påvirke oss? Er dette moralsk riktig?

En positiv opplevelse

Vi er mange som er veldig glade for at vi ble adoptert. Hvem vet, kanskje vi hadde levd på gata eller vært døde hvis vi ikke hadde blitt det? Vi er enig i at det må gjøres en endring innenfor adopsjonsfeltet i Norge. Men nå kan ikke vi som har gode resultater og positiv innstilling til adopsjon være tause lenger. For at dette skal være en reell og god debatt, så må vi som ser positivt på adopsjon si i fra.

Å stoppe all adopsjon

Den 16. januar i år varslet Bufdir at de nå anbefaler regjeringen en to års stans i all utenlandadposjon slik at alle adopsjoner kan granskes. Dette er etter at en rekke ulovlige adopsjoner ble avslørt i VG. Adopsjoner fra Filippinene, Taiwan og Thailand er allerede stanset, og i tillegg skal foreløpig ingen nye par få adoptere fra Sør-Korea. I Bufdir sitt forslag anbefaler de at søkere som allerede har fått tildelt et barn, kan få særskilt vurdering av Bufdir for å gjennomføre adopsjonen. Det er derimot ingen garanti for at man får denne særskilte tillatelsen. Det er mange forhold som skal klaffe for å få det. Det er heller ingen garanti for at ikke samarbeidslandene avbryter adopsjonene som pågår dersom regjeringen innfører full stans.

Ja, det er moralsk riktig å rette opp feil og mangler i et system som trenger det. Det er også moralsk riktig å ikke godkjenne nye søkere for utenlandsadopsjon før dette er gjort. Men vi mener at det ikke er moralsk riktig dersom den midlertidige stansen fører til at adopsjonsprosesser avbrytes i de tilfellene der en familie har fått tildelt et barn, der både de kommende adoptivforeldrene og barnet har fått klarsignal om at en adopsjon skal gjennomføres. Og der det eneste som mangler i denne prosessen, er at adoptivforeldrene får hente barnet sitt.

Skulle noen miste et barn på denne måten etter at så og si alt er innvilget, er det ikke bare hjerteskjærende for den enkelte familien det gjelder, men det er rett og slett moralsk uakseptabelt.

Mister kompetanse

En annen bekymring er om midlertidig stans kan føre til en permanent stans i adopsjoner. Som Adopsjonsforum skriver på sin Facebook-side, så har ikke adopsjonsforeningene mulighet til å holde driften oppe uten inntekter. Dermed vil oppsigelser og permisjoner føre til at kompetanse går tapt. I tillegg er de bekymret for hvordan kontakten med samarbeidslandet vil bli videre, og frykter at det kan føre til uopprettelig skade på tillit og samarbeid dersom man stanser all adopsjon i to år.

Vil vi oppleve mer rasisme?

Vi er også svært bekymret for hvordan en stans vil påvirke holdningene i samfunnet til adopsjon, og også til oss som er adoptert. Hvordan vil folk som allerede har et negativt syn på adopsjon, reagere? Vil det føre til mer rasisme mot oss som allerede er adoptert?

Og hvordan vil samfunnet se på den gruppen med foreldre som allerede har adoptert? Det er nærliggende å tenke at mange kan tro at disse foreldrene har begått ulovligheter for å få et barn. Dette er anklager ingen ønsker å få mot seg, spesielt ikke om noe så grunnleggende, viktig og sårbart som barn og foreldrerollen.

De fleste av oss som er adoptert, har fått en god oppvekst, og adoptivforeldrene er som oftest en gruppe foreldre med gode ressurser, og som ønsker barnets beste. Det er ikke adoptivbarnet eller adoptivforeldrene sitt ansvar å tenke på hva som er lov og ikke. Adoptivforeldre ønsker å adoptere av ulike grunner – kanskje de ikke kan få barn? Kanskje de vil hjelpe et barn som trenger det? 

Vi lurer også på hva en stans vil ha å si for foreldre som kanskje har lyst til å adoptere i framtida. Vil de ønske det når adopsjon får en klang av noe ulovlig og umoralsk over seg?

Det er ikke en menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å ha foreldre. Den gruppen mennesker som ønsker å adoptere, bør kunne stole på at regjeringen gjør en lovlig jobb sammen med landene Norge adopterer fra. Vi frykter at det negative fokuset på adopsjon skremmer mulige adoptivforeldre fra å adoptere.

Unngå stigmatisering

Vi mener at Norge fortsatt må være et land som hjelper barn som faktisk trenger det. Foreldre må kunne adoptere barn uten å bli stigmatisert, og uten at de adopterte barna blir stigmatisert.

Det må gå an å rette opp feil som er gjort uten å stanse nåtidens adopsjoner. Som Helge Solberg i foreningen Verdens barn sa i Dagsnytt 18 den 16. januar, ligger disse feilene mer enn 30 år tilbake i tid. Det finnes ikke en tryggere måte å adoptere på enn i 2024, ifølge Solberg.

Vi må faktisk ta oss et pust i bakken. Det kan ikke være slik at vi som er adopterte skal måtte svare på om vår start på livet er moralsk riktig eller ikke. Vi kan ikke ødelegge omdømmet til oss som er adoptert eller de adopsjonsforeldrene som har fått adoptere, når det i bunn og grunn er en god handling og et naturlig ønske om å ville bygge en familie.

Formålet til Inkluderende Feminisme er å jobbe for interseksjonell feminisme, likestilling og inkludering. Ifølge Store Norske Leksikon viser interseksjonalitet til hvordan sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår. I feminismen er det et klart kjønnsperspektiv og i begrepet feminisme ligger det et endringsønske. 

Lederen sier at hun opplever at en del har et litt for snevert syn på hva Inkluderende Feminisme står for. Organsiasjonen hun leder vil inkludere alle i feminismen sin, og ha interseksjonell feminisme som grunnlag for alt de sier og gjør. 

– Når andre snakker om oss, sier de bare at vi er imot sexkjøpsloven. Sexarbeidere selv sier at loven skader dem. Da blir det veldig feil å si at nei til sexkjøpsloven er feminismens viktigste kampsak.   

Dehumaniserende retorikk

Inkluderende Feminisme vil løfte opp menneskerettighetene. 

– Det er så åpenbart at transkvinner er en viktig del av feminismen. Det samme gjelder sexarbeidere. Der kan du se hva både Amnesty og International Planned Parenthood Federation sier. I sin politikk for sexarbeidere fra 2023 mener de at avkriminalisering er veien å gå. Lovverk som hindrer sexarbeidere å jobbe sammen, skaper utrygghet, mener Støle-Nilsen.  

Støle-Nilsen ønsker å få fram at saken om sexsalg er kompleks. 

– Den har mange nyanser. Istedenfor å anerkjenne det som en kompleks problemstilling, mener jeg at 8. marskomiteen fremstiller det for enkelt. Markeringa bærer preg av at er du i mot sexkjøpsloven, er du i mot alt 8. mars står for. 

Hun mener at det er en løgn å si at alle feminister er enige i denne saken. 

– Vi har ulik kunnskap og dermed ulike meninger på dette feltet. Etter å ha lest meg opp på feltet, har jeg endret syn på saken. 

Nilsen utdyper at det er forskjell på å ha en parole der det står at en er i mot sexkjøpsloven, og en parole der en er i mot salg av kvinnekroppen. 

– Sistnevnte parole er dehumaniserende retorikk. 

En av hovedparolene som Inkluderende Feminisme ønsket å endre i fjor handlet om surrogati. 

– Der sto det: kvinner er ikke rugekasser – nei til surrogati. Jeg mener det er viktig å vise omtanke med hvordan en omtaler kvinner på sånne arrangementer, både i det en sier og i det en skriver på parolene. Det er ikke feminisme å kalle andre kvinner stygge ting for å fremme en sak, sier Støle-Nilsen. 

Tok initiativ i 2020

I 2020 begynte det som etter hvert ble organisasjonen Inkluderende Feminisme å samle seg, noe uformelt, med bakgrunn i erfaringene fra parolemøtet i 8. marskomiteen samme år. 

– Opplevelsen der gjorde at jeg tok initiativet til at vi som ikke fikk helt gehør og hadde en dårlig opplevelse, samlet oss, sier Støle-Nilsen. 

I 2022 gikk de i sitt eget tog for første gang fra Youngstorget. I år hadde de også eget parolemøte, som var 5. februar. 

Minoriteter blir truffet

Marianne Støle-Nilsen har vært på mange 8. mars-møter. Hun sier at det er en del sterke stemmer der, og at i teorien kan enhver feminist møte opp. I mange år har hun og de som mener det samme som henne prøvd å påvirke de offisielle møtene. 

– På parolemøtet i 2020 var det en taler som sa at bifile kunne gå litt i et lesbisk tog og litt i et heterofilt tog. Minoriteter blir truffet av slike utsagn. 

Særlig er det måten 8. marskomiteen har håndtert sexarbeideres sak og transpersoners sak på, som de synes er vanskelig. Det er flere medlemmer i Inkluderende Feminisme som har vært med på møtene til komiteen og fremmet saker som taler sexarbeiderens sak. Da har de blitt møtt med buing.

– De har opplevd det som ubehagelig og utrygt. Folk har gruet seg og trengt moralsk støtte. Får jeg lov å være med som transkvinne? Får jeg lov å være med som sexarbeider? er spørsmål de har stilt seg. 

Utfordrende å forene paroler

Medlem i 8. marskomiteen Ayat Saeid svarer på kritikken. Hun står fast på at det er mer enn nok plass til å ta opp saker som er relevante for de som definerer seg som sexarbeidere og transpersoner. 

– Vi ser et skifte i at det er flere og flere av de som tar plass på våre møter. 

Hun påpeker imidlertid at det er utfordringer med å forene parolene som bestemmes på 8. marskomiteen opp mot parolene som blant annet Inkluderende Feminisme ønsker å ha i toget. 

– Det er helt åpenbart at det i et demonstrasjonstog ikke kan gå motstridende plakater side om side. 

Føler seg uønsket på de åpne møtene

Saeid utdyper at majoriteten av kvinnebevegelsen vil at sexkjøpsloven skal håndheves slik den er i dag. De har som standpunkt at de ikke vil at kvinner skal måtte selge kroppen sin for å overleve. 

– Det er mye ufrivillighet i sexarbeiderbransjen, understreker Saeid. 

På grunn av overbevisningene som Saied og de andre i 8. marskomiteen har på dette området, sier Nilsen at en del folk ikke føler seg ønsket på møtene av grunner som dette. 

– Kombinasjonen med hvor splittet Inkluderende Feminisme og 8. marskomiteen er i disse spørsmålene, og at vedtektene til 8. marskomiteen i Oslo har blitt skrumpet inn de siste årene, gjør at det blir vanskelig å stå sammen. 

Hun forteller om dårlige opplevelser på tidligere parolemøter i 8. marskomiteen. 

Støle-Nilsen hadde håpet at 8. mars skulle bli et tryggere arrangement, men sier at de ble møtt av 8. marskomiteen med en bagatellisering av kampsakene deres.

På det svarer Saied at retorikken som Inkluderende Feminisme har brukt før de brøt ut fra deres møter, har opplevdes umyndiggjørende. 

– En del opplever det som ubehagelig å bli kalt moraliserende, bare fordi de mener at kvinnekroppen ikke skal være en salgsvare, sier Saied. 

Er ikke transkvinner og sexarbeidere en viktig del av feminismen? 

– Det er veldig synd at de opplever at det ikke er det. Det er et åpent møte hvor alle som definerer seg som kvinner får delta. Jeg skjønner at de føler på frustrasjonen, men vi har også fått tilbakemeldinger fra flere kvinner og kvinneorganisasjoner som opplever hersketeknikk tilbake, sier Saied. 

– Patriarkatet skader mannfolk også

Noen paroler i 8. marskomiteen har Inkluderende Feminisme fått gjennom, men de er lei av å måtte forholde seg til hva majoriteten mener, forteller Marianne Støle-Nilsen. 

– Etter hvert har vi spurt oss selv hvorfor vi må forholde oss til dem, når vi kan gjøre vår egen greie? Å være tolerert og å være eksplisitt velkomne er to ulike ting. Alle sexarbeidere, alle trans og alle kjønn er velkomne hos oss, og det inkluderer også cis-menn. 

Støle-Nilsen reagerer på at menn ikke får delta på møtene i 8. marskomiteen, og sier at vedtektene kunne ha blitt endret på dette punktet. 

– I Bergen får menn delta. Disse vedtektene er ikke skrevet i stein. De er veldig snevre i Oslo. 

Hun mener at det er viktig at menn blir med i fellesskapet til 8. mars. 

– Patriarkatet skader mannfolk også. Trange mannsroller og det lille rommet de har til å gå utenfor før de blir sanksjonert av andre menn. Det vet menn som har feminime trekk. Også holdningen knyttet til menns psykiske helse – at det er svakt å være sårbar.

– 8. mars er ikke den internasjonale feminismedagen

– 8. mars er for alle som diskrimineres av patriarkatet. Jeg er selv cis-kvinne. Jeg blir så lei meg, rett og slett, av hele dette opplegget. Det er så mot vår egen sak. Vi må anerkjenne at skal vi komme noen vei i likestilling, må vi anerkjenne at vi er ulike. Vi må kjempe mot patriarkatet sammen, avslutter Støle-Nilsen. 

Saied mener på sin side at det er en patriarkalsk holdning å sette til side at kvinner skal få ha sin egen kvinnedag og forstår ikke hvorfor Støle-Nilsen mener at cis-menn eksplisitt skal inkluderes i markeringa. 

Trenger ikke feminismen å samles, heller enn å splittes? 

– Vi er for en samling. 8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Det er ikke den internasjonale feminismedagen. Det er ikke her alle likestillingsaktivister skal være med. 8. mars er den ene dagen i året hvor vi blant annet setter søkelyset på kvinnedrap, situasjonen for flyktningkvinner, abort og kvinnehelse, avslutter Saied. 

Folk i Vindmøllebakken i Stavanger har sine egne små leiligheter, men eier store fellesarealer sammen med alle naboene. Her er det fellesmiddager og aktiviteter. Ingen skal trenge å føle seg ensom i disse leilighetene.

– Her er jeg veldig mye om sommeren. Det er deilig med så mye uteplass her oppe – spesielt for de som ikke har hytter å dra til.

Lene Elizabeth Hodge har bodd i Vindmøllebakken siden de første leilighetene var ferdige i desember 2018. Hun og samboeren flyttet fra leilighet i Gamlebyen i Oslo da de fikk jobb i Stavanger, og oppdaget tilfeldigvis dette byggeprosjektet av tre da de kjørte over en av broene i nærheten.

– Vi leste oss opp og syntes det virket spennende å dele kvadratmeter, og fokuset på beboere i forskjellige livsfaser. Pluss at vi likte gata og bydelen!

Da ALTSÅ kommer for å besøke Vindmøllebakken, er det liv og røre i gata bofellesskapet har navnet fra. Det myldrer av barn fra hele strøket på akebrett, voksne som gir fart, bygger hopp og holder liv i bålene nedover i stikkveien. 

Noe annet enn profitt

Vi er off-Pedersgadå i Stavanger, der hermetikkfabrikkene holdt til under Stavangers forrige industrieventyr. Miksen av gamle murbygg og skakke arbeiderboliger lokket først til seg grafitti-kunstnere under Nuart-festivalen, så andre oppfinnsomme folk.

De siste årene har dette gått fra å være en folketom gate ut av sentrum med en bensinstasjon og et par kiosker, til å myldre av et mangfold av take away-sjapper og små restauranter (inkludert den bittelille sushibaren Sabi Omakase med Michelinstjerne), Matros og andre barer, boutiques, barberere, antikvariater og kontorer for lokale filmskapere.

Bofellesskapet ligger oppi høyden, litt unna sentrum. Det synes ikke så godt, der det ligger med ujevn fasade og varierende med etasjer rundt gårdsrommene. Malt i hvitt, som mesteparten av de originale boligene her.

Heisen suser til topps, og Lene Elizabeth Hodge åpner døren inn til et koselig lite atrium fullt av slyngplanter, med trebord og kurvstoler i midten. Utenfor er det Ryfylke panorama, utsikt over oljeby, fjord og fjell. Bord og benker og dyrkekasser venter bare på bedre vær.

– Det er litt kaldt her nå, vi går inn på biblioteket og setter oss!

Laget på dugnad

Hodge viser vei inn i det andre rommet her oppe. Det er stort og lyst og lukter tre som resten av bygningen. Her er det også en stor terrasse utenfor.

– Dette forteller egentlig alt om dette stedet: At toppetasjen er fellesområde, ikke penthouse-leiligheten som kunne ha blitt solgt for et tosifret millionbeløp, sier hun.

Økologiske økonomer snakker om at moderne samfunn trenger å kunne måle verdier i noe annet enn penger. Dette huset er et eksempel på det. Maks utnyttelse av tomten kunne ha blitt veldig mange flere leiligheter. Her er det høyt under taket og liv og røre på takene i stedet.

Mye gjøres på dugnad og mye lages på dugnad.

– Alt vi ser her i Loftstuen er laget av beboere. Noen har bygget bokhyllene og sofaen, helt fra bånn, sier Hodge. 

– Det er mye motivasjon her i huset, for å si det sånn. 

Bor smått, men romslig

Det tidligere hermetikkindustri-området i Stavanger har fått nytt liv. 67 mennesker bor rundt i de 40 leilighetene. 

Da bofellesskapet var nytt, var de største leilighetene på gateplan beregnet spesielt for barnefamilier, priset rimeligere så de skulle ha råd til å kjøpe seg inn. Nå selges de til markedspris de også, men det bor flere barn her, og voksne i alle aldersgrupper.

De fleste i Vindmøllebakken bor på rundt 50 kvadratmeter og har kun ett soverom. 

De 500 kvadratmetrene alle eier sammen inkluderer to leiligheter for overnattingsgjester. Og en innredet kjellerstue beboerne kan bruke til middager og feiringer hvis de vil. Det er inntektene fra de mange omvisningene for kommuner, politikere, eiendomsutviklere og arkitekter fra hele verden som har betalt for møblene her – langbord, sofagruppe, åpen kjøkkenløsning og kule lamper. 

Alt er innredet på dugnad. Og alt kan brukes av alle. Mangler du en stor gryte eller trenger en eltemaskin, kan du låne en fra kjøkkenet (ja, alle leilighetene har eget kjøkken). Trenger du en gardintrapp, kan du bruke den som står nede i snekkerboden. 

Kommer du sliten hjem fra jobb kan det hende at noen har satt lasagne de hadde til overs i kjølerommet som du kan ta. Du kan også gi bort klær, det er bare å henge dem opp nede ved trappen i auditoriet.

– Det er ambisjoner her for det som skjer utenfor de fire veggene våre, sier Lene Elizabeth Hodge.

– Jeg liker tanken om at livet ikke bare handler om det som skjer på egne kvadratmetre.

Ildprøven

Vindmøllebakken fikk DOGAs høythengende pris for inkluderende design i 2020, et års tid etter at folk flyttet inn. Innovasjonsprisen blir delt ut hvert tredje år og går til “design og arkitekturprosjekter som bidrar til et mer inkluderende samfunn med vekt på sosial, miljømessig og verdiskapende bærekraft. Prisen løfter frem prosjekter med store visjoner, inkluderende prosesser og nyskapende og universelle løsninger.”

Under arkitekturbiennalen i Venezia i 2021 ble det nyskapende bofellesskapet vist fram for verden i hele den nordiske paviljongen. Det vi deler. En modell for bofellesskap ble basert på intervjuer med folk som bodde i Vindmøllebakken. Utstillingen ble kuratert av Nasjonalmuseet, og laget av Helen&Hard, de samme arkitektene som tegnet dette boligkvartalet.

Stor stas for norsk arkitektur, for Stavanger, for alle som hadde vært med å lande dette visjonære bofellesskapet.

Men hvordan har det vært å bo her? Mange av de nyinnflyttede rakk bare å bo der i noen måneder før koronapandemien kom og forandret nasjonens sosiale liv totalt. 

Bofellesskapet hadde riktignok en egenutviklet app, men den ble ikke et digitalt sosialt lim som folk ellers ble veldig avhengige av.

– Det er helt utrolig, men det ble en av de mest sosiale periodene av mitt liv, sier Hodge.

Pådrivere i bofellesskapet tok i bruk nettverket sitt og gjorde auditoriet til en kulturell arena. Kohorten hadde konserter med Skambankt, Thomas Dybdahl, Hilde Selvikvåg, Heine Totland og lokale stjerner som Hanne Vasshus og Pål Jackman.

Mens resten av landet måtte trekke seg inn i sine egne små huler, fikk bofellesskapet en slags flying start.

Hva annet enn en pandemi skal til for at et bo-fellesskap som dette ikke bare blir brolagt med gode intensjoner, men faktisk funker?

Sosial bærekraft mot ensomhet

Over halvparten av befolkningen bor i singel-husholdning. Og ensomheten øker i det norske samfunnet, mest tydelig blant unge, aleneboende under 35 år og pensjonister. Vindmøllebakken er et pilotprosjekt for en ny boform som er ment å bidra til mindre ensomhet, 

Modellen som er brukt kalles Gaining by Sharing, klekket ut av eiendomsutvikler Sissel Leire og arkitektfirmaet Helen & Hard.

– Vi satte oss ned og snakket om hva vi kunne gjøre for å lage flere naturvennlige og sosialt bærekraftige boliger. Vi syntes det var nødvendig med nye grep, forteller Leire.

– Vi lever på en måte som er så ekskluderende for kontakt med andre mennesker. Det blir vi syke av. Det ønsket vi å gjøre noe med.

I praksis selges Gaining by Sharing-modellen til eiendomsutviklere, inkludert samarbeid om hvordan de arkitektonisk kan planlegge et bærekraftig bofellesskap. Med på kjøpet får de også hjelp til en beboer-prosess slik at den sosiale prosessen kan begynne før folk flytter inn.

Sissel Leire er ærlig: Til tross for stor interesse blant byplanleggere og arkitekter, er det manko på utbyggere som tenker større enn maks inntekt.

Ja, hva skal faktisk og praktisk til for at slike bærekraftige bo-konsepter blir en byggeskikk?

– Et slikt fellesskap er ikke noe en utbygger eller arkitekt kan bestille eller forvente. Men det kan tilrettelegges for gjennom arkitektur og prosess, sier Siv Helen Stangeland i Helen & Hard.

Arkitekten bor selv i Vindmøllebakken. Hun understreker at samfunnsgevinsten skapes av mange ulike bidrag som blir til en større helhet. Her har alle parter, fra byggherrer til beboere, bidratt med smidighet og samarbeid på hvert sitt vis, og faktisk ønsket å bidra til nyskaping og bærekraft.

– Synergier oppstår gjennom deling og fellesskap – enten det er å unngå ensomhet, eller å få en ekstra bestefar, eller det er å dele rom, bil eller verktøy, sier Stangeland.

– Det er et felles ansvar å få til flere boligprosjekter som kommer samfunnet til gode, dersom vi virkelig vil få til endring. Vi tror kommunene kan spille en større rolle. Det nye prosjektet vi jobber med her i Stavanger, for eksempel, er resultatet av et nyskapende offentlig/privat samarbeid.

Ildsjel-arena

Det er også versjoner av Vindmøllebakken i gang i Alta og Voss. Sannsynligvis trenger de som flytter inn i Alta god plass til snøskutere. I Stavanger fant beboerne som var med i planleggingsfasen at det måtte være god plass til sykler. 

De bestemte seg også for at de ville ha snekkerbod, og at det måtte være plass til å spise sammen rett ved et romslig felles kjøkken. Nå når huset er i full drift betyr det i praksis at kjøkkengruppa bistår med å lage fellesmiddag minst en gang i måneden. Veganergruppa lager middag hver onsdag. 

– Det er en klar overvekt av ildsjeler her! Vi har over 50 selvorganiserende grupper, forteller Lene Elizabeth Hodge.

– Her i biblioteket møtes meditasjonsgruppa hver morgen året rundt. De som helårsbader møtes også fast og tar følge ned til fjorden.

Gruppene er navet for den sosiale bærekraften her i “huset”. De fikser feiringer og nyttårsfester. Barnas forum sørger for at ungene blir hørt. Kjæledyrsgruppa har laget regler for dyrehold, og har hyret inn ekspertise fra en lokal hundeskole og arrangerte en bli kjent- dag for hundene i bofellesskapet. 

– Vi har en ny faddergruppe nå som tar imot nyinnflyttede, forteller om uformelle regler og hjelper dem inn i fellesskapet, forteller Hodge. 

Andre grupper står for drift, at helt nødvendige ting at vaskemaskinene funker og filteret i bergvarme-systemet blir skiftet.

 Hva er deres versjon av å krangle om hvem som tar oppvasken?

– Alle har ikke samme syn på hva ryddig betyr. Det oppstår gnisninger, det er jo helt naturlig. Vi får bare ta ting som de kommer. Det er derfor husmøtene annenhver måned er så viktige.

Fare for å brenne ut

Styreleder Mona Vervik stikker hodet innom biblioteket, og nikker enig når hun hiver seg ned i den røde, romslige dugnads-sofaen.

– Ja, det er veldig bra å få tatt opp ting før det baller på seg konflikter.

– Og vask av fellesområdene har vi satt ut, altså! 

Hva er den største utfordringen med et bofellesskap som næres av engasjement?

– Utfordringen er vel at motivasjon og engasjement ikke er en utømmelig ressurs hos alle, sier Hodge.

– Nå har vi vært i en skapende fase, det er jo for mange mer spennende enn drift. Framover kreves det flere rutiner, og ting må virke. Vi kan ikke forvente at engasjementet gløder like mye av seg selv de neste 20 årene, men det må til for at dette stedet skal være bærekraftig.

Hva slags hierarki er det som har oppstått her i huset etterhvert?

– De som faktisk gjennomfører planer har en høy stjerne. 

Lene Elizabeth Hodge liker at hun kan bidra til fellesskapet ved å arrangere bokbad hvis hun vil, og finne på ting sammen med LOL-gruppa (står for lått og løye, som direkte oversatt fra stavangersk betyr latter og humor).

– Hierarkiet her er uformelt og basert på forskjellige behov og hensyn, det er også fint.

– Det jeg setter aller mest pris på her, er spontaniteten. En prat på terrassen, her har Mona og jeg hatt mange gode samtaler. Vi tar ned barrierer ved å bli kjent, og det er ikke noe press – det skjer helt naturlig.

Hvem bør ikke flytte inn her?

– Folk som helst vil unngå sosial kontakt. Og de som ikke vil diskutere åpent med andre hva vi skal gjøre sammen på for eksempel 17. mai og Sankthansaften.

Det plinger fra appen til bofellesskapet. Den eldste i Vindmøllebakken inviterer til sjampanje-vorspiel til 80 års-bursdagsfest. Klokka 21:30 på kjøkkenet. 

– 20 påmeldte. Sånn, nå er det 21! Lurer på om jeg skal pynte meg?

– Jeg har lyst å pynte meg, sier styrelederen.

– Så kult med vorspiel klokka halv ti en fredag!

Overgrep er et stort folkehelseproblem. 16 prosent av jenter og fire prosent av gutter på videregående skole har blitt voldtatt, ifølge Helsedirektoratet. Overgrep fører til store og alvorlige helseproblemer for de som rammes. Helsedirektør Bjørn Guldvog er bekymret for hva dette betyr, både for individene og for samfunnet.

– Konsekvensene av overgrep er store. Mange faller ut av skole eller utdanning og får helseutfordringer. Angst, søvnproblemer, spiseforstyrrelser og rus er noen av det vi ser. Det bekymrer meg, sier han.

I 82 prosent av overgrepene er overgriper en jevnaldrende. Bare 15 prosent av ungdommene forteller foreldrene om hva de har opplevd.

Overgrepsmottaket i Oslo behandlet rundt 750 pasienter i 2023. Nå har de varslet om en bekymringsfull utvikling ved at de ser stadig flere unge blant de som oppsøker mottaket. Vi vet også fra store undersøkelser at bare 10 prosent som rammes av voldtekt, oppsøker hjelp, ifølge Helsedirektoratatet.

– Snakk om samtykke

Helsedirektør Bjørn Guldvog oppfordrer nå foreldre til å snakke med barna sine om overgrep.

– Tenåringsforeldre må snakke med ungdommene sine om hva som er et samtykke og hva som er innafor. Vi er nødt til å heve kompetansen om overgrep i alle ledd av helsetjenesten, men spesielt hos dem som er tettest på ungdom. Da tenker jeg for eksempel på helsesykepleiere, fastleger og BUP, slik at flere som er utsatt kan få hjelp. Aller viktigst er å sikre at ungdom får nødvendig opplæring om hva som er sunn seksualitet slik at vi forebygger overgrep, sier han.

Han varsler nå at det trengs en ny strategi for seksuell helse, for å lære barn og unge om grenser, samtykke og overgrep.

– Hele samfunnet må jobbe sammen for å bedre situasjonen. Dette er et landsomfattende problem som krever innsats i både hjem, skole, øvrig organisert arbeid med barn og unge, politiet og helsetjenestene. Vi vil ta med oss dette inn i det pågående arbeidet med en ny strategi for seksuell helse, sier Guldvog.

Har du opplevd voldtekt, kan du ta kontakt med Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte på 800 57000, eller du kan få hjelp på dinutvei.no. Vil du anmelde et seksuelt overgrep, kan du gjøre det ved å ringe politiets fellesnummer 02800.

Du kan også høre «Leas» historie om voldtekt i podkasten En dag i august. Her kan du høre hva som skjedde da hun opplevde å bli voldtatt av kjæresten sin, og også få råd og tips til hvordan det går an å komme seg gjennom et slikt traume. Du vil også få høre om vanlige reaksjoner i etterkant, om ulike hjelpetiltak, og om hvordan pårørende kan hjelpe best. Du finner podkasten der du hører på podkaster. Den gratis å lytte til.

Det er ny dansk forskning som viser den store kjønnsforskjellen. Sosiologene Nanna Mik-Meyer, professor ved Copenhagen Business School og Margaretha Järvinen, professor ved Københavns Universitet, har stått bak studien. De har intervjuet i alt 163 kvinnelige og mannlige professorer og førsteamanuensiser ved tre utdanningsinstitusjoner i Danmark. Og det de har undersøkt, er i hvilken grad kvinner og menn tar ulikt ansvar for relasjonelle oppgaver og servicefunksjoner som må gjennomføres på arbeidsplassen. Det er Kifinfo som omtaler forskningen.

Klar kjønnsforskjell

Det de har studert, er hvem som gjør slike oppgaver som å organisere kurs og seminarer, eller å delta i utvalg og komiteer på arbeidsplassen. Oppgaver som noen må gjøre, men som ikke betaler seg i forskning eller på annet vis karrieremessig. Og kjønnsforskjellene de fant, var så store at de ble overrasket selv. Mens 75 prosent av kvinnene tok på seg slike jobber, var det bare 25 prosent av mennene som gjorde det samme.

Forskerne hadde også delt begrunnelsene til å ta på seg oppgaver eller eventuelt avstå fra dem, i fire kategorier. Og de fant ut at kvinnene tok på seg oppgavene fordi de innordnet seg systemet de var en del av. De tenkte at noen må gjøre, og da er det bare å fikse det. De mennene som tok på seg oppgaver, begrunnet det i større grad med at de gjorde det kun hvis det medførte en fordel for dem selv, eller hvis de kunne gjøre det som en byttehandel der de fikk noe igjen for det. Ellers svarte menn i stor grad at de aktivt unngikk å ta på seg slike oppgaver.

– Ved å lage denne oppdelingen, kunne vi avdekke forskjellen på hvordan menn og kvinner deltok i servicearbeidet, sier Mik-Meyer til Kifinfo.

– Det ble tydelig hvordan menn klarte å unnslippe interne arbeidsoppgaver, og hvorfor kvinner i større grad endte opp med disse, legger hun til.

Uselvisk

Hun forklarer videre at heller ikke kvinnene var helt uselviske når de tok på seg slike oppgaver. Men det de kunne oppnå, var mer uklart.

– Flere kvinner uttrykte også at de ikke gjorde det helt uselvisk, men at det lå en form for forventning om at deres servicearbeid var en form for investering, og at det skulle lønne seg også akademisk.

Mennene, forteller Nanna Mik-Meyer, var i langt større grad bevisste sine valg og navigerte etter hvorvidt det gagnet deres karriere eller ikke. Særlig de mannlige førsteamanuensene var tydelige på at de aktivt drev med unnvikelse og ikke ønsket å delta dersom det ikke var positivt for deres karriere.

Ikke overrasket

Forskerne er overrasket over at resultatet var så tydelig.

– Etter å ha interessert meg for kjønn i arbeidslivet i mange år, er det første gangen jeg har sett på det som skjer i egen leir, på universitetet, sier Nanna Mik-Meyer.

– Jeg er ikke sjokkert over resultatet, men at kjønnsmønstrene var så åpenbare hadde jeg ikke ventet, forklarer Mik-Meyer.

Forskere ved NTNU har laget en modell for å vise hva det er mulig å spare i energi og klimaavtrykk ved å endre folks kjøpevaner fra å kjøpe nye klær til å kjøpe eller leie brukt. Det er forskningsmagasinet Gemini som skriver om forskningen. Først har forskerne sett på hele klesforbruket her i landet i ett år. De har gjennomgått hva som ble produsert, importert, frakt, energiforbruk i butikker, reise for de som handler og hva som ble kastet og fraktet til utlandet for destruering. Året de så på var 2018. Så har de regnet på hva som vil skje hvis andelen som kjøpes eller leies brukt går fra fem prosent til 74 prosent av det totale klesforbruket.

De har da funnet ut at vi vil få en reduksjon klimagassutslipp med 57 prosent, reduksjon i vannfotavtrykket med 62 prosent og energiforbruket vil bli redusert med 47 prosent. Men, sier de, for at dette skal være mulig, må det en omfattende endring til i måten myndigheten organiserer avfallshåndteringen. Forskerne har også laget en modell for hvordan den kan endres slik at vi får en høyere grad av sirkulært forbruk av klær.

Færre klær

– Klesforbruket i Norge er hovedsakelig lineært, og de fleste plaggene som blir skaffet er helt nye og forlater systemet gjennom forbrenning eller eksport, forteller Kamila Krych. Hun er stipendiat ved NTNUs  Institutt for energi- og prosessteknikk og Program for industriell økologi og en av forskerne som står bak den nye studien.

De har tatt utgangspunkt i at folk skifter ut like mange klær som de gjør i dag i beregningene sine. Og de mener det er noen typer klær det er mindre sannsynlig at folk ønsker å leie eller kjøpe brukt. Som undertøy, for eksempel. Mens annet tøy, som barneklær, er det langt større vilje til å kjøpe eller leie brukt.

Skal man få ned omsetningen av nye klær mer enn det de har beregnet i studien sin, må vi forbrukere rett og slett greie oss med mindre klær, konkluderer de. Det vil i så fall kunne redusere klimaavtrykket ytterligere.

Forskere ved University of Maastricht i Nederland har analysert vevsprøver fra en mengde spontanaborterte embyoer for å lete etter årsaken til abortene. Det skriver forskning.no. Forskerne har funnet kromosomfeil hos to tredeler av embryoene de undersøkte. Dette innebærer at de aller fleste tidlige spontanaborter ikke skyldes noe kvinnen gjør tidlig i svangerskapet, slik mange kvinner lurer på etter en spontanabort. I stedet er altså årsaken at fosteret har feil som gjør at det ikke er levedyktig. Det dør tidlig i forløpet av svangerskapet og kroppen støter det ut.

Kromosomfeil hos flere

Forskerne mener videre at kromosomfeil er årsaken til enda flere enn to tredeler av spontanabortene. For da de undersøkte den tredelen som de ikke hadde funnet kromosomfeil hos først, fant de ved hjelp av mer avanserte teknikker kromosomfeil hos en tredjedel av disse også. De tror dermed at hvis man undersøker med mer avanserte tester, vil man finne kromosomfeil hos enda flere av embryoene.

Disse funnene stemmer godt overens med norsk forskning, skriver nettstedet. Ved Senter for fruktbarhet og helse på Folkehelseinstituttet har forskere beregnet at 12,8 prosent av kjente graviditeter ender med spontanabort. De fant også at risikoen for det øker betraktelig ved økt alder hos kvinnen. Risikoen øker fra kvinnen er 30 år, og de fant ut at for kvinner på 45 år var risikoen for spontanabort på hele 53 prosent.

Inga Sollie Hugsén holdt ikke ut stresset som lærer på ungdomsskolen. I stedet kjøpte hun sin egen båt og ble fisker.

– Jeg har aldri vært redd for å prøve noe nytt. Og jeg tenker at det her skal gå fint. Det har vært mange fiskere i min familie, sier Inga Sollie Hugsén. 

Hun peker på skrått over på en av de andre båtene langs den islagte flytebrygga. Der har faren hennes båt. 

Inga er den eneste kvinnen med egen båt på denne brygga. Siden hun kjøpte den i sommer, har hun hatt syv sjøvær, altså syv turer ut med båten for å fiske. 

– Foreløpig går det bra. Jeg må bare gjøre ting i mitt eget tempo, sier hun. 

Det er is på bakken, snø på fjellene og en sterk eim av fisk i luften på kaia i Havøysund i Vest-Finnmark. Fisk har i all tid vært den viktigste bærebjelken i det lille lokalsamfunnet på rundt 1000 innbyggere. I flere hundre år har fiskebåtene lagt til kai, fulle av torsk, hyse og sei. Nå har flytebrygga fått en ny båt i rekkene. 

Den kraftige vinden får Ingas båt Vaterfjord til å vugge fram og tilbake i båsen sin. Det blir ikke noen tur ut på sjøen i dag. Det er for mye vær og vind. Men det betyr ikke at Inga har fri. 

En liten innføring i linefiske

Været på årsdagens fisketur var heftig, og fiskesloen ble kastet rundt på båten. Vinduene er så tilgriset at man bare kan skimte konturene av de andre fiskebåtene på flytebrygga. 

Med datterens buff på hodet, ullgenser, skallbukser og høye støvler vasker hun ned den 34 fot lange fiskebåten etter gårsdagens linefiske. 

Kort forklart foregår linefiske på følgende måte: Lina består av et langt snøre med kortere snører, og på disse snørene er det kroker med agn. Når lina er satt ut, må den trekkes etter tre-fire timer, og da drar man også opp levende fisk. Linefiske er sett på som en miljøvennlig fiskemetode, fordi den i liten grad skader havbunnen, samtidig som man kan fiske etter spesifikke arter. Metoden gir også fangst av høy kvalitet med relativt lite drivstofforbruk. 

Når fisken er tatt opp, bløgges (man kutter strupen) og vaskes den, før den ender opp i små containere under dekk. Etter at linen er dratt opp og fisken er bløgget og renset, leveres den på fiskemottaket. Der veies den etter art, og fiskeren får en kvittering på hvor mye man har levert for. Dagen etter kommer pengene inn på konto. 

Fysisk slit fremfor psykisk stress

I går var Inga og mannen ute i 14 timer, og det var røff sjø. 

– Det er tungt arbeid. I går falt jeg og kakka hodet mitt i en jern-dings. Vi fikk noen sånne torsker, sier hun og drar hendene ut til siden. 

De er store, tunge og sleipe. Samtidig står man i en båt ute på Barentshavet, med snøbyger over seg og kraftige bølger under føttene. Det er klart det er slitsomt arbeid. 

– Bare man blir sint nok, så får man det til, sier hun og smiler. 

Til tross for tunge løft i ugunstige arbeidsstillinger, på glatt dekk og med brottsjø, er Inga Sollie Hugsén tydelig på at det er lettere å bli gammel som fisker enn lærer. Hun jobbet som ungdomsskolelærer i 12 år før hun sluttet. Da hadde hun lenge gått med tanken om å gjøre noe annet enn å undervise. 

Den gode friheten

– Jeg kjente at jeg ikke klarte å bli gammel i jobben. Det var mye stress, jeg kjente at jeg aldri hadde nok tid. Man føler at man springer, springer, springer hele tiden, men at man aldri kommer i mål. Man er alltid på jobb mentalt. Etter arbeidstid tenkte jeg jo også på elevene. 

Stresset ga seg også utslag som en tilbakevendende migrene bak venstre øye. Den har hun ikke hatt siden hun sluttet i lærerjobben. 

– Jeg elsket å undervise for elevene. Å ha engasjerte elever og et bra undervisningsopplegg er jo helt fantastisk. Men det kostet for mye. Jeg hadde gitt og gitt og gitt. Til slutt var det ikke mer å gi. 

Hva er fordelene med …  “å være fisker fremfor lærer”, skal vi til å spørre, men spørsmålet blir ikke ferdigstilt før Inga svarer: 

– Frihet! Absolutt frihet! Jeg trenger ikke å stå opp klokka seks. Jeg kan komme og gå når det passer meg. Nå kan jeg gjøre ting i mitt eget tempo. Og være min egen sjef. 

Flere kvinner inn i fisket

Ifølge tall fra Norges Fiskarlag var det i 2022  432 kvinner i Norge som hadde fiske som hovedjobb. Året før var det 396. Og økningen er størst blant de yngste.

– Fiskeridirektoratets statistikk om fiskere viser at det er attraktivt å komme inn i fiskerinæringen, og det er en gledelig utvikling, sier Jon-Erik Henriksen, som er Fiskeridirektoratets direktør for forvaltningsdivisjonen, til Fiskeridirektoratet. 

Å få flere kvinner inn i fiskenæringen ble i 2023 et prioritert satsningsområde for Regjeringen. Etter flere saker om trakassering, sjikane og dårlig arbeidsmiljø for kvinnelige fiskere, satt de av to millioner kroner til tiltak som skulle bedre holdninger og rekruttere flere kvinner.

– For å styrke kvinners muligheter i fiskerinæringen, må det jobbes med holdningsskapende arbeid, både mot seksuell trakassering og kjønnsdiskriminerende atferd. I tillegg må det strukturelle tilpasses slik at det reelt sett er like store muligheter for kvinner som for menn å lykkes, sier fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran (Ap) i en pressemelding.

Bare blitt heiet på

Inga Sollie Hugsén har ikke hørt et eneste sjikanerende ord. 

–  Det er ingen som tør å komme til meg og slenge med seksuell trakassering. Seriøst! Da sier jeg det bare til Uffe, så hiver han dem på havet, sier hun og legger til:

– Jeg er ikke 20 år gammel, jeg er en 45 år gammel kjerring. Dette gjelder kanskje de som er litt yngre. 

Hun har bare fått heiarop og støtteerklæringer siden hun byttet jobb. 

– De sier at jeg er råtøff og at de heier på meg. Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger, ikke minst fra de gamle, rutinerte karene her. De er veldig hjelpsomme og snille, og hjelper meg med tips og råd på veien. 

Havet er stort og rikt

Før tenkte hun ofte på elevene etter arbeidstid, og hun kunne ta seg selv i å bruke egne penger på morsomt undervisningsmateriell som hun fant på nettet. Nå er værmeldingene det eneste hun følger med på, for når det er dårlig vær, må hun holde seg hjemme. Da tjener hun heller ikke penger. Men uforutsigbarheten tar Inga med stor ro. 

– Det stresser jeg ikke med. Fisken er der ute.  

Hun har blitt enda mer opptatt av fiskeripolitikk enn før. I kvotemeldinga som ble lagt fram før jul, blir torskekvoten i Ingas klasse redusert med rundt 40 prosent. Da vil også årsinntekten hennes bli kraftig redusert. 

– Da må jeg jobbe mer. Men det går helt fint. Fisken er der ute og havet er stort. 

Bekymringene, stresset og migrenen er borte. Hun jobber for at årslønnen skal være omtrent den samme som da hun hadde fast lærerjobb. Så hva drømmer hun om nå? 

– Å kunne selge de to småbåtene og kjøpe en større garnbåt. Da kan vi gå ut i dårligere vær. 

Nå venter nye utfordringer på hoppdronningen. Ifølge NRK skal hun lede et kvinneprosjekt ved privatskolen Wang Toppidrett. Prosjektet heter Jenter, fokus og utvikling, og har som formål å finne ut hvorfor det er færre norske kvinnelige toppidrettsutøvere som får topplasseringer enn menn i internasjonale konkurranser.

– Det er jo et stort og utfordrende prosjekt. Det kan handle om alt fra måten å trene på, om det bør ansettes og rekrutteres flere kvinnelige trenere, eller hvordan man kommuniserer til jenter kontra gutter, sier Lundby til NRK.

Prøve noe nytt

Hun forteller videre at hun skal se på forskning for å prøve å finne noen svar på spørsmålene. Hun vil også reise rundt til ulike treningsmiljøer for å samle informasjon.

Wang Toppidrett er en privat skole med til sammen 3600 elever som driver med 36 idretter fordelt på 15 på ungdoms- og videregående skoler rundt om i landet.

Lundby sier til NRK at hun har fått mange jobbtilbud etter at hun varslet at hun ville legge opp, og at hun har vært på jakt etter en jobb som gir henne andre utfordringer og annen kompetanse enn den hun kjenner fra årene som hopper.

Maren Lundby har vunnet OL-gull i hopp normal bakke i Pyeongchang i 2018. Hun har vunnet en rekke verdenscupseiere, hun vant VM-gull i 2019 og hun ble den første verdensmesteren i stor bakke i 2021. Hun ble også den første kvinnen som vant Raw Air. Lundby har også fått mye heder for at hun har vært åpen om vektproblemene hun hadde i flere år. Og hun har ikke minst blitt kjent fordi hun har stått i spissen for at kvinner skal få delta i hoppsporten på samme vilkår som menn. Hun har også utdannelse fra idrettsvitenskap med fordypning i helse og treningsfysiologi.

Bevegelsen #FreeBritney la mye av grunnlaget for det som endret fortellingen om superkjendisen Britney Sprears. Det slår amerikanske forskere fast i en studie.

Spears ble superkjendis da hun som 15-åring ga ut hitlåten Baby One More Time på 1990-tallet. Hun var popprinsessen som hadde en fantastisk musikkarriere allerede som tenåring. Media fulgte henne gjennom siste del av tenårene, gjennom forhold, ekteskap, karriere, konserter, barn og skandaler. De amerikanske forskerne har sett på hvordan mediene som skrev om henne, ble fanget av sine egne historier, og ikke hadde rom for alternative fortellinger om henne. De har sett på Wikipedia sine faktabaserte tekster og på TMZ sine skandalesøkende saker. Og de konkluderer med at skandalemedia laget flere og flere saker med den samme historien, fordi det er sik disse mediene fungerer. På den måten ble historiene om hvordan «Britney er ute av kontroll» stadig mer befestet.

Britney Spears ble satt under vergemål, med sin egen far som verge. Forskerne peker på at diskursen om henne i offentligheten, altså den etablerte sannhet, eller samtalen, foregikk i et økosystem av mediehistorier som bygde opp under hverandre og sannheten de hadde etablert. Det var vanskelig å få plass til et alternativt syn, peker de på.

Hjelp fra Twitter

Men da #FreeBritney-bevegelsen startet i 2019, og hadde som mål å få henne fri fra vergemålet, skjedde det en endring i hvordan samtalen om henne foregikk, har forskerne funnet ut. De har analysert omtale av henne fra TMZ, Wikipedia og det som da het Twitter, nå X. Og det de har funnet, er at Twitter ga en muligheten til å få inn en alternativ historie ved at bevegelsen postet innhold som ble ivrig diskutert. Dette førte til at samtalen også i etablerte medier ble påvirket av hva som skjedde i sosiale medier, og hadde åpning for en annen historie om Spears enn den som hadde vært enerådende i omtrent to tiår. Slik ble også opinionen påvirket. Dette endte med at hun i 2021 fikk rettens medhold i at hun skulle slippe å være under vergemål, og nå igjen kunne ha kontroll over sitt eget liv.

– Det er veldig viktig å vise slike eksempler på hvordan sosiale medier kan være en plattform for motnarrativer, sier Adina Gitomer, en av forskerne bak studien.

Det var videnskab.dk som først omtalte saken.

Det kan derfor bli en jevn kamp om hvor grensen skal gå for selvbestemt abort. Ifølge VG kan det stå om bare en stemme eller to.

Vil trolig få stemme fritt

For at det skal bli en utvidelse av grensen for selvbestemmelse, må minst fem representanter fra partier som egentlig ikke ønsker å utvide grensen, stemme mot standpunktet til eget parti. Det har vært tradisjon i flere partier for å fristille representantene i saker som handler om verdispørsmål, og det er ventet at flere av partiene vil gjøre det i spørsmålet om abortlov. Det vil i så fall innebære at hver representant kan stemme i henhold til sin egen overbevisning, og ikke trenger å følge partiet sitt standpunkt i denne saken.

Ifølge VG er det først og fremst Fremskrittspartiet som kan bli redningen for en eventuell ny abortlov. To av Frp-erne som VG har snakket med, sier de kommer til å stemme for 18 uker. Det gjelder Himanshu Gulati og Sivert Bjørnstad. To andre Frp-ere, Terje Halleland og Morten Wold, sier til avisen at de ikke har bestemt seg, men at de ikke er fremmede for å være med på en utvidelse. Silje Hjemdahl, også hun fra Frp, sier til VG at hun ikke har bestemt seg for hva hun vil stemme, og viser til at det pågår en høring.

Hvis alle disse fem fra Frp velger å stemme for 18 uker, vil det etter alt å dømme være flertall for dette. Det gjelder selv om primærstandpunktet til Rødt og SV er å utvide grensen til uke 22. Disse partiene ønsker med andre ord at grensen for selvbestemt abort skal gå ved levedyktighet for fosteret. Det er ventet at disse partiene vil stemme for 18 uker hvis det ikke blir flertall for primærstandpunktet deres. En annen grunn til å tro at forslaget fra regjeringen er garantert alle 80 stemmene fra de partiene som ønsker en utvidelse, er at det ikke er forventet at disse partiene vil fristille representantene sine.

Splittelse i regjeringen

Regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet er splittet i synet på abortloven. Senterpartiet ønsker å beholde dagens grense, som er på 12 uker.

Abortutvalget som la fram sin innstilling i fjor høst, anbefaler at grensen for selvbestemmelse blir satt til 18 uker. De har også anbefalt å beholde abortnemndene for abortsøkende kvinner mellom uke 18 og uke 22. Det er knyttet spenning til hva helseministeren vil foreslå når det gjelder nemndene, og også til hva utfallet i Stortinget blir også med tanke på nemnder.

Dette kommer fram i Folkehelseundersøkelsen i Agder 2023. Forskerne fra Folkehelseinstituttet (FHI) har intervjuet over 18 000 innbyggere i Agder høsten 2023 via spørreskjema, og stilt deltagerne en rekke spørsmål om helse og livsstil. En lignende undersøkelse ble gjort også i 2019, så det er mulig å se utviklingstrekk.

Det er noen forhold som er ganske like for begge kjønn. For eksempel er det stort samsvar mellom dårlig økonomi og dårlig opplevd helse. Denne sammenhengen er i mange tilfeller svært sterke, ifølge FHI. Det er også mindre helseplager hos personer med høyere utdanning enn personer med lavere utdanning. Dette er funn som man også finner igjen i andre undersøkelser.

Sunne kvinner

Kvinner rapporterer gjennomgående at de tar sunnere helsevalg enn menn. De spiser mer grønnsaker, de drikker mindre alkohol og de røyker og snuser mindre. Kvinner har også bedre sosiale relasjoner enn menn, ifølge denne undersøkelsen. De rapporterer høy sosial støtte og høyere tillit enn menn. Men kvinnene svarer at de føler seg mindre trygge i nærmiljøet sitt enn menn.

Plaget med smerter

Kvinner og menn svarer jevnt over ulikt på hvor mye fysiske plager de har. I denne undersøkelsen ble det spurt om i hvilken grad deltagerne hadde korsryggsmerter og nakkesmerter. På begge disse spørsmålene var det flere kvinner enn menn som opplyste at de var plaget med dette.

Kvinnene skåret også lavere på mange av spørsmålene om psykisk helse. Kvinner har i følge undersøkelsen mer psykiske plager, mer negative følelser, mer søvnproblemer og er mer ensomhetsfølelse enn menn. Men kvinner skårer høyere enn menn på spørsmålet om livet er meningsfylt.

Bedre med årene

Den gode nyheten for mange av oss er at begge kjønn får det bedre med årene, helt fram til de passerer 80 år. De fysiske og de psykiske plagene avtar med alderen, og de ser lysere på livet.

Forskerne mener det er grunn til å tro at folk i Agder ikke er så veldig ulike folk ellers i landet, og de tror dermed at undersøkelsen har overføringsverdi til befolkningen ellers.

Det viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå. I den ferske oversikten over nikotinbruken blant norske kvinner og menn kan vi lese at unge kvinner fortsetter å snuse stadig oftere. På ti år har kvinner som snuser daglig i aldersgruppen 25-34 år økt med fem-gangeren, fra fem prosent i 2013 til 23 prosent i 2023. Mens menn i samme aldersgruppe har hatt en forsiktig tilbakegang de siste par årene, så øker snusbruken blant unge kvinner fremdeles kraftig år for år. Det er likevel flere menn enn kvinner som snuser, alt i alt. Blant menn mellom 25 og 34 er det 34 prosent som putter en pose snus under leppa flere ganger om dagen. Dette er den aldersgruppen blant begge kjønn der flest snuser, og den prosentvise økningen er klart størst blant kvinnene.

Alt i alt er det 11 prosent av kvinnene her i landet som snuser på daglig basis. Tallet for menn er 21 prosent. Blant menn er det i aldersgruppen 35-44 år hvor det er nestflest som snuser. Men for k vinner er det blant de yngste, fra 16 til 24, man finner de nestivrigste snuserne. Faktisk er det nesten like mange av begge kjønn som snuser blant de yngste. Her er tallene 22 prosent for menn og 17 prosent for kvinner. Som en kuriosa kan vi nevne at det er noen snusere også i besteforeldregenerasjonen. En prosent av kvinnene og seks prosent av mennene over 65 har denne vanen.

Flere røyker

SSB har også undersøkt hvordan det står til med røykerne blant oss. Selv om tallet har blitt lavere år for år i mange tiår, så er det en økning i antallet som røyker av og til, gjerne kalt festrøykere, i alle aldersgrupper. Økningen er størst blant de yngste, og tydeligst blant de unge kvinnene. Faktisk festrøyker så mye som 15 prosent av kvinner mellom 16 og 24 år. For de unge mennene er tallet 18 prosent.

Det er også en svak økning i tallet på unge kvinner som røyker daglig. Dette gjelder blant de aller yngste kvinnene, og også blant kvinner 55-64 år. For menn er det en svak økning i de fleste aldersgrupper av dagligrøykere. Men totaltallene er imidlertid lave for både kvinner og menn. I gjennomsnitt er det sju prosent av alle kvinner her i landet som tenner seg en eller flere sigaretter daglig, og åtte prosent av mennene som gjør det samme.

Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende ene-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg er barn og fri, og tenker at pappa er så ufri. Tenker at de andre pappaene kan ta fri fra jobben når de vil ha ferie. Vi står midt i snøstormen og måker snøen vekk fra drivhusveggene, for snøen er tung og våt og har lagt seg i høye murer rundt glassplatene som drivhusene er laget av. Der inne, innenfor glassene, står agurkplantene og vokser seg store. Her ute presser snøen på glasset.

Jeg hater agurkene der og da, når vi går glipp av noen av sangene på Melodi Grand Prix. Jeg ville ikke forlate den varme stua og ullpleddet jeg lå pakket inn i foran peisen. Snøen smelter i skoene mine. Pappa er vant til å måke snø i beste sendetid.

Nuet varer ikke evig

Hva er det med temaet «odel» som gjør det så tungt å snakke om? Odel er en påminnelse om at dette nuet ikke varer evig. En dag vil noe endres, enten man er klar for det eller ikke. En dag må jeg ta et valg, og hver dag etter det må jeg fortsette å stå for det valget. Eller selge gården, skuffe alle tidligere og kommende generasjoner.

Hva om jeg ikke klarer å drive denne gården? Hva om jeg må selge den, gå i underskudd og tape alt og begynne på nytt med å tenke på hva jeg vil i livet. Odelsretten er en evig påminnelse om at jeg ikke alltid skal være den unge og «ansvarsløse».

Odelen minner meg på at pappa og mamma ikke alltid skal være her, og at jeg må ta stilling til noe en gang om forhåpentligvis mange år.

Reise langt vekk

Sitter på jenterommet og ser tretoppene utenfor vinduet som lyses opp av drivhusene. Drømmer om å reise til Japan og til Sør-Amerika, og å være «fri». For «fri» må vel bety å kunne reise langt vekk, når man vil, til hvor man vil, uten at noen kan stoppe deg?

Jeg er 18 år og snakker minst mulig om hva pappa og mamma gjør. Folk snakker ikke om hva foreldrene gjør. Snakker mer om alt vi selv skal gjøre. Alt vi skal oppnå, oppleve, oppdage. Snakker om de vi ser opp til.  Alt skal oppover.

«Visste ikke at noen drev med sånt lenger»

Jeg er 22 og student, og nevner at jeg skal hjem og jobbe i drivhusene neste helg.

«Hva har dere i drivhusene?» spør folk.

«Agurker.» svarer jeg.

«Er det sant? Hva gjør dere med de?» spør de.

«Dere kjøper dem på matbutikken.» sier jeg.

«Åja, er det mange dere lager da?»

«Flere tusen om dagen» svarer jeg.

«Jøss, visste ikke at noen drev med sånt lenger» svarer de.

Fin jobb og fine negler

Jeg er 25 år og har fin jobb, fine negler og rent hår. Skriver saker om sex og død fordi det er det som selger. Pappa dyrker agurker hjemme på gården, selger de videre til de som selger de til matbutikkene som selger dem til deg. Kollegaer spør om familien min, og jeg forteller om hjemgården min hvor vi produserer agurker, og alle svarer «Hæ? Det har jeg aldri hørt om noen som gjør».

Er på byen og blir spurt om hva jeg jobber med.

«Journalist» svarer jeg.

«Så kult! Så spennende det må være!».

Slutter med det

Er 27 år og får helt nok av å skrive og tenke og drikke take-away-kaffe, og skrive om ting som selger, og lese om folk som blir drept og folk som dreper. Ideer skal hostes opp og bilder skal arrangeres og sjefer skal imponeres, og de blir aldri imponert, og jeg blir utslitt og tenker at «hvem er det jeg sliter meg ut for?». Mangler gode begrunnelser for å holde på som jeg gjør. Slutter med det.

Flytter dit jeg kommer fra. Jobber med det som pappa jobber med. Får stygge negler og bustete hår og større smil og mer energi. På fest spør folk hva jeg driver med.

«Dyrker agurker på familiegården.» sier jeg.

«Hæ, gjør noen i Norge det fortsatt?» spør de.

Verdsetter ikke matproduksjon

Hvor er alle mine «hype-men» og alle rådgivere og sjefer for ditt og datt, som kan hjelpe meg til å drive Agurkfarmen videre til suksess år etter år? De som finnes i mange andre bedrifter og bransjer. Hvor er midlene til å ansette analysefolk og utviklere, eller noen som driver med robotteknologi som gjør at de ansatte kan bruke mer tid på å jobbe med plantene og mindre tid på fysisk gjentakende arbeid, som å rulle planter eller høste agurker?

Hvor er matprodusentene som får like godt betalt som det jeg får som innholdsprodusent i en stor mediebedrift?

Det er kanskje ikke det vi vil putte pengene i. At noen suser rundt på gårder i Norge, og tenker på vær og vind og roboter og smaksoptimalisering og nye måter å dyrke mat mer effektivt og bærekraftig på.

Det er kanskje derfor jeg og andre odelsjenter og odelsgutter velger bort dette yrket. Det er kanskje derfor naboen river ned drivhusene.

Det er gjeld og lån og ustabilt vær og ustabile strømpriser og ustabil arbeidskraft som reiser dit det er mest penger (selvfølgelig). Forvirrende politikk og et skremmende verdensbilde.

Skape verdi

Jeg vil ha mat på bordet, tak over hodet, et fint tak. Vil ha en sikker framtid. Vil ikke risikere å bruke masse penger og tape penger.

Jeg vil skape verdi, skape mat og arbeidsplasser og produkter som folk trenger. Som agurker, for eksempel. Lære meg om hva vi trenger i maten, og hva vi ikke trenger. Lage god og verdifull mat som gjør godt for kropp og sjel.

Er 31 år og lurer på hva som er verdifullt i vårt samfunn. Ser rundt meg etter eksempler på hva og hvem som får anerkjennelse og hvem som defineres som suksessfulle. Ser altfor få matprodusenter.

Lønnsgapet mellom menn og kvinner ble noe redusert i fjor. Det viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå. Det skjedde ved at kvinner hadde en høyere lønnsvekst enn menn i 2023. Mens kvinner økte lønnen sin med 6,6 prosent i gjennomsnitt fra 2022 til 2023, hadde menn en lønnsvekst på 5,7 prosent. Dette utgjør 40 kroner i måneden. Med andre ord er kvinners lønn 40 kroner nærmere menns lønn hver måned nå sammenlignet med for ett år siden. Lønnsforskjellen er på 6930 kroner i måneden.

Størst forskjell i staten

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er størst i staten. Gjennomsnittlig brutto månedslønn i staten er 58 290 for kvinner og 65 500 for menn. Lønnsveksten i fjor var helt lik for kvinner og menn innen denne sektoren, nemlig 6,7 prosent.

I kommunesektoren er lønnsgapet minst. Der tjener kvinner i snitt 49 800 kroner brutto i måneden, mens menn tjener 52 680 kroner. Lønnsveksten for kvinner var 6,8 prosent, mens menn tjente 6,6 prosent mer i 2023 enn de gjorde i 2022.

I privat sektor var gjennomsnittlig månedslønn for kvinner 52 410, og for menn 59 590.

Om man ser på ulike yrkesgrupper, er det genrelt slik at jo høyere lønningene er, dess større er forskjellen mellom kvinner og menn innen samme yrkesgruppe

Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende ene-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Arbeidende småbarnsmødre som føler at de ikke strekker til, strekker mest sannsynlig ikke til. Det stemmer, og la oss ikke late som noe annet. Ideen om den hysteriske kvinnen er ikke død, og det ødelegger for den feministiske kampen.

Jeg er lei av at kvinnen, igjen, får skylden for situasjonen hun er fanget i, og vi later til å synes det er greit. Kanskje vi ikke merker det engang.

Vi skal jobbe som om vi ikke har barn, og oppdra barn som om vi ikke har jobb. Arbeidende mødre er spredt ut tynt, med rekordhøye sykemeldingstall og angstdiagnoser. Økningen i kjønnsforskjellene i sykefravær er på 72 prosent de første fire årene etter fødsel. Å jobbe 100 prosent og å være småbarnsforelder føles for mange uoverkommelig, spesielt for aleneforeldre. Når vi burde vende blikket mot hvordan storsamfunnet kan dekke flere av behovene småbarnsmødre har, vender vi det feilaktig mot moren, og løser ingen av de høyst reelle problemene.

Diskursen er fargelagt med historiske feil og latskap. Samtidig som vi ber en stresset mamma gi mer blaffen eller slappe av, kaller vi henne hysterisk. Vi sier at kravene er skapt av kvinnene selv, og dermed er de ugyldige.

Vi antyder at løsningen på problemet er å roe seg ned. Med andre ord, problemet må være kvinnen selv, ikke situasjonen – og bare ved å ta på seg skylden kan hun endre det.

Typisk kvinner

Energien vi kunne brukt på å gjøre endringer og stille krav – slukes av forsøkene på å bli bedre på alt. Fordi vi tror det er vår feil at vi er slitne – at det er vår feil at vi ikke håndterer å bli dratt i alle kanter, døgnet rundt. At det liksom er typisk oss kvinner å være flinke og stresse for mye.

Å være forelder i dag, hvert fall om man er alene med barnet, krever at man jobber 100 prosent samtidig som man har en enda viktigere fulltidsjobb hjemme. Vi skal ikke bare jobbe, vi skal helst være på to steder på en gang.

Det går ikke opp – og det er ikke vår feil.

Utakknemlige goder

Vi har mange goder i Norge. Som betalte omsorgsdager dersom barna blir syke, ti dager i året. Da jeg hadde brukt opp mine omsorgsdager helt i starten av året i min tidligere jobb, ringte sjefen meg for å informere om at de var oppbrukt, og sa jeg ville bli trukket i lønn dersom treåringen ble mer syk. I januar. Vi var inne i den sesongen med mest sykdom. Jeg visste hun ville bli mer syk, mest sannsynlig allerede uken etter.

Så la meg omformulere – vi har omsorgsdager dersom barna blir syke, men vi må sørge for at barna ikke blir mer syke enn Arbeidsmiljøloven tilsier. Da blir det til hinder for karrieren.

Kan kvinnen ta kritikk?

Kan kvinnen ta litt kritikk? spør de. Det er dit debatten går hver gang.

Såklart tar vi kritikk, vi lærer jo at vi er årsaken til dette. Vi kvinner og hormonene våre. At om vi bare stresset mindre, var mindre nærtagende, ikke leste så mye av den viktige forskningen om barneoppdragelse, rett og slett sluttet å kjenne på presset – da skulle vi se at dette ikke var så vanskelig.

Jeg tar ikke imot råd om hvordan jeg kan levere dårligere som mamma lenger. Jeg tar ikke imot tips om raske, usunne middager, spill på iPaden som holder dem opptatt, eller løgnen om at de har det bra i barnehagen fra de er ett år.

Ferdigpizza til middag er ikke løsningen på dette problemet. Mangel på ferdigpizza var heller aldri problemet.

Gi oss heller råd om hvordan vi kan tilpasse rollen vår på jobb, slik at den passer med morsrollen. Og snu siktet mot Stortinget, næringslivet og mannen i gata.

Strukturelt problem

Det er et kjønnsforventningsproblem, et rolleforventningsproblem og et likestillingsproblem at arbeidende mødre er mer syke enn arbeidende fedre, det er ikke fordi kvinner er mindre robuste enn menn.

Arbeidsplassene må legge til rette for at kvinner med små barn kan gjøre jobben sin godt,og vise forståelse for at det er viktigere å hente i barnehagen enn å ha det ettermiddagsmøtet. Staten må øke foreldrepermisjonen for begge foreldre, utvide antall omsorgsdager, og betale disse dagene slik at kvinner slipper å bli stigmatisert på jobb om barna blir syke. Det må være en selvfølge at barn er viktigere enn jobb. På hjemmefronten må far gjøre mer. Det har blitt bedre, men vi er ikke likestilte. Skal vi være likestilte på arbeidsmarkedet, må vi være likestilte på alle andre fronter

Jeg sier ikke at vi ikke skal ta ansvar for hvordan vi har det, og at vi ikke kan gjøre noe med det som faktisk er i vår kontroll – nemlig hvordan vi velger å følelsesmessig reagere på noe som skjer med eller rundt oss.

Dette skjer rundt oss, og jeg velger å reagere med sinne.

Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet «50 kvinner på 50», hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com. Følg prosjektet på Instagram @50_kvinner_pa_50.

Etter Hamas sitt angrep mot Israel den 7. oktober, da Hamas angrep og drepte rundt 1200 israelere, har minst 25.000 palestinere blitt drept. Volden vi er vitne til springer ut av en 56 år lang okkupasjon av Gazastripen og Vestbredden, melder FN. ALTSÅ har snakket med fire aktivister om deres engasjement for det som skjer nå.

– En medmenneskelig plikt å engasjere seg

Tiril Valeur
Illustratør og forfatter 

Hva er det med nettopp denne saken som engasjerer deg?

– Jeg har alltid vært engasjert i Gaza og for et fritt Palestina, så langt tilbake jeg kan huske. Det er noe med det groteskt ujevne maktforholdet, og den totale mangelen på respekt for alt av liv og rettigheter, som ryster meg dypt når vi ser hva palestinere har vært utsatt for i generasjoner. For meg har dette etter hvert blitt helt umulig å se bort fra.

Er dette første gang du er aktivist?

– Jeg har bedrevet smaåaktivisme med kunsten min på sosiale medier i andre sammenhenger også. Særlig knyttet til spørsmål om mangfold og likeverd. Men det er først nå, under dette pågående folkemordet, at jeg for alvor har sluppet løs aktivisten i meg.

Hvem vil du påvirke med aktivismen din?

– Jeg bruker bevisst veldig enkle og tydelige virkemidler, og prøver å nå dem som kanskje opplever at mye av det som formidles går over hodet på dem i kompleksitet. Opplysning og bevisstgjøring gjennom tegning og sparsom tekst håper jeg er lettere å ta inn enn store bolker med informasjon. Jeg håper også at jeg med et uttrykk uten for mye aggresjon, kan nå litt utenfor ekkokammeret, selv om det kanskje er ambisiøst.

Hva håper du blir utfallet?

– Hvis du mener utfallet av min egen aktivitet, så håper jeg at flere oppdager at det går an å ytre seg uten å skrike så fryktelig høyt. At aktivisme kan komme i flere former og ikke behøver å innebære aggresjon. Og selvfølgelig at flere får øynene opp for det som skjer i Gaza og på den okkuperte Vestbredden. 

– Hvis du tenker på utfallet av det som skjer i Gaza, så håper jeg på evig våpenhvile nå, og et fritt Palestina for alltid. Samt at Israel blir dømt strengt i Menneskerettighetsdomstolen.

Hvorfor mener du det er viktig å engasjere seg?

– For meg er det en medmenneskelig plikt å engasjere seg på vegne av undertrykte grupper. Hvis vi ikke anerkjenner andres lidelser og samtidig gjør det vi kan, uansett hvor lite det er, så er vi på vei inn i dehumanisering. Alle kan være med på å snu trenden, og hvis vi ser at andre bryr seg, blir det mindre skummelt å heve stemmen selv. Press fra folket veltet apartheidregimet i Sør-Afrika, så vi vet at det går an. Vi må ikke bli sløve, og vi må ikke slutte å bruke stemmen vår på vegne av de som ikke kan.

– Det får det til å koke inni meg

Wasim Zahid
Lege og TV-profil

Hva er det med nettopp denne saken som engasjerer deg?
– Dette er en sak som handler om grov urettferdighet og brutalitet. Millioner av mennesker har vært undertrykt og trakassert av israelske myndigheter. De har blitt utsatt for fordrivelse, drap, vilkårlige arrestasjoner og blitt frarøvet sin frihet. Det får det til å koke inni meg.

Er dette første gang du er aktivist?
– Neida. Det er mange saker som opptar meg. Jeg har vært aktiv i Palestinasaken i mange år. En annen sak som opptar meg er Indias brutalitet mot muslimene i Kashmir. Det ligner mye på det Israel gjør mot palestinere, men får dessverre ikke samme oppmerksomhet i media.

Hvem vil du påvirke med aktivismen din?
– Jeg prøver å skape oppmerksomhet blant vanlige mennesker så vel som politikere. Sannheten må frem.

Hva håper du blir utfallet?
– Jeg håper først og fremst at Israel avslutter sin ulovlige okkupasjon. At Palestina blir et fritt land hvor menneskene kan leve i fred.

Hvorfor mener du det er viktig å engasjere seg?
– Fordi det er slik forandring oppstår. Vi må fortelle våre folkevalgte hva vi ønsker.

– Hvem er du når et folkemord pågår?

Selda Ekiz
Fysiker og programleder

Hva er det med nettopp denne saken som engasjerer deg?

– At et folk som har levd under okkupasjon i så mange år nå blir utryddet er rett og slett moralsk feil. Det er noe med å følge med på et direktesendt folkemord. Jeg har alltid vært motstander av okkupasjonen og mener at menneskerettighetene må følges. Det å være passiv når medmennesker undertrykkes er feil. Jeg vil ikke være et menneske som ikke bryr seg om andre. Og jeg tenker at når det kan skje noen andre, så kan det skje meg, og i så tilfelle håper jeg at andre vil heve stemmen sin for meg også. 

Er dette første gang du er aktivist?

– Jeg er et medmenneske som vil stå opp for urett. Er det aktivisme? Men jeg er engasjert i både miljø- og klimasaken, i urfolks rettigheter, i minoriteters rettigheter og er generelt interessert i hvordan lokal- og storpolitikk påvirker livene til oss alle.

– Ja, og i tillegg til at jeg er engasjert i at folk skal forstå mer om naturen rundt oss.

Hvem vil du påvirke med aktivismen din?

– Jeg håper at jeg kan bidra til å dele informasjon slik at flere kan ta egne valg om hva slags mennesker de vil være. Hvem er du når et folkemord pågår?

Hva håper du blir utfallet?

– I dette tilfellet med Gaza, først og fremst en våpenhvile og slutt på okkupasjonen.

– Sånn generelt, at folk forstår at alt henger sammen, at mennesker langt unna deg er mennesker med de samme behovene og ønskene for livet sitt som det du har.

Hvorfor mener du det er viktig å engasjere seg?

– På et individuelt nivå, det er bra for deg å være et godt menneske. På et globalt nivå, alle har en egenverdi og alle har rett på et godt liv. Og disse to tingene henger vel sammen? Jeg skjønner ikke hvorfor det er så kontroversielt å ønske fred på jord.

– Historien har vist at engasjement virker

Zeshan Shakar
Forfatter og statsviter

Hva er det med nettopp denne saken som engasjerer deg?

– Det er fordi det er en grunnleggende og åpenlys urettferdighet i palestinernes situasjon. Den har vedvart og forverret seg over mange tiår med israelsk okkupasjon og undertrykkelse, med en grusomhet de siste månedene som mangler sidestykke. 

Er dette første gang du er aktivist?

– Nei, jeg gikk rundt med «Fritt Palestina» skrevet på skolesekken allerede på videregående.  

Hvem vil du påvirke med aktivismen din?

– Det er mer et eget behov for å gjøre noe, hva som helst. Om det når ut til folk som tidligere har vært uengasjerte, og til syvende og sist treffer de som fatter beslutninger, så er det selvfølgelig positivt.  

Hva håper du blir utfallet?

– Fred, frihet og rettferdighet for det palestinske folk.  

Hvorfor mener du det er viktig å engasjere seg?

– Nettopp mangelen på et bredt engasjement for palestinerne, ikke minst i vesten, har vært en årsak til at situasjonen er som den er. Historien har vist at engasjement virker og kan gi endring. Å la være og engasjere seg er å gi opp. Det kan vi ikke.

Det er Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press som deler ut prisen Gullbarbie. Prisen er ment å ansvarliggjøre de som bevisst bruker unges usikkerhet til å tjene penger. Tidligere vinnere er TV-serien Ex on the Beach (2023), klesmerket Brandy Melville (2022), Sophie Elise AS (2021), Blogg.no (2020), Victorias Secret (2019) og BikBok (2018).

Årets nominerte er Meta, Good for me og Shein. Meta er nominert fordi de ifølge Press ikke tar ansvaret de har ved å ha mange unge brukere. Good for me har fått en nominasjon fordi Press mener de markedsfører seg aggressivt i sosiale medier mot unge brukere, og spiller på utseende for å selge unge forbrukere skjønnhetsprodukter for hud og hår, og på den måten presser forbrukere inn i snevre rammer for skjønnhet. Shein er nominert fordi de etter Press sin mening markedsfører seg mot unge forbrukere med dårlig råd, og bombarderer dem med reklame som det er umulig å holde seg unna.

Avstemming

Avgjørelsen om hvem som får årets Gullbarbie blir avgjort ved avstemming. Press inviterer unge mellom 13 og 25 til å stemme over hvem de mener fortjener den lite attraktive prisen.

Menn og kvinner har ulikt drikkemønster. Dette mønsteret har i liten grad forandret seg de siste ti årene. Det viser en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet (FHI). Den eneste gangen i løpet av perioden 2012-2023 hvor vi har sett en endring i drikkemønsteret i Norge, var under pandemien. Da rapporterte folk at de drakk mindre alkohol totalt enn ellers, men til gjengjeld drakk de noe oftere. Undersøkelsen for 2023 viser at drikkemønsteret nå er tilbake på nivået fra før pandemien.

Mer risikofylt

Undersøkelsen viser at menn drikker mye mer enn kvinner totalt. Mens kvinner i gjennomsnitt drikker 18 cl i måneden, drikker menn 34 cl alkohol. Menn drikker også vesentlig mer risikofylt, ifølge FHI. De definerer risikofylt drikking som å drikke mer enn seks enheter alkohol per gang man drikker, og at risikofylt drikking også øker hvis man drikker så mye ofte. Menn oppgir i undersøkelsen at de dobbelt så ofte som kvinner har drukket mer enn seks enheter på en gang.

De ti prosentene som drikker mest, står for over halvparten av det totale alkoholkonsumet. De fleste av disse er menn.

Seks glass vin i måneden

Undersøkelsen viser at i løpet av fire uker drikker menn åtte halvlitere øl, fem glass vin og tre glass brennevin. Kvinner rapporterte at de drakk seks glass vin, to halvlitere øl og ett glass brennevin. Øl og brennevin er mer vanlig i yngre aldersgrupper, mens vinkonsumet øker i høyere alder, blant gifte og samboere og også med høyere inntekt og høyere utdanning. Personer med høyere utdanning drikker oftere enn de med lav utdanning, men de drikker til gjengjeld ikke så mye av gangen.

Alkoholkonsumet er klart høyest blant folk i Oslo, og klart lavest i Innlandet.

FHI understeker at det er vanlig å oppgi mindre alkohol enn man faktisk drikker i slik selvrapporteringsundersøkelser. Hvis man ganger opp respondentenes svar slik at de gjelder hele befolkningen, kan vi se at salgstallene for alkohol er dobbelt så høye som det respondentene har rapportert. Det er derfor grunn til å tro at hvor mye alkohol folk drikker, er vesentlig høyere enn det denne undersøkelsen viser. FHI tror at underrapporteringen er større jo mer respondentene faktisk drikker.

Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

La meg begynne med en innrømmelse. Jeg gikk glipp av det som kanskje var årets viktigste nyttårsforsett: hvit januar, etterfulgt av mindre alkohol gjennom året.

Hvert fall om man skal tro norske influensere og inflasjonen av mocktails.

Nå som denne utfordringen allerede er tapt, har jeg innsett en mye verre avhengighet enn alkohol. Og jeg tror du begynner å skjønne hva jeg mener.

TikTok, Instagram, Snapchat, Facebook, X, datingapper, BeReal. Selv har jeg kun to av dem, men føler meg likevel som en rusavhengig med ferskt comeback fra avrusning.

En forlengelse av oss selv

I februar skal jeg nemlig redusere tiden jeg bruker foran mobilen. Du kan kalle det hvit februar. Det blir vanskelig å droppe mobilen fullstendig, samfunnet i 2024 er tross alt avhengig av at du drasser med deg både busskort og bankkort, aviser, kart og legitimasjon på mobilen. Dermed har jeg landet på å kutte ut det verste oppmerksomhetsdopet: sosiale medier.

Tingen er bare den at jeg kommer til å få kjærlighetssorg, for jeg elsker dessverre sosiale medier nesten like mye som jeg hater det. Hele verden ligger jo i hendene mine hele tiden. Jeg kan la meg inspirere, jeg kan lære en hel del, jeg kan holde kontakten med folk og jeg kan spre ordet om saker jeg synes er viktig. Ikke minst, appene er fulle av søte dyr, morsomme fakta og oppskrifter som gjør at latteren sitter løst, jeg får følelse av å ha brukt tiden til noe meningsfylt, og ideene til dagens middag strømmer på. Så hva er så farlig med disse appene? Kan de ikke bare få være en del av oss? En forlengelse av oss selv?

Penger og oppmerksomhet 

Nettopp det tar Lena Lindgren opp i boka Ekko fra 2021, et essay som nærmest fungerer som en utredning av vår tids livsstilssykdommer: tap av konsentrasjonsevne, et vilt begjær etter å følge med på andre og ikke minst et umettelig oppmerksomhetsbehov.

Den fullstendige utredningen får dere lese selv. Men noe fra boka som satte seg som nøttegløgg i januarhalsen, var den tidlige spådommen om internett. Medietenkeren Marshall McLuhan spådde allerede i 1964 dette om internett: En gjensidig avhengighet i elektronisk form vil gjenskape verden som en global landsby.

Hyggelig, tenker du kanskje. Skummelt, tenker jeg. For menneskene som styrer den globale landsbyen, er ikke folkevalgte politikere – det er milliardærer med solbrun hud i Silicon Valley. Mennesker som har studert atferdsmønstre for å tjene mest mulig på vår oppmerksomhet. Dette har fått et navn, det kalles oppmerksomhetsøkonomi.

Generasjon ADHD

For å dra oss tilbake til vår verden. Hvordan påvirker disse tidstyvene oss i hverdagen? Det mest solbrune eksempelet er hvordan det trender å si at du har ADHD. For en som selv har fått påskrevet seg dette, frister det nærmest å riste diagnosen av seg. Oppmerksomhetsproblemer, sier du? Tja, kan det kanskje skyldes alle de blinkende pixlene som du konstant bærer med deg i lomma?

Søsteren min spurte meg klokt. Mens vi vaklet oss ut på glatta etter en kunstutstilling, undret hun seg på hva vi kunne fått til, om vi ikke hadde vokst opp eller levd med sosiale medier. Hun følte at all tid bare siles gjennom hendene. Selv om hun egentlig er et kreativt menneske, får hun aldri tatt seg sammen for å gjøre det hun egentlig har lyst til.

Kanskje du kan kjenne det igjen som en bok du aldri får lest, kronikken du aldri får skrevet, boksekurset du aldri får meldt deg på, vennen eller besteforeldrene du ikke får besøkt ofte nok. Vi lar oss lure av ting vi ikke har tid til. Samtidig som vi ikke fatter hvordan vi aldri får lært oss å sy, har vi sett på 378 syvideoer på Instagram. Vi fortrylles inn i evig sikling på alt vi kan få til, men får aldri tid til å gjennomføre. Dette paradokset bør vi dykke dypere i.

Rumper og dagsrapporter

Det jeg har nevnt til nå, er vel egentlig bare den snille versjonen av oppmerksomhetsdopet. For mens du ser på syvideoer, ser du kanskje også på sminkevideoer, pushups og squats, kjendisers kjedsommelige dagsrapporter, store rumper og lange vipper, porno, vold, kjøp ditt og kjøp tatt. Det samme gjør tantebarnet ditt på 11 år.  Et sammensurium som ikke fører til noe annet sted enn større kjøpepress, og verst av alt, press til å gjøre som alle andre.

Og langt inne i menneskehjernen ligger det gjemt en egenskap med tjukt støv over som vi snart må ta i bruk, før den forsvinner i evolusjonen: kjedsomhet.

Kjedsommelighetens genialitet

I Sommer i P2, et radioprogram der folk vanligvis snakker om seg selv og livet sitt, vier Live Nelvik sin halvtime til å snakke om skjerm. Programlederen og komikeren, som har mastergrad i lørdagsrådgiving, gir oss et råd vi burde lytte til. Hun oppfordrer oss til å tenke mer og skrolle mindre. I et kjært minne hun plukker opp fra egen barndom, blir det hele mer klart. Live kommer hjem fra skolen og oppdager at hun har glemt nøklene, hun setter seg på trappa og sukker tungt, for hun rekker ikke favorittprogrammet på TV og ender nok opp med å måtte løpe til trening.

Men håpløsheten blir etter hvert til kjedsomhet, og i kjedsomheten dukker tankevirksomheten opp. Tenke litt, som hun selv sier, det var det som fikk henne til å komme på den geniale ideen om å hente den tunge stigen bak garasjen, lirke den opp ved huset og krype inn i det øverste vinduet. Følelsen som sitter igjen, er nesten til å ta og føle på for oss som lyttere. Å finne ut av ting selv, enten du er barn eller voksen, er noe smarttelefonene dessverre har tatt ifra oss. 

Bedøvet januar, hvit februar

Jeg skal avslutte kort. For mens du har lest denne teksten, har det nok rykket og plinget i både hånden og hjernen din. Er du klar for en utfordring? Jeg vil ha deg med på hvit februar.

Jeg vil gi deg sjansen til å «tenke litt» når du ellers ville tatt opp mobilen og skrollet mens du venter på bussen. Titte på menneskene rundt deg eller bruke tiden til å lese (hett tips, tynne bøker er perfekt lesestoff når du er i farta). Bruke tiden du har når du går fra a til b eller har noen ledige timer på kvelden, til å kjenne på egne idéer og følerier, heller enn å bedøve dem i lysende pixler.

For kanskje er skjermavhengigheten enda farligere enn alkohol. Du ville vel ikke startet dagen med en halvliter? Eller sippet til whisky hver kveld i timevis? Bruk februar til å tenke over hvordan mediet du trodde var en forlengelse av deg selv, ble en forkortelse. Lykke til.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Noen folk oppfører seg som om du er et dårligere menneske om du legger ut et uskyldig bilde i bikini, enn om du aktivt går inn for å rakke ned på andre i et kommentarfelt.

Jeg så på kommentarfeltet til en influencer som hadde lagt ut et bilde av seg selv i en kjole med dyp utrigning og med push-up BH under, og flertallet av kommentarene gikk ut på at hun «søker oppmerksomhet» og «burde være bedre enn dette». Så er det alltid noen som drar «du er mamma»-kortet. Men om noe tenker jeg at et barn heller får mye dårligere påvirkning av en omsorgsperson som slenger dritt til andre.

For du skader jo ingen ved å søke litt bekreftelse eller oppmerksomhet. Det som derimot er ganske stygt, er alle som blir fylt med så mye negative følelser at de bare må få utløp for det.

Søke oppmerksomhet

Dette med å «søke oppmerksomhet» blir ofte brukt som skjellsord. Det er nesten noe truende over det. Som om det verste du kan gjøre, er å bli fersket i søke litt bekreftelse. 

Men puppekløft og trutmunn på nett definerer deg ikke som menneske. Hvordan du behandler andre derimot..?!

Noen liker mye oppmerksomhet, andre ønsker seg minst mulig. Vi er forskjellige. De fleste som holder på med sosiale medier ønsker jo oppmerksomhet, ellers hadde man ikke holdt på det med det man gjør. Enten man er på tv, radio, er kunstner eller influencer.. Man har et behov for å bli sett og hørt.

Og hva så? Lev og la leve…

Selvsagt med unntak av de som søker oppmerksomhet i form av negativ trolling, for DET er jo skadelig.

Det var The Irish Times som først omtalte saken. 

Mange av landene har kjempet for å komme fram til en enstemmig juridisk definisjon av voldtekt. Rådet, som består av EUs medlemslands regjeringer, har bestemt seg for å avvise inkluderingen av den juridiske definisjonen av voldtekt. 

En av de største utfordringene har vært å få flertallet av medlemslandene til å forstå at en trenger en samtykkebasert voldtektsparagraf. Det uttaler svenske Evin Incir som er medordfører for borgerrettighetsutvalget i EU til Euractiv. Striden handler om voldtekt skal defineres ut fra en samtykkelov, som de fleste EU-land ikke har. Voldtekt vil dermed også i fremtiden bli overlatt til straffeloven i de ulike EU-landene. 

Skuffende er ordet støttegrupper og politikere bruker om avgjørelsen om å utelate voldtekt etter juridisk definisjon i den europeiske unionens første direktiv om vold mot kvinner og vold i hjemmet – som nettopp har som mål å beskytte kvinner. 

Motarbeidelse av Frankrike og Tyskland

Det var måneder med tøffe forhandlinger om saken, sier det irske medlemmet av Europaparlamentet, Frances Fitzgerald, til avisa The Irish Times. 

– Som hovedforhandler for Europaparlamentet i denne saken, er det med en bitter følelse av skuffelse og sinne at det ikke ble funnet noen kompromissformuleringer som inkluderer voldtektsforbrytelse i dette direktivet, sier hun til The Irish Times. 

Hun anklager den franske og tyske regjeringen for å motarbeide dette arbeidet og stemme imot forslaget om voldtekt i direktivet. 

Ikke en politisk prioritet

Rachel Morrogh, som er leder for Dublin voldtektskrisesenter, sier til avisa The Irish Times at hun mener at dette vil gjøre ulikhetene som allerede eksisterer på feltet over hele Europa større, og at det også vil forsterke dem. 

– Det illustrerer at hindringer for fremgang er større enn motet for noen medlemsland til å overvinne dem. Å inkludere voldtekt i direktivet var viktig av både juridiske og symbolske årsaker, og utelukkelsen av det sender et tydelig signal til ofre og overlevende over hele Europa om at det ikke er en politisk prioritet.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

I Norge er rovviltkonflikten svært så betent og polarisert. I alt har vi godt under 1000 individer av bjørn, ulv, gaupe og jerv til sammen (Rovdata). Det er jo nesten ingenting. Hvorfor blir det da så mye bråk? Det er nok mangefasettert. En kan se på konflikten langs flere akser; for eksempel by-land, beitenæring-natur, arbeidsplasser-naturvern. En kan også reflektere rundt dette i et kjønnsperspektiv: Hvem er det som jakter rovdyr? Menn. Stort sett. Det finnes noen få unntak.

Skambelagt

Stadig færre menn jakter de store rovdyra, heldigvis. Kanskje det begynner å bli litt skambelagt å jakte på rødlistede, truede arter?

Hvem er rovdyrjegerne: De er altså alt overveiende menn, statistisk sett middelaldrende, bor i rurale strøk, driver med annen jakt også, er lavt utdannede, jobber i primærnæringene med skogdrift og jordbruk og er håndverkere (SSB, Skogen, 2022). Det finnes selvsagt unntak; dessverre ser en endel yngre menn også blant rovdyrjegerne. Det kommer av sosial arv; de negative holdningene til rovdyr nedarves fra generasjon til generasjon og fører til nyrekruttering.

Mannsrollen er i endring. Vi ser samfunnsstrømninger som fremmer androgynitet og feminine og myke sider hos mannen. Selve kjønnsdikotomien er i oppløsning med ikkebinæritet og åpning for ikke å definere seg som kjønnsnormativ, men heller som indifferent eller noe annet hen ønsker selv.

Utdatert kjønnsrolle

Mennesker som ikke føler seg hjemme i bygdedyrets smale vindu for normalitet, rømmer til byen. De mennene som sitter igjen i en forgubbet og fraflyttet bygd, omfavner et tradisjonelt kjønnsrollemønster, de hegner om aktiviteter som definerer dem i den utdaterte, arkaiske mannsrollen som tøffe, harde, ufølsomme, sterke, modige menn; han som beskytter familien og kona, det svake kjønn, mot fare.

Og hva er vel tøffere enn å skyte rovdyr? Hva annet kan en akterutseilt og anakronistisk mann på bygda gripe til? Det er lite jobber – det er ulvens skyld, drep den. Kona ble omringet av to ulver, drep den. Bikkja ble drept av ulv – drep den. Ulven spiser opp elgen vår – drep den. Ulven ødelegger jaktmuligheter og gir færre penger i kassa for skogeieren – drep den. Ulven spiser sauen som går alene uten tilsyn i utmarka – drep den.

Symboliserer alt som er galt

Ulven er den store, stygge ulven. Den symboliserer alt som er gått galt på bygda for en gammeldags mannsrolle på vikende front. Hvordan skal mannen oppnå prestisje og heltestatus i en glissen bygd hvor bygdedyret styrer bygdesnakket og hva som aksepteres? Jo, ved å delta i en dugnad mot syndebukken; ulven, bjørnen, jerven eller gaupa.

Nå har disse anakronistiske holdningene krøpet inn i regjeringskvartalet også. Senterpartiet får herje fritt med vår natur, under dekke av å ivareta en landbruks- og distriktspolitikk, ved å legge til rette for at alle rovdyrene blir utryddet, og at overproduksjonen av kjøtt fra oversubsidierte tamdyrnæringer får forrang, hver gang det står mellom rovdyr og næring.

Dette strengt antroposentriske perspektivet henger fast i en tradisjonell mannsrolle. Det skriver seg fra en tid med et samfunn hvor mannen var hovedforsørger og beskyttet sine og den skogen og landet han tok i hevd og krevde som sitt. Dette er tankegods fra en tid hvor den norske mannen sto i en evig kamp, ikke på lag med, men mot naturen. Naturen skulle bekjempes, nedlegges, utnyttes, forbrukes inntil misbruk, slik vi ser i dag.

Forsterker polariseringen

Løsningen for den rurale mann finnes ikke i det å drepe truede arter, eller klore seg fast i beitenæringer som for lengst er passé fordi de raserer naturen og hvor ingen spiser kjøttet likevel. Slik forsterkes bare polariseringen mellom by og land, rovdyrmotstandere og vernere, kvinner og menn.

På Facebook finnes en gruppe som heter Ekte mannfolk skyter ulv. Dette er en gammel forestilling som faller på sin egen urimelighet.

Ekte mannfolk skyter ikke ulv. Ekte mannfolk er moderne menn som tilpasser seg samfunnsutviklingen og som ikke behøver å skyte og drepe noen for å bevise at de har berettigelse eller for å styrke sitt libido. Ekte mannfolk er vernere av natur og ville dyr. Ekte mannfolk er trygge menn som står trygt i sin kjønnsidentitet, som tør å være homofile, heterofile, eller noe midt imellom.

Rovdyrjakt er feilplassert aggresjon, en kanalisert frustrasjon i et samfunn som har løpt fra disse mennene, i en fraflyttet gubbebygd hvor siste halmstrå for selvberettigelse er å gjøre en dugnad for staten ved å drepe ulv. Man er da en samfunnets beskytter! Jakten blir en teleologisk handling, et bevis for at man er mann. Skal vi utrydde rovdyra for at gamle, gretne gubber skal føle seg som menn?

Disse mennene trenger hjelp til å tilpasse seg og finne handlingsrom i en justert mannsrolle, finne ny meningsberettigelse, selvverd og identitet uten å rasere natur og truede arter.  

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Vi ser en radikal økning av angstdiagnoser i Norge, og jeg lurer på om vi griper for lett til diagnosene.

Dobbelt så mange jenter mellom 16 og 19 år ble behandlet for angst i 2022 sammenlignet med 2013. Jenter under 15 behandles for en angstdiagnose 3,4 ganger oftere enn i 2013 – og siden 2020 har tallet vokst med 72 prosent.

I kjølvannet av dette tilrettelegges det uhensiktsmessig for angst. Ta for eksempel engstelige elever i skolen. Flere har behov for å kjøre drosje alene til og fra skolen, andre slipper presentasjoner og gymtimer fordi de er urolige.

Er det kombinasjonen av lav terskel for å diagnostisere naturlig engstelse, en risikoavers foreldregenerasjon og en diskurs preget av psykiatrisk nomenklatur som er årsaken til disse tallene? Det tror jeg.

Vi kan ikke skjerme folk mot alt de synes er vanskelig. Vi må i stedet gi dem en plan for hvordan de skal mestre det de frykter.

Jeg mener mye av angsten vår må ut av psykiatrien og inn i normalen. Vi er nødt til å lære å håndtere stress og angst – til det trenger vi verktøy, ikke tilrettelegging.

En stor del av livet

Angst er en stor del av det å leve. Å være redd er en normal reaksjon når vi er utsatt for en fare. Til og med livsnødvendig. Spørsmålet er når det blir til såkalt “sykelig angst”. Ifølge Norsk helseinformatikk er sykelig angst enkelt forklart når man er redd for ufarlige situasjoner, eller reagerer med angstreaksjon uten at vi faktisk er i fare.

Å være redd uten at vi er i livsfare er så normalt at det må normaliseres.

Alt psykisk ubehag kan ikke behandles i psykisk helsevern.

Alt psykisk ubehag er ikke tegn på at vi er syke.

Det å oppleve noe tilsynelatende ufarlig som farlig, eller å bekymre seg for unødvendig mange ting, vil jeg påstå er bare noen av mange ubehagelige konsekvenser av å leve.Og jeg tror vi er nødt til å nettopp leve med det. Det betyr ikke at vi skal ha det vondt hele tiden – men at vi må lære oss å håndtere det.

Vi må få en sterkere tro på at vi klarer å mestre det vi er redd for, slik at vi tør å utsette oss for det.

Du tåler mer enn du tror

Jeg har både studert psykologi og jobber med mennesker som ikke vil la angsten definere livet – og det viktigste jeg har lært, er dette: Det første steget til å håndtere angst, er å anerkjenne følelsen. Med andre ord, å stå i angsten.

Stikkordet her er ubehag. Jeg har lært at jo oftere vi kan tåle ubehag, dess mer tør vi å utsette oss for det.

Så mitt råd er: Ikke unngå steder eller situasjoner som du tror vil fremkalle uro. Når vi begynner å gjøre alt vi kan for å unngå angsten, er vi i trøbbel. Når vi slutter å forlate hjemmet på grunn av sosial angst, eller ikke tør besøke familie hvis det innebærer bruk av kollektivtransport, begrenses livet av noe helt irrasjonelt i så stor grad at det er ødeleggende. Det går utover livskvalitet, jobb, forhold, barna våre og vår egen mentale helse.

Med mer fokus på hvor mye vi tåler, og hva vi kan gjøre for ålære å tåle, kan vi bevege oss omkring i verden med mer selvsikkerhet, frihet og trygghet. Det er helt naturlig å trenge drahjelp på veien, akkurat som at det er helt naturlig å føle på uro. Bare ikke glem at du har det i deg å søke hjelp, få verktøy og bruke dem.

Barna våre må ikke puttes inn i drosjer alene til og fra skolen, de må få verktøy til å takle at det er ukomfortabelt på bussen.

Det er store forskjeller i lønn mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske arbeidstakere, og det endrer seg heller ikke over tid. Det kommer frem i en studie nylig med tittelen Is the disability wage gap a gendered inequality? Evidence from a 13-year full population study from Norway.

Det er NIFU-forsker Jannike Gottschalk Ballo som står bak studien, som først ble omtalt av Kilden kjønnsforskning. NIFU står for Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.

Selv om studien hennes viser at menn med funksjonsnedsettelse har flere ulemper enn kvinner med funksjonsnedsettelse i arbeidssammenheng, er det det økonomiske aspektet som vekker mest oppsikt.

‒ I min studie finner jeg allikevel at funksjonshemmede menn tjener mer enn funksjonshemmede kvinner, så det verste rent økonomisk er å være kvinne med funksjonshemming, sier Ballo til Kilden kjønnsforskning. 

– Diskriminering kan være en komponent

Kjønnsroller kan spille en rolle i lønnsgapet mellom kvinner og menn med funksjonsnedsettelse, mener Ballo. 

‒ Jeg kan ikke si at det er diskriminering, men det er naturlig å anta at diskriminering er én komponent. Faktum er i hvert fall at denne lønnsforskjellen ikke endrer seg over tid, selv når man utelukker andre faktorer, sier hun til nettstedet.

Sosiale markører som strukturelle barrierer

Bak funnet om at det er verst rent økonomisk å være kvinne med funksjonsnedsettelse, er det også mange andre trekk ved å være kvinne med funksjonsnedsettelse i Norge i dag som er verdt å merke seg. Det kan blant annet prege sosial status og mulighetene for utdanning og arbeid. 

Ballo har brukt en interseksjonell tilnærming for å tolke sine funn. Blant mange funn viser hun til at kjønn og funksjonsnedsettelse som sosiale markører kan fungere som strukturelle barrierer i samfunnet. 

Hun sier til Kilden kjønnsforskning at kvinner med funksjonsnedsettelse kan bli sett på som ufruktbare og aseksuelle, fordi samfunnet tenker at kvinner i for eksempel rullestol ikke kan få barn og ikke har et sexliv. Dette er noe mange med funksjonsnedsettelse forteller at de blir møtt med, også fra helsevesenet.

Får ulike hjelpemidler

Forbundsleder i Norges Handikapforbund (NHF), Tove Linnea Brandvik, sier til Kilden kjønnsforskning at hun kan dokumentere funnene til forsker Jannike Gottschalk Ballo. 

Hun løfter også fram andre eksempler som viser hvordan kjønnsforskjellene spiller en rolle i deres liv. 

‒ Menn får oftere elektriske hjelpemidler som tilrettelegger for aktivitet, mens kvinner i større grad får manuelle hjelpemidler som tilrettelegger for tradisjonelle kjønnsroller i hjemmet, forteller Brandvik til Kilden kjønnsforskning. 

Kvinner får mindre assistanse og hjelpemidler enn menn, kan hun også opplyse om, uten at de vet nok om årsakene bak. 

Brandvik sier at det kommer en dobbelteffekt av å være kvinne og ha en funksjonsnedsettelse, og at denne effekten får for lite oppmerksomhet. Hun mener at noe av forklaringen kan være kjønnsstereotypier og fordommer mot mennesker med funksjonsnedsettelse, og hvordan disse to faktorene blandes sammen og skaper utfordringer. 

‒ Vi har opprettet et kvinnenettverk som tar opp disse problemstillingene, sier Brandvik. 

Inn i lavtlønnsyrker

Det er færre med funksjonsnedsettelse som fullfører videregående skole. Dermed er det også færre som starter på høyere utdanning. Resultatet er at de går inn i yrker som er preget av lavere lønn, mindre stabil tilknytning til arbeidsmarkedet, hvor de ofte har deltidsstillinger med midlertidige kontrakter. 

‒ Så kan man tenke at de som ikke får til utdanningen uansett, er for syke til å jobbe. Noen er kanskje det, men det finnes mange i mellom som vi ikke klarer å fange opp, sier Ballo til Kilden kjønnsforskning. 

Ballo fremhever likevel at NAV bistår denne gruppa noe annerledes i dag enn tidligere, fordi økonomisk støtte og tiltak som funksjonsassistent i utdanning er kommet på plass som ordninger.  

Ikke mer sykemeldte enn andre arbeidstakere

Tove Linnea Brandvik i NHF mener at en mulig barriere for kvinner og menn med funksjonsnedsettelse har å gjøre med arbeidsgiveres holdninger. Hun sier at observasjoner fra hvordan skolen og samfunnet generelt behandler mennesker med funksjonsnedsettelse, kan få dem til å tro at de ikke er egnet som arbeidstakere. 

‒ Funksjonshemmede velges ut av søkeprosesser, og må søke på dobbelt så mange stillinger for å i det hele tatt komme på intervju. Fordommene er gjerne basert på antagelser. Statistikk viser at funksjonshemmede ikke er mer sykemeldte enn andre arbeidstakere, men det er ikke alle arbeidsgivere som er klar over dette, forklarer Brandvik til Kilden kjønnsforskning.

Det sier Siri Kløkstad, gynekolog ved Sex og samfunn og C-Medical. Hun er svært kritisk til forslaget i abortutvalget om å flytte grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18 i stedet for til uke 22.. 

Hun kan ikke se at uke 18 er et naturlig skille for selvbestemt abort.

Les mer her: Vil ha selvbestemt abort til uke 18. 

Kløkstad presiserer at det i Norge i dag er tillatt å ta abort frem til uke 22, men at dersom du ønsker abort etter grensen for sevbestemmelse, må du møte i nemnd. 

– De aller fleste som møter i nemnd, får sin søknad innvilget. Nemnd er kun en unødvendig belastning for de som ønsker abort. Sex og samfunn mener nemndene må fjernes og at grensen for selvbestemt abort må utvides til uke 22. Vi er sterkt imot et kompromiss på bekostning av kvinners rettigheter, sier hun.

Politisk splittelse ved grense for selvbestemmelse

Abortutvalget har foreslått å beholde nemndene for vurdering av abortspørsmål mellom uke 18 og uke 22. 

Den norske abortforskriften har fra 2014 slått fast at den legale levedyktighetsgrensen går ved utgangen av den 22. svangerskapsuken. Det innebærer at svangerskapsavbrudd før dette regnes som abort. Etter denne grensen er det mulig å redde barnet hvis det blir født. Det er dermed ikke lov å ta abort etter uke 22 i Norge, med noen få unntak.

Det har vært politisk splittelse om det er kvinnen selv som skal bestemme helt fram til uke 22, eller om selvbestemmelsen skal gå ved uke 12 som i dag, eller uke 18, slik abortutvalget har foreslått.

Bør være opp til kvinnen

Vil du si at det er noen faglig grunn til at uke 18 er bedre eller mer naturlig enn uke 12, uke 22 eller et annet tidspunkt? 

– Nei, medisinsk sett er det ikke noe som gjør at uke 12 skiller seg fra uke 18 eller uke 22. Abortprosedyren er lik. Jeg mener at den som er gravid selv skal få bestemme om hun skal fullføre svangerskapet eller ikke. Det bør helt og holdent være den gravides valg hva som skal skje med hennes kropp og hennes liv, sier hun.

Kløkstad understreker at det også kan finnes tilfeller der abort kan være aktuelt etter uke 22. 

– WHO mener at det ikke skal være noen øvre grense for selvbestemt abort, og jeg tenker det samme som fagperson. Eksempler på tilfeller hvor vi mener abort bør innvilges etter uke 22, kan være der graviditeten er et resultat av brudd på straffeloven, i situasjoner hvor svangerskapet kan føre til overhengende fare for den gravides liv eller helse, eller i situasjoner der den gravide ikke har hatt tilgang på informasjon eller helsehjelp som har gjort det mulig å kjenne til eller avslutte graviditeten før uke 22. Sistnevnte kan være tilfeller der barn blir gravide, eller der kvinner på flukt blir gravide, forteller Kløkstad.

Rettighetene øker ved uke 18

Tine Sande er seksjonsleder og sykepleier på gynekologisk poliklinikk på Ullevål. Hun har forståelse for at abortutvalget har foreslått å sette grensen ved selvbestemt abort ved uke 18.

– I praksis ser vi at de fleste får ja i nemndene fram til uke 18. Dette er i samsvar med den loven vi har. I Loven om svangerskapsavbrudd (abortloven), står det at fosterets rettigheter er større etter uke 18. Og etter det er det sterke, overveiende grunner som skal til for at en får ja i nemnd, sier hun, og legger til at hun tror dette er grunnen til at abortutvalget har landet på å sette grensen akkurat her.

Hva skjer mellom uke 18 og uke 22 med fosteret som gjør at det kan oppfattes som problematisk med selvbestemt abort? 

– Det kan være et etisk dilemma å sette en grense for selvbestemt abort i uke 22. Når fosteret er 22 uker gammelt, er det levedyktig. Samtidig er det klart at grensen mellom uke 18 og 22 er vanskelig, for noen vil si det samme mellom uke 12 og uke 18. 

– God samtale med leger

Kvinner som ønsker abort etter uke 12 i dag, og etter uke 18 i abortutvalgets forslag, må søke om dette til en nemnd. Spørsmålet om abortnemnd er en annen av de store politiske og faglige uenighetene knyttet til abort.

Seksjonsleder Sande ved gynekologisk poliklinikk ved Ullevål opplever at nemndene fungerer bra i dag. 

– Som ansatte på Ullevål er vi heldige og ser at pasientene som kommer til oss opplever nemnd som noe som ikke oppleves krenkende. Det er en god samtale med leger som ønsker dem vel, ønsker å høre dem ut og bidra til at den beste avgjørelsen blir tatt for kvinnen, sier hun.

– Vi er likevel veldig opptatt av å være der for pasientens trygghet.  Hvis det er snakk om underliggende sykdommer eller økonomi, så er nemndlegen opptatt av å ivareta disse problemstillingene. Og det er ingen tvil om at kvinner og menn som kommer i denne situasjonen er sårbare og trenger støtte og trøst, og ikke føle på skam og skyld. 

Hun erfarer at når de uttrykker at de er der for kvinnen, vil dem vel og ønsker at de skal få det som best de kan i sin situasjon, så gjør det det mye lettere for kvinnene å møte opp i nemnd. 

Nemndmøtene kan avdekke alvorlige forhold 

Seksjonslederen ønsker å få fram hva som er bra med nemnder. 

– I møte med nemndene kan en lettere oppdage hvis kvinner står under press og trusler fra andre, for eksempel kjæreste, samboer, familie – om å ta eller ikke å ta abort. Å få mulighet til å si det fortrolig i en nemnd er viktig for å oppdage slike forhold, sier Sande. 

Hun legger også til at i kontakt med nemndene, kan kvinnen få til en fin samtale, reflektere, prosessere og få tid til å gå gjennom spørsmål sammen om en viktig avgjørelse – å beholde eller ikke beholde fosteret. 

Gynekolog Siri Kløkstad ved Sex og samfunn er imidlertid svært kritisk til abortnemndene.

Hun mener at det er problematisk at de som ønsker en abort mellom uke 12 og uke 22 må møte i en nemnd i dag. 

– Mange av disse har ønsket et barn, men fått beskjed om at fosteret har en alvorlig tilstand. Da er det ekstra belastende å måtte møte i nemnd i tillegg. Legen din kan gi deg råd og veiledning, hvis du ønsker det, men til syvende og sist bør det være ditt valg. 

Sande trekker også fram det samme eksemplet og sier videre at hun opplever at det etiske dilemmaet ligger der uavhengig av om det er på det sosiale grunnlaget eller medisinske grunnlaget.

– Nemndene må avskaffes

Hvilke tanker gjør du deg om funksjonen til nemndene i dag? 

– Vi mener nemndene må avskaffes, sier Kløkstad. 

Hun synes at dobbeltrollen som nemndene har i dag er vanskelig. 

– Nemnden skal ikke kun være et rådgivende organ, men skal som en av funksjonene veilede og rådgi. Men slik det er i dag, er nemnden først og fremst et beslutningsorgan, sier hun.

Dette har abortutvalget foreslått å gjøre noe med, ved at nemndene kun skal være beslutningsorgan, mens det er andre deler av helsevesenet som skal ha ansvar for informasjon og rådgivning.

Kløkstad understreker at også abortutvalget har påpekt at dagens system ikke fungerer i praksis, og legger fram et eksempel til ALTSÅ. 

– I situasjoner hvor den gravide har møtt i nemnd, kan hun ha vært for redd til å spørre om noe – og i et slikt tilfelle risikerer hun å få avslag. Når gravide har bestemt seg, er valget tatt. Og en nemnd er ikke bedre egnet enn den gravide til å ta denne beslutningen. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Makta på NRK. Jeg nyter hver scene med Kathrine Torborg som Gro Harlem Brundtland. Jeg stusset litt over valget av Nader Khademi som Einar Førde, og en scene i første episode med Den Norske Operaen i bakgrunnen. Så kom jeg over podkasten Seriesnakk. I første episode av podkasten intervjues serieskaper Kristin Grue: «Serien foregår på 70-tallet, men dere filmer det i moderne omgivelser. Hvorfor det?» «… karakterene våre vandrer rundt i konsekvensene av sine egne handlinger»

Genialt! Slippe å bruke penger på å få alt til å være tidsriktig. Da kunne de jo også få inn mangfold slik at flere kan kjenne seg igjen i, og kanskje få en interesse for norsk politikk.
I 2018 var 18,9 prosent av den norske befolkningen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, ifølge IMDi. Nesten to av ti i Norge har altså innvandrerbakgrunn. Samme år oppga 9 prosent av Norges befolkning mellom 15 og 66 år til Bufdir, at de hadde bevegelseshemming. Nesten en av ti, hvor er alle folka som har vanskeligheter med gangen?

For ti år siden fikk jeg hjerneslag med påfølgende lammelser. Hoppe, løpe, trapper og nedoverbakker er håpløst, derfor søkte jeg, september 2022, om et forflytningshjelpemiddel, en såkalt trehjulsliggesykkel. Det tok ett år på venteliste for å få en ergoterapeut som kunne sende søknaden. Når søknaden var sendt, fikk jeg svar fra NAV om at behandlingstiden for søknaden var tre til fire måneder. I desember purret ergoterapeuten. Søknaden var ikke behandlet ennå, og de måtte diskutere om sykkelen skulle regnes som et forflytningshjelpemiddel eller et ganghjelpemiddel!

Jeg vet hvor alle de handikappede er! De sitter inne! De kommer seg ikke ut, ikke ut blant folk, ikke ut i samfunnet, ikke ut der de synes. De kommer seg heller ikke til makta, for de har ikke kapasitet og overskudd til å engasjere seg. De jobber og de trener for å bli så samfunnsnyttige de kan bli, for ikke å få så dårlig samvittighet for at de ikke strekker til.

Mangfold? Ja, serien Makta har mangfold, men som i alle filmer og serier, bare deler av mangfoldet. Ikke innesitterne. Serieskaperne av Makta har vært gode på regi og casting, for karakterene, vandrer virkelig rundt i konsekvensene av sine egne handlinger.

Donald Tusk ble ny statsminister i Polen rett før jul. Han leder en koalisjonsregjering av tre partier. Han varslet onsdag at han vil legge fram en ny lov som gir polske kvinner tilgang på lovlig og trygg abort fram til 12. svangerskapsuke. Han har også varslet at han vil gi polske kvinner mulighet til å kjøpe abortpiller reseptfritt på apotek.

Ikke lovlig

Polen har hatt en av Europas aller strengeste abortlover. Det har vært ulovlig å ta abort med bare noen bitte få unntak for incest og fare for mors liv. Det er rapportert om at kvinner blir overvåket og forfulgt ved mistanke om abort. Senest i 2022 ble et forslag om å myke opp de strenge lovene nedstemt.

Organisasjonen Sex og Politikk har vært en norsk støttespiller for forkjemperne for lovlig abort i Polen. Lederen i organisasjonen, Tor-Hugne Olsen, sender gratulasjoner både til Donald Tusk og til polske kvinner. Han er særlig positiv til at forslaget innebærer at abortpillene ser ut til å bli tilgjengelige uten resept, noe som er i tråd med WHOs anbefalinger for trygg abort.

I fjor ble Justyna Wydrzyńska dømt av distriktsdomstolen i Warsawa, Polen, til åtte måneders samfunnstjeneste for å ha hjulpet en kvinne med tilgang til abortpiller, ifølge Sex og Politikk. Kvinnen hun hjalp var i et skadelig forhold. Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan loven har ført til straff for de som hjelper polske kvinner med å få tilgang til abort.

– Årene som profesjonell danser er som en sommerfugl. Du begynner omsider å fly og plutselig er du ferdig. Du har maks 20 gode år. Det er alt, sier eks-prima ballerina Maiko Nishino usentimentalt.

ALTSÅ møter Maiko Nishino i det lille studioet hennes på Dælenga i Oslo, et gammelt arbeiderboligstrøk på østkanten. Bak de store vinduene i alle første-etasjene bortover gata, driver folk sine små virksomheter; et arkitektkontor, en madrass-maker, en matbutikk – og et bittelite dansestudio. 

Opp en steintrapp, inn en glassdør.

– Heiii! Bare sett skoene der. Vil du ha te? Kamille, er det ok?

Vi er i gå-avstand til sentrum, Maiko Nishino-Ekeberg liker seg i sentrale strøk, da har hun selv kontroll på at hun kommer dit hun skal i tide. Om vi rusler nedover, forbi Botanisk hage og svinger mot Grønland, er det ikke langt til Den Norske Opera & Ballett. Danserens gamle arbeidsplass. Det hvite isflaket av et bygg der nede ved fjorden er et hjerte i hovedstaden, det pulserer av liv både ute og inne. 

Her har ballettdanseren trent utallige timer, danset utallige forestillinger, slitt ut over 4400 ballettsko. Her har drømmer blitt knust og gått i oppfyllelse. Her har hun landet de berømte 32 piruettene i Svanesjøen (på rad!). Her har hun danset Julie i Romeo og Julie, Anna i Anna Karenina, Clara i Nøtteknekkeren – og vært solodanser i en laaaang rekke andre, også moderne balletter. 

Rost opp i skyene.

Helt til hun måtte gå av med pensjon. Når du blir 41 år er du ute. 

Det er harde bud i ballettverden. 

Hvordan har kroppen det i dag?

Maiko Nishino er aktuell med boken Jinsei, det japanske ordet for livet.

Hun har nettopp vært nede i byen og signert bøker i en bokhandel. Her i studioet, hvor det neste kapittelet i arbeidslivet hennes skjer, har hun krøllet seg opp i stolen med ulltøfler. Rolig pianomusikk på anlegget. Kamille-teen varmer i januarkulda. Koppene med fat fra 70-tallet matcher den mørk-gule sofagruppen ved vindusveggen. Utenfor går folk forbi, med luer og skjerf og hunder og hver sin måte å vandre på vinterføre. Vi ser dem, gjennom de hvite lamell-gardinene, de ser ikke oss. 

– Jeg liker å se ut på verden herfra. Se så forskjellige menneskene er!

Det er derfor hun bestemte seg for å ikke åpne ballettskole, forteller hun, som ville vært et åpenbart valg en eks-prima ballerina av hennes kaliber. Dette at vi alle er unike. Hun vil heller bli kjent med kundene sine, jobbe én til én.

– Som danser sammenligner du alltid deg selv med andre. Det er slik vi er oppdratt i ballettverden, vi skal liksom gjøre den samme tingen. Men nå, med all erfaringen jeg har, vet jeg at vi alle er så forskjellige. 

Hver og en må kjenne på hvordan kroppen har det, forklarer Nishino. Hvor er hoftene, hvor er knærne, fingrene? Hvordan er balansen? Hvordan er den mentale tilstanden?

De som kommer hit for å bli instruert av henne blir bedt om å stille seg foran speilet og spørre seg selv: Hvordan har du det i dag?

– Jeg vil at de som kommer hit skal kjenne seg trygge. Men at de også kan slippe taket, som betyr at jeg pusher dem. Utfordrer dem. Ber dem se seg selv i speilet og si: Dette er meg.

– Det kan høres litt crazy ut, å snakke med seg selv i speilet. Men det er egentlig enda mer crazy at nesten ingen sier at de liker det de ser i speilet. Og hvis du ikke er glad, hvordan kan du spre glede?

Bevegelsestreneren brenner for å lette på presset om å prestere og passe inn. Hun blir tydelig engasjert når hun snakker om det, framoverlent med direkte blikk. 

Hun forteller mye om det i boken, å bli vurdert av andre er en del av livet som ballettdanser, av medstudenter og kollegaer, av koreografer og ballettmestre. På godt og vondt. 

– Som ballettdanser har man så mange balanser vi skal holde. Spesielt jenter, fordi vi skal stå på tå! 

Noen dager er bare ikke gode balanse-dager, sier hun til studentene sine. Hun ser det med en gang, på spenningen i nakken, spenningen i armene – det er som om de stivner når de ikke får det helt til. 

– Jeg sier: Snakk med kroppen din! Hvordan kjenner du deg i dag? Kanskje du har en sånn dag at kroppen din kan tilpasse seg? 

Hun undrer seg. Hvorfor vi har et så strengt tankesett om alt vi burde få til? 

Danset det ut

Maiko Nishino er kjent for jernviljen sin. Hun danset hovedrollen i Gods and Dogs på hovedscenen på Operaen fem måneder før hun fødte sønnen Eilif. Og trosset både odds og ballettsjef Ingrid Lorentzen da hun trente seg opp til å danse hovedrollen i den svært krevende Svanesjøen allerede et halvt år etter fødselen.

Som alle profesjonelle ballettdansere begynte Maiko Nishino å trene allerede som barn. Hun vokste opp i det strenge regimet og det konkurransepreget miljøet. Og selv om det var tøft, har hun alltid elsket det, villet det mer enn noe annet.

I boken forteller hun om fysisk og psykisk mobbing i Osaka, kanskje fordi hun var mye høyere enn alle andre? Om å bli kastet stein på på vei hjem fra skolen.

– Jeg var heldig. Jeg kunne flykte. Jeg trengte ikke sitte hjemme og være redd, jeg kunne bare danse det ut. Ofte satte jeg på musikken til faren min, mye nydelig klassisk musikk, og bare danset som en gal! Noen ganger var musikken så vakker at jeg bare måtte gråte.

– Den som åpnet øynene mine var treneren min, sensei Sachiyo Hashimoto. Jeg var som Bambi på isen de første årene, så mye høyere enn de andre, så ukoordinert! Så hun tok ekstra timer med meg, hun ble min “ballett-mor”.

– Hun forklarte meg: Hør, din kropp er annerledes enn de andres – ikke prøv å danse som andre, du kan ikke det. Beina dine er så mye lenger enn de andres, naturligvis bruker du lengre tid på å hoppe! Du bruker lengre tid når du bøyer deg. Du må kjenne balansene dine. 

– Så da skjønte jeg. Ah, jeg må gjøre det annerledes! Jeg ble fortalt det da jeg var barn og jeg har erfart det gjennom livet som danser. Nå kan jeg dele det med andre.

Mega nedtur, og opp igjen

Maiko Nishino beskriver livet som ballettdanser som en serie nedturer og oppturer. 

Ned og opp igjen, hun tegner en U i luften med hendene.  

Ingenting kommer gratis for en danser. Det er tøft, spesielt for jenter, er hennes erfaring. Selv for en som fikk navnet Maiko, som betyr “dansende barn” på japansk. 

Men hun fikk støtte av både foreldrene og treneren i å følge drømmen. 

–  Min sensei visste at jeg kom til å passe bedre som danser i Europa enn i Japan, det var nok derfor hun tok meg til Hans Meisters klasser da han kom til Japan. 

Da var Maiko 11 år. To år senere fikk hun reise til Sveits, alene, til danser og koreograf Meisters sommerskole. En dyr affære for foreldrene.

To år etter reiste hun til Europa igjen, til opptaksprøve på Royal Ballet School i London. Hun forsto ikke at hun hadde kommet inn etter ukene med prøvedansing før juryen stoppet henne i døren på vei ut. 

15-åringen skulle aldri bo i Japan igjen.

Her skjer en slik U, som Maiko Nishino tegnet i luften.

– Begynnelsen av London-tiden var en kjempe-nedtur. 

Den unge danseren kunne ikke språket og slet med selvtilliten som danser. Oppmerksomheten hun fikk som asiat, var både pluss og minus. Ung og på egen hånd i en helt ny kultur var en utfordring.

– Men samtidig, var – og er – jeg veldig heldig, som kommer fra en familie med mye humor. Rundt vårt middagsbord er det alltid latter. Vi kan le så vi gråter! Det er jeg så glad for, det har lært meg å finne noe morsomt selv på dårlige dager. 

I mørke tider kunne hun i alle fall danse, være i studio og bare glemme de vonde følelsene. Ballett har alltid vært en glede, forteller hun, og mange ganger en flukt. 

– Da jeg var yngre, og ble mobbet, var dansen en flukt. Jeg kunne bare danse, danse, danse. Jeg følte aldri at noen tvang meg, selv med alle de timene med trening. Det fikk meg alltid til å kjenne meg bra.

Dedikasjonen hennes mener hun er grunnen til at familien stilte sånn opp for henne.

– Jeg kunne ikke feile

Hun forteller om oppveksten i boken, med familien som levde sammen med foreldrene til faren i deres leilighet i Osaka. Drømmen til foreldre var å få sitt eget sted å bo. De sparte i årevis. Da eldstedatteren kom inn på Royal Ballet School, besluttet de likevel å bruke pengene på utdannelsen hennes. 

Selv med så usikre framtidsutsikter en danser har. Hvis man ikke blir skadet. Hvis man faktisk får jobb. Et stort offer.

– De trodde jeg hadde noe, og de visste at jeg ville gjøre mitt beste, sier Nishino.

– Det de gikk gjennom økonomisk og den tilliten de viste meg. Jeg kunne ikke feile. Jeg tok studiene veldig seriøst. Skolen i London var som en test på om jeg ville passe inn. Jeg ville jo ikke hjem igjen til Japan heller.

Maiko Nishino hadde også en mor utenom det vanlige. En mor som jobbet.

På privatskolen datteren gikk på den gangen på 80-tallet, var alle mødrene hjemmeværende. Moren hennes var den eneste kvinnen som gikk med drakt, som gikk på jobb tidlig. 

– Hun var en unik kvinne, helt annerledes enn de andre mødrene. Søsknene mine ville heller ha henne hjemme, men jeg var så stolt av henne. Å se henne med høye hæler, se henne gå på jobb. Hun kom løpende på alle skole-arrangementene, fordi hun måtte på jobb. Hun løp alltid. Og lyden av hælene hennes! 

– Jeg snakker mye om moren min. Far også – han er supersnill – men for meg som jente var det helt fantastisk å ha mor som forbilde. Min mor, min bestemor og jeg er veldig like. Vi ler ofte, vi snakker mye, vi er høylytte, kan ikke stille stille og er fryktløse. Ikke typisk japanske kvinner, akkurat.

Litt etter litt fant Maiko Nishino seg tilrette i den europeiske kulturen, med det internasjonale ballettmiljøet som base. Men hun forteller om tiden etter studiene, på jakt etter jobb, som en veldig tøff periode. 

Igjen og igjen fikk hun avslag. Det var ikke til hennes fordel å være asiatisk av utseende.

– De ville gjerne ha danseferdighetene mine, men ikke dette, sier hun og sirkler en hånd rundt ansiktet.

Så, endelig, fikk hun jobbtilbud. Og flyttet til Oslo for å danse med den norske nasjonalballetten. 

Sju måneder med insomnia

Ny by, nytt land, ny kultur. Ballettkompanier er internasjonale, og ballettens språk og metoder er likt uansett hvor i verden man trener. Men det er krevende å finne ut av livet på et nytt sted. Oslo framsto som en rotete og skitten by for den japanske danseren.

I Jinsei får vi lese om spenningen ved hver annonsering av rollelisten for neste forestilling. Listen henges opp i gangen og alle stimler til, ordet sprer seg. Og alltid den ulidelige spenningen om hvem som står øverst på listen.

I flere år var det trening og jobbing med flere forestillinger om gangen. Tøffe år. En serie hendelse ødela mye for Nishino; en gjestedanser hun skulle på scenen med trakasserte henne over lengre tid. 

Men hun fortalte ikke om det til noen. Ikke på lenge. Ikke før hun hadde hatt insomnia i sju måneder og begynte å få angstanfall. 

– Overgrep trenger ikke handle om berøring. Det trenger ikke handle om noe fysisk. For kvinner som kommer til et nytt land og ikke kjenner kulturen, kan ting som blir sagt også være grusomt. Verre.

I tre og et halvt år gikk hun til psykolog. Det er hun evig takknemlig for.

– Det jeg har gått gjennom i min karriere, det var en del av det jeg var ment å gå gjennom. Mobbing. Overgrep. Det gjorde meg sterkere. Og åpnet også øynene mine. Liksom: Se deg rundt!

– Sosiale medier kan være overgrep

– Nå tenker jeg at sosiale medier også kan være overgrep. For unge ballettdansere er det så mye på sosiale medier som viser dårlige ting, om hvordan du skal se ut og hvordan du skal passe inn. 

– Sosiale medier kan være like mye overgrep mot et ungt sinn, fordi det setter dem under et så stort press. 

Den pensjonerte danseren mener hun har vært heldig som vokste opp på 90-tallet. 

– I mobbeperioden da jeg var ung, ble jeg mishandlet der og da, men nå kan vi trakasseres via sosiale medier. Det er mye tøffere, slik jeg ser det. Det er grusomt å bli kasta stein på, men jeg kunne vise fram det han hadde gjort mot meg. I sosiale medier er trakassering uangripelig. Digitalt.

Når i livet fant hun sin egen trygghet?

– Da jeg møtte mannen min. Utvilsomt. Da hadde jeg jobbet med engstelsen min i tre og et halvt år sammen med psykologen, og var nesten i enden av det løpet da jeg møtte Nico. Da forandret livet seg, bokstavelig talt. Forholdet vårt har gitt meg mye kraft. Og sønnen min, Eilif, som er ti år nå.

I arbeidslivet var den første virkelig store oppturen å bli utnevnt til solodanser for første gang. 

– Det er en helt spesiell følelse å oppleve at det er du som endelig står på toppen av listen. Å være den valgte, endelig! Jeg var 24 år da, og dette hadde jeg trent for hele livet!

Maiko Nishino skulle spille hovedrollen i selveste Svanesjøen.

– I det øyeblikket kjentes det amazing! Men konkurranseinstinktene er høye i et ballettkompani og det er en jobb. 

– Så ja: Fantastisk! Men også: Nå må jeg levere!

Kan ikke svette

To år etter, i 2005, ble Maiko Nishino utnevnt som solodanser, ikke bare til en forestilling, men i den norske nasjonalballetten. Prima ballerina.

– Jeg tok rollen min veldig alvorlig. Så klart. Det var et superpress å være ledende danser, og så ung jeg var, bare 25 år! 

– Jeg hadde også et press på meg som utenlandsk. Siden jeg ikke var lokal danser, følte jeg at jeg måtte levere enda raskere, enda bedre. Det var det jeg fortalte meg selv. Jeg kunne ikke feile.     

Ansvar. Hun legger vekt på det.

– Som solodanser skyldte jeg den norske nasjonalballetten å ta vare på meg selv. Ikke bare for meg selv. For mine suksesser – og mine feil – var også kompaniets. 

Hvor selvopptatt må en prima ballerina være? Med et forbruk på over 200 ballettsko i året er man jo å regne som en slags toppidrettsutøver.

– Ja, du må være egoistisk, det har jeg vært hele karrieren min. Du må det, du må ta så godt vare på deg selv, kroppen din må være tuned hele tiden. Du må være i form, du må passe på deg selv. Jeg kaller det egoistisk, fordi du må være selv-sentrert. Du må fokusere på kroppen din.  

Ballettdanseren ler hjertelig av sammenligningen med toppidrettsutøvere. 

– Moren min startet med ballett da hun var 60. Hun ville gjerne forstå hva jeg gjorde. Hun spurte: Hvordan gjør du det? Det ser så lett ut! Å fly gjennom luften, uten å svette engang. 

– Idrettsutøvere kan svette, det kan ikke vi. Med idrettsutøvere ser du svetten og kraftanstrengelsene. Du ser lidelsen, derfor forstår folk at det er så fysisk hardt. Vi som er ballettdansere, kjenner smerten, men vi viser det ikke. Det skal se lett ut. Samtidig som vi spiller en rolle. Vi er ikke oss selv på scenen. 

Når det er sagt, en av Nishinos favoritter som ballettdanser er å dø på scenen, i slutten av forestillingen. Hun kan ikke tenke seg noe mer dramatisk. Og dette er en kvinne som elsker dramatikk, som erklærer med stolthet at hun er en dramatisk person, som sin mor og bestemor.

Og folk har elsket henne for det. Det er laget dokumentarfilm om henne og hun har blitt intervjuet utallige ganger.

En av de fineste tilbakemeldingene i karrieren fikk hun da et japansk tv-crew var i Norge og spurte folk om de visste hvem Maiko var.

En av de eldre publikummerne svarte: “Ja, så klart. Hun er vår lokale ballerina.” 

– Da ble jeg så glad! 

– Jeg vet hvem jeg er. Så for meg, gjennom alle de årene når jeg ble intervjuet, gjorde jeg det ikke for å bli berømt, ikke fordi jeg ville at folk skulle se opp til meg. Det jeg ville, var å være alles Maiko. Så jeg kunne ikke drømt om noe bedre, enn å være “en av oss”.

Glad i drama

Det kan kanskje kalles Maiko Nishinos ultimate nedtur, at koronapandemien satte en stopper for avskjedsforestillingen hennes. Det ble ingen grand finale. Siste arbeidsdag på Operaen fikk hun en flaske sjampanje av sjefen Ingrid Lorentzen, og måtte levere fra seg adgangskortet i resepsjonen. 

– Det som ville ha vært enda mer dramatisk, var ikke korona, sier hun nå.

Der hun sitter i den gule stolen i det nye studioet sitt, lener hun seg framover og ser ut på gata. En gammel mann går lutende forbi med votter og store støvler. Solen lyser opp topplua hans.

– Det mest dramatiske for meg var at jeg ble tvunget til å faktisk forstå overgangen til et annet kapittel i livet mitt. 

– Tvunget til å sitte ned, være hjemme og tenke på det. Normalt ville jeg ha danset, danset, danset opp mot min siste forestilling, og så STOPP! Da ville fallet ha vært mye større. 

I NRKs artikkel om avgangen, 40 og for gammel, sier prima ballerinaen rett ut at hun egentlig synes hun “fortjente en bedre avskjed, etter alt som har vært”.

Hun kjente ikke på takknemlighet der og da, innrømmer hun.

– Da kjente jeg på “Ah, hvordan kan jeg slutte uten å få danse avskjedsforestilling for fullt hus? Å få blomster, se familien og alle fans der, og til slutt bukke for alle. Dét var min drømmeavslutning!

– Åpenbart skjedde det ikke. Så jeg tenkte: Jeg kan ikke presse korona og det som skjer med verden. Så hvordan vil jeg forlate operaen? 

– Vil jeg føle meg tvunget til å gå, eller selv ønske å gå?

Så nå, når neste kapittel er i gang, hvordan oppleves det?

– Det viktige for meg nå er å få kontakt med folk. Her i mitt lille studio kan jeg fysisk få en forbindelse med klientene mine, så jeg kan hjelpe dem med å jobbe med seg selv. Hva enn de går gjennom i livene sine, enten de er 13 eller 70, så håper jeg de kan være nysgjerrige. Ikke på meg, men på hva livet har lært meg.

Danseren stilner en liten stund. Tørker tårer.

– Kontakt med mennesker er en stor glede, og når den kontakten er der, så kjenner du den bare. Det er nå. Å være nær mennesker på den måten, det er et helt nytt nivå av medmenneskelighet for meg.

Hun forteller at hun alltid har hatt evnen til å kjenne hvordan andre mennesker har det. Som sin mor, som sin bestemor. 

Maiko Nishino sitter i stolen i studio med hendene i fanget. Følger folkene som går forbi utenfor med blikket.

– Først og fremst kjenner jeg meg heldig.

Det var Kilden kjønnsforskning som først omtalte saken. 

Et av de viktigste budskapene Bersvendsen kommer med i sitt pågående doktorgradsarbeid, er at hjelpeinstansene må ta høyde for assimileringspolitikken som samene i mange år har vært utsatt for. 

– De som skal hjelpe, må forstå hvilken rolle fornorskingen har spilt, sier forskeren til Kilden kjønnsforskning. 

Det er hennes nyeste vitenskapelige artikkel som danner grunnlaget for konklusjonen om at samiske kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep i oppveksten, ikke får tilstrekkelig kulturelt tilpasset hjelp. Hun har kommet fram til det ved å intervjue fem samiske kvinner som har opplevd vold og overgrep i oppveksten hjemme, og undersøkt hvordan deres møte med instanser som barnevernet har vært. 

– Å oppleve vold og overgrep i oppveksten, og i tillegg være same, gjør deg ekstra sårbar. Forskning viser at urbefolkning er mer utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Ønsker å tette kunnskapshull

Det er lite forskning på dette området i dag. Derfor ønsker Bersvendsen å tette kunnskapshull. Hun forteller til Kilden kjønnsforskning at det fremdeles finnes lite tilgjengelig kunnskap om hvorfor samer ikke opplever å få tilstrekkelig med hjelp.  

– Den første omfangsundersøkelsen om vold i den samiske befolkningen kom i 2015. Her kom det fram at samer er hyppigere utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Mistillit til det offentlige hjelpeapparatet

Kvinnene som Bersvendsen intervjuet, har hatt de samme opplevelsene i møte med det offentlige hjelpeapparatet. 

– Kvinnene fortalte at de hadde forventet å få hjelp. Skolen, familiene og politiet visste om overgrep og omsorgssvikt, uten at noe ble gjort for å hindre det eller hjelpe. Når barnevernet kom inn i livet til tre av dem og overgrepene ble kjent, fortsatte overgrepene i to av tilfellene, forteller forskeren til Kilden kjønnsforskning. 

Bersvendsen forteller videre at kvinnene opplevde det som sårt og skuffende og var fortvilte over at instansene ikke gjorde noe, selv om de visste om forholdene. 

Mistillit mot myndighetene har gått i arv i generasjoner, forteller forskeren. 

– Kvinnene forteller om hvordan de ble formant om å holde seg unna myndighetene gjennom oppveksten. De er blitt fortalt at staten ikke er til å stole på, sier hun.

At kvinnene ikke starter med blanke ark i første møte, er derfor noe hjelpeapparatet bør være klar over, mener Bersvendsen. 

– Alvorlig utfordring

Et helhetlig bilde av samers opplevelser med vold og hjelpen de har fått eller ikke fått, mener Bersvendsen er viktig å få fram. 

– Ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter er det en alvorlig utfordring at Norges hjelpeapparat ikke kan yte tilstrekkelig kulturelt og språklig tilpasset hjelp til samiske voldsutsatte, sier hun til nettstedet. 

Hun mener utfordringene med å innføre kulturell kompetanse i hjelpeapparatet må undersøkes nærmere, tatt i betraktning at det blir etterspurt veldig ofte. 

Finnes ikke et krisesentertilbud

Solveig Bergman, seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, peker på at forskningen til Bersvendsen som har en interseksjonelle tilnærming, er et viktig bidrag til feltet. Hun understreker samtidig at det er enda flere utfordringer. 

– I dag finnes det ikke et tilfredsstillende krisesentertilbud til den samiske befolkningen, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Tre av de sju drapene som er begått i årets to første uker, etterforskes som partnerdrap. Justisminister Emilie Enger Mehl sier at det går sterkt inn på henne. Hun lover å opprette en partnerdrapskommisjon innen utgangen av 2024. En slik kommisjon skal gjennomgå drapssaker der gjerningspersonen er nåværende eller tidligere partner. Formålet med å gjennomgå disse sakene, er å lære av feil og å videreutvikle arbeidet med å forebygge alvorlig partnervold og partnerdrap.

Det var VG som først omtalte saken. 

I lys av partnerdrapsutvalget som ble opprettet i 2018, ble det derfor foreslått at det skulle opprettes en “havarikommisjon” for partnerdrap. For to år siden lovet justis- og beredskapsdepartementet at i 2023 skulle kommisjonen være på plass. Da VG spurte Mehl i går om hvor den var blitt av, sa hun at hun ikke visste hvorfor statsrådene før henne ikke hadde tatt tak i det. 

I statsbudsjettet for 2022 bevilget Stortinget 2 millioner kroner til opprettelse av en partnerdrapskommisjon, ifølge Stortinget sine nettsider. Fra 2023 er det årlig satt av en sum på 10 millioner kroner til en permanent partnerdrapskommisjon, ifølge proposisjonen fra regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028)— Trygghet for alle. 

– Jo før, jo bedre

Ragnhild Hennum, leder for partnerdrapsutvalget, har tidligere sagt til Dagsavisen at saker om partnervold må prioriteres i det praktiske arbeidet, ikke bare i festtaler. Derfor er hun nå glad for at justisministeren tydelig har uttrykt at de lover at en partnerdrapskommisjon vil være på plass i løpet av året. 

Vil opprettelse av en partnerdrapskommisjon kunne bety noe?

– Ja. Jo før, jo bedre. En partnerdrapskommisjon må til for at en skal lære av partnerdrapene, og bruke lærdommen til å forbedre de ulike offentlige instansenes ressurser til å gjøre noe med det. Kommisjonen er ment til å kunne fungere som en læringsplattform, sier Hennum til ALTSÅ. 

– Et stort rom for forbedringer

Daglig leder i Krisesentersekretariatet, Ane Fossum, sier til ALTSÅ at partnerdrapsutvalget var veldig tydelige på at de ønsket å få på plass en partnerdrapskommisjon. 

Hun mener nå at det er på høy tid. 

– Drapene i januar har vist oss at her er det et stort rom for forbedringer. Hvis politiet ikke klarer å finne noe feil når de gransker seg selv i slike saker, så er det tydelig at det er noe som skurrer. Da kan en partnerdrapskommisjon gå dette etter i sømmene. 

Fossum legger samtidig vekt på at dette problemet er mye større enn politiet. 

– Vi må også se på tidlig innsats – hvordan vi for eksempel kan hjelpe voldsutøvere til å tåle et samlivsbrudd, triggere som gjerne kan være utløsende for at partnervold og i verste fall et partnerdrap skjer. 

Lære av systematisk svikt

Jane Dullum har doktorgrad i kriminologi, jobber med spørsmål knyttet til rettsapparatet og vold i nære relasjoner, og var i 2020 prosjektleder for forskningen Velferdsforskningsinstituttet NOVA utførte på omvendt voldsalarm.

Hva kan en nyopprettet partnerdrapskommisjon bidra med? 

– Jeg tenker at det er veldig viktig å gjennomgå de drapene som har skjedd. Da kan vi se om det har vært noen systematiske svikt. Hvis vi gjennomgår historikken i sakene, kan vi lære av det og bruke dette forebyggende i arbeidet med partnervold og partnerdrap. Målsetningen bør være at vi får læringspunkter slik at partnerdrap reduseres. 

Da partnerdrapsutvalget gikk gjennom de 19 partnerdrapssakene som de undersøkte, viste det seg at disse partnerdrapene skjedde etter ett eller flere forvarsler, og at alle ofrene og gjerningspersonene hadde én eller flere levekårsutfordringer.

Hva sier det oss? 

– Det er viktig kunnskap. Spørsmålet om hvordan de har vært ivaretatt av hjelpetjenester, vil være viktig lærdom i partnerdrapskommisjonens framtidige arbeid.

Økning i partnerdrap

Tre av de sju drapene som hittil er begått i år, blir etterforsket som partnerdrap. 

Ifølge tall fra VG som har gjort en partnerdrapsstatistikk, er det 15 drap som etterforskes som partnerdrap i 2023. Ifølge statistikken må en helt tilbake til år 2000 for å se lignende tall.

I justiskomiteens arbeid om bedre forebygging og bekjempelse av partnerdrap kan man lese at hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. De fleste drepte er kvinner, og kvinner har større sannsynlighet for å bli drept av sin nåværende eller tidligere kjæreste, samboer eller ektefelle enn av noen andre. Komiteen viser videre til at det i syv av ti tilfeller av partnerdrap var registrert partnervold i forkant av drapet. 

Det var OsloMet som først omtalte forskninga. 

Her kan du lese forskningsartikkelen deres, Konstruksjon og validering av en yrkesbelastningsindeks basert på fem norske landsdekkende undersøkelser av levekår på arbeidsmiljø.

Dataene de har analysert kommer fra nesten 44 000 respondenter som har deltatt i fem av Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelser om arbeidsmiljø.

Til OsloMet sier Hermansen at:

– Det nye med disse studiene er at vi for første gang kan benytte informasjon om arbeidsmiljøet i ulike yrker i analyser av registerdata, og dermed undersøke betydningen av arbeidsmiljø for alle sysselsatte i Norge, forklarer forsker Åsmund Hermansen. 

Tunge løft, høye jobbkrav og lite kontroll

Dahl beskriver kjennetegnene til de tyngste yrkesgruppene. 

– Det er yrkesgrupper der man går og står mye i løpet av en dag. Det er tunge løft, høye jobbkrav og lite kontroll over hvordan arbeidsoppgavene utføres, sier han til OsloMet. 

De ansatte har liten mulighet til å disponere tiden, samtidig som kravene til utførelse og effektivitet er høye. 

Dahl påpeker at mange tidligere studier har bekreftet sammenhengen mellom høye krav og sykefravær. 

– En hypotese fra 1970-tallet sier at dersom du har høye krav på jobb og liten kontroll over arbeidssituasjonen, vil du utvikle sykdommer og sykefravær. Det er bekreftet i mange studier, sier han til OsloMet. 

Kvinner har størst fysisk og psykisk belastning

Hermansen påpeker i artikkelen fra OsloMet at: 

– I den andre enden av arbeidsmarkedet, der de fysiske belastningene er høye, det er høye jobbkrav og lite kontroll over egne arbeidsoppgaver, er det motsatt. Her finner vi at åtte av ti er kvinner. Mange menn har tunge fysiske belastninger i arbeidshverdagen sin, mens kvinnene i de mest belastede yrkene både har fysiske belastninger og høye krav og lite kontroll. 

Med høye jobbkrav og lite kontroll øker sannsynligheten for langtidssykefravær – i tillegg til søvnproblemer, angstsymptomer og depresjon.  

– Når du ser hvem som både har fysisk belastende yrker og tunge psykisk belastende yrker er det i all hovedsak kvinner. Psykiske belastninger øker sjansen for en rekke helseutfall som langtidssykemeldinger, angst, depresjon og søvnproblemer, sier Hermansen til ALTSÅ. 

Forskeren kan fortelle at det i hovedsak er sykepleiere, omsorgsarbeidere, servitører og de som jobber i renhold som har denne dobbelte belastningen. 

I “kremjobbene” er 7 av 10 menn

Typiske akademikeryrker er derimot minst fysisk krevende, med lave krav og høy kontroll. 

“Kremjobbene”, hvor 7 av 10 er menn, kjennetegnes av å være minst fysisk krevende, med lavest jobbkrav og høyest grad av kontroll over egne arbeidsoppgaver. 

– Her finner vi advokater, ingeniører, psykologer og folk i akademia, sier Hermansen til ALTSÅ. 

Et flertall av vinner som får samtale med jordmor etter fødsel, opplyser at de har stort eller svært stort utbytte av en slik samtale. Det viser en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet (FHI).

Det er kanskje ikke så overraskende, men retningslinjen om å gi kvinner som har født en individuell samtale med jordmor før hun drar hjem, har noe for seg. Likevel blir det i praksis slett ikke alltid gjennomført en slik samtale, ifølge FHI.

Dårlig informasjon om helse

I en undersøkelse med over 3000 respondenter kom det fram at ca 85 prosent hadde hatt individuell samtale med jordmor før hjemreise. To prosent hadde hatt gruppesamtale med jordmor, mens resten reiste hjem uten å ha fått en samtale med jordmor i det hele tatt. Det temaet der kvinnene var minst fornøyd med oppholdet på sykehuset, handlet om informasjon om egen helse. Men dette var også det temaet der det var størst forskjell på de som hadde hatt samtale og de som ikke hadde fått et slikt tilbud, ifølge undersøkelsen. Kvinner som hadde individuell samtale skåret 16,3 poeng bedre enn de som ikke hadde samtale, og de som hadde hatt gruppesamtale skåret 11,3 poeng høyere enn de som dro hjem uten å ha snakket med jordmor.

Best med individuell samtale

Undersøkelsen viste også at de som hadde individuell samtale med jordmor, hadde hatt klart større utbytte av samtalen (50,2 prosent) enn de som hadde gruppesamtale (28,6 prosent).

– Resultatene kan ses som støtte til å gjennomføre individuelle samtaler etter føde- barsel opphold for å sikre faglig, pasientsentrert og individuelt tilpasset informasjon til hver enkelt barselkvinne. Det er imidlertid behov for mer presis kunnskap om hva som bør være innhold og mål i slike samtaler og hva slags personell som bør gjennomføre dem, kommenterer seniorforsker ved FHI, Ingeborg Strømseng Sjetne om undersøkelsen til FHI.no.

I helsesektoren er det knapt med folk. NAV estimerte i fjor en arbeidskraftmangel på 52.850 personer, og da er mangelen størst innenfor helse- og sosialtjenester. Her mangler det 14.600 personer. Av disse mangler det 4650 sykepleiere og 700 spesialsykepleiere. Ved å ta i bruk KI-verktøyene mener lege og KI-forsker Ishita Barua at behovet for flere ansatte vil kunne minke.

– Vi trenger å finne ut hvordan vi kan bruke den nye teknologien slik at vi klarer oss med færre ansatte. Målet er at du skal få den samme tjenesten, men du får den raskere, du slipper ventetiden og det går ikke på bekostning av omsorg, sier hun. 

Dette vil også gi helsepersonell bedre kapasitet og en bedre arbeidshverdag, forteller Barua. 

Risiko for å overse kreft

– Om du kommer til en lege med lang eller kort erfaring, en god eller en dårlig, så vil KI-verktøyene kunne hjelpe til med å utjevne forskjellene, mener lege og KI-forsker Ishita Barua. 

I sin egen doktorgrad på kunstig intelligens i medisin forsket Barua på tarmkreftscreening. Som lege skulle hun utføre koloskopi for å oppdage forstadier til tarmkreft. Da oppdaget hun risikoen for å gjøre feil og å overse et forstadium til kreft. 

– Risikoen for å overse et forstadium til kreft er der, presiserer Barua. 

– Kanskje har man en dag på jobb der man er syk, har sovet dårlig, ikke fått morgenkaffen eller påkjenninger som tar mental kapasitet. Det er nok til at man kan gå glipp av en forandring i tarmen, forteller hun.

Målet er at kunstig intelligens skal føre til økt presisjon og færre feil som begås av mennesker. På Bærum sykehus har de allerede tatt i bruk kunstig intelligens som verktøy. Å benytte en KI-modell som analyserer røntgenbilder slik at folk kommer raskere inn til behandling, har vært en suksess, kan Barua fortelle. De som ikke har brudd, blir sendt hjem, og dagen etter sjekker to leger over bildene som sikkerhetsprosedyre.

– Kunstig intelligente verktøy kan gjøre jobben min som lege bedre. Ved undersøkelser og diagnostisering, men det vil også gi mer tid til omsorgsarbeid, mener Barua.

Demokratiserende effekt for brukere

Ikke minst mener Barua at KI-verktøyene vil kunne være demokratiserende for brukere i helsevesenet.  

– KI kommer til å revolusjonere tilgangen til informasjon og forståelse for egne helseopplysninger, forteller hun. 

Bare det å lese egen sykehusjournal med avansert fagspråk kan man bruke kunstig intelligens til å oversette for seg til noe som er mer forståelig for allmennheten. Man kan til og med mate inn FitBit-dataene sine i ChatGPT og be den om å analysere, og finne trender i egne helsedata.

– Disse tingene er demokratiserende fordi analyse og forståelse av egne helsedata blir mer tilgjengelig for alle. Det gir alle en lik tilgang.

Har du et optimistisk syn på kunstig intelligens innenfor helse?

– På sikt, ja. Først får vi nok en del barnesykdommer som må løses. De neste årene blir tøffe, og så løsner det nok. Men det vil ta tid, mener Barua. 

Fare for diskriminering

Men bruk av kunstig intelligens i helsesystemet kommer ikke uten etiske dilemmaer. Senest i sommer kom CARE med en rapport om at kunstig intelligens diskriminerer kvinner på globalt nivå, og at dette også er en risiko for Norge.

– Det er et generelt problem med forskningen at du har en underrepresentasjon av minoriteter i forskningsdataene. Dette er ikke noe unikt for KI-forskning, men generelt innenfor helseforskning, mener Barua.

Skal man bruke en KI-modell som var trent på majoritetsbefolkningen også på minoritetsbefolkningen, er det ikke sikkert at treffsikkerheten er veldig god, forteller Barua. Og dette kan ha konsekvenser spesielt for kvinner og minoriteter som er underrepresentert i forskningsdataen, presiserer hun. 

Dårligere treffsikkerhet på etniske minoriteter

I et samarbeid mellom Likestillingsombudet, Akershus universitetssykehus og Datatilsynet undersøkte de en KI-modell som skulle kunne diagnostisere hjertesvikt, for å se om den var i stand til å være like god på ulike deler av befolkningen. Det viste seg at den var ganske god på en majoritetsbefolkning, men Barua forteller at de ikke kunne si noe om den var like god og treffsikker på en minoritetsbefolkning. 

– I norske pasientjournaler samler vi ikke inn informasjon om etnisitet systematisk, slik som i USA. Det gir dårligere muligheter for å kontrollere om treffsikkerheten til KI-modeller er like god for etniske minoriteter som for majoritetsbefolkningen, forteller Barua.  

– Aldersgrupper og kjønn kan man kontrollere for, men ikke for minoritetsbakgrunn. Den boksen går det ikke an å krysse av for i våre journalsystemer. Den finnes ikke, sier hun. 

Barua påpeker at dette er på godt og vondt. I USA kan innhenting av slike opplysninger oppleves ubehagelig fordi mange frykter at dette kan gi grunnlag for diskriminering, men samtidig er formålet å kunne drive målrettet forskning. Uten slike opplysninger er det vanskelig å finne ut om ulike KI-modeller diskriminerer minoriteter.

Nye etiske dilemma

Andre dilemmaer som oppstår er dersom en modell faktisk diskriminerer ti prosent av befolkningen, men fungerer godt på de gjenstående 90 prosentene – hva gjør man da?

– Hvis 90 prosent har god effekt av den, skal vi la være å bruke den fordi det kan diskriminere de ti prosentene som gjenstår? Skal du ha rettferdighet på gruppenivå eller individnivå?, spør Barua. 

Og hvis man velger å bruke modellen, skal man i så fall utvikle egne modeller til minoritetsgrupper? Og hvem vil i så fall finansiere det?

– Hvis du tilhører en minoritetsbefolkning som er under fem prosent av den totale befolkningen, hvor er insentivet for å utvikle en modell for dem? Dette har jo en tendens til å følge pengene, så da må man ha et insentiv, påpeker hun. 

Dette er dilemmaer med diskriminering, spesielt innenfor helse med inntreden av kunstig intelligens som verktøy. 

– Slike etiske dilemmaer tror jeg vi vil komme borti oftere og oftere, og spesielt innenfor helse. Og da må man virkelig passe på, presiserer Barua.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Det er en gammel samisk skikk å advare treet før du hugger det ned. Tre ganger skal du banke på treet med baksida av øksa for å gi det en mulighet til å forberede seg.

Rundt meg forsvinner skogene så raskt at jeg mister pusten.

Vernet fungerer ikke. Ikke naturvernet, og ikke dyrevernet heller. 94,1 prosent av søknader om inngrep i vernet natur ble godkjent i perioden 2013 – 2022, ifølge Miljøvedtaksregisteret.

Frie reinsdyr

Det sies at villreinen ble til fordi Hácheseadni mishandlet stammoren. Søsteren, Njáveseadni, var god mot sitt reinsdyr, som ble tamreinens stammor. Moralen i fortellingen var alltid å behandle dyrene med verdighet, fordi vi ellers ville miste de fullstendig; Det falt dem ikke inn å tvinge reinsdyrene inn i trange båser, i generasjon etter generasjon.

99 prosent av norske griser er aldri ute.Illusjonen om Norge som et land hvor dyrene har det godt, raknet i sømmene etter Griseindustriens hemmeligheter (2018), og fortsetter å rakne under tilfeller som dyretragediene på Innherred og Indre Salten. Mange former for mishandling av dyr i kjøttindustrien er tillatt i det norske regelverket. Likevel fant Mattilsynet brudd ved hele 73 prosent av grisefarmene i en av sine undersøkelser 2017-2018.  

La ned gårdsdriften

Min farmor var grise- og oksebonde. Hun forteller at hun følte seg presset til å øke antall dyr og effektivisere driften gjennom stadig nye pålegg og regler. En lovendring i 1970 skulle bli avgjørende for henne; et forbud mot å slippe oksene ut. Hun la vekk bondelivet, og la fullstendig om gårdsdriften. Der oksene sto en gang, er det nå kafé. Der grisene holdt til, ble det konferanserom og bar. Siloen ble bibliotek, butikk og toaletter. De bygget hytter og leide ut båter. Hun var ikke den eneste som forlot bondelivet i denne perioden; frafallet skulle øke enormt i årene som kom.

To gårdsbruk ble ifølge Landbruksdirektoratet lagt ned hver eneste dag i 2017.

Fra 2021 til 2022 fortsatte det i samme retning, litt saktere – med i overkant at ett gårdsbruk hver dag.

Småbøndene utryddes, og erstattes med brutal industri.

Bøndene som har holdt fast, sliter. I 2023 viste en medlemsundersøkelse fra Norges Bondelag at en tredel av norske bønder bekymret seg over om de ville klare å betale sine regninger det året.¹ Det hele toppet seg da bonden Halvor Sveen samme året leverte 5,5 tonn med verpehøns til slakt, og fikk under 2000,- tilbake. I butikken ble de anslått solgt videre for 338.000 kroner.

Innsikt ved å amme

For meg var det morsrollen som endret min holdning i hverdagen, samt at jeg bodde på min farmors gård da barnet ble født. Å amme ga meg en knusende kognitiv dissonans. Kyr fratas sine barn umiddelbart etter fødselen. Kalven plasseres i en boks, alene, i åtte uker. Kun i de mest nådefulle tilfellene, får hun være med barnet sitt i tre dager før det går inn i boksen.

Gården var for lengst lagt om, men min farmor snakket ofte om grisene sine. At hun støttet hver eneste purke gjennom fødslene, og at grisene hadde trasket rundt som hunder på gårdsplassen utenfor. At det hadde vært en blandet følelse å sende dyrene til slakteriet, men at det var verdifullt å vite at de hadde hatt et liv verd å leve.  

Jeg er ikke veganer, men forstår godt de som er det. For meg er det viktig å kjempe for jakt, fiske, reindrift, og småbrukene. De forsvinner rundt oss, i storindustriens jag etter evig vekst.

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Det er nesten blitt en rutine, å tenke på å ytre meg om det jeg kaller diskré diskriminering, men ikke gjøre det. I hodet mitt gjør jeg det. Men ikke høyt (ikke til noen andre enn samboeren og mamma, naturligvis – de vet godt hvem jeg er). Jeg er skribent. Tekstforfatter. Historieforteller. Og jeg var, i større grad enn jeg er, grammatikknerd. En sånn som pirker på feil bøying, feil bruk av ord, dumme formuleringer. Sier du gamlest, svarer jeg eldst. Sier du diagnosert, sier jeg diagnostisert.

Men det er sjeldnere og sjeldnere jeg sier det høyt; inni meg er nesten min egen hjerne lei. Jeg har bitt meg i tungen så mange ganger at om metaforen var virkelighet, ville tungen min vært kortere. Kanskje har det en effekt å pirke; kanskje ender en opp med ingen venner. At jeg sjeldnere kommenterer utenfor mitt eget hodet har flere grunner. Én av dem er viten om at jeg blir «en sånn en». Jeg kan føle de himlende øynene på andre siden av skjermen.

Hvem er det som kvitrer?

En grå dag i november skrev Bergensavisen at en kvinnelig meteorolog kvitret prognosen for dagene fremover. Været så ut til å bli fint, og jeg kan bare anta at ordet «kvitre» ble brukt for å forklare en form for glede i stemmen til meteorologen. Når fuglene kvitrer, synger de. Når meteorologene kvitrer, blir været godt. Men kvitrer en mannlig meteorolog, eller er det bare de kvinnelige? Mennene, de galer? I september publiserte Aftenposten et portrett med DNB-sjefen, Kjerstin Braathen. Saken starter med en beskrivelse av hvor høye hælene hennes er og hvilken farge de har. Hvilken farge er det Stoltenberg har på skoene igjen? 

Begynne i det små

Diskré diskriminering, diskriminering vi omtrent ikke legger merke til, diskriminering vi gjerne ser, men ikke sier noe om fordi det «var så lite”» Helene Uri kan liste opp og ned og i mente om hvordan kvinner og menn omtales ulikt, presenteres og representeres ulikt. Fordi hun er obs på det når hun leser, ser hun alle de hverdagslige forskjellene; den diskré diskrimineringen. De små tingene ser jeg også, dog i mindre skala enn Uri, men jeg har ikke turt å fortelle om det, vise det frem, gjøre andre oppmerksomme på dem. For da er jeg «en sånn en». En blodfeminist som kverulerer og pirker og aldri blir fornøyd.

Diskré diskriminering, de små tingene vi ikke tør si noe om fordi det var så lite. At en kvinne blir beskrevet som kvitrende, er ikke diskriminerende nok. Hadde en kvinne blitt beskrevet som en jævla kjerring, da hadde vi sagt fra, alle sammen i kor. «Dere kan gjerne sukke og argumentere mot meg, men jeg er helt overbevist om at vi må begynne i det lille for å forstå det store», sa Kerstin Nettelblad til ALTSÅ.no. Kun ved å ta tak i de små, uheldige formuleringene, kan vi skape et likestilt språk; kun ved et likestilt språk kan vi si at vi har likestilling. 

Ikke bevisst

Når journalistene skriver at meteorologen kvitrer, om de rosa hælene til DNB-sjefen, om «sjåføren og den kvinnelige sjåføren», «legen og den kvinnelige legen», tror jeg ikke det er bevisst. Jeg tror ikke de mener å diskriminere. Jeg tror ikke de bevisst tenker at å fokusere på at hælene til DNB-sjefen er ti centimeter høye, er en språklig manipulering som påvirker leserens syn. Jeg tror ikke de mener at den kvinnelige meteorologen er mer som en fugl enn en mannlig er. Jeg tror ikke de bevisst reflekterer over at en sjåfør naturligvis er mann og derfor må den kvinnelige sjåføren spesifiseres som kvinne. Jeg tror det er holdninger i samfunnet som vi er så vandt med, at vi ikke legger merke til dem. Derfor må noen gjøre oss oppmerksomme på dem. Minne oss på at en lege like gjerne kan være kvinne som mann og at verken menn eller kvinner kvitrer – det er det fugler som gjør. 

Å bite seg i tungen når venner mimrer tilbake til de «gamleste minnene de har» er kanskje like greit. Men det er på tide å motsi trangen til ikke å bli «en sånn en» når det gjelder diskré diskriminering. Om «en sånn en» er en person som bidrar i kampen for et likestilt språk, så er det meg en ære å være en sånn en. For har vi ikke likestilling i språket, da har vi ikke likestilling. 

Som ALTSÅ tidligere har omtalt, var det knyttet stor bekymring til at akuttilbudet i Lofoten skulle legges ned. Og det særlig med tanke på at akuttberedskapen for gravide og fødende kunne bli borte. Jordmor Trine Gåsland Rekve uttalte til ALTSÅ at hun fryktet fødende potensielt kunne blø i hjel dersom den akutte delen av Gravdal sykehus i Lofoten ble fjernet. 

Kjerkol hadde et klart krav til Helse Nord-ledelsen i dagens tale, hvor hun sa at regjeringen i planperioden vil opprettholde et fødetilbud, gitt forsvarlig drift. 

– Nå kan vi fortsette å utøve god helsehjelp til de gravide og fødende i Lofoten, se fremover og bo trygt her i noen år til, sier en lettet Rekve. 

– Tatt til fornuft

VG skriver at hovedgrunnen til at Lofoten fredes inntil videre, er en endring i hvordan sykehusene finansieres. 

Direkte hentet ut fra sykehustalen 2024, som helse- og omsorgsdepartementet har publisert på sine nettsider, sa Kjerkol at:

– Vi varsler i dag betydelige endringer i finansieringsmodellen – og vil be Helse Nord gjøre ytterligere beregninger knytta til tilbudene i Narvik og Lofoten, for å kunne komme tilbake til dette allerede i revidert nasjonalbudsjett. Det vil si at akuttilbudet i Narvik og Lofoten ikke svekkes.

– Endelig har de som styrer landet tatt til fornuft, hørt på tillitsvalgte, brukerne og oss fagfolk og stoppet prosessen slik at akuttberedskapen bevares. 

– Dette er en dag fylt med stor glede og lettelse for folket i Lofoten og Narvik, avslutter Rekve. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg skulle ønske vi kunne ha restarta verden da klokka slo tolv natt til 1. januar 2024.

Siden det ikke er så enkelt, sitter jeg her og lurer på hva som skal til? Hva skal til for at verdens ledere drar seg ut av den byråkratiske, diplomatiske hengemyra, kaller et folkemord for et folkemord og sier «Israel, stopp! Våpenhvile nå!»

De siste månedene har jeg sett videoer av døde, lidende, gråtende og desperate mennesker daglig. Hver gang tenker jeg; det her er det verste jeg har sett! Så kommer neste video og jeg tenker akkurat det samme.

Krise, med stor K 

Som helsearbeider kjenner jeg på en enorm maktesløshet overfor mine kollegaer i Gaza, som står i en krisesituasjon uten sidestykke. Vi i Helse-Norge er flinke til å bruke ordet krise, men for helsearbeiderne i Gaza må ordet defineres på nytt. Krise der er å måtte tråkke over døde barn for å gi den siste paraceten til et annet barn, før du amputerer det barnets bein uten bedøvelse. For ikke å snakke om at alt skjer i lokaler uten strøm, vann eller utstyr.

Jeg har med egne øyne sett hva bomber og hvit fosfor gjør med en menneskekropp. Da de første ukrainske soldatene kom til norske sykehus i 2022, var jeg på jobb på St. Olavs Hospital. Bruken av hvit fosfor var ikke lov da, det er ikke lov nå. Men både Russland og Israel setter seg selv over internasjonal lov. Eneste forskjellen er at Israel får ikke i nærheten av de samme internasjonale reaksjonene og sanksjonene fra verdens ledere som Russland har fått.

Jeg er smertelig klar over at menneskerettigheter og krigens folkerett har blitt brutt før, og kommer til å bli brutt igjen. Men når Leger Uten Grenser sier at situasjonen i Gaza er ulikt alt de hittil har sett av kriser, synes jeg vi skal høre etter. De vet hva de snakker om.

Det kunne ha vært meg

Som mor har bildene fra Gaza truffet meg hardt rett i hjertet. Alle mennesker som har barn, vet hva jeg snakker om. Den lille jenta med brannskader over hele kroppen kunne vært min datter. Den lille gutten som ligger drept i gata ved siden av pappaen sin kunne vært min sønn. Kvinnen i blått med den lille hvite bylten på fanget kunne ha vært meg. Det er ikke selvforsvar å angripe barn, ingen dehumaniserende retorikk kan få meg til å mene noe annet.

Jeg blir glad når jeg vekkes av ungene mine på natta nå for tida, fordi jeg får muligheten til å bekrefte at her er hvert fall to barn i verden som er trygge og har det bra.

Et kaos av følelser

Selv om jeg kan velge å se på situasjonen gjennom perspektivet av å være helsearbeider eller mamma, trengs kun perspektivet av å være menneske for å trigge følelseskaoset. 

Jeg blir sint når jeg leser at Israel mener Hamas startet krigen med angrepet 7. oktober, når hele verden vet at konflikten og okkupasjonen har pågått i mange, lange år. Jeg skammer meg over å leve i en verden som har latt Israel bombe Gaza så sønder og sammen at det ser annerledes ut ifra verdensrommet. Jeg føler meg maktesløs over at verdens befolkning demonstrerer igjen og igjen uten at verdenslederne griper inn. Jeg kjenner på en helt overveldende følelse av sorg for mennesker jeg aldri har møtt, og som jeg nå heller aldri kan møte, fordi de er drept. Meid ned av en mengde bomber proporsjonalt større enn hva de allierte styrkene slapp på Tyskland under 2. verdenskrig. Sist, men ikke minst kjenner jeg på frykt for hvilken presedens disse grusomhetene setter for framtida. Er alt lov nå? Er ingenting hellig?

Mantra for det nye året

Siden 7. oktober har jeg truffet mange som er passive i møte med andre menneskers lidelse. Dette kommer ikke av ondskap, heller avmakt, men vi kan ikke være passive nå.

Det som holder meg gående, er ildsjelene, hverdagsaktivistene, sivilsamfunnet som reiser seg og sier ifra. Baristaen som kommenterte palestinaskjerfet mitt og fortalte om hvor hun hadde fått sitt eget. Gjengen i Palestina-teltet i Oslo som holdt ut i det lengste, til tross for trakassering og kaldt vintervær, til de ble båret bort av politiet for sin fredelige demonstrasjon. Alle menneskene på Instagram som aktivt jobber imot Meta sin shadowbanning av journalister i Gaza, og som deler informasjon så verden skal se nøyaktig hva som foregår innenfor blokaden. Kollegaene mine som arrangerer #NotATarget-demonstrasjoner, de som matcher frustrasjonen, sorgen og engasjementet mitt. Håpet verden trenger nå ligger i disse menneskene. Vi kan ikke restarte, men vi kan heller ikke gi opp.

Gjennom desember så jeg på julekalenderen Snøfall på NRK med barna mine. Introsangen har blitt mitt mantra for det nye året.

Reis deg opp,

lille menneske

Det går fint

skal du se

Førr detta mørke

som hold deg nede

Du skal overvinne det.

Forrige fredag stod hun alene foran politihuset og demonstrerte. I dag var det mer enn 30 som hadde møtt opp for å få fortgang i bruken av omvendt voldsalarm.

Line Kolstad Rødseth er overveldet og rørt over det store engasjementet som viste seg utenfor Grønland politistasjon fredag. Hun og mange andre aksjonister med henne krever handling fra politiet for bedre å ivareta kvinner som blir utsatt for partnervold i Norge.

Fredag møtte det opp rundt 30 aksjonister foran Grønland politistasjon for å delta på aksjonen Rettssikkerhet, trygghet og retten til å leve, initiert av Line Kolstad Rødseth. Til stede var blant andre justisminister Emilie Enger Mehl og stortingsrepresentant Hadia Tajik. 

– Et utrolig engasjement som viser seg i dag 

Rødseth var tydelig berørt da hun kom ut dørene ved Grønland politistasjon. Hun ble møtt av klemmer og støtteerklæringer fra aksjonistene og med et pressekorps i hælene. 

ALTSÅ.no spurte Rødseth hva hun tenker om engasjementet hun ble møtt med i dag, akkurat én uke siden første aksjon – da alene foran politihuset. 

– Det er et utrolig engasjement som viser seg i dag, og jeg er helt overveldet. Jeg føler og opplever at nå er det noe annet som skjer. Det er noe som har ligget og ulmet. Nå eksploderer det. 

Rødseth peker på at dette er en annen type engasjement enn tidligere. 

– Folk er opprørte på en annen måte enn før, og så er det også andre folk som er opprørte. Det er alt fra mannen i gata til journalister som ringer meg og er opprørte. Det er synd at det må være slik, men det gjør meg også glad. Det er noe veldig viktig som er i emning nå, presiserer Rødseth.  

Du har akkurat hatt dialog med Mehl, hva vil du at hun skal gjøre nå? 

– De konkrete tiltakene har vi snakket om denne uka, og det er vel og bra at de settes i gang. Og så handler det om noe mye større, nemlig politisk prioritet og vilje, og anerkjennelse av at dette er et område som må prioriteres høyest. 

De kravene dere retter, er først og fremst mot politiet. Bør en ikke også stille krav til andre deler av hjelpeapparatet, slik at det kan hjelpe voldsutøvere å slutte med volden? 

– Definitivt. Vi har også lenge snakket om forebygging, og det er det mange som har gjort. Men akkurat nå er det tiltakene rettet mot politiet som får oppmerksomhet, og styres av media og de sakene som har vært nå.

Rødseth mener at vi også trenger å endre holdningene om vold i nære relasjoner i samfunnet, og ikke bare i politiet. 

– Holdningsproblemene gjenspeiles i rettsvesenet, i behandlingsapparatet og i helsevesenet. At vi fortsatt i 2024 ikke tenker at dette er et anliggende for samfunnet vårt, men et relasjonelt anliggende, er uforståelig, synes hun. 

LES OGSÅ:

Ja, vi har monstre blant oss

Det svake kjønn

– Imponert og rørt over motet som vises 

På spørsmål om engasjementet i dag har noen effekt, sier justisminister Emilie Enger Mehl at hun er både imponert og rørt over motet som vises på aksjonen. 

– Det er flere som står her i dag og virkelig ønsker å gi voldsofre et ansikt og som har vært gjennom virkelig tøffe saker selv. De gjør det med frykt og uro i seg, men gjør jobben likevel. Det gjør en forskjell.

Skyldes regjeringens fremskynding av lovendring om omvendt voldsalarm det store engasjementet som følge av partnerdrapene på nyåret? 

– Lovendringen om omvendt voldsalarm ble vedtatt av Stortinget før jul, og det tar tid å få det på plass i praksis ut i politidistriktene. Jeg tror også at politiet har en sterk vilje og et ønske om å få dette til så raskt som mulig, mener Mehl.  

Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. Enger Mehl forteller at de ønsker vold mot kvinner bort, og da er samfunnets engasjement en sentral del av endringen. 

– Det er også bakgrunnen for opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner som vi la fram rett før jul. Det er en bred plan, som strekker seg over ni departementer med over hundre tiltak. Vi må også inn i oppvekst, skole og helsevesenet, sier hun.

– Hvis vi skal forebygge at vold skjer, må vi få en forståelse av fenomenet vold. Det engasjementet vi ser nå og de som står her i dag, har i så måte gjort en kjempeforskjell. 

LES OGSÅ:

Omvendt voldsalarm gir økt trygghet for voldsutsatte

Vil du vite hvorfor jeg er forbanna?

– Forferdelig at det skal noe sånt til før det skjer noe

Grunnlegger av @dueiermegikke, en støttegruppe for de som har opplevd vold, overgrep og voldtekt, Kine Pedersen Aamodt, var også tilstede på aksjonen. 

– Vi hadde akkurat møte med politiet, og det er helt tydelig at de trenger flere midler. Jeg håper at de får det de trenger, forteller Pedersen Aamodt. 

Hun opplever aksjonen og engasjementet rundt saken som spesielt sterkt. 

– Jeg og Line Kolstad Rødseth har snakket sammen om at vi har kjempet våre kamper individuelt. Det er sterkt nå å se alle som står sammen og viser at nå er det nok, sier en berørt Pedersen Aamodt.

Grunnleggeren av @dueiermegikke håper å se handling, men tør ikke være for optimistisk før hun ser at noe skjer. 

– Vi har blitt lovet at vi skal bli tatt på alvor igjen og igjen. Vi klarer heller ikke å tenke på at hvis vi hadde blitt det, hadde vi hatt de andre kvinnene i live. Det er helt forferdelig at det skal noe sånt til før det skjer noe.

Må behandles som grov og alvorlig kriminalitet 

Stortingsrepresentant Hadia Tajik var også tilstede for å støtte de kvinnelige aksjonistene. 

Hva tenker du om debatten som har kommet fram i kjølvannet av partnerdrapene nå på nyåret? 

– Det har opprørt veldig mange, og det har utløst en helt nødvendig debatt om hvordan vi kan skape mer trygghet for kvinner som er utsatt for vold. Vi vet det er svært mange kvinner i Norge som enten er utsatt for vold eller trusler om vold fra en person de har stolt på. Vi må behandle det som det det er, nemlig grov og alvorlig kriminalitet, mener Tajik.  

Stortingsrepresentanten mener kritikken politiet får er relevant når det viser seg at kunnskapen om bruken av omvendt voldsalarm er for lav i politidistriktene. Hun sier at det er problematisk at politiet opplever det som et for komplisert tiltak å iverksette. 

– Samtidig må vi se debatten om vold mot kvinner inn i en større likestillingsdebatt. Kvinner er utsatt på flere områder. Vi vet at kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner også opplever økonomisk vold, sier hun.

Kommer til å miste syv kvinner til før lovendring

Aksjonsvakt for anledningen og kvinnepolitisk leder i Oslo SV, Sidsel Fjelltun, mener at det å fremskynde endringer i lovverket også handler om innsatsvilje. 

– I Debatten påpekte Line Kolstad Rødseth at vi i snitt kommer til å miste syv kvinner til hvis de holder fristen de sier. Jeg tenker at det må gå an å gjøre dette raskere. 

Hun er glad for at saken om voldsutsatte har fått så stort engasjement og berører mange. Det her er veldig ofte en stille epidemi, påpeker hun. Hun mener også at det er et problem som kan gjøres noe med.

– Vi snakker ofte om det som om det er naturkatastrofer, men det er mennesker som gjør det, og det er mange tilgjengelige verktøy som ikke blir brukt – og det er blant annet omvendt voldsalarm.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Maren Riis og Katrine Fjørtoft i Oslo Friomsorgskontor har i Fontene rettet skarp kritikk mot meg etter mine innlegg i sosiale medier om min venninne Kine Pedersen Aamodt og hennes erfaring som voldsutsatt. Det var et bevisst valg å bruke mine personlige kontoer i sosiale medier, siden Kine er en god venn av meg. Gjennom henne får jeg dessverre nære innblikk i realiteten for en som har overlevd grov mishandling i Norge i dag. Samtidig er jeg sjefredaktør i ALTSÅ, et magasin som følger både Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten og er sitt presseetiske ansvar bevisst, og jeg vet at mine ytringer privat ikke kan skilles fra det jeg gjør på jobb. Men mitt virke som redaktør krever ikke at jeg er nøytral til vold mot kvinner. Det betyr tvert imot at det er min oppgave å bidra til samfunnsdebatt om dette utrolig viktige temaet.

Retraumatiseres for hver permisjon

Kines tidligere samboer ble dømt til 13 års fengsel for vold, overgrep og trusler mot henne og en annen kvinne. Jeg skrev om hva som skjer når han etter bare fem års soning slippes ut på permisjon. Og selv om Kine føler seg emosjonelt ivaretatt av enkeltmenneskene som ringer henne fra Kriminalomsorgen, opplever hun at systemet ivaretar den kriminelle. Når han kan bevege seg fritt i samfunnet med jevne mellomrom, oppleves det svært truende og retraumatiserende for henne. Kine har stått fram med sin historie og gjort den kjent og er kjent med innholdet i denne kronikken. Gjennom å følge hennes hverdag, har jeg lagt merke til at systemet har alvorlige feil og mangler, og at det er store glipper mellom de ulike etatene som skal holde samfunnet trygt. 

Samfunnet svikter i alle ledd

Riksrevisjonen har også undersøkt i hvilken grad hjelpeapparatet beskytter de som blir utsatt for vold i hjemmet, og konklusjonen er nedslående. Det svikter i omtrent alle ledd. Kanskje mest bekymringsfullt er hvor dårlig politiet håndhever besøksforbud og voldsalarm. Dette er beskyttelsestiltak som det ikke går an å regne med for de som lever med trusler på livet.

Demonisering 

Jeg omtalte Kines voldsmann som et monster. Kronikkforfatterne fra Oslo Friomsorgskontor mener en demonisering av seksualforbrytere er problematisk, og viser til at stigmatisering kan føre til isolasjon og manglende integrering igjen i samfunnet, og at dette heller øker risikoen for gjentakelse av kriminelle handlinger snarere enn at det reduserer risikoen. Det er nettopp denne retorikken jeg har vokst opp med og nå tar et oppgjør med.

Voldsutøver har alt ansvar

Det er vold og mishandling av andre mennesker som er hovedproblemet. Gjerningspersonen er den eneste ansvarlige. Om vedkommende gjentar slike handlinger etter å ha sonet sin dom for det, så er det fortsatt kun gjerningspersonen som er ansvarlig for det. Ansvaret kan ikke legges på samfunnets holdninger til dem. 

Enkelte kan ikke reddes

Selv om jeg er svært opptatt av psykologi og tilhenger av et velferdssamfunn som trygger oss alle og jobber for å forhindre at noen faller utenfor, ser jeg at vi noen ganger kommer til et punkt der samfunnet må beskyttes fra enkeltmennesker som ikke kan rehabiliteres. Vi har dessverre altfor mye statistikk på at enkelte mennesker er fanget i et stygt og farlig mønster som de gjentar og gjentar. Et sted må samfunnet trekke en strek og sette lovlydige og fredelige mennesker som gjør verden bedre foran de som har bevist at de ikke kan annet enn å ødelegge andre. Ja, vårt samfunn er bygget på prinsipper om likhet for loven. Men alle regler har unntak, og i media akkurat nå ser vi på et unntak som heter Anders Behring Breivik. Det virker som det er bred enighet om at han ikke skal tilbakeføres til samfunnet. De uhyrlige gjerningene hans har, heldigvis, skapt en enighet om at samfunnet må beskyttes mot ham. Jeg mener samfunnet trenger å beskyttes også mot de aller groveste volds- og overgrepskriminielle, i lang tid – kanskje for alltid.

Hva er et monster?

Min bruk av ordet monster karakteriseres som “utdaterte holdninger”. Kanskje er ikke Riis og Fjørtoft klare over alvorlighetsgraden i denne mannens handlinger. Jeg vil derfor påpeke at han er dømt for “torturlignende vold” og 190 voldtekter mot Kine. Her er også et utdrag fra dommen, i et faksimile fra ABC nyheter:

Artikkelen inneholder flere beskrivelser fra rettssaken.

I mitt hode er det bare et monster som utfører slike handlinger. Og jeg skulle ønske at vi hadde effektive metoder for å rehabilitere slike voldsutøvere. Da hadde verden sett helt annerledes ut. Men vi har dessverre ingen forskning som underbygger at slike personer slutter med vold og trusler mot kvinner etter opphold i fengsel, uansett hvor tilgivende holdninger de møter.

Syltynt kunnskapsgrunnlag

Dette bringer meg videre til kronikkforfatternes neste poeng, som er viktigheten av forskningsbasert kunnskap. Her er vi helt på linje. Problemet er at de selv bruker et svært tynt tallgrunnlag når de peker på tiltak som fungerer. Oslo friomsorgskontor innførte i 2022 Circles of Support and Accountability (CoSA), et prosjekt som lener seg på lokale frivillige (!) og så vidt jeg kan se, én studie fra 2017 med 50 deltakere og en kontrollgruppe på 50, som alle var dømt for seksuallovbrudd. Blant de 50 var det én person som ble arrestert for nye overgrep, mens det i kontrollgruppen var sju. Dette er jo lovende, og én er mindre enn sju, men det kan knapt kalles forskning og det er for tynt grunnlag til å berolige meg.  (Kilde: Duwe, Grant, 2018 “Can circles of support and accountability (CoSA) significantly reduce sexual recidivism? Results from a randomized controlled trial in Minnesota” i Springer Science+Business Media B.V.)

Vi må vite at det fungerer

Det er mulig at Kriminalomsorgen har andre krav enn meg til å stole på atferdsendringer, men her ute i samfunnet har vi altfor mange bevis for at det ikke fungerer. Når skal vi begynne å innta en føre var-holdning på vegne av voldsutsatte kvinner? Jeg er glad for alle initiativene som kan forebygge eller rehabilitere, men de kan ikke brukes som grunnlag før vi vet at de fungerer. Og bak hvert eneste drap skjuler det seg mange flere kvinner som lever med vold, trusler om vold og frykt for livet sitt på daglig basis.

En farlig mann er en farlig mann

Jeg forstår at Kriminalomsorgen ikke kan holde folk i fengsel i lengre tid enn det de er dømt til. Her er det påtalemyndigheten og domstolen som eventuelt må klandres for at denne mannen ikke ble dømt til forvaring. Men å slippe en som er dømt for så grov vold ut igjen i samfunnet etter så kort tid, det er en feilvurdering av Kriminalomsorgen. Når de viser til at han slett ikke er en fri mann, så er det altså ingen av restriksjonene de nevner (meldeplikt hos politiet, spesifikke innetider og kontaktforbud) som vil kunne være til beskyttelse for Kine hvis hun skulle trenge det. Dette er taushetsbelagt informasjon som den voldsutsatte ikke får. Her er det også viktig å nevne at vi ikke har noen som er satt til å beskytte Kine når han er ute. Hvorfor har ikke politiet ansvar for å sikre henne mens han er ute?

Noen voldsutøvere kan per i dag ikke rehabiliteres, og bør derfor heller ikke tilbakeføres til samfunnet. Jeg stiller meg undrende til at jeg kritiseres for å mene dette. Som redaktør er det blant annet mitt ansvar å bidra til debatt om samfunnsaktuelle temaer. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg ønsker å utfordre holdningene som fører til at voldsutsatte kvinner får i oppgave å passe på seg selv så fort en voldsutøver er ferdig med å sone. Og ikke minst ønsker jeg å utfordre praksisen med permisjoner for slike overgripere og mangelen på sikkerhetstiltak for de utsatte. 

Jeg forventer rett og slett bedre av dette landet. 

For ingen skal leve i frykt for å bli drept.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Vil du delta i debatten, send en e-post til  redaktor@xn--alts-toa.no.

En gang jeg var alene i leiligheten min og min daværende kjæreste var på utenlandsreise, fikk jeg en ekkel følelse. Den mannen som stod utenfor oppgangen, i den lille veistubben der borettslaget lå, så mistenkelig mye opp mot min leilighet. Jeg bodde i samme bygård som Hadia Tajik, som da var minister. Den mest trua ministeren vi har hatt, mest sannsynlig, så det var stadig sivilt politi og svarte biler som stod på tomgang utenfor porten vår, til naboene i første etasjes store vrede. Men ministre må passes på på tomgang, det er omtrent grunnlovsfestet, tror jeg.

Men denne mannen hadde sittet i bilen sin i flere dager og ikke blitt flyttet på av politiet. Med andre ord kanskje ikke en trussel mot vår norske, kvinnelige minister med minoritetsforeldre.

På den tiden hadde jeg skrevet en kronikk som gjorde at jeg var svært upopulær blant trollene på lukkede facebookgrupper, men det slo meg først den fjerde dagen at denne mannen fulgte med på meg.

En alfahann til unnsetning

Og redselen som kom da jeg forstod dette, var ubeskrivelig. En panikk du sikkert får hvis det brenner overalt rundt deg. Du føler deg fanget. Heldigvis har jeg fine mannlige venner. Så jeg ringte den mest alfahannete i komikergjengen og ba om hjelp. Han var ikke vond å be. Han møtte opp med rak rygg og tyrenakke, banka på bilvinduet til mannen. Pekte på meg og sa: Hold deg unna henne, ellers finner jeg deg igjen. Fyren la seg på gasspedalen og forsvant.

Jeg er evig takknemlig for at det endte slik. Det er det nærmeste jeg har kommet å føle meg utrygg i eget hjem, hittil i livet. 

Truet av en som elsker deg

Tenk deg hvis det er din nærmeste som truer deg. En du har elsket. En som elsker deg fremdeles, sykelig og farlig. En gal mann, hadde vi kalt det før i tiden. En syk mann, sier vi nå. En voldelig mann, som det alltid bør kalles.

Det å være svakere enn et annet kjønn, tror jeg aldri en mann vil forstå hvordan føles. Vi kvinner vet at vi fysisk er underlegne en sinna mann. Nesten alltid. Og hvert fall hvis denne mannen vil deg vondt, vil kontrollere deg og aldri vil stoppe med det.

For noen måneder siden hadde jeg en samtale med filmregissør Mona Hoel om filmer hun har laget opp gjennom åra. Hun har gang på gang laget filmer om vold i nære relasjoner. Hennes siste film Natt tar et virkelig oppgjør med problematikken.

Ville fikse det selv

Den handler om en lege med to barn som anmelder mannen for vold. Det er en ganske så tørr, lang scene fra rettssaken, så naken og stusslig bare et tinghus klarer å få til. Det er kun de to, legen og den voldelige mannen, hver sin advokat og en dommer. Det er så ekte og ekkelt. Og ikke minst så tankevekkende. Og spørsmålene legen får om hvorfor hun ikke har anmeldt denne mannen før, er også voldsomt tankevekkende. For hun svarer: Jeg hadde lyst til å fikse ham selv.

Jeg tror dette er mye av problemet rundt vold i nære relasjoner. Det er så skamfullt og nedrig å bli banka opp. Særlig hvis du ser på deg selv som et ressurssterkt, oppegående menneske. Du vil ikke synke så dypt at du vil si fra til noen. Du skammer deg voldsomt. Ikke minst hvis du har barn med mannen. For han er halvparten av genene inni barna dine.

Som Mona Hoel sa til meg: Volden i Norge er ikke synlig. Den er inni husene til folk.

Smak litt på den. Volden her i landet skjer stort sett ikke ute på gata. Det barker ikke sammen store folkegrupper, selv om ungdomsgjengkriminaliteten kan få en til å tro noe annet. Hverdagsvolden er lukket inne. Den holdes skjult. Og det er ofte langt til naboen. Vinterstid kan det gå uker mellom hver gang vi møter folk. Da kan mye ha skjedd innenfor husets fire vegger.

Reiser seg opp av skammen og ber om hjelp

Statistikken viser at i sju av ti tilfeller der kvinner blir drept av sine partnere eller ekspartnere, har de bedt om hjelp på forhånd. Når kvinner har turt å reise seg opp fra sin egen skam, og til slutt gått til noen og sagt fra, skal vi huske på hvor lenge de har holdt ut først. Hvor lenge de har prøvd å fikse det selv. Hvor mange ganger de har tilgitt. Hvor mange de har holdt det skjult for. 

Vi kan godt kritisere myndighetene for å ha et elendig system når det kommer til vold i nære relasjoner. Både menn og kvinner trenger beskyttelse, for kvinner er også voldsutøvere. Men vi skal også huske på at vi skal være den nysgjerrige nabokona som tør å blande oss, tør å stille spørsmålene. Kanskje tannlegen din ikke har det så bra? Kanskje fastlegen skjuler en mørk hemmelighet.

Vi skal være han kompisen som spretter opp og kommer og skremmer bort skumle menn, uten å bruke vold.

Så får politikere og jurister skamme seg over at det er altfor mange liv som har gått tapt og at vi ikke har turt å smykke voldsmenn med voldsalarm.

Vi er lei av å være det svake kjønn.

Det faller helt naturlig for Thea Hvistendahl å vekke ubehag. Nå er hun klar med sin første spillefilm, Håndtering av udøde, med stjerneduoen Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie i hovedrollene.

– Jeg vet ikke om jeg er modig. 

Thea Hvistendahl tenkte at hun laget en “vanlig” film, men på andres reaksjoner skjønte hun gradvis at det ikke var tilfellet. 

– Nå når den er ferdig, sier folk at det er en veldig annerledes film. Men det var ikke noe jeg var obs på eller tenkte på fra start. Jeg bare lagde den sånn jeg ville ha den.

Grunnen til at vi sitter på kjøkkenet til Thea Hvistendahl på Torshov i Oslo, og snakker om å være modig mens vi drikker nytraktet kaffe, er at hun er klar med sin første spillefilm. 

Ikke en vanlig skrekkfilm

Håndtering av udøde har vakt oppsikt allerede før premieren.

Ikke bare er hovedpersonene i Cannes-vinneren Verdens verste menneske, Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie, med i debutfilmen hennes. Verdenspremieren skjer på Sundance, en av verdens mest innflytelsesrike filmfestivaler. Det har allerede pløyd vei for Håndtering av udøde til amerikanske kinoer og salg av rettigheter til 30 land.

Traileren viser korte klipp med ikke helt levende mennesker.

Er dette en ny norsk skrekkfilm?

Ikke helt en skrekkfilm, mener Hvistendahl. 

– Mer et drama med et horrorpremiss, kanskje?

– La oss si det som at det er en film om zombier for de som ikke egentlig liker zombiefilmer. 

Akkurat sjangeren er litt vanskelig å definere, synes regissøren. 

– Selv om det jo er et zombiepremiss, er dette mer et drama om sorg fortalt gjennom udøde, eller gjenoppståtte.

Filmen er basert på boken til den kritikerroste og populære svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist.

– Han sa at han ble fornøyd med at det var en zombiefilm han aldri hadde sett før.

Thea Hvistendahl ler fornøyd under det høye taket på kjøkkenet til familien på tre. 

Far og sønn er andre steder akkurat nå. Filmskaperen jobber hjemme, og skriver på to nye manus. Før dagen er omme skal 15 nye sider bankes ut, som hun sier.

Utenfor de store vinduene i det gamle arbeiderstrøket er det snø og glimt av sol. Før den mørke, kalde årstiden er over skal Håndtering av udøde ha verdenspremiere i Utah, åpne Göteborg Film Festival og ha premiere på norske kinoer.

Det er travle dager for Thea Hvistendahl.

– Et helt eget blikk

Thea Hvistendahl har hatt film på kino før. I tre dager. 

Selv kaller hun Adjø Montebello for en hybrid-film. Den var avslutningen på Karpes Heisann Montebello-prosjekt, rap-duoens femte album. Konsertfilmen ble en snakkis da den bare såvidt ble vist på stort lerret, og rakk å bli sett av nærmere 60.000. 

Adjø Montebello ble tildelt prisen for beste produksjonsdesign/scenografi under Kanonprisen 2018 og Amandaprisen 2018 og ble nominert til prisene for årets Amanda, beste musikk, beste klipp og beste visuelle effekter. 

Thea Hvistendahl ble definitivt lagt merke til utenfor filmmiljøet. 

En av de som har fulgt henne gjennom flere år og har lagt merke til grepene hennes, er Helene Aalborg, leder for den feministiske filmfestivalen Femfilm Oslo og markedsansvarlig for Kortfilmfestivalen. Hun mener vi her snakker en av de kommende store norske regissørene. 

– Thea er en som kommer til å være definerende for sin generasjon filmskapere. Jeg ble fort interessert i henne fordi hun har et veldig lekent og spennende filmspråk. Og veldig originale vrier narrativt også.

Aalborg peker på Hvistendahls lekenhet og vilje til å eksperimentere.

– Hun tar i bruk virkemidler på en ny måte. Hun var den første jeg la merke til som brukte forskjellige farger på undertekst på film, for eksempel. Plutselig knallrosa undertekst, hvem gjør det? 

– Denne filmskaperen har vært ganske nær skrekkfilm flere ganger. Hun er ikke redd for å ta tak i det ubehagelige, det er en slags rød tråd i hennes filmer, sier Aalborg.

– Hun har et helt eget blikk. Thea er en av de kommende store norske regissørene som kommer til å være definerende for sin generasjon filmskapere, påstår Aalborg. 

Den som lever får se.

Grønt lys

Det ble nesten Netflix. Thea Hvistendahl var på debutant-pitch på Gøteborg filmfestival i starten av 2019, med nyervervede rettigheter og et 15 år gammelt arvet manus til Håndtering av udøde. En i salen fra Netflix ble veldig gira og det ble påbegynt et utviklingsarbeid. 

– Så skjedde det noen interne greier hos dem, og diverse forventningsavklaringer, som gjorde at vi valgte å ikke gå for dem, forteller Hvistendahl. 

Tiden gikk. Nytt manus ble påbegynt. Filmregissøren fikk barn. Den nybakte moren fikk skrivehjelp. I en periode samarbeidet Hvistendahl med Lindqvist på manuset, før han vinket henne avgårde med full frihet til å lande filmfortellingen som hun ville.

En og en landet skuespillerne. Anders Danielsen Lie skulle være med, Bjørn Sundquist skulle være med, Bahar Pars skulle være med, Bente Børsum skulle være med.

– Renate (Reinsve, journ. anm) castet vi vel et år før vi gikk i innspilling. Det er mye diggere å skrive når du har landa skuespillere, røper filmskaperen.

– Det var gøy å ha Renate og Bjørn på prøvespilling sammen og se dem spille mot hverandre! Vi gjorde noen kameratester med dem den sommeren også, som var sykt gøy! 

Hun husker denne tiden før finansieringen gikk i boks som en veldig stressende periode. Å få med skuespillere, å finne staben, å få på plass alle fagpersonene.

Innspillingen begynte 4. august 2022. Tre og et halvt år etter idépitchen i Gøteborg. Det skulle ta over et år til før filmen var ferdig.

Smak

Thea skjenker kaffe i mummikoppene, knasker på kjeks. En bustete kattekropp hopper mykt opp fra benken inntil veggen og balanserer mellom kopper og fat.

– Kapers! Er du sulten?

Hun løfter gråtassen, hvis fulle navn er Leonardo Di Kapers, ned fra trebordet, og gir ham mat i egen skål.

Det er koselig på kjøkkenet. 

Ubehag, mon tro hvorfor det er den røde tråden i filmskaperens virke så langt? 

Atmosfæriske filmer, fargesprakende, mørke. Om altfor unge jenter på bar i Syden, på jakt etter å miste møydommen. Om en ung jente som aborterer hjemme alene og pynter seg for å gå på fest etterpå. Om småjenter på kristen sommerleir, som tror de ser Satan. 

Regissøren kikker ut vinduet, klør seg i hodet.

– Jeg har ikke hatt et så bevisst forhold til det. Annet enn at jeg tar tak i de tingene jeg synes er spennende, som jeg kjenner meg igjen i og blir fascinert av. Det er vel det som kommer naturlig, da. 

Hun smiler avvæpnende når hun sier at det ikke er noen helhetstanke bak ubehaget. 

Hvorfor begynte du å lage film, ble du inspirert av noen?

– Helt klart Mulholland Drive av David Lynch, som jeg så seks ganger på rad. Jeg er veldig glad i filmer som jeg ikke helt skjønner. Og så elsket jeg Almodovar! Det var vel sånn jeg ble interessert i film, de to inngangene jeg hadde til filmer som ikke var helt mainstream. 

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av visualitet. Jeg har alltid hatt en tydelig smak, som jeg sikkert har tatt med inn i hvordan jeg vil at filmene skal være eller se ut, eller hvilke type filmer jeg vil lage. 

Skulle bli lektor

Selv om Thea Hvistendahl elsket reklamefilmer da hun var liten og hadde lyst å lage filmer selv, gikk det ikke rake veien til filmskole etter videregående i Bærum.

– Jeg tenkte ikke på at jeg kunne bli regissør. Jeg har alltid likt å være kreativ, men så kunne jeg ikke synge, ikke tegne, ikke spille musikk. Men så gjorde jeg det bra på historieeksamen, og da tenkte jeg at jeg kunne jo bli lektor i historie, da får man mye sommerferie og sånn. Så dro jeg til London og studerte spansk og historie. Og fant vel ut at det ikke var noe for meg. 

Hva skjedde?

– Jeg fikk plutselig en sånn «Ding! Jeg kan bli regissør!” Jeg husker det som et lyspære-øyeblikk. Det har aldri vært noe tvil etter det. 

I 2013 gikk Thea Hvistendahl ut fra Westerdals med en bachelor i film og TV i baklomma. I løpet av de neste årene laget hun over 40 reklamefilmer, kortfilmer og musikkvideoer. 

Nå står en helaftens spillefilm klar og tripper.

Er noe av det du har laget før med videre i Håndtering av udøde? 

– Ja, Satans barn føltes som en nøkkel. Da jeg lagde den skjønte jeg at dette universet og måten å lage film på, liker jeg. Det føltes mye tydeligere enn det andre jeg hadde laget. Det var som om jeg visste hva jeg måtte gjøre.

Hva var nøkkelen?

– Jeg er glad i stemningen i filmen. Med litt sjanger kan man bygge opp et annet type ubehag, som er mer cinematisk enn å følge karakterene med masse dialog. Jeg har jo gjort mye musikkvideo, og er aller mest glad i å fortelle med bilde og lyd, mer enn dialog. 

Hva vil du si at den handler om, Satans barn?

– Den handler om to jenter som blir venner på kristen sommerleir. Og så kommer det en tredje jente som er litt annerledes, som de mener er besatt av Satan. Så finner de stadig vekk tegn på at hun er det, og ender med å drepe henne. 

Drøyt.

– Mm. Ja. 

Litt noia

Filmskaperen gisper når hun blir spurt om det beste med arbeidet som ligger bak henne, nå som hun er på oppløpssiden med ferdig film. Så bare ler hun igjen, og fyller på mer av den hjemmekverna kaffen fra termosen.

– Det som var gøy med denne produksjonen, var at det var så mange involvert i forhold til det jeg er vant til, og at det varte mye lengre. Dette var SPILLEFILM! Innspillingen var veldig gøy. Selv om jeg var ganske nervøs. 

Første scene som ble skutt, var med Bjørn Sundquist, hjemme i det som er hans leilighet i filmen. Regissøren sier han er en stjerne.

– Det var supersmooth første dag, det var digg. Bjørn, er så snill og flink, og god. Dette var første gang for meg hvor det var masse ordentlige, erfarne skuespillere. Som så klart også var litt noia! Men det viste seg jo: De er jo veldig gode, da. 

Det har vært en del snakk om at du har med Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie, som spilte sammen i Verdens verste menneske. Den filmen er sett av over en million mennesker kino rundt i verden. 

– Ja, det er jo sykt kult. Anders ble casta for lenge siden. Derfor var jeg litt skeptisk til å caste Renate. Men så gjorde hun en helt sinnsyk prøvespilling og ga karakteren masse ekstra. Jeg måtte bare drite i at det kunne være teit at de hadde spilt i samme film. Og så ble jo Verdens verste en vanvittig suksess da! De to sammen – nå har jo det blitt greia.

Både norske og internasjonale medier har skrevet om den neste filmen med de to skuespillerne.

Filmskaperen kaller det skikkelig luksus, å jobbe med så erfarne skuespillere. Hun blir stille og ser ut vinduet en stund, før hun forteller at det var rørende at alle hadde så lyst til at det skulle bli bra.

– Det som sitter igjen, er mest den følelsen av at alle bare var så på. Alle var så engasjerte, og jobba sykt hardt for at det skulle bli best mulig. Jeg har jo ikke så mye erfaring, men det gikk veldig fint. Under innspillingen følte jeg at det var mest skuespillerne som gjorde arbeidet. Da jeg satt i klippen var det liksom ikke noe som var dårlig.

Mange av de som har vært med på denne filmen, har også vært med på andre av prosjektene til Hvistendahl. Det gjorde det lettere å håndtere den overveldende regi-jobben, forteller hun.

– Det var veldig trygt når jeg skulle inn i spillefilm. Først og fremst fotografen, Pål Ulvik Rokseth, kjæresten min. Han har jo en god del erfaring fra lange prosjekter, så det har vært veldig bra.

Produsentene Kristin Emblem og Guri Neby i Einar film, som har det overordna og økonomiske ansvaret for filmen, har også backet henne, poengterer regissøren.

– De har støttet meg på at jeg skal få lage den filmen j e g vil lage. De har vært tålmodige og modige underveis, de også. 

– De har stolt veldig på meg, som er det viktigste. Man trenger jo det.

Vågemot

Regissøren oppsummerer spillefilmen Håndtering av udøde i én setning.

–  Filmen handler om tre familier i sorg som opplever det å få tilbake sine nylig døde familiemedlemmer. 

Tematikken, da?

– Jeg vil si sorg, men også omsorg. Og tap. Kjærlighet. 

– Død også, da.

Det har vært skummelt for Thea Hvistendahl å lage denne filmen, det er hun åpen om. Selv om hun er en del av generasjon filmskapere som ikke blir møtt med skepsis fordi de er norske. 

Hva kjennetegner din generasjon norske filmskapere?

– Vi er mer eksplosive i uttrykket, kanskje. Hvis det gir mening. Mindre konservative. Vi inspirerer jo hverandre også, til å ta valg. Vi bruker hverandre masse til feedback på manus og klipp og idéer. Alle er med å heie hverandre opp.

Hun lister opp serier og filmer fra denne bølgen nye filmskapere som har det hun kaller vågemot. 

– Joachim Trier ligger jo foran oss, og Eskil Vogt. Men jeg føler jo at det kommer ganske mye kult nå fra min generasjon, det må jeg bare si. Det er jo Kenneth Karlstad, som har gjort Kids in Crime. Og Halfdan Ullman Tøndel som kommer med Armand. Kristoffer Borglis Syk Pike var jo veldig bra, og nå kommer Dream Scenario med Nicholas Cage i hovedrollen. Johanna Pyykkö jobber med ny film. Emilie Blichfeldt holder på med sin første, den tror jeg blir dritfet. 

Hvor har du selv vært mest modig, i arbeidet med din spillefilm?

– Jeg har ikke følt meg så vågal underveis. Kanskje mest i klippen, der må man holde på det man har tenkt. Jeg fikk mye motstand. Fine tilbakemeldinger også, men også ganske harde tilbakemeldinger. Mange ville ha det mer sånn og sånn. Så DA måtte jeg være modig. Hmhm! Stole på min egen magefølelse. Jeg kan jo ikke gå med på noe som kjennes feil, heller.

Nå er det Thea Hvistendals tur. Først verdenspremiere på Sundance i Utah 20. januar. Så åpningsfilm på Göteborg Film Festival 26. januar. Så kinopremiere i Norge 9. februar, og i gud vet hvor mange andre land.

Er du klar?

– Ja. Det var digg å få godkjenningsstempelet fra Sundance-festivalen. Det hjelper på noiaen. Veldig. Nå merker jeg at jeg gleder meg til å vise frem filmen. Og til publikum skal se den på kino – det er jo det som teller mest.

En voldsalarm er en alarm som tildeles voldsutsatte, det vil si personer utsatt for vold, trusler og trakassering, og som kan gi dem direkte tilgang til politiet som kan spore hvor vedkommende er. Alarmen er ikke ment å være en permanent løsning, og gis kun for tre måneder av gangen.

En omvendt voldsalarm er derimot kontaktforbud pålagt voldsutøver med elektronisk kontroll. «Omvendt» viser altså her til at det er voldsutøver, og ikke den voldsutsatte, som skal underlegges elektronisk kontroll. Tanken bak en omvendt voldsalarm er å bedre beskyttelsen av voldsutsatte og å flytte belastningen fra voldsutsatt til voldsutøver.

Hovedsakelig er en omvendt voldsalarm en fotlenke som festes rundt ankelen til voldsutøver. Den har innebygd GPS og et forhåndsdefinert område der voldsutøveren ikke har lov til å oppholde seg. Skulle voldsutøveren passere den forhåndsinnstilte grensen i fotlenken, vil alarmen gå hos politiet. I tettbebygde strøk kan forbudssonene være for eksempel hele Oslo kommune. Hvis forbudssonen er innenfor det området voldsutøveren bor, blir vedkommende nødt til å flytte.

Forsker ved NOVA ved OsloMet, Jane Dullum, sier til ALTSÅ.no at omvendt voldsalarm ikke blir brukt nok, og har et større potensiale som beskyttelse av voldsutsatte.

– Siden det er flere politidistrikter der ordningen ikke er tatt i bruk, kan man se at ordningen ikke er uttømt, og det er et viktig poeng, mener forskeren. 

Ønsker fremskynding av lovvedtak

Fram til i fjor har lovvedtaket om omvendt voldsalarm krevd at politiet går gjennom domstolene for å kunne pålegge noen å bruke omvendt voldsalarm. I desember 2023 innførte Stortinget en lovendring som sier at påtalemyndighetene kan innvilge voldsalarm uten å gå gjennom retten først, slik det har vært frem til nå. Lovendringen vil ikke tre i kraft før 1. juli i år, men i etterkant av drapet på Rahavy Varatharajan sa justisminister Emilie Enger Mehl på Debatten at hun ønsket å fremskynde lovendringen om omvendt voldsalarm til før påske.

Trygghet for voldsutsatte, avskrekkende for voldsutøvere

Dullum har selv vært prosjektleder for forskningen NOVA har utført på omvendt voldsalarm. I deres rapport fra 2020 kommer det fram at tiltaket fungerer godt for voldsutsatte, og at det til og med gir indikasjoner på økt livskvalitet, følelse av trygghet og handlingsrom. 

Rapporten viser også at omvendt voldsalarm kan ha en avskrekkende effekt både for potensielle voldsutøvere, og for utøvere som allerede er idømt omvendt voldsalarm. Den mulige årsaken til dette kan være at det å bli ilagt fotlenke, og det å kunne bli pålagt å måtte flytte og få begrenset bevegelsesfrihet, er såpass store byrder at man frastår fra å fortsette voldsutøvelsen.  

– Av det vi har kjennskap til, er det ikke rapportert om brudd, i den forstand at de som er idømt omvendt voldsalarm har gjort forsøk på å bryte forbudssonen, sa Dullum til oslomet.no i et intervju fra 2020.

Med andre ord viser det seg at omvendt voldsalarm kan ha en forebyggende effekt. Dullum forteller også til oslomet.no at ordningen innebærer betydelige stigmatiserende elementer og at ordningen i seg selv gir et kraftfullt signal om å stanse voldsutøvelse.  

– Det faktum at det ikke er rapportert om brudd, og at vi har gode indikasjoner på at ordningen bidrar til god beskyttelse og en bedret livssituasjon for fornærmede, taler for at vi bør satse videre på ordningen, sier Dullum.

Lite brukt tiltak

Ordningen om omvendt voldsalarm trådte i kraft allerede i 2013. Nye tall fra politiet viser at det fra 2013 og frem til i 2023 er meldt inn 232 påstander om omvendt voldsalarm. Kun 105 av disse er rettskraftige dommer, det vil si der voldsutøvere har blitt idømt omvendt voldsalarm. 

– En viktig grunn til at ordningen har vært så lite benyttet, er at den har vært lite kjent ute i politidistriktene, forteller Dullum til oslomet.no. 

Det har vært mangelfull informasjon om hvordan tiltaket skal organiseres i praksis og om hvilke ressurser som følger med, mener forskeren. Hun forteller også at tiltaket har blitt oppfattet som ressurskrevende og komplisert å ta i bruk, og at det har vært svakt forankret i ledelsen i flere distrikter.

Forskjell mellom politidistriktene

Rapporten fra 2020 viser også at det er frem til 2019 at tiltaket har vært lite brukt i de fleste politidistrikter. Etter 2019 har det blitt lagt ned flere påstander om omvendt voldsalarm, men dette gjelder kun i enkelte politidistrikter. Med andre ord tas tiltaket i bruk i forskjellig grad i ulike politidistrikt. 

Dullum forteller til oslomet.no at en stor betydning for distriktene der tiltakene er tatt i bruk er individuelle pådrivere. 

– Pådriverne for bruk av ordningen er svært kompetente og engasjerte medarbeidere med vold i nære relasjoner som spesialfelt. Disse har sett betydningen av et tiltak som omvendt voldsalarm, og har fått gehør for dette i distriktet, forteller Dullum til oslomet.no.

Dette gjør derimot at ordningen er avhengig av privatpersoner som pådrivere. Dette fører også til forskjeller i politidistriktene og gjør ordningen sårbar.

En økning etter 2020

Dullum forteller til ALTSÅ.no at selv om det har skjedd en økning i bruk av omvendt voldsalarm siden rapporten i 2020, er det fortsatt stor variasjon mellom politidistriktenes bruk av tiltaket. 

– Det viser en økning i de senere årene og at det brukes mer, men det er fremdeles store variasjoner mellom politidistriktene. Det er spesielt to politidistrikter som bruker det mye, Øst og Sør-Øst, og så er det andre som bruker det langt mindre, forteller hun.

Utfordrende med geografiske forskjeller

Det kan også være geografiske forskjeller i Norge som gjør at tiltaket kan være utfordrende å ta i bruk på ulikt vis i forskjellige deler av landet. 

– Det kan være krevende å beregne forbudssoner. I for eksempel grisgrendte områder så kan forbudssoner bli kjempestore, sier Dullum. 

Men hun påpeker at det hovedsakelig er det at man ikke har bred nok kompetanse på vold i nære relasjoner som begrenser bruken.

– Bred kompetanse er en forutsetning for at tiltaket skal kunne tas i bruk.

Ikke løsningen på alt

– Det er også viktig med god styring over tiltaket og at det er forankret i politidistriktene for at det skal tas i bruk. Og god kompetanse knyttet til håndtering av saker om vold i nære relasjoner, både i politiet og i påtalemyndighetene.

Dullum presiserer at omvendt voldsalarm ikke er løsningen på alt. Å bekjempe vold i nære relasjoner og å ivareta voldsutsatte krever en helhetlig tilnærming av både politiet og hjelpetjenester.

– Det er viktig med et koordinert samarbeid mellom disse, mener hun. 

Bakgrunnen for uttalelsene er forskning som Kristin Solli ved OsloMet og Stian Vestby på Høgskolen i Innlandet har gjort. I forskningsartikkelen Fra cowboy til nordicana – 70 år med countrymusikk i Norge  har de dykka ned i en tidvis uglesett sjanger – slik de selv beskriver den: countryen. De har sett på vesentlige trekk ved den historiske utviklingen, den skiftende statusen og egenarten til countrymusikken i Norge. 

– Mens country lenge har vært populært på grasrota og i det brede laget av folket, har appellen til sjangeren gradvis vært utvidet til nye lyttersegment og andre klassesjikt, forteller Stian Vestby. Han sier til OsloMet at: 

– Mye av æren for det skal altså de kvinnelige artistene, som har preget sjangeren, ha. 

Det var forskningsnyheter på OsloMet som først skrev om saken. 

Claudia Scott har vært veldig viktig

Utviklinga de siste 70 årene har vært preget av to parallelle hovedtendenser – musikalsk gentrifisering og glokalisering. 

Kort sagt betyr musikalsk gentrifisering at en musikkform får større aksept blant den utdannede middelklassen og kultureliten, mens glokalisering betyr at det globale møter det lokale. Det vil si at musikk går fra å være en importvare til å tilpasse seg lokale forhold og tradisjoner, forklarer Vestby til OsloMet. 

De to utviklingstrekkene som forskerne drar opp i oversikten over countryhistoria er det mange som har bidratt til – deriblant artisten Claudia Scott. 

– Hun har vært veldig viktig. Trioen hun spilte i med Casino Steel og Ottar “Big Hand” Johansen var del av det nye elitelaget av countrymusikere. De gjorde country fremført av norske utøvere kjempepopulært, forteller Vestby til OsloMet. 

Damene viser vei

Det har lenge vært en tung mannlig dominans i country, som i mange andre sjangre. Fordommer og nedsettende kommentarer har florert, og det er særlig mannlige musikere og fans som har kommet med kritikk mot kvinnelige countrymusikere. 

– Når en dame henger på seg en gitar av typen Fender Telecaster, er det med oddsa mot seg. Men de har stått i det og vist at de har mye å fare med. Damene er med på å drive sjangeren i nye og mer innovative retninger, sier Vestli til OsloMet. 

Han nevner sanger, gitarist og låtskriver Ida Jenshus som et godt eksempel. Da hun fikk Spellemannprisen for de tre første albumene sine ble hun historisk. Ingen har klart det bortsett fra DumDum Boys, forteller Vestli. I forskningsartikkelen nevner de sofistikert låtskriving og blandingen av country, folk, pop, rock og jazz som viktige grunner til at hun har lyktes og høstet anerkjennelse i alle lag av befolkninga for sin musikk.   

Ny blomstring med nordicana

Den siste tiden har sjangeren nordicana fått en ny blomstring, sier Vestby til OsloMet. Han forteller at det er en musikkform som henter inspirasjon fra blant annet country.

Han minner om hvordan de første på nordicana-scena i overveldende grad var kvinnelige artister: 

– De leverte musikk på øverste hylle. De våget å eksperimentere og være innovative, men med ordentlig respekt for country som sjanger, for håndverket og for formidlerne opp gjennom årene, sier Vestby til OsloMet. 

Som perler på en snor, beskriver countryforskerne artistene som representerer nordicana i dag, og nevner Malin Pettersen, Embla and the Karidotters, Signe Marie Rustad, Silver Lining, Darling West og The Northern Belle. De er artister som treffer nye generasjoner, samfunnslag og nisjer, forteller Solli og Vestby, til OsloMet.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Tanken på hvor mange slag kvinner har tatt imot disse dagene, hvor mange tårer som har trillet, hvor mange søvnløse netter og hvor mange ganger en kvinne har sett seg over skulderen en ekstra gang er overveldende.

Skal vi fortsette å sitte stille å se på at menn dreper kvinner i Norge??

Jeg er forbanna fordi hver tredje kvinne blir fysisk eller seksuelt misbrukt i løpet av livet sitt, ofte av den som står dem nærmest.

Dette er ikke greit!

Vold fra partner

Statistisk sett så har en kvinne i vennegjengen min, familien min eller kanskje din blitt banket opp eller voldtatt.

Vi vet at kvinner er mer utsatt for gjentatt vold, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.

Vi vet at kvinner mye oftere enn menn opplever alvorlig fysisk vold fra kjæreste, partner eller ekspartner. Én av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, og én av tjue er voldtatt av partner med makt eller tvang.

Dette skjer bak lukkede dører på en arena som i utgangspunktet skal være trygg. Kvinner er utsatt for gjentatte overgrep der omverdenen har lite innsyn. Skammen er det den voldutsatte som bærer.

Gjør ikke det deg forbanna?

Voldalarm ikke nok

Noen får voldsalarm, men det viser seg at dette ikke er godt nok.

Hun er fortsatt i beredskap og ser seg over skulderen. Hun må se til at alarmen har fått ladet. Hun vet fortsatt ikke når voldsutøver plutselig står på døren, eller oppsøker henne på vei hjem fra jobb.

Hun vil fortsatt sove dårlig, og hun vil stadig tenke på hvor langt unna nærmeste politipatrulje vil befinne seg.

Hun vil fortsatt føle på utryggheten. Hun vil fortsatt leve med en unormalitet.

Når alarmen utløses betyr det at voldsutøver har oppsøkt henne. Hvor er nærmeste politipatrulje for å bistå henne da? Uansett hvor du bor i landet, så er politiet for langt unna fordi det menneske du frykter mest, det menneske som har skadet deg og det menneske som kan drepe deg, står allerede ved din side.

Det ingen grunn til at voldsutsatte skal være den som bærer voldsalarmen. Det er ingen argumenter om inngripen eller krenkelse mot voldsutøvers frihet som kan trumfe en voldsutsatt kvinnes rett til å føle seg trygg.

Langt unna målet

Studier viser at partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge.

Disse drapene kommer ikke uten forvarsel. I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet. Tre av fire gjerningspersoner og offer har vært i kontakt med politi, helsevesen og hjelpeapparat. Det var observert valide risikofaktorer for partnerdrapt. Dette betyr at i flertallet av partnerdrapene i Norge er det et betydelig potensial for iverksetting av forebyggende tiltak.

Gjennom FN`s bærekraftsmål skal verdenssamfunnet eliminere vold mot kvinner innen 2030.

Men vet du hva? Ikke ett land, inkludert Norge, ligger an til å nå dette målet. Ikke ett eneste land!

Vi må engasjere oss mer.

Som enkeltindivid og som samfunn. Nå kan ingen lengre lukke øynene for det som skjer. Politikerne må vise at de vil bidra til å stoppe alle former for vold. Det er helt tydelig at vold mot kvinner er en så viktig sak at vi må få bred politisk enighet om å handle NÅ.

Kvinner er underrepresentert i arbeidsmarkedet, og når de først er i jobb tjener de mindre enn menn. Den amerikanske forskeren Claudia Goldin ble i oktober 2023 tildelt Nobels ærespris i økonomi nettopp på grunn av sin forskning rundt kvinners inntekt og deltakelse i arbeidslivet, melder Nobelpriskomiteen. Hun er også den første kvinnen til å motta Nobels ærespris i økonomi uten å dele prisen med en mann, melder BBC.

Barn påvirker kvinners lønnsutvikling

Goldins analyse er den første helhetlige analysen av kvinners inntekt og arbeidsdeltakelse, og er basert på over 200 år med data fra USA. Hun har gjort interessante funn om kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet, og har bidratt til å avdekke nøkkelfaktorer til kjønnsforskjeller, blant annet hovedgrunnen til det gjenstående lønnsgapet. 

Lønnsgapet mellom kvinner og menn har tidligere kunnet forklares med forskjeller i utdanning og yrkesvalg. Goldins forskning viser derimot at det meste av lønnsgapet i dag skyldes menn og kvinner i samme yrke. Forskjellen i lønn oppstår i stor grad for kvinner etter deres førstefødte barn. Med andre ord viser Goldins forskning at det å få barn har en negativ påvirkning på kvinners lønnsutvikling.

Kvinners arbeidsdeltakelse sank

Et av Goldins andre sentrale funn er at kvinners deltakelse i arbeidslivet ikke har hatt en oppadgående trend i den 200-års perioden dataene tar utgangspunkt i. Derimot viser hennes analyser at kvinners deltakelse i arbeidslivet har hatt en u-formet kurve, som vil si at kvinners sysselsettingsgrad ikke har økt med samfunnets økonomiske vekst. Kvinners sysselsetting i arbeidslivet sank nemlig med overgangen fra et jordbrukssamfunn til et industrielt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet. Deretter økte den igjen med veksten av servicesektoren på begynnelsen av 1900-tallet.

Goldin forklarer at endringene i kvinners sysselsettingsgrad er et resultat av strukturelle endringer, og som et resultat av endringer i samfunnets forventninger til kvinnen, og hennes ansvar for hjemmet og familien.

P-pillen har påvirket kvinners utdanningsnivå

En samfunnsendring som førte til en revolusjonerende endring i kvinners utdanningsnivå, var tilgangen på p-pillen, viser Goldins forskning. P-pillen gjorde at kvinner fikk mulighet til å kunne planlegge utdanning og karriere fremover i tid. Goldin viser at kvinners utdanningsnivå har økt kontinuerlig gjennom 1900-tallet, og i de fleste høyinntektsland i dag er de betydelig høyere enn hos menn.

Utdanningsbeslutninger som påvirker et helt liv

Et annet interessant funn Nobelpriskomiteen melder om i Goldins utnevnelse er at til tross for økt utdanningsnivå for kvinner gjennom 1900-tallet, så lukket lønnsgapet seg knapt mellom kvinner og menn. Goldin mener at dette delvis kan forklares med at utdanningsvalg påvirker en livslang karriere, og disse tas ofte i ung alder. Unge kvinner og deres visjon for fremtiden vil kunne være formet av forrige generasjon, for eksempel deres mødre, som ikke returnerte til arbeid før barna hadde blitt voksne. Dette vil kunne føre til treg utvikling i kvinners arbeidsdeltakelse og lønnsutvikling. 

Likelønnsdagen

Selv om Claudia Goldins forskning baserer seg på amerikanske data, er ikke lønnsgapet et isolert amerikansk fenomen. Også i Norge er lønnsgapet et aktuelt tema, og det markeres hvert år den 16. november.

SSB melder at lønnsgapet reduseres sakte, men leder for CORE – Senter for likestillingsforskning forteller til samfunnsforskning.no at selv om gapet har krympet over tid, ser vi at lønnsgapet vedvarer.

– Likestillingsdagen er en viktig påminnelse om at det fortsatt er en vei å gå før vi oppnår full likelønn mellom kjønnene, forteller Teigen. 

Hun forteller også at det finnes en rekke strukturer, normer og holdninger i samfunnet som bidrar til at kvinner og menn får ulik lønn for arbeid av lik verdi. 

– Det er til syvende og sist partene i arbeidslivet som må finne ut av hvordan likestilling mellom kjønnene kan fremmes, og hvordan lønnsgapet kan reduseres, mener Teigen.

Det er vanskelig å finne konkrete statistiske bevis for at livet som kvinne er annerledes i nord enn i sør. Men noen ting kan man lene seg på. Som at kvinnene i nord får barn tidligere. 

Ordføreren i Måsøy kommune, som for tiden er i sin fjerde fødselspermisjon, er en av de som fikk barn tidlig. 

– Damene i Finnmark er ikke redd for å stå stødig blant menn, sier Majala.

Vant valget, faren tapte

Hun er født og oppvokst i Havøysund, tettstedet med 1200 innbyggere i Måsøy kommune. Fiskeværet ligger langs Hurtigrutens ferdselsåre på kysten, mellom Hammerfest og Honningsvåg, plassert ytterst i havgapet med nesen vendt ut mot Barentshavet.  

Fiskeri har vært, og er fremdeles, en helt sentral næring på det værharde stedet. 

Søker man på navnet Ingrid Majala, er det første som dukker opp båten Ingrid Majala. Det er et “norsk fiskefartøy som bruker snurpenot/ringnot og er registrert i Måsøy”, står det blant annet. 

Tre båter har blitt oppkalt etter Ingrid, og dette er den siste. Foreldrene eier et rederi, hvor faren har vært skipper og moren har vært regnskapsfører. Fiske har vært en bærebjelke i livet og oppveksten til Majala, og nå er det et generasjonsskifte på gang i familiebedriften. 

De tre brødrene hennes jobber på båt, og mens de er ute på havet, var planen at Ingrid skulle begynne å jobbe i rederiet som økonom. Men så vant hun, noe overraskende for hennes egen del, kommunevalget med det nyoppstartede og uavhengige partiet Bygdelista. 

– Pappa sier på tull at han tapte valget. Han hadde nok håpet at jeg skulle begynne å jobbe i rederiet, sier Majala. 

Fødte på valgnatta

Det andre som dukker opp når man søker på Ingrid Majala på nettet, er alle nyhetssakene fra valgnatten. 

Hun rakk bare så vidt å bli ordfører i Måsøy kommune før hun fødte sitt fjerde barn. Å føde samme natt som man vinner et valg, var såpass utenom det vanlige at medier som NRK, VG, Nationen og Adressa skrev saker som Nybakt firebarnsmor blir ordfører: Fødte på valgnatta. 

– Det var litt heftig medietrykk rett etter en fødsel. Men jeg så på det som noe positivt. Kanskje kan saken gjøre det mindre skummelt å stille til verv, selv om man har et familieliv hjemme, sier Majala. 

Da ALTSÅ møter Ingrid Majala igjen, har minstejenta rukket å bli to måneder gammel, og hun sover trygt i bilstolen som er tatt inn i stua. Der sovnet hun på tur hjem fra barnehagen etter at søsknene var levert. Den eldste datteren går siste året på ungdomsskolen. 

– Jeg valgte også å stille som ordfører for barna mine. De skal ha et fint sted å vokse opp og bo. Som ordfører vil jeg jobbe for at de skal bo her, og komme tilbake når de er eldre, sier hun. 

Motivert av å få barn tidlig

Akkurat som hun selv gjorde etter at hun hadde tatt master i økonomi i Tromsø. Der bodde hun før eldstedatteren begynte på skolen. 

Ingrid Majala var 20 år da hun fikk sitt første barn, og har vært en av dem som bidrar til at statistikken for førstegangsfødende ser annerledes ut i Finnmark enn i Oslo. 

Før Troms og Finnmark ble slått sammen, hadde Finnmark de yngste førstegangsfødende i landet. I 2019 var mødrene i det nordligste fylket 27,4 år, mens førstegangsfødende i Oslo var 31.5. 

– Det er en klisjé med negative forventninger: Hvis man får barn tidlig, så dropper man å ta utdannelse fordi man må skyndte seg ut i arbeidslivet for å tjene penger. Men det er ikke nødvendigvis sånn. For min del var det å få barn en stor motivasjon for å gjøre ferdig utdannelsen. 

Som 26-åring ble hun ferdig utdannet siviløkonom, og de siste ni årene har hun jobbet som økonomisjef i kommunen. 

Hvorfor være ordinær i Oslo når du kan være stjerne i Finnmark?

En doktorgrad fra 2009, som baserer seg på innflytteres fortellinger om hverdagsliv i Havøysund og Vadsø, viser at mange kvinner opplever at de får flere muligheter når de flytter til Finnmark, skriver forskning.no.

Hvorfor være ordinær i Oslo når du kan være stjerne i Finnmark? sa én av kvinnene i doktorgradsavhandlingen til sosialantropolog Mai Camilla Munkejord. 

Munkejord forteller i avhandlingen sin at fylket skilte seg ut i statistikken. I likhet med resten av landet, har Finnmark et kjønnsdelt arbeidsmarked. Men i enkelte kommuner, som Vadsø, har kvinner gjennomsnittlig høyere lønn enn kvinner i andre deler av landet, og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i fylket er betydelig mindre enn andre steder.

Forskeren pekte på historien som en del av forklaringen:

Fordi den tyske okkupasjonsmakten brente alle hus i Finnmark, ble alle steder bygd opp rett etter krigen. Dette førte til en viss grad av sentralisering av de relativt små fiskestedene. I motsetning til jordbrukssamfunn er derfor mange kyststeder i Finnmark forholdsvis tettbygde steder der det er korte avstander mellom folk og mellom hjem, arbeid og barnehage/skole. 

I doktorgraden til Mai Camilla Munkejord trekker kvinnene fram at stedets kompakthet gjør det gjennomsiktig, og at dette igjen har visse fordeler som lett tilgang til makt, posisjoner og innflytelse. 

Resultatet kan være flere muligheter på arbeidsmarkedet, også i lokalpolitikken og generelt i lokalsamfunnet. I tillegg har kvinner med høy utdanning erobret stadig flere fagområder som tidligere var dominert av menn, og kvinner inntar faglige stillinger innenfor fiskeri, olje og energi og næringsutvikling.

Bestemødre på sjøen

Ingrid Majala ser noen av de samme tendensene. De siste årene har det vært flere kvinner, også den eldre generasjonen, som begynner med havfiske. Det er svært lukrativt, spesielt krabbefisket. 

– Det er egentlig smått utrolig hvor mange bestemødre som har hevet seg inn i fiskeriet og er aktive fiskere. Det er veldig tøft, og noe som bare har skjedd naturlig, uten politisk styring. For meg sier det litt om mentaliteten her i Finnmark. Man tenker ikke at det er visse ting man ikke kan gjøre, uansett om man er kvinne eller mann, sier hun. 

Hva har det å vokse opp på et sted som Havøysund gitt deg?

– Det aller meste. Jeg har kjøpt hus, som jeg klarer å ivareta på egen hånd. Og jeg kan kombinere både jobb og fire barn. Det kan hende noen ting blir utfordrende, men det skal ikke være et problem. Og utfordringer kan man alltid løse. 

– Det finnes fortsatt lyspunkter, sier Victoria Korsnes Nordli i CARE Norge. Hun forteller at de gradvis har kunnet gjenoppta prosjektene i alle sektorene som CARE jobber innenfor i Afghanistan.

I midten av januar i fjor kunne CARE gjenoppta noen av sine programmer. Blant annet ble det åpnet opp for at kvinner kan jobbe innen helsesektoren.

Nordli utdyper:

– Vi har gradvis kunnet gjenoppta prosjektene i alle sektorene som CARE jobber innenfor i Afghanistan. Det gjelder både matsikkerhet, utdanning og levekår. Vi har også noe aktivitet innenfor vann- og sanitærforhold, med noen tilpasninger i implementeringen.

– Afghanistan er rammet av omfattende  humanitære kriser de siste årene. Svært mange lever med matusikkerhet eller mangel på utstyr til å håndtere kalde vintre, og er avhengige av nødhjelp. Derfor var det avgjørende at vi – og andre humanitære organisasjoner – kunne fortsette vårt arbeid i landet, sier Nordli.

Hun kom nylig hjem fra en reise i Afghanistan, der hun besøkte noen av CAREs programmer i landet.

– Det gjorde sterkt inntrykk på meg å snakke med folk som virkelig står på for å skape et godt liv for seg og familien, i en ekstremt vanskelig situasjon. Det finnes fortsatt lyspunkter, sier Nordli.

6 av 10 omkomne i jordskjelv er kvinner

I oktober ble Herat-provinsen vest i Afghanistan rammet av tre jordskjelv i løpet av bare åtte dager. Alle jordskjelvene hadde en styrke på 6,3 på Richters skala. Rundt 3.000 mennesker mistet livet i jordskjelvet. Mer enn 40.000 hus ble ødelagt. Nå bor tusenvis av familier i midlertidige boliger og telt, hvor de lever med iskalde vintertemperaturer.

Jordskjelvet rammet kvinner spesielt hardt – 6 av 10 omkomne er kvinner. Behovene til kvinner og jenter er derfor spesielt store, og dette er en prioritet for CARE også i responsen på jordskjelvene.

– Afghanske kvinner har ikke lenger lov til å ta høyere utdanning. De har begrenset bevegelsesfrihet, og det er begrenset hva slags arbeid de kan ha utenfor hjemmet. Mange befant seg inne i husene da de raste sammen, og flertallet av de sårede er kvinner. Det blir også vanskeligere for kvinner å få den hjelpen de trenger når kriser rammer, sier Nordli.

Humanitære behov nådd nye høyder i 2023

De humanitære behovene i Afghanistan har lenge vært store, og nådde nye høyder i 2023. I en briefing til FNs sikkerhetsråd i slutten av desember kom det fram at mer enn 29 millioner mennesker nå trenger nødhjelp. Det er én million mer enn i starten av 2023, opplyser CARE i en pressemelding.

– Det kommer en ny generasjon nå, som synes hjemmelaga klær har en egen verdi, sier Synnøve Rubach, seniorforsker på Norsk institutt for bærekraft.

Slow fashion sildrer inn i livsstil og klesstil igjen. Stadig flere “systuer”, som det ble kalt for noen tiår siden, dukker opp rundt i landet.

– Det er en klar motreaksjon på den forurensende og lite bærekraftige fast fashion-industrien, sier Rubach. 

– Slow fashion handler om bærekraft i vid forstand, inklusiv det sosiale. Om syersker i Bangladesh, blant annet, som jobber under svært dårlige kår for å lage klær som selges billig i Vesten.

Rubach var med på en forstudie allerede i 2013, som var med å dytte fram en bevisstgjøring i den norske tekstilbransjen; Establishing Slow Fashion – made in Norway.

– Vi var veldig tidlig ute, vi ville sette lys på begrepet slow fashion, blant annet ved å undersøke miljøbelastningen.

Forskeren forteller at flere klesdesignere var kritiske til prosjektet fordi noen av deltakerne var syersker.

– Det var nærmest et skjellsord fordi de ikke hadde designutdannelse. Det var lavstatus og ikke “fint” nok. Men syerskene sitter jo med kunnskapen i hendene så og si. De vet hvordan plagget er laget. Den kunnskapen er helt essensiell når vi trenger å lage klær som varer lenger og forurenser mindre.

MØT TRE DESIGNERE SOM VIL INSPIRERE DEG TIL Å SY SELV

MARTHA WISLØFF
Gründer som Martha Wis og elev i tredjeklasse på videregående

Hvorfor begynte du å sy selv?

– Jeg er glad i det kreative, og symaskinen til farmor sto i kjelleren og støvet ned. Det var korona nedstengning, og jeg hadde lyst å iallefall prøve å bruke den. Pappa hjalp meg å tre tråden, resten måtte jeg finne ut selv. Det er sånn jeg liker. Og det var jo spennende! 

Fortell hva som er det beste med å være syerske

– Når jeg går på bruktbutikker er det en veldig fordel å kunne sy. Et brukt plagg trenger ikke være perfekt, det er jo bare å sy om! 

– Og å gi nytt liv til gamle materialer og gjenbruke det vi har, det er det jeg bryr meg mest om. Det er veldig fint å gi andre mulighet til å velge bærekraft. Når jeg gir ut et mønster, da kan de som vil ha det det bruke gamle tekstiler til det de syr.

Hva inspirerer deg?

– Jeg er inspirert av den tiden da det var vanlig med klær man hadde i mange år. Vi kan jo ikke holde på som vi gjør nå hvis vi skal bevare kloden. Jenny Skavlan og de andre jentene i Fæbrik er veldig gode på å fortelle hvorfor det er viktig å forbruke mindre – jeg ser veldig opp til dem. 

– Jeg anbefaler å følge Unge syere på Instagram, de er ca ti under 30 år som viser fram det de syr, og gir tips og triks. Jeg har fått være med å gjeste-sy der et par ganger, og har blitt kjent med mange andre som syr gjennom dem.

Hva er ditt råd til de som vil lære å sy?

– Det er jo en terskel, og det er mange som sier de skulle ønske de også kunne sy sine egne klær. Da sier jeg; prøv da! De fleste får det til, bare de har litt tålmodighet. Det er ikke så mye styr å begynne som mange tror.

INGRID VIK LYSNE
Med-gründer i Fæbrik 

Hvorfor syr du selv?
– Det begynte da jeg var liten, jeg hadde stort behov for kreativ utfoldelse og likte å gå i rare klær jeg ikke fant i butikken. Jeg husker den gode mestringsfølelsen, det å lage noe selv og gå ut i verden med det. Det er mange ledd i det å sy selv som er magiske!

– Jeg har sydd klær av gardiner, av alle slags brukte tekstiler. Etter at folk har dødd for eksempel, kastes det mye fantastiske tekstiler av god kvalitet, som man med litt sykunnskaper kan lage fine ting av. Jeg opplever det som veldig meningsfylt å gjenbruke noe av det havet av brukte stoff og klær som bare kastes.

Hva inspirerer deg?
– Mormor sydde, hun påvirket meg helt klart. I den generasjonen var det å sy en del av det de måtte for å klare seg, ikke alle hadde råd til å kjøpe nye klær. De som trosser at håndarbeid er lavstatus og løfter det gamle håndverket – de inspirerer! Man må jobbe for å bli sett på som seriøs når man driver sybusiness.

– Og klesvitenskapen og det å lage klær blir undervurdert på mange områder. Jeg tror det er en av grunnene til at vi står i de miljøproblemene vi har i dag. Det mange ikke er klar over, er at tekstilindustrien er verdens nest mest forurensende industri.

Hva skal til for å løfte statusen til selvsydde klær?
– Strikking ble stort for noen år siden, da ville mange yngre folk lære seg å strikke. Vi har tenkt at vi kan få til det samme med søm, vi vil gjerne modernisere en gammel tradisjon. Søm er et håndverk fra fortiden som jeg vil være med å få med inn i framtiden. Og håndarbeid er jo ingeniørkunst. Sying handler om å forstå i 3D, flater som skal sy sammen til en form. Det er masse små entreprenører innenfor både strikk og søm nå, flesteparten kvinner. Kvinnedominerte fagfelt blir ofte undervurdert av omverden. 

– Noe av det jeg synes er gøy, er at vi har tatt et gammelt fagfelt med å lage mønster og satt det inn i en ny kontekst. Jeg føler at vi pløyer ny grunn når vi tilbyr overskuddstekstiler fra etablerte produsenter, Holzweiler for eksempel. Så kan folk sy sine ting av stoffer som ellers enten blir brent eller ligger på lager i årevis. 

Hva er overraskende enkelt å sy selv?
– Det er overraskende lett å komme i gang. Vi har laget en modell til verdens enkleste bukse å sy, den består av to deler og fem sømmer: Isipisipants. Klassisk pysjbukse om den sys av sengetøy, eller til jobb om man bruker ullstoff. Folk kicker på det.

– Jeg begynte med redesign av klær jeg kjøpte brukt. Det er lavterskel å gjøre om, en veldig ufarlig måte å begynne å sy på. Det er bare å prøve seg på noen gamle klær, klippe av et erme og se hva som skjer. Litt svinn blir det, men å sy læres best ved å prøve seg frem.

TRINE ROSE PYYKÖLÄ / CORA GABRIELLE MØLLER JENSEN
Klesdesigner og faglærer / Jurist og COO
Studio Søm 

Hvorfor sy selv?
– Når man kan sy selv, så kan man jo lage noe helt unikt. Det er noe helt annet å høre kommentarer om hvor fin du er, når du kan fortelle at du selv har sydd det du har på deg! Så kan man jo få klær til å vare utrolig mye lengre ved å sy noe nytt av noe gammelt, tilpasse og sy om. 

– Vi lærer folk om forskjellige materialer, og om trådretning og fiber. Det å bruke symaskinen kommer med øvelse, men det kan være fint å vite noe om nåler og sting, og hva man gjør hvis noe ikke går som planlagt. Kanskje undertråden floker seg, for eksempel – da er det bare å tre den om igjen. Det å sy er egentlig en rolig ting å gjøre, alt kan fikses, og det tar den tiden det trenger.

Hvordan er det å være “moderne sydamer”?
– Hvis vi kalles for sydamer, så har vi gjort noe riktig! Det er et yrke som har vært mye større før, og nå er dette yrket virkelig på vei tilbake igjen. 

– På 50-tallet var det helt vanlig å kunne sy selv, og de store motehusene begynte faktisk å selge mønster, folk kunne sy klær basert på modeller fra Dior og Chanel. Det er noe veldig fint med å kunne sy klær som er akkurat slik du vil ha dem, enten du bruker mønster, kopierer et favorittplagg eller lager noe helt unikt.

Hvem er det som kommer på sykurs?
– Veldig mange er mellom 20 og 30 år gamle. Noen har fått en symaskin, noen vil gjerne få litt bedre selvfølelse så de tør å sy selv. Mange er veldig ressursbevisste, og det kommer både jenter og gutter. Vi ser det så ofte, den skapergleden som kommer av å lage noe selv og vise det fram til verden! Og hverdagen kan jo være festen, vi kan jo kle oss akkurat som vi vil – særlig når vi kan sy selv.

Hva er deres tips til en nybegynner?
– Det viktigste er hvilke tekstiler man velger. Ull er fint for nybegynnere. Det er lett å få til fin passform med ull, det er naturfiber som har gode egenskaper og holder lenge. Og det er jo veldig fint at man kan tilpasse plagget så det passer, vi har jo så forskjellige kropper. 

– Se på Youtube, det er masse DIY-videoer der. Og det er mange steder i landet det går an å ta et basic kurs, da har du et godt utgangspunkt. Bare ha lave skuldre på å sy!

I den nye studien, publisert i tidsskriftet Nature, peker forskere på et hormon som heter GDF15. Dette hormonet er selve årsaken til svangerskapskvalme, mener forskerne som blant annet er fra University of Cambridge i Storbritannia. De tror gravide kan slippe å bli kvalme hvis kvinnene blir eksponert for dette hormonet før de blir gravide. Det er nemlig to forhold som avgjør hvor kvalm den gravide blir, ifølge forskerne. Den ene er hvor mye av dette hormonet fosteret produserer. Den andre handler om i hvilken grad kvinnen har vært eksponert for hormonet før hun ble gravid. Det var forskning.no som først omtalte studien.

– Fantastisk viktig funn

Malin Eberhard-Gran er samfunnsmedisiner og professor ved Universitetet i Oslo og Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning. Hun sier til forskning.no at:

– Når kvinner blir syke og man ikke vet hva årsaken er, og man ikke kan sette fingeren på det, så blir det fort avfeid med at det handler om andre ting enn rent biologiske fenomen. Derfor er denne studien så veldig velkommen. Selv om vi har en ganske lang bit igjen før vi har en medisin, så sier denne studien noe om virkningsmekanismene. Dette er fantastisk viktige funn.

En mulig genetisk kobling mellom GDF15 og svangerskapskvalme er noe forskerne har vært på sporet av i flere år, sier Ebelhard-Gran til forskningsnettstedet.

– Men det at de knytter det til fosterets produksjon av GDF15, er ikke noe som har vært publisert tidligere. Så dette er veldig spennende, sier hun til forskning.no.

Mengden med GDF15 avgjør kvalmen

Svangerskapskvalme har en sammenheng med at morkaken produserer GDF15. Det påvirker morens hjerne og forårsaker kvalme og oppkast. Det skriver University of Cambridgde i en pressemelding.

Forskerne har i den nye studien kombinert studier av gravide kvinner og studier i celler og mus. Slik har de forsøkt å forstå hvordan det hele henger sammen.

Konklusjonen er at graden av svangerskapskvalme hos en kvinne er avhengig av hvor følsom hun er for GDF15-hormonet kombinert med hvor mye av dette hormonet fosteret produserer inni magen hennes.

Studien har funnet ut at kvinner som normalt har lave nivåer av GDF15 i blodet, har en høyere risiko for å utvikle alvorlig svangerskapskvalme.

Et skritt nærmere effektiv behandling

Marlena Fejzo er forsker ved University of Southern California og en av forskerne bak studien. Hun opplevde selv å få en ekstrem svangerskapskvalme da hun var gravid.

– Nå som vi forstår årsaken til hyperemesis gravidarum, er vi forhåpentligvis et skritt nærmere å utvikle effektive behandlinger så andre mødre slipper å gå gjennom det jeg og mange andre kvinner har opplevd, sier hun til forskning.no.

Det er flere som har tro på at den nye kunnskapen vil føre til fremtidig behandling. Professor Stephen O’Rahilly ved University of Cambridge sier dette til forskning.no:

– Å vite dette gir oss en pekepinn på hvordan vi kan forhindre at dette skjer. Det gjør oss også mer sikre på at det å hindre GDF15 fra å få tilgang til sin svært spesifikke reseptor i morens hjerne til slutt vil danne grunnlaget for en effektiv og sikker måte å behandle denne lidelsen.

Leder for CORE – Senter for likestillingsforskning, Mari Teigen, forteller til samfunnsforskning.no at Krook sin bok er viktig fordi den belyser en alvorlig skyggeside ved kvinners økende deltakelse og representasjon i politikken internasjonalt. 

– Økende vold mot kvinner står i dag høyt på dagsordenen i FN og handler grunnleggende om retten til deltakelse i politikk og den offentlige sfære, sier Teigen.

Den 10. november 2023 arrangerte Institutt for samfunnsforskning et frokostseminar med Krook som gjest. Teigen forteller til samfunnsforskning.no hvorfor tematikken Krook tar opp også er relevant for Norge. 

– Trakassering og vold mot politikere, ikke minst digitalt, er også i økende grad en realitet her til lands. Dette reiser flere spørsmål om vilkårene for trygge og inkluderende demokratier, forteller Teigen.

Kvinner har fortsatt et hovedansvar for klesvasken rundt i de tusen hjem. Det viser en oversikt fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I undersøkelsen har kvinner og menn svart på spørsmål om fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet. Spørsmålene er fordelt på omsorgsoppgaver og på husarbeid, og viser at kvinner og menn er mer likestilte når det gjelder omsorg for barn enn de er når det gjelder husarbeid. 64 prosent av alle par sier at kvinner vanligvis er den som vasker klær. Av alle kvinner som har svart, er det 70 prosent som mener de selv vanligvis vasker klær. 58 prosent av mennene mener det er kvinnene som pleier å ta klesvasken.

Menn har på sin side et tydelig hovedansvar for vedlikehold og småreparasjoner av boligen. Bare 19 prosent deler denne oppgaven likt mellom seg. 74 prosent av parene mener at det er mannen som har hovedansvaret for denne oppgaven, mens bare fem prosent av parene svarer at kvinnen har hovedansvaret.

Undersøkelsen viser også at det er flere kvinner enn menn som har hovedansvaret for matlaging, støvsuging og sosiale aktiviteter, mens menn oftere tar seg av økonomi og betaling av regninger. Men det er også en stor gruppe som oppgir at disse oppgavene er likt fordelt.

Overvurderer egen innsats

Ifølge undersøkelsen vurderer kvinnene sin innsats til å være større innen alle oppgaver enn det mennene sier at den er. Det samme gjelder andre veien; også menn rapporterer høyere innsats enn det kvinnene sier at mennene gjør.

Undersøkelsen har derfor laget et gjennomsnitt av hva begge kjønn rapporterer, og bruker det som et grunnlag for hvor mye kvinner og menn legger ned av arbeid i hjemmet. Den viser også at det er større kjønnsforskjeller med økende alder. Eldre par har en mer tradisjonell arbeidsfordeling enn de yngre.

Undersøkelsen viser dessuten at kjønnsforskjellene er størst når det gjelder husarbeid, mens de er mindre når det kommer til å ta seg av barn. Norske mødre og fedre er temmelig likestilte i foreldrerollen, ifølge spørreundersøkelsen som ble utført under pandemien. Det er mest likestilling når det gjelder å leke med barn og å legge barn, mens det fremdeles er noe mer vanlig at kvinner har hovedansvaret for å kle på barn.

Likestilte kvinner mest fornøyd

I undersøkelsen er også parene spurt om de er fornøyd i parforholdet. Kvinnene er mest fornøyd i par der det er mest likestilling. Det er større utslag hos kvinner enn hos menn på hvor fornøyde de er med parforholdet ut fra hvor likestilte de er. Både kvinner og menn rapporterer større tilfredshet med arbeidsfordelingen når de er likestilte, men utslagene er større for kvinner.

Vi prøver ikke å ødelegge julefilmen du elsker. Men det er ikke sikkert den tåler Bechdel-testen.

To kvinnelige karakterer som snakker sammen om noe annet enn en mann, er sjokkerende sjeldent å finne i film og TV. ALTSÅ tester juleklassikerene opp mot Bechdel-testen.

Bechdel-testen er en uhøytydelig og ikke vitenskapelig test som måler kvinnelig representasjon i film, tv og fiksjon. Den ble et kjent fenomen gjennom den amerikanske tegneserieskaperen Alison Bechdel, som introduserte testen som en spøk i tegneseriestripen Dykes To Watch Out For i 1985.

Siden den gang har testen blitt kjent og jevnlig brukt for å synliggjøre den aktive tilstedeværelsen av kvinnelige karakterer i fiksjon.

For å bestå testen må det være minimum to kvinnelige karakterer, helst navngitte, som har en samtale sammen, om noe annet enn en mann.

Bechdel-testen er derimot ikke feilfri, og kanskje er det ikke overraskende når dens tilblivelse var ment som en spøk. Filmer med stereotypiske og sexistiske fremstillinger av kvinner kan nemlig også bestå testen. Og som vi skal se i vår julefilm-test, så kan utslagene av testen gi overraskende resultater både når det gjelder filmer som består testen og filmer som får stryk.

ALTSÅS filmguide

The Holiday

Hvor: Netflix, Viaplay og TV2 Play

Filmtrailer-klipper Amanda Woods (Cameron Diaz) og journalist Iris Simpkins (Kate Winslet) bytter hus i julen i et forsøk på å komme seg vekk fra eget kjærlighetstrøbbel. Filmen veksler mellom solfylte Los Angeles og den idylliske byen Surrey i England, og følger begge kvinnenes fortellinger i de to byene. Og selvsagt handler det mest av alt om hvordan de begge finner ny kjærlighet. 

Består den? The Holiday kunne bestått Bechdel-testen på hengende håret med en chat-utveksling i begynnelsen av filmen mellom Amanda og Iris når de diskuterer husbytte. Ikke overraskende nok, kanskje, ender samtalen med et spørsmål om det finnes noen menn i byen Surrey. Iris svarer at det er ingen, men de fleste av oss vet vel at dette er en litt vel høflig løgn (*inn kommer Jude Law*). Så selv om filmen har to av Hollywoods største kvinnelige skuespillere i hovedrollene, og du antagelig trodde filmen handlet om kvinner, så må vi bare beklage:

The Holiday består ikke Bechdel-testen.

Die Hard

Hvor: TV2 Play, Viaplay og Disney+

Det er omdiskutert om Die Hard faktisk er en julefilm, men som en høyt elsket film i juletider blir den en del av ALTSÅs julefilmguide. En New York City politimann (Bruce Willis) er på juleferie i Los Angeles, og forsøker å redde livet til sin ekskone og andre gisler som blir tatt til fange av terrorister under en julefest.

Består den? I filmens begynnelse snakker hovedpersonens kone, Holly, med en gravid kollega på julefesten om at babyen kan håndtere litt alkohol. På et kanskje litt skuffende vis klarer faktisk denne mannsterke actionfilmen å bestå Bechdel-testen. Derimot skal det sies at ekskona, Holly, er en slående businesskvinne, eier av en ny Rolex-klokke, og en kvinnekarakter som til og med evner å slå til en frekk nyhetsreporter.

Die Hard består Bechdel-testen – såvidt.

Love Actually

Hvor: Netflix, TV2 Play og Viaplay

I Londons hektiske juletider tar Love Actually for seg livet til en rekke ulike personer, som på komisk vis overlapper hverandres. Det er romantiske, hjerteskjærende, bittersøte og morsomme fortellinger om mellommenneskelige relasjoner og forelskelse.

Består den? Noen mener at Love Actually består Bechdel-testen på grunn av en kort scene mellom Karen (Emma Thompson) og hennes datter, Daisy, som diskuterer datterens rolle som hummer, av alle ting, i skolens juleskuespill om Jesu fødsel. En mor som snakker med sitt barn er derimot ikke det samme som en samtale mellom to kvinnelige karakterer, vil vi mene. Til tross for en stjernespekket film med en rekke kvinnelige skuespillere som Keira Knightly, Emma Thompson og Laura Linney, består altså ikke Love Actually Bechdel-testen.

Love Actually består ikke Bechdel-testen.

Polarekspressen

Hvor: TV2 Play, Viaplay og AppleTV+

Polarekspressen er en animasjonsfilm som handler om en liten gutt som har begynt å tvile på julenissens eksistens. Kvelden før julaften dukker et mystisk tog opp utenfor huset hans, som tar han med på en lærerik og eventyrfylt reise til Nordpolen.

Består den? Filmen har kun tre kvinnelige karakterer; protagonistens mor, søster og en tredje karakter som er filmens heltinne. I filmens begynnelse snakker moren med søsteren til hovedpersonen om julenissen, men igjen er mor og barn ikke det samme som to kvinnelige karakterer, som ALTSÅ mener Bechdel-testen etterspør. Og dermed er svaret:

Polarekspressen består ikke Bechdel-testen.   

Hjelp, det er juleferie!

Hvor: Viaplay og TV2 Play

I denne amerikanske julekomedien følger vi Clark Griswold (Chevy Chase) som planlegger en storslått julefeiring med familien. En rekke uforutsette hendelser inntreffer, blant annet eksploderer en kalkun og politiets utrykningsteam beleirer huset deres. Dette en den tredje filmen om Clark Griswold, en noe uheldig pappa, kan vi si.

Består den? Igjen finner vi en julefilm der den eneste samtalen mellom to kvinnelige karakterer er mor og barn. På kjøkkenet uttrykker datteren til moren at deres utvidede familie som er besøk, gjør henne gal. Burde vi egentlig være positivt overrasket over at en mor og hennes barn snakker om noe annet enn en mann? Nei, mener vi, ALTSÅ.

Hjelp, det er juleferie består ikke Bechdel-testen.

The Family Stone

Hvor: Apple TV+ og Viaplay

Everett (Dermot Mulroney) tar med seg kjæresten sin, Meredith (Sarah Jessica Parker), hjem på juleferie for å møte sin store, litt kaotiske familie. Everett og Meredith sliter med å få aksept fra familien, og deres kjærlighet til hverandre blir satt på prøve. 

Består den? I filmen diskuterer matriarken, Sybil (Diane Keaton), sin sykdom sammen med sin voksne datter. De snakker også sammen om hvor mye de hater Meredith. Handler ikke samtalen om en mann, er det jo lett å erstatte det med en samtale om kvinner som hater kvinner? Men samtalen mellom mor og en voksen datter må regnes som en samtale mellom to kvinner, og derfor:

The Family Stone består Bechdel-testen.

Et spøkefullt blikk som gir innsikt

Det er ingen tvil om at Bechdel-testen har sine mangler, men dens popularitet er kanskje likevel ikke så sjokkerende. Med Alison Bechdels «spøkefulle» blikk på film, TV og fiksjon, oppdager vi faktisk at det er overraskende få kvinnelige karakterer som snakker sammen om noe annet enn en mann. En nylig studie viste at kvinner i film utgjorde 37 prosent av alle «snakkende karakterer» i filmverdenen i 2022, mens menn utgjorde 63 prosent. Fra 2021 til 2022 har det vært en økning på tre prosent. Kanskje er det da ikke så overraskende at kvinner som snakker med andre kvinner om noe annet enn en mann, er i undertall?

 – I 2019 fikk Solberg-regjeringen ved KrF gjennomslag for å fjerne denne muligheten. Det betød en innskrenkning av abortloven. Det er uforståelig at abortutvalget vil fortsette å fjerne muligheten til selvbestemt flerlingabort. Og ikke anerkjenner utgangspunktet for en abortlov, nemlig at kvinner skal bestemme når og hvor mange barn de vil ha. Det var dessuten kun et lite flertall for det i utvalget, med 7 mot 6 stemmer.

– Å gå gravid med flerlinger er betegna som et høyrisikosvangerskap. Ingen skal tvinges til å gjøre det, mener Kristiansen.

– Det er også overraskende at utvalget foreslår krav om obligatorisk veiledning ved flerlingabort. Det er nesten ingen andre veiledninger i helsetjenesten som er obligatoriske, verken svangerskapsoppfølging eller barnevaksinasjonsprogrammet, understreker Kristiansen.

Fosterets verdi er et individuelt spørsmål

Lederen i Kvinnefronten reagerer også på forslaget om at det skal inn en jurist i opprettelsen av fem til ti nye abortnemnder. Målet med de nye nemndene er å styrke rettssikkerheten til de som søker abort etter uke 18.

– Forslaget om å ha med en jurist, en person med helsefaglig kompetanse og en lege som leder, er nytt i abortnemnda. Betyr omorganiseringa at det blir vanskeligere å få innvilga abort, at det kan bli mer byråkrati og at det kan ta lengre tid? Når en justifiserer noe, hva betyr det for kvinnen? Det gjenstår å se, påpeker Kristiansen.

På hvilke andre måter mener du at vi skal kunne ivareta fosterets menneskeverd hvis grensen til selvbestemt abort blir utvidet til uke 18?

– Jeg synes ikke at det er vi som skal bestemme om fosteret har verdi eller ikke. Det er det kvinnen som skal gjøre. Det er ikke et samfunnsspørsmål, det er et individuelt spørsmål.

Virkelighetsfjern abortdebatt

Kristiansen er positiv til forslaget om et enklere abortforløp og utredning av hvordan abort kan gjøres utenfor sykehus. Det kan for eksempel være å få utført abort gjennom veiledning av fastlege, hos en lokal helsesykepleier eller jordmor i kommunen.

– Vi håpet at forslaget om at abort kan tas utenfor sykehus skulle være noe utvalget innstilte på. Det handler blant annet om at Norge er et langstrakt land og at mange i dag må reise i timevis for abort.

Dette er likevel noen av de ytterst få lyspunktene fra dagens utredning i abortuvalget, ifølge Kristiansen.

– Jeg synes måten vi snakker om abort på er virkelighetsfjern. Det er så mye skyld og stigma rundt abort, og det er noe som bidrar til at dagens syn på abort opprettholdes. I virkeligheten er abort en helt vanlig kvinnelig erfaring som en har i løpet av et liv. De fleste kvinner kjenner en lettelse når de slipper å gå gravid med et uønsket svangerskap.

– At det må finnes en egen lov som må regulere svangerskapsbrudd viser hvilken mistillit samfunnet har til at vi kvinner tar gode valg for oss selv og vår egen kropp. Norge er et verdikonservativt land, og det kommer godt til uttrykk i lovgivningen vi har i dag. Å opprettholde ideen om nemnd, når all forskning viser at den ikke fungerer, er en pseudo-løsning der de som egentlig er imot abort kan si at de toer sine hender og «tar vare på fosterets rettsvern».

Ønsker en mer moderne abortpolitikk

Kvinnefronten ønsker en mer moderne abortpolitikk, fri fra tradisjonelle og religiøse hensyn.

– Målsetningen med abortpolitikken er at det skal tas så mange aborter som det er behov for, mener Kristiansen.

Kristiansen mener at konklusjonene til abortutvalget i dag fortsatt tyder på at samfunnet mener at en tredjepart skal komme inn og bestemme i kvinnenes liv.

– Å fortsette å fjerne muligheten til selvbestemt fosterantallsreduksjon, kreve obligatorisk veiledning i slike saker og å beholde ordninga med abortnemnder er overformynderi.

– Abortutvalgets utredning viser at samfunnet fortsatt umyndiggjør kvinnen, avslutter Kristiansen.

– Det er spesielt at utvalget går inn for å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. Vi i Menneskeverd har vårt primærstandpunkt om at fosteret har menneskeverd helt fra befruktningen, og derfor også krav på vern i lovverket. Abortloven slik den er i dag, med selvbestemmelse de tolv første ukene, avveier hensynet til både kvinnen og fosteret. Hvis loven blir endret på dette punktet, vil det bety en radikal svekkelse av fosterets rettigheter. Med en utvida abortlov svekker det retten til liv for de ufødte. Å frata ufødte retten til vern fram til nesten halvgått svangerskap, vil være stikk i strid med den kunnskapen vi har om fosteret, dets utvikling og fosterets menneskeverd.

Ingen god begrunnelse for utvidelsen

Hun mener at utvalgslederen ikke ga noen god begrunnelse for utvidelsen, utenom at kvinnenes selvbestemmelse må veie tyngre. Konklusjonen til Selbekk er at det er en radikal svekkelse av fosterets rettigheter og stilling i lovverket.

– Utvalgsleder Kari Sønderland ga ikke noen gode argumenter for hvorfor fosteret først skal få en stemme i uke 18. Det er ingenting spesielt som skjer ved uke 18 som tilsier at fosteret skal gå fra ingen beskyttelse i lovverket til større beskyttelse. Vårt motsvar er at med tanke på fosterets utvikling i denne fasen og i et samfunn som Norge, hvor en gir stadig flere grupper menneskerettigheter, så burde også rettighetene til fosteret slå inn på et mye tidligere tidspunkt.

Frykter flere aborter

I møte med abortutvalget har Menneskeverd vært opptatt av aborttallene, forteller Selbekk.

– Det er ingen som kan vite hvordan en økt abortgrense kan slå ut i Norge. Det som er foruroligende her til lands, er at aborttallene har økt. Vi frykter at aborttallene kan fortsette å øke.

Hun legger til at:

– Det å gjennomgå en abort blir stadig tyngre og vanskeligere jo lenger en venter. Mange kvinner er usikre, og at en da har lengre tid til å tenke seg om, kan gjøre at kvinner utsetter valget. I tillegg er vi opptatt av de kvinnene som opplever abortpress og som opplever 12-ukersgrensen som en skanse og en trygghet mot abortpress. Den skansen vil forsvinne dersom grensen for selvbestemmelse utvides.

– Mer enn kvinnen og selvbestemmelse

Hva med kvinnenes rett til å bestemme over egen kropp?

– Menneskeverds utgangspunkt er at abort er et etisk dilemma. Det gjenspeiles også i hele lovgivningen. Dersom det ikke var et etisk dilemma, hadde en heller ikke trengt en abortlov eller en regulering av aborter. En abort involverer alltid to parter: Kvinnen og fosteret. I spørsmålet om abort står kvinnens rett til selvbestemmelse mot fosterets rett til liv. En abortlov vil derfor måtte veie disse to hensynene eller rettighetene opp mot hverandre. Ved et ønske om abort går en rettighet, selvbestemmelse, utover en annens rettighet, fosterets rett til liv. Menneskeverd vil derfor fremheve at fosterets rett til liv bør veie tungt. En kvinnes rett til å bestemme over egen kropp er selvfølgelig viktig, men abort vil alltid dreie seg om mer enn kvinnen og selvbestemmelse. Det er to liv, hvor begge hensyn må ivaretas så langt det er mulig. 

Mandatet gjenspeiler regjeringens uenighet

Organisasjonen Menneskeverd har vært med å nominere to av utvalgets medlemmer. Den ene er jordmor Kristin Holanger Bodenstein og den andre er professor i medisinsk etikk og bioetikk, Morten Magelssen.

Det er flere som har tatt til orde for at abortuvalget har hatt et for snevert mandat, blant annet tidligere høyesterettsdommer Karin Bruzelius, som selv var med på å arbeide utkastet til abortloven i 1978. Hun sa i et intervju i Klassekampen i går at hun tror at ingen i kvinnebevegelsen ble nominert fordi de langt på vei ønsker en liberalisering av loven. Hva tenker du om det? 

– Menneskeverd har ingen innvendinger mot utvalgets mandat, men mener det gjenspeiler alvorligheten som ligger i abortloven. Mandatet gjenspeiler nok også at de to regjeringspartiene er uenige om abortgrensen og nemndene, påpeker Selbekk.

Abortutvalgets leder Kari Sønderland sier til tv2.no at utvalget er splittet om selvbestemmelsestidspunktet, noe som betyr at et mindretall i abortutvalget har en formening om at grensen på 12 uker skal bestå.

Kan åpnes opp for flerlingabort 

Det har også vært splittede formeninger om tvillingabort, eller det som på fagspråket heter fosterantallsreduksjon. Det beskrives som et av de vanskeligste temaene for abortutvalget. I dette spørsmålet har utvalget endt med dissens, ifølge VG.

Ved en fosterantallsreduksjon aborterer en kvinne et eller flere, men ikke alle, fostrene i magen. I 2019 fikk Solberg-regjeringen ved KrF gjennomslag for å fjerne muligheten til selvbestemt fosterantallsreduksjon. Etter dette måtte alle som ønsket dette møte i nemnd. Men hvis forslaget om selvbestemt fosterantallsreduksjon går gjennom, kan det igjen bli lov å ta flerlingabort i Norge.  

I diskusjonen om organiseringa av dagens tilbud med abortnemnder har imidlertid utvalget vært enige og kommet fram til et enstemmig kompromiss om hvordan det nye beslutningsorganet kan se ut. 

Spår en ny abortdebatt

Utredninga blir overlevert til helseminister Ingvild Kjerkol torsdag 14. desember. Ifølge TV2 spår Sønderland en ny abortdebatt i etterkant av fremleggingen. Det er 45 år siden sist det har vært så store endringer i abortloven. 

Alternativer til dagens abortlov 

Regjeringsutvalget som ble nedsatt i fjor fikk i oppdrag å vurdere endringer av abortloven. Nærmere forklart er abortutvalget bedt om å gjennomgå dagens abortlov og vurdere alternativer til dagens abortnemnder. 

Sakens kjerne er at utvalget har foreslått et alternativ der dagens grense på 12 uker består, og et der grensen for selvbestemmelse utvides. 

De har også fått i oppdrag å gjennomgå reglene for fosterantallsreduksjon, vurdere rådgivningen og veiledningen av kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd, samt oppfølgingen av kvinner som tar abort. Til slutt er de også bedt om å vurdere organiseringen av dagens tilbud.

Han viser til flere studier som forteller om dette. Blant annet en studie som viser en økning på hele 50 prosent i tvangsekteskap for unge jenter i Bangladesh når det er tørkeperioder. I år der det var hetebølge på mer enn 30 dager, økte tilfellene av jenter mellom 11 og 14 som ble giftet bort med hele 50 prosent. Studien fra Ohio State University så på til sammen 20 ulike studier, og konklusjonen er at klimaendringer fører til at flere unge jenter blir giftet bort. Studien fant at dette gjaldt i mange forskjellige land, og at det var tydeligst i land der det er kulturelt vanlig at brudgommens foreldre betaler for bruden.

– Vi har også informasjon fra rapporter som viser at det samme skjer i flere land og regioner, blant annet i Etiopia, sier Georgsen.

Han legger til at kvinner også rammes hardere av kjønnsbasert vold i hjemmet når det er høyere stressnivå, som for eksempel på grunn av lite mat, eller andre typer stress som klimaendringer fører med seg. Georgsen mener det ikke er overraskende at kvinner rammes ekstra hardt av klimaendringer.

– Det er det samme som skjer ved klimaendringer som ved andre kriser som krig og pandemi, nemlig at det rammer de aller mest sårbare aller hardest. Kvinner og jenter er ofte de mest sårbare, sier Georgsen.

Han viser til at det samme skjedde under pandemien. Også da så man store konsekvenser for jenter i det globale sør.

– Når skolene ble stengt, økte tallet på tenåringsgraviditeter. Da skolene åpnet igjen, var det mange jenter som aldri kom tilbake på skolen, sier han.

– Utslaget av kriser er voldsomme for de mest sårbare. Det er mye verre enn vi kan forestille oss, understreker han.

Klimakrisen rammer først og fremst mennesker i det globale sør hardt, fordi de av ulike årsaker har liten motstandsdyktighet mot tørke eller flom.

Må tenke på kjønn

Care er et utviklings- og nødhjelpsorganisasjon som særlig jobber med kvinner og jenters posisjon i verden, og med å styrke deres stilling. Organisasjonen spiller derfor inn til klimamøtet COP28 som nå foregår, at myndigheter må ha kjønnsaspektet med seg i vurderingen av både konsekvenser av klimaendringer og av tiltak som innføres.

– Vi ser også at det er få kvinner som er med i forhandlingene. I fjor var kun 37 prosent av de nasjonale delegatene som deltok på COP, kvinner. I år var kun 15 av de 133 verdenslederne som deltok i løpet av toppmøtets første uke, kvinner. Det som ofte skjer når kvinner er underrepresentert blant de som bestemmer, er at det oppstår en blindsone for kjønnsforskjeller, sier generalsekretæren.

Småbrukere

Økt risiko for tvangsekteskap er bare én av de alvorlige konsekvensene av klimaendringer som rammer kvinner og jenter. Med mer tørke må man ofte gå lengre for å hente vann. Dette er i mange land en oppgave for kvinner, og lengre vei fører til økt sikkerhetsrisiko, ifølge Georgsen. En annen konsekvens av klimaendringer som rammer kvinner, er i alle tilfellene der kvinner er ansvarlige for produksjonen av mat.

– Vi snakker om alle kvinnene som driver selvbergingslandbruk der de dyrker små jordflekker til seg og familien. Når det kommer tørke eller flom, så har ikke disse familiene en plan B. Da betyr det at de ikke får mat, sier Georgsen.

Han oppfordrer blant annet COP28 til å sørge for at skadefondet som skal bidra til å kompensere for skadene som kommer som følge av klimaendringer, har et kjønnsperspektiv. Med det mener han at tilgangen til kompensasjon ikke må knyttes bare til de store byene, men må være tilgjengelig for småbønder som driver med selvbergingsjordbruk på landsbygda. Disse bøndene er ofte kvinner, påpeker han.

Akuttberedskapen på det eneste sykehuset i Lofoten kan bli lagt ned. – Som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorg og kvinnehelse, sier jordmor Trine Gåsland Rekve.

– Om de foreslåtte kuttene blir vedtatt, går det ikke bare ut over tryggheten til de 200 gravide i Lofoten i året, men all trygghet i regionen, sier Trine Gåsland Rekve. Hun er jordmor ved den jordmorstyrte fødestua på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Sykehuset hvor akuttberedskapen er foreslått lagt ned, ligger i Vestvågøy kommune, nærmere bestemt på Gravdal. Akuttberedskapen sikrer bistand og trygghet ved akutt sykdom i lokalbefolkningen. Alle i Lofoten sogner til sykehuset, og huser en befolkning på rundt 27.000 mennesker. Under vinterfiske og i turistsesongen kommer det flere tusen arbeidere. I tillegg kommer det flere hundre tusen tilreisende i sommermånedene. 

MANGE NEDLAGTE FØDESTUER- OG AVDELINGER

Det er en kjent problematikk i hele landet med nedlagte fødestuer og fødeavdelinger. Tall fra Den norske jordmorforening viser at fra 1979 og fram til i dag er 51 fødeinstitusjoner i Norge lagt ned, fra 95 i 1979 til 44 i 2023. 

Anja Cecilie Solvik, leder av Bunadsgeriljaen, presiserer hva som har skjedd det siste tiåret. 

– Alle politiske partier er skyldige i å bidra til nedleggelser av landets fødetilbud. Denne regjeringen la ned ABC-klinikken og fødeavdelingen i Kristiansund trass i et stortingsvedtak om drift. De har også støttet vedtak om å legge ned Gjøvik. I 2012 ble flere fødeavdelinger omgjort til fødestuer da akutte tilbud ble lagt ned. Disse ble senere stengt permanent. 

-– Selv om det er politisk vilje til å beholde fødetilbud, ser det ut til at helseforetakene kan legge ned om de vil, med støtte fra den sittende helseministeren.  

KAN BLI ET DISTRIKTSMEDISINSK SENTER 

Helseforetaket Helse Nord er de som vedtar forslaget om hvilke tjenester Nordlandssykehuset Lofoten skal drifte i tiden framover. Vedtar de forslaget som ligger på bordet, kan sykehuset bli omgjort til et distriktsmedisinsk senter, noe som betyr at de mister alle sine akuttfunksjoner. 

Bakgrunnen for det foreslåtte kuttet, er at Helse Nord har fått i oppdrag fra helseminister Ingvild Kjerkol å se på hvordan sykehusstrukturen kan endres i Nord-Norge. Den endelige planen vedtas av styret i Helse Nord i slutten av april neste år, etter at alle høringsinnspill er vurdert. 

– MOR OG BARN KAN BLØ I HJEL 

Hvis tilfellet blir et distriktsmedisinsk senter, har fødestuen for eksempel ingen ressurser til å håndtere komplikasjoner som kan oppstå i et svangerskap eller under fødsel som krever kirurgi. Da blir det en ren fødestue i Lofoten for de kvinnene som har normale svangerskap. 

Lofoten ligger som et øyrike ute i havgapet, med bruer og tunneler som binder innbyggerne til fastlandet. Nærmeste sykehus med akuttfunksjon herfra er i Vesterålen på Stokmarknes. Det er tre timer og 50 minutter kjøring fra Å i Lofoten hvis været tillater det. 

– Oppstår det komplikasjoner i svangerskapet, under fødsel eller etter fødsel, er dette en lang kjøretur for en kvinne som trenger hjelp, sier Rekve, som er jordmor ved fødestua på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Hun forteller at i de tilfellene det er akutt, blir flytransport bestilt til sykehuset i Bodø, men at det ikke alltid er værforhold som tillater det. 

– Det hender at et helikopter kan lande, men i uvær kan den ellers korte flytiden på 25 minutter over Vestfjorden til Bodø ta over en time. Da skal helikopteret være tilgjengelig og først fly fra Bodø til Lofoten. Et annet viktig punkt er at pasienten må være stabil for transport. Vi transporterer for eksempel ikke en mor med dårlig fosterlyd. 

Og akuttmedisin handler om tid. Under Debatten på NRK 23. november kunne Jon Harr understreke dette. Han er overlege i anestesi ved Universitetssykehuset Nord-Norge. 

Hvis forslaget om å legge ned akuttberedskapen i Lofoten blir gjennomført, kommer det til å bety forringelse av liv og helse. I verste fall kan mor og barn blø i hjel hvis de ikke rekker frem i tide, sa han.  

NORDLANDSSYKEHUSET LOFOTEN BRUKER MINST PENGER PÅ INNLEIE

ALTSÅ har snakket med to jordmødre i Vestvågøy. 

Trine Gåsland Rekve er jordmor ved den jordmorstyrte fødestua i Lofoten. Hun bor like ved sykehuset med sin samboer og en sønn på snart to år. Nå er hun selv gravid i uke 15. Både som jordmor, mamma og snart tobarnsmamma, har hun mange refleksjoner rundt de foreslåtte kuttene til Helse Nord. 

Hun reagerer først og fremst sterkt på at en region i vekst kan få et svekket sykehustilbud.

– I Lofoten sliter vi ikke med bemanningen. På fødestua har vi dekket stillingene våre. Og vi har hatt en jevn befolkningsvekst i flere år. 

Forstår du Helse Nord sine utfordringer? 

– Jeg forstår Helse Nord sine utfordringer, men de begynner i feil retning. Vi i Lofoten, og de andre små lokalsykehusene her nord, bruker minst penger på innleie, sammenlignet med de andre sykehusene i Helse Nord. Det er i Tromsø og i Bodø de bruker mest penger på innleie og overtid. Det er her de burde begynne sitt arbeid med å rekruttere fagfolk. 

OPPLEVER ET ENORMT ENGASJEMENT 

Hva var det første som slo deg da du fikk høre at Helse Nord vurderer å kutte i akuttberedskapen ved Nordlandssykehuset Lofoten?  

– At vi allerede skal gå gjennom en ny runde etter at det i 2017 ble avgjort at akuttberedskapen her skulle bestå, sier jordmoren. 

– Vi opplever et enormt engasjement nå, som vi aldri har sett før. Alle lofotkommunene og fagmiljøene står sammen om dette – hele Nord-Norge mobiliserer for å få dette forslaget stoppet, sier Rekve rørt.

I skrivende stund er det over 11 000 personer som har signert en underskriftskampanje for å beholde dagens sykehus. Og 50 leger og samfunnsmedisinere fra hele landet har i et opprop krevd at Helse Nord-prosessen startes på nytt.

POTENSIELT ALVORLIGE FØDSELSKOMPLIKASJONER 

Det er til nå i år utført seks nødkeisersnitt ved Nordlandssykehuset Lofoten.

Rekve understreker at det også er andre scenarier enn nødkeisersnitt som kan være alvorlige. 

– Et eksempel er hvis morkaken ikke kommer ut etter at en har født. Noen ganger kan det hende, selv om mor og barn er friske og fine. Ved fastsittende morkake klarer ikke livmormuskelen å trekke seg sammen, og da er det risiko for å blø i hjel, forteller hun. 

Rekve forteller at ved slike tilfeller gjør hun og de andre jordmødrene det de kan for å få ut morkaken, men påpeker at det kan komme til et punkt hvor den sitter helt fast. 

– Da må mor opp på operasjonsbordet for å få morkaken ut. Det er først når den er ute, at livmormuskelen klarer å trekke seg sammen og  blødningen stopper. Dette er bare én av flere livstruende tilstander for mor og barn. 

Et annet tilfelle kan også være at morkaka løsner før fosteret er ute. Da stopper både blodtilførselen og oksygentilførselen til fosteret. Det skrev avisa Lofotposten om 21. november da de intervjuet Karoline Eriksen om hennes dramatiske fødsel en julidag i 2017. Eriksen fikk utført nødkeisersnitt etter å ha mistet 2,5 liter blod. Hadde hun ikke hatt akuttberedskapen å komme til, hadde hun mest sannsynlig blødd i hjel denne julidagen i 2017. 

– Uten et operasjonsteam i akuttberedskap vil ingen av disse potensielle scenarioene ha et godt utfall, kommenterer Rekve. 

GÅR 50 ÅR TILBAKE I TID 

La oss si at forslagene går gjennom og kuttene blir en realitet: Ville du vært trygg på at det skulle ha gått fint å føde på den jordmorstyrte fødestua i Lofoten, eller ville du valgt å føde et annet sted i mangel på akuttkirurgi? 

Rekve synes spørsmålet er vanskelig. Hun vet gjennom kunnskap og forskning på feltet, at hvis hun og barnet er friskt, så er det mindre fødselskomplikasjoner ved å føde hjemme med jordmor eller på en jordmorstyrt fødestue. 

Fødselsterminen til Rekve er om våren/sommeren og hun bor bare fem minutter unna sykehuset. Likevel kan en aldri være helt sikker, sier hun. 

– Plutselig kan det skje noe, man vet aldri. 

– Å foreslå å kutte i akuttberedskapen, er som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorgen og kvinnehelse. 

– Uventede ting kan skje i svangerskapet og ellers i livet. Tryggheten med akuttberedskapen og gynekolog i døgnkontinuerlig vakt har vi også rett på å ha her ute i havgapet. Går forslaget gjennom er det som at politikerne sier at vi stenger Lofoten for lokalbefolkningen – en region som er i vekst – og så åpner vi kun på sommeren for turisme. 

FORHANDLA SEG TIL UTDANNINGSSTILLING 

Det var flere jordmødre som gikk av med pensjon ved fødestua i Lofoten rundt perioden 2018. Da Rekve var ferdig utdannet sykepleier i 2013, trivdes hun godt på barne- og ungdomsavdelingen på UNN i Tromsø, men hadde lyst å se på jordmoryrket, og særlig i hjemkommunen Vestvågøy. Hun kontaktet fødestua i Lofoten og spurte om det var behov for jordmødre. Det var det. 

– Jeg forhandlet med avdelinga og Helse Nord om å få en utdanningsstilling, og det fikk jeg. Det var på den tiden ingen andre jordmorstudenter som hadde fått det innvilget av Nordlandssykehuset. 

Med en utdanningsstilling fikk Rekve betalt studieløpet på to år for å bli jordmor med det premisset at hun skulle jobbe tre år ved den lokale fødestua etter endt utdanning. Der er hun fortsatt, og stortrives. 

– Nå har vi fire studenter tilknyttet oss som har utdanningsstilling med bindingstid, og en som fullførte nå i sommer. Om ett og et halvt år er de 12 jordmorstillingene fylt opp, i tillegg til de faste og gode vikarene våre. Dette er takket være god rekruttering av avdelingen. Det er derfor uforståelig at de snakker om mangel på fagfolk som begrunnelse for de foreslåtte kuttene. Her i Lofoten mangler vi ingen. 

KVINNEHELSE PÅ SITT BESTE 

Å ha en lokal jordmorstyrt fødestue med akuttkirurgi i bakhånd bringer med seg mange fordeler for befolkninga, sier Rekve.

– Jeg har et stort engasjement for jobben min. Som jordmor får jeg virkelig utøvd faget mitt. Vi som jobber her har tid til fødeparet. Vi får kontinuitet gjennom at vi ser dem gjennom svangerskapet. Det hender vi også møter dem under fødselen, og også får fulgt opp akkurat de samme kvinnene og barna i barseltiden. Vi tilbyr nærhet, forhåndsbesøk, samtaler, ammehjelp og også etterkontroll. Da tilstreber vi at kvinnene får komme til jordmoren som var hos dem under fødselen. Det er kvinnehelse på sitt beste. 

Hun legger til:

– Det er også viktig å få fram at vi hjelper til ved risikosvangerskap. Her kan vi i samarbeid med gynekologen ta nødvendige grep for å sikre mor og foster slik at de får en så trygg svanger- og fødselsomsorg som mulig. 

I situasjonen slik den er nå, føler Rekve på mye: 

– Jeg føler at jeg, mine fagfolk, lokalbefolkninga og kvinnehelse blir nedprioritert. Kvinner burde egentlig ha blitt båret på gullstol som bringer nye skattebetalere til verden, sier hun avslutningsvis.

BEGREPET KVALITET MÅ DISKUTERES 

Heidi Anita Skjerpen Hansen er kommunejordmor ved familieenheten i Vestvågøy kommune, med kontorlokaler på Leknes. Hun har 13 års erfaring ved fødestuen på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Hun mener at begrepet kvalitet må diskuteres, og stiller spørsmål ved om det handler om overlevelse eller om det er et tilbud som gir trygghet. 

– Å ha et tilbud til fødende er selve definisjonen av trygghet i et lokalsamfunn. Å vite at en overlever dersom noe skulle skje i graviditeten eller fødselen, må man kunne forvente i Norge. Ikke minst er et trygt fødetilbud god samfunnsøkonomi. En dårlig fødselsopplevelse kan sette spor over lang tid, både fysisk og psykisk. Det er ikke en god start for en nybakt familie.

– IKKE MULIG Å FORUTSI NOE 

Direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Helse Nord, Skjalg Fjellheim, sier på generelt grunnlag at det ikke er mulig for dem å forutsi noe om hva som kommer til å bli deres anbefaling til Helse Nord. 

– Vi er i en fase der vi går gjennom en sårbarhetsanalyse for å være i best mulig stand til å gi en faglig forsvarlig tilråding til Helse Nord, sier han. 

– FORSTÅR ABSOLUTT BEKYMRINGEN

I en NRK-sak publisert 29. november bekreftes det igjen at det er sykehuset i Tromsø som har størst rekrutteringsmangel av sykehusene i Nord-Norge. De har det største forbruket av overtid og innleie med 243 månedsverk i snitt hver måned til og med september i år. Samtidig viser også nye tall at innleie utgjør en stor del av bemanningen ved de små sykehusene i nord. 

– Burde det ikke rekrutteres flere fagfolk til Tromsø, istedenfor å risikere å bryte opp gode og stabile fagmiljøer – som i Lofoten?

– Det er ikke noe tvil om at personellmangelen er størst i Tromsø. Jeg forstår absolutt bekymringa til lokalbefolkninga ved Nordlandssykehuset Lofoten, men det er ikke noe som er besluttet nedlagt enda, heller ikke fødselstilbudet. Vi er et veldig tidlig stadium i prosessen, sier Fjellheim.

Hvis akuttkirurgien blir lagt ned på Gravdal sykehus – hvordan mener dere at gravide med økt risiko for komplikasjoner under svangerskap skal bli møtt på en forsvarlig måte?

– Det vil en få svar på når vårt forslag legges fram til styret. Det en kan være trygg på, er at vi legger fram et forslag som ikke kommer til å svekke beredskapen i nord. 

– Opp gjennom historien har det vært slik på mange områder – kvinner fikk ikke ta utdanning og ha enkelte yrker fordi det ikke ble ansett som passende. Lege, lærer, prest, musiker – likestilling har tatt lang tid å oppnå! I dag regner man med at rundt 20 prosent av norske komponister er kvinner, og skjevheten gjelder de fleste sjangre. Den årlige Gramo-statistikken viser at det er en enorm skjevfordeling kjønnsmessig både på komponist- og produsentsiden i bransjen.

SYNGER OM RETTIGHETSFORKJEMPEREN JULIE NÆSS

Singelen Eg vil skapa er i sjangeren moderne klassisk musikk. Sangen er hentet fra musikalen Eg vil skapa min himmel på jord, som handler om rettighetsforkjemperen Julie Næss. Hun stiftet Norges Handicapforbund i 1931.

– Musikalen som sangen er fra, handler om ildsjelen Julie Næss som ble født på slutten av 1800-tallet med pukkelrygg og uten armer. Hun gikk mot alle samfunnsnormer, både som kvinne og handikappet. Julie tok seg utdanning og kjempet for handikappedes rettigheter i en tid og et samfunn der dette var ansett som uhørt, og hun var med på å revolusjonere hverdagen til svært mange mennesker. Dette fikk hun Kongens fortjenstmedalje for, forklarer Marit Sehl.

Monica Tomescu-Rohde supplerer med sine refleksjoner: 

– Julie Næss var en inspirerende person i seg selv. I år er det 50 år siden hun døde. Det er viktig å markere sterke kvinneskikkelser som henne, fordi kvinner enda i store deler av verden har dårligere utgangspunkt enn menn. Vi må skape gode forbilder og løfte fram kvinner som har stått på for rettigheter og livskvalitet. Dette er også nettopp derfor vi startet Frøya Productions. 

FLERE MUSIKALSKE BIDRAG PÅ VEI 

De to kvinnelige musikerne har mange planer framover. 

– Vi har lagt store, ambisiøse og spennende planer for selskapet i tiden som kommer. Nå er altså første singel ute fra vårt kommende album Frøyas sanger vol. II, som slippes i mars 2024, sier Monica Tomescu-Rohde.

Tidligere i år ga de ut det første albumet i serien Frøyas sanger, med komponister fra 1800- og 1900-tallet. På det kommende albumet settes søkelyset på nålevende komponister.

Hvem får vi høre på dette albumet? 

– Dette er komponister som lever og skriver klassisk musikk nå. Mange er ganske unge og i startgropa av karrieren, mens noen har holdt på lengre. Pianist og komponist Eva Holm Foosnæs er en av de du kan høre flere sanger av på albumet, forteller Sehl.

SAMME RETT TIL LIKEVERD OG MULIGHETER 

Med singelen Eg vil skapa forsøker Sehl og Tomescu-Rohde å si at vi mennesker må bruke livet vårt på jorda på en god måte. 

– Uansett om man hører til flertallet eller mindretallet, om man har gode eller mindre gode forutsetninger for å leve et godt liv. Alle har samme rett til likeverd og muligheter. 

– Dette temaet synes vi passet svært godt med Frøya Productions sin filosofi og visjon. Nå skal vi jobbe for å påvirke samfunnet rundt oss, og bidra til at kvinnelige komponister fra alle tider kommer frem i lyset og blir allment kjent.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Men du kan ikke være autist? Du ligner ikke på niesa mi/kameraten til sønnen min/gammelonkelen til naboen min» (stryk det som ikke passer). Eller hva med «det virker som om alle skal ha en diagnose nå til dags, autisme har jo blitt det nye ADHD».

Høres dette ut som noe du kunne ha sagt eller tenkt? Du er ikke alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre tilsvarende kommentarer selv. Jeg forstår at det er godt ment og jeg forstår at utsagnene og tankene kommer fra et litt uvitende sted. Jeg er likevel ganske trøtt av å få dem. For meg er autisme noe ganske annet enn mote. 

Passer ikke inn i bildet

Med mitt relativt normale liv, med ektemann, to barn og boliglån ser jeg kanskje ikke ut som den autisten du visste om da du var barn, eller den du fremdeles ser for deg. Du vet, den autisten som mangler et språk du forstår og som kanskje bor i en omsorgsbolig eller annen institusjon. Som kanskje går på spesialskole, og som i hvert fall ikke hadde de samme kompetansemålene på videregående som deg.

Jeg kræsjer nok også med bildet av den autistiske savanten. For eksempel Raymond Babbit i filmen Rainman (1988). Jeg har ikke fotografisk hukommelse. Jeg har ikke doktorgrad i en snever utkant av astrofysikken, og heller ingen togtabeller lagret i hodet. Jeg har, når sant skal sies, svært begrenset interesse for kjøretøy generelt. Så lenge bilen min ruller og går, og så lenge kollektivtrafikken tar meg dit jeg skal når jeg skal, fyller jeg livet og hodet mitt med andre ting. 

Vanskelige år

Jeg har like fullt fått en autismediagnose, som jeg både vedkjenner meg og føler at stemmer. Den var ikke enkel å få. Bak meg har jeg mange vanskelige år, hvor følelsen av utenforskap og det at jeg ikke fikk til det «alle andre» fikk til stod sterkt. Arbeidslivshistorien min består for det meste av ulike praksisplasser i regi av Nav. Jeg fullførte ikke videregående før jeg var tjuetre. Det fikk jeg til fordi skolen jeg gikk på var en liten enhet med små grupper, rause lærere og hvor toleransen for det litt uvanlige var på plass.

Jeg har tre havarerte studieforsøk bak meg. Ingen av dem ble avsluttet fordi jeg gikk lei, fordi jeg var for dum eller fordi jeg var lat. Men i mangel på andre forklaringer, var det det jeg fortalte meg selv. Ettersom de jeg studerte sammen med for det meste fullførte, var det mest logiske, slik jeg så det, at jeg rett og slett var udugelig.

Fikk diagnosen som 39-åring

I mange år gikk jeg rundt og trodde jeg hadde de samme forutsetningene som de rundt meg. Jeg greide ikke for mitt bare liv å forstå hvorfor jeg ikke fikk til først skole, deretter arbeidslivet like greit som de rundt meg. At det hele bunnet i udiagnostisert autisme streifet meg ikke i det hele tatt. Diagnosen fikk jeg ikke før jeg var 39. Det å få den er en av de virkelig store milepælene i livet mitt.

For meg er diagnosen både svar og aksept. Jeg fikk endelig svar på hvorfor jeg ikke har fått til det jeg har ønsket å få til, selv med både evner og vilje på plass. Jeg fikk svar på hvorfor jeg plutselig kan kjenne meg akutt utslitt av lys, lyder, andre mennesker og hverdagens stadige sceneskift.

Lærer saktere

Jeg kunne endelig slutte å tro at min manglende tilknytning til arbeidslivet, mine utallige mageplask i forsøk på å lande Jobben skyldtes at jeg enten var lat eller bare ikke ville det nok. Med diagnosen som forklaring, greide jeg omsider å se at jeg, med mine kommunikasjonsutfordringer, overstimulerte sanser og livslange søvnvansker faktisk har et annet utgangspunkt enn de fleste jeg tidligere sammenlignet meg selv med.

 Under utredningen ble det også avklart at jeg av og til prosesserer informasjon langsommere enn majoriteten. Plutselig kunne jeg forstå hvorfor jeg i flere arbeidsforsøk har irritert vettet av både arbeidsledere og kolleger, som har fått den noe utakknemlige jobben å lære meg opp. Jeg har både lært langsommere enn det de (og jeg selv) har forventet, og det har vært et sprik mellom det jeg jo er, oppegående og normalt intelligent, og hvor raskt jeg faktisk har evnet å omsette teori i praksis.

Etter at jeg fikk konstatert at jeg er autist, og at jeg har en litt annerledes hjerne, greide jeg endelig å godta meg selv. Jeg greide å slippe tanken om at jeg var et evig prosjekt som aldri kunne bli godt nok.

Slipper å finne på forklaringer 

I diagnosemanualen heter det «autismespekterforstyrrelse». Mange autister, meg selv inkludert, foretrekker «autismespekterdiagnose» Vi trenger kanskje diagnosebokser, jeg har jo selv hatt stor nytte av å endelig finne en mal jeg føler jeg passer inn i. Men selv om jeg forstår at termen «forstyrrelse» ikke handler om meg, synes jeg likevel den er ganske fæl. Vi med autismediagnose er forskjellige. Noen foretrekker å kalles autist, andre sier at de har autisme. Selv foretrekker jeg å kalles ved navnet mitt, Stine. Det er likevel et poeng for meg å av og til dele at jeg er autist. Jeg slipper å finne på kvasiplausible forklaringer på hvorfor jeg ikke jobber. Jeg får forklart hvorfor akkurat den sangen gjør vondt i hele kroppen min, og jeg får forståelse for hvorfor jeg ikke kan vente i «bare ti minutter» når jeg er overstimulert og må vekk. Og nå som jeg har funnet en boks å plassere meg i, og et samfunn bestående av autister hvor de fleste strever med de samme utfordringene som meg selv, forstår jeg endelig at jeg slett ikke er en feilvare.

– Motiverende, men mye er fortsatt uløst, sier gründer og programleder Christine Dancke. Hun påpeker at bransjen fortsatt er mannsdominert. 

I 2023 er fem av de ni mest strømmede låtene i Norge av kvinnelige artister. 

Øverst troner Emma Steinbakken med Floden som har over 28 millioner avspillinger. I tillegg ligger Steinbakkens låt Delilah på fjerdeplass på den samme lista. 24. november vant den unge artisten prisen årets artist under P3 Gull. 

Også Miley Cyrus med Flowers, Alessandra med Queen of Kings og Loreen med Tattoo er å finne på listen over de mest strømmede låtene i Norge.

– VISER AT KVINNER KAN BLI LYTTET TIL 

På lista over de mest strømmede artistene i Norge er to av ti kvinner. Her er Taylor Swift på førsteplass og Emma Steinbakken på tredjeplass. Swift er forøvrig den mest strømmede artisten på Spotify internasjonalt og på Apple Music. 

Christine Dancke mener det er lovende med så mange kvinner på toppen av listene i år. Hun er programleder, driver Vrang Produksjon, profilert DJ og har 20 års erfaring i musikkbransjen. Dancke er optimistisk på kvinnelige artisters vegne. Men samtidig realistisk med tanke på den dominansen mannlige artister fortsatt har i bransjen. 

– Disse listene er veldig lovende og trolig motiverende for kvinner som vil satse på en karriere innen musikk. Listene viser at det er mer variasjon i kjønnsbalansen dette året. Og sier noe om at kvinner definitivt kan bli lyttet til. 

Dancke trekker også fram debatten i fjor rundt mangelen på kvinnelige artister blant de som leverte de mest strømmede låtene, og at denne muligens kunne misforståes. 

– Det ble en debatt i fjor om at de mest strømmede artistene på Spotify bare var mannlige artister, og det kunne komme til uttrykk som at kvinner ikke lager god musikk. Men det er stor forskjell på det å strømme mest, og det å lage god musikk. Det går ikke an å kvalitetsvurdere musikk opp mot antall strømminger. 

– IKKE NOE MER ENN TRENDER

VG skrev 29. november at kjønnsbalansen blant de mest populære låtene har jevnet seg ut, med 50 prosent kvinnelige artister på topp 10. I fjor var det ingen kvinnelige artister på topp 10. Vil du si at kjønnsbalansen har tatt seg opp i musikkbransjen i 2023?

– Det er lovende at det er mer variert denne gangen, men i fjor hadde listene på Spotify en helt annen historie å fortelle. Vi kan derfor trolig ikke si at det i 2023 er oppnådd noe mer kjønnsbalanse i musikkbransjen. Disse listene speiler vanligvis ikke noe mer enn trender. Jeg skulle virkelig ønske at kjønn ikke hadde noe å si for hva en hører på. 

TUNG DOMINANS AV MENN

Dancke bruker TONO sine medlemstall for å eksemplifisere den tunge dominansen av menn i musikkbransjen. 

TONO forvalter de økonomiske opphavsrettighetene til komponister og sangtekstforfattere. De siste tallene fra TONOs medlemsmasse viser at per 31.12.2022 var 21,8 prosent av medlemmene kvinner. 

– Hvis du ser på TONO sine medlemstall, er det fortsatt stor forskjell mellom menn og kvinner når det kommer til andelen opphavspersoner i musikk. Hvis det hadde vært 50-50, ville kvinnelige musikere vært mer representert. Når det er så stor forskjell i aktive aktører, er det derfor viktig å ha dette i bakhodet når en diskuterer likestilling på lister. 

LES OGSÅ:

Er ordet SpelleMANN tolket litt vel bokstavelig?

(+) Neste bare kvinner på scenen

(+) Vil ha flere kvinner i musikkbransjen

ØNSKER STRENGERE KRAV TIL KJØNNSBALANSE

Hvorfor er det færre kvinner som velger å bli artister? Dancke mener at det er viktig å stille seg spørsmålet, og sier strukturene bak kan forklare hvorfor det er slik. I en sak på Gramo.no tidligere i høst uttalte hun at det i mye større grad bør stilles krav til mangfold når det deles ut penger. Hun argumenterte for at folk med penger og makt i musikkbransjen, slik som plateselskaper og de som styrer støtteordninger, bør stille krav for å endre egen bransje.  

– De artistene som er på årets Spotify-lister, har valgt å gå inn i en svært mannsdominert bransje. Det er utrolig viktig at bransjen selv ser på hvordan de kan skape flere av disse forbildene. De må legge opp til at det skal være like muligheter for å lykkes som artist uavhengig av om du er kvinne eller mann. 

– BEVEGER SEG FRAMOVER

Selv om Dancke mener at mye må endres i musikkbransjen til fordel for kvinnelige artister, ønsker hun også å skryte av musikkbransjen:

– Hvis det er én bransje som har beveget seg langt framover, så er det musikkbransjen,

Hun trekker fram noen gode kvinnelige musikkprestasjoner dette året som hun er imponert over. 

– Alessandra fra Eurovision i år har gjort det helt sjukt bra både i Norge og i utlandet. Det har også Randi Oline sin cover av Cezinandos Kristoffer Robin fra 2020. Det viser at det går an.