Stikkord: Anne-Marie Helland

(+) Møtte hersketeknikker for første gang
Anne-Marie vil vise de yngre kvinnene at de ikke trenger å finne seg i spillereglene.
Anne-Marie Helland. Direktør. Sankthanshaugen
Jeg har selvfølgelig reflektert over alderen, men jeg føler ikke så stor forskjell. Plutselig har det slått meg at jeg ikke er den yngste på arbeidsmarkedet lengre. Ikke det at jeg har tenkt å bytte jobb, men plutselig er det et tema. Nå er jeg blant de eldre i bunken, og ikke så attraktiv på grunn av alderen. Jeg tror kanskje mange kvinner spesielt føler på det, og jeg tror det er helt reelt også. Jeg ser bare på min egen arbeidsplass; Jeg er direktør og i min stillingskategori og oppover er det få kvinner, men det er mange unge kvinner i lavere stillinger.
Jeg har jobbet nesten hele livet i humanitær sektor, og der er man kanskje tunet mer inn på kjønn og likestilling og læres grundig opp. Jeg fikk sjokk da jeg kom inn i privat sektor. Plutselig ble det å være kvinne noe som hadde implikasjoner. Jeg hadde egentlig aldri opplevd hersketeknikker før, men det gjorde jeg plutselig nå. Og «mansplaining». Ikke nødvendigvis på egen arbeidsplass, men i miljøet. Først var det ubehagelig og rart, men da jeg skjønte hva det var, ble det lettere å håndtere det.
Trang boks
Fra tidlig alder har jeg sett at det er fort å få merkelapper hvis du som kvinne tar for mye plass. Gutter og menn blir oppfattet som ambisiøse på en positiv måte, mens kvinner med tilsvarene oppførsel eller holdninger blir sett på som krevende. Boksen er trangere for kvinner, og standarden annerledes. Det hadde jeg aldri reflektert over på samme måte tidligere.
Hvis jeg som eneste kvinne i et rom med ti menn er den som slår ned på hersketeknikker, er det jeg som er vanskelig. Men jeg er såpass trygg på meg selv at jeg lar meg ikke psyke ut. Det preller av at en mann som er ti år yngre enn meg driver med hersketeknikk. Men jeg føler på et ansvar at jeg skal bidra til å være en av disse kvinnene som viser de yngre kvinnene at du trenger ikke å finne deg i det. Du trenger ikke å godta at dette er spillereglene.
Trygg i egen kropp
Jeg har opplevd det å bli mer usynlig som noe positivt. Det er ikke lenger kropp, men styrke og livserfaring som verdsettes.
Jeg har aldri vært så trygg og fornøyd med kroppen min som jeg er nå. Det er jo funksjonen til kroppen som teller, og det betyr at jeg slipper å være så bevisst på hvordan andre skal oppfatte mitt fysiske utseende. Jeg er eldre og har en trygghet i hva jeg kan. Jeg er femti år. Jeg er mer interessant på grunn av hva jeg sier og hvem jeg er – og det er en berikelse.
Hvis jeg skulle gitt noen råd til mitt yngre selv, skulle jeg tatt mindre ansvar for folks følelser. Det kan selvfølgelig tolkes litt feil, men jeg ville hatt færre opplevelser av å bli skuffet over andre mennesker. Jeg er typen som kan strekke meg for langt for at andre skal ha det bra. Fordelen med å bli eldre er at jeg er så mye klokere enn det jeg var. Jeg vet hva jeg kan finne meg i, og jeg tør å stå opp for meg selv. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var like klok som ung. Jeg har jo lært av ting jeg har gjort, men jeg kan ikke si at jeg angrer på dem. Det er jo «hashtag» livet.
Det sårbare livet
Jeg fikk MS for noen år siden. Det er sjeldent å få MS i min alder, og jeg tror at det er verre å få det som ung. Når man er femti år, så er det ikke så rart hvis det er noe i veien. Hvis du får MS når du er tjuefem, har du mange år foran deg der du skal slite og være dårlig.
Jeg har vært heldig. Jeg var syk i ni måneder og det var masse jeg ble utredet for. Mentalt var det en modningsprosess. Det viktigste jeg har lært er at du har ingen garantier. Livet er sårbart, og jeg lever mer intenst etter at jeg fikk sykdommen. Jeg utsetter ikke ting lengre.
Det aller viktigste jeg sitter igjen med, er at livet dreier seg om relasjoner. Du må ta vare på de menneskene som vil deg vel og som du liker å være sammen med. Det er viktigere enn alt mulig annet, som hvilken jobb du har eller hvilket hus du bor i. Hvem var det som ringte da jeg gikk sykemeldt på niende måned, og hvem var det som sa at nå går vi på kafe i stedet for å la meg ligge hjemme på sofaen. Jeg er opptatt av kvaliteten på relasjonene. Det å ha en ekte samtale med folk, og snakke om ordentlige ting.
En dypere lykke med årene
Jeg tror dybden til lykke er forbundet med alder. Jeg er en positiv person, det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg ser sjelden det negative. Men jeg surfet mer på lykken før. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg også sett skyggesider. Du opplever skuffelser, venner som blir syke og mennesker dør. Da blir det en helt annen dybde. Du setter pris på livet på en annen måte.
Jeg er fremdeles 40 år i hodet. Det var da jeg «peaket», men det har også en sammenheng med at jeg bodde i Sør-Afrika på den tiden sammen med familien i fire år, og det var den beste tiden i livet mitt. Da var jeg regiondirektør for Kirkens Nødhjelp for det sørlige Afrika.
50 er liksom siste runde der du ikke er «eldre». Neste er 60. Da begynner man å dra på årene. Jeg føler at jeg fremdeles er innafor, men 60 – da er du liksom «gammel». Det sier jeg nå, men det er ikke sikkert jeg sier det når jeg er 60.
Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet 50 kvinner på 50, hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com.