ANMELDELSE: I stykket Nære relasjonar er det kvinnen som utøver partnervold. Det bidrar til økt innsikt i voldens natur.

Nære relasjonar betrakter et giftig kjærlighetsforhold utenfra – og innenfra – på en ekte, virkelighetsnær, intim og rå måte. Forestillingen handler om kjæresteparet Are (spilt av Christian Ruud Kallum) og Kine (spilt av Josefine Frida Pettersen). Etter at Kine slår Are for første gang, opplever de begge at relasjonen mellom dem endrer karakter – og gjør noe med dem. 

Og det er gjennom Ares monolog i stykket på en time og 40 minutter at vi får et nært innblikk i hvordan han mister seg selv i forsøket på å tilgi Kines oppførsel og å forsøke å elske henne på tross. 

Forestillingen hadde premiere 17. januar på Det Norske Teatret og er basert på forfatter Maria Tryti Vennerøds roman med samme navn. Marie Blokhus har regien og Anna Albrigtsen er dramaturg for stykket. 

Fascinerende scenegrep

Det første som skjer i stykket, er at publikum blir invitert inn i et provisorisk rom hvor vegger av papir omslutter oss i Scene 3 på Det Norske Teatret – som et rom i rommet. Det er plass til rundt 40-50 publikummere på stoler på rad og rekke. Are, hovedpersonen, har noen kvadratmeter scene foran publikum å boltre seg på, med en svart enkel stol som eneste rekvisitt. Kine er aldri fysisk tilstede på scenen. 

Hverdagslivet til paret vises imidlertid på papirveggen i front som videopptak. Det blir som en videodagbok for minnene de har sammen. 

Derfor er det også bare Are som snakker om episodene, og som får tolket og reflektert over dem i retrospekt. Det er et fascinerende scenegrep. Are bruker hele rommet gjennom forestillingen, og får kontakt med publikum fra fremste til bakerste rad for å fremprovosere reaksjoner på det vi nettopp har sett på skjermen. Og for å få anerkjennelse for sine egne høyttenkende refleksjoner og reaksjoner. 

Blir manipulert 

Dette scenegrepet er viktig, og bidrar til at vi både får avstand til hendelsene i parforholdet og greier å se hva som egentlig skjer. Vi skjønner hvordan Are hele tiden blir manipulert av Kine til å godta hennes fortelling om hvem som har skyld i konflikter og vold. 

Ensemblet består utenom rollene Are og Kine av skuespiller Oddgeir Thune i rollene som Gard eller lege og skuespiller Tiril Heide-Steen, som spiller Benedicte, kollegaen til Are. De er innom i korte passasjer i løpet av forestillingen, hvor de  underbygger hvilken livssituasjon Are står i. De blir et slags kompass for Are på rett og galt, men uten at de får Are selv til å innrømme helt hvilken tung situasjon han står i. 

Legen som er innom i en kort sekvens midt i forestillingen kan tenkes å være med for å vise at samfunnet ikke tenker på partnervold når det gjelder menn. 

Får han fram volden?

Etter hvert som forestillingen skrider frem, glemmer en at Kine kun er med i videoene, for Are klarer å smelte sammen sine replikker på scenen med det som skjer på videoene. I Ares fortolkninger får vi som publikum virkelig kjenne hvordan han har det i det intense, uforutsigbare og strabasiøse forholdet med Kine. Og vi får se hvordan Are godtar og bagatelliserer Kines oppførsel, og tar på seg mer og mer skyld for hvordan hun reagerer. Er det han som får fram volden i Kine? 

Regissør Marie Blokhus kan tenkes å ha tatt et bevisst valg om å la Are sin stemme komme frem uten påvirkning og avbrudd fra partneren. Nettopp fordi det er det motsatte som skjer i mange av scenene vi får se på videoopptak. Are blir både avbrutt, misforstått og tillagt meninger av Kine som han egentlig ikke har. Det går til slutt så langt som at han ikke får ha egne meninger. 

Ettergivende

Stykket viser hvordan Kine i begynnelsen helt uskyldig, får vi inntrykk av, tolker hvem Ares venner er. I bestevennen Gard ser hun en veik fyr, og mener at hans forhold til kjæresten er dødsdømt. Are nøler med å bekrefte hennes syn, men til slutt er han enig, og presterer å si at han sit kanskje litt fast i gamle kjønnsrollemønster. Som publikum kan vi få en forståelse av at han på dette tidspunktet, hvor han er hodestups forelska i Kine, er svært ettergivende og lar henne ha rett.

Forestillinga klarer på glimrende vis å få fram hvordan Are blir påvirket av at Kines svingende stemningsleie kommer mer og mer til overflaten. Den klarer også å vise hvilke motsetninger som spiller seg ut i Ares bevissthet. I flere scener opponerer han tydelig mot Kine og setter skapet på plass, samtidig som han i andre scener gir etter og egentlig motsier seg selv. Selvrespekten og integriteten blir sakte prellet vekk. 

Møtes sjelden i dialogen

I en annen scene blir Kines tydelige flørting med en av kameratene til Are kilde til en stor krangel på tilbakeveien hjem fra en uteplass, godt påvirket av alkohol. På forhånd har de hatt en avtale om at Are går med på det, fordi han tidligere har innrømmet at han liker at andre menn begjærer henne. Det hele kulminerer til slutt i en stor krangel. Are kaller Kine aggressiv og understreker at hun har slått. Kine bagatelliserer det hele, retter skytset i Ares retning og spør om det ikke kan ha noe med hvordan han selv opptrer å gjøre. Dialogen mellom Are og Kine bærer preg av at de aldri ordentlig møtes og kan bekrefte hverandres synspunkter. 

Et destruktivt forhold

Det hele blir bare verre. Selv om det innimellom er små pauser hvor stemninga tilsynelatende er god og en kan få en oppfatning av at dette bare er vanlig konfliktproblematikk – som i alle andre forhold. 

I en av scenene hvor grensene tydelig blir flyttet på, og Ares integritet har forsvunnet som sandkorn mellom fingrene, er da Kine kommer hjem fra trilletur med deres lille baby Leo. Kine kommer inn, og oppdager at Are verken har laget middag eller gjort husarbeidet. Han møter henne med en øl i hånden. Hun eksploderer i raseri, og vi blir gjennom lyd og Ares beskrivelser vitne til at han blir truffet av en vase i ansiktet. At Are har googlet begrepet partnervold mens Kine og Leo var ute på trilletur, bekrefter absurditeten i situasjonen. 

Utfordrer etablerte oppfatninger

Det er her produksjonen virkelig har klart å få fram kjernen i det de ønsker å formidle. Vold i nære relasjoner kan ta ulike former, og utfordrer den etablerte oppfatningen om at det er mannen som alltid er voldsutøver fordi han er fysisk overlegen. Forestillingen får godt frem at Kines kommunikasjon med Are har elementer av psykisk vold i seg, men også hvordan Are blir påvirket av hennes aggressive atferd og selv kjefter, roper og ved en anledning knuser et glass i vasken i frustrasjon. 

Kine er likevel den som tydeligst og først og fremst fremstår som både slem og manipulativ med vilje – for ikke å glemme de scenene hvor hun åpenbart går fysisk løs på ham. Den psykiske volden fra Kine kommer klart frem i gjentatte episoder hvor hun beskylder Are for å være kontrollerende og potensielt voldelig. Hun snur om på virkelighetsforståelsen hans, og får ham til å tvile på rollen sin i relasjonen deres. Denne formen for manipulasjon er svært vanlig i voldelige forhold, ifølge forskning. Nære relasjonar viser at dette er en adferd som ikke er forbeholdt ett kjønn.

Kvinnen som voldsutøver

Ved å snu om på de tradisjonelle rollene for partnervold, ved å gjøre kvinnen til voldsutøveren, så greier dette stykket å gi innsikt ikke bare i vold mot menn. Men også å øke forståelsen for hva som faktisk skjer når det er menn som utøver volden.  Når det er mannen som er voldelig, så blir ofte den fysiske volden tolket som det viktigste i forståelsen av hva som skjer, mens manipuleringen av virkeligheten og av offerets egen psyke gjerne får mindre plass. 

Are er aldri ordentlig i livsfare, fordi han er sterkere enn Kine – noe han også på et tidspunkt selv reflekterer over i forestillingen. Nettopp derfor får stykket også fram de psykologiske rammene som ofte er tilstede i et voldelig forhold. Stykket øker forståelsen for mekanismene som finnes i voldelige forhold uansett hvem det er som utøver volden. Kanskje bidrar Nære relasjonar til å gi et svar på det klassiske spørsmålet; Hvorfor gikk du ikke bare? 

Etter å ha sett bak gardinene til Kine og Are er det i alle fall rimelig trygt å kunne konstatere at et destruktivt forhold kan la seg etablere i oss alle. 

ANMELDELSE: Den britiske dramafilmen How to have sex ruller nå over norske kinolerreter. En bemerkelsesverdig film om samtykke og gråsoner.

Vi følger de engelske bestevenninnene Tara (spilt av Mia McKenna-Bruce), Skye (spilt av Lara Peake) og Em (spilt av Enva Lewis) på denne reisen, i det de letter med flyet fra Storbritannia, lander på Kreta og inntar partybyen Malia. 

Inneklemt i drosja på vei til hotellet merker vi at de unge jentene har satt stemninga for sydenferien. De ønsker seg mest mulig fest og sex. Og Tara, den eneste av de tre som fortsatt er jomfru, håper tilsynelatende på et ligg i løpet av turen. 

Jentene har sannsynligvis bikket 16 år, men er ikke gamle nok til å frekventere puber i hjemlandet, så de utnytter å drikke i det lovløse utland. Akkurat det får vi se i en av de første scenene hvor de går rundt i en av de lokale matbutikkene i Malia. Den usjenerte Skye trekker en eplepunsj ut av varehylla, kaster den ned i handlevogna og konstaterer at punsjen er en premie for den som klarer å ha mest sex på turen. 

Med alkohol og promille kommer den falske selvtilliten og også roen til å slippe seg mer løs. Spesielt for Tara, som er sjenert. Seerne forstår tidlig at drikkingen spiller en sentral rolle for å veie opp for hennes lave selvbilde. Med alkohol i blodet blir hun mer hardhudet og kan speile seg mer i stemninga til venninnene og de eldre guttene i naboleiligheten ved hotellet de bor på. Ettersom handlingen skrider fremover, skjønner vi at Tara spiller en rolle som ikke er henne selv, for å innfri forventningene de andre har til henne. 

Tar opp alvorlige spørsmål

Forventningene fra Taras venninner om at hun skal kvitte seg med jomfrudommen på denne turen, gir Tara et unødvendig press, og dette temaet følger filmen som en råd tråd. Venninnene gir et inntrykk av at jomfrudommen er et problem som skal løses. Det er særlig Skye som stadig vekk påpeker det, på en hånlig måte. Hun klarer blant annet å avsløre at Tara ikke har hatt sex under spillet Jeg har aldri på en fest i leiligheten til naboguttene på hotellet. 

I de påfølgende scenene blir vi revet med av høy diskomusikk på uteplassene gjengen besøker. Det er god dynamikk, og dansen mellom jentene og de eldre guttene fra hotellet er elektrisk. Det er sanseløs drikking fra blå cocktails i store skåler med sugerør. 

Går over egne grenser  

I flere scener i filmen, som er regissert av Molly Manning Walker, kjenner en ubehaget det er å observere at Tara går over sine grenser. Som når hun står på stranda med den unge nabogutten fra hotellet, Paddy (spilt av Samuel Bottomley). I det Tara sier at hun er svett og kald av klærne hun har dansa i, utnytter Paddy situasjonen og ber henne kle av seg. Hun sier først nei, men klarer etter hvert ikke å stå imot hans forsøk på det motsatte. Paddy flørter, tuller, løfter henne opp og forsøker å le bort Taras usikkerhet. Det hele ender med et uønsket samleie for Tara på stranda med Paddy. 

Jeg skal ikke avsløre for mye her, men Tara drar ikke hjem til hotellet etter denne hendelsen. Denne scenen får betydning i filmen, men ikke nok betydning til at venninnene forstår hva Tara har opplevd. Det er det bare seerne som gjør. 

Samtykkets gråsoner

Fra perspektivet til tenåringsjenta Tara, som har fått hovedrollen i filmen, utforskes seksuelt samtykke og overgrep i en kontekst som kan tenkes å være veldig nær virkeligheten. Filmen tar på en nær og intim måte opp situasjoner der jenter blir ute av stand til å verken si ja eller nei – og hvor den pågående andre utnytter akkurat denne usikkerheten til å få viljen sin. Filmen illustrerer på godt vis samtykkets gråsoner. 

Her til lands har en av fem jenter opplevd seksuelle overgrep i løpet av barne- og ungdomsårene, og ni prosent av alle kvinner har vært utsatt for voldtekt minst én gang i livet. Det viser resultater fra undersøkelser gjort av Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress på oppdrag fra Folkehelseinstituttet. At mennesker opplever å ha sex mot sin vilje, kan ikke kalles for annet enn et overgrep. 

Men vel så viktig som selve spørsmålet om hvordan en lov om samtykke skal utformes, er spørsmålet om hvilke seksuelle normer vi vil ha. Og hvilke seksuelle normer som ungdommens atferd preges av, får igjen betydning for hvordan de handler i grenseoverskridende atferd. 

Hadde Paddy gått over den seksuelle grensen til Tara i filmen hvis han hadde vært del av et skolesystem som tok mer på alvor å gi barn og unge seksuell oppdragelse – som snakket om hva som er seksuelle grenser og hva som er seksuelle krenkelser?  

Eller er det bare slik at i kåtskapens bølge, kombinert med en berusende følelse som alkoholen har forårsaket i kroppen, klarer ikke unge menn å kombinere sine biologiske instinkter med en porsjon moral som er stor nok til at de klarer å skjønne når nei er et NEI? 

Gir ingen svar

Jeg vil si at filmen lar spørsmålene henge i luften. I så måte har filmen lyktes med å få publikum i kinosalen til å tenke over hva de nettopp har vært vitne til, selv om jentene i filmen ikke får den samme innsikten i hva som har skjedd i løpet av ferien.

Styrken i denne produksjonen er at filmen ikke gir noen svar på hvordan en bør forholde seg til alvorlige spørsmål om sex og samtykke. I stedet blir seeren overlatt til å reflektere over dette selv.

Jeg håper og tror derfor at filmen kan nå ut til et bredt publikum for å vise hvordan man ikke går fram for å ha sex, i det den på en oppriktig måte har fasilitert How to not have sex.

ANMELDELSE: Alt hva menn har gjort for å kontrollere kvinners kropp og seksualitet opp gjennom historien. Lungeflyteprøven gir et glitrende og rystende innblikk i dette.

Tittel: Lungeflyteprøven

Forfatter: Tore Renberg

Forlag: Oktober

Hekser. Skjøger. Barnemordersker. Dette er eksempler på livsfarlige skjellsord kvinner har fått utdelt. Livsfarlige fordi kvinnene som ble rammet av ordene, altfor ofte endte hos skarpretteren. Men også livsfarlige fordi kvinner som fikk disse stemplene, ble ribbet for hele sitt sosiale nettverk, sin trygghet og sitt livsgrunnlag bare ved å bli anklaget. En kvinne uten nettverk har levd et livsfarlig liv i store deler av menneskehetens historie.

Basert på virkeligheten

I Tore Renbergs ferske roman Lungeflyteprøven får vi et innblikk i prosessen mot en ung kvinne, eller egentlig et barn på 15 år, som blir anklaget for å ha tatt livet av sitt eget barn rett etter fødselen. Romanen tar utgangspunkt i en virkelig rettsprosess. Renberg har lest brev og rettsreferater, artikler og memoarer. Den ene hovedpersonen heter Anna og er anklaget for å være barnemorderske. Den andre hovedpersonen er Christian Thomasius. Han er advokaten hennes. Handlingen foregår i Leipzig og området rundt.

Mens hendelsene i boken ifølge forfatteren er basert på de originale kildene, gir Renbergs vidunderlige diktning liv til karakterene. I et gammelmodig språk fører han oss inn i tankene til den energiske advokaten som ustoppelig tror på sin egen kapasitet til å forandre fremtiden. Renberg finner tegn i brevene hans og i artiklene han skrev som tyder på at denne mannen ble mer og mer manisk i sin iver etter å forandre rettsvesenet. Noe han faktisk også bidro til.

Han var en talsmann for å slutte å bruke tortur som en del av forhørene. Og ikke minst brukte han lungeflyteprøven i saken til Anna. Mer om selve lungeflyteprøven om litt.

Portrett av en tid

Renberg skaper et sterkt portrett av den unge Anna. Og av tiden hun lever i. Anna var i realiteten sjakk matt i det hun ble overfalt eller overtalt av drengen på gården. For hvilke valg hadde hun egentlig da det ble klart at hun var gravid? Lungeflyteprøven gir en brutal innsikt i hvor sårbart livet var for menneskene på 1600-tallet. Ikke minst for kvinnene.

Renberg lar Anna drømme om at hun kunne bodd med sin lille datter i en hytte i skogen, at hun kunne isolere seg fra hele samfunnet og alle som fordømte henne, og slik kunne hun ta hånd om et barn som alenemor. Annas totalt urealistiske forestilling om hvordan graviditeten kunne ende godt for henne, viser hvilke manglende alternativer en kvinne som ble gravid utenfor ekteskap hadde.

Rettferdighet før og nå

Renbergs Anna reflekterer ikke over manglende valgmuligheter. Forfatteren har motstått fristelsen til å la karakterene drives av tanker som ligner vår tids oppfatning av rettferdighet. Dette er en av styrkene i denne romanen. Forfatteren har satt seg grundig inn i tiden han skriver om, og vi som lesere tar inn tragedien til karakterene nettopp fordi han lar dem tenke og handle ut fra normene de lever under. Kun når han innimellom står frem med sin egen stemme i romanen, og kommenterer hendelsene han skriver om, får leseren et nåtidig blikk på hendelsene.

Denne vekslingen mellom å legge inn seg selv som fortellerstemme og å skrive en roman om historiske personer fungerer glimrende.

Et språkgeni

Tore Renberg er en litterær kamelon. Han går inn i hodene til sine karakterer, og ut kommer ikke bare glitrende portretter av fiktive og ekte mennesker, men også deres helt unike språk. Noen forfattere har én stemme som de bruker uansett hva og hvem de skriver om. De har en signaturstil basert på ordforrådet sitt, hvordan de bygger opp setningene og hvor de plasserer cliffhangere. De bruker mer eller mindre den samme stilen uansett om historien og karakterene endrer seg. Ikke Tore Renberg. Han har gitt liv på nynorsk til ordknappe Tollak som tiden har løpt fra, han har gitt bøkene om Jarle Klepp et språk preget av tiden og miljøet hovedkarakteren vokste opp i, og han gir den frodige og kriminelle Teksas-gjengen et sprudlende og ordrikt språk.

Anna og de andre i Lungeflyteprøven får bare bruke begreper som var oppfunnet på slutten av 1600-tallet. Tiltaleformer og setningsbygning er fra en annen tid enn vår. Det er riktignok ikke slik de faktisk snakket på 1600-tallet – dette er ikke en dokumentar. Ordvalg og setningsoppbygging ligner kanskje snarere slik det ble snakket og skrevet en gang på 1800-tallet.

Det gammelmodige og tungvinte språket har to funksjoner i historien. For det første setter det et tidsbilde som er noe annet enn vår egen tid. Og for det andre fungerer det som en forsterkning av hvor vanskelig livene var. Hvor bundet de var av det vi dag ser på som forstokkede lover og regler. Hvor prisgitt de var normer vi for lengst har forlatt.

Et offer for menns kontrollbehov

Annas skjebne er hjerteskjærende typisk for kvinner gjennom historien, og samtidig ble hennes konkrete sak en milepæl i rettshistorien. Hun ble offer for et behov menn har hatt for å kontrollere kvinner og kvinners seksualitet omtrent gjennom alle tider. Kvinner ble kalt hekser hvis de ble egenrådige, fikk makt eller gikk utenfor normene for hvordan kvinner skulle oppføre seg. En skjøge var en som ikke lot seksualiteten sin bli værende innenfor ekteskapet, enten det var frivillig eller ikke.

Barnemordersker var den aller verste sorten skjøger. De hadde vært promiskuøse, og i tillegg tatt livet av barnet sitt for å skjule den gudløse oppførselen. Nå er ikke barnedrap verken lov eller en bagatell i dag heller, men i denne perioden nådde jakten på barnemorderskene en intensitet uten sidestykke, ifølge forfatterens undersøkelser. Om barnet faktisk ble drept eller var dødfødt, kunne enkelt la seg avklare ved å få den mistenkte kvinnen til å tilstå under tortur.

Hensikten med den utrettelige jakten på kvinner som krysset de moralske og religiøse normene, var å avskrekke andre fra å opponere mot det eksisterende systemet. Tortur og dødsstraff var effektive metoder for å opprettholde den eksisterende samfunnsorden. Den moralske forankringen lå i tolkningen av kristendommen.

Opplysningstiden hjalp kvinnene

Nå til lungeflyteprøven. Dette var en medisinsk test som dannet starten på slutten på religion som premissleverandør i rettssaker. Da vitenskapen etter hvert veide tyngre enn religion på vektskålen, var det en revolusjon som ikke minst kom kvinnene til gode. Derfor må vi benytte anledningen til å si noen få ord om denne helt spesielle testen som har gitt navn til boken, og som er symbolet på den nye tiden som skal komme.

Lungeflyteprøven var et eksperiment der lungene til det døde spedbarnet ble tatt ut og sunket ned i vann. Teorien var ifølge Renbergs kilder at hvis det på noe tidspunkt hadde vært luft i lungene, ville de flyte. Hvis barnet aldri hadde trukket pusten, men derimot var dødt før fødselen, så ville lungene synke til bunns. Anna hevdet at barnet var dødfødt. Og lungeflyteprøven viste at lungene til barnet sank til bunns. Rettssaken til Anna er ifølge forfatteren den første kjente saken der denne prøven ble ført som bevis for at moren ikke hadde drept barnet sitt. 

Storslått

Lungeflyteprøven er en roman som ryster. Ikke fordi den inneholder helt ny informasjon (noe den faktisk gjør). Men heller fordi det vi allerede vet om kvinners manglende muligheter til å velge livene sine for noen århundrer siden, blir så levende og nært. Det som slår meg hardest, er hvordan de avfinner seg med sin skjebne. Og hvilke løsninger de ser for seg når de prøver å påvirke tingenes tilstand.

Dette er en storslått roman. Persongalleriet er rikt. Språket er så vakkert innenfor sitt gammelmodige rammeverk at det kiler i magen. Noen setninger er på en halv bokside, og jeg skulle ønske at de aldri tok slutt. Lungeflyteprøven gir en dypere innsikt i noe vi visste om fra før. Dypere og vondere. Det føles personlig å lese om Anna og hennes samtid. Personlig fordi det like gjerne kunne vært min skjebne hvis jeg hadde vært født et annet sted i en annen tid.

Men kanskje kan romanen også bidra til å se mer forsonlig på historien når man tenker over hva som har formet menneskers handlinger, uansett hvor groteskt vi synes det er i dag. Hvor preget de var, og vi alle er, av vår samtid og de normene vi tar for gitt. Tore Renbergs historie om Anna og kreftene som prøvde å bryte ut av den gamle tiden har i alle fall gitt meg det perspektivet.

ANMELDELSE
Mummitrollets mor er i Norge for første gang. Likevel er det ikke mange Sniffer eller Snorkfrøkner å se i utstillingen.