Alyse Dietel har hatt kunstnerresidens på Svalbard i vinter. Hun er ikke blitt mindre klimaengasjert av det, akkurat.

Vinden river tak i husveggen, uler rundt hjørnet og dundrer i vinduet så det nesten går i stykker. Et gulaktig lys skinner dunkelt i det lille arbeidsrommet, i sterk kontrast til det dype, mørkeblå lyset ute.

Et skrivebord og en stol – som ikke ser særlig behagelig ut – står sentralt under lampen. I den ene vinduskarmen er en tegning av en sol.

– Det er mamma som har sendt meg solen. Så jeg kan ha litt av California med meg, ler Alyse Dietel.

Den atletiske amerikaneren har de siste fire månedene vært «Artist in residence» i Longyearbyen. Det tilbys flere kunstnerresidenser på Svalbard. Målet er at kunstnere fra hele verden, gjennom et opphold i andre omgivelser, får ny inspirasjon.

For Arktis er inspirerende. Lokalbefolkningen snakker om å bli bitt av svalbardbasillen, og at Svalbard kryper under huden på dem. Enorme villmarksområder, kalvende isbreer, irrgrønne fuglefjell, havis – eller mangelen på den – setter spor.

Og så lyset, da.

Det var den folkekjære kunstneren Kåre Tveter som i stor skala fanget det magiske lyset på Svalbard. Noen uker hver vår og høst, før midnattssola og polarnatta setter helt inn, forvandles himmelen over øygruppen til et pastellfarget skue.

Tveter foreviget lyset gjennom duse akvareller og malerier, som telefonens Instagram-filtre bare kan drømme om å være i nærheten av.

Men selv med et lyserosa himmelhvelv som inspirasjon, er tegningene som ligger spredt rundt på arbeidsrommet alle i svarthvitt.

– Jeg liker å tegne i svarthvitt fordi det får frem dramatikken, forteller Dietel.

– I kunsten min blir farger nesten en distraksjon, jeg vil heller fokusere på lyset og dramaet. Og så oppmuntrer det den som ser på til å komme litt nærmere og bli litt mer følelsesmessig involvert. En tegning i farger ville gjort det for lett, sier hun med et lurt smil.

Indre klokke

Etter tre måneder med polarnatt og buldrende mørke 24 timer i døgnet, begynner lyset å komme tilbake til Svalbard i februar. Selv om Dietel kommer fra solfylte California, synes hun ikke at fraværet av solen de siste månedene har vært et problem.

– Jeg synes egentlig mørket har vært utrolig fascinerende. Når jeg går ut, forestiller jeg meg at jeg er i Khazad-Dûm i Ringenes Herre, hjemmet til dvergene. Jeg tror også at det konstante mørket er en god påminnelse om at tid bare er et konsept. Du trenger ikke alltid løpe fra én soloppgang til den neste. Det er ikke sånn at jeg må spise lunsj kl. 12:00 eller legge meg kl. 22:00.

Hun sier at naturen ikke er bekymret for hva klokken er, den gjør sitt når den trenger det.

– Tid er en menneskelig konstruksjon, og ved fravær av lyset blir man minnet på at det er mulig å roe ned og lytte mer til den indre klokka. Hvis du har lyst til å gå en fjelltur, kan du gjøre det akkurat nå – eller om ti timer – det kommer til å være mørkt uansett.

Trofiske kaskader

– Jeg ønsker at kunsten min skal være en brobygger mellom det vitenskapelige og folk flest, sier Dietel.

Hun sitter med en tegning av en havoter som ligger på ryggen og gomler på en kråkebolle. I vannet svømmer ulike fisker, en krabbe forsyner seg med rester, og bakgrunnen er dekket av tang og tare.  

Der den umiddelbare reaksjonen på tegningen kanskje er «oj, så søt», prøver Dietel gjennom Instagram-kontoen @milliontinylines å forklare sine 133 000 følgere at det ligger mer bak. Havoteren bidrar til å holde kråkebollebestanden i sjakk, så tareskogen ikke blir utryddet. Tareskogen spiller en viktig rolle for arter som fisk, krabber og blåskjell, og den har også evne til å absorbere enorme mengder CO2.

– Det er et eksempel på en trofisk kaskade.

En trofisk hva-for-noe?

– Det er en predator-bytte-interaksjon som styrer og påvirker ulike aspekter ved overlevelsen til et helt økosystem. I topp-ned-trofiske kaskader har det ødeleggende effekter på resten av økosystemet når topp-predatoren fjernes. Det er som et skjørt jengaspill, bare at det er liv som står på spill.

Langs norskekysten nord for Trondheim mener forskere at overfiske av steinbit og torsk har ført til en eksplosjonsartet utvikling av kråkebollebestanden. Siden det ble slått alarm på 1980-tallet, er det estimert at 80 milliarder kråkeboller har spist seg gjennom 8000 kvadratkilometer tareskog. Det er nesten like stort som Rogaland fylke.

– Mange stiller spørsmål med hva utryddelsen av én enkelt art har å si, men i tilfellet med havoteren så kan det ha store konsekvenser for et mye større økosystem, sier Dietel og gir havoteren litt tykkere pels med pennen.

Fra profesjonell klatrer til selvlært kunstner

I 2012 begynte Dietel å studere i Flagstaff, Arizona. Samtidig brukte hun hver ledige stund på klatring og friluftsliv. En kveld hun og en venn var på fjelltur, bestemte de seg for å gå opp til et utkikkspunkt.

– Klippen jeg sto på ga etter, og jeg falt tjue meter ned på en fjellhylle. Jeg brakk ryggraden flere steder, knuste bekkenet, brakk flere ribbein og en ankel, og den ene lungen kollapset. Og så hadde jeg ødelagt favorittskoene mine.

Hun tar en pause, og ler.

– Akkurat det er jeg fortsatt irritert over.

Legene fortalte at det var en god sjanse for at hun aldri ville gå igjen. Selv trodde Dietel ikke et sekund på de dystre spådommene. Hun var lam fra livet og ned, droppet ut av college og dro hjem til California. Førsteprioritet var å lære å klatre igjen.

– Jeg var fullstendig innstilt på at jeg skulle klatre igjen – selv om legene var skeptiske til om jeg i det hele tatt ville kunne gå.

Hun ga seg ikke. Da et bilde av Dietel, tatt av venn og National Geographic-fotograf Andy Mann, prydet forsiden av det amerikanske klatremagasinet Rock & Ice tre år etter ulykken, tok livet hennes en helomvending.

Plutselig sto sponsorene i kø.

– Jeg var blitt en profesjonell klatrer. Det var min fandenivoldske måte å si «haha, dette klarte jeg» på.

En profesjonell karriere er mange klatreres våte drøm, men etter et år begynte Dietel å innse at hun ikke var så gira på det profesjonelle klatrelivet. Hun brydde seg ikke så mye om konkurransene eller de stadig vanskeligere rutene hun kom til topps på. Det var noe annet som fristet mer.

Under rehabiliteringen etter ulykken hadde Dietel begynt å tegne.

– Jeg kunne ikke være i fjellene, så jeg tegnet dem. Jeg jobbet knallhardt og brukte tiden på å lære meg nye teknikker. Det hjalp på restitusjonen, og jeg bestemte meg for å bli kunstner på heltid.

Surrealistiske Svalbard

Jobben som kunstner har bragt Dietel fra hjembyen San Fransisco til Island, Costa Rica, Ecuador, Canada – og nå Svalbard. I møtet med sårbare økosystemer, truede dyrearter og vill natur ser hun på det som en viktig oppgave å fortelle om endringene som skjer, ikke bare høste likerklikk i sosiale medier.

– Kunsten min handler om miljø og dyreliv, og mye av det kommer fra å klatre og være ute i naturen. Motivene kan være vanskelig å beskrive, men jeg liker den tekniske utfordringen med å tegne ting realistisk, for så å legge til surrealistiske elementer.

Som stor tilhenger av fantasylitteratur er hun ikke fremmed for å blande fantasi og virkelighet. 

– Hvis det kun er fotorealistisk, så kunne jeg jo like gjerne tatt et bilde. Men jeg elsker utfordringen med å få noe til å se ekte ut, selv om det ikke er det.

Hun peker på tegninger av bjørner med fjell på ryggen, knølhvaler som svømmer dansende rundt isfjell og et reinsdyr der geviret er dekket med diamanter og iskrystaller. Hun gjør alltid mye research før hun går i gang med et nytt bilde.

Et av målene er å illustrere hvordan dyrelivet samhandler med økosystemet de lever i, og gjennom tegningene skape nysgjerrighet. Dietel tror at folk lettere bryr seg om bevaring av sårbar natur, om de har interesse for det.

– Du må respektere og beundre det. Naturen er en vakker, intrikat og feilfri maskin som durer og går jevnt – til tross for oss mennesker. Det er vi som forstyrrer de naturlige prosessene, mønstrene og rytmene

Klima- og kommunikasjonskrise?

– Klimakrisen blir dyttet opp i ansiktet vårt. “Hei! Klimaet er i krise! Verden går under! Denne arten er truet!” 

Hun rister på hodet, retter seg opp på den ubehagelige stolen og fortsetter.

– Kommunikasjonen rundt klimaendringene er så overveldende og negativ at folk får lyst til å gjemme seg, i stedet for å faktisk møte utfordringene. Jeg har lyst til å lære folk hvordan de kan se på naturen på en måte som øker deres respekt og beundring. Drømmer er at de engasjerer seg i hva som skjer med disse økosystemene – i stedet for å drukne dem med informasjon om hvordan vi ødelegger alt.

Dietel forklarer at hun nærmer seg miljøvern på et mildt, nysgjerrig vis, og tror det er bedre enn dommedagsmodus.

– For verden er stressende nok, er den ikke?

Responsen fra publikum har vært utelukkende positiv. Hun har fått meldinger fra foreldre som bruker tegningene hennes til å lære barna om dyr og miljøvern, og fra studenter som har begynt å studere marinbiologi fordi de elsket hvaltegningene hennes.

Samtidig opplever hun at mange mennesker mangler tilgang til informasjon. De er ikke nødvendigvis uinteressert, men de vet ikke hvor de skal oppsøke den.

– Jeg kan dele informasjon som jeg tenker på som helt vanlig, men får så mange tilbakemeldinger som sier «Dette ante jeg ikke». Sosiale medier kan være utmattende til tider, men det er et flott verktøy for å nå alle samfunnslag og aldre på.

Hun kommer tilbake til kunsten som brobygger.

– Jeg er en nerd og suger til meg informasjon, og har evnen til å bryte ned informasjonen og formidle den til hvermannsen. Hvis jeg kan bruke kunsten min som et verktøy for å fortelle om forskning, så er det en enorm ressurs. Jeg kommer aldri til å bli utstilt på noe museum for moderne kunst, men det gjør ikke noe, så lenge jeg kan pirre folks nysgjerrighet for naturen.

Tegningen hennes Sacrifice illustrerer den økonomiske maktkampen i naturforvaltningen. En gammel manns hånd med designerdress, Rolex og ringer oser rikdom og materialisme. De velstelte neglene antyder at han ikke vil få hendene skitne, samtidig som hånden holder et whiskeyglass med biter av isbreis og en kjempende isbjørn.

–  Isbjørnen er utrydningstruet og iskalottene smelter. Den ansiktsløse, følelsesløse hånden holder glasset uten tanke eller bekymring for innholdet, annet enn fordelene for seg selv, sier hun. 

Østenfor sol og vestenfor måne

Da Dietel var yngre, elsket hun nordiske folkeeventyr. Favoritten var Østenfor sol og vestenfor måne.

– Edith Pattou har skrevet en variant av eventyret, og jeg ble betatt av de vakre tegningene fra Arktis, av isen og dyrelivet. Det trollbandt meg fullstendig som liten. Stedet i eventyret hørtes helt magisk ut – og så finnes dette vakre isødet faktisk.

Da Dietel sto ansikt til ansikt med det arktiske økosystemet, dukket det opp en rekke spørsmål som hun har forsøkt å finne svar på. Hvordan overlever insektene om vinteren? Hvordan dannes iskrystallstrukturene? Hvorfor er Svalbardrypa så rund og dum? Hvordan tilpasser reinsdyrene seg det harde klimaet?

– Å komme til Svalbard var virkelig fascinerende, her finnes det beste fra to verdener.

Hun viser til tegningene som reflekterer både et vitenskapelig og et overjordisk aspekt.

– Det er veldig inspirerende å være på Svalbard fordi jeg får fordype meg i begge disse sidene av meg selv. Hvordan dyrelivet tilpasser seg, og er i symbiose med økosystemet er veldig fascinerende. Samtidig så føles det som om jeg går rundt i en fantasiverden. Hvis magi eksisterer, så ville det definitivt vært her.

ILDSJELENES JULEØNSKER: – På tampen av 2023 ser vi veldig godt at verden har nok å streve med. Jeg tror den eneste farbare veien videre er mindre individualisme og mer fellesskap.

Hun har denne høsten både utforsket kjærligheten med sin nye partner og fulgt de grufulle bildene og utviklingen på Gaza.

– Jeg føler at året som har gått, har vært en helt vanvittig blanding av lys og mørke. 

Vi har tatt en prat med leder i Framtiden i våre hender, Anja Bakken Riise, om året som er på hell, og hva jula betyr for henne. 

Hva er du mest stolt av å ha oppnådd i år personlig? 

– Etter litt fomling tok jeg sats og hoppet inn i det som ser ut til å være livets store kjærlighet. Litt pompøst sagt kanskje, men det føles sånn! Og man skal være ærlig i jula, skal man ikke?

Hva er du mest stolt over å ha oppnådd i arbeidet ditt som leder i Fremtiden i våre hender?

– Jeg tror det jeg er mest stolt av, er at vi har fått med tekstilindustrien på et forslag til en mye strengere regulering av bransjen. Det siste året har vi deltatt i en arbeidsgruppe som i oktober leverte vår rapport til regjeringen. Hvis forslaget vårt følges, vil færre nye klær settes på det norske markedet, plast-klær vil bli dyrere og eksport av brukte klær vil få strengere krav til seg. Vi vil også stanse mye av hemmeligholdet i klesbransjen. Det kan bli en liten klesrevolusjon. Og det ville ikke skjedd uten alle medlemmene og støttespillerne våre, som har gjort det mulig for oss å følge denne saken over mange år.

Hva ser du på som den viktigste personlige begivenheten i året som har gått? 

– Jeg føler at året som har gått, har vært en helt vanvittig blanding av lys og mørke. Denne høsten har jeg på den ene siden utforsket kjærligheten med min nye partner og på den andre siden fulgt de grufulle bildene og utviklingen på Gaza. Situasjonen er helt uholdbar. Det er så mørkt å se at verdenssamfunnet er lammet i møte med det som ser ut som et folkemord. Samtidig reiser virkelig folket seg, de sier fra, vi er ikke stille, vi møtes, demonstrerer og mobiliserer. I denne jævlige situasjonen, gir vanlige folk meg håp.

Hva ser du på som den viktigste begivenheten i året som har gått for Framtiden i våre hender? 

– Det er vanskelig å peke på en spesifikk hendelse, for det er mye. Men en ting jeg opplever at er i endring, er et uttalt ønske om å bevege oss bort fra et miljø- og menneskefiendtlig bruk- og kast-samfunn. I sommer vedtok for eksempel EU en ny lov som sier at det fra 2027 kun er tillatt å selge mobiler, bærbare PC-er, nettbrett og lignende, hvor du enkelt kan bytte batteri selv og uten spesialverktøy. Jeg tror ikke vi får bukt med overforbruket uten denne typen systemendringer. Når EU, som et stort og kjøpesterkt marked setter slike krav, er det sannsynlig at produsenter legger om hele produksjonslinjen sin, så dette er godt nytt for hele verden.

Kan du peke ut noe som har skjedd i 2023 i positivt henseende for kvinner?

– Jeg var veldig glad for at fredsprisen i år gikk til Narges Mohammadi. Ikke fordi det er en gladsak at iranske kvinner må kjempe for de mest basale rettighetene, men fordi det er bra at kampen for kvinners rettigheter får den plassen og synligheten. 

På den andre siden – kan du peke ut noe som har skjedd som du er skuffet over i året som har gått, som handler om kvinners posisjon i vårt samfunn? 

– I verden, men også i Europa, ser vi at i stadig flere land må kvinnekamper vi trodde vi var ferdige med, tas på nytt. Det er skremmende. Jeg håper og tror det er noen siste krampetrekninger fra siste rest av utdaterte holdninger, men jeg er slett ikke sikker. Når mange mennesker opplever at økonomien og samfunnsutsiktene er usikre, løftes forestillinger om kjernefamilien frem som en slags trygg løsning. Det er en viktig påminnelse også her i Norge om at rettighetene våre ikke kan tas for gitt.

Nå ringes jula snart inn – hvordan ser Anjas jul ut? 

– Det varierer, men i år blir det tradisjonell Tromsø-jul hjemme hos mamma og pappa. Viktige ingredienser er juletrepynting 23. desember, mammas sjakkruter (silkekaker), kongerøkelse, særs rolige dager med lesing av julens bøker på sofaen, og vel, for første gang å ta med livets kjærlighet hjem til jul.

Hva betyr jula for deg? 

– Forholdet mitt til jul er motsetningsfylt: Jeg elsker mange av tradisjonene, musikken, maten, kongerøkelse og å ta en pause. Samtidig synes jeg det er drøyt å se hvor kommersiell jula har blitt, hvor mye fokus det er på gaver, nye klær og forbruk. Barn som får så mange gaver at det blir vanskelig å glede seg over hver enkelt. Jeg skulle ønske vi som samfunn kunne vri betydningen av jul vekk fra kjøpepress og over til fellesskap og omsorg. Ikke nødvendigvis i familien, men i lokalsamfunnet, i bydelen, eller hvilken enhet som måtte passe best. På tampen av 2023 ser vi veldig godt at verden har nok å streve med. Jeg tror den eneste farbare veien videre er mindre individualisme og mer fellesskap. 

Hva er din favorittmusikk å komme i julestemning med? 

– Jeg er en sucker for sære juleplater. En av mine favoritter er en instrumental plate med bare blåsere, av Kjetil Bjerkestrand og Tore Brunborg, som heter Gull, Røkelse og Myrra fra 1995. Hver desember ringes jula inn med saksofon og sildelaging på kjøkkenet. Man trenger ikke være pensjonist for å te seg som en. Av andre skikkelige klassikere må jeg anbefale Sissel Kyrkjebøs Glade jul fra 1987 og Sølvguttenes Julenatt fra samme år. Av de nyere, og hakket mer alternative juleplatene, liker jeg Sufjan Stevens Songs for Christmas fra 2006 og Bob Dylans Christmas in the Heart fra 2009. 

Til slutt: Har du noen råd for det nye året til våre lesere? 

– Fellesskap og kjærlighet! Det trenger vi mer av i 2024.

Verden tåler ikke de store mengdene med tekstilavfall. Men hva vil erstatte det? Fremtiden er allerede på vei, og det er bra for miljøet.

Denne saken ble først publisert i papirutgaven av ALTSÅ utgave 7 sommeren 2020.

Tenk deg at du går inn i en klesbutikk. Du har med deg din gamle bukse som ikke lenger kan brukes og en jakke som trenger ny glidelås. Du legger buksa i pantemaskinen og får bonuspoeng til neste kjøp og leverer jakka til butikkens skreddertjeneste. Du ser om du finner noe du liker i second hand-avdelingen, før du går over til å se på utvalget av nye klær. Det ligger på butikkens digitale shoppeverktøy.

Der er det et par bukser som du liker godt. Du kan selv velge farge, passform, design og materiale. Så får du opp informasjon om hvilke kjemikalier som vil bli brukt i prosessen, hvor lenge du kan forvente at plagget varer, hvordan arbeidsforholdene til arbeiderne vil være og hvilket klimaavtrykk du etterlater ved kjøpet. Når du har bestemt deg, skannes kroppen din for å få eksakte mål. Så starter produksjonen av den nye buksa di.

Den gamle buksa har i mellomtiden blitt vurdert til å være umulig å reparere for gjenbruk. Den har blitt automatisk sortert og lagt sammen med andre ubrukelige plagg av samme materiale. Nå skal den kvernes og løses opp til en masse som skal spinnes til et nytt tekstil som produsentene syr til nye plagg på bestilling.

Dette høres kanskje ut som science fiction, men det er faktisk slik morgendagens tekstilbransje kan se ut. Radikale endringer i hvordan vi produserer og konsumerer klær, er presserende nødvending. Hjulene for å skape et scenario som det over, er allerede i gang.

Små tuer …

– Til å begynne med skulle vi redde hele verden, men vi fant fort ut at det klarer vi ikke. Vi er jo bare to stykker, ler Janicke Lorange.

– Men vi har løsningen på en bitteliten del av problemet, og kan jobbe med det, sier hun.

 Sammen med Line Houge startet Lorange i 2018 opp bedriften Smallmatters som lager nye produkter av tekstilavfall og tekstilrester.

I Norge er det slik at hotell- og restaurantbransjen leier tekstiler som sengetøy, laken og duker fra vaskerier. Etter en viss tid går tekstilene ut av rotasjon, og da kastes eller sendes de til forbrenning. Ifølge Houge og Lorange er disse tekstilene av så høy kvalitet at de fint kan sys om til nye produkter, eller up-cycles, som det også kalles. Det er nettopp det Smallmatters gjør. 

Per i dag produserer Smallmatters handlenett og tøyposer i forskjellige varianter og størrelser. Tanken er å erstatte engangsprodukter i plast og å hjelpe folk til å ta bedre vare på klær, sko og andre ting, slik at de varer lenger.

Gründerne formelig bobler over av ideer til produkter de ønsker å lage framover, og det er langt fra mangel på råvarer. Tvert imot.   

Enormt mye tekstilavfall

– I fjor brukte vi ca. 1000 kilo i vår produksjon, men ut fra våre egne beskjedne estimater kaster vaskeriene 13 500 tonn tekstiler i året, sier Lorange.

– Tenk om vi kunne fått en avtale med kommunene om å levere up-cyclede produkter til bruk i skolene, for eksempel. Det er 60 000 elever hvert år som skal dekorere forklær eller handlenett. Da begynner vi å snakke mengder, forklarer hun engasjert.

Den mengden er likevel bare en dråpe i havet av tekstiler som går rett i søpla hvert år.

Ifølge en rapport skrevet av PlanMiljø og Østfoldforskning på oppdrag fra Miljødirektoratet i 2019 kaster norske husholdninger anslagsvis 31 550 tonn tekstiler i restavfallet hvert år.

Den totale mengden vet man ikke. Næringslivet er nemlig ikke pliktig til å rapportere hvor mye tekstiler de kaster.

Dette er det derimot snart slutt på.

Til roten av problemet

EU har, gjennom et nytt avfallsdirektiv, bestemt at alle EU og EØS-land må innføre separat kildesortering av tekstiler fra husholdningene innen 2025. EU jobber også med nye regelverk rundt tekstilavfall fra næringslivet.

Det betyr at Norge og Europa innen kort tid må finne en måte å håndtere store mengder tekstilavfall på.

Avfallsproblematikken rundt tekstiler har vært kjent i mange år og utredet i flere omganger. I 2002 ble det skrevet en NOU (Norges offentlige utredninger) om avfallsreduksjon på oppdrag fra Miljødirektoratet. Det har blitt utarbeidet en nordisk veiplan for bærekraft i tekstilindustrien, og det har blitt skrevet flere rapporter om temaet av både SIFO, PlanMiljø og Østfoldforskning. De peker alle på det samme: For å finne en løsning på denne utfordringen, nytter det ikke bare å tenke avfallshåndtering. Vi må først og fremst tenke avfallsforebygging. For å gjøre det må vi gå til roten av problemet.

Fram til nå har tekstiler blitt produsert etter en lineær modell der man i korte trekk bruker jomfruelige materialer til å lage tekstiler, man selger klærne, og de brukes og så kastes. Skal vi gjøre tekstilbransjen sirkulær, må dette mønsteret brytes, og da må alle ledd i prosessen involveres.

Dette betyr i praksis at klesbransjen må forandre seg fundamentalt.

Design for et langt liv

CLO er et virtuelt designprogram som er i ferd med å revolusjonere måten motedesignere jobber på. Tidligere måtte designerne teste ut forskjellige stoffer og gjerne lage flere forskjellige prototyper før et plagg var klart til produksjon. Nå kan de teste passformer, hvordan tekstilene ser ut og oppfører seg på en kropp, og funksjonaliteten deres med noen tastetrykk. Uten at så mye som en tråd går til spille.

– Vi har spunnet på de samme visuelle kodene i 30 år, så det er nok ikke der innovasjonen vil være. Jeg tror endringene vil være tilknyttet digitalisering av verdikjeden og tekstilinnovasjon, sier Siv So Hee Steinaa.

Steinaa er førstelektor og forsker ved OsloMet og underviser på studieretningene Mote og produksjon, og Mote og samfunn.

– Mange har en forestilling om at klesdesign bare er en kreativ, fri prosess, men det er veldig mange elementer som må være på plass før det kreative arbeidet begynner, forklarer hun.

Ifølge førstelektoren er det viktig at de ferdige klærne holder seg godt og er attraktive over tid slik at de blir brukt lenge, men det er også mange andre valg designeren må ta for å sikre at design- og produksjonsprosessen blir mest mulig miljøvennlig. Alt fra fiberproduksjon, innfargingsprosesser, stoffproduksjon, transport, handel, bruk og avhending har en betydning. Da trengs det kunnskap.

I produksjonen må det være minst mulig svinn av materialer og andre ressurser. 

Her kan de nye digitale hjelpemidlene være banebrytende.

– Vi har allerede jobbet med digital mønsterkonstruksjon i over 10 år. Høsten 2020 implementerte vi kurs i 3D-simulering og virtuell prototyping, både i det ordinære studieprogrammet og som et videreutdanningstilbud, forteller Steinaa.

De nye digitale verktøyene kan bli sentrale i utviklingen av nye bærekraftige forretningsmodeller og produksjonsmetoder. For eksempel kan CLO vise hvordan plaggene vil se ut på en virtuell kopi av en kundes kropp, noe som gjør det mulig å både markedsføre plaggene og selge dem før de i det hele tatt er produsert. 

Klær til leie

MUD jeans består av 40 prosent resirkulert denim og resten økologisk bomull. Jeansene er farget med miljø-sertifisert indigofarge og i fabrikken resirkuleres 95 prosent av vannet som brukes. En mer miljøvennlig produksjon er viktig og bra, men det som var virkelig banebrytende da nederlandske MUD Jeans så dagens lys i 2012, var at du ikke behøvde å kjøpe klærne. Du kunne lease dem.

Det produseres i dag enorme mengder tekstiler. Ikke minst på grunn av den såkalte fast fashion-industrien. Det er betegnelsen på de store kjedene, som for eksempel H&M og Zara, som årlig produserer mange kolleksjoner med billige trendklær.  I 2013 ble det produsert 14 plagg for hvert menneske på jorden. Norge importerte 67 plagg per person. Det er ingen grunn til å tro at tallene er lavere i dag.

Tekstilene er ofte av dårlig kvalitet og er laget av blandede materialer, noe som gjør at de har kort levetid. De er dermed ikke spesielt attraktive på gjenbruksmarkedet. Blandingsmaterialene er i tillegg nesten umulig å resirkulere.

– Produsentene er nødt til å begynne å ta mer ansvar, sier David Watson.

Watson er miljøanalytiker i danske PlanMiljø og er en av Norden og Europas ledende eksperter på sirkulær økonomi innen tekstiler. Han ønsker å få myndighetene mer på banen for å sørge for insentiver og regelverk som skal få produsentene til å lage klær på en bedre måte. Da trengs det klarere føringer. Ett aktuelt regelverk er produsentansvarsordninger. Da må produsentene selv betale og sørge for håndteringen av tekstilavfallet de setter på markedet.

I Sverige har det nylig blitt gjennomført en statlig offentlig utredning om en mulig produsentansvarsordning på tekstiler. En av konklusjonene i rapporten er at en slik løsning vil bidra til å plassere ansvaret for tekstilavfallet der det hører hjemme, men vil i seg selv ikke bøte på det store problemet med overproduksjon.

Allerede i 2012 slo forbruksforskningsinstituttet SIFO fast at de største miljømessige fordelene ligger i økt levetid og ombruk.

De siste årene har den økte oppmerksomheten rundt miljøaspektet ved tekstilbransjen fått mange bedrifter til å tenke nytt. Også i Norge. Fjong, som leier ut klær, og second hand-appen Tise, er gode eksempler på dette.

Et annet eksempel er det svenske jeansmerket Nudie. De har ikke butikker. De har «repair shops». Du kan naturligvis kjøpe nye klær der også. Både helt nye og second hand, men hovedfokuset ligger på å reparere ødelagte jeans. Kjøper du et par Nudie-jeans, kan du nemlig få dem reparert gratis for alltid.

Dette er også noe av kjernen i MUD Jeans´ forretningsmodell. Den er lagt opp slik at det som er best for miljøet også er mest gunstig for selskapet selv. Nemlig å kunne holde plaggene i bruk så lenge som overhodet mulig, og holde tekstilene i sirkulasjon enda lengre. Leasingperioden går over ett år, og du som kunde betaler en fast sum per måned. Når året er omme, kan du enten velge å beholde plagget, du kan bytte det inn i et annet som du kan ha i ett år eller du kan levere inn plagget og avslutte leasingforholdet. Da mottar du en kupong som gir deg avslag neste gang du vil kjøpe eller lease. Hva som skjer med klærne som leveres inn, avhenger av tilstanden. Er de i god stand, blir de vasket og gjenbrukt. Er de ødelagte, blir de reparert før de gjenbrukes. Er de fullstendig oppbrukt, går de til resirkulering og brukes i produksjonen av nye MUD plagg.

Ansvar for egen handling

– Ett scenario er at tekstilbransjen i framtiden blir mer lik bilindustrien. At man bare har noen få store produsenter fordi regelverket for å produsere er så strengt at det bare er de største som kan klare å oppnå kravene i praksis, sier sjef for bærekraft i Kappahl, Sandra Roos.

Alle store kleskjeder med respekt for seg selv har de siste årene ansatt bærekraftsjefer som skal bringe bedriften inn på et mer miljøvennlig spor. Merkelappen «fast fashion» er det ingen som vil assosieres med lengre. Flere kjeder samler inn kundenes brukte klær mot rabatt på neste kjøp. Det er også mange som tilbyr «bærekraftige» kolleksjoner. Miljøgevinsten av dette er det derimot stor uenighet om, og kjedene blir ofte beskyldt for grønnvasking. 

Når endringene nå tvinger seg på, som følge av økte miljøkrav og mer bevisste forbrukere, mener Roos det kan være lettere for en storprodusent å bli mer miljøvennlig enn mindre aktører.

– Storskala kan være bedre for miljøet. Klærne kan produseres veldig effektivt med tanke på bruk av vann, farge og kjemikalier for eksempel. På den andre siden kan storskala være et problem for forholdene på syfabrikken, forklarer hun.

Ifølge Roos krever bærekraftsarbeidet mye kunnskap, og det er et stort regelverk som klesprodusenter må holde styr på. Hennes erfaring er at dette er spesielt utfordrende for mindre bedrifter.

– Kunnskapsnivået er lavt. De mindre aktørene har gjerne ikke egne eksperter på tvangsarbeid, på bærekraft og på lovgivingen rundt. For å holde oversikten trenger man mye kompetanse, og man må ha direkte kontakt med leverandørene, sier bærekraftsjefen.

Steinaa fra OsloMet er ikke enig i at mindre produsenter ikke klarer å henge med på miljøutviklingen. Hun mener den tankegangen tilhører fortidens forretningsmodeller.

– Hvis du ser på mindre aktører, globalt og nasjonalt, er de ofte mye mer lokalt orientert. Det er mange mindre bedrifter som er mer idealistiske og ikke nødvendigvis har ambisjoner om en voldsom vekst.  Vi ser også at mange finner nye måter å samarbeide på og på den måten knytter til seg kompetansen de selv ikke har, forklarer hun.

Førstelektoren tror i likhet med Roos at det ikke vil være plass til alle dagens aktører i en fremtidig tekstilbransje. Men i motsetning til bærekraftsjefen tror Steinaa at det kan bli færre designjobber i de store konsernene.

– Hvem som overlever, tror jeg kommer an på hvem som klarer å omstille seg. For en mindre bedrift kan det være lettere fordi de har større fleksibilitet. Jeg tror vi i framtiden vil få flere små nisjeaktører som blant annet lager klær på bestilling og involverer kunden i designprosessen. Når det gjelder de store volumene av klær, tror jeg vi vil få se mer klassikere i god kvalitet, sier Steinaa.

Bærekraftsjefen på Kappahl tror det fortsatt vil være fysiske klesbutikker i framtiden, men at det vil være større krav til at forbrukeren selv gjør bevisste valg.

– Jeg tror vi i framtiden får all informasjon opp på mobilen via en QR-kode. Alle harde fakta om produksjonsprosessen, kjemikalie- og vannbruk, arbeidsforhold, hvor mye karbondioksid som slippes ut, livslengde og så videre, sier Roos.

– Hvordan industrien vil bli i framtiden, avhenger også mye av forbrukerens verdivalg, sier Steinaa.

En mer bevisst forbruker

Det aller beste for miljøet hadde vært dersom vi alle gikk rundt i grå, helt like overaller.

Det er nok et framtidsscenario de færreste av oss ønsker. I vårt samfunn er klær mer enn noe som holder oss varme. Klær er kultur. Det er et middel for å uttrykke tilhørighet. Individualitet. Klær skaper folk. Det skal det også gjøre i framtiden. Men med friheten til å kle oss som vi vil, kommer også ansvaret for å gjøre det på en bedre og mer miljøvennlig måte.

Forbruksforskningsinstituttet SIFO publiserte i 2016 en rapport der de estimerte at hver nordmann eier i snitt 359 plagg. Hvert femte av disse blir sjeldent eller aldri brukt. For å ta mer miljøvennlige valg må forbrukerne bli mer bevisste.

– Forbrukeren er forvirret. Dette med å gjøre et bærekraftig kjøp er vanskelig, sier Linda Refvik.

Hun er klyngeleder for Norwegian Fashion and Textile Agenda (NF&TA); næringsklyngen for den norske mote- og tekstilnæringen. De jobber for en grønn utvikling for den norske mote- og tekstilindustrien. Gjennom Tekstilaksjonen, som er ett av deres mange prosjekter ønsker de å oppfordre oss forbrukere til å bruke klærne våre dobbelt så mange ganger innen 2024.

– Vi ønsker å bidra til at forbrukeren får mer kunnskap om klær og skaper nye forbruksvaner, sier Refvik.

Uholdbart forbruk

I Norge er vi flinke til å gi klær til gjenbruk. Vi leverer inn omtrent like mye klær som vi kaster. Altså rundt 30 000 tonn i året. Dessverre er det under 3 prosent av dette som selges tilbake til norske forbrukere. Vi er derimot i verdenstoppen på kjøp av nye klær. Med andre ord: Vi gir bort våre brukte klær og kjøper oss god samvittighet slik at vi kan kjøpe nye klær.

– Det er én ting du som forbruker helt klart kan gjøre: Stopp å konsumere så mye. Kjøp god kvalitet som du tror vil vare lenge. Kjøp brukt. Bli med i bytteringer og donér til organisasjoner som bytter klær. Lei klær om du kan, og få ting reparert, sier David Watson.

Men dette er ikke bare forbrukernes ansvar. Her må også myndighetene på banen.

– Politikerne kan lovfeste for eksempel minimums kvalitetsstandarder for klær, og de kan sørge for å belønne dem som leier. En typisk forbruker kan ikke vurdere kvalitet og holdbarhet på et plagg, så vi må få bedre merking. Mer holdbare klær vil kanskje koste mer, men vi vil spare penger på lang sikt. Vi trenger at klær er dyrere. Vi kan og bør skattlegge jomfrumaterialer. På den måten kan myndighetene dytte bransjen i riktig retning, forklarer Watson.

Pante klær

– Klesbransjen burde bli bedre på å guide forbrukeren til å ta de rette valgene, men produsentene er først og fremst avhengig av at innovasjonen er på plass. Vi trenger å få inn resirkulerte tekstiler, sier Margrethe Vikanes.

Hun jobber som bærekraftsjef i Pierre Robert. Selskapet lager produkter som typisk sett ikke går til gjenbruk, som sokker og strømpebukser. Det hindrer dem på ingen måte i å prøve ut andre miljøvennlige løsninger.

I samarbeid med en Coop-butikk på Bislett i Oslo har selskapet det siste året hatt et forsøk med pant på strømpebukser. Prosjektet har fått mange positive tilbakemeldinger.

– Det er en kjempemulighet til å gjøre det samme med klær som med flasker for eksempel. Når produktet er brukt opp, kan du levere det og få pant for det, sier Vikanes.

Selv om det er mye som kan gjøres i retning av mer miljøvennlig produksjon, poengterer Vikanes at det beste vi alle kan gjøre for miljøet, er å få ned overforbruket.

– Om 20 år ser jeg for meg at vi bruker klærne på en annen måte. Kanskje har vi en jakke som kan forandres fra sommer- til vinterjakke, og så bruker vi den gjennom hele året. Jeg tror også materialene vil være basert på gjenvinning, sier hun.

Søppel som ressurs

I Sverige har de allerede i mange år jobbet aktivt for å bli verdensledende i å minimere og nyttiggjøre seg avfall. Tekstiler er intet unntak.

På tampen av 2020 åpnet Siptex; verdens første tekstilsorteringsanlegg i industriell skala, i Malmø. Siptex består av fire maskiner som er produsert av det norske innsamlings- og panteteknologiselskapet Tomra.  Maskinene sorterer tekstiler ved bruk av NIR (Near Infra Red Technology) og VIS (Visible Light Spectroscopy), og har kapasitet til å sortere 4,5 tonn tekstiler i timen. Noe som tilsvarer 24 000 tonn i året.

Siptex er laget for å sortere tekstiler som ikke lenger kan brukes. Sortering av klær til gjenbruk kan ikke gjøres av maskiner, da det baserer seg på en forståelse av trender og salgbarhet.

Siptex sorterer etter farge og materiale og kan skille mellom 14 forskjellige kvaliteter. Det kan også sortere noen typer klesplagg laget med ulike tekstiler, og kan se hvor mye bomull plagget består av. Dette er gull for de som driver med tekstilresirkulering. De behøver tekstiler som er så rene som mulig. Siptex sorterer både mye raskere og mye mer nøyaktig enn man klarer for hånd.

Nytt liv

Times magazine kårer hvert år de 100 beste oppfinnelsene som gjør verden til et smartere, bedre og morsommere sted. På listen for 2020 finner vi produktet Circulose som er laget av det svenske firmaet Renewcell.

Circulose er en masse laget kun av resirkulerte tekstiler. Dette kan brukes om igjen til å lage nye nedbrytbare tekstiler som viskose og lyocell.

Renewcell bruker rester fra spinneri, avklipp fra klesproduksjon, feilproduserte varer og avfall fra forbruker. De vil helst ikke ha hele, brukbare plagg. Disse bør heller gå til gjenbruk.

I en sirkulær tekstilindustri skal maskinell eller kjemisk resirkulering være aller siste utvei, når klærne absolutt ikke kan brukes lengre.

På fabrikken blir knapper, glidelåser og lignende fjernet. Materialet blir kvernet opp, strippet for farge og elastan og gjort om til Circulose-masse ved hjelp av miljøvennlige kjemikalier og fornybar energi.

Tekstilmaterialet Renewcell lager, er, ifølge dem selv, av like god kvalitet som bomull, og loopen kan kjøres igjen og igjen.

Renewcell har drevet med småskalaproduksjon siden 2012, men i fjor begynte virkelig ballen å rulle. Levi’s brukte Circulose til å produsere sine mest miljøvennlige jeans noensinne, og H&M brukte det i sin Conscious Exclusive-kolleksjon.

Renewcell har siden starten samarbeidet med H&M, og i 2017 kjøpte kleskjeden seg også inn i selskapet. I 2020 inngikk de to selskapene en avtale om at H&M gjennom en femårsperiode gradvis skal øke bruken av Circulose i sin klesproduksjon.

For å få til dette må Renewcell skalere opp. I løpet av 2021 begynner byggingen av en større fabrikk, og da satser Renewcell på å kunne tidoble produksjonen sin.

Målet er at de skal kunne gjenvinne 1 million plagg, eller 60 000 tonn tekstilavfall i året, innen 2022.

En del av helheten

Veldig mange produsenter lener seg på resirkulering som en bærekraftig måte å kunne fortsette vårt enorme forbruk på. Det vil ikke fungere før vi resirkulerer alle tekstilene i verden på en 100 prosent miljøvennlig måte. Kanskje kommer vi dit en dag, men enn så lenge starter den eneste løsningen med det som har blitt mange miljøbevisstes mantra: Reduce, Repair, Reuse, Remake, Recycle. Kjøp mindre, kjøp kvalitet, kjøp brukt, reparer det du har, bruk det til det ikke kan brukes lenger og resirkuler.

            For at vi skal klare å nå klimamålene, må alle eikene i hjulet være på plass. Selv om de hver for seg bare har en bitte liten del av løsningen.

Line Houge vil at Smallmatters skal ha en av dem.

– Det blir overveldende for mange når man snakker om så store ting som bærekraft og sirkulærøkonomi. Mange tenker at dette handler ikke om meg. Det er ikke så farlig hva jeg gjør. Det er derfor vi heter Smallmatters. Vi tenker at alt er bedre enn ingenting. Alle monner drar. Hva kan vi gjøre i yrkeslivet og som privatpersoner for å bidra? Vi kan ta noen valg. Noen velger å ikke fly, noen har kjøpestopp et år, noen spiser ikke kjøtt. Alle kan gjøre noe, men hvis man ikke gjør noen ting, skjer ingenting, sier Line Houge fra Smallmatters.

I fjor var hun med på å blokkere motorveien i Stockholm. Mandag står Kjersti Aspheim tiltalt for sabotasje i Sverige.

Hun er klimaaktivist på heltid, og tyr til sivil ulydighet når hun mener det trengs. Som for eksempel i Stockholm i fjor, der hun og et tjuetalls andre gikk ut på Centralbron og sperret motorveien for trafikk. Mens biler og busser tutet og køen vokste, demonstrerte Kjersti Aspheim og de andre klimaaktivistene for å stoppe subsidier av fossil industri, og å stoppe utvinning av torv, og å redde våtmarkene.

– Dette er en stor ting i Sverige. I Norge har vi oljen, i Sverige har de torv, sier Aspheim.

Mandag 4. september må hun møte i retten i Sverige, tiltalt for sabotasje mot det svenske samfunnet. Strafferammen er fire års ubetinget fengsel. Aspheim synes tiltalen er streng.

– De kunne for eksempel valgt å tiltale meg for brudd på trafikkreglene i stedet. Det ville hatt mye lavere strafferamme, sier hun.

Aktivisten er spent på hvordan rettssaken blir. Hun har tro på frifinnelse, men er forberedt på at hun i verste fall må sone i fengsel.

Langsomme prosesser

Fra en norsk domstol har hun allerede en betinget fengselsdom på 14 dager med to års prøvetid. Også det for sivil ulydighet. Hva er det som får en tidligere lønn- og regnskapsansvarlig til å sperre veier og bruke sin egen kropp som barrikade?

– Hvis vi skal redde verden fra å kollapse, må vi bruke alle de demokratiske virkemidlene i verktøykassa. Sivil ulydighet er beskyttet av Grunnloven, og nå er det nødvendig å benytte seg av denne aksjonsformen. Vi har ikke tid til å vente på at endringene skal skje gjennom de vanlige politiske prosessene. De er for langsomme. Da vil det være for sent, mener hun.

– Skaper ikke sivil ulydighet snarere motstand fra storsamfunnet, og slik sett forsinker de endringene du ønsker?

– Nei, det mener jeg at forskning har motbevist. Sivil ulydighet er den raskeste måten å få til endringer på, sier hun og viser til at sivil ulydighet ble brukt ved innføring av stemmerett for kvinner, abortkampen og opphevelsen av apartheid i Sør-Afrika.

– Og nå er det kode rødt for menneskeheten. Menneskene må finne en annen måte å leve på, og det haster veldig, sier hun innstendig.

Bellona var mer proffe

Aspheim har vært opptatt av natur og miljø siden hun var ung. Som medlem i Natur og Ungdom på 1980-tallet opplevde hun at de unge naturvernerne ble totalt overskygget av Bellona og Frederic Hauge.

– Bellona var så mye mer proffe. De var litt eldre enn oss, og de visste hvordan de skulle håndtere media og bli tatt seriøst, sier hun i dag.

Hun husker en voldsom følelse av sorg over ikke å bli lyttet til.

– Vi ble bare ignorert. Fullstendig, sier hun.

Aspheim har vært aktiv miljøforkjemper store deler av livet. Hun har vært tilknyttet ulike organisasjoner. En periode hadde hun verv i Naturvernforbundet. Men hun kjente på behovet for å ta i bruk sterkere virkemidler.

– Jeg ville inn i organisasjoner som ønsker å si fra. Jeg fant et forløsende fellesskap der, forteller hun.

Krim på glattcella

Hun har aksjonert sammen med flere organisasjoner i ulike land. Første gangen hun ble båret vekk av politiet i Norge, var under en aksjon i regi av Nordic Rebellion i 2021. Dette er den nordiske samarbeidsorganisasjonen for Extinction Rebellion, og aksjonen gikk ut på å barrikadere porten til et oljeanlegg utenfor Bergen.

– Husker du hva du tenkte første gangen du ble pågrepet?

– Jeg husker i alle fall veldig godt hva jeg tenkte da jeg satt på glattcelle første gang. Da tenkte jeg at yes, nå lyktes vi med å få oppmerksomhet om saken.

Aspheim har hørt den tykke døra til glattcella bli låst fem ganger.

– Første gangen jeg var på en aksjon der jeg kunne bli arrestert, hadde jeg fått et råd om å ta med meg en krimbok. Det var et godt råd. Da var det bare å sette seg ned og lese. Det var ingenting annet jeg kunne gjøre, så jeg kunne konsentrere meg helt og fullt om boken, smiler hun.

Bare ikke-voldelige aksjoner

En del timer på glattcelle har imidlertid ikke skremt henne fra å aksjonere mer. Men hun har et ambivalent forhold til at aksjonister blir pågrepet og satt i varetekt.

– Lakmustesten til et demokrati er hvordan man behandler sivil ulydighet. I Norge er straffene for strenge, mener jeg. Man får veldig fort bøter på 20 000 kroner eller betinget fengsel, sier hun.

Samtidig innrømmer hun at nettopp pågripelser skaper mer oppmerksomhet om saken, og sånn sett er det et mål at politiet aksjonerer mot aktivistene.

– Og jeg skjønner at samfunnet trenger å reagere på noen former for sivil ulydighet. Jeg er ikke for anarki, poengterer hun.

Hun deltar selv utelukkende i ikke-voldelige aksjoner. Men har også forståelse for noen aksjonister som tyr til sterkere virkemidler for å beskytte dyr og natur. Hvalen for eksempel. 

– Men slike aksjonsformer passer ikke utenfor Stortinget. Det er tid og sted for hvordan man bør aksjonere. Jeg driver kun med ikke-voldelig sivil ulydighet, sier hun, og understreker at hun ikke under noen omstendigheter støtter vold mot mennesker.

En infantilisering av klimabevegelsen

Aspheim er en del av en stadig større klimabevegelse. Men hun passer ikke inn i bildet av den pur unge klimaforkjemperen med en brennende sjel. Selv er hun i 50-årene, og tar avstand fra påstanden om at klimaforkjemperne i all hovedsak er ungdom.

– Det er mye grått hår å se, sier hun.

– Jeg vil si at de fleste er voksne, fra midten av 20-årene og oppover. Jeg opplever det som en infantilisering av klimabevegelsen når man snakker om “de unge klimaforkjemperne”. Ja, det er noen som er unge. Og de er veldig brennende i engasjementet sitt. Men de fleste er voksne mennesker som prøver å få verden til å snu.

Hun er ikke med i Extinction Rebellion i dag. Derimot har hun et eget selskap som hun representerer, men forteller at det er endringer på gang når det gjelder hvem hun er tilknyttet. Mye av tiden går med til klimaengasjementet.

– Når jeg ikke er med familien, er det stort sett dette jeg driver med, sier hun.

Aspheim har tenkt å fortsette å aksjonere så lenge hun mener det trengs.

– Er du pessimist for fremtiden?

– Nei, jeg er optimist. Jeg hadde ikke holdt på med dette hvis jeg trodde det var for sent. Jeg tror vi greier å snu i tide, men det haster, sier hun.

Hun drives av å tenke på de syv tantebarna sine som skal vokse opp i verden. Og av alle dyr og insekter som ikke har en stemme.

– Jeg er stemmen til de stemmeløse, sier hun.

Er livet til yndlingsplagget ditt tapt om det slites i stykker? Absolutt ikke, mener bokaktuelle Eva Kittelsen.

– Ironien er at da jeg handlet aller mest, følte jeg meg også dårligst kledd, skriver tidligere modell Vigdis Bonvik.

Moteskaper Louise Xin sprer oppmerksomhet om uigurenes tvangsarbeid i klesindustrien. – Fast fashion er ikke billig. Noen andre betaler prisen.

Kvinnene glimrer med sitt fravær i tradisjonelt landbruk. Men i økologisk landbruk er mer enn hver fjerde bonde en kvinne. Økobonde Stina Mehus har tre forklaringer på hvorfor kvinnene velger bort tradisjonell gårdsdrift.

Publikum er kritiske til nok et år med bare vegetarmat på Månefestivalen i Fredrikstad. Men arrangøren har flere gode grunner til å holde på de kjøttfrie matbodene.

Er det mulig for gravide å få i seg nok næring uten å spise rødt kjøtt? Helt klart, mener vegetarentusiast Hanne-Lene Dahlgren.

Spis mindre rødt kjøtt, anbefaler Helsedirektoratet. Artist Susanne Sundfør er uenig. Særlig mener hun det er viktig at kvinner får i seg rødt kjøtt før, under og etter en graviditet.

Klimakrisen trenger mer feminin energi, mener filmskaper og kunstner Franciska Eliassen. Hun er aktuell med sin første spillefilm, og svært overrasket over den gode responsen.