– Jeg kjenner ikke til min bakgrunn, men mest sannsynlig ble jeg bortført fra mammaen min.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg ble adoptert fra Bangladesh som baby i 1975. Jeg vokste opp i Norge i en familie med tre søsken som alle var biologiske barn av mine foreldre. Oppveksten min var god, men som voksen har jeg kjent på større og større behov for å vite hva som skjedde da jeg ble adoptert. Jeg har fortalt historien min TV 2, og har også vært på God Morgen Norge. Etter dette har jeg fått enormt med tilbakemeldinger fra fjern og nær. 

Det mange skriver, og som også som kommer frem i nyhetsbildet, er at adoptivbarna må bare være takknemlige for at vi fikk komme til Norge. Det hadde ikke vært noe alternativ å bli boende i vårt fødeland, sier folk. 

Det kan jo kanskje hende, men jeg har selv brukt mye tid på å tenke, føle og kjenne. 

Håper hun gav meg bort frivillig

Det har gått drøye ni måneder siden jeg begynte å lete etter svar, og de ni månedene trengte jeg, det kan sammenlignes med en graviditet. Forskjellen hos meg var at det kom ingen barn, men savnet og lengsel kom enda sterkere frem. 

Takknemlig til foreldre og familie her, det er jeg, men det var ikke mitt valg!

Jeg kjenner ikke til min bakgrunn, men mest sannsynlig ble jeg bortført fra mammaen min.

Jeg håper ikke det stemmer, håper jeg tar feil, jeg håper hun gav meg bort frivillig, for ellers sitter hun kanskje fremdeles med en ekstrem lengsel og et dypt savn. 

Forventer at vi er takknemlige

Når det sies at jeg bare burde være takknemlig, da knyter det seg inni meg. Sier man det til dem som er vokst opp hos sine biologiske foreldre, de som kjenner sin bakgrunn? Det er ikke naturlig at man går rundt og sier det hele tiden. Nå skapes det en slags påtvunget takknemlighet for oss som er adoptert, og det forventes at vi hele tiden går rundt og nikker og bukker i takknemlighetsgjeld til Norge og adoptantene.  

Det som kan være vanskelig for mange å forstå, er at jeg har behov for å kjenne til min bakgrunn, mine røtter. 

Jeg har aldri lignet på noen, aldri i min barndom fått kjenne på at jeg var som de andre i familien, men alltid sett annerledes ut. 

Og temperamentet har også vært helt annerledes. Jeg er utadvendt, høyrøstet, ikke redd for å si hva jeg mener, og stå i det. Unorsk, men det har jo også blitt misforstått, og dårlig tatt imot. Samtidig elsker jeg mennesker og ønsker alle det aller beste. Dette er min personlighet.

Og så har jeg et annet utseende. Det har jo vært en belastning, selv om jeg ikke har følt det på kroppen alltid, men jeg har kjent og følt blikkene. Det gjør jeg enda. 

Behov for å vite

Jeg er ikke bitter, men jeg ønsker at folk skjønner at JEG har behov for å vite. Om jeg ikke finner min biologiske mamma, så er det kanskje sånn det skal være. Men jeg gir ikke opp, jeg forsetter å søke og lete. Det kan jo hende hun fortsatt tenker på meg, og fortsatt savner meg. Og da vil jeg ikke skuffe henne, jeg fortsetter letingen. 

Ja, jeg er takknemlig for at hun gav meg livet den gang. Og jeg er takknemlig til mine adoptivforeldre som gav meg muligheten til å leve videre i Norge.  

Bort fra sine røtter

Så håper jeg at de som sterkt ønsker seg barn fra andre land, skjønner at det å få et barn fra et annet land, det betyr også å dra barnet bort fra sine røtter, og at de vil sannsynligvis bærer på noe resten i livet. Noe som kanskje ikke alltid er synlig, men det vil alltid ligge der.  

Den dagen barnet spør, så sørg for å kunne svare på spørsmålene.  Inntil granskningen i Norge er ferdig, så håper jeg de stopper all adopsjon. Det har blitt for stor belastning for så altfor mange, ikke minst for de mødrene som har blitt rammet. 

Jeg er ikke veganer, men forstår godt de som er det.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Det er en gammel samisk skikk å advare treet før du hugger det ned. Tre ganger skal du banke på treet med baksida av øksa for å gi det en mulighet til å forberede seg.

Rundt meg forsvinner skogene så raskt at jeg mister pusten.

Vernet fungerer ikke. Ikke naturvernet, og ikke dyrevernet heller. 94,1 prosent av søknader om inngrep i vernet natur ble godkjent i perioden 2013 – 2022, ifølge Miljøvedtaksregisteret.

Frie reinsdyr

Det sies at villreinen ble til fordi Hácheseadni mishandlet stammoren. Søsteren, Njáveseadni, var god mot sitt reinsdyr, som ble tamreinens stammor. Moralen i fortellingen var alltid å behandle dyrene med verdighet, fordi vi ellers ville miste de fullstendig; Det falt dem ikke inn å tvinge reinsdyrene inn i trange båser, i generasjon etter generasjon.

99 prosent av norske griser er aldri ute.Illusjonen om Norge som et land hvor dyrene har det godt, raknet i sømmene etter Griseindustriens hemmeligheter (2018), og fortsetter å rakne under tilfeller som dyretragediene på Innherred og Indre Salten. Mange former for mishandling av dyr i kjøttindustrien er tillatt i det norske regelverket. Likevel fant Mattilsynet brudd ved hele 73 prosent av grisefarmene i en av sine undersøkelser 2017-2018.  

La ned gårdsdriften

Min farmor var grise- og oksebonde. Hun forteller at hun følte seg presset til å øke antall dyr og effektivisere driften gjennom stadig nye pålegg og regler. En lovendring i 1970 skulle bli avgjørende for henne; et forbud mot å slippe oksene ut. Hun la vekk bondelivet, og la fullstendig om gårdsdriften. Der oksene sto en gang, er det nå kafé. Der grisene holdt til, ble det konferanserom og bar. Siloen ble bibliotek, butikk og toaletter. De bygget hytter og leide ut båter. Hun var ikke den eneste som forlot bondelivet i denne perioden; frafallet skulle øke enormt i årene som kom.

To gårdsbruk ble ifølge Landbruksdirektoratet lagt ned hver eneste dag i 2017.

Fra 2021 til 2022 fortsatte det i samme retning, litt saktere – med i overkant at ett gårdsbruk hver dag.

Småbøndene utryddes, og erstattes med brutal industri.

Bøndene som har holdt fast, sliter. I 2023 viste en medlemsundersøkelse fra Norges Bondelag at en tredel av norske bønder bekymret seg over om de ville klare å betale sine regninger det året.¹ Det hele toppet seg da bonden Halvor Sveen samme året leverte 5,5 tonn med verpehøns til slakt, og fikk under 2000,- tilbake. I butikken ble de anslått solgt videre for 338.000 kroner.

Innsikt ved å amme

For meg var det morsrollen som endret min holdning i hverdagen, samt at jeg bodde på min farmors gård da barnet ble født. Å amme ga meg en knusende kognitiv dissonans. Kyr fratas sine barn umiddelbart etter fødselen. Kalven plasseres i en boks, alene, i åtte uker. Kun i de mest nådefulle tilfellene, får hun være med barnet sitt i tre dager før det går inn i boksen.

Gården var for lengst lagt om, men min farmor snakket ofte om grisene sine. At hun støttet hver eneste purke gjennom fødslene, og at grisene hadde trasket rundt som hunder på gårdsplassen utenfor. At det hadde vært en blandet følelse å sende dyrene til slakteriet, men at det var verdifullt å vite at de hadde hatt et liv verd å leve.  

Jeg er ikke veganer, men forstår godt de som er det. For meg er det viktig å kjempe for jakt, fiske, reindrift, og småbrukene. De forsvinner rundt oss, i storindustriens jag etter evig vekst.

Forskning tyder på at omvendt voldsalarm har en forebyggende effekt på voldsutøveren og forbedrer voldsutsattes livssituasjon. Likevel er det stor sprik i hvordan politidistriktene benytter seg av tiltaket.

En voldsalarm er en alarm som tildeles voldsutsatte, det vil si personer utsatt for vold, trusler og trakassering, og som kan gi dem direkte tilgang til politiet som kan spore hvor vedkommende er. Alarmen er ikke ment å være en permanent løsning, og gis kun for tre måneder av gangen.

En omvendt voldsalarm er derimot kontaktforbud pålagt voldsutøver med elektronisk kontroll. «Omvendt» viser altså her til at det er voldsutøver, og ikke den voldsutsatte, som skal underlegges elektronisk kontroll. Tanken bak en omvendt voldsalarm er å bedre beskyttelsen av voldsutsatte og å flytte belastningen fra voldsutsatt til voldsutøver.

Hovedsakelig er en omvendt voldsalarm en fotlenke som festes rundt ankelen til voldsutøver. Den har innebygd GPS og et forhåndsdefinert område der voldsutøveren ikke har lov til å oppholde seg. Skulle voldsutøveren passere den forhåndsinnstilte grensen i fotlenken, vil alarmen gå hos politiet. I tettbebygde strøk kan forbudssonene være for eksempel hele Oslo kommune. Hvis forbudssonen er innenfor det området voldsutøveren bor, blir vedkommende nødt til å flytte.

Forsker ved NOVA ved OsloMet, Jane Dullum, sier til ALTSÅ.no at omvendt voldsalarm ikke blir brukt nok, og har et større potensiale som beskyttelse av voldsutsatte.

– Siden det er flere politidistrikter der ordningen ikke er tatt i bruk, kan man se at ordningen ikke er uttømt, og det er et viktig poeng, mener forskeren. 

Ønsker fremskynding av lovvedtak

Fram til i fjor har lovvedtaket om omvendt voldsalarm krevd at politiet går gjennom domstolene for å kunne pålegge noen å bruke omvendt voldsalarm. I desember 2023 innførte Stortinget en lovendring som sier at påtalemyndighetene kan innvilge voldsalarm uten å gå gjennom retten først, slik det har vært frem til nå. Lovendringen vil ikke tre i kraft før 1. juli i år, men i etterkant av drapet på Rahavy Varatharajan sa justisminister Emilie Enger Mehl på Debatten at hun ønsket å fremskynde lovendringen om omvendt voldsalarm til før påske.

Trygghet for voldsutsatte, avskrekkende for voldsutøvere

Dullum har selv vært prosjektleder for forskningen NOVA har utført på omvendt voldsalarm. I deres rapport fra 2020 kommer det fram at tiltaket fungerer godt for voldsutsatte, og at det til og med gir indikasjoner på økt livskvalitet, følelse av trygghet og handlingsrom. 

Rapporten viser også at omvendt voldsalarm kan ha en avskrekkende effekt både for potensielle voldsutøvere, og for utøvere som allerede er idømt omvendt voldsalarm. Den mulige årsaken til dette kan være at det å bli ilagt fotlenke, og det å kunne bli pålagt å måtte flytte og få begrenset bevegelsesfrihet, er såpass store byrder at man frastår fra å fortsette voldsutøvelsen.  

– Av det vi har kjennskap til, er det ikke rapportert om brudd, i den forstand at de som er idømt omvendt voldsalarm har gjort forsøk på å bryte forbudssonen, sa Dullum til oslomet.no i et intervju fra 2020.

Med andre ord viser det seg at omvendt voldsalarm kan ha en forebyggende effekt. Dullum forteller også til oslomet.no at ordningen innebærer betydelige stigmatiserende elementer og at ordningen i seg selv gir et kraftfullt signal om å stanse voldsutøvelse.  

– Det faktum at det ikke er rapportert om brudd, og at vi har gode indikasjoner på at ordningen bidrar til god beskyttelse og en bedret livssituasjon for fornærmede, taler for at vi bør satse videre på ordningen, sier Dullum.

Lite brukt tiltak

Ordningen om omvendt voldsalarm trådte i kraft allerede i 2013. Nye tall fra politiet viser at det fra 2013 og frem til i 2023 er meldt inn 232 påstander om omvendt voldsalarm. Kun 105 av disse er rettskraftige dommer, det vil si der voldsutøvere har blitt idømt omvendt voldsalarm. 

– En viktig grunn til at ordningen har vært så lite benyttet, er at den har vært lite kjent ute i politidistriktene, forteller Dullum til oslomet.no. 

Det har vært mangelfull informasjon om hvordan tiltaket skal organiseres i praksis og om hvilke ressurser som følger med, mener forskeren. Hun forteller også at tiltaket har blitt oppfattet som ressurskrevende og komplisert å ta i bruk, og at det har vært svakt forankret i ledelsen i flere distrikter.

Forskjell mellom politidistriktene

Rapporten fra 2020 viser også at det er frem til 2019 at tiltaket har vært lite brukt i de fleste politidistrikter. Etter 2019 har det blitt lagt ned flere påstander om omvendt voldsalarm, men dette gjelder kun i enkelte politidistrikter. Med andre ord tas tiltaket i bruk i forskjellig grad i ulike politidistrikt. 

Dullum forteller til oslomet.no at en stor betydning for distriktene der tiltakene er tatt i bruk er individuelle pådrivere. 

– Pådriverne for bruk av ordningen er svært kompetente og engasjerte medarbeidere med vold i nære relasjoner som spesialfelt. Disse har sett betydningen av et tiltak som omvendt voldsalarm, og har fått gehør for dette i distriktet, forteller Dullum til oslomet.no.

Dette gjør derimot at ordningen er avhengig av privatpersoner som pådrivere. Dette fører også til forskjeller i politidistriktene og gjør ordningen sårbar.

En økning etter 2020

Dullum forteller til ALTSÅ.no at selv om det har skjedd en økning i bruk av omvendt voldsalarm siden rapporten i 2020, er det fortsatt stor variasjon mellom politidistriktenes bruk av tiltaket. 

– Det viser en økning i de senere årene og at det brukes mer, men det er fremdeles store variasjoner mellom politidistriktene. Det er spesielt to politidistrikter som bruker det mye, Øst og Sør-Øst, og så er det andre som bruker det langt mindre, forteller hun.

Utfordrende med geografiske forskjeller

Det kan også være geografiske forskjeller i Norge som gjør at tiltaket kan være utfordrende å ta i bruk på ulikt vis i forskjellige deler av landet. 

– Det kan være krevende å beregne forbudssoner. I for eksempel grisgrendte områder så kan forbudssoner bli kjempestore, sier Dullum. 

Men hun påpeker at det hovedsakelig er det at man ikke har bred nok kompetanse på vold i nære relasjoner som begrenser bruken.

– Bred kompetanse er en forutsetning for at tiltaket skal kunne tas i bruk.

Ikke løsningen på alt

– Det er også viktig med god styring over tiltaket og at det er forankret i politidistriktene for at det skal tas i bruk. Og god kompetanse knyttet til håndtering av saker om vold i nære relasjoner, både i politiet og i påtalemyndighetene.

Dullum presiserer at omvendt voldsalarm ikke er løsningen på alt. Å bekjempe vold i nære relasjoner og å ivareta voldsutsatte krever en helhetlig tilnærming av både politiet og hjelpetjenester.

– Det er viktig med et koordinert samarbeid mellom disse, mener hun. 

Anne-Marie vil vise de yngre kvinnene at de ikke trenger å finne seg i spillereglene.

Anne-Marie Helland. Direktør. Sankthanshaugen

Jeg har selvfølgelig reflektert over alderen, men jeg føler ikke så stor forskjell. Plutselig har det slått meg at jeg ikke er den yngste på arbeidsmarkedet lengre. Ikke det at jeg har tenkt å bytte jobb, men plutselig er det et tema. Nå er jeg blant de eldre i bunken, og ikke så attraktiv på grunn av alderen. Jeg tror kanskje mange kvinner spesielt føler på det, og jeg tror det er helt reelt også. Jeg ser bare på min egen arbeidsplass; Jeg er direktør og i min stillingskategori og oppover er det få kvinner, men det er mange unge kvinner i lavere stillinger.

Jeg har jobbet nesten hele livet i humanitær sektor, og der er man kanskje tunet mer inn på kjønn og likestilling og læres grundig opp. Jeg fikk sjokk da jeg kom inn i privat sektor. Plutselig ble det å være kvinne noe som hadde implikasjoner. Jeg hadde egentlig aldri opplevd hersketeknikker før, men det gjorde jeg plutselig nå. Og «mansplaining». Ikke nødvendigvis på egen arbeidsplass, men i miljøet. Først var det ubehagelig og rart, men da jeg skjønte hva det var, ble det lettere å håndtere det.

Trang boks

Fra tidlig alder har jeg sett at det er fort å få merkelapper hvis du som kvinne tar for mye plass. Gutter og menn blir oppfattet som ambisiøse på en positiv måte, mens kvinner med tilsvarene oppførsel eller holdninger blir sett på som krevende. Boksen er trangere for kvinner, og standarden annerledes. Det hadde jeg aldri reflektert over på samme måte tidligere.

Hvis jeg som eneste kvinne i et rom med ti menn er den som slår ned på hersketeknikker, er det jeg som er vanskelig. Men jeg er såpass trygg på meg selv at jeg lar meg ikke psyke ut. Det preller av at en mann som er ti år yngre enn meg driver med hersketeknikk. Men jeg føler på et ansvar at jeg skal bidra til å være en av disse kvinnene som viser de yngre kvinnene at du trenger ikke å finne deg i det. Du trenger ikke å godta at dette er spillereglene.

Trygg i egen kropp

Jeg har opplevd det å bli mer usynlig som noe positivt. Det er ikke lenger kropp, men styrke og livserfaring som verdsettes.

Jeg har aldri vært så trygg og fornøyd med kroppen min som jeg er nå. Det er jo funksjonen til kroppen som teller, og det betyr at jeg slipper å være så bevisst på hvordan andre skal oppfatte mitt fysiske utseende. Jeg er eldre og har en trygghet i hva jeg kan. Jeg er femti år. Jeg er mer interessant på grunn av hva jeg sier og hvem jeg er – og det er en berikelse.

Hvis jeg skulle gitt noen råd til mitt yngre selv, skulle jeg tatt mindre ansvar for folks følelser. Det kan selvfølgelig tolkes litt feil, men jeg ville hatt færre opplevelser av å bli skuffet over andre mennesker. Jeg er typen som kan strekke meg for langt for at andre skal ha det bra. Fordelen med å bli eldre er at jeg er så mye klokere enn det jeg var. Jeg vet hva jeg kan finne meg i, og jeg tør å stå opp for meg selv. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var like klok som ung. Jeg har jo lært av ting jeg har gjort, men jeg kan ikke si at jeg angrer på dem. Det er jo «hashtag» livet.

Det sårbare livet

Jeg fikk MS for noen år siden. Det er sjeldent å få MS i min alder, og jeg tror at det er verre å få det som ung. Når man er femti år, så er det ikke så rart hvis det er noe i veien. Hvis du får MS når du er tjuefem, har du mange år foran deg der du skal slite og være dårlig.

Jeg har vært heldig. Jeg var syk i ni måneder og det var masse jeg ble utredet for. Mentalt var det en modningsprosess. Det viktigste jeg har lært er at du har ingen garantier. Livet er sårbart, og jeg lever mer intenst etter at jeg fikk sykdommen. Jeg utsetter ikke ting lengre.

Det aller viktigste jeg sitter igjen med, er at livet dreier seg om relasjoner. Du må ta vare på de menneskene som vil deg vel og som du liker å være sammen med. Det er viktigere enn alt mulig annet, som hvilken jobb du har eller hvilket hus du bor i. Hvem var det som ringte da jeg gikk sykemeldt på niende måned, og hvem var det som sa at nå går vi på kafe i stedet for å la meg ligge hjemme på sofaen. Jeg er opptatt av kvaliteten på relasjonene. Det å ha en ekte samtale med folk, og snakke om ordentlige ting.

En dypere lykke med årene

Jeg tror dybden til lykke er forbundet med alder. Jeg er en positiv person, det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg ser sjelden det negative. Men jeg surfet mer på lykken før. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg også sett skyggesider. Du opplever skuffelser, venner som blir syke og mennesker dør. Da blir det en helt annen dybde. Du setter pris på livet på en annen måte.

Jeg er fremdeles 40 år i hodet. Det var da jeg «peaket», men det har også en sammenheng med at jeg bodde i Sør-Afrika på den tiden sammen med familien i fire år, og det var den beste tiden i livet mitt. Da var jeg regiondirektør for Kirkens Nødhjelp for det sørlige Afrika.

50 er liksom siste runde der du ikke er «eldre». Neste er 60. Da begynner man å dra på årene. Jeg føler at jeg fremdeles er innafor, men 60 – da er du liksom «gammel». Det sier jeg nå, men det er ikke sikkert jeg sier det når jeg er 60.

Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet 50 kvinner på 50, hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com.

Menn er tydelige, kvinner er krasse. Det er fortsatt trangere rom for kvinner som uttrykker meningene sine, både i privatlivet og på jobb.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Fordi du er jente»

Jeg vokste opp i en familie med tradisjonelle kjønnsverdier. Det vil si at mine stadige spørsmål om hvorfor jeg, og ikke min tvillingbror, skulle gjøre det mor ba om, ble kontant besvart med «fordi du er jente». En setning som hang over meg i min oppvekst, og som i ulik bekledning dukker opp fremdeles. Ofte mellom linjene. Javel, så er jeg et hunnkjønn. Per definisjon skulle det da tilsi at jeg hjalp til på kjøkkenet og med klesvask, samt hadde tidligere innetider enn tvillingBROR.  Senere ble det klart for meg at det også innebar å ikke mene for mye.

For stor plass

Sannsynligvis lærte mine foreldre dette tankesettet i sin oppvekst. Opphavet til samfunnets kjønnsroller skal jeg ikke si noe om her. Dette er en tekst om egne erfaringer om å være et hunnkjønn som tar plass. For stor plass vil muligens enkelte hevde, utfra et biologisk kjønn.

Enkelte er ikke meg, så er det sagt. Jeg tenker alle skal ta sin plass. Egentlig ikke behøve å ta den, men at din plass er din plass. Som en slags konstant faktor. Altså ikke noe du skal behøve å kjempe for, eller krangle deg til. For det å hevde min rett og å være hunnkjønn, ble flere ganger definert til å være kranglete. Nærmest litt hissig.

Dårlig begrunnelse

Tilfeldigvis, eller heldigvis, så har jeg fra tidlig av vært sterk i egen vilje og med rettferdighetssans. For nei, jeg aksepterte ikke begrunnelsen «fordi du er jente». Den setningen kan lett tas fra hverandre, og stille avsender til ansvar og til veggs. Hvilket jeg stadig gjorde. Dermed ble jeg raskt oppfattet som sta og noe opposisjonell. Jeg stilte fra barnsben av spørsmål, og deltok med stort engasjement i samtaler.

Jo eldre jeg ble, jo mindre sjarmerende virket det som om flere mente mitt engasjement var. Jeg brøt etikken om at hunnkjønn skal slippe andre til, og ikke seg selv. For det var det som var argumentet – at jeg ikke slapp andre til. Sånn så jeg aldri på det, og sånn ser jeg ikke på det nå.

Engasjement kan ikke sidestilles med å kjøre over andre eller ikke la andre slippe til. Formålet mitt var og er å bidra, og ved det nettopp engasjere andre.

Nå skal det nevnes at det var temaer jeg mer enn gjerne var oppfordret til å mene noe om; farger, interiør, matlaging og håndarbeid. Ting jeg overhodet ikke finnes interessert i. Derimot politikk, relasjoner og sosioøkonomiske spørsmål ble det voldsomt for noen at jeg var opptatt av.

Forkledd som humor

Verre er det som ligger mellom linjene eller som henger som en tynn dis i rommet. Det som man ikke kan arrestere tvert i likestillingens navn, eller det som åpenbart er en diskriminering av et kjønn. Det at din mannlige kollega stadig kommer med slibrige kommentarer under den flotte fanen humor.

Det å oppfatte det som ubehagelig og galt legges til deg, at du er nærtakende og eller prippen. Et sted jeg jobbet tillot en mannlig kollega seg stadig å komme med sexinfiserte kommentarer. Det gjaldt ikke bare til meg, men også flere av mine kvinnelige kollegaer. Det visste alle, også ledelsen som lot hans kommentarer fortsette under den såkalte humorfanen.

Jeg tok ham for meg selv, dog ikke under en humorfane. På kopirommet en dag han kom inn mens jeg kopierte noe, kom han med følgende kommentar, litt hviskende med et fårete smil: «Nå må du spre bena så jeg kommer til». Jeg stilte meg så nærme fjeset hans jeg kom, stirret rett inn i øynene hans og svarte, ganske tydelig og uten noe som helst form for sjarm: «Fortsetter du sånn, så slår jeg deg rett ned.»

Det var siste gang han kom med en kommentar til meg. Deretter gikk jeg rett til min nærmeste leder og informerte om at jeg hva jeg hadde sagt, og hvorfor. Hvorpå han svarte forfjamset «javel». Verken mer eller mindre. Jeg tror ikke jeg tenker feil om narrativet fra enkelte kanter ble slik at jeg var den ufine med ukorrekt opptreden her, eller kanskje også manglet humor.

Meningene mine provoserer

Å være nydelig tydelig, og samtidig hunnkjønn, vekker motstand hos noen. Du kan få kommentarer som «du må liksom alltid si noe, du», eller «du skal alltid mene noe», gjerne i kombinasjon med et oppgitt smil.

Ja, jeg mener noe. Og jeg mener noe nesten hele tiden. Jeg er engasjert. Noen finner dette truende, provoserende, unødvendig eller rett og slett upassende. Faktisk også litt brysomt og slitsomt. Hva som ligger bakenfor dette, kan være ulike faktorer, som for eksempel kultur, tradisjon og så videre. Normativ opptreden i grupper har fra tidlig av vært en nødvendighet for overlevelse. Sånn sett nyttig for samfunnet og flokken. Dersom normen er feil, hva gjør vi da? Ikke minst; hvem avgjør at den er feil?

LES OGSÅ: – Jeg vet akkurat når jeg ble en slitsom kvinne

Myke verdier

Forventninger om meg knyttes ofte til kjønn. Måten jeg ordlegger meg på i skriftlig kommunikasjon kan være et eksempel. I min rolle som leder fatter jeg daglig beslutninger. Jeg sender ut en haug av skriftlige beskjeder og informasjon. Her har også kjønn vært et tema.

Visstnok mangler min måte å ordlegge meg på enkelte ganger myke verdier, er tilbakemelding på et infoskriv jeg sendte ut.  Hva konkret han savnet, kunne han ikke svare på. Myke verdier i skriftlig form vet jeg ikke hvordan ser ut, og jeg spør meg selv om dette er noe en mannlig kollega har fått som tilbakemelding.

Klær og hårsveis likeså. At jeg av og til kler meg i dress og slips i jobbsammenheng, samt setter opp håret i en knute bak, er for noen helt upassende. Faktisk noe jeg bør ta til meg, og endre på, som jeg fikk både skriftlig og muntlig tilbakemelding på.

Håret som signaliserer maktbegjær

Hårknuten lyste maktbegjær, ble det sagt, og dress med slips var skummelt og for formelt. I tillegg smilte jeg for lite. Riktignok inviterte jeg ikke vedkommende til å komme med forslag til hårsveis og bekledning på jobb, men har en mistanke om at løsthengende hår og blomstrete, flagrende gevanter ville gjort susen. Hadde det vært klaget på dersom jeg ikke var så tydelig og mente så mye? Usikker. Det hender jeg undres om min tvillingbror ville fått samme tilbakemelding. Uansett, jeg går fortsatt kledd som før og har den sveisen jeg ønsker, også på jobb.

Ved ett tilfelle da jeg hadde takket ja til en krevende lederstilling, utbrøt en bekjent at jeg var rett mann til rett jobb. Det var ment som et kompliment, men jeg undrer meg også over det utsagnet.  Mann assosieres som en positiv verdi her, altså jeg er ikke rett kvinne til rett jobb. Den jobben ble av vedkommende vurdert som så krevende at mannlige egenskaper passet best, kunne det høres ut som.

Kvinner skal være kvinner

I forelskelsens rus spurte jeg min daværende kjæreste rett etter vi var blitt sammen om hvilke verdier jeg hadde som han likte best. Han svarte «du er sexy». Nei, dette var ikke en ungdomskjæreste. Vi var begge godt voksne. Nedtur.

Jeg er blant annet reflektert, engasjert, vitebegjærlig og respektfull. Hva med en av disse faktiske verdiene? Plutselig opplevde jeg meg degradert til en birolle i en Disney-historie, hvor hunnkjønn har en passiv rolle som en slags rekvisitt. Noe jeg slett ikke vil være.

Fortsatt hender det at denne litt forslitte beskjeden rettes til meg i det en middagsinvitasjon kommer fra en mulig kjæreste eller partner: «Da må du ta på deg en kjole eller skjørt.» Gjerne supplert med «For menn skal være menn, og kvinner kvinner» når du drister deg til å spørre hvorfor.

De aller dristigste krydrer det hele med å slenge på; «også høye hæler». Med andre ord, så er jeg mindre kvinne om jeg dukker opp til daten i et par bukser.

Det har også hendt at jeg har blitt møtt med «må vi diskutere når vi først er sammen, kan vi ikke bare ha det hyggelig?» når jeg har sagt meg uenig i påstander eller utsagn fra en date.  Med andre ord – være enig, ikke ha egne meninger. Da blir det ikke koselig. Fristende å lage et ordspill på nikkedukke.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk»

Menn er tydelige, kvinner er krasse

Ikke særlig ladylike er et uttrykk du risikerer å støte på dersom du i en forsamling blir tydelig på egne meninger. Eller vent litt, ordet tydelig blir ikke så ofte brukt, men derimot er ordet krast et ord jeg og mine kvinnelige kollegaer da kan treffe. Mannlige kollegaer blir derimot beskrevet som tydelige. Det er på en måte noe flott over at de er engasjerte og tydelige, mens hunnkjønn da er harde i klypa (nok en betegnelse brukt om meg) når jeg faktisk utfører jobben min på en profesjonell måte.

En risiko ved å skrive denne ærlige teksten er at den kan komme til å regnes som et forsvar for ufin opptreden. Faren ved at andre skal fortolke mine skrevne ord vil alltid være høyere enn gjennom en dialog. Jeg kunne liste opp eksempler hvor jeg har fått ros og annerkjennelse for den jeg er, men da ville dette kunne fremstå som en slags beklagelse av at jeg er jeg. Det akter jeg ikke gjøre.

Vel, jeg risikerer å bli mistolket. Det er slett ikke første gang, i så fall.

Er det nødvendig å snakke høyt om kvinnekamp i 2023 i Norge? Ja. Hvorfor? Av den enkle grunn av at vi lar oss ikke stanse av at noen synes vi er slitsomme når vi mener noe, engasjerer oss, stiller dirkete spørsmål og drister oss til å pynte oss med bukser. Faktisk også med flate hæler.

Tygg på den, den som vil.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som “slitsomme”.

Ytringsfriheten er grunnstenen i demokratiet vårt. Tør du å bruke den?

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 1.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Ja, du kan si hva du vil i vårt frie land. Men like viktig som ytringsfrihet, er ytringskreativitet. På hvilken måte skal du si det som må sies? Det gjelder å være kreativ hvis du skal få folk til å lytte, særlig i den digitale støyens tid. Det er alltid måten noe sies på, som får folk til å stoppe opp og lytte, klikke, lese, tenke.

Ytringsmot er enda viktigere. Og det snakkes det ikke særlig mye om. Det er som friheten skulle være nok i seg selv. Men når har frihet noen gang vært nok? Har det vært frihet som har fått kvinner til å ytre seg når det virkelig gjelder?

Hvordan tror du det var for Rosa Parks, der hun satt på sin sedvanlige busstur i Alabama i 1955 og ble bedt om å gi opp setet sitt til en hvit mann? Var det frihet som fikk henne til å nekte, bli sittende og gi opphav til en massiv frigjøringsbevegelse?

Hvordan tror du det var for Malala Yousafzai, som etter å ha blitt skutt i ansiktet og fått konstante drapstrusler, fortsatte å kjempe for jenters rett til utdannelse i et mannsdominert Pakistan?

Tiden kan komme da hver og en av oss trenger ytringsmot for å si ting som de er. Da vi trenger å heve stemmen og bryte illusjonen om at «alt er ok», enten vi ser noen begå urett mot et barn, en venninne, en kamerat, en kollega – eller mot oss selv. Men før vi kan si, skrive eller delta med noe som helst, må vi finne motet i oss selv. Motet til å bli hørt. Til å bli sett. Til å mene og bli ment noe om. For det er lett å dempe seg, jekke seg ned, slik at ingen skal kunne ta oss på noe. Skilpaddeskallet er et behagelig sted å være. Som Brené Brown skriver i boka «Daring Greatly»: Man skulle tro at kvinners tendens til å krympe seg – å alltid gjøre seg liten, søt, stille og ydmyk – var et utdatert problem. Sannheten er at vi fremdeles gjør det, både privat, på jobb og i det offentlige rom, når vi heller burde finne og bruke stemmen vår.

Hvordan kan vi styrke vårt ytringsmot? Ordet for mot på latin – courage – stammer fra «cor», som betyr både hjerte og kjerne. Mot handler altså om hjertets kjerneoverbevisning. Det handler ikke bare om å kaste seg ut på slagmarken og svinge sverdet, uten frykt for døden. Mot kan også være noe mer subtilt, en følelse av standhaftighet og pågangsmot, en eliksir som kommer fra livets egen pumpe, selve trommen som slår livet inn i oss. Så våg å kjenne etter: Hvordan slår din indre tromme? Hva slår den for? Hva kan og vil du si noe om? Og hvordan vil du si det?

Det viktigste er å begynne et sted. Å ta en sjanse, bruke den stemmen du har, si det du mener. For alt blir enklere med øvelse. «Viljen til å møte opp forandrer oss», skriver Brené Brown. «Det gjør oss litt taprere for hver gang.»

Aldri før har så mange kvinner vært på listetoppen ved et lokalvalg. En av tre som topper listene, er en kvinne.

Etter sist lokalvalg var 35 prosent av ordførerne her i landet kvinner. Aldri før har det vært så mange kvinner som har styrt ordførerklubba i Norge. Nå kan tallet bli enda høyere. For antallet kvinner som er listetopp for sitt parti, er i år rekordhøyt. 33 prosent av alle toppkandidatene er kvinner. Det er en økning på en prosent fra sist lokalvalg, viser en fersk statistikk fra Statistisk sentralbyrå.

LES OGSÅ: (+) Ung ordførerkandidat har møtt hets

Færre kvinner på listene

Om årets valg vil bli en opptur eller nedtur for kvinnene i lokalpolitikken, gjenstår å se. Ved valget for fire år siden, var det rekordhøyt antall kvinner på listene totalt sett. I år er det noe færre kvinner som stiller til valg. 41,3 prosent av alle kandidatene er kvinner.

Andelen kvinner i kommunestyrene vil imidlertid etter all sannsynlighet bli lavere enn andelen kvinner som stiller til valg. For når Ola og Kari går inn i stemmeavlukkene, vil nesten halvparten endre på listene. Det vil si at de vil gi ekstrastemme til enkeltkandidater. Det kan de enten gjøre ved å sette kryss ved siden av ett eller flere navn på lista de stemmer på, såkalt kumulering. Dette innebærer at de som får et kryss, får en ekstra personstemme.

Et annet alternativ er å gi personstemme til en kandidat fra en annen liste.

Flere personstemmer til menn

Når stemmene blir talt opp, er det hvor mange personstemmer kandidatene har, som avgjør hvilken plass de får på den endelige lista til partiet sitt. Plassene i kommunestyrene blir fordelt ut fra hvor mange stemmer kandidatene på de ulike listene har fått.

All erfaring fra tidligere valg tilsier at det er menn som får flest personstemmer. Og at noen menn dermed går forbi kvinner på den endelige lista over hvem som får plass i kommunestyrene. Ifølge SSB-oversikten er det 21 prosent av kvinnene som blir forbigått på listen, mens tallet for menn er 15 prosent. Til sammenligning er det 40 prosent av mennene som får en høyere plass, mens det er 33 prosent av kvinnene som løftes oppover av velgerne.

–  Vi har studier på personstemmegivning fra Norge og Sverige som viser en tendens til at kampanjer for å få kvinner valgt inn, har hatt en effekt. Slike aktiviteter fører til at flere kvinner blir stemt inn. Om det ikke legges vekt på kjønn i valgkampen, ser vi at færre kvinner får stemmer, sier Ragnhild Louise Muriaas, professor i statsvitenskap på Institutt for politikk og forvaltning ved Universitetet i Bergen.

Ved kommunevalget i 2015 ville det blitt nesten 43 prosent kvinner i kommunestyrene rundt omkring hvis ikke velgerne hadde endret på listene. Men det endte med 39 prosent kvinner, ifølge forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Jo Saglie. Med andre ord ble det fire prosent færre kvinner i kommunestyrene fordi menn fikk flere personstemmer. Og den største taperen var eldre kvinner. De falt i størst grad ut av kommunestyrene til fordel for menn. 

Færre kvinner på listene enn i fjor

Til tross for at en del kvinner falt ut av kommunestyrene på grunn av personstemmer ved sist valg, ble det likevel satt rekord i hvor mange kvinner som var valgt inn i lokalpolitikken.

– Det ble en bratt økning i kvinneandelen av lokale politikere ved forrige kommunevalg, men det er ikke sikkert det blir slik nå, sier Ragnhild Louise Muriaas.

Hun forklarer at dette er avhengig av kjønnsbalansen på listene til de partiene som gjør det best i valget.

– Ikke alle partier er nøye på kjønnsbalanse på listene sine. Det er ganske stor forskjell på partiene når det handler om lik fordeling mellom menn og kvinner på personlistene. Om blå partier gjør det bra i år, vil det nok bli færre kvinner, sier hun, og forklarer:

– I 2019 var kvinneandelen høy først og fremst fordi både Arbeiderpartiet og SV gikk tydelig inn for å ha jevn kjønnsbalanse og hadde frivillig kjønnskvotering. Både Sp og Ap gjorde et godt valg, og siden de har tradisjon for å ha god balanse mellom kvinner og menn, fikk mange kvinner plass i fylkes- og kommunestyrer.

Og hvordan står det til i år?

– Partier uten mål om kjønnsbalanse har flest menn på listene. Ved lokalvalget i år er 73 prosent av dem som står på listene til Fremskrittspartiet, menn. Spesielt partiene på venstresida og i sentrum har lik fordeling på kjønn. Rødt og SV har ved valget i år flere kvinner enn menn på sine lister.

Ikke opptatt av kjønn

Oversikten til SSB viser at både menn og kvinner er mer opptatt av geografisk fordeling innad i kommunen enn av kjønn når de endrer på listene. Men kvinner er litt mer opptatt av kjønnsfordelingen i politikken enn det menn er. Og velgere på venstresiden er mer opptatt av lik fordeling mellom kvinner og menn enn det velgere på høyresiden er.

Norge ligger bak Sverige, Island og Frankrike når det gjelder kvinner i lokalpolitikken. Men godt foran land som Danmark, Nederland og Tyskland.

Til opplysning: Den ene av journalistene i denne saken, Nina Alida Nordbø, stiller til valg for MDG i sin hjemkommune Enebakk.

Hvordan vil Arbeiderpartiet redde jobbene når kunstig intelligens får innpass på norske arbeidsplasser? Det spør KI-forsker Inga Strümke. Nestleder i Arbeiderpartiet, Tonje Brenna, mener at norske arbeidstakere allerede er i gang med omstillingen.

En stor undersøkelse viser at hele 49 prosent er bekymret for at kunstig intelligens vil ta over jobbene deres. Førsteamanuensis og forsker innen kunstig intelligens ved Norwegian Open AI Lab på NTNU, Inga Strümke, spør hva som Arbeiderpartiets politikk er for å redde arbeidsplasser.

– De aller fleste som sier at de er skeptiske til kunstig intelligens, sier at de er redde for å miste jobben. Hvis ikke det her er en sak som snakker rett til Arbeiderpartiet sin kjernepolitikk, så vet ikke jeg, sier Strümke og understreker at ansvaret for å omstille seg i arbeidslivet ikke hører hjemme på individnivå, men bør være et politisk ansvar.  

– Vi omstiller oss hele tiden

Nestleder i Arbeiderpartiet og kunnskapsminister Tonje Brenna mener norsk arbeidsliv er godt i gang med den omstillingen Strümke etterlyser.

– Det som ofte skjer når vi snakker om omstilling, er at vi sier at vi må begynne med det. Men sannheten er at norsk arbeidsliv og norske arbeidstakere har omstilt seg hver eneste dag i veldig mange år allerede, mener Brenna. 

Kunnskapsministeren anerkjenner at kunstig intelligens vil påvirke arbeidslivet på en annen måte enn før, og at vi vil stå overfor nye typer endringer enn det vi har erfart tidligere, men også dette kommer vi til å klare, mener hun.  

Har Arbeiderpartiet noen konkrete tiltak for å ivareta arbeidstakere i de endringene som kommer i arbeidsmarkedet med kunstig intelligens?

– Vi vet at KI vil bety omstilling for mange arbeidstakere, og nettopp for å ruste oss for dette legger regjeringen nå frem en egen KI-milliard. Sammen med partene i arbeidslivet skal vi bruke denne til å få bedre kunnskap og forskning, og dette vil også føre til mer kompetanse i arbeidslivet.

Gode forutsetninger

Brenna vektlegger viktigheten av det tette samarbeidet mellom myndigheter, arbeidslivets parter, næringsliv og utdanningsinstitusjoner. Det er dette samarbeidet vi må bruke godt i omstillingen, mener hun. Etter hennes mening gjør dette samarbeidet at vi har verdens beste forutsetning for å takle endringene som kommer.

Her er også utdanningssystemet et viktig ledd, mener Brenna, og forteller at det oppdateres hele tiden i tråd med de nye teknologiske endringene og ny utvikling. 

– På mitt felt jobber vi mye med digitalisering av skolen. Der er jo partene inne og diskuterer med oss, da inviterer jeg som kunnskapsminister kommunene, lærerorganisasjonene, skoleforbundet, ulike interessenter, forskere, de som jobber på høyskole og universitet, og så sammen diskuterer vi hvordan vi håndterer den nye teknologien inn i skolen. Så dette gjør vi hver eneste dag allerede.

Nye jobber krever ny kompetanse

KI-forsker Strümke ser imidlertid ikke noe til at den kompetansen som vil kreves for de nye jobbene som vil oppstå, er underveis.

– Ja, det kommer til å oppstå nye jobber, men det betyr jo ikke at den nye kompetansen til de nye jobbene bare oppstår.  

Under den første industrielle revolusjonen, da vevemaskinene kom, måtte arbeiderne flytte tilbake til bygda. Vi trengte ikke lenger mennesker til å veve, forteller hun.

– Hva er tilsvarende situasjon nå? Hvordan ivaretar vi disse menneskene? spør Strümke.

Er det noe vi kan gjøre som enkeltpersoner for å være mer rustet i jobbmarkedet?

– Jeg mener at ansvaret ikke hører hjemme på individnivået i det hele tatt. Ingen enkeltpersoner kan for eksempel løse klimakrisen. Kjøttbransjen er jo det mest uetiske vi noen gang har skapt. Det at enkeltpersoner bestemmer seg for å spise mindre kjøtt, er en veldig lite koordinert, lite robust måte å løse det på. 

Når ansvaret først havner på individnivå, slik som nå, mener Strümke at det viktigste vi gjør er å skjønne hva som foregår. Eksempelvis er det viktig å være bevisst på at kunstig intelligens manipulerer oss gjennom databaserte anbefalingssystemer. Vi kan være bevisst på at vi blir manipulerte når vi ikke klarer slutte å scrolle.

– Dette er likevel en skjør løsning på et stort problem, understreker hun.

Politikerne har ansvar for offentlig sektor

Kunnskapsminister Tonje Brenna mener at politikernes ansvar er å levere et godt innhold i skolen.

Tenker du at politikerne har et ansvar for å endre kompetansen i arbeidslivet med de endringene som kommer med kunstig intelligens?

– For private bedrifter vil det gå over ende hvis de ikke henger med, så de må omstille seg. Det politiske ansvaret handler om å levere kompetente medarbeidere som har gått skoleløp hvor de håndterer den digitale virkeligheten de skal ut i, og det mener jeg norsk skole er veldig godt skikka til, mener Brenna. 

– Vi leverer også verdens beste arbeidstakere til offentlig sektor. I offentlig sektor har vi et større politisk ansvar for å sørge for å omstille arbeidstakere.

Brenna forteller at regjeringen derfor har begynt med en stor, ny digital strategi for offentlig sektor. 

– Vi har sagt at vi skal bruke en milliard kroner på forskning på blant annet kunstig intelligens de neste fem årene. For å både ta innover oss hva det betyr, hva det krever av oss og hvilke politiske beslutninger vi må ta, sier Brenna.

I tillegg foregår et tett samarbeid med EU, forteller hun. Fordi kunstig intelligens har en grenseoverskridende natur, er vi helt avhengig av samarbeid, mener hun.

Regulering av kunstig intelligens

Reguleringer vil gi et regelverk for hvordan kunstig intelligens skal utvikles og brukes. I dag lener Norge seg på EU-kommisjonens utvikling av regelverk for KI. Strümke mener vi har kompetanse nok i Norge til å lage egne reguleringer av kunstig intelligens, men vi er allerede for langt bakpå til å skulle begynne med det nå, påstår hun.  

Har du noen tanker om hvorfor Norge er bakpå her?

– Det ene er jo at vi har en regjering med partier som ikke tradisjonelt har vært veldig teknologi-bejaende. Og det forundrer meg, for jeg tenker jo at Arbeiderpartiet har drømmesaken sin her nå.

– Kanskje det bare er litt mangel på… Jeg har ikke lyst til å si kriseforståelse, men mangel på forståelse for hvor viktig dette er nå. 

Deepfakes og desinformasjon

En av Strümkes bekymringer er at det ikke finnes regulering av falskt innhold på nettet. I dag florerer det av falskt innhold, forteller Strümke. Blant annet deepfakes, som er AI-genererte bilder og videoer som fremstår ekte.

– Det er jo megaforbudt å forfalske i den fysiske verden, mens i den digitale verden har det blitt sånn at alle bare sier å nei, nå er det masse falske greier. Men man kunne jo tenkt da at man kunne si at det ikke er lov å forfalske. 

Hadde det vært en løsning å forby digital forfalskning?

– Altså, det er masse utfordringer rundt det. Det ene er jo hvordan skal du regulere noe på internett og i den digitale verden? Hvordan skal du ettergå det her? Skal politiet begynne å forfølge alle sammen som legger ut AI-genererte bilder? 

– Det er veldig mange praktiske utfordringer her. Men det jeg liker veldig dårlig er at vi sier hm, det blir vanskelig, la oss ikke engang diskutere det. Det er trist at vi ikke er i gang med de diskusjonene engang. For det kommer til å bli vanskelig, men det blir ikke noe lettere å la være.

Kunstig intelligens eksisterer ikke i et lovløst rom

Brenna oppfatter ikke behovet for regulering av kunstig intelligens på samme måte som Strümke. 

– Alle opplever nå at utviklingen går fort, uansett hvor mange lovforslag noen legger frem, så føles det likevel som at det går veldig fort, mener Brenna. 

Det vi må huske på, vektlegger hun, er at kunstig intelligens ikke opererer i et lovløst rom. 

– Reglene for personvern, likestilling og diskriminering gjelder. Forbrukerrettighetene dine gjelder også enten de kommer til uttrykk i et digitalt rom eller analogt rom, så vi må ikke heller snakke om kunstig intelligens som noe som skjer på siden av alt annet.

Det finnes jo en del ny utvikling med generativ AI, der det ikke finnes reguleringer. Som for eksempel ved deepfakes og desinformasjon. Hva tenker du om det?

– Nei, og det er åpenbart en del dilemmaer knyttet til dette. For eksempel at veldig mange av de plattformene som brukes for å formidle ting som kanskje ikke er lovlige, de er ikke i Norge, men som nordmenn kan man likevel finne de plattformene gjennom sine digitale verktøy. 

Det at vi bruker sosiale medier som tilhører helt andre steder i verden gjør at samarbeidet med EU og andre land er desto viktigere, påstår Brenna.  

– Og så mener jeg at det understreker en veldig viktig ting; nemlig at vi må lære barna våre å tenke kritisk, og vi som voksne må fortsette å tenke kritisk, og tenke gjennom: er det jeg ser sant? Og gjøre hverandre i stand til å tyde og tenke kritisk om informasjonen vi får.

Hva vil dere gjøre for å hindre at det havner for mye ansvar på enkeltindividet?

– Jeg tror det viktigste vi gjør alle sammen, det er når vi scroller oss ned og godtar et eller annet premiss for å logge inn et sted, så må vi vite hva vi har lest. Det tror jeg nesten ingen av oss kan ha samvittighet på, at vi faktisk leser hva vi godtar. Det er jo liksom regel nummer en for oss alle.

– Menn har sendt meg bilder av «deres edlere deler» for å friste meg. Jeg ble kvalm, ikke fristet, skriver Amal Aden.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg har vokst opp i et land der jeg som barn fikk høre at dersom det ikke kom regn, var det fordi kvinner ikke dekket hodet med hijab. Da jeg vokste opp, lærte vi at kvinner er til for å tilfredsstille mannens behov, kvinner burde helst være inne, lage mat, ta vare på mann og barn. Kvinnen er skapt for å tjene en mann, enten det er en far, en ektemann eller en bror. Som kvinne skal du ikke ha egne meninger, det er alltid en mann som skal bestemme for deg.

Ses på som en slitsom kvinne

Jeg har vokst opp som foreldreløs i et krigsherjet land, så derfor slapp jeg å bli den stakkarslige jenta som måtte beskyttes av menn – jeg måtte beskytte meg selv. Derfor har jeg i manges øyne gått fra å være en plagsom jente til en slitsom kvinne.

I hele mitt liv har jeg kjempet imot patriarkatet i en kultur og en religion som mener kvinner har mindre verdi enn menn. Kvinner arver mindre enn menn, kvinner skal ikke ha egne meninger og i alle fall ikke ha noen seksualitet. Til og med her i Norge er det vanskelig å frigjøre seg for kvinner med somalisk bakgrunn.

Et miljø som overvåker andre

Jeg kommer fra et miljø der det er vanskelig å frigjøre seg, et miljø der man ofte overvåker hverandre. Et miljø med mange rykter. En del personer som har kommet til Norge fra mitt fødeland Somalia, har tatt på seg et ansvar for å være et slags moralpoliti. Disse personene overvåker andre, ikke bare personer de kjenner, men også andre som har samme kulturbakgrunn som dem. Ofte er deres mål å passe på at kvinner ikke blir for norske.

Disse mennene er raske til å spre rykter. De kan ringe familiemedlemmer til personer i Somalia og fortelle at deres kvinner har kjærester eller har blitt horer her i Norge. Disse mennene kan for eksempel ta bilde hvis de ser en kvinne og en mann holde hender og spre disse bildene i miljøet. Flere kvinner jeg har snakket med kommer fra veldig religiøse og kontrollerende hjem, og forteller at hvis noen sprer slike bilder av dem, kan livet deres være i fare.

Vanskelig å ha meninger

Dette skaper store utfordringer for de som gjerne vil være en del av det norske samfunnet, for eksempel ungdom som vil leve som andre nordmenn, jenter som vil være frie.

I en kollektivistisk kultur kan det være vanskelig å være fri. Det er vanskelig å være en fri kvinne, det er vanskelig å være en kvinne med egne meninger. Fordelen med å være en del av en kollektivistisk kultur er at mange kan stille opp for deg når du trenger det – de er din storfamilie.

Men hva skjer hvis man ikke lenger ønsker å være en del av denne storfamilien? Eller hvis man som kvinne vil kle seg annerledes enn de andre kvinnene i storfamilien? Ta av seg hijaben, gå med bukser, klippe håret kort? Hva hvis en kvinne vil gå sine egne veier, eller at kvinnen prater høyt om egne tanker og hva hun selv tenker er best for henne?  Kvinner med slike tanker og holdninger kan fort bli erklært som en fiende av familien og miljøet. Disse kvinnene kan bli sett på som dårlige forbilder, som prøver å splitte familien og miljøet.

Mange lever dobbeltliv

Familiene til slike kvinner skammer seg over valgene de har tatt. Som kvinne blir du sett på som et dårlig menneske, en vantro eller en dårlig muslim.

Jeg snakker stadig med både kvinner og menn med opprinnelse i Somalia som for eksempel ikke er troende muslimer lenger. De fleste av disse er livredde for at andre skal få vite dette – selv om de bor i Norge.  

Det er kvinner i det somaliske miljøet som hater å gå med hijab, men som ikke tør å ta den av. De frykter rykter, sjikane og hat. Mange kvinner sier at selv om de lever i et fritt land, føler de seg ikke fri, de tør ikke leve det livet de egentlig ønsker. Jeg kjenner mange som lever dobbeltliv i konstant frykt for å bli oppdaget av miljøet. Noen har kjæreste, noen drikker alkohol, noen har forhold til noen av samme kjønn, men er gift med en av motsatt kjønn.

Jeg er alt som ikke er lov

Personlig har jeg valgt å være fri. Jeg nekter å leve et dobbeltliv eller være ulykkelig bare fordi personer fra Somalia skal akseptere meg. Jeg er alt som ikke er lov; jeg fordømmes på måten jeg kler meg på – at jeg ikke går med hijab, men med bukse og skjorte – det anses som en skam. Jeg er kvinne og har kort hår – det anses som en skam. Og på toppen av det, jeg er gift med en kvinne – det anses ikke bare som en skam, det er forbudt.

Ofte er det visst vanskelig for en del menn å forstå at kvinner har en seksualitet. Mange menn ser meg ikke bare som en slitsom kvinne med altfor mange meninger, men de ser meg også som en slags trussel. Jeg har fått høre at hvis jeg ble voldtatt noen ganger, så ville jeg til slutt like menn.

Jeg mener menn stadig overvurderer seg selv, de tror ikke en kvinne klarer seg uten dem. Menn har sendt meg bilder av «deres edlere deler» for å friste meg. Jeg ble kvalm, ikke fristet. Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk, hvordan kan jeg være sammen med en annen kvinne og ikke skamme meg?

Må lære om likestilling

Norge har kommet langt når det gjelder likestilling, men vi er ikke helt i mål. Vi trenger slitsomme kvinner i alle miljøer som prater høyt. Siden jeg selv har minoritetsbakgrunn, har jeg alltid vært opptatt av minoritetskvinner i Norge.

For å få til en bedre likestilling i minoritetsmiljøer må vi starte tidlig. Personer som er nye i Norge, må få informasjon om kvinnekampen i Norge. Mange kommer fra land som aldri har hørt om likestilling. Jeg tror både nye kvinner og menn vil ha nytte av å lære om likestilling med en gang de kommer hit. Kanskje vil det gjøre det litt lettere for en del å leve det livet de selv ønsker.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».

Malins historie om overspising ble brukt i en Dagbladet-sak om slanking. Det gjør henne rasende.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg er frustrert og sint på alle medier og journalister som spyr ut slankesaker. Likevel ble plutselig min historie brukt i en sånn sak. Jeg brenner for å spre kunnskap og åpenhet om overspisingslidelse – en spiseforstyrrelse som rammer tre prosent av befolkningen og preges av mye hemmelighold, tabu og skam.

I mai ble jeg intervjuet av Dagbladet om overspising og det ble publisert en nettsak. Tre måneder senere hentet de opp saken og trykket den på papir – denne gangen utvidet med såkalte ekspertråd mot overspising.

Men disse rådene handlet om vektregulering, IKKE hvordan man kan overkomme en overspisingslidelse eller et overspisingsproblem.

Overskriften på forsiden av avisa “Ekspertråd mot overspising – Bli kvitt de ekstra kiloene” gjør meg rasende.

For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre. Det har de til og med tatt med i saken, og likevel deler de slanketips?

Se Dagbladets svar lenger ned i saken.

Lite kunnskap

Dagbladet har i ettertid forklart at det som skjedde var at de satte sammen to gamle nettsaker, og at hvis “ekspertrådene” i saken som ble trykket på papir var feil, så var de nok også det den gangen de laget nettsaken “ekspertråd mot overspising”.

Creds til Dagbladet for å innrømme feil og for å lytte til tilbakemeldinger om hva som ble feil og hva de bør gjøre annerledes neste gang. For jeg håper virkelig de vil skrive flere saker om overspising, med hjelp av gode eksperter på feltet.

MEN. Denne glippen fra Dagbladet tydeliggjør ikke bare den lave kunnskapen om overspising og overspisingslidelse, som til og med strekker seg til helsevestenet.

Den tydeliggjør også medienes villighet til å lage slankesaker, her med Dagbladet som eksempel og syndebukk.

Jeg regner med at slankesaker selger, og at nok en forside som lover “ekspertråd for å bli kvitt de ekstra kiloene” lokker til seg lesere som har et vanskelig forhold til egen vekt.

Tynnfiksert kultur

Jeg slanket meg første gang da jeg var 13 år, og holdt på i MANGE år med jojo-slanking. Vet du hvorfor? Fordi vi lever i en tynnfiksert kultur som fortalte meg at jeg ikke var bra nok fordi jeg var tjukk. Og vet du hvem som i stor grad er med på å skape og formidle kulturen? Media.

Medienes fremstilling av idealkroppen og medienes evige mas om slanking og dietter dikterer i stor grad befolkningens virkelighetsoppfatning av at den tynne kroppen er mer verdt enn den tjukke kroppen, og at hvis du er tjukk så bør du slanke deg.

Men slanking funker veldig dårlig. Av de som slanker seg er det ytterst få som holder vekten, og fryktelig mange som går opp igjen mer enn de først gikk ned.

Så de prøver en ny diett eller slankekur. Kanskje en de har lest om i en avis eller et blad? Og ja: De går ned i vekt mens de holder seg til regimet, men resultatet er dømt til å bli midlertidig så lenge reglene de følger ikke er endringer i kostholdet som de faktisk trives med.

Telte kalorier som 13-åring

Det er helt ubeskrivelig trist at jeg allerede som barn visste at jeg var for tjukk og at jeg begynte å telle kalorier som 13-åring. Og vet du hva? Jeg klandrer media. Og vet du hva mer? Nå får det være nok.

Jeg vil ikke at mine søte små barnehagebarn skal vokse opp i en kultur hvor et menneskes verdi blant annet måles i kroppsstørrelse. Jeg vil ikke at neste generasjon skal vokse opp med all den kroppsmisnøyen og alle de spiseforstyrrelsene som min generasjon har levd og fortsatt lever med.

La barna vokse opp med en helsefremmende livsstil for kropp og psyke fylt av glede og mestring. Men ikke la trening eller mat handle om hvor tynn kroppen kan bli.

For kropper ER forskjellige. Og det er greit.

Stopp å fronte slanking!

Å fronte slanking og dietter er ikke helsefremmende, det er helseskadelig. Slanking virker i de fleste tilfeller mot sin hensikt ved å føre til vektøkning via jojo-slanking.

Favorisering av den tynne kroppen og oppfordring til slanking fører også til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos mange, både voksne og barn.

Så til journalister, aviser, blader, magasiner og TV-programmer som promoterer slanking direkte eller indirekte: Stopp med en gang!

Og til deg som venn, familiemedlem, kollega eller nabo: Hvordan du forholder deg til kropp og mat påvirker de rundt deg. Vær forsiktig.

Slik svarer Dagbladet

Redaktør for Dagbladet Pluss, Bjørn Carlsen, svarer slik på kritikken:

– Overvekt og fedme er et utbredt og økende folkehelseproblem i Norge. Vi mener det er viktig å opplyse og gi kunnskap og råd til våre lesere her, siden vi vet det kan hjelpe mange til bedre livskvalitet. Når det kommer til dette konkrete oppslaget om overspising, så erkjenner vi at for en del som lider under dette, så er det først og fremst kognitive metoder, blant annet terapi, som kan gi god og varig hjelp. Vi forstår godt at dette for Malin og andre i hennes situasjon kan være svært komplekse problemer, og det var overhodet ikke vår mening å gi løsninger som for dem oppleves irrelevante.

Når det er ein storm på veg, blir det sett krisestab medan folk pakkar ned trampolinene og ladar powerbanken. Kvifor er det ingen som bryr seg om klimaet på same måte?

Dette er eit debattinnlegg. Synspunkta gjev uttrykk for forfattarens meining. Dette innlegget blei fyrst publisert på forfattarens Facebook-side. Vil du delta i debatten, send ein e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Vi holder pusten». «Rødt farevarsel». «Det er en veldig alvorlig situasjon». «Har satt krisestab».

Ekspertane åtvarar, og folk pakkar villig ned trampolinene sine, sikrar kjellaren sin, ladar powerbanken og planlegg for heimekontor. Fordi det er ein storm på veg.

Kor er krisestaben for klimaet?

Kvifor i all verda klarar me ikkje å få folk til å bry seg om klimakrisa på same måte? Farevarsla er eldraude og ekspertane ropar så høgt dei berre kan, men kor er krisestaben og den folkelege mobiliseringa?

Skogar brenn ned, jord tørkar ut, elvar fløymer over og artar døyr ut. Det finst snart ikkje normalvèr lenger, berre ekstremvèr, og matproduksjonen kjem til å bli vanskeleg mange plassar og umogleg andre plassar. Folk mistar heimane sine og jobbane sine, og millionar av menneske kjem til å blir tvungne ut på flukt.

Presset på landa som framleis er nokolunde stabile og levelege kjem til å bli enormt. Tolmodet, tilliten og demokratiet kjem til å bli sett på prøve. Og så vidare og så vidare og så vidare.

Så ja – me held pusten.

Veit ikkje kva som er skumlast

For kvifor høyrer ikkje folk etter når ekspertane åtvarar? Kvifor gjer me ikkje som dei ber oss om? Og kor er solidariteten med alle dei som allereie er, og kjem til å bli, råka? Eg veit ikkje kva som er skumlast og vondast – er det forskarane sine spådommar og framskrivingar, eller er det å leve i eit land der så mange vel å drite i dei rundt oss og dei etter oss, trass tiår med åtvaringar og oppfordringar?

Førre veke skreiv NRK at apatien og mistilliten hos unge aukar, og at «klimaengasjementet» har blitt mindre. Kva trudde de? At me «engasjerte oss» fordi det var kjekt? At millionar tok til gatene og la om livsstilen sin fordi dei ikkje hadde noko betre å bruke tida si på?

At ungdommar skriv kronikkar, skulkar skulen og sperrar motorvegar fordi dei ønskar seg ein klapp på skuldra? At me hadde lege vakne og skrive teite hjartesukk dersom me sov godt om natta?

Vel, beklager å måtte seie det, men me har aldri vore «engasjerte». Me er redde og triste og sinte.

Ikkje vits i lenger

Men no er det altså mange unge som føler at det ikkje er noko vits i å prøve lenger. Som sluttar å lese nyheiter fordi det gjer vondt. Som sluttar å demonstrere fordi dei same slagorda har blitt ropt i fleire tiår utan at det har blitt gjort noko nemneverdig. Som sit heime og lurar på kva dei skal leve av og for når ingenting er som før. Som drit i å vere flinke og fornuftige fordi det følest meiningslaust.

«Verden går under om 50 år uansett», som ein 19-åring svara Aftenposten i ein reportasje om kor skadeleg unge si festrøyking er (takk for omtanken, Aftenposten, men sigg hamnar godt nedpå lista over bekymringar, eit par hakk bak for eksempel ferskvatnkrigar, flyktningstraumar og høgreekstremistar på frammarsj).

Ikkje legg ansvaret på politikarane

Det er ufatteleg at ikkje fleire vaksne, opplyste og priviligerte nordmenn skjerpar seg. Dei aller, aller fleste klarar å forstå at me ikkje kan halde fram som før, og at klimaløysingar inneber at ein må minske sitt eige forbruk drastisk. Det nyttar ikkje å berre leggje ansvaret på politikarane eller å skulde på næringslivet.

Politikarar må føre politikken veljarane vil ha, og bedrifter produserer varene forbrukarar vil kjøpe, så så lenge folk protesterar mot endringar og tviheld på overforbruket sitt, kjem politikarar og maktpersonar til å gjere det same.

Det kjennest som eit hån når de seier at «håpet ligg i ungdommen», og samstundes gjer det så vanskeleg for oss å ha noko å håpe på. Alle dei vanskelege vala og kutta de ikkje orkar å ta, blir me nødt til å ta. Me orkar faen ikkje å bere håpet dykkar i tillegg.

Føder ikkje ein framtidig helsearbeidar

Eg fattar ikkje kva me kan seie eller gjere for at fleire skal endre kurs. Utallige vitskapsartiklar, demonstrasjonar, oppfordringar og hjartesukk har tydelegvis ikkje gjort inntrykk nok. I nokre små, radikale grupperingar blir det no kviskra om å bruke vald, trugslar og sabotasje for å få folk til å høyre etter. Eg forstår fortvilinga deira, men fordømmer idèane.

Men andre meir stilleteiande reaksjonar og protestar tvingar seg også fram frå byllen av sinne og redsel: Eg og mange med meg fødar ikkje eit einaste barnebarn eller ein framtidig helsearbeidar inn i denne verda før de byrjar å bry dåke også om vår alderdom.

Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Klokka er 01.30 og jeg sitter ved siden av et menneske som snart skal dø. La oss kalle henne Rigmor. De siste fire timene har jeg lyttet til hvordan hun puster og beveger seg. Gir beskjed til sykepleier om det virker som hun har smerter. Rigmor er ikke lenger kontaktbar, men innimellom bekrefter jeg med rolig stemme at jeg er her. Hørselen er nemlig noe av det siste vi mister før vi dør. Rigmor har som alle andre nemlig en rett til å bli behandlet som et levende menneske til hun dør.

Når morgenen melder sin ankomst, sovner Rigmor stille inn. Det var en fredelig død. Det vet vi fordi det var noen til stede da Rigmor døde. Jeg er takknemlig for at jeg kunne få være sammen med Rigmor til hun forlot oss. Men allikevel spinner tankene videre til noe annet. 

Basert på frivillige

Dette er nemlig frivillig. Jeg er verken helsepersonell eller utdannet. Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.

For slik det er nå, er det nettopp en realitet at mennesker dør alene. Hva hadde skjedd om ingen andre frivillige kunne ta vakten? Og hva med alle andre som hadde trengt noens tilstedeværelse i natt? 

Retten til en verdig død

FN har utarbeidet en erklæring om døendes rettigheter (The Bill of Rights). Dette er rettigheter vi har når vi alle må forholde oss til at vi snart skal møte døden. Vi har en rett til å slippe å dø alene. Vi har en rett til å få dø i fred og med verdighet.

Men hvordan vet vi om det var fredelig eller verdig, hvis pasienten dør i ensomhet? I fjor døde over 45 000 mennesker i Norge. Spørsmålet jeg ønsker å stille, er hvor mange av disse døde alene? Og hva kan Norge gjøre for at vi ikke skal fortsette å bryte disse rettighetene? 

Et presset helsevesen

I de samme rettighetene står det at vi har en rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå våre behov, og som vil oppleve det som givende å hjelpe oss å møte vår død. Det er ingen tvil om at det er mange gode og omsorgsfulle ansatte i helsevesenet som ønsker å bidra til at menneskene de møter får en verdig død.

Men når systemet i helsevesenet gjør det vanskelig å prioritere tilstrekkelig bemanning i hverdagen, hvor sykepleiere allerede har dårlig samvittighet og ikke føler de strekker til, hvor mye vil da kunne falle sammen under arbeidsdagen dersom de mister en ansatt som er plassert hos en døende pasient gjennom hele vakten?

Hvor mange pasienter på samme avdeling vil da kunne miste sine behov?

Ulik praksis i kommunene

Når mennesker er døende, er det mulig å leie inn fastvakt som da sitter sammen hos den døende og observerer. Men realiteten er at det er ulik praksis i Norge. Vi skal heie på stedene som bruker dette aktivt og prioriterer at ingen døende skal ligge ensomme.

Men det holder ikke når det ikke er en lov som bestemmer at dette er noe som skal leies inn.

For dessverre er det slik at mange steder ikke leier inn fastvakter til døende pasienter. Og da står man igjen med frivilligheten som prøver å strekke til, men som absolutt ikke er nok. 

Kan ikke basere seg på pårørende

Det er ingen garanti for at mennesker som snart skal dø har pårørende i samme by, noen som kan stille opp eller har pårørende i det hele tatt. For pårørende kan det være en stor påkjenning å skulle sitte med et familiemedlem som er døende. Og ikke alle har tid i en hverdag som ikke stopper opp.

Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være. Men å måtte gå fra noen som kjenner på frykt og angst for døden, er langt fra verdig.

Vi kan ikke godta at økonomi gjør at mennesker ikke får god behandling, og jeg oppfordrer alle som opplever dette å varsle, særlig når yrkesetiske retningslinjer § 5.4 sier at sykepleiere har plikt til å varsle “..når pasienter utsettes for kritikkverdige eller uforsvarlige forhold.”. 

Vil ha ny lov

Vi trenger lovfestet fastvakt for terminale pasienter for å sørge for at Norge ikke bryter FN sine rettigheter.

Det er en kostnad som vil gjøre menneskers siste stund på jorden verdig, etterlatte og pårørende sine behov dekket og ikke minst gjøre det mulig for sykepleiere å kunne få bistand i en allerede overarbeidet arbeidsdag.

Hvorfor er det fortsatt slik? Det vet vi faktisk en hel del om, skriver medieanalytiker Guro Lindebjerg.

Tekst: Guro Lindebjerg, Norgessjef i medieanalyse-selskapet Retriever

Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

For noen år tilbake gjennomførte NRK et lite eksperiment: de tok mål for seg å samle uttalelser fra fem kvinner og fem menn til en fiktiv «fem på gaten»-spalte. For å få de fem uttalelsene, måtte NRK spørre 15 kvinner. De fikk altså ti «nei», for å få fem «ja». Selv om dette eksperimentet er høyst uvitenskapelig, illustrerer det godt bildet vi i Retriever ser, når vi analyserer kjønnsbalansen i norske medier. 

Kvinner er fortsatt underrepresentert

De siste fem årene har Retriever analysert 500 000 uttalelser i norske medier gitt av kommunikasjonsrådgivere, fagpersoner, eksperter og ledere på ulike nivåer i norske virksomheter. Analysen viser at 34 prosent av uttalelsene er gitt av kvinner og 66 prosent er gitt av menn. I noen bransjer er kvinneandelen så lav som 23 prosent. Denne fordelingen ser ut til å være stabil.

I Norge er likestillingen kommet langt. Likevel viser tallene en stadig underrepresentasjon av kvinnelige ekspertkilder i mediene. Og hvorfor er dette noe vi bør være oppmerksomme på? 

Enkelt sagt: Medier som speiler samfunnet er et sunnhetstegn, det motsatte er problematisk.

Vi trenger både kvinnelige og mannlige forbilder i alle bransjer. Vi trenger nye perspektiver, avvikende perspektiver, vi trenger at de som kan mest om en tematikk kommer til orde, og at vi ikke mister stemmer på feil grunnlag. Når vi ser at virksomheter med kjønnsbalanse blant ansatte, likevel har en overvekt av menn som representerer selskapet i mediene, er det et tegn på at noe er galt. 

Menn synes best i norske medier

Retriever måler også hvilke personer som er mest synlige i norske medier. Her bruker vi språkmodeller for å identifisere hvem som omtales mest og oftest hvert år. 

Blant de ti mest synlige personene i norske medier i fjor finner vi én kvinne (Erna Solberg) og ni menn. Utvider vi listen til de 40 mest synlige, finner vi 12 kvinner og 28 menn. Vi fant de eksakt samme tallene i 2020, og i 2019. I 2021 var tallet 11 kvinner og 29 menn.  

Det er viktig å snakke om disse kjønnsforskjellene. Hvorfor er de så store? Hvilke konsekvenser har det at 70 prosent av de som tar mest plass i avisspaltene er menn? Hva sier det om maktstrukturer i samfunnet? Hvilken betydning har det for barn og unge? Og sier det noe om mediene våre?

Målet er ikke å oppnå en perfekt balanse mellom kvinner og menn i mediene. Målet bør være å reflektere og å diskutere hva disse konstante forskjellene betyr, hvorfor det er slik og hva det fører med seg. Først da kan vi få til endring.

Journalister kontakter oftere menn 

Hvorfor det er slik, vet vi faktisk en hel del om. Elisabeth Eide, professor ved OsloMet, har forsket på kjønnsrepresentasjon i mediene i 30 år. Hele perioden har kvinner vært underrepresentert. Forskningen peker blant annet på to forhold. 

Først er det forhold i redaksjonene. Her vet vi at journalister har tradisjoner med etablerte kilder som lett svarer, og som journalistene vet leverer. Disse er oftere menn enn kvinner. Dernest viser forskning at kvinner er mer forsiktige med å uttale seg til mediene, og sier oftere nei når de blir spurt. 

Disse to forholdene forsterker hverandre: flere menn sier ja, journalistene får flere menn på sine kildelister, menn får mer trening i å uttale seg til mediene og sier ja neste gang de blir spurt. I våre tall ser vi at de mennene som kommer til orde i norske medier i snitt uttaler seg i flere artikler, enn de kvinnene som uttaler seg.

Årsakene til hvorfor kvinner vegrer seg mer for å stå fram i mediene er antagelig sammensatt. Kvinner vurderer risiko annerledes enn menn. For mange innebærer det risiko å stå frem i mediene: Hva om jeg ikke kan tematikken godt nok, hva om jeg ikke svarer tilstrekkelig på spørsmålene, hvordan vil kolleger og sjefer vurdere svarene mine? Hvilke tilbakemeldinger vil jeg få? Kanskje kvinner vurderer disse spørsmålene annerledes enn menn? Antagelig spiller trolling i kommentarfelt også en rolle.

En rapport fra CORE – Senter for likestillingsforskning viser at dobbelt så mange kvinner som menn sier at netthets har gjort dem mer forsiktige med å si meningen sin offentlig. 

Ved å ikke være slike faktum bevisst, kan vi gå glipp av viktige perspektiver, meninger og kunnskap. Og vi risikerer at den som kan mest om en tematikk ikke er den som uttaler seg. 

Mannsdominert ledelse er ikke forklaringen

Mange peker på mannsdominerte toppledelser som en forklaring på kjønnsforskjellene blant norske talspersoner. Historisk har dette vært en av årsakene til overvekten av menn i norske medier. Men når vi undersøker uttalelser gitt i kraft av stilling de siste fem årene, ser ikke toppledelse ut til å kunne forklare kjønnsforskjellene. 

Om lag 80 prosent av uttalelsene vi har analysert er gitt av kommunikasjonsfolk, fagpersoner, eksperter og ledere på lavere nivåer. Om lag 20 prosent er gitt av det vi kan definere som toppledelse, og her finner vi den samme kjønnsfordelingen som i øvrige posisjoner. Kjønnsubalansen ser med andre ord ut til å være lik på tvers av stillingsnivå. 

Nøkkelen er bevissthet og målsetting

Nøkkelen til endring ligger både hos redaksjonene og innad i norske virksomheter. Hvordan kommunikasjonsfolk jobber frem profiler og fageksperter, hvilke talspersoner man velger, og hvilke mål man setter seg, er viktig for endring. 

Setter man seg et mål om at kjønnsbalansen blant virksomhetens talspersoner skal speile kjønnsbalansen i virksomheten for øvrig, har man en retning . Det gjelder for kommunikasjonsavdelinger så vel som for andre deler av virksomhetene.

Hvorfor har man en overvekt av mannlige talspersoner? Hva skal til for å få kvinnelige fagpersoner eller ledere til å uttale seg? Det er først når man begynner å jobbe aktivt mot et mål at man tar slike spørsmål på alvor.  

Samtidig må redaksjoner være bevisst hvilke kilder de velger, og hvordan man jobber med mannlige og kvinnelige kilder – og måle kjønnsbalanse i eget redaksjonelt innhold. Bevissthet er avgjørende for å bryte gamle mønstre. Kanskje kan man sette av mer tid til å jobbe med den kvinnelige fagpersonen som kan tematikken best, når alternativet er mannen som kan det nest best? Kanskje kan man i flere tilfeller legge bort gamle kildelister? 

Dette tar oss tilbake til NRKs eksperiment: Hvor mange menn måtte NRKs journalister egentlig spørre for å få fem «ja»? Jo, det holdt med fem.