Formålet til Inkluderende Feminisme er å jobbe for interseksjonell feminisme, likestilling og inkludering. Ifølge Store Norske Leksikon viser interseksjonalitet til hvordan sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår. I feminismen er det et klart kjønnsperspektiv og i begrepet feminisme ligger det et endringsønske. 

Lederen sier at hun opplever at en del har et litt for snevert syn på hva Inkluderende Feminisme står for. Organsiasjonen hun leder vil inkludere alle i feminismen sin, og ha interseksjonell feminisme som grunnlag for alt de sier og gjør. 

– Når andre snakker om oss, sier de bare at vi er imot sexkjøpsloven. Sexarbeidere selv sier at loven skader dem. Da blir det veldig feil å si at nei til sexkjøpsloven er feminismens viktigste kampsak.   

Dehumaniserende retorikk

Inkluderende Feminisme vil løfte opp menneskerettighetene. 

– Det er så åpenbart at transkvinner er en viktig del av feminismen. Det samme gjelder sexarbeidere. Der kan du se hva både Amnesty og International Planned Parenthood Federation sier. I sin politikk for sexarbeidere fra 2023 mener de at avkriminalisering er veien å gå. Lovverk som hindrer sexarbeidere å jobbe sammen, skaper utrygghet, mener Støle-Nilsen.  

Støle-Nilsen ønsker å få fram at saken om sexsalg er kompleks. 

– Den har mange nyanser. Istedenfor å anerkjenne det som en kompleks problemstilling, mener jeg at 8. marskomiteen fremstiller det for enkelt. Markeringa bærer preg av at er du i mot sexkjøpsloven, er du i mot alt 8. mars står for. 

Hun mener at det er en løgn å si at alle feminister er enige i denne saken. 

– Vi har ulik kunnskap og dermed ulike meninger på dette feltet. Etter å ha lest meg opp på feltet, har jeg endret syn på saken. 

Nilsen utdyper at det er forskjell på å ha en parole der det står at en er i mot sexkjøpsloven, og en parole der en er i mot salg av kvinnekroppen. 

– Sistnevnte parole er dehumaniserende retorikk. 

En av hovedparolene som Inkluderende Feminisme ønsket å endre i fjor handlet om surrogati. 

– Der sto det: kvinner er ikke rugekasser – nei til surrogati. Jeg mener det er viktig å vise omtanke med hvordan en omtaler kvinner på sånne arrangementer, både i det en sier og i det en skriver på parolene. Det er ikke feminisme å kalle andre kvinner stygge ting for å fremme en sak, sier Støle-Nilsen. 

Tok initiativ i 2020

I 2020 begynte det som etter hvert ble organisasjonen Inkluderende Feminisme å samle seg, noe uformelt, med bakgrunn i erfaringene fra parolemøtet i 8. marskomiteen samme år. 

– Opplevelsen der gjorde at jeg tok initiativet til at vi som ikke fikk helt gehør og hadde en dårlig opplevelse, samlet oss, sier Støle-Nilsen. 

I 2022 gikk de i sitt eget tog for første gang fra Youngstorget. I år hadde de også eget parolemøte, som var 5. februar. 

Minoriteter blir truffet

Marianne Støle-Nilsen har vært på mange 8. mars-møter. Hun sier at det er en del sterke stemmer der, og at i teorien kan enhver feminist møte opp. I mange år har hun og de som mener det samme som henne prøvd å påvirke de offisielle møtene. 

– På parolemøtet i 2020 var det en taler som sa at bifile kunne gå litt i et lesbisk tog og litt i et heterofilt tog. Minoriteter blir truffet av slike utsagn. 

Særlig er det måten 8. marskomiteen har håndtert sexarbeideres sak og transpersoners sak på, som de synes er vanskelig. Det er flere medlemmer i Inkluderende Feminisme som har vært med på møtene til komiteen og fremmet saker som taler sexarbeiderens sak. Da har de blitt møtt med buing.

– De har opplevd det som ubehagelig og utrygt. Folk har gruet seg og trengt moralsk støtte. Får jeg lov å være med som transkvinne? Får jeg lov å være med som sexarbeider? er spørsmål de har stilt seg. 

Utfordrende å forene paroler

Medlem i 8. marskomiteen Ayat Saeid svarer på kritikken. Hun står fast på at det er mer enn nok plass til å ta opp saker som er relevante for de som definerer seg som sexarbeidere og transpersoner. 

– Vi ser et skifte i at det er flere og flere av de som tar plass på våre møter. 

Hun påpeker imidlertid at det er utfordringer med å forene parolene som bestemmes på 8. marskomiteen opp mot parolene som blant annet Inkluderende Feminisme ønsker å ha i toget. 

– Det er helt åpenbart at det i et demonstrasjonstog ikke kan gå motstridende plakater side om side. 

Føler seg uønsket på de åpne møtene

Saeid utdyper at majoriteten av kvinnebevegelsen vil at sexkjøpsloven skal håndheves slik den er i dag. De har som standpunkt at de ikke vil at kvinner skal måtte selge kroppen sin for å overleve. 

– Det er mye ufrivillighet i sexarbeiderbransjen, understreker Saeid. 

På grunn av overbevisningene som Saied og de andre i 8. marskomiteen har på dette området, sier Nilsen at en del folk ikke føler seg ønsket på møtene av grunner som dette. 

– Kombinasjonen med hvor splittet Inkluderende Feminisme og 8. marskomiteen er i disse spørsmålene, og at vedtektene til 8. marskomiteen i Oslo har blitt skrumpet inn de siste årene, gjør at det blir vanskelig å stå sammen. 

Hun forteller om dårlige opplevelser på tidligere parolemøter i 8. marskomiteen. 

Støle-Nilsen hadde håpet at 8. mars skulle bli et tryggere arrangement, men sier at de ble møtt av 8. marskomiteen med en bagatellisering av kampsakene deres.

På det svarer Saied at retorikken som Inkluderende Feminisme har brukt før de brøt ut fra deres møter, har opplevdes umyndiggjørende. 

– En del opplever det som ubehagelig å bli kalt moraliserende, bare fordi de mener at kvinnekroppen ikke skal være en salgsvare, sier Saied. 

Er ikke transkvinner og sexarbeidere en viktig del av feminismen? 

– Det er veldig synd at de opplever at det ikke er det. Det er et åpent møte hvor alle som definerer seg som kvinner får delta. Jeg skjønner at de føler på frustrasjonen, men vi har også fått tilbakemeldinger fra flere kvinner og kvinneorganisasjoner som opplever hersketeknikk tilbake, sier Saied. 

– Patriarkatet skader mannfolk også

Noen paroler i 8. marskomiteen har Inkluderende Feminisme fått gjennom, men de er lei av å måtte forholde seg til hva majoriteten mener, forteller Marianne Støle-Nilsen. 

– Etter hvert har vi spurt oss selv hvorfor vi må forholde oss til dem, når vi kan gjøre vår egen greie? Å være tolerert og å være eksplisitt velkomne er to ulike ting. Alle sexarbeidere, alle trans og alle kjønn er velkomne hos oss, og det inkluderer også cis-menn. 

Støle-Nilsen reagerer på at menn ikke får delta på møtene i 8. marskomiteen, og sier at vedtektene kunne ha blitt endret på dette punktet. 

– I Bergen får menn delta. Disse vedtektene er ikke skrevet i stein. De er veldig snevre i Oslo. 

Hun mener at det er viktig at menn blir med i fellesskapet til 8. mars. 

– Patriarkatet skader mannfolk også. Trange mannsroller og det lille rommet de har til å gå utenfor før de blir sanksjonert av andre menn. Det vet menn som har feminime trekk. Også holdningen knyttet til menns psykiske helse – at det er svakt å være sårbar.

– 8. mars er ikke den internasjonale feminismedagen

– 8. mars er for alle som diskrimineres av patriarkatet. Jeg er selv cis-kvinne. Jeg blir så lei meg, rett og slett, av hele dette opplegget. Det er så mot vår egen sak. Vi må anerkjenne at skal vi komme noen vei i likestilling, må vi anerkjenne at vi er ulike. Vi må kjempe mot patriarkatet sammen, avslutter Støle-Nilsen. 

Saied mener på sin side at det er en patriarkalsk holdning å sette til side at kvinner skal få ha sin egen kvinnedag og forstår ikke hvorfor Støle-Nilsen mener at cis-menn eksplisitt skal inkluderes i markeringa. 

Trenger ikke feminismen å samles, heller enn å splittes? 

– Vi er for en samling. 8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Det er ikke den internasjonale feminismedagen. Det er ikke her alle likestillingsaktivister skal være med. 8. mars er den ene dagen i året hvor vi blant annet setter søkelyset på kvinnedrap, situasjonen for flyktningkvinner, abort og kvinnehelse, avslutter Saied. 

Det er ny dansk forskning som viser den store kjønnsforskjellen. Sosiologene Nanna Mik-Meyer, professor ved Copenhagen Business School og Margaretha Järvinen, professor ved Københavns Universitet, har stått bak studien. De har intervjuet i alt 163 kvinnelige og mannlige professorer og førsteamanuensiser ved tre utdanningsinstitusjoner i Danmark. Og det de har undersøkt, er i hvilken grad kvinner og menn tar ulikt ansvar for relasjonelle oppgaver og servicefunksjoner som må gjennomføres på arbeidsplassen. Det er Kifinfo som omtaler forskningen.

Klar kjønnsforskjell

Det de har studert, er hvem som gjør slike oppgaver som å organisere kurs og seminarer, eller å delta i utvalg og komiteer på arbeidsplassen. Oppgaver som noen må gjøre, men som ikke betaler seg i forskning eller på annet vis karrieremessig. Og kjønnsforskjellene de fant, var så store at de ble overrasket selv. Mens 75 prosent av kvinnene tok på seg slike jobber, var det bare 25 prosent av mennene som gjorde det samme.

Forskerne hadde også delt begrunnelsene til å ta på seg oppgaver eller eventuelt avstå fra dem, i fire kategorier. Og de fant ut at kvinnene tok på seg oppgavene fordi de innordnet seg systemet de var en del av. De tenkte at noen må gjøre, og da er det bare å fikse det. De mennene som tok på seg oppgaver, begrunnet det i større grad med at de gjorde det kun hvis det medførte en fordel for dem selv, eller hvis de kunne gjøre det som en byttehandel der de fikk noe igjen for det. Ellers svarte menn i stor grad at de aktivt unngikk å ta på seg slike oppgaver.

– Ved å lage denne oppdelingen, kunne vi avdekke forskjellen på hvordan menn og kvinner deltok i servicearbeidet, sier Mik-Meyer til Kifinfo.

– Det ble tydelig hvordan menn klarte å unnslippe interne arbeidsoppgaver, og hvorfor kvinner i større grad endte opp med disse, legger hun til.

Uselvisk

Hun forklarer videre at heller ikke kvinnene var helt uselviske når de tok på seg slike oppgaver. Men det de kunne oppnå, var mer uklart.

– Flere kvinner uttrykte også at de ikke gjorde det helt uselvisk, men at det lå en form for forventning om at deres servicearbeid var en form for investering, og at det skulle lønne seg også akademisk.

Mennene, forteller Nanna Mik-Meyer, var i langt større grad bevisste sine valg og navigerte etter hvorvidt det gagnet deres karriere eller ikke. Særlig de mannlige førsteamanuensene var tydelige på at de aktivt drev med unnvikelse og ikke ønsket å delta dersom det ikke var positivt for deres karriere.

Ikke overrasket

Forskerne er overrasket over at resultatet var så tydelig.

– Etter å ha interessert meg for kjønn i arbeidslivet i mange år, er det første gangen jeg har sett på det som skjer i egen leir, på universitetet, sier Nanna Mik-Meyer.

– Jeg er ikke sjokkert over resultatet, men at kjønnsmønstrene var så åpenbare hadde jeg ikke ventet, forklarer Mik-Meyer.

Nå venter nye utfordringer på hoppdronningen. Ifølge NRK skal hun lede et kvinneprosjekt ved privatskolen Wang Toppidrett. Prosjektet heter Jenter, fokus og utvikling, og har som formål å finne ut hvorfor det er færre norske kvinnelige toppidrettsutøvere som får topplasseringer enn menn i internasjonale konkurranser.

– Det er jo et stort og utfordrende prosjekt. Det kan handle om alt fra måten å trene på, om det bør ansettes og rekrutteres flere kvinnelige trenere, eller hvordan man kommuniserer til jenter kontra gutter, sier Lundby til NRK.

Prøve noe nytt

Hun forteller videre at hun skal se på forskning for å prøve å finne noen svar på spørsmålene. Hun vil også reise rundt til ulike treningsmiljøer for å samle informasjon.

Wang Toppidrett er en privat skole med til sammen 3600 elever som driver med 36 idretter fordelt på 15 på ungdoms- og videregående skoler rundt om i landet.

Lundby sier til NRK at hun har fått mange jobbtilbud etter at hun varslet at hun ville legge opp, og at hun har vært på jakt etter en jobb som gir henne andre utfordringer og annen kompetanse enn den hun kjenner fra årene som hopper.

Maren Lundby har vunnet OL-gull i hopp normal bakke i Pyeongchang i 2018. Hun har vunnet en rekke verdenscupseiere, hun vant VM-gull i 2019 og hun ble den første verdensmesteren i stor bakke i 2021. Hun ble også den første kvinnen som vant Raw Air. Lundby har også fått mye heder for at hun har vært åpen om vektproblemene hun hadde i flere år. Og hun har ikke minst blitt kjent fordi hun har stått i spissen for at kvinner skal få delta i hoppsporten på samme vilkår som menn. Hun har også utdannelse fra idrettsvitenskap med fordypning i helse og treningsfysiologi.

Lønnsgapet mellom menn og kvinner ble noe redusert i fjor. Det viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå. Det skjedde ved at kvinner hadde en høyere lønnsvekst enn menn i 2023. Mens kvinner økte lønnen sin med 6,6 prosent i gjennomsnitt fra 2022 til 2023, hadde menn en lønnsvekst på 5,7 prosent. Dette utgjør 40 kroner i måneden. Med andre ord er kvinners lønn 40 kroner nærmere menns lønn hver måned nå sammenlignet med for ett år siden. Lønnsforskjellen er på 6930 kroner i måneden.

Størst forskjell i staten

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er størst i staten. Gjennomsnittlig brutto månedslønn i staten er 58 290 for kvinner og 65 500 for menn. Lønnsveksten i fjor var helt lik for kvinner og menn innen denne sektoren, nemlig 6,7 prosent.

I kommunesektoren er lønnsgapet minst. Der tjener kvinner i snitt 49 800 kroner brutto i måneden, mens menn tjener 52 680 kroner. Lønnsveksten for kvinner var 6,8 prosent, mens menn tjente 6,6 prosent mer i 2023 enn de gjorde i 2022.

I privat sektor var gjennomsnittlig månedslønn for kvinner 52 410, og for menn 59 590.

Om man ser på ulike yrkesgrupper, er det genrelt slik at jo høyere lønningene er, dess større er forskjellen mellom kvinner og menn innen samme yrkesgruppe

Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende ene-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Arbeidende småbarnsmødre som føler at de ikke strekker til, strekker mest sannsynlig ikke til. Det stemmer, og la oss ikke late som noe annet. Ideen om den hysteriske kvinnen er ikke død, og det ødelegger for den feministiske kampen.

Jeg er lei av at kvinnen, igjen, får skylden for situasjonen hun er fanget i, og vi later til å synes det er greit. Kanskje vi ikke merker det engang.

Vi skal jobbe som om vi ikke har barn, og oppdra barn som om vi ikke har jobb. Arbeidende mødre er spredt ut tynt, med rekordhøye sykemeldingstall og angstdiagnoser. Økningen i kjønnsforskjellene i sykefravær er på 72 prosent de første fire årene etter fødsel. Å jobbe 100 prosent og å være småbarnsforelder føles for mange uoverkommelig, spesielt for aleneforeldre. Når vi burde vende blikket mot hvordan storsamfunnet kan dekke flere av behovene småbarnsmødre har, vender vi det feilaktig mot moren, og løser ingen av de høyst reelle problemene.

Diskursen er fargelagt med historiske feil og latskap. Samtidig som vi ber en stresset mamma gi mer blaffen eller slappe av, kaller vi henne hysterisk. Vi sier at kravene er skapt av kvinnene selv, og dermed er de ugyldige.

Vi antyder at løsningen på problemet er å roe seg ned. Med andre ord, problemet må være kvinnen selv, ikke situasjonen – og bare ved å ta på seg skylden kan hun endre det.

Typisk kvinner

Energien vi kunne brukt på å gjøre endringer og stille krav – slukes av forsøkene på å bli bedre på alt. Fordi vi tror det er vår feil at vi er slitne – at det er vår feil at vi ikke håndterer å bli dratt i alle kanter, døgnet rundt. At det liksom er typisk oss kvinner å være flinke og stresse for mye.

Å være forelder i dag, hvert fall om man er alene med barnet, krever at man jobber 100 prosent samtidig som man har en enda viktigere fulltidsjobb hjemme. Vi skal ikke bare jobbe, vi skal helst være på to steder på en gang.

Det går ikke opp – og det er ikke vår feil.

Utakknemlige goder

Vi har mange goder i Norge. Som betalte omsorgsdager dersom barna blir syke, ti dager i året. Da jeg hadde brukt opp mine omsorgsdager helt i starten av året i min tidligere jobb, ringte sjefen meg for å informere om at de var oppbrukt, og sa jeg ville bli trukket i lønn dersom treåringen ble mer syk. I januar. Vi var inne i den sesongen med mest sykdom. Jeg visste hun ville bli mer syk, mest sannsynlig allerede uken etter.

Så la meg omformulere – vi har omsorgsdager dersom barna blir syke, men vi må sørge for at barna ikke blir mer syke enn Arbeidsmiljøloven tilsier. Da blir det til hinder for karrieren.

Kan kvinnen ta kritikk?

Kan kvinnen ta litt kritikk? spør de. Det er dit debatten går hver gang.

Såklart tar vi kritikk, vi lærer jo at vi er årsaken til dette. Vi kvinner og hormonene våre. At om vi bare stresset mindre, var mindre nærtagende, ikke leste så mye av den viktige forskningen om barneoppdragelse, rett og slett sluttet å kjenne på presset – da skulle vi se at dette ikke var så vanskelig.

Jeg tar ikke imot råd om hvordan jeg kan levere dårligere som mamma lenger. Jeg tar ikke imot tips om raske, usunne middager, spill på iPaden som holder dem opptatt, eller løgnen om at de har det bra i barnehagen fra de er ett år.

Ferdigpizza til middag er ikke løsningen på dette problemet. Mangel på ferdigpizza var heller aldri problemet.

Gi oss heller råd om hvordan vi kan tilpasse rollen vår på jobb, slik at den passer med morsrollen. Og snu siktet mot Stortinget, næringslivet og mannen i gata.

Strukturelt problem

Det er et kjønnsforventningsproblem, et rolleforventningsproblem og et likestillingsproblem at arbeidende mødre er mer syke enn arbeidende fedre, det er ikke fordi kvinner er mindre robuste enn menn.

Arbeidsplassene må legge til rette for at kvinner med små barn kan gjøre jobben sin godt,og vise forståelse for at det er viktigere å hente i barnehagen enn å ha det ettermiddagsmøtet. Staten må øke foreldrepermisjonen for begge foreldre, utvide antall omsorgsdager, og betale disse dagene slik at kvinner slipper å bli stigmatisert på jobb om barna blir syke. Det må være en selvfølge at barn er viktigere enn jobb. På hjemmefronten må far gjøre mer. Det har blitt bedre, men vi er ikke likestilte. Skal vi være likestilte på arbeidsmarkedet, må vi være likestilte på alle andre fronter

Jeg sier ikke at vi ikke skal ta ansvar for hvordan vi har det, og at vi ikke kan gjøre noe med det som faktisk er i vår kontroll – nemlig hvordan vi velger å følelsesmessig reagere på noe som skjer med eller rundt oss.

Dette skjer rundt oss, og jeg velger å reagere med sinne.

Tre av de sju drapene som er begått i årets to første uker, etterforskes som partnerdrap. Justisminister Emilie Enger Mehl sier at det går sterkt inn på henne. Hun lover å opprette en partnerdrapskommisjon innen utgangen av 2024. En slik kommisjon skal gjennomgå drapssaker der gjerningspersonen er nåværende eller tidligere partner. Formålet med å gjennomgå disse sakene, er å lære av feil og å videreutvikle arbeidet med å forebygge alvorlig partnervold og partnerdrap.

Det var VG som først omtalte saken. 

I lys av partnerdrapsutvalget som ble opprettet i 2018, ble det derfor foreslått at det skulle opprettes en “havarikommisjon” for partnerdrap. For to år siden lovet justis- og beredskapsdepartementet at i 2023 skulle kommisjonen være på plass. Da VG spurte Mehl i går om hvor den var blitt av, sa hun at hun ikke visste hvorfor statsrådene før henne ikke hadde tatt tak i det. 

I statsbudsjettet for 2022 bevilget Stortinget 2 millioner kroner til opprettelse av en partnerdrapskommisjon, ifølge Stortinget sine nettsider. Fra 2023 er det årlig satt av en sum på 10 millioner kroner til en permanent partnerdrapskommisjon, ifølge proposisjonen fra regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028)— Trygghet for alle. 

– Jo før, jo bedre

Ragnhild Hennum, leder for partnerdrapsutvalget, har tidligere sagt til Dagsavisen at saker om partnervold må prioriteres i det praktiske arbeidet, ikke bare i festtaler. Derfor er hun nå glad for at justisministeren tydelig har uttrykt at de lover at en partnerdrapskommisjon vil være på plass i løpet av året. 

Vil opprettelse av en partnerdrapskommisjon kunne bety noe?

– Ja. Jo før, jo bedre. En partnerdrapskommisjon må til for at en skal lære av partnerdrapene, og bruke lærdommen til å forbedre de ulike offentlige instansenes ressurser til å gjøre noe med det. Kommisjonen er ment til å kunne fungere som en læringsplattform, sier Hennum til ALTSÅ. 

– Et stort rom for forbedringer

Daglig leder i Krisesentersekretariatet, Ane Fossum, sier til ALTSÅ at partnerdrapsutvalget var veldig tydelige på at de ønsket å få på plass en partnerdrapskommisjon. 

Hun mener nå at det er på høy tid. 

– Drapene i januar har vist oss at her er det et stort rom for forbedringer. Hvis politiet ikke klarer å finne noe feil når de gransker seg selv i slike saker, så er det tydelig at det er noe som skurrer. Da kan en partnerdrapskommisjon gå dette etter i sømmene. 

Fossum legger samtidig vekt på at dette problemet er mye større enn politiet. 

– Vi må også se på tidlig innsats – hvordan vi for eksempel kan hjelpe voldsutøvere til å tåle et samlivsbrudd, triggere som gjerne kan være utløsende for at partnervold og i verste fall et partnerdrap skjer. 

Lære av systematisk svikt

Jane Dullum har doktorgrad i kriminologi, jobber med spørsmål knyttet til rettsapparatet og vold i nære relasjoner, og var i 2020 prosjektleder for forskningen Velferdsforskningsinstituttet NOVA utførte på omvendt voldsalarm.

Hva kan en nyopprettet partnerdrapskommisjon bidra med? 

– Jeg tenker at det er veldig viktig å gjennomgå de drapene som har skjedd. Da kan vi se om det har vært noen systematiske svikt. Hvis vi gjennomgår historikken i sakene, kan vi lære av det og bruke dette forebyggende i arbeidet med partnervold og partnerdrap. Målsetningen bør være at vi får læringspunkter slik at partnerdrap reduseres. 

Da partnerdrapsutvalget gikk gjennom de 19 partnerdrapssakene som de undersøkte, viste det seg at disse partnerdrapene skjedde etter ett eller flere forvarsler, og at alle ofrene og gjerningspersonene hadde én eller flere levekårsutfordringer.

Hva sier det oss? 

– Det er viktig kunnskap. Spørsmålet om hvordan de har vært ivaretatt av hjelpetjenester, vil være viktig lærdom i partnerdrapskommisjonens framtidige arbeid.

Økning i partnerdrap

Tre av de sju drapene som hittil er begått i år, blir etterforsket som partnerdrap. 

Ifølge tall fra VG som har gjort en partnerdrapsstatistikk, er det 15 drap som etterforskes som partnerdrap i 2023. Ifølge statistikken må en helt tilbake til år 2000 for å se lignende tall.

I justiskomiteens arbeid om bedre forebygging og bekjempelse av partnerdrap kan man lese at hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. De fleste drepte er kvinner, og kvinner har større sannsynlighet for å bli drept av sin nåværende eller tidligere kjæreste, samboer eller ektefelle enn av noen andre. Komiteen viser videre til at det i syv av ti tilfeller av partnerdrap var registrert partnervold i forkant av drapet. 

I helsesektoren er det knapt med folk. NAV estimerte i fjor en arbeidskraftmangel på 52.850 personer, og da er mangelen størst innenfor helse- og sosialtjenester. Her mangler det 14.600 personer. Av disse mangler det 4650 sykepleiere og 700 spesialsykepleiere. Ved å ta i bruk KI-verktøyene mener lege og KI-forsker Ishita Barua at behovet for flere ansatte vil kunne minke.

– Vi trenger å finne ut hvordan vi kan bruke den nye teknologien slik at vi klarer oss med færre ansatte. Målet er at du skal få den samme tjenesten, men du får den raskere, du slipper ventetiden og det går ikke på bekostning av omsorg, sier hun. 

Dette vil også gi helsepersonell bedre kapasitet og en bedre arbeidshverdag, forteller Barua. 

Risiko for å overse kreft

– Om du kommer til en lege med lang eller kort erfaring, en god eller en dårlig, så vil KI-verktøyene kunne hjelpe til med å utjevne forskjellene, mener lege og KI-forsker Ishita Barua. 

I sin egen doktorgrad på kunstig intelligens i medisin forsket Barua på tarmkreftscreening. Som lege skulle hun utføre koloskopi for å oppdage forstadier til tarmkreft. Da oppdaget hun risikoen for å gjøre feil og å overse et forstadium til kreft. 

– Risikoen for å overse et forstadium til kreft er der, presiserer Barua. 

– Kanskje har man en dag på jobb der man er syk, har sovet dårlig, ikke fått morgenkaffen eller påkjenninger som tar mental kapasitet. Det er nok til at man kan gå glipp av en forandring i tarmen, forteller hun.

Målet er at kunstig intelligens skal føre til økt presisjon og færre feil som begås av mennesker. På Bærum sykehus har de allerede tatt i bruk kunstig intelligens som verktøy. Å benytte en KI-modell som analyserer røntgenbilder slik at folk kommer raskere inn til behandling, har vært en suksess, kan Barua fortelle. De som ikke har brudd, blir sendt hjem, og dagen etter sjekker to leger over bildene som sikkerhetsprosedyre.

– Kunstig intelligente verktøy kan gjøre jobben min som lege bedre. Ved undersøkelser og diagnostisering, men det vil også gi mer tid til omsorgsarbeid, mener Barua.

Demokratiserende effekt for brukere

Ikke minst mener Barua at KI-verktøyene vil kunne være demokratiserende for brukere i helsevesenet.  

– KI kommer til å revolusjonere tilgangen til informasjon og forståelse for egne helseopplysninger, forteller hun. 

Bare det å lese egen sykehusjournal med avansert fagspråk kan man bruke kunstig intelligens til å oversette for seg til noe som er mer forståelig for allmennheten. Man kan til og med mate inn FitBit-dataene sine i ChatGPT og be den om å analysere, og finne trender i egne helsedata.

– Disse tingene er demokratiserende fordi analyse og forståelse av egne helsedata blir mer tilgjengelig for alle. Det gir alle en lik tilgang.

Har du et optimistisk syn på kunstig intelligens innenfor helse?

– På sikt, ja. Først får vi nok en del barnesykdommer som må løses. De neste årene blir tøffe, og så løsner det nok. Men det vil ta tid, mener Barua. 

Fare for diskriminering

Men bruk av kunstig intelligens i helsesystemet kommer ikke uten etiske dilemmaer. Senest i sommer kom CARE med en rapport om at kunstig intelligens diskriminerer kvinner på globalt nivå, og at dette også er en risiko for Norge.

– Det er et generelt problem med forskningen at du har en underrepresentasjon av minoriteter i forskningsdataene. Dette er ikke noe unikt for KI-forskning, men generelt innenfor helseforskning, mener Barua.

Skal man bruke en KI-modell som var trent på majoritetsbefolkningen også på minoritetsbefolkningen, er det ikke sikkert at treffsikkerheten er veldig god, forteller Barua. Og dette kan ha konsekvenser spesielt for kvinner og minoriteter som er underrepresentert i forskningsdataen, presiserer hun. 

Dårligere treffsikkerhet på etniske minoriteter

I et samarbeid mellom Likestillingsombudet, Akershus universitetssykehus og Datatilsynet undersøkte de en KI-modell som skulle kunne diagnostisere hjertesvikt, for å se om den var i stand til å være like god på ulike deler av befolkningen. Det viste seg at den var ganske god på en majoritetsbefolkning, men Barua forteller at de ikke kunne si noe om den var like god og treffsikker på en minoritetsbefolkning. 

– I norske pasientjournaler samler vi ikke inn informasjon om etnisitet systematisk, slik som i USA. Det gir dårligere muligheter for å kontrollere om treffsikkerheten til KI-modeller er like god for etniske minoriteter som for majoritetsbefolkningen, forteller Barua.  

– Aldersgrupper og kjønn kan man kontrollere for, men ikke for minoritetsbakgrunn. Den boksen går det ikke an å krysse av for i våre journalsystemer. Den finnes ikke, sier hun. 

Barua påpeker at dette er på godt og vondt. I USA kan innhenting av slike opplysninger oppleves ubehagelig fordi mange frykter at dette kan gi grunnlag for diskriminering, men samtidig er formålet å kunne drive målrettet forskning. Uten slike opplysninger er det vanskelig å finne ut om ulike KI-modeller diskriminerer minoriteter.

Nye etiske dilemma

Andre dilemmaer som oppstår er dersom en modell faktisk diskriminerer ti prosent av befolkningen, men fungerer godt på de gjenstående 90 prosentene – hva gjør man da?

– Hvis 90 prosent har god effekt av den, skal vi la være å bruke den fordi det kan diskriminere de ti prosentene som gjenstår? Skal du ha rettferdighet på gruppenivå eller individnivå?, spør Barua. 

Og hvis man velger å bruke modellen, skal man i så fall utvikle egne modeller til minoritetsgrupper? Og hvem vil i så fall finansiere det?

– Hvis du tilhører en minoritetsbefolkning som er under fem prosent av den totale befolkningen, hvor er insentivet for å utvikle en modell for dem? Dette har jo en tendens til å følge pengene, så da må man ha et insentiv, påpeker hun. 

Dette er dilemmaer med diskriminering, spesielt innenfor helse med inntreden av kunstig intelligens som verktøy. 

– Slike etiske dilemmaer tror jeg vi vil komme borti oftere og oftere, og spesielt innenfor helse. Og da må man virkelig passe på, presiserer Barua.

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Det er nesten blitt en rutine, å tenke på å ytre meg om det jeg kaller diskré diskriminering, men ikke gjøre det. I hodet mitt gjør jeg det. Men ikke høyt (ikke til noen andre enn samboeren og mamma, naturligvis – de vet godt hvem jeg er). Jeg er skribent. Tekstforfatter. Historieforteller. Og jeg var, i større grad enn jeg er, grammatikknerd. En sånn som pirker på feil bøying, feil bruk av ord, dumme formuleringer. Sier du gamlest, svarer jeg eldst. Sier du diagnosert, sier jeg diagnostisert.

Men det er sjeldnere og sjeldnere jeg sier det høyt; inni meg er nesten min egen hjerne lei. Jeg har bitt meg i tungen så mange ganger at om metaforen var virkelighet, ville tungen min vært kortere. Kanskje har det en effekt å pirke; kanskje ender en opp med ingen venner. At jeg sjeldnere kommenterer utenfor mitt eget hodet har flere grunner. Én av dem er viten om at jeg blir «en sånn en». Jeg kan føle de himlende øynene på andre siden av skjermen.

Hvem er det som kvitrer?

En grå dag i november skrev Bergensavisen at en kvinnelig meteorolog kvitret prognosen for dagene fremover. Været så ut til å bli fint, og jeg kan bare anta at ordet «kvitre» ble brukt for å forklare en form for glede i stemmen til meteorologen. Når fuglene kvitrer, synger de. Når meteorologene kvitrer, blir været godt. Men kvitrer en mannlig meteorolog, eller er det bare de kvinnelige? Mennene, de galer? I september publiserte Aftenposten et portrett med DNB-sjefen, Kjerstin Braathen. Saken starter med en beskrivelse av hvor høye hælene hennes er og hvilken farge de har. Hvilken farge er det Stoltenberg har på skoene igjen? 

Begynne i det små

Diskré diskriminering, diskriminering vi omtrent ikke legger merke til, diskriminering vi gjerne ser, men ikke sier noe om fordi det «var så lite”» Helene Uri kan liste opp og ned og i mente om hvordan kvinner og menn omtales ulikt, presenteres og representeres ulikt. Fordi hun er obs på det når hun leser, ser hun alle de hverdagslige forskjellene; den diskré diskrimineringen. De små tingene ser jeg også, dog i mindre skala enn Uri, men jeg har ikke turt å fortelle om det, vise det frem, gjøre andre oppmerksomme på dem. For da er jeg «en sånn en». En blodfeminist som kverulerer og pirker og aldri blir fornøyd.

Diskré diskriminering, de små tingene vi ikke tør si noe om fordi det var så lite. At en kvinne blir beskrevet som kvitrende, er ikke diskriminerende nok. Hadde en kvinne blitt beskrevet som en jævla kjerring, da hadde vi sagt fra, alle sammen i kor. «Dere kan gjerne sukke og argumentere mot meg, men jeg er helt overbevist om at vi må begynne i det lille for å forstå det store», sa Kerstin Nettelblad til ALTSÅ.no. Kun ved å ta tak i de små, uheldige formuleringene, kan vi skape et likestilt språk; kun ved et likestilt språk kan vi si at vi har likestilling. 

Ikke bevisst

Når journalistene skriver at meteorologen kvitrer, om de rosa hælene til DNB-sjefen, om «sjåføren og den kvinnelige sjåføren», «legen og den kvinnelige legen», tror jeg ikke det er bevisst. Jeg tror ikke de mener å diskriminere. Jeg tror ikke de bevisst tenker at å fokusere på at hælene til DNB-sjefen er ti centimeter høye, er en språklig manipulering som påvirker leserens syn. Jeg tror ikke de mener at den kvinnelige meteorologen er mer som en fugl enn en mannlig er. Jeg tror ikke de bevisst reflekterer over at en sjåfør naturligvis er mann og derfor må den kvinnelige sjåføren spesifiseres som kvinne. Jeg tror det er holdninger i samfunnet som vi er så vandt med, at vi ikke legger merke til dem. Derfor må noen gjøre oss oppmerksomme på dem. Minne oss på at en lege like gjerne kan være kvinne som mann og at verken menn eller kvinner kvitrer – det er det fugler som gjør. 

Å bite seg i tungen når venner mimrer tilbake til de «gamleste minnene de har» er kanskje like greit. Men det er på tide å motsi trangen til ikke å bli «en sånn en» når det gjelder diskré diskriminering. Om «en sånn en» er en person som bidrar i kampen for et likestilt språk, så er det meg en ære å være en sånn en. For har vi ikke likestilling i språket, da har vi ikke likestilling. 

Forrige fredag stod hun alene foran politihuset og demonstrerte. I dag var det mer enn 30 som hadde møtt opp for å få fortgang i bruken av omvendt voldsalarm.

Line Kolstad Rødseth er overveldet og rørt over det store engasjementet som viste seg utenfor Grønland politistasjon fredag. Hun og mange andre aksjonister med henne krever handling fra politiet for bedre å ivareta kvinner som blir utsatt for partnervold i Norge.

Fredag møtte det opp rundt 30 aksjonister foran Grønland politistasjon for å delta på aksjonen Rettssikkerhet, trygghet og retten til å leve, initiert av Line Kolstad Rødseth. Til stede var blant andre justisminister Emilie Enger Mehl og stortingsrepresentant Hadia Tajik. 

– Et utrolig engasjement som viser seg i dag 

Rødseth var tydelig berørt da hun kom ut dørene ved Grønland politistasjon. Hun ble møtt av klemmer og støtteerklæringer fra aksjonistene og med et pressekorps i hælene. 

ALTSÅ.no spurte Rødseth hva hun tenker om engasjementet hun ble møtt med i dag, akkurat én uke siden første aksjon – da alene foran politihuset. 

– Det er et utrolig engasjement som viser seg i dag, og jeg er helt overveldet. Jeg føler og opplever at nå er det noe annet som skjer. Det er noe som har ligget og ulmet. Nå eksploderer det. 

Rødseth peker på at dette er en annen type engasjement enn tidligere. 

– Folk er opprørte på en annen måte enn før, og så er det også andre folk som er opprørte. Det er alt fra mannen i gata til journalister som ringer meg og er opprørte. Det er synd at det må være slik, men det gjør meg også glad. Det er noe veldig viktig som er i emning nå, presiserer Rødseth.  

Du har akkurat hatt dialog med Mehl, hva vil du at hun skal gjøre nå? 

– De konkrete tiltakene har vi snakket om denne uka, og det er vel og bra at de settes i gang. Og så handler det om noe mye større, nemlig politisk prioritet og vilje, og anerkjennelse av at dette er et område som må prioriteres høyest. 

De kravene dere retter, er først og fremst mot politiet. Bør en ikke også stille krav til andre deler av hjelpeapparatet, slik at det kan hjelpe voldsutøvere å slutte med volden? 

– Definitivt. Vi har også lenge snakket om forebygging, og det er det mange som har gjort. Men akkurat nå er det tiltakene rettet mot politiet som får oppmerksomhet, og styres av media og de sakene som har vært nå.

Rødseth mener at vi også trenger å endre holdningene om vold i nære relasjoner i samfunnet, og ikke bare i politiet. 

– Holdningsproblemene gjenspeiles i rettsvesenet, i behandlingsapparatet og i helsevesenet. At vi fortsatt i 2024 ikke tenker at dette er et anliggende for samfunnet vårt, men et relasjonelt anliggende, er uforståelig, synes hun. 

LES OGSÅ:

Ja, vi har monstre blant oss

Det svake kjønn

– Imponert og rørt over motet som vises 

På spørsmål om engasjementet i dag har noen effekt, sier justisminister Emilie Enger Mehl at hun er både imponert og rørt over motet som vises på aksjonen. 

– Det er flere som står her i dag og virkelig ønsker å gi voldsofre et ansikt og som har vært gjennom virkelig tøffe saker selv. De gjør det med frykt og uro i seg, men gjør jobben likevel. Det gjør en forskjell.

Skyldes regjeringens fremskynding av lovendring om omvendt voldsalarm det store engasjementet som følge av partnerdrapene på nyåret? 

– Lovendringen om omvendt voldsalarm ble vedtatt av Stortinget før jul, og det tar tid å få det på plass i praksis ut i politidistriktene. Jeg tror også at politiet har en sterk vilje og et ønske om å få dette til så raskt som mulig, mener Mehl.  

Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. Enger Mehl forteller at de ønsker vold mot kvinner bort, og da er samfunnets engasjement en sentral del av endringen. 

– Det er også bakgrunnen for opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner som vi la fram rett før jul. Det er en bred plan, som strekker seg over ni departementer med over hundre tiltak. Vi må også inn i oppvekst, skole og helsevesenet, sier hun.

– Hvis vi skal forebygge at vold skjer, må vi få en forståelse av fenomenet vold. Det engasjementet vi ser nå og de som står her i dag, har i så måte gjort en kjempeforskjell. 

LES OGSÅ:

Omvendt voldsalarm gir økt trygghet for voldsutsatte

Vil du vite hvorfor jeg er forbanna?

– Forferdelig at det skal noe sånt til før det skjer noe

Grunnlegger av @dueiermegikke, en støttegruppe for de som har opplevd vold, overgrep og voldtekt, Kine Pedersen Aamodt, var også tilstede på aksjonen. 

– Vi hadde akkurat møte med politiet, og det er helt tydelig at de trenger flere midler. Jeg håper at de får det de trenger, forteller Pedersen Aamodt. 

Hun opplever aksjonen og engasjementet rundt saken som spesielt sterkt. 

– Jeg og Line Kolstad Rødseth har snakket sammen om at vi har kjempet våre kamper individuelt. Det er sterkt nå å se alle som står sammen og viser at nå er det nok, sier en berørt Pedersen Aamodt.

Grunnleggeren av @dueiermegikke håper å se handling, men tør ikke være for optimistisk før hun ser at noe skjer. 

– Vi har blitt lovet at vi skal bli tatt på alvor igjen og igjen. Vi klarer heller ikke å tenke på at hvis vi hadde blitt det, hadde vi hatt de andre kvinnene i live. Det er helt forferdelig at det skal noe sånt til før det skjer noe.

Må behandles som grov og alvorlig kriminalitet 

Stortingsrepresentant Hadia Tajik var også tilstede for å støtte de kvinnelige aksjonistene. 

Hva tenker du om debatten som har kommet fram i kjølvannet av partnerdrapene nå på nyåret? 

– Det har opprørt veldig mange, og det har utløst en helt nødvendig debatt om hvordan vi kan skape mer trygghet for kvinner som er utsatt for vold. Vi vet det er svært mange kvinner i Norge som enten er utsatt for vold eller trusler om vold fra en person de har stolt på. Vi må behandle det som det det er, nemlig grov og alvorlig kriminalitet, mener Tajik.  

Stortingsrepresentanten mener kritikken politiet får er relevant når det viser seg at kunnskapen om bruken av omvendt voldsalarm er for lav i politidistriktene. Hun sier at det er problematisk at politiet opplever det som et for komplisert tiltak å iverksette. 

– Samtidig må vi se debatten om vold mot kvinner inn i en større likestillingsdebatt. Kvinner er utsatt på flere områder. Vi vet at kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner også opplever økonomisk vold, sier hun.

Kommer til å miste syv kvinner til før lovendring

Aksjonsvakt for anledningen og kvinnepolitisk leder i Oslo SV, Sidsel Fjelltun, mener at det å fremskynde endringer i lovverket også handler om innsatsvilje. 

– I Debatten påpekte Line Kolstad Rødseth at vi i snitt kommer til å miste syv kvinner til hvis de holder fristen de sier. Jeg tenker at det må gå an å gjøre dette raskere. 

Hun er glad for at saken om voldsutsatte har fått så stort engasjement og berører mange. Det her er veldig ofte en stille epidemi, påpeker hun. Hun mener også at det er et problem som kan gjøres noe med.

– Vi snakker ofte om det som om det er naturkatastrofer, men det er mennesker som gjør det, og det er mange tilgjengelige verktøy som ikke blir brukt – og det er blant annet omvendt voldsalarm.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Vil du delta i debatten, send en e-post til  redaktor@xn--alts-toa.no.

En gang jeg var alene i leiligheten min og min daværende kjæreste var på utenlandsreise, fikk jeg en ekkel følelse. Den mannen som stod utenfor oppgangen, i den lille veistubben der borettslaget lå, så mistenkelig mye opp mot min leilighet. Jeg bodde i samme bygård som Hadia Tajik, som da var minister. Den mest trua ministeren vi har hatt, mest sannsynlig, så det var stadig sivilt politi og svarte biler som stod på tomgang utenfor porten vår, til naboene i første etasjes store vrede. Men ministre må passes på på tomgang, det er omtrent grunnlovsfestet, tror jeg.

Men denne mannen hadde sittet i bilen sin i flere dager og ikke blitt flyttet på av politiet. Med andre ord kanskje ikke en trussel mot vår norske, kvinnelige minister med minoritetsforeldre.

På den tiden hadde jeg skrevet en kronikk som gjorde at jeg var svært upopulær blant trollene på lukkede facebookgrupper, men det slo meg først den fjerde dagen at denne mannen fulgte med på meg.

En alfahann til unnsetning

Og redselen som kom da jeg forstod dette, var ubeskrivelig. En panikk du sikkert får hvis det brenner overalt rundt deg. Du føler deg fanget. Heldigvis har jeg fine mannlige venner. Så jeg ringte den mest alfahannete i komikergjengen og ba om hjelp. Han var ikke vond å be. Han møtte opp med rak rygg og tyrenakke, banka på bilvinduet til mannen. Pekte på meg og sa: Hold deg unna henne, ellers finner jeg deg igjen. Fyren la seg på gasspedalen og forsvant.

Jeg er evig takknemlig for at det endte slik. Det er det nærmeste jeg har kommet å føle meg utrygg i eget hjem, hittil i livet. 

Truet av en som elsker deg

Tenk deg hvis det er din nærmeste som truer deg. En du har elsket. En som elsker deg fremdeles, sykelig og farlig. En gal mann, hadde vi kalt det før i tiden. En syk mann, sier vi nå. En voldelig mann, som det alltid bør kalles.

Det å være svakere enn et annet kjønn, tror jeg aldri en mann vil forstå hvordan føles. Vi kvinner vet at vi fysisk er underlegne en sinna mann. Nesten alltid. Og hvert fall hvis denne mannen vil deg vondt, vil kontrollere deg og aldri vil stoppe med det.

For noen måneder siden hadde jeg en samtale med filmregissør Mona Hoel om filmer hun har laget opp gjennom åra. Hun har gang på gang laget filmer om vold i nære relasjoner. Hennes siste film Natt tar et virkelig oppgjør med problematikken.

Ville fikse det selv

Den handler om en lege med to barn som anmelder mannen for vold. Det er en ganske så tørr, lang scene fra rettssaken, så naken og stusslig bare et tinghus klarer å få til. Det er kun de to, legen og den voldelige mannen, hver sin advokat og en dommer. Det er så ekte og ekkelt. Og ikke minst så tankevekkende. Og spørsmålene legen får om hvorfor hun ikke har anmeldt denne mannen før, er også voldsomt tankevekkende. For hun svarer: Jeg hadde lyst til å fikse ham selv.

Jeg tror dette er mye av problemet rundt vold i nære relasjoner. Det er så skamfullt og nedrig å bli banka opp. Særlig hvis du ser på deg selv som et ressurssterkt, oppegående menneske. Du vil ikke synke så dypt at du vil si fra til noen. Du skammer deg voldsomt. Ikke minst hvis du har barn med mannen. For han er halvparten av genene inni barna dine.

Som Mona Hoel sa til meg: Volden i Norge er ikke synlig. Den er inni husene til folk.

Smak litt på den. Volden her i landet skjer stort sett ikke ute på gata. Det barker ikke sammen store folkegrupper, selv om ungdomsgjengkriminaliteten kan få en til å tro noe annet. Hverdagsvolden er lukket inne. Den holdes skjult. Og det er ofte langt til naboen. Vinterstid kan det gå uker mellom hver gang vi møter folk. Da kan mye ha skjedd innenfor husets fire vegger.

Reiser seg opp av skammen og ber om hjelp

Statistikken viser at i sju av ti tilfeller der kvinner blir drept av sine partnere eller ekspartnere, har de bedt om hjelp på forhånd. Når kvinner har turt å reise seg opp fra sin egen skam, og til slutt gått til noen og sagt fra, skal vi huske på hvor lenge de har holdt ut først. Hvor lenge de har prøvd å fikse det selv. Hvor mange ganger de har tilgitt. Hvor mange de har holdt det skjult for. 

Vi kan godt kritisere myndighetene for å ha et elendig system når det kommer til vold i nære relasjoner. Både menn og kvinner trenger beskyttelse, for kvinner er også voldsutøvere. Men vi skal også huske på at vi skal være den nysgjerrige nabokona som tør å blande oss, tør å stille spørsmålene. Kanskje tannlegen din ikke har det så bra? Kanskje fastlegen skjuler en mørk hemmelighet.

Vi skal være han kompisen som spretter opp og kommer og skremmer bort skumle menn, uten å bruke vold.

Så får politikere og jurister skamme seg over at det er altfor mange liv som har gått tapt og at vi ikke har turt å smykke voldsmenn med voldsalarm.

Vi er lei av å være det svake kjønn.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Tanken på hvor mange slag kvinner har tatt imot disse dagene, hvor mange tårer som har trillet, hvor mange søvnløse netter og hvor mange ganger en kvinne har sett seg over skulderen en ekstra gang er overveldende.

Skal vi fortsette å sitte stille å se på at menn dreper kvinner i Norge??

Jeg er forbanna fordi hver tredje kvinne blir fysisk eller seksuelt misbrukt i løpet av livet sitt, ofte av den som står dem nærmest.

Dette er ikke greit!

Vold fra partner

Statistisk sett så har en kvinne i vennegjengen min, familien min eller kanskje din blitt banket opp eller voldtatt.

Vi vet at kvinner er mer utsatt for gjentatt vold, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.

Vi vet at kvinner mye oftere enn menn opplever alvorlig fysisk vold fra kjæreste, partner eller ekspartner. Én av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, og én av tjue er voldtatt av partner med makt eller tvang.

Dette skjer bak lukkede dører på en arena som i utgangspunktet skal være trygg. Kvinner er utsatt for gjentatte overgrep der omverdenen har lite innsyn. Skammen er det den voldutsatte som bærer.

Gjør ikke det deg forbanna?

Voldalarm ikke nok

Noen får voldsalarm, men det viser seg at dette ikke er godt nok.

Hun er fortsatt i beredskap og ser seg over skulderen. Hun må se til at alarmen har fått ladet. Hun vet fortsatt ikke når voldsutøver plutselig står på døren, eller oppsøker henne på vei hjem fra jobb.

Hun vil fortsatt sove dårlig, og hun vil stadig tenke på hvor langt unna nærmeste politipatrulje vil befinne seg.

Hun vil fortsatt føle på utryggheten. Hun vil fortsatt leve med en unormalitet.

Når alarmen utløses betyr det at voldsutøver har oppsøkt henne. Hvor er nærmeste politipatrulje for å bistå henne da? Uansett hvor du bor i landet, så er politiet for langt unna fordi det menneske du frykter mest, det menneske som har skadet deg og det menneske som kan drepe deg, står allerede ved din side.

Det ingen grunn til at voldsutsatte skal være den som bærer voldsalarmen. Det er ingen argumenter om inngripen eller krenkelse mot voldsutøvers frihet som kan trumfe en voldsutsatt kvinnes rett til å føle seg trygg.

Langt unna målet

Studier viser at partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge.

Disse drapene kommer ikke uten forvarsel. I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet. Tre av fire gjerningspersoner og offer har vært i kontakt med politi, helsevesen og hjelpeapparat. Det var observert valide risikofaktorer for partnerdrapt. Dette betyr at i flertallet av partnerdrapene i Norge er det et betydelig potensial for iverksetting av forebyggende tiltak.

Gjennom FN`s bærekraftsmål skal verdenssamfunnet eliminere vold mot kvinner innen 2030.

Men vet du hva? Ikke ett land, inkludert Norge, ligger an til å nå dette målet. Ikke ett eneste land!

Vi må engasjere oss mer.

Som enkeltindivid og som samfunn. Nå kan ingen lengre lukke øynene for det som skjer. Politikerne må vise at de vil bidra til å stoppe alle former for vold. Det er helt tydelig at vold mot kvinner er en så viktig sak at vi må få bred politisk enighet om å handle NÅ.

Kvinner er underrepresentert i arbeidsmarkedet, og når de først er i jobb tjener de mindre enn menn. Den amerikanske forskeren Claudia Goldin ble i oktober 2023 tildelt Nobels ærespris i økonomi nettopp på grunn av sin forskning rundt kvinners inntekt og deltakelse i arbeidslivet, melder Nobelpriskomiteen. Hun er også den første kvinnen til å motta Nobels ærespris i økonomi uten å dele prisen med en mann, melder BBC.

Barn påvirker kvinners lønnsutvikling

Goldins analyse er den første helhetlige analysen av kvinners inntekt og arbeidsdeltakelse, og er basert på over 200 år med data fra USA. Hun har gjort interessante funn om kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet, og har bidratt til å avdekke nøkkelfaktorer til kjønnsforskjeller, blant annet hovedgrunnen til det gjenstående lønnsgapet. 

Lønnsgapet mellom kvinner og menn har tidligere kunnet forklares med forskjeller i utdanning og yrkesvalg. Goldins forskning viser derimot at det meste av lønnsgapet i dag skyldes menn og kvinner i samme yrke. Forskjellen i lønn oppstår i stor grad for kvinner etter deres førstefødte barn. Med andre ord viser Goldins forskning at det å få barn har en negativ påvirkning på kvinners lønnsutvikling.

Kvinners arbeidsdeltakelse sank

Et av Goldins andre sentrale funn er at kvinners deltakelse i arbeidslivet ikke har hatt en oppadgående trend i den 200-års perioden dataene tar utgangspunkt i. Derimot viser hennes analyser at kvinners deltakelse i arbeidslivet har hatt en u-formet kurve, som vil si at kvinners sysselsettingsgrad ikke har økt med samfunnets økonomiske vekst. Kvinners sysselsetting i arbeidslivet sank nemlig med overgangen fra et jordbrukssamfunn til et industrielt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet. Deretter økte den igjen med veksten av servicesektoren på begynnelsen av 1900-tallet.

Goldin forklarer at endringene i kvinners sysselsettingsgrad er et resultat av strukturelle endringer, og som et resultat av endringer i samfunnets forventninger til kvinnen, og hennes ansvar for hjemmet og familien.

P-pillen har påvirket kvinners utdanningsnivå

En samfunnsendring som førte til en revolusjonerende endring i kvinners utdanningsnivå, var tilgangen på p-pillen, viser Goldins forskning. P-pillen gjorde at kvinner fikk mulighet til å kunne planlegge utdanning og karriere fremover i tid. Goldin viser at kvinners utdanningsnivå har økt kontinuerlig gjennom 1900-tallet, og i de fleste høyinntektsland i dag er de betydelig høyere enn hos menn.

Utdanningsbeslutninger som påvirker et helt liv

Et annet interessant funn Nobelpriskomiteen melder om i Goldins utnevnelse er at til tross for økt utdanningsnivå for kvinner gjennom 1900-tallet, så lukket lønnsgapet seg knapt mellom kvinner og menn. Goldin mener at dette delvis kan forklares med at utdanningsvalg påvirker en livslang karriere, og disse tas ofte i ung alder. Unge kvinner og deres visjon for fremtiden vil kunne være formet av forrige generasjon, for eksempel deres mødre, som ikke returnerte til arbeid før barna hadde blitt voksne. Dette vil kunne føre til treg utvikling i kvinners arbeidsdeltakelse og lønnsutvikling. 

Likelønnsdagen

Selv om Claudia Goldins forskning baserer seg på amerikanske data, er ikke lønnsgapet et isolert amerikansk fenomen. Også i Norge er lønnsgapet et aktuelt tema, og det markeres hvert år den 16. november.

SSB melder at lønnsgapet reduseres sakte, men leder for CORE – Senter for likestillingsforskning forteller til samfunnsforskning.no at selv om gapet har krympet over tid, ser vi at lønnsgapet vedvarer.

– Likestillingsdagen er en viktig påminnelse om at det fortsatt er en vei å gå før vi oppnår full likelønn mellom kjønnene, forteller Teigen. 

Hun forteller også at det finnes en rekke strukturer, normer og holdninger i samfunnet som bidrar til at kvinner og menn får ulik lønn for arbeid av lik verdi. 

– Det er til syvende og sist partene i arbeidslivet som må finne ut av hvordan likestilling mellom kjønnene kan fremmes, og hvordan lønnsgapet kan reduseres, mener Teigen.

Det er vanskelig å finne konkrete statistiske bevis for at livet som kvinne er annerledes i nord enn i sør. Men noen ting kan man lene seg på. Som at kvinnene i nord får barn tidligere. 

Ordføreren i Måsøy kommune, som for tiden er i sin fjerde fødselspermisjon, er en av de som fikk barn tidlig. 

– Damene i Finnmark er ikke redd for å stå stødig blant menn, sier Majala.

Vant valget, faren tapte

Hun er født og oppvokst i Havøysund, tettstedet med 1200 innbyggere i Måsøy kommune. Fiskeværet ligger langs Hurtigrutens ferdselsåre på kysten, mellom Hammerfest og Honningsvåg, plassert ytterst i havgapet med nesen vendt ut mot Barentshavet.  

Fiskeri har vært, og er fremdeles, en helt sentral næring på det værharde stedet. 

Søker man på navnet Ingrid Majala, er det første som dukker opp båten Ingrid Majala. Det er et “norsk fiskefartøy som bruker snurpenot/ringnot og er registrert i Måsøy”, står det blant annet. 

Tre båter har blitt oppkalt etter Ingrid, og dette er den siste. Foreldrene eier et rederi, hvor faren har vært skipper og moren har vært regnskapsfører. Fiske har vært en bærebjelke i livet og oppveksten til Majala, og nå er det et generasjonsskifte på gang i familiebedriften. 

De tre brødrene hennes jobber på båt, og mens de er ute på havet, var planen at Ingrid skulle begynne å jobbe i rederiet som økonom. Men så vant hun, noe overraskende for hennes egen del, kommunevalget med det nyoppstartede og uavhengige partiet Bygdelista. 

– Pappa sier på tull at han tapte valget. Han hadde nok håpet at jeg skulle begynne å jobbe i rederiet, sier Majala. 

Fødte på valgnatta

Det andre som dukker opp når man søker på Ingrid Majala på nettet, er alle nyhetssakene fra valgnatten. 

Hun rakk bare så vidt å bli ordfører i Måsøy kommune før hun fødte sitt fjerde barn. Å føde samme natt som man vinner et valg, var såpass utenom det vanlige at medier som NRK, VG, Nationen og Adressa skrev saker som Nybakt firebarnsmor blir ordfører: Fødte på valgnatta. 

– Det var litt heftig medietrykk rett etter en fødsel. Men jeg så på det som noe positivt. Kanskje kan saken gjøre det mindre skummelt å stille til verv, selv om man har et familieliv hjemme, sier Majala. 

Da ALTSÅ møter Ingrid Majala igjen, har minstejenta rukket å bli to måneder gammel, og hun sover trygt i bilstolen som er tatt inn i stua. Der sovnet hun på tur hjem fra barnehagen etter at søsknene var levert. Den eldste datteren går siste året på ungdomsskolen. 

– Jeg valgte også å stille som ordfører for barna mine. De skal ha et fint sted å vokse opp og bo. Som ordfører vil jeg jobbe for at de skal bo her, og komme tilbake når de er eldre, sier hun. 

Motivert av å få barn tidlig

Akkurat som hun selv gjorde etter at hun hadde tatt master i økonomi i Tromsø. Der bodde hun før eldstedatteren begynte på skolen. 

Ingrid Majala var 20 år da hun fikk sitt første barn, og har vært en av dem som bidrar til at statistikken for førstegangsfødende ser annerledes ut i Finnmark enn i Oslo. 

Før Troms og Finnmark ble slått sammen, hadde Finnmark de yngste førstegangsfødende i landet. I 2019 var mødrene i det nordligste fylket 27,4 år, mens førstegangsfødende i Oslo var 31.5. 

– Det er en klisjé med negative forventninger: Hvis man får barn tidlig, så dropper man å ta utdannelse fordi man må skyndte seg ut i arbeidslivet for å tjene penger. Men det er ikke nødvendigvis sånn. For min del var det å få barn en stor motivasjon for å gjøre ferdig utdannelsen. 

Som 26-åring ble hun ferdig utdannet siviløkonom, og de siste ni årene har hun jobbet som økonomisjef i kommunen. 

Hvorfor være ordinær i Oslo når du kan være stjerne i Finnmark?

En doktorgrad fra 2009, som baserer seg på innflytteres fortellinger om hverdagsliv i Havøysund og Vadsø, viser at mange kvinner opplever at de får flere muligheter når de flytter til Finnmark, skriver forskning.no.

Hvorfor være ordinær i Oslo når du kan være stjerne i Finnmark? sa én av kvinnene i doktorgradsavhandlingen til sosialantropolog Mai Camilla Munkejord. 

Munkejord forteller i avhandlingen sin at fylket skilte seg ut i statistikken. I likhet med resten av landet, har Finnmark et kjønnsdelt arbeidsmarked. Men i enkelte kommuner, som Vadsø, har kvinner gjennomsnittlig høyere lønn enn kvinner i andre deler av landet, og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i fylket er betydelig mindre enn andre steder.

Forskeren pekte på historien som en del av forklaringen:

Fordi den tyske okkupasjonsmakten brente alle hus i Finnmark, ble alle steder bygd opp rett etter krigen. Dette førte til en viss grad av sentralisering av de relativt små fiskestedene. I motsetning til jordbrukssamfunn er derfor mange kyststeder i Finnmark forholdsvis tettbygde steder der det er korte avstander mellom folk og mellom hjem, arbeid og barnehage/skole. 

I doktorgraden til Mai Camilla Munkejord trekker kvinnene fram at stedets kompakthet gjør det gjennomsiktig, og at dette igjen har visse fordeler som lett tilgang til makt, posisjoner og innflytelse. 

Resultatet kan være flere muligheter på arbeidsmarkedet, også i lokalpolitikken og generelt i lokalsamfunnet. I tillegg har kvinner med høy utdanning erobret stadig flere fagområder som tidligere var dominert av menn, og kvinner inntar faglige stillinger innenfor fiskeri, olje og energi og næringsutvikling.

Bestemødre på sjøen

Ingrid Majala ser noen av de samme tendensene. De siste årene har det vært flere kvinner, også den eldre generasjonen, som begynner med havfiske. Det er svært lukrativt, spesielt krabbefisket. 

– Det er egentlig smått utrolig hvor mange bestemødre som har hevet seg inn i fiskeriet og er aktive fiskere. Det er veldig tøft, og noe som bare har skjedd naturlig, uten politisk styring. For meg sier det litt om mentaliteten her i Finnmark. Man tenker ikke at det er visse ting man ikke kan gjøre, uansett om man er kvinne eller mann, sier hun. 

Hva har det å vokse opp på et sted som Havøysund gitt deg?

– Det aller meste. Jeg har kjøpt hus, som jeg klarer å ivareta på egen hånd. Og jeg kan kombinere både jobb og fire barn. Det kan hende noen ting blir utfordrende, men det skal ikke være et problem. Og utfordringer kan man alltid løse. 

Leder for CORE – Senter for likestillingsforskning, Mari Teigen, forteller til samfunnsforskning.no at Krook sin bok er viktig fordi den belyser en alvorlig skyggeside ved kvinners økende deltakelse og representasjon i politikken internasjonalt. 

– Økende vold mot kvinner står i dag høyt på dagsordenen i FN og handler grunnleggende om retten til deltakelse i politikk og den offentlige sfære, sier Teigen.

Den 10. november 2023 arrangerte Institutt for samfunnsforskning et frokostseminar med Krook som gjest. Teigen forteller til samfunnsforskning.no hvorfor tematikken Krook tar opp også er relevant for Norge. 

– Trakassering og vold mot politikere, ikke minst digitalt, er også i økende grad en realitet her til lands. Dette reiser flere spørsmål om vilkårene for trygge og inkluderende demokratier, forteller Teigen.

Kvinner har fortsatt et hovedansvar for klesvasken rundt i de tusen hjem. Det viser en oversikt fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I undersøkelsen har kvinner og menn svart på spørsmål om fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet. Spørsmålene er fordelt på omsorgsoppgaver og på husarbeid, og viser at kvinner og menn er mer likestilte når det gjelder omsorg for barn enn de er når det gjelder husarbeid. 64 prosent av alle par sier at kvinner vanligvis er den som vasker klær. Av alle kvinner som har svart, er det 70 prosent som mener de selv vanligvis vasker klær. 58 prosent av mennene mener det er kvinnene som pleier å ta klesvasken.

Menn har på sin side et tydelig hovedansvar for vedlikehold og småreparasjoner av boligen. Bare 19 prosent deler denne oppgaven likt mellom seg. 74 prosent av parene mener at det er mannen som har hovedansvaret for denne oppgaven, mens bare fem prosent av parene svarer at kvinnen har hovedansvaret.

Undersøkelsen viser også at det er flere kvinner enn menn som har hovedansvaret for matlaging, støvsuging og sosiale aktiviteter, mens menn oftere tar seg av økonomi og betaling av regninger. Men det er også en stor gruppe som oppgir at disse oppgavene er likt fordelt.

Overvurderer egen innsats

Ifølge undersøkelsen vurderer kvinnene sin innsats til å være større innen alle oppgaver enn det mennene sier at den er. Det samme gjelder andre veien; også menn rapporterer høyere innsats enn det kvinnene sier at mennene gjør.

Undersøkelsen har derfor laget et gjennomsnitt av hva begge kjønn rapporterer, og bruker det som et grunnlag for hvor mye kvinner og menn legger ned av arbeid i hjemmet. Den viser også at det er større kjønnsforskjeller med økende alder. Eldre par har en mer tradisjonell arbeidsfordeling enn de yngre.

Undersøkelsen viser dessuten at kjønnsforskjellene er størst når det gjelder husarbeid, mens de er mindre når det kommer til å ta seg av barn. Norske mødre og fedre er temmelig likestilte i foreldrerollen, ifølge spørreundersøkelsen som ble utført under pandemien. Det er mest likestilling når det gjelder å leke med barn og å legge barn, mens det fremdeles er noe mer vanlig at kvinner har hovedansvaret for å kle på barn.

Likestilte kvinner mest fornøyd

I undersøkelsen er også parene spurt om de er fornøyd i parforholdet. Kvinnene er mest fornøyd i par der det er mest likestilling. Det er større utslag hos kvinner enn hos menn på hvor fornøyde de er med parforholdet ut fra hvor likestilte de er. Både kvinner og menn rapporterer større tilfredshet med arbeidsfordelingen når de er likestilte, men utslagene er større for kvinner.

Abortutvalgets leder Kari Sønderland sier til tv2.no at utvalget er splittet om selvbestemmelsestidspunktet, noe som betyr at et mindretall i abortutvalget har en formening om at grensen på 12 uker skal bestå.

Kan åpnes opp for flerlingabort 

Det har også vært splittede formeninger om tvillingabort, eller det som på fagspråket heter fosterantallsreduksjon. Det beskrives som et av de vanskeligste temaene for abortutvalget. I dette spørsmålet har utvalget endt med dissens, ifølge VG.

Ved en fosterantallsreduksjon aborterer en kvinne et eller flere, men ikke alle, fostrene i magen. I 2019 fikk Solberg-regjeringen ved KrF gjennomslag for å fjerne muligheten til selvbestemt fosterantallsreduksjon. Etter dette måtte alle som ønsket dette møte i nemnd. Men hvis forslaget om selvbestemt fosterantallsreduksjon går gjennom, kan det igjen bli lov å ta flerlingabort i Norge.  

I diskusjonen om organiseringa av dagens tilbud med abortnemnder har imidlertid utvalget vært enige og kommet fram til et enstemmig kompromiss om hvordan det nye beslutningsorganet kan se ut. 

Spår en ny abortdebatt

Utredninga blir overlevert til helseminister Ingvild Kjerkol torsdag 14. desember. Ifølge TV2 spår Sønderland en ny abortdebatt i etterkant av fremleggingen. Det er 45 år siden sist det har vært så store endringer i abortloven. 

Alternativer til dagens abortlov 

Regjeringsutvalget som ble nedsatt i fjor fikk i oppdrag å vurdere endringer av abortloven. Nærmere forklart er abortutvalget bedt om å gjennomgå dagens abortlov og vurdere alternativer til dagens abortnemnder. 

Sakens kjerne er at utvalget har foreslått et alternativ der dagens grense på 12 uker består, og et der grensen for selvbestemmelse utvides. 

De har også fått i oppdrag å gjennomgå reglene for fosterantallsreduksjon, vurdere rådgivningen og veiledningen av kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd, samt oppfølgingen av kvinner som tar abort. Til slutt er de også bedt om å vurdere organiseringen av dagens tilbud.

Han viser til flere studier som forteller om dette. Blant annet en studie som viser en økning på hele 50 prosent i tvangsekteskap for unge jenter i Bangladesh når det er tørkeperioder. I år der det var hetebølge på mer enn 30 dager, økte tilfellene av jenter mellom 11 og 14 som ble giftet bort med hele 50 prosent. Studien fra Ohio State University så på til sammen 20 ulike studier, og konklusjonen er at klimaendringer fører til at flere unge jenter blir giftet bort. Studien fant at dette gjaldt i mange forskjellige land, og at det var tydeligst i land der det er kulturelt vanlig at brudgommens foreldre betaler for bruden.

– Vi har også informasjon fra rapporter som viser at det samme skjer i flere land og regioner, blant annet i Etiopia, sier Georgsen.

Han legger til at kvinner også rammes hardere av kjønnsbasert vold i hjemmet når det er høyere stressnivå, som for eksempel på grunn av lite mat, eller andre typer stress som klimaendringer fører med seg. Georgsen mener det ikke er overraskende at kvinner rammes ekstra hardt av klimaendringer.

– Det er det samme som skjer ved klimaendringer som ved andre kriser som krig og pandemi, nemlig at det rammer de aller mest sårbare aller hardest. Kvinner og jenter er ofte de mest sårbare, sier Georgsen.

Han viser til at det samme skjedde under pandemien. Også da så man store konsekvenser for jenter i det globale sør.

– Når skolene ble stengt, økte tallet på tenåringsgraviditeter. Da skolene åpnet igjen, var det mange jenter som aldri kom tilbake på skolen, sier han.

– Utslaget av kriser er voldsomme for de mest sårbare. Det er mye verre enn vi kan forestille oss, understreker han.

Klimakrisen rammer først og fremst mennesker i det globale sør hardt, fordi de av ulike årsaker har liten motstandsdyktighet mot tørke eller flom.

Må tenke på kjønn

Care er et utviklings- og nødhjelpsorganisasjon som særlig jobber med kvinner og jenters posisjon i verden, og med å styrke deres stilling. Organisasjonen spiller derfor inn til klimamøtet COP28 som nå foregår, at myndigheter må ha kjønnsaspektet med seg i vurderingen av både konsekvenser av klimaendringer og av tiltak som innføres.

– Vi ser også at det er få kvinner som er med i forhandlingene. I fjor var kun 37 prosent av de nasjonale delegatene som deltok på COP, kvinner. I år var kun 15 av de 133 verdenslederne som deltok i løpet av toppmøtets første uke, kvinner. Det som ofte skjer når kvinner er underrepresentert blant de som bestemmer, er at det oppstår en blindsone for kjønnsforskjeller, sier generalsekretæren.

Småbrukere

Økt risiko for tvangsekteskap er bare én av de alvorlige konsekvensene av klimaendringer som rammer kvinner og jenter. Med mer tørke må man ofte gå lengre for å hente vann. Dette er i mange land en oppgave for kvinner, og lengre vei fører til økt sikkerhetsrisiko, ifølge Georgsen. En annen konsekvens av klimaendringer som rammer kvinner, er i alle tilfellene der kvinner er ansvarlige for produksjonen av mat.

– Vi snakker om alle kvinnene som driver selvbergingslandbruk der de dyrker små jordflekker til seg og familien. Når det kommer tørke eller flom, så har ikke disse familiene en plan B. Da betyr det at de ikke får mat, sier Georgsen.

Han oppfordrer blant annet COP28 til å sørge for at skadefondet som skal bidra til å kompensere for skadene som kommer som følge av klimaendringer, har et kjønnsperspektiv. Med det mener han at tilgangen til kompensasjon ikke må knyttes bare til de store byene, men må være tilgjengelig for småbønder som driver med selvbergingsjordbruk på landsbygda. Disse bøndene er ofte kvinner, påpeker han.

Akuttberedskapen på det eneste sykehuset i Lofoten kan bli lagt ned. – Som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorg og kvinnehelse, sier jordmor Trine Gåsland Rekve.

– Om de foreslåtte kuttene blir vedtatt, går det ikke bare ut over tryggheten til de 200 gravide i Lofoten i året, men all trygghet i regionen, sier Trine Gåsland Rekve. Hun er jordmor ved den jordmorstyrte fødestua på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Sykehuset hvor akuttberedskapen er foreslått lagt ned, ligger i Vestvågøy kommune, nærmere bestemt på Gravdal. Akuttberedskapen sikrer bistand og trygghet ved akutt sykdom i lokalbefolkningen. Alle i Lofoten sogner til sykehuset, og huser en befolkning på rundt 27.000 mennesker. Under vinterfiske og i turistsesongen kommer det flere tusen arbeidere. I tillegg kommer det flere hundre tusen tilreisende i sommermånedene. 

MANGE NEDLAGTE FØDESTUER- OG AVDELINGER

Det er en kjent problematikk i hele landet med nedlagte fødestuer og fødeavdelinger. Tall fra Den norske jordmorforening viser at fra 1979 og fram til i dag er 51 fødeinstitusjoner i Norge lagt ned, fra 95 i 1979 til 44 i 2023. 

Anja Cecilie Solvik, leder av Bunadsgeriljaen, presiserer hva som har skjedd det siste tiåret. 

– Alle politiske partier er skyldige i å bidra til nedleggelser av landets fødetilbud. Denne regjeringen la ned ABC-klinikken og fødeavdelingen i Kristiansund trass i et stortingsvedtak om drift. De har også støttet vedtak om å legge ned Gjøvik. I 2012 ble flere fødeavdelinger omgjort til fødestuer da akutte tilbud ble lagt ned. Disse ble senere stengt permanent. 

-– Selv om det er politisk vilje til å beholde fødetilbud, ser det ut til at helseforetakene kan legge ned om de vil, med støtte fra den sittende helseministeren.  

KAN BLI ET DISTRIKTSMEDISINSK SENTER 

Helseforetaket Helse Nord er de som vedtar forslaget om hvilke tjenester Nordlandssykehuset Lofoten skal drifte i tiden framover. Vedtar de forslaget som ligger på bordet, kan sykehuset bli omgjort til et distriktsmedisinsk senter, noe som betyr at de mister alle sine akuttfunksjoner. 

Bakgrunnen for det foreslåtte kuttet, er at Helse Nord har fått i oppdrag fra helseminister Ingvild Kjerkol å se på hvordan sykehusstrukturen kan endres i Nord-Norge. Den endelige planen vedtas av styret i Helse Nord i slutten av april neste år, etter at alle høringsinnspill er vurdert. 

– MOR OG BARN KAN BLØ I HJEL 

Hvis tilfellet blir et distriktsmedisinsk senter, har fødestuen for eksempel ingen ressurser til å håndtere komplikasjoner som kan oppstå i et svangerskap eller under fødsel som krever kirurgi. Da blir det en ren fødestue i Lofoten for de kvinnene som har normale svangerskap. 

Lofoten ligger som et øyrike ute i havgapet, med bruer og tunneler som binder innbyggerne til fastlandet. Nærmeste sykehus med akuttfunksjon herfra er i Vesterålen på Stokmarknes. Det er tre timer og 50 minutter kjøring fra Å i Lofoten hvis været tillater det. 

– Oppstår det komplikasjoner i svangerskapet, under fødsel eller etter fødsel, er dette en lang kjøretur for en kvinne som trenger hjelp, sier Rekve, som er jordmor ved fødestua på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Hun forteller at i de tilfellene det er akutt, blir flytransport bestilt til sykehuset i Bodø, men at det ikke alltid er værforhold som tillater det. 

– Det hender at et helikopter kan lande, men i uvær kan den ellers korte flytiden på 25 minutter over Vestfjorden til Bodø ta over en time. Da skal helikopteret være tilgjengelig og først fly fra Bodø til Lofoten. Et annet viktig punkt er at pasienten må være stabil for transport. Vi transporterer for eksempel ikke en mor med dårlig fosterlyd. 

Og akuttmedisin handler om tid. Under Debatten på NRK 23. november kunne Jon Harr understreke dette. Han er overlege i anestesi ved Universitetssykehuset Nord-Norge. 

Hvis forslaget om å legge ned akuttberedskapen i Lofoten blir gjennomført, kommer det til å bety forringelse av liv og helse. I verste fall kan mor og barn blø i hjel hvis de ikke rekker frem i tide, sa han.  

NORDLANDSSYKEHUSET LOFOTEN BRUKER MINST PENGER PÅ INNLEIE

ALTSÅ har snakket med to jordmødre i Vestvågøy. 

Trine Gåsland Rekve er jordmor ved den jordmorstyrte fødestua i Lofoten. Hun bor like ved sykehuset med sin samboer og en sønn på snart to år. Nå er hun selv gravid i uke 15. Både som jordmor, mamma og snart tobarnsmamma, har hun mange refleksjoner rundt de foreslåtte kuttene til Helse Nord. 

Hun reagerer først og fremst sterkt på at en region i vekst kan få et svekket sykehustilbud.

– I Lofoten sliter vi ikke med bemanningen. På fødestua har vi dekket stillingene våre. Og vi har hatt en jevn befolkningsvekst i flere år. 

Forstår du Helse Nord sine utfordringer? 

– Jeg forstår Helse Nord sine utfordringer, men de begynner i feil retning. Vi i Lofoten, og de andre små lokalsykehusene her nord, bruker minst penger på innleie, sammenlignet med de andre sykehusene i Helse Nord. Det er i Tromsø og i Bodø de bruker mest penger på innleie og overtid. Det er her de burde begynne sitt arbeid med å rekruttere fagfolk. 

OPPLEVER ET ENORMT ENGASJEMENT 

Hva var det første som slo deg da du fikk høre at Helse Nord vurderer å kutte i akuttberedskapen ved Nordlandssykehuset Lofoten?  

– At vi allerede skal gå gjennom en ny runde etter at det i 2017 ble avgjort at akuttberedskapen her skulle bestå, sier jordmoren. 

– Vi opplever et enormt engasjement nå, som vi aldri har sett før. Alle lofotkommunene og fagmiljøene står sammen om dette – hele Nord-Norge mobiliserer for å få dette forslaget stoppet, sier Rekve rørt.

I skrivende stund er det over 11 000 personer som har signert en underskriftskampanje for å beholde dagens sykehus. Og 50 leger og samfunnsmedisinere fra hele landet har i et opprop krevd at Helse Nord-prosessen startes på nytt.

POTENSIELT ALVORLIGE FØDSELSKOMPLIKASJONER 

Det er til nå i år utført seks nødkeisersnitt ved Nordlandssykehuset Lofoten.

Rekve understreker at det også er andre scenarier enn nødkeisersnitt som kan være alvorlige. 

– Et eksempel er hvis morkaken ikke kommer ut etter at en har født. Noen ganger kan det hende, selv om mor og barn er friske og fine. Ved fastsittende morkake klarer ikke livmormuskelen å trekke seg sammen, og da er det risiko for å blø i hjel, forteller hun. 

Rekve forteller at ved slike tilfeller gjør hun og de andre jordmødrene det de kan for å få ut morkaken, men påpeker at det kan komme til et punkt hvor den sitter helt fast. 

– Da må mor opp på operasjonsbordet for å få morkaken ut. Det er først når den er ute, at livmormuskelen klarer å trekke seg sammen og  blødningen stopper. Dette er bare én av flere livstruende tilstander for mor og barn. 

Et annet tilfelle kan også være at morkaka løsner før fosteret er ute. Da stopper både blodtilførselen og oksygentilførselen til fosteret. Det skrev avisa Lofotposten om 21. november da de intervjuet Karoline Eriksen om hennes dramatiske fødsel en julidag i 2017. Eriksen fikk utført nødkeisersnitt etter å ha mistet 2,5 liter blod. Hadde hun ikke hatt akuttberedskapen å komme til, hadde hun mest sannsynlig blødd i hjel denne julidagen i 2017. 

– Uten et operasjonsteam i akuttberedskap vil ingen av disse potensielle scenarioene ha et godt utfall, kommenterer Rekve. 

GÅR 50 ÅR TILBAKE I TID 

La oss si at forslagene går gjennom og kuttene blir en realitet: Ville du vært trygg på at det skulle ha gått fint å føde på den jordmorstyrte fødestua i Lofoten, eller ville du valgt å føde et annet sted i mangel på akuttkirurgi? 

Rekve synes spørsmålet er vanskelig. Hun vet gjennom kunnskap og forskning på feltet, at hvis hun og barnet er friskt, så er det mindre fødselskomplikasjoner ved å føde hjemme med jordmor eller på en jordmorstyrt fødestue. 

Fødselsterminen til Rekve er om våren/sommeren og hun bor bare fem minutter unna sykehuset. Likevel kan en aldri være helt sikker, sier hun. 

– Plutselig kan det skje noe, man vet aldri. 

– Å foreslå å kutte i akuttberedskapen, er som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorgen og kvinnehelse. 

– Uventede ting kan skje i svangerskapet og ellers i livet. Tryggheten med akuttberedskapen og gynekolog i døgnkontinuerlig vakt har vi også rett på å ha her ute i havgapet. Går forslaget gjennom er det som at politikerne sier at vi stenger Lofoten for lokalbefolkningen – en region som er i vekst – og så åpner vi kun på sommeren for turisme. 

FORHANDLA SEG TIL UTDANNINGSSTILLING 

Det var flere jordmødre som gikk av med pensjon ved fødestua i Lofoten rundt perioden 2018. Da Rekve var ferdig utdannet sykepleier i 2013, trivdes hun godt på barne- og ungdomsavdelingen på UNN i Tromsø, men hadde lyst å se på jordmoryrket, og særlig i hjemkommunen Vestvågøy. Hun kontaktet fødestua i Lofoten og spurte om det var behov for jordmødre. Det var det. 

– Jeg forhandlet med avdelinga og Helse Nord om å få en utdanningsstilling, og det fikk jeg. Det var på den tiden ingen andre jordmorstudenter som hadde fått det innvilget av Nordlandssykehuset. 

Med en utdanningsstilling fikk Rekve betalt studieløpet på to år for å bli jordmor med det premisset at hun skulle jobbe tre år ved den lokale fødestua etter endt utdanning. Der er hun fortsatt, og stortrives. 

– Nå har vi fire studenter tilknyttet oss som har utdanningsstilling med bindingstid, og en som fullførte nå i sommer. Om ett og et halvt år er de 12 jordmorstillingene fylt opp, i tillegg til de faste og gode vikarene våre. Dette er takket være god rekruttering av avdelingen. Det er derfor uforståelig at de snakker om mangel på fagfolk som begrunnelse for de foreslåtte kuttene. Her i Lofoten mangler vi ingen. 

KVINNEHELSE PÅ SITT BESTE 

Å ha en lokal jordmorstyrt fødestue med akuttkirurgi i bakhånd bringer med seg mange fordeler for befolkninga, sier Rekve.

– Jeg har et stort engasjement for jobben min. Som jordmor får jeg virkelig utøvd faget mitt. Vi som jobber her har tid til fødeparet. Vi får kontinuitet gjennom at vi ser dem gjennom svangerskapet. Det hender vi også møter dem under fødselen, og også får fulgt opp akkurat de samme kvinnene og barna i barseltiden. Vi tilbyr nærhet, forhåndsbesøk, samtaler, ammehjelp og også etterkontroll. Da tilstreber vi at kvinnene får komme til jordmoren som var hos dem under fødselen. Det er kvinnehelse på sitt beste. 

Hun legger til:

– Det er også viktig å få fram at vi hjelper til ved risikosvangerskap. Her kan vi i samarbeid med gynekologen ta nødvendige grep for å sikre mor og foster slik at de får en så trygg svanger- og fødselsomsorg som mulig. 

I situasjonen slik den er nå, føler Rekve på mye: 

– Jeg føler at jeg, mine fagfolk, lokalbefolkninga og kvinnehelse blir nedprioritert. Kvinner burde egentlig ha blitt båret på gullstol som bringer nye skattebetalere til verden, sier hun avslutningsvis.

BEGREPET KVALITET MÅ DISKUTERES 

Heidi Anita Skjerpen Hansen er kommunejordmor ved familieenheten i Vestvågøy kommune, med kontorlokaler på Leknes. Hun har 13 års erfaring ved fødestuen på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Hun mener at begrepet kvalitet må diskuteres, og stiller spørsmål ved om det handler om overlevelse eller om det er et tilbud som gir trygghet. 

– Å ha et tilbud til fødende er selve definisjonen av trygghet i et lokalsamfunn. Å vite at en overlever dersom noe skulle skje i graviditeten eller fødselen, må man kunne forvente i Norge. Ikke minst er et trygt fødetilbud god samfunnsøkonomi. En dårlig fødselsopplevelse kan sette spor over lang tid, både fysisk og psykisk. Det er ikke en god start for en nybakt familie.

– IKKE MULIG Å FORUTSI NOE 

Direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Helse Nord, Skjalg Fjellheim, sier på generelt grunnlag at det ikke er mulig for dem å forutsi noe om hva som kommer til å bli deres anbefaling til Helse Nord. 

– Vi er i en fase der vi går gjennom en sårbarhetsanalyse for å være i best mulig stand til å gi en faglig forsvarlig tilråding til Helse Nord, sier han. 

– FORSTÅR ABSOLUTT BEKYMRINGEN

I en NRK-sak publisert 29. november bekreftes det igjen at det er sykehuset i Tromsø som har størst rekrutteringsmangel av sykehusene i Nord-Norge. De har det største forbruket av overtid og innleie med 243 månedsverk i snitt hver måned til og med september i år. Samtidig viser også nye tall at innleie utgjør en stor del av bemanningen ved de små sykehusene i nord. 

– Burde det ikke rekrutteres flere fagfolk til Tromsø, istedenfor å risikere å bryte opp gode og stabile fagmiljøer – som i Lofoten?

– Det er ikke noe tvil om at personellmangelen er størst i Tromsø. Jeg forstår absolutt bekymringa til lokalbefolkninga ved Nordlandssykehuset Lofoten, men det er ikke noe som er besluttet nedlagt enda, heller ikke fødselstilbudet. Vi er et veldig tidlig stadium i prosessen, sier Fjellheim.

Hvis akuttkirurgien blir lagt ned på Gravdal sykehus – hvordan mener dere at gravide med økt risiko for komplikasjoner under svangerskap skal bli møtt på en forsvarlig måte?

– Det vil en få svar på når vårt forslag legges fram til styret. Det en kan være trygg på, er at vi legger fram et forslag som ikke kommer til å svekke beredskapen i nord. 

– Opp gjennom historien har det vært slik på mange områder – kvinner fikk ikke ta utdanning og ha enkelte yrker fordi det ikke ble ansett som passende. Lege, lærer, prest, musiker – likestilling har tatt lang tid å oppnå! I dag regner man med at rundt 20 prosent av norske komponister er kvinner, og skjevheten gjelder de fleste sjangre. Den årlige Gramo-statistikken viser at det er en enorm skjevfordeling kjønnsmessig både på komponist- og produsentsiden i bransjen.

SYNGER OM RETTIGHETSFORKJEMPEREN JULIE NÆSS

Singelen Eg vil skapa er i sjangeren moderne klassisk musikk. Sangen er hentet fra musikalen Eg vil skapa min himmel på jord, som handler om rettighetsforkjemperen Julie Næss. Hun stiftet Norges Handicapforbund i 1931.

– Musikalen som sangen er fra, handler om ildsjelen Julie Næss som ble født på slutten av 1800-tallet med pukkelrygg og uten armer. Hun gikk mot alle samfunnsnormer, både som kvinne og handikappet. Julie tok seg utdanning og kjempet for handikappedes rettigheter i en tid og et samfunn der dette var ansett som uhørt, og hun var med på å revolusjonere hverdagen til svært mange mennesker. Dette fikk hun Kongens fortjenstmedalje for, forklarer Marit Sehl.

Monica Tomescu-Rohde supplerer med sine refleksjoner: 

– Julie Næss var en inspirerende person i seg selv. I år er det 50 år siden hun døde. Det er viktig å markere sterke kvinneskikkelser som henne, fordi kvinner enda i store deler av verden har dårligere utgangspunkt enn menn. Vi må skape gode forbilder og løfte fram kvinner som har stått på for rettigheter og livskvalitet. Dette er også nettopp derfor vi startet Frøya Productions. 

FLERE MUSIKALSKE BIDRAG PÅ VEI 

De to kvinnelige musikerne har mange planer framover. 

– Vi har lagt store, ambisiøse og spennende planer for selskapet i tiden som kommer. Nå er altså første singel ute fra vårt kommende album Frøyas sanger vol. II, som slippes i mars 2024, sier Monica Tomescu-Rohde.

Tidligere i år ga de ut det første albumet i serien Frøyas sanger, med komponister fra 1800- og 1900-tallet. På det kommende albumet settes søkelyset på nålevende komponister.

Hvem får vi høre på dette albumet? 

– Dette er komponister som lever og skriver klassisk musikk nå. Mange er ganske unge og i startgropa av karrieren, mens noen har holdt på lengre. Pianist og komponist Eva Holm Foosnæs er en av de du kan høre flere sanger av på albumet, forteller Sehl.

SAMME RETT TIL LIKEVERD OG MULIGHETER 

Med singelen Eg vil skapa forsøker Sehl og Tomescu-Rohde å si at vi mennesker må bruke livet vårt på jorda på en god måte. 

– Uansett om man hører til flertallet eller mindretallet, om man har gode eller mindre gode forutsetninger for å leve et godt liv. Alle har samme rett til likeverd og muligheter. 

– Dette temaet synes vi passet svært godt med Frøya Productions sin filosofi og visjon. Nå skal vi jobbe for å påvirke samfunnet rundt oss, og bidra til at kvinnelige komponister fra alle tider kommer frem i lyset og blir allment kjent.

– Motiverende, men mye er fortsatt uløst, sier gründer og programleder Christine Dancke. Hun påpeker at bransjen fortsatt er mannsdominert. 

I 2023 er fem av de ni mest strømmede låtene i Norge av kvinnelige artister. 

Øverst troner Emma Steinbakken med Floden som har over 28 millioner avspillinger. I tillegg ligger Steinbakkens låt Delilah på fjerdeplass på den samme lista. 24. november vant den unge artisten prisen årets artist under P3 Gull. 

Også Miley Cyrus med Flowers, Alessandra med Queen of Kings og Loreen med Tattoo er å finne på listen over de mest strømmede låtene i Norge.

– VISER AT KVINNER KAN BLI LYTTET TIL 

På lista over de mest strømmede artistene i Norge er to av ti kvinner. Her er Taylor Swift på førsteplass og Emma Steinbakken på tredjeplass. Swift er forøvrig den mest strømmede artisten på Spotify internasjonalt og på Apple Music. 

Christine Dancke mener det er lovende med så mange kvinner på toppen av listene i år. Hun er programleder, driver Vrang Produksjon, profilert DJ og har 20 års erfaring i musikkbransjen. Dancke er optimistisk på kvinnelige artisters vegne. Men samtidig realistisk med tanke på den dominansen mannlige artister fortsatt har i bransjen. 

– Disse listene er veldig lovende og trolig motiverende for kvinner som vil satse på en karriere innen musikk. Listene viser at det er mer variasjon i kjønnsbalansen dette året. Og sier noe om at kvinner definitivt kan bli lyttet til. 

Dancke trekker også fram debatten i fjor rundt mangelen på kvinnelige artister blant de som leverte de mest strømmede låtene, og at denne muligens kunne misforståes. 

– Det ble en debatt i fjor om at de mest strømmede artistene på Spotify bare var mannlige artister, og det kunne komme til uttrykk som at kvinner ikke lager god musikk. Men det er stor forskjell på det å strømme mest, og det å lage god musikk. Det går ikke an å kvalitetsvurdere musikk opp mot antall strømminger. 

– IKKE NOE MER ENN TRENDER

VG skrev 29. november at kjønnsbalansen blant de mest populære låtene har jevnet seg ut, med 50 prosent kvinnelige artister på topp 10. I fjor var det ingen kvinnelige artister på topp 10. Vil du si at kjønnsbalansen har tatt seg opp i musikkbransjen i 2023?

– Det er lovende at det er mer variert denne gangen, men i fjor hadde listene på Spotify en helt annen historie å fortelle. Vi kan derfor trolig ikke si at det i 2023 er oppnådd noe mer kjønnsbalanse i musikkbransjen. Disse listene speiler vanligvis ikke noe mer enn trender. Jeg skulle virkelig ønske at kjønn ikke hadde noe å si for hva en hører på. 

TUNG DOMINANS AV MENN

Dancke bruker TONO sine medlemstall for å eksemplifisere den tunge dominansen av menn i musikkbransjen. 

TONO forvalter de økonomiske opphavsrettighetene til komponister og sangtekstforfattere. De siste tallene fra TONOs medlemsmasse viser at per 31.12.2022 var 21,8 prosent av medlemmene kvinner. 

– Hvis du ser på TONO sine medlemstall, er det fortsatt stor forskjell mellom menn og kvinner når det kommer til andelen opphavspersoner i musikk. Hvis det hadde vært 50-50, ville kvinnelige musikere vært mer representert. Når det er så stor forskjell i aktive aktører, er det derfor viktig å ha dette i bakhodet når en diskuterer likestilling på lister. 

LES OGSÅ:

Er ordet SpelleMANN tolket litt vel bokstavelig?

(+) Neste bare kvinner på scenen

(+) Vil ha flere kvinner i musikkbransjen

ØNSKER STRENGERE KRAV TIL KJØNNSBALANSE

Hvorfor er det færre kvinner som velger å bli artister? Dancke mener at det er viktig å stille seg spørsmålet, og sier strukturene bak kan forklare hvorfor det er slik. I en sak på Gramo.no tidligere i høst uttalte hun at det i mye større grad bør stilles krav til mangfold når det deles ut penger. Hun argumenterte for at folk med penger og makt i musikkbransjen, slik som plateselskaper og de som styrer støtteordninger, bør stille krav for å endre egen bransje.  

– De artistene som er på årets Spotify-lister, har valgt å gå inn i en svært mannsdominert bransje. Det er utrolig viktig at bransjen selv ser på hvordan de kan skape flere av disse forbildene. De må legge opp til at det skal være like muligheter for å lykkes som artist uavhengig av om du er kvinne eller mann. 

– BEVEGER SEG FRAMOVER

Selv om Dancke mener at mye må endres i musikkbransjen til fordel for kvinnelige artister, ønsker hun også å skryte av musikkbransjen:

– Hvis det er én bransje som har beveget seg langt framover, så er det musikkbransjen,

Hun trekker fram noen gode kvinnelige musikkprestasjoner dette året som hun er imponert over. 

– Alessandra fra Eurovision i år har gjort det helt sjukt bra både i Norge og i utlandet. Det har også Randi Oline sin cover av Cezinandos Kristoffer Robin fra 2020. Det viser at det går an. 

Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Likestilling er et sentralt tema i Norges omdømmebygging og ofte fremhevet som en eksportvare i godt selskap med laksen. Samtidig har den såkalte arbeidslinja, målet om å få flest mulig ut i lønnet arbeid, tradisjonelt vært det fremste middelet for likestilling og integrering i Norge. 

For å oppnå dette har Norge implementert tiltak som bedre tilgang til utdanning, barnehageutbygging, foreldrepermisjon og fleksibel arbeidstid for å bedre kvinners deltakelse i arbeidslivet – også kjent som statsfeminisme.

Men selv om det ikke skorter på resultater som viser at disse tiltakene har hatt effekt, gjenstår det fortsatt ulikhet på arbeidsplassen.

MELLOM FIRE VEGGER

Kvinner tjener i gjennomsnitt rundt 88 prosent av menns gjennomsnittlige månedslønn i Norge, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2022. Core – Senter for likestillingsforskning sitt topplederbarometer fra 2022 viser at bare 27 prosent av topplederne i de 200 største selskapene i Norge, er kvinner. 

I tillegg er kvinner mer sykmeldt enn menn. Ifølge SSB var kvinners sykefraværsprosent i Norge i andre kvartal 2023 på 6,58 prosent, mens menns sykefraværsprosent var 5,06 prosent. En mulig årsak til dette kan være at kvinner opplever dobbeltarbeid og utmattelse. 

Kan årsaken og løsningen til denne ulikestillingen ligge mellom fire vegger?

HJEM KJÆRE HJEM

Hjemmet er ofte portrettert som en arena for kjærlighet, omsorg og trygghet. Det er sted for det sedvanlige, det rituelle – rødvin og Nytt på nytt fredag kveld og pinnekjøtt på julaften. Men hjemmet rommer også vaner og tradisjoner av mer beklagelig sort. Selv etter mange tiår med likestillingspolitikk, er det fortsatt kvinner som gjør mesteparten av det ulønnede arbeidet i landets husholdninger. 

I hjemmet viderefører vi tatt for gitt-heter, som at det er mor som har oversikt over bursdager i kommende kvartal, over hva som må gjøres av husarbeid og hva som må handles inn, og legger inn den største praktiske innsatsen i husarbeidet. Selv om denne omsorgen og dedikasjonen til familien er verdifull, har det også skapt et klima for kjønnsulikhet.

NESTEN EN TIME UBETALT HVER DAG

Den siste tidsbrukundersøkelsen fra SSB fra 2010 viser at kvinner bruker i snitt 50 minutter mer på husarbeid og ulønnet omsorgsarbeid enn menn. Dette inkluderer slikt som matlaging, renhold, klesvask, barnepass og pleie av familiemedlemmer. Ergo nedlegger kvinner nesten en time mer arbeid per dag. Det medfører en nokså betydelig forskjell på et år, for ikke å snakke gjennom et helt yrkesliv. Så lenge kvinner fortsatt i stor grad er ansvarlige for de fleste oppgaver knyttet til husholdning og omsorg for barn og eldre familiemedlemmer, selv om de også har deltids- eller heltidsjobber utenfor hjemmet, er de i større grad enn menn under et ekstra arbeidspress. 

Det er meget nærliggende at dette ekstra arbeidspresset kan ha negative konsekvenser for kvinners kapasitet i karrierelivet, og dermed også kvinners økonomi. 

DET ANDRE SKIFTET

For å forstå dybden av denne problematikken, er det verdifullt å se på arbeidet til sosiologen Arlie Russell Hochschild. I hennes bok fra 1989, The Second Shift: Working Parents and the Revolution at Home, undersøkte Hochschild hvordan amerikanske heltidsarbeidende middelklassepar med barn delte det ulønnede arbeidet i hjemmet. Studien baserte seg på intervjuer med 50 par gjennom 1970- og 80-tallet. Begrepet «the second shift», ble brukt av en av kvinnene som ble intervjuet for å beskrive det arbeidet som ventet henne hjemme etter en gjennomført arbeidsdag – «It feels like a second shift». 

Resultatet av studien viste at kvinner fortsatt tok seg av størstedelen av det ubetalte arbeidet i hjemmet, til tross for at begge var i arbeid. Hochschilds studie føyde seg dessuten inn i en rekke studier på kvinners liv på 1970- og 80-tallet.

I denne perioden bidro empiriske studier av kvinners ulønnede hus- og omsorgsarbeid til å utfordre den dominerende forståelsen av arbeid som lønnsarbeid. Det var slettes ikke bare den offentlige sfære som var arena for arbeid. Mellom fire vegger foregikk arbeid fra morgen til kveld, og slik er det fortsatt. 

DET TREDJE SKIFTET OG EMOSJONELT ARBEID

Debatten rundt ulønnet arbeid kommer stadig tilbake, og siden Hochschilds bidrag har et nytt begrep kommet på banen. «Det tredje skiftet» refererer til det usynlige tilretteleggingsarbeidet som gjøres i familier, som oppgaver knyttet til planlegging og koordinering av barneomsorg, deriblant bursdager, fritidsaktiviteter og oppfølging med skole og barnehage. 

Tilfører vi Hochschilds begrep «emosjonelt arbeid» til denne potten, sitter vi med en god mengde arbeid som kvinner sysler med både under og etter arbeidstid. Dette arbeidet stiller krav som trøst, smil, høflighet, engasjement og empati, uavhengig av dagsform og humør. Undersøkelser gjort av Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) viser at arbeidstakere med denne type krav, har en økt risiko for sykefravær. Da kan vi tenke oss hva slags arbeidstrykk dette også medfører i hjemmet.

De tre begrepene illustrerer at ulikestillingen i hjemmet er et gjennomgående fenomen, de kan ikke bare reduseres til enkelterfaringer. 1970-tallsfeminismens slagord «Det personlige er politisk» er således stadig relevant.

PATRIARKATETS SISTE SKANSE

Familien som «patriarkatets siste skanse» er et begrep brukt av jusprofessor Hege Brækhus, som har forsket på likestilling i Norge siden 1970-tallet. Hun hevder at det er kvinners fortsatte omsorgsarbeid i familien som hindrer dem i å oppnå likestilling med menn. Det kan være at hjemmets ulikestilling har blitt oversett i favør av sterke politiske insentiver for å fremme kvinners deltakelse i arbeidslivet, for eksempel kvotering. Og det er kanskje ikke rart – å skulle innføre likestilling i hjemmene kan virke som en vidløftig ambisjon, uegnet til å oversette til konkrete statsfeministiske tiltak. 

Likevel er det på tide å adressere denne ulikheten.

TYNGET AV SKITTENTØY

Skeivfordeling av husarbeid har konsekvenser forbi at gnisten i parforholdet visner hen – det går utover kvinners samlede kapasitet og reelle evne til å realisere seg i karriere og samfunnsliv. Gjennom en mer likestilt fordeling av ansvar og oppgaver kan vi bidra til å bryte ned kjønnsbaserte ulikheter og skape et mer rettferdig og inkluderende samfunn. 

Hjemmet, som en grunnleggende enhet i samfunnet, har potensial til å være en katalysator for positiv endring. Ved å endre praksis og holdninger i våre nærmeste omgivelser, kan vi legge grunnlaget for en mer likestilt fremtid, der kvinner har like muligheter til å rykke fram i den offentlige sfære. La oss starte med å bygge et likestilt hjem, der kvinner ikke er tynget av skittentøy og en ulønnet stilling som administrerende direktør mellom fire vegger. Dette kan være startpunktet for å få bukt med patriarkatets siste skanse.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Mamma, jeg kan ikke bruke den rosa genseren min lenger, for jeg er en gutt!

Den krystallklare konstateringen kom fra min tre år gamle sønn etter en dag i barnehagen. Mitt fine barn som elsket den rosa genseren sin. Nå hadde det for alltid blitt forbudt å bruke den fargen. Dessuten opplevde han med dette sitt livs første sosiale skam – å ha begått et brudd mot samfunnets normer og regler. I barnehagen fikk han informasjonen om at rosa er en jentefarge, den har ikke han lov til å bruke.

Vil du passe inn, må du tilpasse deg.

Tidlig bevisst på urettferdighet

Kjønnskamp. Har jeg alltid visst at det finnes en kjønnskamp å kjempe, og når ble jeg bevisst at det er forskjell mellom jenter og gutter?

Jeg er født i 1977 i et lite samfunn i Sverige, nesten like langt til Stockholm som til Göteborg. Min beste venn het Mattias. Vi lekte ofte sammen, for han bodde i nærheten. Noen ganger lekte vi med hans biler, og iblant bygde vi hytter i skogen. Lek hadde ingenting med kjønn å gjøre, slik jeg husker det.

Min interesse for sosial urettferdighet ble vekket i tidlig alder og jeg har alltid visst at jeg skulle ha et menneskenært yrke. Min kamp startet med en kamp mot urettferdighet, og har med årene gradvis utviklet seg til en kamp med feministisk fortegn.

Metoo-reaksjon

Metoo. Da bevegelsen satte i gang etter en tweet fra en kjent amerikansk skuespiller, tolket jeg først oppstandelsen som en tilfeldig døgnflue. Budskapet var så selvfølgelig, så fullstendig normalisert. Jeg hadde vanskelig for å ta inn hvorfor verden reagerte sånn på denne opplevelsen som er så vanlig for jenter og kvinner. Men media bidro til oppmerksomhet om seksuelle overgrep, og ingen var uberørt av alle historiene som ble delt av både kjendiser og venner.

Selv kan jeg ikke nevne en eneste utekveld sammen med venninnene mine hvor vi har vært på byen for å danse eller feste sammen, og jeg ikke har blitt tatt på eller snakket til av en mann med seksuelle fortegn. Det har skjedd i køen for å komme inn, i køen for å henge fra oss jakken, i baren for å kjøpe et glass vin eller ved det litt bortgjemte toalettet, for å nevne noen steder.

Skamfull etter overgrep

På dansegulvet gjelder det å ha kontroll både på seg selv og sine venninner, for rett som det er kommer det en mann som tar seg friheten å legge hånden på rumpa, eller en som danser med skrittet mot min bak og ignorerer både verbale og ordløse signaler om min totale mangel på interesse. Det tristeste er at jeg gjennom alle tider har følt meg skyldig, skamfull og skitten etter at disse overgrepene har funnet sted.

På vei hjem snakker jeg ikke med venninnene mine om det, heller ikke med kjæresten min. Det er som om jeg bare må akseptere dette. Fordi jeg har en seksualitet, blir det oppfattet som at jeg inviterer til at man kan ta for seg av kroppen min. Det at jeg har sminket meg og kledd meg fint for en kveld ute, har liksom lokket til seg disse mennene som ikke kan annet enn å gjøre et forsøk på seksuell tilnærming.

Det var aldri noe alternativ å protestere mot denne oppførselen. Det ville bare gjøre meg til en masekopp, en som tror jeg er noe.

Vold som kjønnsproblem

I over tolv år har jeg jobbet aktivt med spørsmål om vold i nære relasjoner gjennom en virksomhet som heter Utväg (På norsk: Utvei). Nesten samtlige av de som søker hjelp som voldsutsatte, er kvinner. Like mange som søker hjelp for å ha utøvd vold mot en partner, er menn. Vold i nære relasjoner er ikke en problematikk som er likestilt. Dette er en av vårt samfunns store folkehelseproblemer, og det er et problem som er nært forbundet med kjønnsnormer.

Det finnes naturligvis håp for fremtiden. Det går an å bryte en voldsadferd, og bare fordi noen har vokst opp med en voldelig forelder, må ikke arven videreføres. Men det må skje gjennom et aktivt valg om å ta avstand fra vold, trusler og undertrykkelse. Vårt felles ansvar er å si fra og ikke akseptere kvinneundertrykkende og diskriminerende spøker, samt være gode og forutsigbare forbilder for barna våre.

Den nye generasjonen menn

Vi fikk aldri sønnen vår til å ta på seg den rosa genseren igjen. Pappaen hans kledde seg i rosa skjorter og t-skjorter for å være et godt forbilde, men skaden var allerede skjedd.

Vi har tre fantastiske sønner. De er fantastiske akkurat slik de er, og de har tre helt ulike personligheter. Men vi har alltid hatt en veldig bevisst oppdragelse for våre barn, også ut fra at de er nettopp gutter og skal bli den nye generasjonens menn og forbilder. Vi har alltid snakket med dem om utfordringer i samfunnet og hvordan handlinger kan oppfattes ulikt av mennesker. En bevisst del av vår oppdragelse er at våre barn ikke får banne.

Mange av svenskenes banneord er nedsettende ord om kvinner og det kvinnelige kjønn. Jævla fitte. Hore. Lytt rundt deg i en skolegård eller på en fotballbane. Når barn blir opprørt over en lek eller en kamp, ropes banneord og kjønnsord. Dette har jeg nulltoleranse for. Dere kan gjerne sukke og argumentere mot meg, men jeg er helt overbevist om at vi må begynne i det lille for å forstå det store.

Ikke min skam

Mitt høyeste ønske er at mine barns barn kommer til å gå i en barnehage der de kan ha på seg hvilken farge de vil på genseren sin, uten at de blir lekset opp og informert om at de har valgt feil ut fra kjønnet de er født som.

Jeg kommer aldri til å avslutte denne kampen. Jeg sitter aldri mer stille når det blir fortalt diskriminerende vitser eller når kvinner snakkes ned av den enkle grunn at de er kvinner. Skammen er ikke min å bære.

Ansvaret mitt er at de guttene jeg har født til jorden skal føre ansvaret videre og være med å gjøre verden til et mer likestilt og bedre sted!

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Vil du delta i debatten, kan du sende en e-post til  redaktor@xn--alts-toa.no.

En milliard kroner. Det er det Kvinnehelseutvalget kom fram til at trengs for å få et likestilt helsetilbud til kvinner og menn. Utvalget leverte sin rapport til helseministeren i vår, og da kunne hun lese side på side med dokumentasjon på hvordan kvinners helse systematisk får dårligere behandling og oppfølging enn menns helse.

Utvalget peker på at det mangler både kunnskap om kvinnehelse og penger til behandling. Og med kvinnehelse mener de:

• Sykdommer og lidelser som utelukkende rammer kvinner.
• Sykdommer og lidelser som hovedsakelig rammer kvinner.
• Sykdommer og lidelser som rammer begge kjønn, men der man har mindre kunnskap om hvilke symptomer kvinner får og om hvilken behandling som er best for kvinner.

LES OGSÅ:

Kvinner og knær

Kvinnehelsen er 36 ganger mindre verdt enn Follobanen

For å oversette:

Kvinner får ikke god nok helsehjelp for endometriose, vaginisme, vestibulitt og andre smertefulle tilstander som kludrer til både livet og sexlivet. Andre underdiagnostiserte kvinnetilstander er PCOS, fremfall av skjede og livmor, PMDD og PMS. Som betyr problemer med å få barn, smerte, og store psykiske påkjenninger det har vært vanlig å sette på kontoen “slik er det bare å være kvinne”.

Helsetilbudet er heller ikke topp når vi snakker om graviditet, fødsler og livet etter fødsel. Det mangler jordmødre over hele landet, og historiene er mange om konsekvensene av dette. For ikke å snakke om hvor lite oppmerksomhet det er om komplikasjoner etter fødsel, som for eksempel langvarig bekkenløsning, delte magemuskler eller inkontinens. Og ja, fødselsskader kan føre til inkontinens både foran og bak – noen ganger begge deler.

Lav status

Og det er mer å velge i. Som muskelsmerter i nakke og rygg, benskjørhet, lipødem, fibromyalgi, leddgikt, ME, MS, migrene og psoriasis. Det er flest kvinner som får alt dette, og det tar gjerne lang tid å få riktig hjelp. En fellesnevner er å ikke bli trodd på hvor alvorlige plagene er. Har legen kunnskap om det du feiler, er det mest av alt tilfeldig. Mange av sykdommene mangler en oppdatert nasjonal standard for behandling.

Det tar gjerne lang tid å få riktig diagnose, og Kvinnehelseutvalget har funnet ut det som kvinner har visst bestandig – mange av kvinnesykdommene har lav status blant helsepersonell. Altså hos legen som skal hjelpe deg. Hen synes mest sannsynlig ikke det er særlig spennende, det du kommer med av plager.

Og da kan vi jo gjette på om du havner direkte hos en spesialist med kompetanse og interesse for det du feiler, eller om du blir sendt hjem med beskjed om å gå mer tur og tenke positivt. Og en god dose skam fordi du føler at du klager.

Livsfarlig mangel på kunnskap

Et annet problem for kvinner i møte med helsevesenet er når vi ikke har samme symptomer som menn. Og ja, det er først og fremst et problem for oss. Når vårt hovedsymptom på hjerteinfarkt ikke er strålende smerter i venstre arm, så er det ikke sikkert vi får den hjelpen vi trenger i tide til å overleve. Det samme gjelder ved hjerneslag, har nyere forskning vist.

Det gjelder også for ADHD og autismespekterforstyrrelser. Mange kvinner får andre symptomer enn menn. Men slett ikke alle leger kjenner til det. Og igjen – potensielt livsfarlig for oss.

Forskning på menn

Det er den samme historien om igjen og om igjen. Kvinner er ikke blitt inkludert i forskning. Fordi det har vært enklere å bruke menn, siden de ikke har syklus eller kan bli gravide. Konsekvensen er at det finnes altfor lite kunnskap om hvordan ulike sykdommer arter seg hos kvinner, og også om hvordan ulike medisiner virker. Så det tar lengre tid å finne riktig diagnose, og det er ikke sikkert vi får medisin som virker.

Men det behøver ikke å være slik! Det er ingen naturlov som sier at kvinner må ha dårligere helsetilbud enn menn. Kvinnehelseutvalget har listet opp 75 tiltak som vil føre til at vi får et mer likestilt helsetilbud. De anbefaler at regjeringen gjennomfører alle. Da vil legene få kunnskap om både kvinner og menn sine sykdommer og hva som er beste behandling uansett hvilket kjønn du har, det vil bli mer kompetanse om de tingene som bare rammer kvinner, og kvinnesykdommer vil få høyere status.

Høye forventninger

Forventningene var store før årets statsbudsjett skulle legges fram. Det første statsbudsjettet etter at Christine Meyer la fram Kvinnehelseutvalgets rapport. Vi var mange som bladde forventningsfullt gjennom det tynne helsebudsjettet på leting etter spor av Meyers tiltak. Vi visste fra før at det skulle opprettes et kompetansesenter for endometriose og adenomyose. Endelig, og lenge på overtid – ikke desto mindre velkomment. Kjerkol hadde allerede sørget for å lekke den nyheten så den kunne skinne uten støy fra andre budsjettsaker.

Går feil vei

Men det var sjokkerende at dette var den eneste nyheten hun hadde å by på for kvinnehelse. Ikke bare mangler budsjettet et skikkelig løft for kvinners helse, men det vil etter alt å dømme bare bli verre. Fordi hun har heller ikke tatt ordentlige grep som vil gjøre noe med fastlegekrisen eller med jordmormangelen. Heller ikke med ressursmangelen i sykehusene. Presset på de ansatte vil øke ytterligere, og slikt pleier ikke å være spesielt gunstig for de pasientene med lavest prioritet fra før.

Med kompetansesenteret for endometriose kan helseministeren krysse av for tiltak nummer 38 i rapporten. Men hva med de andre? Og hvordan kan regjeringen kutte i støtten til rådgivningstjenesten Amathea samtidig som aborttallene øker? Hvordan kan regjeringen være fornøyd med at norske kvinner skal fortsette å få livmorhalskreft i 15 år til når Sverige og USA gjør noe for å få slutt på det nå? Hvorfor skal ikke norske kvinner få tilbud om utvidet mammografi til tross for at både Verdens helseorganisasjon og EU sterkt anbefaler det?

Når skal vi kunne komme til fastlegen og bli møtt med kompetanse på smerter i underlivet, eller bli tatt på alvor når vi kjenner på indre uro som ikke passer inn i diagnosemanualen?

Halve Norges befolkning er lei av at helsen vår blir valgt bort. Nå må helseministeren ta grep.

Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet 50 kvinner på 50, hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Fordi du er jente»

Jeg vokste opp i en familie med tradisjonelle kjønnsverdier. Det vil si at mine stadige spørsmål om hvorfor jeg, og ikke min tvillingbror, skulle gjøre det mor ba om, ble kontant besvart med «fordi du er jente». En setning som hang over meg i min oppvekst, og som i ulik bekledning dukker opp fremdeles. Ofte mellom linjene. Javel, så er jeg et hunnkjønn. Per definisjon skulle det da tilsi at jeg hjalp til på kjøkkenet og med klesvask, samt hadde tidligere innetider enn tvillingBROR.  Senere ble det klart for meg at det også innebar å ikke mene for mye.

For stor plass

Sannsynligvis lærte mine foreldre dette tankesettet i sin oppvekst. Opphavet til samfunnets kjønnsroller skal jeg ikke si noe om her. Dette er en tekst om egne erfaringer om å være et hunnkjønn som tar plass. For stor plass vil muligens enkelte hevde, utfra et biologisk kjønn.

Enkelte er ikke meg, så er det sagt. Jeg tenker alle skal ta sin plass. Egentlig ikke behøve å ta den, men at din plass er din plass. Som en slags konstant faktor. Altså ikke noe du skal behøve å kjempe for, eller krangle deg til. For det å hevde min rett og å være hunnkjønn, ble flere ganger definert til å være kranglete. Nærmest litt hissig.

Dårlig begrunnelse

Tilfeldigvis, eller heldigvis, så har jeg fra tidlig av vært sterk i egen vilje og med rettferdighetssans. For nei, jeg aksepterte ikke begrunnelsen «fordi du er jente». Den setningen kan lett tas fra hverandre, og stille avsender til ansvar og til veggs. Hvilket jeg stadig gjorde. Dermed ble jeg raskt oppfattet som sta og noe opposisjonell. Jeg stilte fra barnsben av spørsmål, og deltok med stort engasjement i samtaler.

Jo eldre jeg ble, jo mindre sjarmerende virket det som om flere mente mitt engasjement var. Jeg brøt etikken om at hunnkjønn skal slippe andre til, og ikke seg selv. For det var det som var argumentet – at jeg ikke slapp andre til. Sånn så jeg aldri på det, og sånn ser jeg ikke på det nå.

Engasjement kan ikke sidestilles med å kjøre over andre eller ikke la andre slippe til. Formålet mitt var og er å bidra, og ved det nettopp engasjere andre.

Nå skal det nevnes at det var temaer jeg mer enn gjerne var oppfordret til å mene noe om; farger, interiør, matlaging og håndarbeid. Ting jeg overhodet ikke finnes interessert i. Derimot politikk, relasjoner og sosioøkonomiske spørsmål ble det voldsomt for noen at jeg var opptatt av.

Forkledd som humor

Verre er det som ligger mellom linjene eller som henger som en tynn dis i rommet. Det som man ikke kan arrestere tvert i likestillingens navn, eller det som åpenbart er en diskriminering av et kjønn. Det at din mannlige kollega stadig kommer med slibrige kommentarer under den flotte fanen humor.

Det å oppfatte det som ubehagelig og galt legges til deg, at du er nærtakende og eller prippen. Et sted jeg jobbet tillot en mannlig kollega seg stadig å komme med sexinfiserte kommentarer. Det gjaldt ikke bare til meg, men også flere av mine kvinnelige kollegaer. Det visste alle, også ledelsen som lot hans kommentarer fortsette under den såkalte humorfanen.

Jeg tok ham for meg selv, dog ikke under en humorfane. På kopirommet en dag han kom inn mens jeg kopierte noe, kom han med følgende kommentar, litt hviskende med et fårete smil: «Nå må du spre bena så jeg kommer til». Jeg stilte meg så nærme fjeset hans jeg kom, stirret rett inn i øynene hans og svarte, ganske tydelig og uten noe som helst form for sjarm: «Fortsetter du sånn, så slår jeg deg rett ned.»

Det var siste gang han kom med en kommentar til meg. Deretter gikk jeg rett til min nærmeste leder og informerte om at jeg hva jeg hadde sagt, og hvorfor. Hvorpå han svarte forfjamset «javel». Verken mer eller mindre. Jeg tror ikke jeg tenker feil om narrativet fra enkelte kanter ble slik at jeg var den ufine med ukorrekt opptreden her, eller kanskje også manglet humor.

Meningene mine provoserer

Å være nydelig tydelig, og samtidig hunnkjønn, vekker motstand hos noen. Du kan få kommentarer som «du må liksom alltid si noe, du», eller «du skal alltid mene noe», gjerne i kombinasjon med et oppgitt smil.

Ja, jeg mener noe. Og jeg mener noe nesten hele tiden. Jeg er engasjert. Noen finner dette truende, provoserende, unødvendig eller rett og slett upassende. Faktisk også litt brysomt og slitsomt. Hva som ligger bakenfor dette, kan være ulike faktorer, som for eksempel kultur, tradisjon og så videre. Normativ opptreden i grupper har fra tidlig av vært en nødvendighet for overlevelse. Sånn sett nyttig for samfunnet og flokken. Dersom normen er feil, hva gjør vi da? Ikke minst; hvem avgjør at den er feil?

LES OGSÅ: – Jeg vet akkurat når jeg ble en slitsom kvinne

Myke verdier

Forventninger om meg knyttes ofte til kjønn. Måten jeg ordlegger meg på i skriftlig kommunikasjon kan være et eksempel. I min rolle som leder fatter jeg daglig beslutninger. Jeg sender ut en haug av skriftlige beskjeder og informasjon. Her har også kjønn vært et tema.

Visstnok mangler min måte å ordlegge meg på enkelte ganger myke verdier, er tilbakemelding på et infoskriv jeg sendte ut.  Hva konkret han savnet, kunne han ikke svare på. Myke verdier i skriftlig form vet jeg ikke hvordan ser ut, og jeg spør meg selv om dette er noe en mannlig kollega har fått som tilbakemelding.

Klær og hårsveis likeså. At jeg av og til kler meg i dress og slips i jobbsammenheng, samt setter opp håret i en knute bak, er for noen helt upassende. Faktisk noe jeg bør ta til meg, og endre på, som jeg fikk både skriftlig og muntlig tilbakemelding på.

Håret som signaliserer maktbegjær

Hårknuten lyste maktbegjær, ble det sagt, og dress med slips var skummelt og for formelt. I tillegg smilte jeg for lite. Riktignok inviterte jeg ikke vedkommende til å komme med forslag til hårsveis og bekledning på jobb, men har en mistanke om at løsthengende hår og blomstrete, flagrende gevanter ville gjort susen. Hadde det vært klaget på dersom jeg ikke var så tydelig og mente så mye? Usikker. Det hender jeg undres om min tvillingbror ville fått samme tilbakemelding. Uansett, jeg går fortsatt kledd som før og har den sveisen jeg ønsker, også på jobb.

Ved ett tilfelle da jeg hadde takket ja til en krevende lederstilling, utbrøt en bekjent at jeg var rett mann til rett jobb. Det var ment som et kompliment, men jeg undrer meg også over det utsagnet.  Mann assosieres som en positiv verdi her, altså jeg er ikke rett kvinne til rett jobb. Den jobben ble av vedkommende vurdert som så krevende at mannlige egenskaper passet best, kunne det høres ut som.

Kvinner skal være kvinner

I forelskelsens rus spurte jeg min daværende kjæreste rett etter vi var blitt sammen om hvilke verdier jeg hadde som han likte best. Han svarte «du er sexy». Nei, dette var ikke en ungdomskjæreste. Vi var begge godt voksne. Nedtur.

Jeg er blant annet reflektert, engasjert, vitebegjærlig og respektfull. Hva med en av disse faktiske verdiene? Plutselig opplevde jeg meg degradert til en birolle i en Disney-historie, hvor hunnkjønn har en passiv rolle som en slags rekvisitt. Noe jeg slett ikke vil være.

Fortsatt hender det at denne litt forslitte beskjeden rettes til meg i det en middagsinvitasjon kommer fra en mulig kjæreste eller partner: «Da må du ta på deg en kjole eller skjørt.» Gjerne supplert med «For menn skal være menn, og kvinner kvinner» når du drister deg til å spørre hvorfor.

De aller dristigste krydrer det hele med å slenge på; «også høye hæler». Med andre ord, så er jeg mindre kvinne om jeg dukker opp til daten i et par bukser.

Det har også hendt at jeg har blitt møtt med «må vi diskutere når vi først er sammen, kan vi ikke bare ha det hyggelig?» når jeg har sagt meg uenig i påstander eller utsagn fra en date.  Med andre ord – være enig, ikke ha egne meninger. Da blir det ikke koselig. Fristende å lage et ordspill på nikkedukke.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk»

Menn er tydelige, kvinner er krasse

Ikke særlig ladylike er et uttrykk du risikerer å støte på dersom du i en forsamling blir tydelig på egne meninger. Eller vent litt, ordet tydelig blir ikke så ofte brukt, men derimot er ordet krast et ord jeg og mine kvinnelige kollegaer da kan treffe. Mannlige kollegaer blir derimot beskrevet som tydelige. Det er på en måte noe flott over at de er engasjerte og tydelige, mens hunnkjønn da er harde i klypa (nok en betegnelse brukt om meg) når jeg faktisk utfører jobben min på en profesjonell måte.

En risiko ved å skrive denne ærlige teksten er at den kan komme til å regnes som et forsvar for ufin opptreden. Faren ved at andre skal fortolke mine skrevne ord vil alltid være høyere enn gjennom en dialog. Jeg kunne liste opp eksempler hvor jeg har fått ros og annerkjennelse for den jeg er, men da ville dette kunne fremstå som en slags beklagelse av at jeg er jeg. Det akter jeg ikke gjøre.

Vel, jeg risikerer å bli mistolket. Det er slett ikke første gang, i så fall.

Er det nødvendig å snakke høyt om kvinnekamp i 2023 i Norge? Ja. Hvorfor? Av den enkle grunn av at vi lar oss ikke stanse av at noen synes vi er slitsomme når vi mener noe, engasjerer oss, stiller dirkete spørsmål og drister oss til å pynte oss med bukser. Faktisk også med flate hæler.

Tygg på den, den som vil.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som “slitsomme”.

I rapporten «Privat AFP – ikke for alle» kommer det fram at ansatte innen handel og serviceyrkene i stor grad faller utenfor dagens AFP-ordning. Det er overvekt av kvinner i mange av disse yrkene, og de mister dermed muligheten til å gå ut av yrkeslivet med en god ordning når de er 62.

Dette er AFP:

Avtalefestet pensjon i offentlig sektor er en tidligpensjonsordning for de som er ansatt i offentlig sektor og mellom 62 og 67 år. For arbeidstakere født i 1963 og senere er ordningen lik den i privat sektor ved at den betales livet ut.

Avtalefestet pensjon i privat sektor er en pensjonsordning for de som har fylt 62 år og jobber i en privat virksomhet med tariffavtale med AFP. Privat AFP betales livet ut. Man må ha vært ansatt i en bedrift med AFP-avtale i sju av de siste ni årene før man fyller 62 år. I privat sektor betaler staten en tredel av AFP-pensjonen, mens medlemsbedriftene og utbyttet av AFP-fondet betaler to tredeler.

(Kilder: NAV og Norsk Pensjon)

Disse faller utenfor

Rapporten viser at innen privat sektor er det noen yrkesgrupper som i stor grad får glede av AFP-ordningene, og andre som faller utenfor. 

– De som kommer godt ut, jobber innen olje og gass, industri og finans, sier Sissel Rødevand fra analyseselskapet Actecan.

Dette er typisk mannsdominerte yrker.

Eksempelberegninger i rapporten viser at en ingeniør kan ende med en pensjon på 800 000 kroner i året, mens pensjonen for en renholder kan være så lav som 250 000 i året. Å få avtalefestet pensjon vil bety mer for renholderen enn for ingeniøren, selv om ingeniøren får utbetalt mer i kroner. AFP kan med andre ord utgjøre stor forskjell for livskvalitet og økonomi på tampen av arbeidslivet, og som pensjonist.

Lav tilslutning til ordningen

Det er tre hovedfaktorer som avgjør om man får AFP. Den ene handler om at bedriften du jobber i, må være tilsluttet ordningen. Samlet sett anslår Nav at 37 prosent av private bedrifter er omfattet av AFP. Mens det er opp mot hundre prosent tilslutning i olje, gass, industri og finans, er det lav oppslutning innen handel og service.

Typiske næringer der ansatte ikke får AFP, er: Serveringssteder, frisør- og skjønnhetssalonger, vaskerier og restauranter. Og renhold.

– Det er mange bedrifter innenfor serviceyrkene som ikke har AFP-avtale for sine ansatte, sier Rødevand, og legger til at dette er yrker der det er overvekt av kvinner.

– Bare et mindretall av servitører og renholdere kan derfor regne med å få AFP, sier hun.

Skiftende eiere

I handels- og servicenæringene er det også slik at arbeidstakere er spesielt utsatt for å falle utenfor AFP-ordningen fordi det er så vanlig med virksomhetsoverdragelser.

Og da kan AFP-en falle bort selv om bedriften man ble ansatt i hadde ordningen, forklarer hun.

– Du mister for eksempel rettigheten til AFP når arbeidsplassen går fra en eier med AFP-ordning til en eier som ikke har en slik ordning, sier hun.

Rapporten peker nettopp på virksomhetsoverdragelse som en av fallgruvene for ansatte. Ett av kravene for å få AFP er at man har vært ansatt i en AFP-bedrift i sju av de siste ni årene før man fyller 62 år. Ved virksomhetsoverdragelser som ofte forekommer innen for eksempel renhold og kantine, vil det stadig skje at ansatte faller ut av AFP-ordningen.

Opptjening

En tredje hovedårsak til at ansatte faller utenfor AFP, er at de selv ikke oppfyller kriteriene for å få tidligpensjonen.

Det kan være at de ikke har jobbet lenge nok i samme bedrift. Turnover er særlig vanlig innen handel og service, påpeker rapporten. Opptjening til AFP starter fra man er 53 år. For å være kvalifisert, må man ha jobbet i en AFP-bedrift i minst sju år fra man er 53 til man er 62.

Det kan altså være et karriere-move å sikre seg jobb i en AFP-bedrift når man er i alderen 53 til 62?

– Ja, om du er frisør eller butikkmedarbeider og får karra deg inn i en AFP-bedrift de siste årene, da kan du være reddet, sier hun.

Dessuten er det krav om at man må ha jobbet minst 20 prosent stilling i de sju årene,  man må ha en minsteinntekt og man må kunne ta ut folketrygden. Det er heller ikke mulig å få AFP hvis man er fullt ufør og får utbetalt uføretrygd.

Et forslag fra 2021 går ut på at opptjeningstiden skal være gjennom hele arbeidslivet, ikke bare de ni siste årene før man fyller 62. Da vil kanskje flere bedrifter med unge arbeidstakere bli med i AFP-ordningen. Rapporten viser at ansatte i handel og service i så fall vil kunne tjene på dette når de blir pensjonister.

Det er stor splid i LO når det gjelder endringsforslaget. Noen forbund har medlemmer som taper på dagens ordning, mens andre har medlemmer som vil tape på en slik endring.

– Det er en utfordring å gi god nok pensjon til flere uten at noen må betale mer, om dette så er arbeidsgivere eller staten. Det er ikke uten grunn at diskusjonen har stått stille noen år, her må man tenke både pensjonsopptjening og finansiering, sier Rødevand.

Pensjon består av folketrygden, innskuddspensjon som arbeidsgiver betaler inn i pensjonssparing, og AFP for de som er kvalifisert for det.

Har du noen råd til kvinner for å sikre økonomien når de blir eldre?

– Generelt bør unge få vite at innbetalinger til pensjon som ung er en billig spareform. Innbetalingene får da mye renter og rentesrente, som igjen kan gi en god pensjon. Hvor god pensjonsordning du har hos arbeidsgiver betyr mye for økonomien når du blir eldre. Så det å stille krav til arbeidsgiver og vise interesse for innskuddsprosenten, kan jo være et poeng, sier hun, og legger til:

– Kvinner må også ta inn over seg at de fullt og helt må stole på egen opptjening til pensjon. Vi er nok ikke helt i mål der enda.

Kun ett av fire selskaper i Norge eksisterer etter fem år, viser tall fra SSB. Eides selskap CleanCup kunne fort endt som flertallet.

– Jeg hører veldig mange solskinnshistorier, så i perioder har jeg lurt på om det er meg det er noe feil med.

Utsolgt fra lager

La oss spole tilbake til starten. Eide er nyfrelst menskopp-entusiast, og tenker at dette har hun lyst til å få ut til folk. Hun vil starte produksjon av menskopper selv. Siden hun allerede har et enkeltpersonsforetak som hun startet da hun jobbet som bryllupsfotograf mens hun gikk på videregående, virker hele planen ganske enkel. Utvikle den beste menskoppen, få den produsert, og så selge den gjennom foretaket sitt. Hun startet med å teste ulike modeller som allerede var på markedet selv.

– Mange menskopper var ikke tilpasset anatomien til kvinnekroppen, forteller hun.

Basert på egen erfaring og en spørreundersøkelse blant 450 kvinner utviklet hun en prototyp. Denne var ute i brukertest før en endelig versjon ble satt i produksjonen i Kina.

– Den ble kjempepopulær. I 2019 hadde jeg solgt ut alle produktene av den bestselgende modellen. Og jeg tenkte jo at det var bra at det var så stor etterspørsel at det gikk tomt, sier hun.

Problemene starter

Det kunne vært starten på et eventyr. Men med korona på trappene og et økende behov for å ha kontroll over råvarer og produksjonsprosessen, virket det som en god løsning å flytte produksjonen innenlands.

Det viste seg imidlertid å være vanskelig å finne et firma i Norge som kunne få i gang produksjonen av silikon-koppene. Hver gang hun trodde at nå var det i orden, så ble det utsettelse. Hun red fremdeles på den gode bølgen i markedet, og forhåndssolgte menskopper til privatkunder og større forhandlere.

– Jeg hadde masse fornøyde kunder, og fortsatte å selge koppene. Hele tiden ventet jeg på at produksjonen skulle komme i gang, og hele tiden trodde jeg at nå var det rett før, sier hun.

– Men til slutt innså jeg at det ikke ville komme noen menskopper, sier hun.

Nær konkurs

Eide var nå uten et produkt å selge, men hadde like fullt løpende utgifter. Ved flere anledninger var hun nær konkurs.

– Jeg følte meg som en svindler som tok imot penger uten å ha et produkt å levere, sier hun.

Hun berømmer kundene som i stor grad har vært tålmodige og ventet på at produksjonen skulle komme i gang igjen.

Men selvtilliten hun hadde med seg inn i selskapet da hun startet, var det stadig mindre igjen av.

– Jeg lurte på hva som var galt med meg. Er jeg så personlig uegnet til å være gründer, tenkte jeg. Det er tungt å være ansiktet utad når det du fronter ikke er noe du er stolt av, sier hun, og forteller om skamfølelsen når hun var på fest, og møtte nye folk der det naturlige spørsmålet er: Hva driver du med?

Investorjakt

Det er ikke slik å forstå at Eide bare satte seg ned i en stol da produksjonen stanset opp. Ikke i det hele tatt. Nei, da var det tid for å jakte på investorer. Hun appellerte ikke til deres godhet eller bad om veldedighet, men hun prøvde å få dem til å forstå det hun selv tenker; at selskapet har potensial til å vokse seg stort og gi god avkastning på sikt.

– Men det tar så utrolig lang tid å få investorer, sukker hun.

Det at menn er i klart flertall blant dem som investerer i start-ups, har ikke gjort jobben enklere når produktet er menskopper.

– Jeg har opplevd å bli flirt av i møter, forteller hun.

Fasiten er at det er flest kvinner som har investert i selskapet. Men de største summene er det menn som har gått inn med.

Kvinner har mindre kapital, investerer mindre og starter færre selskap. Eide tenker det er historiske årsaker til dette. Likestillingen er ikke kommet så langt som man kanskje skulle tro, og hun har innimellom følt det som hun lever i et parallelt univers. Forventningene til kvinner er annerledes enn til menn, mener hun. Å være kvinne og gründer utfordrer folks bilde av hvordan kvinner skal være.

– Når jeg starter et selskap for at det skal tjene penger, blir jeg sett på som litt grådig. Og når jeg tar meg betalt for tiden min, oppfattes jeg som lite raus.

Ny start

Den nye given kom da Eide fikk i land en avtale med et firma i Polen som skal produsere menskoppene.

– Oppstartskostnaden er stor for denne produksjonen, men jeg fikk en nedbetalingsavtale som gjør at jeg ikke behøver å betale alt på en gang.

Nå ser hun optimistisk på framtida, og gleder seg til å selge et produkt hun har tro på. Første leveranse er lovet å være på kontoret hennes allerede om få uker. Denne gangen tror hun det vil gå som planlagt. Hun har sett prøvestøpen, og er trygg på at produsenten vet hva de driver med. 

– Basert på de erfaringene du har gjort deg nå, hvilke råd vil du gi til andre som vil starte for seg selv?

– For det første vil jeg anbefale å få opp en bærekraftig omsetning før man gjør store endringer. Og for det andre; vær bevisst på hvem du har rundt deg. Knytt til deg noen med kompetanse du selv ikke har, sier hun.

Selv har hun nå fått en markedsansvarlig som kan mye hun selv ikke kan.

– Jeg hadde ikke forventet å få en mann inn i selskapet. Men han er her fordi han ser et salgbart produkt. Så det gjelder å være åpen for hvem som kan være riktig å knytte til seg.

– Nå som det tross alt ser ut til å gå bra – ville du gjort det igjen hvis du visste det du vet nå?

– Hvis jeg hadde visst i 2015 og 2016 hva som skulle komme, ville jeg aldri gjort det igjen. Ingenting er verdt det når det går på helsa løs, sier hun.

Men legger til at den dagen hun står der med en leveranse av nyproduserte menskopper med sertifiseringer og alt i orden, som etter planen skjer 1. oktober i år, da regner hun med at hun kommer til å føle det helt annerledes.

– Da føler jeg sikkert at jeg kunne gjort det ti ganger til, ler hun.

For det som driver henne, er å hjelpe kvinner slik at mensen blir lettere. Det har vært drivkraften helt siden dag en.

Hva var det som holdt deg oppe i den tunge tiden?

– Jeg hadde hele tiden håp. Det var stadig en investor som kanskje kom til å gå inn i selskapet. Kanskje en ny produsent., Selv om det meste av dette ikke ble noe av, så gjorde det at jeg holdt det gående en uke til og en uke til. Alle hadde skjønt det om jeg hadde meldt oppbud. Men når det er noe man virkelig tror på, så sitter det veldig langt inne å gi seg.

Kjente idrettshelter som Charlotte Kalla, Magdalena Forsberg og Anja Pärsson er med på oppropet som er lansert i det svenske magasinet Femina. Oppropet ble først omtalt i Norge av VG.

Bakgrunnen for oppropet er det som skjedde rett etter finalen i fotball-VM, der den spanske fotballpresidenten Luis Rubiales kysset landslagsspilleren Jennifer Hermoso på munnen uten hennes samtykke. Rubiales er under etterforskning for seksuell trakassering, og den spanske domstolen har besluttet at saken mot ham skal behandles i retten. Den historiske VM-seieren til det spanske landslaget har handlet mer om boikott, krav om Rubiales avgang og maktstrukturer i idretten enn av å feire prestasjonen.

– Vi må bruke denne debatten som har blusset opp til å forandre systemet, for det vi ser her er symptom på et råttent system, sier Hedvig Lindahl som i mange år var landslagsmålvakt for Sverige.

– Må bli en forandring

I alt 19 svenske idrettsstjerner står bak oppropet, som originalt heter #gefaniminkropp. Flere av stjernene forteller om opplevelser med kroppsfiksering og utnyttelse av unge jenter.

Den svenske friidrettsutøveren Moa Hjelmer, som tok EM-gull i Helsinki i 2012, forteller til Femina at gullet hennes ble overskygget av en debatt om hun egentlig var muskuløs nok til å være så god. Alpinist Anja Pärsson, som har OL-gull og sju VM-gull, forteller om tilfeller der unge alpinister ble utnyttet seksuelt av trenere, noe de også er blitt dømt for i ettertid.

– Dette er ikke okei på noe vis, og det kan ikke fortsette. Det er nok nå, det må bli en forandring, sier Pärsson til det svenske magasinet.

Langsrennsstjernen Charlotte Kalla støtter også oppropet.

– Jeg står hundre prosent bak oppropet #gefaniminkropp, sier den tredobbelte olympiske mesteren i langrenn.

Trekker seg

Mandag denne uken fortalte Luis Rubiales i et intervju med den britiske journalisten Piers Morgan at han kommer til å trekke seg. Dette skjer etter at han er blitt utestengt i 90 dager av det internasjonale fotballforbundet Fifa, den spanske regjeringen har fordømt handlingen hans og krevd at han trekker seg, og spanske landslagsspillere har sagt at de boikotter landslaget så lenge han fortsetter som president.

Både idrettsutøvere, politikere og kommentatorer verden over har pekt på hendelsen som et uttrykk for diskriminering i idretten.

– De fleste kan få orgasme. Men det er slett ikke alle som har opplevd det, sier sexologisk veileder Annie Tønnessen. Hun driver Sexologakutten, og gir råd til kvinner og menn som vil ha hjelp til å få et bedre seksualliv. Det er mange flere kvinner enn menn som ikke får orgasme når de har sex. Kun en av fire kvinner kan få orgasme ved vaginalt samleie.

– Det er ingen grunn til at kvinner skal ha dårligere sex enn menn, sier sexologen. Tønnessen mener skam og for dårlig tilgang på informasjon om hva som gir kvinner nytelse, er to av de viktigste grunnene til at mange kvinner har redusert glede ved sex. Kunnskap om klitoris og annen anatomi er viktig, mener hun. I tillegg fremhever hun tidsbruk og tålmodighet som nøkkelfaktorer.

Årsakene til at orgasmene uteblir, kan være veldig forskjellige, forteller hun. Det finnes derfor ikke ett magisk råd som vil hjelpe alle.

– Men noen problemer går igjen, og jeg kan gi noen råd som til sammen vil være til hjelp for mange som aldri før har fått orgasme. Rådene vil også kunne bidra til lengre og kraftigere nytelse for dem som ikke har problemer med å få orgasme. Så her er det noe for alle, sier hun.

1. Bli kjent med underlivet

Bli kjent med vulvaen din! Visste du at klitoris har 8000 nerver – over dobbelt så mange som i penishodet? Og at klitoris slett ikke bare består av den lille tappen rett bak urinrøret? Den har et skaft på fire–fem centimeter som går innover fra den tidligere nevnte tappen. I tillegg sprer den seg ut på begge sider langs kjønnsleppene og helt bakover til vaginaåpningen, omtrent som en ønskekvist. Alle deler av klitoris er superfølsom for berøring. Vær også klar over at både de ytre og de indre kjønnsleppene er ressurser når det kommer til nytelse, særlig de indre. Analåpningen kan også gi nytelse. Bruk gjerne et speil og lys, så du ser hvordan du ser ut.

– For å kunne nyte, er det så viktig å være glad i sin egen kropp. Alle vulvaer ser forskjellige ut, og din er akkurat like verdifull som alle andre – stikk i strid med hva pornoindustrien vil ha oss til å tro, sier Annie Tønnessen.

2. Utforsk de erogene sonene

Alle har erogene soner. Det vil si områder av kroppen som vekker mer vellyst enn andre. Men hvilke de er, er individuelle. Så her er det bare å prøve seg fram. For de aller fleste er brystene erogene. Tungen er også erogen for mange. Leppene like så. Mange blir opphisset av å bli berørt i nakken eller på ørene. Magen fra navlen og nedover mot venusberget er ultrafølsom for de fleste. Føtter og ben kan være erogene, fingre og håndflater også, og albuene eller bak knærne. Kanskje øyevippene er en erogen sone for deg? Eller armhulene? Mellom rumpeballene?

– Test ut, og husk at det som føltes deilig i går, ikke nødvendigvis er det som er aller best i morgen, sier sexologen.

3. Knip!

Kontakt med muskulaturen i bekkenbunnen og skjeden er kjempeviktig for nytelse og orgasme. Så hvis du trodde knipeøvelser kun gjelder etter fødsel – tro om igjen!

Hold hvert knip i seks til åtte sekunder, 12 ganger etter hverandre. Sitt, stå og stå på kne når du kniper.

– Er du i tvil om du kniper med riktige muskler, putt en finger inn i skjeden og kjenn at du kniper rundt fingeren, anbefaler Tønnessen. 

4. Snakk med partneren din

Ikke vær redd for å fornærme partneren din ved å rettlede hen. Si hva du ønsker deg akkurat nå. Husk at ingen er tankeleser, og partneren din ønsker garantert å gi deg så mye nytelse som det går an. Med rettledning i stedet for kritikk vil dette bare være vinn-vinn.

5. Ta deg god tid

Tar det vanligvis fem minutter å onanere? Hva med å sette av en time? Ofte!

6. Skift fokus

For mange handler sex om orgasmen. Den er liksom målet. Vitsen med det hele. Men dette kan ironisk nok føre til at orgasmen ikke blir så dyp og kraftig, eller kanskje den ikke kommer i det hele tatt. Forsøk heller å tenke at nytelsen er målet, råder Annie Tønnessen. Prøv deg fram og finn ut hva du liker. Alene eller med partner. Hvor på kroppen føles det godt å berøre? Hvordan? Er det godt med fingrene, med en pute, med leketøy, med fjær, med skinn, med varme eller kulde, med vibrasjon?

– Bruk sansene. Alle sammen! sier Tønnessen. Varier mellom å berøre hardt og mykt, raskt og sakte. Se hverandre i øynene. Bruk speil hvis du onanerer og se deg selv i øynene. Det er temmelig kraftfullt. Finn lukter du forbinder med noe seksuelt. En parfyme eller lukten av skogbunn hvis du har hatt god sex ute en gang. Hørselen kan stimuleres med musikk du finner sensuell eller lyder du eller partneren selv lager. Bruk smakssansen ved å slikke på deg selv eller hverandre. Eller bruk glidemiddel med smak, kondom med smak, eller mat du liker som du kan slikke av kroppen.

7. Bruk glidemiddel

Ett superenkelt tips til mer nytelse:

– Bruk glidemiddel. Alltid. Enten du onanerer eller du har sex med partner. Alt blir bedre med glidemiddel, sier sexologen.

Og hvis du vil gjøre det enklere og billigere, kan du like godt bruke kokosolje som du kjøper i dagligvarebutikken, legger hun til.

8. Se etter det erotiske

Det hjelper ikke med all verdens gode teknikker hvis ikke lysten er der. Vil du ha mer lyst enn du har, kan du begynne med noen øvelser som kan få det til å bruse litt i trusa.

– Se etter erotiske symboler i hjemmet ditt. Let etter fasonger som ligner penis eller vulva eller det du tenner på. Gjør det en hel dag. Og gled deg til kvelden!

– Når du går i naturen, tenk på hvor du kunne hatt sex. Og hvordan. Se etter noe du kunne brukt for å onanere. En trestamme å gni deg mot, en rund og deilig stein å sitte på, eller en avlang en.

– Gå på kunstutstilling og se kun etter erotiske uttrykk. De finnes garantert!

– Søk på nettet etter erotiske bilder, eller se på tantramassasje.

9. Råd om teknikk

Sexologisk veileder Annie Tønnessen har også konkrete råd å komme med når det gjelder teknikk du kan bruke når du onanerer.

I dusjen: Bruk vannstrålen til å stimulere klitoris. Hele klitoris, ikke bare tappen. Varier avstanden, trykket og temperaturen. Bruk dusjhodet i sirkel rundt klitoris. Sett deg ned i dusjen med bena ut. Dette kan gi en helt annen opplevelse enn å stå.

8-tall: Beveg fingrene i en åtte-tallsformasjon rundt klitoris og mot vaginaåpningen. Og tilbake. Bytt retning og kraft. 

Rundt leppene: Ta pekefinger og langfinger på hver side av kjønnsleppene, og beveg fram og tilbake. Varier tempo og kraft.

Rull pennen: Ta på dine indre kjønnslepper med tommel og pekefinger og rull dem som en penn. Vi er forskjellig laget med forskjellig størrelser på indre og ytre vulva, derfor må du se hva som passer deg best. 

Tommelnytelse: Ta en tommel inn i vaginaen og press inn mot analveggen. Ha en vibrator eller bruk fingrene og masser klitoris samtidig. 

Uten friksjon: Smør glidemiddel eller olje mellom kjønnsleppene, samle leppene og beveg på dem med fingrene dine. Tapp, klem, roter i alle vinkler og med ulik styrke. Nyt, utforsk og lek med deg selv, anbefaler sexologen. 

10. Test hjelpemidler

Seksuelle hjelpemidler kan utgjøre en rå nytelse for deg. Her er Tønnessens råd:

–  Er du nybegynner, kan du starte med en fingervibrator. Den er ikke så kraftig. Så kan du teste de mer kraftige etter hvert. Det finnes også tungevibratorer som mange har glede av. 

– En bestselger heter Womanizer, og den har vibrerende vakuumtrykk mot klitoris.

– Analplugg kan gi økt nytelse ved å stimulere anus.

– Vibratorer som stimulerer både klitoris og g-punkt samtidig, kan gi kraftige orgasmer.

– Bruk også gjerne hjelpemidler for å oppnå orgasme under samleie. En liten vibrator kan gjøre stor nytte, og en dobbelvibrator kan være pirrende for både han og henne, anbefaler sexologen.

– For viderekommende er Magic Wand en anbefaling.

Kilder: Sexologisk veileder Annie Tønnessen og Sex og samfunn

Denne saken ble første gang publisert i magasinet ALTSÅ utgave 5 høst 2021.

Etter sist lokalvalg var 35 prosent av ordførerne her i landet kvinner. Aldri før har det vært så mange kvinner som har styrt ordførerklubba i Norge. Nå kan tallet bli enda høyere. For antallet kvinner som er listetopp for sitt parti, er i år rekordhøyt. 33 prosent av alle toppkandidatene er kvinner. Det er en økning på en prosent fra sist lokalvalg, viser en fersk statistikk fra Statistisk sentralbyrå.

LES OGSÅ: (+) Ung ordførerkandidat har møtt hets

Færre kvinner på listene

Om årets valg vil bli en opptur eller nedtur for kvinnene i lokalpolitikken, gjenstår å se. Ved valget for fire år siden, var det rekordhøyt antall kvinner på listene totalt sett. I år er det noe færre kvinner som stiller til valg. 41,3 prosent av alle kandidatene er kvinner.

Andelen kvinner i kommunestyrene vil imidlertid etter all sannsynlighet bli lavere enn andelen kvinner som stiller til valg. For når Ola og Kari går inn i stemmeavlukkene, vil nesten halvparten endre på listene. Det vil si at de vil gi ekstrastemme til enkeltkandidater. Det kan de enten gjøre ved å sette kryss ved siden av ett eller flere navn på lista de stemmer på, såkalt kumulering. Dette innebærer at de som får et kryss, får en ekstra personstemme.

Et annet alternativ er å gi personstemme til en kandidat fra en annen liste.

Flere personstemmer til menn

Når stemmene blir talt opp, er det hvor mange personstemmer kandidatene har, som avgjør hvilken plass de får på den endelige lista til partiet sitt. Plassene i kommunestyrene blir fordelt ut fra hvor mange stemmer kandidatene på de ulike listene har fått.

All erfaring fra tidligere valg tilsier at det er menn som får flest personstemmer. Og at noen menn dermed går forbi kvinner på den endelige lista over hvem som får plass i kommunestyrene. Ifølge SSB-oversikten er det 21 prosent av kvinnene som blir forbigått på listen, mens tallet for menn er 15 prosent. Til sammenligning er det 40 prosent av mennene som får en høyere plass, mens det er 33 prosent av kvinnene som løftes oppover av velgerne.

–  Vi har studier på personstemmegivning fra Norge og Sverige som viser en tendens til at kampanjer for å få kvinner valgt inn, har hatt en effekt. Slike aktiviteter fører til at flere kvinner blir stemt inn. Om det ikke legges vekt på kjønn i valgkampen, ser vi at færre kvinner får stemmer, sier Ragnhild Louise Muriaas, professor i statsvitenskap på Institutt for politikk og forvaltning ved Universitetet i Bergen.

Ved kommunevalget i 2015 ville det blitt nesten 43 prosent kvinner i kommunestyrene rundt omkring hvis ikke velgerne hadde endret på listene. Men det endte med 39 prosent kvinner, ifølge forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Jo Saglie. Med andre ord ble det fire prosent færre kvinner i kommunestyrene fordi menn fikk flere personstemmer. Og den største taperen var eldre kvinner. De falt i størst grad ut av kommunestyrene til fordel for menn. 

Færre kvinner på listene enn i fjor

Til tross for at en del kvinner falt ut av kommunestyrene på grunn av personstemmer ved sist valg, ble det likevel satt rekord i hvor mange kvinner som var valgt inn i lokalpolitikken.

– Det ble en bratt økning i kvinneandelen av lokale politikere ved forrige kommunevalg, men det er ikke sikkert det blir slik nå, sier Ragnhild Louise Muriaas.

Hun forklarer at dette er avhengig av kjønnsbalansen på listene til de partiene som gjør det best i valget.

– Ikke alle partier er nøye på kjønnsbalanse på listene sine. Det er ganske stor forskjell på partiene når det handler om lik fordeling mellom menn og kvinner på personlistene. Om blå partier gjør det bra i år, vil det nok bli færre kvinner, sier hun, og forklarer:

– I 2019 var kvinneandelen høy først og fremst fordi både Arbeiderpartiet og SV gikk tydelig inn for å ha jevn kjønnsbalanse og hadde frivillig kjønnskvotering. Både Sp og Ap gjorde et godt valg, og siden de har tradisjon for å ha god balanse mellom kvinner og menn, fikk mange kvinner plass i fylkes- og kommunestyrer.

Og hvordan står det til i år?

– Partier uten mål om kjønnsbalanse har flest menn på listene. Ved lokalvalget i år er 73 prosent av dem som står på listene til Fremskrittspartiet, menn. Spesielt partiene på venstresida og i sentrum har lik fordeling på kjønn. Rødt og SV har ved valget i år flere kvinner enn menn på sine lister.

Ikke opptatt av kjønn

Oversikten til SSB viser at både menn og kvinner er mer opptatt av geografisk fordeling innad i kommunen enn av kjønn når de endrer på listene. Men kvinner er litt mer opptatt av kjønnsfordelingen i politikken enn det menn er. Og velgere på venstresiden er mer opptatt av lik fordeling mellom kvinner og menn enn det velgere på høyresiden er.

Norge ligger bak Sverige, Island og Frankrike når det gjelder kvinner i lokalpolitikken. Men godt foran land som Danmark, Nederland og Tyskland.

Til opplysning: Den ene av journalistene i denne saken, Nina Alida Nordbø, stiller til valg for MDG i sin hjemkommune Enebakk.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

For fjorten år siden tok jeg med meg barn og mann fra travelhet i Kristiansand til en roligere hverdag i Rakkestad. Som ny, og på jakt etter en hobby hvor jeg kunne bruke engasjementet mitt og bli kjent med bygda og folkene, ble jeg med i lokalpolitikken.

I 2011 ble jeg valgt inn i formannskap og kommunestyre. Majoriteten i mitt kommunestyre var født og oppvokst i bygda, de var menn og de hadde vært med i politikken i både ett og to tiår. Historien lå tungt over statuttene. De uskrevne reglene kunne du bare glemme å rokke ved. Ikke bare i kommunestyret, men i hele bygda.

«En fare for Rakkestad»

Fra å trå varsomt og ydmykt frem i starten, ble jeg snart mer kritisk, frempå og synlig. Frem til da hadde jeg aldri hatt en fiende, aldri opplevd å bli sett på som et problem. Jeg syntes det var fryktelig ubehagelig da jeg ble kalt både «en fare for Rakkestad», «en bitch» og «en som trodde jeg eide hele bygda».

Jeg ville allikevel ikke helt slutte å være slitsom. Mange støttet og heiet. Og det var så mye å kjempe for! Ikke bare i politikken, men på jobb, på nettet, i Rakkestad, Norge og hele verden. Etter mer enn ti år i det brennende engasjementets tjeneste, krøp til slutt disse menneskenes synlige irritasjon over mitt slitsomme engasjement under huden, inn i hjertet og jeg ble totalt utslitt.

I godt selskap

En morgen våknet jeg med noe interessant svevende rundt i topplokket. Jeg kan komme på mange slitsomme kvinner! Sigrid Bonde Tusvik, Amal Aden, Lise Klaveness, Martha Leivestad, Inga Marte Thorkildsen, Lan Marie Berg, Anette Sagen, Maren Lundby, Kadra Yusuf og mange flere! Massevis av modige, flotte, kloke, fantastiske kvinner som jeg ser opp til og beundrer, og som får andre til å rase. Jeg er slitsom sammen med alle dem! 

Den høstmorgenen i 2022 fikk jeg ideen om å danne Foreningen for slitsomme kvins. Jeg sendte melding til Bonde Tusvik og Aden om å være med. Da de sa ja, ble jeg både overrasket, veldig glad og kjempemotivert. Dette kunne jo bli til noe!

Mange slitsomme kvinner

Nå har jeg vært så slitsom at jeg har fått fantastiske damer til å skrive om sine erfaringer som kvinne, og sine tanker om likestillingskampen. En kamp som må tas igjen og igjen til vi er i mål, for i mål skal vi. Jeg vil nemlig at mine barn skal oppleve en litt bedre verden enn min, og deres barn en enda litt bedre verden enn dem igjen. Her i Norge, og over hele kloden.

Det var viktig for meg at tekstene de slitsomme kvinnene skrev, på en eller annen måte ble utgitt. Jeg er veldig glad for at ALTSÅ publiserer noen av dem i sitt nettmagasin.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk» – ALTSÅ 

De viktige forbildene

Dersom jeg skal si noe helt konkret om hva jeg mener må til for å oppnå full likestilling, hvor alle behandles rettferdig over alt, uansett hvem eller hva de er, er det to grupper mennesker jeg mener må trå til litt ekstra.

Jeg vil først og fremst henvende meg til alle som er eller skal bli foreldre. Foreldre har enorm påvirkning på sine barns holdninger. Foreldres ord og handlinger blir barnas ord og handlinger, som de igjen tar med seg overfor andre, inn i sitt voksenliv og gir videre til sine barn. Du må være den voksne du vil at barnet ditt skal bli.

I tillegg må dere som har et synlig ansikt i offentligheten, med makt over andre og stor mulighet for påvirkning, hele tiden tenke, snakke og være slik vi ønsker at verden en dag skal se ut.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg har vokst opp i et land der jeg som barn fikk høre at dersom det ikke kom regn, var det fordi kvinner ikke dekket hodet med hijab. Da jeg vokste opp, lærte vi at kvinner er til for å tilfredsstille mannens behov, kvinner burde helst være inne, lage mat, ta vare på mann og barn. Kvinnen er skapt for å tjene en mann, enten det er en far, en ektemann eller en bror. Som kvinne skal du ikke ha egne meninger, det er alltid en mann som skal bestemme for deg.

Ses på som en slitsom kvinne

Jeg har vokst opp som foreldreløs i et krigsherjet land, så derfor slapp jeg å bli den stakkarslige jenta som måtte beskyttes av menn – jeg måtte beskytte meg selv. Derfor har jeg i manges øyne gått fra å være en plagsom jente til en slitsom kvinne.

I hele mitt liv har jeg kjempet imot patriarkatet i en kultur og en religion som mener kvinner har mindre verdi enn menn. Kvinner arver mindre enn menn, kvinner skal ikke ha egne meninger og i alle fall ikke ha noen seksualitet. Til og med her i Norge er det vanskelig å frigjøre seg for kvinner med somalisk bakgrunn.

Et miljø som overvåker andre

Jeg kommer fra et miljø der det er vanskelig å frigjøre seg, et miljø der man ofte overvåker hverandre. Et miljø med mange rykter. En del personer som har kommet til Norge fra mitt fødeland Somalia, har tatt på seg et ansvar for å være et slags moralpoliti. Disse personene overvåker andre, ikke bare personer de kjenner, men også andre som har samme kulturbakgrunn som dem. Ofte er deres mål å passe på at kvinner ikke blir for norske.

Disse mennene er raske til å spre rykter. De kan ringe familiemedlemmer til personer i Somalia og fortelle at deres kvinner har kjærester eller har blitt horer her i Norge. Disse mennene kan for eksempel ta bilde hvis de ser en kvinne og en mann holde hender og spre disse bildene i miljøet. Flere kvinner jeg har snakket med kommer fra veldig religiøse og kontrollerende hjem, og forteller at hvis noen sprer slike bilder av dem, kan livet deres være i fare.

Vanskelig å ha meninger

Dette skaper store utfordringer for de som gjerne vil være en del av det norske samfunnet, for eksempel ungdom som vil leve som andre nordmenn, jenter som vil være frie.

I en kollektivistisk kultur kan det være vanskelig å være fri. Det er vanskelig å være en fri kvinne, det er vanskelig å være en kvinne med egne meninger. Fordelen med å være en del av en kollektivistisk kultur er at mange kan stille opp for deg når du trenger det – de er din storfamilie.

Men hva skjer hvis man ikke lenger ønsker å være en del av denne storfamilien? Eller hvis man som kvinne vil kle seg annerledes enn de andre kvinnene i storfamilien? Ta av seg hijaben, gå med bukser, klippe håret kort? Hva hvis en kvinne vil gå sine egne veier, eller at kvinnen prater høyt om egne tanker og hva hun selv tenker er best for henne?  Kvinner med slike tanker og holdninger kan fort bli erklært som en fiende av familien og miljøet. Disse kvinnene kan bli sett på som dårlige forbilder, som prøver å splitte familien og miljøet.

Mange lever dobbeltliv

Familiene til slike kvinner skammer seg over valgene de har tatt. Som kvinne blir du sett på som et dårlig menneske, en vantro eller en dårlig muslim.

Jeg snakker stadig med både kvinner og menn med opprinnelse i Somalia som for eksempel ikke er troende muslimer lenger. De fleste av disse er livredde for at andre skal få vite dette – selv om de bor i Norge.  

Det er kvinner i det somaliske miljøet som hater å gå med hijab, men som ikke tør å ta den av. De frykter rykter, sjikane og hat. Mange kvinner sier at selv om de lever i et fritt land, føler de seg ikke fri, de tør ikke leve det livet de egentlig ønsker. Jeg kjenner mange som lever dobbeltliv i konstant frykt for å bli oppdaget av miljøet. Noen har kjæreste, noen drikker alkohol, noen har forhold til noen av samme kjønn, men er gift med en av motsatt kjønn.

Jeg er alt som ikke er lov

Personlig har jeg valgt å være fri. Jeg nekter å leve et dobbeltliv eller være ulykkelig bare fordi personer fra Somalia skal akseptere meg. Jeg er alt som ikke er lov; jeg fordømmes på måten jeg kler meg på – at jeg ikke går med hijab, men med bukse og skjorte – det anses som en skam. Jeg er kvinne og har kort hår – det anses som en skam. Og på toppen av det, jeg er gift med en kvinne – det anses ikke bare som en skam, det er forbudt.

Ofte er det visst vanskelig for en del menn å forstå at kvinner har en seksualitet. Mange menn ser meg ikke bare som en slitsom kvinne med altfor mange meninger, men de ser meg også som en slags trussel. Jeg har fått høre at hvis jeg ble voldtatt noen ganger, så ville jeg til slutt like menn.

Jeg mener menn stadig overvurderer seg selv, de tror ikke en kvinne klarer seg uten dem. Menn har sendt meg bilder av «deres edlere deler» for å friste meg. Jeg ble kvalm, ikke fristet. Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk, hvordan kan jeg være sammen med en annen kvinne og ikke skamme meg?

Må lære om likestilling

Norge har kommet langt når det gjelder likestilling, men vi er ikke helt i mål. Vi trenger slitsomme kvinner i alle miljøer som prater høyt. Siden jeg selv har minoritetsbakgrunn, har jeg alltid vært opptatt av minoritetskvinner i Norge.

For å få til en bedre likestilling i minoritetsmiljøer må vi starte tidlig. Personer som er nye i Norge, må få informasjon om kvinnekampen i Norge. Mange kommer fra land som aldri har hørt om likestilling. Jeg tror både nye kvinner og menn vil ha nytte av å lære om likestilling med en gang de kommer hit. Kanskje vil det gjøre det litt lettere for en del å leve det livet de selv ønsker.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».

Pandemien førte til at kvinnelige forskere som hadde barn, fikk mindre tid til å forske enn de hadde tidligere. Dette skjedde også med mannlige forskere som hadde barn, men kvinnene rapporterte om større utslag enn mennene. Det viser en ny norsk undersøkelse som Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har gjort. I alt 2300 ansatte ved høyskoler, universiteter og forskningsinstitutter deltok. Resultatet er i samsvar med det studier fra andre land viser, sier den ene av de to forskerne bak studien, Inge Ramberg, i en pressemelding.

– Både våre og andre undersøkelser viser at en litt høyere andel kvinner opplevde mer tidspress under pandemi og nedstengning enn det menn gjennomsnittlig gjorde.

Ramberg mener forklaringen er enkel:

– Flere internasjonale undersøkelser har pekt på at kvinner tok en større del av omsorgsbyrden når barna måtte være hjemme, sier han, og legger til at kjønnsforskjellene som blir rapportert er større i andre land enn i Norge. Dette tolker han som et uttrykk for at Norge er et mer likestilt land enn de fleste andre.

Kvinner mer samvittighetsfulle

Et annet funn i undersøkelsen fra NIFU er at kvinner som underviste under pandemien, rapporterte om at de brukte mer tid til å planlegge og forberede undervisningsopplegg enn sine mannlige kollegaer.

– Det kan indikere at kvinner jevnt over er mer samvittighetsfulle eller legger mer arbeid i dette, og dermed opplevde større tidsklemme under pandemien. Dette er en sammenheng vi ønsker å gå videre inn i, sier forskningsleder ved NIFU, Espen Solberg, sier i pressemeldingen.

Bra for forskere uten barn

En tilsvarende undersøkelse fra 2021 viser at forskere uten barn fikk bedre tid til å forske når de satt på hjemmekontor under pandemien. I den nye undersøkelsen kommer det imidlertid fram at det er stor forskjell på fast ansatte og midlertidige, og hvordan de har håndtert hjemmekontoret.

Forskerrekrutter uten fast stilling og dermed uten noe særlig nettverk rundt seg rapporterte i den nyeste undersøkelsen at de er mer forsinket med forskningen sin enn de med fast stilling.