Alyse Dietel har hatt kunstnerresidens på Svalbard i vinter. Hun er ikke blitt mindre klimaengasjert av det, akkurat.

Vinden river tak i husveggen, uler rundt hjørnet og dundrer i vinduet så det nesten går i stykker. Et gulaktig lys skinner dunkelt i det lille arbeidsrommet, i sterk kontrast til det dype, mørkeblå lyset ute.

Et skrivebord og en stol – som ikke ser særlig behagelig ut – står sentralt under lampen. I den ene vinduskarmen er en tegning av en sol.

– Det er mamma som har sendt meg solen. Så jeg kan ha litt av California med meg, ler Alyse Dietel.

Den atletiske amerikaneren har de siste fire månedene vært «Artist in residence» i Longyearbyen. Det tilbys flere kunstnerresidenser på Svalbard. Målet er at kunstnere fra hele verden, gjennom et opphold i andre omgivelser, får ny inspirasjon.

For Arktis er inspirerende. Lokalbefolkningen snakker om å bli bitt av svalbardbasillen, og at Svalbard kryper under huden på dem. Enorme villmarksområder, kalvende isbreer, irrgrønne fuglefjell, havis – eller mangelen på den – setter spor.

Og så lyset, da.

Det var den folkekjære kunstneren Kåre Tveter som i stor skala fanget det magiske lyset på Svalbard. Noen uker hver vår og høst, før midnattssola og polarnatta setter helt inn, forvandles himmelen over øygruppen til et pastellfarget skue.

Tveter foreviget lyset gjennom duse akvareller og malerier, som telefonens Instagram-filtre bare kan drømme om å være i nærheten av.

Men selv med et lyserosa himmelhvelv som inspirasjon, er tegningene som ligger spredt rundt på arbeidsrommet alle i svarthvitt.

– Jeg liker å tegne i svarthvitt fordi det får frem dramatikken, forteller Dietel.

– I kunsten min blir farger nesten en distraksjon, jeg vil heller fokusere på lyset og dramaet. Og så oppmuntrer det den som ser på til å komme litt nærmere og bli litt mer følelsesmessig involvert. En tegning i farger ville gjort det for lett, sier hun med et lurt smil.

Indre klokke

Etter tre måneder med polarnatt og buldrende mørke 24 timer i døgnet, begynner lyset å komme tilbake til Svalbard i februar. Selv om Dietel kommer fra solfylte California, synes hun ikke at fraværet av solen de siste månedene har vært et problem.

– Jeg synes egentlig mørket har vært utrolig fascinerende. Når jeg går ut, forestiller jeg meg at jeg er i Khazad-Dûm i Ringenes Herre, hjemmet til dvergene. Jeg tror også at det konstante mørket er en god påminnelse om at tid bare er et konsept. Du trenger ikke alltid løpe fra én soloppgang til den neste. Det er ikke sånn at jeg må spise lunsj kl. 12:00 eller legge meg kl. 22:00.

Hun sier at naturen ikke er bekymret for hva klokken er, den gjør sitt når den trenger det.

– Tid er en menneskelig konstruksjon, og ved fravær av lyset blir man minnet på at det er mulig å roe ned og lytte mer til den indre klokka. Hvis du har lyst til å gå en fjelltur, kan du gjøre det akkurat nå – eller om ti timer – det kommer til å være mørkt uansett.

Trofiske kaskader

– Jeg ønsker at kunsten min skal være en brobygger mellom det vitenskapelige og folk flest, sier Dietel.

Hun sitter med en tegning av en havoter som ligger på ryggen og gomler på en kråkebolle. I vannet svømmer ulike fisker, en krabbe forsyner seg med rester, og bakgrunnen er dekket av tang og tare.  

Der den umiddelbare reaksjonen på tegningen kanskje er «oj, så søt», prøver Dietel gjennom Instagram-kontoen @milliontinylines å forklare sine 133 000 følgere at det ligger mer bak. Havoteren bidrar til å holde kråkebollebestanden i sjakk, så tareskogen ikke blir utryddet. Tareskogen spiller en viktig rolle for arter som fisk, krabber og blåskjell, og den har også evne til å absorbere enorme mengder CO2.

– Det er et eksempel på en trofisk kaskade.

En trofisk hva-for-noe?

– Det er en predator-bytte-interaksjon som styrer og påvirker ulike aspekter ved overlevelsen til et helt økosystem. I topp-ned-trofiske kaskader har det ødeleggende effekter på resten av økosystemet når topp-predatoren fjernes. Det er som et skjørt jengaspill, bare at det er liv som står på spill.

Langs norskekysten nord for Trondheim mener forskere at overfiske av steinbit og torsk har ført til en eksplosjonsartet utvikling av kråkebollebestanden. Siden det ble slått alarm på 1980-tallet, er det estimert at 80 milliarder kråkeboller har spist seg gjennom 8000 kvadratkilometer tareskog. Det er nesten like stort som Rogaland fylke.

– Mange stiller spørsmål med hva utryddelsen av én enkelt art har å si, men i tilfellet med havoteren så kan det ha store konsekvenser for et mye større økosystem, sier Dietel og gir havoteren litt tykkere pels med pennen.

Fra profesjonell klatrer til selvlært kunstner

I 2012 begynte Dietel å studere i Flagstaff, Arizona. Samtidig brukte hun hver ledige stund på klatring og friluftsliv. En kveld hun og en venn var på fjelltur, bestemte de seg for å gå opp til et utkikkspunkt.

– Klippen jeg sto på ga etter, og jeg falt tjue meter ned på en fjellhylle. Jeg brakk ryggraden flere steder, knuste bekkenet, brakk flere ribbein og en ankel, og den ene lungen kollapset. Og så hadde jeg ødelagt favorittskoene mine.

Hun tar en pause, og ler.

– Akkurat det er jeg fortsatt irritert over.

Legene fortalte at det var en god sjanse for at hun aldri ville gå igjen. Selv trodde Dietel ikke et sekund på de dystre spådommene. Hun var lam fra livet og ned, droppet ut av college og dro hjem til California. Førsteprioritet var å lære å klatre igjen.

– Jeg var fullstendig innstilt på at jeg skulle klatre igjen – selv om legene var skeptiske til om jeg i det hele tatt ville kunne gå.

Hun ga seg ikke. Da et bilde av Dietel, tatt av venn og National Geographic-fotograf Andy Mann, prydet forsiden av det amerikanske klatremagasinet Rock & Ice tre år etter ulykken, tok livet hennes en helomvending.

Plutselig sto sponsorene i kø.

– Jeg var blitt en profesjonell klatrer. Det var min fandenivoldske måte å si «haha, dette klarte jeg» på.

En profesjonell karriere er mange klatreres våte drøm, men etter et år begynte Dietel å innse at hun ikke var så gira på det profesjonelle klatrelivet. Hun brydde seg ikke så mye om konkurransene eller de stadig vanskeligere rutene hun kom til topps på. Det var noe annet som fristet mer.

Under rehabiliteringen etter ulykken hadde Dietel begynt å tegne.

– Jeg kunne ikke være i fjellene, så jeg tegnet dem. Jeg jobbet knallhardt og brukte tiden på å lære meg nye teknikker. Det hjalp på restitusjonen, og jeg bestemte meg for å bli kunstner på heltid.

Surrealistiske Svalbard

Jobben som kunstner har bragt Dietel fra hjembyen San Fransisco til Island, Costa Rica, Ecuador, Canada – og nå Svalbard. I møtet med sårbare økosystemer, truede dyrearter og vill natur ser hun på det som en viktig oppgave å fortelle om endringene som skjer, ikke bare høste likerklikk i sosiale medier.

– Kunsten min handler om miljø og dyreliv, og mye av det kommer fra å klatre og være ute i naturen. Motivene kan være vanskelig å beskrive, men jeg liker den tekniske utfordringen med å tegne ting realistisk, for så å legge til surrealistiske elementer.

Som stor tilhenger av fantasylitteratur er hun ikke fremmed for å blande fantasi og virkelighet. 

– Hvis det kun er fotorealistisk, så kunne jeg jo like gjerne tatt et bilde. Men jeg elsker utfordringen med å få noe til å se ekte ut, selv om det ikke er det.

Hun peker på tegninger av bjørner med fjell på ryggen, knølhvaler som svømmer dansende rundt isfjell og et reinsdyr der geviret er dekket med diamanter og iskrystaller. Hun gjør alltid mye research før hun går i gang med et nytt bilde.

Et av målene er å illustrere hvordan dyrelivet samhandler med økosystemet de lever i, og gjennom tegningene skape nysgjerrighet. Dietel tror at folk lettere bryr seg om bevaring av sårbar natur, om de har interesse for det.

– Du må respektere og beundre det. Naturen er en vakker, intrikat og feilfri maskin som durer og går jevnt – til tross for oss mennesker. Det er vi som forstyrrer de naturlige prosessene, mønstrene og rytmene

Klima- og kommunikasjonskrise?

– Klimakrisen blir dyttet opp i ansiktet vårt. “Hei! Klimaet er i krise! Verden går under! Denne arten er truet!” 

Hun rister på hodet, retter seg opp på den ubehagelige stolen og fortsetter.

– Kommunikasjonen rundt klimaendringene er så overveldende og negativ at folk får lyst til å gjemme seg, i stedet for å faktisk møte utfordringene. Jeg har lyst til å lære folk hvordan de kan se på naturen på en måte som øker deres respekt og beundring. Drømmer er at de engasjerer seg i hva som skjer med disse økosystemene – i stedet for å drukne dem med informasjon om hvordan vi ødelegger alt.

Dietel forklarer at hun nærmer seg miljøvern på et mildt, nysgjerrig vis, og tror det er bedre enn dommedagsmodus.

– For verden er stressende nok, er den ikke?

Responsen fra publikum har vært utelukkende positiv. Hun har fått meldinger fra foreldre som bruker tegningene hennes til å lære barna om dyr og miljøvern, og fra studenter som har begynt å studere marinbiologi fordi de elsket hvaltegningene hennes.

Samtidig opplever hun at mange mennesker mangler tilgang til informasjon. De er ikke nødvendigvis uinteressert, men de vet ikke hvor de skal oppsøke den.

– Jeg kan dele informasjon som jeg tenker på som helt vanlig, men får så mange tilbakemeldinger som sier «Dette ante jeg ikke». Sosiale medier kan være utmattende til tider, men det er et flott verktøy for å nå alle samfunnslag og aldre på.

Hun kommer tilbake til kunsten som brobygger.

– Jeg er en nerd og suger til meg informasjon, og har evnen til å bryte ned informasjonen og formidle den til hvermannsen. Hvis jeg kan bruke kunsten min som et verktøy for å fortelle om forskning, så er det en enorm ressurs. Jeg kommer aldri til å bli utstilt på noe museum for moderne kunst, men det gjør ikke noe, så lenge jeg kan pirre folks nysgjerrighet for naturen.

Tegningen hennes Sacrifice illustrerer den økonomiske maktkampen i naturforvaltningen. En gammel manns hånd med designerdress, Rolex og ringer oser rikdom og materialisme. De velstelte neglene antyder at han ikke vil få hendene skitne, samtidig som hånden holder et whiskeyglass med biter av isbreis og en kjempende isbjørn.

–  Isbjørnen er utrydningstruet og iskalottene smelter. Den ansiktsløse, følelsesløse hånden holder glasset uten tanke eller bekymring for innholdet, annet enn fordelene for seg selv, sier hun. 

Østenfor sol og vestenfor måne

Da Dietel var yngre, elsket hun nordiske folkeeventyr. Favoritten var Østenfor sol og vestenfor måne.

– Edith Pattou har skrevet en variant av eventyret, og jeg ble betatt av de vakre tegningene fra Arktis, av isen og dyrelivet. Det trollbandt meg fullstendig som liten. Stedet i eventyret hørtes helt magisk ut – og så finnes dette vakre isødet faktisk.

Da Dietel sto ansikt til ansikt med det arktiske økosystemet, dukket det opp en rekke spørsmål som hun har forsøkt å finne svar på. Hvordan overlever insektene om vinteren? Hvordan dannes iskrystallstrukturene? Hvorfor er Svalbardrypa så rund og dum? Hvordan tilpasser reinsdyrene seg det harde klimaet?

– Å komme til Svalbard var virkelig fascinerende, her finnes det beste fra to verdener.

Hun viser til tegningene som reflekterer både et vitenskapelig og et overjordisk aspekt.

– Det er veldig inspirerende å være på Svalbard fordi jeg får fordype meg i begge disse sidene av meg selv. Hvordan dyrelivet tilpasser seg, og er i symbiose med økosystemet er veldig fascinerende. Samtidig så føles det som om jeg går rundt i en fantasiverden. Hvis magi eksisterer, så ville det definitivt vært her.

Museer og gallerier brukte ekstramidlene under korona til å kjøpe inn mye kunst fra kvinner. Billedkunstner Elin Reboli Melberg advarer mot å stoppe satsingen på kvinnelige kunstnere når koronapengene er borte.

ANMELDELSE
Mummitrollets mor er i Norge for første gang. Likevel er det ikke mange Sniffer eller Snorkfrøkner å se i utstillingen.

ALTSÅ har sjekket ut det ferskeste og fineste innen kunst og kultur i de største byene akkurat nå.

Det spesielt én eventyrskikkelse som har skremt vettet av islandske barn. Fotokunstner Berglind Rögnvaldsdóttir løfter henne opp som et feministisk forbilde i sin første soloutstilling.