Før var han bare en bryter. Nå vet Felix Baldauf at han er mer enn hva han presterer på matta.

Julen 2017 sitter Felix Baldauf i en bil med en halvliter pils i den ene hånden og telefonen i den andre. Han har akkurat sendt moren sin av gårde i en politibil etter at hun nesten kjørte på ham i beruset tilstand. Bilen traff istedenfor et tre, og nå har han ansvaret for å kjøre den vrakede bilen hjem igjen. Han har ikke fortalt noen før om alkoholproblemene moren sliter med, eller hvordan han selv har hatt det som barn og ungdom i disse omgivelsene. I dette øyeblikket vurderer han alternativene sine. 

– Skal jeg dunke halvliteren ned og bli dritings?

Han heller pilsen ut av vinduet, plukker opp telefonen og ringer sin bestevenn. Tårene renner som om barnet i han endelig får gråte. Etterpå er det som om en tung vekt har blitt løftet av skuldrene hans. Valget han tar, blir et vendepunkt. Det han har lært siden den gang, er at det er mye vanskeligere å bære en vekt alene enn det er å bære den sammen med noen andre. 

– Jeg tør å ta vare på meg selv

Veien fra å fortelle de nærmeste om de utfordrende barne- og ungdomsårene til å dele det på TV i NRK-serien Hodet i klemme, var lang. Gradvis begynte Baldauf å åpne seg mer og mer. Resultatet var at andre i guttegjengen begynte å dele ting også, og at relasjonen til menneskene rundt han fikk en annen dybde. 

– Snakker man ikke om det som er vanskelig så er det lett at relasjonene blir overfladiske, mener han. 

Nå har Baldauf et godt språk for det som foregår inni seg. Fra å lide i det stille, evner han nå å kjenne på følelsene og snakke om det som er vanskelig. 

– Når jeg er i en periode der jeg er lei, deprimert og har lite energi, så tør jeg å tilpasse livet deretter. Jeg tør å ta vare på meg selv, påpeker han. 

Baldauf understreker at han ikke er i mål på noen som helst måte, og at det ikke alltid er like lett å ta de gode valgene for seg selv.  

– Det går opp og ned, men jeg har klart å identifisere egne mønstre og å være åpen om hvordan jeg har det, og dét tenker jeg er et stort steg i riktig retning. 

Noen dager føler han at livet er tungt, andre dager er det bra. Jobben er å gjenkjenne egne mønstre og ta tak i situasjonen før man synker for dypt ned i de vonde følelsene, mener han. 

Har du flere gode dager nå enn før?

– Ja, før følte jeg meg veldig ensom og lå mange kvelder på rommet, og gråt når dagen var over og lyset var slått av. Hvis jeg tar utgangspunkt i det, så har jeg redusert hvor mange dager jeg gjør det i året.

Mer enn en bryter

Har du blitt møtt annerledes innad i brytemiljøet før og etter du har vært åpen om det å slite psykisk?

– Det som er kult er at nå føler jeg meg som et helhetlig menneske og en person med større verdi enn prestasjonen min. 

Stemmen hans bærer en optimisme når han snakker om det. Baldauf forteller at det å være bryter pleide å være hele hans identitet, og hans egenverdi handlet om det han presterte på matta. 

– Før var jeg bare en bryter. Hvis jeg vant, var jeg en vinner, da var jeg den beste og da ble jeg likt, men hvis jeg tapte, så tenkte jeg at jeg var en taper og at ingen likte meg. Prestasjonen min definerte meg i veldig mange år, sier han. 

Det er åpenheten han har hatt om egen mental helse som har ført til denne endringen. På gata har han blitt møtt med tilbakemeldinger på hvem han er som menneske, og ikke som bryter. Det har fått han til å innse at han har noe å bidra med fordi han er den han er, og ikke på grunn av det han gjør. 

– Nå bryter jeg på mine betingelser og fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg føler at det er det eneste jeg kan, forteller han. 

Et samfunn i endring

For to år siden mistet Baldauf fetteren sin til selvmord. Han forteller at hendelsen har endret ham, og at han i dag ønsker å være en positiv påvirkning slik at andre ikke tar det samme valget. 

– Det har gitt meg retning i hvem jeg vil være som person og hva jeg vil gjøre i fremtiden, og vist meg hvor viktig de jeg er glad i rundt meg er, og at brytingen er en bagatell i det store bildet.

Baldauf har siden den gang vært med å etablere bedriften Bror Mental Helse, der formålet er å åpne opp for samtalen rundt mental helse blant menn. 

– Både min egen historie og historien til flere av de jeg er glad i har vært relatert til psykiske utfordringer. Det har blitt en hjertesak for meg. Ved å fortelle om min egen historie så håper jeg å åpne en dør og gjøre det lettere for andre, forteller han.

Å sette søkelyset på menns mentale helse er sårt trengt, mener Baldauf, som understreker at det er mye stigma for menn å snakke om hvordan de har det. 

Hvorfor tror du det er så stigmatiserende for menn å snakke om følelser?

– Det er vel den gamle idéen om at mannen skal være sterk, en forsørger, og ikke la seg påvirke av ting, men heller være en klippe som skal forsørge og bære familien. Og at det å vise svakhet, sårbarhet, å være lei seg og gråte, ikke er maskulint. 

Baldauf tror dette er en ideologi som fortsatt påvirker gutter og menn den dag i dag, men påpeker at det er et ideal som ikke lenger gagner samfunnet.  

– Jeg skjønner at det er en tid der det var veldig aktuelt, men tidene forandrer seg. Hele samfunnet er i endring, så vi kan ikke ha den tilnærmingen mer. Da ender det med at menn går på felgen mentalt, mener han. 

En ny maskulinitet

Hvordan vil du definere maskulinitet nå?

– Å tørre å møte problemene sine, selv om de er vonde og utfordrende å snakke om. Å være ærlig, fremfor å gjemme seg bak det å være tøff. Og å stå opp for oss selv, det mener jeg er noe av det viktigste vi gjør.

Tenker du på noe spesifikt da?

– Ja, det å tørre å stå for sine meninger og sette ord på hvordan man har det, og ikke bite i seg alt, sier han. 

Her mener Baldauf at det er viktig å ta de vanskelige samtalene – om det er på jobb, med venner eller på trening. Trives man ikke slik ting fungerer, så er det viktig å sette ord på det og sette noen krav for tilværelsen man skal eksistere i. 

– Det mener jeg er veldig viktig for jeg tror det er mange som eksisterer i en hverdag man ikke har det bra i. Det har jeg også gjort, og det koster mye psykisk, understreker han.

Verktøy for mental helse

Hva er dine beste verktøy for å håndtere mental helse i dag?

– Aksept. At jeg aksepterer hvordan jeg har det og så staker jeg ut en kurs derfra. Jeg prøver ihvertfall så godt det lar seg gjøre, spøker han.

Baldauf er et rutinemenneske. Føler han at ting er vanskelig og overveldende, går han tilbake til de gode rutinene som innebærer å sove åtte til ni timer hver natt, å stå opp tidlig, å meditere eller gjøre yoga, eller å begrense sosiale medier. 

– Når jeg står opp om morgenen, er jeg ikke på telefon eller sosiale medier de første timene. Da prøver jeg å finne ut hvordan jeg har det og hvordan verden er den dagen for meg istedenfor å bli påvirket av alt rundt. 

Et fristed er også viktig for han å ha, der han kan slappe av og være seg selv. For Baldauf er det fisking eller trening som setter han tilbake i balanse.

– Og selvfølgelig det å ta meg en god prat med noen og sette ord på hvordan jeg har det akkurat nå, legger han til. 

Det første steget

Har du et råd til andre menn som synes det er vanskelig å snakke om hvordan de har det?

– Starten er alltid det verste. Jeg synes det kan være vanskelig å adressere noe jeg har sittet inne med i flere dager, men det er så deilig når man får det ut. Det føles alltid bedre etterpå enn å sitte og brenne inne med det.

Baldauf forteller at han selv syntes det å åpne seg var aller vanskeligst i starten. Han følte seg ukomfortabel og naken, men jo mer han åpnet seg, jo bedre følte han seg. 

– Det ble en sånn prosess fra å blottlegge seg til å nesten føle seg skuddsikker, forteller han. 

Følte du deg styrket av det etterpå?

– Ja, i etterkant føler jeg meg mye sterkere. Nå har jeg fått kontakt med følelsene mine igjen, og det hadde jeg ikke på veldig mange år.

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– Jeg skulle ønske jeg visste alt jeg vet nå egentlig, ler Baldauf.

– Jeg tror bare jeg hadde ønsket å fortelle meg selv at det kommer til å gå over og at ting ordner seg. Og så skulle jeg ønske at jeg visste at jeg var mer enn bare en bryter, og at jeg også blir likt for den jeg er, og ikke bare for det jeg presterer.