Vigdis Hjorth har igjen fått strålende anmeldelser. På boklanseringen gjorde hun som hun pleier: stakk til skogs.

Den prisvinnende forfatteren Vigdis Hjorth er for tiden aktuell med romanen Gjentakelsen – en fortelling om en voksen kvinne som ser tilbake på sitt liv som 16-åring og som gransker en viktig hendelse fra oppveksten.

Anmelderne jubler også for denne boken, som de har gjort for mange av Hjorths siste bøker. Men hun prøver å ikke ta anmeldelsene personlig. I stedet har hun en egen form for rituale – på boklanseringsdagene er forfatteren å finne på sopptur i Nordmarka med sin nye boxervalp. 

Gratulerer med ny utgivelse og fantastiske anmeldelser! Hvordan har du det på boklanseringsdager? 

– Jeg plukker som regel sopp, i år nesten to kilo steinsopp, fåresopp og kantareller i Nordmarka med ny boxervalp Mikkel Rev Hjorth som er hvit på haletippen, og bare to og en halv måned gammel. Veldig meditativt!

Leser du anmeldelser?

– I gamle dager fikk jeg anmeldelsene på papir i posten. Da samlet jeg dem opp, og når det nærmet seg jul, tente jeg i peisen, åpnet en flaske eller to og leste dem alle sammen mens jeg drakk fort, før jeg kastet dem alle på peisen.

– Det betyr ikke at jeg ikke synes litteraturkritikk er viktig, tvert imot. Litteraturkritikken er en uunnværlig del av den helt nødvendige offentlige samtalen om litteratur – og litteraturkritikerne er skammelig dårlig betalt! Dette må det gjøres noe med! Men, for en forfatter er det nok lurt, i hvert fall for meg, å forsøke å ikke ta den svært personlig. Eller, som det heter, ta den inn over seg.
 

Hvordan er det å møte lesere og høre reaksjoner på boken? 

– Det pleier å være veldig fint, interessant, opplysende og av og til bevegende. Men det er klart, de som er sinte, sure eller irriterte over hva jeg skriver, som mener jeg er urimelig, slem eller skriver dårlig, henvender seg sjelden direkte –  men jeg vet jo at de finnes. Men summa summarum: å møte lesere oppleves først og fremst hyggelig.

I Gjentakelsen gransker hovedpersonen sitt liv som 16-åring. Hva skulle du ønske du selv visste da du var 16, som du vet nå?

– Et vanskelig spørsmål. Det er vel antagelig slik at mennesker beskytter seg selv mot ubehagelige sannheter, hvis de for eksempel har en intuisjon om at informasjon er for vanskelig eller umulig å bære i sin nåværende situasjon. Jeg har stor tro på at mennesker flest reagerer ganske adekvat på de krevende situasjonene de opplever til enhver tid, av og til kan det bety å ikke ta inn over seg informasjon. Så jeg vil ikke være etterpåklok på egne vegne.

Du skriver romaner som ligger tett på egne erfaringer. Ligger det noen form for terapi i det å skrive?

– Hvis det å skrive var terapi, ville jo forfatterne vært friske – og det er vi jo beviselig ikke, så nei.

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

– Det kommer helt an på hvor jeg er i en skriveprosess. Er jeg i innspurt, skriver jeg døgnet rundt. Når jeg ikke er det, og særlig når jeg er ferdig med et manus, gjør jeg som regel masse praktisk arbeid jeg har utsatt mens jeg skrev. Nå har jeg nettopp murt inn ny innmat i min gamle jernovn fra Bærum Verk på min lille koie i Nordmarka! Det greide jeg bra, jeg var der nettopp og den fungerte utmerket. Og jeg har først grunnet og så malt yttervegger før vinteren, samtidig som jeg forgjeves prøver å oppdra den uskikkelige boxervalpen Mikkel Rev Hjorth. 

Hva gjør du når du ikke skriver bøker? 

– Som det kommer fram av det ovennevnte; masse praktiske greier! På en måte er jeg en handy-woman. Eller innbiller meg at jeg er det.

Hvem er din favorittforfatter? 

– Dag Solstad.

Har du en favorittbok? 

– For mange –  hundrevis!

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med det du driver med?

– Å holde på og holde på, og å bestrebe seg på å prøve å lese sine egne tekster som om de ikke var skrevet av dem selv.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Svømmer i fjorden, drikker cider på brygga – med Mikkel Rev.

Tre forfattere å merke seg for framtida 

– Hvert år er jeg så heldig å få være med på å presentere debutanter på Litteraturhuset i Oslo. Det betyr at jeg har lest utrolig mange lovende debutanter de siste åra og vil ikke velge blant dem –  men jeg kan bare forsikre norske nysgjerrige lesere om at det er så mye talent der ute og at det bare er å glede seg til framtidige bokhøster!