Mange både voksen og unge bruker mye tid på sosiale medier hver dag. Er dette skadelig? Og er det sånn at det er mer skadelig dess lengre tid man henger rundt på Instagram, Snapchat og YouTube? Nei, det virker ikke slik, ifølge ny forskning fra Folkehelseinsituttet (FHI).

Mest psykiske problemer

Forskerne fra FHI har undersøkt ungdoms bruk av sosiale medier, og har holdt dette sammen med graden av psykiske problemer hos de unge. Og funnet vil kanskje overraske mange. Det er ikke hvor mye tid man bruker på sosiale medier som virker å gi mest psykiske plager. I stedet er det de ungdommene som føler at andre følger med på dem i sosiale medier, de som føler at andre følger med på hva de gjør og hvem de er sammen med som har mest symptomer som angst og depresjon.

Undersøkelsen er gjort på 2000 ungdommer på videregående skole i Bergen. I forkant av undersøkelsen intervjuet forskerne ungdom om bruk av sosiale medier. På den måten kunne de forme spørsmålene slik at de ble nærmere den hverdagen unge opplever. Forskerne delte svarene i tre kategorier. Den ene kategorien er subjektiv tidsbruk, altså hvor mye tid de unge brukte der. Den andre kategorien var knyttet til sosial forpliktelse. I det så ligger det om unge følte at de måtte passe inn i normer. Og den tredje kategorien handlet om de som opplevde sosiale medier som en kilde til å bli overveldet eller følelse av å være overvåket. Det var i denne siste kategorien det var en klar overvekt av unge som også hadde angst og depresjon. Forskerne understreker imidlertid at de ikke kan si noe om angst og depresjon kommer av de unges bruk av sosiale medier, men de kan slå fast at det er en samvariasjon.

Minst problemer

De ungdommene som svarte at de brukte mye tid på sosiale medier, var den gruppen som også oppga at de hadde minst psykiske problemer i undersøkelsen. Forskerne mener derfor å kunne si at det ikke er tiden unge bruker med nesa i mobilen som er det problematiske.

Omtrent 90 prosent av alle ungdommer bruker sosiale medier, og 37 prosent sier at de bruker mer enn tre timer om dagen der.

Det er en kjønnsforskjell i hvilke sosiale medier som er mest brukt. Blant jenter er det Snapchat (97 prosent), Instagram (96 prosent), TikTok (81 prosent) og YouTube (78 prosent). Hos gutter er det YouTube (91 prosent), Snapchat (91 prosent), Instagram (84 prosent) og TikTok (60 prosent).

Det er en gruppe forskere ved Binghamton University i New York som jobber med en mulig vaksine mot GBS. Det skriver forskning.no. Disse streptokokkene er den vanligste årsaken til at nyfødte kan få alvorlig infeksjonssykdom. 

Oppdaget proteinet BvaP

Oppdagelsen deres av proteinet BvaP er et viktig funn i denne sammenheng, for det er det som gjør at GBS-bakteriene klistrer seg fast i kroppen. Å lage en vaksine som blokkerer dette proteinet er målet, fordi det på denne måten forhindrer bakterien fra å feste seg i vagina. 

GBS-sykdom kan gi seg utslag i lungebetennelse, hjernehinnebetennelse og blodforgiftning. Bakteriene kan også føre til spontanabort, tidlig fødsel og dødfødsel. 

– I så fall en god vaksine

Overlege Anne Karin Brigtsen, som jobber ved nyfødtintensiv avdeling på Rikshospitalet, har selv tidligere forsket på GBS-bakterier ved å se på hvilken effekt bakteriene har på mødre og nyfødte. Det gjorde hun ved Harvard University i USA. 

– Fordelen er at de finner dette proteinet på alle ulike GBS-stammer de har testet. Det kan bety at en eventuell vaksine vil kunne ta alle undergrupper av gruppe B-streptokokker. Det er i så fall en god vaksine, sier hun til forskning.no. 

Vil tilby hurtigtest fremfor antibiotika

Sedina Atic Kvalvik, som er fødselslege ved Haukeland universitetssykehus, sier til Forskning.no at utfordringen med vaksine mot GBS som er forsøkt laget tidligere, er at antistoffdannelsen i blodet ikke virker like godt i vagina. Det er problematisk fordi den høyeste konsentrasjonen av bakterier er nettopp der. 

Hun forteller at fordi forekomsten av bakterien er svært vanlig, uten at den nødvendigvis behøver å gi seg utslag i GBS-sykdom, så er det en bekymring at mange vil få antibiotika uten å egentlig behøve det. Kvalvik sier videre at tilstedeværelsen av bakterier varierer, selv bare med testing noen uker før fødsel, og at det dermed er lett å bomme på hvem som trenger behandling og ikke. 

Hun mener at en hurtigtest til kvinner der vannet går tidlig, ville vært en bedre strategi fremfor antibiotika, men at det er kostnadskrevende å få til. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

I høstsesongen i podkasten Glasshus hadde jeg samtaler om voldtekt. Der møtte jeg mennesker som jobber med terapi av mennesker på begge sider av overgrep, mennesker i jus og forebygging, og lærte veldig mye om voldtekt, også om hvem som kan begå dem.

Jeg har alltid tenkt at det er en overdrivelse å si at hvem som helst kan begå overgrep. Det er jo ikke hvem som helst som gjør så drøye ting.

Jeg har tenkt, som kanskje du og, at en voldtekt er enkel å definere. At den er voldelig, det er lett å se hva som er en voldtekt, og at den som begår overgrep, er en maktutøver som truer seg til seksuell omgang.

Og så møter jeg Anders Lindskog, en sprudlende svensk spesialist i overgrepsproblematikk.

– Hvem som helst kan begå et overgrep, gitt at kulturen ligger til rette for det, forklarer han.

Og det er ikke bare i en voldtektskultur, som et strengt hierarkisk patriarkat der kvinner regnes som mannens eiendom. Det kan være om man lever i en situasjon der man ikke har tid til langvarige og gode samtaler, for eksempel, forklarer han.

– Stress og frustrasjon øker risikoen for å utøve seksuell vold mot kjæresten din, sier Lindskog.

I en hverdag der du ikke får det du trenger av kjærlighet og aksept, og om du har noen traumer i bagasjen, så er veien kort til å bryte grenser, får jeg vite.

Enkleste vei

– Vold er tidseffektivt, er en av Lindskogs forklaringer på overgrep.

Dette betyr helt enkelt at en person som er disponert for å begå overgrep, om den kjenner behov for sex, gjør den det som koster minst for å få det den trenger.

– Det er bare et tynt lag kultur som hindrer oss i å mishandle hverandre, mener Lindskog.

Han fremlegger at vi går omkring og manipulerer hverandre på gode og vonde måter hele tiden. Og vold er en helt naturlig måte å manipulere andre som er svakere enn oss selv på, mener han. Både i fred, der kvinner slår barn, menn slår kvinner, og når mennene blir gamle, slår kvinnene tilbake. Og i krig, der både mishandling, seksuell vold og drap begås av helt vanlige mennesker mot andre helt vanlige mennesker som til og med kan være naboen du hadde som venn helt til situasjonen forandret seg.

Hjelper ikke å være snill

En annen ting jeg har lært av å intervjue eksperter om voldtekt, er at det ikke hjelper å være snill med en som er disponert for å begå overgrep. Tvert imot. Å være snill med noen som utøver vold, flytter grensene så det blir verre og verre. Dette snakker jeg med Heidi Helene Sveen om i en annen episode. Hun jobber på Dixi til daglig, og gir ut bøker om overgrep. De kan du godt lese, det er spennende ting, og de har det til felles at de tar utgangspunkt i perspektivet til den som har opplevd overgrep.

– Det begynner gjerne med noe enkelt, forteller hun i episoden der vi snakker om destruktive relasjoner.

Det kan starte med at kjæresten din bare sender deg masse fine tekstmeldinger med «jeg elsker deg, tenker på deg». Og du blir selvfølgelig glad for at den du er glad i tenker på deg hele dagen, og du sender gjerne svar der du elsker tilbake. Du lever i et helt vanlig forhold, med en helt vanlig partner. Men så er det en dag du bare har det for travelt, og ikke får svart i tide, eller glemmer å svare med en gang. Når du så kommer hjem, er den du elsker i dårlig humør, og du går kanskje med på at det kan være din skyld.

«Jeg kunne godt ha svart fortere på den meldingen, jeg skjønner at du ble lei deg/sur/furten», sier du, og håper det hjelper på humøret til sur kjæreste.

– Derfra går det fort nedoverbakke, fortsetter Sveen.

Kort vei til vold

Når du først har tatt ansvar for at kjæresten din er i dårlig humør på grunn av deg, så kommer den til å legge skylda på deg for alt den gjør mot deg, forteller Sveen meg. Veien kan være kort fra å ha glemt å svare på en tekstmelding til grovere psykisk og etter hvert også fysisk vold. Et helt vanlig forhold kan på kort tid forandres til en destruktiv og kontrollerende relasjon der du blir kondisjonert til å tåle stadig grovere hendelser.

– Det er det samme hva du gjør, forteller Heidi Helene Sveen.

Hun poengterer også sterkt at hvem som helst kan havne i destruktive relasjoner. Det er ikke noen fellestrekk med folk som er utsatt for seksuell eller annen vold. Det er ikke noe de gjør, det er kun uflaks. Det kan hende hvem som helst.

Må komme seg vekk

Men hva gjør vi når vi først har havnet i en mishandlingssituasjon? Skal vi satse på at den vi elsker skal bli et bedre menneske, det er jo tross alt så mye fint også. Er det ikke bare kjærligheten som driver vedkommende til å være litt for kontrollerende?

– Det er bare å komme seg unna, sier Sveen kategorisk.

Hun fremholder at man må søke hjelp, fra en venn eller hjelpeapparat, og om man har en god oppvekst og gode relasjoner, så er det lettere å komme seg løs.

Når jeg spør Lindskog om det er mulig å få et godt forhold med en som har utøvd vold, er han helt enig med Sveen.

– Det er kanskje mulig, men det er jo veldig mye lettere å bygge et godt forhold med en ny, smiler han.

Som under pandemien

Så der har du det. Hvem som helst kan være en overgriper. Hvem som helst kan bli utsatt for overgrep. Det må jo bety at vi må snakke mer om dette, tenker jeg. Og jeg er overbevist om at vi alle kan forstå hverandre, og hjelpe hverandre i tøffe situasjoner. For å si det med Heidi Helene Sveen:

– Det er som under pandemien. Alle som ikke bærer viruset, må stå sammen for å bekjempe det.

Min innsats ligger i å fortelle videre det jeg nå vet.

Det er VG som først meldte om Høyre-utvalget mot partnervold. Utvalget skal komme med forslag til hva Høyre-ordførerne kan ha som handlingsplaner mot partnervold i sine respektive kommuner. På ordførerkonferansen for Høyre-ordførere i Trondheim forrige uke forpliktet ordførerne seg til å lage slike handlingsplaner i sine kommuner. Høyreleder Erna Solberg sier til VG at partiet skal sørge for at de har et hjelpeapparat som innbyggerne vet at finnes, og som det er lett å komme i kontakt med.

– Da blir terskelen for å ta kontakt og snakke om problemene lavere, sier hun.

De Høyre-styrte kommunene utgjør 66 prosent av landets befolkning.

LES OGSÅ:

– Det er noe som har ligget og ulmet. Nå eksploderer det.

– Ja, vi har monstre blant oss

Ekspertutvalg

Høyre setter altså i denne forbindelse ned et ekspertutvalg som skal komme med råd til Høyre-ordførerne om hvilke andre tiltak de kan innføre i sine kommuner for å bekjempe partnervold og familievold. Oslos ordfører Anne Lindboe skal sitte i utvalget. Hun er også lege og tidligere barneombud. I tillegg skal tidligere voldsoffer Kine Aamodt Pedersen sitte i utvalget. Hun driver organisasjonen Du eier meg ikke. Pedersens overgriper ble dømt til 13 års fengsel for vold mot henne og en annen kvinne. Ifølge VG skal utvalget skal dessuten bestå av:

• Ingeborg Forseth, styreleder i Krisesenteret for Molde og omegn IKS og gruppeleder for Høyre i Molde kommune.
• Mogens Albæk dr.philos, psykologspesialist ved Statens barnehus Kristiansand, tidligere forskningssjef ved RVTS Sør og spesialrådgiver i Barnevernet.
• Hanne Finanger, leder for forebyggingsenheten mot vold i Oslo politidistrikt og fylkesstyremedlem i Akershus KrF.
• Endre Bendixen, jurist i Stine Sofies Stiftelse.
• Tom Georg Indrevik, ordfører i Øygarden og leder av Høyres kommunalutvalg.

Sterkt engasjement

Kine Aamodt Pedersen har gjennom sin organisasjon Du eier meg ikke hjulpet andre voldsofre, og hun har et sterkt engasjement for å bedre sikkerheten for ofre for partnervold. Under demonstrasjonen utenfor politistasjonen i Oslo i januar sa hun til ALTSÅ:

– Vi hadde akkurat møte med politiet, og det er helt tydelig at de trenger flere midler. Jeg håper at de får det de trenger.

Som medlem i Høyres utvalg mot partnervold vil hun først og fremst delta med sin egen erfaring, forteller hun til VG.

Det har lenge vært en diskusjon om det er kjønnsforskjeller i hjernen mellom kvinner og menn. Det har vært antatt, men har vært svært vanskelig å bevise. Nå har forskere ved Stanford universitetet i USA tatt i bruk kunstig intelligens (KI) for å undersøke bilder av hjernen til kvinner og menn. Og KI har med 90 prosent sikkerhet kunnet skille mellom kvinner og menn bare ved å scanne bilder av hjerner, melder Science Daily.

Et nytt kart

Bakgrunnen for forskernes gjennombrudd er todelt. For det første har de laget en slags grid, eller et kart, over områder i hjernen som er mer presist enn forskere tidligere har gjort. Med utgangspunkt i dette «standardkartet» over hjernen har KI kategorisert hjernebilder som enten kvinner eller menn med stor treffsikkerhet.

Det andre forskerne har gjort, er at de tatt i bruk et program som kan fortelle hvordan KI har kommet fram til resultatet sitt. Og på den måten har de fått vite hva det er den kunstige intelligensen har funnet av forskjeller.

To områder med kjønnsforskjeller

Konklusjonen er at kunstig intelligens har sett ulikheter på to områder i hjernen. Det ene er systemet som hjelper oss å bearbeide selvrefererende informasjon. Det andre området der KI oftest fant forskjell, var i det limbiske systemet som blant annet er involvert i læring og i hvordan vi forholder oss til belønning.

Forskerne mener kjønnsforskjeller har vært i hjernen mellom kvinner og menn også tidligere, men at dette er første gangen man har greid å vise det. Om forskjellene er medfødte, om de har oppstått tidlig i livet eller om de oppstår gjennom livet, har de ikke noe svar på.

Men de mener at forskningen kan være et steg i å gi bedre behandling av nevropsykologiske forstyrrelser. Forskerne mener det å forstå hvordan kjønnsforskjeller i hjernen påvirker oppførsel og psyken, er viktig for å forstå psykiske lidelser og for best mulig å kunne hjelpe pasientene.

Det hele startet da en pasient kom seg inn på det området på sykehuset der de oppbevarte embryoer. Pasienten tuklet med embryoene slik at de ble ødelagt, skriver BBC. Tre par som fikk sine embryoer ødelagt av dette, saksøkte sykehuset for tapet. Nå har Høyesterett i Alabama slått fast at embryoene hadde rettsvern, og at sykehuset kan bli straffet for de ødelagte embryoene. Dette har fått det største sykehuset i Alabama til å stanse prøverørsbehandling inntil videre. Sykehusets sier i en uttalelse at de må ta hensyn til at både pasienter og leger ved sykehuset kan stå overfor anmeldelse og straff for å håndtere embryoer.

Påvirkning på abortspørsmålet

Abortmotstandere i USA har trykket denne dommen til sitt bryst. Det er knyttet spenning til hvorvidt den vil få konsekvenser for abortspørsmålet rundt i landet. I Alabama er allerede abort forbudt. Men en dom som sier noe om tidspunktet for når et befruktet egg er å betrakte som menneske, og dermed kan få rettsvern, kan få konsekvenser for abortspørsmålet i andre stater. Mens Det hvite hus sier dommen er et bevis på at opphevelsen av Roe vs Wade ville føre til kaos, akkurat som de advarte mot, så sier The Alliance Defending Freedom, en konservativ kristen gruppe, ifølge BBC at dommen i Alabama er «en viktig seier for liv».

Folk i Vindmøllebakken i Stavanger har sine egne små leiligheter, men eier store fellesarealer sammen med alle naboene. Her er det fellesmiddager og aktiviteter. Ingen skal trenge å føle seg ensom i disse leilighetene.

– Her er jeg veldig mye om sommeren. Det er deilig med så mye uteplass her oppe – spesielt for de som ikke har hytter å dra til.

Lene Elizabeth Hodge har bodd i Vindmøllebakken siden de første leilighetene var ferdige i desember 2018. Hun og samboeren flyttet fra leilighet i Gamlebyen i Oslo da de fikk jobb i Stavanger, og oppdaget tilfeldigvis dette byggeprosjektet av tre da de kjørte over en av broene i nærheten.

– Vi leste oss opp og syntes det virket spennende å dele kvadratmeter, og fokuset på beboere i forskjellige livsfaser. Pluss at vi likte gata og bydelen!

Da ALTSÅ kommer for å besøke Vindmøllebakken, er det liv og røre i gata bofellesskapet har navnet fra. Det myldrer av barn fra hele strøket på akebrett, voksne som gir fart, bygger hopp og holder liv i bålene nedover i stikkveien. 

Noe annet enn profitt

Vi er off-Pedersgadå i Stavanger, der hermetikkfabrikkene holdt til under Stavangers forrige industrieventyr. Miksen av gamle murbygg og skakke arbeiderboliger lokket først til seg grafitti-kunstnere under Nuart-festivalen, så andre oppfinnsomme folk.

De siste årene har dette gått fra å være en folketom gate ut av sentrum med en bensinstasjon og et par kiosker, til å myldre av et mangfold av take away-sjapper og små restauranter (inkludert den bittelille sushibaren Sabi Omakase med Michelinstjerne), Matros og andre barer, boutiques, barberere, antikvariater og kontorer for lokale filmskapere.

Bofellesskapet ligger oppi høyden, litt unna sentrum. Det synes ikke så godt, der det ligger med ujevn fasade og varierende med etasjer rundt gårdsrommene. Malt i hvitt, som mesteparten av de originale boligene her.

Heisen suser til topps, og Lene Elizabeth Hodge åpner døren inn til et koselig lite atrium fullt av slyngplanter, med trebord og kurvstoler i midten. Utenfor er det Ryfylke panorama, utsikt over oljeby, fjord og fjell. Bord og benker og dyrkekasser venter bare på bedre vær.

– Det er litt kaldt her nå, vi går inn på biblioteket og setter oss!

Laget på dugnad

Hodge viser vei inn i det andre rommet her oppe. Det er stort og lyst og lukter tre som resten av bygningen. Her er det også en stor terrasse utenfor.

– Dette forteller egentlig alt om dette stedet: At toppetasjen er fellesområde, ikke penthouse-leiligheten som kunne ha blitt solgt for et tosifret millionbeløp, sier hun.

Økologiske økonomer snakker om at moderne samfunn trenger å kunne måle verdier i noe annet enn penger. Dette huset er et eksempel på det. Maks utnyttelse av tomten kunne ha blitt veldig mange flere leiligheter. Her er det høyt under taket og liv og røre på takene i stedet.

Mye gjøres på dugnad og mye lages på dugnad.

– Alt vi ser her i Loftstuen er laget av beboere. Noen har bygget bokhyllene og sofaen, helt fra bånn, sier Hodge. 

– Det er mye motivasjon her i huset, for å si det sånn. 

Bor smått, men romslig

Det tidligere hermetikkindustri-området i Stavanger har fått nytt liv. 67 mennesker bor rundt i de 40 leilighetene. 

Da bofellesskapet var nytt, var de største leilighetene på gateplan beregnet spesielt for barnefamilier, priset rimeligere så de skulle ha råd til å kjøpe seg inn. Nå selges de til markedspris de også, men det bor flere barn her, og voksne i alle aldersgrupper.

De fleste i Vindmøllebakken bor på rundt 50 kvadratmeter og har kun ett soverom. 

De 500 kvadratmetrene alle eier sammen inkluderer to leiligheter for overnattingsgjester. Og en innredet kjellerstue beboerne kan bruke til middager og feiringer hvis de vil. Det er inntektene fra de mange omvisningene for kommuner, politikere, eiendomsutviklere og arkitekter fra hele verden som har betalt for møblene her – langbord, sofagruppe, åpen kjøkkenløsning og kule lamper. 

Alt er innredet på dugnad. Og alt kan brukes av alle. Mangler du en stor gryte eller trenger en eltemaskin, kan du låne en fra kjøkkenet (ja, alle leilighetene har eget kjøkken). Trenger du en gardintrapp, kan du bruke den som står nede i snekkerboden. 

Kommer du sliten hjem fra jobb kan det hende at noen har satt lasagne de hadde til overs i kjølerommet som du kan ta. Du kan også gi bort klær, det er bare å henge dem opp nede ved trappen i auditoriet.

– Det er ambisjoner her for det som skjer utenfor de fire veggene våre, sier Lene Elizabeth Hodge.

– Jeg liker tanken om at livet ikke bare handler om det som skjer på egne kvadratmetre.

Ildprøven

Vindmøllebakken fikk DOGAs høythengende pris for inkluderende design i 2020, et års tid etter at folk flyttet inn. Innovasjonsprisen blir delt ut hvert tredje år og går til “design og arkitekturprosjekter som bidrar til et mer inkluderende samfunn med vekt på sosial, miljømessig og verdiskapende bærekraft. Prisen løfter frem prosjekter med store visjoner, inkluderende prosesser og nyskapende og universelle løsninger.”

Under arkitekturbiennalen i Venezia i 2021 ble det nyskapende bofellesskapet vist fram for verden i hele den nordiske paviljongen. Det vi deler. En modell for bofellesskap ble basert på intervjuer med folk som bodde i Vindmøllebakken. Utstillingen ble kuratert av Nasjonalmuseet, og laget av Helen&Hard, de samme arkitektene som tegnet dette boligkvartalet.

Stor stas for norsk arkitektur, for Stavanger, for alle som hadde vært med å lande dette visjonære bofellesskapet.

Men hvordan har det vært å bo her? Mange av de nyinnflyttede rakk bare å bo der i noen måneder før koronapandemien kom og forandret nasjonens sosiale liv totalt. 

Bofellesskapet hadde riktignok en egenutviklet app, men den ble ikke et digitalt sosialt lim som folk ellers ble veldig avhengige av.

– Det er helt utrolig, men det ble en av de mest sosiale periodene av mitt liv, sier Hodge.

Pådrivere i bofellesskapet tok i bruk nettverket sitt og gjorde auditoriet til en kulturell arena. Kohorten hadde konserter med Skambankt, Thomas Dybdahl, Hilde Selvikvåg, Heine Totland og lokale stjerner som Hanne Vasshus og Pål Jackman.

Mens resten av landet måtte trekke seg inn i sine egne små huler, fikk bofellesskapet en slags flying start.

Hva annet enn en pandemi skal til for at et bo-fellesskap som dette ikke bare blir brolagt med gode intensjoner, men faktisk funker?

Sosial bærekraft mot ensomhet

Over halvparten av befolkningen bor i singel-husholdning. Og ensomheten øker i det norske samfunnet, mest tydelig blant unge, aleneboende under 35 år og pensjonister. Vindmøllebakken er et pilotprosjekt for en ny boform som er ment å bidra til mindre ensomhet, 

Modellen som er brukt kalles Gaining by Sharing, klekket ut av eiendomsutvikler Sissel Leire og arkitektfirmaet Helen & Hard.

– Vi satte oss ned og snakket om hva vi kunne gjøre for å lage flere naturvennlige og sosialt bærekraftige boliger. Vi syntes det var nødvendig med nye grep, forteller Leire.

– Vi lever på en måte som er så ekskluderende for kontakt med andre mennesker. Det blir vi syke av. Det ønsket vi å gjøre noe med.

I praksis selges Gaining by Sharing-modellen til eiendomsutviklere, inkludert samarbeid om hvordan de arkitektonisk kan planlegge et bærekraftig bofellesskap. Med på kjøpet får de også hjelp til en beboer-prosess slik at den sosiale prosessen kan begynne før folk flytter inn.

Sissel Leire er ærlig: Til tross for stor interesse blant byplanleggere og arkitekter, er det manko på utbyggere som tenker større enn maks inntekt.

Ja, hva skal faktisk og praktisk til for at slike bærekraftige bo-konsepter blir en byggeskikk?

– Et slikt fellesskap er ikke noe en utbygger eller arkitekt kan bestille eller forvente. Men det kan tilrettelegges for gjennom arkitektur og prosess, sier Siv Helen Stangeland i Helen & Hard.

Arkitekten bor selv i Vindmøllebakken. Hun understreker at samfunnsgevinsten skapes av mange ulike bidrag som blir til en større helhet. Her har alle parter, fra byggherrer til beboere, bidratt med smidighet og samarbeid på hvert sitt vis, og faktisk ønsket å bidra til nyskaping og bærekraft.

– Synergier oppstår gjennom deling og fellesskap – enten det er å unngå ensomhet, eller å få en ekstra bestefar, eller det er å dele rom, bil eller verktøy, sier Stangeland.

– Det er et felles ansvar å få til flere boligprosjekter som kommer samfunnet til gode, dersom vi virkelig vil få til endring. Vi tror kommunene kan spille en større rolle. Det nye prosjektet vi jobber med her i Stavanger, for eksempel, er resultatet av et nyskapende offentlig/privat samarbeid.

Ildsjel-arena

Det er også versjoner av Vindmøllebakken i gang i Alta og Voss. Sannsynligvis trenger de som flytter inn i Alta god plass til snøskutere. I Stavanger fant beboerne som var med i planleggingsfasen at det måtte være god plass til sykler. 

De bestemte seg også for at de ville ha snekkerbod, og at det måtte være plass til å spise sammen rett ved et romslig felles kjøkken. Nå når huset er i full drift betyr det i praksis at kjøkkengruppa bistår med å lage fellesmiddag minst en gang i måneden. Veganergruppa lager middag hver onsdag. 

– Det er en klar overvekt av ildsjeler her! Vi har over 50 selvorganiserende grupper, forteller Lene Elizabeth Hodge.

– Her i biblioteket møtes meditasjonsgruppa hver morgen året rundt. De som helårsbader møtes også fast og tar følge ned til fjorden.

Gruppene er navet for den sosiale bærekraften her i “huset”. De fikser feiringer og nyttårsfester. Barnas forum sørger for at ungene blir hørt. Kjæledyrsgruppa har laget regler for dyrehold, og har hyret inn ekspertise fra en lokal hundeskole og arrangerte en bli kjent- dag for hundene i bofellesskapet. 

– Vi har en ny faddergruppe nå som tar imot nyinnflyttede, forteller om uformelle regler og hjelper dem inn i fellesskapet, forteller Hodge. 

Andre grupper står for drift, at helt nødvendige ting at vaskemaskinene funker og filteret i bergvarme-systemet blir skiftet.

 Hva er deres versjon av å krangle om hvem som tar oppvasken?

– Alle har ikke samme syn på hva ryddig betyr. Det oppstår gnisninger, det er jo helt naturlig. Vi får bare ta ting som de kommer. Det er derfor husmøtene annenhver måned er så viktige.

Fare for å brenne ut

Styreleder Mona Vervik stikker hodet innom biblioteket, og nikker enig når hun hiver seg ned i den røde, romslige dugnads-sofaen.

– Ja, det er veldig bra å få tatt opp ting før det baller på seg konflikter.

– Og vask av fellesområdene har vi satt ut, altså! 

Hva er den største utfordringen med et bofellesskap som næres av engasjement?

– Utfordringen er vel at motivasjon og engasjement ikke er en utømmelig ressurs hos alle, sier Hodge.

– Nå har vi vært i en skapende fase, det er jo for mange mer spennende enn drift. Framover kreves det flere rutiner, og ting må virke. Vi kan ikke forvente at engasjementet gløder like mye av seg selv de neste 20 årene, men det må til for at dette stedet skal være bærekraftig.

Hva slags hierarki er det som har oppstått her i huset etterhvert?

– De som faktisk gjennomfører planer har en høy stjerne. 

Lene Elizabeth Hodge liker at hun kan bidra til fellesskapet ved å arrangere bokbad hvis hun vil, og finne på ting sammen med LOL-gruppa (står for lått og løye, som direkte oversatt fra stavangersk betyr latter og humor).

– Hierarkiet her er uformelt og basert på forskjellige behov og hensyn, det er også fint.

– Det jeg setter aller mest pris på her, er spontaniteten. En prat på terrassen, her har Mona og jeg hatt mange gode samtaler. Vi tar ned barrierer ved å bli kjent, og det er ikke noe press – det skjer helt naturlig.

Hvem bør ikke flytte inn her?

– Folk som helst vil unngå sosial kontakt. Og de som ikke vil diskutere åpent med andre hva vi skal gjøre sammen på for eksempel 17. mai og Sankthansaften.

Det plinger fra appen til bofellesskapet. Den eldste i Vindmøllebakken inviterer til sjampanje-vorspiel til 80 års-bursdagsfest. Klokka 21:30 på kjøkkenet. 

– 20 påmeldte. Sånn, nå er det 21! Lurer på om jeg skal pynte meg?

– Jeg har lyst å pynte meg, sier styrelederen.

– Så kult med vorspiel klokka halv ti en fredag!

Overgrep er et stort folkehelseproblem. 16 prosent av jenter og fire prosent av gutter på videregående skole har blitt voldtatt, ifølge Helsedirektoratet. Overgrep fører til store og alvorlige helseproblemer for de som rammes. Helsedirektør Bjørn Guldvog er bekymret for hva dette betyr, både for individene og for samfunnet.

– Konsekvensene av overgrep er store. Mange faller ut av skole eller utdanning og får helseutfordringer. Angst, søvnproblemer, spiseforstyrrelser og rus er noen av det vi ser. Det bekymrer meg, sier han.

I 82 prosent av overgrepene er overgriper en jevnaldrende. Bare 15 prosent av ungdommene forteller foreldrene om hva de har opplevd.

Overgrepsmottaket i Oslo behandlet rundt 750 pasienter i 2023. Nå har de varslet om en bekymringsfull utvikling ved at de ser stadig flere unge blant de som oppsøker mottaket. Vi vet også fra store undersøkelser at bare 10 prosent som rammes av voldtekt, oppsøker hjelp, ifølge Helsedirektoratatet.

– Snakk om samtykke

Helsedirektør Bjørn Guldvog oppfordrer nå foreldre til å snakke med barna sine om overgrep.

– Tenåringsforeldre må snakke med ungdommene sine om hva som er et samtykke og hva som er innafor. Vi er nødt til å heve kompetansen om overgrep i alle ledd av helsetjenesten, men spesielt hos dem som er tettest på ungdom. Da tenker jeg for eksempel på helsesykepleiere, fastleger og BUP, slik at flere som er utsatt kan få hjelp. Aller viktigst er å sikre at ungdom får nødvendig opplæring om hva som er sunn seksualitet slik at vi forebygger overgrep, sier han.

Han varsler nå at det trengs en ny strategi for seksuell helse, for å lære barn og unge om grenser, samtykke og overgrep.

– Hele samfunnet må jobbe sammen for å bedre situasjonen. Dette er et landsomfattende problem som krever innsats i både hjem, skole, øvrig organisert arbeid med barn og unge, politiet og helsetjenestene. Vi vil ta med oss dette inn i det pågående arbeidet med en ny strategi for seksuell helse, sier Guldvog.

Har du opplevd voldtekt, kan du ta kontakt med Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte på 800 57000, eller du kan få hjelp på dinutvei.no. Vil du anmelde et seksuelt overgrep, kan du gjøre det ved å ringe politiets fellesnummer 02800.

Du kan også høre «Leas» historie om voldtekt i podkasten En dag i august. Her kan du høre hva som skjedde da hun opplevde å bli voldtatt av kjæresten sin, og også få råd og tips til hvordan det går an å komme seg gjennom et slikt traume. Du vil også få høre om vanlige reaksjoner i etterkant, om ulike hjelpetiltak, og om hvordan pårørende kan hjelpe best. Du finner podkasten der du hører på podkaster. Den gratis å lytte til.

Forskere ved University of Maastricht i Nederland har analysert vevsprøver fra en mengde spontanaborterte embyoer for å lete etter årsaken til abortene. Det skriver forskning.no. Forskerne har funnet kromosomfeil hos to tredeler av embryoene de undersøkte. Dette innebærer at de aller fleste tidlige spontanaborter ikke skyldes noe kvinnen gjør tidlig i svangerskapet, slik mange kvinner lurer på etter en spontanabort. I stedet er altså årsaken at fosteret har feil som gjør at det ikke er levedyktig. Det dør tidlig i forløpet av svangerskapet og kroppen støter det ut.

Kromosomfeil hos flere

Forskerne mener videre at kromosomfeil er årsaken til enda flere enn to tredeler av spontanabortene. For da de undersøkte den tredelen som de ikke hadde funnet kromosomfeil hos først, fant de ved hjelp av mer avanserte teknikker kromosomfeil hos en tredjedel av disse også. De tror dermed at hvis man undersøker med mer avanserte tester, vil man finne kromosomfeil hos enda flere av embryoene.

Disse funnene stemmer godt overens med norsk forskning, skriver nettstedet. Ved Senter for fruktbarhet og helse på Folkehelseinstituttet har forskere beregnet at 12,8 prosent av kjente graviditeter ender med spontanabort. De fant også at risikoen for det øker betraktelig ved økt alder hos kvinnen. Risikoen øker fra kvinnen er 30 år, og de fant ut at for kvinner på 45 år var risikoen for spontanabort på hele 53 prosent.

Det kan derfor bli en jevn kamp om hvor grensen skal gå for selvbestemt abort. Ifølge VG kan det stå om bare en stemme eller to.

Vil trolig få stemme fritt

For at det skal bli en utvidelse av grensen for selvbestemmelse, må minst fem representanter fra partier som egentlig ikke ønsker å utvide grensen, stemme mot standpunktet til eget parti. Det har vært tradisjon i flere partier for å fristille representantene i saker som handler om verdispørsmål, og det er ventet at flere av partiene vil gjøre det i spørsmålet om abortlov. Det vil i så fall innebære at hver representant kan stemme i henhold til sin egen overbevisning, og ikke trenger å følge partiet sitt standpunkt i denne saken.

Ifølge VG er det først og fremst Fremskrittspartiet som kan bli redningen for en eventuell ny abortlov. To av Frp-erne som VG har snakket med, sier de kommer til å stemme for 18 uker. Det gjelder Himanshu Gulati og Sivert Bjørnstad. To andre Frp-ere, Terje Halleland og Morten Wold, sier til avisen at de ikke har bestemt seg, men at de ikke er fremmede for å være med på en utvidelse. Silje Hjemdahl, også hun fra Frp, sier til VG at hun ikke har bestemt seg for hva hun vil stemme, og viser til at det pågår en høring.

Hvis alle disse fem fra Frp velger å stemme for 18 uker, vil det etter alt å dømme være flertall for dette. Det gjelder selv om primærstandpunktet til Rødt og SV er å utvide grensen til uke 22. Disse partiene ønsker med andre ord at grensen for selvbestemt abort skal gå ved levedyktighet for fosteret. Det er ventet at disse partiene vil stemme for 18 uker hvis det ikke blir flertall for primærstandpunktet deres. En annen grunn til å tro at forslaget fra regjeringen er garantert alle 80 stemmene fra de partiene som ønsker en utvidelse, er at det ikke er forventet at disse partiene vil fristille representantene sine.

Splittelse i regjeringen

Regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet er splittet i synet på abortloven. Senterpartiet ønsker å beholde dagens grense, som er på 12 uker.

Abortutvalget som la fram sin innstilling i fjor høst, anbefaler at grensen for selvbestemmelse blir satt til 18 uker. De har også anbefalt å beholde abortnemndene for abortsøkende kvinner mellom uke 18 og uke 22. Det er knyttet spenning til hva helseministeren vil foreslå når det gjelder nemndene, og også til hva utfallet i Stortinget blir også med tanke på nemnder.

Dette kommer fram i Folkehelseundersøkelsen i Agder 2023. Forskerne fra Folkehelseinstituttet (FHI) har intervjuet over 18 000 innbyggere i Agder høsten 2023 via spørreskjema, og stilt deltagerne en rekke spørsmål om helse og livsstil. En lignende undersøkelse ble gjort også i 2019, så det er mulig å se utviklingstrekk.

Det er noen forhold som er ganske like for begge kjønn. For eksempel er det stort samsvar mellom dårlig økonomi og dårlig opplevd helse. Denne sammenhengen er i mange tilfeller svært sterke, ifølge FHI. Det er også mindre helseplager hos personer med høyere utdanning enn personer med lavere utdanning. Dette er funn som man også finner igjen i andre undersøkelser.

Sunne kvinner

Kvinner rapporterer gjennomgående at de tar sunnere helsevalg enn menn. De spiser mer grønnsaker, de drikker mindre alkohol og de røyker og snuser mindre. Kvinner har også bedre sosiale relasjoner enn menn, ifølge denne undersøkelsen. De rapporterer høy sosial støtte og høyere tillit enn menn. Men kvinnene svarer at de føler seg mindre trygge i nærmiljøet sitt enn menn.

Plaget med smerter

Kvinner og menn svarer jevnt over ulikt på hvor mye fysiske plager de har. I denne undersøkelsen ble det spurt om i hvilken grad deltagerne hadde korsryggsmerter og nakkesmerter. På begge disse spørsmålene var det flere kvinner enn menn som opplyste at de var plaget med dette.

Kvinnene skåret også lavere på mange av spørsmålene om psykisk helse. Kvinner har i følge undersøkelsen mer psykiske plager, mer negative følelser, mer søvnproblemer og er mer ensomhetsfølelse enn menn. Men kvinner skårer høyere enn menn på spørsmålet om livet er meningsfylt.

Bedre med årene

Den gode nyheten for mange av oss er at begge kjønn får det bedre med årene, helt fram til de passerer 80 år. De fysiske og de psykiske plagene avtar med alderen, og de ser lysere på livet.

Forskerne mener det er grunn til å tro at folk i Agder ikke er så veldig ulike folk ellers i landet, og de tror dermed at undersøkelsen har overføringsverdi til befolkningen ellers.

Det viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå. I den ferske oversikten over nikotinbruken blant norske kvinner og menn kan vi lese at unge kvinner fortsetter å snuse stadig oftere. På ti år har kvinner som snuser daglig i aldersgruppen 25-34 år økt med fem-gangeren, fra fem prosent i 2013 til 23 prosent i 2023. Mens menn i samme aldersgruppe har hatt en forsiktig tilbakegang de siste par årene, så øker snusbruken blant unge kvinner fremdeles kraftig år for år. Det er likevel flere menn enn kvinner som snuser, alt i alt. Blant menn mellom 25 og 34 er det 34 prosent som putter en pose snus under leppa flere ganger om dagen. Dette er den aldersgruppen blant begge kjønn der flest snuser, og den prosentvise økningen er klart størst blant kvinnene.

Alt i alt er det 11 prosent av kvinnene her i landet som snuser på daglig basis. Tallet for menn er 21 prosent. Blant menn er det i aldersgruppen 35-44 år hvor det er nestflest som snuser. Men for k vinner er det blant de yngste, fra 16 til 24, man finner de nestivrigste snuserne. Faktisk er det nesten like mange av begge kjønn som snuser blant de yngste. Her er tallene 22 prosent for menn og 17 prosent for kvinner. Som en kuriosa kan vi nevne at det er noen snusere også i besteforeldregenerasjonen. En prosent av kvinnene og seks prosent av mennene over 65 har denne vanen.

Flere røyker

SSB har også undersøkt hvordan det står til med røykerne blant oss. Selv om tallet har blitt lavere år for år i mange tiår, så er det en økning i antallet som røyker av og til, gjerne kalt festrøykere, i alle aldersgrupper. Økningen er størst blant de yngste, og tydeligst blant de unge kvinnene. Faktisk festrøyker så mye som 15 prosent av kvinner mellom 16 og 24 år. For de unge mennene er tallet 18 prosent.

Det er også en svak økning i tallet på unge kvinner som røyker daglig. Dette gjelder blant de aller yngste kvinnene, og også blant kvinner 55-64 år. For menn er det en svak økning i de fleste aldersgrupper av dagligrøykere. Men totaltallene er imidlertid lave for både kvinner og menn. I gjennomsnitt er det sju prosent av alle kvinner her i landet som tenner seg en eller flere sigaretter daglig, og åtte prosent av mennene som gjør det samme.

Menn og kvinner har ulikt drikkemønster. Dette mønsteret har i liten grad forandret seg de siste ti årene. Det viser en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet (FHI). Den eneste gangen i løpet av perioden 2012-2023 hvor vi har sett en endring i drikkemønsteret i Norge, var under pandemien. Da rapporterte folk at de drakk mindre alkohol totalt enn ellers, men til gjengjeld drakk de noe oftere. Undersøkelsen for 2023 viser at drikkemønsteret nå er tilbake på nivået fra før pandemien.

Mer risikofylt

Undersøkelsen viser at menn drikker mye mer enn kvinner totalt. Mens kvinner i gjennomsnitt drikker 18 cl i måneden, drikker menn 34 cl alkohol. Menn drikker også vesentlig mer risikofylt, ifølge FHI. De definerer risikofylt drikking som å drikke mer enn seks enheter alkohol per gang man drikker, og at risikofylt drikking også øker hvis man drikker så mye ofte. Menn oppgir i undersøkelsen at de dobbelt så ofte som kvinner har drukket mer enn seks enheter på en gang.

De ti prosentene som drikker mest, står for over halvparten av det totale alkoholkonsumet. De fleste av disse er menn.

Seks glass vin i måneden

Undersøkelsen viser at i løpet av fire uker drikker menn åtte halvlitere øl, fem glass vin og tre glass brennevin. Kvinner rapporterte at de drakk seks glass vin, to halvlitere øl og ett glass brennevin. Øl og brennevin er mer vanlig i yngre aldersgrupper, mens vinkonsumet øker i høyere alder, blant gifte og samboere og også med høyere inntekt og høyere utdanning. Personer med høyere utdanning drikker oftere enn de med lav utdanning, men de drikker til gjengjeld ikke så mye av gangen.

Alkoholkonsumet er klart høyest blant folk i Oslo, og klart lavest i Innlandet.

FHI understeker at det er vanlig å oppgi mindre alkohol enn man faktisk drikker i slik selvrapporteringsundersøkelser. Hvis man ganger opp respondentenes svar slik at de gjelder hele befolkningen, kan vi se at salgstallene for alkohol er dobbelt så høye som det respondentene har rapportert. Det er derfor grunn til å tro at hvor mye alkohol folk drikker, er vesentlig høyere enn det denne undersøkelsen viser. FHI tror at underrapporteringen er større jo mer respondentene faktisk drikker.

Det er store forskjeller i lønn mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske arbeidstakere, og det endrer seg heller ikke over tid. Det kommer frem i en studie nylig med tittelen Is the disability wage gap a gendered inequality? Evidence from a 13-year full population study from Norway.

Det er NIFU-forsker Jannike Gottschalk Ballo som står bak studien, som først ble omtalt av Kilden kjønnsforskning. NIFU står for Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.

Selv om studien hennes viser at menn med funksjonsnedsettelse har flere ulemper enn kvinner med funksjonsnedsettelse i arbeidssammenheng, er det det økonomiske aspektet som vekker mest oppsikt.

‒ I min studie finner jeg allikevel at funksjonshemmede menn tjener mer enn funksjonshemmede kvinner, så det verste rent økonomisk er å være kvinne med funksjonshemming, sier Ballo til Kilden kjønnsforskning. 

– Diskriminering kan være en komponent

Kjønnsroller kan spille en rolle i lønnsgapet mellom kvinner og menn med funksjonsnedsettelse, mener Ballo. 

‒ Jeg kan ikke si at det er diskriminering, men det er naturlig å anta at diskriminering er én komponent. Faktum er i hvert fall at denne lønnsforskjellen ikke endrer seg over tid, selv når man utelukker andre faktorer, sier hun til nettstedet.

Sosiale markører som strukturelle barrierer

Bak funnet om at det er verst rent økonomisk å være kvinne med funksjonsnedsettelse, er det også mange andre trekk ved å være kvinne med funksjonsnedsettelse i Norge i dag som er verdt å merke seg. Det kan blant annet prege sosial status og mulighetene for utdanning og arbeid. 

Ballo har brukt en interseksjonell tilnærming for å tolke sine funn. Blant mange funn viser hun til at kjønn og funksjonsnedsettelse som sosiale markører kan fungere som strukturelle barrierer i samfunnet. 

Hun sier til Kilden kjønnsforskning at kvinner med funksjonsnedsettelse kan bli sett på som ufruktbare og aseksuelle, fordi samfunnet tenker at kvinner i for eksempel rullestol ikke kan få barn og ikke har et sexliv. Dette er noe mange med funksjonsnedsettelse forteller at de blir møtt med, også fra helsevesenet.

Får ulike hjelpemidler

Forbundsleder i Norges Handikapforbund (NHF), Tove Linnea Brandvik, sier til Kilden kjønnsforskning at hun kan dokumentere funnene til forsker Jannike Gottschalk Ballo. 

Hun løfter også fram andre eksempler som viser hvordan kjønnsforskjellene spiller en rolle i deres liv. 

‒ Menn får oftere elektriske hjelpemidler som tilrettelegger for aktivitet, mens kvinner i større grad får manuelle hjelpemidler som tilrettelegger for tradisjonelle kjønnsroller i hjemmet, forteller Brandvik til Kilden kjønnsforskning. 

Kvinner får mindre assistanse og hjelpemidler enn menn, kan hun også opplyse om, uten at de vet nok om årsakene bak. 

Brandvik sier at det kommer en dobbelteffekt av å være kvinne og ha en funksjonsnedsettelse, og at denne effekten får for lite oppmerksomhet. Hun mener at noe av forklaringen kan være kjønnsstereotypier og fordommer mot mennesker med funksjonsnedsettelse, og hvordan disse to faktorene blandes sammen og skaper utfordringer. 

‒ Vi har opprettet et kvinnenettverk som tar opp disse problemstillingene, sier Brandvik. 

Inn i lavtlønnsyrker

Det er færre med funksjonsnedsettelse som fullfører videregående skole. Dermed er det også færre som starter på høyere utdanning. Resultatet er at de går inn i yrker som er preget av lavere lønn, mindre stabil tilknytning til arbeidsmarkedet, hvor de ofte har deltidsstillinger med midlertidige kontrakter. 

‒ Så kan man tenke at de som ikke får til utdanningen uansett, er for syke til å jobbe. Noen er kanskje det, men det finnes mange i mellom som vi ikke klarer å fange opp, sier Ballo til Kilden kjønnsforskning. 

Ballo fremhever likevel at NAV bistår denne gruppa noe annerledes i dag enn tidligere, fordi økonomisk støtte og tiltak som funksjonsassistent i utdanning er kommet på plass som ordninger.  

Ikke mer sykemeldte enn andre arbeidstakere

Tove Linnea Brandvik i NHF mener at en mulig barriere for kvinner og menn med funksjonsnedsettelse har å gjøre med arbeidsgiveres holdninger. Hun sier at observasjoner fra hvordan skolen og samfunnet generelt behandler mennesker med funksjonsnedsettelse, kan få dem til å tro at de ikke er egnet som arbeidstakere. 

‒ Funksjonshemmede velges ut av søkeprosesser, og må søke på dobbelt så mange stillinger for å i det hele tatt komme på intervju. Fordommene er gjerne basert på antagelser. Statistikk viser at funksjonshemmede ikke er mer sykemeldte enn andre arbeidstakere, men det er ikke alle arbeidsgivere som er klar over dette, forklarer Brandvik til Kilden kjønnsforskning.

Det sier Siri Kløkstad, gynekolog ved Sex og samfunn og C-Medical. Hun er svært kritisk til forslaget i abortutvalget om å flytte grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18 i stedet for til uke 22.. 

Hun kan ikke se at uke 18 er et naturlig skille for selvbestemt abort.

Les mer her: Vil ha selvbestemt abort til uke 18. 

Kløkstad presiserer at det i Norge i dag er tillatt å ta abort frem til uke 22, men at dersom du ønsker abort etter grensen for sevbestemmelse, må du møte i nemnd. 

– De aller fleste som møter i nemnd, får sin søknad innvilget. Nemnd er kun en unødvendig belastning for de som ønsker abort. Sex og samfunn mener nemndene må fjernes og at grensen for selvbestemt abort må utvides til uke 22. Vi er sterkt imot et kompromiss på bekostning av kvinners rettigheter, sier hun.

Politisk splittelse ved grense for selvbestemmelse

Abortutvalget har foreslått å beholde nemndene for vurdering av abortspørsmål mellom uke 18 og uke 22. 

Den norske abortforskriften har fra 2014 slått fast at den legale levedyktighetsgrensen går ved utgangen av den 22. svangerskapsuken. Det innebærer at svangerskapsavbrudd før dette regnes som abort. Etter denne grensen er det mulig å redde barnet hvis det blir født. Det er dermed ikke lov å ta abort etter uke 22 i Norge, med noen få unntak.

Det har vært politisk splittelse om det er kvinnen selv som skal bestemme helt fram til uke 22, eller om selvbestemmelsen skal gå ved uke 12 som i dag, eller uke 18, slik abortutvalget har foreslått.

Bør være opp til kvinnen

Vil du si at det er noen faglig grunn til at uke 18 er bedre eller mer naturlig enn uke 12, uke 22 eller et annet tidspunkt? 

– Nei, medisinsk sett er det ikke noe som gjør at uke 12 skiller seg fra uke 18 eller uke 22. Abortprosedyren er lik. Jeg mener at den som er gravid selv skal få bestemme om hun skal fullføre svangerskapet eller ikke. Det bør helt og holdent være den gravides valg hva som skal skje med hennes kropp og hennes liv, sier hun.

Kløkstad understreker at det også kan finnes tilfeller der abort kan være aktuelt etter uke 22. 

– WHO mener at det ikke skal være noen øvre grense for selvbestemt abort, og jeg tenker det samme som fagperson. Eksempler på tilfeller hvor vi mener abort bør innvilges etter uke 22, kan være der graviditeten er et resultat av brudd på straffeloven, i situasjoner hvor svangerskapet kan føre til overhengende fare for den gravides liv eller helse, eller i situasjoner der den gravide ikke har hatt tilgang på informasjon eller helsehjelp som har gjort det mulig å kjenne til eller avslutte graviditeten før uke 22. Sistnevnte kan være tilfeller der barn blir gravide, eller der kvinner på flukt blir gravide, forteller Kløkstad.

Rettighetene øker ved uke 18

Tine Sande er seksjonsleder og sykepleier på gynekologisk poliklinikk på Ullevål. Hun har forståelse for at abortutvalget har foreslått å sette grensen ved selvbestemt abort ved uke 18.

– I praksis ser vi at de fleste får ja i nemndene fram til uke 18. Dette er i samsvar med den loven vi har. I Loven om svangerskapsavbrudd (abortloven), står det at fosterets rettigheter er større etter uke 18. Og etter det er det sterke, overveiende grunner som skal til for at en får ja i nemnd, sier hun, og legger til at hun tror dette er grunnen til at abortutvalget har landet på å sette grensen akkurat her.

Hva skjer mellom uke 18 og uke 22 med fosteret som gjør at det kan oppfattes som problematisk med selvbestemt abort? 

– Det kan være et etisk dilemma å sette en grense for selvbestemt abort i uke 22. Når fosteret er 22 uker gammelt, er det levedyktig. Samtidig er det klart at grensen mellom uke 18 og 22 er vanskelig, for noen vil si det samme mellom uke 12 og uke 18. 

– God samtale med leger

Kvinner som ønsker abort etter uke 12 i dag, og etter uke 18 i abortutvalgets forslag, må søke om dette til en nemnd. Spørsmålet om abortnemnd er en annen av de store politiske og faglige uenighetene knyttet til abort.

Seksjonsleder Sande ved gynekologisk poliklinikk ved Ullevål opplever at nemndene fungerer bra i dag. 

– Som ansatte på Ullevål er vi heldige og ser at pasientene som kommer til oss opplever nemnd som noe som ikke oppleves krenkende. Det er en god samtale med leger som ønsker dem vel, ønsker å høre dem ut og bidra til at den beste avgjørelsen blir tatt for kvinnen, sier hun.

– Vi er likevel veldig opptatt av å være der for pasientens trygghet.  Hvis det er snakk om underliggende sykdommer eller økonomi, så er nemndlegen opptatt av å ivareta disse problemstillingene. Og det er ingen tvil om at kvinner og menn som kommer i denne situasjonen er sårbare og trenger støtte og trøst, og ikke føle på skam og skyld. 

Hun erfarer at når de uttrykker at de er der for kvinnen, vil dem vel og ønsker at de skal få det som best de kan i sin situasjon, så gjør det det mye lettere for kvinnene å møte opp i nemnd. 

Nemndmøtene kan avdekke alvorlige forhold 

Seksjonslederen ønsker å få fram hva som er bra med nemnder. 

– I møte med nemndene kan en lettere oppdage hvis kvinner står under press og trusler fra andre, for eksempel kjæreste, samboer, familie – om å ta eller ikke å ta abort. Å få mulighet til å si det fortrolig i en nemnd er viktig for å oppdage slike forhold, sier Sande. 

Hun legger også til at i kontakt med nemndene, kan kvinnen få til en fin samtale, reflektere, prosessere og få tid til å gå gjennom spørsmål sammen om en viktig avgjørelse – å beholde eller ikke beholde fosteret. 

Gynekolog Siri Kløkstad ved Sex og samfunn er imidlertid svært kritisk til abortnemndene.

Hun mener at det er problematisk at de som ønsker en abort mellom uke 12 og uke 22 må møte i en nemnd i dag. 

– Mange av disse har ønsket et barn, men fått beskjed om at fosteret har en alvorlig tilstand. Da er det ekstra belastende å måtte møte i nemnd i tillegg. Legen din kan gi deg råd og veiledning, hvis du ønsker det, men til syvende og sist bør det være ditt valg. 

Sande trekker også fram det samme eksemplet og sier videre at hun opplever at det etiske dilemmaet ligger der uavhengig av om det er på det sosiale grunnlaget eller medisinske grunnlaget.

– Nemndene må avskaffes

Hvilke tanker gjør du deg om funksjonen til nemndene i dag? 

– Vi mener nemndene må avskaffes, sier Kløkstad. 

Hun synes at dobbeltrollen som nemndene har i dag er vanskelig. 

– Nemnden skal ikke kun være et rådgivende organ, men skal som en av funksjonene veilede og rådgi. Men slik det er i dag, er nemnden først og fremst et beslutningsorgan, sier hun.

Dette har abortutvalget foreslått å gjøre noe med, ved at nemndene kun skal være beslutningsorgan, mens det er andre deler av helsevesenet som skal ha ansvar for informasjon og rådgivning.

Kløkstad understreker at også abortutvalget har påpekt at dagens system ikke fungerer i praksis, og legger fram et eksempel til ALTSÅ. 

– I situasjoner hvor den gravide har møtt i nemnd, kan hun ha vært for redd til å spørre om noe – og i et slikt tilfelle risikerer hun å få avslag. Når gravide har bestemt seg, er valget tatt. Og en nemnd er ikke bedre egnet enn den gravide til å ta denne beslutningen. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Makta på NRK. Jeg nyter hver scene med Kathrine Torborg som Gro Harlem Brundtland. Jeg stusset litt over valget av Nader Khademi som Einar Førde, og en scene i første episode med Den Norske Operaen i bakgrunnen. Så kom jeg over podkasten Seriesnakk. I første episode av podkasten intervjues serieskaper Kristin Grue: «Serien foregår på 70-tallet, men dere filmer det i moderne omgivelser. Hvorfor det?» «… karakterene våre vandrer rundt i konsekvensene av sine egne handlinger»

Genialt! Slippe å bruke penger på å få alt til å være tidsriktig. Da kunne de jo også få inn mangfold slik at flere kan kjenne seg igjen i, og kanskje få en interesse for norsk politikk.
I 2018 var 18,9 prosent av den norske befolkningen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, ifølge IMDi. Nesten to av ti i Norge har altså innvandrerbakgrunn. Samme år oppga 9 prosent av Norges befolkning mellom 15 og 66 år til Bufdir, at de hadde bevegelseshemming. Nesten en av ti, hvor er alle folka som har vanskeligheter med gangen?

For ti år siden fikk jeg hjerneslag med påfølgende lammelser. Hoppe, løpe, trapper og nedoverbakker er håpløst, derfor søkte jeg, september 2022, om et forflytningshjelpemiddel, en såkalt trehjulsliggesykkel. Det tok ett år på venteliste for å få en ergoterapeut som kunne sende søknaden. Når søknaden var sendt, fikk jeg svar fra NAV om at behandlingstiden for søknaden var tre til fire måneder. I desember purret ergoterapeuten. Søknaden var ikke behandlet ennå, og de måtte diskutere om sykkelen skulle regnes som et forflytningshjelpemiddel eller et ganghjelpemiddel!

Jeg vet hvor alle de handikappede er! De sitter inne! De kommer seg ikke ut, ikke ut blant folk, ikke ut i samfunnet, ikke ut der de synes. De kommer seg heller ikke til makta, for de har ikke kapasitet og overskudd til å engasjere seg. De jobber og de trener for å bli så samfunnsnyttige de kan bli, for ikke å få så dårlig samvittighet for at de ikke strekker til.

Mangfold? Ja, serien Makta har mangfold, men som i alle filmer og serier, bare deler av mangfoldet. Ikke innesitterne. Serieskaperne av Makta har vært gode på regi og casting, for karakterene, vandrer virkelig rundt i konsekvensene av sine egne handlinger.

Donald Tusk ble ny statsminister i Polen rett før jul. Han leder en koalisjonsregjering av tre partier. Han varslet onsdag at han vil legge fram en ny lov som gir polske kvinner tilgang på lovlig og trygg abort fram til 12. svangerskapsuke. Han har også varslet at han vil gi polske kvinner mulighet til å kjøpe abortpiller reseptfritt på apotek.

Ikke lovlig

Polen har hatt en av Europas aller strengeste abortlover. Det har vært ulovlig å ta abort med bare noen bitte få unntak for incest og fare for mors liv. Det er rapportert om at kvinner blir overvåket og forfulgt ved mistanke om abort. Senest i 2022 ble et forslag om å myke opp de strenge lovene nedstemt.

Organisasjonen Sex og Politikk har vært en norsk støttespiller for forkjemperne for lovlig abort i Polen. Lederen i organisasjonen, Tor-Hugne Olsen, sender gratulasjoner både til Donald Tusk og til polske kvinner. Han er særlig positiv til at forslaget innebærer at abortpillene ser ut til å bli tilgjengelige uten resept, noe som er i tråd med WHOs anbefalinger for trygg abort.

I fjor ble Justyna Wydrzyńska dømt av distriktsdomstolen i Warsawa, Polen, til åtte måneders samfunnstjeneste for å ha hjulpet en kvinne med tilgang til abortpiller, ifølge Sex og Politikk. Kvinnen hun hjalp var i et skadelig forhold. Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan loven har ført til straff for de som hjelper polske kvinner med å få tilgang til abort.

Det var Kilden kjønnsforskning som først omtalte saken. 

Et av de viktigste budskapene Bersvendsen kommer med i sitt pågående doktorgradsarbeid, er at hjelpeinstansene må ta høyde for assimileringspolitikken som samene i mange år har vært utsatt for. 

– De som skal hjelpe, må forstå hvilken rolle fornorskingen har spilt, sier forskeren til Kilden kjønnsforskning. 

Det er hennes nyeste vitenskapelige artikkel som danner grunnlaget for konklusjonen om at samiske kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep i oppveksten, ikke får tilstrekkelig kulturelt tilpasset hjelp. Hun har kommet fram til det ved å intervjue fem samiske kvinner som har opplevd vold og overgrep i oppveksten hjemme, og undersøkt hvordan deres møte med instanser som barnevernet har vært. 

– Å oppleve vold og overgrep i oppveksten, og i tillegg være same, gjør deg ekstra sårbar. Forskning viser at urbefolkning er mer utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Ønsker å tette kunnskapshull

Det er lite forskning på dette området i dag. Derfor ønsker Bersvendsen å tette kunnskapshull. Hun forteller til Kilden kjønnsforskning at det fremdeles finnes lite tilgjengelig kunnskap om hvorfor samer ikke opplever å få tilstrekkelig med hjelp.  

– Den første omfangsundersøkelsen om vold i den samiske befolkningen kom i 2015. Her kom det fram at samer er hyppigere utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Mistillit til det offentlige hjelpeapparatet

Kvinnene som Bersvendsen intervjuet, har hatt de samme opplevelsene i møte med det offentlige hjelpeapparatet. 

– Kvinnene fortalte at de hadde forventet å få hjelp. Skolen, familiene og politiet visste om overgrep og omsorgssvikt, uten at noe ble gjort for å hindre det eller hjelpe. Når barnevernet kom inn i livet til tre av dem og overgrepene ble kjent, fortsatte overgrepene i to av tilfellene, forteller forskeren til Kilden kjønnsforskning. 

Bersvendsen forteller videre at kvinnene opplevde det som sårt og skuffende og var fortvilte over at instansene ikke gjorde noe, selv om de visste om forholdene. 

Mistillit mot myndighetene har gått i arv i generasjoner, forteller forskeren. 

– Kvinnene forteller om hvordan de ble formant om å holde seg unna myndighetene gjennom oppveksten. De er blitt fortalt at staten ikke er til å stole på, sier hun.

At kvinnene ikke starter med blanke ark i første møte, er derfor noe hjelpeapparatet bør være klar over, mener Bersvendsen. 

– Alvorlig utfordring

Et helhetlig bilde av samers opplevelser med vold og hjelpen de har fått eller ikke fått, mener Bersvendsen er viktig å få fram. 

– Ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter er det en alvorlig utfordring at Norges hjelpeapparat ikke kan yte tilstrekkelig kulturelt og språklig tilpasset hjelp til samiske voldsutsatte, sier hun til nettstedet. 

Hun mener utfordringene med å innføre kulturell kompetanse i hjelpeapparatet må undersøkes nærmere, tatt i betraktning at det blir etterspurt veldig ofte. 

Finnes ikke et krisesentertilbud

Solveig Bergman, seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, peker på at forskningen til Bersvendsen som har en interseksjonelle tilnærming, er et viktig bidrag til feltet. Hun understreker samtidig at det er enda flere utfordringer. 

– I dag finnes det ikke et tilfredsstillende krisesentertilbud til den samiske befolkningen, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Det var OsloMet som først omtalte forskninga. 

Her kan du lese forskningsartikkelen deres, Konstruksjon og validering av en yrkesbelastningsindeks basert på fem norske landsdekkende undersøkelser av levekår på arbeidsmiljø.

Dataene de har analysert kommer fra nesten 44 000 respondenter som har deltatt i fem av Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelser om arbeidsmiljø.

Til OsloMet sier Hermansen at:

– Det nye med disse studiene er at vi for første gang kan benytte informasjon om arbeidsmiljøet i ulike yrker i analyser av registerdata, og dermed undersøke betydningen av arbeidsmiljø for alle sysselsatte i Norge, forklarer forsker Åsmund Hermansen. 

Tunge løft, høye jobbkrav og lite kontroll

Dahl beskriver kjennetegnene til de tyngste yrkesgruppene. 

– Det er yrkesgrupper der man går og står mye i løpet av en dag. Det er tunge løft, høye jobbkrav og lite kontroll over hvordan arbeidsoppgavene utføres, sier han til OsloMet. 

De ansatte har liten mulighet til å disponere tiden, samtidig som kravene til utførelse og effektivitet er høye. 

Dahl påpeker at mange tidligere studier har bekreftet sammenhengen mellom høye krav og sykefravær. 

– En hypotese fra 1970-tallet sier at dersom du har høye krav på jobb og liten kontroll over arbeidssituasjonen, vil du utvikle sykdommer og sykefravær. Det er bekreftet i mange studier, sier han til OsloMet. 

Kvinner har størst fysisk og psykisk belastning

Hermansen påpeker i artikkelen fra OsloMet at: 

– I den andre enden av arbeidsmarkedet, der de fysiske belastningene er høye, det er høye jobbkrav og lite kontroll over egne arbeidsoppgaver, er det motsatt. Her finner vi at åtte av ti er kvinner. Mange menn har tunge fysiske belastninger i arbeidshverdagen sin, mens kvinnene i de mest belastede yrkene både har fysiske belastninger og høye krav og lite kontroll. 

Med høye jobbkrav og lite kontroll øker sannsynligheten for langtidssykefravær – i tillegg til søvnproblemer, angstsymptomer og depresjon.  

– Når du ser hvem som både har fysisk belastende yrker og tunge psykisk belastende yrker er det i all hovedsak kvinner. Psykiske belastninger øker sjansen for en rekke helseutfall som langtidssykemeldinger, angst, depresjon og søvnproblemer, sier Hermansen til ALTSÅ. 

Forskeren kan fortelle at det i hovedsak er sykepleiere, omsorgsarbeidere, servitører og de som jobber i renhold som har denne dobbelte belastningen. 

I “kremjobbene” er 7 av 10 menn

Typiske akademikeryrker er derimot minst fysisk krevende, med lave krav og høy kontroll. 

“Kremjobbene”, hvor 7 av 10 er menn, kjennetegnes av å være minst fysisk krevende, med lavest jobbkrav og høyest grad av kontroll over egne arbeidsoppgaver. 

– Her finner vi advokater, ingeniører, psykologer og folk i akademia, sier Hermansen til ALTSÅ. 

Et flertall av vinner som får samtale med jordmor etter fødsel, opplyser at de har stort eller svært stort utbytte av en slik samtale. Det viser en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet (FHI).

Det er kanskje ikke så overraskende, men retningslinjen om å gi kvinner som har født en individuell samtale med jordmor før hun drar hjem, har noe for seg. Likevel blir det i praksis slett ikke alltid gjennomført en slik samtale, ifølge FHI.

Dårlig informasjon om helse

I en undersøkelse med over 3000 respondenter kom det fram at ca 85 prosent hadde hatt individuell samtale med jordmor før hjemreise. To prosent hadde hatt gruppesamtale med jordmor, mens resten reiste hjem uten å ha fått en samtale med jordmor i det hele tatt. Det temaet der kvinnene var minst fornøyd med oppholdet på sykehuset, handlet om informasjon om egen helse. Men dette var også det temaet der det var størst forskjell på de som hadde hatt samtale og de som ikke hadde fått et slikt tilbud, ifølge undersøkelsen. Kvinner som hadde individuell samtale skåret 16,3 poeng bedre enn de som ikke hadde samtale, og de som hadde hatt gruppesamtale skåret 11,3 poeng høyere enn de som dro hjem uten å ha snakket med jordmor.

Best med individuell samtale

Undersøkelsen viste også at de som hadde individuell samtale med jordmor, hadde hatt klart større utbytte av samtalen (50,2 prosent) enn de som hadde gruppesamtale (28,6 prosent).

– Resultatene kan ses som støtte til å gjennomføre individuelle samtaler etter føde- barsel opphold for å sikre faglig, pasientsentrert og individuelt tilpasset informasjon til hver enkelt barselkvinne. Det er imidlertid behov for mer presis kunnskap om hva som bør være innhold og mål i slike samtaler og hva slags personell som bør gjennomføre dem, kommenterer seniorforsker ved FHI, Ingeborg Strømseng Sjetne om undersøkelsen til FHI.no.

I helsesektoren er det knapt med folk. NAV estimerte i fjor en arbeidskraftmangel på 52.850 personer, og da er mangelen størst innenfor helse- og sosialtjenester. Her mangler det 14.600 personer. Av disse mangler det 4650 sykepleiere og 700 spesialsykepleiere. Ved å ta i bruk KI-verktøyene mener lege og KI-forsker Ishita Barua at behovet for flere ansatte vil kunne minke.

– Vi trenger å finne ut hvordan vi kan bruke den nye teknologien slik at vi klarer oss med færre ansatte. Målet er at du skal få den samme tjenesten, men du får den raskere, du slipper ventetiden og det går ikke på bekostning av omsorg, sier hun. 

Dette vil også gi helsepersonell bedre kapasitet og en bedre arbeidshverdag, forteller Barua. 

Risiko for å overse kreft

– Om du kommer til en lege med lang eller kort erfaring, en god eller en dårlig, så vil KI-verktøyene kunne hjelpe til med å utjevne forskjellene, mener lege og KI-forsker Ishita Barua. 

I sin egen doktorgrad på kunstig intelligens i medisin forsket Barua på tarmkreftscreening. Som lege skulle hun utføre koloskopi for å oppdage forstadier til tarmkreft. Da oppdaget hun risikoen for å gjøre feil og å overse et forstadium til kreft. 

– Risikoen for å overse et forstadium til kreft er der, presiserer Barua. 

– Kanskje har man en dag på jobb der man er syk, har sovet dårlig, ikke fått morgenkaffen eller påkjenninger som tar mental kapasitet. Det er nok til at man kan gå glipp av en forandring i tarmen, forteller hun.

Målet er at kunstig intelligens skal føre til økt presisjon og færre feil som begås av mennesker. På Bærum sykehus har de allerede tatt i bruk kunstig intelligens som verktøy. Å benytte en KI-modell som analyserer røntgenbilder slik at folk kommer raskere inn til behandling, har vært en suksess, kan Barua fortelle. De som ikke har brudd, blir sendt hjem, og dagen etter sjekker to leger over bildene som sikkerhetsprosedyre.

– Kunstig intelligente verktøy kan gjøre jobben min som lege bedre. Ved undersøkelser og diagnostisering, men det vil også gi mer tid til omsorgsarbeid, mener Barua.

Demokratiserende effekt for brukere

Ikke minst mener Barua at KI-verktøyene vil kunne være demokratiserende for brukere i helsevesenet.  

– KI kommer til å revolusjonere tilgangen til informasjon og forståelse for egne helseopplysninger, forteller hun. 

Bare det å lese egen sykehusjournal med avansert fagspråk kan man bruke kunstig intelligens til å oversette for seg til noe som er mer forståelig for allmennheten. Man kan til og med mate inn FitBit-dataene sine i ChatGPT og be den om å analysere, og finne trender i egne helsedata.

– Disse tingene er demokratiserende fordi analyse og forståelse av egne helsedata blir mer tilgjengelig for alle. Det gir alle en lik tilgang.

Har du et optimistisk syn på kunstig intelligens innenfor helse?

– På sikt, ja. Først får vi nok en del barnesykdommer som må løses. De neste årene blir tøffe, og så løsner det nok. Men det vil ta tid, mener Barua. 

Fare for diskriminering

Men bruk av kunstig intelligens i helsesystemet kommer ikke uten etiske dilemmaer. Senest i sommer kom CARE med en rapport om at kunstig intelligens diskriminerer kvinner på globalt nivå, og at dette også er en risiko for Norge.

– Det er et generelt problem med forskningen at du har en underrepresentasjon av minoriteter i forskningsdataene. Dette er ikke noe unikt for KI-forskning, men generelt innenfor helseforskning, mener Barua.

Skal man bruke en KI-modell som var trent på majoritetsbefolkningen også på minoritetsbefolkningen, er det ikke sikkert at treffsikkerheten er veldig god, forteller Barua. Og dette kan ha konsekvenser spesielt for kvinner og minoriteter som er underrepresentert i forskningsdataen, presiserer hun. 

Dårligere treffsikkerhet på etniske minoriteter

I et samarbeid mellom Likestillingsombudet, Akershus universitetssykehus og Datatilsynet undersøkte de en KI-modell som skulle kunne diagnostisere hjertesvikt, for å se om den var i stand til å være like god på ulike deler av befolkningen. Det viste seg at den var ganske god på en majoritetsbefolkning, men Barua forteller at de ikke kunne si noe om den var like god og treffsikker på en minoritetsbefolkning. 

– I norske pasientjournaler samler vi ikke inn informasjon om etnisitet systematisk, slik som i USA. Det gir dårligere muligheter for å kontrollere om treffsikkerheten til KI-modeller er like god for etniske minoriteter som for majoritetsbefolkningen, forteller Barua.  

– Aldersgrupper og kjønn kan man kontrollere for, men ikke for minoritetsbakgrunn. Den boksen går det ikke an å krysse av for i våre journalsystemer. Den finnes ikke, sier hun. 

Barua påpeker at dette er på godt og vondt. I USA kan innhenting av slike opplysninger oppleves ubehagelig fordi mange frykter at dette kan gi grunnlag for diskriminering, men samtidig er formålet å kunne drive målrettet forskning. Uten slike opplysninger er det vanskelig å finne ut om ulike KI-modeller diskriminerer minoriteter.

Nye etiske dilemma

Andre dilemmaer som oppstår er dersom en modell faktisk diskriminerer ti prosent av befolkningen, men fungerer godt på de gjenstående 90 prosentene – hva gjør man da?

– Hvis 90 prosent har god effekt av den, skal vi la være å bruke den fordi det kan diskriminere de ti prosentene som gjenstår? Skal du ha rettferdighet på gruppenivå eller individnivå?, spør Barua. 

Og hvis man velger å bruke modellen, skal man i så fall utvikle egne modeller til minoritetsgrupper? Og hvem vil i så fall finansiere det?

– Hvis du tilhører en minoritetsbefolkning som er under fem prosent av den totale befolkningen, hvor er insentivet for å utvikle en modell for dem? Dette har jo en tendens til å følge pengene, så da må man ha et insentiv, påpeker hun. 

Dette er dilemmaer med diskriminering, spesielt innenfor helse med inntreden av kunstig intelligens som verktøy. 

– Slike etiske dilemmaer tror jeg vi vil komme borti oftere og oftere, og spesielt innenfor helse. Og da må man virkelig passe på, presiserer Barua.

Som ALTSÅ tidligere har omtalt, var det knyttet stor bekymring til at akuttilbudet i Lofoten skulle legges ned. Og det særlig med tanke på at akuttberedskapen for gravide og fødende kunne bli borte. Jordmor Trine Gåsland Rekve uttalte til ALTSÅ at hun fryktet fødende potensielt kunne blø i hjel dersom den akutte delen av Gravdal sykehus i Lofoten ble fjernet. 

Kjerkol hadde et klart krav til Helse Nord-ledelsen i dagens tale, hvor hun sa at regjeringen i planperioden vil opprettholde et fødetilbud, gitt forsvarlig drift. 

– Nå kan vi fortsette å utøve god helsehjelp til de gravide og fødende i Lofoten, se fremover og bo trygt her i noen år til, sier en lettet Rekve. 

– Tatt til fornuft

VG skriver at hovedgrunnen til at Lofoten fredes inntil videre, er en endring i hvordan sykehusene finansieres. 

Direkte hentet ut fra sykehustalen 2024, som helse- og omsorgsdepartementet har publisert på sine nettsider, sa Kjerkol at:

– Vi varsler i dag betydelige endringer i finansieringsmodellen – og vil be Helse Nord gjøre ytterligere beregninger knytta til tilbudene i Narvik og Lofoten, for å kunne komme tilbake til dette allerede i revidert nasjonalbudsjett. Det vil si at akuttilbudet i Narvik og Lofoten ikke svekkes.

– Endelig har de som styrer landet tatt til fornuft, hørt på tillitsvalgte, brukerne og oss fagfolk og stoppet prosessen slik at akuttberedskapen bevares. 

– Dette er en dag fylt med stor glede og lettelse for folket i Lofoten og Narvik, avslutter Rekve. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Maren Riis og Katrine Fjørtoft i Oslo Friomsorgskontor har i Fontene rettet skarp kritikk mot meg etter mine innlegg i sosiale medier om min venninne Kine Pedersen Aamodt og hennes erfaring som voldsutsatt. Det var et bevisst valg å bruke mine personlige kontoer i sosiale medier, siden Kine er en god venn av meg. Gjennom henne får jeg dessverre nære innblikk i realiteten for en som har overlevd grov mishandling i Norge i dag. Samtidig er jeg sjefredaktør i ALTSÅ, et magasin som følger både Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten og er sitt presseetiske ansvar bevisst, og jeg vet at mine ytringer privat ikke kan skilles fra det jeg gjør på jobb. Men mitt virke som redaktør krever ikke at jeg er nøytral til vold mot kvinner. Det betyr tvert imot at det er min oppgave å bidra til samfunnsdebatt om dette utrolig viktige temaet.

Retraumatiseres for hver permisjon

Kines tidligere samboer ble dømt til 13 års fengsel for vold, overgrep og trusler mot henne og en annen kvinne. Jeg skrev om hva som skjer når han etter bare fem års soning slippes ut på permisjon. Og selv om Kine føler seg emosjonelt ivaretatt av enkeltmenneskene som ringer henne fra Kriminalomsorgen, opplever hun at systemet ivaretar den kriminelle. Når han kan bevege seg fritt i samfunnet med jevne mellomrom, oppleves det svært truende og retraumatiserende for henne. Kine har stått fram med sin historie og gjort den kjent og er kjent med innholdet i denne kronikken. Gjennom å følge hennes hverdag, har jeg lagt merke til at systemet har alvorlige feil og mangler, og at det er store glipper mellom de ulike etatene som skal holde samfunnet trygt. 

Samfunnet svikter i alle ledd

Riksrevisjonen har også undersøkt i hvilken grad hjelpeapparatet beskytter de som blir utsatt for vold i hjemmet, og konklusjonen er nedslående. Det svikter i omtrent alle ledd. Kanskje mest bekymringsfullt er hvor dårlig politiet håndhever besøksforbud og voldsalarm. Dette er beskyttelsestiltak som det ikke går an å regne med for de som lever med trusler på livet.

Demonisering 

Jeg omtalte Kines voldsmann som et monster. Kronikkforfatterne fra Oslo Friomsorgskontor mener en demonisering av seksualforbrytere er problematisk, og viser til at stigmatisering kan føre til isolasjon og manglende integrering igjen i samfunnet, og at dette heller øker risikoen for gjentakelse av kriminelle handlinger snarere enn at det reduserer risikoen. Det er nettopp denne retorikken jeg har vokst opp med og nå tar et oppgjør med.

Voldsutøver har alt ansvar

Det er vold og mishandling av andre mennesker som er hovedproblemet. Gjerningspersonen er den eneste ansvarlige. Om vedkommende gjentar slike handlinger etter å ha sonet sin dom for det, så er det fortsatt kun gjerningspersonen som er ansvarlig for det. Ansvaret kan ikke legges på samfunnets holdninger til dem. 

Enkelte kan ikke reddes

Selv om jeg er svært opptatt av psykologi og tilhenger av et velferdssamfunn som trygger oss alle og jobber for å forhindre at noen faller utenfor, ser jeg at vi noen ganger kommer til et punkt der samfunnet må beskyttes fra enkeltmennesker som ikke kan rehabiliteres. Vi har dessverre altfor mye statistikk på at enkelte mennesker er fanget i et stygt og farlig mønster som de gjentar og gjentar. Et sted må samfunnet trekke en strek og sette lovlydige og fredelige mennesker som gjør verden bedre foran de som har bevist at de ikke kan annet enn å ødelegge andre. Ja, vårt samfunn er bygget på prinsipper om likhet for loven. Men alle regler har unntak, og i media akkurat nå ser vi på et unntak som heter Anders Behring Breivik. Det virker som det er bred enighet om at han ikke skal tilbakeføres til samfunnet. De uhyrlige gjerningene hans har, heldigvis, skapt en enighet om at samfunnet må beskyttes mot ham. Jeg mener samfunnet trenger å beskyttes også mot de aller groveste volds- og overgrepskriminielle, i lang tid – kanskje for alltid.

Hva er et monster?

Min bruk av ordet monster karakteriseres som “utdaterte holdninger”. Kanskje er ikke Riis og Fjørtoft klare over alvorlighetsgraden i denne mannens handlinger. Jeg vil derfor påpeke at han er dømt for “torturlignende vold” og 190 voldtekter mot Kine. Her er også et utdrag fra dommen, i et faksimile fra ABC nyheter:

Artikkelen inneholder flere beskrivelser fra rettssaken.

I mitt hode er det bare et monster som utfører slike handlinger. Og jeg skulle ønske at vi hadde effektive metoder for å rehabilitere slike voldsutøvere. Da hadde verden sett helt annerledes ut. Men vi har dessverre ingen forskning som underbygger at slike personer slutter med vold og trusler mot kvinner etter opphold i fengsel, uansett hvor tilgivende holdninger de møter.

Syltynt kunnskapsgrunnlag

Dette bringer meg videre til kronikkforfatternes neste poeng, som er viktigheten av forskningsbasert kunnskap. Her er vi helt på linje. Problemet er at de selv bruker et svært tynt tallgrunnlag når de peker på tiltak som fungerer. Oslo friomsorgskontor innførte i 2022 Circles of Support and Accountability (CoSA), et prosjekt som lener seg på lokale frivillige (!) og så vidt jeg kan se, én studie fra 2017 med 50 deltakere og en kontrollgruppe på 50, som alle var dømt for seksuallovbrudd. Blant de 50 var det én person som ble arrestert for nye overgrep, mens det i kontrollgruppen var sju. Dette er jo lovende, og én er mindre enn sju, men det kan knapt kalles forskning og det er for tynt grunnlag til å berolige meg.  (Kilde: Duwe, Grant, 2018 “Can circles of support and accountability (CoSA) significantly reduce sexual recidivism? Results from a randomized controlled trial in Minnesota” i Springer Science+Business Media B.V.)

Vi må vite at det fungerer

Det er mulig at Kriminalomsorgen har andre krav enn meg til å stole på atferdsendringer, men her ute i samfunnet har vi altfor mange bevis for at det ikke fungerer. Når skal vi begynne å innta en føre var-holdning på vegne av voldsutsatte kvinner? Jeg er glad for alle initiativene som kan forebygge eller rehabilitere, men de kan ikke brukes som grunnlag før vi vet at de fungerer. Og bak hvert eneste drap skjuler det seg mange flere kvinner som lever med vold, trusler om vold og frykt for livet sitt på daglig basis.

En farlig mann er en farlig mann

Jeg forstår at Kriminalomsorgen ikke kan holde folk i fengsel i lengre tid enn det de er dømt til. Her er det påtalemyndigheten og domstolen som eventuelt må klandres for at denne mannen ikke ble dømt til forvaring. Men å slippe en som er dømt for så grov vold ut igjen i samfunnet etter så kort tid, det er en feilvurdering av Kriminalomsorgen. Når de viser til at han slett ikke er en fri mann, så er det altså ingen av restriksjonene de nevner (meldeplikt hos politiet, spesifikke innetider og kontaktforbud) som vil kunne være til beskyttelse for Kine hvis hun skulle trenge det. Dette er taushetsbelagt informasjon som den voldsutsatte ikke får. Her er det også viktig å nevne at vi ikke har noen som er satt til å beskytte Kine når han er ute. Hvorfor har ikke politiet ansvar for å sikre henne mens han er ute?

Noen voldsutøvere kan per i dag ikke rehabiliteres, og bør derfor heller ikke tilbakeføres til samfunnet. Jeg stiller meg undrende til at jeg kritiseres for å mene dette. Som redaktør er det blant annet mitt ansvar å bidra til debatt om samfunnsaktuelle temaer. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg ønsker å utfordre holdningene som fører til at voldsutsatte kvinner får i oppgave å passe på seg selv så fort en voldsutøver er ferdig med å sone. Og ikke minst ønsker jeg å utfordre praksisen med permisjoner for slike overgripere og mangelen på sikkerhetstiltak for de utsatte. 

Jeg forventer rett og slett bedre av dette landet. 

For ingen skal leve i frykt for å bli drept.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Vil du delta i debatten, send en e-post til  redaktor@xn--alts-toa.no.

En gang jeg var alene i leiligheten min og min daværende kjæreste var på utenlandsreise, fikk jeg en ekkel følelse. Den mannen som stod utenfor oppgangen, i den lille veistubben der borettslaget lå, så mistenkelig mye opp mot min leilighet. Jeg bodde i samme bygård som Hadia Tajik, som da var minister. Den mest trua ministeren vi har hatt, mest sannsynlig, så det var stadig sivilt politi og svarte biler som stod på tomgang utenfor porten vår, til naboene i første etasjes store vrede. Men ministre må passes på på tomgang, det er omtrent grunnlovsfestet, tror jeg.

Men denne mannen hadde sittet i bilen sin i flere dager og ikke blitt flyttet på av politiet. Med andre ord kanskje ikke en trussel mot vår norske, kvinnelige minister med minoritetsforeldre.

På den tiden hadde jeg skrevet en kronikk som gjorde at jeg var svært upopulær blant trollene på lukkede facebookgrupper, men det slo meg først den fjerde dagen at denne mannen fulgte med på meg.

En alfahann til unnsetning

Og redselen som kom da jeg forstod dette, var ubeskrivelig. En panikk du sikkert får hvis det brenner overalt rundt deg. Du føler deg fanget. Heldigvis har jeg fine mannlige venner. Så jeg ringte den mest alfahannete i komikergjengen og ba om hjelp. Han var ikke vond å be. Han møtte opp med rak rygg og tyrenakke, banka på bilvinduet til mannen. Pekte på meg og sa: Hold deg unna henne, ellers finner jeg deg igjen. Fyren la seg på gasspedalen og forsvant.

Jeg er evig takknemlig for at det endte slik. Det er det nærmeste jeg har kommet å føle meg utrygg i eget hjem, hittil i livet. 

Truet av en som elsker deg

Tenk deg hvis det er din nærmeste som truer deg. En du har elsket. En som elsker deg fremdeles, sykelig og farlig. En gal mann, hadde vi kalt det før i tiden. En syk mann, sier vi nå. En voldelig mann, som det alltid bør kalles.

Det å være svakere enn et annet kjønn, tror jeg aldri en mann vil forstå hvordan føles. Vi kvinner vet at vi fysisk er underlegne en sinna mann. Nesten alltid. Og hvert fall hvis denne mannen vil deg vondt, vil kontrollere deg og aldri vil stoppe med det.

For noen måneder siden hadde jeg en samtale med filmregissør Mona Hoel om filmer hun har laget opp gjennom åra. Hun har gang på gang laget filmer om vold i nære relasjoner. Hennes siste film Natt tar et virkelig oppgjør med problematikken.

Ville fikse det selv

Den handler om en lege med to barn som anmelder mannen for vold. Det er en ganske så tørr, lang scene fra rettssaken, så naken og stusslig bare et tinghus klarer å få til. Det er kun de to, legen og den voldelige mannen, hver sin advokat og en dommer. Det er så ekte og ekkelt. Og ikke minst så tankevekkende. Og spørsmålene legen får om hvorfor hun ikke har anmeldt denne mannen før, er også voldsomt tankevekkende. For hun svarer: Jeg hadde lyst til å fikse ham selv.

Jeg tror dette er mye av problemet rundt vold i nære relasjoner. Det er så skamfullt og nedrig å bli banka opp. Særlig hvis du ser på deg selv som et ressurssterkt, oppegående menneske. Du vil ikke synke så dypt at du vil si fra til noen. Du skammer deg voldsomt. Ikke minst hvis du har barn med mannen. For han er halvparten av genene inni barna dine.

Som Mona Hoel sa til meg: Volden i Norge er ikke synlig. Den er inni husene til folk.

Smak litt på den. Volden her i landet skjer stort sett ikke ute på gata. Det barker ikke sammen store folkegrupper, selv om ungdomsgjengkriminaliteten kan få en til å tro noe annet. Hverdagsvolden er lukket inne. Den holdes skjult. Og det er ofte langt til naboen. Vinterstid kan det gå uker mellom hver gang vi møter folk. Da kan mye ha skjedd innenfor husets fire vegger.

Reiser seg opp av skammen og ber om hjelp

Statistikken viser at i sju av ti tilfeller der kvinner blir drept av sine partnere eller ekspartnere, har de bedt om hjelp på forhånd. Når kvinner har turt å reise seg opp fra sin egen skam, og til slutt gått til noen og sagt fra, skal vi huske på hvor lenge de har holdt ut først. Hvor lenge de har prøvd å fikse det selv. Hvor mange ganger de har tilgitt. Hvor mange de har holdt det skjult for. 

Vi kan godt kritisere myndighetene for å ha et elendig system når det kommer til vold i nære relasjoner. Både menn og kvinner trenger beskyttelse, for kvinner er også voldsutøvere. Men vi skal også huske på at vi skal være den nysgjerrige nabokona som tør å blande oss, tør å stille spørsmålene. Kanskje tannlegen din ikke har det så bra? Kanskje fastlegen skjuler en mørk hemmelighet.

Vi skal være han kompisen som spretter opp og kommer og skremmer bort skumle menn, uten å bruke vold.

Så får politikere og jurister skamme seg over at det er altfor mange liv som har gått tapt og at vi ikke har turt å smykke voldsmenn med voldsalarm.

Vi er lei av å være det svake kjønn.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Tanken på hvor mange slag kvinner har tatt imot disse dagene, hvor mange tårer som har trillet, hvor mange søvnløse netter og hvor mange ganger en kvinne har sett seg over skulderen en ekstra gang er overveldende.

Skal vi fortsette å sitte stille å se på at menn dreper kvinner i Norge??

Jeg er forbanna fordi hver tredje kvinne blir fysisk eller seksuelt misbrukt i løpet av livet sitt, ofte av den som står dem nærmest.

Dette er ikke greit!

Vold fra partner

Statistisk sett så har en kvinne i vennegjengen min, familien min eller kanskje din blitt banket opp eller voldtatt.

Vi vet at kvinner er mer utsatt for gjentatt vold, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.

Vi vet at kvinner mye oftere enn menn opplever alvorlig fysisk vold fra kjæreste, partner eller ekspartner. Én av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, og én av tjue er voldtatt av partner med makt eller tvang.

Dette skjer bak lukkede dører på en arena som i utgangspunktet skal være trygg. Kvinner er utsatt for gjentatte overgrep der omverdenen har lite innsyn. Skammen er det den voldutsatte som bærer.

Gjør ikke det deg forbanna?

Voldalarm ikke nok

Noen får voldsalarm, men det viser seg at dette ikke er godt nok.

Hun er fortsatt i beredskap og ser seg over skulderen. Hun må se til at alarmen har fått ladet. Hun vet fortsatt ikke når voldsutøver plutselig står på døren, eller oppsøker henne på vei hjem fra jobb.

Hun vil fortsatt sove dårlig, og hun vil stadig tenke på hvor langt unna nærmeste politipatrulje vil befinne seg.

Hun vil fortsatt føle på utryggheten. Hun vil fortsatt leve med en unormalitet.

Når alarmen utløses betyr det at voldsutøver har oppsøkt henne. Hvor er nærmeste politipatrulje for å bistå henne da? Uansett hvor du bor i landet, så er politiet for langt unna fordi det menneske du frykter mest, det menneske som har skadet deg og det menneske som kan drepe deg, står allerede ved din side.

Det ingen grunn til at voldsutsatte skal være den som bærer voldsalarmen. Det er ingen argumenter om inngripen eller krenkelse mot voldsutøvers frihet som kan trumfe en voldsutsatt kvinnes rett til å føle seg trygg.

Langt unna målet

Studier viser at partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge.

Disse drapene kommer ikke uten forvarsel. I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet. Tre av fire gjerningspersoner og offer har vært i kontakt med politi, helsevesen og hjelpeapparat. Det var observert valide risikofaktorer for partnerdrapt. Dette betyr at i flertallet av partnerdrapene i Norge er det et betydelig potensial for iverksetting av forebyggende tiltak.

Gjennom FN`s bærekraftsmål skal verdenssamfunnet eliminere vold mot kvinner innen 2030.

Men vet du hva? Ikke ett land, inkludert Norge, ligger an til å nå dette målet. Ikke ett eneste land!

Vi må engasjere oss mer.

Som enkeltindivid og som samfunn. Nå kan ingen lengre lukke øynene for det som skjer. Politikerne må vise at de vil bidra til å stoppe alle former for vold. Det er helt tydelig at vold mot kvinner er en så viktig sak at vi må få bred politisk enighet om å handle NÅ.

– Det finnes fortsatt lyspunkter, sier Victoria Korsnes Nordli i CARE Norge. Hun forteller at de gradvis har kunnet gjenoppta prosjektene i alle sektorene som CARE jobber innenfor i Afghanistan.

I midten av januar i fjor kunne CARE gjenoppta noen av sine programmer. Blant annet ble det åpnet opp for at kvinner kan jobbe innen helsesektoren.

Nordli utdyper:

– Vi har gradvis kunnet gjenoppta prosjektene i alle sektorene som CARE jobber innenfor i Afghanistan. Det gjelder både matsikkerhet, utdanning og levekår. Vi har også noe aktivitet innenfor vann- og sanitærforhold, med noen tilpasninger i implementeringen.

– Afghanistan er rammet av omfattende  humanitære kriser de siste årene. Svært mange lever med matusikkerhet eller mangel på utstyr til å håndtere kalde vintre, og er avhengige av nødhjelp. Derfor var det avgjørende at vi – og andre humanitære organisasjoner – kunne fortsette vårt arbeid i landet, sier Nordli.

Hun kom nylig hjem fra en reise i Afghanistan, der hun besøkte noen av CAREs programmer i landet.

– Det gjorde sterkt inntrykk på meg å snakke med folk som virkelig står på for å skape et godt liv for seg og familien, i en ekstremt vanskelig situasjon. Det finnes fortsatt lyspunkter, sier Nordli.

6 av 10 omkomne i jordskjelv er kvinner

I oktober ble Herat-provinsen vest i Afghanistan rammet av tre jordskjelv i løpet av bare åtte dager. Alle jordskjelvene hadde en styrke på 6,3 på Richters skala. Rundt 3.000 mennesker mistet livet i jordskjelvet. Mer enn 40.000 hus ble ødelagt. Nå bor tusenvis av familier i midlertidige boliger og telt, hvor de lever med iskalde vintertemperaturer.

Jordskjelvet rammet kvinner spesielt hardt – 6 av 10 omkomne er kvinner. Behovene til kvinner og jenter er derfor spesielt store, og dette er en prioritet for CARE også i responsen på jordskjelvene.

– Afghanske kvinner har ikke lenger lov til å ta høyere utdanning. De har begrenset bevegelsesfrihet, og det er begrenset hva slags arbeid de kan ha utenfor hjemmet. Mange befant seg inne i husene da de raste sammen, og flertallet av de sårede er kvinner. Det blir også vanskeligere for kvinner å få den hjelpen de trenger når kriser rammer, sier Nordli.

Humanitære behov nådd nye høyder i 2023

De humanitære behovene i Afghanistan har lenge vært store, og nådde nye høyder i 2023. I en briefing til FNs sikkerhetsråd i slutten av desember kom det fram at mer enn 29 millioner mennesker nå trenger nødhjelp. Det er én million mer enn i starten av 2023, opplyser CARE i en pressemelding.

I den nye studien, publisert i tidsskriftet Nature, peker forskere på et hormon som heter GDF15. Dette hormonet er selve årsaken til svangerskapskvalme, mener forskerne som blant annet er fra University of Cambridge i Storbritannia. De tror gravide kan slippe å bli kvalme hvis kvinnene blir eksponert for dette hormonet før de blir gravide. Det er nemlig to forhold som avgjør hvor kvalm den gravide blir, ifølge forskerne. Den ene er hvor mye av dette hormonet fosteret produserer. Den andre handler om i hvilken grad kvinnen har vært eksponert for hormonet før hun ble gravid. Det var forskning.no som først omtalte studien.

– Fantastisk viktig funn

Malin Eberhard-Gran er samfunnsmedisiner og professor ved Universitetet i Oslo og Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning. Hun sier til forskning.no at:

– Når kvinner blir syke og man ikke vet hva årsaken er, og man ikke kan sette fingeren på det, så blir det fort avfeid med at det handler om andre ting enn rent biologiske fenomen. Derfor er denne studien så veldig velkommen. Selv om vi har en ganske lang bit igjen før vi har en medisin, så sier denne studien noe om virkningsmekanismene. Dette er fantastisk viktige funn.

En mulig genetisk kobling mellom GDF15 og svangerskapskvalme er noe forskerne har vært på sporet av i flere år, sier Ebelhard-Gran til forskningsnettstedet.

– Men det at de knytter det til fosterets produksjon av GDF15, er ikke noe som har vært publisert tidligere. Så dette er veldig spennende, sier hun til forskning.no.

Mengden med GDF15 avgjør kvalmen

Svangerskapskvalme har en sammenheng med at morkaken produserer GDF15. Det påvirker morens hjerne og forårsaker kvalme og oppkast. Det skriver University of Cambridgde i en pressemelding.

Forskerne har i den nye studien kombinert studier av gravide kvinner og studier i celler og mus. Slik har de forsøkt å forstå hvordan det hele henger sammen.

Konklusjonen er at graden av svangerskapskvalme hos en kvinne er avhengig av hvor følsom hun er for GDF15-hormonet kombinert med hvor mye av dette hormonet fosteret produserer inni magen hennes.

Studien har funnet ut at kvinner som normalt har lave nivåer av GDF15 i blodet, har en høyere risiko for å utvikle alvorlig svangerskapskvalme.

Et skritt nærmere effektiv behandling

Marlena Fejzo er forsker ved University of Southern California og en av forskerne bak studien. Hun opplevde selv å få en ekstrem svangerskapskvalme da hun var gravid.

– Nå som vi forstår årsaken til hyperemesis gravidarum, er vi forhåpentligvis et skritt nærmere å utvikle effektive behandlinger så andre mødre slipper å gå gjennom det jeg og mange andre kvinner har opplevd, sier hun til forskning.no.

Det er flere som har tro på at den nye kunnskapen vil føre til fremtidig behandling. Professor Stephen O’Rahilly ved University of Cambridge sier dette til forskning.no:

– Å vite dette gir oss en pekepinn på hvordan vi kan forhindre at dette skjer. Det gjør oss også mer sikre på at det å hindre GDF15 fra å få tilgang til sin svært spesifikke reseptor i morens hjerne til slutt vil danne grunnlaget for en effektiv og sikker måte å behandle denne lidelsen.

 – I 2019 fikk Solberg-regjeringen ved KrF gjennomslag for å fjerne denne muligheten. Det betød en innskrenkning av abortloven. Det er uforståelig at abortutvalget vil fortsette å fjerne muligheten til selvbestemt flerlingabort. Og ikke anerkjenner utgangspunktet for en abortlov, nemlig at kvinner skal bestemme når og hvor mange barn de vil ha. Det var dessuten kun et lite flertall for det i utvalget, med 7 mot 6 stemmer.

– Å gå gravid med flerlinger er betegna som et høyrisikosvangerskap. Ingen skal tvinges til å gjøre det, mener Kristiansen.

– Det er også overraskende at utvalget foreslår krav om obligatorisk veiledning ved flerlingabort. Det er nesten ingen andre veiledninger i helsetjenesten som er obligatoriske, verken svangerskapsoppfølging eller barnevaksinasjonsprogrammet, understreker Kristiansen.

Fosterets verdi er et individuelt spørsmål

Lederen i Kvinnefronten reagerer også på forslaget om at det skal inn en jurist i opprettelsen av fem til ti nye abortnemnder. Målet med de nye nemndene er å styrke rettssikkerheten til de som søker abort etter uke 18.

– Forslaget om å ha med en jurist, en person med helsefaglig kompetanse og en lege som leder, er nytt i abortnemnda. Betyr omorganiseringa at det blir vanskeligere å få innvilga abort, at det kan bli mer byråkrati og at det kan ta lengre tid? Når en justifiserer noe, hva betyr det for kvinnen? Det gjenstår å se, påpeker Kristiansen.

På hvilke andre måter mener du at vi skal kunne ivareta fosterets menneskeverd hvis grensen til selvbestemt abort blir utvidet til uke 18?

– Jeg synes ikke at det er vi som skal bestemme om fosteret har verdi eller ikke. Det er det kvinnen som skal gjøre. Det er ikke et samfunnsspørsmål, det er et individuelt spørsmål.

Virkelighetsfjern abortdebatt

Kristiansen er positiv til forslaget om et enklere abortforløp og utredning av hvordan abort kan gjøres utenfor sykehus. Det kan for eksempel være å få utført abort gjennom veiledning av fastlege, hos en lokal helsesykepleier eller jordmor i kommunen.

– Vi håpet at forslaget om at abort kan tas utenfor sykehus skulle være noe utvalget innstilte på. Det handler blant annet om at Norge er et langstrakt land og at mange i dag må reise i timevis for abort.

Dette er likevel noen av de ytterst få lyspunktene fra dagens utredning i abortuvalget, ifølge Kristiansen.

– Jeg synes måten vi snakker om abort på er virkelighetsfjern. Det er så mye skyld og stigma rundt abort, og det er noe som bidrar til at dagens syn på abort opprettholdes. I virkeligheten er abort en helt vanlig kvinnelig erfaring som en har i løpet av et liv. De fleste kvinner kjenner en lettelse når de slipper å gå gravid med et uønsket svangerskap.

– At det må finnes en egen lov som må regulere svangerskapsbrudd viser hvilken mistillit samfunnet har til at vi kvinner tar gode valg for oss selv og vår egen kropp. Norge er et verdikonservativt land, og det kommer godt til uttrykk i lovgivningen vi har i dag. Å opprettholde ideen om nemnd, når all forskning viser at den ikke fungerer, er en pseudo-løsning der de som egentlig er imot abort kan si at de toer sine hender og «tar vare på fosterets rettsvern».

Ønsker en mer moderne abortpolitikk

Kvinnefronten ønsker en mer moderne abortpolitikk, fri fra tradisjonelle og religiøse hensyn.

– Målsetningen med abortpolitikken er at det skal tas så mange aborter som det er behov for, mener Kristiansen.

Kristiansen mener at konklusjonene til abortutvalget i dag fortsatt tyder på at samfunnet mener at en tredjepart skal komme inn og bestemme i kvinnenes liv.

– Å fortsette å fjerne muligheten til selvbestemt fosterantallsreduksjon, kreve obligatorisk veiledning i slike saker og å beholde ordninga med abortnemnder er overformynderi.

– Abortutvalgets utredning viser at samfunnet fortsatt umyndiggjør kvinnen, avslutter Kristiansen.

– Det er spesielt at utvalget går inn for å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. Vi i Menneskeverd har vårt primærstandpunkt om at fosteret har menneskeverd helt fra befruktningen, og derfor også krav på vern i lovverket. Abortloven slik den er i dag, med selvbestemmelse de tolv første ukene, avveier hensynet til både kvinnen og fosteret. Hvis loven blir endret på dette punktet, vil det bety en radikal svekkelse av fosterets rettigheter. Med en utvida abortlov svekker det retten til liv for de ufødte. Å frata ufødte retten til vern fram til nesten halvgått svangerskap, vil være stikk i strid med den kunnskapen vi har om fosteret, dets utvikling og fosterets menneskeverd.

Ingen god begrunnelse for utvidelsen

Hun mener at utvalgslederen ikke ga noen god begrunnelse for utvidelsen, utenom at kvinnenes selvbestemmelse må veie tyngre. Konklusjonen til Selbekk er at det er en radikal svekkelse av fosterets rettigheter og stilling i lovverket.

– Utvalgsleder Kari Sønderland ga ikke noen gode argumenter for hvorfor fosteret først skal få en stemme i uke 18. Det er ingenting spesielt som skjer ved uke 18 som tilsier at fosteret skal gå fra ingen beskyttelse i lovverket til større beskyttelse. Vårt motsvar er at med tanke på fosterets utvikling i denne fasen og i et samfunn som Norge, hvor en gir stadig flere grupper menneskerettigheter, så burde også rettighetene til fosteret slå inn på et mye tidligere tidspunkt.

Frykter flere aborter

I møte med abortutvalget har Menneskeverd vært opptatt av aborttallene, forteller Selbekk.

– Det er ingen som kan vite hvordan en økt abortgrense kan slå ut i Norge. Det som er foruroligende her til lands, er at aborttallene har økt. Vi frykter at aborttallene kan fortsette å øke.

Hun legger til at:

– Det å gjennomgå en abort blir stadig tyngre og vanskeligere jo lenger en venter. Mange kvinner er usikre, og at en da har lengre tid til å tenke seg om, kan gjøre at kvinner utsetter valget. I tillegg er vi opptatt av de kvinnene som opplever abortpress og som opplever 12-ukersgrensen som en skanse og en trygghet mot abortpress. Den skansen vil forsvinne dersom grensen for selvbestemmelse utvides.

– Mer enn kvinnen og selvbestemmelse

Hva med kvinnenes rett til å bestemme over egen kropp?

– Menneskeverds utgangspunkt er at abort er et etisk dilemma. Det gjenspeiles også i hele lovgivningen. Dersom det ikke var et etisk dilemma, hadde en heller ikke trengt en abortlov eller en regulering av aborter. En abort involverer alltid to parter: Kvinnen og fosteret. I spørsmålet om abort står kvinnens rett til selvbestemmelse mot fosterets rett til liv. En abortlov vil derfor måtte veie disse to hensynene eller rettighetene opp mot hverandre. Ved et ønske om abort går en rettighet, selvbestemmelse, utover en annens rettighet, fosterets rett til liv. Menneskeverd vil derfor fremheve at fosterets rett til liv bør veie tungt. En kvinnes rett til å bestemme over egen kropp er selvfølgelig viktig, men abort vil alltid dreie seg om mer enn kvinnen og selvbestemmelse. Det er to liv, hvor begge hensyn må ivaretas så langt det er mulig. 

Mandatet gjenspeiler regjeringens uenighet

Organisasjonen Menneskeverd har vært med å nominere to av utvalgets medlemmer. Den ene er jordmor Kristin Holanger Bodenstein og den andre er professor i medisinsk etikk og bioetikk, Morten Magelssen.

Det er flere som har tatt til orde for at abortuvalget har hatt et for snevert mandat, blant annet tidligere høyesterettsdommer Karin Bruzelius, som selv var med på å arbeide utkastet til abortloven i 1978. Hun sa i et intervju i Klassekampen i går at hun tror at ingen i kvinnebevegelsen ble nominert fordi de langt på vei ønsker en liberalisering av loven. Hva tenker du om det? 

– Menneskeverd har ingen innvendinger mot utvalgets mandat, men mener det gjenspeiler alvorligheten som ligger i abortloven. Mandatet gjenspeiler nok også at de to regjeringspartiene er uenige om abortgrensen og nemndene, påpeker Selbekk.

Abortutvalgets leder Kari Sønderland sier til tv2.no at utvalget er splittet om selvbestemmelsestidspunktet, noe som betyr at et mindretall i abortutvalget har en formening om at grensen på 12 uker skal bestå.

Kan åpnes opp for flerlingabort 

Det har også vært splittede formeninger om tvillingabort, eller det som på fagspråket heter fosterantallsreduksjon. Det beskrives som et av de vanskeligste temaene for abortutvalget. I dette spørsmålet har utvalget endt med dissens, ifølge VG.

Ved en fosterantallsreduksjon aborterer en kvinne et eller flere, men ikke alle, fostrene i magen. I 2019 fikk Solberg-regjeringen ved KrF gjennomslag for å fjerne muligheten til selvbestemt fosterantallsreduksjon. Etter dette måtte alle som ønsket dette møte i nemnd. Men hvis forslaget om selvbestemt fosterantallsreduksjon går gjennom, kan det igjen bli lov å ta flerlingabort i Norge.  

I diskusjonen om organiseringa av dagens tilbud med abortnemnder har imidlertid utvalget vært enige og kommet fram til et enstemmig kompromiss om hvordan det nye beslutningsorganet kan se ut. 

Spår en ny abortdebatt

Utredninga blir overlevert til helseminister Ingvild Kjerkol torsdag 14. desember. Ifølge TV2 spår Sønderland en ny abortdebatt i etterkant av fremleggingen. Det er 45 år siden sist det har vært så store endringer i abortloven. 

Alternativer til dagens abortlov 

Regjeringsutvalget som ble nedsatt i fjor fikk i oppdrag å vurdere endringer av abortloven. Nærmere forklart er abortutvalget bedt om å gjennomgå dagens abortlov og vurdere alternativer til dagens abortnemnder. 

Sakens kjerne er at utvalget har foreslått et alternativ der dagens grense på 12 uker består, og et der grensen for selvbestemmelse utvides. 

De har også fått i oppdrag å gjennomgå reglene for fosterantallsreduksjon, vurdere rådgivningen og veiledningen av kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd, samt oppfølgingen av kvinner som tar abort. Til slutt er de også bedt om å vurdere organiseringen av dagens tilbud.

Akuttberedskapen på det eneste sykehuset i Lofoten kan bli lagt ned. – Som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorg og kvinnehelse, sier jordmor Trine Gåsland Rekve.

– Om de foreslåtte kuttene blir vedtatt, går det ikke bare ut over tryggheten til de 200 gravide i Lofoten i året, men all trygghet i regionen, sier Trine Gåsland Rekve. Hun er jordmor ved den jordmorstyrte fødestua på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Sykehuset hvor akuttberedskapen er foreslått lagt ned, ligger i Vestvågøy kommune, nærmere bestemt på Gravdal. Akuttberedskapen sikrer bistand og trygghet ved akutt sykdom i lokalbefolkningen. Alle i Lofoten sogner til sykehuset, og huser en befolkning på rundt 27.000 mennesker. Under vinterfiske og i turistsesongen kommer det flere tusen arbeidere. I tillegg kommer det flere hundre tusen tilreisende i sommermånedene. 

MANGE NEDLAGTE FØDESTUER- OG AVDELINGER

Det er en kjent problematikk i hele landet med nedlagte fødestuer og fødeavdelinger. Tall fra Den norske jordmorforening viser at fra 1979 og fram til i dag er 51 fødeinstitusjoner i Norge lagt ned, fra 95 i 1979 til 44 i 2023. 

Anja Cecilie Solvik, leder av Bunadsgeriljaen, presiserer hva som har skjedd det siste tiåret. 

– Alle politiske partier er skyldige i å bidra til nedleggelser av landets fødetilbud. Denne regjeringen la ned ABC-klinikken og fødeavdelingen i Kristiansund trass i et stortingsvedtak om drift. De har også støttet vedtak om å legge ned Gjøvik. I 2012 ble flere fødeavdelinger omgjort til fødestuer da akutte tilbud ble lagt ned. Disse ble senere stengt permanent. 

-– Selv om det er politisk vilje til å beholde fødetilbud, ser det ut til at helseforetakene kan legge ned om de vil, med støtte fra den sittende helseministeren.  

KAN BLI ET DISTRIKTSMEDISINSK SENTER 

Helseforetaket Helse Nord er de som vedtar forslaget om hvilke tjenester Nordlandssykehuset Lofoten skal drifte i tiden framover. Vedtar de forslaget som ligger på bordet, kan sykehuset bli omgjort til et distriktsmedisinsk senter, noe som betyr at de mister alle sine akuttfunksjoner. 

Bakgrunnen for det foreslåtte kuttet, er at Helse Nord har fått i oppdrag fra helseminister Ingvild Kjerkol å se på hvordan sykehusstrukturen kan endres i Nord-Norge. Den endelige planen vedtas av styret i Helse Nord i slutten av april neste år, etter at alle høringsinnspill er vurdert. 

– MOR OG BARN KAN BLØ I HJEL 

Hvis tilfellet blir et distriktsmedisinsk senter, har fødestuen for eksempel ingen ressurser til å håndtere komplikasjoner som kan oppstå i et svangerskap eller under fødsel som krever kirurgi. Da blir det en ren fødestue i Lofoten for de kvinnene som har normale svangerskap. 

Lofoten ligger som et øyrike ute i havgapet, med bruer og tunneler som binder innbyggerne til fastlandet. Nærmeste sykehus med akuttfunksjon herfra er i Vesterålen på Stokmarknes. Det er tre timer og 50 minutter kjøring fra Å i Lofoten hvis været tillater det. 

– Oppstår det komplikasjoner i svangerskapet, under fødsel eller etter fødsel, er dette en lang kjøretur for en kvinne som trenger hjelp, sier Rekve, som er jordmor ved fødestua på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Hun forteller at i de tilfellene det er akutt, blir flytransport bestilt til sykehuset i Bodø, men at det ikke alltid er værforhold som tillater det. 

– Det hender at et helikopter kan lande, men i uvær kan den ellers korte flytiden på 25 minutter over Vestfjorden til Bodø ta over en time. Da skal helikopteret være tilgjengelig og først fly fra Bodø til Lofoten. Et annet viktig punkt er at pasienten må være stabil for transport. Vi transporterer for eksempel ikke en mor med dårlig fosterlyd. 

Og akuttmedisin handler om tid. Under Debatten på NRK 23. november kunne Jon Harr understreke dette. Han er overlege i anestesi ved Universitetssykehuset Nord-Norge. 

Hvis forslaget om å legge ned akuttberedskapen i Lofoten blir gjennomført, kommer det til å bety forringelse av liv og helse. I verste fall kan mor og barn blø i hjel hvis de ikke rekker frem i tide, sa han.  

NORDLANDSSYKEHUSET LOFOTEN BRUKER MINST PENGER PÅ INNLEIE

ALTSÅ har snakket med to jordmødre i Vestvågøy. 

Trine Gåsland Rekve er jordmor ved den jordmorstyrte fødestua i Lofoten. Hun bor like ved sykehuset med sin samboer og en sønn på snart to år. Nå er hun selv gravid i uke 15. Både som jordmor, mamma og snart tobarnsmamma, har hun mange refleksjoner rundt de foreslåtte kuttene til Helse Nord. 

Hun reagerer først og fremst sterkt på at en region i vekst kan få et svekket sykehustilbud.

– I Lofoten sliter vi ikke med bemanningen. På fødestua har vi dekket stillingene våre. Og vi har hatt en jevn befolkningsvekst i flere år. 

Forstår du Helse Nord sine utfordringer? 

– Jeg forstår Helse Nord sine utfordringer, men de begynner i feil retning. Vi i Lofoten, og de andre små lokalsykehusene her nord, bruker minst penger på innleie, sammenlignet med de andre sykehusene i Helse Nord. Det er i Tromsø og i Bodø de bruker mest penger på innleie og overtid. Det er her de burde begynne sitt arbeid med å rekruttere fagfolk. 

OPPLEVER ET ENORMT ENGASJEMENT 

Hva var det første som slo deg da du fikk høre at Helse Nord vurderer å kutte i akuttberedskapen ved Nordlandssykehuset Lofoten?  

– At vi allerede skal gå gjennom en ny runde etter at det i 2017 ble avgjort at akuttberedskapen her skulle bestå, sier jordmoren. 

– Vi opplever et enormt engasjement nå, som vi aldri har sett før. Alle lofotkommunene og fagmiljøene står sammen om dette – hele Nord-Norge mobiliserer for å få dette forslaget stoppet, sier Rekve rørt.

I skrivende stund er det over 11 000 personer som har signert en underskriftskampanje for å beholde dagens sykehus. Og 50 leger og samfunnsmedisinere fra hele landet har i et opprop krevd at Helse Nord-prosessen startes på nytt.

POTENSIELT ALVORLIGE FØDSELSKOMPLIKASJONER 

Det er til nå i år utført seks nødkeisersnitt ved Nordlandssykehuset Lofoten.

Rekve understreker at det også er andre scenarier enn nødkeisersnitt som kan være alvorlige. 

– Et eksempel er hvis morkaken ikke kommer ut etter at en har født. Noen ganger kan det hende, selv om mor og barn er friske og fine. Ved fastsittende morkake klarer ikke livmormuskelen å trekke seg sammen, og da er det risiko for å blø i hjel, forteller hun. 

Rekve forteller at ved slike tilfeller gjør hun og de andre jordmødrene det de kan for å få ut morkaken, men påpeker at det kan komme til et punkt hvor den sitter helt fast. 

– Da må mor opp på operasjonsbordet for å få morkaken ut. Det er først når den er ute, at livmormuskelen klarer å trekke seg sammen og  blødningen stopper. Dette er bare én av flere livstruende tilstander for mor og barn. 

Et annet tilfelle kan også være at morkaka løsner før fosteret er ute. Da stopper både blodtilførselen og oksygentilførselen til fosteret. Det skrev avisa Lofotposten om 21. november da de intervjuet Karoline Eriksen om hennes dramatiske fødsel en julidag i 2017. Eriksen fikk utført nødkeisersnitt etter å ha mistet 2,5 liter blod. Hadde hun ikke hatt akuttberedskapen å komme til, hadde hun mest sannsynlig blødd i hjel denne julidagen i 2017. 

– Uten et operasjonsteam i akuttberedskap vil ingen av disse potensielle scenarioene ha et godt utfall, kommenterer Rekve. 

GÅR 50 ÅR TILBAKE I TID 

La oss si at forslagene går gjennom og kuttene blir en realitet: Ville du vært trygg på at det skulle ha gått fint å føde på den jordmorstyrte fødestua i Lofoten, eller ville du valgt å føde et annet sted i mangel på akuttkirurgi? 

Rekve synes spørsmålet er vanskelig. Hun vet gjennom kunnskap og forskning på feltet, at hvis hun og barnet er friskt, så er det mindre fødselskomplikasjoner ved å føde hjemme med jordmor eller på en jordmorstyrt fødestue. 

Fødselsterminen til Rekve er om våren/sommeren og hun bor bare fem minutter unna sykehuset. Likevel kan en aldri være helt sikker, sier hun. 

– Plutselig kan det skje noe, man vet aldri. 

– Å foreslå å kutte i akuttberedskapen, er som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorgen og kvinnehelse. 

– Uventede ting kan skje i svangerskapet og ellers i livet. Tryggheten med akuttberedskapen og gynekolog i døgnkontinuerlig vakt har vi også rett på å ha her ute i havgapet. Går forslaget gjennom er det som at politikerne sier at vi stenger Lofoten for lokalbefolkningen – en region som er i vekst – og så åpner vi kun på sommeren for turisme. 

FORHANDLA SEG TIL UTDANNINGSSTILLING 

Det var flere jordmødre som gikk av med pensjon ved fødestua i Lofoten rundt perioden 2018. Da Rekve var ferdig utdannet sykepleier i 2013, trivdes hun godt på barne- og ungdomsavdelingen på UNN i Tromsø, men hadde lyst å se på jordmoryrket, og særlig i hjemkommunen Vestvågøy. Hun kontaktet fødestua i Lofoten og spurte om det var behov for jordmødre. Det var det. 

– Jeg forhandlet med avdelinga og Helse Nord om å få en utdanningsstilling, og det fikk jeg. Det var på den tiden ingen andre jordmorstudenter som hadde fått det innvilget av Nordlandssykehuset. 

Med en utdanningsstilling fikk Rekve betalt studieløpet på to år for å bli jordmor med det premisset at hun skulle jobbe tre år ved den lokale fødestua etter endt utdanning. Der er hun fortsatt, og stortrives. 

– Nå har vi fire studenter tilknyttet oss som har utdanningsstilling med bindingstid, og en som fullførte nå i sommer. Om ett og et halvt år er de 12 jordmorstillingene fylt opp, i tillegg til de faste og gode vikarene våre. Dette er takket være god rekruttering av avdelingen. Det er derfor uforståelig at de snakker om mangel på fagfolk som begrunnelse for de foreslåtte kuttene. Her i Lofoten mangler vi ingen. 

KVINNEHELSE PÅ SITT BESTE 

Å ha en lokal jordmorstyrt fødestue med akuttkirurgi i bakhånd bringer med seg mange fordeler for befolkninga, sier Rekve.

– Jeg har et stort engasjement for jobben min. Som jordmor får jeg virkelig utøvd faget mitt. Vi som jobber her har tid til fødeparet. Vi får kontinuitet gjennom at vi ser dem gjennom svangerskapet. Det hender vi også møter dem under fødselen, og også får fulgt opp akkurat de samme kvinnene og barna i barseltiden. Vi tilbyr nærhet, forhåndsbesøk, samtaler, ammehjelp og også etterkontroll. Da tilstreber vi at kvinnene får komme til jordmoren som var hos dem under fødselen. Det er kvinnehelse på sitt beste. 

Hun legger til:

– Det er også viktig å få fram at vi hjelper til ved risikosvangerskap. Her kan vi i samarbeid med gynekologen ta nødvendige grep for å sikre mor og foster slik at de får en så trygg svanger- og fødselsomsorg som mulig. 

I situasjonen slik den er nå, føler Rekve på mye: 

– Jeg føler at jeg, mine fagfolk, lokalbefolkninga og kvinnehelse blir nedprioritert. Kvinner burde egentlig ha blitt båret på gullstol som bringer nye skattebetalere til verden, sier hun avslutningsvis.

BEGREPET KVALITET MÅ DISKUTERES 

Heidi Anita Skjerpen Hansen er kommunejordmor ved familieenheten i Vestvågøy kommune, med kontorlokaler på Leknes. Hun har 13 års erfaring ved fødestuen på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Hun mener at begrepet kvalitet må diskuteres, og stiller spørsmål ved om det handler om overlevelse eller om det er et tilbud som gir trygghet. 

– Å ha et tilbud til fødende er selve definisjonen av trygghet i et lokalsamfunn. Å vite at en overlever dersom noe skulle skje i graviditeten eller fødselen, må man kunne forvente i Norge. Ikke minst er et trygt fødetilbud god samfunnsøkonomi. En dårlig fødselsopplevelse kan sette spor over lang tid, både fysisk og psykisk. Det er ikke en god start for en nybakt familie.

– IKKE MULIG Å FORUTSI NOE 

Direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Helse Nord, Skjalg Fjellheim, sier på generelt grunnlag at det ikke er mulig for dem å forutsi noe om hva som kommer til å bli deres anbefaling til Helse Nord. 

– Vi er i en fase der vi går gjennom en sårbarhetsanalyse for å være i best mulig stand til å gi en faglig forsvarlig tilråding til Helse Nord, sier han. 

– FORSTÅR ABSOLUTT BEKYMRINGEN

I en NRK-sak publisert 29. november bekreftes det igjen at det er sykehuset i Tromsø som har størst rekrutteringsmangel av sykehusene i Nord-Norge. De har det største forbruket av overtid og innleie med 243 månedsverk i snitt hver måned til og med september i år. Samtidig viser også nye tall at innleie utgjør en stor del av bemanningen ved de små sykehusene i nord. 

– Burde det ikke rekrutteres flere fagfolk til Tromsø, istedenfor å risikere å bryte opp gode og stabile fagmiljøer – som i Lofoten?

– Det er ikke noe tvil om at personellmangelen er størst i Tromsø. Jeg forstår absolutt bekymringa til lokalbefolkninga ved Nordlandssykehuset Lofoten, men det er ikke noe som er besluttet nedlagt enda, heller ikke fødselstilbudet. Vi er et veldig tidlig stadium i prosessen, sier Fjellheim.

Hvis akuttkirurgien blir lagt ned på Gravdal sykehus – hvordan mener dere at gravide med økt risiko for komplikasjoner under svangerskap skal bli møtt på en forsvarlig måte?

– Det vil en få svar på når vårt forslag legges fram til styret. Det en kan være trygg på, er at vi legger fram et forslag som ikke kommer til å svekke beredskapen i nord. 

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Men du kan ikke være autist? Du ligner ikke på niesa mi/kameraten til sønnen min/gammelonkelen til naboen min» (stryk det som ikke passer). Eller hva med «det virker som om alle skal ha en diagnose nå til dags, autisme har jo blitt det nye ADHD».

Høres dette ut som noe du kunne ha sagt eller tenkt? Du er ikke alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre tilsvarende kommentarer selv. Jeg forstår at det er godt ment og jeg forstår at utsagnene og tankene kommer fra et litt uvitende sted. Jeg er likevel ganske trøtt av å få dem. For meg er autisme noe ganske annet enn mote. 

Passer ikke inn i bildet

Med mitt relativt normale liv, med ektemann, to barn og boliglån ser jeg kanskje ikke ut som den autisten du visste om da du var barn, eller den du fremdeles ser for deg. Du vet, den autisten som mangler et språk du forstår og som kanskje bor i en omsorgsbolig eller annen institusjon. Som kanskje går på spesialskole, og som i hvert fall ikke hadde de samme kompetansemålene på videregående som deg.

Jeg kræsjer nok også med bildet av den autistiske savanten. For eksempel Raymond Babbit i filmen Rainman (1988). Jeg har ikke fotografisk hukommelse. Jeg har ikke doktorgrad i en snever utkant av astrofysikken, og heller ingen togtabeller lagret i hodet. Jeg har, når sant skal sies, svært begrenset interesse for kjøretøy generelt. Så lenge bilen min ruller og går, og så lenge kollektivtrafikken tar meg dit jeg skal når jeg skal, fyller jeg livet og hodet mitt med andre ting. 

Vanskelige år

Jeg har like fullt fått en autismediagnose, som jeg både vedkjenner meg og føler at stemmer. Den var ikke enkel å få. Bak meg har jeg mange vanskelige år, hvor følelsen av utenforskap og det at jeg ikke fikk til det «alle andre» fikk til stod sterkt. Arbeidslivshistorien min består for det meste av ulike praksisplasser i regi av Nav. Jeg fullførte ikke videregående før jeg var tjuetre. Det fikk jeg til fordi skolen jeg gikk på var en liten enhet med små grupper, rause lærere og hvor toleransen for det litt uvanlige var på plass.

Jeg har tre havarerte studieforsøk bak meg. Ingen av dem ble avsluttet fordi jeg gikk lei, fordi jeg var for dum eller fordi jeg var lat. Men i mangel på andre forklaringer, var det det jeg fortalte meg selv. Ettersom de jeg studerte sammen med for det meste fullførte, var det mest logiske, slik jeg så det, at jeg rett og slett var udugelig.

Fikk diagnosen som 39-åring

I mange år gikk jeg rundt og trodde jeg hadde de samme forutsetningene som de rundt meg. Jeg greide ikke for mitt bare liv å forstå hvorfor jeg ikke fikk til først skole, deretter arbeidslivet like greit som de rundt meg. At det hele bunnet i udiagnostisert autisme streifet meg ikke i det hele tatt. Diagnosen fikk jeg ikke før jeg var 39. Det å få den er en av de virkelig store milepælene i livet mitt.

For meg er diagnosen både svar og aksept. Jeg fikk endelig svar på hvorfor jeg ikke har fått til det jeg har ønsket å få til, selv med både evner og vilje på plass. Jeg fikk svar på hvorfor jeg plutselig kan kjenne meg akutt utslitt av lys, lyder, andre mennesker og hverdagens stadige sceneskift.

Lærer saktere

Jeg kunne endelig slutte å tro at min manglende tilknytning til arbeidslivet, mine utallige mageplask i forsøk på å lande Jobben skyldtes at jeg enten var lat eller bare ikke ville det nok. Med diagnosen som forklaring, greide jeg omsider å se at jeg, med mine kommunikasjonsutfordringer, overstimulerte sanser og livslange søvnvansker faktisk har et annet utgangspunkt enn de fleste jeg tidligere sammenlignet meg selv med.

 Under utredningen ble det også avklart at jeg av og til prosesserer informasjon langsommere enn majoriteten. Plutselig kunne jeg forstå hvorfor jeg i flere arbeidsforsøk har irritert vettet av både arbeidsledere og kolleger, som har fått den noe utakknemlige jobben å lære meg opp. Jeg har både lært langsommere enn det de (og jeg selv) har forventet, og det har vært et sprik mellom det jeg jo er, oppegående og normalt intelligent, og hvor raskt jeg faktisk har evnet å omsette teori i praksis.

Etter at jeg fikk konstatert at jeg er autist, og at jeg har en litt annerledes hjerne, greide jeg endelig å godta meg selv. Jeg greide å slippe tanken om at jeg var et evig prosjekt som aldri kunne bli godt nok.

Slipper å finne på forklaringer 

I diagnosemanualen heter det «autismespekterforstyrrelse». Mange autister, meg selv inkludert, foretrekker «autismespekterdiagnose» Vi trenger kanskje diagnosebokser, jeg har jo selv hatt stor nytte av å endelig finne en mal jeg føler jeg passer inn i. Men selv om jeg forstår at termen «forstyrrelse» ikke handler om meg, synes jeg likevel den er ganske fæl. Vi med autismediagnose er forskjellige. Noen foretrekker å kalles autist, andre sier at de har autisme. Selv foretrekker jeg å kalles ved navnet mitt, Stine. Det er likevel et poeng for meg å av og til dele at jeg er autist. Jeg slipper å finne på kvasiplausible forklaringer på hvorfor jeg ikke jobber. Jeg får forklart hvorfor akkurat den sangen gjør vondt i hele kroppen min, og jeg får forståelse for hvorfor jeg ikke kan vente i «bare ti minutter» når jeg er overstimulert og må vekk. Og nå som jeg har funnet en boks å plassere meg i, og et samfunn bestående av autister hvor de fleste strever med de samme utfordringene som meg selv, forstår jeg endelig at jeg slett ikke er en feilvare.

Studien Early Intervention after Rape, forkortet EIR, er en del av hennes doktorgrad.. Den er tilknyttet NTNU og St. Olavs hospital i Trondheim, og hensikten er å undersøke om eksponeringsbasert behandling på et tidlig tidspunkt etter voldtekten kan bidra til å forebygge posttraumatisk stresslidelse.

Snakk om det

Haugen peker på at voldtekt er et tabubelagt tema i samfunnet.

– Hvis du krasjer med bil på vei til jobben, så vil du antagelig fortelle om det etterpå. Du vil si det til alle du møter den dagen, du vil gjengi hendelsesforløpet, fortelle om hvor teit den andre sjåføren var, og hva som var årsaken til kollisjonen. Det er ingen stengsler for at du kan dele av den traumatiske erfaringen din. Kanskje innser du at du ble så rystet at du blir hjemme fra jobb noen dager for å slappe av og komme deg. Du behandler deg selv som om noe ekstraordinært har skjedd, sier Haugen.

Og nettopp det å forholde seg til en ekstraordinær hendelse som noe ekstraordinært er en del av naturlig tilfriskning i etterkant, forteller hun.

Men la oss si at traumet ikke er en bilulykke, men en voldtekt. Da håndterer de aller fleste dette helt annerledes.

– De fleste drar på jobb neste dag, og de sier ingenting til noen. De later som det ikke har skjedd noe ekstraordinært, sier hun, og forklarer at det er dette EIR-studien handler om.

I studien skal deltakerne trene på å forholde seg til overgrepet. Alle som deltar, får inntil fem timer med samtale, der hensikten er å trene seg til å forholde seg til det som har skjedd.

– Vi prøver å etterligne det som fører til naturlig tilfriskning etter et traume, sier Haugen.

Å bearbeide det som har skjedd er ett av de viktige temaene i ALTSÅs nye podkastserie En dag i august. Der forteller “Lea” om sin opplevelse med voldtekt, om egne reaksjoner og ikke minst om hvilken hjelp hun trengte for å komme seg videre i livet.

Du kan høre podkasten her, eller der du vanligvis hører podkast. Podkasten er gratis å lytte til.

Unngår å tenke på det

En studie fra WHO har vist at av alle typer traumer, er voldtekt en av de som gir høyest risiko for å utvikle posttraumatiske stressplager i etterkant. Studier viser at 30-70 prosent får PTSD-symptomer etter overgrep.

– Med EIR-studien vil vi undersøke om tidlig intervensjon kan forebygge PTSD hos overgrepsutsatte, forklarer Haugen.

Deltakerne blir rekruttert blant kvinner som oppsøker tre ulike overgrepsmottak her i landet. Ved disse mottakene har ansatte fått opplæring i en behandlingsform som heter Prolonged Exposure (PE), en type eksponeringsterapi. Denne behandlingen skal hjelpe kvinnene til å forholde seg til voldtekten, til å forstå egne reaksjoner og til å gjenvinne funksjoner de hadde før voldtekten. I PE blir det jobbet med tanker knyttet til skyld og skam, og å redusere unnvikelse.

– Etter et overgrep er det mange som unngår å tenke på overgrepet. Mange vil også unngå ting som kan minne om det som har skjedd, og det er vanlig å holde seg opptatt av andre ting for å unngå sine egne tanker og følelser. Det kan være å jobbe mye, være sosial hele tiden eller scrolle i alle ledige øyeblikk, forklarer Haugen.

Andre, sier hun, kan bli mindre aktive, og unngår på den måten alt som kan minne om det som har skjedd.

– Dette kan bli en ond sirkel av unnvikelse som påvirker funksjonen i dagliglivet, sier hun.

Trener på å forholde seg til voldtekten

I behandling med PE trener deltakerne på å opprettholde tidligere funksjon i stedet for å unngå steder og aktiviteter som minner om overgrepet. De lærer at det ikke er farlig å tenke på det som har skjedd, selv om det føles vondt. Ved å snakke om det, kan deltakerne ta stilling til urealistiske overbevisninger som ofte oppstår etter voldtekt: Var det min skyld? Var jeg tydelig nok? Jeg burde ikke vært så  full.

– Vi vet at mange har følelser som skyld og skam etter en voldtekt. Dette kan være en årsak til at det er vanskelig å snakke om det. Man er redd for å få bekreftet fra andre at den vonde opplevelsen faktisk var ens egen feil, sier psykologen.

Men når man ikke forholder seg til det som skjedde, får man heller aldri muligheten til å ta stilling til det, eller utfordret de tankene som har oppstått, påpeker psykologen.

– Ved å snakke om hendelsen, kan man lettere også vurdere hva som skjedde og hva som eventuelt burde vært gjort annerledes . Og følelsen kan lettere slippe taket, sier Haugen.

Ulik behandling

Halvparten av de som sier ja til å være med på studien, får tilbud om PE-behandling. Den andre halvparten får den behandlingen som alle andre får ved det aktuelle overgrepsmottaket. På denne måten håper forskerne å finne ut om behandlingen med eksponering er effektiv for å forhindre PTSD hos overgrepsutsatte.

Tilbudet rundt om på overgrepsmottakene varierer, opplyser Haugen. Med denne forskningen ønsker hun at vi skal få mer kunnskapsbasert behandling, og at den skal gis til alle som oppsøker overgrepsmottak hvis studien viser at den fungerer.

– Vi skulle aller helst også nådd de som aldri kommer til noe overgrepsmottak og som aldri forteller det til noen. Men nå vil vi forhåpentligvis få bedre kunnskap om hva som hjelper og hvem som har best utbytte av denne typen behandling, sier hun.

Du kan høre hva som hjalp «Lea» i podkasten En dag i august.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Vil du delta i debatten, kan du sende en e-post til  redaktor@xn--alts-toa.no.

En milliard kroner. Det er det Kvinnehelseutvalget kom fram til at trengs for å få et likestilt helsetilbud til kvinner og menn. Utvalget leverte sin rapport til helseministeren i vår, og da kunne hun lese side på side med dokumentasjon på hvordan kvinners helse systematisk får dårligere behandling og oppfølging enn menns helse.

Utvalget peker på at det mangler både kunnskap om kvinnehelse og penger til behandling. Og med kvinnehelse mener de:

• Sykdommer og lidelser som utelukkende rammer kvinner.
• Sykdommer og lidelser som hovedsakelig rammer kvinner.
• Sykdommer og lidelser som rammer begge kjønn, men der man har mindre kunnskap om hvilke symptomer kvinner får og om hvilken behandling som er best for kvinner.

LES OGSÅ:

Kvinner og knær

Kvinnehelsen er 36 ganger mindre verdt enn Follobanen

For å oversette:

Kvinner får ikke god nok helsehjelp for endometriose, vaginisme, vestibulitt og andre smertefulle tilstander som kludrer til både livet og sexlivet. Andre underdiagnostiserte kvinnetilstander er PCOS, fremfall av skjede og livmor, PMDD og PMS. Som betyr problemer med å få barn, smerte, og store psykiske påkjenninger det har vært vanlig å sette på kontoen “slik er det bare å være kvinne”.

Helsetilbudet er heller ikke topp når vi snakker om graviditet, fødsler og livet etter fødsel. Det mangler jordmødre over hele landet, og historiene er mange om konsekvensene av dette. For ikke å snakke om hvor lite oppmerksomhet det er om komplikasjoner etter fødsel, som for eksempel langvarig bekkenløsning, delte magemuskler eller inkontinens. Og ja, fødselsskader kan føre til inkontinens både foran og bak – noen ganger begge deler.

Lav status

Og det er mer å velge i. Som muskelsmerter i nakke og rygg, benskjørhet, lipødem, fibromyalgi, leddgikt, ME, MS, migrene og psoriasis. Det er flest kvinner som får alt dette, og det tar gjerne lang tid å få riktig hjelp. En fellesnevner er å ikke bli trodd på hvor alvorlige plagene er. Har legen kunnskap om det du feiler, er det mest av alt tilfeldig. Mange av sykdommene mangler en oppdatert nasjonal standard for behandling.

Det tar gjerne lang tid å få riktig diagnose, og Kvinnehelseutvalget har funnet ut det som kvinner har visst bestandig – mange av kvinnesykdommene har lav status blant helsepersonell. Altså hos legen som skal hjelpe deg. Hen synes mest sannsynlig ikke det er særlig spennende, det du kommer med av plager.

Og da kan vi jo gjette på om du havner direkte hos en spesialist med kompetanse og interesse for det du feiler, eller om du blir sendt hjem med beskjed om å gå mer tur og tenke positivt. Og en god dose skam fordi du føler at du klager.

Livsfarlig mangel på kunnskap

Et annet problem for kvinner i møte med helsevesenet er når vi ikke har samme symptomer som menn. Og ja, det er først og fremst et problem for oss. Når vårt hovedsymptom på hjerteinfarkt ikke er strålende smerter i venstre arm, så er det ikke sikkert vi får den hjelpen vi trenger i tide til å overleve. Det samme gjelder ved hjerneslag, har nyere forskning vist.

Det gjelder også for ADHD og autismespekterforstyrrelser. Mange kvinner får andre symptomer enn menn. Men slett ikke alle leger kjenner til det. Og igjen – potensielt livsfarlig for oss.

Forskning på menn

Det er den samme historien om igjen og om igjen. Kvinner er ikke blitt inkludert i forskning. Fordi det har vært enklere å bruke menn, siden de ikke har syklus eller kan bli gravide. Konsekvensen er at det finnes altfor lite kunnskap om hvordan ulike sykdommer arter seg hos kvinner, og også om hvordan ulike medisiner virker. Så det tar lengre tid å finne riktig diagnose, og det er ikke sikkert vi får medisin som virker.

Men det behøver ikke å være slik! Det er ingen naturlov som sier at kvinner må ha dårligere helsetilbud enn menn. Kvinnehelseutvalget har listet opp 75 tiltak som vil føre til at vi får et mer likestilt helsetilbud. De anbefaler at regjeringen gjennomfører alle. Da vil legene få kunnskap om både kvinner og menn sine sykdommer og hva som er beste behandling uansett hvilket kjønn du har, det vil bli mer kompetanse om de tingene som bare rammer kvinner, og kvinnesykdommer vil få høyere status.

Høye forventninger

Forventningene var store før årets statsbudsjett skulle legges fram. Det første statsbudsjettet etter at Christine Meyer la fram Kvinnehelseutvalgets rapport. Vi var mange som bladde forventningsfullt gjennom det tynne helsebudsjettet på leting etter spor av Meyers tiltak. Vi visste fra før at det skulle opprettes et kompetansesenter for endometriose og adenomyose. Endelig, og lenge på overtid – ikke desto mindre velkomment. Kjerkol hadde allerede sørget for å lekke den nyheten så den kunne skinne uten støy fra andre budsjettsaker.

Går feil vei

Men det var sjokkerende at dette var den eneste nyheten hun hadde å by på for kvinnehelse. Ikke bare mangler budsjettet et skikkelig løft for kvinners helse, men det vil etter alt å dømme bare bli verre. Fordi hun har heller ikke tatt ordentlige grep som vil gjøre noe med fastlegekrisen eller med jordmormangelen. Heller ikke med ressursmangelen i sykehusene. Presset på de ansatte vil øke ytterligere, og slikt pleier ikke å være spesielt gunstig for de pasientene med lavest prioritet fra før.

Med kompetansesenteret for endometriose kan helseministeren krysse av for tiltak nummer 38 i rapporten. Men hva med de andre? Og hvordan kan regjeringen kutte i støtten til rådgivningstjenesten Amathea samtidig som aborttallene øker? Hvordan kan regjeringen være fornøyd med at norske kvinner skal fortsette å få livmorhalskreft i 15 år til når Sverige og USA gjør noe for å få slutt på det nå? Hvorfor skal ikke norske kvinner få tilbud om utvidet mammografi til tross for at både Verdens helseorganisasjon og EU sterkt anbefaler det?

Når skal vi kunne komme til fastlegen og bli møtt med kompetanse på smerter i underlivet, eller bli tatt på alvor når vi kjenner på indre uro som ikke passer inn i diagnosemanualen?

Halve Norges befolkning er lei av at helsen vår blir valgt bort. Nå må helseministeren ta grep.

Det var knyttet stor spenning til om det ville være penger i statsbudsjettet til en ekstrainnsats for å eliminere livmorhalskreft. Men de som håpet på dette, ble skuffet. Tove Steen har selv kjent på kroppen hvor ubarmhjertig livmorhalskreft kan være da hun mistet datteren Thea Steen i 2016. Thea Steen valgte å være åpen om sin kreftdiagnose, og hun var frontfigur for #sjekkdeg-kampanjen. Etter at hun døde, ble det opprettet et minnefond i Thea Steens navn. Minnefondet har laget et opprop og samlet inn 5000 underskrifter for å be regjeringen om å bevilge pengene som skal til for å forsere utryddelsen av livmorhalskreft. Underskriftene er kommet på mindre enn en uke, og Thea Steens Minnefond håper på mange flere signaturer i dagene som kommer.

– Det dreier seg om en engangskostnad på 400 millioner kroner. Gevinsten er sparte utgifter på 400 millioner årlig i ti år. Dette er penger man ikke lenger vil trenge å bruke på behandling av livmorhalskreft, og som man kan bruke på andre ting. Alle økonomer jeg kjenner ville sett på dette som en gavepakke, sier Steen.

Store omkostninger

Hun stiller seg undrende til at tiltaket ikke er blitt prioritert.

–– I tillegg til at staten vil tjene inn igjen de pengene de bruker på kort tid, vil det spare mange kvinner for alvorlig sykdom. 70 kvinner dør hvert år av denne sykdommen. De som overlever livmorhalskreft, får i mange tilfeller senskader som hindrer dem i å få barn, delta i arbeidslivet og ha et samliv. Livmorhalskreft rammer i hovedsak unge kvinner, og omkostningene av sykdommen er store. Her har man muligheten til å utrydde en hel kreftform, sier Steen.

Hvis regjeringen ikke gjør noe annet enn å vaksinere skolebarn mot HPV, er det beregninger som viser at livmorhalskreft vil være utryddet i 2039. Alle norske jenter og gutter får tilbud i barnevaksinasjonsprogrammet om HPV-vaksine. Jentene har fått det siden 2009, og guttene har fått det siden 2018. 

Kjente virkemidler

Men med en ekstrainnsats der man over en kort periode tilbyr HPV-test til kvinner mellom 20 og 30 år, og samtidig vaksinerer kvinner og menn i samme aldersgruppe, vil livmorhalskreft kunne utryddes mange år før.

Forskere ved Kreftregisteret har beregnet at dette vil være en svært effektiv måte å eliminere denne kreftformen på.

– Det er ikke en gang snakk om ny forskning eller ny teknologi. Det er bare å ta i bruk og intensivere virkemidler vi allerede har, sier Steen.

– I Sverige gjør de dette nå. Jeg skjønner ikke hvorfor Norge ikke gjør det samme. Vi kan bli kvitt livmorhalskreft på fem år, sier Tove Steen.

Planen er å overrekke underskriftene til helseministeren innen kort tid. Målet er å få inn 10 000 underskrifter.

– Da kan hun få en forståelse av engasjementet og hvordan stemningen er på grasrota, sier Steen.

Hun legger til at gevinsten ved en slik engangsinnsats også vil komme menn til gode, ved at det vil føre til sterk reduksjon også i andre HPV-relaterte kreftformer. Mange av disse rammer menn.

– Dette er rett og slett vinn-vinn for absolutt alle. Jeg kan ikke forstå hvordan man kan si nei til det. Det er en for god deal, sier hun.

Vi synes det er gledelig å høre at Helse- og omsorgsdepartementet vil komme med nye tiltak i videre forebyggingsarbeid mot HPV-relatert kreft, slik vi kan lese på altså.no. 

Vi har stor respekt for at tiltak for å utrydde livmorhalskreft er en politisk avgjørelse. Men hvor fort vi eliminerer livmorhalskreft i Norge, er faktisk også et valg – man kan velge å vente til 2039, eller man kan velge å gjøre det raskere. Vi har konkrete forslag til hvordan,  og tidsvinduet er ikke åpent langt frem i tid.

Livmorhalsprogrammet har en stabil dekningsgrad på rundt 70 prosent, og det jobbes kontinuerlig med å nå målet på over 80 prosent. Dessverre har man sett over lengre tid at det er de yngste som har lavest oppmøte. Sverige har en oppslutning på 90 prosent i denne aldersgruppen. Planen om innføring av hjemmetest i Norge gjelder ikke for alle kvinner. Prosjektet er for kvinner som ikke har tatt test de siste ti årene og for spesielt utsatt grupper. Vi ser behov for å utvide dette tilbudet drastisk.

LES OGSÅ:

Kan utrydde livmorhalskreft

Gir ingen løfter om livmorhalskreft-satsing

Meningsløst at norske kvinner skal fortsette å få livmorhalskreft

De yngste får ikke hjemmetest

I juli 2023 ble HPV-test også et tilbud til de yngste kvinnene i Livmorhalsprogrammet, fordi man her så en økning av livmorhalskreft. En HPV-test kan gjennomføres hjemme og sendes til analyse på et laboratorium. Dette var ikke mulig med cytologi-testen som er brukt til nå. Med ny teknologi kommer nye løsninger.

Men de yngste kvinnene får ikke tilbud om hjemmetest, de må fortsatt gå til lege, noe mange av ulike grunner ikke gjør. Problemet er også at det vil ta minst tre år før alle kvinner har fått tilbud om HPV-test, slik løpet er lagt opp nå. Et tilbud om hjemmetest til alle som en kampanje vil være en enkel, rask og konstandseffektiv løsning.

Norge ligger bak Sverige og Danmark

Sverige og Danmark ligger foran Norge når det gjelder å eliminere livmorhalskreft blant annet fordi de startet opphentingsvaksinen tidligere og ga et bredere tilbud.  Men det er flere forskjeller i HPV-vaksinasjonsstrategien. Danmark begynte aller først med opphentingsvaksinasjon, mens Sverige fulgte noen år senere. Sverige startet etter Norge med å inkludere HPV-vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet. Norge har faktisk høyere vaksinasjonsdekning enn både Sverige og Danmark.

Imidlertid har de andre landene satset sterkt på HPV-basert screening og hjemmetesting. Sverige har nå også satt i gang en ekstra innsats hvor de inkluderer HPV vaksinasjon samtidig med hjemmetest. På den måten forebygger de livmorhalskreft samtidig som årsaken til sykdommen, nemlig HPV, fjernes fra samfunnet.  Eliminering av livmorhalskreft går derfor raskere.

En god investering

Vi foreslår videre at alle menn <30 år også vaksineres mot HPV. Det finnes ingen screening for HPV relatert kreft hos menn, og alle menn over 17 år er uvaksinerte. HPV-forårsaket kreft hos menn, spesielt i munn og svelg, er sterkt økende og snart like vanlig som livmorhalskreft hos kvinner. Vaksinering av menn 18-30 år nå vil forhindre et stort antall krefttilfeller om 10-30 år. Det er en god investering.

Ved å vaksinere både kvinner og menn hvor viruset er i omløp, kan man, på samme måte som for Covid-19, få R-tallet under 1. Da vil viruset forsvinne av seg selv, og årsaken til HPV-relatert kreft er fjernet.

Forskerne oppgir at Kreftregisteret administrerer Livmorhalsprogrammet og mottar finansiering for forskningsarbeid på langtidseffekt av HPV vaksiner fra MSD.

Statssekretær Truls Vasvik opplyste til ALTSÅ tidligere denne uken at regjeringen vil vurdere nye tiltak for å forebygge HPV-relatert kreft, uten at han kunne love noen konkrete planer for dette.

Forskere ved Kreftregisteret har tatt til orde for å sette i gang massevaksinering av alle under 30 samtidig med tilbud om hjemmetest for alle kvinner. De ser for seg at dette kan gjøres etter samme modell som covid-responsen. Dette er også den metoden svenskene bruker for å utrydde livmorhalskreft.

En gavepakke

Ross tror en del politkere er engstelige fordi de nå ser en presset helsetjeneste med press på mange tjenester og ansatte som løper stadig fortere.

– Men prisen for denne satsingen på å utrydde livmorhalskreft vil på kort tid være tjent inn igjen, sier hun, og mener fordelen ved en slik engangssatsing er tredelt:

– For det første vil kvinner slippe å få kreft. Det er den aller viktigste fordelen. Men i tillegg vil samfunnet tjene dette inn igjen raskt fordi det er mye dyrere å behandle kreftsykdom enn å vaksinere og teste. Og for det tredje vil det avlaste helsetjenesten at færre trenger behandling for kreftsykdom. Hvis jeg var politker, ville jeg tenkt at dette var en gavepakke, sier hun.

Ingen å miste

Uten en ekstra satsing for å utrydde livmorhalskreft, er det beregnet at denne kreftformen vil være utryddet i Norge i 2039.

– Men hvorfor skal vi bruke lengre tid enn vi behøver, spør hun.

– I Sverige regner de med å utrydde livmorhalskreft på fem år. I Norge sier man at det vil ta 15 år. Det kan vi ikke være bekjent av. Vi har ingen å miste, sier hun.

Statsbudsjettet blir lagt fram i morgen fredag 6. oktober klokken 10.

Det var forsker ved Kreftregisteret, Thea Falkenthal, som i ALTSÅ kunne fortelle at mulighetene til å utrydde livmorhalskreft nå er innen rekkevidde innen få år. Det kan skje ved samtidig screening med hjemmetest av alle kvinner under 30 og massevaksinasjon av unge voksne.

– V i har ingen tid å miste, uttalte hun til ALTSÅ.

Les hele saken her: – Kan utrydde livmorhalskreft

Hjemmetest neste år

Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Truls Vasvik, opplyser til ALTSÅ på e-post at det er planer om å innføre hjemmetesting neste år til alle kvinner som ikke har tatt HPV-prøve hos lege. Allerede i år er det bevilget åtte millioner kroner til et prøveprosjekt med hjemmetest i samarbeid med fastlegene.

– Høsten 2023 pågår det en utprøving av HPV-hjemmetest via fastleger til kvinner over 25 år som har ulike utfordringer med gynekologisk undersøkelse. Kvinner som ikke har tatt en livmorhalsprøve de siste ti årene vil fra utgangen av 2024 motta en HPV-hjemmetest i posten. Målet er å øke deltakelsen i programmet og at færre kvinner på sikt skal utvikle livmorhalskreft, skriver han.

Bak Sverige og Danmark

Uten ekstra innsats er det beregnet at livmorhalskreft vil være utryddet i Norge i 2039. Det vil skje fordi effekten av barnevaksinasjonsprogrammet blir større og større ettersom flere og flere som er vaksinert blir voksne. Ifølge forskeren ved Kreftregisteret, Thea Falkenthal, vil det være mulig å utrydde livmorhalskreft mye tidligere ved å sette inn en kortvarig ekstrainnsats. Ifølge kreftforskeren innebærer det å vaksinere alle voksne under 30 år i en massevaksinasjon etter modell fra covid-responsen. Samtidig med vaksine må kvinner få hjemmetester for HPV, slik at de som er positive, kan følges nøye og man kan forhindre at de utvikler kreft. De som er negative for HPV og som får vaksine, behøver i prinsippet ikke behøve å tenke mer på HPV resten av livet, ifølge Falkenthal.

Sverige er allerede i gang med en slik satsing. I både Sverige og Danmark har tilfeller med livmorhalskreft gått raskere ned i enn i Norge fordi de kom tidligere i gang med opphentingsvaksiner enn Norge. Det forklarer statssekretær Truls Vasvik.

– Danmark og Sverige startet tidligere med opphentingsvaksinasjon, og ga et bredere tilbud. Det fører til en raskere nedgang av HPV-relatert kreft. Vi forventer en lik effekt i Norge, men Sverige og Danmark ser ut til å nå målet om eliminasjon tidligere, skriver han.

Vurderer tiltak

Han legger til at også Helse- og omsorgsdepartementet i Norge vurderer å sette inn flere tiltak for å forsere utryddelsen av livmorhalskreft. Han sier imidlertid ikke noe om eventuelt tidspunkt for dette, eller hvilke tiltak som blir vurdert.

– Vi vil også vurdere nye tiltak i videre forebyggingsarbeid mot HPV-relatert kreft, sier han.

Kreftforsker Falkenthal understreket for ALTSÅ at en ekstraordinær innsats slik hun beskriver også vil være en fordel for menn og for kvinner som rammes av annen HPV-relatert kreft enn livmorhalskreft. Massevaksinasjon av alle under 30, både kvinner og menn, vil på sikt gi en positiv effekt på tilfeller av HPV-relatert kreft i penis, i endetarm, i munn og svelg, i vagina og i vulva.

Jenter fikk tilbud om HPV-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet i 2009. Gutter fikk tilbudet i 2018. Jentene fikk i to år, 2016 og 2017, også tilbud om å ta gratis opphentingsvaksine. Den ble gitt til de som var for gamle til å få vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet, men som var født i 1991 eller senere. Gutter har ikke fått tilbud om opphentingsvaksine.

God oppslutning

Statssekretær Truls Vasvik understreker at det er god oppslutning om HPV-vaksinen som blir tilbudt til jenter og gutter på sjuende trinn.

– Det er først nå vi kan begynne å se effektene av vaksinasjonsprogrammet på forekomsten av livmorhalskreft. Med HPV-vaksine, et screeningprogram med høy deltakelse og riktig behandling, har vi et mål om å utrydde livmorhalskreft. Modelleringer viser at målet kan nås i 2039, skriver han.

Han poengterer også at det er god oppslutning om Livmorhalsprogrammet. 71 prosent av kvinner som er omfattet av programmet tester seg jevnlig.

– Livmorhalsprogrammet, som inkluderer kvinner mellom 25-69 år, redder hvert år minst 700 kvinner i Norge fra å få livmorhalskreft. Fra januar 2023 ble HPV-test innført for aldersgruppen 25-33 år. Dette gjøres blant annet fordi det har vært en økt forekomst av livmorhalskreft blant unge kvinner i Norge de siste årene, særlig blant de uvaksinerte, opplyser han.

– Når kompetansetjenesten blir godkjent og igangsatt vil det bety enormt mye for pasientgruppen. Det er et første skritt i riktig retning, sier styreleder Elisabeth Raasholm Larby til VG.

Omtrent en av ti kvinner har endometriose og enda flere har adenomyose. Endometriose fører til sterke smerter ved menstruasjon og for mange gir det også vanskeligheter med å bli gravid. Det skyldes at vev som ligner på det som er i livmorslimhinnen, vokser utenfor livmoren. Det kan vokse inn i buken eller inn i andre organer som blære og tarmer. Adenomyose innebærer at vev som pleier å vokse i livmorslimhinnen, vokser inn i livmorveggen. Også dette kan gi voldsomme menstruasjonssmerter og også svært kraftige blødninger i tillegg til en rekke andre plager fra underlivet. også denne sykdommen kan gjøre det vanskelig å få barn.

– De fleste kan få orgasme. Men det er slett ikke alle som har opplevd det, sier sexologisk veileder Annie Tønnessen. Hun driver Sexologakutten, og gir råd til kvinner og menn som vil ha hjelp til å få et bedre seksualliv. Det er mange flere kvinner enn menn som ikke får orgasme når de har sex. Kun en av fire kvinner kan få orgasme ved vaginalt samleie.

– Det er ingen grunn til at kvinner skal ha dårligere sex enn menn, sier sexologen. Tønnessen mener skam og for dårlig tilgang på informasjon om hva som gir kvinner nytelse, er to av de viktigste grunnene til at mange kvinner har redusert glede ved sex. Kunnskap om klitoris og annen anatomi er viktig, mener hun. I tillegg fremhever hun tidsbruk og tålmodighet som nøkkelfaktorer.

Årsakene til at orgasmene uteblir, kan være veldig forskjellige, forteller hun. Det finnes derfor ikke ett magisk råd som vil hjelpe alle.

– Men noen problemer går igjen, og jeg kan gi noen råd som til sammen vil være til hjelp for mange som aldri før har fått orgasme. Rådene vil også kunne bidra til lengre og kraftigere nytelse for dem som ikke har problemer med å få orgasme. Så her er det noe for alle, sier hun.

1. Bli kjent med underlivet

Bli kjent med vulvaen din! Visste du at klitoris har 8000 nerver – over dobbelt så mange som i penishodet? Og at klitoris slett ikke bare består av den lille tappen rett bak urinrøret? Den har et skaft på fire–fem centimeter som går innover fra den tidligere nevnte tappen. I tillegg sprer den seg ut på begge sider langs kjønnsleppene og helt bakover til vaginaåpningen, omtrent som en ønskekvist. Alle deler av klitoris er superfølsom for berøring. Vær også klar over at både de ytre og de indre kjønnsleppene er ressurser når det kommer til nytelse, særlig de indre. Analåpningen kan også gi nytelse. Bruk gjerne et speil og lys, så du ser hvordan du ser ut.

– For å kunne nyte, er det så viktig å være glad i sin egen kropp. Alle vulvaer ser forskjellige ut, og din er akkurat like verdifull som alle andre – stikk i strid med hva pornoindustrien vil ha oss til å tro, sier Annie Tønnessen.

2. Utforsk de erogene sonene

Alle har erogene soner. Det vil si områder av kroppen som vekker mer vellyst enn andre. Men hvilke de er, er individuelle. Så her er det bare å prøve seg fram. For de aller fleste er brystene erogene. Tungen er også erogen for mange. Leppene like så. Mange blir opphisset av å bli berørt i nakken eller på ørene. Magen fra navlen og nedover mot venusberget er ultrafølsom for de fleste. Føtter og ben kan være erogene, fingre og håndflater også, og albuene eller bak knærne. Kanskje øyevippene er en erogen sone for deg? Eller armhulene? Mellom rumpeballene?

– Test ut, og husk at det som føltes deilig i går, ikke nødvendigvis er det som er aller best i morgen, sier sexologen.

3. Knip!

Kontakt med muskulaturen i bekkenbunnen og skjeden er kjempeviktig for nytelse og orgasme. Så hvis du trodde knipeøvelser kun gjelder etter fødsel – tro om igjen!

Hold hvert knip i seks til åtte sekunder, 12 ganger etter hverandre. Sitt, stå og stå på kne når du kniper.

– Er du i tvil om du kniper med riktige muskler, putt en finger inn i skjeden og kjenn at du kniper rundt fingeren, anbefaler Tønnessen. 

4. Snakk med partneren din

Ikke vær redd for å fornærme partneren din ved å rettlede hen. Si hva du ønsker deg akkurat nå. Husk at ingen er tankeleser, og partneren din ønsker garantert å gi deg så mye nytelse som det går an. Med rettledning i stedet for kritikk vil dette bare være vinn-vinn.

5. Ta deg god tid

Tar det vanligvis fem minutter å onanere? Hva med å sette av en time? Ofte!

6. Skift fokus

For mange handler sex om orgasmen. Den er liksom målet. Vitsen med det hele. Men dette kan ironisk nok føre til at orgasmen ikke blir så dyp og kraftig, eller kanskje den ikke kommer i det hele tatt. Forsøk heller å tenke at nytelsen er målet, råder Annie Tønnessen. Prøv deg fram og finn ut hva du liker. Alene eller med partner. Hvor på kroppen føles det godt å berøre? Hvordan? Er det godt med fingrene, med en pute, med leketøy, med fjær, med skinn, med varme eller kulde, med vibrasjon?

– Bruk sansene. Alle sammen! sier Tønnessen. Varier mellom å berøre hardt og mykt, raskt og sakte. Se hverandre i øynene. Bruk speil hvis du onanerer og se deg selv i øynene. Det er temmelig kraftfullt. Finn lukter du forbinder med noe seksuelt. En parfyme eller lukten av skogbunn hvis du har hatt god sex ute en gang. Hørselen kan stimuleres med musikk du finner sensuell eller lyder du eller partneren selv lager. Bruk smakssansen ved å slikke på deg selv eller hverandre. Eller bruk glidemiddel med smak, kondom med smak, eller mat du liker som du kan slikke av kroppen.

7. Bruk glidemiddel

Ett superenkelt tips til mer nytelse:

– Bruk glidemiddel. Alltid. Enten du onanerer eller du har sex med partner. Alt blir bedre med glidemiddel, sier sexologen.

Og hvis du vil gjøre det enklere og billigere, kan du like godt bruke kokosolje som du kjøper i dagligvarebutikken, legger hun til.

8. Se etter det erotiske

Det hjelper ikke med all verdens gode teknikker hvis ikke lysten er der. Vil du ha mer lyst enn du har, kan du begynne med noen øvelser som kan få det til å bruse litt i trusa.

– Se etter erotiske symboler i hjemmet ditt. Let etter fasonger som ligner penis eller vulva eller det du tenner på. Gjør det en hel dag. Og gled deg til kvelden!

– Når du går i naturen, tenk på hvor du kunne hatt sex. Og hvordan. Se etter noe du kunne brukt for å onanere. En trestamme å gni deg mot, en rund og deilig stein å sitte på, eller en avlang en.

– Gå på kunstutstilling og se kun etter erotiske uttrykk. De finnes garantert!

– Søk på nettet etter erotiske bilder, eller se på tantramassasje.

9. Råd om teknikk

Sexologisk veileder Annie Tønnessen har også konkrete råd å komme med når det gjelder teknikk du kan bruke når du onanerer.

I dusjen: Bruk vannstrålen til å stimulere klitoris. Hele klitoris, ikke bare tappen. Varier avstanden, trykket og temperaturen. Bruk dusjhodet i sirkel rundt klitoris. Sett deg ned i dusjen med bena ut. Dette kan gi en helt annen opplevelse enn å stå.

8-tall: Beveg fingrene i en åtte-tallsformasjon rundt klitoris og mot vaginaåpningen. Og tilbake. Bytt retning og kraft. 

Rundt leppene: Ta pekefinger og langfinger på hver side av kjønnsleppene, og beveg fram og tilbake. Varier tempo og kraft.

Rull pennen: Ta på dine indre kjønnslepper med tommel og pekefinger og rull dem som en penn. Vi er forskjellig laget med forskjellig størrelser på indre og ytre vulva, derfor må du se hva som passer deg best. 

Tommelnytelse: Ta en tommel inn i vaginaen og press inn mot analveggen. Ha en vibrator eller bruk fingrene og masser klitoris samtidig. 

Uten friksjon: Smør glidemiddel eller olje mellom kjønnsleppene, samle leppene og beveg på dem med fingrene dine. Tapp, klem, roter i alle vinkler og med ulik styrke. Nyt, utforsk og lek med deg selv, anbefaler sexologen. 

10. Test hjelpemidler

Seksuelle hjelpemidler kan utgjøre en rå nytelse for deg. Her er Tønnessens råd:

–  Er du nybegynner, kan du starte med en fingervibrator. Den er ikke så kraftig. Så kan du teste de mer kraftige etter hvert. Det finnes også tungevibratorer som mange har glede av. 

– En bestselger heter Womanizer, og den har vibrerende vakuumtrykk mot klitoris.

– Analplugg kan gi økt nytelse ved å stimulere anus.

– Vibratorer som stimulerer både klitoris og g-punkt samtidig, kan gi kraftige orgasmer.

– Bruk også gjerne hjelpemidler for å oppnå orgasme under samleie. En liten vibrator kan gjøre stor nytte, og en dobbelvibrator kan være pirrende for både han og henne, anbefaler sexologen.

– For viderekommende er Magic Wand en anbefaling.

Kilder: Sexologisk veileder Annie Tønnessen og Sex og samfunn

Denne saken ble første gang publisert i magasinet ALTSÅ utgave 5 høst 2021.

Denne teksten vart fyrst publisert i papirmagasinet ALTSÅ si utgåve 2. Teksten er vinnar av ein skrivekonkurranse.

Teksten er ein kommentar og gjev uttrykk for skribentens meining.

Eg er glad for at sjukepleiaren har fortalt meg at det er eit langt klede, men sjølv om ho har presisert det, vert eg overraska når eg dreg ut eit blodig gasbind på over to meter. Ut den vegen det skulle ha komme ein baby, eit nytt liv. I staden kjem dette lange kledet, som verdas verste trylletriks. Eg lurer på korleis dei har fått til å legge det slik at det kjem ut som eit langt jamt klede, utan krøllar og klumpar, anna enn klumpane av blod. Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månadar. Eg har blødd heime, på badet og i senga. I byen, på bussen, eg har blødd på biblioteket og på puben. Restane av det som skulle verte barnet mitt, ligg strødd igjen utover heile byen min. Eg prøver å tenke at det er noko fint i det, men eg skulle ønske at eg heller kunne ha blødd nedi eit lite hol i skogen, grave att og visst at der, der er det. Slik det er no, ligg det restar i alle søppelbøttene eg har kasta bind i, og alle toaletta eg har besøkt dei siste tre månadane. På toget til Trondheim og på flyet til Stockholm. Eg vert svimmel og må legge meg ned.

Fem timar sidan inngrepet

Eg ser at det er ho som heiter Kristine som kjem inn. Ho er på min alder, kanskje litt yngre. Ho er lys, med rundt fjes og kraftige overarmar. Eg likar ho godt, ho er ei slik ei eg vil skal støtte meg i seng. «Det har gått 5 timar sidan inngrepet, så du kan ete litt no, vil du ha ei skive?» Eg ristar på hovudet. «Eg kan godt få litt saft», seier eg. Ho trekker frå gardinene, og eg ser at det er kveld. Snart er vakta hennar over. Kristine skal gå heim, truleg til mann og to blonde barn og sjå på fredags-TV, ete heimelaga pizza og drikke vin. Medan eg er her. Ingen pizza, ingen vin, ingen mann. Ingen barn. «Har du barn?» Den forrige som spurde om det, var den nye frisøren. Eg rykka til i stolen, håpa ho ikkje merka det. Svaret mitt kjem alltid akkurat litt for fort og med eit tilsynelatande lett tonefall: «Nei.»

Eg må ha sovna, det har vore vaktskifte og to nye kjem inn. Sjukepleiaren presenterer seg, og seier at ho har med seg ein student som skal vere med på si første nattevakt. Dei tar blodprøver, studenten får øve seg på å stikke. Før dei går, sett sjukepleiaren det vesle begeret med smertestillande på nattbordet. Eg tek dei så fort dei har gått ut, og ventar på søvnen.

Sparklar att underlivet

Eg drøymer at eg er innlagt for å sparkle att underlivet. Eg er vaken under operasjonen og høyrer dei to mannlege legane snakke seg imellom. «Det har medført så mykje smerte at det er til det beste». Så sparklar dei att og glattar til som på ei barbiedokke. Det er ingenting der.

Eg får frukost etter at eg har dusja og forsikra sjukepleiarane om at eg ikkje er svimmel lenger og fint kan gå åleine. I ellevetida kjem legevisitten. Legen sett seg på sengekanten og seier: «Du har kanskje forstått det, men dette var siste sjanse …Vi vil ikkje tilrå …» Det susar i øyra mine, så eg får ikkje med meg alt ho seier, men eg nikkar på dei plassane ho ser ut til å forvente det, og tenker at dei likså godt kunne ha sparkla meg att. Etter ho har gått ut, pakkar eg ned dei få klesplagga og toalettsakene eg hadde med meg og ventar sitjande på senga med joggeskoa på. Eg veit ikkje kva eg ventar på, for snart skal eg gå ut i verda att. Kvinne 38. Ingen barn.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg er frustrert og sint på alle medier og journalister som spyr ut slankesaker. Likevel ble plutselig min historie brukt i en sånn sak. Jeg brenner for å spre kunnskap og åpenhet om overspisingslidelse – en spiseforstyrrelse som rammer tre prosent av befolkningen og preges av mye hemmelighold, tabu og skam.

I mai ble jeg intervjuet av Dagbladet om overspising og det ble publisert en nettsak. Tre måneder senere hentet de opp saken og trykket den på papir – denne gangen utvidet med såkalte ekspertråd mot overspising.

Men disse rådene handlet om vektregulering, IKKE hvordan man kan overkomme en overspisingslidelse eller et overspisingsproblem.

Overskriften på forsiden av avisa “Ekspertråd mot overspising – Bli kvitt de ekstra kiloene” gjør meg rasende.

For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre. Det har de til og med tatt med i saken, og likevel deler de slanketips?

Se Dagbladets svar lenger ned i saken.

Lite kunnskap

Dagbladet har i ettertid forklart at det som skjedde var at de satte sammen to gamle nettsaker, og at hvis “ekspertrådene” i saken som ble trykket på papir var feil, så var de nok også det den gangen de laget nettsaken “ekspertråd mot overspising”.

Creds til Dagbladet for å innrømme feil og for å lytte til tilbakemeldinger om hva som ble feil og hva de bør gjøre annerledes neste gang. For jeg håper virkelig de vil skrive flere saker om overspising, med hjelp av gode eksperter på feltet.

MEN. Denne glippen fra Dagbladet tydeliggjør ikke bare den lave kunnskapen om overspising og overspisingslidelse, som til og med strekker seg til helsevestenet.

Den tydeliggjør også medienes villighet til å lage slankesaker, her med Dagbladet som eksempel og syndebukk.

Jeg regner med at slankesaker selger, og at nok en forside som lover “ekspertråd for å bli kvitt de ekstra kiloene” lokker til seg lesere som har et vanskelig forhold til egen vekt.

Tynnfiksert kultur

Jeg slanket meg første gang da jeg var 13 år, og holdt på i MANGE år med jojo-slanking. Vet du hvorfor? Fordi vi lever i en tynnfiksert kultur som fortalte meg at jeg ikke var bra nok fordi jeg var tjukk. Og vet du hvem som i stor grad er med på å skape og formidle kulturen? Media.

Medienes fremstilling av idealkroppen og medienes evige mas om slanking og dietter dikterer i stor grad befolkningens virkelighetsoppfatning av at den tynne kroppen er mer verdt enn den tjukke kroppen, og at hvis du er tjukk så bør du slanke deg.

Men slanking funker veldig dårlig. Av de som slanker seg er det ytterst få som holder vekten, og fryktelig mange som går opp igjen mer enn de først gikk ned.

Så de prøver en ny diett eller slankekur. Kanskje en de har lest om i en avis eller et blad? Og ja: De går ned i vekt mens de holder seg til regimet, men resultatet er dømt til å bli midlertidig så lenge reglene de følger ikke er endringer i kostholdet som de faktisk trives med.

Telte kalorier som 13-åring

Det er helt ubeskrivelig trist at jeg allerede som barn visste at jeg var for tjukk og at jeg begynte å telle kalorier som 13-åring. Og vet du hva? Jeg klandrer media. Og vet du hva mer? Nå får det være nok.

Jeg vil ikke at mine søte små barnehagebarn skal vokse opp i en kultur hvor et menneskes verdi blant annet måles i kroppsstørrelse. Jeg vil ikke at neste generasjon skal vokse opp med all den kroppsmisnøyen og alle de spiseforstyrrelsene som min generasjon har levd og fortsatt lever med.

La barna vokse opp med en helsefremmende livsstil for kropp og psyke fylt av glede og mestring. Men ikke la trening eller mat handle om hvor tynn kroppen kan bli.

For kropper ER forskjellige. Og det er greit.

Stopp å fronte slanking!

Å fronte slanking og dietter er ikke helsefremmende, det er helseskadelig. Slanking virker i de fleste tilfeller mot sin hensikt ved å føre til vektøkning via jojo-slanking.

Favorisering av den tynne kroppen og oppfordring til slanking fører også til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos mange, både voksne og barn.

Så til journalister, aviser, blader, magasiner og TV-programmer som promoterer slanking direkte eller indirekte: Stopp med en gang!

Og til deg som venn, familiemedlem, kollega eller nabo: Hvordan du forholder deg til kropp og mat påvirker de rundt deg. Vær forsiktig.

Slik svarer Dagbladet

Redaktør for Dagbladet Pluss, Bjørn Carlsen, svarer slik på kritikken:

– Overvekt og fedme er et utbredt og økende folkehelseproblem i Norge. Vi mener det er viktig å opplyse og gi kunnskap og råd til våre lesere her, siden vi vet det kan hjelpe mange til bedre livskvalitet. Når det kommer til dette konkrete oppslaget om overspising, så erkjenner vi at for en del som lider under dette, så er det først og fremst kognitive metoder, blant annet terapi, som kan gi god og varig hjelp. Vi forstår godt at dette for Malin og andre i hennes situasjon kan være svært komplekse problemer, og det var overhodet ikke vår mening å gi løsninger som for dem oppleves irrelevante.

Silje Løkeng har valgt å være åpen om brystkreften hun fikk i 2019, og om opp og nedturer etter det. Hun har blant annet vist hvordan man sjekker brystet sitt på God Morgen Norge, og hun har instagramkontoen @expeditionpinkribbon der hun deler fra livet sitt som kreftoverlever, og om forberedelser og gjennomføring av en stor ekspedisjon over Grønland som hun tok initiativ til. I vår krysset hun grønlandsisen sammen med andre kreftoverlevere, og målet har vært å samle inn penger til kreftforskning.

Løkeng har valgt ikke å rekonstruere brystet, og hun bruker ikke protese for å skjule at brystet er fjernet.

– Da jeg måtte fjerne brystet, fikk jeg et stort behov for å lære den nye kroppen min å kjenne, akseptere den og bli stolt av den. Og det er jeg i dag. Jeg er veldig stolt av kroppen min, sier hun.

Men noen ganger møter hun folk som gjør at hun likevel føler seg liten og usikker, usikker på kroppen sin og på selvbildet sitt.

Ubehagelig for dem

Det var nettopp det som skjedde for få dager siden. Løkeng forteller at hun var på et event, og at en person som også deltok der, sa at hun burde gå med protese for ikke å “flashe” at hun bare har ett bryst.

– Det var tydelig at vedkommende mente jeg skulle bruke protese fordi det var ubehagelig for andre å se på kroppen min, forteller Løkeng.

– Som om jeg kan noe for at jeg måtte fjerne et bryst.

I øyeblikket ble hun helt perpleks.

– Men jeg kjente at det traff meg. Det gjorde skikkelig vondt. Jeg kjente plutselig på skam over at jeg mangler en kroppsdel.

I ettertid har hun reflektert over sin egen reaksjon i øyeblikket, der hun nærmest fleipet det bort.

– Det var nok pleaseren i meg som ikke ønsker å være ubehagelig for andre. Men jeg burde sagt ifra med en gang. For når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?

Fint med mangfold

Hun understreker at de aller fleste mennesker ikke har slike holdninger til annerledeshet.

– De fleste møter meg med nysgjerrighet. Da svarer jeg uten noen problemer på det de lurer på, og så går vi videre.

Men noen folk har problematiske holdninger til at folk er annerledes, mener hun.

– Dette er noe mange som på en eller annen måte er annerledes, har erfart. Og det er veldig trist. Det fine i samfunnet vårt er jo mangfoldet.

Mange kjenner seg igjen

Styreleder i Brystkreftforeningen, Ellen Harris Utne, forteller at mange av de 55 000 som lever med ettervirkninger av brystkreft, vil kunne kjenne seg igjen i det Silje Løkeng har opplevd.

– Slike holdninger er en ekstra belastning i tillegg til selve sykdommen, sier hun.

Utne tror på åpenhet som virkemiddel, og roser Silje Løkeng for hennes bidrag til å skape mer åpenhet rundt brystkreft.

–  De som synes det er ubehagelig å se på en kropp med bare en pupp, de får holde seg unna. Vi må leve med dette, og jeg synes ikke det er greit at vi blir sett på som freaks. Det må være aksept for alle kropper, dette er også en del av livet, sier hun.

Viser fram puppen

Utne forteller at hun selv måtte fjerne et bryst, og at det ikke var mulig å rekonstruere på grunn av stråleskader. Hun bruker selv protese, men viser også fram både protesen og arret der brystet var til barn som lurer.

– Barn spør, og da svarer jeg, og viser fram, sier hun, og tror at det bidrar til å gjøre sykdommen og kroppen mindre mystisk.

Kvinner over 60 år står lengre i jobb når jobben er monoton enn det menn gjør, skriver forskning.no. Det viser en fersk studie fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) som er publisert i International Journal of Environmental Research and Public Health. Forskningen er gjort på 145 000 norske kvinner og menn mellom 62 og 67 år, og viser at det finnes kjønnsforskjeller innenfor noen typer jobber.

Forskerne har undersøkt ulike typer jobber, og delt inn etter hvilke typer belastninger ulike jobber har. Det dreier seg om både fysiske belastninger, psykososiale og psykiske belastninger. De har videre sett på hvor lenge arbeidstakere over 60 år har stått i jobb innenfor de ulike kategoriene av arbeid. Hensikten er å finne ut hva som kan få eldre arbeidstakere til å jobbe lengre, og om det er spesielle tiltak man kan gjøre for å få personer til å være yrkesaktive lengre. Det finnes bare noen få studier fra før som har undersøkt kjønnsforskjeller.

En av kategoriene der det var størst forskjell mellom kvinner og menn i denne undersøkelsen, var innenfor monotont arbeid. Forskerne fant at kvinner som jobber med monotone arbeidsoppgaver, står i jobb lengre enn menn med en monoton arbeidshverdag.

Hvorfor det er slik, kan ikke forskerne svare helt tydelig på. Men de foreslår i den publiserte studien at det har betydning hvilke typer jobber kvinner og menn med monoton arbeidsbelastning har. I studien peker de på at kvinner i denne kategorien gjerne jobber i butikk, mens menn typisk jobber på lager.

Rollene snudd

Et helt motsatt funn i studien er at menn i jobber med høye jobbkrav, har senere avgang fra yrkeslivet enn kvinner i lignende jobber. I denne type stilling er rollene altså snudd. Dette funnet skiller seg fra tidligere forskning, som sier at både kvinner og menn i jobber med høye krav står lenge i jobb.

Forskerne skriver i studien at en forklaring kan være at kvinner i større grad påvirkes psykisk av høye jobbkrav ved at de også ofte er dobbeltarbeidende. Men de understreker at dette bare er en mulig forklaring.

Hovedforsker bak studien, Karina Undem, sier til forskning.no at det er viktig med mer forskning for å kunne trekke konklusjoner.

– At arbeidsmiljøfaktorene er knyttet til ulik risiko for avgang for kvinner og menn, tyder på at vi også bør ta kjønn med i betraktningen når vi ser på tiltak for å forebygge tidlig avgang fra arbeidslivet, sier hun.

Et annet funn i undersøkelsen fra STAMI er at kvinner og menn oppgir ulike grunner til at de slutter å jobbe. Et klart flertall av kvinnene oppgir høy følelsesmessig belastning som årsak. For menn er det manglende støtte fra ledelsen som er den viktigste årsaken til at de gir seg i arbeidslivet.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Klokka er 01.30 og jeg sitter ved siden av et menneske som snart skal dø. La oss kalle henne Rigmor. De siste fire timene har jeg lyttet til hvordan hun puster og beveger seg. Gir beskjed til sykepleier om det virker som hun har smerter. Rigmor er ikke lenger kontaktbar, men innimellom bekrefter jeg med rolig stemme at jeg er her. Hørselen er nemlig noe av det siste vi mister før vi dør. Rigmor har som alle andre nemlig en rett til å bli behandlet som et levende menneske til hun dør.

Når morgenen melder sin ankomst, sovner Rigmor stille inn. Det var en fredelig død. Det vet vi fordi det var noen til stede da Rigmor døde. Jeg er takknemlig for at jeg kunne få være sammen med Rigmor til hun forlot oss. Men allikevel spinner tankene videre til noe annet. 

Basert på frivillige

Dette er nemlig frivillig. Jeg er verken helsepersonell eller utdannet. Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.

For slik det er nå, er det nettopp en realitet at mennesker dør alene. Hva hadde skjedd om ingen andre frivillige kunne ta vakten? Og hva med alle andre som hadde trengt noens tilstedeværelse i natt? 

Retten til en verdig død

FN har utarbeidet en erklæring om døendes rettigheter (The Bill of Rights). Dette er rettigheter vi har når vi alle må forholde oss til at vi snart skal møte døden. Vi har en rett til å slippe å dø alene. Vi har en rett til å få dø i fred og med verdighet.

Men hvordan vet vi om det var fredelig eller verdig, hvis pasienten dør i ensomhet? I fjor døde over 45 000 mennesker i Norge. Spørsmålet jeg ønsker å stille, er hvor mange av disse døde alene? Og hva kan Norge gjøre for at vi ikke skal fortsette å bryte disse rettighetene? 

Et presset helsevesen

I de samme rettighetene står det at vi har en rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå våre behov, og som vil oppleve det som givende å hjelpe oss å møte vår død. Det er ingen tvil om at det er mange gode og omsorgsfulle ansatte i helsevesenet som ønsker å bidra til at menneskene de møter får en verdig død.

Men når systemet i helsevesenet gjør det vanskelig å prioritere tilstrekkelig bemanning i hverdagen, hvor sykepleiere allerede har dårlig samvittighet og ikke føler de strekker til, hvor mye vil da kunne falle sammen under arbeidsdagen dersom de mister en ansatt som er plassert hos en døende pasient gjennom hele vakten?

Hvor mange pasienter på samme avdeling vil da kunne miste sine behov?

Ulik praksis i kommunene

Når mennesker er døende, er det mulig å leie inn fastvakt som da sitter sammen hos den døende og observerer. Men realiteten er at det er ulik praksis i Norge. Vi skal heie på stedene som bruker dette aktivt og prioriterer at ingen døende skal ligge ensomme.

Men det holder ikke når det ikke er en lov som bestemmer at dette er noe som skal leies inn.

For dessverre er det slik at mange steder ikke leier inn fastvakter til døende pasienter. Og da står man igjen med frivilligheten som prøver å strekke til, men som absolutt ikke er nok. 

Kan ikke basere seg på pårørende

Det er ingen garanti for at mennesker som snart skal dø har pårørende i samme by, noen som kan stille opp eller har pårørende i det hele tatt. For pårørende kan det være en stor påkjenning å skulle sitte med et familiemedlem som er døende. Og ikke alle har tid i en hverdag som ikke stopper opp.

Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være. Men å måtte gå fra noen som kjenner på frykt og angst for døden, er langt fra verdig.

Vi kan ikke godta at økonomi gjør at mennesker ikke får god behandling, og jeg oppfordrer alle som opplever dette å varsle, særlig når yrkesetiske retningslinjer § 5.4 sier at sykepleiere har plikt til å varsle “..når pasienter utsettes for kritikkverdige eller uforsvarlige forhold.”. 

Vil ha ny lov

Vi trenger lovfestet fastvakt for terminale pasienter for å sørge for at Norge ikke bryter FN sine rettigheter.

Det er en kostnad som vil gjøre menneskers siste stund på jorden verdig, etterlatte og pårørende sine behov dekket og ikke minst gjøre det mulig for sykepleiere å kunne få bistand i en allerede overarbeidet arbeidsdag.

Hun er blant de 22 mest populære influenserne blant barn og unge i Norge. Forrige uke skrev ALTSÅ om hva barn og unge blir eksponert for i sosiale medier, der en ny undersøkelse fra Medietilsynet vakte bekymring hos flere. Men hva synes influenserne selv om rapporten?

Les også:
Influensere eksponerer barn og unge for store mengder reklame
(+) Fødende kvinner gjennom 100 år

Legger ikke skjul på ting

Isabelle Eriksen (25) er den mest kjente influenseren blant unge jenter i aldersgruppen 9-14 år. I tillegg til å være influenser er hun tidligere kjent som Paradise-deltager i 2017, og i 2021 ga hun ut Innsatt nummer 19/227, en bok om egne erfaringer med å sone i fengsel i 80 dager.

Mens hun deler mest om voksenlivet sitt på Instagram, er hun opptatt av å levere et annet innhold på kanalene hvor hun treffer en yngre målgruppe.

– Jeg tror jo at de yngste følger mest med på YouTube og TikTok, det egner seg mer for de unge. Der er jeg mest opptatt av å legge ut morsomme ting, ting som folk blir underholdt av.

Eriksen driver med det man gjerne kaller vlogging, eller videoblogging. Hun deler stort og smått fra livet sitt som hun selv mener kan inspirere følgerne.

– Jeg er veldig opptatt av å snakke om ting som de er, og legger ikke skjul på at jeg kan ha en dårlig dag eller gjøre dumme ting. Det er sikkert også det folk liker når de ser på videoene mine, at jeg er veldig åpen og ærlig, sier Eriksen.

Syns du influensere som lever sine voksenliv må ta hensyn til at barn kan følge dem?

– Absolutt, man kan ta hensyn til det. Men jeg synes også det er viktig å tenke på at man er den man er, og så voksen som man er. Man skal ikke måtte skjule det man gjør i hverdagen fordi det finnes barn på sosiale medier.

Er sin egen sjef

– De unge går ikke og hopper utfor en bro bare fordi jeg sier eller gjør det? spør influenseren retorisk. Hun tror unge har en forståelse for å skille mellom hva influensere gjør, og hva de selv kan gjøre, også når det kommer til alkohol.

Influensere får en del kritikk om at innholdet ikke passer for barn. Er det berettiget?

– Som influenser kan man jo faktisk legge ut hva man vil, du har ingen sjef som forteller deg hva du kan legge ut og ikke. Så jeg skjønner veldig godt at folk er kritiske. Man må jo være kritisk til seg selv og hva man kan dele og hva andre folk burde se og ikke.

Eriksen er med andre ord sin egen sjef, og bestemmer hva hun skal reklamere for på egen hånd. Sin egen merkevare inkludert, og rabattkoder på andres produkter. 

Du nevner i en video at vi lever i en verden med klimakrise. Er det noe influensere bør ta hensyn til når dere reklamerer for ting?

– Altså, det er ingen hemmelighet at man burde kjøpe mindre klær. Thrift shopping (handling av bruktklær, red.anm.) og å bruke klær på rundgang. Der kan også jeg bli mye bedre, det tror jeg.

Vil bli mer samfunnsaktuell

Medietilsynets rapport slår fast at hverdagsblogging og reaksjonsvideoer er det mest populære blant jentene. For guttene er det gaming og videoer hvor influencere gjør ulike utfordringer som slår an. Samtidig ser vi at kun to prosent av innholdet er samfunnsaktuelt. Eriksen er enig i at hun ved siden av promotering av produkter og historier om eget hverdagsliv, kan dele mer om samfunnsaktuelle tema.

– Nå i det siste har jeg blitt mye bedre på det. Jeg prøver å dele mer om det jeg brenner for nå, som er det skeive miljøet, som jeg syns er veldig viktig fordi jeg er en del av det selv, sier Eriksen.

Etter at hun delte innlegg om at hun selv er skeiv, har hun fått mange meldinger fra skeive som er takknemlig for åpenheten hennes. Flere har fortalt at hun har hjulpet dem ut av skapet.

I undersøkelsen til Medietilsynet kom det også fram at 1 av 3 innlegg rettet mot jenter dreier seg om kropp, seksuelt innhold, alkohol eller tobakk. Eriksen er klar over at det er mye innhold om utseende rettet mot jenter, inkludert fra henne selv. Der har influenserne et ansvar for å ta det opp med følgerne, mener hun.

– Jeg synes vi skal bli flinkere til å snakke mer om at alle er forskjellige. I tillegg til å legge ut bilder som ikke er poserte og å legge ut mer ekte ting, selvfølgelig. 

Hobbyene ble til jobb

En annen som driver med hverdagsblogging på fulltid, er Mina Jacobsen (21). Fra å leke seg med videoredigering som 16-åring, skulle det til slutt bli fulltidsarbeid og skole på vent. 

Gjennom sosiale medier deler hun hobbyene sine, som inkluderer blant annet tegning, strikking, sying og planlegging. Hun kjenner seg ikke igjen i tallene i Medietilsynets rapport, hvor ett av tre innlegg rettet mot jenter dreier seg om kropp, seksuelt innhold, alkohol eller tobakk.

– Som innholdsskaper promoterer jeg ikke noe alkohol, ikke noe tobakk, og jeg poster ikke sexy bilder i bikini. Alt det der ønsker jeg ikke å være en del av. Fokuset i mine kanaler er å dele skaperglede, sier Jacobsen.

Hva er det du selv får opp i din egen feed?

– Det kan hende at jeg er veldig i min egen boble på sosiale medier. Jeg får opp mye innhold som ligner på mitt eget. Jeg følger mange som lager ting, rett og slett.

Når det kommer til reklameinnhold, velger Jacobsen med omhu. Hun tror ikke at så mye som halvparten av innholdet hun deler er reklame, slik gjennomsnittet for de mest populære influenserne er.

– Det negative er jo at influenserbransjen er en bransje hvor man får masse henvendelser på e-post fra bedrifter som har lyst til å promotere produktene sine. Og ofte er det ganske godt betalt. Jeg ser for meg at mange influensere hopper på det uten å tenke over hvordan det påvirker.

Droppet ut – og delte det

Selv om influenseren deler en slags suksesshistorie om hva hun har fått til, deler hun både oppturer og nedturer. Da hun droppet ut av videregående, bestemte hun seg for å fortelle det til følgerne sine. 

– Akkurat det med skole, det er noe jeg alltid har tenkt på. Man vokser opp og tror at veien i livet er veldig A4, at den går rett frem og at man må følge den rekkefølgen som samfunnet har skapt: skole, studier og så jobb. 

Da YouTube-kanalen tok av for Jacobsen, og hun kunne leve av den, kom jobben før skolen. I tillegg ble hun syk siste året av videregående, og klarte ikke å fullføre på normert tid. Hun syntes det var flaut, og at det var kjipt å ikke få være russ med vennene sine. Dessuten tenkte hun at følgerne før eller siden ville skjønne at hun ikke gikk på skole. 

– Jeg har jo tenkt at det må jo være flere som sitter og føler på det samme, og ville derfor skape en åpenhet. Samtidig ønsket jeg ikke at folk skulle droppe ut. Skole er et fint tilbud og et fint grunnlag. Jeg er opptatt av at man skal gjøre det som er riktig for seg. Jeg fikk jobb før jeg fullførte skolen, men nå fullfører jeg skolen, og ja, det funker for meg.

En internettvenn

Nettopp denne konflikten er noe hobbyfluenseren øver seg på. Hvor mye kan man dele av opp- og nedturer? Det er ikke mye som skal til før man får kritikk, mener Jacobsen. Enten fra seg selv eller fra andre. 

– Man ønsker å vise ting så ekte som mulig. Når man poster hvordan man egentlig har det, er det ofte folk som har meninger om det. Og alle vil jo bare fremstå best og penest. Det er lett å dele oppturer, men det å dele nedturer er mye mer sårt. Men jeg prøver å lage en balanse. Jeg ønsker ikke å være en perfekt profil online og at folk ser på profilen og føle seg dårlig selv, sier hun og legger til:

– Det positive, og det jeg liker med å være influenser, er at jeg kan være en internettvenn. Hvis du har hatt en tøff dag på skolen og kommer hjem og har noen du kan relatere til på internett, kan det være en fin ting.

Les også:
(+) Rusens lyse side
Hvorfor vet du ikke at autister også er som meg?
Det er delte meninger: Seksuell lavalder ned til 15?