– Jeg kjenner ikke til min bakgrunn, men mest sannsynlig ble jeg bortført fra mammaen min.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg ble adoptert fra Bangladesh som baby i 1975. Jeg vokste opp i Norge i en familie med tre søsken som alle var biologiske barn av mine foreldre. Oppveksten min var god, men som voksen har jeg kjent på større og større behov for å vite hva som skjedde da jeg ble adoptert. Jeg har fortalt historien min TV 2, og har også vært på God Morgen Norge. Etter dette har jeg fått enormt med tilbakemeldinger fra fjern og nær. 

Det mange skriver, og som også som kommer frem i nyhetsbildet, er at adoptivbarna må bare være takknemlige for at vi fikk komme til Norge. Det hadde ikke vært noe alternativ å bli boende i vårt fødeland, sier folk. 

Det kan jo kanskje hende, men jeg har selv brukt mye tid på å tenke, føle og kjenne. 

Håper hun gav meg bort frivillig

Det har gått drøye ni måneder siden jeg begynte å lete etter svar, og de ni månedene trengte jeg, det kan sammenlignes med en graviditet. Forskjellen hos meg var at det kom ingen barn, men savnet og lengsel kom enda sterkere frem. 

Takknemlig til foreldre og familie her, det er jeg, men det var ikke mitt valg!

Jeg kjenner ikke til min bakgrunn, men mest sannsynlig ble jeg bortført fra mammaen min.

Jeg håper ikke det stemmer, håper jeg tar feil, jeg håper hun gav meg bort frivillig, for ellers sitter hun kanskje fremdeles med en ekstrem lengsel og et dypt savn. 

Forventer at vi er takknemlige

Når det sies at jeg bare burde være takknemlig, da knyter det seg inni meg. Sier man det til dem som er vokst opp hos sine biologiske foreldre, de som kjenner sin bakgrunn? Det er ikke naturlig at man går rundt og sier det hele tiden. Nå skapes det en slags påtvunget takknemlighet for oss som er adoptert, og det forventes at vi hele tiden går rundt og nikker og bukker i takknemlighetsgjeld til Norge og adoptantene.  

Det som kan være vanskelig for mange å forstå, er at jeg har behov for å kjenne til min bakgrunn, mine røtter. 

Jeg har aldri lignet på noen, aldri i min barndom fått kjenne på at jeg var som de andre i familien, men alltid sett annerledes ut. 

Og temperamentet har også vært helt annerledes. Jeg er utadvendt, høyrøstet, ikke redd for å si hva jeg mener, og stå i det. Unorsk, men det har jo også blitt misforstått, og dårlig tatt imot. Samtidig elsker jeg mennesker og ønsker alle det aller beste. Dette er min personlighet.

Og så har jeg et annet utseende. Det har jo vært en belastning, selv om jeg ikke har følt det på kroppen alltid, men jeg har kjent og følt blikkene. Det gjør jeg enda. 

Behov for å vite

Jeg er ikke bitter, men jeg ønsker at folk skjønner at JEG har behov for å vite. Om jeg ikke finner min biologiske mamma, så er det kanskje sånn det skal være. Men jeg gir ikke opp, jeg forsetter å søke og lete. Det kan jo hende hun fortsatt tenker på meg, og fortsatt savner meg. Og da vil jeg ikke skuffe henne, jeg fortsetter letingen. 

Ja, jeg er takknemlig for at hun gav meg livet den gang. Og jeg er takknemlig til mine adoptivforeldre som gav meg muligheten til å leve videre i Norge.  

Bort fra sine røtter

Så håper jeg at de som sterkt ønsker seg barn fra andre land, skjønner at det å få et barn fra et annet land, det betyr også å dra barnet bort fra sine røtter, og at de vil sannsynligvis bærer på noe resten i livet. Noe som kanskje ikke alltid er synlig, men det vil alltid ligge der.  

Den dagen barnet spør, så sørg for å kunne svare på spørsmålene.  Inntil granskningen i Norge er ferdig, så håper jeg de stopper all adopsjon. Det har blitt for stor belastning for så altfor mange, ikke minst for de mødrene som har blitt rammet.