Hvorfor er det fortsatt slik? Det vet vi faktisk en hel del om, skriver medieanalytiker Guro Lindebjerg.

Tekst: Guro Lindebjerg, Norgessjef i medieanalyse-selskapet Retriever

Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

For noen år tilbake gjennomførte NRK et lite eksperiment: de tok mål for seg å samle uttalelser fra fem kvinner og fem menn til en fiktiv «fem på gaten»-spalte. For å få de fem uttalelsene, måtte NRK spørre 15 kvinner. De fikk altså ti «nei», for å få fem «ja». Selv om dette eksperimentet er høyst uvitenskapelig, illustrerer det godt bildet vi i Retriever ser, når vi analyserer kjønnsbalansen i norske medier. 

Kvinner er fortsatt underrepresentert

De siste fem årene har Retriever analysert 500 000 uttalelser i norske medier gitt av kommunikasjonsrådgivere, fagpersoner, eksperter og ledere på ulike nivåer i norske virksomheter. Analysen viser at 34 prosent av uttalelsene er gitt av kvinner og 66 prosent er gitt av menn. I noen bransjer er kvinneandelen så lav som 23 prosent. Denne fordelingen ser ut til å være stabil.

I Norge er likestillingen kommet langt. Likevel viser tallene en stadig underrepresentasjon av kvinnelige ekspertkilder i mediene. Og hvorfor er dette noe vi bør være oppmerksomme på? 

Enkelt sagt: Medier som speiler samfunnet er et sunnhetstegn, det motsatte er problematisk.

Vi trenger både kvinnelige og mannlige forbilder i alle bransjer. Vi trenger nye perspektiver, avvikende perspektiver, vi trenger at de som kan mest om en tematikk kommer til orde, og at vi ikke mister stemmer på feil grunnlag. Når vi ser at virksomheter med kjønnsbalanse blant ansatte, likevel har en overvekt av menn som representerer selskapet i mediene, er det et tegn på at noe er galt. 

Menn synes best i norske medier

Retriever måler også hvilke personer som er mest synlige i norske medier. Her bruker vi språkmodeller for å identifisere hvem som omtales mest og oftest hvert år. 

Blant de ti mest synlige personene i norske medier i fjor finner vi én kvinne (Erna Solberg) og ni menn. Utvider vi listen til de 40 mest synlige, finner vi 12 kvinner og 28 menn. Vi fant de eksakt samme tallene i 2020, og i 2019. I 2021 var tallet 11 kvinner og 29 menn.  

Det er viktig å snakke om disse kjønnsforskjellene. Hvorfor er de så store? Hvilke konsekvenser har det at 70 prosent av de som tar mest plass i avisspaltene er menn? Hva sier det om maktstrukturer i samfunnet? Hvilken betydning har det for barn og unge? Og sier det noe om mediene våre?

Målet er ikke å oppnå en perfekt balanse mellom kvinner og menn i mediene. Målet bør være å reflektere og å diskutere hva disse konstante forskjellene betyr, hvorfor det er slik og hva det fører med seg. Først da kan vi få til endring.

Journalister kontakter oftere menn 

Hvorfor det er slik, vet vi faktisk en hel del om. Elisabeth Eide, professor ved OsloMet, har forsket på kjønnsrepresentasjon i mediene i 30 år. Hele perioden har kvinner vært underrepresentert. Forskningen peker blant annet på to forhold. 

Først er det forhold i redaksjonene. Her vet vi at journalister har tradisjoner med etablerte kilder som lett svarer, og som journalistene vet leverer. Disse er oftere menn enn kvinner. Dernest viser forskning at kvinner er mer forsiktige med å uttale seg til mediene, og sier oftere nei når de blir spurt. 

Disse to forholdene forsterker hverandre: flere menn sier ja, journalistene får flere menn på sine kildelister, menn får mer trening i å uttale seg til mediene og sier ja neste gang de blir spurt. I våre tall ser vi at de mennene som kommer til orde i norske medier i snitt uttaler seg i flere artikler, enn de kvinnene som uttaler seg.

Årsakene til hvorfor kvinner vegrer seg mer for å stå fram i mediene er antagelig sammensatt. Kvinner vurderer risiko annerledes enn menn. For mange innebærer det risiko å stå frem i mediene: Hva om jeg ikke kan tematikken godt nok, hva om jeg ikke svarer tilstrekkelig på spørsmålene, hvordan vil kolleger og sjefer vurdere svarene mine? Hvilke tilbakemeldinger vil jeg få? Kanskje kvinner vurderer disse spørsmålene annerledes enn menn? Antagelig spiller trolling i kommentarfelt også en rolle.

En rapport fra CORE – Senter for likestillingsforskning viser at dobbelt så mange kvinner som menn sier at netthets har gjort dem mer forsiktige med å si meningen sin offentlig. 

Ved å ikke være slike faktum bevisst, kan vi gå glipp av viktige perspektiver, meninger og kunnskap. Og vi risikerer at den som kan mest om en tematikk ikke er den som uttaler seg. 

Mannsdominert ledelse er ikke forklaringen

Mange peker på mannsdominerte toppledelser som en forklaring på kjønnsforskjellene blant norske talspersoner. Historisk har dette vært en av årsakene til overvekten av menn i norske medier. Men når vi undersøker uttalelser gitt i kraft av stilling de siste fem årene, ser ikke toppledelse ut til å kunne forklare kjønnsforskjellene. 

Om lag 80 prosent av uttalelsene vi har analysert er gitt av kommunikasjonsfolk, fagpersoner, eksperter og ledere på lavere nivåer. Om lag 20 prosent er gitt av det vi kan definere som toppledelse, og her finner vi den samme kjønnsfordelingen som i øvrige posisjoner. Kjønnsubalansen ser med andre ord ut til å være lik på tvers av stillingsnivå. 

Nøkkelen er bevissthet og målsetting

Nøkkelen til endring ligger både hos redaksjonene og innad i norske virksomheter. Hvordan kommunikasjonsfolk jobber frem profiler og fageksperter, hvilke talspersoner man velger, og hvilke mål man setter seg, er viktig for endring. 

Setter man seg et mål om at kjønnsbalansen blant virksomhetens talspersoner skal speile kjønnsbalansen i virksomheten for øvrig, har man en retning . Det gjelder for kommunikasjonsavdelinger så vel som for andre deler av virksomhetene.

Hvorfor har man en overvekt av mannlige talspersoner? Hva skal til for å få kvinnelige fagpersoner eller ledere til å uttale seg? Det er først når man begynner å jobbe aktivt mot et mål at man tar slike spørsmål på alvor.  

Samtidig må redaksjoner være bevisst hvilke kilder de velger, og hvordan man jobber med mannlige og kvinnelige kilder – og måle kjønnsbalanse i eget redaksjonelt innhold. Bevissthet er avgjørende for å bryte gamle mønstre. Kanskje kan man sette av mer tid til å jobbe med den kvinnelige fagpersonen som kan tematikken best, når alternativet er mannen som kan det nest best? Kanskje kan man i flere tilfeller legge bort gamle kildelister? 

Dette tar oss tilbake til NRKs eksperiment: Hvor mange menn måtte NRKs journalister egentlig spørre for å få fem «ja»? Jo, det holdt med fem.