Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, vår 2022

– Jegerinstinktet er ikke forbeholdt menn. Jeg tror at alle er jegere, sier fotograf Ingerid Jordal.

Selv vokste hun opp i Odda hvor jakt er en naturlig del av lokalsamfunnet. Det var bare ikke noe hun drev med selv. Nysgjerrigheten for sin egen steinrøys fikk oddingen til å rette kameralinsa mot norsk jaktkultur. Ikke minst ville hun følge en gruppe som er i mindretall – nærmere bestemt 15 prosent av de oppførte i jegerregisteret, de kvinnelige jegerne. Nå viser hun bilder fra felten landet rundt, i utstillingen She Hunts.

Les også:

Hva skjer når kvinner får fotografere menn akkurat som de vil?

7 av 10 ekspertkilder i mediene er menn

MENN JAKTER, KVINNER PLUKKER BÆR

Startskuddet for arbeidet gikk da Jordal for noen år siden så et oppsiktsvekkende bilde av en venninne på Facebook. Bredbent over en svær reinsbukk stod en høygravid kvinne med et fast grep rundt geviret på en bukk. Været var ruskete, litt blod var sølt utover klærne hennes. Et bredt smil rettet mot kamera.

– Bildet overraska meg. Det utfordra min forestilling om kvinner og deres identitet. Kvinner forvalter jo liv. Vi vokser det fram inni kroppen vår.

Jordal var sikker på at hun ikke var alene om disse reaksjonene. Over fire jaktsesonger, med 40-50 turer, har fotografen derfor fulgt kvinnelige jegere og jakt- lag rundt om i Norge. Hun ville utfordre den stereo- typiske oppfatninga om at «menn jakter, kvinner plukker bær».

«Det virker som man får et mer avklart og pragmatisk forhold til død hvis man jakter.» – Ingerid Jordal

LITE PYNT

Flere har gjort som Jordal – forsøkt å synliggjøre kvinnelige jegere. Få har imidlertid kommet så nært på dem som henne. Jordal beskriver det typiske bildet som blir portrettert av jegere.

– Det er oppstilt, pyntet, og det blir gjerne formidlet av folk med en agenda, forklarer Jordal, og viser til hvilke motiver som blir brukt i alt fra jegerblader til reklamekampanjer.

– Jakt skal fremstilles som noe positivt, fra folk som skal promotere noe.

Jordal har imidlertid ingen mål om å få høyere medlemstall, opprettholde en følgerskare på sosiale medier eller selge våpen og turutstyr.

I bildene hennes er det noe ganske annet vi får se. Feminine hender tilsølt med blod, gravide kvinner med gevær på ryggen. Det er kontrastfylt og uventet, akkurat slik dokumentarfotografen selv en gang opplevde bildet på Facebook.

– Jeg har lyst til å vise kvinner som bare gjør tingene sine. De er der ikke på grunn av meg, de er der ikke for å vise seg fram. De er der i kraft av sin oppgave og sitt jegerinstinkt.

TETT PÅ NATUREN

Målet er å komme ut med en fotobok for et internasjonalt publikum. I arbeidet med denne har Jordal snakket med kvinnelige jegere fra 20 til 91 år. Noen er ferske på feltet, andre har holdt på i en årrekke. Hver og én har de forskjellige tanker om egen jegerpraksis. Noe har de til felles.

– Det virker som man får et mer avklart og pragmatisk forhold til død hvis man jakter. Du er med på noe som de fleste i Vesten er avsondra fra.
Jordal trekker også fram ansvar som en fellesnevner for det kvinnene opplever. En respekt for livet i seg selv, naturen, og forvaltningen av den.

– Du får et mer bevisst forhold til maten du har på bordet, og en større kjærlighet for naturen. Når du feller dyr, er du ikke lenger tilskuer, du er en del av naturen, du inngår i et kretsløp. Det er veldig sunt for mennesket.

Til tross for jegerprøva hun tok for en del år tilbake, har ikke fotografen planer om å fortsette å jakte. Ikke med gevær, i alle fall.

– De andre tar med seg kjøtt hjem, jeg tar med meg bilder. Det blir mat av det og! Blinkskuddet – det er det jeg jakter på.

Les også:

(+) Konfronterer publikum med fødsler og hetetokter

(+) Den opprørske sosietetskvinnen som samlet Irak

Lar hormonene styre på jobb