Stikkord: brystkreft
(+) Til helvete og tilbake i 13 episoder
Hvis du går gjennom helvete, fortsett å gå, sa Churchill. Dette var ordene som trøstet Laura Coppa Thommessen. I denne novellen gir hun en sterk skildring av reisen fra brystkreftdiagnose til å sitte på spinningsykkel.
Og så kom vi ut og fikk se stjernene igjen*
1.
Her sitter jeg. Dørene åpnes og lukkes, samtaler preget av legevitenskapelig veltalenhet sprer seg som en etterklang ut i korridoren.
Han kaller meg inn. «Jeg beklager, men du har kreft.» Ordene hans strammer seg som en renneløkke rundt halsen min. Jeg presser leppene mine hardt sammen, sitter like stille som Sfinksen. All frykten og alle spørsmålene jeg egentlig ønsker å stille, raser inni meg, usagt.
2.
En velstelt hånd med perfekt manikyr, tilhørende en alt-for-hyggelig sykepleier, hekter to poser på intravenøsstativet. De transparente posene, bulende med avskyelig oransje væske, henger der, opphengt som makabre kjøttstykker.
«Vi kaller denne blandingen Aperol Spritz», sier sykepleieren mens hun krummer to fingre på hver hånd og tegner anførselstegn i luften.
«Ah ah», ler jeg. En høy latter, like falsk som den innøvde frasen «jeg har det bra», som jeg klarte å lire av meg som svar knappe to minutter tidligere.
Omkring meg, barn med hud som hvite sengelaken hvilende over knoklene sine, skallede damer med hoder som skinnende gule vannmeloner og kantede hofter, hvor jeg er sikker på at det en gang var kurver. Alle de og hele meg, sitter vi her alene på hver vår trone. Alle oss, ufrivillige skuespillere og tilskuere til dette sirkuset. Ut vinduet til høyre fanger jeg et glimt av Oslofjordens hjerteskjærende skjønnhet. Den skimrer og glitrer fortsatt, helt uvitende om hva som skjer her inne i dette torturkammeret. Med venstre arm utstrakt er jeg klar til å motta den oransje giften som skal bekjempe den andre giften inni meg. Kroppen min, i ferd med å bli slagmarken hvor krigen skal føres.
I bakgrunnen høres summingen av de små boksene som regulerer flyten av væske. Når drypposene er tomme, piper boksene som plagsomme fugleunger som krever å bli matet.
3.
Jeg våknet med det som føltes som mitt livs verste bakrus. De kaller det kanskje Aperol Spritz i torturkammeret, men for meg fremstår det mer som den billigste tequilaen du finner på den bruneste puben. Det minner meg om de to-til-prisen-av-en-tequilaene som, for mange år siden, hadde meg vandrende rundt gatelangs i Tijuana i timevis mens jeg dyttet rundt på en imaginær sykkel. Eller det var i hvert fall det ektefellen informerte meg om at jeg gjorde.
4.
I dag røk hårknuten på toppen av hodet. Jeg trakk bare forsiktig i den, lik som en herremann respektfullt tipper hatten mot damen han passerer på gaten, og den falt av; min forbausede venstre hånd formet som en knyttneve rundt den. Det så ut som en dyster dott bestående av brunfarget ullhår. Jeg ser nå ut som en person som tapte et veddemål og egenhendig måtte klippe håret med en machete.
5.
Spørsmålet jeg egentlig har lyst stille han er «Hvorfor meg?», men jeg nøyer meg med et mer generisk og mindre egosentrisk «Men hvordan kunne dette skje?».
Onkologen sin kropp er presset inn i en lang hvit frakk, lik de engler (og slaktere) har på seg. Når han svarer, er ordene vanskeligere å tolke enn Nostradamus sine, så jeg nøyer meg med min egen versjon av hans onkologiske logikk:
«Hver dag samles grupper av demonstranter seg i kroppen din og opprørspolitiet kommer for å jage dem vekk. Men når en gruppe demonstranter er for stor og politistyrken for liten, kan de ikke fjernes, og det er da de blir og slår røtter. Det er som på Tahrirplassen under den egyptiske revolusjonen. Folk okkuperte det torget i flere måneder.»
«Så du forteller meg at okkupanter har flyttet inn i kroppen min!?» utbryter jeg.
Jeg tror han hverken hører eller forstår meg; i realiteten tror jeg hele forklaringen med okkupanter og Tahrirplassen kun foregikk inne i hodet mitt. Gudene vet hva han egentlig sa.
Han sitter rakrygget bak skrivebordet sitt og stirrer på skjermen mens han hamrer løs på tastaturet, lik et tretået neshorn. Jeg antar at dette er signalet om at mine tjue minutter er over, allikevel blir jeg stående mens jeg sakte flytter vekten min fra den ene foten til den andre. Når jeg endelig tar et skritt mot døren, knirker det polerte tregulvet under de gullfargede «lykke-joggeskoene» mine. Jeg åpner døren med hånden bak ryggen min, nikker «farvel» og forsvinner ned i korridoren. Jeg setter kurs mot torturkammeret, der pose nummer 17 av Aperol Spritz venter på meg.
6.
Jeg tenker på okkupasjonssituasjonen som utspiller seg inne i kroppen min og bestemmer meg for at det å gi disse okkupantene latterlige navn er den eneste måten å utdrive dem som onde ånder. Jeg kaller okkupanten i høyre bryst for Gargamel, den onde, men samtidig dumme trollmannen fra Smurfene, og okkupanten under armhulen min for Azrael, Gargamels skabbete katt. Jeg forklarer dem begge at de ikke må bli for komfortable der de er, da dette tvangsekteskapet kun vil vare i tre måneder til.

7.
I kveld slår hjertet mitt som en tromme under en innvielsesseremoni, og mitt vanlige triks med å gjenta de femti amerikanske statene i alfabetisk rekkefølge, får meg ikke til å sovne. Taket på huset knirker av trykket fra vinden som river forbi og suser ut mot havet. Jeg har en følelse av at døden lister seg rundt i huset på leten etter meg. Jeg er full av gift og giftige tanker; det bekymrer meg å observere hvor mye nærmere ektefellen, sønn og resten av familien har kommet hverandre: samles de rundt min døende flamme?
8.
Hver dag er preget av nye forhåpninger og ny frykt, og selvfølgelig av selvtilfredse mennesker, uberørt av sykdom, som forteller meg at jeg må tenke positivt. Kun ordene til Sir Winston Churchill gir meg trøst: «Hvis du går gjennom helvete, fortsett å gå.»
9.
«Hvordan føler du deg?» spør kirurgen, hennes kloke blå øyne stikkende over kanten av ansiktsmasken. Hele henne utstråler nordisk eksotisme, den blandingen av kulde og kulhet som bare personer, som tror at det å sove utendørs i minus 10 grader er helsebringende for babyer, innehar. Min desorienterte postoperative tilstand hindrer meg ikke i å forstå at okkupantene nå offisielt er blitt kastet ut (hurra!) og at operasjonen gikk bra (to ganger hurra!). Jeg tilbringer min første natt på sykehuset ruset på smertestillende, sover på samme måte som en delfin – med ett øye åpent og halve hjernen våken – mens romkameraten min, trolig også ruset på smertestillende – snakker om hunden sin og innrømmer at hun elsker ham mer enn barnebarna sine.
10.
Tre uker har gått siden operasjonen, og nå jeg står foran baderomsspeilet for den store avdukingen. Sakte tar jeg av det middelalderske korsettet som jeg har blitt instruert om å ha på. Ektefellen legger en hånd på skulderen min. Jeg ber ham holde en nøytral mine, hva enn det betyr. Under den brune operasjonsteipen kommer det høyre brystet mitt til syne, de tørkede stingene går horisontalt på tvers av hele brystet, lik som over Frankensteins panne. Der og da blir brystet døpt til «Frankenbrystet».
11.
Røde lasere som lager laserlyder brenner seg gjennom huden min, pusten min er like stille som Darth Vader sin. Jeg tenker på kroppen min som den pløyde jorden til den beseirede Karthago på slutten av den tredje punerkrigen. Og jeg tenker på strålebehandling som saltet romerne spredte over byen for å forhindre at avlinger noen gang skulle gro igjen. Første lag med salting ferdig for min del, fjorten lag igjen.
12.
Aldri igjen synge Jesus Take the Wheel gjennom tårene mine, aldri igjen ha Madame Butterfly på repeat i hodet mitt mens jeg glir inn og ut av «smultringen» på CT-skanneren. I dag synger jeg «This girl is on fireeee, this girl is on fireeeee» og selv ikke Oslos rushtrafikk kan legge en demper på humøret mitt. Jeg trommer på rattet med høyre hånd. Ettermiddagens solstråler filtreres gjennom frontruten og treffer min ikke-ekte-diamant-diamantring, og som fra en diskokule sprer den sollyset rundt om interiøret i bilen. Jeg er i så godt humør at jeg til og med lar ett gjøkhue i en BMW snike seg foran meg i køen. Anhenget med den hellige Frans av Assisi, som henger fra bakspeilet i bilen min, svinger fra side til side i rytme med musikken. Han er åpenbart like ekstatisk som meg over nyheten om at jeg offisielt er i remisjon.
13.
«Litt tiil, litt tiiiiil!», roper spinninginstruktøren over lyden av death metal-musikken som dundrer ut av høyttaleranlegget. De svartmalte veggene i treningsstudioet, tilført flere tiår av svette, avgir lukten av en gammel pub. Rundt meg, damer med lange hestehaler som pisker frem og tilbake, menn med så veldefinerte legger at du vil ta en bit av dem og se om de smaker som kyllinglår, tenåringer med skuldre like brede som en sekstifem-tommers TV. Alle de og meg sittende her på hver vår sykkel, alle oss, villige til å lide oss gjennom en times galskap med pedaltråkk. Den store skjermen bak instruktøren starter å blinke, og gratulerer oss med å ha gjennomført de første tjue minuttene, bare førti minutter igjen.
Forrige uke sa onkologen min at fra nå av er trening min beste medisin. Og så, i et forsøk på å kjøpe meg mer tid, mer liv, skrur jeg motstandsknappen på sykkelen min helt opp og jeg spinner denne b*tchen som om jeg lager ullgarn til vinteren for hele Norges befolkning. Øynene mine brenner med svette, og jeg spør meg selv: «Hvorfor, hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor fortsetter jeg?» Svaret er såre enkelt: fordi jeg, som alle andre, ikke kan forestille meg en verden, min verden, uten meg i den.
*Oversatt fra Dante’s Inferno: «e quindi uscimmo a riveder le stelle»
– Når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?
Silje Løkeng ble helt perpleks da hun opplevde at noen sa til henne at hun burde bruke protese, slik at ikke andre behøvde å se at hun har fjernet det ene brystet.
– Det fikk meg til å skamme meg over å mangle et bryst, sier hun.
Silje Løkeng har valgt å være åpen om brystkreften hun fikk i 2019, og om opp og nedturer etter det. Hun har blant annet vist hvordan man sjekker brystet sitt på God Morgen Norge, og hun har instagramkontoen @expeditionpinkribbon der hun deler fra livet sitt som kreftoverlever, og om forberedelser og gjennomføring av en stor ekspedisjon over Grønland som hun tok initiativ til. I vår krysset hun grønlandsisen sammen med andre kreftoverlevere, og målet har vært å samle inn penger til kreftforskning.
Løkeng har valgt ikke å rekonstruere brystet, og hun bruker ikke protese for å skjule at brystet er fjernet.
– Da jeg måtte fjerne brystet, fikk jeg et stort behov for å lære den nye kroppen min å kjenne, akseptere den og bli stolt av den. Og det er jeg i dag. Jeg er veldig stolt av kroppen min, sier hun.
Men noen ganger møter hun folk som gjør at hun likevel føler seg liten og usikker, usikker på kroppen sin og på selvbildet sitt.
Ubehagelig for dem
Det var nettopp det som skjedde for få dager siden. Løkeng forteller at hun var på et event, og at en person som også deltok der, sa at hun burde gå med protese for ikke å “flashe” at hun bare har ett bryst.
– Det var tydelig at vedkommende mente jeg skulle bruke protese fordi det var ubehagelig for andre å se på kroppen min, forteller Løkeng.
– Som om jeg kan noe for at jeg måtte fjerne et bryst.
I øyeblikket ble hun helt perpleks.
– Men jeg kjente at det traff meg. Det gjorde skikkelig vondt. Jeg kjente plutselig på skam over at jeg mangler en kroppsdel.
I ettertid har hun reflektert over sin egen reaksjon i øyeblikket, der hun nærmest fleipet det bort.
– Det var nok pleaseren i meg som ikke ønsker å være ubehagelig for andre. Men jeg burde sagt ifra med en gang. For når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?

Fint med mangfold
Hun understreker at de aller fleste mennesker ikke har slike holdninger til annerledeshet.
– De fleste møter meg med nysgjerrighet. Da svarer jeg uten noen problemer på det de lurer på, og så går vi videre.
Men noen folk har problematiske holdninger til at folk er annerledes, mener hun.
– Dette er noe mange som på en eller annen måte er annerledes, har erfart. Og det er veldig trist. Det fine i samfunnet vårt er jo mangfoldet.
Mange kjenner seg igjen
Styreleder i Brystkreftforeningen, Ellen Harris Utne, forteller at mange av de 55 000 som lever med ettervirkninger av brystkreft, vil kunne kjenne seg igjen i det Silje Løkeng har opplevd.
– Slike holdninger er en ekstra belastning i tillegg til selve sykdommen, sier hun.
Utne tror på åpenhet som virkemiddel, og roser Silje Løkeng for hennes bidrag til å skape mer åpenhet rundt brystkreft.
– De som synes det er ubehagelig å se på en kropp med bare en pupp, de får holde seg unna. Vi må leve med dette, og jeg synes ikke det er greit at vi blir sett på som freaks. Det må være aksept for alle kropper, dette er også en del av livet, sier hun.

Viser fram puppen
Utne forteller at hun selv måtte fjerne et bryst, og at det ikke var mulig å rekonstruere på grunn av stråleskader. Hun bruker selv protese, men viser også fram både protesen og arret der brystet var til barn som lurer.
– Barn spør, og da svarer jeg, og viser fram, sier hun, og tror at det bidrar til å gjøre sykdommen og kroppen mindre mystisk.