I årets utgave av Hver gang vi møtes har vi blitt enda bedre kjent med den personlige delen av frontfigur i Highasakite, Ingrid Helene Håvik. – Det hjalp massevis å få så mange fine meldinger fra både venner, familie og helt ukjente mennesker som kjente seg igjen i hva jeg fortalte. 

Musikkgruppa Highasakite har oppnådd stor internasjonal suksess og har stort sett vært kritikerrost med sine fem albumutgivelser. De har turnert verden over – i Europa, USA og Australia. Og vunnet flere priser, deriblant tre Spellemannpriser og Kulturdepartementets Bendiksenprisen. 

Ingrid Helene Håvik er med i årets utgave av Hver gang vi møtes, som er et musikalsk underholdningsprogram på TV2. Håvik er frontfigur i Highasakite, som hun startet opp med trommeslageren og musikkprodusenten Trond Bersu tilbake i 2010. 

Hvordan var det å være med i Hver gang vi møtes? 

– Det har vært kjempegøy å være med på Hver gang vi møtes. Både å være der oppe på Kjerringøy sammen med produksjonen og de andre deltakerne har vært en kjempefin opplevelse. 

Hvordan har det kjentes i ettertid å være så åpen og ærlig om følelser som du har vært i programmet?  

– Akkurat den dagen programmet ble vist på tv, følte jeg meg kanskje litt hudløs. Det var som å være naken og få masse skryt for kroppen min. Som er kjempehyggelig. Men det hadde vært litt fint å få på seg noen klær også, hvis du skjønner. Det hjalp massevis å få så mange fine meldinger fra både venner, familie og helt ukjente mennesker som kjente seg igjen i hva jeg fortalte. Da følte jeg at følelsen av å være naken avtok. 

Du forteller at låta Someone who´ll get it handler om ensomhet – som i “send noen til meg som skjønner meg”. Er det egenopplevde erfaringer, og kan du i så fall si noe mer om det? 

– Det er jo vanskelig å være i et parforhold, og det er jo skrevet med det i tankene. Fortvilelsen av å ikke finne noen som forstår meg eller tåler meg akkurat slik som jeg er. Det er på mange måter en veldig egoistisk tekst. Det er vel ingen arenaer i livet man kan være seg selv fullt og helt. 

Du har fortalt at skolen var vanskelig for deg. Har du noen erfaringer som du kan dele med andre som sliter med å komme seg på skolen?  

– Jeg har litt troen på å ikke ha noen lekser i skolen. Om det ikke fungerer å sitte hjemme og hjelpe ungene med leksene, så be om å få slippe å gjøre det. Det har i hvert fall jeg tenkt å gjøre med mine barn. Det skal ikke være en full dag på skolen, så hjem og jobbe enda mer. Spesielt ikke om det gjør at det blir dårlig stemning hjemme av det også. Det syns jeg er for mye forlangt av barna. 

Kan du utdype noe om hva du synes om covringene til de andre artistene av din musikk? Var det noen som imponerte og/eller overrasket deg? 

– Jeg syns de var helt nydelige, og jeg satte ekstremt stor pris på hvor mye arbeid og sjel de hadde lagt inn i disse versjonene. Jeg var litt spent på det, fordi Highasakite har jo blitt covret på diverse tv-programmer tidligere, uten at jeg har fått sånn veldig mye ut av det. Men det var noe helt annet å sitte der og få servert versjoner av artister jeg respekterer og beundrer, og som jeg vet at de har jobbet mye med for å gjøre til sitt eget. 

Når skjønte du at musikk var noe du skulle leve av? 

 – Det er så vanskelig å leve av musikk at det skjønte jeg ikke at jeg skulle leve av før jeg gjorde det. Til og med som musikkstudent ante jeg jo ikke hva jeg skulle finne på etter jeg var ferdig. Jeg prøvde meg et halvt år som sanglærer først, og fant ut at dette var jeg jo virkelig ikke noe god til, og ikke trivdes jeg med det heller. Så jeg satt der jo med kun denne ene kompetansen, som var sang, og måtte bare prøve å lage en karriere ut av det. Og til slutt kunne jeg jaggu betale husleia med det også.

Hva er det beste med livet ditt akkurat nå? 

– Det beste med mitt liv akkurat nå er familien min. Jeg har skikkelig søte barn, og mannen min er ganske snill. Jeg gleder meg til helgene når vi skal finne på ting sammen.

Hvem er ditt forbilde?

– Jeg har mange forbilder. Jeg syns for eksempel at Pia Tjelta er helt rå. Syns det er så kult at hun er en så fantastisk skuespiller, men også har sin egen kleskolleksjon som jeg elsker! Hun oser integritet for meg. 

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med det du driver med?

– Dette er jeg litt ambivalent til å svare på. Det er mange måter å lage en karriere på. Og det er over tolv år siden jeg etablerte meg som artist. Musikkbransjen har forandret seg radikalt siden det, og det jeg gjorde da, tror jeg ikke nødvendigvis ville funket så bra nå. Men jeg tror det kan være lurt for en del artister å huske på at det er de som er sjefen for sitt eget prosjekt. Du må selv bestemme veien, og du står selv ansvarlig. 

Tre kvinner å merke seg for framtida? 

– Emilie Nicolas kommer sikkert med ny musikk om en stund, det er alltid verdt å få med seg. Sigrid Bonde Tusvik skal sikkert ha nytt show og det er jo alltid sykt gøy. Og Yngvild Sve Flikke, som regisserte Makta, helt makalaust. Disse tre kvinnene er jo ikke nye, men de er langt ifra ferdig og jeg gleder meg til alt de skal gjøre i fremtiden.

 Kan vi forvente noe mer ny musikk av Highasakite dette året? 

– Nei, hehe, men i 2025. 

ANMELDELSE: I stykket Nære relasjonar er det kvinnen som utøver partnervold. Det bidrar til økt innsikt i voldens natur.

Nære relasjonar betrakter et giftig kjærlighetsforhold utenfra – og innenfra – på en ekte, virkelighetsnær, intim og rå måte. Forestillingen handler om kjæresteparet Are (spilt av Christian Ruud Kallum) og Kine (spilt av Josefine Frida Pettersen). Etter at Kine slår Are for første gang, opplever de begge at relasjonen mellom dem endrer karakter – og gjør noe med dem. 

Og det er gjennom Ares monolog i stykket på en time og 40 minutter at vi får et nært innblikk i hvordan han mister seg selv i forsøket på å tilgi Kines oppførsel og å forsøke å elske henne på tross. 

Forestillingen hadde premiere 17. januar på Det Norske Teatret og er basert på forfatter Maria Tryti Vennerøds roman med samme navn. Marie Blokhus har regien og Anna Albrigtsen er dramaturg for stykket. 

Fascinerende scenegrep

Det første som skjer i stykket, er at publikum blir invitert inn i et provisorisk rom hvor vegger av papir omslutter oss i Scene 3 på Det Norske Teatret – som et rom i rommet. Det er plass til rundt 40-50 publikummere på stoler på rad og rekke. Are, hovedpersonen, har noen kvadratmeter scene foran publikum å boltre seg på, med en svart enkel stol som eneste rekvisitt. Kine er aldri fysisk tilstede på scenen. 

Hverdagslivet til paret vises imidlertid på papirveggen i front som videopptak. Det blir som en videodagbok for minnene de har sammen. 

Derfor er det også bare Are som snakker om episodene, og som får tolket og reflektert over dem i retrospekt. Det er et fascinerende scenegrep. Are bruker hele rommet gjennom forestillingen, og får kontakt med publikum fra fremste til bakerste rad for å fremprovosere reaksjoner på det vi nettopp har sett på skjermen. Og for å få anerkjennelse for sine egne høyttenkende refleksjoner og reaksjoner. 

Blir manipulert 

Dette scenegrepet er viktig, og bidrar til at vi både får avstand til hendelsene i parforholdet og greier å se hva som egentlig skjer. Vi skjønner hvordan Are hele tiden blir manipulert av Kine til å godta hennes fortelling om hvem som har skyld i konflikter og vold. 

Ensemblet består utenom rollene Are og Kine av skuespiller Oddgeir Thune i rollene som Gard eller lege og skuespiller Tiril Heide-Steen, som spiller Benedicte, kollegaen til Are. De er innom i korte passasjer i løpet av forestillingen, hvor de  underbygger hvilken livssituasjon Are står i. De blir et slags kompass for Are på rett og galt, men uten at de får Are selv til å innrømme helt hvilken tung situasjon han står i. 

Legen som er innom i en kort sekvens midt i forestillingen kan tenkes å være med for å vise at samfunnet ikke tenker på partnervold når det gjelder menn. 

Får han fram volden?

Etter hvert som forestillingen skrider frem, glemmer en at Kine kun er med i videoene, for Are klarer å smelte sammen sine replikker på scenen med det som skjer på videoene. I Ares fortolkninger får vi som publikum virkelig kjenne hvordan han har det i det intense, uforutsigbare og strabasiøse forholdet med Kine. Og vi får se hvordan Are godtar og bagatelliserer Kines oppførsel, og tar på seg mer og mer skyld for hvordan hun reagerer. Er det han som får fram volden i Kine? 

Regissør Marie Blokhus kan tenkes å ha tatt et bevisst valg om å la Are sin stemme komme frem uten påvirkning og avbrudd fra partneren. Nettopp fordi det er det motsatte som skjer i mange av scenene vi får se på videoopptak. Are blir både avbrutt, misforstått og tillagt meninger av Kine som han egentlig ikke har. Det går til slutt så langt som at han ikke får ha egne meninger. 

Ettergivende

Stykket viser hvordan Kine i begynnelsen helt uskyldig, får vi inntrykk av, tolker hvem Ares venner er. I bestevennen Gard ser hun en veik fyr, og mener at hans forhold til kjæresten er dødsdømt. Are nøler med å bekrefte hennes syn, men til slutt er han enig, og presterer å si at han sit kanskje litt fast i gamle kjønnsrollemønster. Som publikum kan vi få en forståelse av at han på dette tidspunktet, hvor han er hodestups forelska i Kine, er svært ettergivende og lar henne ha rett.

Forestillinga klarer på glimrende vis å få fram hvordan Are blir påvirket av at Kines svingende stemningsleie kommer mer og mer til overflaten. Den klarer også å vise hvilke motsetninger som spiller seg ut i Ares bevissthet. I flere scener opponerer han tydelig mot Kine og setter skapet på plass, samtidig som han i andre scener gir etter og egentlig motsier seg selv. Selvrespekten og integriteten blir sakte prellet vekk. 

Møtes sjelden i dialogen

I en annen scene blir Kines tydelige flørting med en av kameratene til Are kilde til en stor krangel på tilbakeveien hjem fra en uteplass, godt påvirket av alkohol. På forhånd har de hatt en avtale om at Are går med på det, fordi han tidligere har innrømmet at han liker at andre menn begjærer henne. Det hele kulminerer til slutt i en stor krangel. Are kaller Kine aggressiv og understreker at hun har slått. Kine bagatelliserer det hele, retter skytset i Ares retning og spør om det ikke kan ha noe med hvordan han selv opptrer å gjøre. Dialogen mellom Are og Kine bærer preg av at de aldri ordentlig møtes og kan bekrefte hverandres synspunkter. 

Et destruktivt forhold

Det hele blir bare verre. Selv om det innimellom er små pauser hvor stemninga tilsynelatende er god og en kan få en oppfatning av at dette bare er vanlig konfliktproblematikk – som i alle andre forhold. 

I en av scenene hvor grensene tydelig blir flyttet på, og Ares integritet har forsvunnet som sandkorn mellom fingrene, er da Kine kommer hjem fra trilletur med deres lille baby Leo. Kine kommer inn, og oppdager at Are verken har laget middag eller gjort husarbeidet. Han møter henne med en øl i hånden. Hun eksploderer i raseri, og vi blir gjennom lyd og Ares beskrivelser vitne til at han blir truffet av en vase i ansiktet. At Are har googlet begrepet partnervold mens Kine og Leo var ute på trilletur, bekrefter absurditeten i situasjonen. 

Utfordrer etablerte oppfatninger

Det er her produksjonen virkelig har klart å få fram kjernen i det de ønsker å formidle. Vold i nære relasjoner kan ta ulike former, og utfordrer den etablerte oppfatningen om at det er mannen som alltid er voldsutøver fordi han er fysisk overlegen. Forestillingen får godt frem at Kines kommunikasjon med Are har elementer av psykisk vold i seg, men også hvordan Are blir påvirket av hennes aggressive atferd og selv kjefter, roper og ved en anledning knuser et glass i vasken i frustrasjon. 

Kine er likevel den som tydeligst og først og fremst fremstår som både slem og manipulativ med vilje – for ikke å glemme de scenene hvor hun åpenbart går fysisk løs på ham. Den psykiske volden fra Kine kommer klart frem i gjentatte episoder hvor hun beskylder Are for å være kontrollerende og potensielt voldelig. Hun snur om på virkelighetsforståelsen hans, og får ham til å tvile på rollen sin i relasjonen deres. Denne formen for manipulasjon er svært vanlig i voldelige forhold, ifølge forskning. Nære relasjonar viser at dette er en adferd som ikke er forbeholdt ett kjønn.

Kvinnen som voldsutøver

Ved å snu om på de tradisjonelle rollene for partnervold, ved å gjøre kvinnen til voldsutøveren, så greier dette stykket å gi innsikt ikke bare i vold mot menn. Men også å øke forståelsen for hva som faktisk skjer når det er menn som utøver volden.  Når det er mannen som er voldelig, så blir ofte den fysiske volden tolket som det viktigste i forståelsen av hva som skjer, mens manipuleringen av virkeligheten og av offerets egen psyke gjerne får mindre plass. 

Are er aldri ordentlig i livsfare, fordi han er sterkere enn Kine – noe han også på et tidspunkt selv reflekterer over i forestillingen. Nettopp derfor får stykket også fram de psykologiske rammene som ofte er tilstede i et voldelig forhold. Stykket øker forståelsen for mekanismene som finnes i voldelige forhold uansett hvem det er som utøver volden. Kanskje bidrar Nære relasjonar til å gi et svar på det klassiske spørsmålet; Hvorfor gikk du ikke bare? 

Etter å ha sett bak gardinene til Kine og Are er det i alle fall rimelig trygt å kunne konstatere at et destruktivt forhold kan la seg etablere i oss alle. 

Marie Sahba har ett ben i norsk kultur og ett i iransk. Det var ikke så kult da hun var barn.

Hun er klar med sitt første album, A Billion Years Too Soon, er rett rundt hjørnet. Marie Sahba har en far fra Iran, og er oppvokst i Trondheim. Musikk har vært en viktig del av livet hennes helt siden hun headbanget til steroanlegget omtrent før hun kunne gå.

Sahba har tidligere gitt ut singelen Take Me Back, som fant veien til H&Ms internasjonale spillister, Netflix-serien Heksejakt og den svenske serien Udda Veckor. I 2022 kom hennes andre EP, AZERI BABY, som er en hyllest til hennes far og de iranske røttene hennes. Faren døde av kreft i 2021, bare 56 år gammel. Sahba har tatt med seg den iranske musikken inn i det ferske albumet.

1. Gratulerer med album! Hvordan er det å være i mål?

– Tusen takk! Det føles ganske surrealistisk. Nå skal på en måte bebisen min ut i verden og leve på egenhånd. Musikken min er så nær og personlig, så det føles også så nakent. Litt som å stå avkledd foran hele verden og vente på bedømmelsen. 

2. Musikken din beskrives som en sømløs blanding av iransk musikk og moderne elektronisk pop. Hvordan greier du å forene to så forskjellige musikkstiler?

– Det kommer egentlig helt naturlig siden det bor i meg etter en oppvekst hvor foreldrene mine lyttet til mye musikk- faren min lyttet til iransk, azerisk og tyrkisk musikk og moren min lyttet til vestlig popmusikk.

3. Hva er dine største inspirasjonskilder?

– Da jeg var yngre, var jeg tidvis besatt av artister og band, men de siste årene hvor jeg har jobbet mye med egen musikk har jeg vært mye i min egen boble og vil derfor si at min største inspirasjonskilde er livet og erfaringene jeg gjør meg. Og Rosalía da – jeg bare elsker hvor kompromissløs hun er og hvordan hun blander alt av stilarter, instrumenter og språk på en så innovativ og rå måte. 

4. Din iranske bakgrunn har en tydelig plass i musikken din. Hvordan har det preget deg å vokse opp med to kulturer?

– Det er først i voksen alder at jeg har innsett hvor heldig jeg er og virkelig elsket røttene mine og ønsket å utforske de enda mer. Barndommen var preget av mye mobbing siden jeg var «annerledes» og da ville jeg bare gjemme meg og være som alle andre. Nå derimot føler jeg meg så privilegert som har vokst opp i en saling blanding av østlig og vestlig kultur og tradisjoner. Føler meg rik på et sjelelig og kulturelt plan. 

5. Du mistet faren din mens du jobbet med musikken til dette albumet. Har du brukt musikken til å få utløp for sorg? I så fall – hvordan har det hjulpet deg?

– Jeg mistet faren min da jeg jobbet med min foregående EP AZERI BABY. Albumet er en videreføring av AZERI BABY hvor jeg har bearbeidet sorgen og prøvd å navigere i livet etter at ankeret mitt ble revet vekk så altfor tidlig. Det har hjulpet mye samtidig som det har vært ekstremt hardt å stå i. Musikk har for meg alltid var terapeutisk, men denne prosessen ble virkelig et nivå opp. Jeg prøvde å skrive låter om andre ting, men det er alltid det jeg går gjennom og opptar meg, som kommer til uttrykk. Ellers blir det ikke ekte. 

6. Mange opplever at man mister kontakt med røttene sine når foreldre dør. Tror du dette er ekstra til stede når man har foreldre fra en annen kultur, og de blir borte?

– Det tror jeg absolutt, og jeg hulket under KARPE sin konsert i Spektrum hvor de setter ord på nettopp dette. Det er utfordrende å holde kontakten når fedrelandet er såpass langt borte og man har mistet broen mellom kulturene, men det er utrolig viktig for meg at det ikke skjer. 

7. Du er ikke bare musiker, men også produsent og DJ. Hvordan er du blitt tatt imot i en mannsdominert bransje?

– Det er mange fordommer, det skal være sikkert og visst. Mange antar at man ikke kan noen ting og er nedlatende og spydige, mens andre er inkluderende og varme. Man kan trygt si at man møter hele spekteret ute på jobb. 

8. Har du alltid visst at du ville drive med musikk?

– Ja, fascinasjonen har vært der siden før jeg kunne gå. Et av mine tidligste musikalske minner er når jeg lener meg mot stereoanlegget fordi jeg så vidt klarer å stå på beina, og jeg står og headbanger til Vivaldis fire årstider. 

9. Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Sikkert min fars bortgang, selv om det er vanskelig å se og akseptere når jeg fortsatt står i det. Jeg har lært at livet er skjørt og man skal prioritere det som er viktig for en, og ikke minst ta vare på seg selv oppi alt. Lettere sagt enn gjort, men jeg prøver. 

10. Tre kvinner å merke seg for framtida?

– Ingrid Jasmin – hennes fusjonering av norsk folkemusikk og flamenco og ikke minst persona blåser meg av banen. Alexandra Archetti – hennes utrettelige og viktige arbeid for Oslo World og folkemusikk-scenen i Norge. Aleksandra Suchkova – up and coming fotograf og videograf med et nydelig estetisk blikk.

ANMELDELSE: Den alderdommen som Trond Bredesen tegner og skriver om, er ikke veldig pen. Kanskje er det akkurat det som får denne boken til å kjennes så nær.

Tittel: Mora mi

Forfatter: Trond Bredesen

Tynne ankler, pjuskete hår, fotside skjørt, krokete rygg og en rullator som livets støttehjul. Slik beskriver Trond Bredesen moren sin. Ikke i ord, men i bilder.

Debutboka Mora mi er resultat av illustratørens store bunke med skisser og notater fra hans mors to siste leveår med demens. Variasjonen av skisser på ulikt papir og forskjellig tegneredskap, vitner om hektisk og ærlig hverdagsdokumentering fra serviceboligen i Drammen der moren bor.

For alle som selv har opplevd at omsorgen blir snudd på hodet i foreldrenes eller besteforeldrenes alderdom, er dette en bok som burde leses.

Bleieskiftet

Trond Bredesen er en norsk illustratør som har vunnet priser for sine illustrasjoner innen pakninger, frimerker og bøker. En kan ikke si annet enn at det er kledelig når han nå debuterer i bokform. At tegningene er supplert med små sitater fra moren, gjør boken til en leseropplevelse med høy gjenkjennelsesfaktor.

Gullkornene er spedt jevnt utover i boka, og skaper både glede og tristhet hos leseren. Som hvor hyggelig moren synes det er med besøk, hvor forvirret hun kan være om tid og sted, eller hvilke planer hun legger for sin egen begravelse. Eller slik: «Egentlig vil jeg bare slippe, Trond. Men når jeg ser den puta jeg har brodert, så får jeg lyst til å fortsette litt til. Jeg får sånn skryt for den.»

Andre bilder får stå alene, i ensomheten selv.

Hjemmet til moren Johanne inneholder alle klassiske rekvisitter for en gammel dame på sykehjem. Rotete stuebord med aviser, radio, mokkabønner og blomster. Kontrasten mellom teknisk oppheisbar seng og blomstrete dyne minner oss på at vi har med et menneske i livets siste kapittel å gjøre.

Omsorg handler ikke om kjønn

Hvem skal passe på henne? Mannen er død, sønnene har sine liv og jobber. Likevel, omsorgsansvaret lander på de gjenlevende. Den som en gang skiftet bleier, er den som nå må følges på do. Et skifte som kan oppleves som ydmykende for begge parter.

Ofte faller disse omsorgsrollene på kvinner. Som Johanne, som en gang var husmor på heltid. I Mora mi er det hennes to sønner som har fått omsorgsrollen for sin mor. Er det noen forskjell fra når døtre har denne rollen? Betryggende lite.

Bredesen viser, uten at det er det som er hensikten med boka, hvordan omsorg ikke handler om kjønn. Omsorgen handler om å passe på en mor som stadig mister seg selv. Og den følges av fortvilelsen som ligger i å ikke kunne være der for henne, og samtidig fortvilelsen av å måtte være der hele tiden. For hvem passer på, om ikke «jeg» er der?

Omsorgssvikt eller dårlig hukommelse?

Moren går ned i vekt. Moren får ikke gått på do når hun trenger. Bleia er stadig full, men leiligheten føles tom. Og er det hennes leilighet eller er hun på besøk? Over telefonsamtaler med sønnen er det ikke lett å vite om det er omsorgssvikt fra sykehjemmet eller ensomhet og tapt hukommelse som er problemet, uansett er det like fortvilende å være vitne til.

NRK Brennpunkt viste i 2023 videoklipp fra institusjoner hvor eldre ikke fikk den oppfølgingen de trengte. For tidlig legging, mangel på mat og medisiner, nedsettende kommentarer. Slik omsorgssvikt er hjerteskjærende.

Avhengig av familien

Nå er denne omsorgssvikten mest sannsynlig ikke tilfelle i Bredesens beretning om morens siste leveår, men boken hans må leses som et argument for å løfte omsorg som en verdi vi burde verstette høyere i samfunnet. Helsevesenet er så godt som lagt opp til at de eldre skal ha gode støttespillere i livene sine; familie som bor i nærheten og har tid til å ta både det andre og det tredje skiftet. Slik er det ikke for alle.

Ikke alle har sønner eller døtre som kan varte opp med vaffelsteking og kaffekoking når vennene til den gamle kommer på besøk. Ikke alle har sønner eller døtre som passer på at klærne er rene og doen ikke er full av diaré. Og langt fra alle sykehjem har den kapasiteten til omsorg de skulle ønske de hadde.

Alltid en tråd et sted

Men det er ikke bare oppvask og drit Bredesen skildrer i Mora mi, det skal være sikkert. I de skisseaktige tegningene sine skildrer han humoren og kjærligheten i forholdet som er snudd opp ned mellom mor og sønn.

Det får meg til å tenke på teaterproduksjonen, Det finnes alltid en tråd en plass (2019) ved Cornerteatret i Bergen, en positivt fremstilt dokumentar, hvor vi får innsikt i dementes liv og deres plass i samfunnet. Det som sitter igjen hos meg, er hvordan det mest gjenkjennbare med en person ofte er det som sitter igjen etter at hen har begynt å miste seg selv. Dokumentarens tittel er for øvrig basert på et sitat fra en livsglad gamling som surret med visdomsordene sine: det er alltid et håp et sted, det finnes en rød tråd. Humoren i gamle mennesker blir som skisser av mennesket – noe av det viktigste vi har, står igjen.

Og kanskje er det i det mest skisseaktige og grafiske at Bredesen er best. Konturene av moren som stadig synker sammen – man kan ikke bli annet enn glad i det lille mennesket og få lyst til å gripe inn når hun har det vondt. Samtidig får illustrasjoner av smil oss til å få et håp om at hverdagen til mor ikke bare er håpløs. Selv om det tidvis føles som moren allerede er borte, rommer smilene alt det hun har levd og vært.

ANMELDELSE: Å jobbe med sex er det de har til felles. Det, og det at de har blitt fotografert av Iselin Kristiansen.

Fotografiens Hus inviterer til en fotoutstilling som er dypt menneskelig og like dypt politisk. Prosjektet til fotograf Iselin Kristiansen er nærmest å vise fingeren til narrativet om at alle som jobber med sex, er offer per definisjon. Og til de som mener at sexkjøp er det samme som voldtekt. Det hun vil med denne utstillingen er tvert imot å vise at all stigmatisering av denne typen er usolidarisk overfor dem som jobber med sex, og at slike holdninger snarere fører til problemer for dem i møte med myndigheter, helsevesen og folk flest.

Kristiansen har da også latt utstillingen få navn etter en parole fra kvinnedagen i Oslo i 2020, en parole som ble revet i stykker i toget. På parolen stod det: Sexarbeidere er mennesker, for faen! Dette er blitt navnet på utstillingen, bare med en parentes rundt kraftuttrykket på slutten. Utstillingen er med andre ord et sterkt statement i den brennhete feministiske debatten om sexarbeid og sexkjøp.

Vil vise nyanser

Kristiansen ønsker å nyansere bildet av hva en sexarbeider er. De tradisjonelle fortellingene er gjerne enten den om et offer eller den om en «happy hooker». Fotografen vil fortelle at det finnes ulike narrativ som alle er like sanne. Fordi det finnes like mange fortellinger som det finnes sexarbeidere. Eller kanskje flere, fordi også blant dem som Kristiansen har fotografert, er det flere som har opplevelser som inkluderer flere narrativ i en og samme historie. Dette kommer riktignok ikke klart fram gjennom bildene, men er derimot lett å lese seg til ved å bruke QR-kodene ved siden av bildene. Der får man historien til de som er avbildet. En skjerm på veggen kjører også diverse sitater fra sexarbeiderne, der de uttaler seg om alt fra egen historie og egne opplevelser til tanker om hvordan de opplever feminismen fra sitt ståsted.

Bildene er kommet til ved at Kristiansen er kommet i kontakt med sexarbeidere som kunne tenke seg å bli fotografert. Her er bilder av ulike varianter av sexarbeidere, fra strippere til eskorter, og mye i mellom. De har selv kommet med ønsker om hvor de vil bli tatt bilder av. Mange av dem har ønsket naturen som omgivelser. Fordi de, som Kristiansen påpeker, er som folk flest her i landet, og liker seg i naturen. Andre har ønsket å bli fotografert mens de holder på med en hobby eller en lidenskap.

Dirrende tone

Ett av bildene viser hender med kraftige ringer, nettingermer og svart neglelakk som varsomt holder noen markjordbær. De små, røde bærene representerer alt som er naturlig, barnlig og uskyldig. Og hvorfor i alle dager skal ikke det naturlige, barnlige og uskyldige være en del av livet til en punkete sexarbeider? Nettopp! Det finnes ingen grunn til det, annet enn stigmaet om hva en sexarbeider er.

Dette er styrken i denne utstillingen. Den greier å gjøre akkurat det tittelen på den lover, nemlig å vise at sexarbeidere er mennesker. Kraftuttrykket i parentesen (for faen!) er ikke direkte å se i bildene. Den insisterende tonen ligger imidlertid og dirrer under overflaten. Den finnes i tekstene som man kan lese på QR-kodene, og den finnes i kontrastene mellom bildene og det mange av oss forbinder med sexarbeid. En ung kvinne med vått hår i blå bikini sittende med ryggen til på en stein i strandkanten. Så hverdagslig, så gjenkjennelig. En ung mann på treningssenteret, klar til å løfte vekter. En ung kvinne som ser ømt på en skadet kattunge hun forsøker å redde.

Nærmere «happy hooker»

Men det er også klarere hint om det seksuelle. En pin up-positur, en kvinne i en yogastilling med piskene hengende på veggen, mannlige hender som holder i tau. Kristiansens bilder viser frem sterke, selvstendige mennesker som vil definere seg selv.

Fotografen har avbildet de sexarbeiderne som selv ønsker å vise seg fram. De representerer sånn sett neppe et gjennomsnitt av sexarbeidere i Norge. Til det er de blant annet for… norske. De fleste som henger på veggen i Fotografiens Hus er norske, i kontrast til den gjennomsnittlige sexarbeideren her i landet.

Jeg vil imidlertid ikke si at dette er en svakhet ved utstillingen. Den gir seg ikke ut for å fortelle den hele og fulle sannheten om denne bransjen. I stedet gir den et innblikk i akkurat disse sexarbeidernes liv og virkelighet. Og selv om fortellingen i utstillingen er nærmere «happy hooker «enn offer, så byr den på nettopp det som er målet. Nemlig en nyansering i hvem sexarbeiderne er. Hvilke liv de lever. At sexarbeid kan medføre glede og selvstendighet. Til og med føre til økt trygghet i forholdet til egne grenser. Hvem skulle trodd?

Det andre narrativet

Flere av de som har meldt seg til prosjektet, har en åpenbar politisk agenda ved å fortelle sin historie. Det er ikke noe galt i det. I tekstene kan vi også lese at noen har opplevd ufrihet og tvang. Og selv om dette, i alle fall ut fra det gjeldende narrativet, er virkeligheten for en større andel sexarbeidere her i landet enn det man kan få inntrykk av kun basert på denne utstillingen, så er det nettopp dette stigmaet denne utstillingen vil utfordre. Kristiansen vil vise fram menneskene som jobber med sex helt frivillig. For disse personene finnes.

Gå og se dem – du vil få litt å tenke på.

HVA: Fotoutstillingen Sexarbeidere er mennesker (for faen!)

HVOR: Fotografiens Hus, Oslo

NÅR: Fra 8. februar til 17. mars

Elle Márjá Eira er aktuell som filmregissør for den kommende Netflix-spillefilmen Stjålet.

ALTSÅ har snakket med filmregissør, artist og komponist Elle Márjá Eira. 

Anledningen var OsloMet sin markering av samenes nasjonaldag 5. februar, som de arrangerer en dag på forskudd. 

Eira er aktuell med regi på den kommende svenske Netflix-spillefilmen Stolen/Stjålet/Suoládeapmi, som er basert på Ann-Helén Laestadius’ bestselgende roman med samme navn. Filmen skal ha premiere i år, men dato er ikke satt enda. 

– Jeg tror de kommer ut snart med informasjon om lansering, sier Eira. 

Under markeringa på OsloMet hadde Eira sitt eget innslag hvor hun trakk paralleller mellom spillefilmen Stolen, NRK-dramaserien Makta hvor hun har regien på episode sju, og kortfilmen hennes The Sámi have rights. 

Eira ga en stor takk til sine forfedre i anledningen. 

– Jeg vil takke de som har gitt meg drivkraft inn i egne prosjekter. Det er mine formødre, forfedre og egne foreldre. De har kjempet og fortsetter å kjempe for å beholde kulturen og tradisjonen med reindrifta. Min store inspirasjon er dem. 

Første samiske originalproduksjon fra Netflix

Eira forteller om boka som den kommende spillefilmen baserer seg på. 

– Boka handler om den ni år gamle Elsa, som vokser opp i reindriften i dette århundret og er en av få jenter i reindrifta. Hun opplever å miste sin første reinkalv, som blir drept rett foran øynene på henne. Hun tar opp kampen etter hvert, men det blir veldig utfordrende for henne fordi hun opplever så mye hat og rasisme. Det går utover reinflokken. Læstadius har fortalt at romanen er basert på sanne hendelser, sier Eira. 

Eira er reindriftssame selv og kjenner igjen mye i boka fra personlige erfaringer med næringa.

– Jeg tenkte at dette kunne handlet om meg. Vi har både interne konflikter og eksterne konflikter i reindrifta, og det er svært få kvinner som jobber med rein. 

Akkurat som i boka, er hovedtematikk i filmen konflikter rundt reindrift. Den har også elementer i seg som i dag er høyaktuelle. Kamp om rettigheter, ressursfordeling og historie. Innspillingen begynte 18. februar 2023. Filminga er gjort i Nord-Sverige og Nord-Norge, og er den første samiske originalproduksjonen for Netflix. 

– En veldig fin mulighet

Filmregissøren sier at det var fint å kunne bruke egne erfaringer med å være reindriftskvinne under innspillinga. 

Hva var det som var starten på filmprosjektet med Stjålet?

– Netflix kom til Kautokeino for to år siden. De var invitert av Anne Lajla Utsi, som er direktør ved Internasjonalt Samisk Filminstitutt. Strømmetjenesten oppdaget romanen Stjålet, del 1 av en sápmitrilogi, som er skrevet av den samiske forfatteren Ann-Helén Laestadius. I den anledning ville de ha en samisk regissør til å lage filmen – og da kom jeg i kontakt med dem. 

Hvordan utviklet prosessen seg, fra idé til produkt? 

– Manusforfatter for filmen er Peter Birro, som er veldig erfaren. Både jeg og Ann-Helén Laestadius har vært med i skriveprosessen hele veien. Vi har lest gjennom alle utkastene, kommet med forslag, innspill og ønsker. Birro har vært veldig god til å lytte, og det tror jeg er veldig viktig. 

Hva betyr det for deg å ha tittel filmregissør, og å ha vært med så inngående i prosessen i filmen – personlig og karrieremessig?

– Dette er en veldig fin mulighet for meg som filmregissør å lage film for Netflix. Selv om jeg var noe skeptisk til å begynne med. Jeg har alltid hatt lyst til å lage en spillefilm som handler om reindrift. Netflix har lyttet og vist respekt, og det har vært et veldig fint samarbeid. 

Vekke sterke følelser 

Eira tror at dette vil kunne gi en stor mulighet for andre samiske filmskapere. 

– Det kan åpne nye dører. Og det blir veldig fint å vise filmen til hele verden. Samtidig som det blir skummelt også. 

I ordet skummelt legger filmregissøren vekt på at det kan være en film som kan bli for heftig for noen, at den kan vekke sterke følelser hos noen mennesker. 

– Filmen handler mye om rasisme og hat som i ytterste konsekvens kan gå utover reinsdyrene. Det er noen der ute som hater samer så mye. 

Innblikk i reindriftssamers hverdag

Hva håper du at alle oss som ikke har inngående kjennskap til reindrift skal forstå? Tror du filmen kan endre noe i folks bevissthet?

– Det håper jeg. En får et innblikk i hvordan det er å være reindriftssame i dag, fordi filmen er fra samtiden. Det finnes bare én annen film som har hatt premiere med samme tema – resten er historiske filmer. 

Filmen Eira sikter til er Tundraens voktere av regissør Sara Margrethe Oskal som har førpremiere i dag – på Samenes nasjonaldag. 

Eira legger vekt på at det er to sider av å vise fram en slik film som Stjålet er. 

– Det blir fint å vise hvordan det er å være en ung reindriftskvinne i dag. Samtidig vil den vise hvor tøft det er – både fysisk og mentalt. Man opplever så mye press og det er så mange kamper å ta. Det er kjempetøft å stå i som enkeltutøver i en slik kamp. Vi møter utfordringer på alle kanter – med gruvedrift, kraftlinjeutbygging, vindmøllepark, hyttebygging og veiutbygging. Samtidig prøver reindriftssamer å leve et helt normalt liv – som alle andre. 

Tøffe forhold på filmsettet

Da Eira og teamet begynte å filme Stjålet i februar i fjor, oppdaget hun raskt hvor tøffe forhold det var å filme under. 

– Det var utmattende og krevende. Vi filma for det meste utendørs, langt vekk fra sivilisasjonen, i opp mot 40 minusgrader. In the middle of nowhere, der en ikke har tilgang til strøm, toalett eller vann, og med lange avstander. 

Hun forteller at de måtte kjøre med snøscootere langt vekk hvor reinen beiter. Aspektet med å ha mye rein og dyr i filmen var også krevende. Og ikke minst at det var amatørskuespillere med. 

– De fleste av de samiske som stilte opp som amatørskuespillere hadde aldri vært med i en film før. Nesten alle kommer fra reindriften. Jeg hadde også med barneskuespillere. Og mine egne barn fungerte både som statister, statistansvarlige, produksjonsassistenter og av og til også min personlige assistent. 

– På en måte har jeg gjort alt det en ikke skal gjøre når en lager film, sier Eira humoristisk. 

Hun ramser opp for å oppsummere.

– Filme i kulda, i snøen, med amatørskuespillere og masse barn og dyr med. 

For mannsdominert næring

Selv er Eira vant til kulde, snø og å ha med en stor reinflokk å gjøre. Hun og familien hennes tilhører reinbeitedistriktet Lákkonjárga. Hun er hjemme i Kautokeino så mye hun kan imellom alt som har med film- og musikkprosjekter å gjøre. 

– Jeg er også reineier og er på fjellet så mye jeg kan når jeg er hjemme. Der hjelper jeg til og gjeter rein, merker reinkalver og er med på vårflytting og høstflytting. Det er faren og broren min som jobber med reinflokken til daglig. 

Kan du si noe om det å være kvinne i reindriftsnæringa? 

– Etter at det ble innført reindriftsenheter, som gjør at det kun som oftest er én person i familien som har retten til å utøve reindrift, mener jeg at det har blitt vanskeligere for kvinner. For det er flest menn som får retten på sin side. Jeg synes at flere kvinner skulle fått muligheten til å jobbe aktivt i det daglige i reindriftsnæringa. 

Hun presiserer likevel at i reindriften er hele familien viktig. 

Tap av areal og klimautfordringer

Er det noen tiltak som kunne blitt gjort for å gjøre det lettere å være kvinne i reindriftsnæringen? 

– Ja, absolutt. Ordningen med at bare én person i nærmeste familie har retten til å jobbe med reindrift bør ses nærmere på. Man arver eller kjøper en reindriftsenhet hos en familiemedlem. Hvis en familie har flere barn er det som oftest en av dem som arver reindriftsenheten. 

Eira går under sin far, som eier reindriftsenheten. En annen utfordring hun peker på, er presset utenfra. 

– I og med at vi mister mye areal, fører det til at vi blir presset på mindre områder.  Reinen krever å ha store områder på grunn av beite. Samtidig sier myndighetene at det er for mye rein, mens vi bare mister mer og mer av arealområdene. Mister vi mer, blir det veldig vanskelig å drive med reindrift.

Klimaforandringer er også noe som påvirker reindriftsnæringa. Eira utdyper hvordan hennes familie måtte håndtere det i 2020, da det ble beitekrise. 

– Da måtte vi selv fóre reinflokken for aller første gang. Været var så ustabilt. I Kautokeino er det ikke vanlig at det regner midt i januar, og så er det 30 minusgrader dagen etter. Bakken ble til is og reinen kom seg ikke gjennom isen for å finne mat. Konsekvensen var at mange av våre rein døde, forteller filmregissøren. 

I hver sin bok lyser forfatterne Olaug Nilssen og Tina Åmodt opp dypt tabubelagte temaer om familierelasjoner og morsroller. 

Forfatter Olaug Nilssen er ute med sin siste roman Uønska åtferd. Hun mener det at et bofellesskap overtok den daglige omsorgen for deres sterkt funksjonshemmede barn, var det beste for han og hele familien. Vi har blitt bedre foreldre av å ha tid til å være foreldre, sier hun. 

Forfatter Tina Åmodt skriver i sin roman Den andre moren om det å være et lesbisk ektepar med barn fra to ulike biologiske donorer, og hvor hovedpersonen Silje Marie har født det ene barnet, men ikke det andre. Kan det være et godt foreldreskap?

Og hva er et verdig familieliv? 

Disse spørsmålene gikk igjen i samtalen som fant sted på Litteraturhuset tirsdag 31. januar på arrangementet Grenser for omsorg: Tina Åmodt og Olaug Nilssen, i samtale med forfatter og kritiker Kaja Schjerven Mollerin.

Trengs et språk for

Mollerin åpnet samtalen med å understreke at bøkene har en kompleks relasjonell dybde, og fulgte opp med å spørre forfatterne om de kunne gi en kort beskrivelse av bøkene. 

Nilssen nevner at det var viktig for henne å beskrive hvordan det kan utarte seg å være søsken som pårørende. Hun trekker fram hvordan Janne som søster i boka må må ta hensyn til og forstå Jostein, selv når han går over seksuelle grenser, og gnir tissen mot søstra si. 

– Pubertet og seksualitet hos en som er sterkt funksjonshemmet er et av hovedtemaene i boka. Det er et tema som det er vanskelig å snakke om, men som det likevel finnes mange som trenger et språk for.

Hva om de har rett?

I Tina Åmodts bok Den andre moren sirkulerer de overordnede temaene rundt foreldreskap, biologi og skeive liv. Forfatteren forteller at inspirasjonskilden til romanen har vært å tenke på hva hun er mest redd for.

– Etter terrorangrepet 25. juni ble det klart for meg at jeg ville skrive et fram en karakter som tenker: Hva om de som er mot lesbiske og homofile har rett? 

Forfatteren forteller at romanens hovedperson, Silje Marie, tviler mye på om hun har gjort det rette. 

– Hun spør seg om hun er en verdig forelder av mange grunner, en av dem at hun har fått barn gjennom fertilitetsindustrien. Er det ikke et ubehag å vite at det er en kapitalistisk industri som har tatt seg av det mest intime? 

Hun lar spørsmålene henge i luften. 

Utslitt av omsorg

Boka til Olaug Nilssen, Uønska åtferd, viser hvordan familien slites i to når et barn som trenger alt vanskeliggjør å ta vare på alle i familien. Romanen tar opp spørsmålet om hvor grensen går for hva en skal ofre for et barn.  

Nilssen beskriver hvordan mor er utslitt av omsorgen, og hvordan det gir seg utslag i atferden hun fremviser overfor familien. 

– Katrine er en sliten, men hard mor. Hun har lite empati igjen for det som er Josteins utfordringer med den gryende seksualiteten sin. Hun har tatt hovedbyrden for omsorgen, forsvarer og legger til rette for ham. Hun får problemer med å kjenne sympati for de andre i familien. Det blir en langvarig kraftig påkjenning, både for Katrine og mannen Gunnar, utdyper hun.

Å ha internalisert homofobi

Åmodt beskriver kjerneproblemet til hovedpersonen hun har skapt. 

– Silje Marie kjenner på en tvil og en uro fordi hun ikke har født det yngste barnet. I ekteskapet med Helene har de født hvert sitt barn med to ulike donorer.

Forfatteren sier at Silje Marie føler at avgjørelsen om at disse barna skulle vokse opp sammen, først var lett, men at hun etter hvert tviler. 

Tina Åmodt tar en kunstpause og sier: 

– Egentlig så er det en bok om å leve med depresjon, å ha internalisert homofobi og å tolke alt i et bestemt lys. 

Et sinne mot gladhistoriene

Åmodt har et sinne mot det hun mener er gladhistorier av de lesbiske i offentligheten. 

– Du skal være så jævla happy. Jeg vil ikke at disse positive overskriftene i media om lykkelige lesbiske ektepar bare er det som skal få lov å definere oss. Jeg vil skrive om det komplekse, hele mennesket. Og ikke være en representant for solskinnshistoriene. Det har vært drivkraften min for å skrive denne boka. 

Nilssen kjenner igjen følelsen, særlig fra da hun skrev romanen Tung tids tale.  

– Å være forelder med et sterkt funksjonshemmet barn og se at offentligheten bringer unyanserte fortellinger fram, som for eksempel utelukkende fokuserer på det gode og positive, har vært vanskelig. Det har også vært flere debatter om abort på foster med avvik, og når man har et barn som lever og som har avvik, kan det føles som om hele samfunnet ønsker barnet bort. Å lese hvordan offentligheten definerer våre liv og selv personlig stå i det, har vært utfordrende. Det skaper en nervøsitet, et sinne og en frykt for å bli dømt og definert ut fra offentlige fortellinger. 

Isolert som kjernefamilie

Mollerin uttrykker mot slutten av samtalen at bøkenes spørsmål om hva en familie er, er svært interessant. Hun trekker fram kjernefamiliens status, og spør forfatterne: Er vi for få mennesker rundt barn til å oppdra dem – er vi for isolerte? Hvorfor står kjernefamilien så sterkt i dag?

Begge er enige i at kjernefamilien er en form som samfunnet respekterer. 

– Det er godt å være en liten flokk og kjenne på at en hører sammen, sier Nilssen. 

Hun sier at det personlig var en vanskelig sak å overtale myndighetene om å flytte sin sønn fra hjemmet og til et bofellesskap. 

– Jeg innså at han har det bedre i et bofellesskap med profesjonalisert kompetanse. En profesjonalisert omsorg er bedre for ham sammenlignet med den daglige omsorgen vi kunne gitt ham. Jeg synes at vi ble bedre foreldre av å få tid til å bare være foreldre, utdyper Nilssen. 

Åmodt trekker fram at kjernefamilien med to partnere og barn er sårbar. 

– Med mine egne erfaringer fra denne juleferien, for eksempel, ser jeg at vi er ment til å være flere. Vi var samlet en stor gjeng i familien, barna fløt så godt mellom alle menneskene og vi kunne overlate dem til andre. Når det koker i hverdagen kan vel de fleste småbarnsforeldre kjenne på å være fortvilet og alene og spørre seg selv: Hvorfor kan ikke bare en voksen komme og hjelpe meg? 

Det er en del nedturer når man driver med musikk, forteller artist og låtskriver Emelie Hollow.

Emelie Hollow er artist, låtskriver og en gang i blant hobbypsykolog. Hun debuterte med sin første egenskrevne låt allerede som tolvåring, og nå har hun sin reality-debut i serien Hver gang vi møtes sammen med en rekke andre norske musikere. 

Som låtskriver elsker hun å bli kjent med og formidle andres historier, og hun har skrevet låter for og med blant annet artister som Christ Holsten, Emma Steinbakken, TIX og SKAAR. Og i 2021 var hun nominert til Spellemannsprisen for årets låtskriver. Hollow vet det er et mindretall av kvinner i musikkbransjen, og hennes råd til andre kvinnelige låtskrivere er å fortsette å banke på dører – plutselig er det én som åpner seg.     

Du ga ut din første låt allerede som tolvåring. Når skjønte du at det var musikk du ville drive med?

– Jeg hadde nok en drøm om å drive med musikk helt fra jeg var i tiårsalderen, og begynte å skrive egen musikk. Det var likevel ikke før jeg ble nærmere 18 at jeg virkelig bestemte meg for at dette var noe jeg ville drive med resten av livet.

Du er både sanger og låtskriver. Hva er det som er spesielt med det å være låtskriver, synes du?

– Jeg elsker å bli kjent med og å skrive andre sine historier, og det får jeg virkelig gjort som låtskriver for andre artister. Dessuten kan det være deilig å gjemme seg litt i kulissene i blant. Ofte får jeg leke litt hobbypsykolog, noe jeg syns er veldig gøy. 

Hva inspirerer din egen låtskrivingsprosess?

– Inspirasjonen kommer ofte litt ut av det blå. Det kan være ny musikk, mennesker, natur og noen ganger kommer det bare av å sitte på bussen. Det eneste jeg har lært når det kommer til inspirasjon, er at det ikke kan tvinges frem.

Har du et råd til andre kvinner som vil lykkes som låtskrivere?

– Det er bare å skrive masse, og da mener jeg masse! Tro på deg selv, vær nysgjerrig, men tørr å ta litt plass. Det er en veldig mannsdominert bransje, så det er viktig å få frem flere kvinner. Et tips er å tørre å ta kontakt med folk, banke på alle dører. Plutselig er det én som åpner seg. 

I år er du med i serien Hver gang vi møtes. Er dette din reality-debut?

– Haha, det er vel min reality-debut, ja. Det tok litt tid å venne seg til å ha kamera på seg 24/7, men etterhvert glemte jeg nesten at de var der. 

Hvordan har det vært å delta i Hver gang vi møtes?

– Det har virkelig vært en av livets største opplevelser. Jeg er så takknemlig for gjengen jeg var der med, og alle som jobber med programmet. Det var dritskummelt å være en som er så fersk i bransjen, og så skulle være der sammen med legender, men jeg kunne ikke bedt om en finere gruppe å dele opplevelsen med.

Er det noe du er spesielt spent på å se på TV fra innspillingen?

– Jeg gleder meg skikkelig til å se alle sine opptredener. Jeg har gått og hatt mange av de andre sine låter på hjernen helt siden i sommer. Endelig kommer de ut så jeg kan høre på dem, haha. 

Har du tatt med deg noe ny lærdom fra å være med i serien?

– Det er kanskje klisjé, men jeg føler virkelig at jeg har lært mye om meg selv av å være med på Hver gang vi møtes. Selv om det er rart å skulle åpne seg sånn på TV, har det vært viktig for meg personlig å ta litt tak i både liv og følelser. Jeg anbefaler alle å grave litt mer i seg selv. Dessuten har jeg lært så mye om bransjen, om livet som artist, balanse i hverdagen og lignende, av de andre artistene, som jeg virkelig skal ta med meg videre.

Hva hører du selv på for tiden?

– Akkurat nå hører jeg mye på alle låtene fra programmet. Jeg drømmer meg tilbake, og får så mange gode minner fra oppholdet på Kjerringøy. Ellers er jeg veldig kjedelig når det kommer til å høre på musikk. Jeg hører som regel bare på de samme tre til fire albumene av Norah Jones, Michael Kiwanuka, Melody Gardot og The Black Keys. 

Hvem er ditt forbilde?

– Min bestefar var et av mine største forbilder. Han var godheten selv, og møtte alle mennesker med en åpenhet og varme jeg aldri har sett maken til. Han var også utrolig musikalsk, og vi delte virkelig kjærligheten til musikken. Bestefar klarte alltid å se gleden i de små tingene, og det er noe jeg beundrer veldig. 

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– Mye. Først og fremst ville jeg sagt, senk skuldrene, det er ikke så farlig med karakterer. Å være seg selv, og å ha integritet er mye viktigere enn å være kul. Og ikke minst, slutt å snakke deg selv ned. Vær glad i den du er.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Det er en del nedturer når man driver med musikk. Det er flere ganger jeg har tenkt at nå skjer det, også tar det aldri helt av likevel. Det kan være tøft der og da, men det jeg har lært av det er hvor viktig det er å elske det man driver med. Om jeg 100 prosent kan stå for det jeg driver med, er det ikke så viktig hva andre mener.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

– De ser annerledes ut hver dag. Jeg er helt avhengig av kalenderen min for å huske de forskjellige avtalene, møtene og oppdragene jeg har. Ofte starter dagen med noen møter, før jeg drar videre i studio for å skrive. Så kommer jeg hjem, og har egentlig et ganske vanlig liv.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Det beste jeg vet, er når jeg tar meg tid til å sette meg ned og lese. Men skal jeg være helt ærlig, så slapper jeg mest av når jeg bare ligger på sofaen og ser en serie jeg har sett 100 ganger før.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Ella Marie Hætta Isaksen – en god venn og rå dame. Lauvey – jeg elsker musikken hennes. Hun gjør sin egen greie, og det digger jeg. Johanna Lundell – designer som har laget mye av klærne jeg fikk låne på Hver gang vi møtes-innspilling. Hun er utrolig flink.

Å være med i 16-ukers helvete har forandret Martine Halvorsens forhold til egen kropp på spesielt et område.

I høst har Martine Halvorsen vært aktuell med serien 16 ukers helvete – bootcamp. Selv om hun er kjent for å fronte kroppspositivisme i sosiale medier, så har hun aldri definert seg selv som kroppspositivist. For Halvorsen har det kun handlet om å ha det bra med seg selv og egen kropp, og å vise at man fortjener å ha det bra – uavhengig av størrelse, form og fasong.

I høst har vi sett deg i serien 16 ukers helvete. Hvorfor ønsket du å delta i serien?

– Jeg var ute på en løpetur i februar, og da bestemte jeg meg. Det var som at jeg plutselig ble klar for å ta grep og ansvar for meg selv. Både fysisk og psykisk. Så da jeg fikk muligheten til å delta i 16 ukers helvete, så var det enkelt å takke ja. Jeg var kjempenervøs, men klar. For første gang i livet så satte jeg meg selv først.

Du er kjent for å fronte kroppspositivisme. Hvordan passer det med deltakelsen i dette programmet, tenker du?

– Jeg har aldri kategorisert meg selv som en kroppspositivist, det er det faktisk andre som har valgt å kalle meg. Det ser jeg absolutt på som en stor ære, men for meg har det vært viktig å bare eksistere, og vise at det er greit å se ut som man gjør, og at man fortjener å ha det bra, uavhengig av størrelse, former og fasong. 

– Det at jeg mener at du og jeg er bra nok som vi er, er ikke et synonym med at vi ikke skal ta vare på oss selv. For meg har 16 ukers helvete handlet om nettopp det å ta vare på meg, og kroppen min, som er mitt mesterverk.

I serien har du vært nødt til å pushe deg selv ganske hardt både fysisk og psykisk. Har du lært noe nytt om deg selv?

– Masse. Jeg har lært at jeg tåler mer enn jeg trodde, at jeg fortjener å ha det bra og at mat er en venn, ikke en fiende.

Har forholdet ditt til egen kropp endret seg på noen som helst måte?

– Ja, det vil jeg si. Jeg har fått en ny respekt for kroppen min, og hva den fortjener. Jeg har blitt snillere med meg selv og jeg føler meg sterkere.

Hvordan vil du definere kroppspositivisme?

– Kroppspositivisme har skapt debatt flere ganger, og mange har vært uenige om hva det egentlig handler om, men også hvem bevegelsen er skapt for. For meg så handler det om at alle mennesker, uavhengig av størrelse, form, fasong, vekt og funksjonsnedsettelse, har rett til å føle seg bra. For meg personlig, så handler det om aksept. Både for meg selv og for andre.

Hvorfor er det viktig for deg å fronte dette?

– Fordi jeg har kastet bort nok tid på å tro at jeg ikke er bra nok, god nok eller fin nok.

I sosiale medier deler du også en del om psykisk helse. Hva er ditt beste råd for å ivareta egen mental helse?

– Ikke vær så streng mot deg selv, frisk luft hjelper alltid og prat med noen.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Det er et godt spørsmål. Jeg føler man lærer noe av alle oppturer og nedturer. Jeg vet ikke om det er én konkret nedtur som har lært meg mest, men jeg forsto at jeg hadde mistet meg selv tidligere i år, og det har vært utfordrende å finne veien tilbake til hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Jeg føler egentlig at jeg fortsatt står i det, så det er kanskje ikke en nedtur som har lært meg mest enda, men jeg har vært mye utenfor komfortsonen i år og det lærer jeg alltid mye av.

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– At jeg kom til å finne mine mennesker, mine behov og meg selv. At ting ikke er så nøye og at alt kommer til å ordne seg.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Da setter jeg på meg headsettet mitt, en deilig spilleliste og får orden hjemme. Orden hjemme er lik orden i topplokket.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Lillesøsteren min, Pernille. Venninnen min og artist, Victoria Nadine. Manageren min, Silje Kim.

Hun var sju år da Gro gikk av som statsminister. – Jeg visste at hun var lege, men det var omtrent alt jeg visste om henne, sier Kathrine Thorborg Johansen som spiller Gro Harlem Brundtland på TV i høst.

– Jeg pleier å si at jeg og Gro er veldig forskjellige, understreker en lattermild Kathrine Thorborg Johansen og legger vekt på ordet veldig.

Hun har rollen som selveste Gro Harlem Brundtland, i den nye serien Makta som har premiere på NRK 29. oktober. Serien tar for seg maktkampen innad i Arbeiderpartiet fra 1974 til 1981, og fremstiller sentrale personer som Reiulf Steen, Ronald Bye og Odvar Nordli. Og ikke minst Gro Harlem Brundtland, og hennes vei til å bli Norges første kvinnelige statsminister.

Hvordan er du og Gro veldig forskjellige?

– Jeg har snakket med en av serieskaperne om at hvis hun hadde tatt den Big Five-testen, da hadde hun scoret veldig lavt på fantasi og nevrotisisme, og der hadde jeg scoret kjempehøyt, ler skuespilleren, og viser til den mye brukte personlighetstesten som baserer seg på at personlighet har fem hovedkaraktertrekk.

– Men dette er bare mine spekulasjoner, forsikrer Thorborg Johansen som hverken har møtt eller snakket med Gro Harlem Brundtland før eller etter innspillingen. 

Ekstraordinær

Siden Thorborg Johansen har vært nødt til å bevege seg langt fra seg selv i rollen som Gro, har hun forberedt seg ekstra mye. Hun er blitt den reneste Brundtland-ekspert, når hun helt uanstrengt nevner de politiske intrigene, de viktige årstallene, hendelsene og de sentrale politiske aktørene fra 1970- og 1980-tallet. 

Gro var statsminister hele tre ganger. Andre gang, som ikke er med i serien, var hun samtidig leder for Brundtlandkommisjonen, FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling, og som satte begrepet bærekraftig utvikling på dagsordenen. I tillegg hadde hun fire barn hjemme.

– Hvem i all verden har energi til å gjøre alt det her, liksom? Det er jo helt psyko. Hun er jo ganske ekstraordinær når alt kommer til alt. Min kapasitet er ganske mye lavere enn hennes, ler hun.

En fiktiv Gro Harlem Brundtland

I serien Makta er Gro Harlem Brundtland en fiktiv person, forteller Thorborg Johansen. Den versjonen av Gro vi får se på skjermen, er en karakter som har lånt egenskaper og kvaliteter av den ekte Gro.

– Jeg mener det finnes tre mennesker som er involvert i denne prosessen. Det er den ekte Gro Harlem Brundtland som er 84 år og lever, og så er det meg, også er det den tredje personen som er den karakteren jeg har laget. 

Hvorfor Thorborg Johansen fikk rollen som Gro, vet hun ikke, men vektlegger at det har vært et absolutt karrieremessig høydepunkt å få portrettere landsmoderen i serien.

– Det blir på en måte ikke kulere eller mer skremmende enn vil du spille Gro Harlem Brundtland? Eh, ja!

Ja, har du kjent på noe ærefrykt over å spille Gro?

– Ja, er du gæren. Jeg har vært livredd, kjemperedd, selvfølgelig. Særlig fordi hun er et av våre få kvinnelige ikoner i Norge, men også fordi prosjektet har den formen det har.

Et maktkritisk blikk

Makta tar nemlig for seg politikken på 70-tallet med et maktkritisk blikk. Thorborg Johansen forteller at det er satire, hvor man også i satirens navn kommer med kritikk av figurene man portretterer – også Gro.

– Når hun blir statsminister, da er hun jo essensen av makt. Da er det henne serien opponerer mot, kan du si. Ikke som privatperson, men som representant for makten.

Men det er Arbeiderpartiet som spiller hovedrollen i serien, og ikke Gro, understreker Thorborg Johansen. Vi får følge Gro frem til hun får statsministerposten i 1981. 

– Det er først senere, da hun er statsminister i 1985-1986 og leder Brundtlandkommisjonen, og samtidig samler landet under en økonomisk krise, at hun stiger frem som den politikeren vi husker henne som. Det er da hun blir landsmoderen, sier Thorborg Johansen.

En kvinne for seg selv

Hva var forholdet ditt til Gro før serien?

– Helt vanlig. Jeg husker bare en litt sånn firkantet figur med høyt hår, som gikk av i 1996, og da var jeg syv år, så det er jo ikke noe sterkt forhold. Jeg tror jeg visste at hun var lege, og det var mest fordi mine foreldre er leger selv. 

Hva synes du om henne i dag etter å ha spilt henne?

– Jeg elsker henne jo litt. Det er vanskelig å ikke gjøre det. Hun er noe helt for seg selv. Og også som kvinne, så er hun jo også noe helt for seg selv.

Thorborg Johansen innrømmer likevel at hun er usikker på om hun ville likt å jobbe med henne. 

– Jeg tror hun kan stille ganske høye krav og være litt streng, og det er jo veldig bra, men det kan godt hende jeg hadde vært litt redd for henne hvis jeg skulle jobbet med henne, ler hun.

Statsminister via en misforståelse

Gro Harlem Brundtland var ikke bare den første kvinnelige statsministeren i Norge, men også på denne tiden den yngste og den første kvinnelige statsministeren i Norden.

– I boka Makt og mannefall, som jeg og serieskaperen har brukt som en referansebok, står det at Gro kom inn i politikken gjennom en tilfeldighet, hun ble kjent på grunn av en ulykke og ble statsminister via en misforståelse – det føler jeg er ganske treffende. 

Ulykken som gjorde henne kjent, er oljeutblåsningen i Nordsjøen, også kjent som Bravo-ulykken der Gro Harlem Brundtland som daværende miljøvernminister tok krisen på strak arm, forteller Thorborg Johansen.

– Da fikk hun oppmerksomhet fra hele verden, egentlig. Men det var først da hun ble statsminster at hun faktisk ble verdenskjent, understreker hun.

Veien til statsministerposten mener Thorborg Johansen var en litt surrete prosess. Innad i partiet er det store uenigheter, og partileder Reiulf Steen og nestleder Gro snakker ikke sammen på dette tidspunktet, men kommuniserer via partisekretæren. Et halvt år før valget i 1981 trekker statsminister Odvar Nordli seg plutselig på grunn av sykdom. 

– På møtet der de skulle bestemme hvem som skulle ta over statsministerposten, tror alle at Rolf Hansen kommer til å si ja. Ingen har egentlig snakket med han før møtet, bortsett fra Gro. Det er bare hun som vet at han ikke vil, forteller hun.

Da Rolf Hansen takker nei, ender møtet med et improvisert andrevalg, og Gro blir Norges første kvinnelige statsminister.            

Første kvinne til topps

Det finnes også lydopptak fra denne perioden der partileder Reiulf Steen og møbelhandler Arvid Engen beskriver Brundtland som maktsyk. De kaller henne bare for “dama”, sier Thorborg Johansen og beskriver noen av lydopptakene som slemme.  

Tror du det at hun var kvinne ble brukt mot henne?

– Ja, jeg tror jo det. Særlig at hun kommer inn som kvinne og skal fortelle de andre hvor skapet skal stå. Det tror jeg ikke de likte noe særlig godt. Og at hun alltid var dritgodt forberedt og at hun kunne hjemmeleksene sine.

Hvordan tror du det var å være den første kvinnen til topps i norsk politikk?

– Hvordan hun føler seg, det vet jeg ikke, men hvis jeg skulle gjette, så tipper jeg at hun bare tenkte at her må jeg brette opp ermene.

En serie til ettertanke

Det mest skremmende, mener Thorborg Johansen, er parallellene mellom det som skjer på 70-tallet og i dag. Makta portretterer Gro som går i bresjen for selvbestemt abort, og under selve innspillingen ble Roe vs Wade opphevet. Dette er loven som inntil i fjor sikret amerikanske kvinner rett til selvbestemt abort.

– Hva i all verden er det som skjer? Og det er ikke Norge, men det er fortsatt veldig pussig at vi ikke er kommet lenger, eller at det er de samme sakene, mener hun.

Thorborg Johansen forteller også at å gå forbi Stortinget den siste tiden har føltes ut som å være på filmsettet til Makta fra 70-tallet. I 1981 demonstrerte samer og nordmenn mot utbyggingen av Altavassdraget utenfor Stortingssalen, og i den anledning okkuperte 14 samekvinner og én liten jente Gro Harlem Brundtlands kontor dagen etter hun ble statsminister for første gang.

– Nå sitter det samer og aksjonerer mot vindmøllene på Fosen, og blir båret ut av politiet. Akkurat på samme måte som samene ble båret ut av politiet fra Gro sitt kontor. 

En annen parallell Thorborg Johansen trekker frem er Arbeiderpartiets dårlige kommunevalg i september i år, som resulterte i at de mistet posisjonen som Norges største parti for første gang på 99 år. Makta vil nemlig vise oss det legendarisk dårlige kommunevalget til Arbeiderpartiet fra 1979, røper Thorborg Johansen. 

– Det valget går kjempedårlig, og de ender opp med 35,9 som valgresultat. Det var da det dårligste kommunevalget siden krigen, forteller hun.

Arven etter Gro

I dag grubler Thorborg Johansen over Arbeiderpartiet og sosialdemokratiets fremtid. Selv om innspillingen av serien Makta for lengst er over, sitter Thorborg Johansen igjen med et nyfunnet politisk engasjement.

– Hva skal Arbeiderpartiet være? Hva skal skje med dem fremover? Skal det bare fortsette å gå nedover? Og det er jo ikke det eneste landet i Europa hvor det går dårligere med sosialdemokratiske partier. Det skjer jo over hele linja, men hva skjer da?

Har du alltid vært så politisk engasjert, eller har det kommet med serien?

– Jeg har ikke egentlig vært så engasjert før i politikk, bare vanlig liksom, men jeg har blitt mye mer engasjert nå.

Politikk kan føles fjernt og komplisert, det er lett å bare få med seg overfladiske ting, synes hun. Men når man først begynner å lese om det, er det utrolig spennende, mener Thorborg Johansen som nå leser Sosialdemokratiet i en skjebnetid av Halvor Finess Trettvold for gøy. Hun håper serien kan føre til at også andre får en økt interesse for hva som skjer med den sosialdemokratiske bevegelsen i hele verden om dagen.

Franske fans i Cannes

I april i år vant Makta prisen for beste serie og beste musikk ved Canneseries, det vil si Cannes internasjonale festival for serier. Å vinne beste serie var totalt uforventet, kjempegøy og absurd, forteller Thorborg Johansen. 

Men det aller morsomste, forklarer hun, var en samtale med en gruppe franske ungdommer fra ungdomsjuryen som overrøste serien med komplimenter.  

– De er 17 år gamle franskmenn som ser på en serie om norsk politikk på 70-tallet og synes den er dritfet? Vi skjønte ingenting. But what did you like? Altså, det var helt absurd. Og det var egentlig det mest rørende som skjedde.

– Dette var åpenbart en smartere del av den franske befolkningens ungdommer, det må det jo ha vært, men det er kanskje det kuleste. Så det blir jævlig spennende å se om norske ungdommer er like smarte, spøker Thorborg Johansen.

Tror du mottakelsen vil bli annerledes her?

– Det blir jo annerledes, for her har jo hvertfall de som er over en viss alder, sikkert masse forventning til hva dette skal være.

Likevel håper hun at serien kan være et utgangspunkt for å ta opp noen av de store politiske spørsmålene om makt og sosialdemokratiets plass i dag.

– Jeg tenker at hvis det skjer, så er jo det helt fantastisk. For det betyr jo at vi har laget noe som blør inn i en offentlig diskusjon og debatt. Det vil jeg si er sjeldent man får til i film og tv-verden, sier hun.

Thorborg Johansen mener det i film- og tv-bransjen mangler en kultur i å utforske hva et medie kan være. Nå opplever hun å ha vært del av et prosjekt der det har vært rom for å prøve noe nytt.

– Det er så berikende å få jobbe med noe som ikke tar kommersielle hensyn først, eller som er stereotyp og en variant av noe vi har sett før. Det opplever jeg at vår bransje gjør altfor mye, sier hun.

– Og hvis unge mennesker kan se på dette og føle på engasjement, så tenker jeg det er dritfett og at det er noe håpefullt for oss alle i det.

Hvis du går gjennom helvete, fortsett å gå, sa Churchill. Dette var ordene som trøstet Laura Coppa Thommessen. I denne novellen gir hun en sterk skildring av reisen fra brystkreftdiagnose til å sitte på spinningsykkel.

Og så kom vi ut og fikk se stjernene igjen*

1.
            Her sitter jeg. Dørene åpnes og lukkes, samtaler preget av legevitenskapelig veltalenhet sprer seg som en etterklang ut i korridoren.
            Han kaller meg inn. «Jeg beklager, men du har kreft.» Ordene hans strammer seg som en renneløkke rundt halsen min. Jeg presser leppene mine hardt sammen, sitter like stille som Sfinksen. All frykten og alle spørsmålene jeg egentlig ønsker å stille, raser inni meg, usagt.  

2.
            En velstelt hånd med perfekt manikyr, tilhørende en alt-for-hyggelig sykepleier, hekter to poser på intravenøsstativet. De transparente posene, bulende med avskyelig oransje væske, henger der, opphengt som makabre kjøttstykker.
            «Vi kaller denne blandingen Aperol Spritz», sier sykepleieren mens hun krummer to fingre på hver hånd og tegner anførselstegn i luften.
            «Ah ah», ler jeg. En høy latter, like falsk som den innøvde frasen «jeg har det bra», som jeg klarte å lire av meg som svar knappe to minutter tidligere.
            Omkring meg, barn med hud som hvite sengelaken hvilende over knoklene sine, skallede damer med hoder som skinnende gule vannmeloner og kantede hofter, hvor jeg er sikker på at det en gang var kurver. Alle de og hele meg, sitter vi her alene på hver vår trone. Alle oss, ufrivillige skuespillere og tilskuere til dette sirkuset. Ut vinduet til høyre fanger jeg et glimt av Oslofjordens hjerteskjærende skjønnhet. Den skimrer og glitrer fortsatt, helt uvitende om hva som skjer her inne i dette torturkammeret. Med venstre arm utstrakt er jeg klar til å motta den oransje giften som skal bekjempe den andre giften inni meg. Kroppen min, i ferd med å bli slagmarken hvor krigen skal føres.
            I bakgrunnen høres summingen av de små boksene som regulerer flyten av væske. Når drypposene er tomme, piper boksene som plagsomme fugleunger som krever å bli matet. 

3.
            Jeg våknet med det som føltes som mitt livs verste bakrus. De kaller det kanskje Aperol Spritz i torturkammeret, men for meg fremstår det mer som den billigste tequilaen du finner på den bruneste puben. Det minner meg om de to-til-prisen-av-en-tequilaene som, for mange år siden, hadde meg vandrende rundt gatelangs i Tijuana i timevis mens jeg dyttet rundt på en imaginær sykkel. Eller det var i hvert fall det ektefellen informerte meg om at jeg gjorde.

4.
            I dag røk hårknuten på toppen av hodet. Jeg trakk bare forsiktig i den, lik som en herremann respektfullt tipper hatten mot damen han passerer på gaten, og den falt av; min forbausede venstre hånd formet som en knyttneve rundt den. Det så ut som en dyster dott bestående av brunfarget ullhår. Jeg ser nå ut som en person som tapte et veddemål og egenhendig måtte klippe håret med en machete.

5.
            Spørsmålet jeg egentlig har lyst stille han er «Hvorfor meg?», men jeg nøyer meg med et mer generisk og mindre egosentrisk «Men hvordan kunne dette skje?».
Onkologen sin kropp er presset inn i en lang hvit frakk, lik de engler (og slaktere) har på seg. Når han svarer, er ordene vanskeligere å tolke enn Nostradamus sine, så jeg nøyer meg med min egen versjon av hans onkologiske logikk:
            «Hver dag samles grupper av demonstranter seg i kroppen din og opprørspolitiet kommer for å jage dem vekk. Men når en gruppe demonstranter er for stor og politistyrken for liten, kan de ikke fjernes, og det er da de blir og slår røtter. Det er som på Tahrirplassen under den egyptiske revolusjonen. Folk okkuperte det torget i flere måneder.»
            «Så du forteller meg at okkupanter har flyttet inn i kroppen min!?» utbryter jeg.
            Jeg tror han hverken hører eller forstår meg; i realiteten tror jeg hele forklaringen med okkupanter og Tahrirplassen kun foregikk inne i hodet mitt. Gudene vet hva han egentlig sa.
            Han sitter rakrygget bak skrivebordet sitt og stirrer på skjermen mens han hamrer løs på tastaturet, lik et tretået neshorn. Jeg antar at dette er signalet om at mine tjue minutter er over, allikevel blir jeg stående mens jeg sakte flytter vekten min fra den ene foten til den andre. Når jeg endelig tar et skritt mot døren, knirker det polerte tregulvet under de gullfargede «lykke-joggeskoene» mine. Jeg åpner døren med hånden bak ryggen min, nikker «farvel» og forsvinner ned i korridoren. Jeg setter kurs mot torturkammeret, der pose nummer 17 av Aperol Spritz venter på meg.

6.
            Jeg tenker på okkupasjonssituasjonen som utspiller seg inne i kroppen min og bestemmer meg for at det å gi disse okkupantene latterlige navn er den eneste måten å utdrive dem som onde ånder. Jeg kaller okkupanten i høyre bryst for Gargamel, den onde, men samtidig dumme trollmannen fra Smurfene, og okkupanten under armhulen min for Azrael, Gargamels skabbete katt. Jeg forklarer dem begge at de ikke må bli for komfortable der de er, da dette tvangsekteskapet kun vil vare i tre måneder til.

7.
            I kveld slår hjertet mitt som en tromme under en innvielsesseremoni, og mitt vanlige triks med å gjenta de femti amerikanske statene i alfabetisk rekkefølge, får meg ikke til å sovne. Taket på huset knirker av trykket fra vinden som river forbi og suser ut mot havet. Jeg har en følelse av at døden lister seg rundt i huset på leten etter meg. Jeg er full av gift og giftige tanker; det bekymrer meg å observere hvor mye nærmere ektefellen, sønn og resten av familien har kommet hverandre: samles de rundt min døende flamme?

8.
            Hver dag er preget av nye forhåpninger og ny frykt, og selvfølgelig av selvtilfredse mennesker, uberørt av sykdom, som forteller meg at jeg må tenke positivt. Kun ordene til Sir Winston Churchill gir meg trøst: «Hvis du går gjennom helvete, fortsett å gå.»

9.
            «Hvordan føler du deg?» spør kirurgen, hennes kloke blå øyne stikkende over kanten av ansiktsmasken. Hele henne utstråler nordisk eksotisme, den blandingen av kulde og kulhet som bare personer, som tror at det å sove utendørs i minus 10 grader er helsebringende for babyer, innehar. Min desorienterte postoperative tilstand hindrer meg ikke i å forstå at okkupantene nå offisielt er blitt kastet ut (hurra!) og at operasjonen gikk bra (to ganger hurra!). Jeg tilbringer min første natt på sykehuset ruset på smertestillende, sover på samme måte som en delfin – med ett øye åpent og halve hjernen våken – mens romkameraten min, trolig også ruset på smertestillende – snakker om hunden sin og innrømmer at hun elsker ham mer enn barnebarna sine.

10. 

            Tre uker har gått siden operasjonen, og nå jeg står foran baderomsspeilet for den store avdukingen. Sakte tar jeg av det middelalderske korsettet som jeg har blitt instruert om å ha på. Ektefellen legger en hånd på skulderen min. Jeg ber ham holde en nøytral mine, hva enn det betyr. Under den brune operasjonsteipen kommer det høyre brystet mitt til syne, de tørkede stingene går horisontalt på tvers av hele brystet, lik som over Frankensteins panne. Der og da blir brystet døpt til «Frankenbrystet».

11.
            Røde lasere som lager laserlyder brenner seg gjennom huden min, pusten min er like stille som Darth Vader sin. Jeg tenker på kroppen min som den pløyde jorden til den beseirede Karthago på slutten av den tredje punerkrigen. Og jeg tenker på strålebehandling som saltet romerne spredte over byen for å forhindre at avlinger noen gang skulle gro igjen. Første lag med salting ferdig for min del, fjorten lag igjen. 

12.
            Aldri igjen synge Jesus Take the Wheel gjennom tårene mine, aldri igjen ha Madame Butterfly på repeat i hodet mitt mens jeg glir inn og ut av «smultringen» på CT-skanneren. I dag synger jeg «This girl is on fireeee, this girl is on fireeeee» og selv ikke Oslos rushtrafikk kan legge en demper på humøret mitt. Jeg trommer på rattet med høyre hånd. Ettermiddagens solstråler filtreres gjennom frontruten og treffer min ikke-ekte-diamant-diamantring, og som fra en diskokule sprer den sollyset rundt om interiøret i bilen. Jeg er i så godt humør at jeg til og med lar ett gjøkhue i en BMW snike seg foran meg i køen. Anhenget med den hellige Frans av Assisi, som henger fra bakspeilet i bilen min, svinger fra side til side i rytme med musikken. Han er åpenbart like ekstatisk som meg over nyheten om at jeg offisielt er i remisjon.

13. 

            «Litt tiil, litt tiiiiil!», roper spinninginstruktøren over lyden av death metal-musikken som dundrer ut av høyttaleranlegget. De svartmalte veggene i treningsstudioet, tilført flere tiår av svette, avgir lukten av en gammel pub. Rundt meg, damer med lange hestehaler som pisker frem og tilbake, menn med så veldefinerte legger at du vil ta en bit av dem og se om de smaker som kyllinglår, tenåringer med skuldre like brede som en sekstifem-tommers TV. Alle de og meg sittende her på hver vår sykkel, alle oss, villige til å lide oss gjennom en times galskap med pedaltråkk. Den store skjermen bak instruktøren starter å blinke, og gratulerer oss med å ha gjennomført de første tjue minuttene, bare førti minutter igjen.
            Forrige uke sa onkologen min at fra nå av er trening min beste medisin. Og så, i et forsøk på å kjøpe meg mer tid, mer liv, skrur jeg motstandsknappen på sykkelen min helt opp og jeg spinner denne b*tchen som om jeg lager ullgarn til vinteren for hele Norges befolkning. Øynene mine brenner med svette, og jeg spør meg selv: «Hvorfor, hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor fortsetter jeg?» Svaret er såre enkelt: fordi jeg, som alle andre, ikke kan forestille meg en verden, min verden, uten meg i den.

*Oversatt fra Dante’s Inferno: «e quindi uscimmo a riveder le stelle»

ANMELDELSE: Alt hva menn har gjort for å kontrollere kvinners kropp og seksualitet opp gjennom historien. Lungeflyteprøven gir et glitrende og rystende innblikk i dette.

Tittel: Lungeflyteprøven

Forfatter: Tore Renberg

Forlag: Oktober

Hekser. Skjøger. Barnemordersker. Dette er eksempler på livsfarlige skjellsord kvinner har fått utdelt. Livsfarlige fordi kvinnene som ble rammet av ordene, altfor ofte endte hos skarpretteren. Men også livsfarlige fordi kvinner som fikk disse stemplene, ble ribbet for hele sitt sosiale nettverk, sin trygghet og sitt livsgrunnlag bare ved å bli anklaget. En kvinne uten nettverk har levd et livsfarlig liv i store deler av menneskehetens historie.

Basert på virkeligheten

I Tore Renbergs ferske roman Lungeflyteprøven får vi et innblikk i prosessen mot en ung kvinne, eller egentlig et barn på 15 år, som blir anklaget for å ha tatt livet av sitt eget barn rett etter fødselen. Romanen tar utgangspunkt i en virkelig rettsprosess. Renberg har lest brev og rettsreferater, artikler og memoarer. Den ene hovedpersonen heter Anna og er anklaget for å være barnemorderske. Den andre hovedpersonen er Christian Thomasius. Han er advokaten hennes. Handlingen foregår i Leipzig og området rundt.

Mens hendelsene i boken ifølge forfatteren er basert på de originale kildene, gir Renbergs vidunderlige diktning liv til karakterene. I et gammelmodig språk fører han oss inn i tankene til den energiske advokaten som ustoppelig tror på sin egen kapasitet til å forandre fremtiden. Renberg finner tegn i brevene hans og i artiklene han skrev som tyder på at denne mannen ble mer og mer manisk i sin iver etter å forandre rettsvesenet. Noe han faktisk også bidro til.

Han var en talsmann for å slutte å bruke tortur som en del av forhørene. Og ikke minst brukte han lungeflyteprøven i saken til Anna. Mer om selve lungeflyteprøven om litt.

Portrett av en tid

Renberg skaper et sterkt portrett av den unge Anna. Og av tiden hun lever i. Anna var i realiteten sjakk matt i det hun ble overfalt eller overtalt av drengen på gården. For hvilke valg hadde hun egentlig da det ble klart at hun var gravid? Lungeflyteprøven gir en brutal innsikt i hvor sårbart livet var for menneskene på 1600-tallet. Ikke minst for kvinnene.

Renberg lar Anna drømme om at hun kunne bodd med sin lille datter i en hytte i skogen, at hun kunne isolere seg fra hele samfunnet og alle som fordømte henne, og slik kunne hun ta hånd om et barn som alenemor. Annas totalt urealistiske forestilling om hvordan graviditeten kunne ende godt for henne, viser hvilke manglende alternativer en kvinne som ble gravid utenfor ekteskap hadde.

Rettferdighet før og nå

Renbergs Anna reflekterer ikke over manglende valgmuligheter. Forfatteren har motstått fristelsen til å la karakterene drives av tanker som ligner vår tids oppfatning av rettferdighet. Dette er en av styrkene i denne romanen. Forfatteren har satt seg grundig inn i tiden han skriver om, og vi som lesere tar inn tragedien til karakterene nettopp fordi han lar dem tenke og handle ut fra normene de lever under. Kun når han innimellom står frem med sin egen stemme i romanen, og kommenterer hendelsene han skriver om, får leseren et nåtidig blikk på hendelsene.

Denne vekslingen mellom å legge inn seg selv som fortellerstemme og å skrive en roman om historiske personer fungerer glimrende.

Et språkgeni

Tore Renberg er en litterær kamelon. Han går inn i hodene til sine karakterer, og ut kommer ikke bare glitrende portretter av fiktive og ekte mennesker, men også deres helt unike språk. Noen forfattere har én stemme som de bruker uansett hva og hvem de skriver om. De har en signaturstil basert på ordforrådet sitt, hvordan de bygger opp setningene og hvor de plasserer cliffhangere. De bruker mer eller mindre den samme stilen uansett om historien og karakterene endrer seg. Ikke Tore Renberg. Han har gitt liv på nynorsk til ordknappe Tollak som tiden har løpt fra, han har gitt bøkene om Jarle Klepp et språk preget av tiden og miljøet hovedkarakteren vokste opp i, og han gir den frodige og kriminelle Teksas-gjengen et sprudlende og ordrikt språk.

Anna og de andre i Lungeflyteprøven får bare bruke begreper som var oppfunnet på slutten av 1600-tallet. Tiltaleformer og setningsbygning er fra en annen tid enn vår. Det er riktignok ikke slik de faktisk snakket på 1600-tallet – dette er ikke en dokumentar. Ordvalg og setningsoppbygging ligner kanskje snarere slik det ble snakket og skrevet en gang på 1800-tallet.

Det gammelmodige og tungvinte språket har to funksjoner i historien. For det første setter det et tidsbilde som er noe annet enn vår egen tid. Og for det andre fungerer det som en forsterkning av hvor vanskelig livene var. Hvor bundet de var av det vi dag ser på som forstokkede lover og regler. Hvor prisgitt de var normer vi for lengst har forlatt.

Et offer for menns kontrollbehov

Annas skjebne er hjerteskjærende typisk for kvinner gjennom historien, og samtidig ble hennes konkrete sak en milepæl i rettshistorien. Hun ble offer for et behov menn har hatt for å kontrollere kvinner og kvinners seksualitet omtrent gjennom alle tider. Kvinner ble kalt hekser hvis de ble egenrådige, fikk makt eller gikk utenfor normene for hvordan kvinner skulle oppføre seg. En skjøge var en som ikke lot seksualiteten sin bli værende innenfor ekteskapet, enten det var frivillig eller ikke.

Barnemordersker var den aller verste sorten skjøger. De hadde vært promiskuøse, og i tillegg tatt livet av barnet sitt for å skjule den gudløse oppførselen. Nå er ikke barnedrap verken lov eller en bagatell i dag heller, men i denne perioden nådde jakten på barnemorderskene en intensitet uten sidestykke, ifølge forfatterens undersøkelser. Om barnet faktisk ble drept eller var dødfødt, kunne enkelt la seg avklare ved å få den mistenkte kvinnen til å tilstå under tortur.

Hensikten med den utrettelige jakten på kvinner som krysset de moralske og religiøse normene, var å avskrekke andre fra å opponere mot det eksisterende systemet. Tortur og dødsstraff var effektive metoder for å opprettholde den eksisterende samfunnsorden. Den moralske forankringen lå i tolkningen av kristendommen.

Opplysningstiden hjalp kvinnene

Nå til lungeflyteprøven. Dette var en medisinsk test som dannet starten på slutten på religion som premissleverandør i rettssaker. Da vitenskapen etter hvert veide tyngre enn religion på vektskålen, var det en revolusjon som ikke minst kom kvinnene til gode. Derfor må vi benytte anledningen til å si noen få ord om denne helt spesielle testen som har gitt navn til boken, og som er symbolet på den nye tiden som skal komme.

Lungeflyteprøven var et eksperiment der lungene til det døde spedbarnet ble tatt ut og sunket ned i vann. Teorien var ifølge Renbergs kilder at hvis det på noe tidspunkt hadde vært luft i lungene, ville de flyte. Hvis barnet aldri hadde trukket pusten, men derimot var dødt før fødselen, så ville lungene synke til bunns. Anna hevdet at barnet var dødfødt. Og lungeflyteprøven viste at lungene til barnet sank til bunns. Rettssaken til Anna er ifølge forfatteren den første kjente saken der denne prøven ble ført som bevis for at moren ikke hadde drept barnet sitt. 

Storslått

Lungeflyteprøven er en roman som ryster. Ikke fordi den inneholder helt ny informasjon (noe den faktisk gjør). Men heller fordi det vi allerede vet om kvinners manglende muligheter til å velge livene sine for noen århundrer siden, blir så levende og nært. Det som slår meg hardest, er hvordan de avfinner seg med sin skjebne. Og hvilke løsninger de ser for seg når de prøver å påvirke tingenes tilstand.

Dette er en storslått roman. Persongalleriet er rikt. Språket er så vakkert innenfor sitt gammelmodige rammeverk at det kiler i magen. Noen setninger er på en halv bokside, og jeg skulle ønske at de aldri tok slutt. Lungeflyteprøven gir en dypere innsikt i noe vi visste om fra før. Dypere og vondere. Det føles personlig å lese om Anna og hennes samtid. Personlig fordi det like gjerne kunne vært min skjebne hvis jeg hadde vært født et annet sted i en annen tid.

Men kanskje kan romanen også bidra til å se mer forsonlig på historien når man tenker over hva som har formet menneskers handlinger, uansett hvor groteskt vi synes det er i dag. Hvor preget de var, og vi alle er, av vår samtid og de normene vi tar for gitt. Tore Renbergs historie om Anna og kreftene som prøvde å bryte ut av den gamle tiden har i alle fall gitt meg det perspektivet.

Forfatteren av Tante Ulrikkes vei skriver for å huske hvem han selv var og hva han har opplevd. I romanene sine gir han Oslos østkant en plass i litteraturen.    

Forfatter og statsviter Zeshan Shakar etablerte seg med et brak i 2017 da han debuterte med romanen Tante Ulrikkes vei. Siden den gang har han også gitt ut romanene Gul bok og De kaller meg for ulven.

Shakar har kontorjobb på dagtid, romanene blir til på kveldene og i helgene. Å skrive er en kombinasjon av terapi og nostalgi, og aller mest det sistnevnte, forteller han. Shakar skriver for å huske – mennesker, hendelser, stemninger, og hvem han selv var. Nå tar han seg en pause fra romanskrivingen, men vi kan fortsatt vente oss tekster fra den prisbelønte forfatteren.       

I 2017 debuterte du med Tante Ulrikkes vei som fikk en fantastisk mottakelse. Ble du overrasket over at du hadde skapt en kultbok?

– Jeg ble veldig overrasket. Jeg håpet selvfølgelig at boka skulle være interessant for folk, men jeg husker også at jeg flere ganger mens jeg skrev den tenkte at det her er ganske kjedelig. Jeg hadde ikke sett for meg den mottakelsen boka fikk.

Har du alltid hatt en forfatterdrøm?

– Ikke alltid, men jeg har fra barneskolen av vært veldig glad i å skrive. Det å bli forfatter begynte jeg for alvor å tenke på først tidlig i 30-årene. Så det er ganske nytt fortsatt å tenke på at jeg er det, også for meg.  

Du har vært aktuell med tre bøker på fem år. Siste bok, De kaller meg for ulven, ble gitt ut i fjor. Er du allerede i gang med nytt bokprosjekt eller trenger du en skrivepause?

– Det har vært et ganske voldsomt tempo de siste årene. Jeg skriver fortsatt, men har behov for litt pause fra romanskriving. Så det blir nok litt andre typer tekster neste gang.

Du skriver om det å være fra arbeiderklassen, å ha innvandrerbakgrunn og å foreta en klassereise, som er paralleller til eget liv. Er det noe terapeutisk for deg å skrive om dette?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det absolutt er et element av det, og det handler på mange måter om å bli mer kjent med seg selv, å utforske hvorfor og hvordan man ble den man ble. 

– Samtidig er det å skrive for meg kanskje aller mest noe jeg har gjort av nostalgi. Jeg er redd for å glemme både hvem jeg selv var, men også mennesker, hendelser, stemninger. Å skrive, selv om det er romaner, hjelper meg å huske.   

Du tar også opp tematikk som skam, identitet og utenforskap fra et mannlig perspektiv. Har du fått noen tilbakemeldinger fra unge menn som kjenner seg igjen?

– Ganske mange. Spesielt fra folk på min alder, og også yngre. Både folk som har foretatt klassereiser av ulike slag, og kjent seg igjen, men også mange som er fra områdene jeg skriver fra, som er glad for at de områdene blir synlig i litteraturen, og ikke bare i negative nyhetssaker.

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

– Jeg har en dagjobb, så det er stort sett på kvelden og i helgene jeg får tid til å skrive. Ofte ganske sent på kvelden etter at barn har lagt seg.  

Hva gjør du når du ikke skriver bøker?

– Henger med familie. Utover det, sykler rundt i Oslo på elsykkelen min, prøver å få spilt litt basket og hengt med gamle og nye venner.  

Hvem er din favorittforfatter?

– Vanskelig spørsmål. Kanskje Astrid Lindgren.  

Har du en favorittbok?

– Umulig.  

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med å bli forfatter?

– En del forfattere sier at det er viktig å lese mye, og det er sant, men det er mye viktigere å skrive mye. Det kommer man ikke utenom. Men, prøv ikke å høre altfor mye på forfattere eller andre som har oppskriften på hvordan bli forfatter, ta det som det det er, tips. Det er veldig individuelt hva som funker. 

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Det blir fort noe skriving, men også gjerne litt fysisk aktivitet. Jeg har dagjobb på kontor og som forfatter sitter man også foran PC-en, så jeg prøver å få gjort noe fysisk om jeg kan. Alt fra hagearbeid, oppussing hjemme eller bare sykle en tur.  

Tre forfattere å merke seg for framtida

– Jeg håper Sumaya Jirde Ali fortsetter å skrive, Priya Bains er en annen jeg gleder meg til å lese mer av, og så Maria Navarro Skaranger, som jo allerede er etablert, men hun er i ferd med å bygge opp et veldig sterkt forfatterskap.

Hvordan kan ofre beskytte seg hvis det ikke finnes beviser for overgrepet? Grünerløkka Geriiljateater har tatt voldtekt til scenen.

Teaterstykket heter Veps, og temaet er rettssikkerheten til voldtektsofre. Eller snarere rettsstatens dilemma ved voldtekt. For hvordan kan en som blir forsøkt voldtatt, men greier å komme seg unna ved å gå til motangrep, faktisk bevise at det var slik det skjedde?

Handlingen er som følger:

Marie bor i kollektiv, og er alene hjemme. En fremmed mann kommer inn i leiligheten. Det viser seg at han har overvåket henne. Han vet hva hun heter, og at hun er alene hjemme. Da hun forsøker å flykte, angriper han henne og prøver å voldta henne. Marie greier å komme seg unna så vidt det er. Hun uskadeliggjør mannen og lenker ham fast til peisen. Det første hun tenker på, er å kontakte politiet. Han advarer henne imidlertid med at han kommer til å si at det var hun som angrep ham. Han har synlige skader – i motsetning til henne. Politiet kommer til å slippe ham fri, sier han. Da vil han komme tilbake og ta henne senere.

Marie innser at hun aldri kommer til å føle seg trygg, og tenker at hun i stedet må ta hånd om situasjonen selv. Da de to romkameratene hennes kommer hjem, prøver både Marie og overgriperen å overbevise dem om hvem som angrep hvem.

Opplysende

– Stykket speiler hvor utrolig vanskelig det er når du ikke har beviser, sier Sunniva Lind Høverstad.

Hun er grunnlegger av teaterkollektivet Grünerløkka Geriljateater som setter opp stykket. Høverstad er også produsent, regissør og hovedrolleinnehaver.

Med Veps ønsker hun å skape bevissthet om hvordan bevisbyrden havner hos den utsatte. Da stykket ble spilt på Salt i fjor høst, fikk hun tilbakemeldinger som tyder på at hun oppnådde akkurat det hun ville.

– Folk sa at stykket var fryktelig ubehagelig, men også veldig interessant og opplysende, forteller hun, og legger til at det også inneholder en viss dose comic relief – slik at det ikke skal bli altfor tungt å ta inn over seg.

Ingen enkel løsning

Høverstad ønsker å skape oppmerksomhet omkring rettssikkerheten til ofre for voldtekt og voldtektsforsøk.

– Men vi er kunstnere, ikke politi eller jurister. Vår oppgave er å speile samfunnet og iscenesette umuligheten i en slik situasjon, sier hun.

Ser du noen løsning på dilemmaet med rettssikkerheten?

– Det er strenge krav til bevis ved en domfellelse. Og slik må det være. Slike saker har ingen enkel løsning. Men det er forferdelig urettferdig og belastende at vold- og voldtektsutsatte i realiteten får så lite beskyttelse som de gjør. Kvinner og menn som lever med en vedvarende fare for ytterligere angrep, slik som i dette stykket, får ofte lite eller ingen hjelp, på tross av at de varsler. Hvordan kan de sørge for sin egen sikkerhet, hvis ikke myndighetene hjelper dem? Det er det Veps setter på spissen, sier hun, og legger til:

– ​​Vi som sivilsamfunn må være bevisst på at dette er et utbredt problem, som mange kvinner opplever.

Enorm kostnad

Høverstad viser til den siste rapporten fra Norsk kompetansesenter for vold og traumatisk stress som viser en økning i antallet kvinner som blir voldtatt.

– Selv om fest- og relasjonsvoldtekter er den vanligste formen for voldtekt, så rammer overfallsvoldtekter også mange kvinner hvert år, sier hun.

– Bare halvannen måned før Veps hadde premiere i fjor, ble en kvinne overfalt og voldtatt ved Oslo Børs, et steinkast unna Salt, der vi spiller. Det har en enorm kostnad for samfunnet. Ikke bare for de 70-90 kvinnene som årlig blir utsatt, men også ringvirkningene i form av oppfølging og tapt arbeidsevne, for ikke å snakke om de utsattes nærmeste.

Høverstad viser til at de fleste som opplever voldtekt eller voldtektsforsøk, går i freeze-modus. Men noen går i fight-modus, slik som hovedrollen i Veps gjør.

– Disse risikerer å bli dobbelt straffet. Først blir de utsatt for et overgrep. Så risikerer de straffeforfølgelse når de forsvarer seg, sier hun.

Vold og kunst

Høverstad har vold mot kvinner som en rød tråd gjennom sitt kunstneriske virke. I disse dager er hun også aktuell med kortfilmen Bli, som handler om partnervold. Filmen som ikke har hatt premiere ennå, har alt vunnet pris på kortfilmfestivalen i München. Den er også prisnominert ved to andre filmfestivaler.

Høverstad, som også er musiker, ga i 2013 ut EPen The Violence, med bandet sitt I, Volatile. Som tittelen antyder, er vold et tema også i låtene, hvor hun blant annet har skrevet om familievold og overgrep.

Veps blir satt opp tre ganger nå i høst. Først 3. september, under teaterfestivalen Oslo Fringe, på kulturhuben Salt Art & Music på Langkaia i Oslo. 7. september spilles stykket på Hamar Teater, og 10. september er det en ny forestilling på Salt.

Stykket, som er skrevet av William Mastrosimone, ble først spilt Off-Broadway i New York i 1982. Først med Susan Sarandon i hovedrollen, deretter med Farrah Fawcett. Det ble også laget en spillefilm av stykket med Fawcett i hovedrollen.

Grünerløkka Geriljateater har selv regi på stykket. Inntrengeren spilles av Per Vidar Gornitzka Anfinnsen, og romkameratene av Vilde Stokke og June Brochs Kristiansen.

ANMELDELSE
Mummitrollets mor er i Norge for første gang. Likevel er det ikke mange Sniffer eller Snorkfrøkner å se i utstillingen.

Da hun overtok en gammel fabrikk med 16 tonn strikkede filler, ble hun besatt av å finne ut hvordan koftene kunne gjenbrukes. Det ble et livsprosjekt for Annemor Sundbø. Denne uken settes Koftearven. Historiske tråder og magiske mønstre inn i amerikanske bokhandlerhyller. 

Publikum er kritiske til nok et år med bare vegetarmat på Månefestivalen i Fredrikstad. Men arrangøren har flere gode grunner til å holde på de kjøttfrie matbodene.

ALTSÅ har sjekket ut det ferskeste og fineste innen kunst og kultur i de største byene akkurat nå.

Klimakrisen trenger mer feminin energi, mener filmskaper og kunstner Franciska Eliassen. Hun er aktuell med sin første spillefilm, og svært overrasket over den gode responsen.