Det faller helt naturlig for Thea Hvistendahl å vekke ubehag. Nå er hun klar med sin første spillefilm, Håndtering av udøde, med stjerneduoen Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie i hovedrollene.

– Jeg vet ikke om jeg er modig. 

Thea Hvistendahl tenkte at hun laget en “vanlig” film, men på andres reaksjoner skjønte hun gradvis at det ikke var tilfellet. 

– Nå når den er ferdig, sier folk at det er en veldig annerledes film. Men det var ikke noe jeg var obs på eller tenkte på fra start. Jeg bare lagde den sånn jeg ville ha den.

Grunnen til at vi sitter på kjøkkenet til Thea Hvistendahl på Torshov i Oslo, og snakker om å være modig mens vi drikker nytraktet kaffe, er at hun er klar med sin første spillefilm. 

Ikke en vanlig skrekkfilm

Håndtering av udøde har vakt oppsikt allerede før premieren.

Ikke bare er hovedpersonene i Cannes-vinneren Verdens verste menneske, Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie, med i debutfilmen hennes. Verdenspremieren skjer på Sundance, en av verdens mest innflytelsesrike filmfestivaler. Det har allerede pløyd vei for Håndtering av udøde til amerikanske kinoer og salg av rettigheter til 30 land.

Traileren viser korte klipp med ikke helt levende mennesker.

Er dette en ny norsk skrekkfilm?

Ikke helt en skrekkfilm, mener Hvistendahl. 

– Mer et drama med et horrorpremiss, kanskje?

– La oss si det som at det er en film om zombier for de som ikke egentlig liker zombiefilmer. 

Akkurat sjangeren er litt vanskelig å definere, synes regissøren. 

– Selv om det jo er et zombiepremiss, er dette mer et drama om sorg fortalt gjennom udøde, eller gjenoppståtte.

Filmen er basert på boken til den kritikerroste og populære svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist.

– Han sa at han ble fornøyd med at det var en zombiefilm han aldri hadde sett før.

Thea Hvistendahl ler fornøyd under det høye taket på kjøkkenet til familien på tre. 

Far og sønn er andre steder akkurat nå. Filmskaperen jobber hjemme, og skriver på to nye manus. Før dagen er omme skal 15 nye sider bankes ut, som hun sier.

Utenfor de store vinduene i det gamle arbeiderstrøket er det snø og glimt av sol. Før den mørke, kalde årstiden er over skal Håndtering av udøde ha verdenspremiere i Utah, åpne Göteborg Film Festival og ha premiere på norske kinoer.

Det er travle dager for Thea Hvistendahl.

– Et helt eget blikk

Thea Hvistendahl har hatt film på kino før. I tre dager. 

Selv kaller hun Adjø Montebello for en hybrid-film. Den var avslutningen på Karpes Heisann Montebello-prosjekt, rap-duoens femte album. Konsertfilmen ble en snakkis da den bare såvidt ble vist på stort lerret, og rakk å bli sett av nærmere 60.000. 

Adjø Montebello ble tildelt prisen for beste produksjonsdesign/scenografi under Kanonprisen 2018 og Amandaprisen 2018 og ble nominert til prisene for årets Amanda, beste musikk, beste klipp og beste visuelle effekter. 

Thea Hvistendahl ble definitivt lagt merke til utenfor filmmiljøet. 

En av de som har fulgt henne gjennom flere år og har lagt merke til grepene hennes, er Helene Aalborg, leder for den feministiske filmfestivalen Femfilm Oslo og markedsansvarlig for Kortfilmfestivalen. Hun mener vi her snakker en av de kommende store norske regissørene. 

– Thea er en som kommer til å være definerende for sin generasjon filmskapere. Jeg ble fort interessert i henne fordi hun har et veldig lekent og spennende filmspråk. Og veldig originale vrier narrativt også.

Aalborg peker på Hvistendahls lekenhet og vilje til å eksperimentere.

– Hun tar i bruk virkemidler på en ny måte. Hun var den første jeg la merke til som brukte forskjellige farger på undertekst på film, for eksempel. Plutselig knallrosa undertekst, hvem gjør det? 

– Denne filmskaperen har vært ganske nær skrekkfilm flere ganger. Hun er ikke redd for å ta tak i det ubehagelige, det er en slags rød tråd i hennes filmer, sier Aalborg.

– Hun har et helt eget blikk. Thea er en av de kommende store norske regissørene som kommer til å være definerende for sin generasjon filmskapere, påstår Aalborg. 

Den som lever får se.

Grønt lys

Det ble nesten Netflix. Thea Hvistendahl var på debutant-pitch på Gøteborg filmfestival i starten av 2019, med nyervervede rettigheter og et 15 år gammelt arvet manus til Håndtering av udøde. En i salen fra Netflix ble veldig gira og det ble påbegynt et utviklingsarbeid. 

– Så skjedde det noen interne greier hos dem, og diverse forventningsavklaringer, som gjorde at vi valgte å ikke gå for dem, forteller Hvistendahl. 

Tiden gikk. Nytt manus ble påbegynt. Filmregissøren fikk barn. Den nybakte moren fikk skrivehjelp. I en periode samarbeidet Hvistendahl med Lindqvist på manuset, før han vinket henne avgårde med full frihet til å lande filmfortellingen som hun ville.

En og en landet skuespillerne. Anders Danielsen Lie skulle være med, Bjørn Sundquist skulle være med, Bahar Pars skulle være med, Bente Børsum skulle være med.

– Renate (Reinsve, journ. anm) castet vi vel et år før vi gikk i innspilling. Det er mye diggere å skrive når du har landa skuespillere, røper filmskaperen.

– Det var gøy å ha Renate og Bjørn på prøvespilling sammen og se dem spille mot hverandre! Vi gjorde noen kameratester med dem den sommeren også, som var sykt gøy! 

Hun husker denne tiden før finansieringen gikk i boks som en veldig stressende periode. Å få med skuespillere, å finne staben, å få på plass alle fagpersonene.

Innspillingen begynte 4. august 2022. Tre og et halvt år etter idépitchen i Gøteborg. Det skulle ta over et år til før filmen var ferdig.

Smak

Thea skjenker kaffe i mummikoppene, knasker på kjeks. En bustete kattekropp hopper mykt opp fra benken inntil veggen og balanserer mellom kopper og fat.

– Kapers! Er du sulten?

Hun løfter gråtassen, hvis fulle navn er Leonardo Di Kapers, ned fra trebordet, og gir ham mat i egen skål.

Det er koselig på kjøkkenet. 

Ubehag, mon tro hvorfor det er den røde tråden i filmskaperens virke så langt? 

Atmosfæriske filmer, fargesprakende, mørke. Om altfor unge jenter på bar i Syden, på jakt etter å miste møydommen. Om en ung jente som aborterer hjemme alene og pynter seg for å gå på fest etterpå. Om småjenter på kristen sommerleir, som tror de ser Satan. 

Regissøren kikker ut vinduet, klør seg i hodet.

– Jeg har ikke hatt et så bevisst forhold til det. Annet enn at jeg tar tak i de tingene jeg synes er spennende, som jeg kjenner meg igjen i og blir fascinert av. Det er vel det som kommer naturlig, da. 

Hun smiler avvæpnende når hun sier at det ikke er noen helhetstanke bak ubehaget. 

Hvorfor begynte du å lage film, ble du inspirert av noen?

– Helt klart Mulholland Drive av David Lynch, som jeg så seks ganger på rad. Jeg er veldig glad i filmer som jeg ikke helt skjønner. Og så elsket jeg Almodovar! Det var vel sånn jeg ble interessert i film, de to inngangene jeg hadde til filmer som ikke var helt mainstream. 

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av visualitet. Jeg har alltid hatt en tydelig smak, som jeg sikkert har tatt med inn i hvordan jeg vil at filmene skal være eller se ut, eller hvilke type filmer jeg vil lage. 

Skulle bli lektor

Selv om Thea Hvistendahl elsket reklamefilmer da hun var liten og hadde lyst å lage filmer selv, gikk det ikke rake veien til filmskole etter videregående i Bærum.

– Jeg tenkte ikke på at jeg kunne bli regissør. Jeg har alltid likt å være kreativ, men så kunne jeg ikke synge, ikke tegne, ikke spille musikk. Men så gjorde jeg det bra på historieeksamen, og da tenkte jeg at jeg kunne jo bli lektor i historie, da får man mye sommerferie og sånn. Så dro jeg til London og studerte spansk og historie. Og fant vel ut at det ikke var noe for meg. 

Hva skjedde?

– Jeg fikk plutselig en sånn «Ding! Jeg kan bli regissør!” Jeg husker det som et lyspære-øyeblikk. Det har aldri vært noe tvil etter det. 

I 2013 gikk Thea Hvistendahl ut fra Westerdals med en bachelor i film og TV i baklomma. I løpet av de neste årene laget hun over 40 reklamefilmer, kortfilmer og musikkvideoer. 

Nå står en helaftens spillefilm klar og tripper.

Er noe av det du har laget før med videre i Håndtering av udøde? 

– Ja, Satans barn føltes som en nøkkel. Da jeg lagde den skjønte jeg at dette universet og måten å lage film på, liker jeg. Det føltes mye tydeligere enn det andre jeg hadde laget. Det var som om jeg visste hva jeg måtte gjøre.

Hva var nøkkelen?

– Jeg er glad i stemningen i filmen. Med litt sjanger kan man bygge opp et annet type ubehag, som er mer cinematisk enn å følge karakterene med masse dialog. Jeg har jo gjort mye musikkvideo, og er aller mest glad i å fortelle med bilde og lyd, mer enn dialog. 

Hva vil du si at den handler om, Satans barn?

– Den handler om to jenter som blir venner på kristen sommerleir. Og så kommer det en tredje jente som er litt annerledes, som de mener er besatt av Satan. Så finner de stadig vekk tegn på at hun er det, og ender med å drepe henne. 

Drøyt.

– Mm. Ja. 

Litt noia

Filmskaperen gisper når hun blir spurt om det beste med arbeidet som ligger bak henne, nå som hun er på oppløpssiden med ferdig film. Så bare ler hun igjen, og fyller på mer av den hjemmekverna kaffen fra termosen.

– Det som var gøy med denne produksjonen, var at det var så mange involvert i forhold til det jeg er vant til, og at det varte mye lengre. Dette var SPILLEFILM! Innspillingen var veldig gøy. Selv om jeg var ganske nervøs. 

Første scene som ble skutt, var med Bjørn Sundquist, hjemme i det som er hans leilighet i filmen. Regissøren sier han er en stjerne.

– Det var supersmooth første dag, det var digg. Bjørn, er så snill og flink, og god. Dette var første gang for meg hvor det var masse ordentlige, erfarne skuespillere. Som så klart også var litt noia! Men det viste seg jo: De er jo veldig gode, da. 

Det har vært en del snakk om at du har med Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie, som spilte sammen i Verdens verste menneske. Den filmen er sett av over en million mennesker kino rundt i verden. 

– Ja, det er jo sykt kult. Anders ble casta for lenge siden. Derfor var jeg litt skeptisk til å caste Renate. Men så gjorde hun en helt sinnsyk prøvespilling og ga karakteren masse ekstra. Jeg måtte bare drite i at det kunne være teit at de hadde spilt i samme film. Og så ble jo Verdens verste en vanvittig suksess da! De to sammen – nå har jo det blitt greia.

Både norske og internasjonale medier har skrevet om den neste filmen med de to skuespillerne.

Filmskaperen kaller det skikkelig luksus, å jobbe med så erfarne skuespillere. Hun blir stille og ser ut vinduet en stund, før hun forteller at det var rørende at alle hadde så lyst til at det skulle bli bra.

– Det som sitter igjen, er mest den følelsen av at alle bare var så på. Alle var så engasjerte, og jobba sykt hardt for at det skulle bli best mulig. Jeg har jo ikke så mye erfaring, men det gikk veldig fint. Under innspillingen følte jeg at det var mest skuespillerne som gjorde arbeidet. Da jeg satt i klippen var det liksom ikke noe som var dårlig.

Mange av de som har vært med på denne filmen, har også vært med på andre av prosjektene til Hvistendahl. Det gjorde det lettere å håndtere den overveldende regi-jobben, forteller hun.

– Det var veldig trygt når jeg skulle inn i spillefilm. Først og fremst fotografen, Pål Ulvik Rokseth, kjæresten min. Han har jo en god del erfaring fra lange prosjekter, så det har vært veldig bra.

Produsentene Kristin Emblem og Guri Neby i Einar film, som har det overordna og økonomiske ansvaret for filmen, har også backet henne, poengterer regissøren.

– De har støttet meg på at jeg skal få lage den filmen j e g vil lage. De har vært tålmodige og modige underveis, de også. 

– De har stolt veldig på meg, som er det viktigste. Man trenger jo det.

Vågemot

Regissøren oppsummerer spillefilmen Håndtering av udøde i én setning.

–  Filmen handler om tre familier i sorg som opplever det å få tilbake sine nylig døde familiemedlemmer. 

Tematikken, da?

– Jeg vil si sorg, men også omsorg. Og tap. Kjærlighet. 

– Død også, da.

Det har vært skummelt for Thea Hvistendahl å lage denne filmen, det er hun åpen om. Selv om hun er en del av generasjon filmskapere som ikke blir møtt med skepsis fordi de er norske. 

Hva kjennetegner din generasjon norske filmskapere?

– Vi er mer eksplosive i uttrykket, kanskje. Hvis det gir mening. Mindre konservative. Vi inspirerer jo hverandre også, til å ta valg. Vi bruker hverandre masse til feedback på manus og klipp og idéer. Alle er med å heie hverandre opp.

Hun lister opp serier og filmer fra denne bølgen nye filmskapere som har det hun kaller vågemot. 

– Joachim Trier ligger jo foran oss, og Eskil Vogt. Men jeg føler jo at det kommer ganske mye kult nå fra min generasjon, det må jeg bare si. Det er jo Kenneth Karlstad, som har gjort Kids in Crime. Og Halfdan Ullman Tøndel som kommer med Armand. Kristoffer Borglis Syk Pike var jo veldig bra, og nå kommer Dream Scenario med Nicholas Cage i hovedrollen. Johanna Pyykkö jobber med ny film. Emilie Blichfeldt holder på med sin første, den tror jeg blir dritfet. 

Hvor har du selv vært mest modig, i arbeidet med din spillefilm?

– Jeg har ikke følt meg så vågal underveis. Kanskje mest i klippen, der må man holde på det man har tenkt. Jeg fikk mye motstand. Fine tilbakemeldinger også, men også ganske harde tilbakemeldinger. Mange ville ha det mer sånn og sånn. Så DA måtte jeg være modig. Hmhm! Stole på min egen magefølelse. Jeg kan jo ikke gå med på noe som kjennes feil, heller.

Nå er det Thea Hvistendals tur. Først verdenspremiere på Sundance i Utah 20. januar. Så åpningsfilm på Göteborg Film Festival 26. januar. Så kinopremiere i Norge 9. februar, og i gud vet hvor mange andre land.

Er du klar?

– Ja. Det var digg å få godkjenningsstempelet fra Sundance-festivalen. Det hjelper på noiaen. Veldig. Nå merker jeg at jeg gleder meg til å vise frem filmen. Og til publikum skal se den på kino – det er jo det som teller mest.

– Det eneste vi mangler i år er en film om aseksualitet. Festivalsjef Bard Ydén ved Oslo/Fusion har aldri hatt så mange filmer på programmet som i år.

135 filmer fra 34 land på én uke. Og kortfilmer før nesten hver film.

– Det er mer å velge mellom i år, sier Bard Ydén som har vært festivalsjef de siste 20 årene.  Årets festival varer fra 22-29. september.

– Filmutstyr har blitt mye mer tilgjengelig og folk kan lage film på små budsjett. Som tyske Clashing differences, veldig bra laget og skrevet av regissør Merle Grimme. Hun er kjempegod. Den handler om en hvit feministisk organisasjon som skal samle skeive som streite fargede kvinner for å utarbeide en konferanse om mangfold. Det blir opprørsstemning på helgeseminaret, for selvfølgelig føler de svarte kvinnene seg brukt. 

Festivalsjefen har sett alle filmene. Clashing differences valgte han å kjøpe inn fordi han mener den tar vårt hvite privilegium veldig på kornet, om hvordan hvite tror de alltid redder verden. Den hadde dobbel-premiere på verdens største og eldste skeive filmfestival Frameline i San Fransisco og filmfestivalen i Munchen i sommer. 

– Det er så mye bra innhold der ute som ikke blir vist, hadde det ikke vært for skeive filmfestivaler. 

Identifikasjon

– Vi har alle vokst opp med hetero filmer hvor man kan kjenner seg igjen i en romantisk komedie. Men det er veldig stas å være skeiv og kunne se noe du kan identifisere deg med. Noe som handler om å finne kjærligheten, bli akseptert av familien eller å gå gjennom noe og komme ut på den andre siden. Det er like viktig som da jeg ble med i festivalen for 20 år siden, sier Ydén.

Han refererer til et intervju NRK gjorde med Kim Friele i 1972, om avkriminaliseringen av homofili. Han mener det intervjuet er like aktuelt i dag, fordi argumentasjonen er akkurat den samme.

– Vi må fremdeles forklare hva homofili er, fordi folk er så opptatt av det seksuelle. Transpersoner blir jo stadig spurt om hva de har “der nede”. Hvorfor er det så jævlig viktig for folk? Vi burde snu det på hodet og spørre cis- og heteropersoner om deres genitalier oftere.

Komedie

Første film ut på Oslo/Fusion er den amerikanske dramakomedien Cora Bora med Megan Stalter.

– Jeg var litt redd for at rollen hennes skulle være veldig Kayla fra tv-serien Hacks, men hun er ikke det.  I denne filmen er hun musiker i et åpent forhold. Når det viser seg at kjæresten hennes har truffet en annen dame, må hun reise tilbake for å vinne tilbake kvinnen i sitt liv. Filmen er full av pinlige episoder, forteller han.

Viktig om seksualitet

Seksualitet er et aktuelt tema på årets festival. Interseksualiteten er også ivaretatt, programmet inkluderer flere minoriteter enn det gjorde tidligere.

– Vi viser feministisk kunstnerisk pornografi hvert år. Folk setter stor pris på det, på at vi viser fram det inkluderende når det gjelder kropp, etnisitet, identitet og samtykke, sier Ydén. 

– Det er en tanke bak de seksuelt eksplisitte filmene vi viser, det er ikke bare noe vi plukker fra internettet. Vi har også noen gjester som kommer for å snakke om filmen sin, så de kan få fortelle om prosjektene sine og vi kan få i gang samtaler.

På programmet står flere filmer om sexarbeidere, blant annet amerikanske Kokomo City som hadde premiere på Sundance i år, og ble vist på Berlinalen. Her får fem transkvinner som er sexarbeidere snakke i kamera, helt ufiltrert, om sine liv, opplevelser, og tanker rundt jobb-identitet. 

Festivalsjefen har sett den fire ganger.

Utsatt for vold

– Dette er en oppløftende film som gir transkvinnene den stemmen de fortjener, helt unikt. Det triste er at hun ene som er med, Koko Da Doll, ble skutt og drept tre uker etter premieren i Berlin. De sier noe om det i filmen, at det som er farlig når de møter en kunde, er etter at kunden har hatt orgasme. For da kommer skammen. Og skammen manifesterer seg innimellom som vold. Du tar livet av den som har påført deg skammen. Sorte og brune transkvinner som er sexarbeidere, er ofte ofre for vold. 

Oslo/Fusion viser spillefilmer, dokumentarer og kortfilmer. Acsexybility har personlige historier om mennesker, inkludert skeive, som har funksjonsnedsettelser, Black Barbie handler om hva som skjedde da leketøysgiganten Mattel slapp verdens første fargede Barbiedukke i 1980. 

Flere kortfilmer

Festivalen har 20 kortfilmer, 10 av dem er norske.

– Det blir mer og mer kortfilmer for hvert år, og nå i år har vi satt opp kortfilmer som forfilmer på de fleste filmene, så folk skal få med seg hvor bra de er, poengterer Ydén, som også jobber med Kortfilmfestivalen i Grimstad.

– Det å fortelle en historie på fire minutter, sju minutter, et kvarter – det er et kunststykke!

Det er én norsk spillefilm på programmet i år; Fuckings bygda av Frøydis Fossli Moe. Norske Leo Behrens har regissert Skin, en kortfilm han akkurat vant student-Oscar for i kategorien eksperimentell, alternativ film.

Avslutningsfilmen Cassandro handler om en amatør-bryter i Mexico, og er basert på en sann historie. 

– Filmen handler om en ung mann som er seg selv. Han tar vare på familien, han er bare tvers gjennom en god person. Han står imot hele den machokulturen som Lucha Libre-brytingen er. 

En fin film å runde av med, som gir håp og optimisme, mener festivalsjefen.

– Jeg lager festival for skeive og jeg lager festival for alle. Men skeive er i fokus. Definitivt.