Anne-Marie vil vise de yngre kvinnene at de ikke trenger å finne seg i spillereglene.

Anne-Marie Helland. Direktør. Sankthanshaugen

Jeg har selvfølgelig reflektert over alderen, men jeg føler ikke så stor forskjell. Plutselig har det slått meg at jeg ikke er den yngste på arbeidsmarkedet lengre. Ikke det at jeg har tenkt å bytte jobb, men plutselig er det et tema. Nå er jeg blant de eldre i bunken, og ikke så attraktiv på grunn av alderen. Jeg tror kanskje mange kvinner spesielt føler på det, og jeg tror det er helt reelt også. Jeg ser bare på min egen arbeidsplass; Jeg er direktør og i min stillingskategori og oppover er det få kvinner, men det er mange unge kvinner i lavere stillinger.

Jeg har jobbet nesten hele livet i humanitær sektor, og der er man kanskje tunet mer inn på kjønn og likestilling og læres grundig opp. Jeg fikk sjokk da jeg kom inn i privat sektor. Plutselig ble det å være kvinne noe som hadde implikasjoner. Jeg hadde egentlig aldri opplevd hersketeknikker før, men det gjorde jeg plutselig nå. Og «mansplaining». Ikke nødvendigvis på egen arbeidsplass, men i miljøet. Først var det ubehagelig og rart, men da jeg skjønte hva det var, ble det lettere å håndtere det.

Trang boks

Fra tidlig alder har jeg sett at det er fort å få merkelapper hvis du som kvinne tar for mye plass. Gutter og menn blir oppfattet som ambisiøse på en positiv måte, mens kvinner med tilsvarene oppførsel eller holdninger blir sett på som krevende. Boksen er trangere for kvinner, og standarden annerledes. Det hadde jeg aldri reflektert over på samme måte tidligere.

Hvis jeg som eneste kvinne i et rom med ti menn er den som slår ned på hersketeknikker, er det jeg som er vanskelig. Men jeg er såpass trygg på meg selv at jeg lar meg ikke psyke ut. Det preller av at en mann som er ti år yngre enn meg driver med hersketeknikk. Men jeg føler på et ansvar at jeg skal bidra til å være en av disse kvinnene som viser de yngre kvinnene at du trenger ikke å finne deg i det. Du trenger ikke å godta at dette er spillereglene.

Trygg i egen kropp

Jeg har opplevd det å bli mer usynlig som noe positivt. Det er ikke lenger kropp, men styrke og livserfaring som verdsettes.

Jeg har aldri vært så trygg og fornøyd med kroppen min som jeg er nå. Det er jo funksjonen til kroppen som teller, og det betyr at jeg slipper å være så bevisst på hvordan andre skal oppfatte mitt fysiske utseende. Jeg er eldre og har en trygghet i hva jeg kan. Jeg er femti år. Jeg er mer interessant på grunn av hva jeg sier og hvem jeg er – og det er en berikelse.

Hvis jeg skulle gitt noen råd til mitt yngre selv, skulle jeg tatt mindre ansvar for folks følelser. Det kan selvfølgelig tolkes litt feil, men jeg ville hatt færre opplevelser av å bli skuffet over andre mennesker. Jeg er typen som kan strekke meg for langt for at andre skal ha det bra. Fordelen med å bli eldre er at jeg er så mye klokere enn det jeg var. Jeg vet hva jeg kan finne meg i, og jeg tør å stå opp for meg selv. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var like klok som ung. Jeg har jo lært av ting jeg har gjort, men jeg kan ikke si at jeg angrer på dem. Det er jo «hashtag» livet.

Det sårbare livet

Jeg fikk MS for noen år siden. Det er sjeldent å få MS i min alder, og jeg tror at det er verre å få det som ung. Når man er femti år, så er det ikke så rart hvis det er noe i veien. Hvis du får MS når du er tjuefem, har du mange år foran deg der du skal slite og være dårlig.

Jeg har vært heldig. Jeg var syk i ni måneder og det var masse jeg ble utredet for. Mentalt var det en modningsprosess. Det viktigste jeg har lært er at du har ingen garantier. Livet er sårbart, og jeg lever mer intenst etter at jeg fikk sykdommen. Jeg utsetter ikke ting lengre.

Det aller viktigste jeg sitter igjen med, er at livet dreier seg om relasjoner. Du må ta vare på de menneskene som vil deg vel og som du liker å være sammen med. Det er viktigere enn alt mulig annet, som hvilken jobb du har eller hvilket hus du bor i. Hvem var det som ringte da jeg gikk sykemeldt på niende måned, og hvem var det som sa at nå går vi på kafe i stedet for å la meg ligge hjemme på sofaen. Jeg er opptatt av kvaliteten på relasjonene. Det å ha en ekte samtale med folk, og snakke om ordentlige ting.

En dypere lykke med årene

Jeg tror dybden til lykke er forbundet med alder. Jeg er en positiv person, det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg ser sjelden det negative. Men jeg surfet mer på lykken før. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg også sett skyggesider. Du opplever skuffelser, venner som blir syke og mennesker dør. Da blir det en helt annen dybde. Du setter pris på livet på en annen måte.

Jeg er fremdeles 40 år i hodet. Det var da jeg «peaket», men det har også en sammenheng med at jeg bodde i Sør-Afrika på den tiden sammen med familien i fire år, og det var den beste tiden i livet mitt. Da var jeg regiondirektør for Kirkens Nødhjelp for det sørlige Afrika.

50 er liksom siste runde der du ikke er «eldre». Neste er 60. Da begynner man å dra på årene. Jeg føler at jeg fremdeles er innafor, men 60 – da er du liksom «gammel». Det sier jeg nå, men det er ikke sikkert jeg sier det når jeg er 60.

Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet 50 kvinner på 50, hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com.

Menn er tydelige, kvinner er krasse. Det er fortsatt trangere rom for kvinner som uttrykker meningene sine, både i privatlivet og på jobb.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Fordi du er jente»

Jeg vokste opp i en familie med tradisjonelle kjønnsverdier. Det vil si at mine stadige spørsmål om hvorfor jeg, og ikke min tvillingbror, skulle gjøre det mor ba om, ble kontant besvart med «fordi du er jente». En setning som hang over meg i min oppvekst, og som i ulik bekledning dukker opp fremdeles. Ofte mellom linjene. Javel, så er jeg et hunnkjønn. Per definisjon skulle det da tilsi at jeg hjalp til på kjøkkenet og med klesvask, samt hadde tidligere innetider enn tvillingBROR.  Senere ble det klart for meg at det også innebar å ikke mene for mye.

For stor plass

Sannsynligvis lærte mine foreldre dette tankesettet i sin oppvekst. Opphavet til samfunnets kjønnsroller skal jeg ikke si noe om her. Dette er en tekst om egne erfaringer om å være et hunnkjønn som tar plass. For stor plass vil muligens enkelte hevde, utfra et biologisk kjønn.

Enkelte er ikke meg, så er det sagt. Jeg tenker alle skal ta sin plass. Egentlig ikke behøve å ta den, men at din plass er din plass. Som en slags konstant faktor. Altså ikke noe du skal behøve å kjempe for, eller krangle deg til. For det å hevde min rett og å være hunnkjønn, ble flere ganger definert til å være kranglete. Nærmest litt hissig.

Dårlig begrunnelse

Tilfeldigvis, eller heldigvis, så har jeg fra tidlig av vært sterk i egen vilje og med rettferdighetssans. For nei, jeg aksepterte ikke begrunnelsen «fordi du er jente». Den setningen kan lett tas fra hverandre, og stille avsender til ansvar og til veggs. Hvilket jeg stadig gjorde. Dermed ble jeg raskt oppfattet som sta og noe opposisjonell. Jeg stilte fra barnsben av spørsmål, og deltok med stort engasjement i samtaler.

Jo eldre jeg ble, jo mindre sjarmerende virket det som om flere mente mitt engasjement var. Jeg brøt etikken om at hunnkjønn skal slippe andre til, og ikke seg selv. For det var det som var argumentet – at jeg ikke slapp andre til. Sånn så jeg aldri på det, og sånn ser jeg ikke på det nå.

Engasjement kan ikke sidestilles med å kjøre over andre eller ikke la andre slippe til. Formålet mitt var og er å bidra, og ved det nettopp engasjere andre.

Nå skal det nevnes at det var temaer jeg mer enn gjerne var oppfordret til å mene noe om; farger, interiør, matlaging og håndarbeid. Ting jeg overhodet ikke finnes interessert i. Derimot politikk, relasjoner og sosioøkonomiske spørsmål ble det voldsomt for noen at jeg var opptatt av.

Forkledd som humor

Verre er det som ligger mellom linjene eller som henger som en tynn dis i rommet. Det som man ikke kan arrestere tvert i likestillingens navn, eller det som åpenbart er en diskriminering av et kjønn. Det at din mannlige kollega stadig kommer med slibrige kommentarer under den flotte fanen humor.

Det å oppfatte det som ubehagelig og galt legges til deg, at du er nærtakende og eller prippen. Et sted jeg jobbet tillot en mannlig kollega seg stadig å komme med sexinfiserte kommentarer. Det gjaldt ikke bare til meg, men også flere av mine kvinnelige kollegaer. Det visste alle, også ledelsen som lot hans kommentarer fortsette under den såkalte humorfanen.

Jeg tok ham for meg selv, dog ikke under en humorfane. På kopirommet en dag han kom inn mens jeg kopierte noe, kom han med følgende kommentar, litt hviskende med et fårete smil: «Nå må du spre bena så jeg kommer til». Jeg stilte meg så nærme fjeset hans jeg kom, stirret rett inn i øynene hans og svarte, ganske tydelig og uten noe som helst form for sjarm: «Fortsetter du sånn, så slår jeg deg rett ned.»

Det var siste gang han kom med en kommentar til meg. Deretter gikk jeg rett til min nærmeste leder og informerte om at jeg hva jeg hadde sagt, og hvorfor. Hvorpå han svarte forfjamset «javel». Verken mer eller mindre. Jeg tror ikke jeg tenker feil om narrativet fra enkelte kanter ble slik at jeg var den ufine med ukorrekt opptreden her, eller kanskje også manglet humor.

Meningene mine provoserer

Å være nydelig tydelig, og samtidig hunnkjønn, vekker motstand hos noen. Du kan få kommentarer som «du må liksom alltid si noe, du», eller «du skal alltid mene noe», gjerne i kombinasjon med et oppgitt smil.

Ja, jeg mener noe. Og jeg mener noe nesten hele tiden. Jeg er engasjert. Noen finner dette truende, provoserende, unødvendig eller rett og slett upassende. Faktisk også litt brysomt og slitsomt. Hva som ligger bakenfor dette, kan være ulike faktorer, som for eksempel kultur, tradisjon og så videre. Normativ opptreden i grupper har fra tidlig av vært en nødvendighet for overlevelse. Sånn sett nyttig for samfunnet og flokken. Dersom normen er feil, hva gjør vi da? Ikke minst; hvem avgjør at den er feil?

LES OGSÅ: – Jeg vet akkurat når jeg ble en slitsom kvinne

Myke verdier

Forventninger om meg knyttes ofte til kjønn. Måten jeg ordlegger meg på i skriftlig kommunikasjon kan være et eksempel. I min rolle som leder fatter jeg daglig beslutninger. Jeg sender ut en haug av skriftlige beskjeder og informasjon. Her har også kjønn vært et tema.

Visstnok mangler min måte å ordlegge meg på enkelte ganger myke verdier, er tilbakemelding på et infoskriv jeg sendte ut.  Hva konkret han savnet, kunne han ikke svare på. Myke verdier i skriftlig form vet jeg ikke hvordan ser ut, og jeg spør meg selv om dette er noe en mannlig kollega har fått som tilbakemelding.

Klær og hårsveis likeså. At jeg av og til kler meg i dress og slips i jobbsammenheng, samt setter opp håret i en knute bak, er for noen helt upassende. Faktisk noe jeg bør ta til meg, og endre på, som jeg fikk både skriftlig og muntlig tilbakemelding på.

Håret som signaliserer maktbegjær

Hårknuten lyste maktbegjær, ble det sagt, og dress med slips var skummelt og for formelt. I tillegg smilte jeg for lite. Riktignok inviterte jeg ikke vedkommende til å komme med forslag til hårsveis og bekledning på jobb, men har en mistanke om at løsthengende hår og blomstrete, flagrende gevanter ville gjort susen. Hadde det vært klaget på dersom jeg ikke var så tydelig og mente så mye? Usikker. Det hender jeg undres om min tvillingbror ville fått samme tilbakemelding. Uansett, jeg går fortsatt kledd som før og har den sveisen jeg ønsker, også på jobb.

Ved ett tilfelle da jeg hadde takket ja til en krevende lederstilling, utbrøt en bekjent at jeg var rett mann til rett jobb. Det var ment som et kompliment, men jeg undrer meg også over det utsagnet.  Mann assosieres som en positiv verdi her, altså jeg er ikke rett kvinne til rett jobb. Den jobben ble av vedkommende vurdert som så krevende at mannlige egenskaper passet best, kunne det høres ut som.

Kvinner skal være kvinner

I forelskelsens rus spurte jeg min daværende kjæreste rett etter vi var blitt sammen om hvilke verdier jeg hadde som han likte best. Han svarte «du er sexy». Nei, dette var ikke en ungdomskjæreste. Vi var begge godt voksne. Nedtur.

Jeg er blant annet reflektert, engasjert, vitebegjærlig og respektfull. Hva med en av disse faktiske verdiene? Plutselig opplevde jeg meg degradert til en birolle i en Disney-historie, hvor hunnkjønn har en passiv rolle som en slags rekvisitt. Noe jeg slett ikke vil være.

Fortsatt hender det at denne litt forslitte beskjeden rettes til meg i det en middagsinvitasjon kommer fra en mulig kjæreste eller partner: «Da må du ta på deg en kjole eller skjørt.» Gjerne supplert med «For menn skal være menn, og kvinner kvinner» når du drister deg til å spørre hvorfor.

De aller dristigste krydrer det hele med å slenge på; «også høye hæler». Med andre ord, så er jeg mindre kvinne om jeg dukker opp til daten i et par bukser.

Det har også hendt at jeg har blitt møtt med «må vi diskutere når vi først er sammen, kan vi ikke bare ha det hyggelig?» når jeg har sagt meg uenig i påstander eller utsagn fra en date.  Med andre ord – være enig, ikke ha egne meninger. Da blir det ikke koselig. Fristende å lage et ordspill på nikkedukke.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk»

Menn er tydelige, kvinner er krasse

Ikke særlig ladylike er et uttrykk du risikerer å støte på dersom du i en forsamling blir tydelig på egne meninger. Eller vent litt, ordet tydelig blir ikke så ofte brukt, men derimot er ordet krast et ord jeg og mine kvinnelige kollegaer da kan treffe. Mannlige kollegaer blir derimot beskrevet som tydelige. Det er på en måte noe flott over at de er engasjerte og tydelige, mens hunnkjønn da er harde i klypa (nok en betegnelse brukt om meg) når jeg faktisk utfører jobben min på en profesjonell måte.

En risiko ved å skrive denne ærlige teksten er at den kan komme til å regnes som et forsvar for ufin opptreden. Faren ved at andre skal fortolke mine skrevne ord vil alltid være høyere enn gjennom en dialog. Jeg kunne liste opp eksempler hvor jeg har fått ros og annerkjennelse for den jeg er, men da ville dette kunne fremstå som en slags beklagelse av at jeg er jeg. Det akter jeg ikke gjøre.

Vel, jeg risikerer å bli mistolket. Det er slett ikke første gang, i så fall.

Er det nødvendig å snakke høyt om kvinnekamp i 2023 i Norge? Ja. Hvorfor? Av den enkle grunn av at vi lar oss ikke stanse av at noen synes vi er slitsomme når vi mener noe, engasjerer oss, stiller dirkete spørsmål og drister oss til å pynte oss med bukser. Faktisk også med flate hæler.

Tygg på den, den som vil.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som “slitsomme”.

Hun ville bli kjent med folk i den nye hjembygda, og engasjerte seg i lokalpolitikken. Men hun var ikke forberedt på reaksjonene fra bygdefolk.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

For fjorten år siden tok jeg med meg barn og mann fra travelhet i Kristiansand til en roligere hverdag i Rakkestad. Som ny, og på jakt etter en hobby hvor jeg kunne bruke engasjementet mitt og bli kjent med bygda og folkene, ble jeg med i lokalpolitikken.

I 2011 ble jeg valgt inn i formannskap og kommunestyre. Majoriteten i mitt kommunestyre var født og oppvokst i bygda, de var menn og de hadde vært med i politikken i både ett og to tiår. Historien lå tungt over statuttene. De uskrevne reglene kunne du bare glemme å rokke ved. Ikke bare i kommunestyret, men i hele bygda.

«En fare for Rakkestad»

Fra å trå varsomt og ydmykt frem i starten, ble jeg snart mer kritisk, frempå og synlig. Frem til da hadde jeg aldri hatt en fiende, aldri opplevd å bli sett på som et problem. Jeg syntes det var fryktelig ubehagelig da jeg ble kalt både «en fare for Rakkestad», «en bitch» og «en som trodde jeg eide hele bygda».

Jeg ville allikevel ikke helt slutte å være slitsom. Mange støttet og heiet. Og det var så mye å kjempe for! Ikke bare i politikken, men på jobb, på nettet, i Rakkestad, Norge og hele verden. Etter mer enn ti år i det brennende engasjementets tjeneste, krøp til slutt disse menneskenes synlige irritasjon over mitt slitsomme engasjement under huden, inn i hjertet og jeg ble totalt utslitt.

I godt selskap

En morgen våknet jeg med noe interessant svevende rundt i topplokket. Jeg kan komme på mange slitsomme kvinner! Sigrid Bonde Tusvik, Amal Aden, Lise Klaveness, Martha Leivestad, Inga Marte Thorkildsen, Lan Marie Berg, Anette Sagen, Maren Lundby, Kadra Yusuf og mange flere! Massevis av modige, flotte, kloke, fantastiske kvinner som jeg ser opp til og beundrer, og som får andre til å rase. Jeg er slitsom sammen med alle dem! 

Den høstmorgenen i 2022 fikk jeg ideen om å danne Foreningen for slitsomme kvins. Jeg sendte melding til Bonde Tusvik og Aden om å være med. Da de sa ja, ble jeg både overrasket, veldig glad og kjempemotivert. Dette kunne jo bli til noe!

Mange slitsomme kvinner

Nå har jeg vært så slitsom at jeg har fått fantastiske damer til å skrive om sine erfaringer som kvinne, og sine tanker om likestillingskampen. En kamp som må tas igjen og igjen til vi er i mål, for i mål skal vi. Jeg vil nemlig at mine barn skal oppleve en litt bedre verden enn min, og deres barn en enda litt bedre verden enn dem igjen. Her i Norge, og over hele kloden.

Det var viktig for meg at tekstene de slitsomme kvinnene skrev, på en eller annen måte ble utgitt. Jeg er veldig glad for at ALTSÅ publiserer noen av dem i sitt nettmagasin.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk» – ALTSÅ 

De viktige forbildene

Dersom jeg skal si noe helt konkret om hva jeg mener må til for å oppnå full likestilling, hvor alle behandles rettferdig over alt, uansett hvem eller hva de er, er det to grupper mennesker jeg mener må trå til litt ekstra.

Jeg vil først og fremst henvende meg til alle som er eller skal bli foreldre. Foreldre har enorm påvirkning på sine barns holdninger. Foreldres ord og handlinger blir barnas ord og handlinger, som de igjen tar med seg overfor andre, inn i sitt voksenliv og gir videre til sine barn. Du må være den voksne du vil at barnet ditt skal bli.

I tillegg må dere som har et synlig ansikt i offentligheten, med makt over andre og stor mulighet for påvirkning, hele tiden tenke, snakke og være slik vi ønsker at verden en dag skal se ut.